Transcript Europas største rike

Kjære bruker
Denne pdf-filen er lastet ned fra Illustrert Vitenskap Histories
hjemmeside (www.historienet.no) og må ikke overgis eller
videresendes til en tredje person.
Av rettighetshensyn er noen av bildene fjernet.
Med vennlig hilsen
Redaksjonen
VIKINGTIDEN
Vikingene skapte
Europas
største rike
Mens de norske og danske slektningene deres herjet i VestEuropa, dro svenske vikinger mot øst. Langs elvene i Øst-Europa
etablerte de driftige handelsbyer der det fløt med rikdommer.
Og snart vokste vikingenes nye rike både i storhet og makt.
Gjennom handel og plyndringer underla vikingene seg slaviske stammer i
Øst-Europa, og grunnla en rekke
velfungerende handelsbyer.
BRIDGEMAN
14
Historie 13 • 2009
Elvene var vikingenes veier
Vikingenes rike:
Rus-riket i omtrent
år 800-1000
De store elvene var livsnerven i vikingenes mektige rike i Øst-Europa. Alle de viktigste handelsbyene lå strategisk plassert ved vannveiene, som transporterte både krigere og handelsvarer.
Rus-riket på
1100-tallet
Større bosetninger
fra år 900-1000
3
1
Dau
g av
ilk
T il S
4
Handelsruter
eveien
8 Kiev
På 900-tallet ble Kiev sentrum i rus-folkets storrike. Byen var hjemsted for
et stort antall håndverkere og
handelsfolk, og utviklet seg
med tiden til Europas nest
største by – etter Konstantinopel – med rundt 50 000
innbyggere.
a
POLOTSK
5
6
pa
E ur o
GNESDOVO
Don
T i l Ve s t -
JAROSLAVL
NOVGOROD
L ovat
SIGTUNA
LADOGA
Vo l g a
2
Større bosetninger
fra år 1000-1150
Dnep
r
KIEV
7
8
TSJERNIGOV
T il
S am
ar kan d
7 Tsjernigov
I den sørlige delen av Rus-riket
var Tsjernigov en av de viktigste byene. Her har arkeologer blant annet funnet en
gravhaug med en vikingkriger.
4 Jaroslavl
Byen Jaroslavl ble bygd på
1000-tallet for å kontrollere den østlige delen
av riket. Tidligere lå en rekke
vikingbosetninger i området.
5 Polotsk
Bildet er utelatt
pga. copyright
Arkeologiske funn i byen
Polotsk viser at vikingene
også seilte langs elva
Daugava,, selv om denne
ruten var vanskeligere enn de
nordlige vannveiene.
6 Gnesdovo
Byen Gnesdovo lå på den
viktige handelsruten
mellom Novgorod og Kiev. Her
er det gjort flere vikingfunn
enn andre steder i Russland,
blant annet en sølvskatt.
THE STATE HERMITAGE MUSEUM
3 Novgorod
Den svenske vikinghøvdingen
Rurik valgte Novgorod som
sentrum for sitt rike da
han i 862 ble leder av de slaviske stammene i området.
SVAR TEHAVET
N
bia
BRIDGEMA
st ant inopel
ANCIENT ART & ARCHITECTURE
Ara
Kon
2 Ladoga
Byen Ladoga var vikingenes
første større bosetning i
øst. Funn av blant annet sko
tyder på at skandinavene var i
byen allerede på 700-tallet.
T il
T il
THE ART ARCHIVE
1 Sigtuna
Mange rus-vikinger kom
opprinnelig fra
Mälar-området i
Sverige. Her lå vikingbyen Sigtuna, som
ble grunnlagt på
900-tallet. Funn i
området, som denne
Buddha-statuen,
tyder på at vikingene hadde kontakt med Østen.
“Det er rus-kongens skikk å ha 400
av de tapreste mennene som han har
tillit til, hos seg i palasset sitt.
Sammen med ham sitter 40 slavinner.
Nå og da har han seksuelt samkvem
med en av dem i nærvær av de vennene jeg omtalte, uten å tre ned fra tronen. Dersom han blir trengende, gjør
han sitt fornødne i en skål.”
