Transcript - En analyse av aktuelle trender i internasjonal våpenhandel

- En analyse av aktuelle trender i
internasjonal våpenhandel
Skrevet av Alexander Harang
Utgitt av Norges fredslag, april 2013
Innholdsfortegnelse
Innledning
Forkortelser
Del 1: Det globale militære forbruk
…s 5
USA og Vest Europa ned – resten opp
Utviklingen i verdens militære utgifter per region 2010 til 2012
Tabell 1: Utviklingen i verdens militære forbruk pr region 2011-2012
Del 2: Verdens atomvåpen
…s 8
Pågående modernisering av verdens atomvåpen
USAs atomvåpenutvikling
Russlands atomvåpenutvikling
Storbritannias atomvåpenutvikling
Fransk atomvåpenutvikling
Kinas atomvåpenutvikling
India og Pakistans atomvåpenutvikling
Israel og Nord Koreas atomvåpenutvikling
Kostnadene av verdens atomvåpen
Figur 1: Kostnader tilknyttet atomvåpenhold som andel av totalkostnad
Verdens atomvåpen koster 105 milliarder USD per år
Tabell 2: Militære utgifter til verdens atomvåpenhold oppgitt i milliarder USD
Del 3: Global våpenflyt
…s 16
SIPRIs statistikk over verdens våpenhandel
Våpenhandelens volum 2003-2012
Figur 3: SIPRIs trendfigur for verdien av verdens våpenleveranser pr år
Utviklingen i global våpenhandel i to femårsperspektiv
USAs våpeneksport
Figur 4: Mottakere av USAs våpeneksport pr region i perioden 2008-2012
Russlands våpeneksport
Figur 5: Mottakere av Russlands våpeneksport pr region i perioden 2008-2012
Tysklands våpeneksport
Figur 6: Mottakere av Tysklands våpeneksport pr region i perioden 2008-2012
Frankrikes våpeneksport
1
Figur 7: Mottakere av Frankrikes våpeneksport pr region i perioden 2008-2012
Kinas våpeneksport
Figur 8: Mottakere av Kinas våpeneksport pr region i perioden 2008-2012
De største våpenimportørene
Figur 9: Regionenes andel av verdens våpenimport i perioden 2008-2012
Del 4: Nord og Sør i våpenhandelen
…s 26
Kategorisering av i-land og u-land
Generelt om trender i Nords våpeneksport til Sør
Figur 10: Prosentvis vekst i våpenimport fra 2007-2007 til 2008-2012
Afrikansk opprustning gjennom økt våpenimport
Figur 11: Fordeling av Afrikas våpenimport i perioden 2008-2012
Figur 12: Vekst i verdien av afrikansk våpenimport fra 2004-2007 til 2007-2012
Asias våpenimport
Figur 13: Asia og Oseanias våpenimport 2008-2012
Økende våpenleveranser til Latin Amerika
Europa importerer mindre våpen
Våpenleveransene til Midtøsten
Del 5: Avtaler om fremtidige våpenleveranser fra Nord til Sør
…s 35
Figur 14: Eksportørenes andel av avtaler om fremtidig leveranser av våpen inngått
i perioden 2008-2011
Figur 15: Eksportørenes andel av avtaleverdien for avtaler om våpenleveranser til
utviklingsland inngått i perioden 2008-2011
Kontraktsinngåelse om leveranser fra Nord til Sør
Oversikt over avtaleverdi for fremtidige våpenleveranser til utviklingslandene
Tabell 3: Verdi av avtaler om leveranser av våpen til utviklingsland inngått 2004-2011
målt i konstante 2011 dollar, oppgitt i 1000 USD
Nords avhengighet av våpenmarkeder i Sør
Tabell 4: Våpeneksportørenes totaleksport og andel av denne som går til Sør i
perioden 2008 til 2011
Konklusjon
…s 41
2
Forkortelser
GDAMS: Global Day of Action on Military Spending
SIPRI: Stockholm Peace Research Institute
IPB: International Peace Bureau
CRS: Congressional Research Service
BRICS: Brasil, Russland, India, Kina og Sør Afrika
USD: Amerikanske dollar
UAE: De Forente Arabiske Emirater
JSF: Joint Strike Fighter
OECD: The Organisation for Economic Co-operation and Development
IPS: Inter Press Service
UPI: United Press International
ACA: Arms Control Association
IPPNW: International Physicians for the Prevention of Nuclear War
NFL: Norges fredslag
3
Innledning
Denne rapporten analyserer global våpenflyt i lys av verdens militære forbruk.
Formålet med rapporten er å belyse trender i det globale våpenmarkedet, med
særlig fokus på Nord- Sør perspektivet i våpenhandelen. Rapporten søker
primært å bidra til forskningsformidling på feltet, og er ment å være et verktøy
for videre fredsarbeid innen tematikken nedrustning for utvikling.
Rapporten utgis 15. april 2013 i anledning den internasjonale aksjonsdagen mot
militært overforbruk – Global Day of Action on Military Spending (GDAMS). Dette
er en årlig internasjonal aksjonsdag, etablert av International Peace Bureau i
2011. IPB er paraplyorganisasjonen for den tradisjonelle fredsbevegelsen
internasjonalt, hvor også Norges fredslag er aktive. Under GDAMS vil hundrevis
av folkeopplysningsarrangement om verdens militære overforbruk finne sted i
mer over 80 land. Denne rapporten er også et resultat av godt samarbeid med
Stockholm Peace Research Institute (SIPRI), som har delt sin data om verdens
militære forbruk i 2012 med forfatteren av denne rapporten før denne
statistikken offentliggjøres i medio april 2013.
Denne rapporten er delt inn i fem deler. Først gis en oversikt over verdens
militære forbruk, og hvordan dette forbruket fordeler seg globalt i perioden fra
2010 til med 2012. I andre del gjennomgås alle pågående atomvåpenprogram og
kostnadene av disse. Deretter gis en oversikt over verdens våpenhandel sett fra
de største våpeneksportørene og våpenimportørene sin side. Fjerde del handler
om Nord- Sør dimensjonen i den internasjonale våpenhandelen. Her analyseres
utviklingslandenes våpenimport, og hva denne har å si for den globale våpenflyt.
I den femte og siste delen av denne rapporten analyseres avtaler om fremtidige
våpenleveranser som er inngått mellom 2008 og 2011, og hva disse kan fortelle
oss om forholdet mellom Nord som våpeneksportør og Sør som våpenimportør i
tiden som kommer.
Rapportens hovedfunn er at utviklingslandene i økende grad er på
mottakersiden i den internasjonale våpenhandelen. Mer enn 80 % av det
krigsmateriellet som i dag omsettes internasjonalt er det faktisk Sør som betaler
for. Det militære forbruket er også i kraftig vekst i både Afrika, Latin Amerika,
Asia og Midtøsten. Dette gir seg utslag i et økende internasjonalt marked for
våpen, og befester Sør som det viktigste våpenmarkedet for Nord å betjene.
Et overordnet mål i fredsarbeidet mot militarisme og krigsprofitt bør etter
forfatterens mening også være av utviklingspolitisk karakter. Det å bidra til å
frigjøre midler fra militært overforbruk til utviklingsfremmende innsats kan
være en god rettesnor i dette arbeidet. Undertegnede håper dermed at denne
rapporten kan være til særlig nytte for slikt fredsarbeid i tiden som kommer.
Rapporten er finansiert med støtte fra Norad.
4
Del 1: Det globale militære forbruk
Gjennom 2000 -tallet har vi sett en historisk høy vekst i det militære forbruket.
Mens verdens militære forbruk beløp seg til 1 000 milliarder USD1 i 2001, var
tilsvarende tall for 2011 hele 1 738 milliarder USD. I løpet av dette tiåret erfarte
altså verden en vekst i det militære forbruket på omtrent 70 %. Denne veksten
har flatet ut siden 2010, men om vi nå har nådd en historisk topp i det militære
forbruket er det fortsatt for tidlig å konkludere.
Ifølge SIPRIs statistikk over verdens militære forbruk fra 15. april 2013, beløp
dette seg i 2012 til 1 750 milliarder USD. Grunnet svekkelse av dollaren i 2012
indikerer dette en nedgang fra foregående år, hvor forbruket altså var 1 738
milliarder 2011 dollar. Dermed var 2012 det første år med nedgang i det globale
militære forbruket siden 1998. Om vi analyserer SIPRIs funn ut fra kroneverdi
gir imidlertid den samme statistikken et bilde av fortsatt vekst. I 2011 dollar var
altså det militære forbruket ifølge SIPRI på 1 738 milliarder 2011 dollar2, altså
tolv milliarder mindre enn 2012 estimatet målt i 2012 dollar. Måler vi disse
dollarstørrelsene til årsgjennomsnittet for kursen mot den norske kronen i de to
årene, beløp verdens militære forbruk seg i 2011 til 9 746 milliarder kroner,
mens tilsvarende tall for 2012 var på 10 187 milliarder kroner.3
USA og Vest Europa ned – resten opp
Den marginale nedgangen i verdens militære forbruk i 2012 har en enkel
hovedforklaring; Vesten, og da i særdeleshet USA, har måttet redusere sine
militære utgifter som følge av budsjettkrisene som har herjet i denne delen av
verden siden 2011. I resten av verden vokser det militære forbruket.
I USA faller utgiftene til Afghanistan og Irak krigene i 2012. I tillegg reduseres
forsvarsbudsjettet som følge av Budget Control Act. I Europa er det hovedsakelig
i sør hvor forsvarsbudsjettene reduseres i 2012. I Øst Europa, og særlig i
Russland, øker imidlertid de militære utgiftene markant i 2012.
I Midtøsten og Nord Afrika øker også de militære utgiftene sterkt i 2012. Denne
utviklingen er delvis drevet frem av økte oljeinntekter i regionen, våpenkappløp i
Maghreb og mellom Gulf statene og Iran, og ettervirkninger av den arabiske
våren i 2011. Også i Mellom Amerika vokser de militære budsjettene kraftig i
2012, mens Sør Amerika og Asia erfarer en mindre vekst i forsvarsbudsjettene.
Dette ut fra en dollar kurs som tilsvarer 2010 USD
SIPRI Yearbook 2012, side 147
3 Ifølge Norges Bank var gjennomsnittskursen i 2011 for en USD 5,6074 og tilsvarende i 2012
5,8210. Se: http://www.norges-bank.no/no/prisstabilitet/valutakurser/usd/aar/
1
2
5
Utviklingen i verdens militære utgifter per region 2010 til 2012
I Latin Amerika øker det militære forbruket fra 2011 til 2012. Denne regionen
erfarte også vekst fra 2010 til 2011, dog mindre enn SIRPIs data for sist år viser.
Hele fem stater i Sør og Mellom Amerika økte sine militære utgifter mer enn 10
% i reelle tall i 2012, mens bare tre stater økte tilsvarende i 2011. Ingen land i
regionen reduserte sitt militære forbruk med 10 % eller mer i 2012, mens tre
stater i regionen gjorde nettopp det i 2011. De fem statene som brukte mest på
militære i 2012 i regionen var de samme som i 2011.
Tabell 1: Utviklingen i verdens militære forbruk pr region 2011-2012
Region
Endring i mil.
forbruk fra
2011 til 2012
De fem statene med
størst mill forbruk i
regionen i 2012
Latin
Amerika
Moderat
økning
Brasil, Colombia,
Mexico, Chile og
Argentina
Afrika
Liten økning
Midtøsten
Betydelig
økning
Asia &
Oseania
Moderat
økning
Europa
Liten
nedgang
De statene per region som
øker og minker mest fra
2011 til 20124
Øker >10 %: Paraguay,
Venezuela, Nicaragua,
Peru og Colombia
Minker >10 %: Ingen. >5 %
El Salvador, Jamaica og
Ecuador
Algerie, Sør Afrika,
Øker >10 %: Zimbabwe,
Angola, Marokko, Libya Mauritius, Ghana, Tunisia,
Elfenbenskysten, Malawi,
Algerie, Demokratiske
Republikk Kongo,
Seychellene og Burkina F.
Minker >10 %: Uganda, Sør
Sudan, Lesotho og Nigeria
Saudi Arabia, UAE,
Øker >10 %: Oman, Saudi
Israel, Iran, Irak
Arabia og Kuwait.
Minker >10 %: Ingen. >5 %
Irak og Egypt
Kina, Japan, India, Sør- Øker >10 %: Vietnam,
Korea, Australia
Kazakhstan, Mongolia,
Indonesia og Øst Timor
Minker >10 %: Afghanistan
Russland, Storbritannia, Øker >10 %: Ukraina,
Frankrike, Tyskland,
Estland, Bosnia
Italia
Herzegovina og Russland
Minker >10 %: Ungarn,
Portugal, Slovenia og
Spania
6
I Afrika fortsatte veksten i det militære forbruket i 2012. De fem statene med
størst militært forbruk i verdensdelen dette året var Algerie, Sør Afrika, Angola,
Marokko og Libya.5 Denne listen er lik tilsvarende for 2011, bortsett fra at Libya
har kommet inn og erstattet Nigerias plass på listen i 2012.
