Transcript FFilologen Helter

F
F
F
Filologen
02/11
Helter
Allmennkulturelt tidsskrift
for Humanistisk Fakultet ved
Universitetet i Oslo
Filologen 02/11 – Helter
52
Madame Bovary og
forførelsen
Tuva Maria Engdal
56
Merkeleg møte
Kjersti Wøien Håland
Moderne heltedyrkelse
i nye klær
Eirik Finne
59
Usminka sex
Karen Marie Hokholt
Sagafos
Drømmen om Vigdis:
fra hun til jeg
Erlend Tårnesvik Dreiås
61
«Bare stjerneklare minner
om knirkende glass og kald
vind i et gammelt nikotingult fotografi, som var»
Silje Ulstein
64
En okkupert historie
Eivor Elisabeth Daae
Mæland
67
Tenk deg rik og lykkelig
Siri Heslien
3
Leder
Torunn Johansen
4
Rasputin-dilemmaet
Rikard Ingdal
7
10
16
«Paa Tourné» 1886/1903
– To forskjellige fortellinger
Ingeborg Tornes
25
Lesefest
Amalie Bernhardsen
31
Mannen som ble en bille
– En lesning av Kafkas
Forvandlingen
Silje Ulstein
36
danser i seiersrus
Peder Østbø
38
Vri meg. En slags ode til
speilet.
Peder Østbø
40
slutten
Camilla Fjellvang
42
Ode til Tequila
Silje Andersen
43
En romanfigur
Aisha Abdel Dayem
45
«Breeding lilacs out
of the dead land»
Nikolai Fullman
46
Soloppgang i Ithaka
Nikolai Fullman
47
Tabloid tristesse
Eystein Halle
50
Takk for meg
Eystein Halle
Innhold
Illustrasjoner
4
35
39
51
Carline Tromp
10
Erlend Tårnesvik Dreiås
65
Kjersti Wøien Håland
3
Filologen 02/11 – Helter
Leder
Hva er en helt? Er det en som har utført
en heltedåd, handlet raskt og riktig uten
tanke på egen sikkerhet, eller er det rett og
slett en person som vi beundrer, uansett
om grunnen er heltedåd eller ikke? Hvis
noen spør meg hvem min helt er, svarer jeg
klisjéaktig nok «mamma» og også kanskje
«bestemor», og det er jo ikke på grunn av
én stor heltedåd, men hverdagshelterti.
Jeg tror vi ofte mener «forbilde» når vi
sier «helt», og forbilder kan vi jo ha mange
av, til forskjellig bruk. Som redaktør er
jo helten selvsagt Dag Solstad, som var
redaktør da Filologen en periode het Profil,
og forbildet er nok Karianne Bjellås Gilje,
tidligere redaktør for Prosa (mitt favorittidsskrift etter Filologen). Som engelskstudent
er helten Michael Alexander Kirkwood
(bedre kjent som M.A.K.) Halliday, mens det
som lingvistikkstudent var Noam Chomsky.
Flere eksempler på tolkninger av begrepet «helter» finner du ved å fortsette å bla!
Torunn Johansen
filo|lo’g m1 [se *-log] person som
studerer filologi; språkforsker;
språkviter; person som studerer
ved eller har eksamen fra historiskfilosofisk fakultet ved et universitet
realister og filologer
Leder
4
Rasputin-dilemmaet
Rikard Ingdal
Som dei fleste søner ser eg opp til far min på éin måte,
men vil overgå han på ein annan. Som dei fleste fedrar
vil han lære meg, men samtidig gå foran – som ein
far. Diskusjonar utan ein (innlysande logisk) fasit er
eit grunnproblem for slike forhold. Eg vil ta utgangspunkt i mi eiga erfaring for å forklare dette.
Pappa er bonde, har vore det heile livet sitt – med
unntak av året etter han gjekk ut niandeklassen –
då var han eitt år på landbrukshøgskule. Han liker å
lese biografiar, halde seg oppdatert med aviser, og sjå
og høyre på nyheitene opptil tre gonger om dagen.
Eg er halvferdig med ein estetikk-bachelorgrad, har
tidlegare gått musikk på vidaregåande. Liker litteratur
og forskjellige kulturelle ting (utan at eg av den grunn
ser på meg sjølv som ein Erasmus Montanus-figur).
«Pappa, kven var eigentleg Raspotin?» spurte eg
audmjukt ein dag eg innsåg at eg ikkje korrekt kunne
plassere det frykteleg kjende namnet.
«Haha! Du meiner vel Rassputin?!» svarte pappa
nedlatande.
Når du no dels veit om forholdet vårt, kan du
kanskje skjøne korfor spørsmålet mitt er usedvanleg
vanskeleg å finne svar på: Korleis kan eg vite at han
5
Filologen 02/11 – Helter
har rett i at det blir uttalt med dobbel s, og at eg tok
feil, som la vekt på -putin?
Eg tenkte litt på det, og fann fort ut at eg truleg
uttalte det slik fordi eg fleire gonger har høyrt namnet
til den tidlegare russiske presidenten, Vladimir Putin,
nemnt på TV eller radio. Sjølvsagt er ikkje argumentet
heilt vassfast ettersom det antakeleg er snakk om ei
samansetjing, men likevel gyldig i denne uhøgtidlege
diskusjonen. Pappa svarte med eit like diffust argument: Han hadde høyrt det bli uttalt slik når han sjølv
gjekk på barneskulen, og sikkert eit utal fleire gonger
seinare. Min rasjonalitet kniva med hans røynsle.
Eg tok på meg tenkehatten, og ved hjelp av den
musikalske røynsla mi kom eg fram til at det nok fell
meir naturleg for nordmenn å seie Raspotin. I Russland, lik som i alle andre land, har dei nok forskjellege
måtar å uttale ord og namn på uansett. Eg var villig
til å bli einig om å vere ueinig – det er nemleg det
nærmaste eg nokon gong har vore å vinne ein diskusjon med dette eselet. Han svarte sjølvsagt først med
latter, for så å feie meg vekk med ein påstand om at
det er éin måte å uttale eit namn korrekt på, og at alle
veit det etter å ha høyrt sitt eige uttalt feil. Dette var
eit sterkt argument mot mitt, men ikkje i saken.
Heldig som eg er, kjenner eg ei jente frå Russland,
og diskusjonen gjekk meg slik på nervane at eg måtte
ringe. «Haha, kva for ein diskusjon er vel det? Han
heiter Rasputin.» (Sjølvsagt kunne ho ikkje fatte
situasjonen min, ho er ikkje ein son.) I mine øyre
høyrtes svaret hennes ut som det eg heile tida hadde
sagt, men i etterkant er eg litt nervøs for at ho enten
sa det for å vere grei – ho visste nok ikkje sjølv fasiten,
og skjemtes for den russiske ætta si – eller så sa ho, og
dette er meir truleg, eit ord som låg midt mellom min
fars og min påstand. Eg vel å gløyme at eg ringte ho,
det hjelpte ingen av oss.
Desse stikka vi prøvde å gi kvarandre hjelpte
ikkje, for som son av ein sta hardhaus, som er sterkt
overtydd om spennvidda av sin eigen intelligens (og
truleg har rett i det), har eg vanskeleg for å gi opp
kampen. Sjølve namneuttalen kan eg sikkert få ein
Rikard Ingdal
Rasputin-dilemmaet
6
slags fasit på, men spørsmålet er ikkje korleis dette
russiske namnet blir uttalt av ein bondeson frå Trøndelag, men snarare korleis vite, eller i det heile tatt
godta, at bondefaren har rett? Problemet koker ned
til trua på oss sjølv, saman med mistrua til den andre.
Eg har djupare, meir omfangsrik, og høgare utdanning
enn far min, sjølv om eg ikkje er ferdig enno (og sjølv
om utdanninga mi ikkje er rakettvitskap). Han stiller
likevel svært sterkt med si mangeårige livsrøynsle.
Til tross for det kan eg ikkje gi opp denne uendelege
tvikampen, bare fordi eg ser hans sterke sider.
Eg har no gått til innkjøp av ein grundig biografi
om Grigori Yefimovich Rasputin. Fasiten for uttalen
finn eg kanskje ikkje der, og om eg hadde funne han
hadde ikkje denne blodstriden tatt slutt der. Men
noko vil eg lære meg av boka, og det vil kome godt
med i neste samanstøyt. Pappa er nok den store
pusharen bak all utdanninga mi.
7
Filologen 02/11 – Helter
Moderne heltedyrkelse
i nye klær
Eirik Finne
Til syvende og sist er det
alltid tilfeldigheter som
avgjør. Eller, som bør avgjøre.
Hvis et nært familiemedlem
virkelig brenner for det, så
bidrar denne ofte til å legge
forholdene til rette – han (for
det er som regel det) bør i
hvert fall gripe sjansen, muligheten til å rekruttere. Andre
ganger er det den kule, noe
eldre gutten i gata, den beste
i skolegården, som en ser opp
til med lett ærefrykt. Men for
oss som fortsatt erindrer OL
på norsk jord så er det nesten
alltid Tippekampen, dog i
skjønn forening med Merlins
fotballkort, som i realiteten tar
valget for deg – det viktigste
valget du kommer til å gjøre
i ditt liv. Valget som kommer
til å forårsake så mye glede,
skuffelse, nervøsitet, hissige
diskusjoner og brennende
engasjement, samt generell
samhørighet med totalt
ukjente engelskmenn på en
pub i syden: Ditt engelske
favorittlag, dine menn i
striden.
Tenk det, at sportsredaksjonelle grep hos Bergens
tabloide kanalalternativ
har hatt så stor innvirkning
på så mange unge, norske
menns liv. Eller det smått
tilfeldige innholdet i en pakke
fotballkort. Jeg har jo i ettertid
erkjent at jeg aldri valgte Chelsea selv, Chelsea valgte meg.
Eller, rettere sagt, Merlin,
forsynet og timingen bidro
til at man endte opp med å
kjøpe pakkene med fotballkort
i akkurat den rekkefølgen, på
akkurat de stedene, på akkurat
det tidspunktet. Så blir valget
sementert av tippekampen og
Goal på TV2, drakt i julegave
med 9 Vialli trykket bakpå,
og påfølgende første kamp
på løkka, der du scorer ditt
første mål for sesongen og
imiterer ditt nyvunnede idol i
feiringen.
Eirik Finne – Moderne heltedyrkelse i nye klær
8
Vi nordmenn har et
særlig nært forhold til
engelsk fotball. Siden første
tippekamp på statskanalen,
29. november 1969, med
Arne Scheie bak spakene, da
seerne overvar en snødekt
Molineux; et kjærlighetsforhold ble etablert. I dag kan
en med stor sannsynlighet
predikere hvilket lag en norsk
mann holder med etter hvor
gammel han er, etter hvilket
lag som hadde sin storhetstid
når han så sin første tippe­
kamp. Derfor er mange
norske Liverpoolsupportere
på alder med Frode Øverli,
Tottenhamfansen er hakket
eldre, mens Unitedsupporterne er på vei ut i sin
første konsulentstilling etter
ferdigstilt grad på BI.
I tillegg, den forsterkende
faktoren: utenlandsproffene.
Helt siden Einar Jan Aas ble
hentet til Nottingham av
legenden, enigmaet Brian
Clough (se «Forest og i» på
Svisj – det finnes to typer
mennesker, de som lar seg
røre og de indifferente, kun
de førstnevnte elsker virkelig denne sporten), har det
vært en kontinuerlig eksport
av halvgode nordmenn til
Premier League. Og kom det
en nordmann til din klubb…
Ole Gunnar Solskjær, en
solskinnshistorie: Den spede,
forsiktige nordmøringen
som avgjorde finalen i
mesterligaen for verdens
mest profilerte fotballklubb
en gang rundt årtusenskiftet,
og som fortsatt er elsket av
hjemmefansen. Og Tore André
Flo, som gikk til Chelsea og
for alvor tente flammen i mitt
blå hjerte. De ble på en måte
våre norske alibi i fotball­
klubber som lå på andre siden
av Nordsjøen, som ingen av
oss elleveåringene hadde et
forhold til å ta og føle på, annet enn det som ble formidlet
gjennom fjernsynsskjermen,
på fotballkortene og på løkka.
Den viktigste diskusjonen
blant oss gutta var hvem
som burde spille på topp for
Norge: Solskjær eller Flo.
Dette var lenge før det norske
skoleverket introduserte oss
for fenomenet «drøfting»;
ingen kompromisser, det
var enten den ene eller den
andre. Du stod last og brast
med din spiller, din helt, ditt
lag. Men så opprant dagen
som må komme for alle som
følger sitt lag i tykt og tynt,
dagen da du innså at ingen
av spillerne som var med å
prege dine formative supporterår lenger var i klubben.
Flo, Zola og Wise var erstattet
av Gabrielle Ambrosetti,
Boudewijn Zenden og Eidur
Gudjohnsen. Og nå spiller
Michael Owen i Manchester
United, Liverpools erkerival
fra tidenes morgen. Verden
står nok ikke til påske.
En slutter ikke holde med
laget sitt av den grunn; ånei,
de gamle, gode blir erstattet
med nye helter, forbilder og
idoler. Og etter hvert som
man selv trer ut av barndommen og tenårene, innses
det plutselig at en sitter der
og bejubler debuterende
ungfoler som var ferdig i
barnehagen da du selv startet
på ungdomsskolen. Men,
9
Filologen 02/11 – Helter
igjen, følelsen, tilhørigheten,
kjærligheten består – til laget,
til klubben, til drakta. For når
alt kommer til alt så holder du
med et tøystykke; det er knekkende likegyldig hvem som
spiller der, så lenge de gir alt
for klubben, for drakta. Så
fotballhelten, favorittspilleren,
idolet avgjøres av ett stykk
overpriset tekstilstoff. Som en
parallell til Batmans utskift­
ende kompanjong Robin, der
en liten håndfull ungkjøtt har
ikledd seg den rødgrønne
uniformen oppigjennom: Idet
han får på seg trikoten er
han Robin; og idet Fernando
Torres trer Chelseadrakta over
hodet, er han faktisk også
Chelsea (håper jeg, en gang i
fremtiden). Én av elleve, hvis
eneste oppgave er å ofre alt
for oss, supporterne.
Men, selvfølgelig – som
alltid – alt var jo bedre før.
Enhver supporters første
sesong vil alltid stå som hans
uropplevelse av fotballen.
Og vi som er født på midten
av 80-tallet vil for alltid
spørre oss hvorfor ikke flere
begynte å holde med Sheffield Wednesday og fikk Andy
Booth som sin yndlings­spiller
– mannen det fantes flest
fotballkort av i 1996/97sesongen.
I mellomtiden istemmer
vi i britiske supportersanger
vi har lært på Youtube, i
påvente av den obligatoriske
gåsehuden under Champions
League-hymnen.
Eirik Finne – Moderne heltedyrkelse i nye klær
10
Drømmen om Vigdis:
fra hun til jeg
Erlend Tårnesvik
Dreiås
Forleden hadde jeg en drøm
om Vigdis Hjorth. Jeg tror i
det minste den handlet om
Vigdis Hjorth, helt sikker er
jeg ikke. Drømmen foregikk
på følgende måte: Vi er på
soverommet til mine foreldre,
Vigdis og jeg, sitter på senge­
kanten og drikker et glass
vin. Så ber Vigdis meg gå inn
på badet og ha sex med den
gamle, feite, hårete mannen
som befinner seg der. Og uten
videre spørsmål, fullstendig
ukritisk, rusler jeg inn på
badet og har sex med den
gamle, feite, hårete mannen.
I Vigdis' regi har jeg sex med
en fremmed mann på mine
foreldres bad. Jeg pleier ikke
huske drømmer, men denne
sto krystallklart for meg da
jeg våknet, og selv nå, en god
stund senere, kan jeg beskrive
gammelmannspenisen i
detalj. Den er brent fast på
netthinna for evig tid. Og
skammen, vissheten om
hvilke scenario mitt eget sinn
kan produsere, rir meg ennå
som en mare. Dette er forstyrrende på så mange nivå,
underbevissthetens veier er
som kjent uransakelige, men
mitt primære spørsmål er:
Vigdis Hjort, hva gjør du med
meg?
Jeg gir mamma skylda for
min litterære smak. Jeg antar
at hun projiserte sine litterære
helter over på meg, sin yngste
sønn, siden hun aldri fikk en
datter å dytte det på. Dette
resulterte i at jeg fikk et stort,
sterkt knippe kvinnelige forfattere inn med morsmelka.
Jeg klandrer ingen for at jeg
ble som jeg ble, men nevnte
hendelse var faktisk andre
gang Vigdis Hjorth opptrådte
i mine drømmer. Hun har
blitt min mare, skikkelsen fra
norrøn mytologi og germansk
folketro som sitter på brystet
mitt når jeg sover og rir meg
inn i en verden jeg ikke helt
11
Filologen 02/11 – Helter
vet hvordan jeg skal forholde
meg til.
La meg presisere at jeg
setter stor pris på Vigdis
Hjorths forfatterskap. Hun
skiver innsiktsfullt, poetisk og
politisk. Dessuten må man
elske en forfatter som tar livet
av karakterene sine med selvinnsikt som våpen. Til tider –
og på sitt beste – er Hjorth en
sadistisk seigpiner som dveler
via sjelekvaler og engstelse
(sykdommen til døden) er
også Huldas lodd. Hennes liv
blir en studie i menneskelig
undergang – historien en
nedadgående spiral – hvor
vi alt fra starten av vet at det
ender med selvmord. Resten
av boken er forklart som en
selvbiografi i tredjeperson
entall og forsøker å gi svar på
hvorfor det gikk som det gikk.
