#01/2014

NyhetsTIPS

Tidsskrift for tidlig intervensjon ved psykoser

ERFARINGSKOMPETANSE

Mitt møte med psykiatrien

side 11

FAMILIEARBEID

Når søster eller bror blir syk

side 27

NyhetsTIPS Nr. 1 - 2014 1

NyhetsTIPS utgis av TIPS Sør-Øst – Regional kompetansetjeneste for tidlig intervensjon ved psykose, og kommer ut to ganger i året. NyhetsTIPS kan også lastes ned fra våre nettsider Ansvarlig redaktør: Jan Ivar Røssberg, leder TIPS Sør-Øst Redaktør: Kristine Gjermundsen, kommunikasjonsrådgiver TIPS Sør-Øst Grafisk utforming: Digitroll, Lene Nyborg Jensen Forsidebilde: Colourbox.com

Trykk: Konsis Opplag: 1500 Nr. 1 2014 ISSN: 1891-3210 Bidragsytere i dette nummeret:

Helen Bull,

stipendiat, OUS, Klinikk for Psykisk Helse og Avhengighet; Avdeling for forskning og utvikling; Seksjon for behandlingsforskning

Stig Evensen, Anne Fjell,

stipendiat, OUS, Klinikk for Psykisk Helse og Avhengighet; Avdeling for forskning og utvikling; Seksjon for behandlingsforskning spesialrådgiver i familiearbeid, TIPS Sør-Øst

Kristine Gjermundsen,

kommunikasjonsrådgiver, TIPS Sør-Øst

Marit Grande,

psykologspesialist, TIPS Sør-Øst

Jens Peter Dam Eckardt Jensen,

cand.soc, chefanalytiker i BEDRE PSYKIATRI -

Martine de Lange, Liv Nilsen, Jan Ivar Røssberg,

skribent, Landsforeningen for pårørende

June Ullevoldsæter Lystad,

stipendiat, OUS, Klinikk for Psykisk Helse og Avhengighet; Avdeling for forskning og utvikling; Seksjon for behandlingsforskning forskningssykepleier, stipendiat, Enhet for undervisning og fagutvikling, OUS leder TIPS Sør-Øst TIPS Sør-Øst er et kompetansesenter i helseregionen Sør-Øst som har fokus på tidlig oppdagelse og intervensjon ved psykose. Kompetansesenteret skal bidra til at pasienter med førstegangspsykose i helseregionen får tilbud om en systematisk utredning og best mulig behandling. TIPS Sør-Øst har ansvar for å bygge et kompetansenettverk for psykoser i Helse Sør-Øst med knutepunkter ved helseforetak i regionen. Vi skal være kjernen i dette faglige kompetansenettverket.

Vi mottar gjerne bidrag til NyhetsTIPS. Kontakt oss dersom du har en aktuell sak.

Kontaktinformasjon: TIPS Sør-Øst – Regional kompetansetjeneste for tidlig intervensjon ved psykose Fridtjof Nansens vei 12A | 0369 Oslo Tlf: 22 93 10 02 | E-post: [email protected] | Hjemmeside: www.tips-kompetansesenter.no

2 NyhetsTIPS Nr. 1 - 2014

INNHOLD

04 05 10

LEDER NYTT FRA KOMPETANSETJENESTEN

Ny TIPS konsulent ved Ahus Stadig videre!

11 15 19 21 25 27 30 34 38 40 43

ERFARINGSKOMPETANSE

Mitt møte med psykiatrien

FRA FORSKNINGEN

Jobbmestrende oppfølging Hvordan opplever pasienter og familier effekt av familiebehandling?

En bio-psyko-sosial forståelsesmodell for psykose

FAMILIEARBEID

Leger og psykologer: Hva med familien?

Når søster eller bror blir syk Pårørende – Fra syndebukk til samfundsøkonomisk gevinst

FRA REGIONEN

Tidlig intervensjon får man til ved å bestemme seg for å gjøre det!

REFLEKSJONER FRA FAGFELTET

Stigma om psykiske lidelser hindrer hjelpsøking

DEBATT

Under psykoseparaplyen II

HVA SKJER

Kurs og seminarer NyhetsTIPS Nr. 1 - 2014 3

LEDER

Kjære leser Tidlig intervensjonsarbeidet har vært i fokus i Norge og også internasjonalt de siste årene. Det er nå snart 20 år siden TIPS- prosjektet startet sin planlegging og i 1997 startet man å inkludere de første pasientene. Gjennom forelesninger, ar tikler og medieoppslag har de fleste fått med seg at å komme tidlig til med behandlingen bedrer prognosen. Slik var det faktisk ikke før. Vi skal ikke langt tilbake i tid hvor det å gå med psykotiske symptomer i ett til to år før pasienter med en psykoselidelse fikk behandling, heller var regelen enn unntaket. Behandlingsapparatet kom rett og slett i gang med rett behandling for sent. I mange tilfeller kviet helsepersonell seg for å stille diagnosen og sette i gang med behandling. Det var sikkert mange grunner til dette men en av de viktigste var kanskje at en psykosediagnose medførte stor grad av stigmatisering. Dette har heldigvis endret seg til det bedre. Likevel tror jeg vi fortsatt har en lang vei å gå. For under ett år siden hadde jeg en pasient som var på vei tilbake i jobb. Alt lå egentlig til rette for det helt til NAV fortalte pasienten at hun hadde schizofrenidiagnosen og følgelig ikke kunne jobbe. Forhåpentligvis er slike holdninger på vei ut. I dette nummeret har vi både en artikkel om viktigheten av jobbmestrende oppfølging og stigmatisering av psykiske lidelser. 10 års oppfølgingen av TIPS-prosjektet viste at det var to og en halv gang så vanlig å være «recovered» hvis pasientene kun hadde gått fem uker med ubehandlet psykose sammen lignet med de som gikk 16 uker. Dette er dramatiske tall, spesielt hvis vi antar at de fleste personer med en psykose lidelse må gå mellom 26 og 52 uker før de får behandling i de fleste helseforetakene i Norge. En naturlig følge av TIPS-prosjektet har vi sett de siste årene. Det hjalp å komme tidlig til, kan vi da komme enda tidligere til å forebygge en psykotisk lidelse? Ultra Høy Risiko (UHR) forskningen har ekspandert noe voldsomt de siste årene og antall publika sjoner innen feltet har vokst eksponentielt. Om vi klarer å forebygge psykoser, eventuelt for hvem og med hvilken intervensjon, gjenstår det mye forskning før vi kan svare på. Det som er sikkert er at psykisk helsefeltet på mange måter følger den somatiske medisinen og vil prøve å fore bygge lidelse og sykdom. Jeg tror det ligger eksplisitt i all helsekunst at vi ønsker og håper at det mulig å forebygge lidelse og sykdom. Det er en grunnholdning vi mennesker har, og vi gir oss ikke før vi kan forstå lidelsen/sykdommen og dermed eventuelt forebygge den. De negative sidene ved en individuelt rettet forebyggingsstrategi blir sjeldent diskutert. Vi ser det dog i den generelle medisinen hvor en del kritiske røster blant annet påpeker faremomentet med overbehandling og at vi snart blir pasienter fra den dagen vi blir født. Dette er et tankekors, som også vi som jobber innen psykisk helsevern, må ta inn over oss. Kanskje i enda større grad enn i den generelle medisinen, hvor man tross alt har noen relativt objektive mål som blodprøver, histologi og røntgen. Når det er sagt så tror jeg at bare vi er oppmerk somme på dette og utfører grundige utredninger og tilbyr mildest mulig behandling i startfasen, for å se om det har effekt, er på rett vei. I tillegg må vi alltid huske på at vi som jobber i psykosefeltet alltid vil ha psykosebrillene våre på. Nei, alt er ikke nødvendigvis en psykose. Jeg håper vi treffes på feiringen av TIPS arbeidet i Stavanger 3.-4. november! Med det ønsker jeg alle lesere en riktig god sommer. Jan Ivar Røssberg 4 NyhetsTIPS Nr. 1 - 2014

NYTT FRA KOMPETANSETJENESTEN

Stadig videre!

Av Kristine Gjermundsen - Som kompetansetjeneste må vi stadig ha en indre motor som tar oss videre. Vi må ikke stå stille eller fastne i mønstre og strukturer som institusjonaliserer oss. Det må være dynamikk og bevegelse!

Professor og leder Jan Ivar Røssberg er ivrig og engasjert når han snakker om mye på disse ti årene!

TIPS Sør-Øst – Regional kompetansetjeneste for tidlig intervensjon ved psykose.

- Neste år har vi 10 års jubileum. Da er det god grunn til å se seg litt tilbake, før vi retter blikket framover igjen. Men jeg vil påstå at vi har både lært og fått til

Opprinnelsen

I 2002 ba den gang Helse Øst Ullevål universitetssykehus om å utrede muligheten av å opprette et kompetansesenter for tidlig intervensjon ved psykose. Bakgrunnen for dette var at blant annet at TIPS prosjektet hadde vist at jo tidligere man oppdager, utreder og igangsetter god behandling til personer med psykoselidelse – jo større er muligheten for at pasienten blir raskt bedre og kan leve et liv uten store belastninger som hindrer livskvaliteten. Man hadde også sett at psykoselidelsene er en av samfunnets mest kostbare lidelser, og at ved å gjøre en innsats for å bedre behandlingsforløpet for disse pasientene også kunne redusere disse omkostningene. Utfordringene for å få til et godt tilbud er blant annet knyttet til at psykoselidelser er en sjelden lidelse. Derfor kan det være krevende å opprettholde god kompetanse i klinikkene for denne pasientgruppen. Løsningen på dette var en kompetansetjeneste bygget som et kompetansenettverk.

- Jeg satt i prosjektgruppen, ledet av professor Svein Friis, som utarbeidet forslaget til dannelsen av TIPS Øst kompetansesenter, sier Jan Ivar Røssberg. I innstillingen vi skrev til Helse Øst foreslo vi at senteret skulle organiseres med en kjerne knyttet

Jan Ivar Røssberg

til avdeling FoU i klinikk for psykisk helse ved Ullevål universitetssykehus. Videre skulle det være knutepunktfunksjoner i alle sykehusene i regionen som skulle ha ansvar for å samle inn og kvalitetssikre data i tillegg til å utarbeide lokale rapporter for behandlingsmiljøene i sitt område.

-

Hva skulle ellers være senterets oppgaver, slik dere så det den gangen?

- Senteret skulle drive veiledning og undervisning samt samle og spre kunnskap. Det ble også tenkt at vi skulle etablere et minste felles datasett for nettverket og vi skulle etablere og vedlikeholde en felles database og slik sikre gode rutiner for utredning. Videre at man skulle generere kunnskap gjennom forskning og utprøving av nye behandlingsmetoder. Det med en felles database ble mer problematisk enn vi opprinnelig tenkte. Det å få til et register, som vi kan stole på, er ikke noe myndighetene har vist veldig stor interesse for etter at de la ned det nasjonale psykoseregisteret. NyhetsTIPS Nr. 1 - 2014 5

Vi jobbet ganske så mye med dette i starten men måtte til slutt kaste inn håndkle. Dette var det ikke vilje til å få gjort noe med blant de sentrale helsemyndighetene. Det ble også sagt at vi skulle drive spesialevaluering såkalt «second opinion» vurderinger. Dette viste seg også å være vanskelig. Vi kunne fort komme inn i vanskelige saker som var under behandling i rettssystemet. Vi bestemte oss ganske fort for at vi kunne gi veiledning på enkeltsaker men ikke gå inn i saker hvor for eksempel advokater ville at vi skulle ha stilt en annen diagnose.

Fra TIPS Øst til Sør-Øst

I 2005 ble det klart for opprettelse av senteret, og i januar 2006 var de første personene ansatt; en leder, en administrasjonskonsulent, en spesialkonsulent i familiearbeid og en psykologspesialist. I tillegg hadde man knyttet til seg en overlege som var med i oppstarten i sin overlegepermisjon.

-

Hvordan tok dere fatt på oppgavene?

- Jeg var ikke med selv i denne fasen, men ble ansatt som overlege kombinert med en 1. amanuensis stilling sommeren 2006. Men TIPS Øst startet med å arrangere et nettverksmøte for fagpersoner og ledere i psykosefeltet i regionen. Dette var et slags Kick off for kompetansesenteret. Så startet jobben med å kartlegge kontaktpersoner og interesserte fagpersoner ved sykehusene. Man begynte virkelig i det små, og helt fra nullpunktet, så å si. De første ukene hadde de ikke engang datamaskiner. Jeg vet at man var opptatt av å gjøre seg kjent med enhetene i regionen som hadde psykosepasienter, og det ble mange og lange bilturer rundt omkring på Østlandet. I 2007 fikk vi hele Sørlandet med på kjøpet, og ble omdøpt til TIPS Sør-Øst.

Å kjempe mot vindmøller

- Dere skulle altså ha knutepunkter ute på helseforetakene i regionen?

- Ja, og de første sykehusene hvor vi fikk på plass slike stillinger - TIPS konsulent stillinger – var ved Sykehuset Østfold og ved Sykehuset Asker og Bærum. Disse to sykehusene var veldig ulike og hadde veldig forskjellig utgangspunkt for å skulle få til et TIPS arbeid lokalt. TIPS konsulenten i Asker og Bærum var en del av TIPS Asker og Bærum, et lavterskel tilbud til unge med mulig psykose/ tidlig psykosedebut og et relativ lite opptaksområde. I Østfold hadde man ikke noe tilbud til denne pasientgruppen, og TIPS konsulenten der måtte starte arbeidet på en helt annen måte. Opptaksområdet var også betydelig større, og geografien et stykke mer utfordrende. Vi lærte mye av disse forskjellene i årene som kom.

- På hvilken måte?

- Vi fikk noen erfaringer som gjorde at vi måtte begynne å tenke annerledes i forhold til å bygge opp organisasjonen vår for å få gjennomslagskraft. Et nøkkelord her ble ledelsesforankring. Vi hadde noen uheldige ansettelser av TIPS konsulenter i et par av helseforetakene våre. De fikk ikke den integriteten de måtte ha for å komme igjennom med budskapet om tidlig intervensjonsarbeid. De ble møtt av mye byråkrati og motstand, og manglet de rette allierte i sin klinikk. Det ble som å kjempe mot vindmøller. Noen ble helt utbrent, dessverre. Vi forstod at dette ikke handlet om den enkelte konsulents kompetanse og engasjement, men om manglende forankring i klinikkledelsen. Vi brukte relativt mye penger på dette ved å frikjøpe TIPS konsulentene som lokal arbeidskraft. Men vi kom ikke i posisjon til å gjøre et godt arbeid. Vi måtte legge en ny strategi.

6 NyhetsTIPS Nr. 1 - 2014

TIPS konsulentenes erfaringer

Røssberg forteller at det var de andre TIPS konsulentenes erfaringer som ble avgjørende for hvordan ledelsesforankring ble et sentralt tema. Det ble utarbeidet og skrevet strategiplaner, det ble laget samarbeidsavtaler og utviklet modell for arbeidet for å visualisere nettverkstenkningen. Ikke minst har det blitt brukt mer og mer tid på å jobbe tett med lokal ledelse i prosessen med å få på plass nye TIPS konsulenter. Det har vært mye nitidig jobbing, planlegging, møtevirksomhet og drøftinger med lokale ledere om hvordan de tenker seg TIPS arbeidet organisert lokalt hos seg. I dag er det TIPS konsulenter i Østfold, Vestfold, Sykehuset Innlandet, Vestre Viken (to stk), Akershus universitetssykehus og ved Oslo universitetssykehus. Alle konsulentene bygger opp lokale nettverk med personer fra alle relevante enheter som arbeider med psykoselidelser. Mange steder er det også opprettet TIPS team og TIPS telefoner som et resultat av TIPS konsulentenes arbeid lokalt. - Ledelsesforankring er en kontinuerlig prosess som må pleies og vedlikeholdes. Uten denne på plass har vi ikke mulighet til å drive kompetansetjeneste med det faglige fokuset vi skal ha, og den servicen vi skal yte overfor våre brukere – som jo primært er fagpersoner innen psykisk helsevern, påpeker Røssberg.

Brobygger

Hva er en kompetansetjeneste? Det finnes antakelig like mange oppfatninger om hva en kompetansetjeneste er, som antallet tjenester man kan finne i dette landet – og det er mange. TIPS Sør-Øst på sin side, beskriver seg selv som en brobygger mellom forskning og klinikk. Målet er å påvirke og bidra til at pasienter i helseregionen får best behandling, tidligst mulig. At både pasienter og familiene deres blir møtt av fagpersoner som jobber kunnskapsbasert er viktig. Kunnskapsbasert praksis er den måten man jobber på når både brukererfaring, klinisk erfaring og forskning sys sammen til det beste tilbudet man kan gi pasienten.

- Hva er best behandling for psykoselidelser?

