Transcript Klima | 5 - 2010 - Cicero

5 10
Norsk magasin for klimaforskning
Tidlige advarsler
– sen læring
Mer og mindre vann i Himalaya
Hva styrer klimavariasjonene?
Innhold
6
Med tvilen som salgsvare
3
Flom eller tørke i Himalaya
4
Fleksible bønder i Himalaya
6
– Kunnskap er vårt produkt
9
Tidlige advarsler og sen læring
12
Afrikanske bønder trenger vann
14
Samarbeid gir klimakutt
18
Konservativ valgvind i USA
20
Klimakatastrofer og diplomati 21
Hvem skal man tro på i klimadebatten? 22
NORKLIMA
Grønt og gåtefullt
24
Ikke-strømlinjeformede havstrømmer 26
Svarte skoger i et varmere Nord-Norge
30
Diskonteringsratens effekt på optimal klimapolitikk 34
Hvilke prosesser styrer klimavariasjoner i våre områder?36
14
Inntrykk fra Zurich
39
RENERGI
Hører vi på de andre?
40
GASSNOVA
26
Fra gruve til grav
42
Postadresse
Postboks 1129 Blindern
TEMPO
0318 Oslo
Transportkur med biodrivstoff 44
Bokanmeldelse: Viktig bok om tvilsomme
handelsmenn
46
Klimafakta: Hvor varmt var det på 1940-tallet?
47
Besøksadresse
Ciens/Forskningsparken
Gaustadalléen 21, 0349 Oslo
Telefon
22 85 87 50
Telefaks
22 85 87 51
E-post
[email protected]
42
Leder
Klima | 5 - 2010
REDAKSJON
Tove Kolset (redaktør)
Jorunn Gran (redaksjonssjef )
Pål Prestrud
Petter Haugneland
Silje Iren Pileberg
Guri Bang
Christian Bjørnæs
Magasinet Klima gis ut med støtte fra
Miljøverndepartementet, Forskningsrådet,
Gassnova SF og Transnova. Forskningsrådets programmer NORKLIMA og RENERGI,
prosjektet TEMPO og de statlige ordningene Gassnova og Transnova har egne
sider i Klima.
RENERGI
Hans Otto Haaland
NORKLIMA
Knut H. Alfsen (redaktør)
Cecilie von Quillfeldt
Rasmus Benestad
Malin Lemberget Lund
GASSNOVA
Liv Lønne Dille
Formgivning:
Melkeveien Designkontor
Forsidefoto: Elaine Willcock/Shutterstock
Redaksjonen avsluttet:
11.10.2010
Bidrag til Klima
Redaksjonen mottar gjerne artikler,
kronikker og debattinnlegg om klima­
forskning og klimapolitikk.
Artikler og kronikker skal maksimalt
være 6000 inkludert mellomrom og
debattinnlegg maksimalt 1500 tegn.
Alle artikler og innlegg står for
forfatterens regning og reprensenterer
ikke nødvendigvis synet til CICERO.
Bidrag til Klima kan sendes med e-post
til [email protected]
Ønsker du å abonnere på Klima?
www.cicero.uio.no/klima
Tlf:
22 85 87 50
Telefaks: 22 85 87 51
Klima kommer ut med seks nummer
i året. Abonnement er gratis.
Arkiv
www.cicero.uio.no/klima
Trykk
07 Gruppen AS
Opplag
10.000
Papirversjon: ISSN 1504-8136
Nettversjon: ISSN 1504-8594
Bladet er trykt på G-print 115 gram
miljøvennlig papir
Med tvilen som salgsvare
Flere av artiklene og kronikken i dette nummeret av magasinet Klima handler om usikkerhet,
forvirring og handlingslammelse.
Vi har anmeldt den amerikanske boka «Merchants of Doubt» (side 46), som viser hvordan
noen framstående amerikanske forskere – blant andre fysikerne Fred Singer og Fred Seitz – med
god drahjelp fra amerikansk tobakks- og oljeindustri, i årtier har prøvd å så tvil om det vitenskapelige grunnlaget for flere store miljøproblemer. Det gjelder for eksempel sammenhengene mellom
tobakksrøyking og kreft, forurensning og sur nedbør, klorfluorkarboner og ozonhull og klimagasser og global oppvarming.
Klimaforskerne merker godt disse motkreftene, men har ikke så lang fartstid i å stå oppreist i
motvind som det tobakksforskerne har. Vi har derfor intervjuet to framstående norske tobakksforskere om hvordan de ser på klimaforskningsfeltet, og vi har spurt dem om de
har noen råd å gi til klimaforskerne (side
9–11). Deres klare svar er at klimaforskerne skal fortsette med å produsere god
forskning og formidle resultatene til samfunnet. Om 40 til 50 år vil klimaforskningen være der tobakksforskningen er i dag, tror forskerne.
Det vil si at det vitenskapelige grunnlaget for sammenhengene mellom utslipp av klimagasser og
global oppvarming er like godt dokumentert som årsakssammenhengene mellom tobakksbruk og
kreft. Da er mulighetene for å så tvil og skape forvirring vesentlig redusert.
Men må det gå så lang tid? «Da er jo jeg pensjonert», som en av CICEROs klimaforskere
kommenterte med et sukk da han hørte dette. Ja, historien har lært oss at det er sjelden føre
var-prinsippet tas i bruk. Det kan gå lang tid fra de første vitenskapelige rapportene om mulige
årsakssammenhenger kommer, til vi tar i bruk effektive virkemidler og tiltak. Ofte veldig lang tid.
Politikerne vakler og venter, og usikkerheten som skapes rundt kunnskapsgrunnlaget gjør at de
politiske beslutningene ytterligere treneres. I en artikkel (side 12–13) i denne utgaven av Klima
skriver forskerne Solveig Glomsrød og Iulie Aslaksen om EU-rapporten som har sett på 14 store
miljøproblemer der det til slutt ble satt inn effektive tiltak. Selv om det kan ta 100 år, slik tilfellet
var med asbest. Rapporten viser at tidlige tiltak er samfunnsmessig lønnsomme og at vi kan spare
store menneskelige lidelser og for tidlig død. Dette understreker alvoret i situasjonen. Kjøpmenn
med tvil, forvirring og handlingslammelse som salgsvare, har et stort etisk ansvar.
Men må det gå så lang tid?
Flom eller tørke i Himalaya
En ny studie gir noen flere svar på hvordan klimaendringene kan komme til å ramme Himalaya.
Men mange spørsmål gjenstår.
Armando Lamadrid
forskningsassistent, CICERO
Senter for klimaforskning
([email protected])
Lenge før media kastet seg over Himalaya-feilen
i FNs klimapanels fjerde hovedrapport, så Utenriksdepartementet behovet for mer kunnskap om
hvilke effekter klimaendringene har i Himalaya.
Departementet bad CICERO Senter for klimaforskning om å begynne arbeidet med å lage en
oversikt over hva man i dag vet om klimaendringenes effekter i Himalaya og hvilke muligheter som
FARLIGE INNSJØER

Et varmere klima kan øke risikoen for såkalte jøkulhlauper.
Dette er plutselige flommer fra innsjøer som er tilknyttet
breer. Etter hvert som mer is smelter, vokser innsjøene seg
større. Kanten som demmer opp sjøen er ikke alltid solid nok,
og når stadig mer vann presser på, kan demningen gi etter for
vannmassene, og vann fosser nedover dalstrøkene.
Historisk har slike hendelser vært sjeldne. Men framover
kan de forekomme oftere. Antallet innsjøer i faresonen øker
i Himalaya, antakelig på grunn av klimaendringer. Av de
nesten 8000 innsjøene ICIMOD-instituttet har kartlagt i
4
finnes for å tilpasse seg endringer. Arbeidet fikk
navnet «The Himalayan Climate Impact Assessment» (HICIA). CICERO skulle sammen med
UNEP-GRID Arendal og forskningsinstituttet
ICIMOD i Katmandu gjøre en pilotstudie, som på
sikt kan følges opp av større studier. Pilotstudien er
nå ferdig, og her presenteres nøkkelfunnene.
området, er 128 innsjøer der jøkullauper kan forekomme.
HICIA-prosjektet har studert tre områder som kan bli utsatt
for jøkullauper fra innsjøene Imja, Tsho Rolpa og Thulagi.
I hvert område kan omtrent 6.000 mennesker bli direkte
rammet ved at de mister privat eiendom. Antallet mennesker
som kan bli indirekte rammet på grunn av ødeleggelser av
naturressurser og infrastruktur, varierer fra 96 000 i Imja til
165.000 i Thulagi.
Grovt regnet kan opp til 1,2 millioner mennesker bli direkte
rammet av slike hendelser i hele Himalaya. De økonomiske
kostnadene kan komme opp i 30 milliarder dollar eller mer.
Foto: Halvor Dannevig
K L I MA 5-2010
TILPASNING TIL FOR MYE
ELLER FOR LITE VANN

Nesten 20 prosent av verdens avlinger fra jordbruk med irrigasjonskanaler kommer fra denne regionen, og endringer i vanntilgangen
kan dermed få store konsekvenser. Landbrukssamfunn kan ha ulike
strategier for å tilpasse seg endret vanntilførsel, og i HICIA-prosjektet ble det gjennomført fire studier av slike tilpasningsstrategier.
En vanlig strategi er at en bonde eller et samfunn kombinerer ulike
jordbruksprodukter eller næringer, for å ha flere bein å stå på. Også
sosiale nettverk og sterke lokale institusjoner kan bidra til at et
samfunn lettere kan tilpasse seg endringer. God politisk styring er
imidlertid helt nødvendig for å få en bedre tilpasningsdyktighet på
alle nivåer, ifølge pilotstudien.
Foto: Nina Holmelin
BEHOV FOR BEDRE MODELLER
Kunnskapen om prosessene som skjer når brevannet vandrer
fra isbre til irrigasjon i jordbruket, er begrensede. Det er helt
nødvendig med modeller som beskriver disse hydrologiske
prosessene. Modellering er imidlertid utfordrende i Himalaya,
fordi typografien i verdens høyestliggende fjellområder er veldig
kompleks. Det er vanskelig å nedskalere globale klimamodeller
i en region der klimaet kan variere mye innenfor svært små
områder. Regionale klimamodeller med bedre oppløsning kan
bidra til å løse dette problemet, og i dag brukes det stadig flere
slike modeller i Himalaya.
Mangel på historiske data gjør imidlertid at det kan være
vanskelig å skreddersy modeller for ulike områder i Himalaya.
Nye teknikker med bruk av satellittdata kan til en viss grad
erstatte behovet for vanskelige og dyre målinger på bakken.
Modellforbedringer og mer bruk av satellittdata gjør at man
lærer stadig mer om Himalaya, men flere investeringer og
forskning er nødvendig.
VEIEN FRAMOVER
TILGANG PÅ DATA
Pilotstudien peker på fem hovedområder som en
større studie bør se nærmere på: Det bør produseres bedre klimascenarier for området, det bør
utarbeides scenarier for framtidig vanntilgang og
-etterspørsel, man må studere hvordan klimaendringer kan komme til å påvirke biomangfold og
økosystemer, man må øke kunnskapen om påvirkning på jordbruk og matvaresikkerhet, og det må
lages en profil som viser hvor sårbar og tilpasningsdyktig regionen er.
