Transcript I lyset fra fullmånen

I lyset fra fullmånen
Øksedrapene på Saksebøl i Hobøl for to hundre år siden
Av Sven Lindblad
I 2009 var det to hundre år siden mordene på
det tidligere gjestgiverstedet Saksebøl i Hobøl i
Østfold. Det kan være grunn til å se nærmere
på denne saken, ikke minst fordi omstendighetene rundt oppklaringen og tilståelsen er
feilaktig framstilt i politiadjutant Paul
Holmsens bok om Kristiania politis historie. En
som har undersøkt grundig hva som egentlig
skjedde, er historikeren Ole Andreas Øverland.
Han publiserte sine funn i 1904.
Det var så «leit» på Saksebøl
Tidlig om morgenen 1. nyttårsdag 1809 ble den
lille gutten Kristian Svendsen sendt bort til
landhandler, gjestgiver og bonde Johannes Jensen
på Saksebøl i Hobøl for å kjøpe kaffe. Kristian
hadde nettopp flyttet inn sammen med sin mor hos
Marte Pedersdatter på naboplassen Gleden – også
kalt Saksebølhytta - som lå under en av Ligårdene. Moren til Kristian het Eli Mikkelsdatter.
Hun var blitt enke, og det skulle holdes auksjon på
gården hennes en av de nærmeste dagene. De to
kvinnene ville innvie det nye året og sendte gutten
av gårde etter kaffe.
A - Historikeren O. A. Øverlands bok om
Da Kristian kom fram, sto døra på klem.
drapene på Saksebøl kom ut i 1904
Han gikk inn i huset, gjennom stuen og videre inn i
værelset til tjenestefolkene. Deretter løp han hjem med uforrettet sak. Eli og Marte syntes nok
gutten så underlig ut. De ville vite hvorfor han kom tomhendt tilbake, men det var ikke mulig å få
ham til å si hva som var galt. Etter hvert fikk han likevel fram at det var så «leit» der borte på
Saksebøl.
Først tok de to kvinnene ikke særlig notis av det gutten sa, men det skulle vise seg at han
hadde gode grunner for sin oppførsel. Snart kom Kristian Paulsen, en av gårdsguttene på
nabogården Hvam, løpende nedover mot dem mens han ropte og skreik. Han var skrekkslagen, men
fikk likevel fram at det var skjedd fryktelige drap oppe på Saksebøl, og at de måtte skynde seg å
komme og hjelpe. Selv hadde han vært på vei til kirken, fortalte han. Da han passerte Saksebøl,
hadde han kommet på at han kanskje kunne få sitte på med gjestgiver Johannes Jensen - dersom han
skulle kjøre til kirken med hest og vogn. Plasskona Marte Pedersdatter ble med gårdsgutten for å se
hva som var skjedd, men like etter trakk hun seg lamslått tilbake. Det hun så, gjorde så sterkt
inntrykk på henne at hun fikk psykiske problemer lenge etterpå. Snart var folk i nabolaget varslet,
og da de kom fram til Saksebøl, fant de gjestgiveren selv, hans to gårdsgutter og tjenestepiken
liggende drept i sine senger. Av kildene framgår det at de var «myrdede paa en saa skrækkelig og
grusom Maade, at ikkun Øienvidner derom kan gjøre sig den rigtige Forestilling».
2
Skulle få unngjelde
I tiden like før drapene - i desember 1808 - hadde den svenske skredderen Peter Westerstrøm
oppholdt seg på Folkestad i Våler, hvor han sydde klær. Han arbeidet både for kona på gården og
andre i omegnen som hadde bruk for ham. Folkestad lå omkring en mil fra Saksebøl. Kvelden før
mordene, nærmere bestemt nyttårsaften 31. desember 1808, brøt Westerstrøm plutselig opp fra
Folkestad. Det led allerede mot sengetid, så folkene på gården syntes at det var et underlig påfunn.
