Transcript Den siste viking

Kjære bruker
Denne pdf-filen er lastet ned fra Illustrert Vitenskap Histories
hjemmeside (www.historienet.no) og må ikke overgis eller
videresendes til en tredje person.
Av rettighetshensyn er noen av bildene fjernet.
Med vennlig hilsen
Redaksjonen
VIKINGTIDEN
Harald Hardråde ble den
siste viking
NORGE/1028
NORGE
OSLO
40
Olav sitter på den
norske tronen,
men må flykte fra
landets stormenn.
Med seg tar han
sin halvbror Harald.
Historie 4 • 2007
AV MORTEN RENDSMARK
Harald Hardråde opplevde det meste: han dro til fjerne strøk på
krigseventyr, han var elskeren til en keiserinne og han ble så rik at han
kunne kjøpe seg kongekronen i Norge. Men da han ville erobre England var
det slutt på de gode tidene. Hardrådes sviende nederlag kostet ham livet.
Det ble også siste gang en vikingkonge forsøkte å erobre fremmed land.
I
august 1066 la vikingkongen Harald
Hardråde norskekysten bak seg for
siste gang. Fra Solund ytterst i Sognefjorden seilte han ut med en flåte på
200 skip. Stripete seil i flere farger blafret i vinden, mens dragehoder kneiste
stolt i forstavnen over bølgetoppene.
Kursen ble lagt mot Orknøyene, som
den gangen var under norsk herredømme. Skipene kom opp i en fart på
omtrent 20 kilometer i timen i god vind,
og flåten krysset raskt over havet til de
forblåste øyene. Her sluttet flere vikingskip seg til armadaen, som nå krysset
ned langs den skotske kysten med kurs
mot Nord-England.
Flåten fra Norge skulle senere vise
seg å bli historiens siste store vikingtokt.
Lederen for toktet, Harald Hardråde, ble
den siste nordiske kongen som “dro i
Harald Hardråde ville være konge av både
Norge og England. Han døde i forsøket
under slaget ved Stamford Bridge. En pil i
halsen satte punktum for planene hans.
MARY EVANS
viking”, et uttrykk som ganske enkelt
betydde at man dro på krigstokt.
By stukket i brann for moro skyld
Haralds menn gikk i land nord i England
for å angripe den lille kystbyen Scarborough. Før det egentlige angrepet satte vikingene fyr på halmballer, som de
så kastet ned skråninger. Ballene trillet
inn blant byens stråtekte hus, og kort
etter sto hele byen i flammer. I kaoset
som oppsto etterpå stjal vikingene sauer, høns og kveg som de tok med tilbake
til skipene som proviant.
Angrepet på kystbyen var imidlertid mest for moro skyld. Scarborough
var uten strategisk betydning for Harald
Hardråde, og han kunne ha stjålet forsyningene uten å ha brent ned den lille
og ubetydelige byen. Men ild og sverd
var nå en gang vikingenes foretrukne
våpen. Vikingkongen hadde for øvrig et
langt større mål enn plyndringer av småbyer. Han ville erobre England og gjøre
landet til en del av kongeriket sitt.
Invaderte med over 7000 mann
Flåten rodde nå opp langs elva Humber
for å komme nær byen York. Med både
vikingene fra Orknøyene og hjelpeHistorie 4 • 2007
41
VIKINGTIDEN
Tre slag på en måned
avgjorde Englands skjebne
Harald angrep England i 1066 – et av de viktigste årstallene i engelsk
historie. Landets fremtid ble avgjort på tre slag i løpet av fire uker.
Å
ret 1066 er et av de viktigste i
engelsk historie. Fra midten av
september til midten av oktober fant
det sted tre slag om landets kongekrone. Hver gang kjempet engelskmennene – som på det tidspunktet ble
kalt angelsaksere – mot fremmede
invasjonshærer.
Harald Hardrådes angrepshær var
motstanderne i de første to slagene.
20. september 1066 barket Haralds
menn sammen med en hær stablet
på beina av to nordengelske jarler.
