Transcript Av Bruno Aamo, Tromsø Den vestlige medisins e

Qi
Av Bruno Aamo, Tromsø
Publisert i Naho-journalen
Den vestlige medisinske forskning er ute etter å "avsløre" de
fysiologiske og kjemiske mekanismene som er i virksomhet når
man oppnår kurative resultater ved å stikke nåler inn under huden
på folk. Dette er naturligvis prisverdig. Den kjente legen og
akupunktøren Felix Mann "gjenoppfinner" sågar akupunkturen. All
forskning som bringer vårt fag fremover, må naturligvis hilses med
glede. Men vi bør som akupunktører være bevisste på at vi
representerer en medisinsk tradisjon som har et menneskesyn, en
vitenskapelig forklaringsmodell og et begrepsapparat som har
utviklet seg på bakgrunn av nærmere tre tusen års kliniske
erfaringer. At denne tenkemåten faktisk kan stå på egne ben,
indikeres av det faktum at kinesisk medisin har vært i stand til å
overleve opp gjennom milleniene, og av at den fortsatt er
konkurranse-dyktig på et høyteknologisk helsemarked.
Jeremy Ross skriver i sin bok Zang Fu at vestlige akupunktører ofte
er dårlig utdannet i kinesisk medisin. Han har kanskje et poeng der.
Så vidt meg bekjent driver de kinesiske akupunktur-studentene og
studerer akupunkturens klassikere, for eksempel Nei Jing og Nan
Jing, samtidig som de lærer relevant vestlig medisin. Muligens vil
vi bli bedre akupunktører dersom også vi går til vårt fags røtter,
studerer klassikerne og grunnbegrepene. Kinesisk medisin består
som kjent av akupunktur, moxa, urter, Qi Gong og massasje. (Om
Qi Gong - se artikkelen Chi Kung - historie og helsemessige
effekter).
Jeg vil i det følgende se nærmere på et begrep som burde være
velkjent for alle akupunktører, fellesnevneren og selve aksen som
hele det kinesiske medisinske konsept dreier rundt, nemlig Qi. De
som måtte ha kjennskap til japansk kampkunst (for eksempel
aikido) vet naturligvis at dette er det samme som det japanske ki.
Chi Kung - en måte å styrke og foredle de "tre skattene": Chi, Jing
og Shen
Qi er et av de mest sentrale fenomenene innenfor klassisk kinesisk
tankeverden overhodet. Samtidig er Qi en av de viktigste
grunnsubstansene - i den grad vi i det hele tatt kan snakke om
substanser - innen den tradisjonelle kinesiske medisin. Vi har ikke
noe begrep som helt dekker det tankemessige innholdet i dette ordet
på noe europeisk språk, selv om vi i noen grad kan se visse
slektskap. Ideogrammet (skrifttegnet) for Qi lar seg for første gang
etterspores i De Stridende Staters Periode (450 - 221 f.Kr.)
Hvorvidt tegnet - og begrepet - har eksistert såvidt tidlig som i
Shang- eller Zhou-perioden er det umulig å si noe om ettersom man
ikke har funnet det i noen tilgjengelige kilder. Imidlertid er det
kanskje mulig å rekonstruere begrepets opprinnelse ut fra senere
tiders bruk.
I det etymologiske leksikonet Shuo-wen av Hsü Shen fra Hanperioden, gjøres det rede for en tolkningsmulighet: Det snakkes om
"skyenes fukt" og det antydes at vind og skyer peker i retning av
universets formløse kraft. I Konfucius Samtaler er en av
betydningene av Qi "pust," noe som bringer tanken hen på luft og
tåke. I tillegg kan det gi videre assosiasjoner til pust-begrepet
innenfor
andre
kulturer,
og
til
deres
immaterielle
betydningsaspekter. Det ligger nær å tenke på prana som er de
indiske yogiers flertydige betegnelse på pust, eller det greske
pneuma (luft). Det latinske spiritus med ulike avledninger viser til
såvel den fysiske pusten som til forskjellige grader av åndelighet.
