Transcript En kriminalhistorie fra Bærum

Om Peter Olsen Ringeneie - En kriminalhistorie fra Bærum 1846
Av Stein Ryan
Alexander Lange, sokneprest og senere prost i Asker og Bærum 1839-61, har i
et lite skrift: ”Om Peter Olsen Ringeneie – Hans beredelse til døden og hans
henrettelse”, gitt en inngående skildring av en straffesak fra 1946 og sin
sjelesorg i forbindelse med denne. Saken gjelder et brutalt konedrap som fant
sted i nærheten av Risfjellkastet i Vestmarka i Bærum mandag 23. november
1846. Alexander Lange har ikke etterlatt seg mange skrifter. Omfanget og
innholdet av det nevnte skrift på i alt 61 sider, røper at denne saken og hans
sjelesorg for en ulykkelig drapsmann, må ha opptatt meget av prestens tid og
oppmerksomhet. Gjennom skriftet får vi også inntrykk av hvor nær/fjernt
presten stod småkårsfolk i de tider, og hvilken makt kirken hadde over deres
hverdag. Presten spilte også en avgjørende rolle for selve oppklaringen av saken.
Tro om gjerningsmannen ville ha kommet med en så rask tilståelse hvis det ikke
hadde vært for prestens sterke personlige påvirkning?
Saken endte med den siste offentlige henrettelsen som ble utført i Asker og
Bærum. Denne fant sted på en løkke i nærheten av husmannsplassen
Jongsaasen, senere Søndre Jong Gård fredag 22. oktober 1847. Også her spilte
presten en betydelig rolle i det blodige drama som utspant seg foran øynene på
en skrekkslagen folkeskare på omkring 3000 mennesker.
Inspirert av, og med utgangspunkt i Langes skrift, har jeg forsøkt å belyse denne
saken, men også ut i fra andre kilder som rettsprotokoller og diverse offentlige
og andre dokumenter. Ved en ren tilfeldighet kom jeg over alle straffesakens
dokumenter i riksarkivet. Disse inneholdt opplysninger som hittil ikke har vært
ukjent, og som vil gi svar på en del spørsmål man naturlig vil stille seg. Det
kastes også lys over Sandvikas historie og om de forhold som rådde blant
beboerne der på denne tiden. Stoffmengden ble etter hvert nokså omfattende og
resulterte i at jeg i 1989 utga en bok om saken, ”Hustrudrapet i Risfjellkastet”.
Etter anmodning fra Politihistorisk Selskap har jeg laget dette utdrag som av
plassmessige grunner er vesentlig komprimert.
For å beskrive forbrytelsen, vil jeg sitere fra Langes skrift som faller nokså
fordelaktig ut i forhold til de tørre rettsprotokollene jeg har gjennomgått:
”Peter Olsen Ringeneie er født på Kjørboeie (Kjørbo) i Bærum den 15de
August 1820 af forældrene, Husmand Ole Hansen og Berthe Rolfsdatter,
1
der senere flyttede til Pladsen Kleven 1 under Gaarden Billingstad i Asker
Sogn. Her oppvoxte han under en slet oppdragelse og med megen
forargelse for Øie, indtil han, i det Aar han forberededes til Confirmasjon,
kon i tjeneste paa Butterud i vestre Bærum. Han ble confirmeret i Asker
Kirke af den forrettende Præst, Bjørn, den 14de april 1839 med
Vidnesbyrd: ”god Christendomskundskab, meget godt Forhold”. Under
sin senere Tjeneste paa Aas i Vestre Bærum ægteviedes han den 5te Juni
1843 med pigen Anne Larsdatter fra Pladsen Jarmmerdal under Gaarden
Bjørum, men som da var i Tjeneste på Tanum. Hun var da 27 Aar
gammel. Deres Omstændigheder tillode dem ikke strax at sætte Boe,
Hvorfor han tog Tjeneste på Gaarden Ringen (Ringi), medens hans Kone
var tilhuse i en stue på Jongseie 2 ) just paa det sted hvor henrettelsen siden
foregik), hvor hun fødte en Søn, deres eneste Barn. Da Peter senere fikk
Pladsen Hougsvold (Haugsvollen) under Ringen, flyttede de sammen, og
levede tilsynelatende vel, skjønt han sagtens oftere viste sig ukjærlig og
haard mot sin Kone, uden at denne imidlertid herom udlod sig for Nogen,
end ikke for sine Forældre. Hun har av alle, navnligen også av Manden
selv, det bedste Vidnesbyrd som en trofast, kjærlig og brav Hustroe.