Mer kunnskap om disse temaene vil gi en bedre
forståelse for mange av de prosessene man vet lite om
i Himalaya; et område som både er folkerikt og svært
utsatt for effekter av framtidige klimaendringer.

Foto: Nina Holmelin
Den politiske situasjonen vanskeliggjør tilgangen på data i Himalaya.
Under konflikten mellom Sovjetunionen og Afghanistan i 1980 (bildet), ble alle de 134 hydrologiske målestasjonene i Afghanistan ødelagt.
I 1990-årene skjøt Taliban ned det meteorologiske kontoret og sparket
de ansatte. Værmeldingssysetmet ble bannlyst av religiøse årsaker, og
værdata fra mer enn 100 år tilbake ble ødelagt. Politisk uro i Bangladesh
har ført til ødeleggelser der. India ønsker på sin side hemmelighhold om
en del værdata samt hydrologiske data som gir informasjon om vannføringen i elver, av hensyn til nasjonal sikkerhet. Bruk av kinesiske data
er svært begrenset utenfor Kina. Slike forhold skaper begrensninger når
man skal studere dette området, men det blir ikke umulig.
Foto: Shutterstock
KLIMA 5-2010

O v e r s at t av S i l j e P i l e b e r g
5
Fleksible bønder i Himalaya
Bønder i høyfjellet i Nepal har mulighet til å veksle raskt mellom forskjellige typer avlinger og
inntektskilder. Denne fleksibiliteten gjør dem bedre i stand til å tilpasse seg varierende klimaforhold og gjør dem mindre sårbare for klimaendringer.
N i na H o l m e l i n
forskningsassistent, CICERO
Senter for klimaforskning
([email protected])
Mange av Himalayas snødekte fjelltopper kan
miste sine hvite hetter i årene som kommer. Ifølge
FNs klimapanels fjerde hovedrapport må folk i
Himalaya forberede seg på raskere is- og snøsmelting som følge av stigende temperaturer, spesielt
siden temperaturen sannsynligvis vil stige enda
mer i høyfjellet enn i lavtliggende områder. Man
forventer også flere perioder med intenst regn og
lengre tørkeperioder. Mer ekstremvær er sjelden
godt nytt for bønder, og spesielt ikke for bønder
som hovedsakelig spiser det de selv dyrker og som
har lang vei til regionale markeder. Klimaendringer
er derfor nært knyttet til matsikkerhet for mange
lokalsamfunn i Himalaya.
Mangfoldige bønder
I Himalayas bratte fjell og dype daler er det store
klimatiske forskjeller over små avstander, avhengig
av blant annet solforhold, vindforhold og høyde
over havet. Det er derfor usikkert hvordan endringer i klimaet vil slå ut på lokalt nivå, for den
Jo raskere bøndene er i stand til å veksle
mellom ulike avlinger, desto mer fleksible
er de til å unngå store tap av inntekt og
avling.
enkelte dal eller landsby. For bøndene som må
prøve å tilpasse seg til denne usikkerheten, er det
viktig å være mest mulig fleksibel i gårdsdriften.
Større fleksibilitet gjør dem bedre rustet til å
tilpasse seg de endringene i lokal vanntilgang og
temperatur som måtte komme. Gregory Bateson
definerte i 1972 fleksibilitet som uutnyttede
muligheter for endring. Det vil si at man er mer
fleksibel jo flere buffere av muligheter man har
skapt seg, altså oppsparte ressurser og muligheter
6
som man kan benytte seg av i dårlige tider eller hvis
omstendighetene endrer seg.
Epler til salgs
I den lille landsbyen Jharkot som ligger 3550 meter
over havet i dalen Muktinath nordvest i Nepal, har
folk drevet landbruk i mer enn to tusen år. Folk
her er buddhister av tibetansk opprinnelse, og lever
hovedsakelig av å dyrke korn på terrasser oppetter
fjellsidene. Gjødsel og melk får de fra kuer og geiter.
De største avlingene er bygg og hvete, men i årenes
løp har bøndene i tillegg begynt å dyrke bokhvete,
grønnsaker og epler. Epledyrking ble spesielt populært da landsbyen nylig fikk veiforbindelse til de
store markedene i lavlandet, og mange familier har
nå utvidet frukthagene sine for å kunne dyrke epler
for salg. En slik mulighet for pengeinntekt er ofte
et kjærkomment bidrag til familieøkonomien for
bønder som stort sett dyrker for eget forbruk. Det
er nettopp slik spredning av aktiviteter som utgjør
bøndenes fleksibilitet. Ved å dyrke flere typer
grønnsaker og frukt, i tillegg til forskjellige kornsorter, gjør folk seg mindre avhengige av én enkelt
avling med korn. Jo raskere bøndene er i stand til
å veksle mellom ulike avlinger, desto mer fleksible
er de til å unngå store tap av inntekt og avling.
Siden de i tillegg benytter seg av viltvoksende bær,
urter og medisinplanter i utmarken, har bøndene i
Jharkot skapt seg flere nye muligheter som de kan
utnytte når det er behov for det.
Tørke om våren
Jharkot ligger rett nord for en fjellkjede med topper på over 6.000 meter. Disse fjellene skjermer
dalen fra mye av regnet som faller lenger sør i
Nepal. Siden regnvann gir et svært beskjedent
bidrag til jordbruket, har bøndene gått sammen
om å grave lange vanningskanaler langsetter
fjellsidene, kanaler som leder smeltevann ned til
jordene. En fordel med slike kanaler er at man
kan lede vannet dit man ønsker og slik prioritere
K L I MA 5-2010
SEREMONI. Bønder
i Jharkot går rundt
landsbyens jorder mens
de ber for gode avlinger.
Seremonier som dette
er en viktig del av det
sosiale livet.
Foto: Nina Holmelin
KLIMA 5-2010
7
Til venstre:
MUSIKK. Buddhistmunker
spiller tradisjonell musikk
på horn og mobiltelefon,
som en del av seremonien
for gode avlinger.
Øverst til høyre:
AVHENGIG. Landsbyen
Jharkot er avhengig av
smeltevann fra breer i
fjellene.
Nederst til høyre:
UTMARK. I tillegg til å drive
jordbruk, benytter bønder
utmarken til å plukke urter
og bær.
Alle foto: Nina Holmelin
ett jorde framfor et annet. Det gir bøndene større
fleksibilitet til å regulere vanningsmengden på
jordene sine sammenliknet med jordbruk basert
på regnvann. Dersom en alvorlig tørkeperiode
om våren ødelegger en families kornavling, kan
de senere på året sørge for å vanne eplehagen sin
godt slik at de i hvert fall sikrer en god eplehøst.
De kan dessuten pløye det feilslåtte jordet på nytt
og plante en avling bokhvete senere på sommeren.
I tillegg kan de bruke mer tid enn vanlig på å samle
medisinplanter, urter og bær både for å selge og til
eget bruk. Likevel, disse strategiene kan vanskelig
dekke hele tapet av en feilslått kornavling. Noen
velger derfor å selge noen av dyrene sine for å få
penger til å kjøpe importert ris, mens andre sender
sønner og døtre av gårde for å ta strøjobber rundt
omkring i Nepal og India. Ved å spre sin arbeidsinnsats på mange ulike aktiviteter og avlinger,
er folk bedre rustet til å tåle tapet fra en feilslått
avling. Det er nettopp evnen til rask omstilling
som gir bøndene fleksibilitet til å tilpasse landbruket sitt til normale variasjoner i vanntilgang
og temperatur. Det gjør dem bedre rustet til å til å
tilpasse seg økte klimatiske variasjoner i framtiden.
svært vanskelig å dyrke mat. En viktig begrensning for jordbruket i Jharkot er tilgangen på nok
smeltevann tidlig om våren fra snø og is som lagres
i fjellene om vinteren. Dersom klimaendringene
fører til at mer nedbør faller som regn i stedet for
snø, risikerer man at mye av vannet renner rett
forbi jordene i løpet av vinteren, på et tidspunkt
da bøndene ikke får benyttet seg av det. Dette kan
føre til alvorlig vannmangel om våren når de store
kornavlingene skal spire og gro, en situasjon som
over tid kan bli svært truende for matsikkerheten
til folk både i Jharkot og i andre områder av
Himalaya. Ikke alle lokalsamfunn har like stor fleksibilitet som folk i Jharkot til å tilpasse seg et usikkert framtidig klima, og selv her kan det altså bli
vanskelig å opprettholde matproduksjonen dersom
langvarige og gjentakende tørkeperioder fører til
feilslåtte avlinger flere år på rad. Hvor omfattende
klimaendringene i Himalaya blir i tiden fremover
og hvor dramatiske endringer det medfører for den
lokale vannforsyningen, vil være med på å avgjøre
hvilke muligheter bøndene i Himalaya har til å
fortsette å drive landbruk i årene som kommer.
Begrensninger
Referanser:
Likevel, det finnes grenser for fleksibiliteten i
Jharkots landbruk. På lokalt nivå er det usikkert
hvordan klimaendringene vil slå ut, og landbruket
kan ikke tilpasses til enhver klimatisk endring.
Uten nok vann til riktig tid er det for eksempel
8
• Holmelin, N. 2010. Farming Flexibility in Mustang, Nepal.
Potentialities and constraints under conditions of climate
change. Masteroppgave i geografi, Universitetet i Bergen.
URI: http://hdl.handle.net/1956/3983
K L I MA 5-2010
Kunnskap er vårt produkt
Tobakksforskerne Tore Sanner og Karl Erik Lund har ulik faglig bakgrunn, men de er enige om at
klimaforskerne har noe å lære av tobakksforskerne. Begge forsker på et fagfelt der temperaturen
er høy og skjellsordene hagler. Likevel har de aldri angret.
To v e Ko l s et
informasjonsdirektør, CICERO
Senter for klimaforskning
([email protected])
– De har nypussede sko og skreddersydde dresser,
de tar ikke til takke med papirposen med tørt
brød, men spiser varm lunsj med sølvbestikk på
restauranten på konferansene.
Slik beskriver forskningsleder Karl Erik Lund,
ved Statens institutt for rusmiddelforskning
(SIRUS) forskere som er finansiert av tobakksindustrien. Alle vet hvem de er, og mange vil
utelukke dem fra konferansene. Men Lund er
sterkt uenig.
– De bidrar til støy, men i heldige øyeblikk
bringer de også med seg korrigerende perspektiver
inn i vår forskning. De industrifinansierte forskerne har redusert troverdighet, og på den måten
straffer de jo seg selv, sier Lund.
Stereotypt fiendebilde
Det stereotype fiendebildet er at forskere oppsøker
tobakksindustrien og tilbyr sine tjenester mot god
betaling. Karl Erik Lunds erfaring er imidlertid
at industrien kontakter forskere som allerede har
publisert resultater som tobakksindustrien mener
den kan utnytte til sin fordel.
– Resultatene kan bidra til en kunstig kontrovers hvis de bare kommuniseres høyt nok, sier
Lund.
