Transcript Vikingene ble amerikanere

Kjære bruker
Denne pdf-filen er lastet ned fra Illustrert Vitenskap Histories
hjemmeside (www.historienet.no) og må ikke overgis eller
videresendes til en tredje person.
Av rettighetshensyn er noen av bildene fjernet.
Med vennlig hilsen
Redaksjonen
Vikingtiden
Det omdiskuterte Vinlandkartet er
angivelig fra 1400-tallet, altså før
Columbus kom til Amerika. Kartet­
viser vikingenes verden, blant
annet med land vest for Grønland.
Yale University Press, Istock & Magnolia Pictures
Jakten på pels og tømmer drev
skandinavene over Atlanteren:
Vikingene
ble
amerikanere
Da Leiv Eiriksson slo seg ned på kysten av Nord-Amerika, ble det
begynnelsen på et ekte handelseventyr for vikingene. 500 år før
Columbus gikk i land lenger sør på kontinentet, tjente de stort på å
eksportere skinn og horn fra «enhjørninger» til europeiske fyrstehus.
14
Historie 4 • 2010
Vikingspor
Sjakkbrikke ble
liggende igjen
Nord for vikingenes bosetninger
på det amerikanske kontinentet
har forskerne kommet over konkrete levninger fra de nordiske
oppdagelsesreisende.­Under
utgravningen av en inuittboplass
på den vesle øya Skraeling­Island
fant ­arkeologene en sjakkbrikke
skåret ut i bein. Ekspertene
mener at brikken – en bonde –
i sin tid kom hit med vikingene.
Bildet er utelatt
pga. copyright
Nord-Atlanteren/år 1000
På slutten av 700-tallet begynner
innbyggere­fra Norge, Sverige og
Danmark­å dra «i viking» – de
L'Anse aux Meadows
plyndrer,­handler og bosetter seg
mange forskjellige steder.­Også
Nord-Amerika
Grønland blir­mot slutten­av 900tallet del av vikingenes verden. Her
hører­Leiv Eiriksson­om et ukjent land
lenger mot vest, og begir seg ut på havet.
Grønland
Historie 4 • 2010
15
Av Hans Henrik Fafner
Vikingtiden
S
ommeren var snart på hell da
Torvald Eiriksson var på vei
hjemover. Skipet forflyttet seg
jevnt nordover langs den amerikanske østkysten. Vinland,
som vikingene kalte den grønne kysten, gled langsomt forbi, og mennene
visste at når landskapet lenger mot nord
skiftet til bergskrenter med dype skoger
bak, da var det på tide å legge ut på havet – over til Grønland, der de var kommet fra.
Torvald og mannskapet på rundt 30
mann hadde tilbrakt denne og den foregående sommeren med å utforske området rundt Leivsbuene, en liten vikingboplass som lå ved kysten. Det hadde vært
to gode somre, og den milde vinteren
mellom hadde ikke budt på de samme
vanskelighetene som klimaet hjemme i
bygdene på vestkysten av Grønland.
Torvald var glad og fornøyd. Han trakk
ut tiden, selv om han var klar over at det
gjaldt å komme seg over havet før høststormene satte inn med isnende vind fra
nordøst. Da skipet passerte en bukt på
kysten, bestemte han seg for å gå i land.
Bare et siste, kort besøk før hjemreisen
startet for alvor.
Inne i bukten var noen små båter
trukket opp på stranden. De lå med bunnen i været, og ved siden av dem lå åtte
menn. Torvald så at det var sovende
«skrælinger». Navnet betydde ville eller
fremmede – vikingene brukte blant annet ordet om inuittbefolkningen på
Grønland. Men disse skrælingene var
annerledes. Torvald Eiriksson og mennene hans hadde tidligere møtt fem av
dem nede ved Leivsbuene, og han og folkene hans hadde drept dem på stedet.
Torvald bestemte seg for å gjøre kort
prosess med disse skrælingene også, og
vikingene angrep straks de sovende
mennene. Sju av dem ble raskt hogd
ned, men den åttende greide å slippe
unna, få kanoen på vannet og padle i rasende fart mot en stor boplass vikingene
kunne se innerst i bukten.
