Transcript Helvete
Filologen
02/12
Allmennkulturelt tidsskrift for Humanistisk Fakultet ved Universitetet i Oslo
Filologen 02 /12
3 7 10 17 21 24 29 31 36 41 49 51 54
Leder
Silje Osnes Ulstein
Ikke skriv om det her
Ylva Wærenskjold
Variasjoner
Anne Dorte Lunås
Tekstkropper
Maia Kjeldset Siverts
Utdrag
Mariann Aaland
Beta
Anders Vik
Ikke alles tid
Kathleen Rani Hagen
Tre dikt
Judith Dybendal
Dikt og kortprosa
Linda Utstøl
Skårgangar – manusutdrag
Sivert Nikolai Nesbø
Mørkeblått
Ingrid Marie Bragdø
Tre kortprosatekster
Unnveig Aaserud Stokke
To kortprosatekster
Unni Fossbakken 57 60 63 64 68 74 79
Det Vilde Beist
Kenneth Lien
To dikt
Christian Vadseth
Dikt
Mille Linde
Åse
Eline Aurlien
Noko mjukt – Ei forteljing
Oddmund Kaarevik
Kortprosa
Eirin Gundersen
Jeg har sluttet å frisere kjønnshårene
Rita K. Klausen
Illustrasjoner nummeret er illustrert av lene Byberg Innhold
Leder Vi ønsket å samle litterære tekster av studenter. Det er utgangspunktet for dette nummeret av Filologen. Vi pleier å få inn svært mange skjønnlitterære bidrag, og vi tenkte det ville være morsomt å samle disse i et eget nummer, hvor de fikk stå for seg selv og være synlige. Bak lå selvfølgelig også tanken om at mange studenter skriver, gjerne flere enn vi tror. Det viste seg å være riktig. Vi fikk inn svært mange tekster denne gangen, og mange holdt høy kvalitet. Det var også en tverrfaglig interesse for det skjønnlitterære nummeret. I dette nummeret kan du lese tekster av studenter ved filosofi, estetiske studier, litteraturvitenskap, tverrfaglige kjønnsstudier, psykologi, oversettelse, fra skriveskoler og til og med noen fra det store arbeidsliv. Resultatet av en intens redaksjons prosess ser du altså her: Filologens skjønnlitterære nummer! Jeg kommer ikke til å kommentere bidragene noe videre i denne lederen. Jeg vil gjerne la tekstene være i fred, jeg vil at de skal få stå som de er og at leseren selv skal dras til de tekstene som vekker hans eller hennes nysgjerrighet. Forhåpentlig også lese hele nummeret. Silje Osnes Ulstein Leder
filo|lo’g m1 [se *-log] person som studerer filologi; språkforsker; språkviter; person som studerer ved eller har eksamen fra historisk filosofisk fakultet ved et universitet
realister og filologer
7
Ylva Wærenskjold
Filologen 02/12
Ikke skriv om det her
Ikke skriv om det her
, står moren min og sier når jeg skal til å gå, og hun er helt oppriktig, og helt oppriktig bekymret, og selv om det kunne lyde som en forma ning fremstår det som en bønn om vern, og jeg gjør en håndbevegelse som for å avkrefte selv om det gjør mye vondere enn som så. En barndomsvenn jeg i høst spiste sushi og drakk et par øl med har ringt meg hele dagen, og ringer igjen idet jeg lukker døra bak meg og går ned grusgangen fra huset til moren min, skoene mine er glatte og jeg rutsjer. Han har det ikke bra, tror jeg, og jeg skjønner nesten ingenting av det han sier, altså hva han mener, så jeg nikker, svarer, du trenger ikke samle på alle gærninger, sier mamma, har mamma alltid sagt, og det hun mener er at jeg ikke trenger å gjøre som henne, men det gjør jeg jo, han forteller til slutt at han er innlagt, og spør om jeg kunne tenke meg å besøke, han har et prosjekt han vil jeg skal være med på.
Oppe ved Smestaddammen merker jeg igjen hvor lite jeg har sovet i natt, og hvor sliten jeg er av å gråte, det er søndag og i går danset jeg på hæler det ikke er godt å gå på i dag, jeg bytta til et par joggesko fra boden til moren min, nå bærer jeg på en pose med en halv vinflaske, et par høyhælte sko og nøklene hjem
Ylva Wærenskjold Ikke skriv om det her
8
og lurer på om det i det hele tatt er forsvarlig av meg å besøke ham på akuttpsykiatriske just nå. Hva skal jeg der å gjøre? Være en god venn? Jeg setter meg ned på benken ved torget og venter på at tiden skal gå mot det avtalte besøkstidspunktet. For min egen trøsts skyld, det er derfor jeg drar, jeg prøver å spise et eple fra Narvesen, blir bare dårligere av det.
Hei, her sitter du,
sier jeg og gir ham en klem. Han er rolig, medisinert rolig, treig i bevegelsene, blass i blikket, vi kunne vært to fyllesyke sammen en søndags ettermiddag, tenker jeg, og bestemmer meg for å fortsette å tenke det. Jostein som jobber der spør om vi vil ha kaffe og vi sier ja takk, det hadde vært supert, vi er i et underlig kollektiv, her er stille, låste dører med glassruter i, store rom, en frisert hage utenfor, ledningen til tv-en er kort nok til at den ikke utgjør en fare. De tok skjerfet ditt, sier han, det røde du vet, og så kommer Jostein med kaffe i pappkopp, sier caution,
hot
og forsvinner inn på et annet rom igjen. Jeg velger en av cd-ene på bordet, ruller en røyk til meg og en røyk til ham, vi snakker om – ja, hva snakker vi om? Vi henger, han forteller, vi hører på musikk og jeg slurper av kaffen til den begynner å bli kald. Hvor
lenge blir du?,
spør han og jeg svarer et par timer og merker en ny bølge av fyllesyke, det vil virkelig ikke være særlig heldig om jeg kaster opp her inne. Tele fonen min ringer igjen, jeg kan høre den dure innefra der jeg måtte sette fra meg vesken ved ankomst, jeg vet ikke om det er moren min, men i et kort øyeblikk ønsker jeg det så vilt at jeg rykker i det ene beinet, liksom klar for å svare og si at hei, jeg er her, jeg er her jeg er her jeg er her.
Anne Dorte Lunås Variasjoner
De så istida forsvinne, flyttet steiner som bare hadde rullet én gang. Hellegangen dekkes av gress. De ledet vannet i renner. Ei piping langs veiene. Geitene ble begravd bak fjøset. Usynligheten vokser ut igjen
Vi går mot den røde kjempen, mot flytende jern, det ryker av pipene. Du er rosa der lua slutter. Jeg har vist deg passe mengder ondskap: ormer, barn som ikke fikk: Rovdyr.
Du er det som leter med munnen over kald hud det vageste av fysikk Jeg ser bare grunnstoffer i variasjoner mitt kjæreste ansikt
Det er du som går snarveien mellom blokkene, under de store trærne på Briskeby. Du har egne nøkler til den gamle leiligheten, setter vesken fra deg ved skostativet. Halspastiller, mobil, en liten bok til å skrive i.
Du spiser mat som ikke har vokst ut av frøene sine enda, leser nyheter som ikke har inntruffet, reiser deg og åpner verandadøren.
Om kvelden ringer du til meg, du bare puster inn i røret; i bakgrunnen går en bilalarm.
Blodet ditt farter i ganske jevnt tempo, lager den hvislende lyden ørene dine ikke lenger hører. Stemmen gjaller gjennom ribbeina når du kremter. Du er stemt. Stemmen din har vokst som en plomme (modent kjøtt under lilla skall), bare at steinen er utenpå. Det er vi som lager deg, lyset og jeg: Hodesilhuetten, hestehalen. Det svarte smilet, sett fra siden.
