Transcript Vikingene ville erobre Roma

Kjære bruker
Denne pdf-filen er lastet ned fra Illustrert Vitenskap Histories
hjemmeside (www.historienet.no) og må ikke overgis eller
videresendes til en tredje person.
Av rettighetshensyn er noen av bildene fjernet.
Med vennlig hilsen
Redaksjonen
VIKINGTIDEN
Vikingene
ville
erobre Roma
22
Historie 6 • 2008
LUNA/859
Mot slutten av 700tallet begynner
LUNA
vikingene å forlaROMA
te Norden for å
utforske resten
ITALIA
av Europa. Det
blir startskuddet
til flere århundrer
med herjing langs
europeiske kyster, der de ville
krigerne forårsaker død og lemlestelse hvor enn de kommer.
Bjørn Jernside og Hasting
var blant de første vikingene som seilte gjennom
Gibraltarstredet. De
herjet i flere år langs
Middelhavets kyster.
BRIDGEMAN
I år 859 seiler 62 vikingskip
sørover mot Middelhavet. Anført
av høvdingene Bjørn Jernside og
Hasting vil krigerne fra Norden
plyndre Roma – verdens mektigste
og rikeste by. Men byen er godt
bevoktet, og vikingene må legge
en utspekulert plan for å få tilgang
til alle rikdommene.
AV JAN INGAR THON
VIKINGTIDEN
T
ussmørket lå tungt over Paris. Kirkeklokkene ringte til
gudstjeneste, og i byens gater
skyndte studenter, prester
og kjøpmenn seg til kveldsmesse. På de kraftige festningsmurene
rundt øya Île de la Cité speidet vaktpostene utover Seinen. Elva var hovedveien
inn til byen; hvis fienden kom, ville det
være denne veien. Det var tre dager etter jul, men julefreden hvilte fremdeles
over Paris denne kvelden.
Med ett blandet en fryktet lyd seg
med kirkeklokkenes fredelige klang:
Den dype, rungende lyden fra byens
store stormklokker ga gjenlyd i gatene.
Innbyggerne stimlet sammen langs elvebredden og skuet måpende mot horisonten. Elva var svart av skip og seil. Vikingene var kommet tilbake!
Første gang Paris ble angrepet av vikinger var i år 845, da den legendariske vikinghøvdingen Ragnar Lodbrok og
5000 av mennene hans herjet. Den gangen måtte kong Karl den skallete betale
en enorm løsesum på 7000 pund sølv
for å få dem vekk fra byen igjen. Ti år senere kom vikingene tilbake, men denne
gangen ble de jaget ut av Paris av velforberedte franskmenn.
Men nå – i år 857 – hadde ikke vikingene til hensikt å la byen slippe. Høvding Bjørn Jernside – sønn av Ragnar
Lodbrok – hadde opplevd nederlaget to
år tidligere, og nå var han vendt tilbake for å få hevn. Da plyndringen endelig var slutt, var Paris en rykende ruin.
Bare fire av byens mer enn 25 kirker ble
skånt av vikingene.
Plyndring
hele veien til “Roma”
Bjørn Jernside, Hasting og de trofaste
vikingene deres plyndret seg nedover
langs kystene av Frankrike, Spania, Italia
og Nord-Afrika. Underveis angrep de flere
byer og fylte skipene sine med slaver og
bytte. Dessverre for vikingene gikk det
meste av den verdifulle lasten til grunne
på tilbakeveien da de ble overfalt av
muslimske maurere ved Gibraltarstredet.
Etter angrepet på Paris slo vikingene seg
ned på øya Jeufosse i elva Seinen vest
for Paris. Året etter kom det besøk til
Bjørn Jernsides leir. Gjesten var den berømte og beryktede vikinghøvdingen
Hasting, som hadde en idé: Når vikingene kunne plyndre Paris – Nord-Europas
største by – og ydmyke den franske kongen, hvem kunne da stanse dem, spurte Hasting.
De to vikinghøvdingene visste at det
lenger sør fantes byer som var større og
rikere enn Paris. Og ettersom ingen by
var større, rikere og mer strålende enn
Roma – Den evige stad – satte Bjørn
Jernside og Hasting i 859 kursen sørover med 62 skip.