Ibn Fadlan, arabisk diplomat
S
om diplomat og oppdagelsesreisende i 920-årene hadde
arabiske Ibn Fadlan både sett
og hørt om mange viktige
menn. Men få fascinerte ham
så mye som “rus”-vikingenes mektige
fyrste. Og det med god grunn, for vikingenes leder var en av sin tids mektigste
menn – og besatt et gigantisk rike som
det ikke fantes maken til i Europa.
Fyrstens besittelser strakte seg vidt og
bredt over steppene; fra Svartehavets
bredd, østover langs elva Don og nordover helt opp til området sør for Finland.
Mot vest nådde vikingriket langt inn i
dagens Ukraina. Gjennom det gikk tidens viktigste handelsveier; mot sør til
sølvet og krydderet i Det bysantinske riket og Arabia. Mot nordøst til Silkeveien
og mot sørøst til markedene i Samarkand, der handelskaravaner fra India,
Persia og Kina møttes. Vikingenes rike
var ikke bare Europas mektigste, men
Munken Nestor spilte en stor
rolle i nedfellingen av Nestorkrøniken. Forskerne er uenige
om hvorvidt han skrev den eller
bare samlet og redigerte den.
I første omgang ble vikingene
jaget bort. Men slaverne klarte ikke å administrere friheten, og gikk i krig innbyrdes.
BRIDGEMAN
AV ELSE CHRISTENSEN
VIKINGTIDEN
også det rikeste – et
imperium etablert på en blanding av
handelstalent og diplomati, erobringstokt og rå makt.
Vikingene handlet i øst
Vikingene i Øst-Europa ble kalt rus. Ordet – muligens en avledning av det finske “ruotsi”, som betyr Sverige – dukker første gang opp i både europeiske og
arabiske kilder rundt år 840. Men skandinavenes historie i øst går enda lenger
tilbake enn dette.
Allerede et par hundre år tidligere
hadde svensker seilt over Østersjøen for
å handle i området som i dag er Latvia
og Litauen. For å finne gode handelsplasser seilte de oppover elva Volkhov
til byen Ladoga, som ble grunnlagt i
760-årene. Byen, som før rus-folkets tid
bare var en rekke spredte hus og gårder,
lå ved bredden av den grå elva, omgitt
av bakker og mørkegrønne barskoger. Byen ble
snart en populær handelsog transittplass for skandinavene. Her la de til
ved bredden med sine
klinkbygde skip, bunkret opp
med fisk og tørket kjøtt, og stuet handelsvarer i skipene.
“Sølvporten til Østens skatter”
Vikingenes ankomst forvandlet snart
Ladoga til en livlig handelsby. Varer fra
fjern og nær fløt inn i byen; fra de slaviske stammene i sør og øst kom pelsverk,
honning, rav, våpen, voks og treller. Fra
Det bysantinske riket og Arabia kom
gull, sølv, silke og dyrebart krydder. I gatene summet det av skandinavisk, slavisk og andre mer eksotiske tungemål
når handelsfolk møttes og kjøpslo om
varene sine.
En del skandinaver slo seg ned som
håndverkere i byen. Her levde de av å
selge treskjærerarbeid, fottøy, glassperler og smedarbeider til lokalbefolkningen. Til gjengjeld kjøpte de mat og råvarer som bein, horn og voks til verkstedene sine. Vikingene kjøpte også pelsverk
som de solgte videre på markedene i byen mot arabiske sølvmynter.
Med tiden nådde Ladogas ry som
“sølvporten til Østens skatter” skandinavenes gamle land, og det fikk enda flere vikinger til å vende båtene mot øst i
håp om å få del i rikdommene. Det dominerende rus-folket var imidlertid klar
over at posisjonen deres var sårbar. Slavere, steppestammer og rivaliserende
grupper av skandinaver utgjorde en konstant trussel mot handelen som ga byen
dens makt og velstand.