De forsøkte å overtale ham til å bli. Men nei – han måtte komme seg av gårde, for han skulle gå inn
til Moss, sa han. Han spiste aftensmat sammen med de andre og forlot deretter gården klokken halv
åtte på kvelden. Det var en kald vinterkveld, men likevel var han ganske tynt kledd. Han hadde på
seg en grønn ettersittende frakk, en kort, tettsittende jakke eller spencer i et mørkt stoff og grå
ridebukser. På hodet hadde han en hatt med høy pull.
Westerstrøm gikk ikke mot Moss, men la veien nordover utenom gårdene for ikke å bli sett.
Han var frustrert, og tankene svirret rundt i hodet. Nå skulle endelig noen få unngjelde for at han
hadde blitt motarbeidet. Da han kom fram til Skjelfoss i Hobøl, fant han fram en øks hadde gjemt
der for kort tid siden. Så fortsatte han nordover i retning Saksebøl.
B - Saksebøl i Hobøl fotografert i 1955. (Flyfoto: Widerøe. Østfold fylkes billedarkiv)
Forlovet med Marlene Kjærstad
Hvem var denne Peter Westerstrøm? Han hadde kommet til Norge fra Sverige i 1806. Han oppholdt
seg først i Fredrikshald (Halden), men flyttet så til Moss. I februar 1808 fikk han borgerskap som
skredder i Moss, men han flakket mest rundt til gårdene i omegnen og tilbød sine tjenester. Når han
hadde penger, spanderte han gjerne drikkevarer på andre og fikk på den måten mange nye
bekjentskaper. Også hos kvinnene gjorde han lykke. Han ønsket å gifte seg med en velstående pike
og komme seg opp og fram i samfunnet. Westerstrøm hadde særlig festet seg ved den 23 år gamle
vakre Marlene Kristoffersdatter på gården Kjærstad i Garder sogn i Vestby prestegjeld. Det var en
av de fineste gårdene i Garder, og velstanden på Kjærstad var godt kjent. Foreldrene var døde, og
Marlene hadde 400 riksdaler i farsarv. Det var sønnen Andreas som nå hadde overtatt gården.
Andreas hadde fire søstre. Den eldste var gift med Even Reiersen Hvam som var en av gjestgiveren
Johannes Jensen Saksebøls naboer. De tre yngste jentene Helene, Marlene og Maria var fremdeles
hjemme på gården. Både Helene og Marlene var over tyve år. Det var vel kjent at Johannes Jensen
3
var interessert i Helene, og nå hadde Peter Westerstrøm lagt an på den yngre søsteren Marlene. Hun
likte ham ganske godt, og de to ble forlovet. Sett med våre øyne i ettertid, var Marlene sammen med
en livsfarlig psykopat, men det kunne hun ikke vite.
Marlene reagerte likevel på at svensken hadde hastverk og presset på for å få i stand bryllup.
Hun begynte å forhøre seg om hva hennes formynder Stener Larsen Gon og de nærmeste vennene
mente om Westerstrøm. Formynderen hadde sett en attest fra en prest som svensken påsto han
hadde fått i Stockholm. Der sto det at han var fri og frank og ikke bundet av noe ekteskapsløfte på
sitt hjemsted. Attesten hadde påtegning av sogneprest Langberg i Moss, men formynderen var
likevel ikke sikker på at alt var som det skulle være med denne underlige «attesten». Han syntes
dessuten at det var merkelig at skredderen ikke hadde noe ordentlig svennebrev å vise til. Det var så
mange slags svensker som kom til vårt land, mente Stener Gon, og det var ikke lett å vite om
Westerstrøm hadde flyktet hit eller ikke. Men Marlene måtte selv ta avgjørelsen. Også svogeren
Even Hvam var skeptisk til Westerstrøm. Da svensken fortsatte å presse på for å fastsette en
bryllupsdag samme høst, valgte Marlene å heve forlovelsen etter at de hadde vært sammen i et halvt
år, og hun returnerte gavene han hadde gitt henne.
