Transcript De siste årene har det blitt dobbelt så mange

REPORTASJEN
LØRDAG 29. MARS 2014
Utviste
innsatte
De siste årene har det blitt dobbelt så mange utenlandske
fanger. Kriminalomsorgen var i villrede. Så kom ordren.
Norges første utlendingsfengsel skulle opprettes.
TEKST OG FOTO: BELINDA JØRANDLI, CHRISTINA NIKOLAISEN OG KARIANNE SCHEI
10
11
REPORTASJEN
LØRDAG 29. MARS 2014
REPORTASJEN
LØRDAG 29. MARS 2014
12
13
REPORTASJEN
LØRDAG 29. MARS 2014
”
Det var stor frustrasjon
blant de ansatte i
kriminalomsorgen.
– Ellen Baardvik, kst. leder KSF
UFORANDERLIG: Kongsvinger fengsel har gjennomgått store endringer, men noen ting vil alltid være de samme. Middagen må lages. Om enn med litt mindre
poteter, og mer pasta og ris. Til halv fire, når skole og jobb er unnagjort. For alle andre enn kokken, som selv er en utvist innsatt.
Mandag 8. oktober 2012 klokken 08:30.
Lederen i Kongsvinger fengsel innkaller
alle til et møte i undervisningsaulaen.
En morgentrett energi henger i
gangene, slik tåken henger tungt over
Vardåsen.
Aulaen er full når klokken nærmer
seg. Ansatte og samarbeidspartnere. En
blanding av uniformerte og sivile. Alle
er her. Stemningen er spent.
Presis klokka ni starter fengselsleder Gaute Enger sitt innlegg. Han og
hans nærmeste støttespillere har jobbet
på spreng hele helgen med grunnarbeidet. Dette er en ordre. Og det
kommer som et sjokk. De første minuttene er bare kaos. Summende uro.
Folk til og fra.
Tilbakeføringskoordinator ved
fengselet, Arnvid Sandvik, registrerer
at munnen hans er åpen, han gaper ut i
rommet. Kanskje bare noen få sekunder.
Husker ikke. Men han husker at det
første han tenker er at dette var det
Ullersmo som skulle ha. Dette vil jeg
ikke.
Klokken ti sendte daværende
justisminister ut pressemelding om
at Kongsvinger fengsel, avdeling
Vardåsen, skulle bli Norges første
fengsel for utenlandske innsatte.
På to måneder skulle 165 ansatte og
samarbeidspartnere kurses, den første
avdelingen tømmes for nordmenn, og
skole- og arbeidstilbud tilpasses den nye
målgruppen.
10. desember var første avdeling
fylt opp av utlendinger. Seks måneder
senere var utslusingen fullstendig
gjennomført, og Norge hadde fått sitt
første rene utlendingsfengsel.
– Ikke godt nok rustet
For åtte år siden satt 617 utenlandske
lovbrytere fengslet i Norge. I dag er
tallet 1254.
Den kraftige økningen skapte
utfordringer for kriminalomsorgen. Hva
skulle de gjøre med kriminelle som ikke
skulle tilbake til det norske samfunnet?
– Stortingsmelding 37, fra 2008, tok
ikke for seg denne typen problematikk,
og det var stor frustrasjon blant de
ansatte i kriminalomsorgen. De hadde
lite kunnskap om denne gruppen
innsatte, og var ikke godt nok rustet,
forteller daværende konstituert leder for
Kriminalomsorgens sentrale forvaltning
(KSF), Ellen Baardvik.
Det var hun som måtte ta den
vanskelige telefonen til fengselsleder
Gaute Enger en fredag i 2012. Hun
visste at det ville komme brått på dem.
Men hun visste også at fengselet ville
takle oppgaven som ble gitt.
Helomvending
Ideen om å opprette egne fengsler for
utlendinger kom i 2011. Regjeringen
ønsket å samle denne gruppen
straffedømte på ett sted. De mente det
ville gjøre utvisningen etter endt soning
lettere, og gi de utenlandske innsatte et
bedre tilrettelagt rehabiliteringstilbud.
I om lag ett år jobbet kriminalomsorgen med å sette i gang et pilotprosjekt ved Ullersmo fengsel og
forvaringsanstalt. Da statsbudsjettet for
2013 ble lagt frem i oktober året før, var
det imidlertid Kongsvinger fengsel som
fikk oppdraget.
