Transcript Folk og forhold i gamle Stavanger

I GAMLE !!XAVmGER
Jubileumsboken:
I GAMLE STAVANGER
JUBILEUM
- fordi dette er
Gottfred Borghammer's
TIENDE BOK
Alle som kjøper jubileumsboken er
- sammen med utgiveren med på å støtte følgende formål:
1) Rogaland Rede Kors' prosjekt i Kenya,
2) <NarrnestuensVennen)
3) En påtenkt «Mor-barn»-skulptur ved Kampen skole.
GmTFRED BORGHAMMER:
I
LE STAVANGER
STAVANGERFORLAGET
De hittil utkomne beker er:
1. Fra spøk til alvor
2. Den som visste 3. Sistemann setter sluttstrek
4. Lende'n
5. Meninger om mangt og mye
(20 radiokåsener og 8 epistler)
6. Lende'n i storm og striregn
7. Pensjonist på interrail
8. Adle kan snofla
(40 petiter på dialekt)
9. Stavangerske rarieteter
10. Folk og forhold i gamle Stavanger
Av ovennevnte bøker er det av nr. 5, 7, 8, 9 og 10
fortsatt endel eksemplarer på lager.
Hvis bokhandleren er utsolgt,
kan interesserte henvende seg til:
STAVANGERFORLAGET
Kampensgt. 42,
4000 Stavanger
Telefon (04) 52 33 42
Bankgiro: 5401.68.10951
ISBN 82Sats: Teknisk Datasats A/S
Trykk: Randaberg Trykk A/S
Anno: MCMLXXXVI
Innhold
Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 6
Byen er vidløftig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7
Gamle stavangerminner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9
Stor fisk i vannledningen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15
Jul i Stavanger for 125 år siden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16
Borgerkorpsets mønstringsdag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 20
De drakk vin av skipspøsene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 23
Gatebelysningen i gamle dager . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 26
Postvesenet i Gamle Stavanger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 29
De gamle kinomatografene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 32
Sosial-stønad i gamle dager . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 36
Markedslivet for 100 år siden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 39
Enbypoet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 44
De gamle stavangerske landsteder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 46
Moe-«dynastiet» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 48
Jomfru Henrikke Aske . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 50
MalerenSigurdMoe . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 52
«Mostun» og Haakon Asche Moe . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 53
Ella Moe . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 59
FinnMoe . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 63
En jagttur til Maldeforen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 64
Til Sandnzs med Jernbanen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 65
En ferietur til Hylen i Suldal . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 66
En eftermiddag på Mosvandet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 67
Bjergsted-området i 1930-årene. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 69
Lillegaten 3 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 71
Bolette Wieses Pigeskole . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 72
Lunsebrettet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 72
Et dikt om Sørlandsbanen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 73
TheodorDahl . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 75
Stadsfysikus Eyvin Dahl . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 78
Kunstmaleren Ola Varhaug . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 81
Macody Lund . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 82
Kristelig virksomhet i Gamle Stavanger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 85
«Nattmisjonen» og Storm-Monsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 86
«Lesehjemmet» og lzrer Lura . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 97
Luftsynethover Stavanger i 1916 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 104
«Arken» og Emma Nielsen-Øgreid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 106
«Alles frelse» og lzrer Hans Naevland . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 111
Lokale ord og uttrykk (2) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 125
Forord
Som antydet i fjorårets bok, {(Stavangerskerariteter)),ville det i nær framtid
kunne regnes med en fortsettelse. Her kommer den allerede, under tittelen:
FOLK OG FORHOLD I GAMLE STAVANGER.
Selv om det nok fortsatt foreligger stoff til en tredje bok i serien, tør jeg på
det nåværende tidspunkt neppe love noen ny, fordi jeg heretter først og
fremst må prioritere andre bokprosjekter (som for øvrig også har med det
stavangerske miljøet å gjøre).
Lokalhistorikeren Sigurd Rygh har denne gang vært behjelpelig med
stofftilfang som omhandler emnene: Sosialhjelpen, Eyvin Dahl, Emma
Nielsen-@greid,Macody Lund og brannen i Lillegaten 3. Den interesserte
medarbeideren skal ha takk for innsatsen!
Når det dreier seg om en bok av denne art er det vel naturligst at den ansvarlige for innholdet mer må føle seg som redaktør, enn som forfatter.
Hva {(Stavangerskerariteter))angår skal meddeles følgende: Takket være
20 sponsorer, Stavanger kommune, omsetningen hos bokhandlerne og innsatsen av ((VarmestuensVenner)),ble det på en tilstelning 24. mai 1986mulig å overrekke nevnte forrening ikke mindre enn 85.000 kroner til det ønskede landstedet, som umiddelbart etter ble anskaffet på Bersagel, og etter
ombygging og utvidelse ble offisielt åpnet 29. august.
Også når det gjelder årets bok er det meningen at overskuddet i sin helhet
skal tilfalle nyttige samfunnsoppgaver, nemlig: l) Rogaland Røde Kors'
prosjekt i Kenya, 2) «Varmestuens Venner))og 3) andel i påtenkt «Morbarn»-skulptur ved Kampen skole. Størrelsen på overskuddet avhenger i
høy grad av antallet sponsorer som vil støtte de enkelte tiltak i form av større
bokbestiliinger, og for øvrig av salget hos bokhanlderne.
Heller ikke denne gang vil forfattedforlag ha noen som helst økonomiske fordeler. Den mest kjærkomne belønningen for utført arbeid er å føle
at noen vil sette pris på boken og at den blir spredt i lokalsamfunnet, for
ikke å snakke om at gode prosjekter kan bli tilgodesett. Derfor en oppriktig
takk til alle som yder sin skjerv til formålene ved å kjøpe boken!
G.B.
1 året 1789 kom det til Norge en dansk magister, ved navn Salomon Gjør.
Han ble 30/11 1801 i Kristiansand far til en gutt som fikk navnet Magnus
Andreas. Denne sønnen kom til å studere teologi og oppnådde allerede som
23-åring - i 1824 - å bli utnevnt til res. kap. i Sigdal, i 1827 til sokneprest i
Hitterdal og året etter i Telemark.
I 1840 ble Magnus Andreas Gjør utnevnt til res. kap. i Stavanger og Frue
(Hetland) menigheter. Da soknepresten der i 1844 døde, ble spørsmålet om
å utskille landssognet fra byen aktuelt, og Gjør midlertidig konstituert som
sokneprest i kallet. Ved soknets deling i 1849 ble han utnevnt til sokneprest
i Stavanger, men ble ti år senere flyttet over til embedet i Hetland. Her virket
han til nyttår 1370, da han tok avskjed av helbredshensyn. I 1866ble han forresten ridder av St. Olavsordenen.
Ellers var M.A. Gjør ordfører i Stavanger en kortere periode, 1843 - 44,
og forlikskommisær 1841 - 51 og 1854 - 59. Det bør kanskje også nevnes at
den gode kirkens mann var gift tre ganger, først med Martine Elisabeth
Schaft, datter av justisråd Andreas Jørgensen Schaft. En stund etter hennes
død i mai 1843, giftet han seg med søsteren, Andrea Emilie Schaft. Allerede
2/12 1847 døde også hun, og ble avløst av hustru nummer tre, Hanna Marie
Holfeldt, datter av oberstløytnant og krigskommisaer Johan Nathaniel Holfeldt og Mette Marie Borelly. Før sitt giftermål hadde frøken Holfeldt drevet
en ansett pikeskole i Stavanger. Hun levde i 94 år, ti1 20/1 1900.
Sine siste 26 år tilbrakte Hanna Marie i enkestanden, idet mannen, sokneprest Gjør utåndet allerede 5/9 1874, i en alder av 73 år.
Straks etter ankomsten til Stavanger i 1840, skrev den nyankomne kapellanen et brev til en av sine venner på Ostlandet. Her får vi et levende inntrykk
av hvor små forholdene var i byen så sent som før midten av forrige århundre:
- - Byen er vidløftig med flere smale og krumme gader. Indbyggerne skal
vaere omtrent fem tusinde, hvoraf mange er rige og velstaaende, mange gudfrygtige, men ogsaa mange ugudelige. Her er kun en kirke, oldgammel, af
sten. Koret er smalt og meget stort, men skibet er altfor fuldt af stoler. Den
er vistnok ikke let at graedike i. Jeg skal med Guds bistand holde min intraedelsespraediken 4de søndag efter paaske. Til kaldet hører to annekssogne,
det ene har sin ene kirke, og den har jeg intet med. Sognepraesten forretter
hver 3dje søndag. Det andet derimod har ingen kirke, da indvaanerne søger
til byens kirke, men alle sognebud blandt disse 2000 mennesker skal jeg
forrette.
Hvert sted har sine skikke, saaledes have praesterne her før brugt, naar de
kom til byen, straks at gjøre besøg naesten hos alle byens indvaanere for at
gjøre bekjendtskab. Igår begyndte også mor og jeg at gaa omkring i byen
og blir vel ikke faerdig hermed paa 14dage - det er baade ondt og godt. Den
lille jordvei som hører kapellanen til ligger taet ved byen og er meget pen, blot
jeg kunde orke at faa et hus paa den til at bo i. Jeg haaber med lønnen, naar
dertil kommer indtzgten af barnedaab, brudevielse og jordpaakastelse som
ogsaa tilhører mig, at komme udaf det her hvad penge angaar, at leve af,
skjønt her maa kjøbes alt tillige sobelimer, tvarer og sonst. Paa fisk er godt
kjøb, men ø1 er meget dyrt, ligesaa også kjød - -B
Gamle Stavangerminner
Så sent som for godt og vel femti år siden (i 1930-årene)levde det i Stavanger
eldre mennesker som kunne huske at det ble ført kyr til frodige gressganger
på Nytorget, omkring 1860 - 70. Går vi langt nok tilbake i tiden vet vi jo at
hele byen før besto av større eller mindre gårdsbruk, som litt etter litt ble utlagt til gater og hustomter ettersom behovene meldte seg. Byen vokste lenger
og lenger ut på «bondelandet», noe den fortsetter å gjøre, til sorg og gremmelse for jordbrukere og naturbevarere, som ikke vil gi slipp på de grønne
områdene, en oppfatning de aller fleste av oss i prinsippet fullt ut kan dele,
hvor urealistisk den enn kan vzere, så lenge en by skal ha mulighet til å vokse
og utvikle seg.
Den gamle mannen som i sin tid mintes tiden etter 1860ga tilkjenne at han
trodde at det aldri ville komme en tid da byens innbyggere kom til å oppleve
så store og gjennomgripende forandringer som dem hans generasjon fikk
lov til å vaere vitne til. Stavanger hadde ligget stille og beskjeden uendelig
lenge, men plutselig var det som den våknet og forandret ansikt.
Byen var sannelig ikke stor da jeg var gutt, uttalte mannen med et lunt
smil. Den trafikkåren som i dag kajles Bredgaten var opprinnelig trang og
uanselig. Bakken, eller «Bakkjen», snodde seg oppover fra Qstervågen. Der
hvor Brødrene Pedersens murgård nå ligger sto det et gammel trehus som
satte en stopper for gaten. Da denne forandringen fant sted, fikk Bredgaten
sin første utvidelse. Arbeidet med å minere vekk det meste av Bakken ble utført av svensker. De brukte lange borr og sang sine raliarviser, til stor forn~yelsefor barna. Det var karer som kunne arbeide, men så hadde de vel tatt
jobben på akkord.
Parallellgaten, Salvagergaten, går over jordbrukeren Salves aker. Salve
hadde også en smie på eiendommen sin. Oppe i Arneagergaten, ved Filmteateret, lå det også en smie. Byens første dyrlege, Follum, bodde i Steinkargaten 18. Hans vinduer vendte ut mot det trange smauet som fører over til
Bredgaten ovenfor det såkaldte ((Breitorget)).
Til dyrlegen kom det en dag noen bønder fra Høle. De kunne fortelle at
bjørnen var så fael på de traktene. Follum dro av gårde sammen med en
annen mann fra byen - en av Klementsen-guttene. De fikk sporet på bjørnen,
men denne klarte å komme seg vekk i tide.
Til å begynne med hadde ikke Steinkargaten noe navn, men ble i dokumentene kalt for «Gaten mot Ostervåg)),i motsetning til gaten som passerte
Filmteateret, før saneringen av strøket her, den ble betegnet som «Gaten mot
og med Østervåg)),på folkemunnebare «Mot og med». Navnet var også betegnende for så vidt som gaten var bakket, og buktet seg etter terrenget.
Høleberggaten var i sin tid delt i to, ved at den ble stengt av et hus som
stakk seg langt foran et annet. Men fra den nettopp nevnte «Gaten mot
Ostervåg))til «Mot og med» var det farbar vei ved en sving, som i lang tid
ble kalt «Lerkesvingen». Opphavet til navnet skal etter en gammel overlevering knytte seg til følgende historie:
I et av husene i nevnte «sving» bodde det i sin tid en kone som eide et par
kyr. Den vesle gutten hennes hadde som fast jobb å bringe melk fra disse
kyrne til faste kunder. En av dem var oberstløytnant Didrichson, som på det
tidspunktet hadde sin bopel i det som senere ble kalt ((Klostergården)),opp
av Byparken ved begynnelsen av Hetlandsgaten, der den kjente avholdspioneren Asbjijørn Kloster drev sin skolevirksomheti 1850-årene. En dag fortelles det at en lerke kom flygende inn gjennom et åpent vindu i det huset
på Sølvberget der gutten bodde. Moren fikk fanget fuglen og plasserte den
i et bur. Da gutten senere skulle til oberstløytnanten med melken brakte han
burfuglen med seg som en gave til offiseren. Denne tok imot gaven med disse
ordene: «Du skal ha takk for fuglen, gutten min. Jeg tar gjerne imot den,
men jeg vil gå ut i haven med den og slippe den i frihet. Den vil nemlig dø
hvis vi holder den fanget, men i luften vil den flyve og synge og vzre glad.»
Takket vEre denne uskyldige fuglehistorien sies det at stedet på Sølvberget
på folkemunne ble kalt «Lerkesvingen». Navnet ble så innarbeidet og popul ~ r att det endog ble satt opp skilt i hver ende av gaten. Men på grunn av
den første store reguleringen i 1860-årene forsvant navneskiltene. Det fortelles at de gamle beboerne i strøket tok det meget unådig opp at det navnet
byens menige innbyggere selv hadde valgt, offisielt ble neglisjert av de offentlige instanser.
Gaten «Mod og Med» på Sølvberget. Filmteateret ble i 1927 bygget på den gamle meieritomten t.v. N ~ r m e s t ehus på hsyre side tilhørte JR. Dreyer; hvis ssnn Paul startet sitt
trykkeri her i desember 1846 (senerepyttet til Bergeland, der Dreyer Crafrske Anstalt ufviklet seg til å bli et av landets ledende trykkeribedrifter).
Når det gjelder Høleberggaten har det vært endel meningsutveksling om
navnebetegnelsen. Noen har ment at det skriver seg fra «Hylletre», eller
«Høletre», mens andre har hevdet at det rett og slett skyldes at gaten var temmelig ufarbar til å begynne med. Gaten besto nemlig av fjellknatter og steiner
som lå oppover som trapper eller «hedler», m.a.o. «Hedlegadå». I nummer
20 lå det ellers en kneipe der det ofte gikk livlig for seg.
Sølvberggatenvar opprinnelig en gammel gangsti som gikk over markene
og ble derfor temmelig snirklet, i og med at det opprinnelig ikke var noen
offisiell plan i bebyggelsen. Vevergaten (eller Søregaten) ble også dannet på
samme måten, mens den nye, moderne Nygaten ble anlagt etter «nymotens»
prinsipper, med regulerte byggelinjer.
I begynnelsen av dette kapittelet er nevnt forholdene på det som fikk navnet «Nytorget». Petrikirken ble oppført på «Hospitalberget». Like ved lå
«Issemarkå». 1 sin tid var det ikke uvanlig at flere av kjøpmennene i byen
holdt kyr for å ha melk til sine egne husholdninger.
Saken var nemlig den at bøndene aller helst ville lage smør av den melken
de produserte, fordi det lønte seg bedre. Dermed ble det vanskelig å få dekket
behovet for nysilt melk blant befolkningen. De som derfor hadde anledning
til det, holdt sine private melkeproduserende kreaturer.
Etter den store Holrnebranden 13. mars 1860 kjøpte kommunen «Issemarkå»
og frigjorde den til husbygging og landmannstorg, som supplement til torget ved
Kongsgård. I gammel tid var bøndene henvist til å selge sine produkter «i smått»,
direkte til bykundene, og ikke som i våre dager for det meste til ornsetningssentralene og store private grønnsaksgrossister.Derfor krydde det av småselgere hos
hvem kjrapeme kunne velge og vrake i egg, poteter og grønnsaker. De fleste selgere
hadde gjeme sine faste kunder, til fordel og glede for begge parter.
SKOLEBEKKEN rant, som kjent, fra Breiavatnet og ut i fjorden i naerheten av det nye parkeringshuset på Jorenholmen. På den åpne plassen hvor
astervåg starter ved Klubbgaten, dannet bekken en dam, der folk vasket sine
klaer, De som bodde i n ~ r h e t e n
ble rett og slett kalt «Dammafolket». En av
de siste var «Johan me' dammen».
Hvor sørgelig det enn var med den omfattende Holmebrannen i 1860, så
førte den med seg positive ting i byen. Det skjedde store omveltninger på flere
områder. Først og fremst hadde det betydning for moderniseringen avbyggeområder og gater, som igjen førte med seg mange arbeidsoppgaver. Ikke
minst var det av betydning at det umiddelbart ble satt i gang nedlegging av
vannledning fra Mosvatnet med alle forgreningene. Likeledes ble Gassverket
anlagt og stadsingeniørkontoret opprettet. Blant de positive tiltakene ble
også regnet den kirkelige fattigpleie, som da kom i mere ordnede forhold. I
den forbindelse nevnes Bjørnstjerne Bjørnsons søster Emilie, gift med prost
Christensen, som utførte et betydningsfullt sosialt arbeid sammen med presten Lars Oftedal. Sistnevntesinnsats var så stor at den burde hatt en spesiell
omtale i nzrvzerende bok, ikke minst det som angår driften av Waisenhuset.
Emilie Christensen uttalte ved en anledning: «Arbeidssomhet, sparsommelighet og et gudhengivent levned skal bygge Norges land og rike!» Det sies
om prostefruen at hun flittig gikk på husbesøk til de fattigste og gjorde det
hun kunne for å være til hjelp for sine medmennesker.
Nye sjøhus ble bygget, fisken gikk villig i garnene, ble saltet og eksportert.
Pengene rullet og det hele så langt lysere ut enn for noen få år siden.
Men for mange lå Amerika i det fjerne og lokket. En bror av Asbjørn Kloster kom tilbake fra «gullandet» og ville overtale folk til å emigrere til Vestkysten for å drive fiske «over der».
Asbjørn Klosters bolig og skolelokale i den nederste delen av Hetlandsgaten. Samtlige 4
hus står fortsatt på sine gamle grunnmurer, men er i årenes I0p ominnredet.
Han arrangerte et åpent møte i det skolelokalet broren benyttet til sin
undervisning. Blant tilhørerne var soknepresten i Hetland, den før nevnte
Dietrichson. Denne hadde også vært i Amerika og advarte de tilstedevzrende mot å følge Klosters anmodning om å reise dit. Han mente at det var
mer enn nok med fisk utenfor våre egne dører, så det måtte vzre unødvendig
å dra til et fremmed land for å drive fiske. Skulle det absolutt komme på tale
med noen emigrasjon, mente presten at det måtte være gunstigere å reise til
Statene og ta seg arbeid i land. Det kom til et voldsomt sammenstøt mellom
møtets to hovedpersoner. Kloster hevdet at sognepresten selv hadde vært i
Amerika og tjent seg rik der. Dette benektet Ditrichson, og framholdt at han
ikke hadde eid så mye jord i USA at det kunne stå en høne på den.
En del fulgte Klosters råd om å reise, blant disse hans egen far, som imidlertid snart etter kom tilbake til Stavanger. En Amerika-ekspedisjon her fra
byen hadde nEr fått alvorlige følger. Etter Holmebrannen ble et gammelt
rødt hus i Bredgaten skånet. Dette huset var så eldgammelt at kjøkkengolvet
var laget av steinheller og gruen av alminnelig gråstein. Eieren av huset var
en gammel mann som kaltes Andreas Bøkker. Datteren hans var gift med
Tobias Thorsen som drev et garveri ved siden av Jens Zetlitz Kielland ved
Breiavatnet. I 1870ble denne eiendommen solgt til konsul Sømme, og gården
Sandal til Arne Garbsrgs far og en annen mann ved navn Sandal. Thorsens
bror førte skuten «Undine» som skulle seile til Amerika. Tobias ville følge
med sammen med sin kone. Den dagen gamle «Ryfylke» slepte «Undine»
utover fjorden stilte Andreas Bøkker seg opp på den høyeste pynten ved
sjøen for å vinke farvel til dem som dro av sted med skuten. Det ble stor bevegelse ombord, de fleste kom fram på dekket og hilste igjen den gamle staute,
svzre skikkelsen. Sjøfolkene i gamle dager var kjente for å være dristige. Det
kom vel med i dette tilfelle, da «Undine» sprang lekk i Atlanterhavet, og det
gjaldt da å bevare hodet kaldt. Hver mann ombord ble satt til å yte hva de
kunne av arbeid. Pumpene gikk natt og dag. Tobias hadde brakt med seg
, hadde ligget barket i et års tid. Meningen hans var
noe riktig godt l ~ rsom
å få solgt laeret i det nye landet de skulle til. Nå tok han og skar strimler av
det til pumpene, og det ble sagt at uten dette lzret ville aldri «Undine» ha
nådd sitt bestemmelsessted.
Eventyrsamleren Asbjørnsen var en gang i Rogaland i anledning av at han
e å nyttiggjøre seg myrene. Det var før
skulle nedover Jzren for å l ~ r folk
jernbanens tid, så det eneste befordringsmiddelet han kunne bruke var hesteskyss i karjol. Til å besørge transporten hadde han fått tak i en mann ved
navn Svihus, som ofte ble benyttet som skysskar, ikke minst av rektor Steen.
Det var grytidlig om morgenen, klokka var vel ikke blitt mer enn fem, da reisen startet. Asbjørnsen var liten av vekst, men desto mer omfangsrik. På
veien passerte ekvipasjen en av byens kjente menn, som hilste kusken med
disse ordene:
«God morgen, Svihus! Ka e det for ein kar du har i karjolen din i dag?»
Han var tydelig imponert av den korpulente fremmede skikkelsen i vognen.
Svihus fortalte at det var en mann som skulle sørover for å lære bøndene
å nyttiggjøre seg myrene. Stavangermannen ble stående en stund og stirre
fortenkt på Asbjørnsen og kunne ikke dy seg for å utbryte:
«Jamen va' det brådaligt åg!» (Ordet «brådaligt» gir uttrykk for at den
fremmede mannen var usedvanlig svzr og «klompen», m.a.0. utenom det
naturlige. Iakttageren mente øyensynlig at ((det må da vaere måte på alt!«)
Asbjørnsen ble ikke fornzrmet, lot det til. Tvert om moret han seg kostelig
over uttrykket. Han kunne ikke glemme det, men gjentok det hvor han kom.
Folk i gamle dager hadde sin egen form for humor, muligens noe annerledes
enn nåtidens ((humoristiskesans)).
Stor fisk i vannledningen
I foregående kapittel ble nevnt at Stavanger fikk sitt første moderne vannverk
like etter den katastrofale sentrumsbranden i 1850. Vannkilden var Mosevannet, som opprinnelig ble regnet for å ligge langt ute på landet, fjernt fra
det som den gangen utgjorde det vesle bysamfundet.
Men etter hvert viste det seg at den vaisken som ble pumpet opp til. de to
bassengene på Vålandshøyden (for ikke å bruke betegnelsen «fjellet«) og
derfra ble presset ut gjennom ledningsnettet til byhusene, ble mer og mer
uegnet som drikk for mennesker. Vannet var til tider så forurenset, gromset
og misfarget, at de mest groteske (<cprøver»,tappet på syltetøyglass, ble utstilt
i avisekspedisjonenes vinduer til skrekk og advarsel. Grønne alger og småkryp av mange slag krydde det av i disse prøveglassene. At det også dreide
seg om mere uappetittlige saker enn alger og levende kryp, er følgende inserat
i Aftenbladet april i911 et tydelig bevis på:
De af byens indvaanere som endnu ikke er overbevist om berettigelsen af kravet paa at skaffe byen et bedre drikkevand, bør i disse dage ta sig en tur rundt
Mosvandet.
Man vil da faa se, at paa forskjellige steder er markene lige ned til vandbredden dzkket af et tynt lag kogjødsel, som blir ordentlig udvandet i dette
regnfulde va=r.
Det samme kan man se langs den kanal som fører til Mosvandet.
Og ved siden av kogjødselen kommer de mange gjødselkasser som hver
nat blir tømt i Mosvandets nzrrneste omgivelser.
Selvom baade jorden og et stort, stillestaaende vand virker filtrerende, saa
kan det ikke negtes, at den stzrke gjødsling af vandets nzrrneste omgivelser
er alt andet enn tilfredsstillende. Og selv om det kanske ikke ligefrem er sundhedsfarlig, saa er det ialfald i høieste grad ufyse og uappetittelig.))
Den gamle mannen som i en periode sørget for vannforsyningen til skipene på havnen, både fra egen tankbåt og fra nedfelte hydranter som etterhvert ble montert langs kaiene, opplevde en gang at vanntilførselen plutselig
stoppet. Det viste seg at en diger fisk, som var blitt ført gjennom ledningsnettet, var årsaken til «forstoppelsen».
Det var en betydelig forbedring da drikkevannet etter 1927 ble levert fra
Stokkavannet via magasinet på Tjensvoldshøyden. Men heller ikke denne
«kilden» viste seg å vzre den mest ideelle for det voksende bysamfunnet med økende krav til såvel vannkvalitet som - kvantitet,
Den nye livsviktige leksiren skulle etter 1959 føres i kjempeledninger helt
oppe fra Langevatn (og fire andre tilknyttede vatn) i Bjerkreim, og ikke bare
forsyne Stavanger, men også andre områder på Nord-Jzren. Måtte denne
innholdsrike Zareptas krukke aldri bli tappet tom! Og måtte den, for all del,
ikke bli så forurenset av skadelige bestanddeler fra oven at den ikke lenger
kan gjøre tjeneste for levende vesener, som er helt avhengig av uforgiftet
vann!
Jul i Stavanger for 125 år siden
.
Hver generasjon synes åpenbart å gjøre sin erfaring, og den går vel stort sett
ut på det samme, nemlig: «Alt er blitt så forandret fra den tiden vi selv var
unge. Det var en annen by vi levde i den gangen. Også menneskene var annerledes, ikke bare hva klzmoter og omgangsformer angår, men tenkemåten og
mentaliteten var en annen. Vi kjenner oss snart ikke igjen på vårt eget fødested og det som var og er vårt naturlige miljø. Så mange av våre jevnaldrende,
for ikke å snakke om de som eldre var, er borte. De mange ulike ansiktene
omkring oss er nye. Kort sagt: Det gamle er forbi, - se, alt er blitt nytt! Om
slett ikke alt i utviklingen synes å vzre til det bedre - - Men det er vel nokså
nytteløst å gi seg til å «stampe mot brodden!)).
Den tilårskomne Stavangermannen født omkring 1845, kunne for nzrmere seksti år siden gi en interessant beretning om minnene fra juletiden i
sin barndoms og ungdoms dager. Noen av dem skal her gjengis, slik at dagens mennesker skal få et inntrykk av forholdene i en svunnen tid, omkring
1860.
- - Når den første snøen'falt på Ryfylke-fjellene, lettet staren, som i store
flokker hadde samlet seg på taket av Domkirken. De kretset en gang eller
to omkring Breiavatnet, men når neste morgen opprant var de vekke, og da
forsto vi at de hadde tatt veien sørover Jæren og at vinteren, og med den julen, ncermet seg.
Sjøfartsby var Stavanger i de dager. Så å si hver eneste familie hadde minst
ett medlem på sjøen. Og byens egne skip for på alle hav. Men når det lakket
mot jul ventet en fartøyene og guttene hjem, både saltskipene fra Trapani og
Lisboa, rugskipene fra Svartehavet og kullskipene fra England, for å nevne
de viktigste. Byens folk begynte å ta seg turer til Tastaveden, Byhaugen, Vålandshaugen, eller Ullandhaug for å speide etter skutene. Å, for en glede det
ble når de kom! Saltskipene fortøyde gjerne ved pakkhusene, der de ble losset etterhvert som saltet trengtes, mens de andre kastet anker i Nyhavn, Bangarvågen eller Galeivågen. Sjøguttene brakte med seg sydfrukter - som var
en stor sjeldenhet i de dager - fine toyer og andre sjeldne saker fra fjerne land.
De skapte også liv med seg i butikkene, for det var jo litt av hvert de skulle
kjøpe til jul. Penger hadde de i lommene og visste å bruke dem, så de var
populzre kunder.
De første juleforberedelsene i hjemmene var lysestøpningen og bakingen.
Parafinlamper hadde ennå ikke gjort sitt inntog i hjemmene, en klarte seg
med talglys, det samme var tilfelle på verkstedene og under sildesjauen, da
lysene ble plantet midt i sildedungen. Barna syntes det var festlig når lysestøpningen foregikk. Som leserne sikkert vil vite foregikk denne produksjonen på det viset at «ragene» ble dyppet ned i teiner i smeltet talg og hengt
opp til tørring en stund, for deretter å bli dyppet igjen, gang på gang, inntil
de hadde fått den passende tykkelsen. Lysene til sildesjauen ble forresten laget samtidig. De trearmede var det vanskeligere å lage, men de rutinerte støperne klarte også den jobben. Det var tradisjon at hvert familiemedlem fikk
sitt lys.
I de «finere» hjemmene ble det bakt et utall av kaker og brød, men i de
«alminnelige» familiene nøyde en seg gjerne med ((fattigmannsbakkels))og
julebrød, eller «sukkerbrød», som betegnelsen var. De siste ble gjerne stekt
hos bakeren, båret dit på bretter med et klede over. Det var nemlig ikke vanlig
på alle kjøkkener med stekeovner i komfyrene.
Til juleforberedelsene hørte også innkjøp av brennevin, som nær sagt
kunne fås hos hver kjøpmann. Rundt omkring i landdistriktene fikk de i
stand innkjøpslag for å kunne anskaffe billig julebrennevin, hele ankere på
20 liter. Og fylleriet begynte gjerne allerede noen dager før jul. Både i by og
bygd ble julehelgen ofte skjemmet av overdreven drikking og det de kalte
«ulevnet». Etterhvert kom reaksjonen: Ansvarlige krefter i befolkningen reiste seg til kamp mot utglidingen, og alkoholen ble mer og mer fortrengt i
samfunnslivet. Den ene skansen etter den andre ble erobret, og Stavanger ble
etterhvert praktisk talt «tørrlagt». (Dette er en meget interessant utvikling,
som de nye unge slektenelite eller intet kjenner til, og burde egentlig blitt viet
et eget avsnitt i nærværende bok, eventuelt i en senere).
For byens håndverkere hadde det lenge vzrt en travel tid. Klær, sko og en
mengde andre ting som i våre dager kjøpes ferdig, ble i gamle dager laget etter
bestilling. Det ble atskillig overtidsarbeid for håndverkerne før jul - i tillegg
til den før så lange ordinaere arbeidsdagen, også inkludert lørdag.
Så kom St. Thomædag og den var likesom innledningen til julen. Da
møtte byfogden i full mundur på den gamle rådstuen (i det tidligere Mariakapellet, som byens «vise menn» i 1883 besluttet å jevne med jorden!)
Utenom fogden møtte en rekke av «borgerne» for å delta i utdelingen av
legatene til «trengende». Byens hjemmevcerende skippere møtte også tallrikt
fram for å ivareta sin stands «tarv». Sjømannsenker var det mange av og de
trengte hjelp og støtte.
Etter St. Thomaedag kom lillejulaften og deretter den virkelige store julaften - og dermed var den etterlengtede julen inne.
Det lå høytid allerede over julaftensmiddagen, om den var aldri så enkel.
Mølje var stående rett. Den var laget av flattbrød overheldt med smeltet fett
fra salt kjøtt. Til denne retten var det ganske vanlig å drikke øl, ikke hjemmebrygget, men produsert av såkalte «madammer». Prisen var 2,3 og 4 skilling
potten. Slik var gjerne skikken i de jevne hjem. Der familiene vanligvis var
totalavholdende, hørte det med at hvert medlem fikk ett, høyst to glass vin
julaften. Ved aftensbordet samlet en seg om risengrøten.
Juletrarr var enda ikke kommet ordentlig til anvendelse. Bare enkelte familier hadde tatt dem i bruk, vanligvis små furutrarr som stammet fra Strand
sokn. Det var gjerne innflyttede familier, fra 0stlandet eller Bergen, eller familier der en eller flere av medlemmene hadde studert handelslarre i Tyskland. Heller ikke var det alminnelig å foraere hverandre presanger. Men julestemningen var ikke mindre av den grunn. Når kirkeklokkene tok til å kime,
hvilte det en velsignet fred over den gamle, koselige byen.
Det var ikke vanlig å gå til sengs julaften før etter midnatt, ikke minst fordi
en måtte ha hørt vekteren synge sitt tradisjonelle julevers klokken 24 - eller
12 som det da het. Verset lød slik:
Det er ved Midnatts tide,
Vor Frelser Han er født,
til trøst for all verden vide,
som ellers var forødt.
Vor klokke er slagen tolv,
med tunge og mund
av hjertens grund
befaler Eder Gud i vold.
Ellers hørte jo også ((stjerneguttene))og deres sang til juleminnene fra de dagene det her er tale om.
Juledag gikk alle festkledt i Domkirken. Stavanger hadde på den tiden
bare en kirke, skjønt byen i 1860-åreneble delt i to menigheter, med to prester
i hver. Til å begynne med ble gudstjenestene for begge menigheter holdt i
Domkirken. I likhet med det som praktiseres i vår tid var det også den gangen
ekstra musikk i kirken, og det står ikke til å nekte at de hjemvendte sjømennene la en viss glans over gudstjenesten ved sin tilstedevaerelse.
