Transcript Akupunktur - en gammel men effektiv

Akupunktur - en gammel men effektiv
behandlingsform
av Bruno Aamo, Tromsø
Publisert i Alternativt nettverk
Bildet: Den opprinnelige
forsiden
på
Huangdi
NeiJing Suwen
Den 26. juli 1971 dukket det
opp en artikkel i New York
Times. Forfatteren var
journalisten James Reston
som dekket daværende
president Nixons reise til
Kina. Tittelen lød: "Now,
Let Me Tell You About My
Appendectomy in Peking."
Denne artikkelen skulle bli
historisk
ettersom
den
introduserte akupunkturen
for et vestlig publikum,
tilsynelatende for første
gang. I hvert fall gjorde den
behandlingsmetoden kjent
for et bredere publikum, og fokuset var metodens nærmest
mirakuløse effekt på smerter. Akupunkturen hadde imidlertid på
dette tidspunktet vært kjent i vesten ganske lenge, om enn bare
innenfor en engere krets.
Allerede i 1829 doktorerte den svenske legen Gustav Landgren
ved universitetet i Uppsala over temaet akupunktur, og
franskmannen Soulie de Morant - som i løpet av sin karriere som
diplomat i Kina hadde tilegnet seg kunnskaper om denne eldgamle
behandlingsmetoden - lærte den videre til franske leger i
mellomkrigstiden. Det hadde derfor eksistert en liten, nesten
usynlig akupunkturtradisjon i Frankrike i en årrekke da Restons
banebrytende artikkel kom. Og i England hadde J. R. Worsley
etablert sin akupunkturskole så tidlig som på begynnelsen av
1960-tallet.
Bakgrunn
Vi i vesten har en tendens til å ville datere bakover i tid alle
mulige slags foreteelser i Kinas historie. For eksempel tror vi at
taijiquan, denne ærverdige "skyggeboksingen", har vært bedrevet i
Kinas parker i flere tusen år. Faktum er at taijiquan så dagens lys
først på 1700-tallet, og at treningen i parkene begynte i 1956 etter
et dekret fra kommunistpartiet. Tilsvarende blir det gjerne hevdet
at taoismen er 6000 år gammel. Men 4000 år før vår tidsregning
befinner vi oss dypt inne i Kinas forhistoriske tid, en tid som vi
knapt har noe som helst kunnskap om. De første skrevne kilder
daterer seg til tiden etter år 1300 f.Kr., og den første kjente taoist Yang Chu - skal ha levd på 400 - 300-tallet f.Kr.
Akupunkturens historie er derimot beviselig eldgammel og vi kan
nøste den opp 2500 - 3000 år bakover i tiden.
Akupunktur - sammen med urtemedisin og Chi Kung (qi gong) tilhører den lærde kinesiske medisinen og er, muligvis med unntak
av indisk ayurveda, verdens eldste ubrutte medisinske tradisjon.
De grunnleggende tekstene, som har fått navnet Huangdi Neijing
("Den gule keisers klassiker om indremedisin"), var samlet til
én bok allerede et par hundre år før vår tidsregning. Den
inneholdt en fullt utviklet menneske- og sykdoms-modell med så
vel diagnoser som behandlingsprosedyrer.
At disse prinsippene og behandlingsmetodene har holdt seg mer
eller mindre uforandret helt fram til i dag, sier noe om deres
bestandighet og effektivitet.
Hva er akupunktur?
Ordet "akupunktur" er det latinske navnet som jesuittiske
misjonærer satte på denne måten å behandle sykdom på. "Aku"
betyr nål, mens "punktur" er avledet av ordet "pungere" som betyr
å stikke. Den opprinnelige kinesiske betegnelsen på
behandlingsformen er Zhen Jiu, der Zhen betyr å stikke, mens Jiu
betyr å brenne. Dette tyder på at bruken av moxa (tørket burot eller
artimisia vulgaris) for å varme opp bestemte punkter eller områder
på kroppsoverflaten opprinnelig var like vanlig som
nålebehandlingen ettersom varme-aspektet er innbakt i selve det
kinesiske begrepet.