Westerstrøm tok dette hardt. Marlene prøvde å vri seg unna ved å si at det egentlig ikke sto
på henne, men at det var andre som fikk henne til å tvile. Svensken ville vite hvem disse var, men
Marlene ville ikke si noe mer. Skredderen skjulte ikke på noen måte sin hjertesorg, og han kunne si
underlige ting. «Skjønt hun senere ikke kunde huske det, kunde det jo nok være muligt, at han
havde forestillet hende at ''hans Sanser vilde blive forvirrede, saa han vilde gjøre en Ulykke, som
vilde blive skrækkelig for Menneskeslægten''. Hun havde sikkerlig ikke paa langt nær havt
Forstaaelsen af, hvad der skulde ligge i disse høit svungne ord», skriver O. A. Øverland. Nå
gjenstod det ikke annet for ham enn å skyte seg, var et annet av hans utsagn. Men folk i bygda la
ikke noe større vekt på det han sa. Et gammelt ordtak gikk jo ut på at «en hund som gjør, biter
ikke», og mange mente at han først og fremst var ute etter Marlenes penger. Hans prat om det store
tapet han hadde lidd, passet dessuten dårlig med hans adferd og frie omgang med kvinner.
Det var bare to i bygda som i første omgang syntes synd på svensken. Den ene var gjestgiver
Johannes Jensen på Saksebøl. Han mente at Westerstrøm i grunnen var en bra kar, og han betraktet
ham som sin venn. Den andre het Tarald Taraldsøn Garmann. Men både Jensen og Garman mente
likevel at Marlenes penger trolig var det viktigste for skredderen, ikke minst fordi han hadde pådratt
seg gjeld. Johannes Jensen endret snart sitt positive syn på Westerstrøm og ble ganske avvisende
mot ham.
Tanken på hevn ble mer og mer framtredende hos Westerstrøm, og han stjal en pistol hos
Tarald Garmann med tanke på å skyte Marlene først - og så seg selv. Han skal også ha vært på
Kjærstad for å gjennomføre dette, men Marlene var ikke hjemme, så det hele måtte utsettes. I tillegg
begynte han nå å formulere tanker som gikk ut på at når han likevel ikke kunne overleve som et
sømmelig menneske, men nødvendigvis måtte forbli en kjeltring, så skulle han være kjeltring i en
slik grad at han ble berømt. Disse grubleriene ga ham færre mentale sperrer, og han ble åpen for å
gjøre ting som han før ikke hadde tenkt seg. På en reise fra Kristiania til Fredrikshald var han om
bord i en båt sammen med en fraktemann og en liten gutt. Fraktemannen hadde tydeligvis mange
penger, og Westerstrøm var inne på tanken å drepe både fraktemannen og gutten – for deretter å ta
pengene og returnere så fort som mulig til Sverige. Men motet sviktet ham.
Da han kom tilbake til bygda etter denne turen, svirret ryktene om at Johannes Jensen på
Saksebøl strevde med å betale ut sine medarvinger. Utbetalingene skulle skje like over nyttår, og
Jensen hadde visstnok samlet et betydelig beløp i pengeskrinet sitt. Saksebøl var et sted som
Westerstrøm hadde besøkt ganske mange ganger, særlig mens han var forlovet med Marlene
Kjærstad. Han var blitt godt mottatt, men det kunne nok ligge beregning bak dette. Johannes Jensen
hadde planer om å fri til Marlenes eldre søster Helene, og det ville være fornuftig å sikre seg støtte
fra en kommende svoger. Først etter at forlovelsen ble brutt, hadde Jensen blitt mer kjølig overfor
Westerstrøm. Han fornærmet også skredderen ved å si rett ut at det var på sin plass at Marlene
gjorde det slutt, for han ville ha forlatt henne når han hadde fått tak i pengene. Svensken husket
dette godt, og han begynte å tenke på å drepe Johannes Jensen. Han fortsatte derfor å vanke på
4
Saksebøl og gjøre seg enda bedre kjent med stedet. Noen ganger hadde han med seg et gevær og
ville ha Jensen med på jakt. Dersom han var heldig, kunne han kanskje få drept ham med et
vådeskudd - eller få skutt ham bakfra. Men Johannes Jensen hadde aldri lyst til å gå på jakt sammen
med Peter Westerstrøm.
