Transcript Keiserens livvakter

Kjære bruker
Denne pdf-filen er lastet ned fra Illustrert Vitenskap Histories
hjemmeside (www.historienet.no) og må ikke overgis eller
videresendes til en tredje person.
Av rettighetshensyn er noen av bildene fjernet.
Med vennlig hilsen
Redaksjonen
VIKINGTIDEN
Den bysantinske keiseren var
alltid omgitt av livvakter. De
var hans mest betrodde menn
og måtte være villige til å ofre
livet for sin herre.
POLFOTO/TOPFOTO
Vikingenes lojalitet og
dødsforakt gjorde dem til
Keiserens
KONSTANTINOPEL/900
DARREN TAN & SHUTTERSTOCK
Det bysantinske rikets
makt er på topp, og
riket strekker seg
KONSTANTINOPEL
over hele Sør-EuroBYSANTINSKE RIKE
pa. Men bysantinerne er under
konstant angrep, og
behovet for nye soldater er stort.
I over 200 år utgjorde leiesoldater
fra Skandinavia – væringgarden –
ryggraden i den bysantinske hæren
i Konstantinopel. Væringene var så
overlegne i kamp at de gang på
gang knuste sine fiender og ble
betrodd keiserens liv.
54
Historie 17 • 2008
AV JAN INGAR THON
livvakter
Mørket var i ferd med å senke seg over
slagmarken i det østlige Anatolia. Kampene hadde pågått hele dagen, og de
fleste bysantinske soldatene hadde enten falt for tyrkernes piler eller flyktet.
Nå sto keiser Romanos 4. nesten forlatt på slagmarken. Rundt ham sto noen
få hundre av hans mest betrodde menn.
I det svake lyset fra faklene skimtes mennenes skjeggete ansikter, tunge ringbrynjer og store økser. Væringgarden.
De tyrkiske nomadene som nå angrep
keiseren og hans menn, hadde lenge
forsøkt å trenge inn i det bysantinske riket og bosette seg i Anatolia, men hittil
hadde bysantinerne greid å holde dem
ute. I august 1071 hadde presset på keiserriket imidlertid blitt så stort at bysantinerne og tyrkerne støtte sammen i et
avgjørende slag ved byen Manzikert.
I mørket svermet nå tusenvis av tyrkiske ryttere rundt keiseren og hans siste menn. De ventet bare på en ordre fra
lederen. Tyrkernes hærfører nølte. Han
ventet på at de fremmede krigerne skulle legge fra seg øksene og bøye seg for
overmakten. Men væringene hadde
sverget på at de ville forsvare sin herre
selv i døden, og tyrkernes hærfører innså at væringgarden aldri ville overgi seg.
Han løftet hånden. Rytterne spente buene. Så ga hærføreren tegn, og tusenvis
av piler regnet over væringene.
Da morgensolen steg over Anatolia,
hadde væringgarden lidd et av sine sjeldne nederlag. Men de skandinaviske krigerne hadde utført oppgaven sin – keiseren var fremdeles i live. Væringene som
hadde ofret sine liv for ham, ble
Historie 17 • 2008
55
VIKINGTIDEN
liggende der de hadde falt – langt fra sine hjemsteder i Skandinavia.
Vikingene seilte til
Konstantinopel
Vikingene seilte østover
I løpet av 800-tallet reiste
vikingene sørover langs
Volga og andre østeuropeiske elver helt til de nådde
det bysantinske riket. Etter å ha angrepet keiserriket flere ganger, inngikk vikingene og bysantinerne en handelsavtale som gjorde skandinaviske
krigere til en fast
del av den bysantinske hæren.
Væringenes reise til det bysantinske riket hadde begynt 300 år før slaget ved
Manzikert. Mens mange vikinger på begynnelsen av vikingtiden dro på felttog
vestover mot England og Frankrike, var
andre i ferd med å etablere seg i øst. Allerede rundt år 750 slo svenske vikinger
seg ned ved Ladogasjøen i dagens Russland, lokket av den rike tilgangen på
pelsverk og sølv. Området var preget av
kamper mellom finske og slaviske stammer, og vikingene tilbød lokalbefolkningen å bruke sin militærmakt til å beskytte dem – mot betaling. Snart utgjorde
skandinaviske krigere en militær overklasse som de lokale stammene døpte
“væringer” – de edsvorne.