Torvald Eiriksson hadde fremdeles
ikke hastverk. Sammen med mennene
sine gikk han opp på et høydedrag, der
han snakket om å bygge en permanent
vikingkoloni på stedet. Da dukket det
opp mange båter med bevæpnede
menn. De kastet seg over vikingene.
«Jeg synes fremdeles at dette er et så
vakkert land at jeg vil bosette meg her,
og jeg ønsker ikke å skape flere fiender
med denne kampen», utbrøt Torvald.
Han beordret folkene sine til å kjempe
defensivt. Ikke desto mindre ble flere indianere og et par vikinger drept. Da angriperne trakk seg tilbake, var Torvald
Eiriksson blitt dødelig såret av en pil i
armhulen. Senere på dagen oppfylte vikingene Torvalds ønske om å bli begravd på stedet, og så satte mannskapet
kursen hjem til Grønland.
Sagaene forteller historien
Beretningen om Torvalds møte med
skrælingene stammer fra den av islendingesagaene som kalles Grønlendinga saga. Tekstene inneholder ifølge viking- og sagaforskere en kjerne av historisk sannhet, men er også en kulørt,
ufullstendig versjon av historien. Likevel er sagaene en uvurderlig kilde til
kunnskap om vikingenes utforskning
av Nord-Amerika. Grønlendinga saga
Vikingtidens skandinaver bygde fartøyer som egnet seg utmerket til seilas
langs kysten, og som etter hvert også kunne ta turen over verdenshavene.
M
ot slutten av 700-tallet skapte
skandinaviske håndverkere en ny,
overlegen skipstype som var helt ulik
de flatbunnede fartøyene som så langt
hadde fraktet vikingene rundt langs
kysten. Den nye skipstypen åpnet
verdenshavene.
Før dette hadde grunnelementet i et
skip vært en ramme som ble kledd
med tre eller skinn. De skandinaviske
båtbyggerne oppdaget at skipet heller
burde bygges opp rundt en kjøl, som
skulle være ett langt stykke tre. På kjølen satte de spant, og i stedet for bare
å kle spantene, monterte de lange bord
litt over hverandre i hele skipets lengde. Skipsbyggerne hadde funnet opp
den klinkbygde båten.
Konstruksjonen gjorde fartøyet lett
og sterkt på en gang. Den gjorde det
mulig for båtbyggerne å bygge strømlinjeformede og slanke skip, som skjøt
god fart. Og fordi det nå ble mulig å
16
Historie 4 • 2010
sette masten direkte på kjølen, i stedet
for at rammen måtte bære den, var det
mulig å bruke en høyere mast, som
kunne føre et langt større seil. Det gjorde skipet mer manøvreringsdyktig.
Det raskeste av de nye skipene var
langskipet. Det kaltes også drageskipet, og var vikingenes krigsskip.
Arbeidshesten­i vikingenes flåte var
knarren. Den var kortere og bredere og
lå derfor mer stabilt i mye sjøgang. Når
vikingene dro over Atlanteren, seilte de
nesten alltid med denne skipstypen.
Skipet hadde vanligvis et mannskap på
20 samt forsyninger og husdyr om
bord. Med sine 40-50 fot var knarren
ikke mer enn halvparten så lang som
langskipet. Det innebar mindre risiko­
for forlis, for den lange kjølen på langskipet knakk lettere­ved grunnstøting.
Kjølen var vikingskipets styrke, og også
dets svakhet, for når kjølen knakk, var
skipet dødsdømt.
Vikingenes fartøyer var uhyre sjødyktige, det har flere moderne
rekonstruksjoner vist­. Men livet om bord i åpen båt var barskt.
Getty images
Overlegne skip førte
vikingene til Amerika
Vikingspor
Vikingene så ingen problemer med å
bosette seg i ugjestmilde områder
langt mot nord, for i vikingenes verden kunne bopelen knapt bli nordlig
nok. Faktisk kalte vikingene seg i begynnelsen for «nordmenn».
Som verdige til den betegnelsen
regnet de folk i våre dagers­
Skandinavia,­men også deler av
England­og visse germanske
stammer,­som snakket språk som
minnet­om vikingenes eget.
De nest fineste var ifølge vikingene
«østmennene», altså de slaviske folkeslagene som vikingene kom frem til
via elvene i dagens Russland.