Blant de afrikanske landene hvor de militære utgiftene stiger med mer enn 10 %
er det kommet til noen nye land i 2012 i forhold til 2011. Disse er Mauritius,
Elfenbenskysten, Malawi, Ghana, Tunisia, Seychellene og Burkina Faso. Av de
statene som foregående år erfarte vekst i det militære forbruket på mer enn 10
% er det bare Madagaskar og Nigeria som ikke vokser tilsvarende i 2012. Det er
bare fire afrikanske land som minker sitt militære forbruk med mer enn 10 % i
2012, mens det tilsvarende i 2011 var seks afrikanske land.
I Midtøsten ser vi at den sterke veksten i militært forbruk fortsetter i 2012. Mens
Oman, Saudi Arabia og Kuwait øker sitt militære forbruk med mer enn 10 %, er
det ingen land i regionen som reduserer sine militære utgifter tilsvarende. De
fem statene i regionen som bruker mest penger på sitt militære forbruk er i 2012
er Saudi Arabia, De Forente Arabiske Emirater, Israel, Iran og Oman. Dette er de
samme som i 2011, bortsett fra at Irak har fått sin plass erstattet av Oman.
Også i Asia og Oseania fortsetter det militære forbruket å vokse. De fem statene
med høyest militært forbruk i regionen er fortsatt de samme som i 2011; Kina,
Japan, India, Sør Korea og Australia. Landene som øker sitt militære forbruk med
mer enn 10 % i 2012 er Vietnam, Kazakhstan, Mongolia, Indonesia og Øst Timor.
I Asia er det særlig interessant å merke seg Indias utvikling. India har i dag et
forsvarsbudsjett på hele 46,8 milliarder USD, og har Asias største militære styrke
nest etter Kina. India har i dag verdens syvende største militære forbruk, og har
over de siste fem årene (2007-2012) vært verdens største våpenimportør.6
Ifølge Janes Defence vil Indias militære forbruk vokse seg forbi Japan, Frankrike
og Storbritannia innen 2020, slik at landets militære forbruk da blir det fjerde
største i verden. Da India har betydelig konfliktpotensial ovenfor sine naboer i
øst - Kina, og i vest - Pakistan, er det pågående rustningsmønstre i India viktig å
følge tett i tiden fremover. På den uavklarte grensen mot Kina pågår en betydelig
opprustning fra kinesisk hold i disse dager. Den langt mer intense
grensekonflikten mot Pakistan i Kashmir er mer kjent, men også denne
konflikten har i senere tid bidratt til markant opprustning fra Indias side.
Europa er den eneste verdensdelen hvor det militære forbruket synker i 2012.
Nedgangen er imidlertid marginal. De fem statene som bruker mest på det
militære i regionen forblir de samme som i 2011, mens de landene som kutter
mer enn 10 % i sine militære utgifter er Ungarn, Portugal, Slovenia og Spania.
Her er kun listet de stater som enten øker eller minker sitt militære forbruk med 10 % eller mer
i perioden.
5 Det er mulig at Sudan skulle vært på denne topp 5 listen, men det landet har ikke SIPRI
fullstendig statistikk for å inkludere i denne sammenheng.
6 The Economist: ”Briefing: India as a great power”, 30. mars 2013
4
7
Del 2: Verdens atomvåpen
I 2012 hadde ni stater atomvåpen i sine arsenal. Disse var USA, Russland,
Storbritannia, Frankrike, Kina, India, Pakistan, Israel og Nord Korea. Samlet
hadde disse ca 4 400 operasjonelle atomvåpen i sin besittelse. Nesten 2000 av
disse igjen ble holdt i høyeste beredskap.7 Om man heller teller samtlige
atomstridshoder i verden, det vil si de som er operasjonelle, i reserve, i deler og
ikke-armerte er det ca 19 000 atomvåpen i verden.
Pågående modernisering av verdens atomvåpen
På tross av all retorikk fra atomvåpenstatene8 om at man ønsker å tilstrebe en
verden uten atomvåpen, forbereder de seg alle på en verden med atomvåpen.
USA og Russland har gjennom 2012 drevet store moderniseringsprogram for
sine atomvåpen. Gjennom disse moderniseringsprogrammene utvikler statene
nye atomstridshoder, leveringssystem og dertil produksjonsfasiliteter. Samtidig
som USA og Russland reduserer sine atomstyrker i henhold til Nye START
avtalen fra 2010 ser vi altså at nye atomstridskrefter som ikke reguleres av
denne avtalen utvikles. Alle de øvrige atomvåpenstatene; Storbritannia,
Frankrike og Kina, er enten i ferd med å utplassere nye atomvåpen eller har
erklært at de vil gjøre nettopp det i overskuelig fremtid. Vi vet også at India og
Pakistan har utvidet deres atomstyrker over det siste året. Israel synes på sin
side å avvente videre atomvåpenutvikling i lys av utviklingen i Iran. Israel kan
allikevel sies å bedrive modernisering av sin atomvåpenstyrke ved at de utvikler
ny leveringsteknologi for sine atomvåpen, og da er særlig utskytning fra ubåter
aktuelt.
Over det siste året har USA, Frankrike og Storbritannia frigjort viktig
informasjon om sine atomvåpenarsenal. Utviklingen i Russland går dessverre i
motsatt retning. Også Kina praktiserer langt mindre åpenhet om sitt
atomvåpenprogram enn de vestlige atomvåpenstatene. Statusen for
atomvåpnene som besittes av de fire landene med atomvåpen som ikke er
definert som atomvåpenstater i Ikkespredningsavtalen, det vil si Israel, India,
Pakistan og Nord Korea, er igjen langt mindre kjent enn de øvrige.
USAs atomvåpenutvikling
USAs moderniseringsprogram for atomvåpen dreier seg i korte trekk om
utvikling av nye atomstridshoder, ny leveringsteknologi og etablering av nye
produksjonsfasiliteter for bygging av nye atomstridshoder. Over det neste tiåret
vil hele 214 milliarder USD brukes på å bygge ut eller utvikle en lang rekke nye
SIPRI Yearbook 2012, side 307
Atomvåpenstatene er de statene som har lov til å ha atomvåpen ifølge ikkespredningsavtalen
fra 1968, dvs USA, Russland, Storbritannia, Frankrike og Kina.
7
8
8
leveringssystemer. Dette dreier seg om bygging av en ny klasse strategiske
ubåter som kan avfyre interkontinentale atomraketter, nye
langdistansebombere for levering av atomvåpen, nye landbaserte
interkontinentale atomraketter og utplassering av nye kampfly som kan levere
atomvåpen.9 I tillegg utvikles altså nye atomstridshoder og nye fabrikker for
atomvåpenproduksjon. Alle de ca 4 900 atomstridshodene USA besatt i 2012 skal
etter planen oppgraderes over de neste tiårene. Fullskala produksjon av 1200
W76-1 atomstridshoder for Trident II ubåtene er allerede påbegynt. Produksjon
av atomstridshodet B-61-12 (konsolidert variant av B-61/3/4/7/10 bombene)
er planlagt fra 2017 til 2021. Det er slike amerikanske B-61 atombomber
(taktiske atomvåpen) som er utplassert i Europa under NATOs ”Nuclear sharing”
politikk. Dette medfører at amerikanske atomvåpen av denne typen er utplassert
på seks baser i ikke-atomvåpenstatene Belgia, Tyskland, Italia, Nederland og
Tyrkia.
Russlands atomvåpenutvikling
De russiske atomstyrkene vites det mindre om enn de amerikanske.10 De
beskjedne nedrustningsforpliktelsene Russland er påført gjennom Nye START
avtalen antas å bli etterfulgt av Russland, selv om de ikke offentliggjør
informasjon som verifiserer dette. Grunnet budsjettmessige og tekniske
begrensninger utvikler ikke Russland i dag nye leveringssystem for
atomvåpnene sine i tilsvarende takt som de pensjonerer sine eldre
leveringssystemer. Nye atomraketter er allikevel under utvikling, dog i et lavere
tempo enn i USA.
Russlands nasjonale sikkerhetsstrategi fra 2009 sier at Russland skal søke
paritet med USAs offensive strategiske atomvåpen på den mest
kostnadseffektive måte tilgjengelig. I dag søker allikevel Russland å kvalitativt
forbedre sin atomstyrke for å styrke sin annenslagsevne ovenfor USA, og sikre at
deres atomvåpen vil kunne penetrere USAs rakettskjoldkapasiteter i fremtiden. I
2011 ble også flyprodusenten Tupolev satt til å utvikle en ny strategisk bomber
med langdistanse kapasitet, kjent som PAK DA. En prototype av dette bombeflyet
som lages for å levere atomvåpen er forventet ferdigstilt i 2020. Bombeflyet skal
etter planen være i ordinær tjeneste fra 2030 av.
Alle de 322 stående interkontinentale atomrakettene som i 2012 inngikk i
Russlands atomstyrke skal etter planen erstattes rundt 2020. I 2011 besluttet
derfor russerne å gi Makeyev Design Bureau oppgaven å utvikle et design for nye
silo baserte interkontinentale raketter som skal erstatte RS-20V og RS- 18
rakettene fra Sovjet-tiden. Den mobile SS-25 atomraketten gjennomgår også et
livsforlengelsesprogram. På bakgrunn av testing i 2011 er det derfor annonsert
at denne raketten skal forbli i tjeneste til 2019. Flere varianter av SS-27 raketten
er også under utvikling og testing i Russland i dag. Nye atomraketter for
9
SIPRI Yearbook 2012, side 311
SIPRI Yearbook 2012, side 315-321
10
9
utskytning fra ubåter er også under utvikling i Russland, samtidig som deres
atomubåtvåpen moderniseres.
Storbritannias atomvåpenutvikling
Hele den britiske atomvåpenstyrken er i dag plassert på atomvåpenbærende
ubåter i Vanguard klassen, de såkalte Trident ubåtene. Storbritannia både eier,
samt leier disse ubåtene av USA. Til sammen er 160 operasjonelle
atomstridshoder11 utplassert på disse ubåtene. Som nevnt ovenfor er USA i gang
med å utvikle nye atomstridshoder for rakettene som brukes fra denne type
ubåter, og disse vil også utplasseres på de britiske ubåtene med tiden.
Fransk atomvåpenutvikling
Den Franske atomstyrken består av kampfly av typen Rafale og Mirage, og
atomdrevne ubåter som samlet kan levere ca 300 atomstridshoder.12
Hovedelementet i atomstyrken er som i Storbritannia atomdrevne ubåter med
atomraketter. De fire franske atomubåtene det her er snakk om er i Triomphant
klassen. Den nyeste av disse er utstyrt med 16 M51.1 raketter, hvor hver av disse
bærer inntil seks atomstridshoder av typen TN-75. Innen 2017 skal Frankrikes
atomstyrker oppgraderes slik at alle rakettene er av typen M51.1. To av
Frankrikes landbaserte og en sjøbasert kampflyskvadron kan levere
atomstridshoder med ASMP-A, som er en mellomdistanse luft til bakke rakett.
Dette er en kryssermissil som utstyres med Tete Nucleaire Aeroportee (TNA),
som betyr luftbåret atomstridshode. En ny type atomstridshode skal etter planen
erstatte TNA i overskuelig fremtid. Det nye atomstridshodet, TNO, vil bli
operasjonelt fra og med 2015.
Kinas atomvåpenutvikling
Kinas atomstyrker gjennomgår en langsiktig og omfattende modernisering.
Målet er å øke overlevelsesdyktigheten for atomstyrken og styrke landets
annenslagsevne. Det første søkes primært oppnådd ved å flytte atomvåpnene ut
på ubåter, mens det andre målet er mer komplisert, og dreier seg i store trekk
om å imøtekomme trusselen fra USAs rakettskjoldutbygging i Øst Asia. Kina
antas i dag å besitte ca 200 operasjonelle atomstridshoder.13 Medregnet de
atomstridshodene Kina har i reserve og deler blir det totale antallet ca 240.
Kinas strategiske atomstridshoder antas å være lagret separat fra rakettene som
skal bære dem, på seks forskjellige baser rundt om i landet samt i et større
sentralt lager. Kina har derfor ingen strategiske atomvåpen i høy beredskap, og
er dermed heller ikke i stand til å respondere på innkommende raketter med
eget atomangrep på minutter, slik som de andre atomvåpenstatene.
SIPRI Yearbook 2012, side 324
SIPRI Yearbook 2012, side 325-326
13 SIPRI Yearbook 2012, side 327-331
11
12
10
I tillegg til de strategiske atomvåpnene antar man at Kina har et mindre antall
taktiske atomvåpen tilgjengelig for levering fra fly. I tillegg til utvikling av
atomvåpenkapasitet på ubåter består Kinas moderniseringsprogram av
oppgradering av landets mellomdistanse og langdistanseraketter, som er ment å
bære atomstridshoder. Kina har ca 130 slike raketter i sitt arsenal, men det er
uklart om alle rakettene skal byttes ut, eller om dette bare gjelder noen av dem.
Det er også rapportert at Kina utvikler nye kryssermissiler som kan bære
atomstridshoder, men dette er i øyeblikket uavklart.