Skiftet ble gjort etter anbefalinger
fra en intern arbeidsgruppe i kriminalomsorgen. De konkluderte med at det
ikke ville være hensiktsmessig å gi
oppdraget til Ullersmo, fordi fengselet
VERDENSTELEFON: Har du penger, kan du ringe. Så mye du vil. Hvor du vil. De er heldige, for dette er eneste stedet man har denne friheten.
måtte deles inn i flere små avdelinger
for å kunne skille ut de utenlandske
innsatte. Ullersmo skulle i tillegg
gjennomgå et større renoveringsprosjekt, så tidspunktet passet dårlig.
Jan Korsvold, tidligere assisterende
direktør i kriminalomsorgens region
nord-øst, var leder for den interne
arbeidsgruppen. Gruppen jobbet ut fra
et mandat gitt av Justisdepartementet
og KSF, og det var ingen dialog med
Kongsvinger i forkant.
Korsvold kan forstå at det kom brått
på. Men dette var noe politisk ledelse
ville teste ut, og det var en klinkende
klar bestilling til regionen.
– Da spør man seg ikke rundt, men
bruker de mulighetene man har, sier
han.
Fengselet har kapasitet
til 120 innsatte, 48 innsatte på lavere sikkerhet
og 72 innsatte på høy
sikkerhet.
til gjennomsyn og godkjenning. Arnvid
møter dere oppe ved administrasjonsbygget. Oppe til venstre. Sprinklerportens metalliske kvinnestemme er
bestemt.
Ny sprinkelport. Vi er for lengst
observert. Arnvid Sandvik kommer
gående ut av bygningen. Han smiler
vennlig og presenterer seg.
– Dere fikk en korreks, hørte jeg. Vi
er strenge på det med bilder. Mange av
de innsatte er redde for kameraer. Vil
ikke at bilder av dem skal komme på
avveie.
Vi ledes inn i administrasjonen, og
fortellingen om hvordan alt er og var,
kan begynne.
106 mennesker er ansatt
ved fengselet.
Store endringer
Kongsvinger fengsel har
røtter tilbake til 1800-tallet og feirer i år 150-årsjubileum.
Fengselet er delt i to;
avdeling G og avdeling
Vardåsen.
Avdeling Vardåsen
(hvor utlendingsenheten
nå ligger) er et gammelt
militæranlegg og ble
først åpnet som fengsel
i 2002.
Inn i tåkehavet
– Bare fortsett å kjøre oppover, selv om
du tenker at du må være på villspor
eller utenfor allfarvei.
Stemmen i telefonen er mildt
veiledende mens bilen ruller tungt på
førstegir oppover den bratte bakken.
Tåken blir tykkere og tykkere jo høyere
opp vi kommer.
På toppen av Vardåsen troner Norges
første utlendingsfengsel. På en tåkefri
dag kan man se langt utover. I dag ses
kun svake konturer av bygninger, og et
høyt nettinggjerde.
– Tok dere bilder nettopp? Det er
forbudt. Dere må gi fra dere kameraene
Da sjokkbeskjeden om utlendingsfengselet kom, hadde Kongsvinger vært
i kontinuerlig endring siden de startet
opp i 2002. Nå ble ledelse og ansatte
på nytt nødt til å ta innover seg store
omveltninger.
Arnvid Sandvik er rådgiver og
tilbakeføringskoordinator, og jobber
spesielt mot samarbeidspartnere
utenfor fengselet. De som skal ta imot
de innsatte når de skal ut igjen. Gi dem
jobb og hjem.
Han forteller om en følelse av å ta to
steg frem, og ett tilbake. Omleggingen
rokket på hele fengselets oppbygning.
De hadde jobbet så mye og lenge med å
gi innsatte ressurser og hjelp til å leve et
liv uten kriminalitet. Hvordan skulle de
nå jobbe?
Fengselet fikk få retningslinjer for
hvordan oppdraget skulle utføres. Mye
ble derfor til underveis, og prosjektet
kan på mange måter kalles et prøveprosjekt.
En intern styringsgruppe og tolv
mindre arbeidsgrupper ble opprettet for
å jobbe med omstillingen.
Hovedoppgaven var å
se på sikkerheten i fengselet,
språkutfordringer og hvordan
skoletilbudet skulle endres.
Selv hadde Sandvik ansvaret for et
fire uker langt kurs som skulle forberede
de ansatte på en ny arbeidssituasjon.
– Det var en del skepsis blant de
ansatte i starten, men jeg syns det
har løst seg greit, ut fra forholdene.
Takket være en god ledelse og gode
medarbeidere, forteller han.