I Vigdis’ regi har jeg sex
med en fremmed mann på
mine foreldres bad.
ved de vonde følelsene,
av­makten og rådvillheten hos
sin kvinnelige helt. Hun piller
i bortgjemte og glemte sår og
gir helt(inn)en gradvis innsikt
med intravenøs infusjon.
Hjorths kvinne er i stand
til erfaring, selverkjennelse og
forandring, men til tross for
dette får resultatet av hennes
indre feltarbeid ofte destruktive følger. Hun er «naken
under kosmos, hjemløs i sitt
eget legeme», for å sitere
Zapffe. Det er kvinnen som
ikke greier å slå seg til ro med
sin tildelte rolle, men som
ofte heller ikke er i stand til å
gjøre noe med den. Når hun
bryter ut, mister hun fotfestet
og så går det rett vest.
Det er ikke for ingenting
at Hulda Kråkefjær i Tredje
person entall (2007) skriver
hovedoppgave om eksistensfilosofen Kierkegaard.
At mennesker er frie vesener
som tar selvstendige valg,
Man får selvsagt ikke
noe entydig svar. Kanskje er
Hulda bildet på kvinnen som
forsøker å tilpasse seg rollen
som kvinne, justere seg mot
det mannlige, objektiverende
blikket, samfunnets blikk,
har inkorporert det i sin egen
kropp.
Så sitter jeg altså med
en følelse av at kvinnen
ikke er så fri som hun burde
være. Jeg leser videre, og
Hulda Kråkefjær sier: «Det
skal styrke, hardt arbeid,
men særlig stor vilje til for
å motarbeide dette (det
mannlige, min presisering)
blikkets makt over psyken
(…)» (s. 135). Hun fascineres,
forundres og frastøtes av
det, men er på samme tid
avhengig, hun trenger å føle
seg begjært. Og Simone de
Beauvoir klinger malmfullt i
øret mens jeg leser. I Det an­
net kjønn skriver Beauvoir at
det som på en spesiell måte
Erlend Tårnesvik Dreiås – Drømmen om Vigdis
12
definerer kvinnens situasjon,
er at hun «oppdager seg
selv og velger seg selv i en
verden der mennene pålegger
henne å oppfatte seg selv
som Den andre (…)». Så er
Hulda Kråkefjærs prosess
muligvis den å komme fra
tredjeperson til førsteperson,
fra hun til jeg. Og jeg heier på
den hjorthske kvinnen, ønsker
henne selvsikker, sterk og fri.
Jeg tar meg selv i å forbanne
det mannlige blikk og den
mannsdominerte verden,
og jeg lar meg opplyse og
påvirke av Hjorths taktfaste
insistering.
Men så lukker jeg boka
– våkner av drømmen – og
lurer på hvor jeg er. Et sted
inni meg roper en fortvilt,
forurettet manndom opp:
«Jeg er ikke mannen i Hjorths
bøker!». Amerikanerne kaller
det for «white man's guilt», en
arvet skam over hva tidligere
generasjoner og mennesker
helt ulike deg selv gjør og
har gjort. Hjorth forsker på
kjønnene i sine bøker, har
uttalt at hun ønsker å forstå
mannen og hans seksualitet –
en seksualitet som kan brukes
som våpen i krig; det er ikke
bare problemfritt.
Det er alt annet enn
problemfritt: I mange konflikt­
områder er voldtekt av sivil­
samfunnets kvinner og barn
systematisk og planlagt. Det
ydmyker og demoraliserer,
og det er menn som står bak.
Samtidig er det ikke mannen
eller den mannlige seksualiteten som gjør dette. Er det?
«– Kunne du voldtatt, spør
hun Bo om natten, de har
elsket, hun elsker ham, han
ligger på ryggen og røyker.
(…) – Jeg kan forstå aggresjonen, sier hun, – hatet,
volden, sinnet, alt det der, sier
hun, – men koblet med lyst,
med nytelse? Ville du fikse å
få orgasme hvis kvinnen du lå
over hatet deg, foraktet deg,
fryktet deg, skrek av redsel?»
Og Bo svarer: «– Vanskelig
å være kategorisk, og ærlig,
sier han, men legger til, han
legger alltid noe til: – Ikke nå,
vesla. Er for gammel nå, men
det er ikke lett å være ung
mann.» (s. 339).
Det er kanskje ikke lett å
være ung mann. Er det lett
å være ung kvinne? Etter å
ha lest Hjorth virker det ikke
spesielt lett. Hulda sier: «Det
bor en mann i henne, en
voldtektsmann, en hykler, en
hater, hun vil gifte seg med
ham og han vil skuffe henne,
mishandle henne, forlange
skilsmisse, så kan hun dø.» (s.
395)
Som forfatter behøver ikke
Hjorth å forsvare sine heltinner, hun behøver ikke engang
være enig med dem. Jeg har
derimot tenkt at jeg holder
med dem, at det er snakk om
en felles kamp. Men må jeg
ta avstand fra noen da? Meg
selv?
Litteraturviter og mannsforsker Jørgen Lorentzen
skriver i boken Maskulinitet
at der homoforskning og
mannsforskning i litteraturen
har forsøkt å destabilisere
kjønnskategoriene, har det for
13
Filologen 02/11 – Helter
kvinneforskningen av politiske
hensyn vært viktig «å etablere
og opprettholde kvinnekategorien som noe forskjellig fra
‘mannen’ (…)» (s. 12). Så må
jeg jo innrømme at jeg har
lest Hjorth med en tanke om
kvinnen opplevd på film,
fjernsyn, i bøker skrevet,
filmet, uttenkt av menn, hvor
mange kvinnelige orgasmer,
instruert, regissert av menn,
og når ens egne ikke ligner på
disse? (s. 33–4)
En dag hun stormer forbi en hylle
i kjelleren ser hun at det står
«bryst­holdere» på en kartong.
at «mann» og «kvinne» ikke
står i en dualistisk modell,
i hver sin ende av en skala,
fordi dette «fengsler kjønnene
i hver sin forestillingsverden»
(Lorentzen s. 13).
Kanskje kan man ikke lese
Vigdis Hjorth uten å være
bevisst kjønnsforskjellene?
I 1999 ga Vigdis Hjorth ut
artikkelsamlingen En erotisk
forfatters bekjennelser, hvor
hun blant annet kommer med
betraktinger over hvordan
hun ble en «erotisk forfatter» – og hvorfor hun sluttet
å være det. Der går hun rett
inn i en kjønnspolitisk diskurs
og nærmest nagler fast
viktigheten av å ha et klart
kjønnsperspektiv:
Hvordan bli kjent med sin
egen seksualitet når det
mannlige blikket er kulturens
blikk og kvinnen har inkor­
porert dette blikket og ser
seg selv med det, kommer
til kort for det, gjør seg til for
det også når det ikke er noen
tilstede. Hvor mye ‘kvinnelig
erotikk’ har den snart voksne
Hjorth skriver om kjønn og
seksualitet. Resepsjonen
av bøkene hennes har
tydeliggjort samfunnets
dobbeltmoral. Er du kvinne
som skriver om sex, er du en
erotisk forfatter. For eksempel
i mottakelsen av Fransk
åpning (1992). Landets
anmeldere betakket seg med
stort bilde, liten tekst: «Gå
heller på Huk for å bli kåt»,
og Vigdis fikk vann på mølla,
som det heter. En scene i
boka er nettopp en advarsel
om ikke å lese sexskildringene
for radig: hovedpersonen
Laura Buvik jobber i NRK.
En dag hun stormer forbi en
hylle i kjelleren ser hun at
det står «brystholdere» på
en kartong. Når hun etterpå
går forbi litt langsommere,
ser hun at det faktisk står
«brevholdere». Skummer man
fort over, kan en lett gå glipp
av det essensielle, at hjernen
trekker slutninger man ikke
nødvendigvis skal ta for god
fisk. Men advarsel til tross,
anmelderne (og sikkert flere
med dem) gikk nettopp i den
Erlend Tårnesvik Dreiås – Drømmen om Vigdis
14
fella Hjorth hadde lagt ut: å
lese boka med det mannlige
blikket, som det den ikke var.
Ironien i at det i drømmen
min er Vigdis som instruerer,
observerer og objektiverer
kan lett leses som en reversering av «the male gaze».
Spørsmålet reiser seg: har
jeg lest min sex-skildring –
drømmen – som det den ikke
var? Det er jo ikke utenkelig.
Det er ikke sikkert det står
«brystholdere» på kartongen
i det hele tatt. Jeg synes jo
det er mer sympatisk om det
er en poengtering av mannlig
hegemoni for fall – kvinnen
har inntatt regissørstolen –
selv om frihet for begge (alle)
kjønn bør være idealet. Men
blikket mitt er et mannlig
blikk, og det kommer jeg ikke
bort fra. Det er her jeg blir
stående rådvill. Hvis Vigdis
tar regien og mitt blikk er
problemet, hva står jeg igjen
med da?
Hjorths kvinne lever og
oppholder seg i en grense­
overskridende tilværelse,
hun pusher grenser. Hun er
bevisst sitt avvik og på en
sadistisk, selvutslettende
måte pisker hun seg selv
med samfunnets normer og
regler. Hjorth tilbyr ikke sin
(anti)helt en skulder å gråte
på, i stedet hugger hun løs
der det gjør vondt. For det
skal gjøre vondt! Bakenforliggende samfunnsstrukturer og
en innarbeidet, bunnråtten
kjønnsstereotypi er av det
onde, og en enslig kvinne kan
ikke alene ta det ved roten
uten at det blir total kollaps.
Vigdis Hjorth har selv uttalt
at skam går som en rød tråd
gjennom hennes forfatterskap, som noe hovedpersonene forholder seg til og må
leve med, og som Hjorth selv
kjenner på når hun ser tilbake
på sine utgivelser.
Skam er en følelse som
nødvendigvis oppstår i
forhold til noe og står i en
motsetning til rådende ideer
i samfunnet om hva som er
normalen. Når jeg nå sitter
med en følelse av skam i etterkant av drømmen, hvilken
skam er det snakk om? Hvilke
tabuer har jeg brutt? Er det
snakk om en mannlig – eller
en menneskelig – skam?
Jeg står med begge
beina dypt plantet i ideen
om at kjønn langt på vei er
et samfunnsskapt produkt.
Men mennesket har språket,
og språket er konvensjoner,
og konvensjoner gir mening
til tilværelsen. Jeg har ingen
pretensjon om å utviske
forskjeller – jeg heier på
forskjellene – men om å
fjerne barrierene. Stereotype
forestillinger om kjønn kan
lett bli en unødvendig hindring. Å tro at jentebabyer er
preprogrammert til å like rosa
er en barriere, men det er
også tanken om den mannlig
seksualitet som et potensielt
krigsvåpen.
– Hører du, Vigdis Hjorth?
Og jeg tror hun hører. Og
jeg tror faktisk vi er ganske
enige. Og jeg tror vi kunne
hatt en spennende samtale
om dette på mine foreldres
sengekant med et godt
15
Filologen 02/11 – Helter
glass rødvin. Kanskje var det
akkurat det vi hadde?
Jeg håper jeg fortalte
henne at hun har et forfatter­
skap som er kvantitativt og
kvalitativt stort og mang­
foldig, som jeg beundrer
sterkt. Vigdis Hjorth er fremfor
alt en uredd forfatter, det ville
jeg sagt til henne, håper jeg
gjorde det. Tema som den
dårlige moren, alkoholisme,
kjønnsroller og seksualitet
går hun ofte inn i – vanskelige tema, men alltid fortalt
med varme og humor. Jeg
håper vi lo, at Vigdis fortalte
en av sine mange anekdoter,
det gjorde hun sikkert. Men
det jeg tror vi snakket mest
om – som må sies å være den
hjorthske fellesnevner – er det
eksistensialistiske mennesket,
som observerer, funderer og
stiller spørsmål ved sin egen
eksistens. Som den forsiktige bibliotekaren Ingeborg i
Snakk til meg (2010), som etter et hett forhold med cubanske Enrique, og på tampen til
et definitivt katharsis-lignende
brudd med sin forlorne sønn,
har kommet hit: «Jeg er ikke
den jeg var, sa jeg, hvem
er jeg da, spurte jeg, det vil
vise seg, svarte jeg, spent.»
(s. 201). Jeg velger å ta disse
ord til mine.
«Eksistens forut for
essens», sa eksistensialistene.
Man er hva man gjør, og
man kan gjøre hva man vil.
I så måte blir ikke kjønn en
barriere, men en mulighet.
Hva så om Vigdis infiltrerer
drømmene mine, iscenesetter
tvilsomme erotiske eskapader
med gamle, feite, hårete
menn?
Det var jo bare en drøm
… en god anekdote.
Erlend Tårnesvik Dreiås – Drømmen om Vigdis
16
«Paa Tourné» 1886/1903
– To forskjellige fortellinger
Ingeborg Tornes
Forlagene kaller gjerne
Hamsuns «skisser» og
«historier» for noveller av
kommersielle årsaker, og det
er gjerne mangelfull informasjon om hvor og når tekstene
opprinnelig ble publisert.
Men Hamsun endret mange
av tekstene sine i løpet av
forfatterskapet, blant annet
«Paa Tourné». Versjonene fra
1886 og 1903 er så ulike at
man må betrakte dem som
vidt forskjellige tekster. Kunnskap om konteksten til disse
versjonene kan gi forståelse
av Hamsuns utvikling som
forfatter. Og passer i det hele
tatt novellebegrepet på disse
to versjonene?
Begge historiene handler
om en selvhøytidelig litterat
som ønsker å holde foredrag
om litteratur. I den første versjonen blir det med forsøket.
Han ankommer Drammen
og får vanskeligheter med
å leie lokale til sitt foredrag,
tar inn på et altfor dyrt hotell,
og vender hjem igjen neste
dag. I denne versjonen er
ikke handlingsgangen som
sådan det sentrale. Snarere
er skribentens inntrykk og
opplevelser av togreisen samt
oppholdet på hotellet i fokus.
I utgaven publisert i novelle­
samlingen Kratskog (1903) får
skribenten leie lokale, men
blir sviktet av publikum, som
foretrekker et antispiritistisk
show med «abekatter og
ville dyr». Litteraten blir etter
foredragsfiaskoen kontaktet
av direktøren for den under­
holdende forestillingen,
som trenger en taler til sitt
sirkuslignende evenement. Etter mye om og men, går den
fintfølende litteraten med på
å holde tale om direktørens
«eksotiske dyr», og ender opp
med å skape begeistring idet
han går med på publikums
vilkår.
17
Filologen 02/11 – Helter
«Hva er en novelle annet enn
en inntruffet, uhørt begivenhet?» – Goethe
Hamsun benyttet selv upretensiøse benevnelser som
«skisser», «historier» eller
«skildringer» om tekster som
i dag går under benevnelsen
«noveller»1. Spørsmålet er om
forlagenes sjangerbetegnelse
er dekkende.
Det er vanlig å dele
novelle­genren i to tradisjoner:
Den tyske eller europeiske
tradisjonen på den ene siden,
og den russisk-amerikanske
short-storytradisjonen på
den andre. Den som har hatt
størst betydning for den
tyske novelletradisjonen
er Wolfgang von Goethe.
Sentralt i dikterens forståelse
av novellebegrepet er den
inntrufne, uhørte begivenhet.
Aage Henriksen definerer2
novellen ved at en begivenhet bryter inn i «en ordnet
verden». Begivenheten skaper
forvirring «som stok i en
myrtue». Den ordnete verden
reagerer enten med å drive
ut det inntrufne, eller med
å inkorporere det inntrufne.
Alternativt kan begivenheten
seire over den opprinnelige
orden.
«Skisse» med
selvbiografiske drag
Den opprinnelige versjonen
av «Paa Tourné» beskriver
hovedpersonens inntrykk og
hans opplevelse av omgivelsene. Særlig inntrykkene fra
togreisen beskrives utførlig.
Leseren blir fortalt om «larmen, lugten» og «støvet» på
tredje klasse, og får høre om
«de korte, klakkende» lydene
fra kupédørene. Lukter, lyder
og synsinntrykk og jegets
følelser dominerer: «Hvilke
ansigter! Slappe, sløvede, resignerede – trætte av at stirre
ud av vinduet på alle disse
dansende skimt – thi man
ser dem blot som skimt av et
landskap […] der forsvinder i
samme øjeblik […]»
Skissen fra 1886 har altså
tydelige drag av impresjon og
reiseskildring. Selvbiografien
har også satt sitt preg på
denne versjonen. Som vi vet
holdt Hamsun en rekke epokegjørende foredrag. Dingstad
påpeker at også forfatteren
Knut Hamsun opplevde
sviktende publikumsoppslutning i forbindelse med sin
foredragsvirksomhet. Den tydeligste biografiske markøren
er likevel at hovedpersonen
kaller seg Hamsun. Aaslestad
skriver at vi er vant til å skille
jeget i skjønnlitteratur fra
forfatteren, men sier samtidig
at «avis-novellens fiksjonalitet faktisk blir mindre enn
bok-novellens […]». Videre
har nesten alle historiene vi
regner til Hamsuns novelle­
produksjon vært publisert i
aviser og tidsskrifter før de
har blitt utgitt i bokform. I
tilfellet med «Paa Tourné» fra
1886 har ettertiden hatt behov
for å genrebestemme teksten.
Prosasamlingene som gis ut
mangler opplysninger om
hvor og når tekstene tidligere
har stått på trykk3. Tekstene
blir slik lest løsrevet fra sin
opprinnelige kontekst.