- Helsedirektoratet har nylig lansert ny Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av personer med psykoselidelser. Her finnes det oppsummerte kunnskapsgrunnlaget for å gi god behandling til pasientene. Det er en omfattende retningslinje, så vi anbefaler særlig kapittel åtte, behandlingskapittelet, som et viktig og godt kapittel for klinikerne. Det er framhevet her som generell anbefaling at kunnskapsbasert behandling for psykosepasienter bør inneholde en individuelt tilpasset kombinasjon av virksomme elementer som legemiddelbehandling, kunnskapsformidlende familiesamarbeid og kognitiv terapi. Likeledes er kontinuerlig oppfølging over tid i form av en tillitsfull relasjon mellom pasient og behandler av stor betydning for bedring hos pasienten.

- Er dette vanskelig å få til?

- Både ja og nei. Nei, fordi vi erfarer at kunnskapsnivået hos klinikere generelt er høyt, og engasjementet for pasientene likeså. Det er veldig mange gode fagfolk ute på sykehusene våre. Så mangler man kanskje litt kompetanse i forhold til noe utredning og spissing av både familiearbeidet og terapien. Men vi har opplevd stor pågang i etterspørselen av fagkunnskap, og vi holder mange kurs som er fulltegnet sentralt i Oslo. De ansatte i kjernen reiser mye rundt og underviser lokalt både i ulike utredningsverktøy og om tidlig intervensjon og gode prinsipper for dette. Vi har kurs og utdanninger både sentralt og lokalt innen familiearbeid og kognitiv NyhetsTIPS Nr. 1 - 2014 7

terapi som er fulltegnede. Vi opplever altså å nå langt i formidling av det kunnskapsbaserte, kliniske arbeidet. Dette gjør vi så systematisk og strategisk vi kan, slik at kunnskapen forankres i sykehusstrukturene.

- Men likevel er det også vanskelig?

- Det er veldig travelt i klinikker innen psykisk helsevern. Det er knapphet på ressurser, og man har kanskje ikke alltid organisert tilbudene sine optimalt i forhold til ressursutnyttelse. Barrierene for god klinisk praksis etter de kunnskapsbaserte prinsipper ligger nok oftere i organisasjonsstrukturene enn hos fagpersonene. Og dette er en utfordring. Det å få til kontinuitet er også noe man må jobbe med systematisk, og her er samarbeid mellom primær- og spesialisthelsetjenesten veldig sentralt.

våre.

- Men nå snakker du mye om klinikk og organisering. Hva med forskning?

- Vi har hele tiden tenkt at på samme måte som det er viktig for oss å ha nærhet til klinikken, så er det viktig å følge forskningsfeltet tett. Vi er avhengige av begge disse ”leirene” for å ha troverdighet ute. Vi har for tiden tre forskningsprosjekter ved TIPS Sør-Øst der det forskes på behandling med kognitiv terapi, vi har et prosjekt som arbeider med spørsmål rundt risikotilstander ved psykoseutvikling, og vi har en kvalitativ studie som ser på familiers opplevelse av en kunnskapsformidlende familieintervensjon. Dessuten har vi vært aktive med i TIPS-prosjektet. Slik ivaretar vi også fagutviklingen og bidrar inn til dette.

Implementering

TIPS Sør-Øst har de siste årene hatt et økt fokus på implementering. En sentral oppgave er å bidra til å implementere kunnskapsbasert praksis, blant annet representert gjennom anbefalingene i de nye retningslinjene som tidligere nevnt.

- Noen har kanskje fått et litt anstrengt forhold til begrepet implementering, som på mange måter har blitt et moteord, sier Røssberg. Men ser vi på ordets opprinnelige betydning, så treffer vi på begreper som;

realisere, iverksette, virkeliggjøre.

Det handler altså om å gjøre noe

aktivt

, for å

virkeliggjøre

implementering en konkret metode for å noe. Handling! Samarbeid! For oss i TIPS Sør-Øst betyr

virkeliggjøre

. Å stimulere til samarbeid og utveksling av erfaringer, å tilby kompetansehevende tiltak i samarbeid med ledere og klinikere i helseforetakene våre. Å sette i gang prosesser som stimulerer til at vi stadig arbeider og samarbeider mer kunnskapsbasert omkring pasientene

Ny giv for brukerkompetanse

- Vi har også endelig fått et større fokus på brukerne av psykiske helsetjenester. Der har vi vært for dårlige lenge, sier Røssberg. Vi har nok tenkt at våre brukere er fagfolk primært, og ikke pasienter direkte. Så i den villfarelsen har vi da syndet mot det å trekke inn brukere direkte i vår virksomhet. Men nå har vi nye tanker om dette. Vi har blant annet en fast skribent i NyhetsTIPS, tidsskriftet vårt, med brukererfaring. Hun formidler viktige ting til oss fagpersoner, som vi kanskje ikke alltid har tilgang til i hverdagen vår. Vi har også fått lære av implementeringsforskningen at en av de største driverne for å få iverksatt anbefalt behandling er kunnskap hos pasienter og pårørende. Derfor har vi nå planer om å lage en stor konferanse for brukere med psykoseerfaring og deres pårørende, i samarbeid med pasient- og pårørende organisasjoner. Dette blir et helt nytt og spennende felt for oss, sier Røssberg.

8 NyhetsTIPS Nr. 1 - 2014

Tjenestedesign

I vår egen klinikk i Oslo universitetssykehus har TIPS Sør-Øst også en nysatsing på gang med brukerne i fokus: Ved å bruke tjenestedesign som metode har klinikken nå sagt ja til et forprosjekt der ”reisen” til pasienter med alvorlig psykisk lidelse i klinikken, skal kartlegges. Ut i fra dette vil man kunne identifisere konkrete flaskehalser som hindrer den gode flyten og kanskje forutsetningene for å kunne gi den beste behandlingen så tidlig som mulig.

- Så vidt meg bekjent er ikke dette gjort før inne psykisk helsevern, sier Røssberg. Man har flere vellykkede eksempler på dette i somatikken, så vi har store forhåpninger for dette prosjektet også hos oss. Det er veldig spennende at det nettopp er klinikk for psykisk helse og avhengighet i OUS, som den største klinikken i sykehuset, som griper denne muligheten og nytenkningen nå. Vi er veldig glade for å kunne være en bidragsyter inn i dette arbeidet.

på Gaustad. Vi kunne også ønske at vi hadde mer nærhet både til klinisk virksomhet, men også det store forskningsmiljøet i klinikken. Vi jobber like mye ut mot andre sykehus, om ikke mer, enn inn i vårt eget foretak. Noen ganger kan det by på utfordringer å skulle yte service overfor en hel helseregion og samtidig være avhengig av å forholde seg til de interne linjene og strukturene i OUS. Men dette betyr bare at vi må være enda mer synlige i egen organisasjon, og nå ser det ut til at vi er i ferd med å lykkes med dette også. OUS har jo endelig fått en egen TIPS konsulent!

- Så nå er det bare å fortsette?

- Ja! Nå skal vi videre vet du, vi kjører med det vi har!

Forholdet OUS som ”mor” og Helse Sør-Øst som ”far”

Kompetansetjenesten har hele tiden vært organisert i og administrert av OUS, Klinikk psykisk helse og avhengighet, Avdeling FoU. De første årene av driften var det overført øremerkede midler til TIPS Sør-Øst fra Helse Sør-Øst. I dag er tjenesten en del av den ordinære driften til klinikken og avdelingen. Nedslagsfeltet er likevel hele Helse Sør-Øst. Fysisk er TIPS Sør-Øst lokalisert på Majorstua og deler hus med Avdeling for tidlig psykosebehandling.

- Det er klart at vi nok er litt splittet i identiteten vår, reflekterer Røssberg. Vi ligger fysisk langt unna både sykehuset og vår egen avdeling som har hovedlokasjon NyhetsTIPS Nr. 1 - 2014 9

NYTT FRA KOMPETANSETJENESTEN

Ny TIPS konsulent ved Akershus universitetssykehus

Charlotte Fredslund Hansen er tilsatt som ny TIPS konsulent ved Akershus universitetssykhus i 50 % stilling. Hun er i tillegg ansatt som psykolog ved Grorud BUP i resterende 50 % stilling. TIPS konsulentsstillingen er derfor forankret i BUP systemet og rapporterer til avdelingssjef der. Charlotte hadde sin forrige arbeidsplass ved Seksjon for tidlig psykosebehandling i Oslo universitetssykehus, og før det har hun gjort et doktorgradsarbeidet under TOP-paraplyen ved samme sykehus. I sitt doktorgradsarbeidet fant hun at personer med schizofreni og bipolar lidelse opplever vansker med nære relasjoner og usikkerhet om egen virkelighetsoppfattelse. De rapporterer også om mindre kapasitet til nære relasjoner sammenlignet med mennesker uten psykiske lidelser.

Vi i TIPS Sør-Øst ønsker Charlotte Fredslund Hansen hjertelig velkommen som en del av kompetansetjenesten!

Ønsker du kontakt med TIPS konsulent Charlotte Fredslund Hansen: [email protected]

Charlotte Fredslund Hansen, TIPS konsulent i Akershus universitetssykhus. Foto: privat

HUSK!

Du kan følge oss på Twitter: TIPS Sør-Øst @TIPS_kompetanse Du kan også melde deg på vårt nyhetsbrev ved å registrere deg på nettside vår: www.tips-kompetansesenter.no

Du kan også abonnere gratis på NyhetsTIPS. Du finner lenken til å melde deg som abonnent ved å trykke på fanen ”Tidsskriftet NyhetsTIPS” i høyre marg på nettsiden.

10 NyhetsTIPS Nr. 1 - 2014

ERFARINGSKOMPETANSE

Mitt møte med psykiatrien

Jeg var en ungdom da jeg ble lagt inn første gang. En deprimert og redd ungdom. En psykotisk ungdom. En fortvilet og ustabil ungdom. En ungdom som hadde det så vondt at hun ikke ville leve mer. Hun var sliten, veldig sliten. Hun var sint og hatet både seg selv og omverdenen. Hun hatet livet.

Av Martine de Lange Mitt første møte med psykiatrien var skummelt. Jeg husker hvordan jeg satt der med hetta over hodet og håret foran ansiktet, livredd for at min indre verden skulle bli avslørt. Ingen visste om stemmene, alvevennene mine eller alle de rare forestillingene jeg både hadde og hadde hatt. Jeg hadde akkurat kommet ut av psykosen hvor jeg trodde jeg var Hitler, og følte meg ganske dum og gal som virkelig hadde trodd det. Jeg kunne ikke fortelle noen, ingen måtte vite hvor gæren jeg hadde vært. På den tiden jeg snakket med behandlerne på BUP gled jeg inn i en ny psykose. Da var jeg djevelen og jeg var sikker på at jeg nå endelig så sannheten. Etter å ha levd i 2. verdenskrig i så lang tid virket hodet mitt normalt igjen, tenkte jeg. Endelig visste jeg hvem jeg var, og hvor ond jeg egentlig var. Jeg hadde mye mer ansvar enn Hitler. Hele verden lå i mine hender, og all makt og ondskap lå hos meg. Jeg hatet det og jeg elsket det. Jeg elsket maktfølelsen og hatet, ondskapen og ansvaret. Jeg måtte hele tiden passe på hva jeg tenkte fordi jeg var sikker på at mine tanker lett kunne bli virkelighet. I tillegg var alle naturkatastrofer, sykdom, lidelse og menneskelig ondskap mitt verk og jeg visste ikke hvordan jeg kunne beskytte verden mot meg selv. Behandlingen jeg fikk på BUP var mildt sagt elendig. Da jeg fortalte at jeg ønsket å dø fikk jeg beskjed om å bygge meg en snømann, så ville alt føles bedre. Å gjøre ting sammen med familien var viktig og å spille ludo ble sterkt anbefalt. Da jeg fortalte at jeg alltid hadde vært mye sammen med familien i oppveksten trodde de ikke på meg. Vi har spilt mange spill opp igjennom. Det var riktig nok ikke så mye ludospilling, og likegreit var det. Jeg er enig i at å gjøre ting sammen med familie og venner er viktig, det var og er det for meg også, men det har aldri hatt helbredende effekt på mine psykiske lidelser. Momenter som at jeg ikke spiste middag til nøyaktig samme tid hver dag og at jeg sjelden fikk servert poteter var visst også sykdomsfremkallende.

”Behandlingen jeg fikk på BUP var mildt sagt elendig. Da jeg fortalte at jeg ønsket å dø fikk jeg beskjed om å bygge meg en snømann, så ville alt føles bedre.”

Jeg føler at mye av skylden for at jeg var syk ble lagt over på mamma og pappa på den tiden, og jeg syns det er vondt å tenke på den dag i dag. Jeg følte, og tenker fremdeles, at det var en måte å bagatellisere mine problemer på. De visste riktignok ikke om psykosene, men de visste jeg var deprimert og hadde mange episoder hvor jeg fikk panikkangst.

Jeg syns ikke de på BUP møtte meg på en riktig og bra måte, og jeg følte at selve behandlingen jeg fikk NyhetsTIPS Nr. 1 - 2014 11

der var meningsløs, spesielt før jeg ble diagnostisert. Jeg hadde riktignok en god lege som fulgte meg opp, men da hun sluttet å jobbe der ble behandlingen så godt som avsluttet. De andre i teamet mitt klarte etter hvert ikke helt å forholde seg til meg og min verden, og jeg opplevde at de trakk seg unna. Jeg tenker i dag at de kanskje ikke hadde tilstrekkelig med kunnskap for å hjelpe meg bedre og at de muligens var redde for å gjøre noe feil i behandlingen. Der og da følte jeg meg heller misforstått og sviktet. Så plutselig var det en psykolog som spurte meg direkte. Spørsmål som “hører du stemmer ikke andre hører?” og “tenker du at du er djevelen?” dukket plutselig opp i behandlingstimen. Jeg husker ennå hvordan jeg skvatt til. Hvordan visste hun, hvordan kunne hun vite? I ettertid vet jeg at det var mamma som hadde ringt dem og uttrykt sin bekymring for disse tingene. Jeg vet fremdeles ikke hvordan hun skjønte det, men hun var jo en av de som sto meg nærmest og så og observerte meg daglig. Jeg visste ikke hva jeg skulle si til psykologen da hun spurte, men det ble til at jeg omsider svarte ja og fortalte litt om hvordan jeg mente virkeligheten hang sammen. Jeg ble etter dette raskt innlagt på akuttposten på BUP. Mamma ble spurt om hun ville bo der sammen med meg, noe hun valgte å gjøre. Jeg hatet avdelingen, låste dører og total overvåkning, men uansett hvor lite jeg likte det, ble det et stort vendepunkt i livet mitt. Jeg ble utredet og fikk en diagnose. Paranoid schizofreni var ikke et drømmestempel, men diagnosen gjorde at jeg fikk riktigere behandling, og ikke minst medisiner. Jeg syns jeg fremdeles ikke fikk god nok behandling tilpasset meg, men diagnosen fikk i hvert fall de ansatte til å tenke i riktig retning. Medisinene virket heller ikke bra, men de funket i hvert fall litt. De ansatte på avdelingen jeg var innlagt på var hyggelige og de var flinke til å inkludere pårørende i “behandlingen”. Og selv om ting i mine øyne fremdeles så ganske svart ut, merket jeg en endring og øynet et bittelite håp. Kanskje ting kunne bli bedre, kanskje jeg ikke trengte å dø allikevel. Kanskje kunne jeg begynne å takle livet mitt en vakker dag? Etter hvert fikk jeg og foreldrene mine tilbud om å være med i flerfamiliegruppe. I håp om bedring takket vi ja. Det kom aldri noe ut av denne gruppa, men vi møtte opp annenhver uke i to år. Jeg vet at mange har hatt god nytte av flerfamiliegruppe, men til tross for hyggelige mennesker, både pasientene og foreldrene, fikk verken jeg eller foreldrene mine noe ut av den. Da jeg kom inn i voksenpsykiatrien hadde jeg fått plass på et behandlingssted som kun hadde psykosepasienter som målgruppe. Siden jeg fremdeles var under 18 år hadde jeg krav på å ha med foreldre, og siden jeg var så redd var mamma der med meg den første uka. Jeg husker godt det første som møtte meg i spisesalen. Det var en gjeng med pasienter som sang “jeg er så schizofren, så jævla schizofren”. Det skremte meg litt. Hvor i all verden var jeg blitt plassert? Var folk helt gærne der? Var jeg helt gæren?