Pladsen ligger yderst eensomt oppe i Skoven, omtrent ¼ Miil fra Gaarden,
hvor Angjeldende daglig var i arbeide, hvor han ikke sjelden blev Natten
over, hvor Tjenerne sjelden eller aldrig søgte Kirken, og hvor ond Tale og
Forargelse synes i sørgelig grad at have fundet sted. Om høsten 1845 kom
her i Tjeneste en Pige ved navn Birgitte Aslesdatter fra Hallingdal, et høist
uvidende og letsindigt Menneske, med hvem han, vistnok ikke uden
Oppmuntring, efterhaanden kom i et fortroligere Forhold, der utviklede
sig til et liderligt Samlevnet, der fremkaldte, maaske først, om ogsa
uvitterligen, foranlediget av Birgit, Tanken og Ønsket om at blive af med
sin Hustroe ved Skilsmisse, eller naar dette ikke lod sig gjøre, ved Gift
eller Mordvaaben. Planen modnedes, det sidstnævnte Middel valgtes.
Mandags Morgen den 23de Novbr. f.a. kl. 8 begav Ægtefællene seg
sammen fra deres Huus, han med øxe paa Nakken i den, ogsaa forud for
Husbonden angivne, hensigt at brige Ved sammen til Vinteren, hun for at
besøge deres Barn, der Løverdagen forud var bleven efterladt hos hendes
Forældre i den omtrent ½ Miil fra Hougsvold beliggende Plads
Jammerdal. Underveis talte de sammen om likegyldige Ting. I den lille
Klev 3 gik Konen foran, og nu bibragte han hende med Øxehammeren et
1
Plassen Kleven eller Holtskleven er nåværende Tanumvn. 58. Eiendommen er i dag bebygget med en
sveitservilla fra ca. 1900.
2
Plassen Jongsaasen under Østre Jong hos enken Ingeborg Olsdatter. Plassen senere utskilt som Søndre Jong
Gård.
3
Stedet er kalt ”Peterskleiva” og ligger ca. 3 km. fra Haugsvolden langs stien over Breimåsan ned mot
Risfjellkastet. Der stien møter stien opp ”Skoslitern” mot Svartvann, står skiltet påført ”Petersklev”.
2
saa voldsomt Slag i den høire Tinding, at Hovedet spaltedes, og hun sank
ned med de Ors: ”I Jesu Navn nu da!”. Han traadte foran hende, og gav
hende ennu et Slag, tog derpå hendes Haand; men ilede ogsaa nu
skyndsomt bort fra Stedet. Fra Høiden kastede han endnu et Blik tilbage,
men dreves igjen hurtig afsted. Han udførte sit Arbeide med at samle Ved;
kom kl. 2 E.M. tilbage til Hougsvold, gik derfra til Ringen, hvor han
forblev til næste Løverdag den 28de November om Formiddagen, uden at
nogen mærkede eller anede Noget. Hjemkommen da til Hougsvold yttrede
han for en der tilhuseværende Kone Forundring over, at hans Hustroe
endnu ikke var kommen hjem, og sendte hiin kones Søn til Jammerdal for
at spørge efter hende. Da Budet kom tilbake med den Besked, at Anne
Larsdatter ikke havde været paa Jammerdal siden den foregaaende
Løverdag, yttrede han under tilsynelatende stor og voldsom Sorg, at hun
vist maatte have gaaet sig bort i Skoven. I forening med ovennevnte Kone
og hendes Søn samt en nærboende Huusmand, hvem han under Graad og
Jamren anmodede om at være med, begav han sig strax ud i Skoven for at
lede efter sin Kone, i hvilket Øiemed Angjældendes Svoger samtidigen
havnde begivet sig ud fra Jammerdal. Konens Lig blev nu fundet i en
Snees Skridts Afstand fra den omtalte lille Klev. Hvorledes Legemet er
flyttet fra det Sted hvor Mordet udførtes, er og bliver en Gaade.