Vikingene trengte med tiden videre
sørover langs Volga og andre elver helt
til de sto ved grensen til det bysantinske
riket. Fra midten av 800-tallet angrep vikingene flere ganger bysantinerne, men
generelt besto kontakten av fredelig
Keiserens datter
ble historiker
Det vi i dag vet om væringgarden
har vi hovedsakelig fra den bysantinske prinsesse Anna Komnena.
Etter et mislykket kuppforsøk i
1118, der hun forsøkte å styrte
sin bror Johannes 2., gikk Anna i
kloster og skrev boken “Alexiaden”. Den er i dag en av de viktigste kildene til bysantinsk historie
og beskriver de mest dramatiske
hendelsene i Konstantinopels
historie, som krigene mot tyrkerne, de første korstogene og flere
av væringenes kamper.
I dag huskes Anna Komnena
som en av de første kvinnelige
forfatterne og historikerne.
Anna Komnena drømte om makt og forsøkte å styrte sin bror.
56
Historie 17 • 2008
1081
1066
1021
1122
KONSTANTINOPEL
1071
999
960
Her ble væringgarden sendt i kamp
handel. I 911 inngikk væringene og bysantinerne dermed en handelsavtale
som ga skandinavene mulighet for å slå
seg ned i Konstantinopel og gå i tjeneste
i den bysantinske hæren.
Små grupper av væringer deltok trolig
i felttog på Kreta og i Italia i første halvdel av 900-tallet. Men det skandinaviske
eventyret i Konstantinopel begynte først
for alvor i 988, da keiser Basileios 2.s
søster giftet seg med storfyrsten av Kiev,
Vladimir 1. Som takk fikk Basileios 6000
skandinaviske soldater av Vladimir.
Basileios imponert
Keiseren oppdaget snart hvilken skatt
han hadde fått. Allerede året etter sendte han sine væringer mot en stor opprørshær som de nordiske krigerne hogde ned til siste mann. Keiseren var imponert – hans nye garde hadde bevist
sin brutalitet og lojalitet.
Basileios tilbrakte det meste av regjeringstiden på reiser og felttog, og overalt
ble han fulgt av sine nye krigere. Når
keiseren slo leir om natten, var han omgitt av 100 væringer som slo opp teltene
sine i en ring rundt keiserens. På den
måten utgjorde de en siste skanse som
skulle forsvare keiserens liv.
Sakte, men sikkert fikk væringene en
sentral plass i den bysantinske hæren.
Keiserriket rekrutterte leiesoldater fra
flere land, men keiseren utropte væringene til sin ubestridte eliteenhet. De angrep med en uhørt villskap og fryktløshet og kjempet til siste mann. Ofte ble
nordboerne sendt i kamp når et slag
gikk inn i den mest kritiske fasen, og
alle andre tropper hadde feilet. I en tid
da det bysantinske riket ble angrepet fra
alle kanter, hadde væringgarden rike
muligheter for å bevise sin verdi.
Basileios ledet i 999 et felttog mot
araberne i Syria. Han inntok byen Emesa – som i dag er Hims – og befolkningen forskanset seg i et kloster. Væringene satte fyr på bygningen og tvang de
skrekkslagne innbyggerne til å overgi
seg. Deretter plyndret de klosteret så
grundig at selv blyet og kobberet på taket ble revet av.
I 1021 var garden med Basileios helt
til det fjerne Georgia. For å skremme
den lokale kongen befalte keiseren at alle menn, kvinner og barn skulle hogges
ned. I sine beretninger skiver krønikerne at ingen gikk til oppgaven med større
iver enn væringene.
Normannerne til angrep
45 år senere viste væringene nok en
gang sin styrke. I et siste desperat forsøk
på å redde sine besittelser i Italia, sendte en ny bysantinsk keiser – Konstantin
10. – væringgarden til de østre delene
av Italia. Keiserens besittelser ble angrepet av normannerne – etterkommere av
vikinger som hadde bosatt seg i Normandie. Uten å bry seg det minste om
de fjerne slektsbåndene, dro væringene
i kamp, og snart hadde de gjenerobret
byene Taranto og Brindisi.
Normannerne nektet imidlertid å gi
opp, og i 1081 krysset 16 000 av dem
Adriaterhavet for å invadere det bysantinske riket. Ved byen Durazzo, i det
som i dag er Albania, barket væringene
og normannerne nok en gang sammen i
et avgjørende slag. Keiserdatteren Anna
Komnena beskrev kampene i sin bok
“Alexiaden”:
“I sin uvitenhet og kamplyst hadde
de øksebærende barbarene (væringene,
red.) rykket frem for raskt og befant seg
nå et langt stykke fra de romerske (bysantinske, red.) linjene. De brant av iver
etter å kjempe mot normannerne, for
sannheten er at disse barbarene er minst
like ville i kamp som normannerne og
ikke på noen måte underlegne”.