Etter den første uka var jeg der alene. Jeg fikk raskt venner der, men fant meg aldri helt til rette. Vi hadde jevnlige møter hvor mamma og pappa var med, og jeg tror de følte at de ble inkludert i behandlingen der også. Jeg hadde en psykolog som jeg snakket med to ganger i uka. I tillegg kom samtaler med de ansatte i miljøet og forskjellige aktivitets- og behandlingsgrupper. Jeg var der i nesten to år, og selv om jeg aldri likte meg der fikk jeg mye ut av innleggelsen. Da jeg kom dit ble jeg og foreldrene mine lovet at jeg enten ble helt frisk eller tilnærmet frisk av oppholdet. Jeg ble fortalt at alle som var der ble det. 12 NyhetsTIPS Nr. 1 - 2014

Dette stemte ikke, men jeg ble en del bedre. Jeg syns det var dumt av behandlingssenteret å love dette, for da jeg nesten to år senere ble skrevet ut følte jeg meg mislykket som ikke hadde klart å bli frisk. Det kan selvfølgelig hende jeg hadde blitt enda bedre om jeg ikke hadde avbrutt behandlingen den gangen, men jeg orket ikke være der lenger og jeg følte ikke at jeg hadde noe mer å hente der. Det som var veldig fint med det behandlingsstedet var at de lot pasientene få den tiden de trengte for å bli bedre. Det var aldri noen hast med utskrivelse, vi fikk være der til vi følte oss klare til utskrivelse. Jeg vet om flere som har vært der i mange år. Ingen av dem har riktignok blitt friske, men jeg har inntrykk av at de også ble bedre. Noen år senere ble jeg innlagt der i ca ett år til, og da var mye ganske annerledes. Det var mye mindre aktivitetstilbud og det bar preg av at behandlingssenteret hadde dårligere råd. Jeg syns det er synd at psykiatrien har blitt så nedtrappet, noe jeg også har merket på flere institusjoner senere.

”Før hadde de fleste behandlere hatt det så travelt med å gjøre meg bedre og å forvente store endringer at de ikke så de små framskrittene jeg faktisk gjorde. Dette førte til en stor følelse og opplevelse av å være håpløs og dum som ikke klarte å innfri deres forventninger til meg.”

I årene som fulgte var jeg inn og ut av ulike psykiatriske sykehus. På nesten alle institusjonene har foreldrene mine fått tilbud om å ta del i behandlingen via møter og samtaler sammen med behandlere og meg. Dette har de takket ja til og fulgt opp, og det har vært bra for meg. På den måten har de fått mer forståelse for meg og hvordan sykdommen påvirker meg og til tider omgivelsene. Samtidig fikk de fortalt behandlingsapparatet hvordan de som foreldre opplevde meg og sykdommen. Jeg tror det har vært bra for foreldrene mine å få delt sine erfaringer, men minst like mye for behandlingen av meg som psykosepasient. Foreldrene mine har jo sett meg opp igjennom hele livet og vært med meg på det aller sykeste. Etter at jeg ble syk har de lært mye om schizofreni og psykosebehandling og jeg merker at de forstår meg og min situasjon bedre enn de fleste andre. Det er nesten ti år siden jeg møtte spesial sykepleieren som sammen med meg selv klarte å endre livet mitt totalt. Det krevde mange år med behandling og var til tider svært slitsomt, men det ga virkelig resultater. Hun så meg og tilnærmet seg meg som pasient på en helt annen måte enn tidligere behandlere hadde gjort. Hun forlanget ingenting fra meg og prøvde aldri å endre meg som person. Hun tok seg god tid og forventet ikke rask bedring. Det var viktig og riktig for meg. Før hadde de fleste behandlere hatt det så travelt med å gjøre meg bedre og å forvente store endringer at de ikke så de små framskrittene jeg faktisk gjorde. Dette førte til en stor følelse og opplevelse av å være håpløs og dum som ikke klarte å innfri deres forventninger til meg. For en del år siden begynte denne spesialsykepleieren å fokusere veldig på kognitiv terapi. I utgangspunktet var jeg skeptisk til behandlingsmetoden og for å være ærlig tenkte jeg at det var noe ordentlig tull. I ettertid har jeg sett tilbake på ulike samtaleterapiformer jeg har vært i, og tenker at en del av disse samtaleformene faktisk inneholder litt kognitiv terapi, i større eller mindre grad. Riktignok ikke på en så konkret måte som folk forbinder med kognitiv terapi, men mange av behandlerne har jo hatt som mål å endre tankegangen min gjennom å se på hvordan jeg kan tenke annerledes på opplevelsene mine. Terapien med denne spesialsykepleieren ble etter NyhetsTIPS Nr. 1 - 2014 13

hvert mye mer konkret enn dette. Vi brukte riktignok ikke skjemaer slik mange andre gjør, men brukte den samme modellen for å tenke og snakke. Grunnen til dette er at jeg selv ikke ønsket å jobbe med skjemaer. Jeg ville mye heller lære meg hvordan tenke slik uten skjemaer siden mange av mine tanker og forestillinger som jeg bevisst må gå inn for å stoppe og endre på, foregår utendørs og i sosiale settinger hvor det ikke passer seg å dra opp et ABC skjema. Jeg hadde aldri tenkt og trodd at denne behandlingsformen skulle hjelpe så bra som den har gjort og fremdeles gjør. Jeg er ikke frisk og vet ikke om jeg noen gang vil bli det, men jeg har kommet mye lenger og har det bedre enn jeg hadde trodd var mulig for noen år siden. Jeg føler alt i alt at jeg har vært veldig heldig med hjelpeapparatet rundt meg. Jeg har møtt mange gode hjelpere som har stilt opp og hjulpet meg. Jeg har selvfølgelig møtt mange behandlere i psykiatrien som ikke har vært bra for meg. Det er flere jeg ikke tror har forsøkt å forstå meg i det hele tatt. For meg har det vært viktig at behandleren viser interesse for meg og det jeg forteller og at de gir meg følelsen av at de faktisk bryr seg om hvordan jeg har det. Nå blir jeg fulgt opp av en psykiatrisk sykepleier fra spesialisthelsetjenesten, noe som fungerer veldig bra. Hun har også hjulpet meg mye, og jeg er veldig glad jeg har henne. I tillegg har jeg akkurat begynt å snakke med en psykiatrisk sykepleier i kommunen, og håper det også vil bli bra. Jeg er i hvert fall positivt innstilt!

14 NyhetsTIPS Nr. 1 - 2014

FRA FORSKNINGEN

Jobbmestrende oppfølging

Arbeidsrehabilitering med kognitiv trening eller kognitiv atferdsterapi for personer med psykoselidelser

Av June Ullevoldsæter Lystad, Stig Evensen og Helen Bull

Schizofreni og arbeid

Et meningsfylt innhold i hverdagen er like viktig for personer med en psykoselidelse som for andre. Arbeid og aktivitet kan bidra til bedre oppfølging av behandlingstiltak og til bedret livskvalitet [1]. Personer med psykose forteller at arbeid hjelper dem å strukturere tiden, gir mening, bidrar til bedre selvbilde [2] og er en «motgift» til kaos, depresjon og kjedsomhet [3]. Omfattende forskning fra USA og Europa viser positiv effekt av arbeid for personer med schizofreni eller psykoselidelser [4-6]. Ulike studier viser at så mange som 53–70 % av personer med schizofreni uttrykker et ønske om å være i arbeid [7], mens den faktiske sysselsettingen i gruppen er svært lav, med kun mellom 5-13 % [8, 9] i arbeid. Denne diskrepansen skyldes trolig en kombinasjon av indre faktorer som positive og negative symptomer, samt kognitive vansker og ytre faktorer som holdninger i helsevesenet, NAV og hos arbeidsgivere. Ofte vurderes ikke arbeid som aktuelt for personer i denne diagnosegruppen. Dette kan ha sammenheng med lave forventninger, frykt for symptomøkning og tilbakefall både i NAV og helseapparatet.

Jobbmestrende oppfølging (JMO)

JMO er et forsknings- og utviklingsprosjekt i regi

June Ullevoldsæter Stig Evensen Helen Bull

av Nasjonal strategiplan for arbeid og psykisk helse (2007 – 2012) som startet opp høsten 2009. Målet med prosjektet var å undersøke om personer med psykose kan dra nytte av arbeidsrehabilitering kombinert med enten kognitiv trening eller elementer fra kognitiv adferdsterapi. Prosjektet er et samarbeid mellom NAV, Helsedirektoratet og Oslo universitetssykehus og gjennomføres i 6 av landets fylker. Deltakerne i JMO får tilbud om tilrettelagt arbeidstrening i en ordinær bedrift eller i en tiltaksbedrift dersom det er behov for det, med tett oppfølging fra både behandlingsapparatet og NAV. Ved oppstart i prosjektet opprettes et samarbeid mellom kontaktpersoner i NAV, den lokale helsetjenesten og en arbeidskonsulent i en tiltaksbedrift. Alle arbeidskonsulentene gjennomgikk en grunnleggende opplæring i enten kognitiv atferdsterapi eller kognitiv trening og ble veiledet gjennom hele prosjektperioden. Det er NyhetsTIPS Nr. 1 - 2014 15

to intervensjonsgrupper i prosjektet. Deltakere i Oslo, Oppland og Nord Trøndelag mottar tilbud om arbeidsrehabilitering forsterket med elementer fra kognitiv atferdsterapi, mens deltakere i Buskerud, Telemark og Vest-Agder mottar tilbud om arbeidsrehabilitering kombinert med kognitiv trening. Prosjektets hovedmål er å legge til rette for at deltakerne gjennom samarbeid og koordinert oppfølging skal komme i arbeid og stå i arbeid over tid. Professor Erik Falkum er faglig ansvarlig for prosjektet nasjonalt og seniorforsker Torill Ueland er faglig ansvarlig for den kognitive treningen.

Kognitiv atferdsterapi i Jobbmestrende oppfølging

Kognitiv atferdsterapi er en veldokumentert behandlingsform som har vist seg å ha god effekt på vedvarende psykosesymptomer, både positive og negative. Kognitiv atferdsterapi i psykosebehandling har som mål å redusere subjektive plager forbundet med symptomer, og har vist seg å ha positiv innvirkning på stemningsleie og funksjonsnivå [10]. I Jobbmestrende oppfølging brukes elementer fra kognitiv atferdsterapi for å mestre ulike symptomer som påvirker evnen til å delta i arbeidslivet. Det gjelder både psykotiske symptomer som vrangforestillinger eller tilbaketrekning, og generelle symptomer som angst og depresjon. I tillegg adresseres praktiske utfordringer man møter på jobb. Det er avgjørende at den kognitive atferdsterapien knyttes tett opp til arbeid. I JMO gjøres dette ved at arbeidskonsulenter med kompetanse i kognitiv atferdsterapi gjennomfører intervensjonen. De har ukentlige møter med deltakeren over seks måneder, hvor de sammen konkretiserer problemer og utfordringer på jobben, og deretter anvender den mest passende metoden for å komme frem til gode løsninger. Møtene følger en klar struktur, og det gis hjemmeoppgaver som deltakeren skal arbeide med frem mot neste møte. En viktig forutsetning for å lykkes er at det etableres et samarbeid mellom arbeidskonsulenten og deltakernes behandler.

Kognitiv trening

Omfattende forskning har vist at kognitive vansker er et kjernesymptom ved schizofreni [11]. De hyppigste kognitive utfallene er vansker med oppmerksomhet, hukommelse, læring, psykomotorisk tempo og eksekutiv fungering. Kognitiv funksjon har stor betydning for dagliglivsfunksjon [12], og forskning viser en spesifikk sammenheng mellom kognitive vansker og nedsatt arbeidsfunksjon [13].

Kognitiv trening

er en kognitiv rehabiliterings metode som innebærer systematisk opptrening av kognitive funksjoner gjennom øvelse, repetisjon og strategilæring. Et viktig aspekt er veiledning i hvordan overføre det man lærer i kognitiv trening til for eksempel en arbeidssituasjon. Forskning viser at kognitiv trening har effekt på kognisjon og hverdagsfunksjon ved psykoselidelser [14]. Denne effekten øker når treningen foregår i kombinasjon med annen aktiv rehabilitering som f.eks. arbeidsrehabilitering der eventuelle kognitive vansker gjør seg gjeldende og man har mulighet til å omsette det man lærer i treningen.

Kognitiv trening i Jobbmestrende oppfølging

Deltakerne får en individuell tilbakemelding basert på en nevropsykologisk utredning med fokus på kognitive ressurser og problemområder. Den kognitive treningen går over seks måneder (to ganger i uken), og omfatter opptrening av hukommelse, konsentrasjon, oppmerksomhet og problemløsningsevne ved hjelp av 16 NyhetsTIPS Nr. 1 - 2014

pc-baserte oppgaver. I tillegg til dette får deltakerne undervisning om kognitiv funksjon og kognitive vansker ved psykotiske lidelser, samt informasjon om bruk av kompenserende strategier for å omgå de kognitive vanskene. I JMO er det arbeidskonsulentene ved tiltaksbedriftene som gjennomfører den kognitive treningen med deltakerne mens de er i arbeid. Dette gir god mulighet for å jobbe med overføring mellom trening og arbeid og å tilrettelegge for kognitive vansker slik de kommer til uttrykk i arbeidssituasjonen.

Deltakerne i Jobbmestrende oppfølging

I løpet av forskningsperioden mottok vi 319 henvisninger, hvorav 148 personer startet opp med arbeid og intervensjon. Flytdiagrammet gir en mer detaljert oversikt over hvor mange deltakere som ble inkludert i studien

319 Henvisninger

- 61 avslo - 34 oppfylte ikke inklusjonskriteriene

resultater

224 Psykologutredet

- 42 ekskluderte - 9 kom ikke til DPS utredning

173 Inkluderte

- 25 startet ikke opp i arbeid/intervensjon

148 startet arbeid og intervensjon

Hvordan gikk det med deltakerne - foreløpige

Blant deltakerne var 69 % menn og gjennomsnitts alderen var på 32,9 år (20-59 år). De fleste deltakerne (88,7 %) hadde diagnosen schizofreni. Ved oppstart i prosjektet var 13,5 % av deltakerne i en eller annen form for arbeid. De stod enten i fare for å miste jobben, eller ønsket seg ordinært arbeid. I gjennomsnitt var deltakerne 26 uker (1-35 uker) i JMO. Ved avslutning av intervensjonen var nesten 77 % i en eller annen form for arbeid. Avslutning av intervensjon betyr tidspunktet oppfølgingen ble avsluttet, enten fordi maksimal intervensjonstid var nådd eller at deltakeren selv avsluttet på et tidligere tidspunkt. Selv om bare 9 % av deltakerne hadde fått ordinær ansettelse ved intervensjonsavslutning fylte ytterlige 37 % av deltakerne roller på ordinære arbeidsplasser gjennom praksisplasser og hospitering og flere hadde utsikter til ordinær ansettelse.

Tabell 1: Andel deltakere i arbeid fordelt på arbeidsforhold

Arbeidsforhold Ordinært arbeid Tiltak ordinær bedrift Oppstart 2,0 % 5,4 % Avslutning 8,7 36,7 % Tiltak skjermet arbeid 6,1 % 31,3 % Totalt i arbeid 13,5 % 76,7 % Ved inklusjon i Jobbmestrende oppfølging hadde ingen av deltakerne lønnet arbeid som sin hovedinntektskilde, mens 3,3 % mottok lønn i tillegg til ytelser fra NAV. Ved avslutning mottok 13,3 % av deltakerne lønn for arbeidet, hvorav 4 % hadde lønnet arbeid som sin hovedinntektskilde. De foreløpige resultatene viser at personer med en psykoselidelse kan fungere i arbeid over tid hvis de får muligheten. I sin evaluering av Jobbmestrende oppfølging konkluderte Sintef med at mange personer med psykoselidelser kan oppnå ordinært arbeid, full- eller deltid, gjennom individuelt tilrettelagt oppfølging kombinert med kognitiv atferdsterapi eller kognitiv trening, når NAV, helse og arbeidsmarkedsbedrift/ arbeidsgiver samarbeider [15]. NyhetsTIPS Nr. 1 - 2014 17

Referanser

1. Davis, M. and M. Rinaldi,

Using an evidence-based approach to enable people with mental health problems to gain and retain employment, education and voluntary work.

The British Journal of Occupational Therapy, 2004. 67: p. 319-322.

2. Nordt, C., et al.,

Predictors and course of vocational status, income, and quality of life in people with severe mental illness: A naturalistic study.

Social Science & Medicine, 2007. 65(7): p. 1420-1429.

3. Auerbach, E.S. and P. Richardson,

The long-term work experiences of persons with severe and persistent mental illness.

Psychiatric Rehabilitation Journal, 2005. 28(3): p. 267-73.

4. Bond, G.R., R.E. Drake, and D.R. Becker,

An update on randomized controlled trials of evidence-based supported employment.

Psychiatric Rehabilitation Journal, 2008. 31(4): p. 280-n/a.

5. Burns, T., et al.,

The effectiveness of supported employment for people with severe mental illness: a randomized controlled trial.

The Lancet, 2007. 370(9593): p. 1146-1152.

6. Nygren, U., et al.,

Individual placement and support – a model to get employed for people with mental illness – the first Swedish report of outcomes.

Scandinavian Journal of Caring Sciences, 2011. 25(3): p. 591-598.

7. Mueser, K.T., M.P. Salyers, and P.R. Mueser,

A prospective analysis of work in schizophrenia.

Schizophrenia Bulletin, 2001. 27: p. 281-296.

8. Helle, S. and R. Gråwe,

Sysselsetting og trygd blant personer med schizofrenidiagnose.

Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 2007: p. 1358-1362.

9. Tandberg, M., et al.,

Occupational functioning, symptoms and neurocognition in patients with psychotic disorders: investigating subgroups based on social security status.

Social psychiatry and psychiatric epidemiology, 2012: p. 1-12.

10. Kern, R.S., et al.,

Psychosocial treatment to promote functional recovery in schizophrenia

. Schizophrenia Bulletin, 2009. 35(2): p. 347-361.

11. Sharma, T. and P. Harvey,

Cognition in schizophrenia.

2000, Oxford University Press, New York.

12. Green, M.F., R.S. Kern, and R.K. Heaton,

Longitudinal studies of cognition and functional outcome in schizophrenia: implications for MATRICS.

Schizophrenia Research, 2004. 72(1): p. 41-51.

13. McGurk, S.R., et al.,

Cognitive training for supported employment: 2-3 year outcomes of a randomized controlled trial.

American Journal of Psychiatry, 2007. 164(3): p. 437-441.

14. Wykes, T., et al.,

A meta-analysis of cognitive remediation for schizophrenia: methodology and effect sizes.

American Journal of Psychiatry, 2011. 168(5): p. 472-485.

15. Steihaug, S., J.W. Lippestad, and I. Brattlid,

Evaluering av Jobbmestrende oppfølging: Arbeidsrehabilitering for personer med psykoselidelser.

2013.

Etter at forskningsprosjektet nå er avsluttet, har JMO fortsatt som et behandlingstilbud/arbeidsmarkeds tiltak hvor inklusjonskriteriene er blitt utvidet til å gjelde alvorlige psykiske lidelser. Personer med schizofreni diagnoser skal imidlertid prioriteres Henvisning til Jobbmestrende oppfølging skjer via fastlege/behandler eller NAV-veileder.

https://www.nav.no/Helse/Arbeid+og+psykisk+helse/ Jobbmestrende+oppf%C3%B8lging.346128.cms

http://helsedirektoratet.no/Om/nyheter/Sider/ kommer-i-arbeid-tross-psykisk-lidelse.aspx

18 NyhetsTIPS Nr. 1 - 2014

FRA FORSKNINGEN

Hvordan opplever pasienter og familier effekt av familiebehandling?

I regi av TIPS Sør-Øst og TOP er det gjennomført en kvalitativ studie hvor pasienter og familiemedlemmers opplevelse og erfaringer med å delta i en psykoedukativ familieintervensjon ble undersøkt. Et av målene med studien var å utforske pasienter og familiemedlemmers opplevde effekt av å gå i en psykoedukativ familiebehandling. Den subjektive opplevelsen av hva som er virksomme faktorer i familiebehandling kan være et viktig bidrag når helsepersonell skal starte nye psykoedukative familiegrupper. En ny artikkel i Early Intervention in Psychiatry trykkes i disse dager: Participants’ perceived benefits of family intervention following a first episode of psychosis: a qualtiative study. (Nilsen L, Frich JC, Friis, S. Norheim I, Røssberg, JI.)

Av Liv Nilsen

De virksomme faktorene

Både pasienter og familiemedlemmer beskrev at det å få innsikt i, og å akseptere egen lidelse, var en prosess som tok lang tid. Pasienter opplevde at de utviklet ny innsikt gjennom den kunnskapen de tilegnet seg i familiebehandlingen. De fant også støtte og håp ved å treffe andre i samme situasjon. Familiemedlemmer lærte å akseptere at tilfriskningsprosessen tok lang tid. Gjennom diskusjoner med andre i samme situasjon og ved å lytte til pasientenes beskrivelser av hvordan de opplevde sykdommen sin, forsto de bedre hvor vanskelig det er å ha en psykisk lidelse. De klarte også å senke forventningene sine og de fikk ny innsikt i hvordan de skulle håndtere den nye situasjonen. I løpet av behandlingen fikk deltakerne kunnskap om varselsignaler og egen sårbarhet. Det bidro til at pasientene klarte å ta forholdsregler og leve livene sine uten å få tilbakefall. Familiemedlemmene lærte også hvordan de kunne være en hjelp og støtte når varselsignalene ble synlige. Gjennom undervisning og praksis lærte deltakerne nye måter å snakke sammen på. Det gjorde det mulig for deltakerne å diskutere vanskelige utfordringer uten at det oppsto konflikt. Det bidro også til at det ble fredligere i hjemmene. Problemløsningsmetoden gjorde det mulig å løse dagliglivets utfordringer på nye og funksjonelle måter. Det bidro også til at deltakerne ble mer avslappet i forhold til bedringsprosessen og de opplevde at de fikk mindre angst. For noen ble problemløsningsmetoden en oppskrift som gjorde livet enklere å leve. De ble mer løsningsorienterte og mestret bedre å ta hensyn til egne behov. Pasientene opplevde også at de gjennom familiebehandlingen ble klar over at de måtte ta en avgjørelse for seg selv for å bli bedre. Noen beskrev dette som en ”indre motor” som gjorde dem i stand til å ta kontroll over eget liv og bedringsprosess. Samarbeidet med andre førte til at en fikk mer håp og tro på at det var mulig å bli bedre. Familiene følte at de fikk være viktige støttespillere i denne prosessen. Familiebehandlingens struktur, forutsigbarhet og regelmessighet ble også opplevd som en viktig faktor i bedringsprosessen. NyhetsTIPS Nr. 1 - 2014 19

Studien viser at de som deltar i psykoedukativ familiebehandling utvikler ny innsikt og klarer å akseptere lidelsen bedre, de lærer å kjenne og håndtere egne varselsignaler, de får bedre kommunikasjonsferdigheter, de lærer å planlegge og løse problemer på en mer konstruktiv måte og de blir mer selvstendige. 20 NyhetsTIPS Nr. 1 - 2014

FRA FORSKNINGEN

En bio-psyko-sosial forståelsesmodell for psykose

I det anerkjente tidsskriftet Lancet ble det nylig presentert en modell som beskriver hvordan hjerneorganiske, sosiale og psykologiske faktorer påvirker hverandre ved psykoseutvikling (Howes og Murray, 2013). Modellen vektlegger nyere forskning som viser at ved psykose er både hjernens stressprosessering og kognitive skjema forstyrret. I følge modellen utvikles psykose som et resultat av en interaksjon mellom stress, dopamin dysfunksjon (sensitivering av dopaminsystemet) og negative kognitive skjema. Modellen gir et nyttig perspektiv på psykoseforståelse og utvikling, og blir derfor beskrevet i denne artikkelen.

Av Marit Grande Årsaksforklaringer på psykose har vært preget av teorier som har vektlagt medfødte eller miljømessige forhold. Stress-sårbarhetsmodellen knytter disse sammen og sier at alle mennesker er sårbare for å utvikle en psykose. Sårbarheten er påvirket av individets gener og dets livserfaringer, og kommer til uttrykk som dets evne til å takle stress (Zubin og Spring, 1977). Stress-sårbarhetsmodellen er nyttig for å forklare hvorfor noen utvikler psykisk uhelse, men er til lite hjelp når det gjelder å forstå innholdet i pasientens symptomer og opplevelser av disse. Den integrerte bio-psyko-sosiale modellen (”an integrated sociodevelopmental-cognitive modell”) er en videreutvikling av stress-sårbarhetsmodellen, men forsøker samtidig å inkludere det psykologiske perspektivet. Modellen bygger på forskning som viser at psykose er påvirket av stress og dysfunksjon i hjernens dopaminsystem. Dopamindysfunksjon medfører avvikende prosessering av stimuli, og når dette skjer i lys av negative skjema, kan det medføre paranoide tolkninger - som over tid kan medføre at en psykose utvikles (Howes og Murray, 2013). Nedenfor beskriver vi de virkningsmekanismene som i følge modellen bidrar i psykoseutviklingen. Til slutt skisseres de områder modellen mener bør være fokus for psykososial behandling. Akutt psykososialt stress Sensitivt dopamins system Negative kognitive skjema Avvikende proses sering av stimuli Psykose Paranoid tolkning

Figur 1. Psykose utvikles som et resultat av en interaksjon mellom stress, dopamindysfunksjon (sensitivering av dopaminsystemet) og negative kognitive skjema (Howes og Murray, 2013).

Et sensitivt dopaminsystem - dopaminhypotesen

Den integrerte bio-psyko-sosiale modellen bygger på forskning som viser at hjernens evne til å håndtere stress er forstyrret både før psykosedebut NyhetsTIPS Nr. 1 - 2014 21

og under psykose. Under stress er både HPA-aksen og dopaminssystemet aktivert. Aktivering av HPA aksen (hypothalamus-hypofyse-binyrer) medfører frigjøring av stresshormonet kortisol, som igjen fører til frigjøring av dopamin. Dopamin er et signalstoff som har en sentral rolle ved motivasjon, oppmerksomhet og belønning. En konsekvens av et forhøyet dopaminnivå er at stimuli blir tillagt en større nyhetsverdi. Det gjør at de får en fremtredende betydning og forrang i oppmerksomheten, og individet blir motivert til å reagere. Det gjør at dopamin har en viktig funksjon i menneskes ”fight or flight- reaksjon”. La oss komme med et eksempel på hva som skjer når dopamin frigjøres. Forestill deg at mens du leser denne teksten, så blir du brått oppmerksom på en samtale nær deg. Den forstyrrer og du blir stresset. Frigjøring av kortisol medfører at dopaminsystemet aktiveres. Øket dopaminnivå medfører at samtalen får en nyhetsverdi, fanger oppmerksomheten og får derfor en forrang i bevisstheten. Du slutter å lese og ser opp for å undersøke hva som skjer. Når du oppdager at samtalen er mellom to ukjente, så tenker du at den ikke er viktig for deg. Hjernen slutter dermed å frigjøre dopamin, og det gjør at samtalen ikke tillegges viktighet slik at du igjen kan fokusere på artikkelen og fortsette å lese. Hos mennesker med en schizofrenilidelse er det funnet dysregulering av dopamin i det mesolimbiske området i hjernen. Medikamenter som blokkerer dopaminreseptorer (antipsykotisk medikasjon) har vist seg å redusere psykotiske symptomer, mens medikamenter som utløser dopamin (amfetamin) forverrer psykotiske symptomer. Disse funnene dannet grunnlag for den første versjonen av dopaminhypotesen. I følge den er de positive symptomene ved schizofreni et resultat av overaktivitet i hjernens dopaminreseptorer. Nyere forskning har imidlertid vist at dette kun kan forklare en liten del av dysfunksjonen i dopaminsystemet. Dopaminhypotesen er derfor revidert. I den siste versjonen blir det antatt at psykose er resultatet av et sensitivt dopaminsystem som gjør at dopamin frigøres ved minimal stimulering og bruker lengre tid på habituering (Howes og Kapur, 2009). Det betyr at under en psykose er hjernen over lengre tid påvirket av et høyt dopaminnivå, og dette kan medføre feilprosessering av både ytre (reelle hendelser) og indre stimuli (tanker og følelser). La oss bruke eksempelet overfor, og anta at en person som er i en psykose overhører en samtale. En slik tilsynelatende nøytral hendelse kan være tilstrekkelig for at domaminsystemet aktiveres og forblir høyt. Det bidrar til å gi samtalen en nyhetsverdi, og derfor et behov for å forstå hva som skjer. Kanskje stiller personen seg selv følgende spørsmål:

Er jeg i fare?”

vrangforestillinger og hallusinasjoner.

”Hva skjer? Hvorfor snakker de sammen? Har det noe med meg å gjøre? Snakker de om meg? Er de ute etter å skade meg?

Selv om slike tanker kan være vilkårlige og ubetydelige, så vil de gi ubehag dersom svaret er ja og de oppfattes som troverdig av personen. Samtidig bidrar det høye dopaminnivået til å gi opplevelsen en fremtredende betydning. Det øker stress og ubehag, og dermed risiko for feiltolkninger. Feiltolkninger forsterker ubehag og stress, som igjen medvirker til at dopaminnivået forblir høyt. Resultatet er at alt som skjer i situasjonen både ytre (samtalen) og indre opplevelser (personens tanker og følelser) får en enda mer fremtredende forrang i bevisstheten - og dermed kan det utvikles en negativ, selvforsterkende sirkel i stress- og dopaminsystemet. I følge dopaminhypotesen kan en prosessering av stimuli slik det er beskrevet i eksempelet over, danne grunnlag for utvikling av 22 NyhetsTIPS Nr. 1 - 2014

Gener Avvikende hjerne utvikling Sensitiv dopamins system schizofreni blant barn født av mødre som var utsatt for underernæring eller influensa under graviditeten, og blant barn som hadde oksygenmangel under fødselen. Det er likevel viktig å merke seg at selv om svangerskaps- og fødselskomplikasjoner øker risikoen for schizofreni, så er sannsynligheten for at disse barna senere skal rammes av schizofreni likevel svært liten (Gullberg, 2005).

Forstyrrelser i hjerne utvikling Psykososialt stress Negative kognitive skjema

Figur 2. Forstyrrelse i hjernens normalutvikling og sosiale risikofaktorer for psykose kan medføre et sensitivt dopaminsystem og negative kognitive skjema (Howes og Murray, 2013).

I følge dopaminhypotesen er et sensitivt dopaminsystem resultatet av en forstyrrelse i hjernens normale utvikling og/eller i den sosiale utviklingen.

a) Avvikende hjerneutvikling

Gener og/eller uheldige omstendigheter før og under fødselen kan forstyrre den normale utviklingen av hjernen. Schizofreni er til en viss grad arvelig. I befolkningen som helhet er risiko for å utvikle schizofreni omlag 1 %. Hvis begge foreldrene lider av schizofreni, er risikoen for selv å utvikle schizofreni 40–50 %. Hvis kun den ene lider av schizofreni er risikoen 15–20 % . Dersom den ene av et enegget tvillingpar lider av schizofreni, så er sjansen for at den andre skal utvikle schizofreni 23–39 % mot 9–20 % hos toeggede tvillinger. Det er enda ikke helt kjent hvordan arveligheten spiller inn, men den består sannsynligvis av et komplisert samspill mellom ulike gener og epigenetiske prosesser (Howes og Kapur, 2009). Epidemiologisk forskning har funnet at komplikasjoner i forbindelse med svangerskap og fødsel øker risikoen for at barnet senere utvikler schizofreni. For eksempel er det større forekomst av

b) Psykososialt stress

Alvorlig stressbelastning tidlig i livet er knyttet til hjerneorganiske endringer og til utvikling av negative kognitive skjema. Nevrobiologisk forskning viser at tidlig stress kan påvirke hjernens stresstoleranse og dermed øket reaktiviten i HPA-aksen og gi et sensitivt dopaminsystem. Det er sammenfallende med studier som har funnet at alvorlig stress i barndommen er knyttet til påfølgende emosjonell reaktivitet på dagligdagse hendelser i voksen alder (for en oversikt, se Waade et.al. 2013). Studier har vist at mellom 35 % og 71 % av pasienter med en psykose har opplevd seksuelle overgrep og/eller fysisk mishandling (Klæth & Hagen, 2009). Traumer øker risikoen for et bredt spekter av psykiske lidelser, men det ser ut til å være en dose-respons sammenheng mellom antall alvorlige barndomstraumer og psykose (Read et.al. 2009). Det er for øvrig også funnet høyere forekomst av psykose i befolkningsgrupper som har levd under oppvekstmiljøer som er kjennetegnet av urbane forhold, immigrasjon, isolasjon og traumatiske hendelser (Cullberg, 2005).

Negative kognitive skjema

Psykologiske modeller kan bidra til å forklare hvordan psykosesymptomer oppstår og vedlikeholdes, og NyhetsTIPS Nr. 1 - 2014 23

ikke minst innholdet i symptomene. Psykososial belastning og tidlige traumer kan føre til at personen utvikler negative oppfatninger av seg selv og andre mennesker. Det kan gi grobunn for negative skjema som medfører lav egenverdi, sosial ydmykelse og sosial underkastelse (”Jeg er verdiløs. Jeg er sårbar. Andre er ikke til å stole på.”). I kombinasjon med kognitive tankefeller fungerer de som et sett med «mentale briller» som personen både ser og tolker opplevelsene sine gjennom. Negative skjema øker risiko for feiltolkning av nøytrale hendelser. Det kan for eksempel være paranoide tanker, som for eksempel; «De ser rart på meg. De vil meg vondt. Jeg kan ikke stole på dem.». Et høyt dopaminnivå vil bidra til å fremheve betydningen av slike tolkninger, og dermed forsterke feilprosesseringen og derfor viktigheten av tankene og følelsene som oppstår. Feiltolkninger forsterker stress, og stress forsterker frigjøringen av dopamin. Det bidrar til å fremheve betydning av feiltolkningen, som igjen forsterker stresset - og en selvforsterkende ond sirkel har utviklet seg ved at både paranoide tanker og negative skjema bekreftes. Et slikt mønster kan bidra til utviklingen av paranoide tanker og vrangforestillinger. et mindre dysfunksjonelt dopaminsystem. Et mer funksjonelt dopaminssystem vil medføre færre triggere og dermed mindre avvikende prosessering og tolkning av stimuli. Akutt psyko sosialt stress Sensitiv dopamins system

Litteratur

Psykososial behandling Negative kognitive skjema Avvikende proses sering av stimuli Psykose Paranoid tolkning

Figur 3. Områder som psykososiale behandling kan fokusere på for å forebygge psykose.