Angjældende har stadigen benægtet i Mellemtiden at have været paa
stedet. Ved Synet av Liget fornyede Angjældende sine heftige Yttringer af
Sorg. Han rørte dog ikke ved det døde Legeme, hvilken han heller ikke
paa Svigermoderens Oppfordring vilde see, medens det henlaae i Pladsen
Jammerdal, hvorhen han imidlertid hjalp til at bringe det paa en Baare,
strax efterat det var fundet.
Om Angjældende havde aldrig Nogen, saavidt jeg har kunnet erfare,
tilforn hørt noget egentlig Ondt, og Mistanke var saa fjernet fra ham, at
Alle, som vare med da Liget fandtes, var enige med ham, at Konen maatte
være falden i Kleven, og have slaaet sig ihjel. Heller ikke hos
Svigerforældrene opkom noen Skygge af Mistanke, og Angjældende
gjorde alle Forberedelser til at faae Liget begravet ved Tanums Kirke den
følgende Søndag. Pastor Gislesen, som boede i Bærum 4 , hørte snart tale
om det Forefaldne, kaldte strax Angældende til sig, trængte alvorlig ind
paa ham, meddelte ogsaa Lensmanden, der just var i Nærheden,
underretning, hvorefter Lensmanden anstillede et foreløpig Forhør, men
uden at finde Noget, der kunde begrunde nogen egentlig Mistanke.
Torsdags eller Fredags Aften modtog jeg fra Gislesen Tidende om
Dødsfaldet, og at man agtede at faae Liget begravet den følgende Søndag.
Uvidende om, hva der af Lensmanden imidlertid var foretaget, tilskrev jeg
4
Gislesen bodde på kappellansgården Bjerke et stenkast fra gården Ringi hvor Peter Arbeidet.
3
ham strax, kaldte tillige Angjældende til mig. Han kom Løverdags
Formiddag, og jeg talte længe med ham.”
Etter at Peter hadde anmeldt dødsfallet, begynte det å versere en del rykter om at
han hadde vært nokså hard mot sine kone og at det var han som hadde tatt livet
av henne, og at dødsfallet ikke skyldtes at hun hadde falt i den bratte kleven.
Lensmannen foretok et foreløpig avhør uten at dette bragte noe resultat. Liket av
konen ble brakt til Christiania for nærmere undersøkelse. Peter ble senere
arrestert mistenkt for drapet og anbrakt i arresten på Nedre Sem som var da var
lensmannsgård for lensmann Lyth Ørum. Legeundersøkelsen av liket bragte
nemlig for dagen at konen ikke kunne være død ved noe fall, men antagelig var
slått i hjel med den øks Peter hadde med seg den dagen han skulle hugge ved.
Lange fattet også mistanke til Peter og oppsøkte ham i arresten for om mulig å
få sannheten ut av ham. Ved sin sterke personlige påvirkning, og ved å benytte
seg av historien om Kain og Abel fra bibelhistorien, forsterker Lange Peters
dårlige samvittighet, og tydelig plaget av denne, tilstår Peter overfor lensmannen
og senere i retten at han selv hadde tatt livet av sin kone med øksen han hadde
med seg. Motivet for forbrytelsen var at han ville bli kvitt konen for å gifte seg
med Birgitte som han skulle ha barn sammen med. På grunn av Peters forklaring
ble nå også Birgitte arrestert som medskyldig i forbrytelsen.
Etter at saken via fogden var innberettet til Amtmannen, ga denne ordre om at
saken skulle rettslig undersøkes av sorenskriveren i Aker Søren Anthon Wilhelm
Sørensen 5 . Denne setter rettsmøte på gården Ringi 23. november . Retten
foretok befaring på åstedet og avhørte Peter og 11 vitner. Peter fastholdt sin
uskyld, og mente at konen måtte være drept ved fall i den bratte kleven. Av
vitneavhørene fremgikk det at Peter hadde vært hard mot sin kone og at han ved
flere anledninger hadde gitt uttrykk at han ville bli kvitt henne. Etter befaring på
åstedet hadde retten vanskelig for å forstå at de terrengmessige forholdene der
skulle tilsi at noen kunne bli påført så store skader ved fall som Peters kone var
blitt.