Det blir stille et øyeblikk.
– Men det er fortsatt noen utfordringer. Nå må åtte personer sies
opp, fordi det ikke er nok penger. Og
jeg er antageligvis en av dem.
Ny pause.
– Det kan jeg jo forstå, når min
stilling utelukkende konsentrerer seg
om tilbakeføring av innsatte til det
norske samfunnet, sier Sandvik.
Manglende tilbakeføring
Stortingsmelding nummer 37, ”Straff
som virker – mindre kriminalitet –
tryggere samfunn”, legger vekt på at
fengselsoppholdet skal være noe mer
enn straff. Det skal tilrettelegges for et
liv uten kriminalitet når den innsatte
slippes ut.
Men i stedet for rehabilitering
gjennom et tett samarbeid med Nav,
skole og helsevesen i de nærliggende
kommunene, bruker Sandvik og hans
kolleger i dag mye tid på å følge opp
status i utvisningssaker, organisere
uttransportering og nøste opp
soningshistorikken til de innsatte.
Oppgaver som tar tid når man må
samarbeide med alle landets 27
>>
REPORTASJEN
LØRDAG 29. MARS 2014
14
15
REPORTASJEN
LØRDAG 29. MARS 2014
”
De venter på meg.
Jeg vet at de vil
drepe meg.
– Jóse (26), innsatt ved Kongsvinger
SÅRT: Halsen knyter seg når han forteller om kona. I åtte måneder kjempet José for å få treffe sin kjære i to timer. Nå skal de snart hjem. Sammen. Men fremtiden er usikker, de vet ikke hva som møter dem.
politidistrikter, og 457 ulike Navkontorer. En lokal kontaktperson ville
lettet arbeidet, mener Sandvik.
Tilbakeføringen som står så setralt i
norsk kriminalomsorg er så å si ikkeeksisterende.
Når de innsatte går på flyet på
Gardermoen har ikke den norske staten
noen forutsetninger for å hjelpe dem
videre. Og det er kanskje ikke dens
ansvar heller. Men hva var så vitsen
med fengselets innsats?
Gardermoen 10. oktober 2012.
Kveld. De leter gjennom all bagasjen.
Tømmer det utover. Roter rundt med
gummihanskehender til alt blir kaos.
Et par hvite sokker låst sammen til
en ball triller bortover gulvet. Den våte
hundesnuten er overalt. På ham. Henne.
Tydelig urolig. Gummihanskene finner
ingenting.
Han er nervøs. Fikler med en
glidelås mens han stirrer konsentrert
ned i gulvet, på en flekk. Hva som helst.
Hun det samme. På den flekken.
Han har fortalt den innøvde
historien om at de skal på en rundreise
i Norge, at de ikke har vært her før. I
magen har han 74 egg. Hun har 20. Til
Utenlandske innsatte i
norske fengsler kommer
fra i overkant av 100 ulike land. De utgjør om lag
en tredjedel av det totale
antallet innsatte.
Narkotikakriminalitet
er det flest dømmes for.
Deretter kommer tyverier
og ran, og den tredje
mest vanlige forbrytelsen
er voldtekt.
Fordelingen på hvor
de utenlandske innsatte
kommer fra så slik ut 19.
februar 2014:
Øst-Europa 46 %
Afrika 22 %
Vest-Europa (uten Norge) 14 %
Midtøsten 8 %
Asia (uten Midtøsten)
7%
Sør-Amerika 1 %
Nord-Amerika 1 %
Ikke klarlagt 1 %
Oseania 0 %
Kilde: KDI
sammen over 1,1 kilo kokain.
På et avtalt sted i Oslo venter
noen han helst ikke vil treffe. Han ville
helst ikke i det hele tatt. Være her. Den
narkohunden – det går ikke, dette. De
spør om han har. Om hun har. De tilstår
med en gang. Ja. Her. Peker. Deretter
blir han og hun ført til et helt annet sted
enn de hadde sett for seg.
Mindre kontakt med innsatte
1 2013 var straffedømte fra 67 land
innom fengselet i Kongsvinger. De fleste
kommer fra Øst-Europa, med Polen,
Litauen og Romania på topp. Nigeria og
Somalia er også sterkt representert.
Det store spriket i nasjonaliteter
fører til en rekke språklige utfordringer
i den daglige kontakten mellom innsatte
og ansatte. Det kan også være vanskelig
å få tilstrekkelig informasjon om hvilke
rettigheter man har som innsatt.