India og Pakistans atomvåpenutvikling
Per 2012 antas India å besitte en atomstyrke på mellom 80 og 100
atomstridshoder.14 De mest modne leveringsmidlene India har til rådighet for
sine atomvåpen er deres kampflyvåpen. India har både Mirage 2000, Su- 30 MKI
og Jaguar kampfly med evne til å levere taktiske atomvåpen. Ellers har India hatt
kortdistanse raketter av typen Prithiv i bruk siden 1994, hvilke mange tror er
modifisert til også å kunne bære atomstridshoder. De mer langtrekkende Agni
rakettene antas å ta over Prithiv rakettenes avskrekkingsrolle i disse dager. Den
siste varianten av disse, Agni V antas å ha en rekkevidde på 5 000 km, og
klassifiseres dermed som interkontinental langdistanserakett. Denne raketten er
i 2012 under utvikling. India utvikler også K 15 raketter for avfyring fra ubåter.
Tester med K 15 fra ubåt startet i 2012.
Pakistan antas å være i besittelse av 90-110 atomstridshoder i 2012.15 Vi vet at
Pakistans atomstridshoder er av høyanriket uran, men det er også tegn til at
landet utvikler plutonium stridshoder. Seriøse forskere på feltet antar at
Pakistans atomstyrke vil dobles over det neste tiåret.16 Dette estimatet er basert
på det pakistanske militærets utvidelse av plutoniumproduksjonen ved Khushab
i Punjab. I det pakistanske luftvåpenet antas F-16 fly importert fra USA på 1980
tallet å ha kapasitet for å levere taktiske atomvåpen. Luftvåpenet har også
Mirage kampfly til rådighet som også har denne evnen. Pakistan utvikler også
luftavfyrt kryssermissil, Hatf-8, som etter planen skal kunne benyttes fra de
samme kampflyene. En annen kryssermissil som tar av fra land, Hatf -7, ble
første gang testet i oktober 2011.
Pakistan har også tre større raketter som kan virke som leveringsmiddel for
landets atomvåpen. Disse er hovedsakelig kortdistanseraketter, mens Hatf-5
raketten, som er basert på den Nord Koreanske Nodong raketten, er en
mellomdistanserakett vi vet har evne til å levere atomstridshoder. Flere nye
mellomdistanseraketter er også under utvikling i Pakistan.
SIPRI Yearbook 2012, side 332
SIPRI Yearbook 2012, side 337
16 Norris R. S. Og Kristensen, H.M. ”Nuclear notebook: Pakistan´s nuclear forces, 2011”, Bullitin of
Atomic Scientists, Vol 67, nummer 4, juli 2011, side 91.
14
15
11
Israel og Nord Koreas atomvåpenutvikling
Israel antas å være i besittelse av 80 atomvåpen per 2012, hvorav 50 av disse er
atomstridshoder for raketter.17 Det antas også at Israel kan ha utviklet taktiske
atomvåpen som kan leveres med artilleri granater, men dette er ikke konfirmert.
I skrivende stund fortsetter Israel å utvikle langtrekkende raketter som kan
levere atomstridshoder. Det spekuleres også i om Israel utvikler en ny rakett for
atomvåpen som kan skytes ut fra landets ubåter. Det antas videre at en del av
Israels F-16 kampfly er modifisert for å kunne levere atomvåpen.
Nord Korea testet sin første atombombe i 2006.18 Siden den tid er to nye tester
utført, hvilke innebærer at landet definitivt hadde atomvåpen i 2012. Om landet
har produsert flere atomstridshoder enn de som allerede er sprengt kan man
ikke vite helt sikkert. Det som imidlertid er helt sikkert er at landet jobber på
spreng med å utvikle nye atomstridshoder og raketteknologi som kan gjøre
landet i stand til å angripe det amerikanske fastlandet med disse
atomstridshodene.
Kostnadene av verdens atomvåpen
Oppsummert driver altså alle de ni statene som i dag besitter
atomvåpenteknologi omfattende utviklings og moderniseringsprogrammer for
sine atomstyrker. Å estimere disse statenes utgifter til atomvåpen er selvsagt en
særdeles vanskelig oppgave, grunnet det enorme hemmeligholdet om landenes
atomvåpenprogram. Det er allikevel gjort en del forsøk på å identifisere disse
militære utgiftene.
I 2009 ga eksempelvis det Internasjonale Fredsbyrå ut en bok om kostnadene av
atomvåpen.19 I denne listes alle de ni overnevnte atommaktenes kjente
atomvåpenrelaterte budsjetter per 2008. Denne opplistingen gir en samlet sum
på mellom 87 og 93 millioner USD, som altså er kjente direkte utgifter til verdens
atomvåpen. 20 De reelle kostnadene av masseødeleggelsesvåpnene omfatter
imidlertid langt mer enn bare det som er offentlig budsjettert for
atomvåpenutvikling, beredskap og vedlikehold. Man må også medregne alle
utviklings og produksjonsutgifter i forhold til uranutvinning, alle kostnader til
forsvarssystem myntet på innkommende atomvåpen, og andre kostnader til
atomvåpenkomplekset som dekkes over sivile budsjetter. Som vi skal se senere
beløper dette seg globalt til mer enn 100 milliarder USD årlig.
Om vi deler det militære forbruket som benyttes til atomvåpen opp i forskjellige
typer utgifter, kan vi ta utgangspunkt i følgende oversiktsbilde, utviklet av
IPPNW21:
SIPRI Yearbook 2012, side 341
SIPRI Yearbook 2012, side 343
19 Ben Cramer: Nuclear weapons: at what cost?”, International Peace Bureau, Geneve, juli 2009.
20 Ibid side 33
21 Se Internasjonale Leger Mot Atomkrig sitt fact sheet tilgjengelig på: http://www.ippnwstudents.org/NWIP/pdfs/costs.pdf
17
18
12
Figur 1: Kostnader tilknyttet atomvåpenhold som andel av totalkostnad
Avfallshåndtering
6%
Bygging av
stomstridshoder
7%
Forsvar mot
innkommende
atomvåpen
16 %
Målsetting og
kontroll
14 %
Utplassering av
atomvåpen
57 %
Det finnes særlig mange estimater på kostnaden av de amerikanske
atomvåpnene. Dette fordi det er mer data tilgjengelig om denne atomstyrken enn
alle de andre. Det er derfor også mulig å gjøre mer nøyaktige anslag over
kostnadene for USAs atomvåpen enn for alle andre atomvåpenprogram i verden.
Her foreligger imidlertid mange forskjellige avgrensningsmuligheter, og dermed
er det også produsert mange avvikende estimat for totalkostnaden.
Når Ploughshares Fund eksempelvis estimerer at USAs atomvåpenrelaterte
utgifter de neste ti år vil beløpe seg til 640 milliarder USD, medregner de
forsvarsbudsjettets utgifter til atomvåpen, Energidepartementets utgifter til
dette, utgiftene til rakettskjold, miljø og helsekostnader, utgifter til ikkespredningsarbeid og utgifter til beredskap i tilfelle atomangrep.22
Tilsvarende hevder Arms Control Association at de direkte kostnadene til USAs
atomstyrker som kan identifiseres i det amerikanske statsbudsjettet ikke
Se Ploughshares Fund: ”What Nuclear Weapons Cost Us”, fra september 2012, tilgjengelig på:
http://www.ploughshares.org/sites/default/files/resources/What%20Nuclear%20Weapons%2
0Cost%20Us%20Final%20(100212).pdf
22
13
beløper seg til mer enn omtrent 31 milliarder USD pr år, 23 altså nærmere
halvparten av Plougshares Fund estimatets projiserte kostnader over de neste ti
år. Med denne måten å regne på inkluderes ikke de gigantiske utgiftene til
utviklingen USAs globale rakettskjold, på tross av at rakettskjoldet utvikles som
forsvar for innkommende atomraketter.
Det siste tilsvarende estimatet som er tilgjengelig i skrivende stund er fra 7. mars
2013, og anslår de amerikanske budsjettutgiftene til atomvåpen over de neste
åtte år til 143 milliarder USD. Dette innebærer årlige utgifter på 18 milliarder
USD per år i gjennomsnitt i perioden.24
Verdens atomvåpen koster 105 milliarder USD per år
Et estimat over de samlede utgifter til verdens atomvåpenutgifter som ofte
brukes av dagens fredsbevegelse, hevder at 105 milliarder USD ble brukt på
atomvåpen i 2011. Dette estimatet er tilsvarende for 2012.
Det Internasjonale Fredsbyrå og andre referer ofte dette estimatet med
referanse til en IPS artikkel fra 27. juli 2012.25 26 Estimatets opprinnelse er fra en
Global Zero rapport fra juni 2011. Denne rapportens funn oppsummeres på i
Tabell 2 på neste side.
Det som er viktig å avklare for at denne statistikken skal kunne gi mening er hva
som utgjør atomvåpnenes ”kjernekostnader” og hva som utgjør atomvåpnenes
”fullstendige kostnader”. Det som inngår i kjernekostnader er her definert som
forskning og utvikling, anskaffelseskostnader, utgifter til testing, relevante
operasjonskostnader, vedlikehold og oppgradering av atomstyrkene (dette
inkluderer også atomvåpnenes leveringssystemer), tidlig varslings infrastruktur
og kostnadene av relevante kommando og kommunikasjonssystem.
Summene som er listet som fullstendige kostnader i tabellen på neste side
inkluderer i tillegg til atomvåpnenes kjernekostnader ikke- betalte miljø og
helsekostnader, rakettskjold utgifter, kostnader som påløper i arbeid for å
minimere risiko for atomkrig og kostnader til beredskap for atomulykker. Som
indikert over er det særlig de enorme utgiftene til rakettskjold som utgjør den
store forskjellen mellom atomvåpnenes kjernekostnad og fullstendige kostnad i
tabellen.
Daryl G. Kimbal: ”Defuse the Exploding Costs of Nuclear Weapons”, Arms Control Today,
desember 2012. Her uttales: ”The direct cost of the U.S. arsenal and its support infrastructure
exceeds $31 billion annually, according to independent estimates.” Dette estimatet støtter også
Russell Rumbaugh og Nathan Cohn opp om i deres rapport fra juni 2012; “Resolving ambiguity:
Costing Nuclear Weapons”, utgitt av Stimson Senteret i Washington.
24 Estimatet er utviklet av Center for Nonproliferation Studies, og publisert 7. Mars 2013. Se:
http://www.nti.org/analysis/articles/us-nuclear-weapons-budget-overview/
25 Haider Rizvi: ”Govt Boost Nukes While Cutting Aid, Social Services”, Inter Press Service (IPS),
27. Juli 2012.
26 Eksempel fra Ikedas fredsforslag for 2013 er tilgjengelig på: http://www.sgi.org/sgipresident/proposals/peace/peace-proposal-2013.html fotnote nr 37
23
14
Tabell 2: Militære utgifter til verdens atomvåpenhold oppgitt i milliarder USD27
2010
Stater
USA
Samlet
militært
forbruk
2010
2011
KjerneFullstendige KjerneFullstendige
kostnader kostnader
kostnader kostnader
atomvåpen atomvåpen atomvåpen atomvåpen
687
30,9
55,6
34
61,3
53-86
6,8
9,7
9,8
14,8
129
5,7
6,8
6,4
7,6
Frankrike
61
4,6
5,9
4,7
6,0
Storbritannia
57
3,5
4,5
4,5
5,5
India
35
3,4
4,1
3,8
4,9
Israel
13
1,5
1,9
1,5
1,9
Pakistan
7,9
0,8
1,8
1,8
2,2
Nord Korea
8,8
0,50
0,7
0,5
0,7
1052 til
1085
57,7
91,0
67,0
104,9
Russland
Kina
Sum
Global Zeros studie av verdens militære utgifter til verdens atomvåpen heter ”World spending
on nuclear weapons surpass USD 1 trillion per decade”, og er skrevet av Bruce G. Blair og
Matthew A. Brown. Deres kilder er i hovedsak SIPRIs Military Expenditure Database, IISS Military
Balance og CIA World Factbook.
27
15
Del 3: Global våpenflyt
SIPRIs Arms Trade Transfers Database inneholder informasjon om
internasjonale våpenoverførsler av ”major conventional weapons”, det vil si hele
våpensystem, fra 1950 til og med 2012, som er publisert i åpne kilder. Det som
telles i denne statistikken er altså verdien av faktiske leveranser av våpen, i
motsetning til eksempelvis verdien eksport av strategiske tjenester, eller verdien
av kontrakter inngått om fremtidig våpeneksport. SIPRI statistikken er en svært
verdifull ressurs og utgjør hovedkilden for denne delen av denne rapporten.28
I tillegg til salg av våpen inkluderer denne statistikken også våpengaver og
produksjonslisenser for slike våpen som krysser landegrensene. Med
utgangspunkt i SIPRIs database vil vi i det neste:





Gi et globalt utsyn over verdens største leverandører og mottakere i den
internasjonale våpenhandelen
Beskrive hvordan forholdet mellom leverandører og mottakere av større
våpensystem har endret seg i nyere tid
Vise hvor stater i konflikt har fått våpnene sine fra
Vise hvordan staters eksportkontroll er implementeres i praksis
Vise hvordan destabiliserende våpenopphopning pågår, tilgjengeliggjort
gjennom dagens internasjonale våpenhandel.