Vikingene vant det såkalte slaget ved
Fulford, og dermed makten i NordEngland – men Haralds glede over sei-
eren ble kortvarig. Fem dager senere
døde han i slaget ved Stamford Bridge
– det samme gjorde drømmen om et
vikingstyre i England. Motstanderen
ved Stamford Bridge var den nye engelske kongen Harald Godvinsson. I
de åtte månedene han satt på tronen
hadde han sin fulle hyre med å holde
fiendene unna. Etter seieren i NordEngland måtte han haste sørover til
slaget ved Hastings. Her ble Godvinsson slått den 14. oktober av Vilhelm
Erobreren, normannerkongen fra
Nord-Frankrike – med denne seieren
fikk angelsakserne nye herskere, som
inntok tronen og landets beste gods.
Med sverdet i hånden
var både normannere
og vikinger klar til å
vinne makten i England.
CORBIS
menn. Blant dem var guttungen Harald.
To år senere vendte Olav tilbake med
sine menn, Harald og en hær som talte
omtrent 3500 leiesoldater.
15 år gamle Harald var med på slag
Den fordrevne kongen håpet trolig på å
få støtte blant sine landsmenn mot danskekongen Knut den store, som nå hadde overherredømmet i Norge. Men Olav
hadde forregnet seg. De norske stormennene ville heller ha en dansk konge enn
Olav – som i sin samtid ble kalt Olav
Digre, altså den tykke. Dermed gikk de
i felten mot ham med 7000 mann da
han krysset grensen mellom Sverige og
Norge nordøst for Trondheim. Ved Stiklestad i Nord-Trøndelag tørnet hærene
sammen i et slag.
Under slaget skal den 15 år gamle Harald Sigurdsson ha kjempet så modig at
gnistene føyk.
Olav selv ble dødelig såret og lagt på
en stein der han ba til Gud mens livet
ebbet ut. Rundt ham fortsatte slaget, og
mennene hans falt som fluer.
Også Harald ble hardt såret, men
en våpenbror reddet ham bort fra slagmarken. Sammen med andre flyktninger dro de tilbake gjennom de svenske
skogene og videre til fyrst Jaroslavs rike
langs elvene i Russland.
Harald blir hærfører i Russland
tropper stilt til rådighet av en engelsk
forræder, talte den norske invasjonsflåten nå omtrent 300 skip og 7500
våpenføre menn. Harald Hardrådes
invasjon av England var begynt.
Måtte flykte sammen med kongen
Harald Hardråde hadde begynt å dra på
årene da han angrep England. Han var
født over 50 år tidligere i 1015 på Ringerike, som sønn av kong Sigurd Syr og
Åsta Gudbrandsdatter.
Da Harald ble født var halvbroren
Olav konge, og dermed ble Harald født
inn i de blodige kampene som jakten på
42
Historie 4 • 2007
en kongekrone kan utløse. I 1028 måtte
halvbroren Olav flykte fordi en gruppe
stormenn gjorde opprør mot ham. Kongen, som har gått over i historien som
Olav den hellige, ville nemlig innføre
kristendommen her til lands. Og enda
verre: styrke kongens makt over stormennene ved å drive inn skatter, skape en sterk hær og holde stormennene i stramme tøyler. Det var stormennene imot, og dermed jaget de Olav ut
av kongeriket med støtte fra den danske
kongen Knut den store.
Olav dro gjennom Sverige og videre til Russland med noen hundre lojale
Jaroslav – med tilnavnet den vise –
var etterkommer etter vikinger som
tidligere hadde erobret Novgorod og
Kiev. Her hadde skandinavene opprettet et sterkt vikingrike som kontrollerte elvene mellom Østersjøen og Svartehavet. Etter hvert hadde vikingene blitt
russere som fremdeles hadde aner og
forbindelser til vikingriker i Sverige,
Danmark og Norge.
Ifølge den islandske dikteren og historikeren Snorre Sturlason, som skrev ned
sin fortelling om Harald rundt år 1225,
ble den unge norske vikingens liv nå til
et langt krigseventyr.