Lenger nede i hierarkiet kom «sydmennene», som vikingene første gang
møtte i Konstantinopel. I denne kategorien regnet de grekere, arabere og
jøder. I bunnen av det globale hierarkiet plasserte vikingene «vestmennene», altså folkeslag som skotter og
irer, som snakket keltiske språk.
beskriver seks forskjellige reiser, der
Torvald Eirikssons fatale møte med den
amerikanske urbefolkningen inntraff på
det tredje toktet. Torvald Eiriksson var
trolig på reise i årene 1002 og 1003.
ge, via Skottland, Færøyene og Island,
en lang og farlig reise. Det nye landet
måtte ligge ganske nær, for Bjarni hadde
foretatt overfarten på fire dager.
Kom ut av kurs – oppdaget Amerika
Den første europeeren som satte foten
på amerikansk jord, ble Leiv Eiriksson.
Leiv fikk overtalt Bjarni til å selge ham
skipet sitt, og dro så – omtrent 14 år etter Bjarnis ankomst – ut med et mannskap på 35 vikinger fra de grønlandske
koloniene. Han fulgte Bjarni Herjólfssons beskrivelse av ruten.
Leiv kom snart til et land som han
kalte Helluland. Navnet betyr «Landet
med de store steinplatene», en beskrivelse som stemmer med kysten av dagens Baffin Island. Herfra seilte han sørover til kysten med de store skogene
som Bjarni hadde sett. Den kalte han
Markland, «Skoglandet». Området har
Vikingenes første møte med Nord-Amerika var egentlig en tilfeldighet. Sent på
høsten i 986 vendte Bjarni Herjólfsson
hjem til den etablerte kolonien på Island
med skipet fullt av varer fra Norge. Som
alltid ville han først besøke sin far, men
oppdaget at faren samme sommer var
reist til Grønland for å slutte seg til Eirik
Raude. De første vikingene hadde reist
dit åtte år tidligere, og nå var den sørligste delen av den grønlandske vestkysten
tidens store vekstområde.
Etter en kort rådslagning med mannskapet sitt bestemte Bjarni seg for å reise videre fra Island til Grønland. Men
verken han eller noen andre om bord
hadde tatt denne turen før, og da de
midtveis kom inn i tett tåke og ikke lenger kunne navigere etter solen, kom de
ut av kurs. De har sannsynligvis seilt
rundt i tåken i et par uker, og da det
igjen ble klarvær, oppdaget de at
de var kommet altfor langt mot sør. De
hadde altså seilt sør for Grønland, og
befant seg nå ved en ukjent kyst med
store skoger.
Bjarni gjorde bare et kort opphold.
Ifølge sagaen gikk han ikke engang i
land, men da han omsider kom frem til
Grønland, ble oppdagelsen hans øyeblikkelig en sensasjon. Flere bebreidet ham
for ikke å ha utforsket det nye landet
grundigere, for dersom historien om de
store skogene var sann, kunne dette være løsningen på et av Grønlands-kolonienes store problemer: mangelen på trevirke. Alt tømmer måtte fraktes fra Nor-
«Landet med de store steinplatene»
Vikingenes ankomst til
Amerika førte til
voldelige­sammenstøt
med kontinentets opprinnelige innbyggere.
National Geograhic
maine state museum
Nord var det beste verdenshjørnet
Norsk mynt
funnet i Maine
I 1957 fant arkeologen­Guy
Mellgren en sølvmynt­ved byen
Brooklin i Maine på nordøstkysten av USA. Mynten er en levning
etter vikingene – slått i Norge
under Olav Kyrres styre (1067–
1093). Den ble funnet i restene
av en indianerboplass fra
1200-tallet. Arkeologene tror
ikke at vikingene selv kom
så langt sør som
til Maine – men
at mynten, som
Bildet er utelatt
ble brukt som
pga. copyright
smykke, er kommet dit med sine
indianske eiere.
blitt identifisert som det sørlige Labrador og Newfoundland. Leiv gikk fremdeles ikke i land. Han ville lenger mot sør,
til varmere strøk av det nye landet, og
dem fant han etter enda noen dagers
seilas. En vårdag i år 1000 nådde han en
kyst med store enger og skog. Her gikk
han i land, og bestemte seg for å kalle
stedet for Vinland.
«Det er lavt og skogkledd, med mange sanddyner», fortalte han senere.