Denne gangen skulle væringenes mot
og villskap vise seg å bli deres skjebne.
Normannernes fører la merke til at keiserens elitestyrker – som flere ganger
tidligere hadde beseiret normannerne –
sto isolert på slagmarken. Han iverksatte et kraftig angrep med piler og spyd
mot væringenes flanker. De fleste nordboerne falt, men noen av dem greide å
flykte inn i en kirke. Her sto de så tett at
flere måtte klatre opp på taket for å få
plass. Normannerne hadde ingen respekt for kirkens hellighet og satte fyr på
bygningen, som brant ned sammen med
væringene.
Slaget ved Durazzo ble et knusende
nederlag for bysantinerne, og normannerne lot til å være ustoppelige. Men i
1085 døde normannernes leder Robert
Guiscard plutselig, og felttoget ble avblåst. Trusselen fra normannerne var avverget, men stadig nye fiender truet det
bysantinske rike. Og overalt hvor farer
truet, ble væringgarden satt inn. Behovet for flere skandinaver var stort, og rekruttene strømmet til.
Bildet er utelatt
pga. copyright
Unge menn forlot Skandinavia
De første årene ble gardistene rekruttert
blant vikingene i Øst-Europa, men snart
begynte også menn fra Skandinavia å
reise sørover. Det ble etter hvert så populært blant unge vikinger å verve seg i
keiserens garde, at det i Sverige ble innført lover som skulle begrense utvandringen av sterke, våpenføre menn. Blant
annet kom det en lov som sa at ingen
mann hadde rett til å arve mens han befant seg i keiserens tjeneste.
De store øksene var
væringgardens foretrukne våpen. Øksene var så
tunge at de måtte svinges
med to hender.
Væringene dro
i kamp med økser
De skandinaviske krigerne mestret flere
våpen, men var mest berømt og beryktet
for sine store stridsøkser.
De purpurfargede kappene og røde
kjortlene gjorde væringene synlige
i Konstantinopels gatebilde.
oruten motet og lojaliteten var væringene også
kjent for sine evner til å føre våpen. De skandinaviske leiesoldatenes viktigste våpen var de nesten mannshøye, eneggede øksene som i kamp ble
svunget med begge hender.
Væringene var også dyktige sverdkjempere, fastslår samtidige kilder. Den bysantinske historikeren
Michael Psellos forteller at alle væringer var utstyrt
med et “rhomphaia” – et stort sverd som de bar
under den ene skulderen. Sverdet var av stor betydning for væringene, og mange hadde sitt eget våpen
med når de gikk i tjeneste.
Væringenes skjold var opprinnelig av den runde,
skandinaviske typen, men historikerne vet at væringene også likte de smale bysantinske skjoldene.
Historikerne har bare få beskrivelser av væringenes uniform, men alt tyder på at de bar røde eller
purpurfargede kapper over fargerike kjortler. I kamp
bar væringene som regel en knelang ringbrynje over
kjortelen og en hjelm med nesebeskytter.
DORLING KINDERSLEY
PETER DENNIS/DORLING KINDERSLEY
F
VIKINGTIDEN
Væringene etterlot seg “vikinggraffiti”
Ekspertene er uenige om akkurat
hva runene på Pireus-løven forteller,
men det handler om en nordisk
kriger som har falt.
SCA
NP
IX/
C
BIS
OR
På mange av stedene der væringene tjenestegjorde, etterlot de
seg “graffiti” i form av runer.
Mest berømt er runene på Pireus-løven. Den tre meter høye
marmorløven har et innrisset tegn
på skulderen som forteller at en
gruppe nordiske soldater risset
runene til minne om en fallen kamerat. Løven ble flyttet fra Pireus til Venezia i 1687.
I Hagia Sofia-moskeen i
Istanbul, der bysantinske keisere deltok i
gudstjenester, har
væringen Halfdan
risset navnet sitt i
den tidligere kirkens
marmorgulv.
Runene i Hagia Sofia-moskeen ble først oppdaget i 1964. Tegnene er nedslitt, men
navnet “Halfdan” kan tydes. Forskere mener at teksten sier “Halfdan skrev dette”.
Mens væringgarden opprinnelig fungerte som en fryktløs elitestyrke, endret
dens rolle seg med tiden. Væringene
forlot slagmarken og ble knyttet tettere
til hoffet og Konstantinopel.