Gjestfriheten var stor og selskapeligheten blomstret som aldri før. Juleselskapene var koselige. Det lå en egen festivitas over dem. Også der samlet
sjøfolkene oppmerksomhet om seg, fordi de hadde så mye å berette om fra
fjerne land, som folk flest ikke hadde muligheter til å besøke.
Den gamle beretteren mintes også vinterkveldene utendørs, da det var is
og snøføre, slik at ungdommen kunne renne på kjelke nedover Kannikbakken og ut på Breiavatnet. Hvor glade og tilfredse og fordringsløse ungdommen var den gangen! Han mintes sjøguttene når de laget hjulben og rente
på ytterkanten av st~vlehelenenedover rennebakkene. Det sto som en atmosfzre av friskt vaer og djervt humør omkring dem.
- Det var i de dager. Snart ble mye annerledes. De store foreningene og institusjonene oppsto i tur og orden og fikk sine egne bygninger, der de holdt
juletrefester, tilgjengelige for alle. Byen vokste, og med de endrede og større
forhold mistet julen mye av det preget den i sin tid hadde.
Borgerkorpsets msnstringsdag
Boktrykker og redaktør av den første ((Stavangeren)),Arnt Moe, drev sin
virksomhet like ved Valbergstårnet. Den ene av hans sonner, Andreas Hummeland Moe, var f0dt i Stavanger i 1861. Den 9. april 1878 - da han bare var
17 år gammel, skrev han en stil, som elev ved Katedralskolen, med tittelen
Udsigten fra mit Vindue.
I og med at hjemmet hans, som nevnt, lå øverst oppe i Bredgaten, og
hadde matrikkelnummer 3 til Valberget, virker det noe underlig når han beskriver all promeneringen som synes å foregå like forbi det huset han befant
seg i. Men han kunne vel holde et øye med det som foregikk nede i Kirkegaten, der den krysser Bredgaten. Til så ung å vzre synes hans iakttagelsesevne
og uttrykksmåte å vzre bemerkelsesverdig bra. Jeg har funnet det mest korrekt å gjengi stilen nøyaktig i samme språkdrakt som ble brukt i 1878:
-
Jeg sad en lørdags eftermiddag ved mit Vindue, hvorfra jeg havde Udsigt
over vor Bys smukkeste Gade, i hvilken der denne Eftermiddag herskede
et efter vore Forholde ualmindeligt Liv. Folk af alle Stznder såes med
rastløs Iver at ile opad Gaden, og deri fandt jeg intet underlig, thi hvem
vilde på en sådan Godveirseftermiddag som denne sidde hjemme i Kakkelovnskrogen, når dertil også kom den Omstzndighet, at Borgerne skulde
mønstre? Men selv fandt jeg mere behag i at sidde i mit åbne Vindue og
betragte de forskjellige Mennesker som ilede forbi, end i at blande mig
med Mzngden. Byens Spradebasser var ved denne Anledning naturligvis
på Benene. Det var en sand Nydelse at betragte disse glimrende Produkter
af Skrzdderens Nå1 og Sax, idet de i en livlig Konversation med naragtig
udstaferede Modefrrakener, snart ivrigt gestikulerende, snart svingende
sin spradestok eller rettende på Lorgnetten, dampende af Cigaren og bevzgende sig fremad, idet de på en galant Måde kastede det ene Ben foran
det andet. En af dem var i dette 0ieblik så uheldig at tildele en forbiilende
Skomagerdreng et Rap under 0ret med Stokken, som just befandt sig i
en overmåde voldsom bevzgelse. Dette havde, mod forventning, kun den
Virkning på denne Sran af det frie Norge, at hans glzdestrålende Åsyn
antog et P r z g af Surhed, og at han ferrte sin begede Nzve op til det smertende Sted og skyndsomt tog Flugten. Men Spradebasserne og Skomagerdrengen vare allerede passerede, og Ophavet til det Liv, der denne Efter-
middag var i Byen, Borgerkorpset, kom nu marscherende opover med
Musik og Byens høiere Autoriteter i Spidsen, hvilke alle havde iført sig sin
Galladragt og sat et for Anledningen passende Ansigt op.
Det er ikke for Intet, at en og anden Korporal har taget sig den Frihed,
at han, når han skal betegne en rigtig Stymper i den ædle Exercerkunst,
nzvner en «Borger». Thi i det mindste i vor By bestod det hele Borgerkorps på få Undtagelser n z r af det Slags Folk, vor Korporal vilde kalde
«Stymper». Men bedre Anledning til at komme til Vished desangående
end den nuværende kan man neppe få, nu da just det hele Korps passerer
forbi.
I Spidsen er, som sagt, Musikken og Autoriteterne, af hvilke Førstnzvnte for Oieblikket gjør, hvad den kan, til at gjøre Livet så surt som
muligt for sig selv og sin nærmeste Omgivelse, Byens høiere Autoriteter.
De bearbeider alle tilhobe sine Instrumenter med en Energi og Udholdenhed, som man ikke skulde tiltro Folk af deres Profession, gamle, udrangerede Skrzddere og Skomagere, hvem Håndvzrket ikke har kunnet ernzre, og som man derfor har trukket en Militairhue nedover Orene og
givet et Horn i Hænderne, forat de dog skal kunne fylde sin Bug med det
B r ~ de
d til Nødtørftighed kan forskaffe sig af Lønnen for sine musikalske
Prestationer.
Men dette improviserede Musikkorps kan, uagtet hvert Medlems bedste Vilje, dog ikke frembringe nogen Tone, der finder Gjenklang i mit Ore,
og naturligvis er dette end mindre Tilfzldet hos Byfogden, en lang, mager
Person, som befinder sig så n z r Musikken. Man skal have vanskeligt for
at afgjøre, om det er Musikkens skjzrende Toner, som har lagt hans
Pande i Rynker og fortrukket hans store Mund til et uhyggeligt Grin, eller
om hans Ansigt idag, ved Bevidstheden om den betydningsfulde Stund,
har antaget de Folder, der hører hjemme på Dommerszdet. Ved deriinod
at betragte hans Sidemand, Politimesteren, behøver man ikke Iznge at
være i Tvivl om, hvad det rolige Udtryk i hans af Fedme glindsende Asyn
har at betyde. Hans Mund synes, om den end er lukket, at sige, at det sker
fordi hans Medborgere skal se, at han, uden at fortrzkke en Mine, kan
lide den Tort, både Musikken og den stigende Varme forvolder ham. Stadshauptmanden følger bagefter tilhest. Hans Ansigts strenge, vzrdige
Mine viser, at han er sig sin Vzrdighet bevidst, og hans Holdning er stiv
og militairisk. Anderledes er det derimod med hans Soldater som bzrer
hvert sit tunge, ubrugelige Flintegevær på Skulderen, en Byrde, som især
synes at falde de mere trivelige Borgere til stort besvær. Sveden triller af
mangen Borgerpande, og at dømme efter Udtrykket i deres Ansigter, behager denne Leg dem ikke videre. Det Hele frembyder et broget og interes-
sant Syn, som d e s v ~ r r ekun blev altfor kort, idet Korpset allerede er
passeret forbi.
Atter blev det stille i Gaden, hvorpå jeg trak mig tilbage fra Vinduet.
Borgerkorpset,
som den unge skoleeleven nevner i den skildringen vi nettopp har gjengitt,
hadde sin ekserserplass ute ved Mosvannet. Her mønstret de de for amtmannen, og dagen var preget av festivitas og høytid. Alle som kunne krype
og gå av befolkningen - unge og gamle, deltok der ute «på landet)) i forbindelse med eksersisen. Der var servering av mat og drikke for en «billig
penge» til alle som ønsket det. Amtmann Morgenstierne var kjent for sine
prektige taler på mønstringsdagen, og de konkluderte gjerne med: «Det er
enhver manns plikt å verne sin egen og hjemmets arne!«
En av borgerkorpsets oppgaver var vel å tjene som en slags politireserve,
hvis større «opptøyer» e.1. skulle oppstå. Noe vanlig politikorps eksisterte jo
ikke i den riktig gamle tiden. Da fantes det bare noen gamle «vektere» som
om natten gikk rundt i gatene og om dagen sto ved kirken. De ble senere avløst av natt- og dagkonstabler.
Borgerkorpset søkte i slutten av sytti-årene de statlige myndigheter om
bevilling til fortsatt å drive sin virksomhet, men resultatet ble at Stortinget
rett og slett oppløste det hele og innførte den nye ordningen med fast, offentlig politi.
E. Madsens tegning nedenfor har ikke noe med Borgerkorpset å gj'ore, men er en gjengivelse
av idyllen ved Breiavatnet med det gamle Kiellandshuset, f0r det i 1910 blejevnet med jorden
for å gi plass for det nye posthuset.
(Se side 31)
De d&
vin av skipspssene
I et hus ikke langt fra Sandvigen bodde det en gammel skipskaptein som
døde da han var nzrmere hundre år gammel. Huset var oppført av hans egen
far, der ble han selv født og hadde som sitt hjem i alle år. For mange år siden
var det meningen at jeg etter avtale med NRK skulle lage et program med
kapteinen, der han skulle fortelle om sine mangehånde opplevelser til sjøs.
De nødvendige forberedelsene var tatt, men umiddelbart før opptaket ble
gjort, skjedde det uventede, at intervjuobjektets nzre slektninger nedla kategorisk forbud mot at mannen skulle delta, og selv våget han ikke, for husfredens skyld, trosse deres ordre. Dermed for den programposten i vasken,
og lytterne gikk glipp av den interessante beretningen alt tydet på at den
flinke, åndsfriske gamle herren kunne ha gjort dem delaktig i.
Dessverre husker jeg ikke lenger så mye av det sjøulken kunne fortelle, men
noen smakebiter kan jeg gjerne nevne:
Straks etter at gutten var blitt konfirmert av prost Bergesen i Domkirken,
dro han til sjøs med den gamle skuten «Jzderen». Redere var Sømme og
Wathne. Kapteinen hette Laurits Larsen. Båten fraktet tørrfisk fra Kristiansund N til Spania. På hjemturen ble de praiet av et britisk skip, <iTistle»,og
spurt om de ville bytte fisk med et 900 liters vinfat som de etter sigende hadde
funnet drivende i sjøen. Tilbudet ble akseptert. Ikke bare de fleste av besetningen forsynte seg flittig av vinen, men de utallige mennesker som avla
besøk ombord etter ankomsten til Stavanger fikk også sin rikelige del. De
drakk av pøser, fortalte min hjemmelsmann, og det resulterte i at atskillige
personer etterpå ble liggende døddrukne like fra Bjergsted og innover til Hetlandsmarken.
Senere ble det langfart med «Signal» til Rio de Janeiro. Her var det sumpet, med ideelle utklekningssteder for malariafluen. Selv ble han angrepet
av malaria og måtte innlegges på hospital. Språkvanskene var store, så det
hendte b1.a. at sykesøstrene hentet tobakk når pasienten ba om klzr.
Med «Breifon» seilte han seks år i fruktfart. Den 4. juli 1903, da båten lå
i Baltimore, kom det noen banditter om bord for å rane til seg verdisaker i
lugarene. Den første de forsøkte seg på tilhørte skipets kaptein, mens han var
borte som snarest. Før skurkene rakk å fjerne noe, lød det plutselig et
gjennomtrengende skrik: «Hjelp! Hjelp!» De ubudne gjestene ble så skremt
av denne uventede stemmen at de stakk av gårde med uforrettet sak. Det var
kapteinens snakkesalige papegøye som hadde opplatt sin røst i det rette øyeblikket og dermed hindret ransmennene å fullføre sin skumle plan.
Barken «Signal» 948 nxt. Bygget i Hamburg 1878.
(Stavanger S j ~ f a r t s m u ~arkiv)
m
En skeptisk leser vil kanskje dra i tvil sannheten i beretningene om vinankeret og papegøyen, og kalle det for skipperskrøner. Men når fortelleren
var en aktet og troverdig gammel stavangersk hedersmann som selv kunne
gå god for dem, får vi vel la vantroen seile sin egen sj0 og bare bøye oss for
det faktum at «det hender så mye utrolig til sjøs)).
Det var sannelig noe de unge førstereis-guttene snart fikk erfare! Fra de
fredelige forholdene på hjemstedet havnet de snart i ukjente situasjoner ute
i den store verden, iscer når de skulle ha landlov og begi seg ut på spennende
eventyr sammen med jevnaldrede og de som var eldre og mer erfarne. Ikke
kunne de skrive hjem til sine foreldre og fortelle om de verste tingene de så
og selv opplevde. Men til en landkrabbekamerat lot det seg gjøre å løfte litt
på sløret, og betro seg aldri så lite... Slik som Stavangergutten Magnus:
- Hvor jeg lenges efter at pløie Hafrsfjorden igjen, for nu er jeg så lei av dette
landet. Det engelske folk er fcele efter denne drikken, kvinner som menn, og
gamle koner, ser vi gå og tvinte så fulde som alker. En kveld jeg var med
nogen andre gutter, var vi inde på en bar hvor de fikk ind på mig noe drikke.
Så forsvant de fra mig et øieblik, mens jeg sitter der alene ved bordet og halvsover. Rundt omkring mig sitter der bare fulde mennesker. Jeg hadde et pund
da jeg kom ind, jeg fikk den av en av mine kamerater for at ta vare på halvdelen. Men de rundt om mig hadde vist fått nyss om at jeg hadde penger,
for mens jeg sitter der alene kommer der en svær kar med rødt hår, og
smelder til mig ret i ansiktet, så det brakte langveis. Han trodde vist at jeg
var færdig. Jeg reiste mig op i en farlig fart og spurte hvad han tænkte på.
Men så kom der folk til og skildte os ad. Det var nok penger det gjalt. Jeg
gik håven dagen efter.
Et lite slagsmål var det forresten ombord mellem en finne og en fyrbøter
fra Stavanger. Finnen tok en kjele og smeldte til sistnævnte i hodet, så blodet
randt overalt. Der er mye fælt vi får se til sjøs! Finnene er rå folk, bestandig
klar med kniven.
Hørte at Ingebret (Søiland) er kommet «over there)). Han har hat det flott
på den store Atlanterhavsfareren. Det er andet end her ombord. Han skulle
snart ha tatt av hvis han var nøie på maten. Her går det på lapskaus, og
kjødet er mange ganger så seigt at vi kan stå to mand og hale i hver sin ende
uten at det går av, Men når vi arbeider så tungt, så spiser vi hvad det er.
Jeg har nu kjerpt noe klzder til vinteren. Handlet for tre pund, 90 kroner
altså. Men jeg har vært forsiktig med penger hele tiden. Det blir nok en stri
tørn oppe i 0stersjøen nu i vinter. Det blir nok ik. hjemreis med mig før
i mars. Så du har ganske ret i at jeg seiler jorden rundt i blinde.
Nu skal vi først til Kjøbenhavn, derfra til Wasa og laste træ for Antwerpen,
hvor vi også kommer til at feire Jul. Fem av mandskabet har mønstret av her
i HulI, tre mænd reiser hjem fra Danmark, altså 8 mænd ialt som forlater
skuta. På sjømandshjemmet her er der fuldt op med folk som venter på hyre.
Hvorledes er tiderne hjemme, er der noe arbeid?
Hilsen M a g n u s
S/S «Patria»,Madsen & Jespersens Rederi
Gatebelysningen i gamle dager
Går vi hundre og femti år tilbake i tiden, fante; det i Stavanger ingen offentlig gatebelysning. Skulle noen ut etter
mørkets frambrudd måtte de
enten vandre i stummende
mørke, eller baere med seg sin
egen lykt. For de «fornemme»
borgere var det gjerne noe annerledes, det var under deres
verdighet å baere lyskilden i
egne hender, men hadde personlige lyktemenn som gikk
foran og utførte sin opplysningsvirksomhet. I de gamle
«Lyktemannen»
rådstuerettssaker lar det til at
disse lyktebcererne opplevde
litt av hvert under utførelsen av
sin dont. Ikke sjelden måtte de således stå fram som vitner i overfallssaker
eller andre mørkets gjerninger. Det var så visst ikke helt farefritt å ferdes forbi
gjestgiverier og vinutsalg, der mang en ((seilermed uklart kompass drev om,
fektende med dragen kårde eller faeldet spyd)), som det het.
Først i året 1837 lar det til at en skatteborger dristet seg til å antyde noe
om «offentligbelysning)),nemlig kjøpmann Hans Sundt jr., som sendte Formannskapet et andragende, eller forslag om at byen burde gå til anskaffelse
av en eller annen form for gatelys, i det minste «i mangel deraf, en lygte udenfor ethvert af de tvende sprøitehuse, henholdsvis på Fisketorvet og Kirkegaarden.)) Forslaget ble grundig behandlet, ut fra den betraktning at «man
iøvrigt maa ansee det for utvilsomt at det ligesaalidt kan vzre lovens aand
og mening, som det er dens ord, at ethvert forslag, ihvor uformeligt og ufuldstændig det end maatte kunde vzre, straks skal gjøres til gjenstand for formandskabets og repraesentanternesforenede bearbeidelse og behandling, da
disses dem langt viktigere tid paa en utålelig og oftest ganske unyttig maade
derved vilde blive paakrwet og optaget.
- I det lange og omstendelige svaret heter det: «Man erkjender fuldkommen
nytte og bekvemmelighed ved en saadan almindelig gadebelysning, og saaledes ogsaa sammes gavn ved sprøiternes hastige transport i en mørk vinternatt, under brandalarm, men rnaa ogsaa finde, at brugen af de saedvanlige
haandlygter, der stedse bør ledsage sprøiterne under transport i mørket, i forening med den lovbefalede belysning fra hvert hus i brandtilfælde rnaa gjøre
en sparsom gadebelysning af underordnet nytte ved slige anledninger, og i
fuldkomnere maal afhjælpe de ulemper som andragenet isaer henpeger til,
uagtet man ved, at saadanne haandlygters tilveiebringelse i saadan hast, og
anvendelse i en menneskehob, kan have sin vanskelighet.
Uden hensyn til sprøiternes transport, rnaa det iøvrig synes, at vor lille by
ikke kan have ret store krav i saadanne kommune-foranstaltninger, og at hidtil brugelige haandlygter til den sædvanligebrug gjennem gaderne, rnaa blive
langt passeligere til byens størrelse og forhold, end en kostbar offentlig gadebelysning, hvis første indretning og aarlige vedlikeholdelsevil medføre en saa
byrdefuld tilvaext i byens budget, at dette alene rnaa blive en overveiende
grund imod dens indførelse, og erindre om andre stedersjevnlige lydelige klager over slet, utilstrekkelig gadebelysning under en trykkende lygteskat. En
vistnok høist naturlig frygt og ængstelighed ved at vide 50 og flere saadanne
lygter, i stormfulde mørke nætter adspredte, uden stadig tilsyn omkring i byens snaevre, med gamle, tørre træbygninger tæt indesluttede gader, hvorfra
et uforudset ulykkestilfaelde saa let er tænkelig - det man dog ikke anser muligt - rnaa ogsaa blive at tage hensyn til. Om ikke dllige den omstendighet
kan komme i betragtning, at en almindelig belysning i gaderne lettere fratager opmærsomheden fra Valbergtaarnet, ved opstaaende ildsvaade, end når
byen ligger i mørke og den mindste ulykkesild straks derfra bliver merkelig.
Formandskabet rnaa saaledes, hvor gjerne det end tilstaaer, at en almindelig
offentlig gadebelysning vilde have sin nytte og bekvemmelighed, dog finde
grundene mod dens indførelse overveiende. Hvorimod det finder sig opfordret og berettiget til at henstille og overlade til byefogden i overlaeg med
brandvaesenet, at lade anskaffe paa hensigtsmæssigste maade for byens regning, de i andragendet paapegede tvende lygter ved sprøiehusene, paa gamle
kirkegaard (ved Domkirken) og paa Fisketorvet, saafremt sammes anskaffelse fremdeles maatte findes af paatrængende vigtighet og nødvendighed,
og ikke de sædvanligehaandlygter ogsaa for disse tilfaeller maatte ansees lige
saa hensigtsmaessige, og i det mindste den lygte paa kirkegaarden, med det
umiddelbart tilgraensede raadhus og deri vaerende brandrundvakt, blive
overflødig.))
Når vi har tillatt oss å gjengi ovenstående brev uavkortet, - og dermed
sikkert satt enkelte av lesernes tålmodighet på en irriterendeprøve - er det for
å vise hvor omstendelig de gamle offentlige tjenestemenn fant å måtte uttrykke seg. I dette tilfellet må en ellers kunne anvende ordtaket «mye skrik
og lite ull».
Først i 1865 lot det til å bli en forandring til det bedre når det gjaldt gatebelysningen. Dette året ble nemlig det nye gassverket ovenfor Sandvigen anlagt.
Dette forpliktet seg til «med gas ledet gjennem rør, at belyse Stadens gader
og offentlige pladser, ligesom enhver offentlig og privat bygning, for hvilken
saadan belysning attraaes.)) Ikke nok med det, Verkets direktør - Oluf Phil
- måtte også gå med på å sørge for at det «i gader hvor ikke gasrør nedlegges
skal disse belyses ved h j ~ l paf olje».
Etterhvert som gassledningsnettet spredte seg omkring i byen reistes gasslyktene på det ene hjørnet etter det andre. For en begivenhet det var da det
aller første blusset ble tent! Fra å ligge i mørke det meste av året ble byen i
tiden som fulgte «strålende» opplyst av gasslykter, som enten var plassert på
stolper i gatekryssene, eller de var festet på hushjørner i de trangeste strøkene.
Flere menn fikk ekstrajobber som lyktetennere. Etter mørkets frambrudd
rykket de ut med sine håndlykter og stiger i hver sine ruter. Om morgenen
var de lyseslukkere. I 1875var lyktenes antall steget til 185. Til å begynne med
dreide det seg om åpne bluss. Senere fikk en de såkalte ((Auerbrennere)),som
ga et klarere lys. Snakk om framskritt!
Da byen 10/12 1909fikk sitt eget elektrisitetsverk, ble det i årene som fulgte
de elektriske gatelampene som på en langt sterkere måte sørget for å fortrenge mørket. I 1931 lyste 2000 elektriske lamper, og kostet 70.000 kroner.
I år (1986) er tallene henholdsvis 18.723 lamper og 4.580.800 kr. Hvis Nordsjøgassen var blitt «oppfunnet» før elektrisiteten, er det ikke utenkelig at den
hadde vzrt energikilden til gatebelysningen den dag i dag. Skjønt glødelampen og neonlysrøret ville nok ha seiret med glans i konkurransen.
Postvesenet i Gamle Stavanger
Byen hadde eksistert i adskillige år uten noen organisert postombringelse.
Det er ufattelig for oss i moderne tid å tenke seg et samfunnsliv uten skriftlig
korrespondanse mennesker imellom. Innen snevre områder, der avstandene
ikke var større enn at de enkelte individer med letthet kunne oppsøke hverandre og muntlig framføre sine meddelelser og få svar på det de ønsket å
spørre eller be om, var det så sin sak. Langt verre var det unektelig hvis noe
skulle forhandles om eller kunngjøres mellom fjerntliggende steder innenlands, for ikke å snakke om i utlandet.
Etterat skrivekunsten var «oppfunnet» og det av de priviligerte borgere
som hadde tilegnet seg ferdighetenmed fjzrpennen eller griffelen, var praktisk mulig å uttrykke seg med nedtegnede ord, formet i setninger, var det bare
en utvei hvis dokumentet eller beskjeden skulle overføres til bestemmelsesstedet, nemlig å søke «leilighetsskyss», fortrinnsvis en hestekar som skulle
avsted i ett eller annet ærende, for ikke å si en båtfører som skulle seile langs
kysten eller hadde fremmede land som reisemål. Besværlig var det i alle tilfeller og lang tid tok det.
Om postvesenets historie er det nok skrevet endel i spesielle bøker. Her er
det bare tanken i korte trekk å berøre det som er knyttet til Stavanger by.
Etterat Henrik Morian i 1647 fikk kongelig privilegium og opprettet det
norske postvesen, ble brevombringelse et offentlig anliggende, som ikke tillot
hvem som helst å «fuske i faget)).
Oslo og Bergen var naturligvis først ute, men noen år senere - i 1652 kom
også lille Stavanger med. I 1665 het postmestern her Søfren P. Godtzen, en
ung, energisk, «zrlig og velforstandig mand». Til ((bestillingen))hørte visse
fordeler, b1.a. «i pottetal at udtappe vin og all slags fremmed drik her på stedet.» Søfren var en «betrodd» borger, som allerede i 1662 var blitt beskikket
som rådmann og året etter som overformynder. Men to ganger ble han av
byfoged Hans Pedersen stevnet fordi han hadde unnlatt å betale sin skatt.
Det var dog - utrolig nok - ikke til hinder for at han i 1669 ble utnevnt som
byens kemner! Dette skyldtes at han fra Kjøbenhavn hadde fått sin offisielle
utnevnelse som postordonans og som sådan skulle fritas for å betale skatt.
Søfren Godtzen var altså postmester, men uten medarbeidere. Derfor
måtte han personlig bringe posten til adressatene. Riktignok hadde byen på
det tidspunktet ikke mer enn et par hundre familier, så postmengden var ikke
særlig overveldende. Men etterhvert som byen vokste, gikk en over til den
ordning at posten måtte hentes på posthuset, uten å bli ombrakt til
«kundene».
I 1769 fikk byen en dansk postmester og byfoged, Søren Schiøtz, som 7
år senere ble utnevnt til sorenskriver i Sunnhordland. Neste postmester var
cand. juris Jakob de Rytter, som i tillegg var «måler, veier, megler, vraker,
brandinspektør og forlikelseskommisær». Postmestervervet var i gamle
dager nærmest en slags «æresstilling» med visse betydningsfulle privilegier,
som allerede nevnt. Jakob de Rytter kjøpte i 1767 ((Lundsbergene)),det som
senere ble forkortet til «Bergene» og ligger i den sterke skråningen fra Lendelunden - 0vre Strandgaten og oppover mot Løkkeveien. «Lundsbergene» ble
forresten i 1807 overtatt av de Rytters eldste datter. Antagelig lå byens første
posthus her, muligens i madam Paasches tidligere eiendom i Nedre
Strandgate.
Den neste postmester i rekken - fra 1808- var Jan Kielland, født i Stavanger
i 1769. Han var også kjøpmann, brandinspektør, stadsveier og måler, eide
et par fartøyer og noen hus på Sølvberget. Da han allerede i 1813 døde, fikk
den 42-årige enken, Dorthea (født Kruse) bevilling til å overta postmesterstillingen. Hun kjøpte da hjørnehuset Brattegaten - Urgaten 2 (nedenfor
Kirkegaten der Torgterrassen nå er) - nærmeste nabo til det såkalte «Spinnehuset))- og ominnredet det til postkontor. De siste årene huset eksisterte drev
Ingbret Nygaard sin elektriske forretning der.
Etter Dorthea Kielland's død i 1847 overtok hennes sønn og fullmektig
Casper Kruse Kielland postmesterstillingen og flyttet kontoret til Laugmandsgaten 2, senere revet for å gi plass til Hetlandsbankens sentrumsbygg.
Da nestemann, Abraham Norman, overtok «posten» begynte en ny
«æra» innen etaten. Hittil hadde det vært vanlig at publikum hentet brevsakene på posthuset. Ble forsendelsen liggende noen dager uavhentet, skulle
den utbringes til mottakerne, som da måtte betale den fastsatte «bæreskilling)). I henhold til postloven av 1849 ble det fastsatt at bare de utenbys
forsendelsene skulle ombringes. Fra 1857 besørget et offentlig postbud szrskilt ombringelsen av lokalbrevene, inntil det i 1880-årene ble mer orden på
utbringelsen. Byens postkontor flyttet til Olavskleivå 8, og foruten ((mesteren» selv var det 4 kontorfunksjonærer og et lignende antall bud. De sistnevnte måtte også tjenestegjøre som «kassetømmere».
Neste postmester ble Johan Otto Helliesen, som flyttet kontoret til Ovre
Strandgt. 6 (på tomten der Romsøegården nå befinner seg). Personalet økte
til 12 personer.
I 30 år (fra 1880til 1911) hadde byen et standsmessig, moderne postkontor
i Ovre Holmegt. 20. «Mesteren» her var Hans S. Qyen (født 1831, død 1912).
Huset ble senere kjøpt av Bondeungdomslaget som fortsatt driver sin virksomhet her. Går du forbi, så betrakt den staselige murgården. Den må ha virket ganske representativ for hundre år siden, der den kneiste midt i byens daværende mest sentrale forretningsstrøk.
Huset ble vel for lite og bysenteret trakk seg oppover. Hvorom allting er,
besluttet de statlige og kommunale instanser å reise et monumentalbygg like
i nzerheten av Breiavatnet. Tomten egnet seg glimrende. Alexander Kielland
var nettopp avgått ved døden, så han ville ikke være i stand til lenger å bruke
sitt gamle hus med tilhørende hage. Dermed tok rivingsarbeidet til. Det gikk
jo ikke så fort som i vår tid, da et langt større byggverk lar seg jevne med jorden på et øyeblikk ved hjelp av bulldosere og gravernaskiner. I 1910 måtte
alt skje manuelt, bjelke fra bjelke, bord fra bord og murstein fra murstein dag etter dag, og transporteres vekk med hest og kjerre - som regel for å bli
gjenreist på et annet sted.
I 1911lå den nye kjempebygningen og kneiste med sine to tårn i nordenden
av ((Byensblinkende øye)) - stolt som en svane over å være plassert midt i en
dikterhage og bli beundret av byens egen befolkning og tilreisende som kom
sørfra med jernbanen - eller Jæderbanen som det opprinnelige navnet var.
Etter å ha ligget der som et dominerende «blikkfang» i seksti år, lenge med
den navnkundige «mester» Adam Egede Nissen som «enehersker» - ble det
utpekt en ny tomt for et større og mer moderne postkontor i det nye sentrum,
som omfattet den nærmeste delen av de to Strandgatene, Fudasmauet, den
usedvanlig steileKlinkenbergbakken, Nedre Kleivagate og den utilgjengelige,
nesten «mystiske» Kiellandske private gravlunden nedenfor den såkalte
Store Trappegangen som førte opp til det øvre Kleivaplatået. Rubb og rage
på dette området ble fullstendig utslettet og omformet til det ugjenkjennelige.
Det nye, hypermoderne postkontoret ble tatt i bruk i 1972. Sterke røster
talte for å bevare det gamle ved Breiavatnet, blant annet til bruk som et aktivitetshus for unge og eldre, men etter mange og lange «vurderinger» ble det
til slutt gjort vedtak om å utslette bygningen. Skjebneåret var 1974.
Utrolig nok viste det seg etter noen ganske få år at den nye fire-etasjes betongblokken, som til å begynne med var så stor at det også kunne avses to
etasjer til bruk!or Statens Veivesen, ble for liten. Løsningen ble en stor «postterminal))på Asen og en rekke nye underpostkontorer omkring i bydelene,
de største i B-gruppen, de minste i gruppe C.
Det var neimen ikke noen overflod av slike «filialer» i Stavanger tidligere,
helt fram til vår egen tid. Den første vesle antydningen var et beskjedent «innsmåg)) i Pedersgaten 69 og et lignende i Løkkeveien 71. Men en gang i
mellomkrigsåreneskjedde det store under, at postverket kjøpte et vanlig bolighus, Skolegaten l. I den tids nøysomme «ånd» tillot de seg naturligvis ikke
den luksus å gå til noen radikal ombygging av huset, men lot «bestestuen»
gjøre tjeneste som «ekspedisjonslokale» for publikum, dagligstuen som det
«indre kontor)),der «bestyreren» satt og betjente kundekretsen gjennom en
luke i veggen. Kjøkkenet fungerte utmerket som lager for brevpost og pakker. Virkelig koselige og idylliske forhold, må det vzere tillat å bemerke!
De gamle kinematografene
Blant de epokegjørende oppfinnelser må uten tvil regnes ((fotografiet)).Når
noe i eldre tider skulle kopieres og bevares for etterslekten var det bare tegnere
og kunstmalere som kunne besørge det. Vi kan beundre de gamle gjengivelser av personer og landskap etc. som er blitt framstilt for flere hundre
år siden. Ansikter og klæsdrakter er så pinlig nøyaktig etterlignet ved hjelp
av pensel og oljemaling, at det nesten ikke er til å tro. Uten disse eminente
kunstnere ville etterslektenikke hatt begrep om hvordan de hensovede anene
så ut. Når det derfor ble mulig for faglzerte «fotografer» og senere for vanlige
mennesker å «knipse» bilder ved hjelp av et apparat og spesielt preparerte
glassplater, var begeistringen stor, med tanke på de mulighetene som åpnet
seg for videre utvikling av oppfinnelsen. Etter at det var blitt mulig å bruke
den tynne og elastiske celluloiden som basismateriale var veien 5.pnet for
neste steg, nemlig å lage ((levendebilder)).
Da kinofilmen var et faktum, gikk den sin seiersgang over hele den siviliserte verden. Om aldri så primitiv var den dog en fantastisk oppleving.
Mange var de som så sin besøkelsestid og øynet muligheten til å gjøre «big
business))ved hjelp av det nye medium, som utvilsomt hadde framtiden for
seg. Det gjaldt produsenter av alt som angikk den tekniske siden av saken,
og de som skulle produsere filmer av alle slag, ideskapere, tekstforfattere,
skuespillere, regissører og hele rekken av teknikere, håndverkere av ulike slag.
Etterhvert som produktene - de innspilte filmene - ble ferdige, skulle de jo
sendes ut på markedet og det ble derfor behov for et nzrmest ubegrenset antall frarnvisningssteder i alle verdensdeler. Framsynte forretningsfolk skapte
sine private ((kinematografer))i alle størrelser og kvaliteter. De som disponerte over egne sentraleeiendommer lot dem ominnrede til formålet. De fleste lokalene var til å begynne med enkle og uten noen form for komfort eller
luksus. Trebenker, endog uten ryggstøtte forekom. Eierne leide filmer av
distributørene, og det gjaldt selvsagt å få tak i de mest attraktive for det brede
publikum.