Behovet for tolketjenester er stort,
og dette var noe som skulle bli lettere
tilgjengelig ved å opprette et eget
utlendingsfengsel. Et stramt budsjett
gjør likevel at det ikke alltid kan gis et
tilfredsstillende tilbud.
Robert Rønning er fag-
foreningsleder for Kriminalomsorgens
Yrkesforbund i Kongsvinger fengsel.
Han er bekymret for endringen i
kontakten med de innsatte.
– Vi vet mindre om dem, og har
problemer med å verifisere påstandene
deres. Vi får ikke det samme innblikket
i fangemiljøet, og det har minsket
den dynamiske sikkerheten. I dag må
vi tenke mer sikkerhet på kort sikt,
forteller han.
Rønning var en av de første
som fikk vite om omleggingen, og
har gjennom hele prosessen hatt tett
samarbeid med de andre ansatte.
En sammensatt gruppe
På kontoret til Fri Rettshjelp i Oslo
sitter advokat og styremedlem i Norsk
forening for kriminalreform (KROM),
Bente Roli. Hun er sterkt kritisk til
opprettelsen av egne utlendingsfengsler.
– Når man plasserer utlendingene
i et eget fengsel, forutsetter man at 150
nasjoner er like. Verden består ikke av to
nasjoner, utlendinger og norske, sier
hun.
En av endringene Kongsvinger
har gjort, er å legge om skoletilbudet
til i hovedsak å bestå av opplæring
i regning, lesing og skriving, samt
grunnleggende engelsk. Kortere
yrkesrettede kurs, som i truckkjøring og
sveising, er også på plass.
Dårlig ettervern og et lite relevant
skole- og arbeidstilbud er et problem for
hele kriminalomsorgen, mener advokat
Roli. Dermed ser hun ikke hva et
spesialfengsel kan tilby de utenlandske
innsatte som de ikke kan få i et ordinært
norsk fengsel.
– Hvilke forutsetninger har norske
fengselsmyndigheter for å tilpasse
soningen til for eksempel en nigerianer?
spør hun.
– De vet jo ingenting om
hvordan forholdene er dit han skal.
Ekspedisjonssjef i Justisog beredskapsdepartementets
Kriminalomsorgsavdeling, Unni
Gunnes, mener det har en nytte å samle
de utenlandske innsatte i et eget fengsel
tross ulikhetene i gruppen.
– Alle som sitter på Kongsvinger
har ett punkt felles; de skal ikke løslates
til Norge. De skal tilbake til et annet
system, og har ikke behov for de samme
tilbudene som innsatte som skal løslates
til norske kommuner, sier hun.
De innsatte som i dag sitter i
utlendingsfengselet på Kongsvinger
er langt fra en homogen gruppe. Men
de har altså det fellestrekket at de skal
sendes ut av landet, og vekk fra det
norske samfunnet.
112 individer, 67 ulike nasjoner.
Hvert individ med sin ballast, sin fortid
og sine historier.
En hjelpende hånd
Tirsdag 4. mars 2014 klokken 10:10. To
menn sitter i et lite rom, ved siden av
hverandre i en sort skinnsofa. Én høy i
Frelsesarméuniform, og én lav i
kokkebukse.
Luften er innestengt. Fylt av
menneskelukt. Det snakkes lavt på
gebrokkent engelsk.
José (26), som er den lave av de
to, reiser seg sakte. Skuldrene smyger
oppover, litt frem, som et forsøk på å
lukke seg rundt seg selv.
Bak José vises en liten glippe i
gardinet, og det tåkelagte landskapet
utenfor kan så vidt skimtes.
Han rekker litt usikkert frem
hånden. Kaster et raskt blikk på Yury.
Som er der. Trygg. Hånden hans er liten
og varm, legger seg på en måte til rette,
slipper seg ned. Lar seg bevege til en
hilsen. Så glir den forsiktig ut av grepet.
Det venstre kinnet hans fylles av
en rødme, som en halvmåne fra under
øyet og rundt, ned mot munnen. Videre
i en sving i øreretning og opp. Svakt
glødende.
José er den første Yury Zelentsov
snakker med denne dagen. Men det er
ikke første gang de møtes.
Om to uker reiser José hjem til
Brasil sammen med kona, som sitter i
Bredtveit kvinnefengsel.
I dag er det nesten nøyaktig ett år
og fem måneder siden de ble tatt for
kokainsmugling på Gardermoen.