Ved akupunktur stikkes tynne nåler inn i kroppen på bestemte
steder, og det finnes ca 800 slike definerte "klassiske" punkter som
alle har bestemte funksjoner. Dette er ikke spesielt smertefullt - det
kan for eksempel ikke sammenlignes med et sprøytestikk - men
heller ikke totalt smertefritt. For at man skal få terapeutisk effekt,
prøver akupunktøren å oppnå såkalt de qi hos pasienten. Dette kan
være følelsen av en slags stråling eller sitring som radierer ut fra
punktet og sprer seg langs meridianen, eller arte seg som et lite
elektrisk støt. Dersom de qi uteblir, vil også effekten bli minimal.
Bildet: Artikkelforfatteren i
arbeid
Teorien
Metateori: yin-yang og wu
xing
Vestlig vitenskap har som
en absolutt forutsetning
krav
til
teoriens
motsigelsesfrihet, dvs at noe
ikke både kan og ikke kan
være det samme samtidig.
Dette prinsippet - som
kalles
kontradiksjonsprinsippet ble formulert av den greske
filosofen Aristoteles ca 300
år før vår tidsregning, og
gjør fortsatt krav på å være vår tenknings grunnlov. Annerledes
med kinesisk filosofi: her er det slik at motsetninger ikke utelukker
hverandre, men tvert i mot forutsetter hverandre. Dette uttrykkes i
læren om yin og yang som betyr henholdsvis skyggesiden og
solsiden av fjellet. Yin-yang er ikke esoteriske begreper, men
peker ganske enkelt på verdens prinsipielle motsetningsfylde. Alt
som er lett, varmt, tørt, energetisk osv vil være av yang natur,
mens de motsatte kvaliteter er yin. Men ingenting er naturligvis
bare yang eller yin. Begrepene får først mening når de etableres i
relasjon til sin motsetning, slik at motsetninger konstituerer
hverandre, forutsetter hverandre og går over i hverandre slik natt
går over i dag.
Bildet: Huangti Neijing
Man tenker helt konkret i
yin-yang-termer når man
skal
diagnostisere
en
lidelse: kroppens ytre eller
øvre del vil være yang,
mens det indre og nedre er
yin, for mye varme (feber)
er yang-overskudd, mens
for eksempel nattesvette er
uttrykk for et faktisk yinunderskudd som kommer til
uttrykk som falsk yang,
eller "falsk hete" osv. Det
ideelle er en tilstand der yin
og yang er i relativ harmoni,
og alle våre medisinske
observasjoner vil kunne
organiseres og underordnes et yin-yang-perspektiv.
Mens yin-yang analyserer verdens foreteelser i lys av dynamiske
motsigelser, er det utvikling, endring og vekst som er objektet for
wu xing ("Fem-fase-teorien" eller "Fem-element-læren" som den
også kalles). Wu xing representerer en vekstsyklus (sheng) der de
ulike fasene går over i og/eller kontrollerer hverandre.
Og som med så mye annet i kinesisk litteratur, gis fasene poetiske
navn hentet fra den naturen man kunne iaktta. Vi får derfor en
konstellasjon som ser slik ut: tre -> ild -> jord -> metall -> vann ( > tre). Til disse begrepene kunne man knytte de fleste
forandringer: vår (tre) -> sommer (ild) -> sensommer (jord) ->
høst (metall) -> vinter (vann). I medisinen knyttes så vel
sykdomsutvikling som de indre organer til wu xing.
Kroppens substanser: Qi, blod og kroppsvæsker, jing og shen
I kinesisk medisin sier man at dersom man vil opprettholde god
helse, må man ta vare på "De tre skatter". Innenfor Chi Kung har
man designet ulike øvelser hvis oppgave nettopp er å foredle disse
skattene som består av qi, jing og shen. Qi oversettes ofte med
energi eller kraft, men i oversettelsen til vestlige språk går en del
av betydningen tapt.