Snorres saga er sannsynligvis en blanding av fakta og fiksjon. Moderne historikere er derfor uenige om hva som
er sant i opplysningene om Haralds liv
og gjerning. Men ifølge Snorre hadde fyrst Jaroslav alltid bruk for gode
krigere, så han tok imot de norske flyktningene og gjorde Harald Sigurdsson
til leder av sine landstyrker. I Russland
kjempet Harald mot polakkene og voktet Jaroslavs rike mot fiender. Etter en
årrekke forlot Harald Russland sammen
Vikingene ble keiserens beste soldater
Skandinavene dro på langfart til den prangende storbyen
Konstantinopel. Byen greide de ikke erobre, men med
tiden fikk vikingene seg jobb som keiserens livvakter.
Bildet er utelatt
pga. copyright
En livgarde bestående av høytlønte, tilreisende vikinger slo ring
rundt keiseren og hans familie i Konstantinopel.
Egentlig skulle vikingene helst ha herjet og plyndret det
bysantinske rikets hovedstad da de dro mot Konstantinopel
på 800-tallet. Nordboerne greide imidlertid aldri å underlegge
seg byen.
I stedet ble storbyen en innbringende markedsplass for nordiske handelsmenn som tok seg dit langs elvene i Russland
for å selge rav og skinn. Andre nordboere ble rike ved å gå i
keiserens tjeneste. På 900- og 1000-tallet besto livgarden
hans av vikingvakter, de såkalte væringene.
De fryktinngytende betrodde livvaktene fikk klekkelig betalt, så hvis de bare overlevde tjenesten kunne de etter en
årrekke vende hjem med gull og sølv i lommene. Harald, som
var leder av væringgarden, måtte imidlertid rømme for å komme seg ut av keiserens tjeneste.
WIKIPEDIA.ORG
med en hær på flere hundre menn.
Med Harald i spissen seilte de over Svartehavet til byen Konstantinopel i det
bysantinske riket.
Keiserinnens livvakter var vikinger
Bysants var middelalderens største kristne rike, og strakte seg over det nåværende Balkan og Tyrkia. Hovedstaden var en
storby som overveldet besøkende med
sin prakt. Byen var grunnlagt av den romerske keiser Konstantin i år 330 e.Kr.
og fikk navnet Konstantinopel etter ham.
Vikingene kalte byen for Miklagard. Et
navn som kom av at flere av rikets keisere i vikingtiden het Mikael.
Mange vikinger meldte seg frivillig til
den keiserlige garden i det bysantinske
riket. Her var de både betrodde livvakter og barske leiesoldater.
Harald og hans menn ble opptatt i
livgarden rundt år 1034. Garden besto
allerede av svenske, danske og norske
menn som kalte seg for væringene, et
ord som sannsynligvis betydde “de edsvorne” på norrønt.
Ifølge Snorre avla Harald nå et troskapsløfte overfor den mektige bysantinske keiserinnen Zoe. Dermed gikk han i
hennes og keiserens tjeneste.
Harald inntar borger i Nord-Afrika
Enkelte væringer fungerte som livvakter for keiserparet, mens de aller fleste utgjorde en enhet av den bysantinske
hæren. Væringene var nærmest en slags
hær i hæren med rett til å ta krigsbytte
når de deltok i kriger.
Harald vant raskt respekt blant væringene og ble utnevnt til leder for livgarden. Under Harald deltok væringene ifølge Snorre Sturlason i 18 slag, og de inntok 80 borger i Nord-Afrika og på Sicilia
– områder som var i de muslimske sarasenernes besittelse. Sarasenerne hersket
over Midtøsten, Nord-Afrika og det meste av Spania i vikingtiden og var bitre fiender av det kristne bysantinske riket.
Overtok borg gjennom tunnel
Ifølge Snorres saga skaffet Harald og væringene keiseren nye landområder, samtidig med at de nedkjempet pirater i Egeerhavet, slo ned et opprør i Bulgaria og
dro på i krigstokt mot Jerusalem. Harald
var også mannen som erobret Sicilia fra
sarasenerne – en erobring som Snorre
forteller atskillige anekdoter om. Blant
annet om den gang Harald og væringene inntok en borg ved å grave en tunnel fra en elveskrent inn under murene. Via tunnelen trengte en liten gruppe væringer inn i borgen og åpnet borgporten innenfra slik at resten av hæren
kunne storme inn.