For å sikre makten over handelsveiene – og kreve inn skatt fra lokalbefolkningen – dro rus-folket på angrepstokt mot sør. De vikingskipene som før
brakte fredelige handelsfolk frem til
stammene langs elva, spydde nå ut horder av rasende krigere bevæpnet med
sverd, spyd og økser. Raske overraskelsesangrep – samme teknikk som vikingslektningene deres brukte i Vest-Europa
– fikk de lokale til å flykte i redsel. I løpet av kort tid hadde rus-folket underlagt seg de slaviske og finske stammene
som levde langs Volkhov-elva, og sikret
seg kontrollen over trafikknutepunktet
der byen Novgorod ligger i dag.
Rurik ble stamfar til rus-folket
I to år herjet vikingene, helt til slaverne
fikk nok av plyndringer og skatter og
gjorde opprør.
“I 862 jagde de væringene (vikingene, red.) bort over havet og ga dem ikke
skatt,” forteller Nestorkrøniken, en beretning nedskrevet av en eller flere
munker i Kiev på 1100-tallet. Ifølge krøniken klarte imidlertid ikke slaverne å
administrere friheten de hadde vunnet:
“De begynte å herske over seg selv,
men det var ingen rett blant dem, og
slekt reiste seg mot slekt; det var feider
blant dem, og de begynte å føre krig innbyrdes. De sa til hverandre: ‘Vi vil søke
oss en fyrste som kan herske over oss og
dømme rett’. Og de dro over havet [og
sa] til rus: ‘Vårt land er stort og fruktbart, men det er ingen orden i det. Kom
derfor dere, og vær konger og hersk
over oss’.”
Helt så fredelig har det imidlertid
neppe gått for seg. Ifølge dagens historikere var slaverne trolig plaget av indre
splid, helt til en av stridens parter sendte bud etter en gruppe vikinger som
kunne hjelpe ham med å ta makten.
Skandinavene utnyttet dyktig striden til
egen vinning og tok makten.
Vikingene ble både
hyllet og hetset
De østeuropeiske vikingene kunne være både utrolig skitne
og ytterst renslige, skriver observatører som møtte skandinavene.
V
ikingenes ferd i øst er beskrevet
av flere observatører fra fremmede land. Bildet av skandinavenes
utseende og oppførsel er imidlertid
blandet og motsetningsfylt.
For den arabiske diplomaten Ibn
Fadlan, som møtte vikingene ved Volga-elva, var rus-folket både fascinerende og avskyelige. Han beundret
det prektige hoffet deres, men vemmet seg over mangelen på personlig
hygiene. “De er de skitneste av Allahs
skapninger. De vasker seg verken
etter å ha skitt, urinert eller etter seksuelt samkvem, og de vasker ikke
hender etter å ha spist. De er i sannhet villfarne esler,” skrev Ibn Fadlan i
920-årene.
Ibn Rustah, en persisk geograf og
oppdagelsesreisende, levde noenlunde samtidig med Ibn Fadlan og møtte
vikingene i byen Novgorod. Perseren
var helt uenig med Ibn Fadlans karakteristikk av rus-folket:
“De er renslige i klærne, og mennene pryder seg med armbånd av
gull. De behandler trellene pent, og de
bærer utsøkte klær, fordi de går inn
for handelen med stor iherdighet,”
skrev Ibn Rustah. Men han understreket samtidig at det ikke bare var ro og
harmoni i vikingriket, for “om en
mann eier bare det aller minste, så
trakter hans bror og hans kamerat
som er med ham bare etter å drepe
og plyndre ham.”
Vikingenes begravelser fascinerte både Ibn Fadlan og
Ibn Rustah, som begge
beskrev sermoniene.
GETTY IMAGES
Historie 13 • 2009
17
VIKINGTIDEN
Den ene av disse vikingene het Rurik, forteller Nestorkrøniken, og han
skulle komme til å bli stamfar til Rusrikets herskere.
Rurik bosatte seg i Ladoga, der han
fikk bygd en tre meter høy og tre meter
brei mur av stein og leire. Den skulle
holde konkurrerende vikinger ute, mens
han sammen med lokale stormenn satte
sitt preg på byen. På elvebredden fikk
Ladoga en havn etter skandinavisk forbilde, og inne i byen ble det bygd et felleshus, der tilreisende handelsfolk kunne overnatte.