Qi er både substans og funksjon, og et organs funksjon er definert
ved dets qi. Hoste er for eksempel lungenes qi som går feil vei,
mens blekt ansikt, tungpustethet, dårlig fordøyelse og følelse av
utmattelse, er tegn på at kroppens generelle qi er i underskudd.
Blod er også en form for qi, men tettere og mer substansielt og i
væskeform, mer yin. Kroppsvæskene er alle andre væsker som
ikke er blod, og utgjør - sammen med blod - kroppens totale yin.
Jing oversettes gjerne med essens, og har blant annet å gjøre med
de arveanlegg man har fått fra sine foreldre. Det er videre knyttet
til seksualitet, fødsel og utvikling. Aldring er tegn på at din jing er
for nedadgående. Shen kan oversettes med sinn eller sjel.
Organsystemer
I motsetning til vestlig medisin, er den kinesiske i langt større grad
opptatt av prosesser enn strukturer. Når man derfor spør om hva et
organ er, får man som svar hva det gjør. Et organ blir med andre
ord mer oppfattet som en funksjonskrets - en samling aktiviteter enn en materiell konstruksjon. Vi kan som et eksempel se på
leveren. Her er vi ikke opptatt av dens plassering, form, vekt,
størrelse og farge, men derimot av det som oppfattes som dens
funksjoner: og dens viktigste funksjon er å "regulere den frie
flyten av qi og blod i kroppen", og dermed å "beskjære det
ekstreme." Videre "lagrer den blodet" og "regjerer senene". Den
"åpner i øynene", "influerer på seksualiteten" og har med en
bestemt psykisk funksjon (sjels-elementet hun) å gjøre. Dette betyr
at en rekke psykiske kvaliteter - som for eksempel sinne og
depresjoner - samt en del smertetilstander knyttes til leveren. Det
samme gjelder stivhet i muskler og sener, en del øyelidelser samt
noen problemer av seksuell art.
Når vi snakker om organer ut fra det kinesiske konseptet, er det
viktig at man ikke blander det sammen med vestlig medisinsk
tenking. Jeg kan ikke understreke sterkt nok at det som
diagnostiseres som en organsykdom innenfor tradisjonell kinesisk
medisin, for eksempel i hjerte, nyre eller lever, sjelden har noe
som helst å gjøre med det man i vesten regner for sykdom i de
samme organene.
Som tidligere nevnt er et organs funksjon definert ved dets qi, og
når noe er galt med organet, kommer dert til uttrykk ved at dets qi
ikke er som den skal, eller ved for mye (shi) eller for lite (xu) av
yin (kulde eller fuktighet) eller yang (varme eller tørrhet).
Også organene er ordnet etter yin-yang-prinsippet der man regner
de seks "hulorganene" (fu) (tynntarm, tykktarm, mage, urinblære,
galleblære og san jiao) som yang-organer, og de fem
"svamporganene" (zang) (hjerte, lunger, milt, nyre og lever) til
yin. Hjertesekken eller pericard er et slags "tilleggsorgan" til
hjertet. San jiao (som betyr Den Trefoldige Varmeren) er for øvrig
et glimrende eksempel på kinesisk anatomi: "organet" består
utelukkende av funksjoner og har knapt nok noen struktur i det
hele tatt. Det finnes også en rekke såkalte "ekstraordinære"
organer. Hjernen er et av dem, og tenking og følelser knyttes både
til hjerte og hjerne.
Meridianer og punkter
De såkalte meridianene (egentlig "kanaler" eller "baner", Jing
Luo) er kanaler et stykke under huden der qi’en flyter gjennom
kroppen, forbinder organene med hverandre, og forbinder det
indre med det ytre. Hvert av yin og yang-organene (zang fu) har
knyttet til seg en meridian, slik at vi har seks yang-meridianer og
tilsvarende yin-meridianer. Det er på denne måten tolv ordinære
meridianer. I tillegg har vi åtte såkalte "ekstraordinære"
meridianer, der bare to av dem har selvstendige punkter.
