Transcript Logos Nytt nr.10 Er det juks å bruke protese

Logos Nytt Nr. 10, 2013
ER DET JUKS Å BRUKE PROTESE?
Søndag 8. desember gikk det et program på NRK2 med tittelen ”Et liv med dysleksi”. Mange kjente
dysleksiforskere ble intervjuet, i tillegg til en rekke personer med førstehånds erfaring med hvordan
det er å leve med dysleksi. Programmet var både interessant og lærerikt. Spesielt gjorde intervjuet
med en godt voksen mann inntrykk. Han fortalte om hvordan han hele livet hadde strevd med å lære
å lese, og om hvordan han først som 13-åring hadde ”knekt koden”. Opplevelsen han satt igjen med
etter endt skolegang, var et skoleløp med ett fokus: å lære å lese. Denne ene tingen som han
tilfeldigvis ikke behersket. Hans sterke sider ble oversett eller i beste fall satt på vent, i påvente av
først å oppnå funskjonell leseferdighet. Men selv som voksen behersket han lesekunsten dårlig!
Likevel ville de fleste i hans omgivelser beskrive han som en vellykket person. Hvorfor? Fordi han
hadde en god jobb, kone, familie og eget privateid hus. Det viste seg at definisjonen på å ha ”lykkes” i
liten grad var fundert på personens lese- og skriveferdighet!
I skolesammenheng er balansegangen mellom intervensjon og kompensasjon imidlertid svært
vanskelig. Kanskje er den ekstra vanskelig i tilknytning til lesing, da lesing er en såkalt grunnleggende
ferdighet. Det betyr at lesing er en forutsetning for læring i en rekke fag. Videre lever vi i et svært
skriftspråklig samfunn, noe som utvilsomt gjør mangelfullt utviklet leseferdighet til et stort handicap.
Mannen vi møtte i det omtalte TV-propgrammet fungerte godt, men da med solid støtte fra ulike
kompensatoriske hjelpmidler. Det vanskelige valget i opplæringssammenheng er å avgjøre når det
eventuelt er riktig å gi slipp på tiltakene, for heller å satse på kompensatoriske hjelpemidler?
Forstå meg riktig: Å beherske lesekunsten bør utvilsomt være det overordnede målet for alle elever i
grunnskolen. Og jeg har også selv ved flere anledninger oppmunteret både lærere og foresatte til å
våge å sette fag og kompetansemål til side, for å ha fokus på dette ene: Å bli å god å lese.
Begrunnelsen har vært opplagt: Du vil alltid få nye muligheter til å tette faglige hull, gitt at du kan
lese. Dagens Logos Nytt representerer ingen motsats til disse tidligere standpunktene. Men jeg må
ærlig innrømme at min iver etter fortsatt styrking av svake delferdigheter, blir utfordret i møte med
personer som denne mannen som ble intervjuet på NRK2. Kan all verdens beste intensjoner forsvare
Logos Nytt Nr. 10, 2013
fortsatt styrking av de samme delferdighetene for 8. år på rad? Eller er det lov, og kanskje det eneste
riktig, å på et tidspunkt erkjenne at ”nok er nok”?
Dave Edyburn1 tar opp til debatt nettopp denne vanskelige balansegangen mellom intervensjon og
kompensasjon i skolen. Han skriver treffende om vår manglende kjennskap til ulike tekniske
hjelpmidler, samt motviljen vi har i forhold til det ”å gi opp”. Slike beslutningsprosesser er langt
vanligere innenfor fagområder knyttet til fysiske mangler og utfordinger. Men så er også svaret langt
mer opplagt her. Om du for eksempel har redusert styrke i en arm etter en operasjon, vil ingen nøle
med å henvise til fysikalsk trening. Er armen derimot blitt amputert, er forstatt styrking mindre
akutelt. Som lærere er vi mestere i å styrke. Vi finner stadig nye måter å lære gammel kunnskap på.
Vi deler opp fagstoffet i mindre deler, finner nye innfallsvinkler, reduserer læremengden, øker
antallet repetisjoner osv. Alt dette for at måloppnåelse skal være mulige for alle. Men er metodene
våre så vellykket som vi liker å tro, når elever fortsatt sliter med basiskometansen på trinn 10?
Forskning viser heldigvis at de aller fleste lærer å lese, også elever med dysleksi. Diskusjonen om
intervensjon versus kompensasjon er derfor sjelden en diskusjon om enten-eller, og oftere en
diskusjon om både-og. Men det finnes likevel enkelttilfeller hvor hjelpemidler bør benyttes for å
kompensere for mangelfull leseferdighet, ikke supplere. En slags ”leseproteste”, om du vil. Ved hjelp
av denne ”lesesprotesen” kan elever som tidligere har hatt egne planer og bøker, nå inkluderes igjen
i klasserommet og kanskje få de samme leksene som medelevene. Å nå kompetansemålene i
samfunn, RLE og historie er ikke lenger urealistisk. En får lik mulighet til læring, måloppnåelse og
samme sjanse til å vise hva en har lært til prøver og eksamener. For en mulighet!!! Men er det ikke
juks å bruke (lese-)protese da?
På kurs får jeg ofte spørsmål om bruken av kompensatoriske hjelpemidler. Hva finnes og når skal de
ulike hjelpemidlene brukes? I den forbindelse får jeg også noen ganger informasjon om lokale
prosedyrer for fjerning av hjelpemidler og ekstrautstyr til eksamen. Begrunnelsen for
fremgangsmåten ligger oftest i ”likhetsprinsippet”. Alle skal konkurrere under ”samme forhold”.
Men kan vi si at vi tilbyr like ”konkurranseforhold” når vi fjerner hjelpemidler eleven har fått tildelt
og vanligvis bruker? Vi fjerner jo aldri hørselshemmedes høreapparat eller skrur ned ekstra montert
lys?
Som lærere og spesialpedagoger tror jeg vet mer enn de fleste om de mange veier til Rom. Og om
målet virkelig er at alle elever skal nå Rom, tror jeg valget av fremkomstmiddel noen ganger må være
underordnet. Ja, på sikt ser jeg heller ikke bort fra at vi til og med kan være bedre tjent med elever
som fungerer godt med støtte, heller enn en gruppe elever som kommer til kort – uten hjelp.
Utdrag fra Under Radaren av Bjørn Eidsvåg:
«….godord vanka sjeldent
og ømhet va motbydelig
han kom seg gjennom skulen
kamuflert og utydelig
alfabetet va ei gåta
også da han blei ein mann
men bilder leste han bra
og å jobba kunne han
under radaren, under radaren
bevarte han litt stil
og forstanden
under radaren, under radaren
skapte han seg et stille liv
- stealthmannen»
2
han va kje veldig synlig
du hørte knapt hans åndedrett
altfor tidlig blei han mester
i kunsten å bli øvesett
ingen va sterkt ønska
der han blei smidd te mann
dei va snarare i veien
vekk fra den veien ville han”
Logos Nytt Nr. 10, 2013
Med ønske om en riktig god jul og et godt nytt år!
Vennlig hilsen
Ingjerd Høien-Tengesdal
Faglig leder
1
Edyburn, D. Remediation vs. compensation: A critical decision point in assistive technology consideration .
http://anzatresearch.wikispaces.com/file/view/Edyburn+2002RemediationvsCompensation.pdf
3