Hardangedrakten var frem til slutten av 1920-årene nokså enerådende som bunad på våre kanter. Bunadsarbeidet var en viktig del av nasjonsbyggingsarbeidet etter 1814. De nasjonalromantiske strømningene vi finner uti i Europa, vendte seg mot bondekulturen og klesskikken til bøndene. Slik var det også i Norge. Folkedrakten fra Hardanger ble utgangspunktet for nasjonaldrakten og standardisert slik vi kjenner den i dag med høyrød vest og åttebladstjerne på bringa. Hardanger ble sammen med en del fjellbygder sett på som høyverdige kulturområder med historiske bindeledd tilbake til tida før unionen med Danmark og Sverige. Folkedrakten var her fortsatt i bruk, og man hadde derfor et fullstendig draktmateriale å ta av. Johannes Flintoes (1787-1870) bilder av folkedraktene våre fra tidlig 1800-tall er den første dokumentasjon av hardangerdrakten. Fra 1850 -1930 finnes rikt billedmateriale og detaljerte skildringer. Mest kjent er kanskje Tiedemann og Gudes ”Brudeferden i Hardanger”. Det var borgerskapets kvinner som først tok i bruk nasjonaldrakten som moteplagg. Siden bredte moten seg i flere sosiale lag både i by og bygd, også på steder der det fantes levende drakttradisjon. På de frilynte folkehøgskolene, som kom på denne tiden, sydde elevene hardangerdrakt og brukte den som festdrakt. Drakten ble også tatt i bruk som antrekk på turisthoteller og kaffistover, men mistet da mye av sitt opprinnelige preg. Etter unionsoppløsningen i 1905 minker trangen til en ens folkedrakt. Hulda Garborg lanserer en egen drakt som bygger på hallingdrakten. Den passet tidens mote og damer som hadde, eller ønsket å kvitte seg med korsettet. Haugesundforfatteren Sjur Lothe skildrer en søndag på kirkebakken i 1839. …

Vigleik og Herborg ble beglodd og saumfart fra øverst til nederst. Det var helst Herborg øynene hang ved. Det blinket i bringedukens perler. Det glinste i rødt, hvitt, svart og grønt klede og skinte i spenner og søljer. Ansiktet var friskt etter turen. Det var tydelig at hun ikke fant nåde verken for kona til Lars eller de andre. Hun visste at Lava fra Holmen så synd og djevelens fristelser i alt som minte om verdslig prakt og glede. Nå sto hun liten og rund i mørkt vadmel og et mørkt plagg stramt knyttet over hodet og så på henne med små, brune øyne i et magert ansikt. - Du ser godt ut, Herborg. Vår Herre har nok vore god mot deg på mange måter. Men ka trur du Han tykjer um at du stasar deg slik til?

Utstillingen viser en gammel hardangerdrakt og en nyskapning basert på registreringene Anny Helen Guldbrandsen gjorde i folkekunststudiet med vekt på tekstil på Rauland. Guldbrandsen spesiale er bunad og dåpstøy. Bunaden nærmest vinduet er hennes nyskapning: bringeklut og belte brodert med ulltråd og perler i utradisjonelle farger. Utprøving er barnesettet nede t. v. i monteren. Sølv fra Sølvsmidja, Voss. I vesten har hun gått bort fra den høyrøde fargen som ble vanlig da bunaden ble standardisert på 1900-tallet. Hun har valgt en burgunder variant som hun fant i eldre draktmateriale. Den andre drakten er satt sammen av gamle bunadsdeler og gammelt sølv. Skjørtet som er nytt, er laget etter modell av et gammelt. Skjorta er i svartsøm. Beltet med støler er et konebelte og tradisjonelt forbeholdt gifte kvinner. Barnedrakten er slik den kan lages i dag. Sølja er som den store i monteren fra Huldresølv as, Telemark.

Fra romanen Den nye dagen (1952), tredje bind i trilogien om Vigleik og Herborg som har flyttet fra Hardanger til Haugesund.