Akupunkturpunktene er definerte punkter langs meridianene, og
disse punktene nåles fra noen millimeter og til flere cm i dybden,
avhengig av plasseringen. Hvert punkt har en rekke ulike
funksjoner og kroppsområder som det virker inn på. For eksempel
finner vi et av de viktigste punktene for magen (zusanli St. 36)
under kneet. Akupunkturbehandling består i at man nåler
forskjellige punkter i kombinasjon, og nålene manipuleres med
ulike teknikker.
En populær misforståelse er at dersom man har smerter som svarer
til punkter på et organs meridian, så er det noe galt med det
aktuelle organet. De fleste kjenner til punkt nummer 4 på
tykktarm-meridianen (hegu L.I. 4) som er lokalisert til området
mellom peke- og lang-finger. Dette er et punkt som ikke sier noen
verdens ting om tykktarmens beskaffenhet, men som ofte brukes
ved behandling av feber, tannpine, pannehodepine eller andre
smertetilstander.
Sykdommer diagnostiseres ut fra "De åtte prinsipper" som angir
noe prinsipielt om lidelsens karakter og plassering: indre-ytre,
varm-kald, overskudd-underskudd og yin-yang. Det som ofte
avgjør om en behandling blir suksessfull eller ikke, er - gitt at
diagnosen
er
korrekt
nålekombinasjonen
og
manipulasjonsteknikken
(styrkende,
svekkende
eller
harmoniserende).
Bildet:
Illustrasjon
fra
Neijings 2. del, Lingshu
(den spirituelle akse), som
omhandler akupunktur
Akupunktur i dag
Hva kan behandles?
I Kina har akupunkturen til
alle tider vært brukt som
behandlingsmetode for de
fleste lidelser. Dette var
naturligvis årsaken til at
Kinas
kommunistiske
ledelse, med sin sans for
pragmatiske
løsninger,
inkluderte den tradisjonelle
medisinen i det offentlige
kinesiske
helsevesen
allerede i 1959 og sidestilte
den
med
vestlig
skolemedisin.
Akupunkturen representerte
en innlysende mulighet til å
oppnå kolossale helsegevinster på en lite kostnadskrevende måte.
Man hadde rett og slett ikke råd til å la det være. Verdens
helseorganisasjon (WHO), der Gro Harlem Brundtland nå er
generalsekretær,
erkjente
tidlig
akupunkturens
globale
helsemessige potensial, og offentliggjorde i 1978 en liste over 28
lidelser der man spesielt anbefaler denne form for behandling.
Akupunktur er fortsatt en behandlingsmetode som brukes til det
meste. Effekten på smerter er godt dokumentert, ikke minst
smerter i muskel/skjelettsystemet, samt hodepine og migrene.
Dessuten brukes det hyppig ved ulike "kvinneproblemer" som
menstruasjonsplager,
infertilitet,
svangerskapskvalme,
brystbetennelse og klimakteriebesvær. Ved kreftbehandling har
akupunktur vist seg å være en billig, smertefri og effektiv måte å
fjerne eller redusere kvalme. Ellers kan nevnes astma og andre
luftveislidelser,
fordøyelsesbesvær
og
mageproblemer,
spedbarnskolikk, allergi og sykdommer i urinveiene. Akupunktur
har også vist seg å være et verdifullt hjelpemiddel ved
vektreduksjon og røykeavvenning. Listen kan lett gjøres betydelig
lengre.