Da julen nærmet seg, tok kona på Folkestad i Våler kontakt med svensken for å få sydd klær
til den forestående høytiden. Det passet ham bra. Han flyttet midlertidig inn på gården, og han dro
rundt i omegnen for å tilby sine tjenester. Snart la han merke til ei øks som lå og slang på Folkestad.
Den var ikke så stor, men ganske tykk og tung med en svær øksehammer. Eggen endte i en spiss og
var omkring fire tommer lang. Skaftet var brukket, men svensken satte på et nytt, kort skaft og
gjemte øksa.
På Folkestad traff han den 21 år gamle Berte Knudsdatter som vekket Westerstrøms
interesse. Han fortalte henne at han hadde vært forlovet med Marlene Kjærstad, men at hun hadde
holdt ham for narr. Derfor var han sint på henne, men han var enda mer sint på Johannes Jensen på
Saksebøl, som han mente var skyld i at det hadde gått galt.
En dag i romjulen tok Westerstrøm med seg et gevær som hang i stua på Folkestad og sa han
skulle på jakt. Uten at noen så det, fikk han også med seg øksa. Om kvelden kom han innom på
Saksebøl, men det var for mange mennesker der til at han kunne få gjennomført sine planer. Det er
også mulig at Johannes Jensen ikke var hjemme denne kvelden, men hadde reist til en slektning i
Moss. Westerstrøm hadde med seg geværet da han gikk inn i huset, og han forklarte at han var ute
og jaktet. På hjemveien til Folkestad gjemte han øksa med tanke på å plukke den opp igjen så snart
som mulig og prøve igjen. Den neste anledningen kom allerede på nyttårsaften. Vi har sett hvordan
Westerstrøm brøt opp da det gikk mot sengetid, og til de andres forbauselse forsvant han tynnkledd
ut i kulda og kveldsmørket med beskjed om at han måtte til Moss. Men isteden plukket han opp
øksa og satte kursen nordover mot gjestgiveriet på Saksebøl.
En nølende morder
Det var omtrent klokken halv ti om kvelden den 31. desember 1808 at Peter Westerstrøm kom fram
til Saksebøl. Øksa hadde han gjemt innenfor jakken, og den hadde gnagd hull på tøyet underveis.
Gjestgiver Johannes Jensen og tjenestejenta var fremdeles oppe da svensken banket på, mens de to
gårdsguttene hadde lagt seg. Westerstrøm sa at han hadde tenkt å gå i kirken dagen etter. Det var
derfor han var på disse kanter såpass seint på nyttårsaften, og han ville gjerne å få bli på Saksebøl
natten over. Johannes var nølende og sa han hadde lite sengeklær, men skredderen innvendte at han
bare trengte en benk og en dyne, for det var ikke nødvendig for ham å kle av seg. Gjestgiveren gikk
med på dette, og tjenestejenta hentet noe sengetøy som hun la på en benk ved kakkelovnen.
Westerstrøm fikk gjemt øksa nær ytterdøra før den litt senere ble stengt av tjenestejenta. Klokken
elleve gikk Johannes Jensen til sengs og slukket lyset. Westerstrøm la seg på ovnsbenken, og de to
mennene ble liggende en stund og prate, særlig om handel med salt og tobakk. Men snart døde
samtalen hen.
Svensken kunne høre på gjestgiverens dype åndedrett at han hadde sovnet, men selv lå han
våken. Omfanget av det han hadde planlagt å gjøre, var så stort at han nølte. Han hadde hørt at
tjenestejenta snakket med gårdsguttene etter at han hadde lagt seg. Det sto derfor klart for ham at
han også måtte bringe disse tre til taushet etter at han hadde tatt seg av Johannes Jensen. Borte på
veien var det ingen ferdsel å se, og alt var stille. «Hele Egnen laa i Fuldmaanens bjarte Skjær, og
dens Lysning faldt ind i Værelset, hvor Skrædderen væltede sig i uro paa Bænken», skriver O. A.