På et nes ved en vik reiste Leiv en
samling såkalte buer. Det var de reisende vikingenes midlertidige innkvartering; små hytter med torv- eller steinvegger med et tak av greiner og torv.
Leiv kjente byggemetoden fra Island.
Vikingtiden
D
m
an
ar
ks
t
d
re
0
et
3
4
Grønland
år 982
2
Island
år 850
Mot ukjent land
Leiv Eiriksson seilte trolig
langs denne ruten. Historikerne vet ikke nøyaktig
hvor han gikk i land.
L'Anse aux Meadows
5
Nord-Amerika
år 1001
shutterstock
Dagens
New York
leiv eiriksson
var sønn av Eirik
Raude, som i 896
grunnla kolonien
på Grønland.
Leiv hadde tilnavnet «den hepne», det vil si en
som har lykken
med seg. Han skal
ha fått navnet etter å ha reddet en
flokk skipbrudne.
England
år 793
Færøyene
år 800
Skandinavia
1
Utferdstrang og erobringsvilje gjorde at vikingene i løpet av
200 år etablerte­seg stadig lenger mot vest. Da skandinavene hadde­
bosatt seg på Grønland, var også Amerika innenfor rekkevidde.
1 Blodig stormløp
Vikingenes ferd mot vest
begynte­­med angrepet­på
det nordengelske klosteret
Lindisfarne på slutten av 700tallet. I de neste par hundre
årene etablerte­vikingene
egne bosetninger­i England.
2 Base i nordatlanteren
På Færøyene slo vikingene
seg ned ved byen Kvivik.
3 Store bosetninger
Vikingene bosatte seg i stort
antall på Island. Øya var ubebodd
til skandinavene kom dit.
4 Funnet av forvist viking
Da Eirik Raude ble forvist fra
Island, bestemte han seg for
å dra mot vest. Her fant han
øya Grønland, der vikingene
snart skapte to kolonier,
Østbygda og Vestbygda.­
skipslast med tømmer, og det fortelles at
han også hadde noe om bord som kunne minne om vinranker. Det siste er
muligens ønsketenkning. For ordet vín
(uttalt med lang i) betydde ganske riktig
vindrue, mens vin (uttalt med kort i) på
Paven fortrengte vikingenes kunnskap
De skiftende pavene i Roma må ha
visst at vikingene hadde funnet nytt
land vest for Grønland.
Allerede på 1000-tallet besøkte
Torfinn Karlsevnes enke Roma, der
hun fortalte paven om sin manns reise til Vinland. Og i årene frem til Columbus’ reise rakk skiftende paver å
utnevne 17 Hamburg-biskoper med
ansvar for «Grønland og landene vestenfor», som det het. Mellom de siste
skriftlige vitnesbyrdene om vikinge-
Historie 4 • 2010
600 km
Fire vadesteiner på
veien til Amerika
Han kalte sin nye boplass «Leifsbúdir»,
Leivsbuene. Navnet anga at bosetningen var midlertidig, men Leiv og hans
folk ble imidlertid på stedet vinteren
over, og reiste først hjem til Grønland
om våren. Da hadde han med seg en
18
300
nes etterkommere på Grønland og
Columbus’ reise, gikk det bare to generasjoner. Kjennskapet til landene
på den andre siden av Atlanteren kan
umulig ha gått tapt på så kort tid,
mener noen forskere.
Likevel overså pavestolen vikingenes kunnskap, og hyllet med tiden
den gode katolikken Kristoffer Columbus for å oppdage Amerika i 1492.
Columbus var utsendt og finansiert av
Spania, en trofast katolsk bastion.
5 Nytt land lå nær
Danmarkstredet mellom Grønland
og Island var farlig farvann, og
vikingenes bosetninger var med
tiden kommet så langt unna at
reisen tilbake til Norge etter det
nødvendige tømmeret var
omfattende. Så da vikingene
på Grønland fikk nyss om nytt
land mot vest, var en gruppe ledet
av Leiv Eiriksson rundt år 1000
klar til å dra­ut i det ukjente.
vikingenes språk betydde store, vidstrakte enger, og det kan like godt ha vært
disse Leiv har hatt i tankene.