Det å være in-spirert innebærer at man er be-åndet, at guddommen
har pustet eller åndet inn i en. Naturligvis reflekterer også det
norske ordet ånd samme grunnidé; ånd refererer til ånden, pusten
som går inn og ut gjennom nese og munn og som får brystet til å
heve og senke seg. Det er den hvite dampen fra munn og nese som
vi kan iaktta på kalde vinterdager. Men det er også det nonsubstansielle, det ulegemlige, det guddommelige i oss. Når noen
dør, sier vi at han har "åndet ut." Dette innebærer både at han har
pustet ut for siste gang, men også at ånden - eller sjelen - har forlatt
ham. Man må imidlertid ikke forledes til å tro at Qi representerer
noe "luftig" og spekulativt. Qi var for oldtidens kinesere noe høyst
konkret som man var nødt til regne med.
En annen fortolkning av ideogrammet for Qi - stadig i henhold til
Shuo-wen - tar utgangspunkt i og vektlegger komponenten mi (ris):
som sammenstilles med tegnet som betyr damp eller kokende vann:
I følge denne tolkingen representerer det sammensatte ideogrammet
den ernærende dampen fra kokende ris:
Dette gir igjen nye assosiasjoner, denne gangen til energi (syder og
koker) men også til det rent materielle eller substansielle (ris); det
er fuktig men uhåndgripelig (damp), samtidig som det er nærende
og kraftgivende (kokt ris er Kinas viktigste næringskilde). Dette
skulle gi noen ideer om hva Qi impliserer og om begrepets
flertydighet. I seg selv er det prinsipielt uoversettelig, men
oversettes likevel vanligvis - ut fra konteksten - som energi, vital
livsenergi, materiell kraft, luft, pust, pneuma, atmosfære, væske,
materie og psyko-fysisk stoff. Ingen av dem er som man lett kan
forstå helt dekkende. Religionshistorikeren Stephen F. Teiser
skriver: "Det grunnleggende stoffet som alle ting er laget av, kalles
Qi. Alt som noen gang har eksistert, til alle tider, er laget av Qi,
dette inkluderer livløs materie, mennesker og dyr, himmelen, ideer
og emosjoner, demoner og gjenferd, helhetens udifferensierte
tilstand, og verden når den føder forskjellige vesener." Med andre
ord eksisterer ingenting annet enn Qi. Alt er er Qi i en eller annen
form. Og det er verdt å merke seg at såvidt immaterielle affærer
som følelser, demoner og gjenferd også består av Qi. Det faktum at
emosjoner i dette perspektivet er uttrykk for Qi, og dermed knyttet
til bestemte organer, innebærer at også psykiske lidelser prinsipielt
blir begripelige og lar seg behandle. Kinesisk medisin sliter ikke
med det cartesianske skillet mellom kropp og ånd som vestlig
tenking har vært belemret med siden 1500-tallet.
Alt kan forklares ut fra dets Qi. På denne måten er det faktisk mulig
å hevde at de gamle kineserne prinsipielt avmytologiserte universet
og gjorde det intelligibelt, på lik linje med den tankemessige
vendingen vi innen vestlig filosofihistorie kaller overgangen fra
Mythos til Logos og som vi tilskriver grekeren Thales fra Milet.
En annen religionshistoriker, Harold D. Roth skriver: "Den
begrepsmessige tydelige linjen mellom energi og materie er uklar i
det tradisjonelle kinesiske begrepet Qi... I de aller tidligste tekstene
er Qi damp eller vanndamp som oppstår fra oppvarming av vann
eller vannaktige substanser og deretter viser seg som den faktiske
luften som vi puster (...) i disse tidlige kinesiske kontekstene finner
man den mer eteriske Qi i de vitaliserte væskene som forbindes
med levende ting. Mennesker utgjør da et system konstituert av
varierende tetthet av Qi..."