15 Filologen 02/12
Maia Kjeldset Siverts Tekstkropper
Skinnende
Jeg støvtørker skinnene før togene slik at veien til forsvinningspunktet er blank Hun har en kjæreste hun vil bli slått tilbake til barndommen glemmer å tenke på henne før togene er det tiden eller blodutredelsene Jeg snur meg
Åpning
maurene og sevjen siver ut om våren Mor peker ifra seg treffer meg midt i smilet hun tror jeg er født jeg stråler, men armen er for kort for liten munn, ingen melk får plass Jeg sitter ved roten, revner
Vakuum
mørket omkring gir henne vinger, svømmehud, en tapt kropp hendene bløtlegges ansiktet drypper hun snakker i øret mitt med en trompet hun har kjøpt en arm hun spenner når jeg kaster fiskesprett ender steinene i øynene: ferskvann
20 Kneledd
det peker tilbake kroppen er en situasjon utstrakt, utbrent treet i vinden stivner og klør solsnu; bevegelsen tømmes i navlen min, fortiden
21
Mariann Aaland
Filologen 02/12
[…] Jeg blir så jævlig lei, sier hun. Må du på sykehuset igjen, sier jeg. Det går over av seg selv, sier hun. Hun ligger på sofaen og ser på TV. Hun sier hun har ligget sånn hele dagen. Du kunne jo ha ringt, sier jeg. Det går helt greit, sier hun. Men det hadde vært godt med en brødskive. Hun blafrer med vippene. Jeg åpner kjøleskapet og spør hva hun vil ha på. Det samme som deg, sier hun. Jeg tar ut ost og tomat og smører fire skiver. Vær så god, to skiver til barnemorderen, sier jeg og gir henne den ene tallerkenen. Hun ser på meg med store øyne. Hun tar imot og rister på hodet. Du er ikke helt normal, sier hun. Jeg ler. Kysser henne i panna. Du kan ikke si sånt, sier hun. Kan jeg ikke, sier jeg. Hun smiler. Det der var skikkelig drøyt, sier hun. Vil du ha melk, sier jeg. Eller juice. Hun sier hun ikke vil snakke om det. Hun har lig get på soverommet med døra lukket i snart to timer. Jeg har gått inn til henne et par ganger, men da sier hun at jeg skal gå ut. Lukk døra etter deg, sier hun, jeg må bare sove litt til. Jeg vet at hun ikke sover. Det er lytt i denne leiligheten. Jeg ser på TV, men klarer ikke konsentrere meg om det som skjer der. Vi pleier
Mariann Aaland
22
aldri å ha dører lukket. Det føles som vi har kranglet. Jeg vil trøste henne, men jeg kan ikke gjøre alt bra. Jeg kan jo ikke det. Jeg går inn til henne. Gardinene er trukket for, men de slipper inn masse lys. Det ser ut som det er morgen. Sover du, sier jeg. Hun sier nei. Hun har ikke fått sove noe særlig. Hun er ikke vant til å sove på dagen. Vil du ikke bli med ut i stua, sier jeg. Snart, sier hun. Jeg står i døråpningen. Kan jeg legge meg ved siden av deg, sier jeg. Hun gjør plass til meg. Jeg ligger på ryggen og ser opp i taket. Koppen på toppen av lampeledningen har sklidd ned. Det må jeg fikse. Men jeg husker det bare når jeg ligger i senga, aldri ellers. Hun gråter iallfall ikke lenger. Hun ligger ved siden av meg med øynene lukket. Jeg er bare litt lei meg, sier hun. Hun åpner ikke øynene når hun sier det. Det er lov å være lei seg, sier jeg. Hun puster tungt. Jeg er redd for at hun skal begynne å gråte igjen. Har du lyst til å bli glad, eller vil du være lei deg litt til, sier jeg. Kan godt bli glad igjen nå, sier hun og ser på meg. Jeg kommer ikke på noe å si. Det har ikke skjedd noe nytt de siste timene. Og jeg husker ikke hva jeg så på TV. Hvis jeg tar rundt henne, begynner hun kanskje å grine igjen. Jeg lener meg over henne og knepper opp skjorta hennes. Hun ser på meg som om hun ikke vet hvem jeg er. Jeg tenker at hun kan skje ikke er klar for det, at det kanskje ikke vil gjøre henne glad. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal trøste henne uten at hun får lyst til å gråte igjen. All denne grininga. Jeg trenger ikke ta av henne buksa, for den har hun tatt av selv. Jeg stryker henne på magen. Hun er fin. Hun ser ut slik hun gjør om morgenen. Lyset i rommet ligner. Og hun er søvnig i ansiktet. Hun lukker øynene. Hun smiler ikke, men hun gråter ikke. Jeg ligger med henne, og det er mer alvorlig enn det pleier. Det pleier ikke være alvorlig i det hele tatt. Hun har øynene igjen nesten hele tida, men jeg passer på, jeg kjenner henne. Er du glad nå, sier jeg etterpå. Hun smiler til meg, ligger inntil meg, før hun reiser seg og går inn på badet. Jeg lar henne dusje alene i noen
23 Filologen 02/12
minutter før jeg går inn til henne. Jeg fikk sjampo i øynene, sier hun. Jeg vasker håret hennes ferdig, og når hun står slik med ryggen til, kan jeg ikke vite om hun gråter eller ikke.
[…] Hele teksten finner du i antologien for Forfatterstudiet i Tromsø.
Mariann Aaland
24
Anders Vik Beta
Tidsnok. Demper pusten og prøver å ikke la det synes mens jeg hilser på kollegene om morgenen. Trykker høyrehånden mot hans. Formalitetene fra de første dagene har liksom bare blitt sittende.
– Takk, bare bra, svarer jeg. Han trykker kort og skarpt, ikke uvennlig, men like personlig som vare eskene han kjapt returnerer til. Det er noe plutselig over å være fremme. Jeg står midt på betonggulvet i varemottaket og ser meg om etter noe å sette i gang med, så jeg slipper å stå der som en hjort i åpent terreng. For sent. – – Har du itj nå å gjørra? kommer det fra den dirrende arbeidsvillige Steinkjer-sjefen som har fått øye på meg. Jeg klarer ikke avgjøre om det var ertende eller alvorlig. De andre følger med over kassene sine.
Eh, he he he. Jo… sier jeg automatisk.
– Ka da?
– – Eeh… Jeg blunker og blikket viker. Den verdige masken brister allerede – jeg tror de kan lukte det, der jeg står. Ja, da kan du ta dæm æskan der og fyllj på i hyllan, da. – Ja.
25 Filologen 02/12
– Og pass på å trækk fram dæm eldste varan. – Ja. Bestemmer meg for å jobbe effektivt. Skal få til noe. Jeg rakk ikke dusjen, og merker etter en stund måten jeg trekker meg litt sammen på hver gang noen går forbi. Han ene som ikke jobber her så ofte, kommer snart bort. Jeg så ham kikke i stad bak fruktkassene. Han er klart mye yngre enn meg, og det irriterer meg alltid hvordan han fronter seg selv under påskudd av å ta jobben sin fryktelig seriøst. – – Har du satt de eldste først?
Jeg har vært nøye på det. Han bøyer seg ned for å sjekke, og jeg blir litt brydd over det, men står stille. Han leter igjennom et par pakker før han finner noe.
Den her skulle stå først, vet du, sier han. – Det er viktig å være nøye, hvis ikke får vi ikke solgt varen, så må vi kaste den, sant? Jeg har vært nøye. Vil så inderlig gjendrive det, men det går ikke. Jeg kjenner et økende trykk i brystet og et sinne mot ham og mot de andre også, eller mot meg selv, kanskje. – Ja, svarer jeg, og han går. Den perfekte kontring kommer nok snart, tenker jeg idet han snur seg. Det gjør ikke noe. Det er bare å fortsette. Den pinlige nøyaktigheten jeg så pålegger meg, putter meg fort langt bak skjemaet.
En av jentene går forbi. Hun har mørkt, bølgete hår og er ganske pen.
– Hei, sier jeg. – Hei, svarer hun med et høflig, men påtatt smil. Jeg skal til å spørre henne om noe, litt for å småprate egentlig, men hun er forbi før jeg får tenkt på noe, og alt som kommer ut er en rar lyd hun heldigvis ikke hører. Jeg jobber videre, og tankene sirkler rundt julebordet. Det klumsete forsøket på å bryte inn i samtalen hennes spilles av på netthinnen igjen og igjen.
Anders Vik Beta
26
Det rumler i magen, og jeg mener brått at det lave blodsukkeret, og ikke jeg, er skyld i alle dagens tregheter. Da det endelig er min tur til å ta pause, går jeg inn gjennom varelageret mot pauserommet. Krysser veier med sjefen som med rask gange tydeligvis fortsatt har det travelt.
– – – – – E du ferdig med pallen din ennå?
Jeg er ikke det. Ja, når du e ferdig kanj du ta å hjælp hanj Øyvind på kjøla. Det e my å gjørra! Ja.
Han fortsetter videre, men snur seg om litt igjen mot meg og roper noe med rask klaprende stemme, noe som jeg fra motsatt ende av lageret ikke helt klarte å dekode. Hæ? Han gjentar det på samme måte, men litt raskere og mer utålmodig.
Hæ? sier jeg igjen, motvillig, men han gjør bare en avfeiende armbevegelse, snur seg og haster videre.
Inne på det stille rommet dempes rastløsheten noe. Uoppmerksomheten løsner det faste grepet om minuttene, og de glipper som fra en sliten muskel som hele dagen hadde holdt dem igjen. Lydene synes som bakgrunnsstøyen på en statisk TV-skjerm, og jeg merker at bevissthetsnivået er lavere enn normalt. Litt som i går, altså. Som om tilstanden var unntaksmessig. Men det er jo bra med annerledeshet, også. All den mekaniske flinkheten gagner ingen, ikke egentlig. Jeg stirrer tomt ut i rommet en stund og sammenligner vinklene på stolene og veggpanelene. Ser ned i flisene på gulvet, og linjene forlenger seg selv, går helt ut igjennom veggen og langt ut på gaten. Blikket borer seg lengre og lengre, kanskje helt ut i verdensrommet. Og videre ut – Og så, hvor er du da? Ikke her, i hvert fall. Og ingen gir noen betalt for det.
27 Filologen 02/12
To minutter over allerede. Brødskiva, som enda ligger der, dyttes i munnen. Jeg småløper ut med en slags følelse av å skylde dette stedet noe.
Fra kjølerommet blir jeg observant på aktiviteten i varmen på andre siden av glasset. Jeg tenker på at det er noe påfallende over alt de gjør og sier, noe spontant, som om ikke en eneste replikk var planlagt og gjentatt inni hodet mange ganger på forhånd. Menn som arbeider sammen skal liksom være slik i øyeblikket, og det skal ikke henge over dem en sånn indre kommentator. En fullstendig i-øyeblikket-væren – særlig ved fysisk arbeid, som å lempe eller reparere noe – og de svetter og bærer seg og stønner litt ekstra, som om de overhodet ikke tenkte på hvordan de så ut mens de gjorde det. Men de gjør det. Det gjelder å være kul og se tøff ut når man arbeider. Når man har båret noe tungt eller gjort noe lurt, da har man rett til å gå med armene hevet bittelitt ut fra kroppen.