Fra det tidspunkt Peter ble arrestert, besøker Lange ham i arresten en eller to
ganger i uken. Lange forteller om den gamle fangevokteren Kristian Olsen som
etter hans karakteristikk var ”en mere enn alminnelig alvorlig og velsindet
Mand, som lader det være sig om at gjøre, at virke for den ulykkeliges aandelige
Bedste, og som flitteligen formaner ham, læser og synger for ham”. Peter håpet i
denne perioden på at han skulle bli benådet, men Lange prøver å få ham fra å
feste for stor tillit til dette håp. Peter ble i en periode alvorlig syk, og Lange
fryktet for at han skulle dø, men han kommer seg. Lange ser dette som en
5
Født 1793, Stortingsmann 1830, Justisminister 1848, Stortingspresident i 1830 og 1839. Tilhørte liberale
Venstre og var glødende forkjemper for opphevelse av jødeparagrafen. Døde under en koleraepidemi i 1853.
Sorenskriver i Aker 1839-48.
4
mulighet til omvendelse og forberedelse, og han satser maksimalt på den
sjelesorg han nå skal utføre.
Fra den 13. september 1847, skriver Lange utførlige referater fra sine møter med
Peter. Han besøker ham i denne perioden i alt 24 ganger. Lange har nå mottatt
brev om at dødsdommen skal fullbyrdes mot ham. Fogden og Amtmannen har
overlatt til Lange å bestemme når resolusjonen skal forkynnes for den dømte.
Lange rådfører seg også med legen, bataljonslege Lie, som på grunn av Peters
helsetilstand, fraråder forkynnelse på det daværende tidspunkt. På grunn av nye
utsettelsesargumenter fra legen, blir ikke resolusjonen forkynt før 25. september.
Det andre rettsmøtet ble avholdt 19. desember 1946 på Bærum Tingsted,
Andreas Walles hus i Sandvika 6 . Obduksjonsrapporten ble gjennomgått i
nærvær av Peter. Denne viste at skadene på den drepte synes å passe med
øksehammeren på den øks Peter hadde med under fotturen over Ramsåsen.
Skadene er også så store at de åpenbart ikke kan være påført ved noe fall. Peter
fastholder imidlertid sin tidligere forklaring og benekter enhver forbindelse med
dødsfallet.
Det tredje rettsmøtet ble avholdt på Asker Tingsted, Lensmannsgården Nedre
Sem, 9. januar 1947. Etter Langes sterke påvirkning har nå Peter, overfor
lensmannens kontorbetjent Bay, erkjent at det var han som hadde drept sin kone
med to slag med øksehammeren da de gikk over Ramsåsen 23. november f.å.
Han legger samtidig mye av skylden for handlingen på sin elskerinne Birgitte
Aslesdatter, som han påstår har oppmuntret ham til denne. Hun benekter
imidlertid å ha gjort noe slikt. Det fremkommer også at de skal ha barn sammen.
Laugrettemenn (domsmenn) under rettssaken var aktverdige bønder fra Asker
og Bærum: Hans Soelberg, Christen Løkeberg, Hans Løkeberg og Lars
Aannerud. Dom i saken ble avsagt under et rettsmøte på Sorenskriverkontoret i
Christiania den 11. mars og slutningen ble følgende:
”Thi kjendes for Ret
Arrestanten Peter Olsen Ringeneie bør for mord på sin hustrue at have sitt
liv forbrudt. Arrestantinden Birgitte Aslesdatter bør for Delaktighet i hiin
Forbrytelse at fastsette i Straffearbeid på livstid.”
Dommen ble først anket til Stiftsoverretten som avsa dom 12. april, og senere til
Høyesterett som avsa dom 3. juni. Begge ankeinstanser fastholdt
sorenskriverens dom. Ved Kgl. res. av 19. august ble det besluttet at
dødsdommen skulle fullbyrdes.
6
Lå der hvor Finstads Auto senere oppførte bilverksted og bensinstasjon.
5
Henrettelsen foregikk på en løkke i nærheten av husmannsplassen Jongsaasen
(Solhaugvn. 8) fredag den 22. oktober 1847. I Morgenbladet dagen før finner vi
en liten notis under nyhetsstoff fra Christiania:
”Husmand Peter Olsen Ringeneie af Asker, der i fjor
dræbte sin kone, skal henrettes fredagen den 22de
kl. 11 Formiddag på Jongsaasen ved Sandviken.”