I år 988 ble kristendom Rus-rikets
offisielle religion. Før dette hadde
mange vikinger konvertert for å kunne handle med kristne kjøpmenn.
GETTY IMAGES
Eksklusive varer
På et tidspunkt trakk Rurik sørover og
slo seg ned i den slaviske byen Gorodishche. Her ved elva Volkhovs øvre løp
møtte vannveien fra Østersjøen vikingenes to viktigste handelsruter: elveveiene
til henholdsvis de arabiske landene og
Det bysantinske riket. Byen lå på en
høyde – noe som gjorde den lett å forsvare – og var perfekt som residensby
for en fyrste. Funn av smykker med
runeinskripsjoner, draktnåler med dragehoder og armringer med torshammere bekrefter at byen var bebodd av rusfolket på Ruriks tid.
Gorodishche ble snart populær blant
innflytelsesrike slaviske familier, som
flyttet dit for å være nær handelens og
maktens sentrum. Slaverne bygde gårdene sine et par kilometer nord for Gorodishche og kalte den nye bosetningen sin for Novgorod. Byen overtok gradvis
Gorodishches rolle og ble
stedet skandinavene reiste
til når de dro mot øst. Her
kunne både den slaviske og
skandinaviske eliten kjøpe
de mest eksklusive varer. Det
var for eksempel nettopp i
Novgorod at kong Olav Haraldsson – senere kalt den hellige – i begynnelsen av 1000-årene fikk kjøpt de
fine silkestoffene og gjeve pelsene han
gikk kledd i.
Novgorod vokste jevnt og trutt under
rus-folket ledelse, og det ble blant annet
lagt et gatenett av furuplanker. Gateløpene var de samme helt frem til siste halvdel av 1700-tallet, da keiserinne Katarina 2. fikk innført en ny byplan i mange
russiske byer, blant dem Novgorod.
Tors hammer ble
kristent symbol
Selv om rus-folket med tiden gikk over til kristendommen, beholdt
de både symbolene og gudene fra sitt gamle hjemland.
O
18
Historie 13 • 2009
vikingsamfunnet – først blant eliten,
senere også blant vanlige folk. Fyrst
Vladimirs dåp i 988 markerte vikingrikets offisielle overgang til kristendommen.
Torshammeren og andre velkjente norrøne symboler forsvant
imidlertid ikke fra den ene dagen til den andre. Lenge ble
torshammeren brukt som religiøs
dekorasjon side om side med det
kristne korset – det er for eksempel
tilfellet på en kam funnet i nærheten av den russiske byen Susdal.
Med tiden fikk torshammeren
også status som kristent symbol, og Tor og den kristne
guden smeltet sammen i
rus-folkets bevissthet.
Hos rus-folket ble norrøne symboler som
torshammeren brukt
side om side
med kristne
symboler.
AKG-IMAGES
din, Tor og resten av de norrøne
gudene fulgte med da de første
vikingene reiste oppover elvene i ØstEuropa. Før de brakte varene sine til
markedsplassen, ofret de skandinaviske handelsfolkene til gudene og ba
dem sende “en handelsmann med
mange dinarer,” forteller den arabiske
oppdagelsesreisende Ibn Fadlan.
Muslimske og kristne handelsfolk
hadde imidlertid ikke særlig sans for
å handle med hedninger. For å få lov
til å utveksle varer med de fremmede
lot noen nordiske kjøpmenn seg derfor “primsigne” ved å bli undervist i
kristendom og love at de senere ville
bli døpt. På den måten kunne vikingkjøpmennene ha “fullt samkvem
med kristne og hedninger og ha som
sin tro det som tiltalte dem mest,”
som den islandske Egil Skallagrimssons saga formulerer det.