Karl Erik Lund mener denne typen industrifinansiert forskning fører til at forskeren snarere
blir bereist og berømt – eller beryktet – enn
økonomisk beriket. Men Lund trekker også fram
eksempler der tobakksindustrien har tatt direkte
kontakt med forskere for å få utført forskning på
områder de ønsker belyst. Og dette skjer ikke bare i
USA, men også i Norge.
– Vi må ikke tro at industrien vil gi et balansert
og nyansert bilde av forskningsresultater så lenge
disse vil ha betydning for deres inntjening, sier
Lund.
Tidligere professor ved Radiumhospitalet
KLIMA 5-2010
Tore Sanner mener det er to grunner til at både
tobakksforskningen og klimaforskningen opplever
mye konflikt:
– Store økonomiske interesser er involvert, og
resultatene av forskningen berører en stor andel av
befolkningen, sier Sanner.
Tvilen er vårt produkt
Boka «The Merchants of Doubt» som
anmeldes i denne utgaven av Klima, beskriver
hvordan framstående amerikanske forskere med
finansiering fra blant annet tobakksindustrien og
kull- og oljeindustrien i årtier har forsøkt å så tvil
om forskningsresultater som viser sammenheng
mellom tobakksrøyking og kreft, passiv røyking og
kreft, forurensning og sur nedbør, KFK-gasser og
ozonhull – og nå senest menneskenes utslipp av
klimagasser og global oppvarming. «Tvilen er vårt
produkt», uttaler en representant for tobakksindustrien i boka. For både for tobakksindustrien
og olje- og kullindustrien er det viktig å prøve å så
tvil om forskningsresultater slik at myndighetene
utsetter innføring av tiltak som vil innskrenke
industriens handlefrihet og inntjening.
– Vi har mange eksempler på at tobakksindustrien har lyktes med å utsette politiske tiltak
mot røyking ved å vise til forskning som aktiverer
usikkerhetsfølelse hos beslutningstakere, sier
Lund.
I land der tobakksreklameforbud er på trappene, er industrien aktivt på banen. Det samme
gjelder i Norge nå som vi kan stå foran en ny
rettssak. Tobakksprodusenten Philip Morris har
saksøkt den norske staten over forbudet mot synlig
oppstilling av tobakksvarer på utsalgssteder. Karl
Erik Lund har sammen med kollega Jostein Rise
utarbeidet et kunnskapsgrunnlag om oppstillingsforbudet.
– Jeg må medgi at tidligere erfaringer med
9
LANG VEI. Tobakksforskerne måtte gå en lang
vei med pengesterk
motstand før politiske
tiltak mot røyking kom
på plass. I Norge saksøker
nå tobakksprodusenten
Philip Morris den norske
staten over forbudet
mot synlig oppstilling av
tobakksvarer på utsalgssteder.
Foto: Shutterstock
10
tobakksindustriens aggressive advokater aktiverer
litt uro, sier Lund.
Personangrep
og mistenkeliggjøring
Både Sanner og Lund har erfart å bli personlig
angrepet og de har fått ufine personkarakteristikker slengt etter seg i sine år som aktive
tobakksforskere. De har også hørt om forskere som
har blitt truet på livet, men til nå har dette vært
utenfor Norges grenser.
– Jeg ble en gang sammenlignet med Hitler i
en amerikansk avis. Jeg får også mange e-poster
etter innlegg i aviser og TV. Enkelte inneholder
personangrep, men de fleste er heldigvis hyggelige
og oppmuntrende, sier Sanner.
Sanner har også erfart at andre forskere har
angrepet forskningen hans.
– En gang rykket tolv professorer i medisin ut i
avisa og mistenkeliggjorde vår forskning. Ingen av
dem hadde kunnskap om passiv røyking. Bare én
av dem gikk senere offentlig ut og erkjente at han
hadde tatt feil, sier Sanner.
Karl Erik Lund har vært en sentralt vitne i fire
norske rettssaker mot tobakksindustrien. Han
har flere eksempler på at motkrefter har forsøkt å
trekke hans forskningsresultater i tvil.
– Industriens advokater forsøkte å svekke tro-
verdigheten i min forklaring ved å portrettere meg
som en forutinntatt aktivist, sier Lund.
Men Lund har også møtt motstand fra antitobakksforkjempere. En framstående svensk
tobakksaktivist beskyldte for kort tid siden Lund
for å være finansiert av snusindustrien fordi
han har tatt til orde for å bruke snus som skadereduserende middel.
– Fordi vår forskning foregår i en kontekst av
motstridende særinteresser – drevet av både profitt
og idealisme, må vi forvente at slike karakteristikker vil forekomme. Tryggheten til vår utførelse og
vårt håndverk i forskningen gjør at vi likevel ikke
tar det så tungt, sier Lund.
Farene ved tobakk udiskutabel
Tore Sanner sier at årsakssammenhengene mellom
tobakksrøyking og kreft nå er så godt dokumentert
at tobakksindustrien ikke lenger klarer å så tvil,
men at det fortsatt er store problemer knyttet til
snus.
– Jeg er meget bekymret for den store andelen
av ungdom – og nå også ikke bare gutter, men også
jenter – som begynner med snus, sier Sanner.
Karl Erik Lund påpeker også at tobakksindustrien ikke lenger kan bortforklare helseskadene
ved tobakksrøyking.
– Industrien har også motvillig resignert overfor dokumentasjonen omkring skadene ved passiv
K L I MA 5-2010
KORREKT. Forskningsformidlingen må være
korrekt og må vise til
rapporter og resultater
som forskerne er enige
om, mener tidligere
professor ved Radiumhospitalet Tore Sanner.
Foto: Scanpix
RIVALISERING. Dagens
klimaforskning kjennetegnes av rivaliserende
kunnskapsmodeller. Folk
får informasjon, men vet
ikke helt hva og hvem de
skal tro på, ifølge tobakksforsker Karl Erik Lund.
Foto: Scanpix
røyking, men deler av industrien har ikke vedkjent
seg at deres produkter gir avhengighet, sier han.
Klimaforskningen henger etter
Lund mener klimaforskningen er der tobakksforskningen befant seg på 1960- og 70-tallet.
– Dagens klimaforskning kjennetegnes av
rivaliserende kunnskapsmodeller som tilbyr
informasjon til et samfunn som ikke helt vet hva
og hvem det skal tro på, sier Lund.
Tobakksforskningen har de siste årene utfoldet
seg i et stadig mer tobakksfiendtlig normklima. Fra
å tilhøre en høystatusklasse, har røykerne foretatt
en negativ sosial klassereise.
– Disse sosiale endringene har gjort det mulig
for myndighetene å innføre tobakksforebyggende
tiltak i stort omfang og det har beredt grunnen for
aksept av ny kunnskap om tobakkens helseskader,
sier Lund.
Det samme har ikke skjedd på klimaområdet.
Ikke klare for klimatiltak
Både Lund og Sanner mener samfunnet og
politikerne ikke er klare til å foreta de samme
omfattende forebyggende tiltakene på klima som
på tobakk ennå.
Til tross for både motstand og personangrep
har ingen av dem noen gang hatt lyst til å bytte
forskningstema.
KLIMA 5-2010
– Tobakksatferd har vært mitt emne i over 20
år, og jeg har aldri hatt lyst til å gjøre noe annet.
Samfunnsdebatten omkring tobakkspolitikken
forsyner oss med en kontinuerlig strøm av nye
problemstillinger, sier Lund.
Begge tobakksforskerne råder klimaforskerne
til å stå løpet ut.
«Klimaforskerne må forfølge sine
problemstillinger uavhengig av press
fra industri og aktivister.»
Karl Erik Lund
– Klimaforskerne må forfølge sine problemstillinger uavhengig av press fra industri og aktivister.
Forskningens rolle er jo å akkumulere og tydeliggjøre kunnskapsgrunnlaget for beslutningstakerne.
Det betyr at all forskning må granskes med samme
kritiske blikk, sier Lund.
Sanner tilføyer at det i forskningsformidlingen
er viktig å gi korrekt informasjon og henvise til
vitenskapelige konsensusrapporter.
– Resultatene fra klimaforskningen vil bli generelt akseptert i samfunnet etter hvert, tror Sanner.
11
Tidlige advarsler og sen læring
Finanskrisen utløste tiltak i rekordfart. Hvordan er det med miljøkriser?
S o lv e i g Gl o m s r ø d
forsker, CICERO Senter for
klimaforskning
([email protected])
I u l i e A s lak s e n
forsker, Statistisk sentralbyrå
Rapporten «Late lessons from early warnings – the
precautionary principle 1986–2000» fra EUs Miljødirektorat (EEA, 2001) presentere et dypdykk i
miljø-forvaltningens historie gjennom forrige århundre, et tidsrom hvor i hvert fall de siste tiårene var
preget av store ord og ambisjoner om bærekraft.
Rapporten kaster et systematisk tilbakeblikk
på forløpet i 14 store miljøproblemer hvor effektiv
regulering til slutt ble vedtatt, men først etter årtier
med politisk vakling og avventing. Beregninger av
nytte og kostnader ved regulering gjort i ettertid
i forbindelse med rapporten, viser at tidlige tiltak
hadde vært samfunnsøkonomisk lønnsomt og i
noen tilfeller kunne sørget for at vi unngikk store
menneskelige lidelser. Det er naturlig å tenke seg at
kunnskapsgrunnlaget lenge var for svakt til å gjøre
politikerne i stand til å ta de optimale beslutningene. Men nettopp der får rapporten illusjonene
til å rakne. Sentrale forskere går gjennom sak etter
sak på sine respektive kjerneområder og svarer på
følgende spørsmål:
• Når kom de første pålitelige vitenskapelige
varslene om mulig skade?
• Når kom og hva var de viktigste reguleringstiltakene?
• Hva ble utfallet med hensyn til nytte og kostnader av det historiske forløpet sammenliknet
med tidlige tiltak?
• Hvilke lærdommer kan trekkes og gjøre nytte
for seg i tilsvarende prosesser?
På forsiden
Foto: Elaine Willcock/Shutterstock
5 10
Rapportens hovedkonklusjon kan kanskje best
oppsummeres i spørsmålet som reises i forordet:
Hvorfor ble ikke bare de tidlige advarslene, men også
de høylydte og sene advarslene ignorert så lenge?
Norsk magasin for klimaforskning
Asbest
Tidlige advarsler
– sen læring
Mer og mindre vann i Himalaya
Hva styrer klimavariasjonene?
12
Asbestsaken er et slående eksempel på hvor langsomt denne prosessen kan gå. I 1898 beskrev en
engelsk kvinnelig fabrikkinspektør for første gang
de skadelige virkningene som asbeststøv hadde
på helse. Hundre år senere ble asbest forbudt i
Storbritannia og like etter i EU. På det tidspunktet
døde om lag 3.000 personer per år i Storbritannia
etter å ha blitt utsatt for asbest, og 250.000 til
300.000 asbestrelaterte krefttilfeller var ventet i
Europa fram mot 2035.
Vi registrerer at bygninger asbestsaneres –
inklusiv i EU-hovedkvarteret i Brüssel – men
har denne saken noen gang fått status som en
miljøkrise? Asbestsaken har dette til felles med
flere andre miljøkriser: Når de endelig møter sin
rette regulering, blir det stille om konsekvensene,
uansett om de er tilbakelagt eller fortsetter i tiår
eller til og med nedarves i generasjoner.