Hva kunne være grunnen til at man valgte akkurat dette stedet som rettersted?
I byene hadde man på den tiden faste rettersteder som ble benyttet. Derfor finner
man i Oslo stedsnavn som Galgeberg, Steilene og Tjuvholmen. I Christiania ble
som regel byens torg benyttet. På landet derimot overlot man til lensmannen å
finne et passende sted. Etter tradisjonen valgte man ofte åstedet hvor den
aktuelle forbrytelse var begått. I følge korrespondanse mellom lensmannen og
fogden ser vi at lensmann Ørum i dette tilfellet har hatt en vanskelig jobb med å
finne et passende sted. Han sender en oppgave over 9 aktuelle steder. Blant disse
nevnes området ved Sandvikselvas utløp som vi i dag kaller Kadettangen, et
området mellom gravhaugene nord for Tanum Kirke og et område ved det
såkalte Jonasberget (Tanum Skole). Alle grunneiere av disse områdene er
imidlertid helt i mot at områdene skal benyttes til et slikt formål. En fisker i
Sandvika, Petter Westbye, sier seg imidlertid villig til å leie ut sin have i
Sandvika til formålet. Haven utgjorde området mellom gågaten og Sandvikselva
og mellom Kinogt. og Sandviksvn. Grunnen til at Westbye var villig til dette
skal være at han var i pengeknipe på denne tiden. Borgere i Sandvika reagerte
meget skarpt på denne saken, og det resulterte i et protestbrev til Amtmannen.
Siden brevet sier en del om forholdene som hersket i Sandvika på denne tiden,
gjengis dette i sin helhet:
”Til:
Det høie Agerhuus Amt!
Undertegnede Indvaanere i Strandstedet Sandvigen Østere Bærum ere
blevne underrettede om, at Fisker Petter Westbye har uden oppfordring
erklæret, at vilde bortleie sin Have til Rettersted for den dømte Forbryder
Petter Olsen, for der at halshugges. I denne Andledning tillade vi os
Samtlige at henvende oss til det høie Amt med gunstig anmodning om at
denne handling ikke effectueres mit i Strandstedet, omringet paa alle
Kanter af Huuse og Mennesker, eftersom at i hvor ved et saadant
Foretagende efter den mere å synes omdømme, ikke kunde synes at have
noe paa sig, dog vil have en indgribende og sørgelig Indflydelse paa Alle
Quinder og Børn, ja end og saa Mænd i den hele omkreds, da ved en
6
saadann handling særlig den Plads, hvor Handlingen ere effectueret, vil i
en lang Fremtid virke i den grad skrekkelig saa at hvor hvem Quinder og
Børn ei tøer vove om Aftenen at gaa fra sit Hjem, hvilket paa et sted, hvor
Manden stadig ere fraværende som Sømænd og Fiskere, vil have den
ubehageligste følge og blive til en Plage for mange. Det Høie Amt vil
sikkerlig selv erkiende at vi nu engstes, hvor da er saa mange Mennesker
befinnende, vil selve Handlingen saa og røren i det samme Øieblik den
effectueres virke skadelig paa mange Mennesker som ikke taale Tanken
om den, langt mindre selve Gjerningen, lige ved sin Stuedør; at denne
elendige Indvaaner, har tilladt dette tvertimot sin Families Willie, ere,
fordi hans Finansier ere yderst fornullede, og saaledes likegyldig hvad der
foregaaer, om end ogsaa til skade for sine Naboer og gjenboer.Vi haabe, og anrobe det høie Amt, om at afverge den Ulykke fra vores
Strandsted, da der sikkerlig gives mange Pladse i Tinglauget hvor den kan
foregaae, uden midt iblandt en heel Kreds af befinnende Mennesker. – Vi
troer til Exempel under Jongsaasen hvor der for gammel tid siden ere
bleven en Retted, om ikke handlingen kunde skee der hvor Forbryderen
har sit hjemsted nemlig på Ringie Eie. – Eller hvor Gjerningen ere
forøvet. I det vo haabe at deres Høivelbaarenhed vil Bønhøre vores
ærbødigste Andragende.
Sandvigen, den 25de September 1847
allerærbødigste
J. Waller
C. Hansen
Ole Rolfsen m.p.p.