SIPRIs statistikk over verdens våpenhandel
At det i denne SIPRI statistikken kun oppføres overførsler av våpensystem, og
ikke eksempelvis våpenplattformer, påvirker eksportvolumet av den strategiske
handelen som portretteres. For en betydelig krigsmaterielleksportør som Norge
må dette bemerkes. Det meste av det krigsmateriellet Norge eksporterer til mer
enn femti stater på alle kontinent er deler og komponenter til større
våpensystem. Denne krigsmaterielleksporten medregnes derfor som regel ikke i
SIPRI statistikken.
Stater som belager seg på stor grad av hemmelighold om egen våpeneksport, slik
som Israel, blir heller ikke særlig godt plukket opp av SIPRI, da denne
statistikken i stor grad er tuftet på åpne kilder. Eksempelvis anslo SIPRI Israels
våpeneksport til i underkant av en halv milliard USD for 2010, mens et mer
realistisk anslag tilsier minst syv milliarder USD.29 Det at større
våpeneksportører som Israel og Storbritannia ikke har offentliggjort den
finansielle verdien av deres våpeneksport i 2008, 2009 og 2010, er også grunnen
til at SIPRI ikke har gått ut med noen totalverdi for verdens våpenhandel disse
årene.
Metoden som benyttes for å kalkulere SIPRI TIV er beskrevet på SIPRIs hjemmesider, se:
www.sipri.org/research/armaments/transfers/measuring
29 Se Alexander Harang: ”Norsk våpenhandel og militært samarbeid med Israel”, November 2012,
side 11.
28
16
Uansett er SIPRI statistikken på dette feltet den som oftest refereres til av
beslutningstakerne på feltet internasjonalt, og det kan argumenteres for at dette
også er den beste statistikken vi har på globalt nivå hva angår våpenoverførsler.
Hovedutfordringene SIPRI står ovenfor når de skal lage verdens mest autorative
våpenhandel statistikk kan oppsummeres i fire poeng. For det første er man
avhengige av opplysninger gitt av stater og våpenindustri for å fastsette
våpenhandelens finansielle verdi. Da våpenhandelen preges av hemmelighold,
tette bånd mellom stat og våpenindustri, nasjonale sikkerhetspolitiske hensyn og
dertil manglende gjennomsiktighet og etterprøvbarhet, er det ikke alltid like
enkelt å stole på den informasjonen disse aktørene selv velger å offentliggjøre.
For det andre eksisterer det ingen internasjonalt anerkjent definisjon av hva som
faktisk er våpen, krigsmateriell eller strategiske varer og tjenester. Hva statene
dermed velger å definere som våpen avviker derfor betydelig blant både
våpeneksportører og våpenimportører. For det tredje finnes det heller ikke noe
standardisert metodologi for hvordan man samler inn informasjon om hvilke
våpenleveranser som er gjort ut fra statlig rapportering på feltet. Eksempelvis
oppgir noen stater verdiene av lisensene som er innvilget for eksport som
eksportverdi, mens andre stater kun oppgir verdien av de lisenspliktige varene
som er tolldeklarert ut av landet. For det fjerde er det flere land som rapporterer
om våpeneksport ut fra flere forskjellige lister over hva som defineres som
våpen, og med forskjellige måter å måle verdien av våpeneksporten på.
Våpenhandelens volum 2003-2012
Figur 3: SIPRIs trendfigur for verdien av verdens våpenleveranser pr år:30 31
Hentet fra Paul Holtom, Mark Bromley, Pieter D. Wezeman and Siemon T. Wezeman:
SIPRI Fact Sheet March 2013: ”TRENDS IN INTERNATIONAL ARMS TRANSFERS, 2012”, SIPRI, 15.
mars 2013
31 Paul Holtom, Mark Bromley, Pieter D. Wezeman and Siemon T. Wezeman:
SIPRI Fact Sheet March 2013: ”TRENDS IN INTERNATIONAL ARMS TRANSFERS, 2012”, SIPRI, 15.
mars 2013
30
17
Til diagrammet over: Linjen i diagrammet viser gjennomsnittet for
vedkommende år og de fire foregående.32
Selv om vi altså legger SIPRI statistikken til grunn for denne delen av rapporten,
velger vi allikevel å komplimentere denne statistikken med tilsvarende global
statistikk fra Congressional Research Service, Military Balance med flere. Så langt
dette er mulig er de forskjellige datasettene brukt i forskjellige kapiteler for å
unngå forvirring om hvor vår data er hentet fra.
Utviklingen i global våpenhandel i to femårsperspektiv
Når vi skal måle omsetningsutviklingen i den internasjonale våpenhandelen kan
det være lurt å ta utgangspunkt i endringer over noen år heller enn noen
måneder. Grunnen til dette er at den internasjonale våpenhandelen preges av
færre større overførsler. Om man dermed måler våpenhandelens volum som
verdien av våpen som beveger seg kommersielt over statsgrenser over femårs
perioder heller enn årsperioder har man lettere for å se de reelle trendene vi ser
etter i denne studien.
Med utgangspunkt i SIPRIs database, ser vi at verdien av den internasjonale
våpenhandelen økte med 17 % fra perioden 2003-2007 til perioden 2008-2012.
I det neste skal vi gjennomgå noen hovedelement i dette, da relatert til de fem
største eksportørene og importørene i perioden.
Når vi sammenlikner perioden 2003-2007 med 2008-2012 på denne måten, kan
vi kort oppsummere med at USA fortsatt er den største våpeneksportøren, selv
om deres andel av våpenhandelen minker relativt til Russland, som nå er den
nest største våpeneksportøren, mens Tyskland og Frankrike som følger etter
Russland også taper terreng komparativt med Russland og nykommeren på lista;
Kina. Sistnevnte er altså blitt verdens femte største våpeneksportør, og Kina
gjennomgår en helt eksepsjonell vekst i sin våpeneksport. Dermed spiser Kina
også andeler av verdensmarkedet fra alle de store vestlige våpeneksportørene.
Som vi skal se nærmere på senere i denne rapporten er Kina den eneste av
verdens betydelige våpeneksportører som defineres som Sør eller
utviklingsland.
De største våpeneksportørenes våpenleveranser
I det neste skal vi oppsummere hoved utviklingen i verdens våpenhandel fra
2003-2007 perioden til 2007-2012 perioden for de fem største
våpenimportørenes del. Alle data som fremlegges i denne sammenheng er hentet
fra SIPRIs våpenhandel data, offentliggjort i mars 2013.
Metoden som benyttes for å kalkulere SIPRI TIV er beskrevet på SIPRIs hjemmesider, se:
www.sipri.org/research/armaments/transfers/measuring
32
18
Det er altså meget interessant å merke seg at Kina er blitt en markant større
våpenleverandør gjennom denne siste femårsperioden. I alle femårsperiodene
tilbake til den kalde krigen ser vi at topp 5 våpeneksportører utelukkende er
Vest Europeiske og USA. I perioden 2008-2012 kommer imidlertid Kina inn på
topp 5 listen for første gang.
De fire største er USA, Russland, Tyskland og Frankrike, mens altså Storbritannia
bytter plass med Kina som verdens femte største våpenleverandør. Går vi tilbake
i SIPRIs databank for våpeneksporten, ser vi at perioden 2008-2012 faktisk er
den første femårsperioden siden 1950 (så langt tilbake vi har data for) som
Storbritannia ikke er blant verdens fem størst våpeneksportører. Samlet sto de
fem største våpeneksportørene for 75 % av all våpeneksport i perioden 2008 –
2012. De desidert største våpeneksportørene i perioden er USA og Russland.
Fra perioden 2003-2007 til 2008-2012 har de aller største våpeneksportørenes
våpeneksport vokst. De fem største eksportørenes våpeneksportvekst fra
perioden 2003-2007 til 2008-2012 er på hele 14 %. Dette er allikevel en mindre
vekst enn den globale volumveksten mellom periodene, som altså er på 17 %.
Dermed ser vi også at de fem største eksportørenes andel av den totale
våpeneksporten faller fra 78 % av den totale våpeneksporten i 2003-2007 til
75 % i perioden 2008-2012.
USAs våpeneksport 2008-2012
Om vi ser på den største våpeneksportøren i verden, USA, er markedene for
deres våpen i perioden 2008-2012 hovedsakelig i Asia, Midtøsten og Europa. I
denne perioden var hoveddelen av denne eksporten militære fly. Hele 62 % av
leveransene i perioden var av denne type krigsmateriell, deriblant 49 kampfly.
Per i dag er også USAs F 35 (Joint Strike Fighter) landets største
våpeneksportprogram.
Det er videre interessant å merke seg at Afghanistan og Irak er blitt betydelig
mottakere av amerikansk krigsmateriell mens amerikanske styrker trekkes ut av
landene. I perioden 2008-2012 er Irak og Afghanistan mottakere av om lag 8 %
av den totale amerikanske våpeneksporten. Det er hovedsakelig tanks og
panservogner USA har levert til Afghanistan og Irak i perioden, men Irak har
også bestilt 36 F-16 kampfly fra USA, hvilke vil påvirke USAs eksportvolum i nær
fremtid.
USA bruker sin våpeneksport som et utenrikspolitisk virkemiddel i større grad
enn andre. Det er eksempelvis et uttrykt politisk ønske om å styrke landets
arabiske alliertes forsvarskapasitet for byer, oljeledninger og oljeraffinerier mot
angrep fra Iran som ligger til grunn for de store rakettforsvarsleveransene til
Gulfen i nyere tid. Tilsvarende var Kina-politikken avgjørende for eksport av
rakettforsvar for 2 milliarder USD til Taiwan i 2011.
19
Figur 4: Mottakere av USAs våpeneksport pr region i perioden 2008-2012
Resten av verden
8%
Europa
18 %
Asia og Oseania
47 %
Midtøsten
27 %
Russlands våpeneksport 2008-2012
Russland er verdens nest største våpeneksportør, og deres største markeder
ligger i Asia. India er verdens største mottaker av russiske våpen, mens Kina er
en klar nummer to. Også Vietnam er blant de fem største importørene av våpen
fra Russland i perioden 2008-2012. I denne perioden ser vi også at Russland har
bidratt kraftig til den militære oppbyggingen i Sørøst Asia generelt, med
leveranser av 37 SU-30 MK og Su 27S kampfly sammen med store mengder
raketter til Indonesia, Malaysia og Vietnam.
Målt i omsetning var det for Russland som for USA fly-eksporten som var den
viktigste delen av landets våpeneksport i perioden 2008-2012. 47 % av
Russlands våpeneksport i perioden var innen denne kategorien. Videre utgjorde
raketteksport 20 % av Russlands totale våpeneksport i perioden. Eksporten av
Mi-17 kamphelikoptre er spesielt stor i perioden. I løpet av de fem årene 20082012 leverte Russland hele 343 slike kamphelikoptre til hele 26 stater. Etter
region var Asia desidert største destinasjon, og mottok omtrent halvparten av
alle helikoptrene (166 stk). Videre gikk 57 av helikoptrene til Latin Amerika, 48
til Midtøsten, 43 til Europa og 29 til Afrika.
Ifølge russiske kilder satt landet rekord for egen våpeneksport i 2012, med salg
for hele 15,16 milliarder USD. Dette er en betydelig oppgang fra 13,2 milliarder
USD i 2011. Eksportverdien har i det hele tatt tredoblet seg siden 2003.33 I
dagens Russland opplever man allikevel at deres eksportmarkeder i Asia og
Midtøsten svinner, mens deres nye og ekspanderende markeder anno 2013
ligger i Afrika og Latin Amerika.34
33
34
Ria Novosti: ”Russia sells record $15 Bln of arms in 2012”, 21. januar 2013
Ria Novosti: ”Russian weapons sales shift away from east – arms official”, 5. februar 2013.
20
Figur 5: Mottakere av Russlands våpeneksport pr region i perioden 2008-2012
Resten av verden
9%
Midtøsten
9%
Afrika
17 %
Asia og Oseania
65 %
Tysk våpeneksport 2008-2012
Tyskland var den tredje største våpeneksportøren i perioden 2008-2012. Dette
på tross av at landets våpeneksport falt med 8 % fra perioden 2003-2007 til
perioden 2008-2012. I perioden 2008-2012 har Tysklands våpeneksport
hovedsakelig gått til Europa, Asia og Amerika. Om vi tar et blikk fremover i tid er
det imidlertid helt klart at leveransene til Midtøsten vil øke kraftig fra Tyskland.
Selv om Midtøsten kun mottok 14 % av de tysk eksporterte våpnene i perioden
2008-2012, foreligger det i dag flere store avtaler om fremtidig våpeneksport fra
Tyskland til Midtøsten. Den største avtalen angår eksport av 6-800 Leopard 2A
tanks, 100 Dingo 2 pansrede kjøretøy og flere hundre Boxer pansrede kjøretøy
til Saudi Arabia. Avtaler om større våpeneksport til Algerie og mulig eksport av
200 Leopard 2A tanks til Qatar er også pågang.
Våpeneksporten til Saudi Arabia har virkelig satt regjeringen under press, og har
bidratt til en ny vind i arbeide mot våpeneksport i Tyskland. Da den tyske
våpenindustrien har mistet hjemmemarked siden 2011, har den sittende
regjeringen presset spesielt hardt på for storeksport til Midtøsten. Den
overnevnte eksporten av Rheinmetalls Boxer kjøretøy har også Saudi Arabias
Nasjonalgarde som mottaker. Denne enhetens primære forsvarsoppgave er å
beskytte den herskende Saud familien.35 Det er dermed stor sannsynlighet for at
krigsmateriellet i fremtiden vil benyttes til å undertrykke sivil opposisjon i eget
land.