Yury er her for å snakke med ham
om hjemreisen, og noen praktiske
detaljer. Han blar frem og tilbake i en
tidsplanlegger.
– Mandag i neste uke, kanskje? Eller
vent. Onsdag. Onsdag er bedre. Onsdag
den tolvte.
– Ja, ja. Det er bra. Etter fem.
– Bare ring når det passer deg. Det
blir bare en kort samtale. Yes or no. Så
slipper du å bruke så mange penger.
Redd for fremtiden
Yury jobber med å få Frelsesarmeen
i Brasil til å møte José og kona når de
lander. Det er en litt vanskelig situasjon.
– Hvis de sier nei, må vi kontakte
onkelen din. Men de var ganske positive
da jeg snakket med dem sist. De må
bare sjekke litt mer rundt faren for at
noen kan bli skadet. Det tar de ikke
sjansen på.
José er redd. Redd for hva som
kommer til å skje med ham når han
kommer tilbake til São Paulo. Egentlig
burde han være glad. Han har sonet
ferdig og skal hjem. Få være sammen
med kona. Familien. Men slik er det
ikke.
– De vet at jeg kommer hjem denne
måneden. Og de venter på meg. Jeg vet
at de vil drepe meg. Stemmens hans
er svak. Han ser ned på hendene sine.
Finner noe på tommelen med høyre
pekefinger.
– Hver uke kjører de forbi huset
til faren min. Noen ganger stopper de
utenfor. En gang kom de opp foran
huset og sparket inn døren hans.
– De?
José famler rundt i historien, prøver
>>
REPORTASJEN
LØRDAG 29. MARS 2014
16
17
REPORTASJEN
LØRDAG 29. MARS 2014
”
Jeg er rimelig overbevist
om at dette kommer til å bli
A- og B-fengsler.
– Bente Roli, KROM
EN GOD HJELPER: Yury Zelentsov og Frelsesarmeen stepper inn der den norske staten ikke kan bistå. Han kan hjelpe José til et trygt og lovlydig liv. Kanskje. Rådene og
veiledningen er uvurderlig.
å finne de rette engelske ordene.
– Noen jeg jobbet for. Jeg skjulte
penger for dem ved å kjøpe en bil. Bilen
ble stjålet. Jeg fant den ikke. Jeg hadde
mistet jobben som billettkonduktør og
kunne ikke betale dem.
Til slutt ble han og kona tvunget til
å smugle kokain til Norge. Men så gikk
det som det gikk. Og nå frykter han for
hva som vil skje når de kommer hjem
igjen.
Yury sier at Josés historie er viktig,
fordi den forteller om en som ikke
hadde noe valg. Han legger hånden på
skulderen til José og takker for at han
ville dele sin historie.
Safe Way Home ble startet opp av Frelsesarmeen
i 2009.
En vei ut av kriminaliteten
De siste tre årene har 33
personer fått hjelp av safe
Way Home.
Der den norske staten ikke har noen
forutsetninger, ikke noe ansvar, har
Frelsesarmeen kommet på banen.
Deres nettverk i 127 land gjør det
mulig for dem å gi en hjelpende hånd til
de utenlandske straffedømte også etter
at de er kommet hjem.
Siden 2007 har prosjektet ”Safe Way
Home”, med fengselskapellan Yury
Zelentsov i spissen, hjulpet tidligere
straffedømte til å etablere nye liv i sine
Målet er å tilbakeføre
utenlandske innsatte til
et liv uten kriminalitet.
Programmet er det
eneste hjelpetiltaket
for gruppen etter endt
soning.
Nettverket til armeen
strekker seg over 127
land.
Øst-Europa har vært et
fokusområde for programmet, men de jobber
også mot en rekke land i
andre verdensdeler.
Kilde: Safe Way Home
hjemland. De siste tre årene har 33
utenlandske fanger fått muligheten til
en trygg hjemreise, hjelp til å finne
bosted, lovlydig arbeid og et nettverk
utenfor de kriminelle gjengene.
Det er tydelig at Yury brenner for de
innsatte. At det er en drivkraft i å kunne
hjelpe de som har trådt feil over i et
meningsfylt og lovlydig liv.
Hans erfaring er at manglende
kommunikasjon på grunn av
språkproblemer ofte kommer som
en tilleggsstraff for de utenlandske
innsatte. Det gir en psykisk påkjenning
som ofte kan øke risikoen for aggresjon.
De innsatte blir redde. Da er det
vanskelig å få noe ut av forsøk på
rehabilitering, og faren for å havne i
trøbbel igjen er stor.