Med kurs mot Roma
Plyndringene begynte utenfor kysten av
Frankrike. Da skipene nådde Spania, var
de allerede godt lastet med gull, sølv,
slaver og annet tyvegods.
1. Paris
Etter plyndringen
av Paris seiler 62
vikingskip sørover for å plyndre
Roma.
I 857 angrep vikingene
Paris. Angrepet inspirerte
vikingene til å sette kursen
mot det rike Roma.
3. Luna
Vikingene tror de
plyndrer Roma
– men i stedet er
det Luna de brenner ned.
THE GRANGER COLLECTION
BRIDGEMAN
Vikingenes rute
i 859-862
Vikingenes mulige
reise videre
24
Historie 6 • 2008
2. Sevilla
På vei til Roma vil
vikingene plyndre
Sevilla, men
planen deres
mislykkes.
4. Gibraltarstredet
Vikingene blir
overfalt av maurerne
på hjemveien
og mister en stor
del av lasten.
Alexandria
Ifølge enkelte
kilder seilte vikingene så langt
som til Egypt.
THE NEW YORK PUBLIC LIBRARY
Bildet er utelatt
pga. copyright
oliventrær og gnistret i solen. Stemningen på skipene var høy. Endelig var de
fremme ved målet: Roma!
Men da vikingene nærmet seg, virket
byen mindre innbydende. Den var omgitt av svære murer og høye tårn som
ble bevoktet av tungt bevæpnede soldater. Bjørn Jernside og Hasting innså at
det ville være den sikre død å angripe
en så godt bevoktet by. Derfor “bestemte den blasfemiske Alstignus (Hasting),
at da ingen makt kunne erobre byen,
måtte den tas ved det mest motbydelige
forræderi”, skriver den franske presten
og kronikøren Dudo av Saint Quentin,
som levde rundt år 1000.
Neste morgen nærmet en gruppe vikinger seg forsiktig de mektige murene.
De ropte opp til vaktpostene at de ville
snakke med byens råd. Etter en stund
ankom byens ledende skikkelser – temmelig engstelige for hva disse langhårete, pelskledde krigerne hadde i sinne.
“Vi er ikke kommet for å plyndre
dere. Vi har ikke flere krefter igjen – vi
er utmattet etter alle reisene våre. Vi
ber dere om å slutte fred med oss. La oss
kjøpe det vi har bruk for. Høvdingen vår
er svak og nedbrutt og søker frelse gjennom dåpen. Og hvis han skulle møte sin
død her, ønsker han å bli begravd i denne byen.”
Delegasjonen på bymuren var lettet. Ikke bare ba de fremmede om fred;
høvdingen deres ville til og med ta imot
Herrens velsignelse.
Langskipene var uovervinnelige
Vikingskip var robuste og manøvreringsdyktige – det ga vikingene
en avgjørende fordel når de dro i krig eller på plyndringstokt.
E
n av de viktigste årsakene til vikingenes suksess skal ha vært skipene deres – de såkalte langskipene.
De enestående skipene kombinerte
på beste vis styrke og sjødyktighet. De
var kraftige nok til å krysse åpent hav
og manøvreringsdyktige nok
til å seile helt opp til kysten
eller oppover mindre elver.
Dessuten gjorde skipenes
smale og symmetriske form
at de var lette å håndtere
for vikingene – de kunne
lynraskt snu eller skifte
retning.
Det ga vikingskipene en fleksibilitet
som overgikk andre samtidige skipstyper – og vikinghærene stor mobilitet
i krig og under angrep. For fienden
virket det ofte som om vikingene plutselig dukket opp fra intet.
Langskipene var 30-50 meter lange
og hadde vanligvis plass til rundt 60
menn. Rekonstruksjoner av skipene
har vist at de kunne seile 20 kilometer i timen. De nordiske skipene
gjorde stort inntrykk rundt omkring i
Europa, og det er funnet lokale etterligninger basert på nordiske skipsmodeller så langt sør som i Portugal.
WEBSHOTS
Det meste av Spania var kontrollert av
muslimske maurere fra Nord-Afrika.