35
United Press International: “Merkel under fire over Mideast arms sales”, 8. Mars 2013
21
Figur 6: Mottakere av Tysklands våpeneksport pr region i perioden 2008-2012
Resten av verden
3%
Midtøsten
14 %
Europa
35 %
Amerika
17 %
Asia og Oseania
31 %
Fransk våpeneksport 2008-2012
Frankrike erfarte også en nedgang i sin våpeneksport fra perioden 2003-2007 til
perioden 2008-2012, og det på hele 18 %, men forblir fortsatt verdens fjerde
største våpeneksportør i siste femårsperiode. Blant de største importørene av
våpen fra Frankrike i perioden 2008-2012 finner vi Singapore (mottok 21 % av
våpnene Frankrike eksporterte), Kina (12 %) og Marokko (10 %).
I øyeblikket har Frankrike store våpenkontrakter på gang til en rekke land. De
største angår salg av 10 ubåter til Brasil og India, 7 fregatter til Malaysia og
Marokko og 175 fly til India. Frankrike har også store våpenordre fra Midtøsten i
skrivende stund.
Den franske stat har særlig siden 2011 intensivert sitt arbeid for å fremme
fransk våpeneksport i markeder utenfor Vesten. I denne anledning har de
franske våpenprodusentene fått særlig sterk støtte fra egen stat i
våpenpromotering ovenfor Gulf statene og India. Som følge av dette har i dag de
større franske våpenprodusentene MBDA, Nexter og Thales store interesser i
Gulfen. MBDA, Frankrikes største missilprodusent, har ca 60 % av sin eksport til
disse markedene. Selskapet er også i konkurranse om store leveranser av bakke
til luft raketter til India, har nye rakettleveranser klare til Oman, mens Thales er i
diskusjon om rakettleveranser til Saudi Arabia og Nexter nylig har tilbudt
Emiratene stor lisensiert produksjon av franske våpen. Den franske
forsvarsministeren inviterte også nylig Emiratene til å møte Nexter i anledning
deres tilbud om eksport av 700 pansrede kjøretøy.36
36
Pierre Tran: ”Gulf states squeeze suppliers”, Defense News, 23. februar 2013.
22
Figur 7: Mottakere av Frankrikes våpeneksport pr region i perioden 2008-2012
Resten av verden
8%
Midtøsten
11 %
Afrika
13 %
Asia og Oseania
54 %
Europa
14 %
Kinas våpeneksport 2008-2012
Kina kommer i perioden 2008-2012 inn som verdens femte største
våpeneksportør. Dette skyldes en ekstrem vekst i landets våpeneksport over det
siste tiåret. Fra perioden 2003-2007 til perioden 2008-2012 vokste verdien av
Kinas våpeneksport med hele 164 %. Målt i forhold til volumet av verdens
våpenhandel vokste Kinas andel fra 2 % til 5 % i samme tidsrom. Selv om Kinas
våpeneksport altså er langt mindre enn eksempelvis USA og Russlands eksport,
er den kinesiske eksportveksten eksepsjonell. Sist femårsperiode som Kina ble
ranket tilsvarende høyt som våpeneksportør var perioden 1986-1990.
Det største markedet for Kina i perioden 2008-2012 var Pakistan, som sto for
hele 55 % av våpenimporten fra Kina i perioden. Videre sto Burma for 8 % og
Bangladesh for 7 % av våpenimporten fra Kina. I skrivende stund har Kina store
avtaler om våpenleveranser til Algerie, Marokko og Venezuela i tillegg til de
overnevnte mottakerne. Det er ingen grunn til å tro at den Kinesiske
våpeneksporten vil minke i overskuelig fremtid.
Kina er også avhengig av teknologioverføring og våpenimport for å utvikle seg
som våpenprodusent og våpeneksportør. Dette er et særlig kontroversielt tema i
Europa, da EU fortsatt opprettholder våpenembargoen etablert mot Kina i 1989.
At embargoen med tiden er blitt uthulet er det ingen tvil om, da særlig Italia,
Frankrike og Tyskland har levert store mengder militære varer og militær
teknologi til Kina på 2000 -tallet. I mars 2013 fikk Frankrike til og med en
offisiell protest fra Japan da Frankrike tillot eksport av landingssystem for
helikoptre til Kina.37
37
AFP: ”Japan protests to France over DCNS sales to China”, Defense News, 18. mars 2013
23
Figur 8: Mottakere av Kinas våpeneksport pr region i perioden 2008-2012
Afrika
13 %
Resten av verden
13 %
Asia og Oseania
74 %
De største våpenimportørene
Om vi ser på 2008-2012 periodens største våpenimportører er det India, Kina,
Pakistan, Sør Korea og Singapore som topper listen. Samlet sto disse fem
våpenimportørene for 32 % av all verdens våpenimport i perioden. Dette var en
nedgang fra 38 % i perioden 2003-2007. På tross av at volumet i våpenhandelen
øker med 17 % mellom de to femårsperiodene ser vi altså at fem største
våpenimportørenes andel av den totale importen synker med 6 %.
Listen over de fem største våpenimportørene er heller ikke så konstant som
listen over de fem største våpeneksportørene. Om vi sammenlikner perioden
2003-2007 med 2008-2012 ser vi riktignok at de to største våpenimportørene i
begge perioder er India og Kina, samt at Sør Koreas andel av verdens
våpenimport er konstant, mens Pakistans og Singapore sin andel av den samlede
våpenimporten er radikalt endret mellom de to femårsperiodene. Pakistan har to
og en halv ganger sin andel av verdens våpenimport i 2003-2007 i perioden
2008-2012. Tilsvarende har Singapore firedoblet sin andel av verdens
våpenimport fra perioden i 2003-2007 til perioden 2008-2012.
Pakistan er også blant de større våpenimportørene som satser tungt på egen
våpenindustri, slik som Brasil og India. Nylig tegnet eksempelvis landet en avtale
med Tsjekkia om teknisk bistand til utvikling av deres viktigste våpenfabrikker,
blant annet for å gjøre deres produkter mer eksportrelevant.38
Om vi så oppsummerer den samlede våpenimporten i perioden 2008-2012 etter
region får vi følgende kakediagram:
38
United Press International: ”Pakistan Ordnace Factories get Czech aid”, 13. desember 2012.
24
Figur 9: Regionenes andel av verdens våpenimport i perioden 2008-2012
Afrika
9%
Amerika
11 %
Asia og Oseania
48 %
Europa
15 %
Midtøsten
17 %
Når vi sammenlikner perioden 2003-2007 med perioden 2008-2012, ser vi et
tydelig regionalt utviklingstrekk, hvor Asia og Afrika øker våpenimporten, mens
Midtøsten og Europa senker våpenimporten. Blant de virkelig store
enkelteksportene som bidrar til dette bildet i 2012 bør nevnes Kinas anskaffelse
av sitt første hangarskip fra Russland, og Russlands første leveranse av atomubåt
til India.
En ny trend for de kommende markedene i våpenhandelen, som alle ligger i Sør,
er at en søker finansiering av våpenimporten gjennom kommersielle banker. Et
aktuelt eksempel på dette er Indonesia. I en av landets siste anskaffelser, av
artilleri fra franske Nexter, ble avtalen sikret ved at en gruppe på fem
kommersielle banker opprettet et fond for kortsiktig lån for
våpenfinansieringen. Indonesia krevde i denne sammenheng 85 % kreditt for
kontrakten på 140 millioner USD. Slike avtaler med denne type kunder betales
normalt rett fra statskassa, men flere bankmiljø melder i 2013 at kommersiell
våpenfinansiering i større grad søkes av land i Sør for våpenimportfinansiering.
Om lag tolv internasjonale banker har i første kvartal 2013 uttrykt ønske om å
finansiere åtte eller ni indonesiske våpenimporter fra Brasil, Kina, Frankrike,
Russland, Spania og USA.39 Historisk sett var faktisk europeiske kommersielle
finansieringsløsninger avgjørende for å gjøre våpenhandelen global, tidlig på
1800 tallet, og det er interessant å merke seg at denne type
finansieringsinstrument nå er på vei tilbake i verdens våpenhandel-virkelighet.
Pierre Tran: ”Indonesias big defense procurment push is aided by lenders”, Defense News, 31.
mars 2013
39
25
Del 4: Nord og Sør i våpenhandelen
Å dele inn alle verdens land i de to kategoriene Nord og Sør kan synes avleggs i
mange utviklingspolitiske sammenhenger. Dette klassiske skille gir imidlertid
fortsatt mening når man analyserer verdens våpenhandelen. Dette fordi det i dag
er stor forskjell mellom aktørene i våpenhandelen som er i situert i Nord og de
som er situert i Sør. De statene som er våpeneksportører tilhører i all hovedsak
Nord, mens de største våpenimportørene er i Sør. De industrialiserte landene i
nord er altså våpenlangerne, mens utviklingslandene utgjør deres største
markeder. I denne delen av rapporten skal vi se nærmere på denne
grunnleggende Nord- Sør dimensjonen i dagens globale våpenhandel.
Kategorisering av i-land og u-land
I denne rapporten bruker vi den amerikanske Kongressens Nord og Sør
definisjon når verden deles inn i utviklingsland og industrialiserte land. I denne
definisjonen er Nord definert som de europeiske statene, USA, Canada, Australia,
New Zealand og Japan. Alle andre stater defineres dermed som Sør. Her kan man
argumentere for at det kanskje hadde gitt mer mening å inkludere OECD land
som Sør Korea og Chile i Nord kategorien, men siden vi belager oss på den
amerikanske Kongressens forskningsservice sine anslag om verdier av
våpenkontrakter i forhold til denne inndelingen i Nord og Sør velger vi å
forholde oss til denne mer tradisjonelle avgrensningen. En spesiell utfordring
med denne Nord – Sør inndelingen er at Israel faller inn under Sør. Israel er en
stor våpeneksportør, og deres våpenindustri tett integrert i amerikansk og
europeiske militærindustrielle kompleks.
En alternativ inndeling av verdens stater som blir mer relevant å analysere
verdens våpenhandel ut fra i fremtiden, er tredelingen Vesten med deres
nærmeste allierte, BRICS og utviklingslandene. Særlig siden både Brasil og India
er i ferd med å etablere betydelig våpenproduksjon, også for eksport, samtidig
som Kina og Russlands våpeneksport øker, vil denne tredelingen bli mer naturlig
for denne type rapporter i nær fremtid.
Generelt om trender i Nords våpeneksport til Sør
Volumet i den globale våpenhandelen fortsetter å vokse. Denne veksten skjer på
grunn av økt våpenetterspørsel i Sør, og økte insentiver for våpeneksport til Sør
fra statene i Nord. Utviklingslandenes våpenindustri er fortsatt liten, og svært
lite eksportrettet.
Nord og Sør synes også i større grad å separeres i forhold til de typer
krigsmateriell som etterspørres på det internasjonale våpenmarkedet. Mens
Nord i en del år har fokusert sin opprustning inn mot krigsmateriell som styrker
26
deres militære evne i asymmetrisk krigføring, etterspør utviklingslandene heller
større og mer tradisjonelle krigsmateriellanskaffelser på det internasjonale
markedet. Nye aktører i Sør etterspør samtidig større og mer kostbare
våpenplattformer for første gang.
Dette siste gjør seg eksempelvis gjeldende i forhold til investeringer i marine, slik
som Indias nylige anskaffelse av hangarskip eller Brasils pågående anskaffelse av
atomubåter. Mens både USA og Storbritannia i øyeblikket nedskalerer deres
anskaffelsesprogram på dette området, hvilke er av de dyreste former for
opprustning, ser vi særlig at regionale stormakter i Sør i økende grad etterspør
nettopp slike dyre marinefartøy. Dette medfører at de militære verftene i Europa
fortsetter å gå godt, selv om deres kundekrets er i rask endring. Det er
interessant å merke seg at flere av landene i Sør som nå anskaffer tungt
marinemateriell ikke har noen tradisjon for å hevde sin militærmakt til sjøs.
Oppsummerer vi de største endringene fra 2003-2007 perioden til 2008-2012
perioden i forhold til våpenleveransene per region får vi følgende
oppsiktsvekkende diagram:
Figur 10: Prosentvis vekst i våpenimport fra 2007-2007 til 2008-2012
120
104
100
80
60
35
34
40
20
0
Afrika
Asia og Oseania
Amerika
Afrikansk opprustning gjennom økt våpenimport
Det mest slående i diagrammet ovenfor er altså at Afrikas våpenimport er mer
enn doblet fra 2003-2007 til 2008-2012. I den første perioden, 2003-2007 viser
det seg at Afrika sør for Sahara sto for hele 71 % av denne importen. Disse
landenes våpeneksport økte videre med 5 % i perioden 2008-2012. Denne
betydelige veksten i leverte våpen til Afrika sør for Sahara er allikevel langt
mindre enn de Nord Afrikanske statenes vekst i våpenimporten.