– Vi prøver å opprette kontakt så
tidlig i soningen som mulig. Det gjør det
lettere å støtte den innsatte til å holde
seg unna kriminalitet etterpå, sier Yury.
De innsatte må selv søke om å
få hjelp av Frelsesarmeen. Så starter
prosessen med å kartlegge hvor
motiverte de er for å komme seg ut av
uføret. Motivasjon er nemlig avgjørende
for å lykkes.
Arbeidet Frelsesarmeen og Yury
gjør er så høyt verdsatt i Kongsvinger
fengsel, at de ønsker å opprette en 60
prosent fast stilling for dem.
ANDRE OPPGAVER: Det var ikke dette han utdannet seg til å drive med,
Robert Rønning. Han skulle egentlig drive med tilbakeføring til Norge.
Foreløpig er det bare Yury som
jobber med dette, og det er mange han
ikke får hjulpet. Det trengs flere som
ham.
Tilbyr mer enn de må
Det er ingen tvil om at de som jobber
ved Kongsvinger ønsker å gi de innsatte
den støtten og hjelpen de trenger. Det
største ønsket blant de ansatte er å
kunne jobbe meningsfylt, slik de har
gjort tidligere.
Mange fryktet at Kongsvinger ville
bli et B-fengsel med lavere standarder,
strammere budsjett, færre ansatte, og
fokus kun på statisk sikkerhet i form av
murer og alarmer.
Arnvid Sandvik og Robert Rønning
forteller begge om ansatte som mener
man er på vei mot nettopp dette.
Høyre sier også i sitt
Stortingsvalgprogram for 2013-2017 at
de vil ”…opprette egne fengsler med
reduserte fasiliteter for utenlandske
innsatte som ikke skal tilbakeføres til
det norske samfunnet”.
Da beslutningen om å opprette et
eget fengsel ble tatt, var det imidlertid
Arbeiderpartiet med justisminister
Straffegjennomføringsloven skiller ikke
mellom utenlandske og
norske fanger.
Innsatte har rett på arbeid, opplæring og andre
tiltak som motvirker ny
kriminalitet.
Kriminalomsorgen
skal legge til rette for
fritidsaktiviteter. Så vidt
mulig skal det også skje
en gradvis overgang
fra fengsel til full frihet.
Utlendinger får ofte ikke
denne muligheten grunnet rømningsfaren.
Kongsvinger fengsel er
eneste enhet hvor utenlandske innsatte får sone
på åpen avdeling.
Diskrimineringsloven
og den europeiske menneskerettskonvensjonen
(EMK) forbyr diskriminering på alle grunnlag,
og gjelder på alle
samfunnsområder.
Kilde: Straffegjennomføringsloven,
Diskrimineringsloven og EMK
Grete Faremo som satt i førersetet, og
det ble sagt klart fra at Kongsvinger ikke
skulle bli et B-fengsel. I oppdragsbrevet
er det lagt vekt på at rehabiliteringen
skal tilpasses, ikke fjernes. Formålet
med et eget fengsel skulle være å gi et
bedre tilbud, ikke en strengere straff.
– Stiller man høyresidens
ønsker opp mot den europeiske
menneskerettskonvensjonen (EMK), ser
man også at det er noe som umulig vil
kunne gjennomføres, sier Sandvik.
Som medlem av Europarådet har
Norge ratifisert konvensjonen som
beskytter menneskerettighetene, og
gitt den forrang over norsk lov. Og der
norsk lov har vært lite spesifikk, har
Kongsvinger fengsel lagt EMK og andre
internasjonale retningslinjer til grunn.
Kriminolog og forsker ved
Universitetet i Oslo, Thomas Ugelvik,
holder på med et forskningsprosjekt
som blant annet ser på hvilke tilbud
som gis i Kongsvinger fengsel, og hvilke
retningslinjer de følger.
– Grensen mellom menneskerettigheter og borgerrettigheter
trekkes løpende i hverdagslivet.
For eksempel er grunnleggende
utdanning en menneskerett. Den norske
opplæringsloven spesifiserer derimot at
alle har rett til videregående utdanning.
Hva man så tilbyr utlendinger som
ikke er omfattet av opplæringsloven,
vil bli en vurderingssak. Og her tilbyr
Kongsvinger langt mer enn de strengt
tatt må, forteller Ugelvik.
Én celle på deling
Tåken gir visst ikke helt slipp her oppe.
En yngre mann kommer sakte gående
over plassen fra et av verkstedene.