Zubin, J. and Spring, B. (1977) Vulnerability: A New View on Schizophrenia

Journal of Abnormal Psychology

86, 103-126 Howes, O.D. og Murray, R.M. (2013) Schizophrenia: an integrated sociodevelopmental-cognitive modell.

Lancet www.thelancet.com

, Published online December 6, 2013 Howes, O. D. og Kapur, S. (2009) The Dopamine Hypothesis of Schizophrenia: Version lll – The final common Pathway.

Schizophr Bull.

May 2009; 35(3): 549–562.

Psykososial behandling

Den bio-psyko-sosiale modellen skisserer områder som er viktig å fokusere på for å forebygge psykoseutvikling. Som vi har sett, spiller livshendelser og tolkningen av disse, en viktig rolle i utviklingen av psykose. Psykososiale intervensjoner bør derfor ha fokus på å redusere stress og endre kognitive skjema for å forebygge paranoide tolkninger og psykose symptomer – og dermed forhindre at en selv forsterkende negativ sirkel utvikler seg. I følge modellen er en mulig respons til bedre stressmestring Read J, van Os J, Morrison AP, Ross CA. (2005) Childhood trauma, psychosis and schizophrenia: a literature review with theoretical and clinical implications.

Acta Psychiatr Scand

: 112: 330–350.

Klæth, J.R. og Hagen, R (2009) Sammenhengen mellom barndomstraumer og senere utvikling av psykotiske lidelser.

Tidsskrift for Norsk Psykologforening,

46, 1049-1055 Waade, C.C., Hagen, R. og Fosse, r. (2013) Barndomstraumer og psykoser: en integrert forståelsesmodell.

Tidsskrift for Norsk Psykologforening,

Vol 50, nummer 6, 563-567.

24 NyhetsTIPS Nr. 1 - 2014

FAMILIEARBEID

Leger og psykologer: Hva med familien?

Ved TIPS Sør-Øst har vi siden starten utdannet flere hundre helsearbeidere i kunnskapsbasert familiearbeid. Likevel er det en ting som er påfallende. Dette er i stor grad blitt en utdanning for de med treårig helsefaglig utdannelse. Følgelig er det sykepleiere, sosionomer, vernepleiere etc. som er pådrivere for, og utførere av, familiearbeidet i de fleste helseforetakene. Dette kan være et problem for å få implementert faste strukturer for et slikt arbeid. Når leger og psykologer ikke vet hva dette familiearbeidet dreier seg om, hvilken effekt det har og ikke vet hva det koster av innsats og engasjement, kan de som individualbehandlere og behandlingsansvarlige miste viktig informasjon.

Av Jan Ivar Røssberg Familiearbeid er en av de best dokumenterte psykososiale behandlingsformene for pasienter med en psykoselidelse. Det finnes mer enn 50 randomiserte kontrollerte studier som overbevisende har dokumentert effekten av familiearbeid. Flere Cochrane oppsummeringer har konkludert med at kunnskapsbasert familiearbeid reduserer antall tilbakefall, gir færre sykehusinnleggelser samt bedrer den sosiale funksjonen. Det er derfor ikke rart at de fleste kliniske retningslinjer verden over skriver at familiearbeid bør tilbys til alle pasienter som har fått en psykotisk lidelse. Familiearbeid er også viktig for familiemedlemmers egen helse. Flere studier har vist at å involvere familiemedlemmene i behandlingen reduserer familiemedlemmers stressnivå, noe som har en betydelig effekt for pasienten. Vi er heldigvis forbi det stadiet hvor familien ble sett på som den eneste årsak til psykosen. I dag er det samarbeid med familien som gjelder. Familiene trenger kunnskaper og strategier til å mestre en ny situasjon. Fortsatt er det imidlertid slik at familiene i varierende grad blir trukket med i behandlingen. Det er store forskjeller mellom de ulike helseforetakene i hvordan dette gjøres. I noen helseforetak har man klart å få inn klare strukturer i hvordan de pårørende skal involveres, mens i andre helseforetak er familieinkludering basert på interessen til behandlerne. Den nyttige effekten av dette familiesamarbeidet har vært kjent i mange år. Det store spørsmålet nå er hvordan vi skal sørge for at kunnskapsbasert familiearbeid blir en integrert del av behandlingen i alle helseforetakene i Norge.

”Det er tankevekkende at en så godt dokumentert behandlingsmetode ikke har større plass i individualbehandlernes behandlingsrepertoar.”

Noen leger og psykologer har gjennomført kurset i kunnskapsbasert (psykoedukativt) familie arbeid ved TIPS Sør-Øst. Likevel er de behandlings ansvarlige som gruppe (les: leger og psykologer) på de ulike behandlingsstedene relativt fraværende på disse kursene. Dette er et tankekors i og med at dette er en NyhetsTIPS Nr. 1 - 2014 25

av de best dokumenterte behandlingsmetodene for pasienter med en psykoselidelse. Når den som er ansvarlig for behandlingen ikke har kunnskap om metoden og kan integrere dette i den andre behandlingen som tilbys (medisiner, individualterapi, ulike re-habiliteringstiltak), kan det bli vanskelig å optimalisere dette familietilbudet. Det er tanke vekkende at en så godt dokumentert behandlings metode ikke har større plass i individualbehandlernes behandlingsrepertoar. Leger og psykologer med behandlingsansvar MÅ derfor også lære denne metoden og integrere den som en del av behandlingen. Familiearbeid skal ikke være et enkeltstående element i behandlingen men en integrert del, slik retningslinjene anbefaler. Vi må derfor få til en bedre samordning av hvordan dette arbeidet skal utføres på de ulike klinikkene. Det er det trolig lettest å få til når leger og psykologer med behandlingsansvar lærer seg metoden, samt vet hva det innebærer for pasient og familiemedlemmer å delta. Leger og psykologer med behandlingsansvar vil få en lettere behandlingshverdag samt hjelpe pasientene og deres familie på en bedre måte hvis de involverer familien i behandlingen. Familiemedlemmer sitter på enorme mengder informasjon om pasienten som behandlingstilbudet skal forholde seg til. Hvordan har sykdommen utviklet seg, når var det egentlig det startet, hva har vært de mest prominente symptomene og hvordan har funksjonen vært den siste tiden? Dette er informasjon som ikke bare har betydning og viktighet for diagnosesettingen men også for hvilken behandling som bør initieres. Videre er det viktig at de ansvarlige for behandlingen, (som igjen ofte er leger og psykologer) har en kontinuerlig dialog med pasientens nærmeste og viktige omsorgspersoner for å individualisere behandlingen. Dette både med tanke på rehabiliteringstiltak, medisinering og emner som bør tas opp i individualterapien. Fra behandlingsansvarlige som har tatt utdanningen i kunnskapsbasert familiearbeid er tilbakemeldingene entydige. De forteller, etter å ha fullført kurset, at dette er en behandling vi må tilby pasientene og være aktivt involvert i. Bare sånn får vi oversikt og kan gi den beste behandlingen også på andre områder. De synes det blir lettere å jobbe og ser raskere positive resultater. De framhever at de får viktig informasjon som er nødvendig for å stille riktig diagnose og gi et adekvat behandlingstilbud. De sier at kurset også gir et bedre kunnskapsgrunnlag for å initiere riktig behandling på riktig tidspunkt. Et individuelt tilpasset familiearbeid er kanskje viktigst i tidlige faser av psykosen. Her skjer endringer raskt både når det gjelder symptomnivå og funksjonsnivå. Er du derfor behandlingsansvarlig (lege eller psykolog) anbefales denne utdanningen på det sterkeste. På den måten kan du bidra til at behandlingsplanene blir knyttet opp til de nye retningslinjene og at familiens ressurser blir verdsatt og benyttet i et virksomt behandlingstilbud.

TIPS til videre lesning

Les mer om kurstilbudet til TIPS Sør-Øst på www.tips-kompetansesenter.no

Se nasjonale retningslinjer for familiearbeid, i Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av personer med psykoselidelser på www.helsebiblioteket.no

Les også artikkelen: Hvordan implementere familiearbeid i NyhetsTIPS nr 2/2013.

26 NyhetsTIPS Nr. 1 - 2014

FAMILIEARBEID

Når søster eller bror blir syk

Det å ha en søster eller bror kan være viktig. I barne- og ungdomsårene vil en søskenrelasjon kunne by på selskap, følelsesmessig støtte og praktisk hjelp. Kvaliteten og styrken i søskenrelasjoner vil være betinget av muligheter for kontakt, nærhet i alder, og bruk av tid sammen.

Av Anne Fjell Hvordan søsken blir påvirket når en søster eller bror utvikler en psykoselidelse er lite undersøkt. Følgelig er det utarbeidet lite informasjon tilpasset denne gruppen. Det er også et faktum at søsken ofte blir forsømt av hjelpeapparatet eller bare tilfeldig trukket inn når foreldre blir invitert inn i et behandlingstilbud til deres sønn eller datter. Personer som utvikler en psykose for første gang vil ofte bo hjemme (Singh J, 2007). Søsken vil derfor på samme måte som foreldre trenge informasjon om hvordan de kan forstå, og hva de kan gjøre for å være en god støtte for, sin søster eller bror. Det vil bidra til at personen som utvikler psykoseproblemer i størst mulig grad blir ivaretatt i sitt hjemmemiljø og får muligheter til optimal støtte også fra sine søsken. Et annet viktig aspekt ved å trekke inn søsken i behandlingen, er at de også skal få mulighet til å ta vare på seg selv og sine egne behov i en vanskelig situasjon for familien.

”Han begynte å bli svært tynn, skoleprestasjonene hans ble dårlige og han ønsket svært ofte å være alene. Han røkte jo litt hasj. Men det var ikke før jeg fikk en telefon og vi snakket i en hel time. Jeg skjønte noe var galt når alt han gjorde var å gråte” ”Når jeg ser meg tilbake var det så mange tegn fra han i lang tid. I løpet av en kort periode begynte han sakte men sikkert å bli en annen person. Men jeg tenkte at dette ikke var noe tegn eller spesielle indikatorer på at noe var galt, fordi han jo var en tenåring”

Når man som behandler skal møte søsken kan det være en fordel å gjennomføre dette uten foreldrenes deltagelse. Foreldre vil i hovedsak i denne fasen streve med egne reaksjoner og ha mindre overskudd til å ta perspektivet til andre barn i familien. Søsken vil også ha nytte av å slippe å ta hensyn til sine foreldre når de skal snakke om sine egne reaksjoner.

Behovet for hjelp til å forstå

Når det oppstår endring i atferd og tegn på at noe er galt med søster eller bror, vil søsken ha behov for å få hjelp til å forstå dette. Noen reaksjoner fra søsken kan være:

”Han ble så stille- det var noe av det første jeg la merke til fordi jeg alltid tenkte om han som en svært aktiv person”

Vanlige reaksjoner på psykoseutvikling hos søsken

Som en følge av en manglende hjelp til å forstå en psykoseutvikling, vil mange søsken reagere med sorg og tristhet. Disse reaksjonene vil være en normal reaksjon på å ha mistet kontakten med en bror eller søster. For noen vil imidlertid situasjonen bidra til at NyhetsTIPS Nr. 1 - 2014 27

de står i fare for å utvikle en depresjon. I forhold til søskens egne liv, vil brorens eller søsterens problemer for noen bli så krevende at de får problemer med å konsentrere seg om sitt eget liv, og mange vil erfare en betydelig senket livskvalitet. Andre kan streve med sinne og skamfølelse overfor broren eller søsteren som har bidratt til at eget og familiens liv er blitt kraftig forandret og problematisk. Det er også mange som strever med tanker om risiko for selv å komme i samme situasjon, og noen vil utvikle en form for overlevelsesskyld for å ha ”sluppet unna”. Når søsken får egne barn, vil mange bære på en engstelse for at deres barn skal kunne arve brorens eller søsterens problemer. En annen belastende komponent er bekymringer for å få ytterligere forpliktelser når foreldre blir eldre og faller fra. En del søsken vil oppleve situasjonen så vanskelig og smertefull at de distanserer seg eller forlater familien sin.

Mange søsken forteller at familielivet ble forandret og noen ganger ”snudd på hodet” i forbindelse med symptomutviklingen. Søsken registrerer at foreldre får store belastninger i denne perioden og holder egne bekymringer skjult for foreldrene av frykt for å belaste dem ytterligere. Noen vil kunne overkompensere for å gjøre foreldre mer fornøyd, mange vil igjen utvikle sjalusi i forhold til foreldrene på grunn av en opplevelse av å bli oversett og manglende muligheter til å snakke med og få foreldrenes oppmerksomhet på seg og sin situasjon.

Psykoseproblemenes innvirkning på søskens livskvalitet

I en ny, australsk studie (Bowman S. et al., 2014) dokumenteres at kjønnsforskjeller, nummer i søskenflokken, pasientens voldelighet og forsøk på eller gjennomført selvmord har stor betydning for livskvaliteten hos søsken til personer som utvikler en første episode psykose. I denne studien ble søsknene delt inn i fire kategorier; eldre og yngre brødre, eldre og yngre søstre.

Studien ble gjennomført 18 måneder etter igangsatt behandling av en første episode psykose. Resultatene i studien viste at søsken til personer med en psykoseutvikling har en forhøyet risiko for både depresjon og angst. I tillegg viste de fall i skoleprestasjoner og reduksjon i sosiale relasjoner. Imidlertid fant man at eldre brødre generelt hadde høyere skår når det gjaldt livskvalitet, mens yngre søstre hadde de laveste skårene. Ved selvmordsforsøk viste søstre å ha en forhøyet risiko for redusert livskvalitet enn pasientens brødre. Når søsken bodde sammen med pasienten, bidro det til en generell, lav tilfredshet.

Søskens ressurser og behov for hjelp

Mange søsken vil etter hvert som psykoseproblemene 28 NyhetsTIPS Nr. 1 - 2014

utvikler seg ofte være pasientens eneste sosiale holdepunkt. Mange søsken bidrar med en imponerende innsats og et stort engasjement i forhold til å hjelpe søsteren eller broren med sosiale aktiviteter utenfor hjemmet. I denne relasjonen vil søsken også ha en god tilgang til, og ofte være de første til å observere, tegn på forverring. Hvis ikke dette engasjementet blir anerkjent og fanget opp, vil også mange søsken i likhet med foreldre stå i fare for å brenne ut og utvikle egne belastninger fordi mange vil forstrekke seg. I en slik situasjon vil mange søsken trenge hjelp til å sette grenser og holde en viss avstand for å beskytte seg selv. Den psykoedukative metoden for familiesamarbeid med fokus på følelsesmessig støtte, hjelp til problemløsning og kommunikasjonstrening for å kunne mestre situasjonen på en best mulig måte, vil med fordel kunne brukes. Dette vil også bidra til å vedlikeholde søskenrelasjonen og slik ha en positiv effekt på søskens livskvalitet. En bror uttalte etter å ha deltatt i en psykoedukativ flerfamiliegruppe over tid:

«Gruppen har bidratt til at jeg ble kjent med søsteren min igjen og det har hatt stor betydning for meg personlig å være en del av en slik gruppe»

Hvorfor er det viktig å ivareta søsken til personer som utvikler en psykoselidelse?

Forhold mellom søsken varer lenger enn et ekteskap, overlever foreldres død, gjenoppstår etter krangler/ konflikter som ville ha knust andre former for vennskap. Søskenrelasjoner blomstrer i tusenvis av former med nærhet, avstand, varme, mistillit og lojalitet (Goode, 1994). I et normalt utviklingsforløp vil en søskenrelasjon innbære en viktig ressurs, ikke minst i ungdomsperioden og tidlig i et voksenliv, fordi bånd og relasjoner som er utviklet over år bidrar til en viktig følelsesmessig støtte og praktisk hjelp. En god, voksen søskenrelasjon har en tendens til å bli fornyet når egne barn modnes og flytter hjemmefra og bidrar blant annet til gode mestringsstrategier, høyere selvfølelse, tilfredshet med eget liv og bedre mental helse (Goodman R. 1999, Branje S. et al., 2004, Malla N. et al., 2005, Oliva A et al., 2005, Gass K. et al., 2007). I Nasjonale retningslinjer for utredning, behandling og oppfølging av personer med psykoselidelser er samtaler med søsken anbefalt som en del av et familiesamarbeid.(kap 8 pkt 4.7, side 65). Betydningen av å trekke inn søsken i behandlingen til personer med en førstegangspsykose er forløpig lite dokumentert. Økt kunnskap om søskens bidrag til å bedre behandlingstilbudet og prognosen for deres brødre og søstre som utvikler en psykose for første gang, er viktig.