27
Våpenleveransene til Nord Afrika vokste med hele 350 % fra 2003-2007 til
2008-2012. I siste femårsperiode, 2008-2012, utgjør våpenleveransene til Nord
Afrika hele 64 % av Afrikas samlede våpenimport. De største våpenimportørene
i Afrika de siste fem år var Algerie, Marokko og Sør Afrika.
Figur 11: Fordeling av Afrikas våpenimport i perioden 2008-2012
Afrika sør for
Sahara
36 %
Nord Afrika
64 %
Den ekstreme veksten i Nord Afrikas våpenimport over de siste ti årene har
særlig med rivaliseringen mellom Algerie og Marokko å gjøre. Våpenleveransene
til Algerie vokste med 277 % fra 2003-2007 perioden til 2008-2012 perioden.
Dette medførte at Algerie steg på SIPRI rankingen over de største
våpenimportørene fra plass nummer 22 til sjetteplass.
Det er hovedsakelig Russland som har stått for våpenleveransene til Algerie i
begge periodene. I siste femårs periode kom 93 % av leveransene fra Russland.
Algeries våpenkjøp fra Russland bevitner kraftig opprustning innen alle
våpengrener. Blant de større våpenimportene fra Russland finner vi 44
avanserte kampfly, 2 ubåter, bakke til luft raketter og 180 T-90 tanks. I 2011 og
2012 ser vi imidlertid at Algerie har henvendt seg til Tyskland for nye innkjøp av
to fregatter og til Kina for 3 andre fregatter. I 2011- 2012 ser vi også at Algerie
har fått levert de 54 første av totalt 1200 Fuchs pansrede personellkjøretøy fra
Tyskland. Det er altså tydelig at Russland er i ferd med å miste sin helt spesielle
posisjon i dette markedet. Siden 2010 har også norsk krigsmateriell blitt
eksportert til Algerie, da fra Kongsberg Gruppen.
Den marokkanske våpenimporten har vokst ennå mer enn den algeriske i samme
periode. Fra 2003-2007 til 2008-2012 vokste verdien av leverte våpen til
Marokko med hele 1 460% (!). Dermed steg Marokko på SIPRI rankingen over de
28
største våpenimportørene i femårsperiodene fra plass nr 69 til tolvte plass. Mens
Algerie altså tradisjonelt har importert russisk krigsmateriell, har Marokko
importert mest vestlige våpen. De største våpenleveransene til Marokko i
perioden 2008-2012 var 24 kampfly fra USA, 27 kampfly fra Frankrike, 3
fregatter fra Nederland og 54 tyngre tanks fra Kina.
Når vi ser på våpenleveransene til Afrika sør for Sahara er det Sør Afrika som er
den største mottakeren i perioden 2008-2012. I denne perioden mottok landet
hele 24 % av alle våpenleveransene til Afrika sør for Sahara. Våpenimporten til
Sør Afrika har allikevel falt drastisk over de siste ti årene. Fra perioden 20032007 til 2008-2012 falt verdien av våpenleveransene til Sør Afrika med hele 40
%. Dette skyldes at landets omfattende moderniseringsprogram nå nærmer seg
slutten.
Den nest og tredje største våpenimportøren i Afrika sør for Sahara var Uganda og
Sudan i perioden 2008-2012. Uganda sto for 15 %, mens Sudan sto for 12 % av
våpenimporten i Afrika sør for Sahara i perioden. Våpenleveransene til Uganda
økte med hele 1 200 % fra perioden 2003-2007 til perioden 2008-2012.
Hovedgrunnen til denne ekstreme veksten var leveranser av seks avanserte
kampfly fra Russland (Su-30) i 2011-2012. Når det gjelder våpenleveransene til
Sudan i 2008-2012 var disse 29 % lavere enn i perioden 2003-2007.
Våpenleveransene i perioden 2008-2012 var allikevel svært store, og inkluderte
blant annet 20 Mi-24 kamphelikoptre fra Russland, 15 Su-25 kampfly fra
Hviterussland og 160 T-72 tanks fra Ukraina.
Statene i Vest Afrika har tradisjonelt kun importert små mengder våpen. Dette er
imidlertid i endring. Fra perioden 2003-2007 til 2008-2012 ser vi at
våpenleveransene til Vest Afrika er nesten doblet. I siste periode er det Nigeria
som klart er regionens største våpenimportør, med 42 % av alle leveransene til
hele Vest Afrika. Det er særlig marinefartøy, og da mindre patruljebåter som
eksporteres til Vest Afrika i perioden 2008-2012. Dette har sammenheng med
økt innsats mot piratvirksomhet. I perioden er det også levert mindre kvanta av
pansrede militære kjøretøy, helikoptre og fly til regionen. Eksempler på slike
leveranser er kinesisk eksport av F7 MG kampfly til Nigeria, og eksport av
pansrede kjøretøy fra Bulgaria til Mali. Både disse kampflyene og kjøretøyene er
blitt satt inn mot opprørerne i Nord Mali i 2012 og 2013.
Om vi tar et blikk fremover, er det særlig interessant å merke seg at det nye
Libya vil investere tungt i våpen det kommende året. I mars 2013 meldte libyske
myndigheter at landet vil bruke hele 10 % av sitt statsbudsjett på
våpenanskaffelser, det vil si 4,7 milliarder USD.40 Disse gigantinvesteringene vil
gå til avanserte våpensystem. Det er særlig landets grenser mot Egypt, Algerie,
Tsjad, Sudan og Tunisia som er ment å skulle sikres ved dette. Ser man disse nye
investeringene i sammenheng med at Libya nå mottar tidligere bestilte kampfly
og fregatter, vil landet bruke nærmere 6 milliarder USD på våpenkjøp dette
året.41
40
41
United Press International: ”Libya plans to spend $4,7B on defense”, 26. mars 2013
James Doran: ”Libya to spend billions on defence”, The National, 24. Mars 2013
29
Figur 12: Vekst i verdien av afrikansk våpenimport fra 2004-2007 til 2007-2012
1600%
1460%
1400%
1200%
1200%
1000%
800%
600%
400%
277%
200%
104%
0%
Marokko
Uganda
Algerie
Sør Afrika Afrika samlet
-40%
-200%
Asias våpenimport
Alle de fem største våpenimportørene i perioden 2008-2012 var asiatiske land;
India, Kina, Pakistan, Sør Korea og Singapore. Det er i øyeblikket betydelig vekst i
våpenimporten til disse landene, og disse markedene vil også sannsynligvis
vokse videre i overskuelig fremtid.
Våpenleveransene til Asia og Oseania økte med 35 % fra perioden 2003-2007 til
2008-2012. Statene i Sør Asia42 var mottakere av 41 % av disse
våpenleveransene i perioden 2008-2012. Tilsvarende gikk 23 % av regionens
leveranser til Sørøst Asia, 9 % til Oseania og 1 % til Sentral Asia.
42
India, Pakistan og Sri Lanka
30
Figur 13: Asia og Oseanias våpenimport 2008-2012
Sentral Asia
1%
Oseania
9%
Sør Asia
41 %
Sørøst Asia
23 %
Øst Asia
26 %
I perioden 2008-2012 var India verdens største våpenimportør. Leveransene til
India utgjorde hele 12 % av verdens våpenhandel volum i perioden. Indias
våpenimport var hele 109 % større i perioden enn for verdens nest største
våpenimportør, Kina. Indias våpenimport vokste med hele 59 % fra perioden
2003-2007 til perioden 2008-2012. I den siste femårsperioden ser vi av SIPRI
statistikken at det særlig er våpenkapasiteter for langtrekkende krigføring som
India har importert. Blant de større indiske importene i perioden er blant annet
100 Su 30 MK1 kampfly fra Russland, tre A-50 EhI overvåkningsfly (med deler
fra Israel, Russland og Usbekistan), 8 P8I anti ubåt fly fra USA og en atomubåt fra
Russland verd å nevne. Alle disse våpenimportene bidrar sterkt til å ruste opp
India som regional militærmakt.
Kina har tradisjonelt vært svært avhengige av våpenimport i sine
rustningsprogram, men er nå i ferd med å endre på dette. I perioden 2003-2007
var Kina verdens desidert største våpenimportør, mens leveranse til Kina falt
med hele 47 % til perioden 2008-2012. I siste femårsperiode ser vi også som
forklart over at Kinas våpeneksport vokser dramatisk. Kinesiske egenproduserte
våpensystem er allikevel fortsatt avhengig av utenlandske deler. Eksempelvis er
Kinas første hangarskip, som ble sjøsatt i 2012, av Ukrainsk design. Tilsvarende
er de viktigste masseproduserte kinesiske kampflyene J-10 og J-11 utstyrt med
russiske motorer. Kina synes å øke sin våpenimport for å styrke egen
våpenproduksjon på sikt. I 2012 bestilte eksempelvis Kina import av 55 Mi-17
kamphelikoptre, samtidig som de fremforhandlet avtaler om import av Su 35
kampfly og ubåter fra Russland.
31
Sørøst Asias våpenimport økte med hele 169 % fra perioden 2003-2007 til
perioden 2008-2012. Dette skyldes hovedsakelig våpenkappløp på det maritime
området. Regionens marineoppbygning kan igjen forklares med de uavklarte
grensekonfliktene i Sør Kina havet mellom Kina, Vietnam og Filipinene. På denne
bakgrunn har regionens etterspørsel etter ubåter og luftvåpen mot sjømål økt
drastisk. I 2012 mottok Singapore to ubåter fra Sverige, samtidig som Indonesia
bestilte tre ubåter fra Sør Korea. Tilsvarende har Vietnam bestilt seks ubåter fra
Russland. Både Singapore og Malaysia har også erklært at de vil skaffe flere
ubåter, mens både Thailand og Filipinene tilsvarende erklærer at også de vil gå
til anskaffelse av ubåtvåpen i overskuelig fremtid.
Økte våpenleveranser til Latin Amerika
Fra perioden 2003-2007 til 2008-2012 vokste Amerikas våpenimport med 34 %.
Dermed vokste også regionens andel av verdens våpenimport fra 10 til 11 %.
Regionens største våpenimportør i perioden var selvsagt USA. Globalt var det
allikevel syv land som importerte mer våpen enn USA i perioden. Sør Amerikas
største våpenimportør i perioden var Venezuela, som ranker som verdens
trettende største våpenimportør, bare fem plasser under USA. Venezuelas
største våpenlanger er Russland. I perioden 2008-2012 sto Russland for 66 % av
våpenleveransene til Venezuela, mens Spania og Kina leverte 12 % hver av alle
våpnene Venezuela importerte. I 2012 var det særlig pansrede kjøretøy,
luftvernsystemer, tanks og artilleri Venezuela fikk levert fra Russland.
I Sentral Amerika finner vi den største veksten i våpenimport i dagens Amerika.
Fra perioden 2003-2007 til 2008-2012 vokste våpenimporten til disse landene
med hele 68 %. Dette skyldes hovedsakelig indre uro, og rustning mot
narkokartell og annen organisert kriminalitet. Våpenleveransene til Sentral
Amerika i siste femårsperiode inkluderer overvåkningsfly, helikoptre og
pansrede kjøretøy. I øyeblikket planlegger Mexico en større import av minst 20
T-6 kampfly fra USA. I 2012 avsatte også Guatemala budsjett for import av seks
kampfly fra Brasil.
Brasil hadde i 2011 verdens tiende største militære forbruk, med et
forsvarsbudsjett på hele 35,4 milliarder USD. Deres forsvarsbudsjett har økt med
19 % siden 2002.43 Brasil har lenge satset tungt på å utvikle egen våpenindustri,
men er fortsatt blant de aller største våpenimportørene i verden. Selv tar Brasil
sikte på å bli en større våpeneksportør i overskuelig fremtid. I flere tiår har
Brasil konsekvent krevd teknologioverføring ved deres våpenimporter, og denne
politikken synes nå å bære frukter. I 2009 inngikk eksempelvis Brasil en avtale
med det italienske selskapet Iveco om lisensiert produksjon av 2 044 pansrede
kjøretøy. I 2012 Ble det annonsert at Argentina vil importere 14 av disse. I 2013
vil også brasilianske kampfly leveres til Indonesia.44
43
44
Joe Leahy: ”Foreign defnece groups drawn to Brazil”, Financial Times, 28. Januar 2013
Jakarta Post: ”RI to recieve Super Tucano and F-16s this year”, 7. april 2013
32
Europa importerer mindre våpen
Den eneste verdensdelen hvor våpenmarkedet minker er i dag Europa. Fra
perioden 2003-2007 til 2008-2012 falt våpenimporten til europeiske land med
hele 20 %. I den siste femårsperioden sto EU landene for 12 % av verdens
våpenimport. Det største fallet i EUs våpenimport over de siste ti år finner vi i
Hellas. Fra perioden 2003-2007 til 2008-2012 falt verdien av våpenleveransene
til Hellas med 61 %. I 2012 har vi for første gang i perioden sett at Hellas ikke
har gått til nye våpenanskaffelser, og dette er en direkte følge av landets
innsparingsplan i deres dype økonomiske krise. Over det siste året har Hellas
også varslet forsinkelse eller kanselering av flere større avtalte våpenimporter.