På vei hjem til Grønland den våren
skal Leiv Eiriksson ha reddet 15 andre
vikinger, etter at skipet deres var gått på
grunn på et rev. Ifølge sagaen skal det
ha vært denne redningsoperasjonen
som ga ham tilnavnet «den hepne», som
betyr den heldige, eller den som har lykken med seg.
Grønlands forrådskammer
De seks reisene som Grønlendinga saga
nevner, fant sannsynligvis sted på slutten av 900-tallet og de første tiårene av
1000-tallet. I tillegg til de reisene sagaene nevner, har mange andre skip sannsynligvis vært på farten, for allerede i
disse årene var det nemlig stor utferdstrang i de grønlandske koloniene.
Trass utferdstrangen, så må tilværelsen på Grønland ha vært god. Så god var
Vikingspor
den, at arkeologene har funnet ut at
Grønlands-vikingene ble gjennomsnittlig to centimeter høyere enn de som ble
værende hjemme i Skandinavia. De gode forholdene gjorde Grønland til rene
magneten, og alt i første halvdel av det
11. århundre var befolkningen oppe i
rundt 5000. Den enorme øya hadde naturligvis massevis av plass til enda flere.
Men 5000 munner som skulle mettes
var den øvre grensen for hvor mange
det grønlandske landbruket kunne brødfø. Vikingene hadde derfor to alternativer. De kunne hente ekstra forsyninger
i Skandinavia og Europa, noe de også
gjorde når de reiste dit for å selge varene sine. Men reisen var både lang og farefull. Den andre muligheten var å hente nødvendige forsyninger i Vinland.
Ny bosetning var derfor målet da Torfinn Karlsevne dro på tokt tidlig på
1000-tallet. Han hadde giftet seg med
Gudrid, enke etter Leiv Eirikssons yngre
bror Torvald. På grunn av slektsforholdet fikk han lov til å låne Torvalds gamle skip, og han fikk også lov til å overvintre i Leivsbuene. Men han måtte samtidig avlegge et høytidelig løfte om ikke å
gjøre krav på å eie noe som helst – så
nært var ikke familiebåndet!
Med på reisen sin, som var den femte i sagalitteraturen, hadde Karlsevne
med seg 160 mann, fem kvinner, husdyr og utstyr til å opparbeide åkre ved
Leivsbuene. Det gjorde han, og av hensyn til vikingenes egen sikkerhet bygde
han en palisade rundt boplassen, som av
strategiske årsaker lå ytterst på et nes i
stedet for inne i bukten. Lokale indianere kom nysgjerrig nærmere. En av dem
ble drept ved det første møtet, men da
de senere møtte frem bevæpnet og
mannsterke, brølte Karlsevnes store tyr,
og da ga indianerne forskrekket opp enhver tanke om krig. Så heter det seg i alle fall i sagaene.
Tross startvanskene fikk vikingene
snart i gang en blomstrende handel. Indianerne byttet til seg vevde ullstoffer
og melkeprodukter, og da Karlsevne etter en overvintring i Leivsbuene dro fra
Vinland, hadde han skipet tungt lastet
med nordamerikanske skinn og pelsverk som ingen hadde sett maken til
i Europa. Han fortsatte direkte til
Norge, der han kunne selge de
eksotiske varene for en formue.
År senere, da Karlsevne var
død som en holden mann på Island, reiste enken Gudrid til Roma, der hun fortalte paven hele
historien. Alt da fikk altså Vatikanet beskjed om at vikingene hadde oppdaget
et ukjent land.
Vikingenes servicestasjon
Gudrid kunne berette om barske reiser.
Selv om vikingenes skip var tidens beste, gikk mange uten tvil tapt underveis
over havet. Mennene satt tett sammen,
og den lave rekken i den åpne båten ga
dårlig beskyttelse mot elementene. Alle
var dyvåte av kaldt havvann, og det sto
en isnende blest inn over skipet. Fordi
alt om bord var av tre, var det risikabelt
å tilberede varm mat, og bare det å sørge for friskt drikkevann til overfarten var
en utfordring. Det hendte ikke sjelden
at en mann mistet balansen og falt overbord mens han gjorde sitt fornødne ut
over rekka. En eneste brå sjø kunne utløse en katastrofe for hele skipet.