… Ferdig for dagen prøver jeg å slappe av i magemus klene, og er nøye med å puste den frie vårluften mens jeg ser opp mot de åpne, vennligsinnede skyene. – Jeg skal tilbake i morgen, tenker jeg. Jeg tar meg i selvmedlidenheten og fnyser høyt mens jeg går. Men det vedvarer, fortsatt kjennes noe fengslende. Ikke der ute, kanskje, men et sted inni. Som om det var en liten svart klump som ikke kunne tas ut, og som nærmest erter meg der den ligger, kanskje to centimeter bak pannebrasken. Jeg som denne dagen har løftet hundrevis av kilo kjøttdeig og indrefilet, der ligger den, den lille jævelen, tyngre enn alt. Men hadde jeg valget, kunne jeg jo ikke tatt den ut da heller.
Anders Vik Beta
Kathleen Rani Hagen Ikke alles tid
Det var like stille hver morgen da som det er nå, jeg husker hvordan jeg gikk frem og tilbake i leiligheten, jeg var så distré, eller jeg ble distrahert av noe eller noen. Av og til gikk jeg ut døren uten å ha pusset tennene, sånn at jeg måtte gå opp trappen igjen for å gjøre det, eller jeg glemte det helt fullstendig. Andre ganger glemte jeg å legge brødet i plastikkposen etter at jeg var ferdig med frokosten – ikke at det gjorde så mye, brødene ble sjeldent spist opp før de ble tørre likevel. Jeg husker alt sånt nå, jeg gjør alt i samme rekkefølge hver dag. Jeg åpner vinduet og finner meg noe å spise, stillheten er uutholdelig og jeg har sluttet å gå i kjoler; det er bare stress når de blafrer i vinden. Det føles litt som sånne grå dager, ikke sånn at tankene er grå, men når himmelen er grå og ser lav ut, som et tak over nabolaget ditt eller hvor enn du måtte være, og det føles som om akkurat der du er, akkurat da, er det eneste i verden som eksisterer.
Kathleen Rani Hagen Ikke alles tid
Judith Dybendal
Om igjen, inflammasjon vi simulerer scenene, til natten virvler. lydløst som langsomheten vrenger seg inne i oss mens brystbeinet vokser
Øyeblikks korte glipp, knappenålsregn skurer huden, renner inn til ansiktet ditt åpner seg, sprekker opp igjen (sier jeg), til huden din revner og noe faller ut: mørke kronblader og jeg sier: la oss kløyve tungene våre og snakke om noe annet
Jeg vrenger tungebåndet og puster deg inn, men dette er ikke en invitasjon, dette er bare prøvebrystet, sydd sammen igjen så du kan tørke stemmen på liksom-huden og svelge munnen din
Linda Utstøl Løkkeskrift
det farlige var: grå kinn, buskete øyenbryn vi lekte i bedehusbassenget lydene var høyere etter flanellografen en dag hang vi fra trær med tau rundt halsen som Judas kanskje eller mora til ei jeg kjente
for så høyt har jeg elsket verden avfeid snillhet som herming bleket fargen av det virkelige svakere, gjennomsiktig som bløt gelatin puttet alt i bokser, putter alt i bokser skuldrene mine kommer aldri langt nok ned mot bakken huden kommer aldri nær nok beinet
Linda Utstøl Du må bygge meg på håndfaste bevis
Han høres helt klart ut som en fløyte fra en gammel spillefilm. Typisk meg å tro at jeg får blodpropp eller har brystkreft eller noe, når han ligger oppå meg og plystrer. Kjenner bare klumpen under huden som dunker. Det er sikkert kreft. Det går ikke opp for meg før nå at han har hørt alt jeg har sagt til ham. Jeg sier: det var dumt av meg å tro at jeg kunne flytte inn i et hus med ti andre jenter uten at det skulle gå ut over menstruasjonssyklusen. Han sier: hæ? Og legger seg oppå meg allikevel. Jeg tenker på de som revner når de føder og de som blir omskåret. Det er sikkert noen av dem som også får blodpropp eller kreft eller har en kjæreste som ikke greier å slutte å plystre.
Når jeg ikke limer igjen konvolutten med én gang jeg er ferdig med siste gjennomlesning, innbiller jeg meg alltid at jeg har blitt rammet av en slags skriftlig tourettes. Mistet en lapp nedi hvor det står. Jeg hater deg. Eller skrevet i margen på brevet. Det eneste jeg vil er å grave ut øynene dine med en teskje. Eller at setningen har sneket seg inn mellom alle de andre. Jeg vil slikke deg mellom tærne. Jeg elsker deg.
De kommer hit med kroppene sine og spør hva jeg synes. Passer denne kjolen? Jeg synes ikke lenger disse kvinnene ser annerledes ut i det de får på seg nye klær. Håret er fortsatt grått inne ved roten, huden rynker seg fortsatt rundt øynene. Kan du finne denne i en størrelse større? Klærne er alltid så varme rett etter noen har prøvd dem, jo større dame, jo varmere klær. Det blir som avfall, kroppstemperert avfall. Kan du finne en annen svart bukse? Huden er noen ganger så tørr at den flasser av og de fleste magene er så utstående eller ser så myke ut at en mild brekningsrefleks vekkes til live. Bare hun ikke kommer borti meg, bare ikke fingrene våre rører hverandre idet jeg rekker henne kleshengeren.
Sivert Nikolai Nesbø Skårgangar Manusutdrag
JOHANNES: Det hadde byrja å blåast allereie då eg kom inn ifrå marka, og i løpet av ein halvtime var lyset svunne såpass at sjøen ikkje lenger spegla anna enn mørkre. Eg skauv den eine døra inntil, men lét den andre stå open, og gjekk nokre steg ned på låvebrua. Ei flaggermus virvla rundt møns-spissen før ho forsvann ned på baksida av taket, det var berre så vidt eg kunne skimte flikane av vengene mot him melen der ho fortsette bortover mot skogen. Eg stilte meg opp nede på brua og stirra innetter vegen. Det var nesten heilt skymt no, og dei tunge skyene som låg over Rognen gjekk nesten heilt i eitt med berget. Når det lysna kom skodda til å henge att i lette flak på øyene ute i havet, og strimast inn i himmelen etter som sola steig. Men det kom ikkje til å drøye lenge no i kveld før regnet byrja falle.
Pappa var enno ikkje komen inn att frå marka, og eg forsto ikkje kva som tok slik tid. Eg lytta inn i mør kret og venta kvart augeblikk å høyre lyden av stega hans som nærma seg. Vegen skar seg snorrett fram før den smalna av innimellom trea, og på kvar side fall den bratt av ned mot bakkane. Eg gjekk inn på låven. Den sterke graslukta gjorde lufta tett og tjukk. Gjennom golvet kunne eg høyre veirane nede i fjøsen,
Sivert Nikolai Nesbø Skårgangar
dei trippa lågt, men uroleg på plankane. Innimellom høyrde eg ein som røyste seg eller la seg ned, og eg såg dei for meg der dei kvilte på golvet, eller sto borte ved saltsteinen og sleika. Det burde ikkje gå for lenge no før vi fekk fôra, det var allereie seint nok.
Eg snudde meg og gjekk ut att, ned brua og eit lite stykke bort langs vegen. Enno kunne eg ikkje høyre noko til pappa. Då han sende meg inn, sto han med slåmaskina nesten nede i fjæresteinane, og då han vinka med handa forsto eg det slik at han berre skulle gjere seg ferdig med siste renda, og så ville han komme etter. Før eg var oppe i svingen høyrde eg at motoren stilna, og eg snudde meg og såg ned mot han. Han sto heilt i ro, med andletet vendt utover mot sjøen, og lente seg med eine sida mot slåmaskina. Litt bortanfor han, inne i lauvskogen, låg den flate gravhaugen med utsyn mot havet. Medan eg sto i mørkret nedanfor låven byrja eg å tenke på det lilla lyset pappa fortalde at bestefar hadde sett over der ein gong. Det hadde visst sveva i nattestilla som ein flamme, liksom roleg bølgjande over haugen. Han hadde ikkje hatt mot til å våge seg nærare frå der han stod, men slik han fortalde det hadde det vore ei lang stund han hadde stått slik og sett, og lyset hadde ikkje veke. Var det slikt som oppheldt pappa ute på bøen no? Det var visst mange i slekta som hadde sett dette lyset, nokre til og med fleire gonger, men eg trudde ikkje pappa hadde gjort det. Då han nemnde det for meg fyrste gongen hadde han ikkje lagt den vanlege tyngda på orda, slik han pleidde å gjere når han snakka om slike ting. Det var som om det nærmast var noko ein kunne forvente å få oppleve i løpet av livet, anten ein ville det eller ikkje, og meir vart det ikkje sagt.
Brått høyrde eg ein ujamn, klirrande lyd som skar seg gjennom kvelden. Det var pappa som hadde starta opp att slåmaskina, og eg kunne høyre at han var be gynt å gå utover, for lyden vart raskt svakare. Eg tok til å småspringe langs vegen. Skulle han fortsetje å slå no? Bakkane svartna bratt av nedunder stien mot bua, og det var ikkje lenger mogleg å skjelne skydekket frå
fjellsida på andre sida av fjorden. Eg sprang inn mel lom granene. Lyden kom nærare, han måtte ha snudd og var på veg tilbake. Kor mykje hadde han att? Eg kom til å tenke på sauene som sto på fjøsen. Hadde han gløymt at vi måtte fôre? Eg stogga ved grinda, og la handa på strengen. Ein kjøleg trekk drog over andletet mitt, eg tenkte på den urolege kloppinga over plankane, auga som søkte. Slåmaskina klirra, jamnare no, ein stad ute i mørkret. Eg heldt handa fast rundt strengen og såg rett framfor meg, på vegen der den svinga av inn mot markene. Men eg trakk ikkje grinda til meg. I staden snudde eg, og byrja å gå tilbake den vegen eg var komen. Nei, faen, tenkte eg, og gjekk med raske skritt tilbake til låven, og ned ganghellene mot fjøsen. Dette får du klare sjølv, viss det er slik du vil ha det. Eg gjekk inn, og vrei om lysbrytaren.