Øverland. «Allerede tidlig paa Natten havde han staaet op og hentet Øksen ind fra Forstuen. Men
fra dette Øieblik af var der også foregaaet en voldsom Strid i hans Indre. Snart lagde han sig ned på
Bænken; snart var han oppe paa Gulvet».
Mens tankene svirret rundt og rundt i hodet, gikk svensken fra ovnsbenken fram mot sengen
til Johannes Jensen og telte hvor mange skritt det var. Så la han seg igjen, men han fikk ingen ro.
Tankene på å drepe var der hele tiden og ville ikke slippe taket. Slik holdt han det gående fram til
klokken halv tre på natten inn i det nye året 1809. Da tok Westerstrøm beslutningen. Han stilte seg
opp på gulvet med øksa i hånden, lukket øynene og forsøkte å gå fram til gjestgiverens seng uten å
5
støte borti noe underveis. Han lyktes med dette, og da han åpnet øynene, så han at Johannes Jensen
lå på siden med ansiktet vendt inn mot veggen. Han nølte ikke lenger, men hugg til Johannes som
trolig ble rammet i halsen. Gjestgiveren reise seg opp i sengen, men det kom ikke en lyd fra ham.
Westerstrøm ga ham et nytt hugg så han stupte på hodet ut av sengen og ned på gulvet. En strøm av
blod fløt utover stuegulvet.
Da dette var gjennomført, hadde ikke den svenske skredderen store problemer med å
fortsette å drepe. Han gikk inn i kammerset hvor tjenestejenta og de to gårdsguttene lå og sov.
Øverland skriver: «Veien herhen kjendte han godt fra sine tidligere Besøg paa Gaarden, og Maanen
lyste ogsaa saa herligt ind. Han gik nu lige hen til Pigens Seng, trak Dynen noget ned og gav hende
to Hug med Øksen. Det krallede lidt i Halsen paa hende; men Livet svandt allerede i det næste
Aandedræt». Nå var det bare å snu seg mot til guttenes seng. Han som lå ytterst, ble drept med et
eneste hugg. Like lett gikk det ikke med den andre, som stønnet og sparket etter det første hugget.
Westerstrøm ga ham et nytt hugg, og så var det hele over. På fire minutter hadde han drept fire
mennesker.
Fluktplaner
Fortumlet åpnet svensken ytterdøren og gikk ut på tunet for å avkjøle seg. Underlig nok hadde han
nesten ikke fått noe blod på sitt eget tøy. Westerstrøm ble stående en stund og tenke på hva han
skulle gjøre nå. Kanskje var det like greit å henge seg – eller sørge for å få avsluttet livet på annen
måte. Men det ble ikke noe av. Etter en del fundering fram og tilbake, bestemte han seg for å
returnere til Sverige for å slippe unna. Han gikk inn i huset igjen, brøt opp pengeskrinet med øksa
og forsynte seg av pengene som Johannes hadde samlet sammen til arveoppgjøret. Så lette han
gjennom resten av huset, men det var mye gammelt skrap. Han fant en flaske brennevin i skjenken
og tok seg en dram. Her fant han også en del sølvtøy. I stuen hang gangklærne til Johannes, og han
valgte seg ut noen av dem. Westerstrøm tok også med seg andre gjenstander fra huset, som et par
sølvbeslåtte merskumpiper og et lite futteral.
Nå var klokken blitt fem om morgenen og det var på tide å forsvinne. Han satte ikke fyr på
bygningen for å skjule forbrytelsen, for trolig følte han seg sikker på å komme unna før noen
mistanke ville bli rettet mot ham. Han kvittet seg med den blodige øksa i skogen ved en av Ligårdene. Kulda fikk ham til å ta på seg noen av klærne han hadde stjålet fra gjestgiveren, men det
begynte å bli lyst, og han var redd for å bli sett med de stjålne klærne på. I et skogsområde gjemte
han tyvegodset og de fleste pengene under snøen. Han merket seg gjemmestedet og fortsatte til fots
mot plassen Puset i Såner. Her fikk han varmet seg litt og tatt et par drammer, samtidig som han
passet på å få sett seg i speilet. Det var for å undersøke om det skulle være kommet blod i ansiktet,
men til plassmannen Lars Olsen sa han at han hadde tenkt seg på damebesøk. På sin ferd videre fikk
Westerstrøm høre om de grufulle mordene på Saksebøl, og han lyttet med stor interesse til det som
ble fortalt. Kulden hadde ennå ikke gitt seg. Han var rastløs og urolig, men bestemte seg for å vente
på mildere vær før han dro mot Sverige.