I Stavanger grodde de private kinematografer opp som paddehatter. Den
største og fineste var utvilsomt Verdensteateret som lå midt i den bratte
Sundtebakken, mellom Kirkegaten og Skagen. Eieren av lokalet var byens
Håndverk- og Industriforeningog gjorde også tjeneste som fest- og dansesal
ved jubileer 0.1. Foredag og valgtaler, konserter og alle verdens tilstelninger
ble likeledes holdt der i huset. Dessverre ble det 21. mai 1972 rammet av en
(påsatt) brann og deretter jevnet med jorden. Det nest-fineste store kinolokalet var «Folketeateret» i Bergelandsgaten 24, senere kjøpt av
Baptistmenigheten og tatt i bruk s h deres gudshus. Arvtakeren, det nye
((Folketeatereto,kom deretter i Folkets Hus på Løkkeveien.
Men så var det de mindre ((paddehattene))da! Rekkefølgen her får bli rent
tilfeldig, så slipper vi å tenke på noen rangering mellom de forskjelligeinitiativtakerne.
Det første, som bar navnet «Kinoteateret» var i Kirkegaten 5, et langt
lokale. Der ble b1.a. den første ((Titanidsundergang» og ((KapteinVom med
frue og sønnene Knoll og Tott))vist. Da dette framvisningsstedet ble nedlagt,
kom det et nytt med samme navnet i Kirkegaten 21. At også dette lokalet var
langt og smalt framgår av den folkelige benevnelsen: ((Blindtarmen)).
I 0stervåg var det en kino, ((0stervågKinematograf))i «Streng«-gårdens
2. etasje. Den var liten, og benkene uten ryggstø. Såvidt vites ble kinoen nedlagt p.g.a brannfaren. Om den ble erstattet med en annen i samme gaten
skulle en neste tro, når det tas hensyn til en beskrivelse i Stavanger Aften-
blad 25/11 1910, der det b1.a. heter: «Selvfølgelig har 0stervåg (i tillegg til alle
butikkene) også sin kinematograf, den billigste og med det aller ypperligste
program. Når voksne kan få en times fornøielse og underholdning for 10øre
og barn for 5 øre, så kan man ikke bedre slå tiden ihjel. Dessuten har Ostervåg
Verdenstheater et stort rommelig lokale, som er indredet slig at alle kan se
billlederne.))
Når en sammenligner beskrivelsene av lokalene, må en nesten kunne gå
ut fra at det her ikke bare er tale om en kino i astervåg, men to (den ene liten
og primitivt utstyrt, den andre stor og med fortrinlige publikumsforhold.
Men min hypotese framsettes med alle mulige forbehold).
«Centralteatret» lå i Kirkegaten 34, der Bowitz i mange år drev sitt reisebyrå. Den store speilglassruten var ypperlig til å plassere reklameplakatene
i. Det samme var tilfelle med «International» i huset ved siden av, tilhørende
({SamvirkendeFagforeninger)).
I Lithografens hus i 0vre Holmegate, tvers over Bondeungdomslaget, ble
«Holmegatens Kinemathografn drevet oppe i 2. etasje. Reinhold Nicholay
fortalte at han her for første gang så en Chaplin-film, og han lo så uhemmet
at han ble truet med utkastelse hvis han ikke holdt opp. En annen gang så
han i samme kino en film om Moses' liv og gjerninger, visstnok den første
bygget over et religiøst emne, som ble vist i Stavanger. I første etasje i Victoria
Hotell lå (Victoria finemathograf)), der det var både en inngangsdør og en
utgangsdør. Her ble forøvrig vist den første «talefilm», en riktig kjempesensasjon. <(Talen»ble besørget av en grammofon som rullet samtidig med
at filmen gikk på lerretet. Svaert primitivt, men på det tidspunktet en
attraksjon.
Vi har allerede fortalt at Reinhold Nicholay i sin barndom holdt på å le
seg fordervet da han første gang så en Chaplin-film. Siden vår avdøde lyriker
satt inne med interessanteopplysninger om den lokale kinodrift i gamle tider,
mer enn noen nålevende person, skal en del av hans kjennnskap til emnet
bli tatt med i dette kapittelet:
I og med at de mange kinematografene var på private hender er det rimelig
at det hersket en smule konkurranse mellom de forskjellige eierne. For å stimulere besøket skjeddedet at publikum fikk en liten gjenstand sammen med
inngangsbilletten, f.eks. en pepperbøsse med følgende betegnende innskrift:
«Livet må krydres)). Vi barn ville helst «sidda øve», dvs. vi passet på å gå
inn midt under en forestilling. Vaktmannen rev så av halve billetten, som han
så senere i hovedpausen kom for å hente. Det kunne ofte bli «på håve ud»,
om vi ville lure oss til å sitte lenger enn vi hadde rett til. Det var utrolig hvor
godt disse vaktmennene kunne kjenne den ene ungen ut fra den andre. «Du
har sitt det nå,» kunne han si til en gutt som prøvde å gjemme seg bak en
kamerats rygg. Det ble protester fra begge sider. Var vaktmannen av «den
greie sorten», så kunne han kanskje vise seg overbaende og se over med en
liten synder som gjerne ville «sidda øve».
Forestillingene den gang strakte seg som regel over en times tid. Det var
en- og to-aktere som ble spillet. Det vakte formelig oppsikt da den første femakters forestilling ble vist. I pausene - mens «maskinisten» skiftet ruller kunne rabalderet fra barna ofte bli slik at vaktmannen måtte mønstre flokken med morske blikk, og nåde den stakkar som han da mente ikke satt rolig
nok! Da ble det utkastelse, uten nåde.
Det var ikke sjelden at en noe lengre film gikk som «fortsettelse» - lik en
avisføljetong. Det var jo en smart måte å få tilskuere på. Ville folk se hvordan
det gikk med handlingen, måtte de jo bare komme igjen neste uke.
Filmene kunne gjerne inndeles i fire forskjellige grupper: De morsomme,
forbryterfilmene, indianerstykkene, og endelig «de som bare handlet om
kjzrlighet». For datidens barn var de i siste gruppen mindre attraktive, de
var tøysete og gørr kjedelige. Blant «heltene» i sistnevnte gruppe kan nevnes:
Valdemar Psilander, Nikolay Johannesen, Henny Porten, Mary Pickford,
Asta Nielsen, Alf Blutecher, Olav Føns 0.a. I gruppen «lystspill» fantes komikerne Max Linder og Lehman, for ikke å snakke om Charlie Chaplin. Mens
sistnevnte var noe grovere i virkemidlene, var Linder den mere kultiverte komiker, som helst opptrådte i floss og selskapsantrekk. Indianerfilmene var
naturligvis barnas favoritter. Buffalo Bill var alle gutters helt. Mange 12erte
å synge:
Har du aldri sett Buffalo?
Han fanger indianere med lasso.
Og hvis han ikke lasso har;
sti har han revolveren k l a ~
Til å begynne med var det ingen sensur med filmene, men etterhvert som
den amerikanske filmproduksjonen utartet med sine revolverdramaer, ble
det nødvendig med sensur også i Norge.
Etter en tid ble det slutt med den private kinodriften. Kommunen overtok
noen av «biografene» og gjorde vedtak om å bygge et elegant og stort kinobygg midt i byens sentrum - på Arneageren. Det var en fantastisk begivenhet
da «Filmteateret» i 1927 kunne innvies med stor festivitas. Fast orkester var
etablert, med kapellmester Haugland som leder. På åpningsdagen var det
forsterket til 12 musikere. De spilte i over to timer, bare med 3 minutters
pause. Åpningsfilmen var «Ben Hun), storslagen og av de mest imponerende
i prakt og oppsetning som har vzrt forevist, delvis i farger. ((Dissevar til dels
grumsete og utydelige, men enkelte vitnet godt om hvor langt filmteknikken
på dette område er nådd,» heter det i Aftenbladets reportasje fra begivenheten. Men «lyden» var det hele tiden orkesteret som besørget.
Sosial-stsnad i gamle dager
De som er vokset opp etterat Norge ble et priviligert velstandssamfunn, der
ingen behøver å lide nød, vil nok ha vanskelig for å kunne sette seg inn i eldre
tiders fattigdom og formen for offentlig støtte. På en noe spøkefull måte ble
det i boken «Adle kan snofla)),på sidene fra og med 18 til og med 26, pekt
på noen av ulikheten mellom «den gang» og «nå». Å vaere hjelpetrengende
fattig og arbeidsledig i eldre tider var en høyst alvorlig sak. Det var i sannhet
fortvilet for mange foreldre når de sto uten inntekter og manglet mat og klaer
til sultne barn og seg selv. Å søke fattigvesenet var den siste utveien, tung å
vandre for aerekjaere mennesker, som så gjerne ville klare seg selv.
Sigurd Rygh som fra 1933 til -37 var forsorgssjef i Stavanger (før han ble
kemner), har utarbeidet en interessant skildring av utviklingen fram til siste
verdenskrig, under tittelen
Tilbakeblikk - finansielt og sosialt
Først skal gjengis et brev til de såkalte rodeforstandere fra året 1893, da Alexander L. Kielland var formann i Fattigkommisjonen. Innholdet gir inntrykk av hvor problematisk det var for dem som var nødt til å «krype til korset» i håpet om å få en aldri så beskjeden almisse.
Til Rodeforstanderne.
Forat standse den fra gammel Tid indførte Uskikk at fattige i stort Tal og til
alle Tider henvender sig til Fattigkontoret for at erholde saakaldt Extrahjaelp
uden anden Gnind end den, at den Hjaelp, de før har, er forliden, har Fattigkommisionen besluttet at al saadan Hjaelp skal bevilges af den. Man maa
derfor anmode D'Herrer Rodeforstandere om bestemt at tilholde de Fattige,
som søge saadan Hjzlp, at henvende sig til Fattigkornmissionenmed Ansøgning om Hjaelp, ikke til Forstanderen*. I det hele bør den Regel skarpt indskjærpes, at der ikke tilstaaes nogen Extrahjælp mellom Fattigkommissionsmøderne, uden hvor en pludselig opstaaet saerdeles Nød, foranlediget ved
Sygdom, Dødsfald eller lignende Aarsager, gjør øieblikkelig Hjaelp absolut
nødvendig. Ellers bør hver eneste Henvendelse om Fattighjzlp ske til Fattig* Ordningen med at de hjelpsøkende hadde adgang til personlig å møte frem i styrets møter og få det
samlede styre i tale opprettholdtes til 1940 da forholdene radikalt endredes.
Jfr. Jonas Dahi's «Paa gamle Tomter» s. 196. S.R.
kommissionen, der har sine Møder hver første Tirsdag og Onsdag i Maaneden. Denne bestemmelse bedes D'Herrer Rodeforstanderegjøre de Fattige,
der søge om Hjzlp, bekjendt med. I Forbindelse hermed skulde man ogsaa
stille den Anmodning til Rodeforstanderne, at de i Ansøgningernetil Kommissionen udtaler sig mest muligt om Ansøgernes Vilkaar i enhver Henseende, forat Kommissionen kan faa den fornødne Kjendskab til Vedkommendes Forhold og derefter bestemme en passende Bevilgning.
Stavanger Fattigkornmission den 22de August 1893
Paa Dens EgneKielland
O. Norheim
Under høykonjunkturen 1916/20 sto byen under de radikales ledelse med
stor virksomhet, lavt skattøre, underskudd og gjeldsøkning. Fra 1922 under
konservativ ledelse redusertes gjelden fra 52 mill. kr. til ca. 40 mill. kr. De
konservatives parole om å betale byens gjeld og de radikales forslag om
gjeldsnedskrivning forentes tildels ved betydelig underhåndsoppkjøp av byens ihendehaverobligasjoner som gjerne sto i en underkurs på 20 - 30 %.
Store, brysomme nødsarbeidslån fra først i 1920-årene ga som konklusjon
hos byens borgermester at det var billigere å yte forsorgsbidrag enn å sette
igang arbeide, en uttalelse menigmann merket seg og aldri tilga ham.
I 1932 sattes igang «arbeid for forsorgsbidragene))idet timetallet stipulertes på grunnlag av hevet understøttelse - 24 - 28 - 32 - 36 timer ukentlig. Etter
en tid ble det misnøye, konflikt og demonstrasjon der samtlige byens fagforeninger deltok, hvoretter «arbeid for bidragene))ble nedlagt. I 1935 ble
opptatt et innenbys «Borgerlån» hvorved utførtes, med vanlige lønnssatser,
div. ønskelige arbeider, b1.a. Haugesundsgatens gjennombrudd ved St. Johs.
kirke.
I de harde tretti-åra fram til 1937var der stadige budsjettunderskudd som
skyldtes veldige, årvisse overskridelser på forsorgsbudsjettet. Forsorgstyrets
flertall holdt fast ved systemet med bidrag «etter individuell bedømmelse)),
mens et mindretall foreslo «faste satser» (egentlig et spørsmål om bevisbyrde
for 0-inntekt). Fraksjonenes syn som forentes ved at det internt ble innført
faste «trekk-dager» hvorved fremkom noenlunde ens bidrag etter familiens
størrelse. De store køer redusertes dertil ved utbetaling av bidrag for 2 eller
flere uker til presumptivt pålitelige. Ekspedisjonsarbeidet deltes internt i 3
«distrikter» som hadde hver sin inspektør for hjemmekontroll m.v. (Dette
uten personaløkning, bare intern plassering). De 3 damer (alle ifølge Bertram
C. Middelthon, med «ben i nesen«) som kom til å stå i bresjen var: Sara
Berge, Astri Rosenvold og Gunhild Stangeland. Inspektørene var E.
Sandsberg-Eriksen, Peder Halvorsen og Lilly Helland. Kassereren I. Birke-
dal og bokholderen Harald Berge (senere trygdesjef i Stavanger) hadde 2 assistenter og bud. Sekretariatet med sjefen hadde rom i 2nen etasje. Hjemstavnskorrespondanse, institusjonsanbringelser og alskens rekvisisjoner besørgedes her, likesom det måtte være en appellinstans og betjening av
personer som henvistes p.g.a. fyll og misbruk m.v.
Kontant-mangelvar lenge årsak til kjempekøer. Dette forhold bedret seg
stadig og opphørte helt fra og med november 1937, samtidig med at forsorgssjefen avanserte til kemner. Da denne tilfeldighet senere ble påpekt repliserte
Borgermester B.C.M. med; «Da jeg (i ungdommen) var ansatt ved Stavanger
Støberi & Dok, betaltes vanligvis årlig aksje-utbytte. Da jeg sluttet der var
det også slutt på aksje-utbyttet)).
Av de gamle møteprotokoller vil en kunne se at bevilgningene i 1930-årene
i prinsippet var svært variert både i tid og beløp. Kontoret hadde, mellom
de månedlige møter, adgang til å supplere med «ekstrahjelp» etter beste
skjøn.
Juleutdeling hos hu' tante Sara i 1936.
(Jordanger).
I 1937 gikk en for Stavanger kommunes vedkommende over til såkaldte
«reelle budsjetter)),som i praktiken fikk sitt uttrykk ved at de akkumulerte
regnskapsunderskudd som vesentlig skyldtes forsorgsvesenets årlige overskridelser, ble ført opp til avskrivning over en årrekke.
En eldre praksis med engangsbevilgning av større beløp som «hjelp til
selvhjelp))(lastebil - fiskebåt -verksted -bolighus - selvbygg - gårdsbruk) fortsatte med vekslende hell i 1930-årene.
På den tiden kunne en ikke undgå opptrinn ved høyre- og venstre- radikaleres aksjoner. Da Quisling hadde torgmøte var der uro og politiet innfandt seg med sin eneste ((Svarte-Marja))omtvundet av piggtråd som en
((spansk rytter)). Ultrakommunistene leide seg en tid et lokale i Steinkargaten, der de drev framstilling av køller etter politiets modell. Det ble samme-
steds gitt opplzsring i triks hvorved en kunne skaffe seg gratis gass og elektrisitet. En gruppe planla å sprenge gasskjelen i luften. En annen skulle «hilse
på» forsorgssjefen privat. Politiet ble orientert av sin faste «tyster», politiet
organiserte vakt i «Understøttelsen» og en betjent vakt i privatbolig. Utpå
natten hørtes en rekke hyl og glam på gaten, men intet skjedde.
Etter en NS-valgseier høsten 1934 trådte Gudbrand Lunde inn som medlem av forsorgsstyret(1935-37). Han foreslo gratis tannbørster til de forsorgsunderstøttede, hvilket ble vedtatt. Da en på et «natt-møte» hadde mat og
kaffe insisterte han på å ville dekke utgiften for sitt vedk. Det var Sara Berge
som besørget bevertningen fra <iTotalen»i samme kvartalet. Da regningsbeløpet ble dividert ut på antall deltakere ble det kr. 2.10 pro pers. På henstilling
frafaldt han å refundere. Ved innhenting av anbud med prøver på cherredresser» (Svanedal dresstøy) anskaffet han seg for egen regning et eksemplar av
vedk. dresstype for å prøve den selv. Det framkom senere ingen merknad.
Forholdene lå ikke tilrette for noen store fakter. Fra 1938 falt NS ut og istedet
opptrådte et parti med navnet: «Det glade upolitiske folkeparti)) stiftet av
advokat Erling Ueland m.fl. Gudbrand Lunde (1901-1942) var kjemiker og
tysk dr. philos. Universitetsstipendiat Oslo 1927-29. Ble av styret ansatt som
direktør ved Hermetikkindustrienslaboratorium i 1929. NS propagandasjef
fra 1935, kst. statsråd 25/9 1940, med i Quislingregjeringen fra2/2 1942. Forulykket 26/10 1942 sammen med hustru, f. Wulfsberg, ved en fergeulykke
i Hardanger.
Borgermester B.C.M. og S. Rygh var henholdsvis formann og varaformann i Stavanger forsorgsstyre til utgangen av 1940, B.C.M. noe lenger.
En NS-politimann overtok da formannshvervet.
Markeds-livet for 100 år siden
Som vel de fleste kjenner til ble det i gamle dager - vår og høst - holdt «markeder» mange steder i landet, om ikke nøyaktig samtidig. I folkeutgaven av
«Almanakken» sto tidspunktene oppført, så alle i lang tid i forveien kunne
vite når de kunne belage seg på byferd.
I Stavanger var det ifølge Almanakken for 1912 marked - eller «marken»
som det heter på den hjemlige dialekten - 25. mars, 24. juni (hestestevne) og
29. oktober. Størst og viktigst var nok sistnevnte «haustmarken». For lands-
folk, enten de var «innante» fjordene i Ryfylke, eller fra Jaerbygdene, var det
viktige festdager som de gledet seg til lenge i forveien.
Egentlig var det jo for å drive forretning bøndene dro til byen, noe skulle
kjøpes, noe selges. Hesten spilte en viktig rolle, men ku, sau og gris byttet
også eiermenn. I tillegg skulle det festes. Omreisende kramkarer skulle bli av
med varene sine, tivoli med karusell som roterte ved bruk av mannekraft, før
de hadde funnet opp den elektriske motoren, som lydløst og behendig påtok
seg jobben, menasjerier, vokskabinetter, loppesirkus og hva det nå kunne
vaere av artige ting lokket skånselsløst penger ut av folks lommer.
Ungguttene skulle «vise seg», spanderefornøyelserog rød brus på jentene,
og det var, som nevnt, mer enn nok å velge i.
Alle drakk forresten ikke bare noe så uskyldig som farget mineralvann,
nei, både øl, laddevin og enda sterkere saker var lett tilgjengelig for hvem som
helst. Mange utskeielser og pengeforlis fulgte i alkoholens fotefar. Det ble etterhvert slik at markedslivet utartet i så negativ retning at det for ramme alvor
ble drøftet om hvorvidt en like gjeme burde sløyfe hele «marken». I 1844tok
Stavanger Amtstidene opp spørsmålet helt seriøst. I en artikkel heter det
b1.a.:
((Markedet er nu forbi, de fleste folk er reist hjem i det bedste veir og med
sydlig vind som snart vil føre dem fra det støiende markedsliv til deres fredelige og stille hjem. Vareomsetningen skal ikke ha vaert betydelig, når undtas
brennevin, som i markedstiden finner rask og villig avsetning. Under henvisning til at den ubetydelige fordel som høstmarkedet bringer handelsmennene, intet veier mod den store skade i moralsk henseende, foreslår bladet at
markedet må bli ophevet. Markedet fører med sig en veldig tilstrømning af
folk fra bygderne, og drukkenskab og andre laster gis rigelig naering. Det
naevnes også den store fare for brand, der let kan føre til en katastrofe, når
så mange til dels berusede mennesker uforsiktig omgåes med ild og lys».
På den tiden hadde Stavanger et brennevinssamlag, der folk kunne kjøpe
akkurat så mye de ville av «sterke saker». I tiilegg fantes det atskillige skjenkesteder med øl, vin og brennevin. Og svaert mange handelsmenn hadde rett
til å selge ø1 og vin i flaskevis. Som om ikke alt dette var nok, fantes en
mengde beryktede «buler» - med navn som Klingshei-huset (tegning av dette
på side 59 i boken ((Stavangerskerariteter«), Lilandshuset, Krigen, Moster
Ane, Sekken, Svadden, Sviven, Tonglå, Valken - samtlige store fallgruber for
både byfolk og landsfolk, slett ikke bare i markedstiden. Og ikke å forglemme Kjempe-hålå, som drev sin virksomhet i fullt lovlige former. De som
ble arrestert for overstadig beruselse ble satt inn på «stalten», nedenfor Petrikirken.
I 1884-åreneble forholdene behandlet i et usigelig langt dikt av den kjente
som b1.a. har skrevet ((Tenk,hvor i gamle dager», og ((Stavanger,det er ingen
filleby». Han var født på Sørlandet i 1840, men levde det meste av sitt liv i
Stavanger. De første årene var han kjent som en svxrt aktiv avholdsmann,
tilsluttet Godtemplarordenen. Blant de mange sangene fra hans hånd og i
hans ånd, angikk flere ((drikkensforbandelse))og betydningen av å leve uten
å inngå noe vennskap med den lumske forføreren - alkoholen. Det langttrukne beskrivende diktet som det nedenfor gjengis mesteparten av, var tilegnet avholdspioneren Asbjørn Kloster:
Det marked var, og bonder kom der overalt fra landet;
de kom tilfods, de kom med hest, men ogsaa over vandet.
Paa torvet fuld trafik der var med kjob og salg af varer,
og gjennem byens gader gik, der folk i store skarer:
Og Politiet var paa post i stok og fuld mundering
der var ei heller mangel paa kommers og arrestering.
Konstabler patruljered om paa hjerner og langs' trapper;
og nogle forte orden paa de offentlige sjapper:
Dog var der en, hvor ingen var, der hørtes klang av glasse,
og saa I0d der musik, som skrev sig fra en lirekasse.
At det var kortspil inde der, var ogsaa godt at mærke;
thi slag paa slag i bordet faldt med udraab som var sterke.
Og at der ble paa samme tid en mengde 01 opdrukket,
det var saa godt at hore paa al korken, som ble trukket.
Der gik en strom af r0g og damp ifra den stygge bule,
og alt imellem lød der hyl som i en roverhule.
Omsider blev der slagsmaal aJ og verten stak nu kroppen
i doren ud og skreg om hje@ mærkeverdig rod i toppen.
Med hængehage stod han der; og som en melsek næsten
stak maven frem, og oiet flod i spiritus forresten.
Paa grund af skriget og den larm som h~rtesble der standsning
af folkemassen udenfor; der stod som en forskandsning.
Mens der fra sjappen slynget blev forbandelser og eder;
10d der fra massen rundtomkring en mcengde vittighedec
«See bare, hvilke fjcs han har; den tingesten jeg ser der!
Mon han har drukket nesen op? Nei, lidt tilbake er dec
Og se saa hvor den samme fyr er bleven fed og gj~det!
Men underligt, om ikke han er- noget 10s i kjødet!
Det var et prcegtigt eksemplar - men h0r; hvor tyk i rgsten!
Mon virkelig han holder ud saalcenge som til hosten?«
Saaledes verten haanet blev, og det fra alle kanter;
thi naar det marked er; saa er der nok af skøierfantec
Imidlertid hans a m t e r holdt slig s t ~ i at
, der var ingen,
som vilde gaa i bulen ind og raade bod paa tingen.
Med bedst det var kom der en mand og stansed op ijlokken.
Mon han var syg som han stod der og stgtted sig paa stokken?
Det var han v&, for ellers gik han denne helst foruden;
ialfald bar han syge trek, var graalig bleg i huden.
Men aiet lyste af en ild, der dybt i hjertet rammer;
mod vcerten som i d ~ r e nstod det formelig skj0djlamme~
Omkring hans mund et udtryk laa, der talte imod drikken
og disse love, som er med og holder paa trafikken.
Forbitret selv paa disse som paa hele svineriet,
stod han og herte, vcerten skreg om hjcelp fra politiet.
Dog ingen hjceIr, var der at s e men saa var der en kvinde,
som raabte h ~ i t «Au,
:
herregud, jeg har min mand derinne!«
Der laa i disse ord en b m , mens der i hendes mcele
laa noget haablgst eller trist, kan hcende begge dele.
Lidt snak der ble nu hist og hec men da der saa blev stilhed,
henvendte han son? gik med stok, til kvinden sig med mildhed.
Diktet skildrer nå videre hvordan politiet kommer og arresterer hele hurven. Den fremmede syke mannen går da til politimesteren og ber om at kvinnens mann må slippe å komme på arbeidsanstalten.
Det er en skam for by og land med disse tvangsanstalter,
som bmges for at gj0re folk til aereløse pjalter:
Et samfund som tillade kan at spiritus leveyes,
og det til daglig drikkebrug; maa grundigt repareres.
Først friste folk, og falder de sua mer end andre pleier
saa tage a e n fra dem rent, - j o det er gode greier?
Det ender med at mannen blir sloppet løs, og den fremmede fnlger ham
til hjemmet. Siden holder mannen helt opp å drikke. Den fremmede forsvinner, og en dag flere år etterpå leser mannen i avisen om hans dødsfall. Hans
kone sier:
«Men er han borte, lever dog
alligevel hans minde,
og det vil leve laenge her
hos baade mand og kvinde.
Og sikkert er det at hans død
nu mangen taare koster) Saa talte hun til pris for ham,
hvis navn var Asbjørn Kloster:
En skjebnesvanger dag oppga Tellef
Haraldstad sitt avholdsprinsipp, og
kom i sin siste livsperiode til å bli en
begersvinger av de store. Han lot til å
trives best i skienkestuene sammen
med svirebrødre.
A. Kloster
En av dem som kjente Haraldstad i avslutningsperioden var Theodor
Dahl. I «Molboposten» 1925 ga Dahl en livlig skildring av sin åndsfrende,
under tittelen
Jeg ser han for meg ganske tydelig komme stigende hitover Jernbaneveien.
Fast i steget, rank i ryggen, med hodet litebitte gran på skrå - likesom halweis
veirende eller anende ut mot menneskene og naturen. Der lever liksom en ferdig spøk om munnen hans, det ligger der og dirrer og vil frem under de store
buskete sersjantbarter. En spøk kanskje i bunden stil, en strofe som er kommet farende i sinnet henne i gaten etsted. Kanskje handler det om en mann
i byen eller om en situasjon i Europa, om en blomst eller en katt eller en konstabel. Og øynene som ligger der godslige og halvsmiler under de store flettede øyenbrynene ser så snildt på menneskene, og hester som drar forbi. Han
er på vei til «Willemsen»,ti han elsket begeret på en skjøn måte - han som
oss andre, som er glad i ordet og naturen. Og han kunne med sin penn hylde
vinen, begeistres over Norges natur, han kunne fortelle om da han gikk til
Svaneapoteket etter medisiner til Mons Haraldstad (katten), da han lå på det
siste. Han skrev de landsberømte«hestevers»-hjertelige og fine og han diktet
om hendelser og tilskikkelser på livets mange veier.
Slik minnes jeg ham komme stigende hitover Jernbaneveien i den brune
frakken k r e t av tid og slit, svingende sin rørstav i tempo og takt med tanker
og rim som levde i hans sind.
Og han var en velkommen gjest på «Willemsen». Det satt som oftest en
liten skare omkring ham. En liten lyttende skare. Det var fiskere fra Tungeneset med dampende snadder - det var hodekålmennesker fra Jåtten - det var
hysefiskere fra øyene; bymennesker og øldrikkere.
Han hadde mye av sine samlede verker i indrelommen, Haraldstad.
Trøyen var halweis bålen av vers som sprengte på, og han ga av overflod av
indrelommens innhold. Etterhånden inneholdt lommen et temmelig fast repertoir og de lyttende bad, ettersom glassene vokste, om dette eller hint dikt.
Hans berømte lassaronvise stod nærmest alltid som en god nummer en, og
det er humor i denne visen. Den grep umiddelbart med sin sarkasme og sin
realistiske skildring av drankernes gang mot den absolutte elendighet. Den
slutter med disse trøstesløse ord:
Ludden driver verket, det gjør den udmerket.
Overalt hvor denne haves lassaroner laves.
Det er slig en vare, at jeg siger bare:
Kom med fla;ken! Op med proppen!
Drit paa heile kroppen!
Han leste med slik salvelse, nesten poetisk - med sterke trykk på ord som
skulle godt frem. Han skrev også spøkende om kjserligheten, han skrev om
politikken, om humbugen i den, om alle de som gikk på politiske gummisko
og danset politisk humbugvals. Og han kunde bryte ut i stemning over Stavanger på denne måten:
Stavanger er vor egen by
saa rig paa m ~ n og
d kvinder,
og trygt vi lever her i ly
av rigtig store minder:
Fra Hafrsfiord de stiger frem
fra Utstein og fra Sole, vi lærte alt at elske dem
den gang vi gik i skole.
At samfundspulsen endnu slaar;
vi ikke mer forlange<
det merkes naar du bare gaar
paa gaten i Stavanger:
Jeg skal tilslutt fortelle en liten tildragelse slik som H. fortalte meg:
Det var en høstmarken for mange år siden, da min gode kamerat Alexander L. Kjelland redigerte ((StavangerAvis», som da hadde tilhold hos Mortvedt på Torvet, så kom e' ind til han alexander og så sa han til me':
Du Haraldstad, sa han, kan'ke du lave noe morsomt å sette på vindue, så
folk på torve kan få noe å le a'.
E' skal gjøre det, Alexander, sa e' til 'an. Så jagte e' han ut fra det lille kontore hanses og så skrev e' følgende om høyre og venstre:
Manden skulde frem med grisen, men den satte sig imod
Drog han i den, gik den bagud, saa den mere laa end stod.
Fluks udbr~dhan, kjed av spaserr dit konservative asen.
Det slo ned i Alexander som ild i tørt gress, for han skjønte en spøk og han
kunne le. Ja, for det var nettopp det han Alexander kunne, og han lo gudhjelpeme' så han holdt på å briste. Så satte han diktet på vindue' og torve' lo.
Og hele byen lo. Og landet lo. Og den gangen lo også venstre, for det var den
gangen venstre kunne le, men mest lo Alexander å e' av at folk lo.
Alexander sa:
- Dette skal' du belønnes for, Haraldstad.
Å han tok to kroner å flidde me å sa:
Drik de' ei flaske vin, Haraldstad, du har fortjent 'o.
Men da ble e' sån småharm og svarte:
- Behold tokronestykke, Alexander, forme e' lie fattige, å kjøp de' ei flaske
vin sjel, for e' vet at du liger de' å e' tviler ikkje på at du trsenger det».
De gamle Stavange-
landsteder
Et senere kapittel i boken vil omhandle den i sin tid kjente familien Moe på
Valberget. Den yngste av de seks sønnene var cand. phil. Håkon Asche Moe,
som var sterkt opptatt av lokalhistoriske saker og en ganske produktiv skribent. Hans foreldre kjøpte i 1867 et 15?hmål stort jordstykke like ved Mosvannet, nmmest det som idag kalles <iTjensvoldskrysset»,og lot oppføre
sommerhuset «Mostun». Navnet var betegnende, for så vidt som det refererte til både eieren, Moe og «Mosevannet».
Asche Moe har gitt en utførlig redegjørelse om de gamle stavangerske
landstedene, og som god venn av opphavsmannen helt fra jeg i fjorten års
alderen startet min «karriere» som lukegutt i hans botaniske hage i «Mallelien» og senere som «renskriver» av hans manuskripter til hans død i 1937,
er jeg ikke i tvil om å ha hans «velsignelse»når jeg Iar ham vaere opphavsmannen til denne skildringen av de ulike «landstedene»,plassert langt utenfor det som den gangen var «byen», f.eks. i dette tilfelle i enden av det nye
drikkevannsreservoaret! Folk som drev sitt kjøpmannskap eller håndverk i
sentrum, hadde vanligvis butikken eller verkstedet i første etasje og «privaten» ovenpå. De «grommeste»sørget gjerne for å ha en sommerboligi nabokommunene, i første rekke Hetland!
En kan vel ikke helt utelukke at «prestisjehensyn»spilte en viss rolle. Som
det i vår moderne «flotthetsperiode» gjelder om å gjøre det samme som
naboen, ha hytte på fjellet og ved sjøen, eie egen cabbincmiser og fineste og
dyreste motordrevne landeveiskjøredoning, gjaldt det i hine dager å anskaffe
seg en standsmessig sommerbolig. Skjønt det er vel klokest å holde sarkasmen i stramme tøyler når det aktuelle emne skal behandles. Saken er
nemlig den at etter den store by-brannen i Stavanger i 1860 hevdes det at de
brannherjede familier følte trang til hvile og et opphold uten redsel for ildens
herjinger. Ikke minst mange kvinner var blitt så nervøse etter katastrofen at
storm og uvær var nok til å gjøre dem hysteriske. Asche Moe mente endog
at dettes sykelige anlegg ble forverret ved de dommedags-skudd som den
gang meldte endog den minste brann. Det sto skrekk av de gamle kanonene
på Valberget også fordi det saktens kunne inntreffe en sprengning, særlig når
vekterne behandlet dem, for de var ikke helt kyndige. Uhyggen øktes for de
nzermest boende ved singlingen av knuste vindusruter.