Qi fremtrer i flere former, men utgjør dypest sett det samme. "Tao
skaptes fra tomhet og tomhet frembrakte universet (i rom og tid).
Universet frembrakte Qi. Qi'en var ekstremt sikker. Det som var
klart og lett drev opp for å bli himmel, og det som var tungt og
grumset størknet til å forme jord" står det å lese hos den prominente
taoistiske filosofen Huai-Nan Tzu (ca. 122 f.Kr.) Og i "Den Gule
Keisers Klassiker om Indremedisin, Enkle Spørsmål" (Huang-di
Nei Jing Su Wen,) kap. 25 heter det: "Foreningen av Himmelens Qi
og Jordens Qi kalles menneske."
Mennesket består altså i følge denne gamle kinesiske tenkingen av
Qi i forskjellige former for tetthet og utforming. Kraft og styrke er
også uttrykk for individets Qi. De gamle taoistene eksperimenterte
med forskjellige teknikker for å styrke og kultivere sin Qi, bl.a.
med udødelighet for øyet. Til disse teknikkene hører det som av
enkelte blir karakterisert som "taoistiske yoga-øvelser," og er
referert til allerede i Tao te-ching som er taoismens eldste skrift.
Dette er kroppslige øvelser kombinert med puste-teknikker og
meditasjon. I Tao te-ching, kapittel 10, kan vi lese: "Når du holder
din (flakkende) animalske sjel i tømme, kan du da la være å falle
tilbake? Når du kontrollerer ditt åndedrett så det er blitt mykt, kan
du da forbli som et nyfødt barn?" Og oversetteren Sverre Holt
kommenterer: "Barnet symboliserer renhet og umiddelbarhet. Det
er de taoistiske yoga-øvelser som det her siktes til. Man skal slappe
av, legge vekk oppjagethet og finne indre harmoni." Selv om Holts
kommentar nok er en svær forenkling av hva "taoistiske yogaøvelser" innebærer, gir den i hvert fall en pekepinn om deres alder.
Tao te-ching ble skrevet omkring 300 år f.Kr.
Slike systemer har overlevd - stort sett innenfor hemmelige
brorskap eller ordener - helt fram til i dag og er kjent som Qi Gong.
De ulike Qi Gong-skolene begynte først å åpne seg mot verden
løpet av de siste decennier. Når vi trener Qi Gong og Tai Chi
Chuan er det nettopp vår Qi vi trener.
Å diskutere selve Qi'ens beskaffenhet er imidlertid fremmed for
kinesisk tenking. Dens eksistens tas for gitt. Det som var mer viktig
for oldtidens praktisk orienterte kinesere, var hva Qi'en gjorde og
hvordan den kunne påvirkes. Når Huang-di spør sin livlege Chi Po
om hva Qi er, får han typisk nok som svar hva Qi`en gjør: "Den
øvre Varmer i brystet absorberer de essensielle og fine delene av
maten, varmer huden, fyller kroppen, får håret på kroppen og
hodehåret til å se blankt ut, fyller hele kroppen som tåke eller dugg
og sprer seg over alt og fukter alt som er skapt. Dette kalles Qi."
Den Qi'en som er mest Yin, "tyktflytende", nærmer seg
væskesubstans, mens den som er mest Yang, er praktisk talt uten
substans i det hele tatt. "Yang er kosmisk Qi og hersker i det ytre,
Yin er jordisk Qi og hersker i den indre." (Su Wen).
Det eldgamle begrepet Qi synes å foregripe - med noen tusen år den moderne fysikk, der energi og materie er ulike aspekter av ett
og samme fenomen. Den ensidige fokuseringen på Qi som en mer
eller mindre mystisk energi - som vi ofte får inntrykk av i vestlige
bøker om henholdsvis kinesisk medisin eller orientalsk kampkunst gir med andre ord et ganske fortegnet bilde av Qi'ens natur.