«Står de her åleine,» sa eg høgt, og trakka inn på plankane. Sauene trippa ivrig, og gnei hovuda sine mot spildrene på gjerdet. Eg fann posen med brød som hang ved døra og strødde ein neve bortetter krybba. Dei pressa hovuda sine fram mellom spil drene og sleika brødsmulane i seg.
«Er de så svoltne,» sa eg, «og ikkje eingong dameselskap har de.» Eg strødde ut litt meir brød før eg hengte frå meg posen, og tok til å klive opp stigen til låven. Sauene trippa, og eg høyrde at dei nærmast bora snutane sine ned i krybba. Eg skauv luka til side og drog meg opp i rommet ovanfor. Døra sto framleis open ut mot den kjølige kvelden. Lågt kunne eg høyre at regndropane hadde byrja å falle, dei tappa spreitt på bølgeblekken over hovudet mitt. Eg fann fram høygaffelen og byrja å skyfle høy ned gjennom hólet. Det tok snart til å regne hardare. No får du ein god skur, tenkte eg. Men du har sjølv valt å stå i han. Eg fortsette å skyfle høy ned i fjøsen. Då eg var nøgd, kleiv eg attende ned stigen, og la luka på plass over hovudet. Så bar eg høyet bort til dei tre veirane, og spreidde det ut i krybba. Dei åt grådig.
«Får de ikkje nok mat,» sa eg lågt. «Sjå her, no skal de berre ete.» Eg fann fram att brødposen, og strødde restane utover, før eg stakk den tomme posen
Sivert Nikolai Nesbø Skårgangar
i lomma. Så lente eg meg mot døra og såg på at dei åt. Eg høyrde korleis det sildra frå takskjegget no, og ned på hellene utanfor.
«Det er klart de skal ete,» sa eg. «Det er klart, det, ein kan då ikkje gå her og svelte.» Sauene togg utan å sjå på meg. Eg gjekk bort til planken, og senka han ned, slik at hovuda deira fastna. Det såg ikkje ut til at dei brydde seg. Så fann eg fram kosten, og tok til å rydde i gardane bak dei. Då eg var ferdig, var høyet nesten borte. Den eine veiren åt litt seinare enn dei andre, og eg merka at dei to første drog seg og helst ville bort til høyet hans, så eg lét planken vere nede ei stund til.
«Kvar skal få sitt,» sa eg lågt, og freista å stryke dei på nakken. «De har vel ikkje vet nok til å stogge når de bør heller, de.» Då det var tomt i krybba heva eg planken, og sauene trakk hovuda til seg.
«Så no,» sa eg, og lente meg over gjerdet. Sauene gjekk trassige og sterke rundt i kvar sin bås. «Så no,» sa eg igjen, så stilt eg kunne. Den eine veiren stiltra seg unna handa mi, stilte det gule hovudet sitt på skrå mot gjerdet og drog det innmot. «Så no. No er det kvelden,» sa eg, og trakk meg mot døra. Så drog eg opp kragen på jakka og vrei om lysbrytaren før eg gjekk ut i regnet.
Då pappa kom inn seinare på kvelden var han våt til skinnet, og det svarte håret hans låg klistra til skallen. Eg høyrde korleis det saug då han trakk av seg kleda, og dampen sto av ryggen hans då han gjekk gjennom gangen på vei mot badet. Etterpå kom han inn til oss i stova og sette seg.
«Eg såg du hadde vore inn til sauene,» sa han lågt då han seig ned i stolen.
«Ja,» sa eg, «eg måtte jo det når du ikkje kom.» Stemma mi høyrdes flat og anklagande ut, og eg visste ikkje om det var sinnet over at eg var blitt stilt aleine før på kvelden, eller skuffelsen over at han hadde gjort eit arbeid utan å seie ifrå til meg, som var det verste.
«Du måtte no det, ja,» sa han berre. Han skauv stolen sin litt nærmare peisen og la innpå ein ny
kubbe. Han strekte handflatene ut mot flammen og sprikte fingrane i ei vifte. Så knytte han hendene sakte, og opna dei att. Eg stirra på dei grove og beinete fingrane. Snart stilna han og sat heilt roleg, med armane rett framfor seg, og ryggen bøygd, mager og knoklete som ein barkfri kjepp.
«Og i morgon må vi til å rake,» sa han, og snudde seg mot meg. «Men så er vi ferdige.» Han såg brått så ovarleg mild ut. Det svarte håret hang framleis i fuktige tjafsar på kvar side av hovudet, og skinet frå elden la augehola på eine sida i skugge.
«Vi skal berre rake og køyre det inn no,» sa han. Eg såg ut glaset, det var heilt svart utanfor. Lyset frå lampene som spegla seg vart brote i dei mange strimene frå regnet.
«Det gjer seg til i morgon,» sa han raskt, som om han såg kva eg tenkte. «Men det hadde ikkje vore mogleg å slå det då.» Eg nikka. Han heva augebryna og trakk pusten djupt før han lét bryna falle. Mamma reiste seg frå det ho heldt på med og gjekk inn på kjøkkenet.
«Ein får jobbe medan ein kan,» sa han. «Brått er det slutt, og då kan ein ikkje meir.» Han lente seg bak mot ryggstøet og lét den eine foten ligge korsa over den andre. Eg såg at Ingvild gjekk forbi ute på tunet. Ho krøkte den magre kroppen saman under regnfrak ken ho hadde lagt over hovudet, og skutta seg mot regnet. Snart gjekk det i kjøkkendøra, og eg høyrde at ho skufla støvlane av seg på gotta og gjekk inn.
«Har Agnete lagt seg allereie,» spurde pappa. Eg nikka.
«Ho la seg for litt sidan,» sa eg, stemma mi var forferdeleg tung og buklete, og eg skjemdes over at eg gjorde sinnet mitt så tydeleg. Han tidde ei stund, så sa han: «Det skal bli tomt her til hausten.» Han smilte forsiktig til meg. «Men vi skal no greie oss, vi, viss vi berre kan halde kvarandre frå livet.» Han heldt fram leis armane framfor seg, men olbogane hadde sege ned på knea, og han lét dei kvile der, med handflatene vendt mot golvet og fingrane sprikande mot elden.
Sivert Nikolai Nesbø Skårgangar
Mamma kom til syne i døropninga og vart ståande på gotta.
«Eg har sett fram litt kvelds til deg,» sa ho til pappa. «Vi andre har ete allereie.» «Takk,» sa pappa. Han reiste seg stivt og gjekk over golvet. Eg vart sittande ei stund og gruve før eg gjorde det same.
49
Ingrid Marie Bragdø
Filologen 02/12
Mørkeblått
De andre hadde gått hjem. Hun sa at jeg kunne sove hos henne og jeg sa fint. Hun gikk for å hente senge tøy, sa hun klarte det aleine, så jeg blei værende på kjøkkenet. Rydda litt, skylte noen vinglass. Vurderte å sette inn i oppvaskmaskina, men da kom hun opp trappa, bærende på ei blå feltseng hun bare så vidt fikk armene rundt. Hun fortsatte inn til rommet sitt, og jeg fulgte etter, litt usikker, satte meg på kanten av senga hennes og så på at hun satte feltsenga ned og bretta den ut så de to sengene sto parallelt.
Spurte ei gang til om jeg skulle hjelpe. Hun sa nei, gikk ned trappa for andre gang, kom opp med ansiktet dekka av dyne, pute og sengetøy. Blått, alt samma. Hun kræsja i dørkarmen på vei inn i rommet, jeg reiste meg, spurte om det gikk greit, men hun bare fortsatte. Jeg satte meg tilbake i senga hennes og så henne legge lakenet på feltsenga.
Vi snakka om barndommen. Jeg løy skamløst, og mistenkte at hun òg gjorde det. Det minna litt om å fortelle spøkelseshistorier, jeg kjente at ordene blei sanne i munnen min hver gang det var min tur til å fortelle. Vi kom inn i et slags mønster der hun nikka til det jeg sa, kanskje kom med et par
Ingrid Marie Bragdø Mørkeblått
50
oppfølgingsspørsmål eller en liten latter, og så framsa hun sin egen løgn og jeg gjorde det samme.
Jeg sa alle mulige idiotiske ting. At håret mitt var rødt da jeg var liten, at jeg likte Cyclops bedre enn Wolverine, at jeg ei gang spiste to heile bokser modellkitt. Midt i ei ekstremt langtekkelig anekdote om en sykkeltur i Danmark, blei hun ferdig med oppreiinga. Hun kom og satte seg ved sida av meg, og jeg flytta meg litt så hun fikk dyna over seg. Hun sa ikke at jeg skulle gå til mi ega seng, og jeg foreslo det heller ikke.
Jeg hadde heilt mista oversikten over Danmarks historien, så jeg bare la meg ned på sida. Kikka bort på henne. Hun så ut som om hun ville si noe, men så pressa hun munnen sammen så overleppa blei stikkende ut på en nesten komisk måte, slo av lyset og snudde seg inn mot veggen.