Westerstrøm gikk tilbake til stedet hvor han hadde gjemt tyvegodset. Han tok med seg resten
av pengene, men lot det andre ligge. Omsider kom han til Moss, hvor han straks begynte å strø om
seg med penger. Han drakk og festet sammen med venner og bekjente, og han ble med på kanefart.
Skredderen forsøkte å få vekslet en seddel på 10 riksdaler som han hadde stjålet på Saksebøl, men
var uheldig med dette forsøket. Han prøvde å veksle den inn hos høkeren Kristian Holstad, men
denne beholdt hele seddelen under henvisning til at Westerstrøm skyldte ham penger. Dette var en
strek i regningen for Westerstrøm som hadde tenkt å få seg pass i Moss og dra til Fredrikshald.
Derfra skulle han ta seg over isen til Sverige.
Tilbake på Saksebøl
Etter en tid var Westerstrøm igjen tilbake på gjemmestedet, og nå tok han blant annet med seg flere
sølvskjeer som han solgte for å skaffe seg kontanter. Han fant på forskjellige forklaringer på hvor
han hadde sølvtøyet fra. Han var også tilbake på selve gjerningsstedet og hilste på den myrdede
Johannes Jensens bror Hans Jensen. Westerstrøm ble skjenket en velkomstdram på Saksebøl, og han
6
spanderte også på de andre som var til stede. «Den Udflugt, som Westerstrøm saaledes fortog til
Skuepladsen for sin oprørende Udaad, blev af Samtiden opfattet som et betegnende Udtryk for hans
Frækhed, Grusomhed og helt igjennem hjerteraa Karakter», skriver Øverland. «Hans Dommere
oprørtes da ogsaa over den Flothed og tilsyneladende Ro, hvormed han var optraadt i det Lag, som
havde samlet sig i de samme Værelser, som neppe var blevne helt rensede for hans Offeres Blod.
Dette synes jo at være et stridt Stykke; men det er et Træk, som hyppig forekommer i saadanne
forfærdelige Brottsmaal og hos saadanne Ugjerningsmænd. Paa Frastand tager det sig jo ud, som
Forbryderen formelig lægger an paa at lege med Retfærdigheden paa en overmodig og haanende
Maade. Men nærmere seet er det vistnok hans Sjæleangst og Samvittighedskval, som formelig
driver ham lige i dens Vold».
Undersøkelseskommisjonen
På grunn av sakens dypt alvorlige karakter, ble undersøkelsene lagt i hendene på en kommisjon. Den burde kunne
gjennomføre etterforskningen raskere og sikrere enn det
ellers hadde vært mulig. Forslaget kom fra sorenskriveren i
Follo, Christian Magnus Falsen - mannen som senere har blitt
kalt «Grunnlovens far» for sin innsats under begivenhetene i
1814. Forslaget om en egen kommisjon ble sendt til
amtmannen i Smålenenes amt, Marcus Gjøe Rosenkrantz,
som sendte det videre. Regjeringskommisjonen for Norge
gikk inn for forslaget og valgte å gi kommisjonen i oppgave
både å undersøke og dømme i saken. Denne såkalte
«Saksebølkommissionen» kom til å bestå av oberstløytnant
Hans Jakob von Scheel, politimester og byfogd i Kristiania,
Jacob Wulfsberg, sorenskriver i Moss fogderi Ove Hiort og
C - Christian Magnus Falsen
ikke minst sorenskriver Falsen i Follo. Det var også noen
ivrige hjelpere. Øverland trekker fram bonden Engebret Bjørnebæk fra Ås, og skriver at «det lader
til, at denne ved at farte rundt virkelig har givet Stødet til, at Forøveren af Udaaden omsider blev
opdaget».