Kikker litt rundt seg og trekker jakka
enda litt tettere om kroppen. Løfter
den ene armen, fører den opp mot
kinnet, og videre. Raskt bak, mellom
skulderbladene og tar tak i hetta.
Drar den over hodet. Alt er én, jevn
bevegelse. Han lukker seg inn i det grå
huset som ligger noen meter fra den
høye muren.
Her bor bortimot en tredjedel av
de som soner i åpen avdeling. Og alle
rommene er fulle.
Vi har fått tillatelse til å komme
på besøk, og idet vi kommer innenfor
døren, siger en summing av stemmer
mot oss. Basser. Tenorer. En kontrast
til stillheten utenfor. Det høres ut som
et mylder av språk, ordlyder fra hele
verden. Stemmene kan følges en etasje
opp, så enda en. En dør åpnes, og lyden
blir sterkere.
Om vi kan få se rommet hans? Jo.
Drar litt på det. Drar og drar. Jo. Så
forsvinner han inn i det. Og ut igjen.
De andre hoier. Latter og litt knuffing.
Lekent. Rommet er lite. To smale senger
i hver ende. Et skrivebord. Et skap. Han
står ved vinduet med armene i kors
over brystet. Litt for høye skuldre. Vet
ikke helt om han skal stå på begge beina
eller ett av gangen. Han ser ned i gulvet,
så opp. Rundt i rommet og raskt over
bildet, det eneste her inne, av en naken
kvinne.
En rødme sprer seg over ansiktet.
Gutta på gangen hoier. I et øyeblikk
snur han seg og ser ut av vinduet. Drar
gardinet litt til side og blir stående
slik. Noe lukker seg rundt ham i noen
sekunder bør han igjen er tilbake.
Smiler. Yes.
Trang økonomi
Stadig strammere budsjettet har ført til
at fengselet i disse dager er pålagt å
>>
REPORTASJEN
LØRDAG 29. MARS 2014
”
Vi har
drevet på
nåde i
mange år.
– Arnvid Sandvik
LEGGER GRUNNLAGET: Erfaringene fra Kongsvinger vil bli nyttige. Det skal komme flere utlendingsfengsler. En gang i fremtiden. Tilbudene
som gis i Kongsvinger vil være grunnmuren - men ennå er det mye som kan bli bedre.
dublere tre celler på avdelingen for
høyere sikkerhet. På åpen avdeling har
det vært flere en god stund allerede.
Dublering, at to innsatte deler rom,
skal etter Straffegjennomføringslovens
paragraf 17 kun gjøres dersom det
er av helsemessige årsaker, eller av
plassmangel.
Tidligere, i huset som rommer
administrasjonen ved Kongsvinger
fengsel, har Arnvid Sandvik fortalt
at norsk kriminalomsorg lenge har
vært preget av kutt og nedskjæringer.
Noe som også rammer dem. Men han
avviser at nedskjæringene er en del av
en gradvis omgjøring til et fengsel med
lavere standard.
– Vi har drevet på nåde i mange år,
lenge før vi ble utlendingsfengsel. Vi
får ikke noe mindre enn andre fengsler,
men heller ikke noe mer, sier han.
Økonomi er også grunnen
til at fengselet ikke har hatt noen
programvirksomhet de siste fem
årene, selv om det er en lovpålagt
oppgave å tilby ulike rehabiliterings- og
livsmestringsprogrammer. De har rett
og slett ikke råd.
På kontoret til Fri Rettshjelp har
advokat Roli i KROM en helt annen
oppfatning av situasjonen. Hun tror
at endringene er et ledd i en større
nedgradering.
– Jeg er rimelig overbevist om at
dette kommer til å bli A- og B-fengsler.
Det vil nok ikke bli innført offisielt, det
kommer bare til å bli sånn. Og de som
kan klage vil bli veldig begrenset, siden
de ikke kan norsk, og dessuten skal
sendes ut, sier hun.
Fagforeningsleder Robert Rønning
mener på sin side det er viktig at
kriminalomsorgen peker ut en klar kurs
for utlendingsfengslene.
– Samfunnet må ta et veivalg når
det gjelder utenlandske innsatte. Enten
får du ha et brukbart tilbud innenfor de
mulighetene som finnes, eller låse dem
inn og kaste nøkkelen til de sendes ut.
Jeg har ikke noen tro på en mellomting.
Å stramme inn alt sammen vil være en
dårlig løsning, mener han.