Det var særlig i forbindelse med kongelige og kirkelige seremonier at væringene spilte en stor – om enn symbolsk –
rolle. Blant annet fikk de i oppgave å bære den nye keiseren når han ble kronet
og skulle motta folkets hyllest. Etter denne seremonien strødde den nye keiseren
gull- og sølvmynter over gardistene.
Når keiseren fikk besøk i forbindelse
med kirkelige festdager, var det tradisjon at væringene gjorde entré under
banketten. De stilte seg foran keiseren
og slo på skjoldene sine mens de ropte
hyllester på sine nordiske språk.
Under påskegudstjenesten fulgte væringene den keiserlige familien til den
store Hagia Sofia-kirken, og under messen sto de bak keiserens trone som æresvakter med øksene sine over skuldrene. Væringgarden var blitt symbolet på
keiserens makt.
Men væringene hadde fortsatt praktiske oppgaver. Først og fremst var de
58
Historie 17 • 2008
rør, forræderi og komplotter mot keiseren. Ofte kunne den blotte tilstedeværelsen av de fremmede krigerne og deres mannshøye økser være nok til å ta
motet fra enhver person med uedle hensikter. Anna Komnena forteller om en
kuppmakers møte med væringgarden:
“Han stirret på barbarene som sto i
en sirkel rundt ham med sine eneggede
økser over skuldrene, og snart falt han
skjelvende på kne og avslørte alt”.
I rollen som sikkerhetspoliti og livgarde måtte væringene ofte utføre ubehagelige oppgaver som andre soldater nektet. Eksempelvis brøt det ut borgerkrig i
det bysantinske riket i 1042, der keiser
Mikael 5. ble avsatt. Sammen med sin
onkel flyktet han fra palasset og søkte tilflukt i et kloster. Den nye keiseren beordret soldatene til å hente Mikael 5.,
men de bysantinske troppene ville ikke
angripe et kloster.
Væringene bekymret seg ikke over
den slags – de trengte inn i den hellige
bygningen og fant Mikael og onkelen,
som klamret seg til alteret.
Gardistene slepte de skrekkslagne
mennene ut og førte dem til keiserpalasset. Her ga den nye herskeren ordre om
at fangene skulle blindes, og nok en
gang måtte væringene utføre oppgaven.
Lederen av garden – Harald Sigurdsson,
som senere ble Norges konge under
navnet Harald Hardråde – stakk egenhendig ut øynene på de to fangene.
keiserens livgarde og hadde ansvar for
keiserfamiliens sikkerhet. Keiserdatteren Anna Komnena omtaler disse “edle
villmenn” fra det fjerne nord:
“Keiserens vinsekker”
“Væringene, som bar økser på skul- Blindingen av den avsatte keiseren og
drene, så på sitt troskap mot keiseren og andre lignende brutale handlinger
beskyttelsen av keiserens person som et gjorde at væringenes røde kapper og stoløfte og en slektstradisjon som ble gitt i re stridsøkser ble et fryktet syn i Konarv fra far til sønn. De ville aldri bryte stantinopels gater. Men først og fremst
den og slett ikke høre det minste snakk fryktet den jevne bysantiner de skandiom forræderi”.
naviske leiesoldatene
For å vise sin takkav en helt annen årnemlighet ga keisesak: væringenes storen væringene en
re forkjærlighet for
lang rekke privilegier
vin og alkohol gene– blant annet fikk de
relt. Så voldsom var
plass ved keiserens
de fremmede soldabord under festdager.
tenes tørst at de fikk
Anna Komnena, keiserdatter
Dessuten hadde vætilnavnet “keiserens
ringgarden sin egen
vinsekker”.
kirke i Konstantinopel. Den var tilegnet Den islandske kronikøren Snorre Sturladen norske helgenkongen Olav den son skriver i sine kongesagaer: “Da
hellige, og over alteret hang kongens sendte kongen frankerne og flamlendersverd “Hneitir”.
ne frem, og de red frem mot hedningene og kjempet imot dem, men det samme skjedde; mange ble drept, og resten
Kuppmaker brøt sammen
Gardistene fungerte også som et slags flyktet. Da ble grekernes konge (den bysikkerhetspoliti – særlig i saker om opp- santinske keiseren, red.) vred på sine
“Sannheten er at
disse barbarene er
minst like ville som
normannerne”
De falne ble minnet i Skandinavia
Vikingenes reiser til Konstantinopel er
dokumentert på en rekke store runesteiner. Mange er plassert i det østlige
Sverige rundt Stockholm og kan besøkes i dag.