Produsert tvil
En av lærdommene fra casestudier er å unngå «paralyse av analyse». Historien til mange miljøprosesser
preges av at resultater fra den ene studien tilsynelatende slår den andre ihjel og svekker momentet
for handling. FNs klimapanel (IPCC) er et svar på
denne utfordringen, gjennom sin brede mobilisering
av forskere som utarbeider en omforent kunnskapsgrunnlag til bruk for beslutningstakere.
Men det er ikke bare forvirring som rår i miljøkonflikter der sterke næringsinteresser inngår.
Tvil om kunnskapsgrunnlaget kan produseres,
som omtalt i boka «Merchants of Doubt: How a
Handful of Scientists Obscured the Truth on Issues
from Tobacco Smoke to Global Warming» som
omtales i denne utgaven av Klima. Forfatterne av
boka anbefaler prosesser tilsvarende IPCCs basert
på fagfellevurderte arbeider for å gjøre forskningens
mindre sårbar overfor slik manipulering. I lys av
den siste tidens kritikk av IPCC, kan imidlertid
det se ut til at dette ikke er tilstrekkelig. En mer
opplyst insititusjonell kultur rundt samspill mellom
forskning og politikk ville fostre en bredere debatt
om virkninger av tiltak, ifølge den britiske sosiologen Brian Wynne. Tvilernes suksess hviler på det
utbredte syn at politiske intervensjoner ene og alene
må bygge på et vitenskapelig faktagrunnlag.
Sen lærdom
Reguleringsmyndigheten må også ta høyde for
mulige ukjente virkninger – det er der føre varprinsippet kommer inn med et forsikringselement
som grunnlag for tiltak. De 12 «Late Lessons»
K L I MA 5-2010
som EEA sin rapport fra 2001 legger fram, peker
nettopp på rutiner som kan forbedre kvaliteten,
tilgangen og bruken av informasjon i miljøpolitiske
beslutningesprosesser. Blant de 12 lærdommene til
forbedring av miljøpolitiske prosesser finner vi en
anbefaling om å gå aktivt og systematisk inn for å
identifisere og minske hull i kunnskapsgrunnlaget
og å dra nytte av legfolks kunnskap. Videre viser
konklusjonen til at det er sentralt å vokte uavhengigheten til reguleringsmyndigheten i forhold til
interessegrupper, men samtidig trekke inn interessenter i prosessene og være inkluderende når det
gjelder utveksling av informasjon.
Å vente med tiltak helt til vitenskapen har levert
svaret, kan være destruktivt. Et tidlig eksempel på
bruk av føre var-prisnippet er fra London i 1854.
Et utbrudd av kolera herjet i deler av byen. En lege
ved navn John Snow fulgte epidemien nøye, og så
overvekt av dødsfall blant innbyggerne som hentet
vann fra vannpumpen i Broad Street og ikke fra
vannforsyningen gjennom rør. Fem år tidligere
hadde Snow publisert en artikkel om mulig sammenheng mellom forurenset vann og kolera, men
hans syn ble ikke delt av samtidige forskere som
hevdet at smitten var luftbåren. Snow hadde ikke
engang «bevis utover rimelig tvil», men anbefalte
å stenge Broad Street-pumpen. Myndighetene
fjernet pumpehåndtaket og forhindret videre
utbredelse av epidemien. Først 30 år senere kom det
vitenskapelig grunnlaget for en årsakssammenheng
på bordet. John Snow blir tilbørlig husket for
dette, men offentlige tjenestemenn som lyttet og
tok sjansen på tvers av det herskende syn blant
samtidige forskere, bør få en større del av æren.
Teknologi foran
I denne saken var det ingen sterke næringsinteresser involvert; å stenge vannpumpen medførte
minimale kostnader. Riktignok foretrakk mange
i bydelen å hente vann fra Broad Street-pumpen i
stedet for fra ny og renere vanntilførsel gjennom
rørledninger som var kommet på plass. Kanskje
var det praten rundt vannposten som trakk dem
dit, kanskje var det skepsis mot vannet fra de nye
rørene. I dette tilfellet fremmet et føre var-tiltak
KLIMA 5-2010
overgang til ny og bedre teknologi. Bak frykten
for å gjøre føre var-tiltak på feil grunnlag, ligger
bekymringen for å hemme den teknologiske
utviklingen. Men de historiske erfaringene som
er oppsummert i Late Lessons viser at kunnskapsgrunnlaget var på plass og kunne underbygge tiltak
40 til 60 år før regulering ble innført. Det kan
derfor være mye å vinne på å forbedre samspillet
mellom forskning og politikk, uten at spørsmålet
om teknologivegring blir aktuelt. Dette gjør
produksjon av tvil til en så viktig faktor i store
miljøpolititske prosesser
SEN LÆRING. I 1898 beskrev
en engelsk kvinnelig
fabrikkinspektør for
første gang de skadelige
virkningene som asbeststøv
hadde på helse. Fortsatt
er asbest i bygninger et
problem som må håndteres.
Foto: Shutterstock
Referanser:
• EEA (2001). Late lessons from early warnings: the precautionary principle 1896-2000. European Environment
Agency, Copenhagen.
• Wynne, B., 2010: When dounbt becomes a weapon. Nature
Vol 466, 441-442.
• Oreskes og Conway: «Merchants of Doubt: How a Handful of Scientist Obscured the Truth on Issues from Tobacco
Smoke to Global warming», Bloomsbury Press, New York,
Berlin, London, 2010
13
Afrikanske bønder
trenger vann
Klimaendringene kan i framtiden legge stein til byrden for landbrukere i sørlige Afrika som må
håndtere vannmangel og utarmet jordsmonn.
F r o d e S to r d al
professor, Institutt for geofag,
Universitetet i Oslo
([email protected])
L e na M . Tallak s e n
professor, Institutt for geofag,
Universitetet i Oslo
VANNKVALITET. Installasjon av lysimetre for å måle
vannkvalitet i grunnen.
Foto: Rolf D. Vogt
De menneskeskapte klimaendringene er som et tog
som har startet og vil rulle videre i mange år framover, uansett hvor vellykket klimaforhandlingene
kommer til å bli. Hvordan vil dette slå ut på vannforsyningen i sørlige Afrika? Hvordan kan jordbruket
tilpasses et varmere klima og endrede nedbørmønstre? Vil vannkvaliteten forringes og luftforurensninger forverres? Hva blir de samfunnsøkonomiske
konsekvensene? Og hvordan kan man best mulig
forberede seg og tilpasse seg klimaendringene?
Regnbasert jordbruk
Lake Malawi er den tredje største sjøen i Afrika og
den åttende største i verden. Sjøen er en betydelig
ferskvannsressurs med en særdeles rik fauna. Vannstanden i innsjøen var betydelig lavere tidlig i forrige
århundre (Figur 1) med tilhørende dramatiske endringer i vannføringen i Shire-elva. Slike svingninger
kan skyldes naturlige langtidsvariasjoner i klima,
og er viktige å forstå særskilt med tanke på mulige
endringer i et framtidig klima. Ettersom det meste
av jordbruket i Malawi er regnbasert, kan endringer
i vannbalansen få betydelige konsekvenser for lokal
matproduksjon. Et produktivt landbruk er avhengig
av god vannforvaltning, og økt bruk av kunstig
vanning kan gjøre befolkningen mindre sårbar for
svingninger i været fra år til år. Vann til kunstig vanning kan tas enten fra grunnvannet eller ved hjelp
av kunstige magasiner og distribusjonsnett, noe
som krever investeringer. Et hovedmål i et prosjekt
som nå gjennomføres i samarbeid mellom forskere
ved Universitetet i Oslo, CIENS forskningssenter
for miljø og samfunn og Universitetet i Malawi, er
å øke kunnskapen om vannbalansen og dens naturlige variasjon i Malawi. Prosjektet ønsker også å
framskaffe best mulige estimat av mulige endringer i
vannbalansen i et framtidig klima.
Høyt saltinnhold
Et særskilt problem i Malawi er det høye saltinnholdet i grunnvannet i området nedenfor Lake Malawi,
Lower Shire sør i landet. Området oversvømmes
årlig i forbindelse med regntiden som strekker seg fra
november til april. Saltinnholdet er enkelte steder så
høyt at vannet ikke kan brukes verken til drikkevann
eller til vanning, og man finner her lokalt utvinning
av salt til husholdningen. Vi undersøker årsakene til
det høye saltinnholdet, og resultatene så langt peker
på at det vesentlig skyldes løsning av salt fra saltrike
lag i undergrunnen. Prosjektet har gjennom feltundersøkelser kartlagt grunnforhold og utbredelse av
salt grunnvann, ved bruk av blant annet elektrisk ledningsevnemålinger, georadar og et såkalt lysimeter
som brukes til å ta vannprøver i jordsmonnet.
Klimaberegninger
En viktig utvidelse av satsingen kom med finansieringen av et tverrfaglig prosjekt fra Forskningsrådets
program FRIMUF (Miljø- og utviklingsforskning).
Når det gjelder klimaendringer i sørlige Afrika, er
det klart behov for forskning med samtidig fokus
på miljø og utvikling. Prosjektet «Socioeconomic
Consequences of Climate Change in Sub-Equatorial Africa» (SoCoCA) som startet i 2009, har
hovedvekten på jordbruk. Det spenner fra studier av
atmosfæren til vannbalansen, avlinger i jordbruket
14
K L I MA 5-2010
VANNPOST. Det er liv
ved vannposten. Vannet
har høyt saltinnhold
og bør bare brukes til
vasking.
Foto: Rolf D. Vogt
KLIMA 5-2010
15
SALT. Utvinning av salt
i områder med høy
konsentrasjon av salt i
grunnvannet.
GRUNNVANN. En georadar brukes til å kartlegge grunnvannstanden.
Feltarbeid i Malawi
tiltrekker seg ofte mange
skuelystne.
Foto: Rolf D. Vogt
og samfunnsøkonomi. Vi skal gjøre regionale
klimaberegninger i bedre oppløsning enn det som er
gjort tidligere, etterfulgt av detaljerte hydrologiske
modellberegninger og modellering av utbyttet av
avlinger for utvalgte jordbruksvekster i klimaet som
beregnes for de neste tiårene. Foreløpige resultater
viser at i store deler av regionen vil mais få dårligere
vekstvilkår på grunn av varmen, og dels også på
grunn av mindre nedbør (Figur 2). Vi vil gå gjennom vekstvilkår for alle de viktigste jordbruksvekstene i regionen. Dette er svært viktig informasjon
som basis for tilpasning av jordbruket, på gårdsnivå
og for institusjonell kapasitet på nasjonalt nivå, og
dermed også for de økonomiske konsekvensene.
Vannkvalitet og -tilførsel
Det er viktig å se miljøspørsmålene i sammenheng, enten det gjelder Norge eller Afrika. I
NUFU-prosjektet er vannkvalitet en naturlig
del sammen med vanntilførsel. På samme måte
er det ønskelig å inkludere luftforurensninger i
sammenheng med klimaendringene. Det er kjent
at bakkenær ozon, som er en forurensningsgass,
skader bladene i mange planter slik at veksten
hemmes. Dette gjelder også en del matplanter.