«Paa tourne» fra 1886
ble først trykket i Dagbladet,
Ingeborg Tornes – «Paa Tourné»
18
ikke i en novellesamling. Da
kunne forfatteren tillate seg å
skrive i grenselandet mellom
impresjon, reiseskildring og
reportasje. Skissen fra 1886
er ikke plotbasert, slik den
senere teksten er. Handlingen
er nærmest ikke-eksisterende
og kan oppsummeres kort:
Jeg-personen sitter på et tog,
hendelser, og det er jegets
følelse, tilstand og indre liv
som er i fokus. Denne skrivemåten som Hamsun utvikler
i «Paa Tourné» fra 1886 finner
vi igjen i Sult. Også i gjennombruddsromanen er det
hovedpersonens indre liv
og tanker som vektlegges. I
følge John Brumo og Sissel
Kanskje kan startstreken for
modernismen flyttes fra Sult
(1890) til 1886 og «Paa Tourné»?
snakker med sine medpassasjerer, går av i Drammen,
forsøker å skaffe lokale til
sitt litterære foredrag, men
mislykkes. Han tar inn på
hotell, og reiser hjem igjen
neste dag.
Kravet om fiksjons­
handling er mindre i «skissen» enn i novellen, skal vi
tro Aaslestad: «Som emne
kan skissen ubesværet velge
stemninger, erindringer og
egne opplevelser. Den er
følgelig sterkt subjektiv og en
nærliggende uttrykksform for
erindringskunst».
«Spørgsmaalet er ikke først
og fremst, hvad man digter
om, men hvorledes man
digter om det» – Hamsun
Som en kontrast til realismens
handlingsmettede litteratur,
viser Hamsun i versjonen fra
1886 en særegen evne til å
skrive om «ingenting». Det er
ikke hva han skriver om, men
hvordan han skriver som er
viktig. Her beskrives bittesmå
og ubetydelige hverdags-
Furuseth, forfatterne bak
Norsk Litterær Modernisme,
er det nettopp Sults «radikale
subjektive perspektiv» som
peker frem mot norsk og
europeisk modernisme. Men
skal vi tro Øyslebø, er det i
denne mindre kjente første
versjonen av «Paa Tourné»,
at Hamsun finner frem tii sin
uniskjennelige subjektive
stil. Kanskje kan startstreken
for modernismen flyttes fra
Sult (1890) til 1886 og «Paa
Tourné»?
Estetikk i en vadsekk
Åsmund Hennig beskriver
jeg-personen fra «Paa Tourné»
som en Don Quijoteskikkelse,
som iscenesetter seg selv. Det
er en treffende sammenlikning. Mens Don Quijote
leker ridder, spiller den unge
skribenten bemidlet litterat.
Som i Don Quijote er det i
kollisjonen mellom den fikse
idé; illusjonen og den mer
prosaiske virkeligheten, at
det komiske oppstår. I «Paa
Tourné» (1886) fremstiller ho-
19
Filologen 02/11 – Helter
vedpersonen seg selv som en
vellykket og pengesterk forfatter, mens han i virkeligheten
er i pengeknipe, og hans
meritter er få og ubetydelige.
Hans prosjekt, «at trække
hele væstkysten rundt som
en smule åndelig orkan mod
våren», er, innrømmer han
selv, «dumdristig». Han har
verken penger, kontakter eller
erfaringer fra talerstolen.
Ulastelig antrukket sitter
han på en tredjeklasses kupé
og røyker sigar. Det later
til at sigaren er en del av
«kostymet»; en rekvisitt. Det
er verken smaken eller det
sanselige ved røykingen,
men sigarens utseende som
verdsettes: «Det var en cigar
av en noget egen smag –
brændt papir og græsblade
– av en højst anstændig størrelse, smagfuldt rullet og med
en farve, der mindede stærkt
om halvkroners havanesere».
Havaneserkopien som skal gi
inntrykk av dyre vaner, later til
å være til plage snarere enn til
glede: «Cigaren sluknede, jeg
tændte den på ny, trak som
en rasende for å få den til at
brænde lige og udviklede en
sådan hede i den avskyelige
tingest, at den brændte mig i
munden».
Det unge, ukjente geni
nøyer seg ikke med å iscenesette sin egen person, men
går også løs på sine medpassasjerer. Han ser det han
ønsker å se i den nyankomne
damen og hennes datter. I likhet med Don Quijote utstyrer
han sine medmennesker med
egenskaper de ikke har; kort
sagt: han dikter dem opp:
Et kvindemenneske steg
ind, en dannet, intelligent
udseende kvinde i noget
egen dragt, på min ære en
forstandig dame, en ligefrem
hyggelig dame. Bagefter
hende hoppede et pigebarn
ind, ti eller tolv år, en engel,
jeg forsikrer Dem, en engel.
Kjolen havde ikke behøvet å
minde om en ældre søster,
skoene kunde skinnet, halsen
kunde vært vasket; men lige
meget, et hår, et par øjne,
som forbausede mig.
Som Øyslebø påpeker i Ham­
sun gjennom stilen (1964),
bærer den unge litterat preg
av en påtatt naiv idealisme,
og ser alt i et forgylt skjær,
som helten i Sult. Havaneserkopien har en «noget egen
smag», og dameselskapet i
togkupéen en «noget egen
dragt». Fruens bekledning
får senere benevnelsen
«den latterlige dragt», og
sigaren kalles «den avskyelige
tingest».
Hva skjer når illusjonen
om den bemidlete litterat
settes på prøve? Moren til
pikebarnet som stadig mottar
nye kronestykker fra «den rike
herre», begir seg inn på et
indirekte tiggeri. Helten aner
uråd; han har verken lyst eller
anledning til å donere penger
til damens mange barn eller
hennes «tre råtne trinn». Det
«unge, ukjente geni» kommer
i vanskeligheter når omverdenen tar hans rikmannsillusjon
på alvor og vil avkreve ham
penger han ikke har råd til å
avse. Realitetene fortrenger
for et øyeblikk fiksjonsli-
Ingeborg Tornes – «Paa Tourné»
20
seringen av omgivelsene,
selvbedraget og illusjonen.
Beskrivelsene antar en mer
virkelighetsnær karakter. Den
«forstandige dame» er med
ett forvandlet til en «kjedelig
kvern».
Litteraturens Magt
over Sindene
Begge versjonene av «Paa
Tourné» tematiserer og reflekterer over kunstnermyten.
Mens litteraten fra 1886 reiser
hjem straks foredraget viser
seg vanskelig å gjennomføre,
lar Hamsun helten fra 1903
ende opp som taler i et
sirkuslignende show. Han gjør
imidlertid braksuksess idet
han får publikum til å leve seg
inn i de burleske historiene
om eksotiske dyr og misjonæretende hyener. Atle Kittang
hevder i Luft, vind, ingenting
(1984) at «Paa Tourné» fra
1903 handler om hvordan
litteraturen faller i den «grove
materialismens klør», og
beklager at «litteraturen berre
kan slå seg gjennom ved å gå
i humbugens teneste». Jeg vil
påstå at det ikke er tilpasningen til markedskreftene, men
den selvhøytidelige litterat
som kritiseres og drives gjøn
med. Humorstrategien i «Paa
Tourné» (1903) består dessuten av det Dorrit Cohn kaller
«Dissonant Self-Narration»4.
Cohn forklarer dette begrepet
som en retrospektiv teknikk
der det fortellende jeg har et
kognitivt privilegium overfor
det opplevende jeg. Dermed
kan det fortellende jeg skue
tilbake i «selvanalytisk
retrospeksjon». Denne teknik-
ken benyttes i utstrakt grad i
«Paa Tourné» (1903). Ikke bare
det fortellende jeg, men også
leseren har kognitivt privilegium overfor det opplevende
jeg. At skribenten «skyter over
mål» i sin vurdering av den litterære interessen i Drammen,
er åpenbart for leseren, men
ikke for det opplevende jeg:
«Vejret var ikke det heldigste;
men et litterært interessert
Publikum vilde ikke holde sig
tilbage af lidt Regn». Kontrasten mellom troen på egen
fortreffelighet og realitetene
er påtagelig: «Jeg mødte
jo Folk i Gaderne, Par efter
Par der gikk under samme
Paraply. Det slog mig forresten at de ikke gikk samme Vei
som jeg selv – til Parkpavillonen». Både det fortellende
jeg og leseren har for lenge
siden skjønt at publikum vil
foretrekke apekattene og de
«ville dyr» fremfor foredraget
om Kielland. Nettopp i denne
uvitenhet og naive holdning
oppstår det komiske.
Den etablerte orden forstyrres
«Paa Tourné» fra 1903 kan, i
motsetning til den opprinnelige versjonen, innlemmes i
den tyske novelletradisjonen.
Henriksens modell, der en
begivenhet bryter inn i «en
ordnet verden» og skaper
forvirring «som stok i en
myrtue», kan anvendes på
denne novellen.
«Den ordnede verden» er
litteratens illusjon om at han
skal tjene gode penger på
sitt foretagende til tross for
det konkurrerende underholdningsshowet. Til «den
21
Filologen 02/11 – Helter
ordnede verden» hører også
hans megalomane selvbilde.
Han tror seg for eksempel
uunnværlig for Drammens
åndsliv: «Manden var maaske
udsendt af en Komite som
havde hørt om mitt Komme
[…] hele Byen i Spænding».
Etter at publikum viser seg
å foretrekke antispiritistens
show fremfor foredraget om
Kielland, oppsøkes litteraten
av forestillingens direktør,
hvorpå han tilbys rollen som
taler ved det antispiritistiske
evenement. Skribenten vil
nødig svikte sine idealer
og sier til seg selv: «Aldrig
skulde jeg synke ned til en saa
gemen Haandtering som han
foreslog mig! Man havde jo
forlod mine Papirer og laved
Tekst paa egen Haand, og da
jeg endte skreg flere Stemmer
nede i Salen Bravo for mig, og
hele Huset klapped […].
Hvis «den ordnede verden»
er litteratens illusjoner og
urealistiske selvbilde, kan vi si
at «begivenheten» som bryter
inn i «den ordnede verden» er
et nytt sett verdier i tråd med
markedskreftene, representert
ved antispiritisten. De nye
verdiene som introduseres,
skaper forvirring som en stokk
i en maurtue, og møter atskillig motstand fra den fintfølende litteraten. Begivenheten
– det nye verdisettet – seirer
endelig over den opprinne-
Etter forhandlinger og
atskillige finkulturelle kvaler
ender skribenten med å innta
talerrollen, riktignok utkledd
med sortmalt fjes og parykk.
Ære i Livet!» Etter forhandlinger og atskillige finkulturelle
kvaler ender skribenten med
å innta talerrollen, riktignok
utkledd med sortmalt fjes og
parykk. Forestillingen ender i
braksuksess. Grevlingen blir
virkelig til en misjonæretende
hyene og publikum er over
seg av begeistring. Etter som
forestillingen skrider frem,
opplever litteraten genuin fortellerglede og at han skaper
litteratur:
[…] opglødet af det bibelske
Emne og de to Drammer blev
min Tale farverig og skøn, jeg
lige «ordnede verden». Den
selvhøytidelige skribenten
som tidligere distanserte seg
mentalt og fysisk fra allmuen,
har nå fått smaken på å nå ut
til publikum med sin litteratur.
Overdrivelsen som
humo­ristisk strategi
Nyboe Nettum skriver at Mark
Twain fungerte som forløser
for Hamsun5. Både Nettum
og Øyslebø hevder en kan
spore påvirkning fra Twain i
den opprinnelige versjonen
av «Paa Tourné». Nettum
karakteriserer Twain som en
skrønemaker som «forteller
Ingeborg Tornes – «Paa Tourné»
22
sine fantastiske historier
med gravalvorlig ansikt, og
som regel i jeg-form, som
noe selvopplevd». Øyslebø
påpeker spesielt stivsinnet
og de store ambisjonene
hos «en pjusket jeg-person»
som et twainsk drag. Både
i «Paa Tourné» fra 1886 og
1903 benyttes overdrivelsen
som humoristisk strategi, når
litteraten innbiller seg at hele
byen venter i spenning på
hans foredrag. Novellen fra
1903 bærer etter min mening
tydeligere preg av inspirasjon
fra den amerikanske «tall
tale» som Twain var kjent
for. 1903-versjonen starter
realistisk, men nærmer seg
et fantastisk-burlesk landskap, og fremstiller sitt stoff
som sant og selvopplevd.
Henry Wonham6 definerer
den amerikanske «tall tale»
som en historie som verken
er «purely factual nor purely
fantastic». En «tall tale» overskrider sjelden naturlovene og
foregir å være sann, og skiller
seg dermed fra genrer med
overnaturlige elementer.
Ikke bare overdrivelsen
som humoristisk strategi,
men også distansen mellom det fortellende og det
opplevende jeg, er karakteristisk for 1903-versjonen.
Latterliggjøringen av det
opplevende jeg er eksplisitt,
nådeløs og uforbeholden i
denne versjonen.
Fra sult til svermeri
og sildefiske
Avstanden mellom det
fortellende og det opplevende
jeg er betraktelig mindre i
den første versjonen enn i
etterfølgeren. Humoren i
«Paa Tourné» fra 1903 er
preget av uforbeholden
latter og gapskratt. Versjonen
strutter ikke bare av selvironi,
men også av nådeløs selv­
utlevering. Selvironien i 1886versjonen er til stede, men
mer dempet, og det later til
at den implisitte forfatter har
«empati» med sin hovedperson. I stedet for selvutlevering
og latterliggjøring benyttes en
resignert-melankolsk humor. I
skjæringspunktet mellom skribentens illusoriske virkelighetsoppfatning og de faktiske
forhold, oppstår det komiske.
Men i heltens fastholdelse av
sin Don Quijoteske virkelighet
ligger det også noe tragisk.
Skal vi tro Øyslebø er helten
fra 1886 en «typisk vandrer»,
med en «steil stolthet», men
uten «den krakilske nervøsitet» som preger figurene fra
Hamsuns 1890-tallsdiktning.
Om ikke skribenten fra 1886
er Hamsuns mest typiske
vandrertype, er han i alle
fall en slektning. Den «steile
stolthet» er i hvert fall lett
gjenkjennelig. Mens jeget
fra 1903 gjennomgår en
utvikling fra vidløftig litterat til
pragmatisk og praktisk utøver
av sitt virke, forblir helten fra
den opprinnelige versjonen
den samme virkelighetsfjerne
litterat. I slutten av fortellingen er skribenten tilbake
i togkupéen, noen kroner
fattigere, mens han resignert
damper på sin 5 øres sigar
Dingstad skriver at det
mellom de to versjonene av
«Paa Tourné» ligger en utvik-
23
Filologen 02/11 – Helter
ling. Hamsun forlater etter
hvert en «eksklusiv forståelse av litteratur». Sværmere
(1904) regnes som en vending
i Hamsuns forfatterskap.
Dikteren skriver nå realistiske skildringer av nordnorsk
folkeliv. Mens den retningsløse litteraten fra 1886 peker
frem mot sultende fantaster
og andre vandrerskikkelser,
innvarsler den pragmatiske
skribent fra 1903, den delen
av Hamsuns forfatterskap der
underholdningen vektlegges i
stor grad.
I foredraget «Norsk
Literatur», holdt i 1891, snakker Hamsun nedsettende om
Kiellands handlingsmettede
litteratur: «Der er konfirmation og Ting, Begravelser
og Baller […] og Sildetrafik
i stor Mangfoldighed». Det
er finurlig at nettopp dette
sitatet passer vel så godt på
Hamsuns diktning fra og med
Sværmere.
innlemmes i den tyske novelletradisjonen, men er svært
verdifull. Nettopp her utvikles
kunsten å skrive om ingenting, som er typisk hamsunsk.
Denne evnen, koplet med en
radikal subjektivisme, har
satt varige spor i europeisk
modernisme.
Gir man ut samlinger av
Hamsuns kortere prosafortellinger i «novellesamlinger»,
bør det opplyses om hvor
og når «novellene» først ble
publisert. Ved å utgi kommenterte utgaver unngår
man å rive tekstene løs fra
sin kontekst. Først da kan
Hamsuns «skisser», «historier» og «skildringer» ytes full
rettferdighet.
«Paa Tourné» i to
forskjellige genre
De to tekstene med tittelen
«Paa Tourné» fra henholdsvis
1886 og 1903 er forskjellige i stil og handling. Den
første er løst fabulerende om
«ingenting», den andre har et
blomstrende innhold, men er
skrevet i en knapp stil. Versjonen fra 1903 kan innlemmes i
den tyske novelletradisjonen
vi forbinder med Goethe,
mens den opprinnelige
versjonen må kalles en skisse,
med drag av selvbiografi,
impresjon og reiseskildring.
Den første versjonen, trykket
i Livsfragmenter, kan ikke
Brumo, John og Furuseth,
Sissel. 2005. Norsk Litterær
Modernisme. Bergen. s. 131.
Litteraturliste
Baggesen, Søren. 1965.
Den Blicherske Novelle.
København. s. 41–46.
Cohn, Dorrit. [1978].
Transparent Minds,
Narrative Modes for Presen­
ting Consciousness in Fiction.
New Jersey. 1983. s. 151–2.
Dingstad, Ståle. 2003.
Hamsuns Strategier. Oslo.
s. 55–63.
Hamsun, Knut. [1886].
«Paa Tourné». Lest i Livsfrag­
menter. Ni noveller. Oslo.
Ingeborg Tornes – «Paa Tourné»
24
Hamsun, Knut. 1903. «Paa
Tourné». Lest i Kratskog. His­
torier og Skitser. København.
Hamsun, Tore. 1960.
Paa Turné. 3 Foredrag om
Litteratur av Knut Hamsun.