Farvannet mellom Island og Grønland, som i dag heter Danmarkstredet,
har alltid vært fryktet, også blant vikingenes beste sjøfarere. Derfor virket ikke
turen til Vinland for avskrekkende når
folkene først hadde nådd Grønland. Men
sjøveien videre vestover bød også på utfordringer. Funn gjort i L’Anse aux
Meadows viser at skip som kom dit, har
hatt behov for reparasjoner.
Stedet er foreløpig den eneste vikingboplassen som er lokalisert i Nord-Amerika. Selv om det ikke er snakk om en
by eller borg, gir stedet et godt innblikk
i vikingenes reiser. Mens boplasser som
Leivsbuene trolig aldri ble av varig karakter, var L’Anse aux Meadows en permanent bosetning. Stedet kunne gi husly til
200 mennesker, og utgravningene viser
at den var i bruk fra år 1000 og omtrent
25 år frem. Forskerne regner med at bo-
Vikingene tok
suvenirer­med hjem
Under reisene sine tok vikingene
varer med hjem fra Nord-Amerika
– for det meste skinn og tømmer.
De tok også med seg unyttige­
gjenstander. Under­utgravninger
av en vikingboplass­i SørRogaland har arkeologene for
eksempel funnet en pilespiss i
flint, tilhogd av nordamerikanske
indianere. Vikingenes våpen var
indianernes overlegne, så den
naturlige forklaringen er at
pilespissen er et minne om
reisen til Vinland.
plassen både ga midlertidig husly og fungerte som servicestasjon for vikingskip.
Her kunne skip på reise legge til og få
utbedret skader. Verftet på stedet var utstyrt med både smie og tømrerverksted.
Vikingene hadde også mulighet for overvintring under sovesallignende forhold
dersom et skip ikke kunne komme seg
over havet før vinterstormene satte inn.
Men L’Anse aux Meadows ble aldri betraktet som et hjem, mener forskerne,
som trekker denne konklusjonen fordi
de ikke har gjort et eneste skjelettfunn
på stedet. Det er ikke sannsynlig at vikinger kunne komme og gå på et sted
i 25 år uten et eneste dødsfall. Og etter
vikingtradisjonen ble ikke en avdød begravd underveis, men i stedet ble liket
tatt med hjem.
Vikingene ble hvalfangere
Sporene etter vikingene er funnet andre
steder i Nord-Amerika. Små grupper
De skogrike områdene i Nord-Amerika var et skattkammer
for vikingene på Grønland, der tømmer var mangelvare.
national geographic
Vikingtiden
polfoto/corbis
vikinger bygde boplasser helt innerst i
Hudson Bay i arktisk Canada, og de mest
hardføre av dem slo seg ned på Ellesmere Island, den nordligste av Canadas øyer. Stedet er en såkalt arktisk ørken.
Den årlige nedbørsmengden er under
fem millimeter – mindre enn i Sahara –
og snøen som faller, fyker raskt bort
med den skarpe vinden. Bortsett fra de
store isbreene er landskapet derfor snøfritt, og gjennom midnattssolens sommer gir en lav vegetasjon føde til et rikt
dyreliv. Vikingene oppdaget at Ellesmere Island var et bedre jaktrevir enn
Grønland, og at de kunne plukke bær
for å supplere og variere kosten.
På grunn av varme havstrømmer er
sørkysten av øya isfri året rundt, og havet inneholder usedvanlig store mengder fisk, noe som tiltrekker hval. Vikingene ble fiskere i stor stil, og etter hvert
som de fikk lært seg teknikken, ble de
også hvalfangere.
Vikingene hadde ikke utstyr til å gå
etter den store blåhvalen, og grønlandshvalen var også utenfor rekkevidde.
Men hvithvalen var en mulighet. De er
mindre – vel fem meter – og de går nær
kysten, der de lever av småfisk. Hvithvalen ble heller ikke skremt av vikingenes små båter, som kunne komme
helt nær dyret før fangstmennene slo til.
Vikingene kjente ikke til harpunen, men brukte vanlige spyd, og det
var derfor viktig å kunne komme helt
til målet. Hvithvalen hadde også en annen egenskap som gjorde den velegnet som mål: Den sank ikke etter at
døden var inntrådt, men ble liggende
Vikingene bygde så godt isolerte hus at de var i stand til å overvintre i det som i dag
er Canada. Rekonstruksjonen ligger i L'anse aux Meadows.
og flyte på vannet. Dermed var det relativt enkelt å få buksert den til partering
inne på land.