Historikerne avfeier flere av Snorres anekdoter som skrøner. Islendingen
forteller for eksempel om den gangen
Harald under beleiringen av en annen
borg brukte fugler til å sette borgen
i brann. Harald la merke til at fuglene
hadde reder under takene i borgen. De
fløy ut i opplandet for å finne mat til ungene sine. Vikingen fikk nå fanget massevis av fugler og klistret små greiner
med tjære til ryggene deres. Deretter
ble det satt fyr på greinene og fuglene
fløy i panikk tilbake til redene sine under takene. Like etter sto borgen i flammer, og sarasenerne måtte overgi seg til
Haralds menn.
Den fantasifulle historien kjennes –
dessverre for Haralds ettermæle – også
fra andre hærførere som ifølge de gamle skriftene skulle ha gjort nøyaktig det
samme. Moderne forskere stiller seg
imidlertid sterkt tvilende til om fuglene
hadde kunnet fly med brennende greiner tunge av tjære på ryggen.
Harald havner i fengsel
At Harald faktisk var leder av væringene, bekreftes til gjengjeld av gamle bysantinske skrifter. Han ble nemlig kastet i fengsel etter bare 10 års tjeneste i
livgarden. Harald Hardrådes forbrytelse
besto i at han ville reise hjem til Norge,
noe keiseren og keiserinnen mente var
et forsøk på å desertere. Trolig var Harald en så dyktig leder for væringene at
keiserparet ville tvinge ham til å bli.
Snorre har en noe saftigere forklaring
på Haralds avreise fra Bysants. Harald
hadde ifølge Snorre et forhold til keiserinne Zoe, og hun ville på ingen måte
miste sin elsker. Derfor nektet hun ham
å forlate riket, og da han insisterte på å
dra, kastet hun ham i fangehullet.
Historie 4 • 2007
43
VIKINGTIDEN
På mirakuløst vis greide Harald til slutt
å flykte, og sammen med andre livvakter stjal han nå to skip i havna i Konstantinopel. Han seilte over Svartehavet til
elvene i Russland og videre langs dem
tilbake til fyrst Jaroslav.
Rikmann kjøper halve kongeriket
Hos fyrsten kunne Harald se frem til
stor rikdom. I løpet av sin tid som leder
av væringene hadde Harald nemlig tatt
store mengder krigsbytte som han hadde sendt til oppbevaring hos Jaroslav.
Angivelig hadde Harald nå så mye
gull og sølv at han var en av Nordens rikeste menn. Han giftet seg nå med fyrst
Jaroslavs datter Ellisiv og vendte deretter hjem til Norge.
I mellomtiden hadde Magnus den
gode blitt konge i Norge. Han var sønn
av Olav, som hadde blitt drept av stormennene ved Stiklestad. Stormennene
hadde nemlig angret på opprøret mot
kongen, for den avdødes lik råtnet angivelig ikke i graven. Hår og negler skal
ha fortsatt å gro flere år etter hans død,
noe som ble tatt for å være et tegn på at
han var en hellig mann. Olav ble utropt
til helgen, og det var blant annet derfor
hans sønn Magnus ble valgt til konge.
Haralds enorme rikdom fra tiden i
Bysants gjorde ham raskt til en maktfaktor i Norge. Han var også Magnus’ halvonkel og helgenen Olavs halvbror, så
Magnus og Harald inngikk nå en pakt
om å dele kongemakten. I realiteten
kjøpte den rike vikingen halve kongeriket. Harald ble medkonge i 1046, og
da Magnus døde året etter, ble han enekonge av Norge. Makten fikk imidlertid
ikke Harald til å slå seg til ro.
Som konge var Harald tøff, og han
fikk raskt tilnavnet Hardråde. Navnet
betyr “den harde herskeren”. Enhver
motstand ble slått ned uten nåde. En
storbonde som talte imot ham ble partert levende mens Harald Hardråde så
på. Harald satte også fyr på storbøndenes gårder hvis de nektet å betale skatt:
“Flammer kurerte bøndene for illojalitet,” som en skald uttrykte det.
Harald svir av dansk by
I Danmark het kongen på den tiden
Svend Estridsen, og Harald gikk gjerne i
krig mot ham. Harald Hardråde plyndret
Danmark utallige ganger – og brant Hedeby, den største byen i Danmark, ned
til grunnen under et av sine krigstokt.