Oslo. s. 30.
Hennig, Åsmund. 2005.
«Noveller, historier og skisser». Hentet fra Den Litterære
Hamsun. Redaktør: Dingstad,
Ståle. Bergen. s. 93.
Henriksen, Aage. 1971. Gotisk
Tid. Fire litterære afhandlin­
ger. København. s. 81.
Kittang, Atle. 1984. Luft, vind,
ingenting. Oslo. s. 188–9.
Nettum, Rolf Nyboe. 1970.
Konflikt og Visjon. Oslo.
s. 39–41.
Øyslebø, Olaf. 1964.
Hamsun gjennom stilen.
Oslo. s. 49–50.
Wonham, Henry. 1993. Mark
Twain and the Art of the Tall
Tale. New York. s. 34–5.
Aaslestad, Petter. 1996. «Knut
Hamsuns noveller». Hentet fra
Hamsun i Tromsø. Hamarøy.
s. 78–80.
Artikkelen er tidligere publisert i det svenske tidsskriftet
Ordkonst.
1
Hennig, Åsmund.
2005. «Noveller,
historier og
skisser». Hentet
fra Den Litterære
Hamsun.
2
Delvis basert på
Søren Baggesens
novelledefinisjon.
3
Aaslestad,
Petter. 1996.
«Knut Hamsuns
noveller». Hentet
fra Hamsun i
Tromsø
4
Cohn, Dorrit.
1978. Trans­
parent Minds:
Narrative Modes
for Presenting
Consciousness in
Fiction
5
Nettum, Rolf
Nyboe. 1970.
Konflikt og Visjon
6
Wonham, Henry.
1993. Mark Twain
and the Art of the
Tall Tale
25
Filologen 02/11 – Helter
Lesefest
Amalie Bernhardsen
Der skal dei stå, alle dei eg har brukt tid på, alle dei
eg har sett opp til, lært noko av, alle eg har gråte av,
ledd av og ikkje minst dei som har vekka sinnet eller
irritasjonen i meg.
Eg har bore med meg bøkene under armen, i
sekken, i veska, i lomma. Det har til tider vore tungt,
men aldri ei tung bør. Dei skal stå der inne i framtida
og støve ned som minner i mitt framtidige bibliotek.
Men dei skal skine gjennom støvet kveld etter kveld
og ramme inn ein lesekrok, som heller ikkje finst
enno, men som eg tenker må vere der.
Bak stolen som eg skal sitte i, skal Thure Erik
Lund og Axel Jensen stå. Eg var i starten av tjueåra
då eg leste dei, i ein periode der alt vart krølla saman.
Lund sitt leikande språk og Jensen si fantasiverd
gjorde krøllane meiningsfulle. Eg leste Jensen si
bok Lul ved vindauget i femte etasje på Sinsen.
Bortanfor blokka mi dundra orda til Metallica mellom
bygningane. Det var konsert på Valle Hovin. Eg slapp
ikkje unna songtekstane og eg slapp ikkje unna Lul.
Eg kunne gjort som Lund og kritisert sivilisasjonen
eller ønska meg vekk, til landelege omgivnader. Det
var som eg hadde krasjlanda i Råtten Oslo City,
og ikkje kom meg vekk. Samstundes var det noko
Amalie Bernhardsen
Lesefest
26
meiningsfullt med å vere her, i Shit City. Eg såg både
inn i framtida og notida og lengta etter å finne ut av
noko. Og der viste Axel veg, riktig nok i alle retningar,
men det gjorde ikkje noko, det var vel det eg trengte.
Eg trengte å sjå at det ikkje berre var ein veg, men
mange. Eg trengte å sjå at ein kan leve i fortid, notid
og framtid samstundes.
Der sat eg på trikken med Armand V i fanget
medan Dag Solstad sitt krøllete hår svaia sakte saman
med trikken sine rørsler i setet framfor meg. Trikken
snirkla seg oppover frå Tullinløkka til Bislett, og eg
lura ein augneblink om det var Solstad eller Armand
eller eg som sat her på trikken eller kven av oss som
var kor. Eg trur ikkje Solstad visste sjølv heller, for
han og dei to andre kunne ikkje bestemme seg for kor
dei skulle gå av. Svaret står her, tenkte eg, Armand
veit det, han har mange fotnotar om veger som han
meiner er smarte å gå for å komme seg dit han vil.
Men det kunne eg jo ikkje seie høgt, då ville det jo ha
vore eg som var smågal og forvirra, og ikkje Solstad.
Eg stod lent mot ein vegg utanfor ein kino med
J.D. Salinger og Redderen i Rugen og tenkte, kva
for tittel er dette? Redderen i rugen? Eg trampa
irritasjonen over tittelen og handlingane til Holden
ned i asfalten og tenkte over mi eiga ungdomstid. Det
irrasjonelle og puberteten var eg heldigvis ferdig med,
tenkte eg. Så måtte eg tenke meg om ein gong til. Det
irrasjonelle blir ein vel aldri ferdig med, det er jo det
som krydrar tilvera. Viss ein held det inni hovudet og
ikkje lar det gå ut over andre, vel og merke. Eg såg
ned i den raude boka og tok til å lese vidare. Saman
stod eg og den skrullete hovudpersonen på utsida
av kinoen medan reklamen varma opp publikum på
innsida. Eg tenkte at eg like godt kunne bruke tida på
noko skrullete medan eg venta.
Der stod eg og glana på hatten til Dostojevskij
medan eg heldt Idioten i handa. Hatten låg inni eit
glasmonter i leilegheita i St. Petersburg der han sat og
skreiv. No var eg her for å tråkke opp fotspora hans.
Utanfor leilegheita var været rått og tåket som det
var når dei to unge herrane i boka si innleiing kjem
27
Filologen 02/11 – Helter
med eit dampande tog inn til St. Petersburg. Det var
bitande kaldt, eg hadde på meg nesten alle kleda eg
hadde med. I tillegg hadde eg kjøpt meg eit babusjka­
skjerf og ein russarhatt for å halde varmen. Eg gjekk
der så mange før meg hadde gått, og sjølv om eg
var så nær som eg nokon gong kjem den russiske
forfattaren, så kjentes det fjernt. Å lese bøkene var
noko anna, noko nærare, noko som kjentes større for
meg. Men eg kom nok aldri til å halde tritt med alle
namna i boka. Eg tenkte på om det gode mennesket
eigentleg fanst. Eit menneske som var hundre prosent
ærleg? Kva for følgjer ville kome av ærlegdom utan
grensar? Ville han eller ho blitt ein idiot? Ein Jesusliknande figur som ingen ville snakke med. Kanskje
det gode mennesket finst ein stad i Russland, men
ikkje i Noreg, tenkte eg, og gjekk vidare til eit nytt
glasmonter, med ei penn inni.
Der balanserte eg i svingane på bussen medan eg
prøvde å lese Skråninga. Carl Frode Tiller sine bøker
gjekk rett på sak og rett inn i meg, den brutale røynda,
ærleg i uttrykket. Det var bygda mot byen. Det rurale
mot det urbane. Det var janteloven og det var det
maskuline mot det feminine. Det var tradisjon mot det
nye og framande. Eg likte det og eg likte det ikkje. For
medan eg stod der på bussen i ein sving, og heldt meg
fast til knoklane på handa blei kvite, så var det ein
varme der, i boka til Tiller. Det var det menneskelege.
På sia av meg stod ei gamal dame med eit bekymra
andlet. Det var ingen som hadde gitt ho eit sete. Skulle
eg seie ifrå, tenkte eg, før nok ein sving tvang meg til å
halde meg fast med hender og hovud. Og der stod vi, i
det det svinga som verst, eg som ein støytdempar bak
den gamle kvinna og alle i skråninga, på veg utanfor,
mot det ukjente.
Eg gjekk i ein park og las Gå av Thomas Espedal
og tenkte at; ja, sånn er det. Sånn er det faktisk! Han
sette ord på det ordlause, på ei kjensle som eg hadde
tenkt på, men ikkje klart å forklare. Eg såg ein benk,
men ein gamal mann knabba den rett føre auga mine.
Eg tenkte at det ikkje gjorde noko, for å gå løyser
problem, det sett tankane i sving og ideane kjem
Amalie Bernhardsen
Lesefest
28
hoppande. Då treng ein noko å notere i, og eg skjønte
dei som seier dei aldri går ut av døra utan ei notatbok,
skjønt i dag kan ein kanskje bruke smarttelefonen til
slikt. Det er medan du spring langs ei sti med bekken
sildrande på eine sida, og skogen tung og grøn på
andre sida, at du får lyst til å skrive! Det er når du går
på ein fjellknaus med ein tung sekk på ryggen at du
får ein idé til ei setning, eit dikt eller ein roman. Ja,
ein roman! Men det er ikkje berre det å gå som setter
hovudet i sving, det er å arbeide med kroppen, gjere
noko fysisk slitsamt som ikkje treng hjernekapasitet
utover å sørge for at refleksane fungerer. Kroppen
arbeider med sitt maskineri medan hovudet arbeider
med sitt. Saman lever dei eit vilt og poetisk liv!
Den same gjenkjennande kjensla fekk eg då eg
las om Karl Ove Knausgård sin kamp. Eg sat på eit
tog. Hovudpersonen i boka skulle nordover som meg,
han skulle jobbe som lærar. Medan det var naturen og
røtene mine som lokka meg, var det noko anna som
lokka hovudpersonen i Min Kamp 2. Naturen seig
forbi meg og endra seg stadig, auga glei frå bok­
sidene og ut av vindauget og tilbake igjen. Skulle eg
velje boka sin natur eller skulle eg velje den utanfor
vindauget? Det var så mange utgreiingar om detaljar
og hendingar i boka, det var relasjonar til menneska
rundt, kranglar og bitterheit og det var skrivinga. Det
var skrivinga, eller kampen og strevet, som interesserte meg mest. Det var som om kampen hans blei
min kamp. Det var dei fine skildringane og språket,
det var alle dei destruktive tankane og handlingane.
Og all vondskapen, all smerte hovudpersonen påfører
seg sjølv og andre. Det skulle bli seks bøker om eit liv.
Likevel var det kun eit utsnitt.
Som lesar kan ein bli liten. Eg las Corman McCarthys The Road medan eg tok eit fly ut av Noreg.
Då flyet letta leita far og son etter mat i eit fråflytta
og ribba hus. Dei fann ikkje noko å ete. Alt var mørkt
og grått og sonen spør faren sin: Are we going to die
now? Eg sat i flysetet mitt åleine og sa til meg sjølv
det faren sa til sonen: We´re not going to die. Sonen
ville forsikra seg om at faren ikkje laug. Er du sikker
29
Filologen 02/11 – Helter
på det? Kven kunne eg spørje der på flyet? Sidemannen? Flyverten? Dei ville ha sagt det same som faren
i boka: Nei, eg lyg ikkje. Vi kjem ikkje til å døy. Men
eg kjente meg så liten der og då. Vi skal alle døy frå
betre og betre flymat, meir underhaldning og betre tid
medan vi et oss sjølve opp.
Og der stod eg føre bokhylla og strauk på fyrsteutgåvene av August-trilogien til Knut Hamsun medan
eg tenkte at desse bøkene kan eg aldri lese i, det tør
eg ikkje. Så eg lånte dei på biblioteket. Det blei ikkje
det same, men eg tok del saman med August i det
nordnorske miljøet som eg kjenner så godt. Det er
noko som er sant og noko som er skrøner. Men det
er det som gjer lesinga levande, orda meiningsfulle
og bøkene så minneverdige. Pan og Victoria skapte
det same universet, så romantisk og viltert. Novella
Et Spøkelse las eg då eg deltok på Hamsundagane i
Hamarøy. Eg såg elva Glimma glitre i skumringstimen
og eg fekk frysningar nedover ryggen.
Der låg eg heime i ein svart skinnstol utstrakt
med Per Petterson. Eg visste at denne boka kom til å
vare så alt for kort. Språket tok meg med på ei reise
eg ikkje kunne rive meg frå. Det var så fint og rikt
og originalt. Det dukka stadig opp godbitar. Eg kan
ikkje spare, eg brukar og sluker all litteratur som kjem
min veg før tida har rokke å tenkje seg om og boka
har rokke å bli slitt. Så der skal denne og så mange
fleire stå i biblioteket mitt og ikkje sjå ut som dei har
blitt lest. Det kom til å bli tida som sleit dei ut, ikkje
lesinga. Medan eg sat i stolen, og fryda meg over
a-endingane til Petterson, visste eg at eg ville som
tittelen på boka, forbanne tidens elv.
Ein kveld sat eg i ei tom t-banevogn med Tove
Nilsen og tok del i hennar Skrivefest. Eg tenkte at
hadde det ikkje vore for at eg ikkje visste kva eg
skulle gjere denne dagen, hadde eg ikkje gått innom
Tronsmo sitt bakgardssal og funne denne boka som eg
likte så godt. Gjennom Nilsen si søking etter meining,
fann eg mi meining. Eg fann ord og setningar eg likte.
Eg fann namn på forfattarar eg ville lese. Eg fann
også minner. Eg tenkte på ungdomstida mi, og bøkene
Amalie Bernhardsen
Lesefest
30
Skyskraperengler og G for Georg. Då eg las dei,
budde eg ikkje i Oslo, eg budde i ein skog, langt nord
i landet. Men eg fann meg sjølv i blokkane i Groruddalen. Drabantbyen blei biletet på noko urbant og
ungdommeleg, sjølve livet! Det finst viktigare ting enn
lesing, ja sjølvsagt gjer det det. Men der og då, i ei tom
t-banevogn under Oslo, var eg og Tone einige om at
skriving og lesing var alt som betydde noko.
No sit eg her og ser på alle dei andre bøkene eg
har, som eg ikkje har fått nemnt her. Men dei skal
ikkje kjede seg, dei skal ikkje mangle selskap. Ein
dag skal dei møte resten av familien i mitt framtidige
bibliotek og vi skal ha ein lesefest.
31
Filologen 02/11 – Helter
Mannen som
ble en bille
– En lesning
av Kafkas
Forvandlingen
Silje Ulstein
En metamorfose i litteraturen
pleier vanligvis å ha en grei
forklaring. Når Lots kone
forvandles til en saltstøtte, er
det et uttrykk for Guds vrede.
Når Daphne blir et tre, er det
del av den greskromerske
skapelsesmyten, en forklaring
på hvordan laurbærtreet ble
til. Det er en heks som gjør
Odyssevs’ mannskap til griser. Det er først med moderne
tekster at det blir fristende
å gripe til allegoribegrepet.
For det må vel bety noe når
Ionescos mennesker forvandles til neshorn, når Cortazars
hovedperson blir en fisk eller
når Gregor Samsa våkner opp
og har blitt til en bille?
Forvandlingen av Kafka
er underholdende lesning.
Jeg ler høyt og grøsser om
hverandre når jeg leser om
Gregor Samsas oppvåkning
den forferdelige dagen hvor
han har blitt forvandlet til en
enorm, ekkel tingest. For jeg
kan ikke fordra insekter, men
jeg liker Gregor. Jeg liker ham
når han ligger på ryggen og
ikke får snudd seg, mens han
sukker over dette illebefinnendet og lurer på hvordan
han kommer seg på jobb. Jeg
har stor glede av den stakkars
mannens fortvilte, forvirrede
tanker og av de kvalmende
beskrivelsene av billekroppen.
Men Forvandlingen er også
en novelle som synes å be om
å tolkes. I likhet med andre
av Kafkas fortellinger likner
den til forveksling en allegori.
Hvordan kunne dette skje, hva
betyr det at Gregor har blitt
en bille? Som med andre av
Kafkas tekster blir jeg sittende
igjen med en følelse av å ha
opplevd noe stort! Jeg vet
bare ikke helt hva det er.
Siden vi absolutt kan
utelukke hekser, guddommer og skapelsesmyte,
skal novellen leses som en
allegori? En allegori er en
forlenget metafor, følgelig
burde det være mulig å utlede
en forståelse av teksten ut
fra dens metafor. Hvis jeg for
eksempel sier: «Han forvandlet seg til et skadedyr»,
betyr det at vedkommende
enten har fått noen skikkelig
dårlige karaktertrekk eller at
han har sluttet å vaske seg.
Men en faktisk forvandling
som allegori gjør et større
poeng ut av bildet. Slik kan
en metamorfose i litteraturen
gjerne være en allegori på for
eksempel ny innsikt, seksuell
oppvåkning, eller bare det å
bli voksen; slik rumpetrollet
blir en frosk, for å slippe å
bruke sommerfugl-analogien,
eller slik en stygg andunge
blir en svane, for å bruke nok
et eksempel fra litteraturen.
Så da prøver jeg denne
fremgangsmåten på Forvand­
lingen. En bille kan defineres
Silje Ulstein – Mannen som ble en bille
32
som et skadedyr. Den er
motbydelig, den er nederst
på rangstigen, den er liten
og forsvarsløs, blir tråkket
på, og er fra et menneskes
synspunkt ubrukelig og
burde utryddes. Men Gregor
Samsas personlighet er ikke
særlig motbydelig. Han er
tvert imot ganske sympatisk,
en person som ofrer seg for
familien. Han jobber hardt for
å betale ned foreldrenes gjeld
og vil tvinge seg til å gå på
jobb selv den dagen han har
blitt en bille. Forvandlingen
har heller ikke medført noen
dårlige personlighetstrekk hos
Gregor. Han er snill som et
lam, om man skal sammenlikne ham med noe dyr.