Selv om mange vikinger holdt på
sin gamle tro, vant kristendommen
imidlertid smått om senn innpass i
Kiev ble hovedstad
På handelsruten mot sør benyttet rusfolket seg av små, lette skip med plass til
10-20 mann. Skipene var så lette at de
kunne løftes opp og trekkes fra den ene
elva til den andre. Et av stedene der vikingene slepte skipene over land, var
ved byen Gnesdovo, som lå noen kilometer vest for dagens Smolensk.
Herfra kunne vikingene seile uhindret nedover Dnepr til Kiev og videre til
Svartehavet. Trakk de skipene over til
en elv i nærheten, Daugava, kunne de
seile nordover til Rigabukta. For å sikre
seg adgang til dette viktige knutepunktet inntok rus-høvdingen Oleg i år 880
Gnesdovo. Rurik var død året før, og fordi sønnen hans, Igor, fremdeles var mindreårig, ble høvding Oleg – en slektning
av Rurik – satt til å forvalte riket.
Oleg gikk utvilsomt opp i rollen som
erobrende vikingfyrste med liv og sjel,
for rike krigergraver med rester av hester og bronsedekorert rytterutstyr avslører at Oleg hadde et velutrustet følge av
kampklare menn med seg.
Men Gnesdovo var bare et stopp på
veien mot sør. I år 882 kom Oleg til
Kiev, en bosetning som hadde eksistert
i et par hundre år. Byen lå på grensen til
de store steppeområdene, og var dominert av en nomadestamme. Olegs krigere underla seg byen, som snart ble den
nye hovedstaden til rus-folket, og rikets
prektigste by. Rundt den lå en uinntakelig festningsmur, 14 meter høy og over
tre kilometer lang, og ifølge den tyske
krønikeskriveren Thietmar av Merseburg var det i Kiev rundt årtusenskiftet
hele åtte markedsplasser og 400 kirker.
Overtok lokale skikker
Rus-folkets makthavere brukte ikke mye
tid på å dvele ved erobringene. De stille
vintermånedene ble brukt til å reise
rundt i riket – dels for å kreve inn skatter, dels for å besøke slaviske stormenn
som de inngikk handelsavtaler og politiske allianser med.
Da Ruriks sønn Igor ble gammel nok
til å overta makten etter Oleg, var de
mektigste sjiktene hos skandinavene og
slaverne smeltet så mye sammen at
overklassen samlet gikk under betegnelsen “rus”. Allerede med den unge Igor
forsvant skikken med å gi fyrstene nordiske navn, og sønnen Svjatoslav, som
hersket over Rus-riket frem til år 972,
later til og med til å ha overtatt mange
av skikkene til slaverne og steppefolkene som holdt til i området.
I motsetning til sine forfedre brakte
han verken med seg telt eller kokeutstyr
på krigstoktene mot øst og sør, forteller
Nestorkrøniken. I stedet for å koke
Vikingene satte spor
etter seg i språket
Rus-folket etterlot seg mer enn
jordfunn og runesteiner. Russiske
navn og lånord vitner om områdets forbindelse til Skandinavia.
RUSSISK
NAVN
Oleg
Olga
Jakun
Igor
ORD
Stjag (Banner)
Jakur
Knut
SKANDINAVISK
Helge
Helga
Håkon
Ingvar
Stang
Anker
Knut (en pisk av
lærreimer med
knuter)
Krjuk
Sholk
Sneg
Tiun
Schneka
Hákall
Krok
Silke
Snø
Tjener
Snekke (langskip)
Hai (urnordisk
“hákall”)
Langs elvene i rus-folkets rike foregikk
livlig handel mellom kjøpmenn fra
nord og sør, og varer som silke, sølv
og slaver skiftet eiere.
GETTY IMAGES
Historie 13 • 2009
19
VIKINGTIDEN
kjøttet som en skandinav, skar han
det i strimler og stekte det, slik skikken var på steppene. Når han skulle
sove, la han seg ganske enkelt til rette
under åpen himmel og brukte salen sin
som hodepute.
De rutinerte vikingene seilte i
mindre, lette båter som enkelt
kunne transporteres over land
til nye vannveier.
Også når det gjaldt klesdrakt og frisyre
lot Svjatoslav seg inspirere av slaverne.