Foreløpige beregninger i tilknytning til SoCoCA
viser at dette allerede kan redusere veksten av hvete
i sørlige Afrika (Figur 3). Med økende befolkning
vil ozonforurensningen øke dersom det ikke blir
satt inn tiltak i som begrenser utslipp av kjemiske
forløpere til ozon. Dette gjelder særlig utslipp av
nitrogenoksider og hydrokarboner fra forbrenning
av fossilt brennstoff knyttet til trafikk og industri.
Brenning av biomasse, for eksempel som en del av
jordbrukspraksisen, bidrar også.
Norsk-afrikansk samarbeid om vann og landbruk
Forskere ved Universitetet i Oslo og ved
CIENS forskningssenter for miljø og
samfunn arbeider med spørsmål knyttet
til blant annet jordbruk, vannforsyning
og vannkvalitet i sørlige Afrika. Det er
stor interesse blant forskerne, og mange
16
studenter synes dette temaet er spennende. Det første prosjektet i sørlige
Afrika startet i 2007 og var finansiert
av Norad gjennom Nasjonalt program
for utvikling, forskning og utdanning
(NUFU). Hovedfokus er på Malawi,
Botswana og Sør-Afrika, tre svært ulike
land med tanke på økonomi og utvikling.
Forskere fra disse landene er med i
prosjektet som nå koordineres i fellesskap fra universitetene i Malawi og Oslo.
Prosjektet legger like storvekt på kapasi-
K L I MA 5-2010
Figur 1: VANNSTAND. Gjennomsnittlig årlig vannstand i
Lake Malawi fra 1896 fram til i dag Figur: University of
Malawi.
Utpint og degradert jord
Representerer klimaendringene den største
utfordringen for jordbruket i Afrika? Neppe – det
meste av Afrikas jordbruk er begrenset av utpint
og degradert jord og mangel på vannforsyning
som gir avlinger på 10 til 30 prosent av hva som
kunne være praktisk oppnåelig. Mange fattige land
i Afrika står overfor mange og store utfordringer
i denne så grunnleggende sektoren. Mye tyder på
at de klimatiske forholdene for jordbruket blir
forverret i mange områder. Klimaendringene kan
derfor komme til å legge stein til byrden. Et fokus
på tilpasning til klimaendringer, for eksempel
ved økt bruk av kunstig vanning og tilpasning av
jordbruksvekster, kan forhåpentligvis stimulere
til andre helt nødvendige forbedringer innen
jordbruket.
tetsbygging som på forskning, og fire
doktorgradsstipendiater fra Afrika
er finansiert av prosjektet. To av dem
tar graden ved Universitetet i Oslo.
Flere mastergradsstudenter er knyttet til arbeidet. Innenfor prosjektet
er det blitt arrangert kurs med god
KLIMA 5-2010
FERSKVANN. Shireelva som renner ut
fra Malawisjøen,
er dominerende
i landskapet sør
for sjøen. Hvordan
kan vannet best
mulig utnyttes til
økt produksjon i
landbruket?
Foto: Rolf D. Vogt
deltakelse av fagfolk og studenter i
sørlige Afrika. Kurset om vannkvalitet i Malawi hadde 15 deltakere,
kurset om hydrologisk modellering i
Botswana hadde 12 deltakere og kurs
om modellering av grunnvann i SørAfrika hadde 40 deltakere.
Figur 2: AVLING. Endring i avling (i prosent) på grunn av
endringer i temperatur og nedbør. Beregningene gjelder
utviklingen fra perioden 1990 til 2010 til perioden 2070
til 2090 (Flavio Justino). Det blir dårligere vekstvilkår for
mais de fleste steder. Et unntak er et høylandsområde i
Sør-Afrika der temperaturen i dagens klima er relativt lav
og en oppvarming vil bringe oss nærmere den temperaturen der mais fungerer optimalt.
Figur 3: OZON. Opptak av ozon i vegetasjon i sørlige
Afrika. Enheten er millimol per kvadratmeter. Det antas
at hveteplanter kan skades dersom dosen overstiger 12
enheter. Vi ser at dette kan skje i deler av regionen
Figur: Johanne H. Rydsaa
17
Samarbeid gir klimakutt
Utnyttelse av biogass fra matavfall og plansamarbeid mellom kommunene er tiltak som kan
kutte utslippene av klimagasser i Grenland og fremme en bærekraftig stedsutvikling.
Christine
Hvitsand
forsker, Telemarksforsking
([email protected])
Karianne Resare
daglig leder, Grenlandssamarbeidet
Dette viser en handlingsplan for reduksjoner i
klimagassutslipp i Grenland. Nå er det opp til
kommunene, fylkeskommunen, næringslivet og
innbyggerne å gjennomføre de tiltak som foreslås i
handlingsplanen. I tillegg må Staten legge til rette
gjennom målrettede virkemidler.
Til forskjell fra kommunale klima- og energiplaner inneholder handlingsplanen tiltak som går ut
over kommunenes handlingsrom. Den inkluderer
tiltak i industri og landbruk, som disse sektorene
selv har utformet. Fylkeskommunen som utviklingsaktør har også aktivt deltatt i utformingen av
planen. Den er unik med sin helhetlige fokus, som
går på tvers av kommuner, sektorer og ansvarsforhold. Planen vil være et verktøy for en bærekraftig
stedsutvikling med lavere utslipp og bedre miljøprofil. Det er en sterk kobling mellom Klimakutt i
Grenland og andre pågående prosjekter i regionen,
som «Framtidens byer» og «Bystrategi».
CO2-håndtering i industrien
Ifølge rapporten Klimakur 2020 er de nasjonale
virkemidlene per i dag ikke tilstrekkelige til å nå
de norske klimamålene fram mot 2020, som er
en reduksjon i utslippene på 15–17 millioner
tonn CO2-ekvivalenter på landsbasis. Med dagens
rammebetingelser vil de samfunnsøkonomiske
tiltakene kun gi en utslippsreduksjon på tre
millioner tonn. Det er viktig å se investeringer i
dag i et tidsperspektiv ut over 2020, siden mange
installasjoner har langt lengre levetid og vil ha stor
betydning på utslippene i framtiden. Investeringer
i infrastruktur innen miljøvennlige løsninger,
eksempelvis innen energi og transport, må stimuleres i langt sterkere grad fra myndighetenes side.
På den måten vil de ulike samfunnsaktørene gis
insentiver til å gjøre de klimavennlige valgene.
Et talende eksempel er behovet for statlig
engasjement overfor industrien i Grenland.
Industrien her står for den største geografiske
konsentrasjonen av klimagasser i landet. Dette
til tross for at det de siste årene har blitt gjennomført omfattende tiltak og store reduksjoner
i utslippene. Fangst, transport og lagring av CO2
vil redusere utslippene i Grenland med om lag to
millioner tonn. Dette vil være et betydelig bidrag i
nasjonal sammenheng, i tillegg til at det vil stimulere teknologiutvikling. Også CO2 fra biobrenselanlegg vil kunne håndteres i et slikt opplegg, noe
som vil gi svært god klimaeffekt. En etablering av
CO2–håndtering av industriutslipp vil imidlertid
ikke bidra til en dreining bort fra fossile og over
mot fornybare energikilder – her må det andre
virkemidler til.
Transport og byutvikling
Samarbeidsprosjektet
«Klimakutt i Grenland»
«Klimakutt i Grenland» har vært et samarbeidsprosjekt mellom grenlandskommunene Bamble, Drangedal, Kragerø, Porsgrunn, Siljan og Skien,
samt næringslivet, forskningsinstitusjoner, akademia, fylkeskommunen,
Fylkesmannen og miljøorganisasjoner. I prosjektet har det blitt utarbeidet en
statusrapport og en handlingsplan for hvordan de ulike aktørene kan redusere
sine klimagassutslipp. Telemarksforsking har vært engasjert av Grenlandssamarbeidet i arbeidet med handlingsplanen og bistått de sju arbeidsgruppene
i prosessen. Handlingsplanen («Klimakutt i Grenland fase 2») kan lastes ned på
www.telemarksforsking.no
18
I Grenland er det et sterkt behov for å se regionen
under ett i areal- og transportplanleggingen.
Etter industriutslipp er utslipp fra transport den
største kilden til klimagasser fra regionen. Det
sammenhengende bybåndet i kommunene Skien,
Porsgrunn og Bamble gir unike muligheter for
gode samarbeidsløsninger innen transport og
byutvikling. En fortetting av boliger, arbeidsplasser, handelsvirksomhet, servicefunksjoner, barnehager og skoler i byer og tettsteder vil gi redusert
transportbehov og grunnlag for sterk satsning på
kollektivtransport. Etablering av trikk i bybåndet
K L I MA 5-2010
og bruk av biogass fra matavfall til bussdrivstoff
er tiltak som foreslås i planen og som er under
utredning. En utbygging av Eidanger-parsellen
påpekes å ha en stor effekt på overføring fra vei til
bane både for persontransport og gods. Reisetiden
mellom Grenland og eksempelvis Larvik og Oslo
vil kortes betydelig ned.
Kommunene forvalter store bygningsmasser, og
energisparing og omlegging fra oljefyr til fornybar
energi er sentrale tiltak for kommunene. God
energiledelse, både i det private og det offentlige, vil
være sentralt for å få kontroll med energibruken.
Tilgangen på bioenergi er stor i regionen, men
det blir framhevet at de lave strømprisene gjør det
vanskelig for bioenergi å komme inn på markedet.
Holdningsskapende arbeid
I planen foreslås det at det blir utviklet en helhetlig
informasjonsstrategi for godt klimavett i regionen.
Også kampanjer som «Earth Hour» med fokus
på energibruk og «Mobilitetsuka» som skal
stimulere til redusert bilbruk foreslås. For at informasjon og kampanjer skal ha noen reell effekt er
det viktig at stat, kommuner, fylkeskommune – og
næringsliv – legger til rette for de gode miljøvalgene. Et paradoks et at det i Skien har blitt vedtatt
KLIMA 5-2010
et bioenergianlegg, men lokaliseringen av anlegget
møter massiv motstand fra innbyggerne.
Omfattende medvirkning
Prosessen med utarbeidelse av handlingsplanen
har blitt gjort med omfattende medvirkning fra
ulike aktører. Viktige prinsipielle spørsmål har
blitt diskutert underveis for å finne fram til noen
veivalg og en konsensus om tiltak som de ulike
bidragsyterne er fornøyd med. Forholdet mellom
naturgass som et fossilt brensel og fornybar gass fra
organisk avfall har eksempelvis blitt diskutert. Det
samme gjelder konkurranseflaten mellom utbygging av infrastruktur for naturgass og for bioenergi.
Tilnærmingen med konsensus innebærer at tiltak
som direkte står i konflikt med hverandre ikke er
tatt inn i planen.
Det kan oppnås betydelige utslippsreduksjoner i Grenland dersom de foreslåtte tiltakene
gjennomføres. Handlingsplanen er vedtatt i
Grenlandsrådet i februar 2010. Nå blir det opp
til næringslivet, kommuner, fylkeskommunen
og enkeltindividet å gjøre ord og tekst om til
handling. Statens oppgave er å legge til rette for de
gode regionale initiativ og tiltak som framkommer
i handlingsplanen.