I Norge og vesten for øvrig
Etter at akupunkturen var blitt kjent for et vestlig publikum, var
det mange som rimeligvis fattet interesse for denne "mirakuløse"
behandlingsformen, og reiste til Kina for å studere. Kina svarte
med å etablere et standardkurs samt utdanningsinstitusjoner for
utenlandsstudenter i flere byer. Et slikt kurs ble kalt Basic Course
("Grunnkurs") og var en intensiv fulltidsutdanning som tok tre
måneder. Her var det utelukkende fokusert på kinesisk-medisinsk
tenking og behandling. De medisinske kunnskapene (anatomi etc)
som er en nødvendig ballast når man skal drive denne type
virksomhet, måtte man ha på forhånd. En av de største og viktigste
institusjonene var - og er fortsatt - China Beijing International
Acupuncture Training Centre (CBIATC) i Beijing.
Vel hjemme i vesten etablerte noen av pionerene fra disse
sentraene egne skoler som vanligvis var organisert som treårig
deltidsutdanning siktet inn på mennesker som allerede hadde en
helsefaglig utdanning (leger, fysioterapeuter, tannleger,
sykepleiere osv). For de som ikke hadde noen medisinsk bakgrunn
ble det til en flerårig fulltidsutdanning ettersom skolemedisinske
fag også måtte dekkes inn.
På denne måten fikk akupunkturen fotfeste i Europa og USA. Etter
hvert kom også fagbøker som var tilrettelagt for et vestlig
publikum.
Etter noen år meldte behovet seg for mer kunnskap, og Kina svarte
med å etablere Advanced Course ("Avansert Kurs"), et nytt tre
måneders intensivkurs for å videre- og etterutdanne akupunktører.
Og i vesten resulterte dette i at flere akupunkturskoler etter noen
tid ga et tilsvarende tilbud om etterutdanning og etter hvert
inkluderte Avansert Kurs i grunnutdanningen. Avansert Kurs
representerer med andre ord den ypperste akupunkturudanningen
man overhodet kan skaffe seg i den vestlige verden og tilsvarer
legeutdanningen i tradisjonell kinesisk medisin i Kina. Tittelen
"lege" er imidlertid i Norge forbeholdt mennesker med
embetseksamen i medisin, og man kan av den grunn ikke bruke
tittelen "kinesisk lege" uten å komme i konflikt med
kvakksalverloven.
I og med akupunkturens inntreden på helsearenaen, dukket
naturligvis også de mer useriøse variantene opp: kurstilbud som
lovet akupunktør-kompetanse etter noen helger og yrkesutøvere
som forespeilte urealistiske behandlingseffekter, som for eksempel
å fjerne forkalkninger fra ledd. Tittelen "akupunktør" er ikke
beskyttet, slik at hvem som helst i praksis kan kalle seg det. Dårlig
utdannede "akupunktører" har derfor i mange tilfeller brakt denne
eldgamle kunsten i vanry.
I
Norge
foregår
det
meste
av
den
fullverdige
akupunkturutdanningen i regi av to skoler: Nordisk
Akupunkturhøgskole - som er den eneste skolen i Europa som er
godkjent som avdeling av CBIATC - og Norsk Akupunkturskole.
Det finnes også to store seriøse akupunktør-organisasjoner: Norske
Akupunktørers Hovedorganisasjon (Naho) og Norsk forening for
klassisk akupunktur (NFKA). For å bli medlem krever begge
organisasjonene at man både skal ha en vestlig medisinsk
grunnutdanning, og Avansert Kurs i akupunktur.
Moderne akupunkturmetoder
Intramuskulær Stimulering (IMS)
Intramuskulær stimulering er en moderne form for akupunktur
som har nålen som eneste fellestrekk med den klassiske
akupunkturen. Den bygger på moderne medisinsk forskning og
teknikkene krever grundige kunnskaper om menneskets anatomi.
Den grunnleggende forskingen ble gjort av de amerikanske legene
Travell og Simons som med sine banebrytende arbeider kartla
sammenhengen mellom smertefokus (såkalte "triggerpunkt") og
smertenes utstråling ("referert smerte"). Man har funnet et samsvar
på 70% mellom de klassiske akupunkturpunktene på kroppen og
triggerpunktplassering. Triggerpunkbehandling kan derfor forstås
som en slags bro mellom den tradisjonelle kinesiske medisinen og
vestlig skolemedisin.