I motsetning til sine skjeggete og langhårete slektninger var Svjatoslav glattbarbert, forteller den bysantinske historieskriveren Leo Diaconus, som i 971 møtte rus-fyrsten ved Donau:
“Hodet hans var helt bart – bare på
den ene siden hang en hårlokk som tegn
på hvor fornem slekten hans var. Halsen
var tykk, skuldrene breie, og hele skikkelsen ganske velskapt. Han virket dyster og vill. I det ene øret hang en gullring, smykket med to perler og i midten
en rubin. Klærne hans var hvite og
BRIDGEMAN
Rus-mennene tok nordiske koner
skilte seg fra de andres
simpelthen ved sin renhet.”
Selv om Svjatoslav tok mye av slavernes kultur til seg, glemte ikke Ruriks slekt sin gamle hjemstavn. Da Svjatoslavs etterfølger‚ prins Vladimir, ble
utfordret av en av brødrene sine, reiste
han straks til Sverige for å hente hjelp.
I 980 vendte Vladimir tilbake med en
tallrik vikinghær, som snart fikk innsatt
prinsen som ubestridt rus-hersker.
Tiden i landflyktighet hadde styrket Vladimirs forbindelser til Norden. Han
giftet seg med en skandinavisk høvdingdatter, og
parets sønner fulgte farens eksempel. En av dem ble til
og med gift med en svensk kongsdatter.
Skikken med giftermål mellom rusfolkets fyrstefamilie i øst og de nordiske
kongehusene holdt seg til langt opp på
1100-tallet.
Svenskene til unnsetning
Tiden etter Vladimir var preget av intern strid og rivalisering i de nordiske
fyrstefamiliene, men også andre farer
truet. På steppene sør for Kiev bodde
Vikingfortiden var politisk ukorrekt
Verken keisertidens Russland eller det kommunistiske Sovjetunionen ville vedkjenne seg arven
fra vikingene. Selv i dag er forskning i skandinavenes innflytelse i Russland ytterst kontroversielt.
S
om offisiell historiograf for Det russiske imperiet og medlem av Det
keiserlige vitenskapsakademi var Gerhard Friedrich Müller vant til at tilhørerne
lyttet andektig når han snakket. Slik
gikk det imidlertid ikke 6. september
1749, da Müller reiste seg i det keiserlige selskap for å holde en jubileumstale
om Russlands opprinnelse.
Talen førte til oppstandelse. Müllers
betraktninger om at Russland var grunnlagt av tilreisende vikinger ble for sterk
kost for de strengt nasjonalistiske mennene i salen. At et fremmed folk skulle
ha æren for nasjonens grunnleggelse,
kunne de ikke akseptere. En deltaker
reiste seg og ropte anklagende – og
det på formfullendt latin: Tu, clarissime auctor, nostrum gentem
infamia afflcis – Du, infame
forfatter, vanærer vår
nasjon!
Høvding Rurik grunnla Europas
største rike, men arven hans
ble senere fornektet av det
offisielle Russland.
POLFOTO/TOPFOTO
20
Historie 13 • 2009
Müllers sak ble innbrakt for en egen
komité som skulle undersøke om forfatterskapet hans skadet det gamle keiserrikets ære. Resultatet var ødeleggende
for Müller. Bøkene og artiklene hans ble
tilintetgjort, og han selv ble degradert til
adjunkt og fikk forbud mot å forske i det
tidlige Russlands historie. Den miskjente
og rystede forskeren konsentrerte seg
etter dette om et mindre eksplosivt emne – Sibirs historie.
Senere tok også det offisielle Sovjetunionen avstand fra Russlands nordiske
arv. Nå var begrunnelsen at påstanden
om at Russland skulle være grunnlagt
av vikinger, var “politisk skadelig fordi
den frakjenner de slaviske nasjoner evnen til selv å skape uavhengige stater”.
Selv i dag er forskning på vikingenes
innflytelse i Øst-Europa et kontroversielt
tema, og møter særlig motstand fra
nasjonalistiske miljøer i Russland. Derimot har nasjonalistisk-orienterte ukrainere, som ønsker å distansere seg fra
det slaviske Russland, tatt områdets
skandinaviske fortid til seg med stor
begeistring.
nomadestammen petsjenegerne, som
gjentatte ganger angrep Kiev og forsøkte
å kjempe med skandinavene om herredømmet over den rike byen.