De fleste steinene ble reist av slektninger til minne om vikingene som dro
i den bysantinske keiserens tjeneste og
aldri kom hjem igjen. Tekstene er ofte
veldig enkle og avsluttes med ord som
“han døde i øst”, “han falt i Hellas”, eller
“han var hos grekerne og døde blant
soldater, men de svarte ham: Hvorfor
kan du ikke sende vinsekkene dine, væringene, frem?”.
Så godt kjent var væringenes hang til
vin, at det ble skrevet en fabel om de
drikkfeldige skandinavene. Denne bysantinske historien var veldig populær i
samtiden og ble til og med oversatt til
både tyrkisk og serbisk.
Konstantinopel ble angrepet
og tilbake, og mange falt på begge sider.
Til slutt lyktes det væringgarden å
slå tilbake det første angrepet fra korsfarerne. Men det var fra sjøsiden avgjørelsen skulle komme. Uten en flåte hadde
bysantinerne ingen mulighet til å forsvare seg mot de venetianske galeiene, og
til tross for væringenes tapre motstand
var byen fortapt. En julikveld i 1203
flyktet keiser Aleksios 3. fra byen med
familien sin.
Væringgardens skjebne var uløselig
knyttet til keiserens, og Konstantinopels
fall betydde derfor også slutten på den
berømte væringgarden. I 1261 gjen-
erobret bysantinerne Konstantinopel, og
igjen inntok en gresk keiser tronen,
men riket var bare en skygge av seg selv.
Ifølge enkelte historikere ble væringgarden opprettet igjen for en kort periode, men denne gangen bare i navnet.
Den skandinaviske elitestyrken, som i
over 200 år hadde kjempet for keiseren,
var borte for alltid.
LES MER:
● Benedict Benedikz: The Varangians of Byzantium, Cambridge
University Press, 2007 ● Timothy Dawson: Byzantine Infantryman, Osprey Publishing, 2007 ● Hilda Ellis Davidson: The Viking
Road to Byzantium, George Allen & Unwin, 1976
●
www.deremilitari.org/resources/articles/haldon2.htm
GETTY IMAGES
I nærmere 200 år hadde væringgarden
forsvart det bysantinske riket mot invasjoner. Normannerne, araberne og tyrkerne hadde angrepet riket, og slag var
blitt vunnet eller tapt, men Konstantinopel hadde ennå aldri blitt inntatt. I 1203
ble bysantinerne imidlertid utsatt for et
angrep som var mer ødeleggende enn
noe annet.
Denne gangen var angriperne ikke
hedenske rytterfolk fra Asias stepper eller arabiske muslimer, men kristne korsfarere som kom seilende fra Europa. Det
opprinnelige målet for det fjerde korstoget hadde vært Egypt, men underveis
hadde Venezias doge overtalt korsfarerne til å angripe det rike Konstantinopel
i stedet. Og nå sto korsfarerhæren foran
byens porter.
Det bysantinske riket var svekket etter over 100 år med nærmest uavbrutt
krig. Dessuten var Konstantinopels en
gang så mektige krigsflåte fullstendig forsømt. Korsfarerne var totalt overlegne i
forhold til den bysantinske hæren og løp
den over ende, men som alltid var det
én enhet som nektet å gi opp. Nå kjempet væringgarden en siste gang for å forsvare keiseren sin.
De franske korsfarerne strømmet opp
på bymurene, men ble møtt av væringene og deres fryktinngytende økser. Kampene – mann mot mann – bølget frem
dem”. Enkelte steiner bærer også mer
poetiske tekster – for eksempel steinen
“Sö65” fra Djulefors. Her står det: “Inga
reiste denne steinen til minne om hennes Óleifr. Med stavnen pløyde han
havet mot øst og møtte sitt endelikt i
lombardenes land” (Italia, red.).
Enkelte steiner er reist av menn som
vendte tilbake fra sine utenlandsreiser
– for eksempel den såkalte “U 112” i
byen Ed, som ble reist av Ragnvaldr, en
tidligere offiser i væringgarden.
Runesteinen “Sö65”
stammer
fra 11.
århundre
og forteller
om Óleifr.
I 1122 kjempet bysantinerne mot et tyrkisk rytterfolk i dagens Bulgaria. Kampene var tette
og blodige, men da keiseren satte inn væringene, ga tyrkerne opp og flyktet.
Historie 17 • 2008
59