Mens Travell og Simons benyttet injeksjoner og is-spray som
virkemiddel, var det den kinesisk-kanadiske anestesiprofessoren
C. Chan Gunn som tok i bruk akupunkturnålen - og oppnådde
bedre effekt ved hjelp av "tørr nål" enn hans kolleger gjorde med
kortison-injeksjoner. Hans metode er også den klassiske
akupunkturen fullstendig overlegen når det gjelder effekt på
smerter i muskel-skjelettsystemet (tennisalbuer, rygg- og
nakkesmerter osv).
Mikroteknikker: øre- og skalleakupunktur
"En nål i øret for slanking og mot røyking" er det eneste mange
forbinder med akupunktur. øreakupunkturen er imidlertid bare en
liten del av akupunkturen, og det er dessverre heller ikke så enkelt
som at "en nål i øret" kan kurere såvel vektproblemer som
nikotinsug.
Øreakupunkturen ble skapt av den franske legen Paul Nogier. I
1957 oppdaget han at flere av hans pasienter med suksess var blitt
behandlet for isjiassmerter av lekmenn som hadde brent dem på et
bestemt sted i øret. Dette førte til at Nogier startet et
forskningsprosjekt som varte i flere år, der han kartla en hel rekke
punkter i øret som har effekt på så vel indre organer som på
smerter. Kineserne ble raskt oppmerksomme på Nogiers arbeider,
og startet egen forskning på fenomenet. Det eksisterer derfor både
en fransk og en kinesisk versjon av øreakupunkturen, som til dels
skiller seg sterkt fra hverandre.
Øreakupunkturen er relativt enkel å lære og er derfor er blitt svært
populær. Den brukes vanligvis som tillegg til kroppsakupunkturen,
og kan overhodet ikke erstatte denne. De fleste akupunkturskoler
har kurser i øreakupunktur blant tilbudet til sine studenter.
Noen av de siste landevinningene innen akupunkturfaget, er
skalleakupunkturen. Pioneren her var den kinesiske legen Jio
Shunfa som begynte å publisere resultatene av sine arbeider i mars
1971. På samme måten som med IMS er det også når det gjelder
skalleakupunktur den moderne medisinsk viten som er førende for
så vel forskning som behandling. Skalleakupunkturens grunnlag er
skolemedisinens kunnskapene om hjernes anatomi, fysiologi og
funksjoner. Det er spesielt sykdommer og skader i
sentralnervesystemet (parkinsons sykdom, hjerneslag osv) som blir
behandlet ved hjelp av disse teknikkene.
Som tilfellet var med øreakupunkturen har det utviklet seg flere
skoler innenfor skalleakupunkturen. Spesielt ser den japanske
YNSA (Yamamoto New Scalp Acupuncture) til å gi svært gode
resultater.
Mindre lidelse - penger å spare
I det fattige Kina hadde man ikke råd til å kaste vrak på
akupunkturen. Det er et tankekors at vi i Norge - et land med et
helsevesen som nærmest er bankerott - velger å se bort fra det
formidable potensialet akupunkturen representerer, både
økonomisk og med hensyn til å redusere lidelse. For å nevne et par
opplagte eksempler: vi vet at akupunktur har dokumentert effekt
på kvalme ved kreftbehandling og at adekvat medikamentell
kvalmestillende behandling koster svimlende summer hvert år,
mens akupunktur er svært lite kostnadskrevende. Når det gjelder
smertetilstander i muskel-skjelett-systemet er intramuskulær
stimulering uten sammenligning det mest effektive som finnes.
Også her kunne det vært mye å hente både når det gjelder å
forkorte og redusere smertetilstander - men også
samfunnsøkonomisk ved å få folk raskt tilbake i arbeid.
Startsiden