Kommisjonen la vekt på i størst mulig grad å få fram en tilståelse som svarte til de faktiske
forhold. Den ønsket også å høre vitners utsagn og klarlegge om det kunne finnes noen medskyldige.
Det ble gjort et omfattende og grundig utredningsarbeid hvor mange forhold ble undersøkt, og en
rekke personer ble avhørt. Kommisjonen fikk også trykt opp og spredt et informasjonsblad hvor det
ble lovet en belønning til den som kunne framskaffe opplysninger som førte til at morderen ble tatt.
Her kunne man også finne en liste over gjenstander som var stjålet fra Saksebøl. En av dem som
leste bladet, var den svenske skomakermesteren Nikolaus Westerbom. Han kom på at skredderen
Peter Westerstrøm hadde hatt på seg et par støvler som stemte med en beskrivelse i bladet, og som
Westerstrøm hadde ønsket å bytte. Byttet ble gjennomført, men neste gang han traff Westerstrøm,
spurte Westerbom ham hvor hadde fått de støvlene fra som lignet på dem som var stjålet på
Saksebøl. Skredderen påsto at han hadde flere vitner på at han hadde byttet dem til seg hos en
skomakerlærling i Våler. «Nu mistænker man dig for Mordet på Saksebøl!» fikk Westerstrøm høre
etterpå. «Kors, for Fanden, er du gal!» var svaret.
«Guds Hevn»
Etter hvert forsto Peter Westerstrøm at han han hadde vært såpass uforsiktig at han kunne komme til
å bli hovedmistenkt i den alvorlige mordsaken. Han bestemte seg for å stikke av for godt. Han var
innom gjemmestedet på nytt og tok blant annet med seg noen klær, før han dro videre til Moss.
Deretter slo han inn på kongeveien i retning Fredrikshald, men et voldsomt uvær stoppet ham.
Westerstrøm ble helt fortvilet. O. A. Øverland skriver: «Hans Forstand omtaagedes rent, og med
overvældende Styrke slog den Tanke forfærdende ned i ham: ''Guds Hevn var over ham! Ingen Vei
maatte han komme!'' Han vendte da om for at gaa sin Skjæbne imøde». Til tross for uværet, klarte
7
han å komme seg tilbake til gården Folkestad. Men etter et par dager ble han tatt til fange av
høkeren Kristian Holstad som kom til gården sammen med noen andre menn.
Feilaktig om tilståelsen
O. A. Øverland omtaler tilståelsen slik den er beskrevet i politiadjutant Paul Holmsens bok om
Kristiania politis historie, og han fastslår at denne framstillingen ikke stemmer med virkeligheten
slik den var ifølge «Akternes Indhold». Det framgikk av disse at Westerstøm først tilsto etter at
bevisene mot ham var så omfattende at det ikke lenger nyttet å nekte.
Men i Holmsens underlige framstilling av tilståelsen er det Kristianias legedariske
politimester i årene 1802-1809, Jacob Wulfsberg, og hans opptreden som trekkes fram. Wulfsberg
hadde et særlig kall for polititjenesten, og han viste seg snart som en meget aktiv og interessert
politimester. Han var en dyktig etterforsker, og han likte å opptre i forkledninger når han var ute på
oppklaringstokt. Som vi skal se, framgår det at Paul Holmsen bygget på muntlige overleveringer i
sin beskrivelse av omstendighetene rundt Westerstrøms tilståelse. Da Holmsen skrev sin bok i 1880årene, hadde de muntlige fortellingene knyttet til selve tilståelsen fjernet seg vesentlig fra de
virkelige hendelsene. Han skriver om mordene på Saksebøl blant annet:
Politimester Wulfsberg opfordrede, saasnart forbrydelsen var bleven ham bekjent, Kristiania bys
borgere til at tegne et beløb af 1,000 rd. som belønning for morderens opdagelse og lod desuden
paa egen bekostning trykke og sende landet rundt en beretning om mordet, med de oplysninger
som muligens kunde lede paa spor efter morderen. Han blev da ogsaa det ledende medlem af
den kommission, som fik til hverv at anstille efterforskninger og som ikke længe efter kom paa
spor efter ugjerningsmanden, en svensk skrædder ved navn Peter Westerstrøm. Det fortelles, at
Wulfsberg, efter at det havde lykkedes ham at samle forskjellige oplysninger, der bestemt syntes
at pege paa den svenske skrædder som gjerningsmanden, uden at der dog var bevis imod ham,
lod ham føre frem til forhør, efter først med forsæt at have dæmpet lyset i retslokalet til
tusmørke og ved draperier paa væggene givet værelset lighed med et kapel. Da forbryderen var
bleven stillet frem for retsbordet, gik Wulfsberg med sin mægtige skikkelse langsomt hen imod
ham, fæstede sine gjennemtrængende øjne skarpt i hans, lagde sin hænder paa hans skuldre og
spurgte ham med dyb røst og højtideligt alvor: Hvor var Du hin nytaarsnat? Synderen blev saa
overvældet, at han sank i knæ og udtalte de for ham skjæbnesvangre ord: Paa Saxebøl, naadig
herre!