Haralds mål med toktene var å bli
konge av både Norge og Danmark.
Det oppnådde han aldri. Danmark var
tross alt tidens største vikingrike og hadde den største flåten. Den danske kongen kunne mønstre nærmere 1000
langskip, mens de norske vikingene
bare kunne tromme sammen rundt
300 skip. Etter cirka 15 års sjøslag, krig
og plyndringer sluttet derfor Harald og
den danske kongen fred. I stedet rettet
Haralds mynter ble hånet
Som konge innførte Harald et myntvesen i Norge. Men
myntene var så fattige på sølv at de ble kalt skrot.
Harald Hardråde var handlekraftig som få. Han innførte
bl.a et norsk myntvesen.
44
Historie 4 • 2007
Harald var en hard konge, også når det gjaldt
økonomi. Han innførte et nasjonalt myntvesen, og det ble slått mynter i Nidaros og
på Hamar. Men han begynte etter hvert
å snyte på vekten, noe som førte til
inflasjon. De kongelige norske sølvmyntene ble nemlig blandet med
kobber slik at sølvinnholdet bare var
på 30 prosent. I England inneholdt
en mynt 90 prosent sølv. Ved hjelp av
de billige myntene skaffet Harald seg
store verdier til å finansiere krigstoktene, men hisset også på seg folk. Ifølge
sagaen ble myntene kalt “Haralds skrotpenger”, og mange handelsfolk fra utlandet nektet å ta imot Haralds mynter.
den utrettelige Harald i 1066 blikket
mot vest, mot England.
Spåmenn advarer Harald
England hadde vært under dansk herredømme og hatt danske konger på begynnelsen av 1000-tallet. Men i 1042, etter at sønnen til Knut den store var død,
overtok en engelsk konge makten. Landet var ikke lenger på vikinghender.
Etter den barnløse engelske kongen
Edvard Bekjennerens død i januar 1066,
hadde jarlen Harald Godvinsson blitt ny
konge, men sensommeren samme år
satt han stadig mer utrygt på tronen.
Harald Hardråde så derfor muligheten
for å gjenopprette vikingenes herredømme i England og gjorde klart til invasjon – og det på tross av at han ifølge
Snorre ble advart av sine skalder og spåmenn mot å gå til aksjon. Den enerådige
Harald valgte å overhøre motstanden og
de dårlige varslene.
Dermed ble de 200 langskipene gjort
klar til å dra ut fra Solund sommeren
1066. Noen uker senere sved Haralds
menn av Scarborough og rodde opp elva
til byen York. Her hoppet Harald over rælingen fra skipet og gikk i land sammen
med tusener av kampklare menn.
Skjulte styrker vant slaget
Synet av skipene fikk de engelske bøndene til å ta barna på armen og søke tilflukt i skogene. Andre søkte inn bak de
beskyttende murene rundt York. I byen
gjorde de to nord-engelske jarlene Edwin og Morcar seg klar til å ta opp kampen mot nordmennene og det forestående angrepet som engelskmennene hadde fått advarsel om. Jarlene trommet
sammen sine krigere og områdets våpenføre menn. På den måten fikk de stablet en engelsk hær på beina, som kunne gå imot Harald Hardråde ved landsbyen Fulford utenfor York.
På slagmarken skar en dyp grøft fylt
med vann seg gjennom landskapet. Engelskmennene angrep, krysset grøften
og drev nordmennene tilbake. Men den
garvede hærføreren fra Bysants hadde
forutsett stormangrepet og holdt to store styrker i skjul bak hæren. Dem lot
han løpe ut på hver side av engelskmennenes flanker. Dermed ble den engelske
hæren halvt omringet og nedkjempet.
Grøften ble deretter fylt med drepte
engelskmenn slik at vikingene kunne gå
tørrskodd over den, skrev Snorre senere.
Haralds menn tok også Edwin og Morcar
til fange. Jarlene lovet vikingene adelige
CORBIS
gisler i bytte mot å bli satt fri. Gislene
skulle sikre at jarlene forholdt seg passive i den videre kampen om makten.