Enhjørninghorn fra Arktis
Hvalolje ble en stor handelsvare for vikingene, snart supplert av en annen
slags vare: hornet fra narhvalen. Den arten var vanskelig å fange. De var mer
sky, og levde lenger ute. Dermed måtte
den døde hvalen bukseres lenger for å
nå land. De beste besetningene torde å
partere hvalen på åpent hav, men arbeidet var farlig fordi en så tung vekt på siden av skipet økte faren for kantring i
det kalde vannet. Men arbeidet var
verdt risikoen, for i tillegg til hvalens
tranolje og spekk var hornet svært ettertraktet i Europa.
Vikingene skapte mote blant tidens
fyrster, som alle ønsket å eie et
20
Historie 4 • 2010
Genetiske spor av vikingene
Til tross for bestrebelsene på å få det
beste ut av det barske nordamerikanske
kontinentet, forsvant vikingbosetningene etter hvert. Forskerne leter
stadig etter forklaringen, men peker på flere forhold som spilte inn.
Vikingene mistet gradvis kontakten
med sine opprinnelige hjemland. De
De har funnet smidde spydspisser og
så i stigende grad danske makthavere
jaktkniver i kobber i Nord-Amerika.
og skiftende norske konger som griske
Vikingene tok til gjengjeld kunnutbyttere, som ikke gjorde annet enn å
skap om nye helseprodukter med
kreve inn skatter.
seg hjem. I løpet av 1000-tallet lærte
Samtidig røk den kjeden av mellomindianerne på Labrador vikingene å
stasjoner i Nord-Atlanteren som var
lage pemmikan, et konsentrat av biforutsetningen for kolonialiseringsprosonfett og -marg blandet med tranesjektet. På 1300-tallet ebbet den regelbær eller blåbær. Vikingene tok midmessige kontakten mellom Norge og
delet i bruk på sine egne lange sjø­
Grønland ut, og på 1400-tallet forsvant
reiser, og begynte senere å selge
de siste restene av vikingenes kolonier
det i Europa.
på Grønland.
Pemmikan var lenge populært
Det er uvisst om noen av vikinblant oppdagelses­reisende.
gene på Grønland rakk å bosette
Roald Amundsen hadde med seg Bildet er utelatt
seg permanent i Vinland. Men gepga. copyright
pemmikan under kappløpet til
netisk materiale ser ut til å ha
Sørpolen i 1910-12.
overlevd. For da de europeiske nybyggerne kom til Nord-Amerika et
Kunnskap skiftet hender
Indianerne lærte mye av møtet­med
vikingene – som på sin side fikk nyttig kunnskap med hjem fra de lokale.
Før vikingene kom til Vinland, var
det ingen nord for våre dagers
Mexico som kjente kunsten å smelte
metall. Men med vikingene dukket
små ovner opp på urfolkenes boplasser. En gruppe inuitter på kanadiske
Victoria Island gjorde det faktisk til
en årlig tradisjon å ta den hundre
kilometer lange turen til elva Coppermine River. Her fant de kobber i ren
form, som de bar med hjem til videre
forarbeiding. Vikingene lærte dem å
herde metallet ved å varme det langsomt opp, viser arkeologenes arbeid.
«enhjørninghorn». Vikingene lot kundene tro på sagndyrets horn, for det var gode penger i handelen. «Man kan kjøpe
en halv by for verdien av et helt enhjørninghorn», het det i Europa på slutten
av vikingtiden.
Forskerne vet ikke om vikingene
overvintret på Ellesmere Island. Avstanden over stredet til grønlandskysten er
bare 35 kilometer, og derfra kunne de
seile videre ned til koloniene lenger sør.
Men selv denne reisen var farefull, så vikingene kan ha foretrukket å legge seg
opp nok mat til å bli boende på Ellesmere Island gjennom vinteren.
Før vikingenes ankomst var indianernes jaktkniver
laget av banket – men ikke smidd – kobber.
smithsonian institution
Vikingspor
polfoto/corbis
Et tårn bygd av
vikinger?