Alt etter hvor rik eieren var, kom disse landstedene til å minne om små
gods, bondegårder eller husmannsbruk. De fantes i hele byens omegn. Mot
nord lå det rikt utstyrte og naturskjønne Bjergsted og Bakkeland, i nordvest
Svensens herlig beliggende Egelund, ved Store Stokkavatn, Johan Nymans
og Møllers «stykker». Vestover var det Holmeegenes, Axel Kiellands
sommersted med stort gårdsbruk og vidstrakt park. Denne eiendommen
gikk helt fra Fribryggen, som den gang var felles vaskeplass for byfolk ved
Mosvannsparken, til Sekundaerstasjonen. Den omfattet hele Kiellandsmyren og den lund Kielland plantet langs vannet. Når Andr. Buch's navn feilaktig settes i forbindelse med skogen, må dette skyldes at avdøde Buch bygde
seg et hus i skogen. Av andre landsteder nevnes Leas ved borgernes ekserserplass, Rønnebergs Fredheim og på Tjensvoll Erik Jon Dahls, Lars Larsens,
Ole Johan Bådes, Moes, Kongsgårdlaererne Eckoffs, Haugland og Nordlands landsteder. Rasmus Årres landsted naer Store Stokkavatn grenset til
Sandal, Jacob Middelthons sted. Sørover lå de største landstedene, Falcks,
Hindal, Wilh. Hansens Hillevåg og Sundts Mariero. I Paradis lå flere mindre
landsteder, blandt andre Finnes. På Storhaug og spredt over Hetlandshalvøya fantes landsteder i alle utgaver. Vakrest av dem alle var Helliesens Rarnsvik. I øst lå Sølyst, stilig i sin enkelhet. Til sjøen i øst grenset Dreyers landsted
med rik og egenartet beplantning. Allerede den gang var det enkelte som
søkte langt bort fra byen. L.B. Ovregård hadde eiendom i Sauda og Ths.
Thiis på Ims, begge med store fruktplantninger.
Felles for alle landstedene var - akkurat som på utlandets kongeslott omkring år 1600 - at sommerhuset manglet utstyr. Møbler og husgeråd ble flyttet to ganger i året. Praktisk på sett og vis, men også tungvint.
Med det nye oppholdsstedet forandret både familie og tjenerskap sine livsvaner. Bortsett fra husfar og voksne barn som hadde sitt arbeid i byen, kom
de alle til å spille rollen som landsfolk i tiden fra midten av mai til slutten
av september. For mange ble disse sommeroppholdeneav uvurderlig betydning, både legemlig og åndelig.
Sansen for naturskjønnhet er tidligst oppstått blant bymenneskene. Landboerne svelget i herligheten året rundt, og satte neppe i samme grad pris på
dem som byens folk, disse som kom fra støvråk og rammel fra kjerrehjulene
på gatenes brosteiner. De som regelmessig i en årrekke plutselig ble stilt overfor vårens vidunder, kunne bekrefte det. Hos de fleste av dem ble det nemlig
innrisset naturbilder av uforgjengelig art, isaer bilder i forbindelse med eiendommelige belysningsforhold, som den nordiske natt, slik Chr. Richardt har
malt i to uforglemmelige linjer:
«Da favnes kveld og gry i stille gløden,
og aftenr~denkysser morgenreden.«
At landstedenei den første tid ble et søkt tilfluktssted for eiernes slekt og venner, kunne nok synes både morsomt og tilgivelig. Det ble for alle en under-
holdning i tvangfrie former, så velgjørende forskjellig fra selskapeligheten i
bestestuene i byen. Men i samme grad som denne smaken for landlivet økte
hos en tallrik slekt, minket den, av lett forståeligegrunner, hos eierne av landstedene. Resultatet var at den en gang så stolte og glade eieren følte den rene
motbydelighet for den overveiende del av snylterne, som på friernes vis i
Odysseen ble dem en landeplage ved sine hyppige og ofte uanmeldte besøk.
Mange solgte sine jordstykker av denne grunn. Herligheten som hadde
kostet dem oppfinnsomhet, arbeid og penger, gikk tilbake til sine opprinnelige eiere, jordbrukerne
De fleste anleggene forfalt. Det var vanskelig å holde dem i fin stand når
en bare bodde der et par måneder i året. Sentvoksende og utsøkte blomsterbusker ble ribbet for torgsalg, vakre trzr ble hugget ned og brukt til brensel,
og etter få år var mangt et vakkert landsted en gru å se.
Familien Moe, hadde fra midten av forrige århundre og et godt stykke inn
i vårt eget, sitt «hovedsete» så n z r Valbergstårnet som vel mulig. Helt til begynnelsen av 1986 sto på husveggen et skilt med inskripsjonen «Moes aktietrykkeri)),lett synlig for alle som befant seg i øvre delen av Breigaten og kikket opp mot tårnet, eller forserte den steile bakken til topps.
Men ferre og ferre ble det etterhvert for hvem skiltet tilkjennega annet enn
at det i husets kjeller måtte drives et «trykkeri». Det gjorde det imidlertid slett
ikke lenger. Skiltet var sannsynligvis blitt stående av pietetshensyn. Eiendommen og den nedlagte bedriften har nemlig sin egen historie, nzrmest i
likhet med «Dreyers Grafiske Anstalt» i Hetlandsgaten, der inskripsjonen
fortsatt får stå urørt over hoveddøren, selv etterat den svzre murbygningen
er blitt fylt av «oljefolk» i utallige kontorer i de mange etasjene.
Boktrykker og avisutgiver Arnt Moe var ikke «innfødt» stavangermann,
idet han kom til verden i Christiania i året 1823. Han gikk i boktrykkerlzre
hos Grøndahl, men havnet som fagutlzrt i Stavanger, der han ble gift med
Ingeborg Regine, født 1825, datter av blokkdreier og hattemaker Asche (som
stammet fra Aske på Rennesøy). Hennes eldste søster var skipsreder
Hummelands hustru.
Moe startet sitt trykkeri på Valberget omkring 1850. I 1852 begynte han
å utgi venstre-avisen «Stavangeren», som holdt det gående i omlag 47 år, til
1899, da den gikk inn i «Stavanger Avis». Det fortelles at avisen en tid hadde
en ung østlending som redaktør. Han så ut som en riktig yndig liten guttunge,
og folkevittigheten var ikke sen om å kalle ham for «Bad'ne på Valberjev.
26. Dltobot 18-9
.
.
+
-
*tasti *immmcr lam esa*cb*a 0s r a p ' M"=
aaitis. !am -"BBLS immbiau q, j a b i i w honermci
>n*
nann
P,=
it
~ i i ~ ~ ~bnn
, t <.m
~ ~ o.% ,..d.
.
b
,
nc,.e "b I*- m . i i ~ i i i i %,I I
~ l.ln ~"ire ~
t . ~ r o i l i ~ nI ~ ~ ~ IIII
;OL
~ U ~ ~ ~~B C - , 1111
L
01 ~~ ~ I I I I I~I
I
I I I ~I , ~ sbOnnmint
~
~
~
biibrnbc
IW I
*B B~~~~
reii.nr m.ri pr nnil~BB
s ~ ~mlBso,.,~
~ ~ ~ s
~t8p.,,a,ca,c8,mr
c
m) B Bit. *,Racd i n m i ~ i m n l i r.mincm wi OFNlmc mi) l o BI
ubin6m lo
ub-iiave ir pn - p i 1 1 4 ~ 5 .caa Bn<nimi irrr hei quba, os Iniloi>luio m n i lo. i o n i ?8aoloiri
u
L
-
-
---.-.--p-ppp--pp
eb,,,n,mn
~
Ekteparet Moe fikk i alt åtte barn, nemlig: Halfdan Johannes, f. 1855,
Marie Petronelle, f. 1857, Arnt Oskar, f. 1859, Sigurd Henrik Olaf, f. 1860,
Andreas, f. 1861, Ella Magdalene, f. 1862. Haaver Sverre, f. 1864 og Haakon
Asche Moe, f. 1867. Det må vaere tillatt å betegne denne tallrikebarneflokken
som «egenartet». Personlig har jeg bare kjent de tre yngste, men føler at jeg
har en viss peiling på familien, som kom til å lide den forsmedelige skjebne
at det ikke lenger finnes en eneste etterkommer. Selv med åtte barn kan et
foreldrepar ikke varre sikre på at slekten kommer til å gå videre!
Av den tallrike barneflokken vil bare 3 bli omtalt i narrværende bok, nemlig Ella, Håkon og Sigurd. Andreas blir representert med sine «stiler». Ellers
får barnebarnet Finn, som sistemann på «stammen» en kortfattet omtale.
Det samme får forretningskvinnemHenrikke Aske.
~
I
Jomfni Hen
Aske
Når en skal skrive om folk og forhold i gamle dager og i den anledning har
en rekke dokumenter å fordype seg i, som stammer fra en tid som ligger forut
for ens egen, kan en bli en smule forvirret. En støter bla. på personer som
en i beste fall har hørt antydet for et halvt århundre siden, men som en var
uklok nok til ikke å få vite mer om av dem som selv hadde førstehåndskjennskap til personene fordi de var nære slektninger.
I forbindelse med Moes familie har det dukket opp et navn på en kvinne,
som det ville være ønskelig å ha kjent noen flere detaljer om.
Kvinnen det her dreier seg om er Jomfru Henrikke Aske. Det kan neppe
herske tvil om at hun var en søster av Arnt Moes hustru, og må ha vært en
aktiv og allsidig personlighet. Av ett av originddokumentene framgår det at
hun drev forretningsvirksomhet i Stavanger. I manntallet for 1875 er hun
oppført som eier av br.m 776 i Kongsgaten, ved Breiavatnet, huset der fotograf Hakon Johansen i mange år har drevet sin virksomhet. Den 22/9 1893
sendte hun følgende skrivelse:
- Herved tillader jeg mig at ansøge den =rede Bygningskommisåon om
Tilladelse til at sztte en ildfast Ark paa mit Hus, Br. nr. 776 ved Parken
paa den siden som vender ud til Bredevandet.
Arbodigst
H.M. Aske (sign.)
At søknaden ble innvilget står arken på taket den dag i dag som det beste
bevis!
I henhold til et brev fra firma Lemaitre & Berginann i Paris bestilte hun
i april 1865endel hodeplagg for en sum av tre spesiedaler. Men firmaet i Paris
mener øyensynlig at beløpet blir for lite, de antyder en sum av 400 fr. og utber
seg svar om jomfmen aksepterer tilbudet. Om hun så gjorde foreligger ikke
noe synlig bevis.
I januar 1881skriver hun til Kristiania og omtaler et boktrykkeri som hun
eier:
«Hr. Høiesteretsadvokat Schiander.
I Desember f.a. sendte jeg til Byskriverkontoreti Kristiania en leiekontrakt mellem mig og Halfdan Moe angaaende det mig tilhørende Bogtrykkeri, til Tinglzsning. Jeg tør herved bede Dem om at de Godhedsfuld vil
bevise mig den Tjeneste, at lade den ovennævnte Leiekontrakt afhende
paa Byskriverkontoret og derefter tilstille mig samme saasnart det var Dem
muligt. Som De vil erindre kjøbte jeg Bogtrykkeriet paa Auktionen i Laarsins Bo? hvorfor De var Inkassator.
Stavanger den 9. januar 1881
Arbodigst
Henrikke Aske (sign.)
A ~ I : Valbjergeel,
:
Stavanger
I april året etter foregikk det en intens telegramvirksomhet mellom Stavanger og Kristiania:
17/4 1882: Aske, Tolbodgaden 36, Kr. a.
Hold ti1 yderste paa 6000. Hvis ikke saa lad gaa. Moe
SD.: Hvis fcrste bud aldeles uopnaaeligt, så afslut. Moe
24/4 1882: Averter trykkeriet endu en gang, Sig op folkene. Moe
Henrikke synes også å ha vzrt utgiver og redaktør av et dameblad. I hvert
fall skriver hun et brev til selveste Henrik Ibsen, datert Stavanger 18/11 1890:
«(Efter40 Aars Forlob ved jeg ikke om jeg har den B r e at vRre erindret
af HI: Ibsen. Jeg k-omsom Selskabsdame med Jomfru Lowold til Grimstad,
vi var hos Sorenskriver Prois. Christoffer Due var en daglig G j m t i Prois's
m,Hun saa undertiden i mine Noder og bad en Dag om Ibsen maattefaa
laane dem, hvilket var mig kjert, uagtet jeg ikke dengang havde seet Ibsen.
Jeg fik dem naturligvis tilbage af Due, som fortalte mig hvor morsomt Ibsen
tegnede og skrev.
Sidste gang jeg saa Dem varpaa et Bal hos gamle Madam Bie i Grimstad.
Siden harjeg fulgt Deres Arbeider fra Brynjulf Bjarnes Tid til Henrik Ibsem,
som nu er Verdensberomt.
Jeg er saa fri at tilsendeDem et B l w o r Damer, saafremt det ikke vil gj0e
Dem alt$or stort Bryderi at se lidt i dem, om De godhedsfuldt vilde afgive Deres dom herom, er jeg Dem meget taknemmelig.
Jeg er medarbeider i ((ForHus og Hjem» flor en Deg. Hvad der giver mig
Mod til at bede om Deres Mening om Bladet, er at jeg ser, De agter kvinden
hoit og haaber meget af hende.
Kan «For Hus og Hjem» faa mange til at slutte sig til Bladet, vil forhaabentlig et stort Savn i Vore Hjem blive afljulpet.
Deres ærbodige
Froken Henrikke Aske,
Stavanger
Det har ikke vært mulig å finne noe svar fra Ibsen, men dermed ikke sagt
at brevskriversken ventet forg~eves.
Maleren Sigurd Moe
1860 - regnes blant en av de stavangerske «anerkjente» billedkunstnere omkring århundreskiftet.
Hans første «Inspirator» var nok den
kjente tegnelarreren Bernhard Hanson,
men den virkelig interessen for malerkunsten ble stimulert da han begynte som elev
hos marinemaler Benetter i dennes atelier
i den gamle steinkirken på Sola (som under siste krig ble rasert av tyskerne av hensyn til flytrafikken,men som det nå er planer om å gjenreise). Her traff han b1.a.
Amaldus Nielsen og ble av ham oppmuntret til å velge kunstnerbanen.
I 1884/5 og /92 oppholdt Sigurd Moe seg i Mun
ellers ble han bofast i fødebyen og på Jarren.
I boken ((Profiler og Paletter)) (1965) har forfatteren, Gabriel Schanche
Hidle, tegnet et forholdsvis fyldig og korrekt bilde av maleren, og interesserte
lesere henvises til den beskrivelsen.
Jeg sitter med et langt original-brev fra Sigurd til sin bror Haakon, fra 9/3
1915 (to år før sin død 10/2 1917). Han oppholdt seg da i Sauda. Det lar til
at også han hadde evnen til å uttrykke seg skriftlig. I brevet kommer han inn
på tvistighetene mellom myndighetene og eierne av «Mostun», Haakons
bok «Smukke Havehjem)),som han har lest «med en ganske usedvanlig Interesse)) og mener «har krav på at blive anmeldt af kyndige og høitkultiverede Mennesker)).- om vzer og forhold i Saude: «Minus 4 gr. C er jo
en forholdsvis pyntelig kulde. Her er vakkert nu, men om ikke længe kommer Syndfloden! Og det bliver sikker en ordentlig Vaede, thi her er Masser
af Sne at øse af. Jeg har ogsaa hørt af (malerkollega) Røstvig - at August Jacobsen og Abrahamsen skal have planlagt en Tur til Madeira. Røstvig finder
Ideen god - og Madeira ogsaa. Ikke tror jeg paa Turen, og det sandsynligste
er vel at ingenslags Madeira bliver nydt. Thi de to Herrer kan umulig ro en
Baad - saa ulige i Stof. Hils (violinisten Ludvig von) Moltke fra mig og spørg
om han er blevet letsindig paa sine aldrende Dage. Det fortarlles nemlig at
han gaar på Frierfødder! Men det er kanskje bare Tøv. Forresten?)) Brevet
slutter ganske artig slik: «Ja - nu mangler jo bare Sporvogn forbi «Mostun«!
Hilsen til alle - lev vel!
S i g u r d
- født
og Haakon Asche Moe
Boktrykker Arnt Moe hadde til å begynne med tilbrakt noen somre med sin
familie på Mariero, Wilhem Sundts tidligere så prektige sted, som allerede
den gang var kommet på de opprinnelige hender. Allerede som boktrykkerlærling hos Grøndahl var Moe kommet i berøring med en av hovedpersonene i den tids naturbegeistring, Henrik Wergeland. Moe besørget mange
korrekturer for ham. (Vekk fra bygatene og støvet - og i nærmere kontakt
med naturen!» ble som et motto både for boktrykkeren og hans hustru. Det
var sistnevnte sammen med sin søster, gift med skipsreder Humrneland, som
kom til å velge utmarksstykket ved «Mosevandet» på den østre siden av
Tjensvollsveien, som nylig var anlagt, like overfor Bernhard Hansons Minde.
Prisen var en skilling pr. alen.
Snart sto det et sommerhus ferdig tømret. Rundt omkring ble plantet
blomster, busker og trær, og dyrket poteter og grønnsaker. Flere år sto det
hele omgitt av et plankegjerde. Det gikk nemlig ikke lang tid før de innså at
den sure vårvinden måtte stenges ute for å få noe til å gro. Det var fru Moe
som hadde planlagt det opprinnelige anlegget. På det tidspunktet lå det bare
en hage til ved Mosvannet, nemlig Schankeholen, men her stengte de hagen
fra vannet med et mannshøyt plankegjerde.
Noen år senere ble Mostun delvis omlagt av den kjente P.H. Poulsssn,
som i sin tid var Stavangers eneste og dyktigste anleggs- og handelsgartner,
med store leveranser over hele landet. Som anleggsgartner arbeidet han bare
i landskapsstil. Fra hans tegnebrett utgikk planer til nesten alle større hager
i og ved Stavanger.
Det ble yngste sønnen, Haakon, som overtok familielandstaedet ved Mosvannet og fra 1896 drev det som handelsgartneri, med sjeldne botaniske
vekster som spesialitet.
Av gamle brev og dokumenter framgår det. at mye skjedde på Moes eiendom i 1914 - 15. Det synes som om eieren har søkt om å få bygge et nytt våningshus, eller forbedring av det opprinnelige. På den annen side har det
vzrt tale om at kommunen skulle overta det hele, og i den anledning har bedt
om å få et «bud». Dette ble formidlet av overretssakfører Bernt B. Tsrstrup,
som i et brev, datert 18/11-14 uttaler:
c.. Jeg tillader mig herved at meddele Dem, at Formandsskabet ikke
finder at kunne kjøbe Deres eiendom for kr. 43.000, idet prisen findes at
vaere for høi...c
Samme sakfører skriver 13/1 1915:
«I anledningDeres aeredeaf i dag meddeles, at jeg har tilskrevet Stavanger bygningskommissionog forlangt uopholdelig afgjørelse af Deres byggeandragende. Ligeledes har jeg forbeholdt Dem erstatningskrav hos
kommunen for dennes optraeden...«
I et fyldig brev av 3. februar 1915, trykt som manuskript og sendt til alle
intesserte parter, heter det blant annet:
Til Stavager Magitraf og Fomumdskal,
Sidst i juni forrige Aar indleveredes et Byggeandragende, som det endnu mere end 7 Maaneder efter - trods den største Paagaaenhed og senest under
Trudsel om Erstatnings-Ansvar ikke er lykkedes at faa anderledes afgjort end
mundtligt gjennem Bygningskommissionens Formand, som har udtalt, at
Byggetilladelse vil blive givet, «men der vil ingen faa Lov til at bo i Huset)),
en Ytring, som uagtet den synes afgiven i Desperation, dog skal foranledige
følgende:
Fra Begyndelsen af Nittiaarene, da en første Taxt over Isolationsterraen
rundt Mosevandet blev avholdt, har jeg havt Fornemmelsen af at sidde som
Leier og Forpagter af min Eiendom. Gjennem Aarene er dette Indtryk bleven
accentueret eftersom Byen successivt og med Aars Mellernrum dels har indkjøbt det meste af Vandets Omgivelser og dels allerede før 1900 stillede
Prydbuske for Blomstersalg... Eiendomskomiteens Formand mener vi
nok, at Komiteens Bud af ifjor (25.000 kr) skulde dække baade Taxtbeløt
for Jorden, 29.000 kr., den altfor beskedent beregnede Godtgjørelse f
Gartneriets Flytning: 5.000,- Vand-, Is- og Fiskeret 2.500 samt de assurere'
Bygningers Brandtaxt 11.000,. Der blev budt en Alenpris af 14,5 Ore for
Anlæg, som af kyndige og samvittighedsfuldeTaxatører allerede i 1900satt
en Værdi af 64,5 Ore. Det skal her nævnes, at Skattetaxtenefter Ingeniørvz
senets Opgave regner med et Aral af 15,5 Maal. Eiendommen er imidlert
indkjøbt efter 18 Maal. Difference mellom de to Opgaver maa skyldes B
kartets feilagtige Strandlinje for Eiendommens Vedkommende... Ved n
Forlangende er ikke i nævneværdig Grad Hensyn taget til Stedets Affek
onsværdi. «Mostun» blev i 1867 af mine Forældre kjøpt som Lyngmark (
af disse gjennom Aarene med meget Arbeide og megen Bekostning oparbc
det som Lyststed. Min Familie har i lange Aar experimentert med Nytte- (
Prydvæxter, og adskillige mere sjeldne Tmr og Buske vidner om betyde1
Interesse.
Isolations-Tankens Førstemand, afdøde Stadsingeniør Lange, havde Oie f
Stedets Skjmhed og Følelse for Eierens Hengivenhed, han lovede derfor i s
Tid ved en Befaring at tage de største Hensyn til eventuelle Servitut-Forslag,
bfte han ogsaa holdt. Som et beklagelig Faktum skal anføres, at Eiendomsk
miteens formand paa samme Sted og under befaring ifjor fandt det passen1
at sige, at Byen efter Erhvervelse kunde bortleie min Eiendom til Bondeun
domslaget, fordi ((frisk Bondedrid)) ikke vilde skade Drikkevandet...
Jeg nærer det Haab, at Bystyret tzller en Majoritet, for hvilken Ret og B
lighed er Hovedsag.
Tjewold Gartneri 3. Februar 1915
Ærb~digstH Asche Moe (sign.)
Asche Moe var en sjelden personlighet, naturelsker, vitenskapsmann, fl
tig skribent i aviser og tidsskrifter. Han gjorde allsidige opptegnelser av 1
tenskapelig interesse og syslet med lokahistorie.
Flere av hans arbeider er kommet ut på fremmede språk, således «Dat
of flowering for native and garden plants at Stavanger)),utgitt av Det norsl
Vitenskapsakademi, med støtte av Nansen-fondet.
Haakon var i besittelse av en fin og nobel karakter. Det hindret likevel ikl
at han stundom kunne virke en smule avvisende og kjølig. Men det klæd
ham. Og en ble ikke av den grunn mindre glad i ham. Det var som regel allt
interessant å være i selskap med ham. Helbreden var de siste leveårene ikl
så bra, men han søkte alltid å praktisere et fornuftig levesett og klarte seg fo
bausende godt. Til den 8. april 1937, da døden kom og satte punktum.
idealisten og kommunepolitikeren, Stadsfysikus Eyvin Dahl. Moe's forbe
holdt seg dog rett ti1 å reise en enkel, men forholdsvis rumrnefig hytte i del
søndre enden av skogen, der det til å begyrsne med var så usjenert at det gikl
an A ta seg et solbad.
«TdyJlen» her ble iddlertid av kort varighet. Dahl var leder for ((Frisind
Hovedhuset (t-v.) og den midlertidige hytten (2.h.)
barnelag)) og det førte med seg at tallrike skarer av de livsglade ungdommeni
invaderte området som fyrrige niaur og gjorde det uråd for de eldre, opprin,
nelige eiere, å leve fredelig og tilbaketrukket, slik de var vant til.
En stavangerdame skrev på den tiden til Moe og spurte om hun kunne B
kjc3pe et mål av eiendommen. Svaret hun fikk den 15. mai 1934 hadde dennt
ordlyden:
«Det vvilde ha varrt oss kjzrt om vi hadde kunnet avstå en grunn 1 Malle
Hien. Dr. Dahl er imidlertid eier av det hele. Vi har bare bruksrett til en bygslei
tomt. Stedet huer oss ikke lenger. l[ Izngden vil visstnok heller ikke andre trives der. Hvad mener De om Hommersand? Der er lunt, varmt, derti
bekvemt.«
Selv gjorde søskentrioen kort prosess, rev hytten og fraktet materialene ti
Hommersåk, der somerboligen ble gjenreist i et gaanmelt sandtak.
1 mellomtiden hadde forøvrig selvsamrne «trio» foretatt en annen like
oppsiktsvekkende handling, nemlig å kjerpe Rosenberggaten 20, en lavloftel
Hun kan være blød, blid og sentimental, og hun kan på Ironiens Skarpeste
Svøbe piske sin Elsker paa Knæ og ud af Døren. Hun er alt i alt en Eksistens,
der burde følge Ferdinands Raad: gifte sig jo før jo heller. Om ikke med ham,
saa med en anden.
Det var denne Karnilla Gaarsaftenens Debutantinde Frk. Ella Moe præsenterede Bergens Publikum.
Valget av Rollen var dristigt, ja, saa dristigt at Debutantinden neppe selv
har havt fuld Klarhed derover. Thi man søger nu sjelden vanskelighederne
den første Gang.
I Forhold til Oppgaven var Resultatet en Overraskelse.
Det var lykkes Debutantinden at samle den svævende Karakter i en individue1Opfatning. Jeg kan ikke overalt anerkjendedennes Berettigelse, ligesaalidt som jeg overalt kan beundre Instruktionen. De sidste Scener hvor Kamillas graadkvalte Ironi skal jages op i Crechendo mod Slutningsdissonanten
manglede den rette Fart og Sammenhæng. Indignationen blev servert med
Panser og Tiltag og stemningen derved brudt. Men Rollens rige Stemningsskala gav tiltrods for manglende Teknik og samlende Spil neppe en eneste
falsk Tone. Frk. Moe's Replikbehandlingvar dertil sikker og udpræget naturlig. Hendes Organ er blødt og bøieligt og høyst velklingende.
Skiller man sig i den Grad heldigt fra en Opgave, saa svær og i almindelig
Forstand saa lidet taknemmelig som Kamilla i «Det hele er Ingenting», da
maa en fornyet Optræden imødesees med mere end alrnindelig Interesse. I
det moderne Rollefag - ikke blege Paraderoller, men med Karakter, Kjød og
Blod -vil frk. Moe sikkert finde nok af Opgaver, som hendes Evne og Naturel
ulige mere tilfredsstillende vil kunne magte)).
Etter debuten søkte Ella Moe om ansettelseved teateret i Bergen, og fikk følgende positive svar:
Bestyrelsen for Bergens Nationale Scene
2. Marts 1885
Frøken Ella Moe, stav ange^
Jeg har herved den Ære at meddele Dem som svar paa Deres Ærede af
22. f.m. at forsaavidt Deres Debuter vandt Bestyrelsens Bifald, saa at man
saa, at De for Scenen har med Held kunde anvendes, vil Bestyrelsen strax
kunne tilbyde Dem Engagement.
Onskende Dem velkommen til Bergen, har jeg den Ære at tegne
Deres cerbødige
Oluf N Wingaard
formand i Bestyrelsen
En skulle anta at Ella Moe, med tanke på den vellykte debut og etter det
positive brevet fra Den nationale Scene, ville gå en lysende framtid imøte som
Thalias tjenerinne. Men ett eller annet skjedde som satte en bom for karrieren. Det skal ha hatt noe med ((rivalisering))å gjøre, ikke i Bergen, men ved
Christiania Theater, der hun - så vidt jeg i sin tid oppfattet det - hadde fått
løfte om ansettelse Primadonnaen ved teateret skal ha vaert gift med sjefen
- Hejberg - og hun forlangte å få den rollen som var tiltenkt Ella.
Den forsmådde og grenseløst skuffede unge damen skrev et brev til sin
bror Haakon, der hun fortalte om sitt nederlag. Han sendte henne følgende
broderlige svar:
Stavanger; I. marts 1886
K j ~ r Ella!
e
Det var ikke frit for at meddelelsen i dit sidste brev en kort tid forbauset mig,
men ved nøjere eftertanke kom jeg til, at det slet ikke var noget at gjøre ståhej
af. Sagen er vel simpelthen den: Hejberg er en Knaegt, og theatret er svagt
i financiel henseende.
Holger Sinding sa engang noget ganske godt i «Illustrert Tidende)):«Her
hos os fordrer man af en scenisk kunstner eller kunstnerinde at de med en
gang skal vaere helstøbte, mens man i udlandet uddannes i flere år både med
hensyn til organet og til optræden)).
Hvis jeg virkelig følte ved mig selv, hvis jeg stolte på min egen dygtighet
og mine anlæg, stolte på mig så'n at jeg med sikkerhed vidste: Jeg har begavelsen, bare jeg får rolier der stemmer med min begavelse, mit anlaeg og nature1 - da, ja, da, tror jeg ikke jeg vilde betaenke mig på at debutere i Kristiania
- forudsat at det blev bedre med rollefordelingen der end i Bergen. Men dette
kan man vel ikke så godt være viss på?
Som sagt, hvis jeg følte tilstraekkelig kraft hos mig til at ta fat på ny, og
hvis jeg var sikker på ikke at komme ud for en slig svinepels af en instruktør
som Hejberg, ja, da vilde jeg ikke betarnke mig.
Det er jo ikke morsomt at blive taget ved nzesen slig af en tølper som ham.
Jeg har svzert liden tid - der er megen lzesen, og liden tid til overs.
Lev vel! Vaer hilset
Håkon
Hvorom aliting er, endte teaterhistorien som en skjebnesvanger tragedie
for den lovende Stavanger-debutanten, som mer og mer kom til å trekke seg
resignert tilbake. De årene jeg i min oppvekst vanket i Asche Moes hus, ble
jeg aldri så mye kjent med Ella at vi hadde en virkelig samtale, jeg anså henne
naermest som folkesky og utilnærmelig. Først de siste årene hun levde kom
jeg na=rmere1 kontakt med henne, og ble faktisk talt hennes «rådgiver» og
((hjdpesmmnn,da hun sto alene i verden, som den siste av den store søskenflokken.
Hvorfor huil aldri kom til å inngå noe ekteskap, er uvisst. Det eneste personlige brevet hun etterlot seg viser imidlefild at hun i sin ungdom hadde
<<godesjanser». Hvem beileren vap; er Ikke godt å si, men eg hørte ymt om
at en av byens advokater en gang hadde ønsket seg henne som sin ((utkårede». Ella fikk seg ikke til å brenne brevet, men hun hadde revet vekk kjzreskens navnetrekk - for alle tilfellers skyld. Det hundre år gamle kjzrlighetsbrevet hadde denne ordlyden:
«Du ubcermhjefiige - nei, elskede, yndige, deilige Ella!
Ja, det var en net historie! Ikke tnzffe Dig hverken idag eller åmorgen. H a
sypige i dette guddomelige veid Du er sød, jamen er du saa, og sypigen
med - kunde jeg sende hende til Bloksbjerg og Dig til Mosvandet, skulde jeg
vzre fornøiet.
«Resigner» siger DU,jamen jeg kommer til at kede mig tullet, Du, hører
Du det? Ja, ja, Du, jeg skal knibe begge ørene af Dig, skal jeg, saa kan Du
ha det saa godt.
Men lørdag kl. 4 møder Du pligtskylåigst oppe ved Berentsens, saa gaar
vi til, ja, hvad heder det nu9- naa ja, til «Baades», og saa skal jeg love at vzre
forsonet ved det fmste kys.
Indtil da får du leve af en aldeles ubeskrive~gmasse kys, som herved sendes Dig, bedaarende «elverplge» som Du er - ja, det kan Din egen - - bevidne
'Var det endda et gyse&$, skraekkeligt veir, saal»
Ellas store kjaerlighet dreide seg ikke minst i hennes voksne og eldre år,
først og fremst om dyrene. Fuglene og kattene hadde i henne en god venn
og beskytter.
Da hennes siste bror, Haakon døde 8. april 1937, ble deres hus i Rosenberggaten og hytten i Hommersåk, solgt. Ella fikk seg et vaerelse på Handelsstandens Aldershjem på Eiganesveien. Senere uttalte hun ønsket om å få bo i et
privat hjem og spurte orn hun kanne få leie en stue i vårt hus, noe både min
mor og tante sa seg enige i. Eike fior krigsutbruddet søkte hun seg inn på «Mders Hvile» på Storhaugveien, og der ble hun boende til sin d ~ d2., mai 1950,
88 år gammel. Selve sørgehmiden og den etterfølgende minnestund fant
sted på aldershjemmet. Som tidens skikk var, fulgte siorgeskaren etter båren,
kjørt i en av Svelas likvogner, tål Lagård Gravlund, der den ble senket på
frniliegravstedet, ved siden av foreldre og siosken. Den eneste gjenlevende
slektningen takket for deltakelsen, nemlig nevøen:
Finn Moe
Av Ingeborg Regine og Arnt Moes åtte barn var det bare legen Arnt Oskar
som ble gift og fikk barn, nemlig sønnene Leif og Fhn. Leif bodde til sin
død i en hytte på Jaeren, der han var sysselsatt med landskapsmaling, uten
at han vel egentlig kom til å «slå igjennom)).Finn gjorde det bedre, riktignok
etter noen vanskelige ungdomsår i utlendighet, naermere bestemt i Paris.