Kanskje kan Gregor
heller beskrives som en som
blir tråkket på? Foreldrene
kan sies å utnytte ham, han
er redd for å svikte andre
mennesker og sjefen viser
tydelig hersketeknikk ovenfor
ham: «Det er da også en
merkelig manér å sette seg
opp på pulten og snakke fra
oven og ned til sin ansatte…».
Jeg kunne derfor sett forvandlingen som et uttrykk for
Gregors underkastelse, det
at han blir tråkket på. Men en
slik tolkning støter på et kjempeproblem, nemlig Gregor
selv. Han er ikke forvandlet til
et lite insekt en kan tråkke på,
han er jo enorm!
Et annet problem er at
metamorfosen allerede er
fullført når novellen begynner.
Å tolke Gregors forvandling
ville jo være å tolke det som
skjedde før hele teksten. En
kunne resonnert seg frem til
et utall lesninger av denne
typen allerede ut fra den
første, berømte setningen:
«Da Gregor Samsa en morgen
våknet av urolige drømmer,
fant han seg selv i sengen
forvandlet til et digert, uhyrlig
kryp». Det sier ikke så mye om
alt det fantastiske jeg opplever når jeg leser novellen, i
sin helhet.
Theodor W. Adorno skriver
i essayet «Oppteikningar om
Kafka» at Kafkas tekster er
«ei form for parablar som ein
liksom har stole nøkkelen frå.
Til og med den som ville gjere
nettopp mangelen på nøkkel
til nøkkel, ville bli ført på
villspor». For ja, jeg kunne jo
bare ha sagt at Kafka benytter
seg av ustabil ironi ved stadig
å motarbeide en ensrettet
tolkning, slik at novellen på
en måte handler om hvor
umulig det er å tolke den.
Men Forvandlingen handler
jo ikke om det! Den handler
om Gregor Samsa som har
blitt forvandlet til en bille.
Punktum.
Helst vil jeg gjerne slippe
å tolke Kafka. Jeg liker ham
veldig godt sånn han er,
akkurat sånn. Derfor leser
jeg novellen helt bokstavelig.
Gregor blir bille. Og når jeg
først har akseptert det, er
novellen helt realistisk. Forvandlingen er ikke mystifisert,
og hver enkelt hendelse er en
naturlig følge av novellens
utgangspunkt. Teksten spør
seg ikke engang hvorfor det
har skjedd. Så hvorfor skal
jeg stille det spørsmålet? Det
Kafka gjør er å utforske en
hypotetisk situasjon. Han spør
33
Filologen 02/11 – Helter
seg: hvordan ville det være,
om et menneske faktisk ble
forvandlet til et insekt? Hvordan ville han opplevd det? Og
det er dette som gjør novellen
så flott; hvordan Kafka leker
seg med detaljerte beskrivelser av Gregors ulykke:
Å kaste av seg teppet var
ganske enkelt; han behøvde
bare å blåse seg litt opp, så
falt det ned av seg selv. Men
det som videre skulle skje,
ble vanskelig, særlig fordi
han var så ualminnelig bred.
Han kunne hatt bruk for armer
og ben for å rette seg opp;
men isteden hadde han bare
alle de bitte små beina, som
uavbrutt gjorde de forskjel­
ligste bevegelser […] Ville han
bøye et av dem, var det det
første som strakte seg ut …
Viktor Sjklovskij skriver i
Kunsten som grep at «Kunstens virkemiddel er ‘underliggjøringens’ virkemiddel». Han
er opptatt av at vi mennesker
i dagliglivet har blitt automatiserte, og slik mistet vår
evne til å se tingene slik de
virkelig er. Vi ser dem bare slik
vi er vant til å se dem. Ifølge
Sjklovskij er det kunstens
oppgave å ta oss ut av denne
vanen, og å gi oss tilbake
undringen over verden. Og
det er vel knapt mulig å rive
leseren ut av vanetanken på
en mer kraftfull måte enn det
Kafka gjør i Forvandlingen.
Gjennom Gregors forundring
over sin nye kropp blir det
skapt en underliggjøring av
noe helt fundamentalt, som
vi i det daglige kanskje tar for
gitt fremfor noe annet: Det at
vi har en kropp, og at vi har
makt over den. For Gregor blir
fascinert av hvordan han får
ny kontroll over seg selv. Han
finner glede i alt det nye han
kan gjøre:
Særlig oppe i taket hang
han gjerne; det var helt
annerledes enn å ligge på
gulvet; man pustet friere; lette
svingninger gikk gjennom
kroppen, og i den nesten
lykkelige adspredtheten
Gregor befant seg i der oppe,
kunne det skje at han til sin
egen overraskelse slapp seg
og klasket i gulvet. Men nå
hadde han selvsagt kroppen
helt annerledes i sin makt enn
tidligere og ble ikke skadet
selv ved et så stort fall.
Alt som hittil har definert
Gregor som person, blir tatt
fra ham. Han er kun redusert
til en kropp og dens nye
funksjoner, og slik blir han
som et barn som oppdager
verden på nytt. Samtidig
blir han deprimert fordi han
savner det å være menneske.
Spesielt én funksjon ved den
gamle kroppen sin har han
stort savn for, nemlig talen.
Han prøver ved flere tilfeller å
snakke til de andre, uten at de
forstår ham, og han fortviles
stadig over dette: «Hadde han
bare kunnet snakke med søsteren og takke henne for alt
hun måtte gjøre for ham …».
Og her kan vi se en underliggjøring av talefunksjonen. Det
er jo fantastisk at vi som mennesker har evnen til å bruke
munnen og strupen på en
Silje Ulstein – Mannen som ble en bille
34
slik måte at kommunikasjon
er mulig. Idet Gregor mister
denne evnen, mister han
samtidig helt kontakten med
familien sin. Tapet av talefunksjonen kapper ham fullstedig
av fra andre mennesker og
gjør ham helt alene. Så vi kan
si at forvandlingen får Gregor
til å føle seg fri fordi han er
redusert til kun en kropp, men
fanget av samme grunn.
Kafka har klart å skildre et
troverdig menneske fanget i
dyrekropp, en opplevelse jeg
på ingen annen måte kunne
tatt del i. Jeg kan tro på det,
og det er deilig å kunne tro
på det. Jeg er overbegeistret
for Gregors barnslige glede
og forundring, og jeg kjenner
meg igjen både i den og i
hans voksne bekymringer for
forpliktelsene han må bryte.
Hvis jeg våkner i morgen med
billekropp, vil jeg reagere
annerledes?
35
Filologen 02/11 – Helter
danser i seiersrus
Peder Østbø
Husker du, den gang du slo, den gang jeg gikk i
bakken, og du stormet ut på tre fjerdedeler, det er jeg
sikker på, og på det fjerde sto du på trammen.
På én tar du første steg, slår ned foten som en stikke
på skarpt skinn, du tenker at det er siste gang og snur
hodet mot meg, du lader deg opp og trekker tankene
bakover til andre slag, men denne gangen er det du
som har slått, på to tar du tak i døren vender deg bort
fra meg, husker du den gangen jeg klemte fingrene
dine i akkurat den døren, jeg tror det var et uhell. På
tre åpner du døren og visker de siste ordene som jeg
skal høre fra deg, jeg kjenner dem igjen, det er ord jeg
har sagt deg nesten hver dag, du har hørt dem fra den
munnen du har prøvd å herme etter så mange ganger.
På fire står du på trammen. Trekker inn luften jeg har
pustet ut. Hoster. Smellen døren igjen.
Applaus.
Du som danser i seiersrus i dag vil bli eldre enn meg i
morgen.
37
Filologen 02/11 – Helter
Vri meg.
En slags ode til speilet.
Peder Østbø
Jeg prøvde å snakke ham til fornuft, han som er
min veiledende coach. Men i det øyeblikket han er
fornøyd, gir det meg mer enn alt annet. Vi møtes på
gangen, på badet, før jeg legger meg og idet jeg skal
gå inn i dusjen om morgenen. Idet jeg går forbi et
butikkvindu, eller når bussen kjører forbi meg om
morgenen. Da sier han at slik kan det ikke være. Jeg
ønsker det beste for deg, sier han, og jeg må være
fornøyd, jeg skal vri deg bedre, som en kynisk og
drømmende far, med samme overmot som en billig
TV-kanal. Jeg vil ikke, men han holder meg fast, det
tar bare et øyeblikk.
Han blir fornøyd, etter mange timer, han har dratt
kinnbeina mine oppover og haken framover, øyenbrynene oppover, skåret av meg delen av nesen, dratt
luggen bort fra øynene, der ja, sier han, og jeg får vite
en hemmelighet, han har utnyttet proporsjonene sitt
fulle potensial, forent det han så med det han ser.
Lykke til, sier han.
Neste dag har kinnbeina trengt seg ned og nesen min
har vokst ut igjen. Han møter meg i gangen.
Vri meg, vær så snill.
39
Filologen 02/11 – Helter
40
slutten
Camilla Fjellvang
du er i en stue i København. du våkner midt på natta.
alle rundt deg sover og askebegeret er fullt. du våkner
med ansiktet begravet i håret til hun som ligger ved
siden av deg, og du kan kjenne de strie lokkene stikke
deg i nesa og i øynene. du våkner etter noen timers
søvn, men du har ikke glemt at biten falt på plass. det
skjedde i går kveld. festen var over og dere la dere
ned på madrassen uten et ord. du lå i akkurat samme
stilling. hun ved siden av deg lå med ansiktet mot deg
og dere stirret på hverandre. dette holder jeg ikke ut,
tenkte du. og i det samme øyeblikket kunne du kjenne
din egen hånd gripe rundt løsningen. i hodet ditt
dukker det opp minner om føtter som treffer gulvet
og suggererende musikk. festen ga deg små hint om at
tryggheten hadde mistet sin verdi. og det overrasker
deg at selv om du nå våkner midt på natta flere timer
senere, ligger du fortsatt i samme stilling med grepet
like urokkelig. du kjenner på rastløsheten som har
fulgt deg lenge. du reiser deg sakte, kjenner kjølig luft
mot kroppen din. du ligner en ribbet fugl, sorte hår
mot hvit hud. stua er kun opplyst av skiltet over bakeriet på den andre siden av veien. på fortauet utenfor
ser du spor etter kveldens utskeielser. plakaten over
sofaen henger skjevt. på bordet ligger bilaget til gårs-
41
Filologen 02/11 – Helter
dagens utgave av Politiken. du skumleser en reportasje om frokostens elementære del av det kjernesunne
menneskets hverdag. profilerte mediepersonligheter
røper sine frokostfavoritter. nutella og grapefrukt
sier én. havregrøt med økologiske goji-bær sier en
annen. og selv om du våkner midt på natta, skumleser
Politikens helgebilag og ser ut på fortauet, er håndens
grep like klart og fast som det hadde vært kvelden før.
angsten for å feile forsvant like naturlig som den først
hadde vært der. og alle påminnelsene du nå ser rundt
deg er små bekreftelser på at alt som er igjen av dere
er trygge hverdagsrutiner. dere stirret på hverandre
så lenge at det til slutt ikke var noen tvil. i blikket
forsto du det. du forsto at den behagelige følelsen av
trygghet ikke lenger var nok. og mens du nå står ved
vinduet og kikker ut, legger du merke til at bakeren
på den andre siden av veien også er våken. rutinen må
brytes. du lurer på om hun kommer til å forstå. at noe
som egentlig er bra kan bli ulidelig i sin forutsigbarhet. de tovete tøflene hennes står pent oppstilt ved
siden av stålampa i stua. askebegeret på bordet er
fylt til randen og alle møblene i rommet er arvet av
din mormor. sprukne ballonger og knuste vinflasker
dekorerer fortauet utenfor, og stadig fastner du din
hånds stødige grep. København har vært nådig. blikket
ga deg svaret. og med det trygt i hånden kan du igjen
fortsette. du kan vende tilbake til din egen kurs. uten
Politikens fordømte frokostbilag og hennes tåpelige
sans for krimbøker. og selv om alle rundt deg sover,
og minnet om blikket ikke vil slippe taket, er det
grepets kontinuitet som holder deg våken. den har fått
deg til å bære din nakne tynne fuglekropp med rakere
rygg. og lettelsen ved å ha funnet et svar er så tilfredsstillende at du kan gå.
Camilla Fjellvang
slutten
42
43
Filologen 02/11 – Helter
En romanfigur
Aisha Abdel Dayem
Du håndhilser på ham i gangen og hånda hans er myk
og akkurat litt for varm til å være behagelig. Du lurer
på om ansiktet passer til denne stemmen som du aldri
har hørt utenom gjennom telefonlinjen før. Du sukker
når han slipper hånda di og lar blikket følge den andre
hånda hans som viser deg inn og peker på lenestolen
som står på den andre siden av rommet, ved siden av
et åpent vindu. Fra stasjonen utenfor hører du den
summende lyden av folk som kommer og går, blandet
med de smertefulle skrikende fra jernbaneskinnene
idet togene stopper på perrongen.
Med usikre skritt går du gjennom rommet bort til
lenestolen og setter deg ned. Du vet at mange andre
før deg har sittet i denne stolen, og du lurer på om alle
følte seg sånn som du føler deg nå når du setter deg
ned i denne lenestolen. Og om de også lurte på det
når de satte seg ned i den. Hadde han noen gang tenkt
på det, at alle som satte seg ned der kunne ha den
samme følelsen, den samme tanken?
Stolen kjennes ganske komfortabel, og du prøver
å finne den riktige posisjonen for rumpa di, siden
det finnes en hule som har blitt formet av alle de
forskjellige rompene som har sittet der før deg. Det
er forbausende hvordan det er mulig å synes at denne
Aisha Abdel Dayem
En romanfigur
44
lenestolen er så behagelig når man vet at så mange
andre må ha sittet her.
Han setter seg i lenestolen som står overfor din i
andre halvparten av rommet. Inntil veggen står det en
stor vase med noen kjempegresstrå som rekker nesten
helt opp til taket og som du antar må komme fra
Sahara­ørken eller en annen ørken. Du rister på hodet
fordi du ikke kommer på en annen ørken enn Sahara
akkurat nå. Du synes uansett at klimaet der inne
virker afrikansk. Han setter seg rett ned i sin egen
sitte­hule. Han er den eneste som har sittet der de siste
par årene; sittehulen må ha fått akkurat den riktige
formen for rumpa hans. Foran lenestolen hans vises
noen utslitte parkettplanker. Han drar i buksebeina,
du er litt henrykt over de to forskjellige sokkene som
kommer til syne.
Plutselig begynner tungen som gjemmer seg bak
de sprukne leppene hans å forme et spørsmål.
Drømmer du?
Du føler deg kafkask, som om du hadde lagt deg i
helt vanlig tilstand kvelden før og nå våkner og er en
helt annen. Hva mener han? Om du drømmer nå?
Du svarer.
Han sier et par ting. At det var bra at du kom hit.
Du syns at han virker lydhør.
Du begynner å fortelle.
45
Filologen 02/11 – Helter
«Breeding lilacs out
of the dead land»
Nikolai Fullman
1
Et sted i byen, som på tross
av idéhistorikere alltid
har vært et levende dyr,
et sted skrives et dikt
av beksvarte proposjoner
som vil rive mennesker og stål
i biter.
Jeg raser mot det langs regnvåte fluktlinjer.
2
Byen biter ned på meg som på en seig kvist
og jeg trekker pusten. Her er den betonggrønne
tronen av vinterens bøker, kjøkkenredskapenes
summende mystikk og fuktige sigaretter.
Vi sitter på trappene, andektige. Svart,
svart april.
3
Det står en stank av kjemikalier i blikket ditt.
Du påpeker i forbifarten at det
har blitt vår.
Jeg biter meg fast i deg og river opp buken.
Fantasier blunker forvirret i sollyset.
46
Soloppgang i Ithaka
Nikolai Fullman
Fuglene har sluppet himmelen. I det grå lyset
drømmer vinduet mitt om skyer, så tidlig er
dagens stillhet der.
Stillheten fra figurer på fortauet, trikkens stillhet,
stillheten fra veiene,
stillheten fra mennesker på busser, i biler,
bil­stereoenes stillhet, menneskene i kontorene
med sin matte stillhet,
radene av maskiner med sin tørre stillhet,
den kalde stillheten på de brede trappene til
de store bygningene av urørlighet og stillhet,
kreditt­kortenes stillhet trekker seg tilbake for min
støyende selvbevissthet og etterlater ingenting til
å overdøve min egen stemme.
Den vokser, utover blikket i tid og rom, skutt ut,
overrumplet, fra en drøm,
hjemløs.
47
Filologen 02/11 – Helter
Tabloid
tristesse
Eystein Halle
Rolf Jacobsens far bodde på
Flisa, og var avisoman. Hver
kveld sto han på jernbane­
stasjonen og speidet etter den
fjerne røyksøylen som fortalte
at hovedstadsavisene var på
vei. Vanen var kostbar, og
førte til ekteskapelige konflikter. Og det kan virke underlig
at han skulle bruke pengene
sine på dette, for etter våre
begreper var datidens aviser
dønn kjedelige. Artiklene var
knusktørre og offisiøse; bilder
– vår tids visuelle dop – var
det lite av. Men «de seneste
Efterretninger fra Bulgarien»,
eller hva det nå var avisene
skrev om, var faktisk siste
nytt, selv om de brukte en
halv dag på den ti mil lange
reisen fra Kristiania.
I dag ville Martin Julius
Jacobsen ha sittet klistret til
dataskjermen, og kona ville
ha bekymret seg mer for de
mange pornosidene ektemannen kunne snuble over enn
for pengebruken. Papir­
avisene taper terreng overfor
nettets lynraske nyhetsformidling, og må omstille seg.