Jeg blei liggende og se på den perfekt oppreidde feltsenga, heilt til det blei så mørkt at jeg ikke så blåfargen.
Unnveig Aaserud Stokke
Du krummer leppene litt utover og senker øyenbryna, alltid, du bruker høyrehånda til å stryke vekk håret som legger seg foran øya dine. Det ser konstant ut som om du er i et smertehelvete. Kanskje det er sant. Vi kler av oss om våren, det er det vi gjør, og det er noe så tilforlatelig ekkelt med det. Jeg har alltid på meg den samme kjolen under den samme genseren, de samme skoa som klikker langs asfalten/biblioteks gulvet. Eller det lilla skjørtet som passer til jakka. Jeg svømmer hele tida, jeg er bare en svømmer og du er bare en svømmer.
Unnveig Aaserud Stokke
Jeg er Janet Frame eller noen andre. Jeg har nettopp spontanabortert et barn. Et resultat av første og eneste gang jeg lå med en mann. Jeg krøller håret mitt med rosa krøllruller. Jeg drømmer om å gi ut flere bøker. De skal anmelde dem i kultursidene i en eller annen avis. De skal skrive: fanger en ung kvinnes angst. Så skal de ta med alderen min, i et parentes. 44, 56, eller, kanskje, 78.
Kjære Oddmund F.J. Vaagsholm, Kanskje du vil tenke at dette er litt skummelt. Jeg fortalte min mor om dette brevet, at jeg skulle skrive det og muligens trykke det i en bok eller i et tidsskrift en gang. Det hender jeg går på biblioteket og sier til meg sjøl: «nå skal jeg låne en helt ny bok, en jeg aldri har lest før», men så ender jeg opp med å låne din bok og jeg leser den høyt mens jeg går gjennom byen der jeg bor. Jeg kan gjerne spille i jazzbandet ditt, Oddmund. Når du henviser til jenta di, later jeg som om det er meg, for ingen har kalt meg det før. På tross av de dårlige kritikkene du har fått liker jeg boka di, og jeg liker å lese den og føle stokken i magen, denne veggen jeg blir pressa opp mot. For jeg er så ung, men allikevel våkner jeg opp med stive ledd og tenker at det ikke ville opptatt meg på samme måte dersom det var noen mennesker her. Et menneske her.
Unnveig Aaserud Stokke
Unni Fossbakken
Å skille ut skadelige stoffer
Psykologen min skyter ofte blink. I dag traff han midt i kvalmesenteret. Pilene hans er et effektivt redskap for å skille ut skadelige stoffer. Ut veltet gamle padder, en slimål og festmiddagen fra nyttårsaften 2002. Erfaringsmessig er det viktig å holde seg unna alt organisk som føles klebrig. Inkludert herremåltid. Men spist er spist, så nå tar jeg bladet fra munnen og setter gullfugler til pynt. Jakt er mer enn matauk. Psykologen min nikker og stryker seg langsomt over den venstre vingen.
En annen død enn min
Jeg er død lenge før psykologen min skyter det første spørsmålet ut i lufta. Jeg prøver å forestille meg munnen hans som en pistol, men det nytter ikke. Det eksisterer ingen former. Ingen sirkler eller rammer der man kan velge å være innenfor eller utenfor. Skuddene er bare en strømning. Munnen hans er hverken munn eller våpen. Alt er flytende materie og bevegelse. Tanker. Jeg tenker på tjernet jeg badet i som liten. Mud derbunnen. De første svømmetakene og svelgingen. Munnen som snurpet seg sammen til ingenting. Jeg tenker på tilfeldighetene som gjorde at jeg ikke ble født som fisk, men psykologen min berører ikke temaet. Jeg undrer: Er vann mitt rette element?
Når tiden er ute, heller jeg de siste dråpene fra vannglasset foran bena hans. Jeg forsøker å gi ham noe som ligner en kniv, men hodet hans rister allerede.
Unni Fossbakken
56
57
Kenneth Lien
Filologen 02/12
Det Vilde Beist Eller snarere en dystopisk fremtidsvisjon
Kapittel 1. Den Flyktige Svale
Toget dampet og gikk, gjennom de dypeste daler, under de høyeste tinder, forbi de videste vidder. Å, hvor jeg skuet ut mot de snøkledde sletter! Akk, hvorledes jeg bevitnet de mest avskrekkende dype vann brøle der utenfor vinduet, mens toget dampet, og rullet forbi. Jeg var bundet til å ha de farligste tanker, tanker der skulle virke som slør for mitt visus. Jeg tenkte på mine opplevelser, på mine siste eskapa der. Et grufullt grøss gikk nedover min skjeve ryggrad. To herremend satt lenger nede i kupéen og diskuterte både det ene og det andre. Jeg kunne ikke la denne sjansen gå fra meg. Med et bykst tok jeg mine sjan glete ben fatt og marsjerte skranglete i deres retning. Jeg slang begge never med den tyngste kraft ned i bordflaten de satt rundt; et rungende smell fulgte. De to herremend skvatt til, de satte kaffen i vrangstrupen og korset seg for brystet. Jeg så ikke annet valg. Jeg slang på ny mine flate hender ned i bordflaten med dobbel kraft enn hva jeg hadde gjort bare sekunder før. «Hva er nå dette!?» hveste jeg ut i krakilsk tilstand. Før noen rakk å svare, hevet jeg stemmen og skrek ut, ja nærmest vrælte: «Hva er nå DETTE!?
Kenneth Lien Det Vilde Beist
58
Hørte jeg ikke I sitte her og konspirere!? Å jada, tror dere ikke jeg kunne høre deres giftige ord fra der borte?» Intet svar fulgte. Jeg reiste min knyttede neve opp mot taket og forbannet vår frelser. Jeg dro frem min nypolerte klinge og fektet mot imaginære fiender, ja, for å avdekke min maskulinitet. Men så kom de grufulle tankene. Ånei, hva var det jeg hadde gjort? Hva for harme hadde jeg voldet? Hva for konsekven ser ville følge mine desperate handlinger? Hvorledes kunne jeg la disse ting skje gang på gang? Jeg skalv og brakk meg i avsky, fråden sto. Jeg rev meg i håret og knelte, ja nærmest falt sammen på gulvet. «Gud, hvorfor har du forlatt meg!?» Jeg reiste meg og tok begge herrene i hånden og takket for meg. Jeg bukket dypt, slik som var skikk og bruk. Jeg gjorde noen vidunderlige gestikulasjoner for å vise mine gode manerer, for så å marsjere tilbake til mitt eget sete, like fast og bestemt som jeg hadde ankommet. Der satte jeg meg igjen for å stirre ut av vinduet. Ikke før jeg igjen hadde rukket å få øye på de høyeste tinde, kom konduktøren. «Å, vil I være så vennlig å la mig få beskue eres billett.» Jeg måtte reise meg i vill begeistring over denne fremmede konduk tørs sans for god etikette. «Slike manerer er sjelden kost,» proklamerte jeg og dro av meg mine sorte han sker, en etter en, for å ta konduktøren i hånden. Men han tok ikke dette godt. Før jeg visste ordet av det, smekket konduktøren meg i ansiktet med bak siden av sin klamme neve. Jeg ble slengt bakover i setet, meget forbløffet. «Slik synd, slik skam!» brølte jeg ut mens jeg på ny reiste meg. Men før mine ord var ytret ferdig smekket han meg til igjen så jeg falt tilbake på samme plass. «Her er ikke rom for alskens abligøyer, her er ikke rom for alskens virrvarr,» sa konduktøren bestemt. Slik en staut mann, slik en mann av handling! Jeg kunne ikke annet enn å tie stille i respekt. Jeg tok frem min falmende billett og plasserte den mellom to av den staute konduktørs fingre. «Jeg er deg underda nig,» hvisket jeg i full resignasjon. Her så det ut til at jeg hadde møtt min overmann.
59 Filologen 02/12 Kapittel 2. Legemsbeskadigelse av den femte grad
«Vanvidd!» ytret jeg ut i natten. Jeg var våknet opp fra mine drømmer. Kjeven var sår og skranglete etter konduktørens faste og bestemte behandling. Slik behandling var uvanlig i disse tider. Slik karakter, ja uten rom for kompromiss. Å, hvor det klødde, der det ildrøde avtrykket av denne Beskuer av Billeters ma gre fingre hadde møtt min hud. I bakgrunnen lød en påtrengende lyd av skinner der ble rullet på. Jeg var våknet nitti grader rett opp i sittende stilling, svett, så jeg i min neve, kunne bevitne mitt eget speilbilde. Hva var det jeg hadde drømt? Hvor befant jeg mig i denne stund? Jeg slengte opp skyvdøren til sovekupéen og hylte nedover vognen: «Si meg, hvordan kan vi med sikkerhet vite noe som helst om det vi kaller for virkelighet!?» Nesten før jeg hadde rukket å bekjent gjøre min eksistensielle krise, kom konduktøren småjoggende bort til min kupé. Nok en gang skulle hans klamme neve lære sig mitt kinn at kjende. Det gjallet et rungende diskant smell gjennom hele toget idet knokene sneiet lett om truten på meg. Å, hvor det sved. Før jeg falt i svime tok konduktøret godt tak i meg og la meg rolig ned i sengen. Med et ømt kyss på pannen messet han noen besvergelser over meg, pakket meg godt inn i dynen og strøk meg gjennom mitt pistrete hår. «Drøm søtt, min lille protesjé,» hvislet han i øret mitt så mustasjen hans kilte. Hva for drømmer var jeg på ny blitt dysset inn i? O, der så jeg de vidstrakte landskap, der så jeg de tårnende ruiner, der så jeg de kullsvarte, boblende hav. Der så jeg de gynekologiske undersøkelser, uten riktige hygieniske forhåndsregler. Der så jeg ufortollet gods. Der så jeg pulserende blemmer. Der så jeg forkalkede årer. Der danset jeg lett på fote, gjennom enger, der strakte sig mot horisonten. Jeg gjorde piruetter med armene strekt opp mot himmelen. Jeg hørte barnesang og latter. Jeg bevitnet de skrekkeligste tannhjul kverne. Der bar jeg vitne til snes med kontraband.