Tidligere plyndringstokt hadde lært vikingene at disse svartkledde og tilslørte krigerne ikke var til å spøke med. Et
angrep noen år tidligere hadde endt i
et knusende nederlag for vikingene, og
for en gangs skyld måtte de den gangen selv betale løsepenger for å komme
unna med livet i behold. Men ikke engang frykten for de krigerske maurerne
kunne slukke gulltørsten til Bjørn Jernside og Hasting.
Vikingflåten forsøkte å seile oppover Guadalquivir-elva for å plyndre det
rike Sevilla, men allerede ved elvemunningen havnet de i kamp med den store mauriske flåten. Vikingene mistet to
skip med dyr last og oppdaget raskt at
det var best å komme seg videre i en
fart. Vikingene seilte sørover gjennom
Gibraltarstredet og inn i Middelhavet –
sannsynligvis var det de første vikingene på disse breddegrader. Her fortsatte de plyndringene langs sørkysten av
Spania og krysset Middelhavet til NordAfrika, der de tok “blåmenn” – svarte
afrikanere – til fanger.
Vikingene herjet seg deretter nordøstover langs Spanias og Frankrikes solrike kyster og kom omsider til Italia. De
nærmet seg målet. Overalt plyndret og
herjet de det de kom over. Langskipene
lå lavere i vannet for hver dag – stappfulle av plyndringsutbytte. Men vikingene var likevel ikke fornøyde; de ville ha
det rike Roma.
Best som begravelsesseremonien var
i gang, hoppet Hasting ut av kisten sin
og startet plyndringen.
Hasting døpt og velsignet
Bjørn Jernside og Hasting fortsatte langs
den italienske kysten, helt til et vakkert syn møtte dem: en by av skinnende
hvit marmor. Allerede på avstand kunne vikingene skimte templer, søyleganger og et amfiteater. Byen lå omkranset
av grønne, frodige oaser, vinranker og
Vikingene revolusjonerte skipsfarten.
Skipene deres var
sterke og smidige og
velegnet under alle
forhold.
Historie 6 • 2008
25
VIKINGTIDEN
SCANPIX/AKG-IMAGES
Lunas innbyggere ble nådeløst hogd ned av vikingene, som gikk amok i blodrus.
Forsvarsløse kvinner, barn og munker – ingen slapp unna den ville hordens raseri.
Dudo av Saint Quentin, som et par hundre år senere skrev om vikingenes dristige plan, visste hvordan historien endte, og skrev bittert:
“Vannet blir hentet fra brønnens kilde og viet. Røkelsen blir tent, før dåpens
hellige seremoni. Svindleren Alstignus
(Hasting), den ondskapsfulle skaperen
av dette sviket, bæres inn. Forræderisk
stiger han ned i fonten, som bare renser
kroppen hans. Troløst har han mottatt
dåpen og fordømt sin egen sjel,” skriver
kronikøren.
Høvdingen sto opp fra de døde
Etter dåpen ble Hasting velsignet og
smurt med hellig salve og olje av biskopen. Den døende krigeren smilte tappert under seremonien. Deretter falt
han tilbake på båren, og med bekymrede miner bar følgesvennene ham tilbake til skipene.
I vikingenes leir stilte Hasting seg foran
sine menn og ga sine ordrer: “Når natten faller på skal dere si til prestene og
hertugen at jeg er død, og be inderlig
om at jeg blir begravd i byen deres. Si at
dere vil gi dem sverd og armbånd og alt
som tilhører meg.”
Samme kveld så byens vakter på ny
en delegasjon av vikinger nærme seg
byporten. Også denne gangen ropte
de opp til vaktpostene – nå med sorg
i stemmen: “Høvdingen vår, som dere
nettopp har døpt, er død. Vi – de ulykkelige – ber om at han blir begravd i klosteret deres, og at dere tar imot de rike
gavene han ga dere på dødsleiet.”
Byens råd gikk i fellen, og Hastings
kropp ble båret inn i byen med pomp
og prakt. Den lå på en båre omgitt av
alle våpnene hans. Ved siden av gikk
høvdingens trofaste menn og slo seg på
brystet av fortvilelse. For å ære sin døde
leder bar de sine flotteste våpen.