Dom og henrettelse
Den 24. juli 1809 avsa kommisjonen sin dom over morderen på andre dag av et møte som ble holdt
på «Skiftet Skydsjordet» i Nordby sogn i Ås prestegjeld. Kommisjonen framholdt i dommen at
Westerstrøms karakter «syntes at maatte være en Blanding af den størst tænkelige Nederdrægtighed
forenet med den mest mageløse Uforskammethed, men dog udgjør tillige Ubestemthed og Feighed
2de af dens fornemste Criteria». Den bestemte at Westerstrøm «af Skarpretteren skulde knibes med
gloende Tænger 5 siger fem Gange og paa de Steder, som af Øvrigheden bestemt vorder; dernest
bør hannem den højre Haand afhugges med en Øxe og siden Hovedet i lige maade med en Øxe;
derefter bør hans døde Legeme af Natmandens folk lægges paa Stejle og Hovedet tillige med
Haanden fæstes paa en Stage over Lægemet».
Dommen ble anket til Overkriminalretten. Forsvareren framholt etter Westerstrøms
innstendige anmodning at mordene «blev fremvirket i et Øieblik, han som rasende over sit
feilslagne Haab ikke var sig selv bevidst». Dødsstraffen måtte derfor gjennomføres i den mildeste
form som loven ga hjemmel til. Overkriminalretten tok anmodningen til følge og endret dommen
slik at den innledende knipingen med glødende tenger og avhuggingen av høyre hånd ikke skulle
gjennomføres. Den 23. september ble dødsdommen stadfestet av kongen i København. Henrettelsen
fant sted 27. oktober 1809 etter at en prest hadde forrettet en stille andakt for morderen. Den
svenske skredderen Peter Westerstrøms hode sto på stake til skrekk og advarsel i 24 timer, før det
ble tatt ned og lagt i jorden. Men historien om det uhyggelige han gjorde levde i bygdefolkets
8
bevissthet i mer enn hundre år.
Kilder og videre lesning:
Bonde, Arne. For lov og rett i 250 år. Oslo politikammer 1744-1994 med spesiell vekt på de siste 50 år. Utgitt av Oslo
politikammer, 1994. 277 s.
Holmsen, Paul. Kristiania politis historie 1624-1884. Kristiania: Fabritius, 1884. 264 s.
Nordheim, Jarleif. Fra en kriminalkrønike med opphav i Garder. [Tilgjengelig på Internett].
Øverland, O. A. Mordet paa Saksebøl. Kriminalhistorie fra Krigens Tid. Kristiania 1904. 128 s.
Billedtekster:
A)
Saksebøl i Hobøl fotografert i 1955. (Flyfoto: Widerøe. Østfold fylkes billedarkiv)
B)
Historikeren O. A. Øverlands bok om drapene på Saksebøl kom ut i 1904
C)
Sorenskriver i Follo Christian Magnus Falsen var et aktivt medlem av Saksebølkommisjonen