FRA REGIONEN

”Men jeg vil jo ikke at det skal være psykose!”

BUP feltet er endelig på sporet av å oppdage psykosene. Med økt kunnskap våger fagfolk å ta på seg psykosebrillene også i barne- og ungdomsfeltet. Dette kan bety bedre utredning og behandling også for de yngste som sliter med disse lidelsene.

Av Kristine Gjermundsen

TIPS Sør-Øst har erfart å få henvendelser fra fagpersoner i psykisk helsevern for barn og unge som ønsker bistand med unge pasienter. De har ofte symptomer man vegrer seg for å diagnostisere. Beskrivelser av symptomer og anamneser har ved flere anledninger gitt fagpersoner ved TIPS Sør-Øst grunn til å tro at man står overfor problemstillinger knyttet til psykose eller det som kan beskrives som prodromalfase ved psykose (tidlige tegn). Når kompetansesenteret har uttalt at dette kan høres ut som en psykoselidelse, har reaksjonen ved flere anledninger vært: ”…. jeg har kanskje tenkt det, men jeg vil jo ikke at dette skal være en psykose!” Vi vet at det er flere, særlig i BUP feltet, som kjenner seg igjen i denne beskrivelsen. Det kan sitte langt inne å gi et ungt menneske psykosediagnose. For pasienten kan det å få en diagnose være helt avgjørende for å få den beste behandlingen videre.

over 60 fagpersoner. For å få et nærmere inntrykk av hva slags effekt denne satsningen har hatt, ville vi snakke med en av TIPS kontaktene i BUP som sitter i nettverket bestående av kontakter fra alle aktuelle enheter fra BUP og voksenfeltet. Nettverket møtes minst to ganger i året, og har ellers kontakt ved behov. I tillegg har sykehuset et sentralt TIPS Team som bistår hele helseforetaket i psykosesaker.

Overlege og TIPS kontakt ved Fredrikstad BUP, Hanne Nordheim Reitan, stilte til intervju for NyhetsTIPS: Ved Sykehuset Innlandet og Sykehuset Østfold har de respektive TIPS konsulentene der gjort en stor innsats for å etablere nettverk i BUP med fokus på psykosekunnskap for de yngste pasientgruppene. Dette er forankret i ledelsen ved begge helseforetak, og det er laget modeller og strategiske planer for hvordan man skal bygge og vedlikeholde psykosekompetansen i BUP. For andre gang ble det derfor arrangert psykoseseminar for BUP nettverket ved Sykehuset Østfold, og TIPS Sør-Øst var invitert til å komme med faglige innlegg. Kjersti Karlsen og Anne Fjell fra kompetansesenteret bidro til en lytterskare på

Overlege Hanne Nordheim Reitan ved Fredrikstad BUP Foto:Kristine Gjermundsen

NYHETSTIPS NR. 2-2010

23

Foto:Istocphoto.com

Din rolle som TIPS kontakt, hvordan vil du beskrive den:

- Hos oss handler det om å følge med på relevante kurs og utdanninger, holde seg oppdatert i fagfeltet for å være en ressurs. Det handler også om å kunne bistå medarbeidere i mottak av pasienter hvis det er mistanke om psykose. Jeg kan i enkelte tilfeller bli koplet inn for en drøfting, når andre BUPer sitter med saker som de lurer på, Vi prøver å holde fram bevisstheten om tidlige symptomer og “ufarliggjøre” det å fange opp slike symptomer, for det er jo noen som nesten tenker at “dette vil vi ikke se”. Men vi vil holde fram at dette er det lov til å se; det er veldig lov å se. Men det er nok fortsatt også sånn at man er litt redd for foreldrenes reaksjoner. Man er redd stigma. Det som blir viktig å formidle er jo at det er håp, selv om det er en alvorlig diagnose man står overfor. Det er jo et paradoks at det som er det mest alvorlige, er det vi helst ikke vil oppdage.

I forhold til utredningsinstrumenter, bruker dere Kiddie Sads?

- Ja, det gjør vi, og det skal vi ta – de fleste hos oss har fått opplæring i dette.