Referanser:

Bowman S. et al. The impact of first episode psycchis on siblings quality of life.

Soc Psychiatry Psychiatr Epidemiol,

2014. Goode Erica. The secret World og Siblings”U.S. News & World Report, 1994.

Singh SP. Developing services for the carers fo young adults with early-onset psychosis- implementing evidence-based pradtice on spychoeducational family intervention.

Journal of psychaotrid and Mental Health Nursing.

282 – 290, 2007. Goodman R. The extended version of the Strengths and Difficulties Questionnaire as a guide to child psychiatric caseness and consequent burden.

J Child Psychol Psychiatry.

40(5):791-9, 1999.

Malla N et al. Social support and three-year symptom and admission outcomes for first episode psychosis. Schizophr Res. 80(2-3):227- 34, 2005.

Oliva A et al. Sibling relationships during adolescence

European Journal of Developmental Psychology Volume 2, Issue 3

, 2005.

NyhetsTIPS Nr. 1 - 2014 29

FAMILIEARBEID

Pårørende - Fra syndebuk til samfundsøkonomisk gevinst

I dag peger forskningen ikke blot på, at inddragelse af pårørende udgør en behandlingsmæssig effekt for mennesker med psykisk sygdom. I dag udgør pårørende også en central aktør i et samfundsøkonomisk perspektiv. Den fremtidige belønning nødvendiggør dog, at vi i højere grad tør investere i, systematisere og forpligte os på inddragelse af de pårørende.

Af Jens Peter Dam Eckardt Jensen I dag er det estimeret, at 37 pct. af danskerne anser sig som pårørende til et menneske med psykisk sygdom (Psykiatriudvalget, 2013). Uagtet relationen og tætheden til den syge, de personlige, sociale, økonomiske og arbejdsmæssige belastningsgrader er rigtig mange mennesker med andre ord berørt af psykisk sygdom. Pårørende, som tidligere blev behæftet med skyld, skam og stigma relateret til den psykiske sygdoms opståen, udgør imidlertid i dag en vigtig bestanddel i psykiatrisk behandling (Jensen, 2013). Pårørende er både vigtige samarbejdspartnere, der kan give uvurderlig hjælp og som på grund af deres særlige tilknytning har et stort engagement i forhold til den syge (Psykiatriudvalget, 2013). I 2010 påviste eksempelvis Cochrane Collaboration, at personer med diagnosticeret skizofreni eller skizofreni-lignende tilstande havde en reduceret risiko for tilbagefald på 45 procent og en reduceret risiko for genindlæggelse på 22 procent ved familiebaseret psykosocial intervention (Pharoah, Mari, Rathbone & Wong 2010). Men selv om det fra politisk, fagligt og juridisk side er anbefalet, at der skal gøres en aktiv indsats for at inddrage de pårørende, er det ikke nødvendigvis givet, at det forekommer i tilstrækkelig eller tilfredsstillende omfang (Jensen, 2013). Dette betyder overordnet set, at såfremt pårørende i højere grad skal gøre sig forhåbninger om at blive bedre inddraget og involveret, få den nødvendige støtte, hjælp og vilkår for at agere i pårørenderollen, er der behov for at kere om den måde og i det omfang, man griber pårørendeinddragelse an på. Det giver ikke blot god mening for den syge, de pårørende og sundhedspersonalet. Det er der også samfundsøkonomi i.

Gevinsten ved at inddrage

Selv om udenlandske studier tidligere har kunnet påvise omkostningseffektiviteten af familieinterventioner, var det ikke indtil for ganske nylig, at dansk forskning for første gang kunne påvise en milliardgevinst forudsat, at psykiatrien i højere grad ville inddrage pårørende i behandlingen af psykisk syge (Jacobsen, 2011; Jensen, 2013). På ophav fra BEDRE PSYKIATRI fik forskere fra Copenhagen Business School (CBS) mulighed for at udregne cost-benefit af pårørendeinddragelse. Formålet med undersøgelse var at gennemføre en cost-benefit beregning af familieintervention på baggrund af de faktiske livsforløb for patienter med psykisk sygdom i Danmark og de resultater af effekter af familieintervention, der kunne findes i 30 NyhetsTIPS Nr. 1 - 2014

faglitteraturen (Jacobsen, 2011). Ud fra estimater fra den medicinske litteratur kombineret med registerdata, der kunne vise de gennemsnitlige livsforløb for personer med psykisk sygdom med en eller flere indlæggelser, blev det muligt at komme med estimater på den samfundsøkonomiske gevinst af pårørendeinddragelse – funderet på direkte såvel som indirekte omkostninger (Jacobsen, 2011; Jensen, 2013). Konkluderende demonstrerede analysen, at hvis effekterne af forløbet blev som anvendt i rapporten, og på baggrund af en initial investering på 311 millioner kroner, ville den samfundsøkonomiske gevinst beløbe sig til over halvanden milliarder kroner, hvoraf alene den offentlige sektor kunne spare (eller opnå en gevinst på) over en milliard kroner ud fra en initial investering på 165 millioner kroner (Jensen, 2013; Jacobsen, 2011). Analysen viste tilmed, at det særligt var posterne førtidspension, sengedage på hospitalet, lønindkomst og kontanthjælp som bidrog med langsigtede positive effekter af pårørendeinddragelse. Populistisk fortalt blev resultatet, at for hver 10 kr. der blev investeret i pårørendeinddragelse, var der en gevinst på 48 kr. samfundsøkonomisk; en gevinst på 70 kr. for det offentlige og en gevinst på 13 kr. for patienten. Med analysens forbehold og antagelser taget i betragtning og forudsat, at effekternes størrelse holdt stik, kunne det tyde på, at pårørendeinddragelse i sig selv var samfundsprofitabelt og ligefrem et underkantsskøn for de faktiske mulige gevinster (Jacobsen 2011; Jensen, 2013).

Projekt Pårørende

Overordnet set markerer cost-benetit-analysen, at pårørendeinddragelse er en forbedringsmulighed som næsten ingen merudgifter medfører. I den sammenhæng er det dog op til fagfolk, ledelse og politikere at gribe de bedste erfaringer og viden om, hvordan gevinsten kan indløses. ”Projekt Pårørende” er ét bud. I 2005 viste landsdækkende tilfredsheds undersøgelser, at der var et stort udviklingspotentiale i forhold til pårørendes tilfredshed med psykiatrien herunder kontakt, dialog, støtte, samarbejde, information, netværk mv. (Center for Kvalitetsudvikling 2009). Den markante utilfredshed medførte, at Danske Regioner og Ministeriet for Sundhed og Forebyggelse tog initiativ til at igangsætte et nationalt kvalitetsprojekt ”Projekt Pårørende” for at forbedre pårørendearbejdet på de psykiatriske sengeafsnit og ambulatorier. Målsætningen var at forbedre pårørendes oplevelse af information og samarbejde med mindst 30 pct. samt forbedre den faglige og organisatoriske kvalitet af pårørendearbejdet (Center for Kvalitetsudvikling 2009). Efter halvandens års arbejde, 18 landsdækkende deltagende teams og 182-siders tiltagsrapport blev NyhetsTIPS Nr. 1 - 2014 31

pårørendes tilfredshed forbedret med ikke mindre end hhv. 64 procent og 34 procent på sengeafsnit og i ambulant regi. Og desuden skabte det større arbejdsglæde og bedre arbejdsstruktur blandt social- og sundhedspersonalet. 73 pct. af de deltagende team opnåede markante resultater herunder en væsentlig holdnings- og kulturændring i forhold til opfattelsen af pårørendeinddragelse, mens 91 pct. af ledelserne svarede ja til, at der var lagt planer for det videre arbejde med udviklingen af dette arbejdsresultat. (Center for Kvalitetsudvikling 2009). Det mest opsigtsvækkende var, at de positive resultater afstedkom af så enkle tiltag som udviklingen af standarder og retningslinjer for pårørendearbejdet samt en aktiv dialog med pårørende, og så oplevede de psykiatriske enheder store forbedringer uden, at der blev tilført flere økonomiske midler til de deltagende afdelinger. (Center for Kvalitetsudvikling 2009; Jensen, 2013). Selv om projektet kunne påvise positive resultater, var det ikke givet uden en ledelsesmæssig, økonomisk og politisk opbakning samt afsat tid til udvikling af tiltag og sikring af opgaveansvarlige. I samme åndedrag var det også vigtig med god formidling af erfaringer og viden til kollegaer, fagblade, temadage kombineret med kompetenceudvikling, opkvalificering, opfølgning og evaluering. systematik. Projekt Pårørende er et oplagt afsæt til at sikre både implementering og udførsel af forpligtende og systematisk pårørendeinddragelse. I politisk og ledelsesmæssig øjemed kan cost-benefit-analysen alt andet lige være argumentet. Det seneste halvandens års arbejde i den danske regerings Psykiatriudvalg (Psykiatriudvalget, 2013) er et levende bevis på, at politisk såvel som et fagligt fokus på pårørende i psykiatrien, gevinsten og de gode erfaringer og viden om pårørendeinddragelse kan fastholdes og ligefrem være en samfundsmæssig øjenåbner. Siden foråret 2012 har fagfolk, embedsfolk og en række organisationer herunder BEDRE PSYKIATRI således været samlet i udvalget, hvor opgaven lød på at komme med anbefalinger til, hvordan behandlingen af psykisk syge kunne tilrettelægges og gennemføres bedst muligt. Rapporten resulterede i næsten 90 anbefalinger, hvoraf inddragelse af pårørende – herunder ved brug af erfaringer fra Projekt Pårørende – blev et af de forslag, der skulle lægge til grund for en bæredygtig og moderne psykiatri. Sagt på en anden måde fik pårørende både en ny politisk og faglig bevågenhed og anerkendelse af deres rolle og funktion i psykiatrien – ikke mindst i et samfundsøkonomisk perspektiv. Nu er det blot et spørgsmål om de nødvendige investeringer.

1

Artiklen bygger delvis på tidsskriftartikel af 2013, delvis konferenceoplæg til Landskonferansen for familiesamarbeid 2013, Oslo. (Se også litteraturlisten).

Tro kan flytte bjerge

Også i psykiatrien! Men hvordan forandrer vi til en bedre inddragelse af pårørende? Hvordan ved vi, at en forandring er en forbedring, og hvilke forandringer skal iværksættes for at skabe forbedringer? Måden, vi kan starte på, er at fastholde og gør brug af de eksisterende positive erfaringer, værktøjer og viden om pårørendeinddragelse. Humlen er først og fremmest investering, forpligtelse, prioritering og BEDRE PSYKIATRI er Danmarks største pårørende forening med mere end 10.000 medlemmer, 52 loka lafdelinger og 400 aktive frivillige. Siden grundlæggelsen i 1992 arbejder landsforeningen for at skabe et bedre liv og vilkår for pårørende til psykisk syge. Læs mere på bedrepsykiatri.dk 32 NyhetsTIPS Nr. 1 - 2014

Litteratur

Jacobsen, R.H. (2011). Effekt af pårørendeinddragelse i behandlingen af mennesker med psykisk sygdom – cost-benefit-beregning.

Analyserapport. København: CEBR Økonomisk Institut, Centre for Economic and Business Research.

Jensen, J. P. D. E. (2013) Pårørende til psykisk syge – et uudnyttet potentiale for samfundsøkonomien.

Nr. 1 · 2013. TIDSSKRIFT FO © Universitetsforlaget · 65 R PSYKISK HELSEARBEID Vol. 10 ·

Pharoah, F., Mari, J., Rathbone, J., & Wong, W. (2010).

Family intervention for schizophrenia – Review 2010.

The Cochrane Collaboration. Psykiatriudvalget. (2013) En moderne, åben og inkluderende indsats for mennesker med psykiske lidelser-

RAPPORT FRA REGERINGENS UDVALG OM PSYKIATRI

, oktober 2013. 1 Regeringen vil med afsæt i udvalgets overvejelser og forslag udarbejde en samlet, langsigtet plan for den fremtidige udvikling og udbygning på området. Planen forventes offentliggjort april/maj 2014. Foto: Picjumbo NyhetsTIPS Nr. 1 - 2014 33

FRA REGIONEN

Tidlig intervensjon får man til ved å bestemme seg for å gjøre det!

Samtale med TIPS konsulent Lene Hunnicke Jensen, TIPS Asker og Bærum, Vestre Viken.

TIPS Asker og Bærum ble startet som et lavterskeltilbud (poliklinisk) i spesialisthelsetjenesten i 2002. Man besluttet et spleiselag mellom poliklinikkene i BUP og voksenpsykiatrien med den intensjon å ta vare på de beste behandlertradisjoner fra begge fagfelt. Teamet er et poliklinisk fagteam med spesialkompetanse på psykoseproblematikk. I Helse Sør-Øst sammenheng blir denne modellen ofte referert til som ”gullstandarden” innen tidlig intervensjonsarbeid. Kunne man sett for seg et slikt tilbud i Oslo?

Av Kristine Gjermundsen Tar du toget til Asker tar det deg nøyaktig en spasertur på tre minutter før du kan gå inn døren og opp trappen til de nye lokalene til TIPS Asker og Bærum. I resepsjonen lukter det nytraktet kaffe, dagens aviser ligger på bordet, og det er få ting som minner deg om at du er på et behandlingssted for psykisk helsevern. Ingenting, faktisk. Spesialergoterapeut og TIPS konsulent Lene Hunnicke Jensen kommer smilende og tar meg i mot. Hun har jobbet i teamet i disse tolv årene de har eksistert, og er utvilsomt en erfaren kliniker innen psykosefeltet. Og – innen arbeid med tidlig intervensjon. En av intensjonen med besøket er å høre litt mer om det siste prosjektet som teamet har gjennomført for å forbedre vurderingsgrunnlaget for inntak til poliklinikken. Altså å bli enda mer finslipt til å ta inn de pasientene som det er riktig å gi et tilbud her. Gjennombruddsprosjektet handlet altså om å kvalitetsvurdere inntaksvurderinger. - De fleste inntak av pasienter skjer etter telefonkontakt med henviser. Det er klart at da blir det viktig for oss å ha treffsikre vurderingsprosedyrer, sier

TIPS Asker og Bærum, fra venstre: Britt Eriksen, Knut Drottning, Lene Hunnicke Jensen, Pia Christin Berglund.

Lene. Vi registrerer alle telefonhenvendelser ved hjelp av et samtaleskjema/ sjekkliste. Dette gjør vi uansett om det er familie, pasienten selv eller helsesøster som ringer. Hvis helsesøster ringer, så ber vi kanskje henne om å gjøre en gjennomgang av sjekkliste med personen på skolen – hvis hun er komfortabel med det. Hvis ikke – er det helt ok – da bistår vi selvsagt med dette. Det er også viktig for oss ved en henvendelse at vi får informasjon om den det gjelder allerede er innskrevet ved en annen avdeling for da skal normalt 34 NyhetsTIPS Nr. 1 - 2014

Viktige fakta om organiseringen av TIPS Asker og Bærum: • Opprettet i 2002 for personer med førstegangs- psykose eller unge med fare for psykoseutvikling • Poliklinisk enhet ved Vestre Viken HF. Gir tilbud til Asker, Bærum og fra 2014 Røyken og Hurum • Organisert under psykisk helsevern for voksne ved Asker DPS • Mandat: Å tilby adekvat utredning og behandling, samt å forebygge ved å drive opplysende og kompetansehevende tiltak • Lavterskeltilbud, ingen henvisningsplikt på noe tidspunkt • Det kreves ikke betaling (som ved PUT). Grunnen er man ønsker kontakt med folk som i utgangspunktet ikke nødvendigvis ønsker bistand • Målgruppe: 14/15 år – 30 år, inntak av personer over 25 er sjelden • Oppfølgingstid på 5 – 6 år hvis hensiktsmessig • I 2013 var det 94 pasienter innskrevet hos TIPS Asker og Bærum • Bemanning: 4 behandlere og en sekretær. En ny behandler starter i juni pga økt opptaksområde (+ 30 000) sett personen ikke til oss. Med mindre dette er avklart og drøftet med det behandlingsstedet pasienten er innskrevet ved.

Skjer dette ofte?

- Det er ikke uvanlig. For eksempel kan det være at noen står i venteliste til BUP og blir utålmodige og dermed kontakter oss.

Dere har et godt rykte da, åpenbart?

- Ja, det tror jeg.

Dere finner i prosjektet at dere har økt kvaliteten på vurderingssamtalene betydelig?

- Ja. Vi brukte erfaringskonsulenter for å samarbeide om utarbeidelsen av skjemaet der vi spør om symptomer for å fange opp psykoseproblematikk. Erfaringskonsulenter har vi brukt i vårt arbeid siden før 2010. Som oftest er det ikke pasienter som ringer, men helsesøster og pårørende. I 2013 var det like mange foreldre som helsesøstre som henvendte seg. Erfaringskonsulentene har gitt oss bidrag inn til dette kvalitetsarbeidet.

Hva skjer med dem som ikke bli tatt inn?