Kenneth Lien Det Vilde Beist
60
Christian Vadseth
du kan ta shabby chic sauce béchamel avril lavigne & alle de andre handlesenterpønkerne og sette dem vekk i kjeller og garasje vi kaster dere ut vi makter ikke mer vi vil ha ekte møbler hvit saus nina simone & lady sings the blues kom inn i varmen if you please
61 Filologen 02/12
Mammas nese, pappas hake.
Se, hun ligner deg og meg.
Men pappa har jo ikke hake. Han har åpen gane og pukkelrygg og sover i en dykkerklokke om natten.
Det er ikke en dykkerklokke, Yvonne, det er et dekompresjonskammer, og det hjelper mot svikten som tapper bukhulen min for det undertrykket som spiler opp lungesekkene mine sånn at jeg kan ha uhildet ventilasjon slik at jeg ikke går i karbondioksidnarkose samtidig som jeg metter hemoglobinet med oksygen.
Surstoff er livsnødvendig for alle pattedyr, men jeg må sjekke pulsoksymeteret en gang i timen så jeg ikke går i respiratorisk acidose eller får pneumothorax nå igjen.
Ikke hør på ham, Yvonne, han er bare for stolt til å være åpen om snorkingen sin. Dere mannfolk er altså så jævla pinglete, bare se på meg som nettopp har født.
62
63
Mille Linde
Filologen 02/12
Du kler av deg latteren, høyden, meg.
Du sier: så mye hadde jeg, så mye ga jeg bort, så mye fikk jeg igjen.
* Jeg gjør deg fremmed; det gjør deg lettere.
Du maler leppene rødere, mellom dem har du unnskyldninger.
* Med hendene i lommene, er mine kjærtegn forsnakkelser.
Du har spørsmål og flere smil.
Men jeg vet ikke om du er virkelig, eller bare en av mine fantasier.
64
Eline Aurlien Åse
Hun spurte om jeg ville være med ut i robåten. «Vær så snill, Ingrid,» sa hun. «Jeg vil så gjerne vise deg noe.» Jeg satte en finger ved avsnittet jeg hadde kommet til, løftet blikket og så på Åse. «Ja, men bare for en liten stund,» svarte jeg. Hun danset like opp og ned. «Takk, Ingrid! Takk!» sang hun, og sprang ut på kjøkkenet.
Jeg gikk etter henne, stilte meg i dørkarmen og så på mens hun fylte en kurv med sjokoladekjeks og plommer, en flaske saft og jordbærdrops. «Vi må dra nå,» sa jeg. «Før solen går ned.» «Jada,» svarte hun, og tok en bit av plommen. «De er ufattelig søte. Kjenn, Ingrid, så gode de er!» Hun rakte meg posen med plommer. De var solmodne og lilla i fargen. «Ikke nå,» sa jeg, og gikk ut av kjøkkenet.
Jeg fant fram en lett vindjakke og tok på meg de hvite tøyskoene. Deretter åpnet jeg ytterdøren, kjente den friske lukten av nyslått gress sige gjennom neseborene mine, og satte meg på trappen foran huset. Jeg så på beina mine. De var bleke, stilkete, og jeg likte ikke hvordan dongerishortsen foldet seg oppover
65 Filologen 02/12
lårene mine. Alle myggstikkene ble så synlige. Og jeg hadde tusenvis av dem. De sprang ut, lik små roseknopper, og ble større og større jo mer jeg klødde på dem. Åse kom ut på trappen og smilte fornøyd. «Jeg er klar,» sa hun, og stilte seg like foran meg. Hun grep etter armene mine. «Du har blitt solbrent på nesen,» sa jeg. «Du må smøre deg.» Hun tok et skritt ned fra trappen, lot kurven dingle inntil beina sine og myste med øynene mot den lave solen. «Det gjør vel ikke noe.» Jeg merket at hun var begynt å bli utålmodig. Jeg så det på fingrene hennes. Det klødde i dem. Det klødde i fingrene til Åse. «Kom,» sa hun til slutt. «Nå går jeg.» Hun vendte om, gikk nedover grusen og åpnet porten. Jeg visste jeg ikke kunne la henne dra ut med båten alene. Jeg visste jeg kom til å få høre det. Fra mamma. Fra pappa. Til og med fra tante. De ville alle si til meg at jeg var uansvarlig. Jeg reiste meg opp. Gikk etter henne, tok henne igjen der hun stod ved porten – fremdeles ventende – og nappet kurven ut av hånden hennes. «Kom,» sa jeg, og langet av gårde på den vesle stien som førte ned til tjernet. «Ingrid!» lo Åse og sprang etter meg. «Det var jo på grunn av deg jeg ville ut å ro. Jeg skulle vise deg noe, ikke sant? Husker du ikke?» «Jo,» svarte jeg, og skjøv unna langt siv og brennesle som kom i veien for oss. «Du skulle tatt på deg gummistøvler,» sa Åse. «Da brenner du deg ikke.» Jeg snudde meg og så på Åse. Hun hadde ikke gummistøvler hun heller.
«Man kan ikke ha på seg gummistøvler i båt,» sa jeg. «Det vet jeg vel,» svarte Åse, og smøg seg foran meg på stien.
Eline Aurlien Åse
66
Gulvet i båten var fylt med vann. Åse tok av seg skoene, gikk oppi båten og begynte å øse det ut med en isboks. «Det er så lite,» sa hun. «Det går fort.» Jeg tok av meg på beina jeg også. Den fuktige, svampete grunnen under føttene mine var kald mot huden. Det piplet brunt myrvann mellom tærne mine. «Hopp oppi,» sa Åse. Jeg gjorde som hun ba meg om; kløyv forsiktig over båtrekka og satte meg ned så fort jeg kunne. «Man skal ikke stå i båten,» sa jeg unnskyldende. Åse lo av meg.
Jeg løsnet fortøyningen, og skjøv oss ut på vannet. Åse ville ro. «Jeg vet hvor vi skal,» sa hun. «Du kan passe på kurven med mat.» Jeg nikket samtykkende. Selvsagt skulle Åse ro. En lyd av vellyst, barnlig latter – dyp romlighet – klukket under båtrekka idet vi glei over den blanke vannoverflaten. Vi var helt stille. Vi sa ingen ting. Ikke før Åse spurte om å få et bringebærdrops. Jeg ga henne dropset. Åse smattet, sugde på det, lukket øynene, blunket og rodde videre med stor iver. «Jeg elsker lørdager,» sa hun. «Det er sommerferie. Man merker ikke forskjell på dagene,» svarte jeg. «Det er lørdag hver dag,» sa Åse.
Jeg kunne se små perler i pannen hennes. Små perler av svette som glitret i lyset fra solen. Hun rodde fort. Fort og intenst, og jeg lurte på hvor hun ville ta meg. «Hvor skal vi hen?» spurte jeg etter en stund. «Vent og se,» svarte Åse. Hun smilte lurt, nesten lo. Jeg var blitt våt på føttene. «Åse,» sa jeg. «Åse, var det så mye vann i båten da vi drog ut?» Hun sluttet å ro. Lot årene hvile i åregaflene og så på meg. «Det vet jeg ikke,» svarte hun. «Det kan nok hende. Jeg er usikker.» «Vannet har gått over anklene mine» sa jeg. «Jeg er helt våt på skoene. Og på sokkene.»
67 Filologen 02/12
«Det kan hende det er et hull i båten,» svarte Åse. Hun satt ubevegelig. Helt i ro. «Da må vi øse det ut igjen.» Jeg forsøkte å reise meg, gripe etter isboksen, men ble ustødig med en gang jeg stod oppreist. Jeg satte meg derfor ned igjen. Spurte Åse om hun kunne gi meg den. «Isboksen,» sa jeg. «Send meg isboksen.» Åse så ikke på meg lenger. Hun så et helt annet sted. «Det er her,» sa hun. «Her?» «Det var dette jeg skulle vise deg.» «Vi vasser i vann. Gi meg isboksen, Åse.» Hun ga meg den ikke. Jeg reiste meg opp igjen, holdt fast i båtrekka og fikk fisket opp isboksen som lå og fløt i den andre enden av båten. «La det være,» hørte jeg Åse si. Hun snakket ikke til meg. Det kunne jeg merke. Jeg syntes det var skummelt når Åse ble slik. «Ro oss inn mot land igjen,» sa jeg, og begynte å øse ut vannet. «Det har passert anklene mine. Det er over anklene!» «Vi har god tid,» svarte hun. «Solen har ikke gått ned enda. Det sildrer langsomt inn.» «Åse,» sa jeg. «Åse!» «Det var dette jeg ville vise deg,» sa hun igjen. Hun bøyde seg over båtrekka. «Se alle vannliljene. Se alle de hvite vannliljene.» Jeg stanset opp. Så meg om. Det var vannliljer overalt. Jeg så dem slynge seg opp fra dypet. Fra mudderet. De hvite bladene som foldet seg ut fra den lyse, lyse gule kjernen.