De viktigste av disse er avtalen om import av seks fregatter fra Frankrike og 400
pansrede kjøretøy fra Russland.
Våpenleveransene til Storbritannia økte med 18 % fra 2003-2007 til 2008-2012.
I den siste femårsperioden var USA leverandør av 70 % av disse våpnene, mens
EU landene sto for 27 %. Import av raketter utgjorde 41 % av totalvolumet for
den britiske våpenimporten. De viktigste våpenimportene i denne
sammenhengen var av amerikanske GMLRS raketter til bruk i Afghanistan og
amerikanske Paveway raketter til bruk i Libya. Etter at Storbritannia trekker seg
ut av Afghanistan ser nå britene på muligheter for å levere overskuddsvåpen til
Afghanistan og Sentral Asia. I tillegg tilbyr britene Eurofighter kampfly som nå
anses som overskuddsmateriell i Storbritannia til stater i Gulfen.
Øst Europas våpenimport vokste med 21 % fra perioden 2003-2007 til 20082012. Denne veksten skyldes utelukkende våpenleveranser til Aserbajdsjan.
Dette landet økte sin våpenimport med hele 155 % mellom de to
femårsperiodene. Den eksepsjonelle opprustningen Aserbajdsjan nå gjennomgår
er knyttet til landets konflikt med Armenia over Nagorno- Karabakh. I 2012
fortsatt de store våpenleveransene til Aserbajdsjan med drone leveranser fra
Israel (Aerostar og Hermes 450), Mi-24 kamphelikoptre fra Russland og Matador
og Marauder pansrede kjøretøy bygd i landet på lisens fra Sør Afrika.
Våpenleveransene til Midtøsten
Fra 2003-2007 perioden til 2008-2012 perioden sank verdien av
våpenleveransene til Midtøsten med 7 %. I perioden 2008-2012 gikk 19 % av all
våpeneksporten til regionen til De Forente Arabiske Emirater, 18 % til Saudi
Arabia, 17 % til Tyrkia og 10 % til Irak.
I den siste femårsperioden er det særlig arabernes import av rakettforsvar som
bidrar til de store summene i våpenleveransene til Midtøsten. Rakettsystemene
importeres fra USA, og utgjør i dag en vesentlig andel av amerikanernes totale
våpeneksport. Rakettskjoldopprustningen i Gulfen dreier seg i all hovedsak om
konflikten med Iran, og dertil våpenkappløp. I 2012 bestilte Emiratene to THAAD
rakettskjoldsystemer, samtidig som de mottok sitt første Patriot PAC3 system.
Samme år bestilte også Kuwait PAC 2 GEM-T raketter fra USA for å oppgradere
sitt Patriot system. Kuwait planlegger også å anskaffe PAC-3 systemer.
33
I 2012 erklærte også Qatar at de vil importere både THAAD og Patriot PAC 3
systemer fra USA.
I perioden 2007-2012 leverte Russland 71 % av alle våpnene Syria importerte,
mens Iran sto for 14 % og Hviterussland for 11 % av våpeneksporten til det
borgerkrigsherjede landet. De russiske leveransene i perioden besto
hovedsakelig av tretti luft til bakke rakettsystemer og to kystvern missilsystem.
Saudi Arabia var verdens tiende største våpenimportør i perioden 2008-2012,
men blir utfra SIPRIs statistikk sannsynligvis blant de fem største
våpenimportørene i verden i perioden 2013-2017. Congressional Research
Service (CRS) sine datasett på området tilsier samme prognose. Saudi Arabia har
i dag store utestående ordre på blant annet 152 F-15 kampfly fra USA, 48
Eurofighter kampfly fra Storbritannia i tillegg til de overnevnte tanks og
pansrede kjøretøyene fra Tyskland. I tillegg fortsetter Saudi Arabia å importere
pansrede kjøretøy fra både USA, Canada og Frankrike.
Når man evaluerer den Saudi Arabiske våpenimporten bør man også se litt
nærmere på spredningsfare for disse våpnene til områder man ellers ikke ville
ha tillat eksport til. Et aktuelt eksempel angår Syria. Siden desember 2012 har
Saudi Arabia levert store mengder kroatiske infanterivåpen til opprørerne i Syria
via Jordan. Selv om dette er noe Vesten i øyeblikket holder seg for god for, er det
også tegn som tyder på at aktiviteten støttes både i EU, hvor man har
våpenembargo mot Syria, og i USA, hvor man kun tillater strategisk eksport av
ikke-dødelig karakter til opprørerne. Eksempelvis beskrev en kilde i den
amerikanske regjeringen til New York Times nylig at denne våpenflyten fra Saudi
Arabia var å anse som: “a maturing of the opposition’s logistical pipeline.”45 Fra
Kroatisk hold benektes det at våpen derfra er eksport til Saudi Arabia etter den
arabiske våren, mens mengdene det her er snakk om gjør det mindre sannsynlig
at våpenleveransene ikke har vært statlig sanksjonert fra Kroatias side. At
landets nærmeste allierte USA kan ha vært mellommann for leveransen er
skrivende stund en gjengs teori.
Etter den arabiske våren har også våpeneksport til Egypt vakt diskusjoner blant
vestlige våpeneksportører. I skrivende stund synes imidlertid holdningen til slik
eksport å være mer positiv. Et eksempel på dette er at Egypt bestilte 140 000
tåregassgranater fra USA i januar 2013 uten at det skapte vesentlig debatt. Dette
på tross av at tåregassen er eksplisitt uttalt intendert brukt mot sivile
demonstranter. Det er derfor gjort avtale om at merke med opphavsland skal
fjernes fra den amerikanske tåregassen, men ellers får eksporten gå som
planlagt. Tåregasseksporten har en verdi på om lag 2,5 millioner USD.46
C.J. Chivers og Eric Schmitt: ”Saudis step up help for rebels in Syria with croatian arms”, New
York Times, 25. februar 2013.
46 Andrea Germanos: Stripped of ”Country of origin” label, US agrees to sell tear gass to Egypt”,
Common Dreams, 22. februar 2013
45
34
Del 5: Avtaler om fremtidige
våpenleveranser fra Nord til Sør
Internasjonal våpenhandel går i hovedsak fra Nord til Sør. Denne tendensen
styrkes år for år. Ifølge SIPRIs siste data på feltet økte den totale omsetningen i
den internasjonale våpenhandelen med hele 24 % fra 2001-2005 til 20062010.47 Når vi skal se nærmere på hvordan denne veksten fordeler seg mellom
Nord og Sør er det imidlertid andre datasett enn de SIPRI produserer som er mer
formålstjenlige.
Den mest omfattende årlige oversikten over global våpenflyt med fokus på Nord
og Sørs rolle i våpenhandelen produseres for den amerikanske Kongressen av
Congressional Reseach Service (CRS). Denne oversikten bærer navnet
”Conventional arms transfers to developing nations”, og publiseres hver høst. I
denne statistikkens definisjon inkluderer Nord alle de europeiske statene, USA,
Canada, Australia, New Zealand og Japan. Alle øvrige stater i verden defineres
dermed som Sør. (Denne kategoriseringen diskuteres på side 26).
Den CRS data som ligger til grunn for denne delen av studien, fanger opp flere
former for strategisk handel enn det SIPRI statistikken gjør. Mens SIPRI søker å
måle verdien av leveranser av hele våpensystem, søker CRS statistikken å få
oversikt over alle kontraktsverdiene for leveranse av konvensjonelle våpen,
ammunisjon, militære reservedeler, militær byggevirksomhet, militær bistand,
treningsprogrammer og tilhørende tjenester. Denne CRS dataen viser derfor
enda tydeligere enn SIPRIs data at den globale våpenhandelen er i markant
vekst. Verdien av samtlige internasjonale våpenleveranser i 2011 var på hele
85,3 milliarder USD ifølge CRS.48 Dette er titalls milliarder USD mer enn hva
SIPRI statistikken rapporterer.
Et annet spennende element med CRS dataen om verden våpenhandel er at
denne oppgir verdiene av avtaler om fremtidige våpenleveranser som er inngått
per år. Dette er et nyttig mål for å forutsi fremtidig våpeneksport. Selvsagt blir
ikke alle disse inngåtte våpenhandelavtalene overholdt, og det kan også ta lang
tid fra kontraktsinngåelse til faktisk leveranse, men avtaleverdiene gir oss
allikevel et mer aktuelt bilde av hvordan det internasjonale markedet for
krigsmateriell faktisk utvikler seg. I denne siste delen av rapporten vil vi derfor
presentere statistikk om nylig inngåtte avtaler om fremtidige våpenleveranser,
for å supplere SIPRI statistikken presentert tidligere i studien.
Ved bruk av CRS data for inngåtte avtaler om fremtidige våpenleveranser i
perioden 2008 til 2011, får vi følgende fordeling av eksportørenes andel av
verdens våpenmarkedet:
SIPRI pressemelding av 14. mars 2011, tilgjengelig på:
http://www.sipri.org/databases/armstransfers
48 Alle USD verdiene som oppgis i dette kapittelet er i konstante 2011 dollar.
47
35
Figur 14: Eksportørenes andel av avtaler om fremtidig leveranser av våpen inngått
i perioden 2008-2011
Kina
3%
Alle andre
12 %
Russland
13 %
USA
56 %
Uk, Fr, It, Ty
16 %
Vi ser her at USA har en enda større andel av kontraktene for fremtidig
våpenlevering enn deres andel av den faktiske eksporten i perioden. Videre ser
vi at de store europeiske våpeneksportørene Storbritannia, Frankrike, Italia og
Tyskland også ekspanderer mer når det gjelder avtaleinngåelse enn faktiske
leveranser. Det bør dermed forventes at Vestens andel av det globale
våpenmarkedet vil øke i fremtiden. Når vi så fokuserer kun på mottakere i Sør,
gir CRS dataen følgende bilde:
Figur 15: Eksportørenes andel av avtaleverdien for avtaler om våpenleveranser til
utviklingsland inngått i perioden 2008-2011
Russland
6%
Alle andre Kina
3%
6%
Uk, Fr, It, Ty
6%
USA
79 %
36
Vi ser altså av kakediagrammet over at USAs avtaler om fremtidige
våpenleveranser til utviklingslandene teller for nærmere 4 av 5 dollar i
markedet. Dette bevitner en eksepsjonell dominans i Sør-leveransene som aldri
før har vært dokumentert tilsvarende.
Kontraktsinngåelse om leveranser fra Nord til Sør
Ut fra de siste tilgjengelige CRS- data på feltet49 50 51 ser vi at hoveddelen av den
kontraktsfestede verdien av fremtidige våpenoverførsler angår våpeneksport fra
Nord til Sør. For den siste åtte års perioden vi har data for, 2004-2011, ser vi at
våpenavtalene med Sør som mottaker telte for hele 68,6 % av alle
våpenkontraktene. Denne Sør andelen er også i klar vekst gjennom hele
perioden. Den samme data viser eksempelvis at utviklingslandene var mottaker
for hele 79,2 % av kontraktsverdien i den internasjonale våpenhandelen i
perioden 2008-2011, mens tilsvarende andel for 2011 (siste året vi har statistikk
for) var på hele 83,9 %!
Om vi så ser på verdien av de kontraktene som er inngått med utviklingsland i
2011 beløper disse seg samlet til 71,5 milliarder USD. Dette er en betydelig
økning fra tidligere år, selv om verdien av disse kontraktene har vokst jevnt
gjennom 2000 -tallet frem til 2010. I 2010 var imidlertid tilsvarende verdi 32,7
milliarder USD, altså under halvparten av tilsvarende kontraktsverdier for 2011.
Som SIPRI statistikken, gir også CRS dataen verdier for våpenleveranser globalt. I
2011 viser CRS data at den samlede verdien av våpenleveransene til Sør var på
hele 28 milliarder USD. Dette er den høyeste verdien av slike leveranser som er
registrert siden 2004. CRS dataen gir også et sammenfallende bilde som SIPRI
statistikken over hvem som tjener mest på utviklingslandenes våpenimport. I
2011 var USA den staten som leverte mest våpen til land i Sør, samlet til en verdi
av 10,5 milliarder USD. Dette tilsvarer 37 % av alle Sør leveransene dette året.
Russland var dette året Sørs nest største våpenleverandør, med våpenleveranser
verdt 7,5 milliarder USD. Dette tilsvarer 26 % av alle våpenleveransene til
utviklingslandene i 2011.
Om vi så ser fremover, og dermed fokuserer på de kontraktene om fremtidig
våpenhandel som ble inngått i 2011, er den amerikanske dominansen i det
internasjonale våpenmarkedet enda tydeligere. Verdien av USAs kontrakter med
utviklingsland inngått i 2011 var på hele 66,3 milliarder USD (!), hvilke gjør USA
suverent verdensledende på den fronten. Denne verdien er den suverent største
inngått i løpet av et år i USAs historie. USAs kontrakter om leveranser til Sør
inngått i 2011 teller dermed for hele 77 % av Sørs totale kontraktsinngåelser for
fremtidige våpenleveranser dette året.