K. Ramstad
Jahn C. Ringi
Andreas Walle
Jens William Westbye
Niels Christoffersen”
For å løse den vanskelige situasjon som var oppstått, har Bærums første ordfører
Elias Smith samt Peder Larsen Windern, eier av Kjørbo Gård, engasjert seg i
saken. Windern sier seg villig til å stille til disposisjon et jordstykke, ”Mickels
Løkke” på Jongsåsen. På dette sted opplyses det at det tidligere har vært
henrettet en forbryter ved navn Mickel Korsgaarden, så Windern hadde vel
ingen frykt for stedets renommé. Det var allerede dårlig nok. Stedet ligger i
haven til nåværende Damvn. 18. At henrettelsen skulle skje like ved det sted
offeret fødte deres sønn Olavus, må derfor anses som en ren tilfeldighet.
Henrettelsen ble utført av daværende skarpretter for Bergenhus Stift, Samson
Isberg, som i 1849 ble utnevnt til skarpretter for hele landet. Den siste
skarpretteren i Christiania, Guttorm Anton Lædel, var avgått ved døden i august
1946. Familien Lædel var trolig av tysk herkomst og skarpretterstillingen, først
7
som militær skarpretter og senere skarpretter i Christiania hadde siden 1749 gått
i arv innen denne familien. Skarpretteren ble på denne tiden kalt mestermanden.
Den øks som ved anledningen ble benyttet, arvet Isberg etter skarpretter
Johannes Mühlhausen i Bergen som Isberg var assistent for til dennes død i
1836. Den finnes i dag på politimuseet i Oslo. Dagen før henrettelsen oppsøkte
sokneprest Lange skarpretteren på retterstedet for å forberede seg på det som
skulle skje. Han beskriver Isberg som en meget alvorlig mann. Beskrivelsen
passer meget bra på en beskrivelse politimester Julius Olsen i Bergen (18931905) har gitt av Isberg i sin bok ”Bergen 1814 – 1914”:
”en høi meget mager mand, alltid velkledt med hvit halsbind, meget
stilferdig og altid gående alene påfallende blek i sit ansikt og meget
melankolsk utseende, hans ansiktsuttrykk var så dypt alvorlig, at det
gjorde indtryk av aldrig mere at kunde frembringe et smil.”
En offentlig henrettelse var på denne tiden ren folkeforlystelse. Ved denne skal
det ha vært så mange mennesker i Sandvika som det ikke har vært hverken før
eller senere. Folkemengden påførte Winderns eiendom så store skader at han
forlangte en erstatning av Amtet på 5 spesiedaler. Erstatningskravet ble
imidlertid omgående avvist.
Tilstede ved henrettelsen kan utenom Lange, Peter og fangevokteren Christian,
nevnes pastor Gislesen, fogden Ole Elieson Gjerdrum og bataljonslege Lie.
Rundt retterstedet stod en militær vakt på 58 mann fra det Agerske Kompani.
Etter at fogden hadde lest opp dommene og den kongelige resolusjon om
henrettelsen, overga han Peter til Lange for behandling etter kirkens rituale.
Lange holdt nå en tale som varte i ca. et kvarter. Denne talen, som i sin helhet er
gjengitt i min bok, må ha gjort et sterkt inntrykk på alle tilstedeværende. Det
virker som om Lange har benyttet anledningen til å få en del mennesker i tale
som ellers ikke søkte kirken. Flere av tilhørerne oppfordret Lange til å utgi talen
i boks form, men han valgte å utgi en mere utførlig beretning som også omfattet
beskrivelsen av selve forbrytelsen og hans sjelesorg for forbryteren og som
utgjorde det foran nevnte skrift jeg har sitert fra. Lange nevner under et av
besøkene i arresten hos Peter at han for å forberede ham på hva som skulle skje,
siterte fra ”Wexels` lille bok”. Jeg funderte lenge over hva slags bok dette
kunne være, men etter nærmere studier av Stiftsprost Andreas Wexels`
bokproduksjon har jeg kommet til at det her dreier seg om boken: ”Mine
forhandlinger med Postrøveren og Morderen Martin Pedersen” utgitt i
Christiania 1841. Det dreier seg her om ran og drap av postbonden Jørgen
Hammerseng ved Fåberg i Gudbrandsdalen, og henrettelsen som foregikk på
åstedet 25. juli 1932. Det er helt tydelig at Lange har brukt denne beretningen
som utgangspunkt for sin sjelesorg og mønster for den talen han holdt på
retterstedet. Så vidt jeg kan bedømme, er de nesten identiske.