Hvis ikke ville familiemedlemmene som
var tatt som gisler, bli drept. Dermed var
Nord-England i prinsippet erobret.
Vikingkjempe holdt skansen
Harald Hardråde slo nå leir med en fortropp ved Stamford Bridge over elva
Derwent nær York. Her skulle han vente på å få gislene sine utlevert. Resten av
norskekongens menn ble igjen flere kilometer unna ved elva Humber, der flåten var ankret opp.
Ventetiden ble ikke så fredelig som
Harald hadde trodd, for plutselig dukket en stor hær opp på vestbredden av
Derwent. Den engelske kongen Harald
Godvinsson hadde i all hast samlet hæren og lagt ut på ilmarsj fra London.
Engelskmennenes angrep kom fullstendig overraskende på Harald og hans
menn i leiren på østbredden. Mange av
vikingene hadde ikke engang tatt med
seg ringbrynjer og skjold fra skipene.
Engelskmennene stormet broen, som
ifølge overleveringen ble forsvart av en
enkelt kjempestor viking. Han drepte
egenhendig 40 engelskmenn og hindret
alle andre i å krysse broen.
Andre engelskmenn rodde derfor en
liten båt inn under broen og stakk et
langt spyd opp gjennom en sprekk mellom plankene. Vikingen ble spiddet, og
den engelske hæren stormet over broen. Sammen med fortroppen tok Harald
oppstilling på en forhøyning og forsvarte seg mot de engelske. Men den norske
styrken var håpløst undertallig.
Hardråde diktet i kampens hete
Under slaget skulle Harald ifølge Snorre
ha diktet et kvad – for vikingene kalte
til kamp med minneverdige ord: “Frem
la oss gå i kamprekken, brynjeløse mot
blåsvart egg. Hjelmer skinner, brynjeløs er jeg, nå ligger vår rustning nede på
skipene,” lød det. Snorre forteller også
at Harald Hardråde ble truffet i strupen
av en pil. Den 50 år gamle kongen hadde fått sitt banesår etter et langt liv med
sverd i hånd. Han døde med blodet fossende ut av halsen.
Haralds død etterlot angriperne fra
nord uten en leder, så selv om styrken
fra skipene på Humber-elva etter hvert
nådde frem, sto det dårlig til, og utsiktene var ikke bedre. Slaget varte det
meste av dagen. Det endte til slutt i en
ren massakre. Vikingene rakk aldri å få
Sommeren 1066 la en stolt og stor flåte ut mot England, men den engelske motstanden
ble for hard for vikingene. Mindre enn hvert tiende skip reddet seg hjem igjen.
organisert hæren ordentlig, og de ble
slaktet ned av engelskmennene.
Bare 24 skip av omtrent 300 greide å
stikke til sjøs den kvelden og flykte over
havet til Norge. Det svarte sannsynligvis
til at knappe 1000 vikinger slapp fra det
med livet i behold, mens 6500 falt ved
Stamford Bridge.
Avskjed med vikingtiden
Med Harald Hardrådes død sluttet vikingtiden. Slaget ved Stamford Bridge
ble det siste vikingslaget, og Harald var
den siste nordiske kongen som “dro i
viking”. De europeiske kongedømmene
hadde etter hvert blitt for store og sterke
til at vikingene kunne plyndre eller ero-
bre dem. Samtidig var de nordiske landene blitt kristne som resten av kongedømmene i Europa. Det satte også en
stopper for vikingenes berserkgang.
Vikingtiden begynte og endte samme sted. I England med bare et par hundre kilometers avstand. Plyndringstoktet
mot det engelske munkeklosteret Lindisfarne i år 793 markerer en begynnelse,
og kong Harald Hardrådes død ved Stamford Bridge i 1066 en avslutning.
LES MER:
●
F.J. McLynn: 1066: The Year of the Three Battles, Pimlico,
1999 ● Mats G. Larsson: Vikingar i österled, Atlantis, 1997
● Snorris saga: http://omacl.org/Heimskringla/ ● Slaget ved
Stamford-broen: http://members.tripod.com/~GeoffBoxell/
stamford.htm
Historie 4 • 2007
45