I 1036 satte de inn nok et stort angrep. “Det var petsjenegere uten tall,”
beretter Nestorkrøniken. Men vikingfyrsten Jaroslav, som var gift med den svenske kongens søster, visste råd. Han tilkalte leiesoldater fra Sverige, og stilte
opp sine nå tallrike og slagkraftige styrker for å verne byen.
“Petsjenegerne begynte å rykke nærmere, og hærene støtte sammen på det
stedet der Den hellige Sophia, den russiske bykirken, nå står; det var den gangen et jorde utenfor byen. Det ble et
stygt slag, og endelig mot kvelden fikk
Jaroslav overtaket. Og petsjenegerne
flyktet til alle kanter. De visste ikke med
seg selv hvor de skulle flykte. Noen
druknet under flukten i Setoml, andre i
andre elver; resten løp sin vei og har
ikke vist seg igjen til denne dag,” heter
det i Nestorkrøniken.
Historikerne kjenner ikke identiteten
til de svenske leiesoldatene som slo petsjenegerne tilbake. Men i Midt-Sverige
er det reist 26 runesteiner over menn
som dro mot øst med høvding Ingvar
den vidfarne. Ifølge de islandske sagaene reiste Ingvar østover til Jaroslavs
hoff i år 1036, samme år som petsjenegerne angrep.
Steinenes geografiske spredning tyder
på at det har vært snakk om en såkalt
leidang, der bøndene i en region på kongelig ordre stilte med en kampstyrke på
et visst antall skip og menn. Runesteinene er sannsynligvis reist som et minne
over de av Ingvars menn som døde i
kampen i Rus-riket.
Mongolene utslettet rus-folket
Under Jaroslav nådde vikingenes rike
sitt høydepunkt som Europas største og
mest velstående. Handelen gikk livlig,
og velstanden var stor.
Etter fyrstens død i 1054 begynte
Rus-rikets nedgangstid. Mens Jaroslavs
sønner og sønnesønner sloss om makten, dukket det opp en ny og sterk nomadestamme, kumanene, som begynte
å fortrenge rus-folket. I 1132 døde den
siste mektige fyrsten i Kiev, Mstislav.
Deretter mistet byen snart sin betydning, og Rus-riket ble oppdelt i mindre
fyrstedømmer. Det endelige nådestøtet
for vikingenes rike kom fra mongolene,
som dro på plyndringsferd gjennom området på 1200-tallet.
Under rus-folkets ledelse
blomstrer handelen, og
byene i riket summer av
aktivitet.
GETTY IMAGES
Først flere hundre år senere ble det
området som senere skulle bli til Russland, igjen fritt fra mongolenes styre. På
den tiden var de fleste sporene etter vikingene for lengst gjemt dypt i den russiske jorda. Men funn av gjenstander
som beltespenner, ringer og store sølvskatter snakker sitt tydelige språk om
folket som ga Russland navn.
Det samme gjør runesteinene som er
reist til minne om dem som søkte rikdom og ære østpå. På en stein i Västergötland i Sverige taler de lavmælt om
sorgen og savnet etter de falne:
“Gulle reiste denne steinen etter sin
hustrus brødre, Asbjørn og Jule, gode og
flotte gutter, men de ble drept i krigstog østpå”.
LES MER
Mats G. Larsson: Han for österut till Gårdarika,
Gårdarika Gotab, 1994
● Wladyslaw Duczko: Viking Rus,, Brill, 2004 ● Jørgen Bæk
Simonsen: Vikingerne ved Volga – Ibn Fadlans rejsebeskrivelse, Wormianum, 1981
●
●
www.kievanrus.tk
Denne runesteinen ble reist til minne
om Harald – muligens Ingvar den vidfarnes bror – som falt i kamp i Rus-riket.
IBL BILDBYRÅ
Bildet er utelatt
pga. copyright