“En høyrøstet klaging og heftige sørgerop høres. Fjellene kaster tilbake lyden av deres bedrageriske smerte. Biskopen lar klokkene runge, slik at folk
samles fra hele byen. Som av én hånd
ble de ført frem mot uhyret som lå på
båren,” skriver Dudo.
Flere og flere av byens innbyggere
sluttet seg til sørgeopptoget. Prestene
var kledd i rødt og purpur, og foran hele
Fransk prest beskrev vikingene som dumme
vikingene som udugelige og
uintelligente, hevder WardPerkins.
I antikken hadde Luna
vært en rik handelsby
med amfiteater, templer
og et forum – alt bygd i
marmor. Men da Hasting
kom til Italia på 800-tallet
var antikken bare et blekt
minne. Århundrer med folkevandring og krig hadde
satt sine spor, byens praktfulle marmorbygninger lå i
ruiner, og nå var ikke Luna
mer enn en befestet landsby. De bereiste vikin-
gene, som hadde sett Paris
og Sevilla, ville aldri ha tatt
feil av Roma og Luna, mener Bryan Ward-Perkins.
Den eneste kilden til forvekslingen stammer fra den
franske presten og kronikøren Dudo av Saint Quentin.
Vikingene hadde gjentatte
ganger ydmyket franske
konger og hærer. Og Dudo
har muligens fremstilt vikingene som dumme og forræderske i et forsøk på
å redde de siste
restene av fransk ære.
Andre kilder viser at vikingene på samme tidspunkt
kjempet mot maurerne og
herjet i middelhavsområdet.
Etter toktet til Luna gikk
Hasting løs på den franske vestkysten, og holdt
på med det i 30 år. Av sine
samtidige ble den slu og
brutale høvdingen kalt “en
åpenbaring fra helvete”.
BRIDGEMAN
26
Historie 6 • 2008
THE GRANGER COLLECTION
Historien om vikingenes
tokt mot Roma og herjingen
deres i Luna høres svært
så eventyrlig ut, men den
britiske arkeologen Bryan
Ward-Perkins er overbevist
om at den stemmer.
Arkeologen, som er leder av et britisk-italiensk
utgravningssamarbeid i
byen, mener imidlertid ikke
at vikingene – med høvdingen Hasting i spissen
– forvekslet Luna med det
rike Roma; den detaljen er
antagelig føyd til historien
senere for å fremstille
Livvakt
Livvakt
POLFOTO/TOPFOTO
forsamlingen gikk korgutter med vokslys og kors. Vikingene og romerne gikk
side om side og bar den nyomvendte
høvdingens båre inn i kirken, der Hastings kropp ble lagt i en kiste. I halvmørket leste biskopen sjelemesse over krigeren fra nord, og nå var tiden kommet
for selve begravelsen.
Innbyggerne ble drept
Mennene til Bjørn Jernside og Hasting
spredte seg rundt omkring i kirken.
Plutselig smalt kistelokket i gulvet, og
Hasting sprang opp. Han grep raskt fatt i
sverdet sitt, som var lagt foran kisten, og
det skarpe bladet lyste i gløden fra hundrevis av lys. Biskopen sto fortsatt med
Bibelen i hånden da han ble gjennomboret av Hastings sverd.
I mellomtiden sperret vikingene alle
veier ut av kirken og grep våpnene sine.
De forsvarsløse romerne var sperret
inne i kirken, og det var som om vikingene var forvandlet til sultne ulver i en
innhegning med lam. Prester, munker,
kvinner og barn ble drept uten nåde.
Den ville horden strømmet ut av kirken og ut i byens gater. Enhver motstand ble hogd ned, mens noen av vikingene bante seg vei frem til de stengte
byportene. Portene ble åpnet, og de vikingene som ikke allerede var kommet
innenfor bymurene med sørgeopptoget,
stormet nå inn. De innbyggerne som
forsøkte å forsvare byen sin, ble fanget
mellom de to hordene med krigere – og
hadde ikke en sjanse.
Enhver motstand var nå nedkjempet, og byen var i vikingenes hender.