En mulig strategi er å gå i
dybden, eller generere egne
saker utenom «hovedstrømmen». En undersøkelse av
f. eks. Aftenpostens forsider
de siste 20–30 årene vil
trolig vise en dreining fra
brennaktuelt nyhetsstoff til
mer granskende journalistikk.
«Meningsavisene» – som
Vårt Land, Klassekampen
og Nationen – har dessuten
satset på spesialområder der
de møter liten konkurranse
fra nettavisene; Nationens
dekning av landbruks- og
distriktsstoff er ett eksempel.
Disse avisene har så
noenlunde klart å holde på
leserne, eller til og med økt
opplaget. Dagbladet og VG
er derimot to papirfly i fritt
fall. Vi vet hvilken oppskrift
de sverger til: Sex, krim og
skandaler – ideelt sett sauset
sammen i overskrifter av
typen «PREST I PILLERUS
KNIVSTAKK PORNOSTJERNE
ETTER SEX-NEKT» (den
medie­kompetente leser kan
sikkert selv gjette seg til hvilke
ord som ville vært fremhevet
her.)
Det mest karakteristiske
ved tabloidene er likevel ikke
det sensasjonelle, men at
stadig mindre av innholdet
kan kalles nyheter. Disse
avisene legger seg nå svært
nær opp til ukebladenes form
og innhold. Dette er mest
påfallende i helgebilagene,
der alt som kan minne om
nyhetsstoff, politikk eller
ideologisk debatt er fortrengt
av kjendisintervjuer, mote,
sex- og samlivsstoff, tårevåte
historier fra virkeligheten
og forbrukertester – ting vi
kjenner fra venteværelsenes
glansede tidtrøyte. Dagbladet
Magasinet og VG Helg satser
på de sentimentale «tett
på»-reportasjer. Dagbladet
Søndag går mat- og interiør­
Eystein Halle – Tabloid tristesse
48
bladene i næringen, mens
Dagbladet Fredag er et eneste
langt frieri til de unge og kule,
med endeløse reportasjer om
garasjeband på vei opp og
fram, skrevet av journalister
som ser ut som om de er
hentet inn fra Kongsvik
ungdomsskole.
Dette er i og for seg
ikke noe annet enn vi er
blitt vant til når det gjelder
magasinjournalistikk. Men
også ellers i disse avisene
dominerer ukeblad-stilen.
Utenriksstoffet er riktignok
dominert av de tunge krigsog katastrofesakene, vår tids
variant av «Efterretningene».
Men de fleste – og største –
innenrikssakene hører så å si
uten unntak til en av følgende
kategorier:
1) Kriminalitet.
2) Skandale- og sladderstoff.
3) Nyhetskuriosa av «mann
bet hund»-typen.
4) Forbrukerjournalistikk. DUjournalistikken ble opprinnelig
lansert av Dagbladet midt
på 90-tallet, men kan nå sies
å ha slått igjennom i begge
avisene, samt andre steder
(TV 2 f. eks.) Dette er en
nærsynt, nytteorientert form
for journalistikk, som i følge
Thomas Hylland Eriksen «skal
skape identifikasjon, leserne
skal kjenne seg igjen og skal
dessuten kunne stole på
avisen som en pålitelig kilde
til løsninger på deres personlige problemer (…)»
Disse sjangrene kan
kombineres, f. eks. i oppslag
av typen «slik lurer tyven
DEG».
Og hva med samfunnsstoffet?
Mens f. eks. Dagsavisen og
Klassekampen holder seg
med skarpskodde, samfunnsengasjerte spaltister, lokker
VG med Alex Rosen eller
diverse forfattere som nøyer
seg med å holde leserne oppdatert om sitt eget navlelo.
I Dagbladet huserer Kjetil
Rolness med sin kultursosiologiske kosepludring, som er
så kalkulerende i sin glatte,
moteriktige ukorrekthet at den
uten vanskeligheter drukner i
den øvrige mediestøyen. Knut
Nærum – også han spaltist i
Dagbladet – er noe så sjeldent
som en erklært kommunist,
men noen provokatorisk kraft
er det vanskelig å få øye på
bak den overdimensjonerte,
retoriske klovnenesen han
alltid bærer i offentligheten.
På kultursidene fortrenges
det lødige stoffet i stigende
grad av kjendis-kitsch og
samlebåndsanmeldelser
av underholdningsfilmer,
dataspill og pop-plater.
Mandag før påskeuka 2011 slo
Dagbladet like godt til med
17 sider krim-ekstra, inklusive
krimkryssord, krimquiz («test
om det bor en potensiell
seriemorder ved siden av
deg») og spenningsnovelle
av Henning Mankell. Ingen
redaktør i Allers eller Hjemmet kunne ha truffet leserne
mer hjemme. (Aftenposten
hadde til sammenligning
2 – to – sider med noenlunde
samme type stoff dagen
etter.)
Denne journalistikken er
i ett og alt sentrert omkring
det private og trivielle. Det
tabloide virkelighetsbildet
dyrker det store Du, den
49
Filologen 02/11 – Helter
allmektige Forbrukeren.
Forbrukeren går til sin avis
ikke for å bli opplyst eller
utfordret – intellektuelt,
moralsk eller på annet vis –
men for å finne lettfordøyelig
nyhetsstoff og underholdning.
For å optimalisere sin egen
forbrukeratferd gransker og
evaluerer Forbrukeren de
tilbud og muligheter som
finnes. Mens avisens journalistikk støtter Forbrukeren i
dette, blir Forbrukerens egne
verdier – selve forbrukermentaliteten, troen på at alt er et
marked, og at livet handler
om banal behovstilfredsstillelse – aldri problematisert.
Forbrukeren har nok med
sitt eget lille private univers,
eksisterer utenfor alle politiske og sosiale sammenhenger og fortolkningsrammer,
og er ikke forpliktet overfor
noe annet enn sin egen
lommebok. Når dette skrudde,
egosentriske perspektivet får
sette dagsorden for samfunnsjournalistikken, fører
det til at politikken blir en
handledisk, og borgerne blir
kunder som shopper rundt for
å finne de beste tilbudene. DU
skal ha den beste eldreomsorgen, etter at DU med hjelp
av selvangivelses-tipsene på
side 13–21 har unnsluppet
mest mulig av skattebyrden.
Artikler om trafikkdøden står
side om side med annonser
for radarvarslere. Årsaks- og
virkningsforhold, plagsomme
politiske og sosiale tyngdelover trylles vekk som de
irriterende små hindringene
de er, for her handler alt om
DEG og DITT.
Man kan si at denne typen
journalistikk i dag finnes
overalt. Men tabloidene har
gjort dette til et forretningskonsept, og brander seg selv
med forsider som mest av
alt minner om øyelegens
synstest-plakater. Deres
eneste budskap er at samfunnet ikke finnes, din oppgave
i livet er å tenke på deg selv
og, by the way, her er de
beste Iphone-appene og siste
nytt fra kjendis-sengehalmen.
Da nytter det lite at begge
avisene av og til har gode
nyhetssaker. Da er det til liten
hjelp at Aslak Nore bidrar
med tankevekkende refleksjoner i VG, eller at John Olav
Egelands gylne betraktninger
i Dagbladet av og til er verdt
mer enn hele resten av
avisen.
Ideologi og seriøst
nyhetsstoff er kjedelig og
gammeldags, ser man ut til
å mene i Akersgata og på
Havnelageret. Men hallo i
kioskluken, det er kjedelige,
gammeldagse mennesker
som vil ha nyheter på papir.
De som vil ha kjendisfjas eller
kjøpetips, går til ukebladene.
Og de unge og hippe har
så mange duppeditter som
begynner på «i» at de knapt
kjenner papir fra andre steder
enn toalettet. Skal tabloidene
ha en fremtid, må de snart
innse hva slags publikum de
nødvendigvis må tiltrekke
seg, og hva dette publikummet faktisk vil ha. Da holder
det ikke med et langflatt frieri
til lesernes primitive egoisme
og kikkermentalitet.
Eystein Halle – Tabloid tristesse
50
Takk for
meg
Redaktørene i dette bladet
pleier å takke for seg – når
de fratrer etter ett år. Siden
jeg har vært med siden 2006,
synes jeg det er betimelig
med noen avskjedsord også
fra min side. Jeg har hatt stor
glede av å skrive for Filologen. Men en gang må jo være
den siste, og etter fem år og
nesten fem ganger så mange
tekstbidrag synes jeg det er
på tide å la stafettpinnen gå
videre til andre.
Det har vært noen interessante år, og Filologen har for
meg fungert som en døråpner
til andre arenaer i den norske
offentligheten. For meg har
det viktigste likevel vært
kontakten med de mange
menneskene jeg har møtt i
miljøet rundt dette bladet og
Filologisk Forening. Dette har
forandret meg som menneske
– antakelig på måter jeg selv
ikke er helt på det rene med.
Jeg tar neppe feil hvis jeg sier
at jeg har lært mer og utviklet
meg mer på disse siste årene
enn på alle de foregående
(med tanke på utgangspunktet sier det kanskje ikke så
mye, men likevel.) Det er en
lærdom jeg aldri kunne ha fått
ved å lese bøker eller gå inn i
meg selv.
Derfor disse ordene – ikke
fordi jeg har betydd så mye
for Filologen, men fordi dette
bladet har betydd så mye for
meg. Man lærer så lenge man
har lever, heter det visst. Og
siden leveren er en nødvendig
forutsetning for alt liv, er det
håp for oss alle.
Og med den erkjennelsen
takker jeg for meg, og ønsker
alle de som har betydd noe
for meg i denne tiden lykke til
videre.
Hilsen
51
Filologen 02/11 – Helter
52
Madame Bovary og
forførelsen
Tuva Maria Engdal
På samme måte som Edvard
Munch satte bildene sine
ute i regnet for å se om de
tålte verden, går den franske
forfatteren Gustave Flaubert
ned til vannet, og roper hver
eneste setning i sin roman ut
mot vinden. Om og om igjen
trekker han pusten og slipper
den ut igjen, hver nye setning
en ny rytme. Holder det? Er
ordene sterke nok? Det blir
kveld, fluene trekker seg tilbake i mørket mellom trærne,
vannet kruser seg over mot
den andre sida og skvulper
mot kanten, noen dråper
treffer Flauberts sko. Han går
hjem, stryker noen setninger,
flytter om på avsnitt, snur
kalenderen: året er 1857.
Flaubert brukte nesten ti år
på sin debutroman Madame
Bovary. Denne kvinnen som
kjeder seg, som går gjennom
rommene og ikke ser annet
enn det middelmådige og grå;
hun har en mann i filttøfler,
mens hun lengter etter en
prins som kan føre henne
vekk i en vogn trukket av
hester, til et sted der klippene stikker opp av havet og
solnedgangene er blodfylte,
røde. Madame Bovary vil ikke
være Madame Bovary, hun
vil være Emma. Men hvem er
det? Det vet hun ikke helt selv,
hun vet bare at det er noe
annet, en kvinne i et bedre
liv hun er sikker på at finnes
der ute. Men livet er bare en
løgn, noen har lurt henne:
til og med i utroskapene blir
hun innhentet av vanen og
kjedsomheten, eventyret
varer bare en kort stund. Det
er litteraturen, ikke mennene, som forfører Emma,
og på samme måte som Don
Quijote begir hun seg ut i
verden med hevet hode, full
av håp og forventninger, for
så å vende tilbake, knust og
desillusjonert.
53
Filologen 02/11 – Helter
En av Flauberts berømte
uttalelser er «Madame Bovary, c’est moi.» Flaubert og
Emma har det til felles at de
begge tror på ordene. Emma
blir forført av den romantiske
litteraturen hun leser, på samme måte som Flaubert tror på
ordenes virkningsfulle kraft
til å avsløre sannheten om
oppi alt dette? Fordømte
han ikke Emma? Joda, men
han overlot dette ansvaret
til språket aleine. Ved å vise
henne fram, ved sin ironiske
distanse.
Språket gir ord til Emmas
følelser, til fortvilelsen over
livets uutholdelighet, lengselen, skuffelsene. Men det er
Hvis Emma er forført av fiksjonen
inn i en illusjonsverden, hvordan
kan vi da være sikre på at Flauberts ord ikke forleder oss vekk
fra den sanne virkeligheten?
Emma for oss: hun lever i en
falsk og tåpelig verden. Ifølge
den tyske litteraturkritikeren
Erich Auerbach er det nettopp
dette som er Flauberts kunst:
hans tro på at språket, bare
det uttrykkes rent og fullstendig, kan tolke hendelsene
og personene som deltar i
dem bedre enn noen tilføyd
mening kan. Derfor vurderer
ikke Flaubert personene
sine, derfor kommenterer
han ikke Emmas valg. I
motsetning til de tidligere
franske realismeromanene,
finnes ingen dømmende
pekefingre i Flauberts univers,
og romanen ble saksøkt for å
være umoralsk da den kom
ut. Frankrike på 1850-tallet så
ikke språkets iboende kraft,
de fant ingen redskaper for
å holde Madame Bovary
igjen for vinden, holde de
skitne utroskapshistoriene og
selvmordet hennes borte fra
verden. For hvor var Flaubert
først når vi ser hennes indre
verden i kontrast med den
ytre, at vi ser hvor feilslåtte
drømmene hennes er. Eller
slik Auerbach beskriver det:
«Emma ser ikke bare, hun
blir selv sett som en seende.»
Språket peker på henne
gjennom folkets blikk; de
står foran vinduene i husene
sine, de går langs fortauene
gjennom landsbyen, de sitter
ved pultene inne i et klasse­
rom, de spionerer bak en
gardin: og gjennom tilskueren
ser vi henne, Emma, der hun
går over torget i den lille
provinsbyen, skitten langs
kjolekanten, hun har løpt
gjennom skogen for å treffe
sin elsker, og vi ser at hun
ikke hører til blant de andre.
Oss andre.
Flaubert står ved vannkanten i ti år, finpusser på
setningene, former ordene
sine. Er det altså bare den
moralske fordømmelsen han
Tuva Engdal – Madame Bovary og forførelsen
54
øver opp språket sitt i? Som
om ordene er barn som kan
oppdras. Eller som om ordene
er soldater han spesialtrener
for å nedkjempe en hel
verden, forsvare en annen.
Dømme Emma og la den
sanne, virkelige verden stå
seirende igjen.
Men hvis Emma er forført
av fiksjonen inn i en illusjonsverden, hvordan kan vi da
være sikre på at Flauberts
ord ikke forleder oss vekk
fra den sanne virkeligheten?
Hvordan kan han tro på at
hans egne ord vil være i
stand til å avsløre sannheten
om fenomenene, når hans
hovedperson blir ledet vekk
fra den av de samme ord? Det
samme språket, de samme
bokstavene?
Kanskje fordi de kan
stables på ulik måte, ordene,
slik legoklosser kan settes
sammen i uendelige variasjoner. Eller kanskje sannheten i
dem kan veies og måles; noen
bærer langt av sted, mens andre synker til bunns. Like fullt
vil ordene gå utover seg selv
og forfatterens hensikt med
dem, når de kommer fram
på den andre sida av vannet,
slik et barn ikke alltid følger
sin fars formaninger, eller
slik ens egen selvoppfattelse
ikke alltid stemmer overens
med den man er. Også den
ytre virkeligheten i Madame
Bovary er en falsk verden,
også den viser seg å være et
tomt skall. Etter at Emma er
dømt, latterliggjort, og hele
familien Bovary er skjøvet ut
av historien, en etter en som
trær som faller, blir en støvete
provinsby tilbake, hvor man
glir inn og ut uten å kunne
sette spor, en uforanderlig
verden av smålighet, middel­
mådighet, der opinionen
vinner æresprisen.
Hvilken verden er det da
Flaubert vil forsvare? Hva
er ifølge ham den sanne
virkeligheten? Det forteller
ordene oss aldri. Språket
redder ikke Emma, men det
redder heller ikke virkeligheten rundt henne, de går
til grunne sammen. Til slutt
er det bare ordene som står
igjen, de ensomme soldatene
på slagmarka, våpnene, som
en etter en stables etter
hver­andre og redder seg over
på den andre sida av vannet.
Språket redder bare seg selv.
Men er det likevel så enkelt,
at sannheten finnes i selve
språket? Det er jo nettopp
ordene som blir avslørt som
falske i Madame Bovary.
Emma finner ingen sannhet
i bøkene hun leser. Men hun
finner en gjenkjennelse. Og
kanskje er det også det hun
søker utenfor bøkene, og
derfor hun lar seg forføre: en
lengsel etter å bli sett, at noen
ser bakenfor kjolen, ansiktet,
og inn i hennes verden. For
er det ikke når vi føler oss
gjenkjent at vi forføres?
Kanskje kjente også
Flaubert seg igjen i Emma,
på samme måte som vi kan
kjenne oss igjen i henne, til
tross for alle de latterlige og
egoistiske drømmene hennes.
Emma Bovary er ingen
heltinne, hun taper mot realiteten og går til grunne i møtet
med den, tvinges til å knuse
55
Filologen 02/11 – Helter
sin egen verden og forblir
bare Madame Bovary – likevel
er det noe mer med Emma,
noe som sniker seg inn, som
en ubemerket skygge som
kastes inn fra siden. Flauberts
ord slår tilbake på ham selv:
de blir så sterke at han selv
forledes av dem, han lever
seg inn i Emma, føler med
henne, og der han står ved
vannet går det kanskje opp
for ham at det er seg selv han
ler av, sin egen lidenskap han
fordømmer; ordene, Emmas
håpløse verden, for det er jo
ham selv, det er jo oss. Og det
er som om Flaubert innser,
og som han prøver å rope
fra den andre sida av vannet,
høyt ut mot vinden: Se, så
tåpelige vi er!