Han var født 12. oktober 1982, tok artium og studerte senere ved franske
universiteter og høyskoler. I 1927 ble han korrespondent for hbeiderbladet
i Berlin, fra 1929 til 1932var han sjef for Arbeidernes Pressekontor. Han ble
fast utenriksmedarbeider i Arbeiderbladet og kom til USA i desember 1940,
og var sjef for den norske kringkstingstjeneskn der til 1943. Deretter var
han pressekonsulent ved det norske utenriksdepa&enienteLi London. Etter
krigen var han ellers fast kronikør i N E .I 1946 ble han rådgiver for FN's
generalsekretaer. Samme år ble han Norges faste representant ved FN, fra
1948 som ambassadør. I 1948 - 49 var han Norges faste delegerte i Sikkerhets,
rådet. Han gikk så tilbake til Arbeiderbladet som utenriksredaktør. 1 1950 blt
han valgt som representant i Stortinget, etter å ha vaert varamann siden 1945
Som stortingsmann representerte Finn Moe ofte Norge i utlandet. Har
deltok i Europarådets møter og var i to år visepresident der, var videre med.
lem av Nordisk Råd og aktiv på mange måter. Blant annet var han sterkt inte.
ressert i forholdet mellom øst og vest, og gikk iherdig inn for avspenning mellom ytterpunktene.
Allerede i 1929 fikk Moe Universitetets gullmedalje for en filosofisk avhandling om pragmatismen. Han fikk utgitt flere bøker om Arbeiderbevegelsens internasjonale historie.
Finn Moe døde 6. august 1971, da bosatt i Hamar. Han var gift, men
hadde ingen barn. Dermed satte han - som sistemann - sluttstreken for boktrykker og redaktør Moes en gang så tallrike familie.
Han arvet familiens sølvtøy, malerier og fotografier. Det havnet på
Hamar, der fruen hadde sine nzrmeste slektninger.
Fire stiler av Andrem 1Moe
Redaktør Arnt Moes fjerde sønn, Andreas, født 1861, har etterlatt seg en del
stilebøker fra den tiden har gikk på Katedralskoleni årene 1877 - 80. Den ene,
om «Borgervebningsdagen», er allerede kommet på plass i nærvzrende
bok. Fire av de andre tas også med, fordi de på en fornøyelig måte handler
om noe som har med lokalmiljøet for over hundre år siden, å gjøre.
En jagttw til Maldeforen
En Morgen tidlig i 0ctober drog jeg med Gevzr udover til Malde. Da jeg
var kommet til Maldeforen bemærkede jeg mellem Sivene en flok Ænder,
som stadig dukkede og satte det speilblanke Vand 1 en gyngende Bevaegelse.
Jeg gaar ludende frem mellom Lyngtuerne, indtil jeg naar den med høit siv
bevoxede Strandbred. Sagte kryber jeg gjennem sivene og vover knapt at
aande. Jeg spænder Hanen, Ænderne strække forskrækkede Halsen i Veiret.
Jeg lzgger an, Skuddet knalder og døde ligger to Stykker. Jeg springer til,
gaar ud i Vandet, som kun naar til Knzerne, faar Tag i Enderne og putter
dem gemytlig ned i Jagttasken.
Jeg gaar videre og det varede ikke længe inden jeg får @iepaa en ualmindelig stor Flok Stzr, som holder maaltid paa en Ager. Jeg kommer bag et
Gjzrde og er allerede nzsten paa Skudhold, da hele Flokken pludselig flyver
op, men i sin Uskyldighet slaar den sig ned i en Rogn, neppe 30 skridt borte
fra det Sted hvor jeg med mit velladede Gevzr ligger skjult. Jeg benytter Anledningen og hilser dem Godmorgen med en rigtig god Hagelladning, hvilket
har til Følge at 10 stykker af dem finder sin Plads i min Jagttaske.
andre Bygninger saaes Ganns Potteris Skorsten og tillige hørte vi flere «Gji
ges» Galen. Der kunde ikke længere være Tvivl om, at vi vare ankomne
Sandnes, og vor Formening blev strax efter til Vished, thi Døren aabnedl
og konduktøren nævnede Stedets Navn. Altsaa steg vi ud og styrede str:
kursen til Planteskolen, som i sin halv vinterlige, halv vaarlige klædning, tc
sig meget vakkert ud.
Sandnzs havde intet tiltrækkende for os, men derimod tør vi anbefa
Pottemagere og Yndere af smuds og Søle stedet, da vi føle os forvissede oi
at de hver iszr vil finde sig vel der.
Det var derfor med ublandet G l ~ d vi
e klokken noget over 7 igjen
befanc
..
os i vor lune kupe og klokken 8 i vort eget, gode stavanger.
26/3 18:
En ferietur til Hykm i Suldal
«Haukelid» havde allerede begyndt at sætte sig i Bevægelse, da jeg og to 2
mine Kamerater steg ombord forat følge den til Sand. Henimod kl. 2 om e
termiddagen ankom vi dertil, og efterat vi havde provianteret os, tog vi stra
paa Veien som fører til Suldal. Regnen øsede ned i Strmme og af denn
Grund tog vi efter neppe en Fjerdingsveis Gang ind paa Gården «Heien>
hvor vi overnattede. Den nzste Dag drog vi videre, idet vi fulgte Elven, sor
lig en Sølvstribe bugter sig gjennem Dalen. Henimod Aften naaede vi Su
dals Prestegaard og tog ind hos Odde Moen, som uagtet han var Klokke
var saa ublu at han forlangte 5B for en Potte daarligt Tyndtøl, noget vor Pen
gebeholdning i k n g d e n ikke kunde taale. Senere paa Kvælden bestilte 1
Skyds over Suldalsvandet og allerede Klokken 9 sagde vi Odde Moen og han
Tyndtøl Farvel og for for en frisk Kuling henover Suldalsvandet. Mzegtig
Fjelde hæve sig paa begge Sider af Vandet og kun hist og her klæder Furue
og Birke det nøgne Fjeld. Vinden tog med Magt i Seilene og truede mangel
gang med at kantre den lille Færing, og Strømmen var på sine Steder sa
stærk, at Baaden næsten stod stille, det var derfor med liden Fornøielse
hørte til Skydsfolkenes Fortælling om dem som var omkomne paa Suldals
vandet. Vi havde nu naaet vort Maal: Gaarden Vaage. Konen i huset stod
Døren med Hænderne i Siden og nedlod sig ikke engang til at svare paa vor
venlige «Godaften», og da vi i al Uskyldighed spurgte, om det var muligt a
faa Logi for natten, ytrede hun med en vigtig Mine, at hun ikke vidste det
vi saa saa «løgne» ud 0.s.v.
((Farvel)),sagde vi og strax tog vi fat paa Veien til Hylen. Opefter Heiernt
bar det, idet vi istemte en lystig Sang, som Fjeldene rundtomkring gjentoge
Paa Toppen standsede vi forat betragte den herlige Natur som omga os. Bag
os udfoldede Dalen sin Frodighed og Ynde, foran os hævede sig Hylsskaret:
mørke og truende Fjelde. Nu bar det nedover igjennem Hylsskaret hvis stor-
den. Men efterhaanden antog den en varmere kolorit og lagde en bred, gyl
den vej henover vandet. Over den øvrige Bade laa der et ubestemt graat hall
mørke, hvorfra der stundom kom et enkelt par frem, gled lydløst over guld
veien, idet det fik en glorie om sig fra issen til fodsaalen, og tabte sig i mørke
langt borte. Der var ogsaa de hoveder, som maaneskinnet gjorde gyldne, mei
ganske faa. De holdt sig især for sig selv i udkanterne af vandet, hvor de
var isbelagte buske og trær, som funklede i maaneskinnet.
Der hørtes et knald. De fleste havde slet ikke seet den raket som oppsendte
fra holmen og som var signalet til festens begyndelse efter solens nedgang
Der blev en løben fra alle mulige kanter af vandet, par efter par kom ren
dende. Alle løb frem efter en gylden vej, thi maanen stod højt oppe bag hol
men, og de mange veje førte allesammen til rom, toddyen, og holmen mec
alle dens andre herligheder.
Baalet var nylig e n d t . Der steg store, sorte røgskyer op fra tønderne. Ned<
ved jorden saa man en enkelt liden blaalig flamme, som efterhaanden fil
overhaand, delte sig i utolmodige store og smaarødlige flammer, der slikkedt
op mod himmelen og fordrev røgen. Der laa en klar, rødlig belysning ovei
holmen og de nærmeste omgivelser, og de fleste ansigter fik et højrødt ly
sende skjær over sig. Drikkevarene kom saare vel med og baalet endu bedre
thi det var begyndt at blæse. Men indenfor indhegningen havde man inger
nød. Man lo og pratede og morede sig fortreffeligt. Stemningen naaede sir
højdepunkt da fyrværkeriet gik tilvejrs og lagde et vexelvist rødt, gult ellei
grønt skjær over scenen. Alle de ansigter der befandt sig tæt sammenstuede
udenfor indhegningen, saa i den skiftende belysning ud som en række orientalske lamper. Men de maatte sees paa afstand. Paa nært hold var glandsen
næsten for sterk fra øjnene, som syntes at ligge dybt inde i de magre, blegendc
ansigter. Det var fattige børn som ogsaa deltog i festen - paa sin maade. De
fleste stod med hændeme i lommen og slikkede sig om munden, thi det var
blevet bitterligt koldt. Af og til førte de sine forfrosnehænder op til Munden
og aandede paa dem. Men saa føltes de saa kolde igjen, naar de holdt op
dermed. Saa lod de det være en lang stund, til fristelsen blev dem for stærk.
Alle de smaa, uskyldige barnemunde gik op og ned med en ubehagelig, klaprende lyd. De bed tænderne fast sammen, men kulden aabnede Munden
igjen, og saa klaprede de atter - uafladeligt.
Det var dejligt at se paa fyrværkeriet, men dejligere skulde det være tænkte en og anden - at eje en frakke eller bare en hel trøje. Thi det var saa
koldt, saa koldt, saa bitterligt ko-ldt...
((Dette er min sidste norske Stil,)) anmerker Andreas Moe. Hans norsklærer ved Katedralskolen var på det tidspunktet Malte L.angberg.(Årstallet
er 1880).
Den opprinnelige gaten til Bjergsted var en fortsettelse av den lange Løkkeveien, som starter ved Kannikparken og ender ved den nordlige inngangsporten til folkeparken. Rett innenfor denne sto det en musikkpaviljong og
lenger borte det gamle herskapshuset som desverre gikk opp i flammer under
krigen, da det var okkupert av de tyske stridskreftene.
For å gjøre adkomsten til Bjergstedparken både lettere og kortere ble det
anlagt en ny gate, som tok av fra Løkkeveien like ovenfor Sandvigen skole,
(som ble jevnet med jorden i 1982) og forbi den største av gassbeholderne.
På bildet ser vi i forgrunnen den svære dampveivalsen med den steilende
messinghesten i fronten. Veivalsens faste standplass var på Nytorget, med
innkjørsel fra Langgaten. Nåer den jo havnet på Kjelvene, og er degradert
til å gjøre tjeneste som lekeapparat. Den trommelen som der inne er koplet
til skal forresten være en bearbeidet del av «Kongsteinen» som i sin tid ble
sprengt i stykker og fjernet. En må vel ha lov til å kalle denne forhistoriske
dampveivalsen for et tungtdrevet, larmende monstrum. Den kunne ikke
unnlate å vekke oppmerksomhet der den i langsomt tempo ble ført gjennom
gatene, mens den fra skorsteinen spydde ut sine røykskyer. For å unngå å
knuse kummelokkene av støypegods når den broltende sneglet seg av sted,
måtte det gå en markør foran og varsle føreren, så han kunne manøvrere
utenom de kritiske punktene, eller det ble lagt jernplater over disse.
Det kunne ha vaert naturlig å anta at den nye gaten ble anlagt for å gjøri
det lettere å komme fram til parkområdet i 1925, da den store jubileums
utstillingen ble avholdt. Dette året ble nemlig den hvite hallen i midten opp
ført. Selv gikk jeg på middelskolen, og brukte mitt partoutkort hver enesti
dag, fordi det var så mye interesant å se og høre fra ettermiddagen og til seni
på kvelden. Det mest sannsynlige er imidlertid at den nye gatestubben ble an.
lagt i forbindelse med Norges Varemesse, som ble holdt i Stavanger fra 16.
til 23. juli 1933.
Til venstre ligger Bybergstykket, med små fjellknauser og naturlige ujevnheter i terrenget. Uten å være parkrnessig utformet ble Bybergstykket etterhvert en ytre del av parkområdet.
Ved siden av utstillingsbygget kan en på bildet se en høy oppbygging som
sikkert var en gigantisk inngangsportal til Varemessen. Vi ser en rekke telt,
blant annet et stort med inskripsjonen
«Utlodnings-basar>).
Lilleborgs oljetanker til høyre ble senere fjernet, og i stedet kom et depot
for kopra, som ble fraktet opp fra Strandkaien, der lastebåten lå og losset
de svaere kvanta av oljeråstoffet, som ble tippet ned i lukene i taket på
fabrikkområdet.
Gaten ble senere ført videre mellom Bjergsted og Bybergstykket, slik vi
kjenner den i dag. Lastebilene hadde begynt å erstatte de firkantede hestekjerrene, men var uten tippeanordning, så arbeidernemåtte forsyne seg med
sand og singel ved hjelp av spadene.
Parti fra Strandsidenfotografert i 19330-årene.Kaien stoppet et stykke forbi den gamle tollboden. Alle husen mot sjsen ble etterhvert revet for å få et starre kaiområde. Gassverkets
starste gassbeholder var et kjent landemerke i mange år:
Stavanger Forsorgsvesen eide fram til tretti-åra en del småhus omkring i de
gamle bydelene. De ble bortleid til mindre bemidlede familier med barn.
Hver vår var det vanlig at «vesenet«shuskomite, med formannen, Johs. M=land, i spissen, ja, iblant endog med borgermesteren som deltager, besøkte
hvert av disse husene for å lytte til ønskemål fra beboerne og planlegge årets
vedlikehold. Resultatet var at boligene lenge var velholdte og verneverdige.
I Lillegaten 3 på Stra'en bodde en familie med 6 - 8 barn. Det ble ellers
drevet et lite hjemmebakeri i huset.
En stille, lys sommernatt i 1935, ble huskomiteens formann og forsorgssjef
S. Rygh (som forteller dette) varslet om at Lillegaten 3 sto i lys lue. Da de to
herrene straks etter innfant seg på åstedet, sto mann, kone og barneflokken
rundt omkring og så at hjemmet deres brente ned til grunnen.
Pr. telefon ble det ordnet med rom på Arbeidsgården i Hillevåg for farnilien - bortsett fra mannen, som det ikke var plass til. Ektefelleneville imidlertid absolutt følges, og på ((fattiggårdennville de ikke.
d
Følgelig måtte en finne et hotell. Hele familien, sammen med M ~ l a n og
Rygh, vandret omkring og vekket den ene hotellverten etter den andre, men
forgjeves. Fullt hus over alt, ble det hevdet.
Etterat hele «flåden» hadde trålet Skagen, Holmen og Ostervåg, kom de
siden til Kinamisjonens hospits på Bergeland. Også her var det fullt, men i
den pene resepsjonen var det en mengde korgstoler, hvor samtlige i følget
kunne plasseres, og i verste fall få lov å sitte natten over.
Da plutselig hørtes en stemme som minnet mistenkelig om en av stedets
kjente emisaerer. På stivt bokmål med Ryfylke-aksentlød det: «Så skulde det
atter en gang siges at der ikke var mm for dem i herberget!)) Det var forsorgssjefen selv som for anledningen opptrådte som ernisaer og siterte fra juleevangeliet midt på sommeren. Hans «kommentar» hadde stor virkning.
Dører gikk opp og ble lukket, lys ble slått på, vaelsespiker purret og lagenhauger og dyner endevendt. Innen et kvarter var hele den brandherjede familien hyggelig innkvartert og fikk endog litt å spise før de køyet. De ble boende
i hospitset til de var blitt skaffet ny bolig, nye klzr m.m.
Lillegaten 3 ble ikke bygget opp igjen. På det tidspunktet var det ingen
husmangel i byen. En åpen plass og en god utsikt over fjorden minner om
hvor det lille huset en gang lå.
Bolette Wieses Pigeskole
De to siste private pikeskolene i Stavanger var Rings ved Breiavatnet og Bolette Wieses på hjørnet av Hospitalsgatenog Laugmandsgaten 7. I andre etasje i sistnevntehus hadde borgermesteren senere sine kontorer, mens det i første etasje ble innredet et stort butikklokale, der Stavanger kommunale
Elektrisitetsverk i flere år drev sitt utsalg av artikler som knyttet seg til den
nye, epokegjørende energikilden som i 1909 gjorde sitt inntog i byen.
Frøken Bolette Sofie Wiese var født i Bergen 5. mai 1822. Som to-åring
kom hun til sin bestemor, med etternavnet Knagenhielm, på Kaupang i Sogn.
Der ble Bolette til hun var 23 år - i 1845. Da reiste hun til Stavanger for å bli
guvernante for familien Kohlers barn i Hillevåg, ble senere larrerinne ved frøken Arnholdts skole. Men i 1856 startet hun sin egen skole. Her virket hun
i hele førti år, til 1896, da hun hadde fylt 76 år. Ved avskjeden fikk hun overrakt en sølvskål fylt med fire tusen kroner, som var innsamlet blant hennes
gamle elever fra alle verdens kanter, i takknemlig erindring for hva hun hadde
varrt for dem både som pedagog og menneske. Samme året ble skolen pålagt
å holde eksamen, men allerede i 1899 nedla den sin virksomhet. De tre siste
årene ble den ledet av Bolettes søster, Johanne Wiese, som i mange år hadde
varrt larrerinne ved skolen.
Lunsebrettet
Det finnes i dag neppe mange Stavangere som husker denne betegnelsen på
et ellers godt kjent sted i byens sentrum. Stedet er nemlig foran det nye kulturhuset, der frelsessoldatene pleier framføre sine åndelige viser til gitar- og
trekkspilltonefølge, der de veldressede amerikanske mormonmisjonarrene
søker å informere tvilende nordmenn om de himmelske gulltavlene og der
de iherdige politiske propagandistene strør om seg med flygesedler og agitasjon for sine respektive fortrinlige partier.
Det offisielle navnet er nok Arneageren, som stammer fra den tiden da
Arnes gårdsbruk lå her. Eiendommen var ikke så ganske liten, men den ble
etterhvert stykket opp og bebygget, slik det skjer når en bykommune i stadig
vekst uavbrutt har behov for større arealer.
Arneageren var i gamle dager et samlingssted for både bymann og bonde.
Sjøfolk som ikke befant seg ute på bølgen den blå, møttes gjerne her ved den
øvre delen av Søregaten, der det også var flere bevertningssteder og «liv og
røre». Mens denne gaten på folkemunne ble kalt «Subakanalen», gikk den
åpne plassen under betegnelsen «Lunsebrettet», et uttrykk som stammer fra
seilskutetiden. Maten til sjøs var den gang (i sterk kontrast til vår tid!) nøye
tilmålt, den ble i byssen lunset ut i porsjoner til hver enkelt av mannskapet.
Det brettet som oppdelingen ble foretatt på og som maten ble transportert
på fra byssen til ruffen, kaltes «lunsebrettet».At det som stedsbetegnelseble
brukt, kan bekreftes av de eldste stavangere og b1.a. av en vise av tolder Bernhard Johannesen: «My old Stavanger home», trykt i 1903.
For mange år siden gikk den kjente lokalhistorikeren Arth. J. Tønnesen
inn for at det gamle morsomme og tradisjonsrikenavnet ble offisielt gjeninnført. Kunne ikke det vzre en fortreffelig id6 når Kulturhuset snart skal tas
i bruk?
Et dikt om Serlandsbanen
Da Sørlandsbanen i 1938 hadde nådd fram til Kristiansand fra Oslo, skrev
en av anleggsarbeiderne,Hans H. Hetland fra Stavanger, en sang i gammel
rallarvise-stil. «Et dikt om Sørlandsbanen 1938)) satte han selv som tittel.
Hetland var oppom hos meg med manuskriptet og jeg har siden i alle disse
årene hatt det liggende i min kuriositetssarnling. Sangen hadde, som seg hør
og bør, utallige vers. Jeg har plukket ut åtte av dem og har i det vesentlige
beholdt opphavsmannens egen stil, bortsett fra endel korrigering av rim og
rytme.
Jeg føler meg forvisset om at den gladlynte gamle rallaren, som selv mente
å ha en «lyrisk åre)),viile ha satt stor pris på om han hadde sett visen på trykk
i en bok. Forhåpentlig vil mange av leserne gjøre det samme.
(Mel.: «Oppi hoga Nord...)))
Tenk, at banen nå har nådd til Kristiansand!
Gleden den er stor i hele Norges land.
Men den videre skal rulle på den brede skinnegang,
til Stavanger fram, - en banestrekning lang!
Dette anlegg krevet har så tunge tag.
Banen dog forseres videre hver dag.
fike gir de seg, arbeiderne, f ~ de
r har nådd sitt mål.
Fjellet det må vike for det hårde stål!
Når vi en gang denne dagen lever opp,
på hver stang skdJlagget heises h0yt i topp.
For de folk som du skal reise, det en glede stor vil bli,
og en lettelsefor landets industri.
Det er mange ting som da vil spille inn,
- det jo synes som den soleklare ting:
Der er megen jord å dyrke, som kan give folket b r ~ d
dersom landet vårt en gang blir stedt i n0d.
Den gamle sangforfatteren tenkte neppe på at før et par år var gått skulle
Norge bli okkupert av de mektige hitlerske horder og i fem år virkelig bli
((stedti nerd». Det måtte nzrmest vzre utenkelig at en slik ulykke skulle inntreffe i et så fredelig område av verden. I femte verset heter det nemlig:
Men vi håper at det ikke slik vil gå.
Nordens folk, som kjent, jo freden bygger på.
La oss fremtiden da bygge på det gode vennskaps-bånd,
- dermed rekker vi hverandre broderhånd
Her, langs S~rlandsbanenhar vi fjell og skog.
J ~ r e n sb ~ n d eplayer
r
jorden med sin plog.
Og på s j ~ e nmed sin redskap, der tar fukeren sin tur:
1fabrikkene der heres donk og dur.
Vi på banen ventet har i mange år,
men omsider vi så glad ved målet står.
Der er nedlagt store summer som seg da forrente kan,
takket vcere alle dem som har holdt stand.
Takk til pionerene, som f0rst tok fatt,
og de arbeidsfolk som slit og strev har hatt.
Tankene de samles nå om årene som komme vil,
og det norske folk vi 0nsker lykke til!
Stavanger by har i tidens 10p vært velsignet med et clykkensjirkløvem med
etternavnet DAHL, nemlig kvekeren/handelsmannen Endre Dahl, prestedskribenten Jonas Dahl, journalktenflorfatteren Theodor Dahl, og
legen/lokalpolitikerenEyvin Dahl. Alle høystforskjellige typer, ingen heller
i legemlig slektskap med hverandre.
Samtlige er blitt aret ved at gater i byen bcerer deres navn; Endre's gate
ligger ved Storhaug All4 Theodor's går fra Tanke Svilands gate opp mot
Kampenplatået (dog uten at ett eneste hus har matrikkelnummer til den
vesle bakken). Eyvinds's gate er heller ikke lang og folkerik, der den ligger
oppe på Vålandshaugen. Jonas er be~retmed en «Plass», ikke langt fra
Sentralsykehuset.
Vi må her i boken n0ye oss med å omtale to av personene.
Theodor Dahl
-født 4/11 1886,var vel en av
de mest markante pressefolkene som har beveget seg i
det stavangerske og jærske
miljøet. Han hadde sin egen
sapregede stil både som
skribent og ellers i sin ferd.
En kollega skildret ham ved
et jubileum så treffende at
det neppe kan gjøres bedre:
Theodor var en mann
som stakk av fra alt og alle,
og som likevel på en måte
hørteimed til alt og alle. Bestandig like levende, like
uforanderlig. Han kunne
allverdens historier om allverdens mennesker, men det
Egn.: H. Imsland
var neppe noe menneske
som ikke på sin side kunne en eller annen historie om Th. Dahl. Det begynte
allerede tidlig å gro legender omkring hans person. Dahl gjorde aldri noe forsøk på å være som de andre. Han var en av disse få som bar sin hatt som
han ville, og selve hatten var også noe for seg selv. Hans slips var uten side-
stykke, hans slipsnål besto av en flintestein, hans urkjede av en stor kjetting
rundt halsen. Hans lommeur var til å trekke opp med en nøkkel.
Theodor Dahl var utenfor partiene. Han bedømte ikke noen etter klasse
eller klzer eller yrke eller sosial prestisje. Han samlet på mennesker, og han
fant noe szermerket og noe verdifullt ved de fleste. Hans omgang var stor og
uensartet. Han hadde en viss svakhet for prester, gravere og vektere, han var
på talefot med advokater og kunstnere, forretningsfolk og arbeidere, og han
påtreftes ikke sjelden på strøket i fortrolig samtale med en eller annen
lassaron.
Egentlig hørte ikke Th. hjemme i sin samtid. Og han ville neppe ha klart
det hvis han ikke hadde så rikt et sinn at han kunne drømme og dikte den
om etter sitt eget hode. Han likte å snakke om fortiden, han elsket gamle ting
og gamle mennesker, likte å leve i minnet. Det var minner, naturkjensle, fin
iakttagelsesevne og et uutømmelig fond av anekdotestoff og barndomsinntrykk som gjorde Dahl til den dyktige forteller og som skapte diktertrangen
hos ham.
Han var tolv år gammel da han foretok sin første store reise ut i verden,
fra Stavanger til Regefjord. Han skulle besøke folket sitt der, men reiste for
langt og kom til Flekkefjord med tre kroner og seksti øre i lommen. Da det
ikke var rom for ham i noe herberge, måtte han gå ute om natten. Han slo
seg i lag med den gamle vekteren Kristen, og det ble en gild og opplevelsesrik
natt.
Th. Dahl var hele sitt liv ((romantikeren))mer enn noe annet. Og romantikerens kjennetegn er først og fremst den sterke fantasi, evnen til å ane - og
det skjer best i skumring og dunkelhet, «den dimme kveldåmen, tussmørket,
den skyme hildrende natten og den grå demringen)),bedre enn i den nakne
dagklare virkelighet, der synsranden setter grense.
Dahl vandret hele sitt liv i sin barndoms fabelhage både som menneske,
forfatter og journalist. I hans sinn levde en verden av merkelige typer, groteske, tragiske, komiske. Og rike stoffkilder hadde han i tillegg til humør, iakttagelsesevne og allsidighet, noe som preget hans litterme arbeider og hans
deltagelse i lag og lyd. Han var en ypperlig muntlig beretter. I en krets av venner var han det naturlige midtpunkt. Best gjorde han seg når han fikk sitte
ved enden av sitt trekvite langbord, foran to talglys, med langpipen. ((TalgIjosfest))kalte han det. Som pressemann var han nødt til å avfinne seg med
den realistiske verden han også befant seg i, men han rustet seg mot tidens
kulde ved hjelp av varmen fra talglysene i de gamle stakene, ved hjelp av regler og rim og portretter av svunne tiders szrmerkte «typer», raringer og merkverdige personligheter. Spøkelser var han fryktelig redd for, og døden opptok ham mye. Han rustet seg mot den ved å dikte skjønne legender om den,
ved å gå morgenturer på kirkegården og der gjerne delta i dypsindige drøftel-
ser med graverne. Men takket være sin rike humoristiske sans - som kanskje
egentlig bundet i sorg og melankoli - fikk han utløst latter og glede blant sine
medmennesker og gjorde livet levelig for sitt eget vedkommende.
*
Det hendte naturligvis ofte at Theodor Dahl ble bedt om å underholde på
møter og tilstelninger. Han hadde sin egen stil når han sto på et podium og
mange satte pris på å lytte til det han hadde å berette.
Totalavholdsforeningensungdomslag hadde i trettiårene bygget et stort
forsamlingslokalepå et landsted de hadde anskaffet seg ute på Vaulen. Formannen i underholdningskomiteen hadde ved en spesiell anledning b1.a. fått
pastor Arne Varden i St. Johannes menighet som taler og Theodor Dahl til
å lese selvopplevde historier og fortelle sine jzerske «slåser».
De to skulle hentes og befordres til lokalet i en drosjebil, som var rekvirert
av formannen. Først hentet han Varden og fortsatte deretter til Paradisveien
80, der Theodor bodde høyt oppe på tiTimpelen», som villaen kaltes. Underveis dit ut spekulerte underholdningsformannen med spenning på hvordan
han på beste måten skulle få presentere presten og skrønemakeren for hverandre.
Han kunne ha sluppet å bekymre seg det ringeste, viste det seg, for idet
Th. skulle presse sitt korpulente legeme inn i drosjen, utbrød han umiddelbart, henvendt til geislighetensrepresentant: «Det er svzert så feide du e' blitt,
din madprest !».
«Du har nå ikkje någe du sjøl sko ha sagt når det gjelle' tykkelsen,))svarte
prelaten. «Har du sitt deg i speielen i de' sista?«
Varden og Th. var jo begge jærbuer og godt kjente helt fra barndommen,
de var i høy grad på bølgelengde, så noen presentasjon var helt unødvendig.
*
Dahl var jzerbu på sin hals og likte seg best når han fikk streife omkring
i sin barndoms rike. I 1920bygde han seg en hytte på Håbakken i Time, midt
i lyngheia, men med et godt utsyn til alle kanter. Her i hytta døde han også,
søndag 5. mai 1946 klokka 14. En av vennene hans, Magnus Espeland, forteller om hendelsen:
«Laurdag den 4. mai var han komen til hytta, samen med sin gode ven,
Bjarne Ogreid. O.G. Kverneland (Bustian) kom og dit og var med og planta
ein del blomar i hagen. Theodor lurte på om han fekk oppleva å sjå at dei
blømde til sommaren. Han var sjøl litt uviss på det. Søndag sat desse tre i
hagen og naut sola og ein ny vår. Brått vart Tehodor sjuk og ropte til Bjarne
at han måtte koma med dråbane. Han fekk dråbane, kom seg til att, og gjekk
inn og la seg på ein benk. Han la seg på sida med eine handa under hovudet
og sovna for godt. Det heile stod på ein liten halvtime. Då eg kom heim frå
ei reise til Sirdalen like etter fekk eg høyra at han nett var slokna. Eg gjekk
då straks opp til Håbakken - og der på benken låg min gode ven Theodor
Dahl - som om han sov. Dette var eit tungt slag - med sorg og sakn for
mange.«
*
I Pølsesvingen ved Hillevågsvatnet står det ellers et velformet bronsehode,
laget av bildehoggeren Hubert Wilfan. Ingen trenger vaere i tvil om hvem
dette hodet forestiller, ingen av dem som er så pass oppi årene at de har opplevd denne saeregne dikteren og pressemannen.
Stadsfysikus Eyvin Dahl
Søndag 1. juli 1922 kom det en ung østlandsk lege til Stavanger. Ingen tok
imot ham, ukjent og sulten var han. Til slutt satte han seg - ifølge myten på en trapp i Kirkegaten. Han spurte en gutt som passerte om det ikke fantes
kafeer i denne byen.
«Jo, bare gå opp den trappå du sitte på, så komme du rett inn i (godtemplarkafeen) Promenaden)), svarte gutten. Og det passet ganske bra, for den
unge legen var selv totalavholdsmann og derfor i god takt med byens rytme
- den gang (men så langt fra den nåværende!).
Eyvin Dahl var født i Halden 10. juli 1895. Etter å ha tatt en fin eksamen
og praktisert som kandidat ved Rikshospitalet og Ullevål sykehus og vaert
assistentlege ved Aker sykehus, dro han til Stavanger, der han ble reservelege
ved kirurgisk avdeling på «byens sykehus)).
Men snart begynte han å bli kjent som en saerpreget og allsidig samfunnsengasjert personlighet. Helt fra 1928 og til sin død i 1962 var han medlem
av Bystyret og satt nesten like lenge i Formannskapet, foruten i tallrike styrer
og komiteer.
Han tilhørte en velstående borgerlig familie, men vagte selv den radikale
siden i politikken. Etter krigen manglet han bare noen ganske få stemmer på
å bli valgt inn på Stortinget for kommunistene. Den lengste perioden tilhørte
han imidlertid Arbeiderpartiet.
Etter foreldrenes død arvet han en ganske pen sum penger, som han umiddelbart brukte til å reise sitt eget sykehus: ((Doktor Dahls Klinikk)), i Birkelandsgaten 2 - 4, den gamle, nedlagte Platou skole, som gjennomgikk store
forandringer og til slutt ble rabitz - pusset utvendig. Han fikk ingen offentlig
støtte til driften, og da denne dessverre gikk med store underskudd, måtte
Dahl etter tre år se seg nødsaget til å gi opp virksomheten. Han byttet eiendommen med en herskapelig villa i Admiral Cruysgaten 13 (som i dag eies
-.
48
Dahl utfolder seg for barna fra balustraden i Bjergsted med en margarinkasse som
talerstol.
(Foto: Sig. Tang-Wa)
av Jehovas Vitner og kalles «Rikets Sal«). Senere havnet han i et gammelt
mindre hus opp av Laikkeveien, Henrik Steffensgt. 10 som han utvidet en
smule.
Ellers hadde han kjøpt Asche Moes eiendom å Madlalia (Jfr. kapittelet om
«Moe-dynastiet))i nzrvzrende bok).
Det er ikke tvil om at Dahl var en omstridt person, svarrt mange beundret
ham som den idealisten han var, mens han for enkelte var en «r0d klut))som
helst burde ha evakuert til Russland, for aldri å vende tilbake.
Tidlig i sin politiske karriere uttalte han en gang: «Jeg skal etter evne pirke
ved de råtne forhold i Stavanger Forsorgsvesen.» Senere kom han selv i en
årrekke til å sitte som medlem av styret, med borgermester Middelthon som
formann og pastor Erling Haaland som biskopens representant.
Allerede i 1937 ble han ansatt som Stadsfysikus og fikk da en ganske stor
myndighet i bysamfunnet.
En av de tingene, som ikke ble allment forstått og satt pris på, var hans
motvilje mot privat drevne spebarnshjem, i første rekke Emma Nielsen-
Ogreids anerkjente institusjon i Strømvik. (Jfr. kapittelet om fruen senere i
boken). I 1938 innledet Dahl en aksjon mot Emmas virksomhet. Saken kulminerte med et rabaldermøte i Bethania, der den kjente advokaten Trygve
Wyller, gikk til motangrep. Resultatet ble at hjemmet måtte nedlegges. Dr.