Verdifulle erfaringer
Så hvordan står det til ett år etter
omleggingen?
Litt mer erfaring og litt mer
kunnskap. Det er ingen ting som tyder
på at antall utenlandske kriminelle vil
synke, så all kunnskap er bra. Selv om
det ikke finnes noen konkrete planer
ennå, har regjeringen Solberg fastslått at
det skal komme flere fengsler for denne
gruppen.
– Vi har ingen tidsplan ennå. Det
er fortsatt under vurdering hvor og
når disse skal komme. Men dette er
prioritert, sier ekspedisjonssjef Gunnes i
Justisdepartementet.
Etter ett års drift har Kongsvinger
fengsel utarbeidet en rapport hvor
erfaringene oppsummeres.Den ble
overlevert justisminister Anders
Anundsen da han besøkte Kongsvinger
fengsel 28. februar i år.
Ministeren uttrykte at han var
fornøyd med pilotprosjektet så langt, og
at erfaringene vil tas med videre.
– Det som er kommet opp tas tak
i. Vi følger blant annet opp fengselets
ønske om en kontaktperson i politiet,
og ser at det er viktig med kultur- og
språkkunnskap, sier Gunnes i Justis- og
beredskapsdepartementet.
Uviss fremtid
I Kongsvinger sitter i dag kun om lag
ti prosent av de utenlandske innsatte i
Norge.
– Det er ikke noe poeng at det
kun er Kongsvinger som skal være
utlendingsfengsel, vi tar oss av
en for liten del av de innsatte, sier
fagforeningsleder Rønning.
Han peker også på fengselsbetjentutdanningen som et svakt punkt
dersom man skal opprette flere rene
utlendingsfengsler.
– Det er ikke veldig mye fokus
på denne målgruppen i utdanningen.
Studieplanen må gjøres om dersom man
skal ha slike spesialfengsler, sier han.
Og legger til at det kan bli vanskelig å få
kvalifiserte betjenter til å søke seg til et
slikt fengsel.
Den overordnede nytten av
utlendingsfengsler mener Rønning først
vil bli klar noe frem i tid.
– Jeg tror vinninga kan gå opp i
spinninga. Det er fullt mulig å ha egne
fengsler for utenlandske innsatte, men
det må gå mer tid før man kan fastslå at
det er det totalt sett beste for samfunnet,
sier han.
Vardåsen 12. mars 2014.
Ettermiddag. José får beskjed om at han
og kona blir møtt av Frelsesarmeen når
de lander. En uke senere skal de reise.
Eller omtrent en uke senere. Nøyaktig
dato kan ikke gis. Av sikkerhetsgrunner.
Ingen må få kjennskap til hvordan de
beveger seg. Eller de må ikke få vite.
En kan tenke seg en lettelse. En
kan tenke seg at de snakker sammen
på telefonen. At José ringer kona og
forteller. At han står ute i den røde
telefonkiosken og forteller at de kan
være trygge nå. At det er glede i
stemmene deres når de snakker. At de
snakker om hvordan det vil bli. Hva de
skal gjøre. At de snakker om nye håp.
Muligheter. Drømmer. Barn.
En kan tenke seg at José pakker
alle sakene sine, bretter sammen
klærne, legge dem i en koffert. Eller
bag. Sekk. At han får hjelp av en ansatt
fra kriminalomsorgen. Eller Yury. Som
akkurat denne dagen har tatt seg tid til å
reise helt ut dit og opp og opp gjennom
tåka og opp på toppen av Vardåsen. For
å følge José hjem til Brasil.
En kan tenke seg alt dette. Forestille
seg hvordan det er å bli fri. Forestille seg
hvordan det er å være en utvist innsatt
som ikke lenger er innsatt, men utvist.
Tilbake til verden.
Ettårsrapporten fra
Kongsvinger utlendingsfengsel peker på flere
utfordringer.
Rasisme og gruppedannelser mellom østeuropeere og afrikanere er
ett av punktene.
Kriteriene for hvem som
får komme til Kongsvinger må følges bedre.
Rømninger har blitt et
større problem. I 2012
rømte to innsatte, i 2013
var tallet ti.
Soningsoverføringer har
for lang behandlingstid.
Det samme med utvisningssaker.
I 2013 ble 21 personer
løslatt uten utvisningsvedtak, noe som er sterkt
uønsket.
Tolketjenestene må
gjøres lettere tilgjengelige, og fengselet ønsker et
eget budsjett for dette.
Samarbeidet med politiet
må bli tettere.
18