FELLESSKAP. Det sammenhengende bybåndet
i kommunene Skien,
Porsgrunn og Bamble gir
unike muligheter for gode
samarbeidsløsninger
19
G u r i Ba n g
forsker, CICERO Senter for klimaforskning
([email protected]
20
Guri Bang
Pål Prestrud
Hva er sjansene for å få klimaloven vedtatt i neste kongressperiode? Antakelig enda mindre enn i inneværende periode.
Skepsisen til at klimaendringer er et alvorlig problem
har økt de siste par årene både i Norge og i USA. I takt med
finanskrisens økende omfang vender mange det døve øret til
når forskere varsler om følgene av klimagassutslipp. Konsekvensene av denne trenden er imidlertid mye større i USA enn
i Norge fordi svingninger i opinionen faktisk har innvirkning
på politikernes handlingsvilje, og beslutninger i kongressen i
USA betyr mer for internasjonal klimapolitikk enn beslutninger som tas i Stortinget.
En rapport fra Brookings Institution i januar i år viste at
omtrent halvparten av amerikanerne mener at klimakrisen er
et «svært alvorlig problem», en nedgang fra ca. 60 prosent
året før. Samtidig øker prosentandelen som mener at forskere
og media overdriver farene forbundet med at temperaturen
øker. Denne trenden i opinionen sammenfaller med utviklingen i klimadebatten på Capitol Hill. I sommer skrinla demokratene i senatet i USA sine forsøk på å få vedtatt en klimalov
etter en to år lang kamp. Til tross for svært romslige flertall for
demokratene, mislyktes de dermed i denne kongressperioden
å få gjennomslag for president Obamas ønske om å prissette
karbonutslipp.
Hva er så sjansene for å få klimaloven vedtatt i neste
periode? Antakelig enda mindre. Det skal velges 37 senatorer
ved valget i USA i november. Valgvinden blåser i republikanernes retning, og nominasjonsprosessen i det republikanske
partiet ble en kamp mellom den ultrakonservative Tea-party
bevegelsen og mer moderate kandidater støttet av partiledelsen. En av kampsakene for Tea-party bevegelsen er å
forhindre vedtaket av en klimalov med kvotehandel, og Sarah
Palin – tidligere visepresidentkandidat – har vært en viktig
Kristin Aunan
AKTUELL KOMMENTAR
Konservativ valgvind i USA
frontkjemper for bevegelsen. Støtte fra henne i valgkampen er
et viktig trekkplaster, og hun avviser at klimaendringer er menneskeskapte. I et politisk klima hvor republikanske velgere i
stadig større grad definerer seg som «svært konservative» har
motstand mot strengere klimapolitikk blitt en signalsak som
kandidatene bruker for å tiltrekke seg velgere. Som et resultat
av denne trenden ble utfallet av nominasjonsprosessen i det
republikanske partiet at alle kandidatene til senatsvalget nå
sier at de er motstandere av en klimalov med kvotehandel. Til
Valgvinden blåser
i republikanernes retning
og med John McCain, som de siste ti årene har vært en av få
republikanske senatorer som har støttet klimalovforslag, sier
nå at han er skeptisk til kvotehandel og at den vitenskapelige
usikkerheten er for stor til at omfattende omlegging av energipolitikken kan rettferdiggjøres.
Mens verdens ledere gjør seg klar til en ny runde av klimaforhandlingene i Mexico i høst, er det lite som tyder på at
USA vil kunne ta på seg den nødvendige ledertrøya for å få
framgang i forhandlingene. Så lenge situasjonen rundt den
nasjonale klimapolitikken er uavklart vil det være umulig for
Obama å undertegne på en ambisiøs klimaavtale, simpelthen
fordi den ikke vil kunne oppnå flertall for ratifikasjon i senatet.
Utsiktene ved årets kongressvalg tilsier at denne situasjonen
kan komme til å vedvare i minst to år til. Sannsynligheten for
at verden får en ny klimaavtale hvor USA er deltaker før 2013
er derfor liten.
I denne spalten kommenterer CICEROs
medarbeidere aktuelle spørsmål i
klimadebatten.
K L I MA 5-2010
Klimakatastrofer og diplomati
D e b att
Ila n K e l m a n
forsker, CICERO Senter for klimaforskning
([email protected])
I november 2001 sveipet orkanen Michelle over Cuba.
Dette var den kraftigste stormen som har rammet øya i Fidel
Castros tid. Svært gode tiltak på forhånd og en befolkning
som fulgte ordre om evakuering, minimaliserte antall skadde.
Likevel var skadene omfattende, Cuba hadde behov for hjelp
utenfra – og til tross for sin langvarige opposisjon til Cubas
leder Fidel Castro, tilbød USAs regjering sin hjelp. Havana
avsto imidlertid fra hjelpen, noe som førte til én måneds
diplomatisk spill som endte opp med at Cuba kjøpte mat fra
amerikanerne i stedet for å ta imot donasjoner.
Hvorfor overskygget ikke katastrofen stridighetene mellom Cuba og USA, og er dette et typisk tilfelle? Forskning
omkring diplomati i katastrofesituasjoner kan bidra til å
besvare disse spørsmålene og utdype hvordan og hvorfor
forsøk på å håndtere katastrofer i forkant og etter at de inntreffer, ikke skaper fred. Klimaanliggender som ekstremvær
har så langt ikke bidratt til noen varig løsning på konflikter.
I stedet er det slik at minnet om en katastrofe blekner raskt,
«Bør katastrofediplomati
tilstrebes? Er det rimelig
å knytte katastrofer til fred?»
og den vanlige politiske hverdagen fortsetter. Det er til og
med eksempler på at en felles klimatrussel eller håndtering
av en katastrofe kan skape konflikter eller forverre eksisterende konflikter.
I bunn og grunn kan politikk være så ufølsom at politisk
nag overgår det å redde liv under katastrofer. Klimaendringene er en trussel som illustrerer dette. Vi har skapt en
global, langvarig katastrofe som må håndteres øyeblikkelig.
Den bitre tonen i forhandlingene og de uhåndgripelige
resultatene viser hvor lett det er for verdens ledere å dvele
ved uenigheter mens verden brenner.
Men mangelen på katastrofediplomati maskerer også viktig
klimarelatert samarbeid som «fiender» ofte holder på med.
Til tross for stridighetene mellom regjeringene på Cuba og i
USA, har forskere lenge samarbeidet om spørsmål knyttet til
orkaner og klimaendringer, spesielt omkring modellering og
KLIMA 5-2010
overvåking. Muligens er disse initiativene vellykkede fordi
politikere og diplomater ikke kjenner til dem og derfor ikke
kan protestere mot forskningen. For politikere og diplomater på begge sider protesterer når de blir involvert. Fra
tørken som rammet Cuba i 1998 og til orkanen Katrina som
rammet USA i 2005, har de to landene hatt gode muligheter
for å utøve katastrofediplomati. Men i samtlige hendelser
har lederen i det rammede landet arbeidet i motsatt retning.
Et liknende mønster ser vi på den andre siden av kloden.
Sykloner som har rasert deler av India, har knapt nok
påvirket forholdet mellom India og Pakistan, heller ikke
etter hendelser som i mai 1999 da pakistanske myndigheter
reddet indiske fiskere fra Gujarat etter en storm. Problemene
med å administrere nødhjelp i forbindelse med syklonen
som rammet østlige Pakistan i 1970, ble en utløser for
frihetskampen som resulterte i staten Bangladesh. Og hvis
vi ser bort fra klima og værhendelser, bidro jordskjelv som
rammet Sør-Asia i 2001 og 2005, til at India og Pakistan for
en korte perioder snakket sammen. Men har ikke medvirket
til den tilnærmingen vi ser i dag.
Vi kan få se eksempler på vellykket diplomati som følge
av katastrofer – enten det er klimarelaterte katastrofer
eller andre typer katastrofer. Et etisk spørsmål gjenstår:
Bør katastrofediplomati tilstrebes? Er det rimelig å knytte
katastrofer til fred? Både krig, fattigdom, undertrykkelse og
urettferdighet bidrar til sårbarhet overfor katastrofer. Derfor
har vi ikke annet valg enn å arbeide med å redusere både
sårbarhet og konflikter samtidig.
21
kronikk
Hvem skal man tro på
i klimadebatten?
22
E i l i f U r s i n Ree d
informasjonskonsulent, CICERO Senter for klimaforskning
([email protected])
TNS Gallups klimabarometer fra juni 2010 viste at 70
prosentprosent av de spurte her i landet tror helt eller delvis
på at klimaendringene er menneskeskapte. Omtrent like
stor var andelen som sa at de i stor eller noen grad stoler på
klimaforskere. Woods Institute for the Environment ved
Stanford University offentliggjorde i mars i år en lignende
undersøkelse blant amerikanere, og fikk lignende svar.
75 prosent av de spurte amerikanerne tror på den globale
oppvarmingen, og 70 prosent har stor eller moderat tillit til
klimaforskere. Både nordmenn og amerikanere er altså hovedsakelig
enige med hverandre om at global oppvarming finner sted,
og de tror på forskerne som forteller dem at dette er tilfellet.
Men selv om begge undersøkelsene antydet at «folk flest»
er overbevist om at det finner sted en global oppvarming,
avslørte undersøkelsen fra Stanford at amerikanerne mistenker forskerstanden for å krangle seg imellom. Kun 31
prosent av amerikanerne tror det er bred enighet om global
oppvarming blant forskerne. Dette er 8 prosent lavere enn
året før. Ifølge professor Jon A. Krosnick som gjennomførte
undersøkelsen ved Stanford, er denne tvilen et resultat av
at klimaskeptikere villeder offentligheten til å tro at global
oppvarming er omstridt blant forskere. «Det er i dette
arbeidet klimaskeptikerne har lyktes best», sier han. For
mens troen på global oppvarming og troen på forskerne har
holdt seg stabil, har troen på enigheten blant forskere gått
ned nesten 10 prosent siden 2007. Selv i en periode hvor
klimaforskerne blir stadig mer samstemte. En gruppe forskere publiserte tidligere i år en artikkel
hvor de tallfestet denne enigheten blant verdens ledende klimaforskere. Med søkemotoren Google Scholar som verktøy,
indekserte de hvilke klimaforskere som publiserte flittigst
og hvilke klimaforskere som det oftest ble referert til. Av de
200 klimaforskerne med flest publiserte fagfellegodkjente
artikler var 97,5 prosent av dem tilhengere av teorien om
menneskeskapte klimaendringer.