Sven Oftedal var med i avviklingsstyret. Da krigen kom i 1940måtte det under evakueringspanikkenopprettes et fødehjem på Riska. Det rikholdige inventar og tøy fra Strømvik, som var omhyggelig pakket og lagret, kom da
til uvurderlig nytte.
Før gemyttene etter striden om spebarnhjemmet i 1938 var kommet til ro,
fikk fru Nielsen-Ogreid en dag telefonoppringningfra Eyvin Dahl. Han ønsket å tale til soldatene i Soldathjemmet, som også ble drevet av nevnte frue.
«Hva skal stadsfysikus da tale om?» ville hun vite.
«Om Jesus Kristus,)) svarte Dahl.
«Kjenner De ham?» var fruens reaksjon.
Selv om han jo neppe regnet seg selv som kristen, var han så vel bevandret
i Bibelen som noen prest med teologisk embetseksamen. Såvidt vites var
hans foreldre medlemmer i en kristelig frimenighet i Halden.
*
«Jeg reiser rundt og pifter, jeg,» sa organisasjonssekretaer C. Strøm.
«Dahl pifter ikke, han!» Men han konsentrerte seg desto mer om sitt arbeid.
Som stadsfysikus holdt han en høy standard på helsevesenets område og
kunne ved frigjøringen vise til fordelaktige resultater.
En stor del av byens arbeidsdyktige befolkning ble av politipresidenten og
stadsfysikus i okkupasjonstiden utskrevet som blodgivere under en eventuell
katastrofe, som heldivis uteble.
Eyvin Dahl var en konsekvent og uredd forkjemper for en alkoholfri kultur, og deltok (sammen med b1.a. sin kollega, Sven Oftedal) i arbeideravholdslaget «Frisinn», Brødregaten 20. Han la heller ikke her fingrene imellom, men sa sin hjertens mening om rusdrikken og dens håndlangere, både
fra talerstolen og i brosjyreform.
Han var også en ildsjel når det gjaldt arkivgransking, og det er en av hans
fortjenester at Stavanger fikk sitt Statsarkiv. Rogaland Historie- og Ættesogelag brakte ham sin hyllest og takk i lagets Årbok 1962.
Det må også sies at om Eyvin Dahl også i sin legepraksis viste seg som en
slett «økonom», var han et medmenneske med et varmt hjerte. Fattige og arbeidsledige pasienter fikk han seg ikke til å ta betaling av når de konsulterte
ham, noe de gjorde i stor utstrekning. Han var i første rekke småkarsfolkets
velgjører og venn.
Tre ganger var Eyvin Dahl på besøk i Sovjetunionen, og flere turer tok han
også til 0stTyskland. Den 28. juli 1962 døde han i Berlin, 67 år gammel.
Kunstmaleren Ola Varhaug
En kjent mann i byens sentrale gater
fra 1920 og utover i mange år var maleren og portrettegneren Ola Varhaug. Jeg får meg ikke til å følge
«Molboposten«s eksempel når bladets redaktør konsekvent satte kunstnertittelen foran Varhaug-navnet i
anførselstegn, for å redusere mannen
til null og niks, selv om jeg nok uten
vanskelighet forstår hensikten. Ola
ble ikke betraktet som noen seriøs
«maler», om han nok i sine unge år
vitterlig viste å ha anlegg, både når
det gjaldt interiører og eksteriører.
Etter at han ble avhengig av kunstige stimulanser og trengte penger til naftakjøp på apotekene, smørte han ihop enorme mengder med sine typiske
«J~rmotiver))
- gjerne malt på utrangerte rullegardiner - som han solgte for
priser helt ned til en krone eller to. I tillegg var han meget innpåsliten når det
gjaldt å kapre kunder som var villige til å la seg «tegne». Før de antastede
forbipasserende hadde fått tid til å vri seg unna, hadde Ola skriblet ned de
første blyant-konturene på sin blokk. Arbeidet gikk fort unna, men resultatet
var det neppe noen som sa seg tilfretls med. Likheten mellom «modell» og
«produkt» var lite merkbar og neppe verd mer enn de ørene som offeret
måtte sone med.
Det fortelles at en av de personene som gang på gang ble plaget av kunstmaleren ble irritert og sa:
«Si meg, Varhaug, hvorfor ligger De ikke på Jæren nå og maler motiver
derfra, som før? Jeg er virkelig luta lei av det gamle huset De stadig vekk byr
meg. Reis sørover og mal ute!«
Da skal Ola Varhaug ha svart slik:
«De gamle store mestere malte ute fra begynnelsen av. Siden malte de bare
inne. Jeg maler bare ute inne, men jeg kan naturligvis også male ute ute, men
det er da ingen grunn til å male ute ute, når en kan male likeså godt ute inne.«
Så sant, så sant!
«Norges siste
an» Macody Lund
Julius Frederlk Macody Lund ble født i B863 i Nedre Strandgt. 55, Stavanger.
Faren var skipperborger,senere reder Jens Gabriel Frederik Lund (1803-1877)
og Juliane Frederikke Hansen hvis far var tollbet,jeM i Stavanger. Navnet
Macody (skotsk) skriver seg fra bestemor Susanne g.m. Jorgen Cabslelsen
Lund, lodsoldermann i Stavanger, bror av den kjente Jocum Brinch Lund,
kalt ((Kongen i Farsund)).
Det bekjente «HUSAN» («A Farnily Castle in Norway(<)ble I restaurert
stand feiret med stor 158-års jubileumsfest i 1935. Husan var da omdannet
til familiestiftelsemed Macody Lund som husherre. 7. november 1940 brant
Husan, men ble etter krigen rehabilitert og innredet som riidhus for Farsund
by*
Macody Lund gikk på Kongsgaard Skole, men ved farens d ~ var
d økonomien dårlig. Rosenkilde overtok huset - senere donert til «Plgehjem» - og enken flyttet med barna til Kristiania, hvor hun drev pensjonat. Macody Lund
drev allsidige studien: Også 1 Kbh., Berlin og Paris. Bokhandler i Farsund
1884-89. Publiserte i I903 avhandling om «Fisk, penge- kultur og politik))
(1903). Fikk Houens legat og Nan~enfondet~
i 1909 tillike statsstipendium.
Utga «Norges økon. system og verdiforhold i middelalderen))(1909).
Fra 1914 medlem av komiteen for Akershus' restaurering. I 1919 utga han
det meget omstridte verk «Ad Quadratum)) (også i engelsk og fransk utgave). Hans planer om restaurering av Nidarosdomen basert på Macody's
komposisjonssystem for middelalderisk kirkebygning førte ikke frem.
Stavanger formannskap ga ham i oppdrag å lage en utredning om Stavanger
Domkirke's oppbygning og utbetalte ham et honorar på forskudd. Det ble
med forskuddet.
I sine siste år bodde Macody dels i den gamle familiegården Husan i Farsund, dels i Oslo, der han døde i 1943. Under den annen verdenskrig ble han
forvist fra Oslo av tyskerne. Ved enhver leilighet ga han okkupantene det
glatte lag. Et uttall av anekdoter lever etter ham.
Macody var i sin tid stortingsstenograf,men fikk sparken. Han forlangte
nemlig at stortingsmøtene skulle holdes ettersom det passet ham, en oppfatning som hans overordnede på ingen måte kunne si seg enig i.
En dag Stortinget diskuterte en sak som interesserte Macody Lund, ble
denne ivrig der han satt på sin stenografplass.
Han reiste seg opp, grep ordet og holdt en flammende tale hvori han erklzrte seg dypt uening med taleren og ga uttrykk for den mening at denne
var en idiot. Folkets kårne ble så forbløffet over denne opptreden i helligdommen, at ingen kom seg til å gripe inn. Og først etter at Macody hadde talt
både lenge og vel, ble han grepet av to av stortingets betjenter og slept ut av
salen. Da han kom i døren snudde han seg og ropte: - Jeg går, men jeg skal
komme fryktelig tilbake.
Og han holdt ord. Han kom tilbake med domkirestrid og Ad Quadratum
og kostet staten hundretusener av kroner.
En tid etter utbruddet av verdenskrigen 19114-18 vedtok Stortinget de såkalte
Castbergske barnelover. Macody mente han burde si et alvorsord til Kongen
i den anledning.
- Deres Majeste skal nekte å sanksjonere disse lover!
Nei, Kongen hadde aldeles ikke tenkt å nekte sanksjon. For det første var
han enig i loven. For det annet - hvis jeg nekter sanksjon, vil det resultere
i at @unnar Knudsens regjering innleverer sin avskjedsansøkning. Og da vil
jeg stå uten regjering.
Macody Lund hevet stemmen:
-Deres Majestet skal ta meg til statsminister. Å, Herre Konge, hvor vi to
sammen skulle karnøfle stormaktene i Europa!
I krigsåret 1942 fylte direktør Anders Sandvig på Maihaugen, Lillehammer
80 år - Lund sendte sin venn dette telegrammet:
«Din nasjonale samling på hauen.))
- vil stå trygt når den andre går på rauen.))
1 1937inngikk Macody Lund og Kirsten Stabel1ekteskap. De hadde begge
vaert gift før. Seremonien fant sted i biblioteket på Husan. - Dommerfullmektig James Maroni hadde funnet ut at han burde bruke et riktig gammelt
vielsesritual, og Macody var skjønt enig.
Maroni leste. Et stykke ute i teksten forekom ordet «underdanig)?.
(Hustruen skulle vaere sin mann underdanig). - Stopp, sa brudgommen. - A
nei, hvor vakkert det var. Les det en gang til!
Den gang han i 1934 var i Stavanger og skulle holde foredrag i formannskapet om Domkirken, traff han konsul Sigval Bergesen som sa til ham.
- Hør nå, Macody, nå skal De holde foredrag for byens formannskap, og
det er en alvorlig forsamling. Pass på at De ikke banner så meget, det passer
seg ikke. Macody svarte:
- Nei, vet De hva, konsul - jeg banner da bare i dannet selskap!
Den 7. november 1940 ble det varslet brann på Husan og tyskerne var
skyld i ulykken. Det var et hardt slag for Macody Lund, som nettopp lå som
pasient på Farsund sykehus. Han virket fullstendig knust. Men så glimtet det
bak monokkelen:
- Ha! Vårherre var av samme mening som jeg, at Husan var altfor godt
for disse barbarene. Og siden jeg ikke greidde å holde kortskallene ute, så
overtok Han jobben. Han røykte dem ut! Man kan muligens si det var drastiske midler Han bruke - men kanskje var det nødvendig!
Kristelig virksomhet
utenom det vanlige - i Gamle Stavanger
1. ((Nattmisjonen)) og Storm - Monsen
2. «Lesehjemmet» og lærer Seren Emil Lura
3. «Arken» og Emma Nielsen - Ogreid
4. ((Alles frelse)) og lærer Hans Nævland
I ett av sine satiriske rimerier i 1926, kom Gunnar Salvesen (omtalt i fjorårets bok ((Stavangerskerariteter)), side 17) inn på sitt yndlingstema: Stavanger - «forsagelsens peneste, dydigste by.»
Han var så menn ikke alene om å peke på dette szrtrekket ved befolkningen i Vestlandets nest største by, strategisk plassert i den angivelige
«mørke kyststripe)).
Det har lenge vzrt en yndet sport å latterliggjøre noe som i bunn og grunn
er et verdifullt trekk ved landsdelen. Den som utelukkende ser på religion og
alkoholbekjempelse som gledes- og kulturdrepende faktorer i samfunnslivet, overser behendig den positive siden av saken. Det er vel verd å konstatere at det neppe er representanter for de foraktede ((dydensapostler)),besjelet av de angivelige utidige tante-snerpede moralbegreper, som fyller
landets fengsler, dømt for mord, ran, overfall, skapssprengning, hzrverk,
narkotikasmugling, promillekjøring osv.
For en objektiv iakttager kan det neppe herske tvil om at jo friere og mer
tøylesløst samfunnsforholdene får utvikle seg, ved at lowerk og forordninger stadig blir uthulet og «liberalisert», desto større vi1 til gjengjeld de negative virkningene bli.
For dem som i en årrekke har ivret for å få en radikal kursendring, skulle
det jo vzre en sødmefylt oppmuntring å konstatere at det stadig vekk og i
galopperende tempo går i ønsket retning. Bare de ikke i pur seierslykke blir
fristet til å innbille seg selv eller andre troskyldige sjeler at alt som skjer kan
kalles for «framskritt»!
*
Uansett hva mitt personlige livssyn må vzre, finner jeg det ikke riktig, i
en beskrivelse av forholdene i vår gamle by, å underslå denne siden av folkelivet og mentaliteten. Da spekteret er usedvanlig rikt, har jeg imidlertid
måttet nøye meg med å plukke ut fire av de mest egenartede religiøse
«skuddene» på stammen. Ikke minst fordi de nå praktisk talt bare tilhører
historien. Men de har så visst ikke fortjent å bli helt glemt.
Hakon Storm - født 9. juni 1879 - var sønn av major Storm, som i mange
år drev den kjente privateide Storm Skole, tvers over forsamlingslokalet
((Bethania))i Waisenhusgaten. Det sies om Hakon at han var født melankoliker, ideaiist og kunstner. Hjemmet han vokste opp i kan ikke karakterlseres som ((religiøst)), men kristendommen ble likevel respektert. Det ble
diskutert litteratur, kunst og politikk, og store, flotte selskaper ble gjerne
holdt. Guttens morfar, byfogden, var han meget glad i. En dag fikk han lov
til å gå på apoteket og be om å få en boks med drops for femti øre, notert
på morfaren. En ny farmasøyt som ikke kjente den lille gutten gjorde innsigelser. Hakon ble da irritert, slo neven i disken og sa: «Hører De ikke hva
jeg sier? De skal skrive det på byfogden.)) Apotekeren sto i bakgrunnen og
lo av episoden. Morbroren var kammerherre hos kong Oscar 11. Uten å ha
vokst opp i noe religiøst miljø, var heller ikke kammerherren upåvirket av
kristendommen. Når han i sin melankoli følte seg ulykkelig gikk han ut på
marken, der ingen så h m , rakte hånden opp mot himmelen og utbrød: «Du
kjenner meg, du Jesus.))
Hakons mor kjøpte på en utenlandsreise en bok med gjengivelse av maleriene i slottet ((Belvedere)).Oppe på loftet gjemte gutten seg bort med boken
og studerte maleriene mens tårene randt. Det vitner om et følsomt kunstner-
sinn. En gang tidligere oppdaget hans tante at den lille gutten 1å på sofaen
og følte på et av maleriene med sine små fingrer. Hun tok dette som et tegn
på at han var født kunstner. Ved 10-års alderen fikk han malerskrin og begynte selv å male. Motivet var en mark i snøløsning. Som 12-åringmalte han
en tregruppe?som selveste Eilif Petersen var begeistret for og fikk ham til å
utbrfle flere ganger: «Ganske merkelig.))Sammen med Fritz Thaulow malte
han 1 14-års alderen. Thaulow skrev til hans foreldre og betegnet ham som
et stort talent. Hakon beundret Enif Petersen, og sistnevnte overtalte major
Storm til å sende sønnen til Det Kongelige Danske Akademi. Der gikk han
tre semestre fra han m r 15 år. Blant hans omgangskrets var kunstnere som:
Herman Bang, Thomas og Wilhelm Krag, Carl Ewald og Helge Rode. Han
var sammen med Edvard Munch i Italia. Den beste kunstnervennen hans var
ingen ringere enn Gustav Vågeland. Selv sa han en gang: «Ingen har kjent
Gustav Vigelands så godt som jeg.»
Hakon Storm var f ~ dIdealist,
t
han avskydde alt lavtliggende, uskjønt og
simpelt, elsket alt rent, vakkert og godt. Ikke engang «hvite løgner)) kunne
han akseptere, fordi han var helt sann inntil margen i sin sjel. Han led like
mye når andre ble utsatt for simple anfall, som om det skulle rammet ham
selvo
I sine første ungdomsår betegnet han seg selv som en zrlig tviler. Men han
ønsket at evangeliget var sant, at Jesus var Guds sønn og verdens frelser, slik
det ble framstilt. Han ba og søkte hjelp i Bibelen. En natt gikk han opp på
et fjell ved Stavanger (kanskje Ullandhaug eller Byhaugen) og i ensomhet utoste sitt hjeste for den allmektige Da fdte han at han ble fylt av Guds Ånd
og visste fra samme stund at Jesus var sann Gud og hans frelser. Han ble så
grepet at han lovte at han hele livet ville følge den veien Gud hadde utstukket
for I-iarn. Han var da 22 år gammel.
Fra de tidligste barneår hadde Zlakon i sin hjemby en god venn, nemlig
Ludvig Moasen
- f ~ d 3.
t oktober 1874 Hans får var skipskaptein, men «blev» på sjøen.
Moren ga sønnen en god oppdragelse, om hun nok var temmelig «streng».
Som barn gikk han på søiidagsskolen, og var så interessert og oppvakt at han
etterpå gikk hjem for å lese mer om «dagens tekst» i bestemorens store Bibel.
Da Frelsesarmeen kom til Norge, ble han grepet av den glød og iver disse
krne-pioi~erenevar besjelet av. Dette var riktig noe for hans virkelyst. Han
bar benker og gikk =render for dem. Snart meldte han seg til tjeneste som
soldat i krneen, fikk rod trøye og lue med band på. Som kjent var Frelseshzren til å begynne med utsatt for hån og forfølgelse, noe også Ludvig fikk
-+
erfare. En gang hadde noen tatt luen hans og puttet råtne egg oppi, hvorpå
de trykket den ned på eierens hode, en annen gang hadde et par sterke karer
med makt åpnet leppene hans og spyttet skråtobakk inn i munnen hans. Men
jo mere han måtte gjennomgå,jo sterkere ble han grepet av evangeliets kraft.
Da han var 16 år syntes moren at det gikk for vidt. Hun sendte ham til
sjøs med en kjent kaptein, men ingenting kunne få gutten til å svikte sin gudstro. Den praktiske utdannelsen han fikk ombord kom ham til nytte hele livet.
Som kokkens medhjelper fikk han god innsikt i matlaging. Han lzrte også
å bli en ypperlig maler. Senere - da sjølivet var over - ble han fink murer og
ble også utdannet som feier.
I 1903 var han feier i Skien. En kald vinternatt, da det var is over alt, falt
han ned 60 fot fra det taket der avisen «Varden»holdt til. Han havnet på den
steinharde gårdsplassen. Ingen kunne tro at det gikk an å komme levende fra
et slikt fall. Men Ludvig klarte det, selv om han fikk et slemt brudd på ryggraden, ble lammet og bare kunne bruke høyre hånd. I tillegg var også synet
borte. Så ulykken var sannelig stor nok for en slik aktiv person som det her
dreide seg om. Selv har han uttrykt seg slik: «Mit hode føltes stadig, med
ganske små mellemrum, som en eneste stor svulst, det skulde springe hull
på.» Han hadde fått ordinert morfin for å lindre smertene og ble derved morfinist. En natt etter store lidelser ble han fristet til å ta sitt liv. Tre ganger grep
han om den lille flasken. Det var som noen fristet ham med dette resonnementet: «Du er lam og blind, en krøpling for hele livet og dertil en byrde for
dine omgivelser, forstår du ikke at du er i veien og fullstendig overflødig?))
Da han tredje gangen grep flasken, følte han det som om en hjelpende hånd
fra oven hindret ham. Fra det øyeblikket smakte han ikke mere morfin. Han
spurte legen om det ikke var mulig å bli lagt på en båre og bli båret ut på
gårdsplassen i solen, som en liten aweksling. Men legen mente det ville forverre hans stilling og påskynde døden.
Senere kom Ludvig Monsen tilbake til Stavanger, og etterhvert skulle det
skje store ting. Vennskapet med barndomsvennen Hakon Storm ble gjenopptatt. De bodde i hver sin bydel, men på samme tid følte de at den høyere
makten de begge to trodde på, talte til dem og «innga oss noen nye tanker))
som skulle utvikle seg fra år til år.
Samarbeidet begynte den 15. juni 1909. Den dagen sto den nye invalidevognen i gården. Sammenlignet med våre dagers strømlinjeformede, batteridrevne framkomstmidler var Ludvigs høyst primitiv. Den besto rett og slett
av en håndkjerre på to store hjul. På kjerren var det plassert en 10s karm, slik
at det minnet om en seng. Ved hodeenden var det montert en kalesje som
ble slått opp i regnvær eller hvis solen ble for sterk.
En mørk voksduk gjorde tjeneste som ((sengeteppe)).Brukeren av vognen
hadde selv konstruert den. Han skildrer startdagen slik: «For første gang ble
jeg av fem voksne mennesker båret ned i vognen. Jeg kan ikke si annet enn
at jeg var forferdelig nervøs, fordi legen hadde fraradet oss på det bestemteste. Men hadde Herren nu virkelig talt til min broder og meg, så ble det jo
Hans sak at oppholde krøblingen. Vi ville jo ikke søke vår egen aere, men
Hans «som hadde sendt oss og som er Gud og ingen ydermere.)) Så var det
da bare å gå på. Den første dagen holdt de tre møter på Solvang, hvor en
skare mennesker var samlet. Etter å ha vitnet om Herrens godhet i Stavanger,
reiste de innover i Ryfylke, for der å få et lite landopphold i stillhet og ro. Det
var på Imsland. Den første dagen der inne ba bøndene om de ikke ville holde
møte. Da dørene i bedehuset var for smale til å få vognen inn, måtte de ha
friluftsmøter. Men da søndag kom, ville folket ha møter i bedehuset. En av
styremedlemmenegikk da hjem etter en sag og det ble saget et hull i veggen,
slik at vognen kunne komme inn!
Like etter fikk de en forespørsel fra Andreas Lavik om de ville komme til
Bergen som hans gjester. De ble på kaien møtt av formannen i Indremisjonen~redningsarbeid. Han førte dem til «Kvinnehjemmet», der det bodde
22 av de mest forkomne unge kvinner. Det ble arrangert flere møter, ikke bare
på «hjemmet», men også på St. Jørgens hospital for spedalske, på fengselet
og arbeidsanstalten, foruten i Misjonshuset og Korskirken.
Under sitt virke blant de forkomne og ulykkelige mennesker i Bergen sto
det klart for dem at et «redningsarbeid» ville vaere like viktig i Stavanger.
Dermed reiste de hjem igjen og stiertet Stavanger Natmlssion. Den 6.februar
I910 innredet de «Herberget for snenw» på Søvberget. Det ble Makon som
måtte ta seg av de hrkomne «klåenter» når de kom tili herberget. Det fortelles
at han måtte ta et skort papir og legge på badegolvet, der menaiene kunne
legge fra seg de fillene de var iført, fm de kunne vaske seg- De var så fulle
av sår etter utøy at lasene til dels hang fast i sårene. Etter et renselsesbad og
iført nytt tray, fikk de spise seg mett og legge seg i en ren seng. Fillene ble lagt
i sekk1 og brendt på sykehuset. brs-tåellg nok fikk Storm-Monsen oppleve
"ode skuffelser og oppmuntringer ved dette barrnhjefiighetsa~beid~
Det neste de tok fatt på var å ta seg av unge gutter som kom til byen for
å søke arbeid, slik at de skulle unngå å fii tvilsomnne «kamerater» og komme
på ville veier i b ~ i l j ø e Den
t ~ 10. november 1912 startet dette arbeidet med
et møte i Arbeiderfore^eningensstore lokale i Bergelandsgaten. Cuttehjemmet
((Betlehem»hadde sine lokaler i det som senere ble kalt «Imslandssalen» i
St. Hansgaten 8. Der var plass for 18 gutter. Stavanger Aftenblad rapporterte:
«Det er likefrem utrolig hvor hyggelig og pent det er blitt der inde. Vaerelsene
er boldt i lyse, vennlige farver, skinnende n m a l t over alt. Einoleumsløpere
langs ganger og gulver, vakre gardiner, indbydeilde senger og hist og her
blomster. Tviler da nogen på at de mange som i årenes løb vil finde ly inden
«Betlehem«s lune vegger vil få indtrykk av at de er hjemme?«
Når det gjaldt herberget på Sølvberget gikk det sin gang. Men de hadde
behov for et større sted for alle alkoholslavene, som blant sine rekker også
omfattet dyktige håndverkere. Storm-Monsen fikk da kjøpt en øy,
«Marøen», en halv times rotur fra byen. Det opprinnelige hus hadde bare
to rom og kjøkken, men ble utvidet til en bygning med 11 væi-elser, kjøkken
og uterom. En låvebygning ble reist og jorden opparbeidet - slik at de kunne
fø 4 kuer, en hest og endel småfe. Navnet ble forandre til ((Berøa),.Kurstedet
hadde sin offentlige innvielse St. Hansaften 1913. Hakon hadde ellers k j ~ p t
en stor motorbåt for penger han hadde arvet etter sin familie. Den kostet fem
tusen kroner og fikk navnet «Ebenezer».
Ailerede like-før julen 1909 hadde Hakon og Ludvig tatt til med å utgi et
lite blad:
Da Byen laa klæat i fesiaragi.
!,,,\t
:(Il:
,,C,,:
,,:,,,t,t,,t,,t
iibcn
Qii.
:,?:it:
.<,
,,~:!,~ci',,,,-,,v.
a,,tt,t
i n t r t Ulrni
,,,,, r[,
c1 I ~ , f f ~ f ~ ~ , t
IXiiitcn~~~ttblc~
:>iiqcn ?\cni~c:. hcc fiiiibc
Ved husbesøk hadde det lyktes å få mange abonnenter. I løpet av et par
uker var antallet kommet opp i seks tusen. På postkontoret var de mektig
imponert, heter det.
Bladet brakte et fyldig referat fra
~Aabningsdagenpaa «Bersra», der det b1.a. heter:
Saa oprandt Dagen da der skulde samles til Fest, og for Stavanger
Natmission var den en glædens Dag. Dog havde det vzret travlige Dage for
alle for at faa det saa festsmykket og velstelt som muligt, og det forvoldte
at Nztterne maatte tages med, men det er jo Natmissionen, saa der er intet
at bebreide disse Troens Stridssøstre og Brødre for, thi Nat som Dag er lagt
paa Herrens Alter. Gud til Pris og Ære!
Saa kom da den 23. juni (1913) med solsmil og en fin Nordenbris, der
gjorde godt i Solens Hede. Fra tidligste Morgenstund fik man straks Forstaaelse af, hvad det vil sige at stelle til fest. «Ebenezer» laa flaggsmykket og
begyndte sin travle Dag før Solen endnu hadde tittet frem fra sit Leie.
Det var endel indbundne sammen med Pressen, som skulde komme på
visit i Forbindelse med Aabningsdagen, og vor ven Gustav Gunvaldsen
skulle staa for seremonien med at gjendøbe Marøen til «Ber~a».Når det nye
hvide Flag ble heist og udfoldet af en aegte Afholdskjaemper var det just på
sin Plats. Thi «Berøa» er et hjem og Tilflugtssted for de ulykkelige hvis
v a s t e Fiende er Alkohol-Dzmonen. Det ble Fest, Glaede og Jubel for alle
tilstedevaerende som nu kunde udbryde: ((Storeting har Herren gjordt og vi
blev glade.» Gunvaldsen holdt en hjertevarm Tale om Guds Godhed og med
anerkjendende Ordelag orn Natrnisjonens Arbeide og Velsignelse. Han omtalte Begyndelsen med den lille Kvist, som skjød op af tør Jord, nemlig
«Herberget» og Forgreningen, «Betlehem», Hjem for unge Gutter, og nu
0en her.
Om kvelden blev det en sand Myriade af Mennesker og i hundredevis var
den Aften Lovovertraedere og skaffet Storm megen Møie og Kamp. Naar en
taenker på en Mand, som Storm arbeide Nat som Dag før Aabningsdagen
ikke har nydt mer en 1?hTimes Hvil i de to forgangne Dage, og saa blive
stillet i Gabet mod en stridslysten Hob efter at have gjort sit yderste for at
gjøre alt så koselig som muligt, da kan man let forstaa, at den Stilling er ikke
attraa-vaerdig. Men det skal engang aabenbares, hvad Stavangers Befolkning
har havt i denne beskedne unge Mand, der har ofret sig for andre og tjener
Jesus. Klokken 2 om Natten drog de sidste Rester fra «Baerøa» og til Byen,
og en Nydelse var det da at faa aande frit og nyde lidt Mad i Ro for saa at
hvile en liden Stund for at tage Kampen op paa ny. Alle var de begeistrede
over hvor vakkert der var paa «Berøa», saavel inde som ude. Hjemmet har
Plads for fire Patienter, som lider af Alkohol, og vil enhver blive optaget paa
Hjemmet saa langt Plads er, og som maatte ønske det. Kuranstalten
«Bzrøa» er frit for By og Landdistrikterne, og Loger og Afholdskorperationer, som har alkohollidende Mznd, som de ønsker at hjzlpe og som
de tror vil have Gavn af et Ophold paa «Berøa», er Stedet aabent for, og maa
vedkommende gaa ind paa en Kur af mindst ?hAar. «Berøa» er helt isoleret
og opretholder Forbindelserne med Omverdenen med sin egen dertil
indkjøbte Motorkutter «Ebenezer».
Motorkutteren ~Ebenezen)
Det store underet
I oktober 1914 begynte «brødrene» en serie møter søndag ettermiddag i
Arbeidersamfundets lokale. De innbød b1.a. alle kristelige organisasjoner,
avholdsfolk, fredsvenner og ellers alle ledende og styrende kvinner og menn.
Ved siden av mye nød og elendighet i byen hadde på den tiden moderne rasjonalisme og fritenkeri grepet om seg. Møteserien varte fram til juletider.
Ludvig var på denne tiden meget nedbrudt. Det virket som om lammelsen
skulle bli fullstendig. Dette gjorde ham trist til sinns, selv om han bevarte
gleden i Gud.
Den 11. januar snakket brødrene sammen om det videre arbeidet for Guds
rike, og Ludvig nevnte da at Gud i lengre tid hadde talt til hans sjel om et
bestemt emne (gjengitt nedenfor).
Dagen etter formet Hakon annonsen som skulle innrykkes i avisene. Den
hadde denne ordlyden:
Er evangeliet sandhet? Er Jesus sand Gud?
Et specielt m0de vil blive afioldt nu om smdag den 17.januar kl. 3 p r ~ c k
iArbeiderforeningens lokale. Til m ~ d evil
t DarwinkternesForening og alle
Byens Prester blive skriftlig inviteret, ligesom vi herved vil indbyde hver
eneste Socialkt i Stavanger; der vedkjender sig sit Parti, somt alle RationaIkter og Gudsforncegtere (der n ~ g t eJesus
r
som sand Gud). Alle Tvilere og
de som funderer på Kristu-) som Gud, er hjertelig velkomne.
Fra denne dag ba de natt og dag om at Guds navn måtte bli zret. De hadde
ellers skrevet til Indremisjonen, Kinamisjonen, Metodistene, Frelsesarmeen
og flere prester og bedt om forbønn for dette møtet.
Så opprant den store merkedagen, 17. januar 1915. Møtet ble åpnet med
den kjente sangen «Sett deg for et hellig mål». Deretter leste Hakon noen
ord av 1. Korint. 13. kap. og framholdt Guds kjzrlighet. Ludvig's tale fulgte
så, den angikk til å begynne med de vantro og gudsfornekterne, for så å slutte
med en anmodning til de bekjennende kristne i forsamlingen om å sitte
bedende så at Jesu navn måtte aeres. Da han hadde talt en tid følte han seg
fullstendig maktesløs, og en dødsens angst betok ham. Men en liten stund
etter kom et lett støt gjennom kroppen hans, som ville det rive sønder hvert
ledd og lem. Selv beskriver han det slik: «Så kom der noe av det mest underbare jeg har opplevd i mitt liv. En yndig stemme, så himmelsk og ren, mild
og øm, der talte det mest dyrebare sprog jeg noensinne har hørt. Stemmen
kom fra Jesu egne læber og ud fra Hans egen mund. Og de var for meg mere
enn ord og penn kan skrive, og lød så: ((Ludvig, stå opp!»
Den lamme reiste seg og den blinde fikk synet. Hans åndelige bror, Hakon
skildrer det slik: «Jeg satt på en stol ved siden av vognen i bønn mens den
ene dødens bølge efter den annen overskyllet min sjel inntil vekten av møtets
forfaerdelige alvor og evighets-betydning knuget mit hoved mot gulvet, og
kjente jeg meg sammen med min broder dypt nede i dødens bitre vande, et
forfzrdelig øieblikk. - Men etterpå kom Guds milde fred og jeg hørte
Herrens stille stemme si til meg: «Reis deg opp!» Men jeg nølede. Da sa
stemmen igjen: ((Vaer snild, reis deg opp!» Jeg reiste meg rolig opp på mine
føtter og kjente fra oven en velsignelsens strøm gjennem meg, og som jeg sto
således ved vognen begynte min broder å reise seg opp, og jeg gav ham
hånden. H~~a/ac%
der gikk gjenlaem min sjel og hvad jeg opplevet i min ånd er
altfor v ~ l d og
g hellig til å kunne utsige med menneskelige ord. Ved Jesus
av Nazaret sto min broder helbredet ved nnin side!!
Dette underet i Bergelandsgateil i 1915 vakte selvsagt stor oppmerksomhet, ikke bare i Stavanger, men langt videre i landet og utenfor grensene.
De troende jublet, mens de vantro søkte å finne «naturlige>,årsaker. De sistnevnte hevdet at den l m m e i vognen nok hadde «md» seg i lengre tid på
forhånd, men verntet med å stige fram før på det store m ~ t e som
t
var berammet.
At to så sannhetskj~rligeog oppriktige predikanter som Storm-Monsen's
skulle fare med «fusk og fanteri» må vel ansees som utelukket. For dem
passet ikke uttrykket: «Hensikten helliger middelet.» Elelbredelsen var en
realitet.
Etter hvert coin ryktet spredte seg, fikk brødi-ene «kaldelse» fra alle kanter.