8
Om selve henrettelsen vil jeg til slutt gjengi Lange:
”Vi hjalp ham knæle ned, og beundringsverdige Fatning! Han foldede sine
hænder og løftede det blege Aasyn med klare Øine mod Himmelen og bad
høit. Jeg hørte han anbefalede Jesus sin Sjæl.
Man bandt ham et Tørklæde for Øinene. Det troer jeg neppe han blev seg
bevidst. Han lagde sig ned med disse inderlige Ord:
”I Jesu Navn!”
-Skrækkelige Øieblikk! man rettede paa hans Hoved, nedbredtede hans
Halskrave, lagde hans Hænder paa hans Rygg, og han laae stille som et
Lam. Vi kastede os imidlertid ned ved Bedeskamlerne og begynte høit at
læse ”Fader vor” – jeg saae intet tydeligt, jeg saae ingen Menneskearm,
men jeg skimtede et bredt, blankt Staal, som hævede sig langsomt. I det
jeg havde udsagt Ordene:
”Forlad os vor Skyld, som vi forlader vore Skyldnere”
faldt Staalet med en overordentlig Kraft og Sikkerhed, Dette i Forbindelse
med et afskyelig Syn udenfor Skafottet, et Syn, som jeg dog kun halvt
blev mig bevidst, rystede mig uvilkaarlig og truede med at overvælde
mig. 7 Herren gav dog Kraft til at fuldende Bønnen. Det blege, ingenlunde
stygge, hoved laae der. Jeg betragtede det nogle Øieblikke. Gislesen og
jeg trykkede tause hinandens Hænder, og ilede bort i en Stemning, som
jeg ikke kan beskrive; men det veed jeg, at aldrig har jeg mere trængt til
Roe og Styrke fra Gud.”
Peter ble begravet på Tanum Kirkegård på et lite avgrenset område bak kirken
hvor det ikke var noen graver. På veien til Kirkegården ble han kjørt forbi sitt
barndomshjem Holtskleven hvor han mor gikk omkring i haven og vred seg i
hendene i fortvilelse. Tidligere ble henrettede begravet på retterstedet, men etter
Carl Johans Kriminallov av 1842 kunne disse begraves på kirkegården, men
uten noen seremoni.
Den 16. juni fødte Birgitte Peters sønn, Asle Martin, som to dager senere ble
døpt i Asker Kirke. Dommen: straffearbeid på livstid, ble ved Kgl. res. av 19.
august 1847, beordret fullbyrdet. og den 27. august ble hun transportert fra
7
Lange sikter her trolig til at enkelte av publikum gikk frem for å samle opp den henrettedes blod som dryppet
ned fra skafottet. Slikt blod skulle etter tradisjonen ha en helsebringende virkning. Dette fortelles av Tor
Pipenhus fra Sørkedalen som var til stede som militær vakt.
9
lensmannsarresten på Sem til Tukthuset i Christiania hvor hun tilbragte de neste
20 år av sitt liv. I 1860 og 1863 søkte hun om benådning, men søknadene ble
avslått. Først etter søknad i 1867 ble hun løslatt den 1. april. Peter og Annes
sønn, Olavus, vokste opp hos besteforeldrene på Jammerdal. Han ble senere
inngiftet i god bondeslekt i Lommedalen. Etter forholdsvis ferske opplysninger
skal det bo en person der som ”skryter” av å være hans etterkommer.
Asle Martin, vokste opp hos Birgittes foreldre Asle Tollefsen og Margith
Knudsdatter på plassen Moen under Kolsrudeie (Kolsrudmoen) i Flaa i
Hallingdal. I 1867 giftet han seg og fikk etterhvert to gutter. I 1870 årene
opphører alle spor etter familien og etter undersøkelser foretatt i Hallingdal,
anser man det som mest sannsynlig at de utvandret til Amerika som så mange
derfra på den tiden. Ble Birgitte med på Amerikalasset? Mye kan tyde på det.
10