Artikkelen antydet at medienes behov for å slippe til to
sider av saken, ga flere marginale såkalte klimaskeptikere
uforholdsmessig stor plass i debatten. Mediene ble oppfordret til å utvise bedre skjønn. «Alle klimaforskere (har)
verken like mye kunnskap eller troverdighet», skriver de
– og håper at deres arbeid kan være til hjelp med å få fram de
viktigste stemmene. Men likevel; er medielogikken eneste årsak til at marginale forskere slipper til? Hva om det finnes noen som bare
ønsker å så tvil? Det er i så fall ikke første gang. Ifølge epidemiologen David Michaels vil det alltid være god grobunn
for de som vil så tvil om forskning. Nettopp fordi usikkerhet
er en sentral del av all forskning. Richards så nærmere på
denne praksisen innenfor kjemisk industri og legemiddelindustrien, og oppdaget at hva han kaller «produksjon av
tvil» var en populær øvelse hver gang regjeringen forsøkte
å regulere store bedrifter. Dersom uavhengige forskere viste
at et legemiddel eller et tilsetningsstoff var skadelig, tromlet
de berørte bedriftene sammen en forskningsrapport som sa
at usikkerheten i forskningen er for stor og at behovet for
regulering ikke er til stede.
Å så tvil om uavhengig forskning, er ifølge Richards blitt
big business, og i USA finnes det flere konsulentfirma en kan
henvende seg til om bedriften trues av reguleringer. Blant
dem er The Weinberg Group, som ifølge Michaels bidro til å
holde et preparat i salg i to år etter at forskere påviste at det
førte til 500 hjerneslag årlig. Et annet firma, Roth Associates, gjorde i 2002 en vel dokumentert kreftfare forbundet
med grunnstoffet Beryllium «statistisk ubetydelig»; til
glede for firmaet NGK Metals som produserer berylliumlegeringer.
De siste årene har flere pekt på at aktørene i denne
såkalte fornektningsindustrien også retter skytset mot
klimaforskningen. I 2007 kom aktivisten og journalisten
George Monbiot med boka «Heat». Her forteller han om
PR-byrået APCOM som i 1993 på oppdrag fra tobakksprodusenten Philip Morris opprettet «folkebevegelsen»
The Advancement for Sound Science Coalition (TASSC),
for å diskreditere rapporter om at passiv røyking var skadelig. Men TASSC skulle ikke begrense seg til spørsmål som
berørte tobakksindustrien. Andre politiske saker der statlig
regulering var aktuelt, skulle også behandles. Deriblant global oppvarming. Ifølge et faktaark om TASSC fra 1995, var
deres oppgave å sørge for at politikk er fundert i «fornuft
framfor følelser». «The government should not pursue
political decisions cloaked in erroneous and unsupported
K L I MA 5-2010
Innkjøpere har klimapåvirkning
Kommuner og bedrifter må stille strengere miljøkrav når de kjøper varer og tjenester.
Det vil gi reduserte klimafotavtrykk og samtidig vise vei for inn byggere og kunder.
Dette skriver Erik Longva, Per Arne Skram Fuglset og Arve Sandvoll i en debattartikkel i
Hamar Arbeiderblad.
Offentlig sektor handler for 380. milliarder kroner hvert år her i landet. Dette gir det
offentlige mulighet til påvirke gjennom innkjøp, og offentlige innkjøpere har da også
en lovpålagt plikt til å stille miljøkrav. Likevel er det ifølge Longva, Skram Fuglset og
Sandvoll mye å hente på å stille krav om miljøtilpassede produkter og transportløsninger, og de trekker særlig fram mulighetene for drivstoffeffektiv transport.
science» som det står. I øynene til TASSC var
mediene nyttige idioter for mektige miljøorganisasjoner, Hollywood-aktivister og ikke minst Al
Gore.
I denne utgaven av Klima kan vi lese om Naomi
Oreskes og Eric Conways bok «Merchants of
Klimaskeptikere villeder
offentligheten til å tro at
global oppvarming er omstridt blant forskere
Doubt» – som i likhet med Monbiot viser hvordan de samme konservative kreftene har motarbeidet statlige reguleringer på vegne av industrien i
årevis: Organisasjoner som mente at forskningen
rundt ozonlaget var for mangelfull til å forta reguleringer, at sur nedbør var resultat av vulkanutslipp
– og at global oppvarming var bare tull.
Ingen burde imidlertid bli overrasket over at
mektige aktører ønsker å ivareta sine interesser. Er
ens interesser truet, handler en likt enten man tror
på global oppvarming eller ikke. Hva er et vanlig
argument for å søke nye midler til sitt forskningsprosjekt? Argumentet er det samme som for en
bedrift som står i fare for å få trukket produktet sitt
tilbake fra markedet: Vi har for lite kunnskap, vi
trenger å vite mer før prosjektet avsluttes.
Leter man etter konspirasjoner, vil man finne
dem enten det er i innboksen til East Anglia, eller i
de interne dokumentene til Philip Morris, ExxonMobil eller Koch Industries. Mest mulig åpenhet
er den eneste måten å ta brodden ut av enhver
konspirasjon på. Det skader heller ikke å åpne for
at egne handlinger og egen organisasjonskultur
kan være det som skader ens omdømme. En ytre
fiende er grei å ha, men da havner man fort i skyttergravene. Og i skuddlinjen står folk flest og lurer
på hvem de skal tro på.
KLIMA 5-2010
Norske fylker har opprettet såkalte knutepunktordninger som skal støtte i å vise
samfunnsansvar og miljøhensyn ved innkjøp. Knutepunktene i Hedmark og Oppland
samarbeider nå med Energiråd Innlandet om å framheve miljøkrav ved transportinnkjøp.
Årsmelding for klimaet
Ifølge National Oceanic and Atmospheric Administration sin rapport State of the
climate in 2009 har siste tiår vært det varmeste registrert av forskere i 48 land.
Rapporten bygger på ti nøkkelindikatorer som alle peker i samme retning; vitenskapen
har underbygget at kloden blir varmere. Flere enn 300 forskere fra 160 forskergrupper
i 48 land har bidratt til State of the climate 2009, og de målbare nøkkelindikatorene
viser:
• økt lufttemperatur over land
• økt temperatur i havoverflaten
• økt lufttemperatur over hav
• økt havnivå
• økt varme i havet
• økt fuktighet og troposfæretemperatur i aktivt lag av atmosfæren
• mindre is i Arktis
• mindre isbreer
• mindre snødekke på våren i nordlige områder
Flere hetebølger
Faren for hetebølger kan øke betydelig selv ved moderat temperaturøkning.
I et arbeid ser Robin T. Clark og medarbeidere ved Hadley Centre i Storbritannia på
hvordan endringene i maksimale temperaturer kan komme til å endre seg når middeltemperaturen øker. De beregner daglig maksimumstemperatur om sommeren
på nordlige halvkule, og ser spesielt på temperaturen for enkeltdager med svært høy
temperatur og temperaturen under hetebølger som varer minst sju dager.
Modellkjøringene fra Hadley viser at temperaturen på de varmeste dagene kan øke
med seks til åtte grader i noen områder ved en global temperaturstigning på omtrent
to grader. Lave anslag ligger omtrent på to grader, altså nær økningen i middeltemperaturen.
Variasjonene og usikkerhetene er imidlertid store og bedre observasjoner er nødvendig for å redusere disse.
Fare for økt korallbleking
Et varmere hav som følge av klimaendringene kan føre til hyppigere utbrudd av
korallbleking – et fenomen som i noen tilfeller dreper hele korallrev. Forskere følger
utviklingen, men er usikre på konsekvensene.
Korallbleking vil si at algene som lever inne i de tropiske korallene dør, slik at de mister
næring og farge. Fenomenet henger tett sammen med temperaturen i havet. Blir det
for varmt, dør de temperaturfølsomme algene. Og dersom ikke algene gror tilbake
etter en slik hendelse, vil korallene knuses og korallrev forsvinne.
Nylig offentliggjorde amerikanske National Oceanic and Atmospheric Administration
(NOAA) data som tilsier at vi i Karibien kan forvente korallbleking i stort omfang.
23
norkl i ma
norkl i ma
Grønt og gåtefullt
At skog tar opp CO2, lærer vi allereie på barneskulen. Men fotosyntesen er framleis
ei gåte for forskarane.
Silje I. Pileberg
informasjonsrådgivar, CICERO
Senter for klimaforskning
([email protected])
Det kan høyrest enkelt ut, men kor mykje CO2
som er blitt tatt opp og lagra i verdas skogar fram
til no, har ingen forskarar eit sikkert svar på. Og
enda fjernare frå eit svar er forskarane når ein ser
framover: Kor mykje CO2 vil skogen og jordsmonnet lagre i framtida, når det blir varmare?
Desse spørsmåla blir viktige når ein skal forsøke
å danne seg eit bilete av kor varmt det blir i framtida. Ein reknar med at havet og vegetasjonen har
tatt opp om lag halvparten av dei menneskeskapte
CO2-utsleppa fram til no, sjølv om ingen tør setje
to strekar under svaret. Men dersom naturen si
evne til å ta opp og lagre CO2 skulle bli svekka i
eit varmare klima, kan dette bety at det blir enda
varmare enn scenaria har skissert.
– Forsking som er blitt gjort til no, tyder på at
naturen si evne til å lagre CO2 svekkast når temperaturen stig, seier forskar Maria Malene Kvalevåg
ved CICERO Senter for klimaforskning.
Omvendt fotosyntese?
Ein er mest sikker på dette når det gjeld havet: Her
er det mykje forsking som tyder på at lagringsevna
vil svekkast. Men karbonopptak og -lagring i vegetasjon og i jordsmonn er forskarane svært usikre
på. I 2006 presenterte forskarane Friedlingstein og
kollegaer ein studie med 11 ulike scenario for opptak i hav og på land i år 2100. I de fleste scenaria
vil biosfæren, altså vegetasjon og jordsmonn, halde
fram med å ta opp CO2 i dette århundret samtidig
som konsentrasjonen av CO2 stig i atmosfæren. To
av scenaria skilte seg ut: Her gjekk vegetasjonen frå
å ta opp CO2 til faktisk å sleppe ut CO2.
– Nokre forskarar meiner at der er ei mulegheit
for at vegetasjonen blir metta og at han dermed går
over til å bli ei kjelde til CO2. Men spreiinga mellom scenaria er veldig stor. Dei mest dramatiske
scenaria er nok mindre sannsynlege, seier Kvalevåg.
I prosjektet «CarboSeason» skal Kvalevåg,
saman med kollega Gunnar Myhre ved CICERO
og prosjektleiar Christoph Heinze ved Universitetet i Bergen, forsøke å komme nærmare svaret.
Medan CICERO studerer vegetasjonen, ser
Heinze på havet.
Ei usikker framtid
Kor varmt det blir i framtida, er usikkert.
Éi av årsakene er manglande kunnskap
om CO2-opptaket i naturen. Ei anna
årsak er at ein ikkje veit kor store dei
framtidige utsleppa blir.
Globale CO2-utslepp gjekk i 2009 ned
for første gong på ti år, ifølgje ny forsking
av Gunnar Myhre og medforfattarar.
Årsaka var den globale finanskrisa. Men
sjølv om globale utslepp gjekk ned, gjekk
utsleppa i Kina og India opp med høvesvis 9 og 6 prosent. Forskar Glen Peters
ved CICERO Senter for klimaforskning
forklarer utsleppsveksten med storstilte
24
investeringar i infrastruktur og eksportproduksjon.
– Når Kina investerer i vegar eller bygningar, gir dette store utslepp, seier Peters
– og viser til at sement- og stålindustrien
er svært utsleppintensive.