Tuva Engdal – Madame Bovary og forførelsen
56
Merkeleg møte
Kjersti Wøien
Håland
Eg syklar i Oslo med Nick Drake. Det er lyd i kyrkjeklokker, og det er kaldt på den sultne måten. Vi syklar
ned mot fjorden og det drypp sollys mellom tre. Vi
kunne vore panner og krukker før dette. Du kunne
vore puta mi, og døra. Og vi kunne ha vore venner.
Nick Drake ga ut tre album.
Så døydde han.
Det første albumet høyrte eg på da eg gikk på
folkehøgskule. Eg røykte som ein skorstein og lo som
ein også. Det var ei problemfri tilvære, iallfall virkar
det sånn i mitt selektive minne. Det var Ida som spelte
Nick Drake i det vesle rommet vi drakk kaffi i. Eg tok
ned gardinene utan å henge opp nye og kjente sval
vind mellom sprekkane om natta.
Det andre albumet høyrte eg på det første året eg
budde i Oslo. Vi hadde eit kollektiv med tynne veggar.
Det blåste rett igjennom og vi var kalde og fattige,
men det var eit romantisk møte med byen.
Sult osv.
Sangen frå denne perioden er Chime of a City
Clock på Bryter Layter-albumet. Den gir meg alltid
ein grå klump i magen. Den var på øyra da eg knakk
på ein trikk, og måtte gå av fordi eg trudde eg skulle
døy.
Eg og Nick på Torshov.
Vi satt opp vegsperringa og klamra fingrane fast
i krona. Det siste albumet høyrer eg på no. Vi måtte
flytte frå kollektivet og det var ei ende vi ikkje hadde
forutsett. No bur vi i nokre andre mennesker sine
møbler i eit hus som vi passer. Det er noko lånt over
tilværelsen.
57
Filologen 02/11 – Helter
Eg: Heime hos deg, der du vaks opp. Lukta
det reint? Var det slik at de ofte lufta? Lufta
ut støvet?
Nick: Det var alltid reint. Vi pussa på pianoet
jamleg. Vi lot dørene til verandaen stå opne.
Og av og til tok vi opp stemmene våre på band
medan døra stod open.
Eg: Ja, eg har høyrt det.
Nick: Verkeleg? Det er rart. (ler) Søstera mi òg?
Eg: Alle.
Nick: Mor mi òg?
Eg: Alle.
Seinare har det blitt gjeve ut samlingar av andre
innspelingar. På Family Tree kan du høyre både
søstera og mora til Nick synge og spele. Opptaket
er skranglete.
Nick: Det er fullt av insekt i lydane no.
Eg: Insekt? På kva måte?
Nick: Det lyser i lydane, det er fordi insekt
bur i dei. Det er derfor gardinene i det reine
huset blafrar i vinden når eg spelar. Det
frigjer insekta.
Eg sit nederst i trappa som går opp til hemsen. Det
ligg ei daud fluge i vindaugskarmen og kollektivet
skal flytte ut frå bygarden. Han har på seg ei støvete
kordfløyelsjakke. Orkar ikkje spele.
Eg: Den første plata di. Den er i hagen?
Nick: Ja, den er i hagen. Den er i huset der
eg vaks opp.
Eg: Og den andre plata di?
Nick: I byen. Bylydar og London. Eg gjekk
med tynne kne og var på veg ein stad.
Eg: Og den tredje?
Nick: Den tredje.
Eg: Den tredje. Kor var den?
Nick: På grensa. På rulleteksten.
Eg: Visste du kor du var på veg?
Kjersti Wøien Håland
Merkeleg møte
58
Nick: Visste og visste.
Eg: Var den på månen?
Nick: Den var på månen. (ler)
Nick: Kunne du ikkje blitt på trikken? Satt igjen
og sett kva som skjedde?
Eg: Jo. Men eg har aldri hatt dine lange bein. Du
var på veg allereie, og eg satt opp ei vegsperring.
Desse sangane vil eg ha i gravferda mi:
Way to Blue
Time of no Reply
Cello Song
Eg: Fortel meg om hagen?
Nick: Kva er det å fortelje? Det er ein vakker
stad.
Eg: Men du var rik?
Nick: Vi snakkar ikkje om slikt. Det er vulgært.
Eg: Aristokratisk.
Nick: Mulig. Men eg var aldri rik på den måten.
Aldri på den måten.
Eg: Men du var betre enn andre?
Nick: Det var dine ord.
Eg: Men du var betre enn andre? Smartare.
Nick: Det er dine ord. Eg var ikkje betre enn
andre, berre på ein annan stad. Berre høgare
oppe. Eg kjeda meg ofte. Det var jenter som eg
sang om, som var betre enn nokon eg hadde møtt
i verkelegheita. Og det var kjensler som var betre,
og lydar som var betre når eg sang.
Eg er i Bergen og eg kjøper ei samling av alle platene
til Nick på vinyl. Eg har ikkje platespelar.
Nick: Kva skjer no?
Eg: Med deg?
Nick: Med deg.
Eg: Det blir haust etc.
Nick: Og meg?
Eg: Du stig,
og du er overalt.
59
Filologen 02/11 – Helter
Usminka sex
Karen Marie Hokholt
Sagafos
En slags filmomtale av
Norwegian Wood
Noen bestemte seg for å gjøre
film av Haruki Murakamis
roman Norwegian Wood.
Helt siden jeg leste boka for
årevis siden og elsket den,
har jeg i mitt stille sinn håpa
på nettopp dette. Da jeg fikk
vite om filmen satte jeg på
sekundet i gang med å glede
meg til å se den.
Filmen er god. Som med
alle bøker som blir til film er
det selvsagt store forskjeller.
Mye av handlingen er utelatt
eller forkortet. Fokuset på
kjærlighet og sex er større.
Men stemningen som fantes i
boka finnes i filmen.
Det som først og fremst
slo meg da jeg så den, var
hvor annerledes de hadde sex
enn i amerikanske filmer. Når
man stort sett ser amerikanske filmer på kino forventer
man at filmsex foregår på en
bestemt måte. Som sminkesex. Ikke som den feilslåtte
oversettelsen av make-up
sex, men som sminkesex.
Sex i dunkel belysning. Gult
lys, som fra glødepærer eller
stearinlys. Sex med musikk til,
matchende undertøy, chics,
hunks og muskelspill, håret
på riktig plass og sminken
der den faktisk skal være og
Karen Marie Hokholt Sagafos – Usminka sex
60
ikke smurt rundt i hele fjeset.
Er det noe som går galt med
pulinga i amerikansk film
er det enten fordi det er en
komedie og det er meninga,
eller fordi et eller annet er
galt.
Norwegian Wood er ikke
sånn. Av to grunner. Filmen
er ikke redd for å bryte med
Vestens idealer. Filmen er heller ikke redd pinlige stillheter.
Man blir konfrontert med en
film som bryter med mange
av konvensjonene fra amerikanske filmer. Klipp­rytmen
er tregere, det er mindre
filmmusikk og mye mer sex.
Og sexscenene varer lenger.
Haruki Murakamis bok har
blitt en film full av uflatterende sex, mislykka sex og
svett sex. Her blir man ikke
spart for snøfting, sikling, og
ukledelige kameravinkler.
Der Hollywood-regissørene
skrur av menneskelydene til
fordel for romantisk musikk,
skjer det motsatte i Nor­
wegian Wood. Her er det
bare lyden av pust, kyssing
og klaskelyder man hører.
Istedenfor nærbilder av
smekre kvinneføtter, eller
knehaser stikkende ut av hvite
laken – illusjonen av sex – blir
man vitne til den sexen som
foregår under lakenet. Sex
som tilsynelatende ikke er til
kun for tilskuerne.
Jeg synes det er hyggelig.
Tross alt. Sikkel er mer autentisk enn strømpeholdere og
perfekt hår. De fleste kropper
er, som alle veit, fylt opp med
blod, gørr, svette og tårer. Det
viser seg at om man blander
flere kropper på én gang er
det ikke annerledes. Og likevel
er den seksuelle ekstasen der.
Bare litt uforfinet. Kanskje mer
ekte. Og derfor også vakkert.
Men Norwegian Wood
handler ikke bare om sex.
Norwegian Wood handler om
Japan på 60-tallet. Ungdomsopprørene. Samtidig handler
den om kjærlighet, ensomhet,
lengsel, galskap, sorg. Den
handler om det som er fint og
godt og trygt, men mer om
det som er trist og vanskelig.
Om menneskelige følelser
som er gode å ha, og de som
er vanskelige å takle.
61
Filologen 02/11 – Helter
«Bare stjerneklare minner
om knirkende glass og
kald vind i et gammelt
nikotingult fotografi,
som var»
Silje Ulstein
Sofi Oksanen
Baby Jane
Oktober, 2011
Oversatt av Morten Abildsnes
Piki er den ubestridte dronningen av Helsinkis lesbeverden.
Hun har stereotypien på sin
side: piggsveis, herreskjorte,
militærstøvler, tatoveringer
og piercing i tunga. Hun er
frekk, hun drar damer og er
ikke redd for å sloss. Bildet
av Piki som bader bardisken
i spy og blod har møtt oss allerede på første side av Baby
Jane. Dette er bok nummer to
fra Sofi Oksanens hånd, utgitt
før Nordisk Råd-vinneren
Utrenskning, nylig oversatt til
norsk. Men som vanlig hos
Oksanen er det noe ekstremt
som ligger under overflaten.
Den navnløse jeg-fortelleren,
Pikis kjæreste, merker gradvis
at noe er galt. Piki er kanskje
tøff nok til å stjele biler og
deale dop, men hun tør ikke
gå ut med søpla. Og ingen
kan svare på hvorfor, for Piki
sier ingenting.
Det handler om angst
og depresjon, i Pikis tilfelle: panikkangst. Psykiske
lidelser er et favorittema for
Oksanen. I Baby Jane spiller
kritikk av et for dårlig psykisk
helsevesen en viktig rolle,
noe Oksanen selv har lagt
Silje Ulstein – «Bare stjerneklare minner … »
62
vekt på i i­ntervjuer. Men
romanen har også en sterk
kjærlighetstematikk, der
kommunikasjonsproblemer
og ulik virkelighetsoppfatning spiller en viktig rolle i
forholdet mellom Piki og det
navnløse jeget. Fornektelser
og fortrengninger ligger hele
tiden og lurer. Historien virker
så enkel på overflaten. Man
tror man blir fortalt alt.
Sofi Oksanen er kul. Noe
av det som gjør debutboka
Stalins kyr så god, er hvordan
det nære, såre og poetiske
får en distansert, røff fortellerstemme. I Baby Jane synes
jeg det kan bli litt vel kult,
noen ganger. Som leser kan
en glemme litt hvor tøffe
forhold det er snakk om, siden
jeg-personen synes mer
opptatt av det som er kult og
morsomt. Men jeg er usikker
på hva jeg mener om det.
Noen ganger fungerer det
veldig godt, når latter blandes
med ubehag, som i dette
sitatet hvor fortelleren har
vært utro med en mann:
Hvordan kunne det se
bra ut at han dyttet den
lille knakkpølsa inn i meg,
hvordan kunne det se ut,
hvordan kunne det i det hele
tatt se ut? For knulleren var
nødt nødt nødt til å komme,
knullingen varte varte varte,
og ikke engang det endeløse
forsøket førte til knullerens
ønskede sluttresultat, noe
som selvsagt hadde vært
aldeles ubegripelig for knul­
leren og som selvsagt var til å
gruble over senere, hvordan
i all verden hadde en slik
ubegripelighet kunnet skje.
Mennene kommer i det
hele tatt dårlig ut av det i
Baby Jane. De fremstår som
noen litt dumme, ynkelige
vesener med merkelige behov
og dårlig selvtillit. Spesielt
gjelder det i forbindelse med
de to jentenes teletorgtjeneste, som de oppretter for å
tjene penger. Det går ut på å
selge brukt undertøy og klær
til fetisjister. Piki gjør narr av
disse mennene, og det gjør
jeget også. Det blir litt mye
fokus på hvor mange rare fetisjer de forskjellige kundene
har. Letingen etter store damesko med en bestemt type
hæl og spørsmål om hvorfor
en mann bestiller helt vanlige,
ubrukte strømpebukser tar
litt overhånd. At de leter opp
en pakke bind fra 80-tallet
til en kunde, er antakelig
ment å skulle få meg til å le,
men det gjør jeg ikke. Men
foretaket er noe de to jentene
har sammen, og blir slik et
verktøy for å beskrive det
som faktisk er veldig godt ved
romanen, nemlig forholdet
mellom dem. De ler sammen,
samarbeider godt og trives i
hverandres selskap helt til de
uutalte problemene kommer
til overflaten. Konfrontasjonene mellom dem er forøvrig
glimrende skrevet.
I filmen What ever hap­
pened to Baby Jane? (1962)
stenger karakteren Baby Jane
Hudson søsteren sin inne i
sitt eget hus. Blant mange
popkulturelle referanser er
63
Filologen 02/11 – Helter
denne nevnt i romanen som
favorittfilmen til Bossa, Pikis
ekskjæreste. Det er hun som
tar seg av alle Pikis ærender
så hun slipper å gå ut av huset. Og det er kanskje Bossa
som likner mest på den sjalu
og ondskapsfulle kvinnen fra
filmen. Pikis panikkangst gjør
henne avhengig av Bossa,
som på sin side tyranniserer
henne ved å kontrollere livet
hennes. Uten Bossa har Piki
verken medisiner, mat eller
drikke, og hun vet aldri når
eksen vil komme med disse
tingene. Til og med den døde
fuglen fra filmen dukker opp
i forholdet mellom Bossa og
Piki. Men er det bare Bossa
som er Baby Jane?
Det er ikke tilfeldig at
jeg-fortelleren i Baby Jane
forblir navnløs gjennom hele
romanen, mens Pikis navn
gjentas i det uendelige. I
lange avsnitt hvor det hamres
inn i hver setning «Piki …
Piki …». Det første kapittelet
i romanen kunne like gjerne
vært at i begynnelsen var Piki,
og Piki var alt. Så forelsket
er jeget i denne jenta, at hun
utsletter seg selv. Siden Piki
vil ha barn, vil jeget ha barn,
siden Piki vil til Linnanmäki,
vil jeget til Linnanmäki. Siden
Piki vil starte teletorgtjeneste,
vil jeget også det. Det er Piki
som har alle de fantastiske
kvalitetene, og om noe er galt,
må det være jeget det er noe
galt med, ifølge henne selv.
Men er det snilt å utslette seg
selv?
Bossa studerte meg, men
fullstendig uttrykksløst.
– Dere snakker jo i mun­
nen på hverandre, sa hun
– Neida, jeg er absolutt
ikke like flink som Piki til å
fortelle historier, svarte jeg
– Jeg mente at dere snak­
ker som med en munn.
Oksanens språk er utrolig
vakkert. Personlig synes jeg
den svenske oversettelsen har
bedre språklig flyt, men det er
flott på norsk også. Oksanen
har en prosa som er hard og
myk samtidig, og behersker
en imponerende balanse
mellom det såre og det vakre,
i setninger som så lett kunne
ha blitt for mye, men som
bare er nydelige: «Da ville
hun gi stemmen kanelvarmen
tilbake og la den gli inn i meg
og kjærtegne hjertet mitt og
slikke det rødt igjen».
Silje Ulstein – «Bare stjerneklare minner … »
64
En okkupert historie
Eivor Elisabeth
Daae Mæland
Kristian Lundberg
Yarden. En fortelling
Flamme forlag, 2011
Oversatt av Trude Marstein
Kristian Lundberg var en godt
etablert Malmö-basert forfatter med et tyvetalls utgivelser
bak seg da han i 2009 gav
ut den oppsiktsvekkende
boken Yarden. Med denne
utgivelsen, som han fikk Ivar
Lo-Johanssons Personliga
Pris 2010 for, introduserer
han begrepet «den omvendte
klassereise». Forfatteren er
idet boken skrives førtitre år
gammel, med en bakgrunn fra
den svenske arbeiderklassen
som han som mangeårig
middelklassemann helt eller
delvis har fortrengt. Så fører
omstendighetene ham tilbake
til kroppsarbeidertilværelsen
han har forlatt. Han har
blandede følelser for dette: på
en måte er det som å komme
«hjem» til arbeiderklassen,
mens på andre måter er det
som å oppleve en ny fornedrelse, med tap av status og
rettigheter.
«Vi er de som kommer
når festen er over», skriver
Lundberg om de rike landenes fattige. Han snakker om
de som befinner seg nederst
på rangstigen: Papirløse immigranter, innvandrere med
dårlige språkkunnskaper og
gjeldsslaver som ham selv.
65
Filologen 02/11 – Helter
Nåtidssituasjonen idet
romanen skrives er at han må
søke arbeid som timearbeider
på havna i hjembyen Malmö.
kaotisk, som med de nærmest
maniske gjentagelsene av
ulike variasjoner av setningene «jeg skal fortelle» og
Der utfører han monotont, fysisk
arbeid, «idiotarbeid» og holder
kjeft, der føler han klassehat
igjen, der kjenner han hvordan
den lave statusen og det harde
arbeidet setter spor i kroppen,
tankene og følelsene.
Der utfører han monotont,
fysisk arbeid, «idiotarbeid» og
holder kjeft, der føler han klassehat igjen, der kjenner han
hvordan den lave statusen
og det harde arbeidet setter
spor i kroppen, tankene og
følelsene.
Hva mangel på penger
gjør med et menneske, og i
neste omgang med menneskeverdet, er en gjennomgående tråd i denne merkelige
fortellingen som dypest sett
handler om trangen til – og
behovet for – å fortelle.