De tok til å reise som forkynnere i Norge, Sverige, Danmark og Amerika.
i Stockholm ble det en beveget tid. Rideiade politi måtte holde styr på
menneskemassene. 1 bpet av seks uker hadde de bedt med over tusen sjeler
og det fortelles at hundre syke ble friske.
li Uppsala opplevde de at den kjente professor Wddemar Rudin (en av de
(<Aderton«)førte Ludvig og Hakon opp til alteret i Uppsala Domkirke, der
de sammen knelte og niød nattverden.
I 1917 ble «Natmisjonen» i Stavanger nedlagt. Kommunen fikk overta
((Herberget), for 7.000 kroner (selv om en privatmann hadde budt 15.000).
Samme år fikk kommunen kjøpe c<Beraen»med kurhjernmet for 9.100
kroner, som utgjorde den faste gjelden på eiendommen. Her hadde de et
privat tilbud på 75.000 kroner, anen deres prinsipp var ikke å søke sitt eget,
men andres beste. Den første verdenskrigen var ennå ikke slutt og mange av
byens innbyggere ønsket c<parseller»der de kunne dyrke poteter og grønnsaker, og med kommunen som &r kunne oya utnyttes til samfunnsgagialige
oppgaver. P brcv av 14/11 1918 fikk de et pent takkebrev fra byens magistrat.
H avisene ble <<deedelmodige menn» hyllet.
De fikk etterhvert så mange henvendelser fra syke mennesker, at de onsket
de hadde et sted de kunne ta imot alle. 28/$1919 fikk de så kjøpe en eiendom
på Svartskog. Helt til 30/4 1943 virket de på dette stedet, som ble besrakt av
tusener av mennesker.
I 1925 fikk de også overta den store eiendommen «Rafa>rpå Sørlandet,
der mange tuberkuløse hadde fått laugedom. Men også dette hjemmet måtte
de forlate i 8943 (midt under krigen). Det ble overtatt av h8isjonssambandet9
som ga det navnet Drottningborg.
Straks etter at krigen van slutt, ble det satt i gang arbeid med å finne en
passende eiendom like ved Oslo, der Storm-Monsen og Den Frie Evangeliske
Alliansemisjon kunne fortsette sin virksomhet. I 1947 lyktes det å få kjøpe
en som var velegnet, på Ormøen.. Hvilehjemmet ((Iasin Terata))ligger høyt
oppe på øya og ser på avstand ut som et lite eventyrslott. Her oppbevares
Monsen-Storms invalidevogn, og ellers er det en samling av krykker og
stokker som er etterlatt av syke som ble helbredet under oppholdet.
*
Den 4. mai 1949 døde plutselig Ludvig. For Hakon var det forståelig nok
et smertelig savn, selv om han nok følte seg sikker på at de snart skulle
((møtes igjen hos Gud og da være sammen for evig».
Dødsfallet førte imidertid til at Hakon sluttet som ((predikende evangelist)). Han ressonerte slik: Herren hadde sendt dem ut sammen og når den
ene nå var borte, var den livsgjerningen slutt. Men han fortsatte som redaktør av «Den Klare Morgenstjerne)) og deltok i misjonsmøtene på hvilehjemmet og ba «med glød og troesfrisk inspirasjon» for alle som ba om
forbønn.
Det hendte også noe annet, som mange syntes var oppsiktsvekkende: Predikanten gjenopptok sin kunstneriske virksomhet, som han hadde startet
med i sine ungdomsår. Fra 1953 og framover produserte han en rekke malerier - over åtti i tallet, og hadde i 1962 en separatutstilling i Kunstnerforbundet da han var 82 år.
Kritikerne var på pletten, noen selvsagt negative, andre positive, slik det
gjerne pleier være. Blant de siste var direktøren for Bergen Museum, magister Peter Anker, som b1.a. skrev om Hakons bilder: ((Takketvzre sinnets renhet - og igjen kommer karakteren inn - hos den aldrende predikant og maler,
har de en eiendommelig tiltrekningskraft og uskyld som mennesket vel
hadde i Edens hage da de nettopp var skapt i Guds bilde. Maleriene malt i
sinnets renhet blir også mottatt sådan av dem som ser dem med sinnets renhet. Han var en stor beundrer av alt det Gud har skapt, mennesker, naturen,
dyrene. Ofte kunne han si når han så en delikat vakker frukt: «Har du tenkt
på at den har Gud skapt i kj~rlighetfor å glede oss?»
Den 21. april 1966 var heller ikke Hakon blant de levendes tall. Men i
Stavanger bør minnet om disse to åndelige brødre bevares.
Det kan blant annet gjøres ved å oppkalle en gate etter dem:
Storm-Monsens gate.
Forslaget er herved oversendt gatenavnskomiteen.
L~kkeveien132. Lurm privathjem ovenpå og m0telokaler i I. etg.
Like ved Nytorget - nærmere bestemt i Kongsteinsgaten 7, bodde det i sin
tid (omkring 1850) en skomakermester, som i tillegg til sitt håndverk hadde
kongelig utnevnelse som vaksinatør. Mannens navn var Søren Samuelsen
Lura. Han var en alvorlig kristen, rimeligvis haugianer. Da han kjente døden
nærme seg, sies det, satte han den minste gutten sin - 4 år gammel - opp på
bordet, ved siden av en oppslått bibel. Gjentatte ganger leste han det første
verset av Predikeren 12: «Tenk på din skaper i din ungdoms dager». Veslegutten måtte gjenta verset til han klinne det utenat. (Mange i vår tid vil nok
betegne metoden som en form for velrnent «indoktrinering«).
Gutten bar navnet Søren Emil Lura. Det syntes å vEre både rett og rimelig
at pjokken skulle gå i farens fotspor og bli skomaker, og slik ble det også til
å begynne med. Men da han gikk på skolen hadde han vist å ha så gode evner
at enkelte mente hans rette plass i livet slett ikke var skomakerkrakken, men
kateterstolen. To av byens gjeve menn, den navnkundige presten Lars Oftedal
og rektor ved Katedralskolen, - Johannes Steen (som senere ble Statsminister) stilte seg som garantister, slik at den unge lovende mannen kunne få
ta larrerseminaret. Etter endt utdannelse kom han tilbake til sin fødeby og
ble ansatt på den gamle Sandvigen skole.
Men noen år senere ble han angrepet av tuberkulose, en sykdom som i de
dager praktisk talt var uhelbredelig og førte så mange unge mennesker i en
tidlig grav. Søren Emil var imidlertid - som sin far - en sterktroende kristen,
De gamle H ~ r e m k u s epå
f Str'aen.
Tegn.: Sveve Lura
og etter at han faktisk talt var oppgitt av sin lege, vendte han seg i bønn til
Gud og avga et Iøfte: Hvis han ble frisk igjen, skulle han ofre seg mer for
de barna som slengte omkring på gatene fordi de ikke hadde noe nyttig å ta
seg til i fritiden.
At han ble frisk bevises vel best av at han levde til han ble en meget gammel
mann, og at han holdt sitt Iøfte om å gjøre hva han kunne for barna også
utenom skoletiden, ble «Lesehjemmet» et tydelig bevis på.
Lura begynte med å samle barna på Straen til møter i sitt private hjem i
Bergsmauet 1, det såkalte Hzremshuset i Sprøytebakken. Senere fikk han
ved hjelp av skolestyrets formann, rektor Steen, overlatt to rom på Sandvigen
skole til barnemøter.
Første møte ble holdt lørdag 23. november 1889. Det var den kvelden herlig måneskinn og kjelkeføre, men likevel hadde det møtt fram 83 gutter. Da
antallet sta@ økte, var det nødvendig å finne et større lokale. Prost Bergesen
i Domkirken (skipsreder Bergesen d.els far) og endel av byens kjente menn
støttet Lura, så han ble i stand til å kjøpe og innrede enkefru Wellands hus
i Sandvigen, Løkkeveien 132.
Innvielsen fant sted Helligtrekongers søndag 1893ved prost Bergesen. Det
ble utnevnt et styre for Lesehjemmet, og det fikk denne mangfoldige
sammensetningen: Adjunkt J. M. Platou, formann, prost Bergesen, nestform., bokhandler Stenberg, kasserer, skoleinspektør A.J. Olsen, pastor
Meyer, doktor Wyller, kvartermester Ogne og laerer S. E. Lura. Konsul
Berentsen var i mange år en god støtte for virksomheten.
Foreldrene i bydelen var glade for tiltaket. Barna ble holdt vekke fra gatene
og kom under god påvirkning. I avisene kunne en lese at også laererne på
skolen og politiet merket betydelig bedring i barnas oppførsel.
Det ble holdt flere faste møter hver uke. På onsdagsmøtene var det bibeltimer og fortellinger. Tirsdag og fredag var det fortellemder med sang og lek
imellom. Sangen var nokså viktig. Selv skrev Lura atskillige sanger og laget
egne melodier. Han startet også byens første guttekor. Den kjente musikeren
og dirigenten Franz Dorr var med fra begynnelsen og ham uttalte en gang:
«Visang svzrt godt og hadde flere konserter i Betania og Misjonshuset.))
Ungdomskoret «Harpen» startet også i Lesehjemmet, men fortsatte senere
som selvstendig blandet kor.
Det ble holdt kurser i tegning og maling, ja, endog i landmåling og mineralogi. Dessuten ble det undervist i tysk og engelsk og holdt kurser i bokbinding. Skomakermester ?* Jakobsen ledet også arbeidet i et tregangsstøvleverksted, så det var noe for enhver smak. De største guttene fikk hver sin
parsell i hagen, der de høstet blomster og grønnsaker. Ordf~rerMagnus
S. E. Lura og hustru.
Karlson var en av de som hadde en parsell og han uttalte: «I Luras hage begynte de første kolonihager i Stavanger.)) Egentlig var det vel rettere å
sammenligne med de senere skolehager.
Det var jo lenge før bussenes tid, så skulle en forening dra på «utflukt»
var det å ta beina fatt. Ikke bare tok Lura barna med seg til Jåttånuten, men
endog helt til Sola marsjerte de, med hornmusikant Kaspar Karlsen og
trommeslager Søren Søiland i spissen. Daniel Hinna kjørte bagasjen
(«trosset») i sin hestekjerre. Men det var jo en lang fottur - att og fram! Oppe
på Rudlå avsluttet de turen med å synge «Så vil vi nu sige hverandre farvel.))
Iblant ble det også foretatt sjøturer. Lesehjemmet fikk nemlig som gave
av eksportør Groom i Strandgaten en mindre førebåt, som ble satt på bedding i Breiastønå og fikset opp av guttene. Ved den festlige stabelavløpning
fikk den navnet «Tordenskjold».Det kunne være inntil 80 gutter i båten.
Sang gjorde de alltid, ikke minst «Ro, ro for land, brødre.)) En gang hadde
en skøyer tatt ut nøglå i bånn, så vannet sprøytet opp i båten. Det var da nødvendig for Lura å kommandere: «Ro, ro for land!» Og guttene ved årene slet
for harde livet og kom velberget på det tørre. Når seilskutene skulle lette
anker var det ikke sjelden at en kunne høre sjøfolkene stemme i Lesehjemssanger istedet for de vanlige verdslige ankersjanties.
Barnetallet vokste etterhvert. Også jentene kom med.
Alle syntes det var gildt å komme inn i lokalet, mens det brente koselig i
ovnen og fm h r a tente lampen. Hun hadde et svært strev med å vaske etter
de mange sølete føttene. Men hun tok det med humør. Da den gamle parafinlampen skulle byttes med gasslamper, steg guttene opp på benkene og klappet lampen til farvel.
Det var flere som hjalp til med møtene, b1.a. elevene ved misjonsskolen.
I den første tiden var det scerlig Jensenius, Bang, Hylen og Fagereng som
hjalp til. Flere av guttene hjalp også. Eksportør Olav Ellingsen var en flink
sekreta- og kasserer. Skoleinspektør Olaf @yenvar i mange år en flittig og
trofast medarbeider.
Da det etterhvert var mange voksne som besøkte møtene ble det opptatt
arbeid også for de voksne søndag og torsdag. På denne tid ble sangkoret
«Liv» - et blandet kor på ca. 30 medlemmer - startet av Lura. Senere ble det
ledet av organist Lilleland.
Virksomheten ble også utvidet til andre steder i byen og i Hillevåg. Indremisjonen stillet «Bethesta» i østre bydel til rådighet for barnearbeidet.
Malermester Johan Johnsen var en av de mest trofaste medarbeidere i arbeidet der inne. Han hadde vaert med fra den første begynnelse i Sandvikens
skole. Det ble også holdt møter i den gamle Blåsenborg skole, på et sjøhus
som tilhørte Ola Olsen, på Møllehaugen og på Johannes skole.
I 1899 ble det opptatt virksomhet i det nåvaerende Storhaug Bydelshus i
Tårngaten. «Lesehjemmets Tabernakel)) ble det kalt.
Det var pastor Lars Oftedals forsamlingslokale «Salem» som ble kjøpt.
En byggetomt konsul Erik Berentsen hadde foraert Lesehjemmet, ble solgt,
og pengene ble lagt i ovennevnte hus. Konsul Berentsen viste ved flere leiligheter virksomheten sin velvilje. <Tabernaklet»ble innvidd 23. april 1899 av
sokneprest Selmer. Misjonselevene Reichelt, Stokstad og Strømme var trofaste medarbeidere denne tid. Her ble et hornmusikkorps dannet under
ledelse av frisør Danielsen. Luras eldre bror, Sekinius, arbeidet meget bak
kulissene. Han spilte vakkert cello. Sammen med sin sønn Sverre og lærer
Sigurd Lura, dannet han den første musikkforening.
Møtene i Tabernaklet kunne vaere bes& av opptil 1200 barn.
Pastor Bjerk h u n d s e n uttalte på 40 års festen: «kuras arbeide blandt
barn i St. Johannes menighet har satt dype spor. De forskjellige arbeider
blandt barn i menigheten skyldes tildels impulser fra hans arbeide i Tabernaklet.))
I lengden ble arbeidspresset for meget for Lura. Han hadde jo først sin
stilling som laerer å vareta. Etter noen år ble alt arbeide henlagt til Lese-
Fra Lesehjemmets 25 års jubileum 1914
hjemmet i Sandviken. Frimisjonen hadde Tabernaklet noen år, og så gikk
huset over til menighetshus for St. Johannes.
Det er slitt ut mange sangbøker i årenes løp der ute. «Barnets sabatstonern
utkom i 1891. Det fulgtes av det «gule hefte». Lura fikk restopplaget av
pastor Oftedals sangbok ((Basunrøst og Harpetoner)). Denne sangbok ble
brukt på de voksnes møter. I 1914 kom den nye utgaven av ((Sabatstoner)).
Og den fulgtes av det «røde hefte)) i 1929.
Lesehjemmet har utgitt to trykte blad. Det første var: «For by og bygd»
senere, i 1900: «Gode nyheter)).
Omkring 1890 ble ((Lesehjemmets vennekrets)) dannet. Den besto av 14
unge gutter i konfirmasjonsalderen og hadde som oppgave å hjelpe Lura i
arbeidet blant de mindreårige.
I 1914ble Lesehjemmet restaurert og påbygget. Byggmester Sviland påtok
seg å gjøre huset ferdig til 25 års festen samme år. På denne innvielses- og
jubileumsfesten ble den nye sangboken «Sabatstoner» tatt i bruk for første
gang.
Tiden var nå Itommet til at h r a s sønn, Sigurd, som også var Izrer, overtok
ansvaret for arbeidet blant barna, mens «senior» hadde nok å gjøre med de
voksnes møter. M a ~ ~ av
g ebarnas mødre dannet en kvinneforening som var
til stor støtte for arbeidetit.Voksne personer som laadde gått på Lesehjemmet
i sine barneår, fikk lyst ti1 å møtes på gamle tomter. De startet med den første
«veteranfesten». Til 30 års festen i1929korn rektor C.O. Pederseni ens cerend
fra h e r i k a for å kaste glans over dagen og delta i hyllesten av Lura, som
saarrtidig ble hedret med Kongens fortjeiistmeddje.
Det vakte selvsagt både sorg og vemod blant ajle Lura-vennene, både små
og store, da han 19. april 1939 måtte legge ned vandrnngsstaven. Han hadde
gledet seg til 50 års jubileet senere på året, men det ønsket ble ikke oppfylt.
Sønnene Sigurd og Tora1v fortsatte med iver arbeidet, godt hjulpet av
søstrene Sam og Aagot og Toralvs sønn, Sverre. De to første ildsjelene er også
døde, og oppslutningen om rndene har minket. Når dertil kommer at
myndighetene nylig bestemte at Løkkeveien 132 i innevaende år - 1986 skillle rives for å gi plass til et stort kontor- og boligkompleks i strøket, er det
vel mest sannsynlig at det som en gang var en blomstrende sosial og kristelig
virksomhet i denne gamle bydelen bare vil vcere en «saga blott». For de to
av Luras gjenlevende døtre var det smertelig å bli drevet ut fra sitt barndomshjem, med alle minnene som knyttet seg til stedet, for i neste øyeblikk å oppleve at det hele 1å jevnet med jorden.
Våren 11971 produserte jeg for «Middagsstunden>>
en halv times program
om ksehjemmet i Stavanger, der jeg b1.a. intervjuet llaerer Sigurd Lura. Flere
av lesehjemsbarna og Lura-familiens medlemer framførte tre av de mest
typiske sangene, b1.a. denne:
Lysglimt i m~rket,br~dre,frykt nu ei mer!
Se opp til morgenstjeZnen! Redning er ncer!
Vrceget er synkeferdig - Kald celle mand!
Kom her ned i redningsbåten. Hist ser vi land
Km:
Ro, ro for land, brodreJ rs, ro for land!
Sikker er redningsbåten - frelses vi kan.
Kjemp kun for livet, br~dre,
ale mcend,
bryt igjennem brbt og brenning
- hist ser vi land.
Korn ned I redningsbhten, her er det ly.
H ~ i går
t JO ,s$aen, br~dre~
h m stormens gny.
Ens ei dens vrede rase4 hold bare stand.
Nhset ser vi morgenstjernen - styr imot land.
Skyene spredes; broder, o p l ~ fdit
t blikk.
Nu skinner morgensolen - merket forgikk.
Sikre i redningsbåten, syng nu alle mand
Pris og @reyhalleluja! Vi er ved land
(Lydbåndet med opptaket av radioprogrammet vil bli deponert i
Byarkivet).
Luftsynet over Stavanger Palmesondag 1916
Ettersom det har mye med gamle la=rer Lura å gjøre, og fordi det unektelig
hører med blant sjeldne og i dette tilfelle unaturlige og uforklarlige fenomener, skal saken få sin omtalei tilknytning til beretningen om Lesehjemmet.
Det var pdmesøndag 16. april 1916, midt under den første verdenskrigen.
En rekke personer mener å ha sett et usedvanlig syn på himmelen. Mandag
morgen, 17. april kom Lura inn i sin 7. klasse for å undervise, som vanlig.
Han la merke til at guttene søkte å dempe en underlig og ualminnelig uro.
Før han fikk bedt om en forklaring, banket det på døren. En gutt ba ham
øyeblikkelig å komme inn i en 3. klasse, der det også var en uvanlig bevegelse.
Laereren pekte på tre elever og sa: «Disse guttene har sett noe rart.«
Lura ante nå grunnen til uroen blant sine egne elever og skyndte seg tilbake
til klassen. En av guttene reiste seg og sa: Han 0..har sett noe rart». En
annen: «Han M.. og.» En stund etter kom det meddelelse fra en 5. klasse
jenter, at også noen der hadde sett samme synet. Flere andre kom også og
meldte om det de hadde opplevd. En lærerinne sa meget beveget: «Dette er
ikke tøv. Det er to gutter også i min klasse som har sett synet.«
Hva gikk så dette ut på? Jo, en av guttene skriver:
«Jeg kom i går fra Stokkavannet sammen med en annen gutt S. som stanset på Byhaugen en lang stund. Så så han opp mot himmelen. Da ble han
var en stor svart sky som for bortover. Han så også at det ble rødt, akkurat
som om der skullevære varme bak den. Han varskudde nå meg. I det samme
så vi også noen store bokstaver: ((OmvendEder, ti Jesus kommer snart!))Så
kom det en engel fram og sa: «Amen». Ved hans side så vi også et stort kors.
Engelen hadde noen store hvite vinger. Dette var mellom kl. 8 og 9. Vi sto
lenge og betraktet dette synet. Det sto som en bue på himmelen en lang stund
i vest. Vi ble meget forferdet ved dette synet. Det var som det skulle v=re ild
alt sammen. Hele tiden var det ganske lyst. Men baketter ble det meget mørkere. En stor svart sky skjulte hele greien. Vi gikk hjem og fortalte far og mor
hva vi hadde sett. Bokstavene var meget store. Vi kunne se dem tydelig)).
27 år senere forteller en av dem som opplevde synet i 1916:
Da dette luftsynet igjen begynner å komme i forgrunnen, skal jeg som øyenvitne gi en beretning om det, hvorledes det var og den motstand det møtte
fra presse og publikum, samt den glede jeg har fått av det nå i den senere tid.
Det var en palmesøndag kveld, en vakker kveld. Vi var en del barn i
alderen 12- 15år ute og lekte. Da klokken var mellom 8 og 8.30, ble himmelen
plutselig så rar. Først ble det mørkt, men etterpå så vi en lysning liksom av
en regnbue, men den var større enn en regnbue. Og deretter så vi tydelige bokstaver på himmelen, store ildbokstaver. Der stod: «Omvend dere, for Jesus
kommer snart.)) Rundt denne regnbuen av bokstaver var det liksom himmelen var åpen, og vi så inn i et mørke. Det var bare bokstavene som lyste som
ild. Dette sto slik i 2 - 3 minutter. Så gikk det bort, og fram kom en stor engel
med gullbelte om livet, og under føttene stod: «Amen» i ildbokstaver, og ved
engelens side var et stort lysende kors. Engelens venstre hånd pekte opp mot
himmelen, og den høyre ned mot jorden. Dette varte også i 2 - 3 minutter,
så hele synet varte i omlag 5 - 6 minutter, og dette er en sannferdig beretning
om det.
Dagen etter da jeg kom på skolen, hørte jeg det var flere som hadde sett
det. Jeg måtte da skrive beretningen ned for lzrer Lura som var min
klasseforstander.
Beretningen kan hvem som helst kontrollere, da originalberetningen som
jeg skrev på skolen i 1916er i behold. Den som ønsker det, kan få se skrivelsen
jeg har. Jeg kan ikke fortie denne hendelsen selv om det skulle koste mitt liv.
lo. april 1943..Marim Finnestad. (sign.), Bergelandsgt. 52, Stavanger
Luftsynet er blitt sett flere steder: Foruten i Stavanger 1916, også i Sverige,
Bombay, India, Portland, Oregon. Fra Walcott, NY.1. San Jose, California.
En russisk dame som fulgte med det store engelske skipet «La Plata»,
under den første verdenskrigen, fra Arkangelsk til Riga, (La Plata bragte en
stor mengde flyktninger fra Arkangelsk til Riga) - fortalte da hun og hennes
familie var invitert til Lurafamilien i Stavanger, (flyktningeskipet La Plata
fikk maskinskade utenfor Norskekysten, og kom inn til Stavanger for å reparere), at da de var kommet til Arkangelsk, fortalte noen av dem der om det
samme luftsynet og de samme ordene som i Stavanger. Det hadde nemlig
også vist seg i Arkangelsk. Damen hadde i forveien lest om det i en engelsk
traktat. Det var lzrer Lura selv som bragte det på bane og fortalte om luftsynet over Stavanger til den russiske familie.
Toralv Lura. (sign.), Stokkaveien 29, Stavanger:
3. Emma Nielsen aigreid
Fo~samlingshwet< d r h » v& laarhn,
Stavanger kvhne- og spebamhjjem
og Malde soldathjm
Det er vel ikke helt uberettiget å si at Emma Nielsen-@greidi sine velmaktsdager var et begrep i Stavanger by. Hun var f0dt på Ostlandet i 1867, men
kom i ung alder hit til byen for å drive soldatmisjon under mottoet: «De unge
for Kristus.)) Virksomheten startet hun i 1892. Fem år senere ble på hennes
initiativ åpnet et hjem for rekruttenepå Madlarnoen i den nord-vestlige delen
av leiren. Det ble flere ganger utvidet. Hensikten var å la de unge mannskapene som savnet sine hjem under tjenesten, få ha et trygt sted å vzre, der
de kunne lese aviser og bøker og bli underholdt ined musikk, sang og annet
som «reservemoren» skaffet til veie. Foreldrene kunne vzre trygge for
sønnene sine når de vanket i de omgivelsene, om de naturligvis ikke alltid var
like opptatt av den velmente kristelige påvirkningen.
Som et ganske interessant kuriosum i forbindelse med Soldathjemmet
skal her fortelles at «hjemmet» under den siste krigen fikk høve til å hjelpe
de russiske krigsfangene som tyskerne holdt i arbeidsleir fram til våren 1945.
De fikk skiftevis adgang til Emmas soldathjem som ((dagarbeidere))og oppriidde da å bli tildelt ekstra mat og stell når mulighetene'var til stede.
Kjøkkenassistenten hentet regelmessig «gammelt» brød .hos bakere og
handlere, det ble pakket og nedlagt til avhenting i en grøft der fangetroppen
marsjerte forbi til og fra arbeid. Kokken Michaih Scharifullin utporsjonerte
ekstrarasjonene. Han hadde alles tillit, var nevenyttig med alle ting. Mange
sarrpregedeleke- og prydgjenstander fra de russiske krigsfangen hender var
lenge å se blandt barn i distriktet. En gang måtte «Saniteten» rykke ut til
russe-fangeleiren, fordi fangene hadde hatt et indre oppgjør. En gruppe av
dem skulle angivelig ha opptrådt servilt overfor de tyske voktere, ja, kanskje
endog angitt medfanger. En russisk fange ble således i april 1945 skutt. Det
indre oppgjør resulterte i grove legemsbeskadigelser så blodig kjøtt og ben-
Barna rekker gavene sine ut mot den russiske fangeflokken. (H Zmsland).
Ved frigjøringen 8. mai 1945 ble alle grinder og piggtrådgjerder brudt ned
i2g passasjene overalt fri. Med stolthet ryddet kokken M.S. sengehalm og fil$ertilside og fant fram Nytestamentet på russisk, som fru E.N.O. hadde skaffet ham. Forsyningene var da med ett slag blitt bedre, selv de tyske vakter ble
menneskelige og spanderte både ekstra mat og spirituosa på russerne.
I frigjøringsdagene dukket ideen opp om å innby de russiske krigsfanger
iil 17. mai fest på Soldathjemmet. Tanken fikk bred tilslutning. Musikere og
sangere meldte seg. Biskop J.C. Petersen skulletale og domorganist Fr. Sagen
skulle tolke. Rasjoneringsmyndighetene slo døren på vid gap og kunne
endog supplere med et rikelig kvantum ekte kaffe.
Men hvordan skaffe skyss for biskopen? Jo, Sivilforsvaret (Saniteten) i
Døves Hus lovet å stille drosje til rådighet. Men da tiden var inne om ettermiddagen den 17de var der ingen ved sivilforsvaret som hadde fått beskjed
og jourhavende vakt erklærte at bare syketransporten ble tillatt med «tysk»
bensin. Men stadsfysikus Eyvin Dahl kunne dispensere! Rekvirenten, S.
Rygh erklærte da med ettertrykk at han heller ville henvende seg til «deri
svarte sjøl«! Det hjalp. Fem minutter etter sto drosjen foran biskopens dør.
Han talte til de russiske soldater og domorganisten tolket. Ved foten av
talerstolen sto fangeleirens tillitsmann Grigorif Drostschenko og ledet
bifallet som falt hjertelig og kraftig. Etter den rikelige bevertning var det b1.a.
tale av Nikolai Below som takket for den norske hjelpen og betonte at de
allierte styrkene - blant disse hans kamerater under Stalins ledelse - hadde
knust facismen for alltid. Han ble tolket av polakken Waidemar. Så fulgte
en rekke nummer av orkester og sangkor. Også de russiske mennene falt inn
med en serie kjente og ukjente folkesanger.
*
Etterat Soldathjemmet hadde eksistert i over femti år gikk det over til nye
eiere og ble til «Heimly Gjesteheim», også da i kristen regi.
Allerede før århundreskiftet kjøpte fru Emma Kongsgaten 43, som ble
innredet til bolig, i første etasje, og forsamlingslokale - kalt «Arken» i andre
etasje. Det er rimelig å anta at basen for ominnredningsarbeidenevar byggmester Halvor Qgreid, for like etter, i 1901 giftet de seg. Mannen døde i 1931,
«Arken» sett fra promenadeveien langs Breiavatnet. Inngangsd0rene er på den andre
siden, til Kongsgaten (Foto: S. Rygh)
Senere kjøpte kommunen den staselige, dominerende eiendommen, med
fasade til Breiavannet og innganger fra Kongsgaten. Den tidligere boligdelen
disponeres nå av de kommunale pensjonistene, mens innvandrerkontoret
holder til ovenpå.
Emma Nielsen - @greid var sterkt engasjert i sosialt arbeid. Hun var
medlem av forsorgsstyret i en menneskealder og gjorde en betydningsfull
innsats. Det sies at hun hadde en finger med i spillet da Sara Berge (den senere
så berømte «tante Sara«) ble ansatt. Emma ivret for at det burde ansettes en
kvinnelig inspektør som skulle ha som oppgave å hjelpe vanskeligstilte husmødre under sykdom, skure gulver og lage mat etc. (m.a.0. vEre den første
husmorvikaren i byen). Da den nye kvinnelige inspektøren hadde fungert en
tid, sa fru Nielsen-Qgreid en smule ironisk: «Ja, ja, det gikk som med politimester Ruus. Han spiste den førstekvinnelige politikonstabelen i Stavanger.»
Det var tydeligvis ikke en kontorist fruen ville ha, men en arbeidende
hjemmehjelp.
Ikke minst kjent ble Emma Nielsen-0greid for sitt navnkundige Kvinneog Spebarnhjem i Strømvik. Det ble åpnet i 1913 og foranledningen skal ha
v ~ rett barnedrap som en tid forut hadde funnet sted. Fra sitt kontor i Kongsgaten drev den driftige fruen en ganske omfattende adopsjonsvirksomhet.
Til støtte for spebarnhjemmet ble det hvert år holdt en spesiell «uke» i
Bethania, med diverse underholdning og selvsagt utlodning, noenlunde i
samme «fasong» som Waisenhusbasaren, som jo var en årviss foreteelse i
byen.
Spebarnhjemmet
109
I årene 1938,1940og -45 ble Emma Nielsen-Ogreids institusjoner lagt øde,
selv om juristene Trygve Wyller, K. Kluge senior og justitiarius Albert
Pedersen sto på hennes side. Nedbrutt av all motgangen døde fruen den 31.
mars 1947. Hennes formue skulle ifølge testamentet brukes til å reise et hjem
for gamle, slik at de kunne få bo sammen i alderdommen. Utkastet til byens
første aldersbolig ble presentert i 1953. Midlene rakk til ni leiligheter i Tjensvollsveien 82A, som fikk navnet «Halvor Ogreid og Emma Nielsen-Ogreids
Minne)).
I 1947 skrev Petra Feischer en lengre artikkel i «Dagen». Den sluttet slik:
«Det blir et tomrum etter henne som det ikke vil være lett å fylle ut. Emma
Nielsen-Ogreid var en overmåte evnerik kvinne. Hun var i høy grad et
overskuddsmenneske. På mange måter meget rikt utrustet, ikke minst som
taler. Og hun var en troens og bønnens kvinne. Hennes mildhet og hennes
myndighet ble brukt til Guds ære. En sa nylig til meg at hun hadde en sjelden
evne til å legge glans og skjønhet over kristenlivet. Ja i sannhet.
Jeg tror ikke at Emma Nielsen-Ogreid fikk den takk hun fortjente mens
hun levet. Menneskeneliker ikke slike markerte og avgjorte kristne personligheter. Men nå har Gud hentet sin tjenerinne hjem til seg. «Om de skal se
Hans åsyn, og Hans navn skal være på deres panner)). Velsignet, velsignet
er hendes minne.
Et k e t a t vanesamfunn knytitet ~l skolekrer
Hans Nmlaizd fra Gjesdd
Var han modellen for Arne Garborgs ««krarend
Hans Nivland mislikte å bli
fotografertt han ville ikke at
folk skulle minnes ham i det
«jordiske hylster», men i det
«åndelige». Heldigvis foreligger dette foto, som vitner om
godhet og fred.
Fra slutten av forrige århundre og til midten av vårt eget, eksisterte det
enkelte steder her i landet en flokk «frie venner)), som forkynte et lyst og
oppmuntrende evangelium, langt mer avvikende og frigjørende enn det
innen tradisjonelle kristne kretser kunne tollereres. Når de averterte sine
møter het det gjerne: ((Alles frelse forkynnes...)) Eller overskriften lød:
{tKjzrlighetensGud)). De mente, slik de tolket Evangeliet, at når Jesus
døde på korset for alle mennesker, seiret han samtidig over djevelen og
tilintetgjorde hans makt for bestandig (((Kvinnens sed skal knuse
slangens hode«). Ingen går fortapt, men er inkludert i ((Guds veldige
verk» uten personsanseelse.
I Stavanger ble møtene oftest holdt på Imslandssalen på hjørnet av St.
Hansgaten og Mellomgaten, i c<Samhold»,Hetlandsgt. 39-41, eller i
private hjem. Mange deltok i møtene når noen av forkynnerne kom på
besøk. Disse var helt uformelle i sin opptreden, virket svzrt lykkelige.
Sang og gitarmusikk var et viktig ledd på «programmet», og det var vanlig at
mange i forsamlingen helt improvisert reiste seg og avla sine «frie vitnesbyrd».
I Oslo holdt den uvanlige sekten nokså regelmessige møter i Keysersgt. 1.
I Gjesdal var det mange «venner»,og der ble det iblant holdt sommerstevner
med god oppslutning, noe som sannsynligvis skyldtes at pioneren, Hans
Nævland, var født der i bygden omkring året 1840. Han har nok vært en
oppvakt kar, for allerede som attenåring begynte han som skoleholder på
Eigerøy (Ekerøen). Nævland var en «rettroende» person av den gamle aksepterte sorten, der synd og straff var uhyre viktige poenger i forkynnelsen.