Et organs funksjon er f.eks. kjennetegnet ved dets Qi, og
organforstyrrelser kommer på en eller annen måte til uttrykk
nettopp som "forstyrret" Qi. Hoste er f eks Lungenes Qi som går i
gal retning. Skal man behandle et sykt organ, må man derfor
behandle dets Qi.
Det er Qi som sirkulerer i kanalene (Jing Luo). Det finnes tolv
ordinære kanaler som hver er knyttet til et livsviktig organ, og åtte
"ekstraordinære" kanaler. Når vi setter nåler i spesielle punkter
langs en slik kanal kan vi påvirke selve det organet som er knyttet
til den, dvs. vi kan påvirke og regulere organets Qi. Qi er knyttet til
alle kroppens funksjoner, til fødeopptak, blodets bevegelse og all
livsutforldelse for øvrig. Qi representerer altså både substans og
funksjon på samme tid.
For å se litt på hva dette betyr i praksis:
De seks viktigste formene for Qi - med hensyn til kroppens Qiøkonomi som vi akupunktører alltid må ha i mente - er Opprinnelig
Qi (Yuan Qi), Forsvars-Qi (Wei Qi), Nærende Qi (Ying Qi),
Organenes Qi (Zang Fu Zhi Qi), Kanalenes Qi (Jing Luo Zhi Qi) og
Brystets Qi (Zong Qi). Opprinnelig Qi er lagret i Nyrene (Shen), er
grunnlaget for Nyrenes Qi og står i et nært forhold til alle Nyrenes
aktiviteter. Opprinnelig Qi er substansen "Essens" (Jing) i Qi-form.
Det er en dynamisk bevegende kraft som aktiverer alle kroppens
funksjoner og spiller en avgjørende rolle i fødeopptak og dannelsen
av Blod. Vi kan påvirke Opprinnelig Qi direkte gjennom Yuan
Source-punktene.
Forsvars-Qi er kroppens forsvar mot ytre patogene faktorer (Qi
Xie) og flyter i den ytre delen av kroppen, utenfor kanalene, under
huden. Ettersom det er Lungene (Fei) som kontrollerer "det ytre", er
det Lungene som kontrollerer Forsvars-Qi. Det er denne formen for
Qi som må styrkes hos mennesker som er utsatt for hyppige
forkjølelser og andre infeksjoner.
Nærende Qi er nært knyttet til Blodet (Xue), og beveger seg
hovedsakelig gjennom blodårene og kanalene. Den smører og
ernærer organene og hjelper til med å omdanne de reneste delene av
føden til Blod og Kroppsvæsker (Jin Ye).
Et organs funksjon er som før nevnt identisk med dets Qi, definert
ut fra dets Qi. Når vi behandler et sykt organ, er det organets
disharmoniske Qi vi behandler. Vi må derfor vite hvordan de ulike
organenes normale Qi er, deres funksjoner og retninger. Vi må med
andre ord ha kunnskaper om Organenes Qi.
Kanalenes Qi er den Qi som kontinuerlig flyter gjennom kanalene,
og som vi påvirker med akupunktur. Det er også her vi ofte ser
stagnasjoner manifestert som smertetilstander i muskel-skjelettsystemet.
Brystets Qi finner vi rimeligvis i brystet der det skaper "havet av
Qi." Denne formen for Qi er nært knyttet til Hjertets og Lungenes
funksjoner, til hjerterytme og respirasjon.
Akupunktur i sin klassiske form handler om hvordan man ved hjelp
av forskjellige nåleteknikker og punktkombinasjoner kan styrke
Qi'en der den er for svak, regulere der den er kaotisk, oppløse
stagnasjoner og blokkeringer der dette er påkrevet. Hele den
tradisjonelle kinesiske medisins diagnoseapparat er rettet inn mot å
diagnostisere Qi-disharmonier. Først når vi behersker dette, kan vi
si at vi mestrer akpupunkturen som den kunstarten den er.
Startsiden