Congressional Research Service (CRS) ved Richard F. Grimmett: ”Conventional Arms Transfers
to Developing Nations, 2004-2011”, publisert 24. august 2012.
50 Congressional Research Service (CRS) ved Richard F. Grimmett: ”Conventional Arms Transfers
to Developing Nations, 2003-2010”, publisert 22. september 2011.
51 Congressional Research Service (CRS) ved Richard F. Grimmett: ”Conventional Arms Transfers
to Developing Nations, 2002-2009”, publisert 10. september 2010.
49
37
Figur 16: Eksportørs andel av våpenkontraktene for levering til utviklingsland
inngått i 2011
Alle andre
6%
Kina
3%
Uk, Fr, It. Ty
6%
Russland
6%
USA
79 %
Den ekstreme veksten i verdien av USAs avtaler om fremtidige våpenleveranser
inngått i 2011 har særlig med Saudi Arabia å gjøre. Dette arabiske diktaturet var
i 2011 den desidert største kjøperen av krigsutstyr i Sør, og inngikk kontrakter
om våpenleveranser verdt hele 33,7 milliarder USD dette året. Det er kun 300
millioner USD av dette som ikke skal leveres av amerikanske våpenprodusenter.
Dermed forklarer også Saudi Arabias opprustning hoveddelen av den
eksepsjonelle veksten i de amerikanske våpenavtalene.
Nest etter Saudi Arabia var det India som inngikk de største avtalene om
fremtidig våpenimport i 2011. Disse avtalene beløper seg samlet til 6,9
milliarder USD. På tredjeplass finner vi De Forente Arabiske Emirater, som
inngikk avtaler om våpenimport for hele 4,5 milliarder USD i 2011.
Også når det gjelder verdien av inngåtte avtaler om fremtidige våpenleveranser
til Sør kommer Russland i 2011 inn på andre plass som leverandør. Dette året
inngikk Russland avtaler om leveranser av våpen til utviklingsland til en verdi av
4,8 milliarder USD, hvilke tilsvarer 5,6 % av alle slike kontrakter.
38
Oversikt over avtaleverdi for fremtidige våpenleveranser til
utviklingslandene
Når vi skal si noe om trendene innen global våpenflyt, oppleves det altså mer
fremtidsrettet å omtale inngåtte avtaler om leveranser av våpen et gitt år, enn
verdien av de våpen som faktisk er importert dette året. Tabellen under er derfor
sammenstilt med CRS data for nettopp verdien av kontraktene som er inngått
om levering av våpen til utviklingsland hvert oppgitt år fra leverandør. Dette er
ment som et nyttig supplement til SIPRIs data, som altså ligger til grunn for de
fleste diagrammene presentert i denne rapporten.
Tabell 3: Verdi av avtaler om leveranser av våpen til utviklingsland inngått 2004-2011
målt i konstante 2011 dollar, oppgitt i 1000 USD 52:
Leverandør
2004
2005
2006
USA
12 368
12 099 15 435
Russland
8 800
8 400 15 400
2007
2008
2009
2010
2011
TOTALT
23 691 36 323
22 002
21 103
66 274
209 295
10 400
6 600
13 300
8 800
4 800
76 500
Frankrike
2 900
6 300
7 700
2 200
3 800
9 600
1 800
4 400
38 700
Storbritannia
4 200
2 900
4 100
9 500
300
1 400
1 500
400
24 300
Kina
1 000
2 700
2 000
2 500
2 100
2 500
1 600
2 100
16 500
Tyskland
4 100
2 000
2 800
1 800
5 500
3 600
100
100
20 000
400
1 500
1 200
1 400
4 100
1 600
1 900
1 200
13 300
5 200
7 400
6 700
5 300
6 500
4 200
3 300
44 200
3 300
1 900
2 800
3 100
2 900
2 700
25 100
65 502 43 903
85 274
467 895
Italia
Alle andre fra
Europa
Alle andre i
verden
Totalt
42 268
5 600
3 400
45 199 57 635
60 991 67 123
5 000
Av tabellen over kan vi trekke flere slutninger. Vi ser tydelig at det er de vestlige
stormaktene som står for hoveddelen av våpeneksporten til Sør. Kategorien ”alle
andre eksportører” har et bemerkelsesverdig lavt volum, hvilke sammen med
Kina utgjør hele Sør gruppen. Våpenhandel fra Sør til Sør er altså
bemerkelsesverdig lav.
I denne statistikken defineres altså utviklingsland som alle land utenom USA, Canada, Europa,
Australia, New Zealand og Japan.
52
39
USA forblir fortsatt verdens desidert største våpeneksportør, da også ovenfor
utviklingslandene. I perioden 2006-2010 sto landet alene for 30 % av verdens
samlede våpeneksport.53 Kobler vi dette med CRS sitt datasett, som altså ligger
til grunn for tabellen over, ser vi at USA er en enda større våpeneksportør til
utviklingsland enn til andre land.
Nords avhengighet av våpenmarkeder i Sør
Det er også interessant å se på de største våpeneksportørenes avhengighet av
utviklingsland som marked for deres våpeneksport gjennom CRS data. I tabellen
under listes andelen av de store eksportørenes våpeneksport som går til
utviklingsland. Dette gir dermed en indikasjon på eksportørens avhengighet av
utviklingslandene som kunder for sin våpeneksport:
Tabell 4: Våpeneksportørenes totaleksport og andel av denne som går til Sør i
perioden 2008 til 2011
Leverandør
Totalverdi av inngåtte
våpenkontrakter 2008-11
Prosentandel av leverandørs
totale våpeneksport som går til
utviklingsland 08-11
77,5 %
USA
145 702 mill USD
Russland
33 500 mill USD
92,8 %
Frankrike
19 600 mill USD
88,3 %
Storbritannia
3 600 mill USD
77,8 %
Kina
8 300 mill USD
97,6 %
Tyskland
9 300 mill USD
55,9 %
Italia
8 800 mill USD
65,9 %
Alle andre fra
Europa
Alle andre
våpeneksportører
19 300 mill USD
73,6 %
13 700 mill USD
71,5 %
261 802 mill USD
79,2 %
Totalt
SIPRI pressemelding av 14. mars 2011, tilgjengelig på:
http://www.sipri.org/databases/armstransfers
53
40
De vestlige våpeneksportørene som er listet i tabellen over har alle mer enn
halvparten av sine markeder i Sør. Tabellen viser også at de fire største
våpeneksportørene i verden leverer mer enn 75 % av sine våpen til
utviklingsland. Verdien av alle verdens våpenhandel-avtaler inngått i 2011, hvor
utviklingsland er kjøper, utgjør dette året 83,9 % av verdens kontraktsverdi for
samtlige våpenhandel avtaler. Det er dermed grunnlag for å si at ut fra siste
tilgjengelige CRS data vil utviklingslandene betale mer enn 4 av 5 dollar som
betales i den internasjonale våpenhandelen.
Konklusjon
Gjennom 2000 -tallet har vi sett en historisk høy vekst i det militære forbruket.
Mens verdens militære forbruk beløp seg til 1 000 milliarder USD i 2001, var
tilsvarende tall for 2011 hele 1 738 milliarder USD. I løpet av dette tiåret erfarte
altså verden en vekst i det militære forbruket på omtrent 70 %. Denne veksten
har flatet ut siden 2010, men om vi nå har nådd en historisk topp i det militære
forbruket er det fortsatt for tidlig å konkludere. Verdens forsvarsbudsjetter øker
i dag over hele verden, med unntak av i USA og enkelte europeiske land som
Spania, Portugal, Slovenia og Ungarn. Særlig i Midtøsten er veksten i det militære
forbruket markant. Dette gjenspeiler seg også i det internasjonale
våpenmarkedet, da det er Gulf stater som i øyeblikket legger inn de største
ordrene for ny våpenimport. Over det siste året vi har statistikk for, 2012, ser vi
også vekst i de militære utgiftene i Latin Amerika, Asia og Afrika.
En vesentlig del av verdens militære forbruk, som i 2012 beløper seg til hele
1 750 milliarder USD, er utgifter til atomvåpenhold. Totalkostnadene for verdens
atomvåpen er i dag i størrelsesorden 105 milliarder USD. Dette tilsvarer omtrent
6 % av verdens samlede forsvarsbudsjetter. Alle de ni landene som i dag besitter
atomvåpenteknologi investerer tungt i utbygging og modernisering av deres
atomstyrker i 2012. På tross av all retorikk fra disse landene om at man ønsker å
tilstrebe en verden uten atomvåpen, forbereder de seg altså alle på en verden
med atomvåpen i overskuelig fremtid.
Ved å analysere volumet i verdens våpenhandel i forhold til de to siste
femårsperiodene vi har statistikk for; 2003-2007 og 2008-2012, identifiserer
denne rapporten noen tydelige trender i det internasjonale våpenmarkedet, som
også sammenfaller med utviklingen i verdens militære forbruk. Den totale
verdien av våpenhandelen øker med 17 % mellom periodene. USA, Russland,
Tyskland, Frankrike og Kina er de største våpeneksportørene i siste
femårsperiode, og disse landene står alene for 75 % av verdens våpeneksport.
De største våpenimportørene er India og Kina, og de neste tre på listen er også
situert i Asia. Når vi sammenlikner verdens samlede våpenimport fra perioden
2003-2007 til perioden 2008-2012, ser vi at mengden våpen som importeres til
Afrika er i enorm vekst. Fra første til andre periode vokser den afrikanske
våpenimporten med hele 104 %. Hovedforklaringen på dette er en markant
opprustning i Nord Afrika i de senere årene. I perioden 2008-2012 sto de fem
41
landene i Nord Afrika for hele 64 % av kontinentets våpeneksport, mens de 48
landene i Afrika sør for Sahara sto for 36 % av kontinentets våpenimport. På
landnivå ser vi at Marokkos våpenimport vokser med hele 1 460 % fra 20032007 til 2008-2012, mens tilsvarende tall for erkerivalen Algerie er 277 %.
Sammenfallende med utviklingen i verdens militære forbruk, ser vi også at
våpenimporten i alle verdensdeler utenom Europa vokser mellom de to
femårsperiodene. I Europa faller våpenimporten med hele 20 % mellom
periodene, og EU utgjør ikke mer enn 12 % av verdens internasjonale
våpenmarked i perioden 2008-2012. Dette forklarer også hvorfor de store
våpenprodusentene i Nord i økende grad søker å omsette sine våpen i Sør; når
hjemmemarkedene svinner blir utviklingslandene mer attraktive.
Dagens internasjonale våpenhandel går i hovedsak fra Nord til Sør. Det er også
helt entydig at denne Nord- Sør dimensjonen ved våpenhandelen styrkes. For
den siste åtteårs perioden vi har data for verdien av inngåtte avtaler om
våpenleveranser for, 2004-2011, ser vi at våpenavtalene med Sør som mottaker
telte for hele 68,6 % av alle kontraktenes totalverdi. Denne Sør andelen er også i
klar vekst gjennom hele perioden. Utviklingslandene var mottakere for hele 79,2
% av kontraktsverdien i den internasjonale våpenhandelen i perioden 20082011, mens tilsvarende andel for 2011 var på hele 83,9 %. Dette betyr altså at all
Nord til Nord og Sør til Sør våpenhandel samlet ikke teller for mer enn 14 % av
dagens internasjonale våpenmarked. Denne situasjonen leder videre til at
våpenprodusentene i Nord blir mer avhengige av våpenmarkedene i Sør. Om vi
legger til grunn avtalene om fremtidig våpenleveranser inngått mellom 2008 og
2011, ser vi at de fleste store våpeneksportørene har mer enn 75 % av sine
kontraktsforpliktelser ovenfor utviklingsland.
Et styrket fredsarbeid er nødvendig på mange nivå i forhold til tematikken denne
rapporten tar for seg. Studien belyser eksempelvis en rekke latente konflikter
som forklarer staters økte forsvarsutgifter og våpenanskaffelser. Dette er
konflikter som må håndteres konstruktivt for at vi skal kunne avvikle pågående
våpenkappløp som de vi er vitne til i Nord Afrika, Sør, Sørøst og Øst Asia. Videre
adresserer denne studien nye kommersielle finansieringsløsninger som er
kommet til for å bidra til at utviklingsland enklere kan importere våpen. Dette er
også element ved våpenhandelen som bør overvåkes av fredsbevegelsen i
fremtiden.
Norges fredslag har særlig siden 2010 fokusert på problemstillinger knyttet til at
den norske stat stadig åpner for krigsmaterielleksport til nye destinasjoner i Sør
i vårt våpenhandel arbeid. Ut fra denne rapportens funn er det tydelig at disse
markedene i Sør er i vekst, også for norsk våpenindustri. Det er derfor viktig å
fortsette dette vaktbikkje-arbeide ovenfor norske myndigheter i fremtiden.
Et overordnet mål i fredsarbeidet mot militarisme og krigsprofitt bør også være
utviklingspolitisk etter forfatterens mening. Det å søke å frigjøre midler fra
militært overforbruk til utviklingsfremmende innsats kan være en god rettesnor
i dette arbeidet.
42
Denne rapporten er finansiert med støtte fra Norad