NYHETER MENINGER

Norsk F-35-kjøp støtter atomvåpen

Ny Tid, nummer 23. Publisert på trykk 15.-21.06.2012. Hedda Langemyr, leder i Norges Fredsråd.

Opprustning.

Forsvarsminister Espen Barth Eide skriver i sitt svar den 8. juni til min kronikk, i Ny Tid 1. juni («Øker faren for atomkrig»), at norske jagerfly heller ikke i fremtiden skal bære atomvåpen. Noe annet hadde vært utenkelig. Så mener Barth Eide at Norges planlagte F-35-kjøp derfor ikke undergraver kampen mot atomvåpen. Det er galt. Våre jagerfly skal øve og delta i krig sammen med amerikanske og andre lands jagerfly. Våre nye jagerfly vil ha mulighet til å bære atomvåpen. De vil fly side om side med like amerikanske fly som selvsagt ikke har papirer på at de ikke skal bære atomvåpen. Det vil gjøre at våre F-35 og deres flyplasser vil være viktige mål tidlig i en konflikt. Det vil rett og slett være umulig, for land vi er i konflikt med, å se forskjell på våre F-35 og amerikanske F-35. Vi vil bli oppfattet som del av en strategi som bygger på atomvåpenkapasitet, uansett om vi har papirer på det motsatte. Egentlig vet Barth Eide dette godt. Vi ønsket ikke allierte jagerfly øst for Hammerfest og ønsket ikke skip som var godkjent for bruk av atomvåpen i norske havner under den kalde krigen. Grunnen var ikke at vi trodde de alltid bar atomvåpen. Vi mente det var umulig for russerne å se forskjellen. Det samme gjelder i dag for F-35, uansett om de skal operere i nordområdene eller for eksempel som del av en kommende amerikansk-ledet operasjon mot land vi mener arbeider for å skaffe seg atomvåpen i Midtøsten. Ved å kjøpe F-35 gir vi også et svært direkte bidrag til å utvikle kapasiteter til anvendelse av atomvåpen. Hvorfor mener forsvarsministeren at verden i dag, to tiår etter den kalde krigens slutt, trenger en ny leveringsplattform for atomvåpen? Hvorfor skal norske skattebetalere bidra med mange milliarder kroner til et slikt utviklingsprosjekt? Produsenten av F-35, Lockheed Martin, er allerede i dag tett knyttet til atomvåpenindustrien, blant annet ved at selskapet produserer Trident missilet, som brukes til å skyte ut atomvåpen fra ubåter. Fortjener Lockheed Martin at Norge skal bruke over 150 milliarder på F-35? Oljefondet sier nei til investeringer i selskaper som jobber med atomvåpen, men det er åpenbart at Etikkrådet ikke har mye de skulle sagt når Regjeringen skal velge kampfly. Å oppbevare atomvåpen i fly er risikabelt på grunn av risikoen for flyhavari. Å utruste fly med liten eller ingen radarsignatur, som F-35, med atomvåpen har ekstra stor risiko. Muligheten for å kunne gjennomføre overraskelsesangrep med atomvåpen er en kapasitet vi ikke ønsker at noe land skal ha. Og vi ønsker ikke at andre land skal oppfatte at Norges flyvåpen har denne type kapasitet. I likhet med forsøkene på å utvikle rakettskjold, er F-35 en innovasjon som kan destabilisere terrorbalansen som eksisterer mellom verdens største atommakter.

NYHETER MENINGER

Utenrikspolitisk talsmann for Arbeiderpartiet, Svein Roald Hansen, skriver i et annet leserinnlegg i Ny tid 8. juni («F-35 øker ikke atomkrigfare») at vår bekymring vedrørende F-35-kjøpet er oppkonstruert og unødvendig. Her vil vi imidlertid påpeke at Norge gjennom å kjøpe amerikanernes jagerfly, som er anslått til å koste nært tre ganger så mye som JAF Gripen, viser at vi knytter oss tett opp mot amerikanerne og NATO i stedet for Norden. Gripen har bedre defensive kapasiteter, med lengre rekkevidde, høyere toppfart og bedre manøvreringsevne. F-35 er et bombefly i jagerflydrakt, og har sitt fremste fortrinn i at flyet er lite synlig på radar og derfor kan brukes til overraskelsesangrep. I nord er dette problematisk, fordi vi gjennom kjøp av jagerfly gir signaler som vi antar norske politikere ikke ønsker å gi. Det kan umulig være slik at vi etter den kalde krigen ønsker å signalisere at Norge driver militær opprustning. Spesielt virker det underlig nå som vi bygger institusjoner og endrer lovverk for å få næingslivet til å øke aktiviteten i nord. Overalt ellers ledsages dette av mer samarbeid med våre naboland. I nord, derimot, ledsages det av store militærøvelser og innkjøp av offensive militære kapasiteter. Dette virker derfor som en lite farbar vei å gå i utbedringen av nordisk sikkerhetspolitikk.