24

NYHETSTIPS NR. 2-2010

Dere har jo et TIPS nettverk ved Sykehuset Østfold. I hvilken grad vil du si at du bruker dette nettverket?

- Ikke i alle saker, men ved ganske mange anledninger ringer vi inn til TIPS Teamet. For meg som overlege ved Fredrikstad BUP, er det naturlig å ringe for eksempel direkte til Sigrun Hope Brunsvik. Jeg kan selvsagt ringe til andre TIPS kontakter, men jeg føler at det er lett å ringe TIPS teamet direkte. Særlig i medisineringsspørsmål forhører vi oss også med regionale avdelinger for barne- og ungdomspsykiatri. Vi forsøker å samarbeide på tvers, særlig når det gjelder utredning. Det er jo ikke alltid pasienten eller pasientens foreldre ønsker innleggelse, så da må vi samarbeide om å få gjort utredningene poliklinisk.

”Det er jo et paradoks at det som er det mest alvorlige, er det vi helst ikke vil oppdage”

BUP har tradisjonelt sett vært flinke til å trekke inn familiene i behandlingen. Men arbeidet er vel kanskje ikke så veldig systematisert? Sykehuset Østfold har også satset på kompetansebygging innen psykoedukativt familiearbeid. Hvordan arbeider dere med dette ved Fredrikstad BUP?

- Systematisk familiearbeid med tanke på psykoser, skorter det nok på hos oss og på de lokale BUP’ene. Det er dessverre ingen hos oss som har tatt familieskolen ennå. I BUP er det nok enklere å jobbe med enfamilier enn flerfamiliegrupper, fordi det jo er så få psykosepasienter. Ved institusjonene i sykehuset er det ansatte som har gått utdanningen, men i BUP er det nok fortsatt et stykke å gå. Vi sender våre foreldre på temakvelder for pårørende som holdes ved enheter i voksenfeltet der de får informasjon. Men vi vektlegger som ellers i BUP saker, foreldresamtaler og informasjon og holder familiesamtaler.

Har du inntrykk av at dere ser flere psykoser nå etter kompetanseheving i BUP?

- Vi mistenker i hvert fall flere. Det ligger mer tilgjengelig å tenke; kan det være psykose? Og særlig hvis jeg tenker tilbake på saker, så ser jeg at det nok er noen som skulle hatt psykosediagnose tidligere, eller som ikke fikk det. Erfaringsmessig har vi nok endt opp med noen mellomdiagnoser vi også, der det egentlig var snakk om psykoseproblematikk. Men selv om diagnosen kanskje ikke var den mest presise, kan vi likevel se behandlingseffekt av tiltak vi gjorde. I de tilfellene behandlingen har effekt, er det jo kanskje ikke så farlig at psykosediagnosen ikke var på plass, tenker jeg. Men likevel: psykosebrillene skulle nok vært brukt mye hyppigere. Særlig for å få kortere VUP. Jeg vet ikke om vi har greid å redusere VUP i vesentlig grad ennå, men vi ser noen yngre nå etter hvert. Så noe har skjedd.

Hva har TIPS nettverket hatt å si for samarbeidet mellom BUP og psykisk helsevern for voksne?

Det har hatt mye å si, spesielt med tanke på overgang til voksenalder, og det å få “loset dem videre”. Det er jo i psykisk helsevern for voksne at kompetansen på psykose hovedsakelig har sittet. Fagpersoner derfra har kommet og forelest for oss og vi har fått konsultasjon i saker, og på denne måten er det nå bygget en bro mellom oss. Det er forferdelig viktig at dette holdes oppe og at vi har kontinuerlig fokus på barn og ungdom. Vi har fortsatt mye å lære. Men jeg tror at fagfolkene nå er mer innstilt på å se psykosene, ja, selvfølgelig skal vi se dem. Det vi kanskje savner er kunnskap om medisinering. De er jo så få disse pasienten, slik at det er vanskelig å få erfaring. Slik sett har nettverket også vært viktig. Og skal det være et poeng å kalle det arbeidet vi gjør for “tidlig intervensjon” må man jo ha med BUP – det sier seg jo selv.

NYHETSTIPS NR. 2-2010

25