Det er godt mulig at alle
biografiske rekonstruksjoner
er nødt til å inneholde deler
og detaljer som er mer eller
mindre løgnaktige; hvordan
kan et enkelt menneske huske
alt?
Spør meg. Det etser seg fast.
Verden river mot huden.
Det jeg ikke snakker om, har
aldri skjedd.
Lundberg sirkler rundt sin
egen historie, sirkler den inn.
Tidvis kan det oppleves noe
«jeg er et menneske». Det er
nesten så leseren kan føle
seg ubehagelig nær forfatteren. Noen av setningene
virker også inadvendte og
inneforståtte, som om
forfatteren til tross for et uttalt
fortellerbehov kanskje mest
av alt skriver til seg selv. Den
poetiske flyten, som kanskje
finnes enda tydeligere i
original språkdrakt, bidrar til
tvetydighet og redder boken
fra å bli overdrevent insisterende.
Svært mange anmeldere har lest Yarden først og
fremst som sosialrealistisk
samfunnskritikk. Som om
Lundberg tok jobb på havna i
Malmö som en slags litterær
undergrunnsjournalist, eller at
han mer eller mindre ubevisst
gikk i fotsporene til journalistiske dokumentarbøker av
typen Kjöpt og underbetalt av
Barbara Ehrenreich (om den
amerikanske underklassen).
Det politiske er helt klart
et viktig aspekt ved boken:
Lundberg ønsker å kritisere,
å vise at fagbevegelsen bryr
Eivor Elisabeth Daae Mæland – En okkupert historie
66
seg mer om middelklassen og
sine egne rettigheter enn de
til dagsarbeiderne, vikarene,
de rettighetsløse på bunnen.
I forbindelse med utgivelsen
av den norske oversettelsen,
dukket Lungberg opp i norske
Klassekampen og fortalte at
ingen av de dårlige arbeidsforholdene for timearbeidere ved havnen i Malmö var
forbedret.
Samtidig gjør Lundberg
mer enn bare å kritisere
arbeidsforholdene. Han var
ifølge seg selv helt og
fullstendig avhengig av jobben, han var ikke dagsansatt
i Yarden «pä liksom», han
trengte pengene. Han ble
sakte venner med de andre
timebetalte, de utviklet en
form for kollegialitet, som var
noe helt annerledes det gamle
«samholdet». Han filosoferer
over det marxististiske
begrepet «klassekamp» og
kommer fram til at det bare er
de som allerede har, som har
tid og råd og overskudd til å
bedrive klassekamp.
Skriften framstär muligens
mest autentisk i sin skildring
av forholdet mellom det som
skjer rundt oss og det som
skjer inni oss. Med en tidvis
poetisk desperasjon går Lundberg naermere og närmere
inn på oppveksten med en
schizofren mor, en fraværende
far, og fattigdommen som
det medførte. Alkoholisme,
skoledropout, doplanging,
narkomani og småkriminalitet
var ingredienser i hans ungdomsår. Skriving og lesning
skildres i denne konteksten
som en slags redning, en
vei ut og bort. Som leser får
jeg dermed følelsen av at
noe eksistensielt står på spill
for forfatteren i denne boka,
som om det er tvingende
nødvendig for ham å skrive,
å fortelle, dette. Men hva
innebærer det å fortelle sin
historie og gjøre den tilgjengelig for allmennheten?
Lundberg viser en sympatisk
ærlighet når han reflekterer:
… jeg hadde utlevert arbeids­
kameratene mine, vennene
mine, foreldrene mine, som
selvfölgelig også er forel­
drene til sösknene mine. Jeg
okkuperte fortellingen. Jeg tok
mandat over historien, som
også er andres historie.
Lundbergs hopp i tid og rom,
hans insistering på å formidle
hva han i skriveøyeblikket tenker og føler, utgjør sammen
med vekslinga mellom
poetiske bilder, arbeidsscener
og oppvekstminner, et nesten
dagbokaktig drømmesammensurium av tilsynelatende
tilfeldige nedtegnelser. Og
det er fint. Veldig fint. Den
bryter enhver dramaturgisk
leserkontrakt en måtte ha i
forhold til sjangerbegrepene
«roman» og «fortelling» som
boken er kategorisert som,
og det fungerer godt. Life has
no plot.
67
Filologen 02/11 – Helter
Tenk deg rik og lykkelig
Siri Heslien
Barbara Ehrenreich
Livets lyse sider
Oktober forlag, 2010
Oversatt av Bjørn
Axel Herrmann
Den amerikanske spaltisten
og forfatteren Barbara
Ehrenreich tar i denne boken
et oppgjør med det hun kaller
en «positivitetsideologi»
eller «lykkepsykologi», som
hun mener gjennomsyrer
amerikansk kultur. Grunntanken i denne ideologien, slik
Ehrenreich beskriver den, er
at man skal kunne få til hva
som helst bare man tenker
positivt. Negative følelser,
som for eksempel tvil, frustrasjon, sinne og tristhet er tabu.
Lykkes man med å ha en 100
% positiv innstilling, skal
det i teorien ikke være noen
grenser for hva man kan få til.
Og om man ikke lykkes,
vel, da er det kun ens egen
feil. Dersom det skjer deg noe
vondt i livet, har du ikke lov
til å være frustrert. Å være et
«offer» er forbudt; man skal
til enhver tid ha en «vinners
innstilling». Da Ehrenreich
selv fikk diagnosen brystkreft,
ble hun provosert av den
utbredte oppfatningen om
at det å holde seg positiv i
seg selv skulle føre til at man
overlevde kreften, og det
var denne opplevelsen som
inspirerte henne til å skrive
Livets lyse sider.
Ehrenreich beskriver hvordan positivitetsideologien
Siri Heslien – Tenk deg rik og lykkelig
68
dyrkes i selvhjelpsindustrien,
i næringslivet, og innenfor
visse kristelige trossamfunn.
Noen av selvhjelpsguruene
Ehrenreich omtaler hevder
blant annet at man skal kunne
«tiltrekke» seg alt man ønsker
seg ved hjelp av tankens kraft
alene. Andre oppfordrer folk
til å slutte å se nyhetssendinger og lese aviser for ikke å
måtte forholde seg til alt det
fæle som skjer i verden, samt
å kutte kontakten med såkalte
«negative mennesker». Hun
beskriver også hvordan
personer som fikk sparken på
grunn av nedskjæringer på
arbeidsplassen ble oppfordret
om å unngå å snakke om
oppsigelsen til noen i to
uker etter de hadde blitt
oppsagt for å unngå å «spre
negativitet». Hovedpoenget til
Ehrenreich er at når dyrkelsen
av positiv tenkning går for
langt, fører det til at folk
mister bakkekontakten og blir
egoistiske og uansvarlige.
Sosialt engasjement må vike
for individets navlebeskuende
dyrkelse av det positive i sin
egen sfære, og hver og én har
kun ansvar for seg selv og
sitt.
Ehrenreich gjør rede for
den historiske bakgrunnen til
positivitetsideologien samt
konsekvensene av den, og
hun kommer med massevis
av eksempler. Selv om man
kanskje ikke alltid er helt enig
i slutningene hun trekker,
så er denne boken svært
engasjerende lesning.
Uglebo
Evigkoselige Kafé
Uglemor
Kafé Uglemor skjemmer
deg bort med blant annet
kaffe og vafler. Vi har et
godt utvalg av forskjellige
brettspill til fri benyttelse.
Vi holder åpent tirsdag og
torsdag mellom klokken
12 og 16, og Humanistisk
torsdag arrangeres her.
Fredagspub
Opplev god musikk (hovedsaklig rock), hyggelige
mennesker og generell
kos. Vi holder åpent hver
fredag, fra 18 til 02.
Uglebo er et hjem for
ugler, studenter, fest og
kos. Vi befinner oss i kjelleren på Sophus Bugges
hus: ned trappen og til
venstre. Kom på:
I tillegg til alt dette
arrangerer vi konserter,
debatter og mye annen
moro. Uglebo er drevet
av Filologisk Forening,
Norges eldste fakultetsforening. Hvis du har lyst
til å være med og stå
bak baren, lage vafler og
kaffe, spille god musikk,
besørge god PR, være
quizmaster, arrangere
kulturkvelder, skrive for
Filologen eller være
med på noe av de andre
morsomme vi driver
Feiende flotte
Quiz­kvelder
Du får satt nødvendig og
høyst unødvendig kunnskap på prøve annenhver
onsdag fra syv til midnatt.
Ta med et par venner og
bli med.
med, ta kontakt og bli
med! Arbeidet er ikke
av en kvantitativ eller
kvalitativ utbrenthets­
produserende art, og du
får muligheten til å få noe
mer ut av studietiden din.
Møt trivelige mennesker,
få gode venner og bli
med på våre mange
interne arrangementer
og mange andre goder.
Påmeldingslapper og
mer info finnes på http://
filologiskforening.no eller
i baren på Uglebo.
Vi sees!
69
Filologen 02/11 – Helter
Filologisk forening
Leder
Cathrine B. Kæmpe
Nestleder
Anne Røv-Johnsen
IT-ansvarlig
Sivert Kronen Hatteberg
Økonomiansvarlig
Johannes Lande Wærness
Kulturansvarlig
Charlotte Hatlen
PR-ansvarlig
Sigrun Melby Gjengset
Skapansvarlig
Eivind Nyhus
Filologen
Torunn Johansen
Kjellermester
Øyvind N. Wedøe
Leder
Cathrine B. Kæmpe
Kjellermester
Øyvind N. Wedøe
Økonomiansvarlig
Christiane Seidl
Innkjøpsansvarlig
Axel Heidenreich
Funksjonæransvarlig
Camilla Holm
Utlånsansvarlig
Hanne Smevik
Sikkerhetsansvarlig
Paul Moen
Musikkansvarlig
Karen Hareide
Kaféansvarlig
Alexander John Smith-Hald
Internansvarlig
Katarina Haukaas
Styret i Filologisk Forening
våren 2011
Styret i Uglebo
våren 2011
70
Det humanistiske
fakultets studentutvalg
(HFSU) er det øverste
studentorganet ved Det
humanistiske fakultet
(HF).
HFSUs oppgave er å
jobbe med fagpolitikk opp
mot fakultetsledelsen, og
sammen med studentrepresentantene i fakultetsstyret blant annet arbeide
for å forbedre kvaliteten
på studietilbudene ved
HF.
HFSU har medlemmer
i formelle organer på HF
som Rådet for studiesaker, Rådet for forskningssaker og Lokalt arbeidsmiljøutvalg (LAMU). I
disse organene diskuteres
blant annet saker som
evaluering av studieprogrammene, opprettelse
av nye studietilbud, bruk
av forskningsmidler,
og langsiktige strategiske planer. Vår jobb er å
sørge for at studentenes
stemme blir hørt i disse
sakene, og at studentenes
behov blir tatt hensyn til.
Til slutt vil vi minne
om at alle er velkomne
på våre møter, og alle
HF-studenter har tale- og
forslagrett. Møteplan
finner du på www.hf.uio.
no/livet-rundt-studiene/
organisasjoner/hfsu.
Ønsker du å ta kontakt
med HFSU eller fakultetsstyrerepresentantene,
kommer du frem enten
ved e-post til hfsu@
hf.uio.no eller [email protected].
Vi gleder oss til å høre
fra deg.
71
HFSU
Filologen 02/11 – Helter
HFSU
Læringsmiljøansvarlig
Vanja Marie Øyrås
Studieansvarlige
Therese Endresen
Siri Moen Gjersøe
John Are Straube Johnsen
Forskningsansvarlig
Lars Joar Hognestad
Nestleder
Johan Tunestam
Leder
Lillann Hansen
HFSU 2011
består av
Studentrepresentantene i
fakultetsstyret 2011 er:
Vera Lid
Hannah Monsrud Sandvik
Johan Tunestam
Web-ansvarlig
Mari Anne Kyllesdal
Fadderkontakt/
rekrutterings­ansvarlig
Silje Karoline Waggestad Dalby
72
73
Filologen 02/11 – Helter
Bidragsytere
Aisha Abdel Dayem
f. 1984, tar master i nordisk litteratur og
prøver seg med ord, toner og maling.
Amalie Bernhardsen
f. 1984, har en master i teatervitenskap,
tar nå en bachelor i nordiske studier,
er bokelsker, lærer, skuespiller og
teaterinstruktør.
Camilla Fjellvang
f. 1987, studerer statsvitenskap og
Latin-Amerika-studier.
Eirik Finne
f. 1986, tar master i Midtøstenstudier,
skriver for å finne seg selv, og finner
lykken i saus og fet mat. Blogger på
evgone.blogspot.com.
Eivor Elisabeth Daae Mæland
f. 1988, tar enkeltemner innen litteratur
og kjønn ved UiO. Hun er også med
i Cappelen Damms debutantantologi
Signaler 2011.
Erlend Tårnesvik Dreiås
f. 1986, er egentlig utdanna dramaturg,
men har valgt å vie livet sitt til Vigdis
Hjorth.
Eystein Halle
f. 1968, har en bachelorgrad i engelsk
språk, er skribent og arbeider for tiden
med et bokprosjekt.
Ingeborg Tornes
f. 1978, skriver master i nordisk
litteratur om Hamsun og hans rolle i offentligheten. Hun har tidligere publisert
artikler i Bøygen, Ordkonst og Norsk
Shakespeare- og Teatertidsskrift.
Karen Marie Hokholt Sagafos
f. 1989, går på lektorprogrammet i
nordisk.
Kjersti Wøien Håland
f. 1988, går tekst- og skribentlinja ved
Westerdals School of Communication.
Fra Høyanger, Sogn og Fjordane.
Nikolai Fullman
f. 1989, studerer idéhistorie.
Peder Østbø
f. 1991, tar enkeltemner i historie og
litteratur.
Rikard Ingdal
f. 1990, er ei humle.
Silje Andersen
f. 1990, studerer kinesisk med kina­
studier og er en bitter kvinne.
Silje Ulstein
f. 1985, studerer litteratur.
Siri Heslien
f. 1985, tar master i engelsk språk.
Tuva Maria Engdal
f. 1989, studerer litteratur.
74
Ansvarlig redaktør
Torunn Johansen
Medredaktør
Silje Ulstein
Korrekturansvarlig
Eystein Halle
Filologen
P.b. 106 Blindern
0314 Oslo
[email protected]
www.filologen.no
Filologen utgis med støtte fra
Norsk Kulturråd
Slippfestansvarlige
Siri Heslien
Tuva Maria Engdal
PR-ansvarlig
Camilla Holm
Øvrige redaksjonsmedlemmer
Carline Tromp
Eirik Olsen
Eivor Elisabeth Daae Mæland
Karen Marie Hokholt Sagafos
Marianne Timby Hartvåg
Foto av Thure Erik Lund s. 25
fra www.aschehougagency.no.
Foto av Carl Frode Tiller s. 27
fra www.lydbok­forlaget.no.
Foto av Karl Ove Knausgård s. 28
av Thomas Wågström,
fra www.oktober.no.
Foto av Tove Nilsen s. 30
av Tom Sandberg,
fra www.lydbok­forlaget.no.
Cover Norwegian Wood s. 59
fra www.arthaus.no.
Omslag Baby Jane s. 61
fra www.oktober.no.
Omslag Yarden s. 64
fra www.flammeforlag.no.
Omslag Livets lyse sider s. 67
fra www.oktober.no.
Form
Eller med a
Trykk
07-Gruppen
Opplag
2500
Fire utgivelser i året
Filologen mottar gjerne tekster på
[email protected]
Filologen er ikke ansvarlig for
manuskripter som ikke er bestilt.
Antatte tekster kan også publiseres
på nett.
ISSN: 0807-9250
Tema for neste nummer
av Filologen er
Spor
Send ditt bidrag til
[email protected]
innen 1. september.
Mer informasjon blir å finne
på www.filologen.no og
www.facebook.com/filologen
Filologen 02/11 – Helter
Rasputin-dilemmaet
For Rikard Ingdal er
pappa helten
Tabloid tristesse
Eystien Halle kommenterer
tabloidavisene
Moderne heltedyrkelse
i nye klær
Av Eirik Finne
Takk for meg
Eystein Halles avskjedsord
Drømmen om Vigdis
Erlend Tårnesvik Dreiås har
viet livet sitt til Vigdis Hjort
På tournee
Ingeborg Tornes skriver
om Hamsuns to versjoner
av novellen «Paa Tourné»
Lesefest
Amalie Bernhardesn hyller
sine litterære favoritter
Mannen som ble en bille
Silje Ulstein har lest
Kafkas Forvandlingen
Danse i seiersrus, Vri meg
To korttekster av
Peder Østbø
Slutten
Av Camilla Fjellvang
Ode til Tequila
Silje Andersen hyller
Tequilaen
En romanfigur
Av Aisha Abdel Dayem
Madame Bovary
og forførelsen
Av Tuva Maria Engdal
Merkeleg møte
Kjersti Wøien Håland
møter Nick Drake
Usminka sex
Karen Marie Hokholt Sagafos
gir oss en slags filomtale av
Norwegian Wood
Bare stjerneklare minner
om knirkende glass og kald
vind i et gammelt nikotin­gult
fotografi, som var
Bokomtale. Silje Ulstein om
Sofi Oskanenes Baby Jane
En okkupert historie
Bokomtale. Eivor Elisabeth
Daae Mæland om Yarden
av Kristian Lundberg
Tenk deg rik og lykkelig
Bokomtale. Siri Heslien om
Barbara Ehrenreichs Livets
lyse sider
To dikt
Av Nikolai Fullman
www.filologen.no