- De får de hjelp et annet sted, for eksempel VOP, BUP, ROP eller de trenger kanskje innleggelse på døgnseksjon ved DPS’ene eller kannskje på akuttavdeling på sykehusnivå. Vi prøver å hjelpe dem over til riktig sted.

Dere er et poliklinisk team, men reiser også ut for å treffe pasienten på andre arenaer, for eksempel hjemme.

- Det gjør vi ofte. Det kan være at en ung person har gått helt i stå og ikke ønsker eller er i stand til å komme seg hit på poliklinikken. Om de ikke ønsker kontakt kan vi prøve å nå de via foreldrene. Vi kan ha samtaler med foreldrene her eller hjemme hos de for å samarbeide om en strategi for å komme i posisjon.

Et halvt år. Kanskje lenger. Før vi får kontakt med personen det gjelder. Det er viktig for oss å støtte familien i den maktesløse situasjonen de er i. Hos oss får det rådgivning og veiledning. De kan også skrives inn.

Dere skriver inn familien?

- Ja. Det kan vi gjøre. Det er en mulighet å skrive en pårørende inn på eget navn. Det er ikke så ofte at vi gjør det.

Hva slags råd gir dere til familiene som et eksempel?

- Vi prøver å finne ut hva det dreier seg om og forstå situasjonen sammen med familien. Avhjelpe den følelsesmessige belastningen og hjelpe familien til å akseptere situasjonen og gi dem hjelp til å forstå. Justere forventinger kanskje.

NyhetsTIPS Nr. 1 - 2014 35

Men hvis pasienten ikke vil, og samtidig er veldig syk og trenger innleggelse. Hva gjør dere da?

- Ja, da kan man jobbe systematisk med familien med nettopp disse tingene og forsøke å komme i posisjon. Jeg har for eksempel en historie om da overlegen kom hjem på besøk til familien og bare satt i stolen og pratet med foreldrene. Ungdommen deres var der, og var informert om besøket, men deltok ikke i samtalen. Det er klart at man dessverre ikke alltid greier å forhindre for eksempel en tvangsinnleggelse, men etter min mening skal man virkelig prøve alle muligheter. Noen ganger når man ikke fram, men det er sjelden.

Har dere snakket med erfaringskonsulentene deres om hva de tenker kan være gode intervensjoner når den som er syk selv ikke vil motta hjelp?

- Det har vi ikke snakket med dem om så vidt jeg husker, men der synes jeg du kommer med et godt tema som vi kan ta opp med dem på et møte. Vi har snakket mest om hva de tenker er god behandling, både den individuelle og familiebehandling og hvordan vi kan forbedre oss. Det er veldig forskjellig hva de ønsker. Noen ville se det som et overgrep hvis vi skulle involvere familien. Men husk at vi har et aldersspenn fra 14 – 30 år. Noen er etablert med egne samboer/ ektefelle og familie. De har ikke det samme behovet, og kunne ikke tenke seg for eksempel flerfamilie grupper. Heller ikke enkeltfamiliegruppe. Men ofte synes de det er ok at vi snakker med søsken og foreldre – men de ønsker ikke selv å være med. Hos oss er det alltid minst to behandlere på en pasient. Da gjør vi det slik at en av oss snakker med pasienten, og den andre snakker med familien. Slik ivaretar vi behov på en god måte, selv om pasient og foreldre ikke nødvendigvis vil sitte i samme rom. Man har ulike behov for å bli ivaretatt.

Rusproblematikk. Hvordan jobber dere med det?

- Hvis det er en avhengighetsdiagnose (ICD 10), så skal de som regel henvises til ROP. Men hvis det er rusmisbruk så har vi dem her hos oss. Flere av våre pasienter misbruker rusmidler, som oftest røyker de hasj eller marihuana. Rus ekskluderer ikke inntak av våre pasienter og vi behandler det slik man gjør det andre steder med for eksempel motiverende intervju osv.

TIPS Asker og Bærum blir ansett for å være gullstandard i forhold til tidlig intervensjon. Hva skjer med resten av Vestre Viken?

- Jeg tror at man i utgangspunktet tenker at man vil ha den samme modellen. Men man kan vanskelig opprette TIPS team over vår modell på Kongsberg og Ringerike simpelthen fordi det ikke er nok folk. Det er klart at én suksessfaktor for oss har jo vært geografi. Nå har vi en utfordring med Hurum og Røyken som vi har fått ansvar for. Der har det kommet 30 000 innbyggere ekstra inn i vår fold. Å ivareta behandling lokalt blir sikker en ny utfordring. Derfor har vi nå fått en stilling til, en psykologspesialist, slik at vi skal kunne ivareta dette. Før fikk de jo hjelp på Drammen DPS eller Drammen BUP, men ansvaret er nå overdratt til Asker DPS. Vi holder nå på å avklare om vi for eksempel kan få tilgang til til kontor i Røyken eller Hurum for å gjøre det lettere for pasienter som ikke greier å komme til Asker. De fikk tilbud fra Drammen før selv om det ikke er TIPS team der. Vi skal ut å snakke med relevante fagfolk i kommunene, og vi samarbeider om å arrangere et felles fagseminar for begge kommuner i september hvor vi skal undervise i psykoseproblematikk.

Er det ofte at de som kommer til et behandlingsforløp hos TIPS AB må legges inn på døgnavdeling?

- Vi har to spesial seksjoner rettet mot vår målgruppe på DPS; USU utredningsseksjon for unge og Seksjon Hvalstadåsen - en lavbemannet døgnavdeling som gir 36 NyhetsTIPS Nr. 1 - 2014

Foto: Picjumbo tilbud om lengre varende behandling og rehabilitering. Ut over dette er det akuttavdelingen på Blakstad eller akuttavdeling for de under 18 i Drammen. I 2013 ble 10 av 94 pasienter innlagt på en av disse avdelingene fordi de trengte døgnopphold i kortere eller lengre tid.

Dere kan gi et tilbud over lang tid, vet dere i snitt hvor lenge pasientene går i behandling?

- Veldig forskjellig. Noen trenger to mnd, noen seks mnd. Noen opp til seks år. Det er stor forskjell på pasientenes funksjonsnivå.

I OUS har vi ikke en TIPS poliklinikk over lesten til Asker og Bærum. Kunne man ikke tenke seg, i en by som Oslo, at man kunne fått til en tilgjengelig, sentralt beliggende TIPS poliklinikk for Oslos borgere? Er det for eksempel geografiske hindringer, slik du ser det, for å få til dette?

- Nei, det kan jeg ikke se. Oslo er jo ikke en veldig stor by. Hvis man var et tilpasset antall tverrfaglige behandlere og en merkantil person, så har man et godt utgangspunkt for et godt tilbud. Sørg for lavterskel og utadrettet tjeneste. Og så må man få til gode samarbeidsrelasjoner med DPS og aktuelle enheter i sykehusene, legevakt og skolehelsetjenestene. Jeg ser ikke noen grunn til at man ikke kunne få til dette. Man må bare tørre å tenke litt utradisjonelt. Vi kan gjerne bidra med vår erfaring. En annen suksessfaktor for oss har vært størrelsen på vårt team. Vi er få, og hver enkelt behandler har mye ansvar. Men det er også veldig stimulerende for oss som fagfolk. Vi bruker veldig liten tid på møtevirksomhet, og har nesten all tiden vår til behandlingsarbeid. Tverrfagligheten er også en veldig sentral faktor for suksess, mener jeg. Det er bare å bestemme seg og gjøre det!

NyhetsTIPS Nr. 1 - 2014 37

REFLEKSJONER FRA FAGFELTET

Stigma om psykiske lidelser hindrer hjelpsøking

Av Marit Grande Psykiske lidelser er fortsatt assosiert med stigma. Det medfører skam og forlegenhet for de som lider av det. Dette til tross for at om lag halvparten av den norske befolkningen får en psykisk lidelse eller plage i løpet av livet (http://www.psykol.no/Foreningen/ For-pressen/Fakta-om-psykisk-helse). Blant barn og unge er psykiske lidelser det viktigste helseproblemet. I følge Folkehelseinstituttet har om lag åtte prosent (ca. 70.000) mellom tre og 18 år en psykisk lidelse som bør behandles (http://www.fhi.no/artikler/?id=84062). Psykose, og da spesielt schizofreni, er assosiert med myter som handler om uhelbredelighet, evig funksjonsnedsettelse, utilgjengelighet og aggresjon. Dette bildet forsterkes av media som ofte publiserer overskrifter om psykotisk utilregnelige og farlige lovbrytere. Psykose er derfor en skremmende lidelse for mange og det er forståelig at mange unnlater, eller utsetter i lengste laget, å søke om hjelp for sine vansker. Ikke sjeldent har jeg møtt pasienter som tror psykose er en farlig og uhelbredelig sykdom, og som på grunn angst, sorg og skam er tilbakeholden med å fortelle om sine psykoseopplevelser.

Fortsatt strever mange mennesker med psykiske plager som de kunne fått god hjelp med. Studier fra USA og Europa viser at mellom 52 og 74 prosent av personer med en psykisk lidelse er ubehandlet. Når det gjelder de alvorligste lidelsene (psykose og bipolare lidelser), er det antatt at mellom 40 og 50 prosent av pasientene ikke mottar hjelp for lidelsen. For psykoselidelser kan det å være ubehandlet få alvorlige konsekvenser, for eksempel forsinket og mindre komplett bedring, dårligere prognose, økt risiko for depresjon og suicid, tap av sosial støtte, økning av psykologiske problemer i familien, forsinkelse i studier, arbeidsløshet, rusmisbruk, unødvendig hospitalisering, tap av selvfølelse og økte kostnader for samfunnet (McGorry, Allott og Jackson 2009). Resultatene fra det norske TIPS-prosjektet viser at konsekvensen av å ha en ubehandlet psykose (VUP), har stor betydning for prognosen. Resultatene viste at pasienter med lav VUP hadde mindre positive, negative og kognitive symptomer og suicidalitet etter ett, to og fem år etter avsluttet behandling sammenlignet med de som hadde lang VUP (Larsen et. al. 2011). 10 års oppfølgingen viser at det blant dem som hadde lav VUP var dobbelt så mange blitt helt friske (recovered) sammenlignet med de som hadde lang VUP (ten Velden Hegelstad et.al. 2012). Stigma om psykiske lidelser hindrer pasienter i å søke den behandlingen de trenger. Forskere ved Kings College i London gikk nylig gjennom 144 studier, som inkluderte mer enn 90.000 mennesker over hele kloden for å undersøke sammenhengen mellom stigma og hjelpsøkende atferd. De konkluderer med at stigma om psykiske lidelser er en av de viktigste årsakene til at personer med en psykisk lidelse ikke søker hjelp. De viktigste typene stigma var knyttet til det å bruke psykisk helsevern, skam og forlegenhet. Med andre ord ser det ut til at stigma har en slags toksisk effekt da det hindrer folk fra å søke hjelp for sine mentale vansker. Forskerne fant også andre barrierer for hjelpsøking. De viktigste handlet om frykten for å få en diagnose, 38 NyhetsTIPS Nr. 1 - 2014

konfidensialitet, ønske om å takle problemene på egen hånd og holdninger om at de ikke trengte hjelp (Clement et. al. 2014).

Hvordan øke tilgjengeligheten til hjelp?

TIPS-prosjektet har dokumentert at det er mulig å påvirke pasienters hjelpsøking. Ved hjelp av informasjonsprogrammer om psykiske lidelser, kunnskap om hvor du kan søke om hjelp, TIPS-telefon og lavterskeltilbud med rask og kompetent respons på henvendelser gjør det mulig å redusere varigheten av ubehandlet psykose (VUP). Så hvordan kan vi som jobber i helevesenet bidra til å redusere stigma og dermed øke hjelpsøking hos personer med psykiske lidelser. Virkemidlene er mange, og nedenfor er noen av de viktigste tiltakene; 5. Etablerte og tydelige behandlingslinjer som gir rask og kompetent respons på henvendelser. Her kan vi bidra med å gjøre oss kjent med behandlingslinje i eget HF.

6. Hjelpe personer med psykiske lidelser til å utvikle strategier for å mestre stigma. Dette er en del av innholdet i det å være behandler innen helsetjenesten.

7. Nasjonal retninglinje

Litteratur

Clement, s., Schauman, O., Graham, T., Maggioni, F., Evans Lacka, s., Berxborodovs, C., Morgan, C., Ruch, N., Brown, J.S.L. og Thornicroft, G. What is the impact of mental health-related stigma on help-seeking? A systematic review of quantitative and qualitative stidies. Psychological Medicine, 1-17, doi:10. 1017/Soo33291714000129 1. Øke kunnskapen i befolkningen om psykisk helse og uhelse for å bidra til øket åpenhet og forståelse. Vi som helsepersonell kan delta i den offentlige debatten og ved å bidra med kunnskap om psykiske lidelser for å avmystifisere psykiske lidelser. 2. Øke kunnskapen i befolkningen om viktigheten av tidlig behandling og hvor man kan henvende seg for å få hjelp. Også her kan vi bidra med kunnskap lokalt for å informere om hjelpetiltak.

3. Målrettet opplæring i helsetjenesten for å øke kunnskap om psykiske lidelser, viktigheten av tidlig behandling og hvor man kan henvende seg for å få hjelp. Her kan vi sørge for at denne informasjonen kommer til alle våre samarbeids- partnere.

4. Enkel tilgjengelighet og lav terskel for henvendelser (telefontid) i en ikke-stigmatiserende setting. Her kan vi bidra til at det innen helseforetakene utvikles denne type tilbud.

Larsen, T.K, Melle, I., Auestad, B., Haahr, U., Joa, I., Johannessen, J.O., Opjordsmoen, S., Rund, .R., Rossberg, J.I., Simonsen, E., Vaglum, P., Friis, S. og McGlashan, T. Early detection of psychosis: positive effects on 5-year outcome.

14.

Psychol Med. 2011 Jul;41(7):1461-9. doi: 10.1017/S0033291710002023. Epub 2010 Oct

Jackson H, Mcgorry P & Allott K. 2009. Rationale for and overview of the second edition of The Recognition and Management of Early Psychosis. In Jackson J & Mcgorry D (eds),

The recognition and management of early psychosis - a preventive approach. Cambridge

, United Kingdom: Cambridge University Press, pp. 1-15. ten Velden Hegelstad, W., Larsen, T.K., Auestad, B., Evensen, J., Haahr, U., Joa, I., Johannesen, J.O., Langeveld, J., Melle, I., Opjordsmoen, S., Rossberg, J.I., Rund, B.R., Simonsen, E., Sundet, K., Vaglum, P., Friis, S. og McGlashan, T. Long-Term Follow-Up of the TIPS Early Detection in Psychosis Study: Effects on 10-Year Outcome.

Am J Psychiatry 2012;:. 10.1176/appi.ajp.2011.11030459.

NyhetsTIPS Nr. 1 - 2014 39

DEBATT

Under psykoseparaplyen II Hvilken metode bør brukes for å involvere familiemedlemmer i behandlingen?

I siste utgave av NyhetsTIPS (02/2013) etterspør Lene Chr. Holum i en artikkel hva som kan være grunnen for at tidlig intervensjonsmiljøet ved psykoser i Norge og Seikkulas Åpen dialog miljøer er fremmed for hverandre. Hun avslutter sin artikkel med at ”to forskjellige ståsteder kan være en berikelse - og ikke noe vi trenger å frykte!” Forskjellige varianter av denne problemstillingen dukker opp med jevne mellomrom. Hva slags tilbud skal pasientens familiemedlemmer tilbys?

Av Anne Fjell Basert på mange års praksis og studier i og om et virksomt samarbeid med pasienter og deres familier, har jeg også undret meg over at to fagmiljøer som begge er fylt med gode intensjoner, fungerer ved siden av hverandre uten noen form for dialog. Fra TIPS miljøet har det ved flere anledninger vært forsøkt å få til en dialog hvor man kan utveksle erfaringer. Dette har vi dessverre ikke lykkes med. Familiemedlemmene til våre brukere ønsker svar på følgende spørsmål: Hva er det min sønn/ datter er rammet av, hvordan kommer det til å gå, blir man frisk av en psykotisk lidelse, kan hun begynne på skolen igjen og hva kan jeg bidra med? Det psykoedukative familietilbudet er bygget opp for å bidra til å gi svar på disse spørsmålene. Bruk av denne metoden har dokumentert en overbevisende positiv effekt i forhold til reduksjon av tilbakefall, bedret funksjon, bedret compliance med medisiner samt økt livskvalitet for personene som sliter med en psykotisk lidelse. For familiemedlemmer bidrar psykoedukativt familiearbeid til reduserte belastninger, redusert nivå av skyld og skam og ikke minst en bedret livskvalitet (Dixon L et al., 2011). Seikkulas Åpne samtalers metodikk omtales i bøker og artikler, men har for mange fremstått som uklar og lite tilgjengelig i forhold til metodebeskrivelse og behandlingsresultater. Det har bl.a. vært vanskelig å forstå hvilke pasientgrupper som er tilbudt Åpne samtaler, hvordan samtaler/møter blir igangsatt og ikke minst; hvordan effekten av behandlingen er målt.