Eline Aurlien Åse
Oddmund Kårevik Noko mjukt Ei forteljing
På mange måtar såg Peik på bussen som sin beste venn. Det var ingen han kjende så godt. Bussen som kvar dag frakta han dit han skulle. Alt kjende han. Rutetidene, fargen, lukta og lyden av bussdørene som opna seg. Den faste rytmen til bussen var blitt som hans eigen pust og puls. Dei to var blitt eitt. Kvar dag kl. 06.53 kom den lysegrøne bussen. Kvar dag satt Peik på det nestfremste setet med beina på hjulet. Nokre dagar høyrte han på musikk. Andre dagar stira han berre ut av vindauga. Når han skulle ha prøve, las han. Og rett som det var sovna han. Han vakna alltid opp med eit rykk, rett før Ryen. Rett ved T-banestallen. Det var eit problem med bussen. Det var Tobias. Tobias var 17, og gjekk ein klasse over Peik. Tobias hadde blondt, litt halvlangt hår. Høyrde alltid på mu sikk. Peik trudde kanskje ikkje Tobias visste kven han var. Sjølv om dei gjekk på same skulen og sjølv om dei tok same bussen. Sjølv om dei måtte sjå kvarandre minst ein gong kvar dag. Peik visste derimot veldig godt kven Tobias var. Det var det som var problemet.
Tobias var fin. Altfor fin. Og Peik blei varm og utilpass kvar gong han var i nærleiken. Dei snakka aldri saman. Kvar gong Tobias var der, blei Peik så nervøs at han ikkje ana kva han skulle seie. Skuledagen gjekk. Ganske fort i grunn. Peik slentra ned mot terminalen etter dagens dont. Ei heilt bestemt løype. Same kvar dag. Forbi tiggarane. Kanskje han kikka innom Narvesen på stasjonen. Eit blad han aldri turte kjøpa. Før han gjekk siste biten. I kø. Køane var eit eige kapittel. Når han reiste frå landet og inn til byen, var det ikkje noko system. Det var meir som kyr, som kom frå beitet. Dei sterkaste og kulaste trengte seg inn først, og dei svakaste til slutt. Peik var verken sterkast eller kulast, og det hendte at han ikkje fekk favorittsetet sitt. Men når bygdefolket skulle heim frå byen var det nett som om dagen hadde temma dei. Då var køen stram og streng. Dei som stod fremst kom inn først, og dei som stod bak kom inn til sist. Og viss nokon idiotar ikkje skjønte det, og prøvde å trenge seg inn fremst, blei dei fint bedne om å stille seg heilt bak. Peik hadde funne ut at om han kom cirka 8 minuttar før bussen skulle gå, så var han sikra å få plassen sin. Dei fremste marsjerte inn i bussen, som om dei eigde han. Og sette seg alltid langt bak. Muleg for å få eit visst oversyn. Ikkje visste Peik. Han hadde alltid undra seg over det. Kvifor dei let dei beste plassane gå. Ein fredagsettermiddag spaserte Peik ekstra seint nedover Karl Johan. Han var framme i god tid. Venta. Hendene bak ryggen, kvilande mot den skitne muren. Lukta av sot og sure sneipar. Peik snudde ansiktet sitt tilfeldig til sides. Plutseleg var han der. «Hei» sa Tobias … «Hei …» svara Peik. Heilt forfjamsa. Såg ned på skoa. Såg opp igjen. Såg mot Tobias. Tobias smilte. Til han! «God tid du òg?» «Eh, ja. Eg nådde ikkje den … eg hadde tenkt …»
Oddmund Kårevik Noko mjukt
Peik kjente at han blei raud i kinna. Nei! Ikkje raud i kinna. Ikkje no! Vanleg, vanleg, heilt normal … Så skjedde det noko. Den tjukke mannen kom. Han skulle ha plassen sin. Skulle alltid stå fremst. Uansett!
Peik berre gjekk. Såg ned på skoa, igjen. Såg opp. Såg bort. Tobias. Han høyrde på musikk no.
Tobias og Peik. Peik og Tobias.
Han smakte på namna. Korleis dei passa i lag. Kva som skulle komme først, og kva som skulle kome sist. Peik og Tobias bestemde han seg for. Sjølv om det kanskje var uhøfleg å setje sitt eige namn først. Det var så hardt og kort. «Tobias» var langt og mjukt. Han ville pakke sitt eige inn i det. Somme tider på bussen, forsøkte Peik å kle av Tobias. Plagg for plagg fantaserte han bort. Men han fekk aldri eit heilt klart bilde. Berre at magen var overras kande brun, og sterk. Han klarte aldri å bestemme seg for om det var eit kvitare felt der boxeren begynte. Eller om heile Tobias var like brun. Framme, som bak.
Peik såg for seg at dei kunne bli vener. Dei to. Beste-
vener
. Han og Tobias. Kanskje dei kunne gjere ting saman. Gå på kino. Kanskje spele gitar. Eller dra på nattlege bad. På sommaren. Fiska litt først, laga bål og bada nakne.
Nei, kva i alle dagar var det han tenkte!
Det var om natta fantasien var sterkast. Då var dei ofte ute og svømte. Vatnet var varmt, og lufta var varm. Det var nesten like varmt i lufta som i vatnet. Eller kanskje litt varmare i vatnet. Men det var ein varm vind. Så når dei kom opp frå vatnet, kunne dei legga seg på berget og lufttørke. I draumen kunne Peik sjå heile Tobias. Han såg og såg og såg. Og han var heilt sikker på at han aldri hadde sett noko så vakkert før. Men så vakna han alltid opp med eit rykk, og bildet forsvann.
Peik visste ikkje kva som skulle til. Korleis kunne han gjere seg sjølv interessant? Det såg så lett ut for alle andre. Dei berre snakka. Heilt naturleg, som om dei ikkje hadde gjort anna. Men Peik visste ikkje kva han skulle seie. Kva sa ein eigentleg til folk ein ville vere ven med. Kva seier du til sånne du vil bada naken med? I Peik sin klasse hadde gutane og jentene vore forelska og kjærastar med kvarandre sidan dei gjekk i fjerde. Men aldri i han. Han visste ikkje kva det var. Om det var godt eller vondt. Det han visste, var at Tobias gjorde noko med han. Noko mjukt. Han gjorde sånn at Peik vart usikker på kor magen hans slutta, og beina begynte. Ein dag var ikkje Tobias der. Tobias var borte. Den første bussen gjekk utan han. Peik kjende eit søkk av skuffelse. Som om han visste at han aldri ville få sjå Tobias igjen. Det kjendest ut som om det hadde gått hol på heile Peik. Lufta seiv sakte ut. Han tok på seg solbrillene. Satt seg på det nestfremste setet. Peik og bussen. Bussen og Peik. Teite bussen. Idiotiske bussen. Tolmodige bussen. Som ikkje svikta. Berre var der.
Oddmund Kårevik Noko mjukt
74
Eirin Gundersen
1.
oldingen i kina som ikke lenger gjenkjenner ansikter, jenta i atten sytti tre som lurte på hvordan vi kom til å bli, en mann med krøller og hvit skjorte som står opp og går på jobb i new york. hvordan støvet faller i loftsleiligheten hans når sola slipper inn. hvordan vannet fortsetter å dryppe når han er ferdig å pusse tenner. hvor han jobber, hva han har gjort, hvor han kommer fra. hvem som elsker ham. at de ennå ikke har møtt hverandre. at hun ruller seg i gresset i nepal, strekker hendene opp mot himmelen og forestiller seg en melkekartong som går ut på dato, akkurat nå, i kjøleskapet hos et gammelt ektepar i utah.
75 Filologen 02/12
2.
noen ganger prøver vi å forestille oss hvordan det må være å renne, som vann gjennom sluket i en vask, ned gjennom røra i veggen, flere etasjer, vi lager lyd, lik regnet når det samler seg i takrennene. kanskje finnes det mennesker i bygningen; en mann i tredje etasje som ikke lenger får sove. han våkner om nettene, står opp og stiller seg inntil den gamle tapeten, lytter, bekymrer seg mens vi fortsetter å renne, hele tiden renner vi, nedover, gjennom kloakken og ut på den andre siden, hvor vi renses, filtreres eller tørker ut som brennmaneter langs en strandkant i september.
Eirin Gundersen
76
3.
vi skulle vært blodkar som ryker i hverandres øyne. synkronsvømmere ute av takt og hjerter som sakte slutter å slå. vi skulle drukket saft fra gjennomsiktige og bløte plastflasker, kjent hjelmen stramme under haka og syklet i nedoverbakker. vi skulle tryna i den skråningen vi var så sikre på og hylt med hendene fulle av skrubbsår. som astronauter fanget på land; alltid tiltrukket tyngdekrafta, aldri bevisst vår egen vekt.