I triumf befalte Hasting innbyggerne å
falle på kne og hylle ham som Romas
hersker. Mens vikingene triumferende sto rundt høvdingen sin, våget en av
byens borgere å heve stemmen. Denne
byen var ikke Roma, men byen Luna.
I iveren etter å erobre verdens mektigste by hadde vikingene gått i land for
langt mot nord.
Hasting var rødglødende av raseri.
Rasende brølte han at Luna skulle straffes for dette. Han befalte at byen skulle
plyndres for alt av verdi og deretter settes i brann. Byens innbyggere skulle føres bort som slaver, og de det ikke var
plass til på skipene, skulle slaktes på stedet som hunder.
Maurerne ventet på vikingene
Etter plyndringen av Luna seilte Bjørn
Jernside og Hasting ifølge enkelte overleveringer videre sørøstover – kanskje
Mennene fra Norden var kjent for mot og kampstyrke. Vikingene var derfor yndete
leiesoldater og arbeidet blant annet som livvakter for den bysantinske keiseren.
Vikinger ble keiserens livvakter
Fra år 800 besøkte vikingene hyppig Middelhavet som sjørøvere
og soldater. Noen ble livvakter for den bysantinske keiseren.
B
jørn Jernside og Hasting var blant
de første skandinavene i Middelhavsområdet, men de var langt fra de
siste. Fra rundt år 800 og flere hundre år frem besøkte folk fra Norden
Middelhavet som sjørøvere, pilegrimer, korsfarere og soldater.
Rundt 900-tallet kjempet nordiske
leiesoldater for det bysantinske riket,
og omtrent 100 år senere opprettet
keiser Basileios 2. et desidert elitekorps av vikinger – den såkalte væringgarden. Keiseren regnet skandinavene som mer fryktløse og lojale enn
de lokale soldatene, som ofte skiftet
helt til Alexandria i Egypt. Omsider bestemte de to vikinghøvdingene – etter å
ha herjet Middelhavet i et par år – seg
for å vende skipene hjemover. Men prøvelsene var ikke over. Maurerne hadde nemlig ikke glemt vikingenes plyndringer langs kystene av Spania og NordAfrika. Ved Gibraltarstredet lå den muslimske flåten klar og ventet på å angripe vikingene.
Vikingene var utmattet etter tre års
sammenhengende plyndringstokt, og
skipene deres var tungt lastet med bytte.
Dermed ble seilasen gjennom det smale
Gibraltarstredet en ren massakre.
Da vikingflåten endelig kom ut i Atlanterhavet, var det bare 20 av skipene
som hadde overlevd maurernes angrep.
For å få opp igjen kampmoralen hos
mennene sine og få fylt lasterommene
side. Gardens medlemmer fungerte
primært som keiserlige livvakter, men
deltok også i viktige slag, der de ofte
ble satt inn i kampens mest avgjørende øyeblikk.
Med tiden forlot så mange menn
Norden for å slutte seg til væringgarden at svenskene – for å stanse
utvandringen – vedtok ved lov at svenske menn ikke kunne arve så lenge
de var i keiserens tjeneste.
En av de mest berømte av disse
leiesoldatene var Harald Hardråde,
som ble kommandant for væringgarden og senere konge av Norge.
på nytt, beordret Bjørn Jernside og Hasting en plyndring av Navarra-regionen
i den kristne delen av Spania. Deretter
dro vikingene opp i landet, erobret Pamplona og krevde en enorm løsesum for å
løslate byens fyrste.
I 862 – tre år etter at de hadde forlatt øya Jeufosse – så vikingene omsider munningen av den franske elva Loire. Da de reiste, regnet Bjørn Jernside
og Hasting Frankrike som fiendeland.
Men nå, etter tre års strabaser og farlige eventyr under Middelhavets stekende sol, føltes det som å vende hjem.
LES MER:
● Else Roesdahl: Vikingernes verden: Vikingerne hjemme og
ude, Gyldendal, 1991 ● Magnus Magnusson: The Vikings, NPI
Media Group, 2003 ● Richard Hall: Exploring the World of the
Vikings, Thames & Hudson, 2006
●
www.the-orb.net/orb_done/dudo/dudindex.html
Historie 6 • 2008
27