I Tidsskrift for Den norske legeforening, gjennomgikk Svein Friis, TK Larsen og Ingrid Melle alle, til da, tilgjengelige publikasjoner fra Seikkulas gruppe. Konklusjonen er klar: Det fremsettes en rekke påstander som ikke begrunnes (Friis et al., 2003). I en av artiklene til Seikkula hevdes det at insidensen av schizofreni i Vestre Lappland ble redusert fra 35 pr 100 000 i 1980 årene til sju pr 100 000 i 1990 årene som følge av det nye nettverksrelaterte tilbudet (Seikkula, 2003) Dette er jo dramatiske tall, men studien holder dessverre ikke en vanlig vitenskapelig standard. Friis og medforfattere savner bl.a reliabilitetsanalyser på diagnosearbeidet. I metodeavsnittene går det ikke frem om det er brukt strukturerte, diagnostiske manualer. Det er mulig dette ikke er gjort på grunn av en uttalt skepsis til 40 NyhetsTIPS Nr. 1 - 2014

diagnoseprosessen. Hvordan skal man da dokumentere at man har undersøkt alle potensielle pasienter, og hvordan kan andre etterprøve metoden er da det store spørsmålet.

Selv om denne artikkelen til Friis og kollegaer er over ti år gammel, har det fram til nå ikke vært lett å finne svar på det de etterspør. De hevder videre at Seikkula ser på psykosen «as one way of dealing with terrifying experiences in one’s life that do not have a language other than the one of hallucinations and delusions» (Seikkula et. al, 2001). Seikkula antar videre at de fleste kvinner som lider av psykose, har vært utsatt for seksuelle eller fysiske overgrep. Dette er en ideologisk tilnærming som ikke har sin begrunnelse i vitenskapelige studier.

I boken «Åpne samtaler i nettverksmøter» av Torunn Vigrestad og Anne Marie Hellandshølen (2012) knytter forfatterne seg til målsettingene i Helsedirektoratets veileder ”Pårørende – en ressurs” med å sitere målsettingen for et virksomt familiesamarbeid: Redusere faren for tilbakefall; føre til færre symptomer, bedre deres sosiale fungering, gi økt opplevelse av mestring og tilfredshet både hos pasienter og pårørende. Dette er en målsetting som vi utvilsomt slutter oss til.

I bokens siste kapittel; Hva skjer i Norge i dag? – Forskning, er det henvist til en rekke doktorgradsstudier og rapporter. Referansene som er hentet fram her er en rekke framtidige forskningsarbeider eller peker til arbeider som i liten grad er publisert. En undersøkelse det blir henvist til er av Brottveit (Diaforsk rapport, Diakonhjemmet, 2002) hvor han vil beskrive hva som har betydning i behandlingen (av psykoselidelser?). Brottveit fokuserer på emosjonenes betydning for tillitt, status og makt. Det sies med andre ord ingen ting om de nevnte, opprinnelige målsettingene. Redaktørene (Vigrestad og Hellandshølen) mener at Seikkulas metode bidrar til å nå overordnete mål i norsk helsepolitikk; styrke og bedre holdningen til psykiske lidelser, å trekke hovedperson og dennes familie/deler av nettverket inn i behandlingen med nettverksmøter. Dette er en viktig og etisk sentral målsetting i god psykosebehanding, men Åpne samtaler har en utfordring i å dokumentere metoder og oppnådde mål ved bruk av sin metode.

Når en person utvikler en psykose, må pasient og familiemedlemmer tilbys hjelp til å unngå å lukke seg inne i sin vanskelige situasjon og bli isolert. Isolasjon vil for mange forsterke en belastende skyld- og skamfølelse. Denne forståelsen tror jeg utøvere av Åpne samtaler kan slutte seg til. Jeg mener igjen her at Åpne samtaler mangler en beskrivelse og metodikk på hvordan hovedpersoner og deres familiemedlemmer skal hjelpes til å knytte seg opp til et ytre nettverk igjen. Personen som har utviklet en psykose har et grunnleggende behov for tid til å hente seg inn, redusere symptomtrykket og derigjennom gradvis få hjelp til å snakke med og reetablere relasjoner til sin familie, andre viktige omsorgspersoner og venner. På dette trinnet ser det ut til at de to metodene er forskjellige. Den psykoedukative metodikken tilrettelegger for å møte disse svært viktige behovene med et faglig systematisk alliansearbeid med pasientene og deres familiemedlemmer. Familien får eksplisitt hjelp til å forstå pasientens kognitive svikt, hjelp til å forstå hva en psykose er og systematisk hjelp over tid til å ta ny forståelse i bruk. Dette bidrar til å utvikle en tillit og en allianse med fagpersoner som de etter hvert skal samarbeide med i møter med sitt psykotiske familiemedlem (minimum seks til ni måneder). Tidsaspektet i det psykoedukative NyhetsTIPS Nr. 1 - 2014 41

familietilbudet er tydeliggjort for bl.a å bidra til et realistisk håp om bedring.

Det psykoedukative familetilbudet er det anbefalte familietilbudet i Helsedirektoratets nye nasjonale retningslinjene for utredning, behandling og oppfølging av psykoselidelser (2013). Alle anbefalinger er utarbeidet på bakgrunn av forskningsmessig evidens og klinisk anvendbarhet og effekt. På grunnlag av mangelfull tilgjengelig og tydelig dokumentasjon er ikke Åpne samtaler tatt inn i disse anbefalingene.

Jeg vil derfor inntil videre avslutte med å knytte meg til Friis, Larsens og Melles uttalelse; Historien er full av behandlingstilnærminger ved psykose, som ofte har hatt entusiastiske og engasjerte tilhengere, men som i ettertid har vist seg å være lite effektive.

Jeg håper imidlertid på en fruktbar dialog med engasjerte utøvere av Åpne samtaler slik at vi sammen kan møte pasienter og deres familier i et fruktbart samarbeid.

Referanser:

Dixon L et. al. The 2009 Schizophrenia PORT Psychosocial Treatment Recommendations and Summary Statements.

Schizophrenia Bulletin 2010,

36:48-70. Brottveit Å. På pasientenes premisser- erfaringer med nettverksmøte i hjemmebasert psykiatrisk behandling.

Diaforsk rapport 1.

2002. Oslo. Diakonhjemmet, Vigrestad & Hellandshølen. Åpne samtaler i nettverksmøter.

Universitetsforlaget.

Oslo. 2012 Seikkula, Alakare, Aaltonen. Open dialogue in psychosis II; a comparison of good and poor outcome.

Journal of Constructivist Psychology,

2001; 14:267-84.

Seikkula J & Olson ME. The open dialogue approach to acute psychosis: its poetics and micropolitics.

Fam. Process.

2003. 42(3): 403-18 Friis S, Larsen TK & Melle I. Terapi ved psykoser.

Tidsskrift for Den norske legeforening

i 2003; 123:1393.

Helsedirektoratet: Nasjonale faglige retningslinjer for utredning, behandling og oppfølging av personer med psykoselidelser. In.

Utgitt av Helsedirektoratet.

Oslo; 2013.

42 NyhetsTIPS Nr. 1 - 2014

HVA SKJER - KURS OG SEMINARER HØST 2014 Kunnskapsbasert familiesamarbeid

Klinikkintegrert kompetanseutvikling

TIPS Sør-Øst kan bidra med kompetansehevende tiltak innen kunnskapsbasert metode for familie samarbeid til sykehus som ønsker å implementere behandlingstilbudet for sine pasienter med alvorlig psykisk lidelse. For at TIPS Sør-Øst skal kunne gå inn med ressurser i et slikt tiltak er det viktig at noen rammer er tilstede for å sikre god opplæring, veiledning og implementering. Et kurs alene er ofte ikke nok for at en ny metode skal bli tatt i bruk av helsepersonell. Det kreves praktisering av, og veiledning på metoden. Det er et mål at tiltaket skal generere interne ressurser for videre kompetanse heving og veiledning internt i klinikken. Etablering og drifting av et faglig nettverk innen kunnskapsbasert familiesamararbeid som intern ressurs på sykehuset kan være en fordel. Når TIPS Sør-Øst går inn med kompetansehevingstiltak er det derfor ønskelig at den lokale klinikken/avdelingen/DPS legger til rette for at tiltaket forankres i ledelse og system, og slik sikrer god implementering. Ta kontakt med oss så kan vi snakke om hvordan vi kan møte din klinikks behov for kompetanseutvikling av kunnskapsbasert familiesamarbeid ved psykoselidelser Fagansvarlige ved TIPS Sør-Øst: Anne Fjell: [email protected]

og Inger Stølan Hymer: [email protected]

Kognitiv atferdsterapi

Klinikkintegrert kompetanseutvikling

Vi ønsker å bidra til implementering av kognitiv terapi for psykoselidelser, og vil arbeide strategisk og i samarbeid med helseforetakene i Helse Sør-Øst for å få til dette som en integrert og systematisk del av behandlingen. TIPS Sør-Øst kan bidra med kompetansehevende tiltak innen kognitiv terapi til sykehus som ønsker en satsning på dette behandlingstilbudet for sine pasienter med alvorlig psykisk lidelse. For at TIPS Sør-Øst skal kunne gå inn med ressurser i et slikt tiltak er det viktig at noen rammer er tilstede for å sikre god opplæring, veiledning og implementering. Et kurs alene er ofte ikke nok for at en ny metode skal bli tatt i bruk av helsepersonell. Det kreves praktisering av, og veiledning på metoden. Det er et mål at tiltaket skal generere interne ressurser for videre kompetanseheving og veiledning internt i klinikken. Etablering og drifting av et faglig nettverk innen kognitiv terapi som intern ressurs på sykehuset kan være en fordel. Når TIPS Sør-Øst går inn med kompetansehevingstiltak er det derfor ønskelig at den lokale klinikken/avdelingen/DPS legger til rette for at tiltaket forankres i ledelse og system, og slik sikrer god implementering. Ta kontakt med oss så kan vi snakke om hvordan vi kan møte din klinikks behov for kompetanseutvikling av kognitiv atferdsterapi ved psykoselidelser Fagansvarlig ved TIPS Sør-Øst: Marit Grande: [email protected]

NyhetsTIPS Nr. 1 - 2014 43

HVA SKJER - KURS OG SEMINARER HØST 2014 PANSS Kursdag: 11. september Tid: 0930 -1600 Kurs sted: TIPS Sør-Østs lokaler på Majorstua, Fridtjof Nansens vei 12 Kursavgift: Gratis Søknadsfrist: 9. september Påmelding på nettsiden under Kurs i PANSS SIPS SIPS er et Strukturert Intervju for Psykoserisiko Syndromer. Det kan brukes til å kartlegge og vurdere symptomer på mulig psykoseutvikling. Kurset strekker seg over to dager med noen ukers mellomrom.

Kursdager: 2. oktober og 30. oktober. Begge dager er obligatorisk.

Tid: 0930 – 1600 begge dager Sted: TIPS Sør-Østs lokaler på Majorstua Kursavgift: Gratis Drøftingsforum for leger i BUP Utredning og behandling av psykosespekterlidelser er utfordrende og byr på en rekke problemstillinger, spesielt når det gjelder medisinering. Vi ved TIPS Sør-Øst ønsker at leger som står med disse problemstillingene skal ha mulighet til å drøfte aktuelle temaer med kolleger. Vi vil derfor legge til rette for at leger (og enkelte psykologer) kan møtes og få faglig påfyll, inspirasjon og diskusjon vedrørende dette temaet med jevne mellomrom. Vi inviterer derfor til Drøftingsforum her ved TIPS Sør-Øst: “Fra høyrisiko til psykose: Ulike behandlingstilnærminger” Søknadsfrist: 30. september Påmelding på nettsiden www.tips-kompetansesenter.no

FagTIPS FagTIPS er nå en godt etablert arena for det faglige psykosenettverket i Helse Sør-Øst. Vi opplever at fagfolk setter pris på både det faglige innholdet og det å treffe kollegaer, snakke sammen og utveksle erfaringer. FagTIPS fungerer slik etter vår intensjon. Seminaret er gratis. Velkommen!

Dato: 25. september Tid: 12 - 15 Sted: Fridtjof Nansens vei 12A, 5. etg Program og påmelding på nettsiden Bindende påmelding gjøres innen oppgitte frister på www.oslo-universitetssykehus.no/tips

NB! Dersom du er påmeldt, og likevel ikke kommer på seminaret, og ikke har gitt oss skriftlig beskjed, vil du bli belastet et gebyr på 500 kroner.

Dersom ikke annet er oppgitt holdes alle FagTIPS i TIPS Sør-Østs lokaler i Fridtjof Nansens vei 12 A på Majorstua.

44 NyhetsTIPS Nr. 1 - 2014

HVA SKJER - KURS OG SEMINARER HØST 2014 Fredag 12. september 12 – 15

”Veien inn og ut av psykosen”

Marte Kronborg fra filmen ”Tankens kraft” i samtale med Lene Hunnicke Jenden fra TIPS asker og Bærum. Marte formidler sine opplevelser og refleksjoner rundt hva som kanskje kunne bidratt til å forebygge sykdommen, og hva som har vært viktige faktorer for å bli frisk.

Påmeldingsfrist: 10. september Noen aktuelle konferanser 2014 TIPS konferansen 3. og 4. november www.schizofrenidagene.no

Schizofrenidagene 2014 5. – 7. november www.schizofrenidagene.no

The 9th International Conference on Early Psychosis – IEPA. Tokyo, Japan 17. – 19.november

www.iepa.org.au

Fredag 10. oktober 12 - 15

”Psykoser hos ungdom - nevropsykologisk fungering, sosial kognisjon og dagliglivsfunksjon”

Aina Holmén, forsker/ psykolog PhD ved Akershus universitetssykehus Påmeldingsfrist 8. oktober Fredag 12. desember

”Det er en god idé, men…” Om implementering av individuell plan”

Lene Chr. Holum, psykolog PhD ved Oslo universitetsykehus Påmeldingsfrist 10. desember NyhetsTIPS Nr. 1 - 2014 45

HVA SKJER - UTDANNING

Tverrfaglig utdanning i kognitiv terapi ved psykoser

Våren 2015 starter 2 årig utdanning i kognitiv terapi ved psykose. Utdanningen er et samarbeid med Norsk Forening for Kognitiv Terapi (NFKT). Oppstart januar 2015.

TIPS Sør-Øst skal bidra til at kliniske retningslinjer og kunnskapsbaserte behandlingsmetoder blir implementert i psykosebehandlingen i Helse Sør-Øst. I de nasjonale retningslinjene for psykosebehandling er kognitiv terapi en anbefalt metode. Siden kognitiv terapi er en relativt ny behandlingsmetode innen psykosefeltet er det behov for kompetanseutvikling. Utdanningen strekker seg over 4 semestre og består av; • 10 samlinger med 2 dager med undervisning hver gang (20 dager = 160 timer undervisning) • 50 timer veiledning (4 individuelle, 46 i gruppe)

Eksamen

Det er en 2 timers skriftlig eksamen etter avsluttet undervisning som består av 4 oppgaver som alle skal besvares. Eksamen følger kravene fra den europeiske foreningen for kognitiv terapi, EABCT. Bestått eksamen er en forutsetning for at kandidaten mottar kursbevis. Kandidater som ikke består eksamen første gang får mulighet til å gå opp til eksamen en gang til.

Kandidater som ønsker studiepoeng kan i tillegg ta egen eksamen ved høyskolen i Sogn- og Fjordane tilsvarende 30 studiepoeng.

Målgruppe

Utdanningen er tverrfaglig og retter seg mot klinikere som arbeider med unge voksne med psykoselidelser. Søknadsfrist: 1. oktober Søknadsskjema og ytterligere informasjon om utdanningen finner du på vår hjemmeside www.tips-kompetansesenter.no

Krav til deltagelse på utdanningen

1. 3-årig helse- og sosialfaglig høyskoleutdanning eller profesjonsutdanning som lege eller psykolog.

2. Klinisk arbeid med samme pasienter (med psykosesymptomer) over tid under kursperioden.

3. Gode rammer for å tilby kognitiv terapi ved arbeidsplassen (utdanningen må være anbefalt og støttet av leder).

Kursansvarlig

Psykologspesialist Marit Grande, TIPS Sør-Øst. E-post: [email protected]

Tlf: 905 87 569.

Foto: Åsa Maria Mikkelsen 46 NyhetsTIPS Nr. 1 - 2014

AKTUELLE KONFERANSER Invitasjon til den 10. nasjonale TIPS-konferansen:

TIDLIG INTERVENSJON VED PSYKOSER

Stavanger Forum 3. og 4. november 2014 Regionalt nettverk psykoseforskning ved Stavanger universitetssjukehus NyhetsTIPS Nr. 1 - 2014 47

48 NyhetsTIPS Nr. 1 - 2014 TIPS Sør-Øst Fridtjof Nansens vei 12, inng A 0369 Oslo ISSN: 1891-3210