I 1837 lanserte den danske
forskeren­C.C. Rafn teorien om
at kampesteintårnet i Newport
i Rhode Island var oppført­av
vikinger.­Ettertiden har påvist
at selve tårnet­først er bygd
i 1660-årene av europeiske
innvandrere,­men det debatteres
fremdeles om fundamentet kan
være laget av vikinger.
par århundrer senere, døde indianerne i
stort antall av tuberkulosen europeerne
brakte med seg. Sykdommen var naturligvis også livsfarlig for europeerne, men
ikke sammenlignet med indianernes
dødsrate.
De eneste som slapp unna de smittsomme sykdommene var Narragansettindianerne. De var åpenbart like immune som de nyankomne.
Moderne vitenskap har påvist at stammen, som lever i det nordøstligste USA,
bærer europeiske gener.
Les mer
Helge Ingstad: Vesterveg til Vinland, Gyldendal 2002 ● Graeme Davis: Vikings in America, Birlinn, 2009 ● Fred N. Brown:
Rediscovering Vinland – Evidence of Ancient Viking Presence­
in America, Universe, 2007 ● Erik Wahlgren: The Vikings and
America, Thames & Hudson, 2000
●
Museet i L’Anse aux Meadows: tinyurl.com/mrr3wm ● Nettutstilling om Vinland: www.mnh.si.edu/vikings/start.html
●
Arkeologene graver
fremdeles i Vinland
Frem til 1960-årene hadde forskerne bare sagaenes ord for at vikingene
nådde Amerika. Men så kom de avgjørende funnene på Newfoundland.
U
ningen som er identifisert med sikkertstyrt med all tilgjengelig kunnhet på det amerikanske kontinentet.
skap fra skriftlige­kilder gikk det
L’Anse aux Meadows var ifølge arkeonorske forskerparet Helge og Anne
logenes undersøkelser bebodd i peStine Ingstad på jakt etter konkrete
rioden 980 til 1020, noe som i utlevninger fra vikingene i Amerika. I
gangspunktet bekrefter de opplysninperioden 1961-1968 fant de spor av
gene om vikingene i Vinland som foren innført bosetning ved L’Anse aux
skerne har fra de islandske sagaene.
Meadows på det nordlige NewfoundMen videre forskning har siden satt
land i Canada. Her identifiserte de
spørsmålstegn ved tidsangivelsene.
også restene av åtte bygninger og
Sensommeren 2008 fant den kanaover hundre gjenstander som ikke
diske arkeologen Patricia Sutherland
var av lokal opprinnelse; mest jernrester av rottehår under utgravningen
nagler. Det avgjørende funnet ble en
av en inuittboplass få kilometer fra
såkalt ringnål til å holde en kappe
L’Anse aux
sammen med.
Meadows. Rotten
Ringnålene var
Område 3
hører ikke til Nordsvært utbredt blant
med stedets
største hus.
Amerikas naturlige
vikingene, og derDet inneholdt
dyreliv og må være
med bevis på at de
lagerrom, kjøkken
ført til kontinentet,
hadde vært der.
og sauna.
trolig av vikinger.
L’Anse aux MeaMen da undersøkeldows har siden
Område 2
ser av rottehårene
vært det viktigste
Smien
viser at de er 80
utgangspunktet for
Område 1
til 100 år eldre
nordamerikansk
enn Leiv Eirikssons
vikingforskning.
reise til Vinland,
Senere utgravninkan funnet bety at
ger avslørte andre
vikingenes historie
gjenstander av norPå nordspissen av Newfoundland
på stedet går lenger
rønt opphav, som
har arkeologene funnet rester av en
tilbake enn sagafor eksempel en
rekke bygninger. De er samlet i tre
beholder av bjørke- områder, så kanskje har mannskap ene forteller. Det
er med på å underbark. De slo også
fra tre skip bodd her.
streke at sagaene
fast at stedet har
trolig bygger på en kjerne av historisk
vært brukt til omfattende skipsrepasannhet, men langt fra er fyllestrasjoner. Forskerne mener derfor at
gjørende som historiske kilder. Det
L’Anse aux Meadows var en servicehar trolig vært langt flere vikinger på
stasjon for reisende vikinger. Stedet
farten enn sagaene forteller.
er den hittil eneste norrønne boset-
Vikingbebyggelsen i L'anse­
aux Meadows er både
museum­og arkeologisk
utgravningsområde.
polfoto/corbis