77 Filologen 02/12
4.
jeg vil være hu andre dama hu du tenker på når du går hjem ulykkespiken som mister handleposen på t-banen og blir lagt merke til henne vil jeg være edith piaf når hun lærer å ikke snakke gatefransk edie sedgwick i dylans leopard-skin pillbox-hat jeg vil være b-sida på den første singelen til et band som bare du og kompisene dine veit om
Eirin Gundersen
78
Rita K. Klausen Jeg har sluttet å frisere kjønnshårene
Jeg har sluttet å frisere kjønnshårene. Før kunne jeg klippe, barbere, lage hjerter, bleke og farge. Jeg pleide å stirre i smug på kvinnene i dusjen på svømmehallen. Så mange ulike kvinnekjønn. Ikke bare forskjellige kvinner eller kropper, men også kjønn. Jeg lette etter inspirasjon i variasjonene, fargene og luktene. Hvorfor jeg sluttet? Jeg vet ikke. Følelsen kom snikende gradvis og plutselig var det bare der. Jeg husket ikke lengre at jeg hadde en kropp nedenfor hjertet. Jeg var fylt av noe annet, en rastløshet og uro. Som bandt og forbandt, ryddet og vasket unna det som det ikke var plass til. Jeg tok til meg vanen å drikke for mye og for tett. Hvis jeg kunne fremstå som overstadig beruset ville den hamstergnagende rastløs heten roe seg til små kyss mot pannen. I lettelsen over å trekke oppmerksomheten bort fra lengselen, og mot den tunge, snart gamle kroppen min, ville jeg falle over setet i drosjen etter stengetid.
Jeg glemte at jeg hadde stått på alle fire på ut vaskede stretchlaken og hylt om mer, mer, mer. Vridd meg, svett, sammen med menn jeg ikke kunne navnet på eller visste hvor kom fra. Sunget Randi Hansen av full hals mens jeg tredde det svarte kondomet på den harde penisen. «Hvis æ fikk være sola di.» Du skulle
Rita K. Klausen
aldri fryse, og jeg skulle bare varme deg denne ene gangen. Herlige svisker, skrukkete punger. Sengetøyet av, flerret i lyst. Med vrikkende hofter, knakende sengebunn og Korea-panel på soveromsveggen. Damp på vinduene. Inn og ut. Beina opp mot noens hals. Parrende hunder. Lyden av luft inne i skjedeveggen. Kvekk, kvekk. Nå ser jeg i en annen retning, lukker øynene. Jeg spiser loff og tenker at jeg ligner mer og mer på Anne B. Ragde. Jeg er som en desperat trønderkvinne som gulper obskøniteter med tobakk og nevroser i munnvikene. Knadd inn i leopard-buksedrakter og selvfølgeligheter. Men da burde jeg vel vært full av vulva-vulkaner og vellyst tytende ut av alle kropps åpninger?
Kanskje er ikke Anne slik. Kanskje er hun en øm og varm kvinne som lever et liv med cottage cheese og fast partner. En som kjenner henne, og lar henne være som hun er. Som ikke forsøker å tråkke henne ned med fraser om følelser og nedstemthet, før han strekker hånden til henne og spør henne om hun vil snakke om det. Snakke om hva da? Om vektproble mene og at hun aldri kler av seg foran speilet mer? Det har kommet; dette fettlaget som legger seg som et ekstra lag nederst på magen, som en for vid genser jeg har tatt på meg. Alderen, alvoret, tyngden. Jeg står med nesen mot speilet, stirrer inn i porene og rynkene og lurer på hva det var som skjedde.
81 Filologen 02/12
med, ta kontakt og bli med! får muligheten til å få noe mer ut av studietiden din. Møt tri få gode venner og bli med på våre mange interne ar Påmeldingslapper og mer info finnes på ht no eller i baren på Uglebo.
høyst unødvendig kunn- sk Ta med et par venner og bli med.
moro. Uglebo er drevet av Filologisk F Norges eldste fakultets- forening. Hvis du har lyst til å være med og stå bak baren, lage vafler og kaf besørge god PR, være quizmaster Filologen eller være med på noe av det andre mor Uglebo er et hjem for ugler Bugges hus: ned trappen og til venstre. K Opplev god musikk (ho åpent hver fredag, fra 18 til 02.
Uglemor K
Uglebo
Filologisk forening
å sørge for at studentenes stemme blir hør om at alle er velkomne på våre møter med HFSU eller fakultets- styrerepresentantene, kommer du frem enten ved e-post til hfsu@ hf fakultets studentutvalg (HFSU) er det øver (HF). å jobbe med fagpolitikk opp mot fakultetsledel- sen, og sammen med studentrepresentantene i fakultetsstyret blant annet arbeide for å forbedre kvaliteten på studietilbudene ved HF som Rådet for studiesa- ker miljøutvalg (LAMU). I disse org evaluering av studiepro- grammene, oppret
HFSU
88 HFSU
89 Bidragsytere Filologen 02/12
Anders Vik f. 1988, studerer filosofi og liker å se på stjernehimmelen Anne Dorte Lunås f. 1982, jobber i NRK P3 Dokumentar og bor i Trondheim. Har gått på Aschehoug forfatterskole og ellers studert filosofi, film, litteratur og journalistikk.
Christian Vadseth f. 1985, studerer allmenn litteratur vitenskap.
Eirin Gundersen f. 1990, bor i Oslo og studerte ved Forfatterstudiet i Bø i fjor.
Eline Aurlien f.1990, studerer ved Forfatterstudiet i Bø. Ingrid Marie Bragdø f. 1990, studerer oversetting og interkulturell kommunikasjon.
Judith Dybendal f. 1990, kommer fra Porsgrunn og er elev ved Skrivekunstakademiet i Hordaland.
Kathleen Rani Hagen f. 1988, studerer litteraturvitenskap i Bergen.
Kenneth Lien f. 1991, fra Lillehammer, studerer filosofi. Lene Byberg f. 1981, tekstilkunstner og designer. Utdannet fra Royal College of Art, bor i København.
Linda Utstøl f. 1990, har tidligere gått forfatter- studiet i Bø. Bor nå i Oslo. Fattigste på Frogner.
Maia Kjeldset Siverts f. 1991, studerer psykologi, men klenger seg fortsatt til HF i ledige stunder, og tenker å fortsette med «deltidsstudier» der… Lengter stadig etter et språk som kan romme kroppen.
Mariann Aaland f. 1981, har studert ved Forfatterstudiet i Bø og Tromsø.
Mille Linde f. 1989, tar en bachelor i estetiske studier. Oddmund Kaarevik f. 1978, frå Stord, student ved Norsk barnebokinstitutt si forfattarutdanning.
Rita K. Klausen, Gammel, stipendiat i humanistisk helseforskning. Sivert N. Nesbø f. 1982, redaktør for skriftserien Ir, cellist i Karen Skog Orkester. Bur i Bergen.
Unni Fossbakken f. 1957, jobber som fagleder i Alna midtre barnehageenhet, Oslo. Skriver noe på nettforum; Diktkammeret og Under overflaten. Livsbejende og glad i farger.
Unnveig Aaserud Stokke f. 1990, gikk forfatterstudiet i Bø 2010/2011. Nå roter hun seg stadig bort på Blindern i et forsøk på å lære om tverrfaglige kjønnsstudier, men er mer opptatt av å synge på trikken (og egentlig alle andre steder). Ylva Wærenskjold f. 1988, tidligere student ved forfatter studiet i Bø og forfatterstudiet ved Kunstakademiet i Tromsø, studerer og bor for tiden i Oslo.
Bidragsytere
90 Redaktør
Silje Osnes Ulstein
Medredaktør
Eivor Mæland
Redaksjonssekretær
Torunn Johansen
Lyrikkansvarlige
Nikolai Fullman Tuva Maria Engdal
Korrekturansvarlig
Karen Marie Hokholt Sagafos
PR-ansvarlig
Camilla Holm
Øvrige Redaksjonsmedlemmer
Carline Tromp Erlend Tårnesvik Dreiås Johanne Stende Marit Rasmussen Maria Nedregård Vigdis Nybø
Eksterne korrekturlesere
Ingrid Isberg Jon Fjellstad Marit Asheim
Illustrasjoner
Lene Byberg
Form
Eller med a
Trykk
07-Gruppen
Opplag
2000 Filologen P.b. 106 Blindern 0314 Oslo [email protected]
www.filologen.no
Filologen utgis med støtte fra Norsk Kulturråd Fire utgivelser i året Filologen mottar gjerne tekster på [email protected]
Filologen er ikke ansvarlig for manuskripter som ikke er bestilt ISSN: 0807-9250
Tema for neste nummer er
Helvete
Vi ønsker oss først og fremst essayistikk, artikler, notater og annen sakprosa til dette nummeret.
Send inn til
Frist: 1. september Mer informasjon kommer på
www.filologen.no
Anmeld en bok, film, plate, konsert eller et teaterstykke! Filologen kan skaffe anmelder eksemplar eller betale billetten. Ta kontakt på
Filologen 02/12 Ikke skriv om det her
av Ylva Wærenskjold
Variasjoner
dikt av Anne Dorte Lunås
Tekstkropper
dikt av Maia Kjeldset Siverts
Utdrag
fra en novelle av Mariann Aaland
Beta
novelle av Anders Vik
Ikke alles tid
korttekst av Kathleen Rani Hagen
Tre dikt
av Judith Dybendal
Dikt og kortprosa
av Linda Utstøl
Skårgangar
manusutdrag av Sivert Nikolai Nesbø
Mørkeblått
av Ingrid Marie Bragdø
Kortprosa
av Unnveig Aaserud Stokke
To kortprosatekster
av Unni Fossbakken
Det Vilde Beist
av Kenneth Lien
To dikt
av Christian Vadseth
Dikt
av Mille Linde
Åse
novelle av Eline Aurlien
Noko mjukt
fortelling av Oddmund Kaarevik
Kortprosa
av Eirin Gundersen
Jeg har sluttet å frisere kjønnshårene
kortprosatekst av Rita K. Klausen
www.filologen.no