(((Herren,din Gud, er en n i d k j ~gud
r som hjemsøker fedres misgjerninger
på dem i tredje og fjerde ledd....«). Men det som etterhvert skilte ham og
andre i samme situasjon fra så mange likesinnede i trelldommens land var
at de ville se Skriftens ord oppfylt på dem selv - ikke bare i ord, men også
i gjerning. De ville søke å bli fullkomne - nærmest syndefrie - i forholdet til
Gud. Dermed gikk de fullstendig inn i trelldommen -inntil deres egne krefter
sviktet. De oppdaget da at fullkommenheten ikke berodde på menneskelige
krefter og hva de selv kunne prestere, men i det nye livet som var gitt dem
i Jesus Kristus, at det var Han alene som virket. Selv kom de helt til kort med
sine gode gjerninger. Alle skapninger er i samme båt, hver enkelts livsbane
er utstaket på forhånd. Det evige livet er sådd i hvert menneskehjerte. Alt beror på å komme til bevisthet om at Gud i Jesus Kristus har samlet alt i seg
- til ett legeme.
Det store de hadde å forkynne var gledesbudskapet om at alle er frelste
og at ingen makt i himmel eller på jord kan forandre det uomtvistelige
faktum. Som Gud har tenkt, skal alt skje. Ved siden av Allmakten finnes
ingen makt. De innså at de i seg selv bare var støv, men at det nye menneske
(Kristus) levet i dem og i alle mennesker og at det utelukkende var bevisstheten om det som fikk det gode til å spire i deres sjeler. Hva denne betydningsfulle erkjennelse må ha kostet dem av indre kamp og smerte er vel ikke
så lett å fatte.
Hans Narvland ble voksen-døpt av en av sine narre venner og trosbrødre,
Alfred Pålsson, i Egersund den 12. mai 1886. Det skjedde umiddelbart etter
at Nævland først hadde døpt Pålsson. Med denne handlingen var det slutt
med å fortsette som lærer, noe han hadde holdt på med i 28 !h år. Heretter
tok han fatt på sin forkynnergjerning, som kom til å vare i over tretti år.
Den kjente pressemannen Sigurd Jacobsen (Jacobus) - også kjent fra
krigens dager fordi han tilhørte den gruppen som ble dømt til døden, men
benådet, skrev for lenge siden en artikkel om noen av de personer som ofte
møtte hverandre på bestefaren - Peder Elias Jacobsen's - skredderverksted:
«Der kom det mange merkelige mennesker. Verkstedet var liksom en børs
for en bestemt gruppe personer, radikalere, profetisk og filosofisk anlagte,
de som var annerledes, som hadde avvikende meninger og som sto for dem,
selv i retten.
Jeg minnes Bjerkreimbuen Nzvland, den milde og gode, han som med
stor ro og inderlighet forkynte alles frelse med låg røst. Han dannet sin egen
sekt, fikk en del tilhengere og ville i egentlig forstand bare alles vel...».
Jacobsen skriver i samme slengen: «En annen kjent mann som ofte kom
inn på skredderverkstedet for å delta i samtalene,var den kjente Jzrprofeten
og urmakeren Mauritz Kartevold og Willien Nedrebø fra Vikeså, som tumlet
med problemer om soldannelsen i baner som følges av moderne astrofysikere. Arne Garborg var også innom som snarest for å ta mål til en stormtrøye
og var så smålåten at du skulle tro han var null i fattigkommisjonen...)>
Det har vzrt hevdet at Hans N ~ v l a n dvar modellen til Arne Garborgs
« k r a r e n » . Jacobsen antyder ikke noe i den retning, men det svekker ikke
antagelsen når det fortelles at Nzvland og Garborg hadde tilknytning til
Peder Elias Jacobsens skredderverksted, der profeter og filosofer møtte hverandre.
Naevland reiste omkring i landet som forkynner, og med sitt frie og
uortodokse syn på «troen» er der lett å forstå at han måtte møte stor motstand. Men noen følte hans lyse budskap befriende og ble hans venner og
trosfeller. Mange sørget da han i 1920 forlot denne verden. Det skjedde på
Eidsvold.
Fra et stevne i Rogaland.
I forbindelse med dødsfallet offentliggjorde Stavanger-avisen «l.ste Mai))
følgende nekrolog:
En o~@nak
religios skikkehe vandret bort.
Den gamle kjendte praedikant Hans Nævland døde paa Eidsvold 18. dns.
henved 90 aar gammel.
Med ham er en merkelig skikkelsei det religiøse liv vandret bort. Naevland
var i alle «rettroendes» øine en religiøs fribytter, som i guddommen saa det
høieste kjaerlighets vzesen og ikke den straffende paa syndbetraengtemennesker. - Nzvland haevdet nemlig, at alle var frelste uten hensyn til deres jordiske gjerninger.
Som ung mand var han lærer, men kom snart i opposition til den dogmatiske kristendom og maatte slutte med sin lzerergjerning. Saa begyndte han sin
praedikantvirksomhet, som kjaerlighetens forkynder. Han har reist Norge
vidt og bredt, likesom han har vaeret ture i Sverige, Danmark, ja like til Amerika. Nogen bestemt sekt dannet han ikke, men hans venner er populaert blit
kaldt «Nzvlændinger». Hans livssyn var som hans laere, lyst og let, en munter og venneszl mand, som det var en fornøielse at vzere sammen med.
Mange venner hadde han og disse vil savne ham.
De rettroende, som stadig saa paa hans virksomhet med Argusøine, er visselig ikke av samme sympati-anskuelse. Netop fordi han var en original i det
religiøse liv, og disse taales som bekjent aldrig i den leir.
Hans Naevland var født paa Naivland ved Egersund, hvor han fra først
av ogsaa virket som larrer.
Hans kone døde for flere aar siden. Alle hans barn er voksne.
Den som talte ved gravferden var en annen av predikantene, SY. Ulness,
som var født i naerheten av Vik i Sogn 19. november 1864 og døde i august
1937. I ung alder reiste han til Amerika, der han kom med i en religiøs bevegelse hos De frie Metodister, hvis representant han var da han, sammen med
sin hustru Lillian, kom til Norge i 1890.
Avdøde stortingsrepresentant og underfogd i Haugesund, Ingvald Førre,
- som etter krigen brøt sin tilknytning til Arbeiderpartiet p.g.a. sin urokkelige
pasifistiske innstilling, ble etterhvert aktiv med i De frie venners virksomhet,
skrev i et lite blad han utga:
«Av alle mennesker jeg har møtt i mitt liv er det ingen som har gjort
et sånt sterkt inntrykk på meg og bidradd til forståelsen av Guds storhet, som
bror Ulness. Alt fra omkring århundreskiftet stiftet jeg hans bekjentskap.
Han festet min oppmerksomhet på det sentrale i Gudsforkynnelsen, på
Guds allmakt, visdom og at Guds vesen er kjzrlighet og at det ikke finnes
S. Ulness
noen makt ved siden av Gud. I min omgang med ham lzrte jeg ham å kjenne
som den som ikke bare talte om Guds godhet, men vi måtte alle føle at denne
godhet også hadde tatt bolig i bror Ulness. Hele hans vesen var en utstråling
av godhet. Ingen hørte noensinne at han baktalte eller sa noe ondt om sin
neste, selv ikke den som forfulgte ham. Han velsignet alle med den uforskyldte velsignelse han selv var blitt til del fra alles Gud og Far. For ham var
alle like elskelige)).
I mange år utga Ulness sitt blad ((Sandhed og Frihedn («Duen«).
,,Kjærligheten faller aldri bort"
En tredje reisende forkynner var Knut Røhr-Staff, som dessuten var en
ikke ubetydelig sangforfatter. Til å begynne med ble hans sanger trykket i
«Jubeltoner», utgitt av SY. UUlness, men en tid etter utga han sin egen sangbok, ((Frelses-Jubel)),i 5 opplag, senere «Den frie sang». Mange av hans
tekster brukes fortsatt i ulike frimenigheter. I 1916 startet Røhr-Staff sitt eget
blad «Det frie ord», som utkom i 10 år. Mye av det han produserte av både
prosa og poesi ga inntrykk av at mannen var en begavet skribent. Han var
ellers en dyktig gitarspiller, satt gjerne lenge og klimpret på instrumentet før
han stemte i med sangen som skulle fremføres. Som taler virket han gjerne
noe «tørr» og lite inspirerende.
Aarets motto:
Ikke ved hær eller magi
p
.
.
-
Nr 7-8
7
:U::?;,.
kr."
/
-- Juli-August
1924,
1
...
--
Redakai- K n u t R e h i - S i a f i ,
-.
Knut Røhr-Staff
Knut ble født 10.11 1875. Sytten år gammel reiste han sammen med sin
tvillingbror til Amerika, der de begge ble omvendt. Mens broren ble metodistprest i U.S.A. dro Knut tilbake til Norge som predikant i den såkalte Frimisjonen, men kom i 1903 med blant de vennene som denne artikkelen
handler om.
Ulness og Røhr-Staff reiste gjerne hver for seg. De hadde ikke helt
samme oppfatning om alle detaljer innen troens område, men at de var naere
venner skulle følgende tildragelse vzre et bevis på:
Under en av sine reiser nordpå bodde Ulness hos en familie. Ved frokostbordet fortalte han at «Knut døde i natt)). Vertsfolket ble selvsagt forbauset og ville vite hvordan han kunne vite det. «Jo», svarte han, «bror Knut
besøkte meg i natt. Han takket for alt vi hadde hatt sammen og vi tok en
hjertelig avskjed med hverandre)). Senere på dagen kom det telegram fra
Oslo om at Røhr-Staff den samme natten hadde forlatt sitt jordiske legeme.
Det var den 28. oktober 1935.
Også i Nord-Norge var det flere vennegrupper: Her er en stor skare samlet på Andsy i
Vesterålenfor å innvie et forsamlingshus, som er så nytt at det ennå ikke har fått utvendig
bordkledning. I forsamlingen sitter b1.a. predikantene Ulrik Dahle flra Dvergberg) og
Madsen. Noen er også fra Stavanger og Danmark. Arstallet er 1925.
Av andre predikanter i Nzvlands-sekten kan nevnes: Løsnes, Thorbjørnsen, Ulrik Dahle og C.A. Madsen. Om sistnevnte blir det sagt at han
var i besittelse av et klart åndelig syn og var viden kjent for sin helbredende
nådegave. Hans arbeidsområdevar særlig i Nord-Norge. Den ovenfor nevnte
Thorbjørnsen hadde en svigermor som hadde betennelse i hovednerven og
en øyenlidelse som gjorde at hun så dobbelt. Hun hadde oppsøkt flere nervespesialister, uten resultat. Madsen leste noen skriftsteder og la hendene på pasienten. Etter to dager ble hun helt frisk, sies det.
En gang kom Madsen til to gamle syke mennesker, som lå til sengs. De
var helt hjelpeløse, uten pleie eller mat. Urensligheten var forferdelig. Madsen tok egenhendig fatt og ryddet opp, vasket og stelte for dem, ga dem mat
og helbredet dem for deres sykdom, så de sto opp og var friske, fortelles det.
Senere i livet reiste Madsen til Hjørring i Danmark, der han bygde seg et
hus i en stor hage. Rundt eiendommen oppførte han et meget høyt gjerde,
så han kunne tilbringe sine siste leveår i nesten fullstendig isolasjon.
Både i Sverige og Danmark hadde ellers Nzvland-sekten forgreninger.
Den mest betydningsfulle av nabolandenes venner var:
Greve Dr. phil. Per S. Wedel&
som var en usedvanlig interessant personlighet. Han tilhørte en kjent og ansett adelsfamilie, men som en alvorlig, oppriktig kristen frasa han seg sitt jordiske adelsskap og ønsket bare å bli kalt Guds lille Per. Han bodde alene i
sin leilighet i København, Vestervigsveien 7, Vanløse. «Der sitter han ofte ensom kan hende, sånn menneskelig sett,))skrev en som kjente ham. «Men han
har lzert sin Gud å kjenne, disse to er blitt ett - Hans åsyn taler for seg, det
vitner om fred.»
P.S. Wedell var født i 1865. Han studerte i sin ungdom naturvitenskap
og tok doktorgraden på en avhandling om stjerneuniverset, virket i en lang
årrekke som såkalt forsikringsberegner, og var med og stiftet Arbeidsgivernes Ulykkesforsikring. På sine eldre dager syslet han utelukkende med religiøse spørsmål, skrev et utall artikler og b1.a. disse bøkene: «Funkisreligion»
(1935), «Sfzrenes Harmoni)) (1938), «Opstandelsens Lys)) (19411, «Andeverdenen)) (1944) og ~ForligelsensOrd)) (1949). For en vanlig leser var det
ikke lettvint stoff, men de som hadde den rette innstillingen og var på bølgelengde med forfatteren fant mye verdifull visdom i hvert eneste avsnitt. Han
levde i sin egen filosofiske og åndsfylte tankeverden, og p l ~ y d edypt.
Den 15. mal 1951 døde Wedell, 86 år gammel. Han hadde selv ønsket
å bli begravet i° stillhet, men hans store vennekrets fra de nordiske land møtte
i et antall av omkring to hundre. Selvsagt var også endel av avdødes adelige
slektningertilstede. Det var også disse som sto for arrangementet,neppe helt
i overenstemmelse med Pers ønske. Således hadde de engasjert en statskirkeprest til å forrette, en som var helt ukjent med avdødes livssyn. Salmer fra
den kirkelige sangboken ble sunget. Men etterat Wedells bror meget beveget
hadde takket for den store deltagelsengrep en av avdødes meningsfeller ordet
og dvelte litt ved hans åndelige innhold, hvoretter de stemte i en av sangene
fra «Jubeltoner». I overenstemmelse med vennkretsens oppfatning om at
døden bare er en overgang til et nytt og fullkommet liv, fortelles det at det
i forbindelsemed gravferden ble holdt noen <«deilige
festmøter)).Den danske
Sofie Nielsen, som har skrevet utallige fine dikt, hadde laget følgende sang:
Nu er dine 0jne lukket,
og de åbnes aldrig meE
Vore øjne tåredugget,
thi vi elsket dig, vor Per!
-
Takk for det som aldrig briste6
kjdighetens fine bånd.
Bkk, at vi dig aldrig mister,
men forener oss i ånd.
-
Fra din tankes klare kikke
livets dybe str0mme J0d.
Nu din sjel i toner milde
jubler Der er ingen død!
Nu du favner vore sjele,
deler med oss livets br04
- Vil så gerne hos oss dvele,
juble: Der er ingen d0d!
Fra dit alters rene lue
Lysets herlighed udgikk.
Viden om du kunde skue
med dit sjceldne forskerblikk.
Lad kun sjel og sind bedugges
og i vemod bøje sig.
I det nye som oplukkes,
ånden ser en banet vej.
Takk for alle livets dage,
så meget de betød!
Vi med dig vil opad drage,
juble Der er ingen død!
Takk, - i sjelens skønne Elden
skcermes hvert et sandheds fr@.
Livet selv er kerligheden,
- derfor kan vi ikke da
- Å,
Noe «program» eller «rituale» på møtene var det ikke. Deltagerne ble
gjerne sittende en stund og synge sine avholdte sanger, i høyden ledsaget av
tonene fra en gitar. Det var vanlig at den gjestende predikant først grep ordet
og gjerne fortalte litt om hvor han hadde besøkt vennegruppene på «reiseruten» og kunne hilse fra. Selvsagt var hans tale lenger og fyldigere enn de
andres som deltok. Ellers vekslet det uavbrutt med vitnesbyrd og glade sanger. Alt gikk ut på å «prise Gud», ikke med en åpen bibel i hånden og foldede
hender på en talerstol, slik det praktiseres i andre forsamlinger. Alt foregikk
på golvplanet.
Folk som hørte til i de aksepterte kristne, rettroende kretser mente naturligvis at Nzvlandstilhengernes forkynnelse var ren og skjzr vrangkre.
Tenk, hverken helvete, Satan, synd eller fortapelse ble anvendt som momenter for å skremme de stakkars menneskebarna til å bøye sine kne og trygle
om nåde for å ha sjanse til å oppnå et evig liv etter døden!
Etter at de gamle reisende predikantene - Nzvlands arvtakere - og deres
trosfeller, forlot sitt (jordiske hylster)),som de kalte legemet, minsket jo virksomheten litt etter litt. I Oslo fortsatte ((Sandhetog Frihet))å utkomme, med
ett nummer pr. måned, med Hanna og Bjarne Brynhildsen som ansvarlige.
«Det frie Ord» ble også utgitt til et stykke ut i femtiårene av Ingvald Førre
fra Haugesund. Han utga også boken «Vidiskuterer tidens åndelige og sosiale livsspørsmål og den kommende kristne verden» og ((Livetsaltomfattende
spørsmål som krever svar».
Det kan vel ikke her tales om en «sekt» i vanlig forstand. Den var i hvert
fall ikke registrert i likhet med andre trossamflinn, og hadde ingen innskrevne «medlemmer». Dette var helt unødvendig i og med at alle jordens
mennesker var inkludert i det (weldige verk som i Kristus ble gjort».
Røhr-Staff søkte i en sang å gi en konsentrert «beskrivelse» av hva slags
«folk» det dreide seg om:
Det sporres titt: Hva folk er I?
Hva navn har eders sekt?
Står I som «ordnet» eller «fri»?
Er I med oss i slekt?
KOR:
Vi er de nazareers sekt,
en Bokk så veldig stor!
Vi er med Gud og alt i slekt,
og overalt vi bol:
Vi sprang fra kj~rlighetenfrem
på lysets store dag.
Vi har blott Gud til liv og hjem.
Å, venn, oss ei beklag!
Vår leder er den Herre Kris6
Guds seierrike smn.
En konge uten feil og brist,
vidunderlig og skj~nn!
Når hvert et «Babel» går i g m ,
til skam og glemsel hen,
så står Han med sitt folk og hus
evindelig igjen.
Ingvald F@rre
I 1950 uttalte Ingvald Førre: «Det kunne skrives - og blir vel
i sin tid skrevet bindsterke bøker om disse våre brødre og deres
samtidige)).Der var nok Førre altfor optimistisk. Allerede på det
tidspunkt var nemlig samtlige predikanter døde, og de siste av
trosfellene rundt om i landet så tilårskomne at det bare kunne
vzre et tidspunkt om når det hele var saga blott. Hvem skulle
vel så kunne skrive bindesterke bøker?
Når jeg har følt en viss trang til i det minste å lage denne kortfattede og utilstrekkelige beretningen, er det for å bidra mitt til
at historien om Nzveland-sekten og de viktigste av dens representanter ikke skal gli helt inn i glemselens tåke.
Hvorfor akkurat jeg, som neppe kan regnes for å varre noe typisk taleror
for de kristne vennesamfunn? Det har belt enkelt sagt, med barndomsminner og -inntrykk å gjøre. Jeg fikk som liten vzere med på flere møter og
fester på Imslandssalen I St. Hansgaten og i private hjem, en gang også på
et stevne i Gjesdal. De glade sanger og Gdnesbyrdene gjorde unektelig inntrykk på meg.
Atskillige gamle, interessant og verdifulle fotografier, blader og sangbøker
tok jeg omhyggelig vare på og gjemte som dyrebare klenodier. I forbindelse
med denne historikken fikk jeg også utlånt en del bilder fra Gjesdal. Så skulle
jeg få oppleve at mennesker som jeg hadde full tillit til, fikk låne noen av de
mest verdifulle tingene. Ved senere etterlysing viste det seg at alt sammen ved
en vanvare var kommet vekk, rett og slett havnet som makulatur i bosset. Tapet av disse uerstattelige bilder og arkivstoffet var smertelig. Jeg har på
mange måter gjort forsøk på å komme i kontakt med noen soni måtte ha
bevart enkelte ting etter gamle, avdøde slektninger,blant dem Ingvald Førres
sønn i Haugesund. Han sendte flere viktige bilder, og skal ha stor takk for
det. Skulle andre som leser dette ha kjennskap til folk som har vaert med
Nzevlands-vennene fra begynnelsen av dette århundre og opp til sytti-årene
og er i besittelse av gamle fotos, vil de gjøre en god gjerning hvis de tar kontakt pr. brev eller telefon.
Et av gruppebildene som gjengis her er ellers utlånt av veterinzr Ingolf
Stokkeland på Algård. Hans foreldre på Lima, Ingeborg og Ole Stokkeland,
var med i venneflokken. Blant andre Cjesdalsfolk nevnes; Berta og Welle P+
Gjesdal, Elen Auestad, Olav Auestad, Edvard Helland, Torger Kyllingstad,
Malena Gjesdal, Maria T. Kyllingstad, Hanna Ravndal, Andres Ravndal,
Peder A. Ravndal, Abigael Helgeland.
Ennestevne i Gjesdal i I924
B22
I 1947 skrev Ingvald Førre i ((Sandhed og P;nhed» en artikkel, som skal få
danne avslutningen på denne beretningen om en «lære» som muligens var
forut for sin eid og øyensynlig faktisk for god til å være sann:
«Der utfoldes megen avgudsdyrkelse når det gjelder de kvinner eller menn
som Gud har brukt som redskaper til å spre lys over de livsproblemer som
mdder seg for menneskene Der er reglen at en roser skapningen i stedet for
skaperen, øksen og hammeren framfor den som svinger dem.
Fordi vi ikke vil følge denne vei er det sjelden at vi ved det skrevne ord minnes de brødre og serstre som var Guds redskaper til å vise oss veien til den
fulle erkjennelse av Guds altomfattende makt og kjaerlighet til alle, uten untagelser. Allikevel kan vi ikke anriet enn å minnes disse personer med inderlig
takknemlighet til Gud. De har en bred plass hos oss i vår bevisthet.
Det er spesielt to personer som så ofte trer f r m for mitt indre blikk, nemlig
Ulness og Nævland. Ofte må Jeg takke Gud for hva de har fått lov til å vzere
for meg.
Jeg ble minnet om en av dem forleden da jeg tok fatt på en bok jeg for
halvannet år siden fikk i førselsdagspresang. Der var Theodor Duhl's bok
«Humor fra hav og hei». Minst av alt tenkte jeg at jeg i denne bok skulle
finne br. Nævlands navn.
Men boken inneholder ikke bare «humor», men en skildring av Jaeren og
befolkningens lynne, også befolkingens religiøse innstilling. Og herunder
finner jeg følgende:
«I sin tid hadde en Nævlandsvirksomheten med gjendåp. Den fikk nokså
mange tilhengere. Hans Nævland holdt møter rundt omkring og meget hos
Orresme'en på Bryne. Det var mange som ble med i hans religi0se arbeid.
Nævland var en bra marin med et fromt, barnslig sinn. Ærlig og velment.
En kone på Friestad var blitt med ham og vilde døpes. Mannen var svært
imot det. Likevel kledde hun seg til dåp i Friestadvatne. Da mannen ville hindre henne, tok Nævland kona i armen og leidde henne avsted med de ord:
«En skal adlyde Gud mer enn mennesker)). Nævlandsvirksomheten varte
mange år, men ebbet ut etter hvert. Skjønt det like til den senere tida har vært
«Nævlandske» på Jæren. Hans Nævland virket på sine alderdomsdager i
Stavanger, men det var nok ikke bare i den byen han forkynte ((allesfrelse)).
Over det hele land forkynte han sammen med Ulness m.fl. dette evangelium
i mange år. Og hadde mange venner der han nådde fram til å forkynne gledens budskap om allesfrels.
Det fortelles at Arne Garborg hadde Nævland som forbillede til hovedpersonen i sin bok « k r a r e n » (senere også omarbeidet til skuespill).
Men fra hans første forkynnelse til han forkynte «alles frelse» lå en mektig
utvikling. Og vi vet at det har kostet meget av mo og anfektelser å nå fram
til den fulle erkjennelse av Gud som alles gode far og uten hensyn til hva en
til å begynne med trodde betydde så meget, nemlig ens personlige innsats.
Ingen har vel tydeligere erfart og forkynt at alt som en fikk lov til å utrette
av godt kun var et resultat av Guds gjerning med den enkelte. Derfor er og
var alt Gud til =re. Der var intet til «mennesket». Alt var nåde.
Det er denne erkjennelse som nå begynner å få fotfeste hos mange. Og
som tilslutt skal erkjennes av alle)).
Pinsestevne på Ålgård i 1921. Blant de mange deltagere fra Stavanger kan nevnes;
Skomakermester Skjeveland til venstre, ved siden av Nils Antonsen og hustru med datteren Mary med den store hårsl0yfen. Ole Seland fra Sandnes nederst til hoyre. Kvinnen i
hvit bluse til venstre og mannen ved siden, med midtskill i håret, er Ingeborg og Ole Stokkeland fra Gjesdal.
Lokale ord og uttrykk (2)
1boken ((Stavangerskerariteter)),som utkom i 1985, tok jeg for meg en rekke
stavangerske og rogalandske ord og uttrykk som jeg i tidens løp har notert
meg. De fleste ordene antar jeg fortsatt er i bruk, men det synes å være et
faktum at språket litt etter litt endrer seg. Nye ord og uttrykk blir tatt i bruk,
og de gamle blir mer eller mindre gjemt og glemt.
I forordet oppfordret jeg leserne å ta kontakt hvis de hadde flere ord som
kunne supplere min fortegnelse. Bare en positiv reaksjon fikk jeg, og den
kom fra en av mine skolekamerater fra middelskolen, Martel Martinsen.
Også han har for vane å notere ord han «snapper opp» under samtaler med
andre mennesker i lokalmiljøet både i byen og på Jzren.
Sammen har vi satt opp en ny liste med ord og uttrykk og gitt dem den
forklaringen vi selv finner mest naturlig, uten at vi dermed vil gi oss ut for
å vzre ufeilbarlige eksperter på området.
«Eg har'kje hørrt et knyst» (=Jeg har ikke hørt den ringeste antydning)
Ei sjiddsogga (betegner et urenslig menneske)
Noe kan vzre «nibbeligt» (= overkommelig og lettvint)
De' e' massje, eller: De' e' så åleide (= vanskelig, tungvint og problematisk.)
En utange (=en røvarsunge, ugagnskråke)
De' e' kje lange halten (= Det står ikke lenge på)
«Eg har 'kje sitt hyren te' ma'en» (= Jeg har ikke sett det ringeste til mannen,
han er som sunket i jorden)
De' e' bare hågg og belegg (= bare ubehageligheter, egling og uenighet).
Klakk og smag (dreier seg om noe spisende som er smakløst).
«Eg rose bare eg tenke på de?)(= Jeg reagerer slik at jeg fryser på ryggen).
»De' e' så vare!)) og «De' e' så på grommå!)) (=To litt spydige bemerkninger
om en eller annen som vil «vzre» noe. «Ka e' de' di innbille seg, snåbbane?))
«Ka tror di!«)
Hu' e' ei rektige skoffla / e' skofflen (= En kvinne som er noe uvørren)
En badlus / en totlepave (= en som ikke kan holde rede på tingene)
Skoggra (=småfryse)
Rauaraddel (= tullprat)
«De' e' så agaligt (= det er så underlig/- så rart med det)
Stå opp i ottå/uttå (= stå opp grytidlig, før hanen galer)
«Eg e' så feien.)) (= Jeg er så glad og tilfreds)
Hu' e' et radur (= Hun er et vemmelig kvinnfolk)
Hu e9så beder og Rynte, eller: Hu9e' så bedoftige (= Hun er så kry («bøsen«)
og overlegen)
De' e' kje fyse (= Det er ikke så greit)
Hørrt jede (= hørt snakk om)
Lammarau (= en forsagt person)
Gå på sokkaleisten (= gå i bare strømpene, uten sko)
Sobelelst (= en mindreverdig person)
Sveibetre (= trestykke med snor i enden, brukes til å holde snurrebassen
(«sylletoppen») i gang.
Seltrå (brukes til å slå ball med)
På lag og lyne (= på lykke og fromme)
Akken (=ekskrementer)
Sturta sterta (= slå kolbøtte)
Messja (= gnåle)
«Her e' så glåbe))(Eeks. i en stue uten fortrekksgardiner, slik at naboen kan
iakkta det som foregår)
«Kjokt av» (når mange mennesker er samlet kan det hete: «Her e' kjokt av
folk.«)
Bøvel (= råtasse, ufin person)
Naglabed (= ubehag i forfrosne fingrer)
Gå i sjillau' (= gå i bad, lauge seg)
Sjeltabed (ved bading i kjøling vzr skal det visstnok hjelpe å spise noen matskiver, m.a.0. ta seg et sjeltabed)
Skudra (= dunke bort i en som f.eks. skriver eller tegner)
Spøner (= høvelspon)
Oglaskodde (= barbeint i skoene)
Stikkedåse ( = fyrstikkeske)
Dalgas (= drive snøballkrig e.1.)
Vera fanten (= varre lur, lite å stole på)
Kvigra (= «Kose seg og få litt stimulans f.eks med en kopp kaffe»)
Oppgalra (= Oppøst, helt forvirret)
Ammeras/ambras (= ståhei)
Vesaldråbe (en liten dråpe under nesen)
Håttalaus (= tankeløs)
Ei kjelsa (= en kraftig kvinne med bein i nasen)
Ikkje ta det så hytt (= ikke varre så nøye på det)
Gjørs på (= gjøre noe med fullt overlegg)
Ei kroksa (= en giddeløs kvinne som bare sitter oppgitt på en stol)
Jeivla (= ikke å få maten i seg, men tygger og tygger)
Et amjol (= en utspjåket kvinne)
Fosen ( = svampaktig)
Han har 'kje sav i håve (= Han er heilt korka, er «tette i nyddåc)
Springa te bølls (= Forhaste seg)
Høla med (= late som en er enig for fredens skyld)
Udkrøben (= utspekulert, smart)
Ikkje vera nogga (= Ikke vcere så nøyeregnende)
Å vera ude me' stregene (= drive ap, gjøre uskyldige narrestreker)
Ikkje lesta vedgå (= late som ingenting)
Å vera mydde (= vEre trøtt, overarbeidet)
Mine toler/toer (= mine eiendeler)
Gjøra någe me9tregå (= gjøre noe motvillig)
Knorpa på - en brødskalk, en kjeks el.1. (= tygge på ...)
Krega (ev. (migla) seg ner te byen, butikken e.1. (= gå langsomt, med sneglefart)
Valk (= ujevnhet. Det kan f.eks. hete: «Du har store valkar (rukler) på
strømpene)).)
Ei ukjura (= en råtass, en simpel person)
Klagjen i jorå (= telen i jorden)
Knage nok (= vanskelig nok, bar dårlig råd)
Kappseise (= falle overende)
«Eg e' så lemen))/ev. «så maroder)) (vil si at vedk. er svairt matt, «dødstrett»,
gjerne i forbindelse med en sykdom.)
Vera pusjen eller masjen (= ikke vzre helt i «strøket«)
Lidevetta (= en smule, litt)
<(Åherrliga London, e' du i honnahimmlen! (= Er du helt vekke?)
Inkjevetta (= noe helt ubetydelig)
Potle (= smått og intetsigende)
Ein potlesesar (Ten forsakt person, uten tiltakslyst)
Ei goe tya (= en god natur, en positiv egenskap for mennesker og dyr)
Å vera annige (= å vcere ivrig, ncermest nervøs, for å komme i gang med noe)
Ke' 'u? (Kjent uttrykk for: Hva er klokka?)
Smiren (= sur-søt smak på noe «spisende«)
Gå på tiltantå (= å trippe av sted på en litt ekstraordinær måte, sannsynligvis
for å gjøre inntrykk på noen)
Lorka te 'an (= Slå til ham)
Nanna (med trykk på siste a'en (= avskjedsordet Adjø på dialekt)
«Nå ska' me gå på nanna» (= et uttrykk som brukes når det gjelder et lite
barn som skal bli med ut på gaten)
Ståda i dørene (= kjede seg)
«Ka 6 dk (kede) han ligge og løybe itte?» (= Hva er det han har det så travelt
med?)
«Eg e så feien» (= Jeg er så glad for ---)
Ei bromla (= en solid kjelke med jernbeslag under meiene)
De' bromla i komlegrydå ---n(= Det putrer sterkt i gryten)
«De' romla i magen» (Det høres tydelig at føden forvelles i magesekken)
«Hu e' pått og panna i foreningen))(= Hun er den mest dominerende og
virksomme.)
«De' va' speligt nok» (= Det var kritisk, ev. viktig, spennende nok)
«Eg va' fryss de va sant!» (= Jeg håper oppriktig at det er sant!)
«Du må 'kje kjaksa sånn! sa gutten da faren klipet håret hans. («kjaksing»
betyr at saksen ikker er helt skarp, slik at det iblant virker ubehagelig for hårets eiermann).
«Ka va' de' nå eg ville ha sagt, og ikkje ta@?» (= Noe jeg vil ha meddelt,
men har glemt. <iTagt»betyr vel «tidd stille om»)
«Ei heile (ev. svaere) håkka)). (Et uttrykk som helst brukes i forbindelse med
matlaging, og betegner at mengden av de sammenrørte råemnene - f.eks.
komledeigen - blir større enn strengt tatt nødvendig og opprinnelig ber~gnet).
A snoltra (= Gå og «spionere», a: «snike», i noen tilfeller gå naermest for
lut og kaldt vann).
Ei slopsa (= En kvinne som ikke er så «nøye på det» når hun skal gjøre sin
jobb i huset, er gjerne noe urenslig og lite nøyeregnende, m.a.0. er «slopsen»)
Korrigering:
På side 103 i fjorårets bok ble det ved en beklagelig inkurie gitt en feilaktig
forklaring på uttrykket «ronnbola». Bol betyr rett og slett «kropp» og har
nødvendigvis ikke utelukkende med ulltrøyer å gjøre!
Dialekt-ordlisten kunne fortsette, dersom det skulle tas med rubb og rage
av de folkelige lokale uttrykk, men en gang må det jo settes sluttstrek. Det
er ikke utelukket at hele subbedasen kan samles i en liten ordbok og utgis
separat, hvis interessen er til stede i lokalsamfunnet.
En
rikt illustrert, bok med allsidig
imhoId frit en svunnen tidsperiode i en liten by
med beskjedne forhold. fm den moderne
LmMhg giorde den St-