Gunnar Myhre og kollegaer presenterte i 2009 fleire scenario for utslepp i år
2100. Utsleppsscenaria spenner frå fem
gigatonn karbon årleg til 30 millionar. I
dag er dei globale karbonutsleppa årleg
på om lag 8,7 gigatonn.
– Det er fleire årsaker til at vi har eit
stort spenn i utsleppsscenaria, seier forskar
Maria Malene Kvalevåg ved CICERO.
– Vi veit ikkje korleis teknologien vil
utvikle seg, og vi veit ikkje kva energikjelder vi vil bruke i framtida. Vi veit heller
ikkje korleis folkeveksten blir.
I to av scenaria ser ein for seg at
folkeveksten held fram også etter 2050.
Utsleppa stig då kraftig.
Dei fire andre scenaria legg til grunn
at folkeveksten avtar etter 2050, og då
minskar også CO2-utsleppa. I to av desse
scenaria ser ein også føre seg ei stor endring
i teknologi og energikjelder. I desse scenaria
blir utsleppa i 2100 lågare enn i dag.
K L I MA 5-2010
– Når vi veit meir, vil vi legge dette inn i klimamodellar. Dess mindre CO2 som blir tatt opp av
naturen, dess meir blir verande i atmosfæren og
dess meir ventar vi at temperaturen vil stige, seier
Kvalevåg.
Bladstorleik og sesong
Fleire faktorar påverkar CO2-opptaket, og alle
desse faktorane medverkar til å skape den usikkerheita som finst. For eksempel vil meteorologiske
data kunne seie noko om kor fort skogen veks og
korleis vegetasjonen blir i framtida. Samtidig tar
enkelte plantar opp meir CO2 enn andre. Plantar
med store blad tar generelt opp meir CO2 enn
plantar med små blad.
I vår del av verda varierer CO2-opptaket mellom sesongane. Den nordlege halvkula har ein lang
vinter der vegetasjonen tar opp lite CO2, men om
sommaren er opptaket større. Prosjektet CarboSeason skal mellom anna prøve å kartleggje kor
store forskjellane mellom sommar og vinter er.
Tropiske skogar
Skogområde i tropane er svært viktige for CO2opptaket, både fordi områda er store, fordi CO2opptaket er nokså likt heile året og fordi blada på
trea gjerne er større enn i nordlege strøk.
KLIMA 5-2010
Delar av desse skogane er trua. Kor stor skogshogsten vil bli i åra framover, er også ein faktor
som vil påverke det globale CO2-opptaket i skog.
– Skogen i Amazonas står for 15 prosent av
den globale fotosyntesen. Endringar i dei tropiske
skogane vil påverke det globale opptaket av CO2 i
biosfæren. Viss vi klarer å modellere dette opptaket
betre, vil vi kunne minske usikkerheita om kor
store dei framtidige klimaendringane vil bli, seier
Maria Malene Kvalevåg.
NORKLIMA
Klimaendringer og konsekvenser for Norge
FOTOSYNTESEN. Vil
vegetasjon og jordsmonn
halde fram med å ta opp
CO2 i dette århundret når
konsentrasjonen av CO2
stig i atmosfæren – eller blir
vegetasjonen metta?
Foto: Shutterstock
NORKLIMA
Et av Norges
forskningsråds
Store programmer
NORKLIMA (2004-2013) er en nasjonal satsing på klimaforskning og er et av
Norges forskningsråds «Store programmer». Klimaforskningen vil bidra med
kunnskap til internasjonalt samarbeid om klimaproblematikken, og til alle
samfunnssektorer og næringer i Norge som forventes å bli betydelig berørt av
forskning, økt tverrfaglighet i forskningsprosjektene, kobling mellom grunnforskning og anvendt forskning, samt god dialog og samarbeid med aktuelle
samfunnssektorer og næringer.
www.forskningsradet.no/norklima
25
norkl i ma
norkl i ma
Ikke-strømlinjeformede
havstrømmer
150 overflatebøyer følger havstrømmer i de nordiske havområdene, og bekrefter at
vannet tar mange omveier.
J o s e ph H e n ry
L aC a s c e
professor, Universitetet i Oslo
([email protected])
Vulkanutbruddet fra islandske Eyjafjallajökull
skapte store overskrifter i vår på grunn av asken
som spredte seg med vinden. Etter hvert som
askeskyen beveget seg over Europa, ble store
deler av luftrommet i Vesten stengt for flytrafikk.
Eksplosjonen på BPs oljerigg Deepwater Horizon
i Mexocogulfen fikk like stor oppmerksomhet, her
på grunn av oljen som drev med havstrømmene.
Olje spredte seg på og under havoverflaten, og
truet livet i havet og fiskeres levebrød.
Transportveier
Både vulkanutbruddet på Island og oljeutslippene
i Mexicogolfen er eksempler på såkalt turbulent
adveksjon i atmosfæren og havet. Begge hendelsene fikk mye oppmerksomhet på grunn av de
økonomiske implikasjonene. Men spredningen
av forurensning er også av vitenskapelig interesse:
Den forteller oss om hvordan væske beveger seg i
hav- og atmosfæresystemene, og både og både blant
meteorologer og oseanografer finnes forskere som
studerer nettopp slik transport for bedre å forstå
adveksjon i geofysiske systemer.
I POLEWARD-prosjektet gjennomfører
oseanografer fra Oslo og Bergen et transporteksperiment i Norskehavet. Vi har sluppet 150 overflatebøyer – eller drifters – ut i havet. Drifteren flyter
på overflaten, men har et drivanker under overflaten som gjør at drifterne følger havstrømmene,
POLEWARD
«A drifter experiment to quantify the poleward transport, transformation
and spreading of oceanic properties» gjennomføres som samarbeid mellom
oseanografer i Oslo og Bergen. Deltakere er Joe LaCasce Inga Koszalka og fra
Universitetet i Oslo og Kjell Arild Orvik og Maria Andersson fra Universitetet i
Bergen. Prosjektleder er Cecilie Mauritzen ved Meteorologisk institutt.
Prosjektet gjennomføres i perioden 2007 til 2011.
26
ikke bare blåser av gårde med vinden. De har
påmontert temperaturmåler, samt satellittsender
som angir posisjon og som sender tilbake dataene
flere ganger om dagen.
Global betydning
De nordiske hav, mellom Norge og Grønland, er
spesielt viktige for klima. Den norske Atlanterhavsstrømmen som på folkemunne feilaktig kalles
Golfstrømmen, bringer store mengder varmt vann
nordover. Dette vannet avkjøles på veien og blir
etterhvert veldig tungt. Når det strømmer tilbake
til Atlanterhavet synker det ned til dyphavet og
sirkulerer rundt omkring i verdenshavene. Det kan
ta hundrevis av år før det kommer opp til havoverflaten igjen. Mye av avkjølingen skjer utenfor
norskekysten
Innstrømningen av varmt vann har en tilleggsfordel ved at den holder havisen i Arktis i sjakk
(Winton, 2003). Varme nordiske havområder
forhindrer at isflaket beveger seg sørover, slik det
har skjedd under istidene. Og innstrømningen av
varmt vann gjør det mulig å leve i Skandinavia.
Denne innstrømningen av vann blir ofte feilaktig
omtalt som Golfstrømmen. For oseanografene er
det faktisk snakk om den nordlige forlengelsen
av den Nordatlantiske strømmen (North Atlantic
Current – NAC) som er den nordlige grenen av
Golfstrømmen i Atlanteren. Norske oseanografer
har tillatt seg å kalle strømmen for den norskatlantiske strømmen (Norwegian Atlantic Current
– NwAC).
Vekslende hastighet
Målet med POLEWARD-prosjektet er å forstå
prosessene som foregår i Atlanterhavsstrømmen.
Maksimumshastigheten kan nå én meter per
sekund – sammenliknbart med strømmen i elver.
Dersom alt vannet beveget seg med en slik hastighet, ville det nå Svalbard to måneder etter at det
K L I MA 5-2010
TOKT. Forsker Inga
Koszalka setter ut en
drifter ved Svinøy-snittet,
toktet med Håkon Mosby
Oktober 2008.
Foto: Maria Andersson
strømmet inn i Norskehavet. Og to måneder er
altfor kort tid for å forklare avkjølingen i strømmen (Mauritzen, 1996). Derfor må vannet i gjennomsnitt gå langsommere, og i perioder kanskje til
og med forlate strømmen og bli liggende i bakevjer.
Den beste måten å teste slike teorier på, er
med såkalte Lagrange-instrumenter som merker
og følger vannpartikler. Det er nettopp dette en
overflatedrifter forsøker å gjøre. Det kan sammenliknes med biologenes merking av trekkfugler.
Mange av drifterne i dette prosjektet ble satt ut
utenfor Svinøy i Møre og Romsdal. Dette gjør det
mulig å følge den norsk-atlantiske strømmen langs
mesteparten av norskekysten. Andre driftere er
satt ut lenger nord, utenfor Gimsøy i Nordland og
Bjørnøya mellom fastlands-Norge og Spitsbergen
KLIMA 5-2010
– og i vestlige Barentshavet. Alle disse stedene har
Havforskningsinstituttet rutinemessige tokt, så
vi har mye tilleggsinformasjon fra akkurat disse
stedene.
Kaotisk bevegelse
Forskernes hypoteser er testet og bekreftet.
Bevegelsene til drifterne er langt fra systematiske.
De beveger seg i stedet kaotisk inn og ut av Den
norske Atlanterhavsstrømmen – og ofte med høy
hastighet. Svært få av drifterne tok direkteruten
til Svalbard, de fleste tok i stedet omveier. Drifterresultatene viser at det foregår mye blanding av
varmt vann fra Atlanterhavsstrømmen og kaldere
polarvann fra de sentrale deler av De nordiske hav.
Analyse av data ved hjelp av et såkalt spagettiplott
27
er utviklet i prosjektet, er en avansert måte å lage
gjennomsnitt av klynger av data fra drifterne på
(Koszalka and LaCasce, 2010). Et eksempel vises
i Figur 2. Ved å bruke gjennomsnitt, glatter vi ut
de små kaotiske bevegelsene og ekstraherer større
overflatestrømmer. Denne metoden viser veldig
tydelig at Den norske atlanterhavsstrømmen består
av flere grener som kommer inn over ryggen mellom Island og Skottland og fortsetter nordover vest
for Norge, slik tidligere studier (Orvik and Niiler,
2002) også har vist.
Varmt i Lofoten
DRIFTER. Overflatebøye i havet.
Foto: Global Drifter Program
www.aoml.noaa.gov
(Figur 1), viser at drifterne har spredd seg over hele
østsiden av De nordiske hav, altså i mesteparten
av Norskehavet. En god del av drifterne har nådd
Barentshavet, og mange flere er blitt stående lenge
utenfor Svinøy og i Lofoten-området. Noen har
drevet forbi Svalbard – og én av dem har til og
med gått inn i Isfjorden. For å få mer informasjon
om drifterne enn den vi får fra spagettiplottet,
bruker man statistiske metoder. En teknikk som
Hovedgrenen ligger over kontinentalskråningen.
Vi ser også Den norske kyststrømmen helt inne
langs kysten. Denne strømmen er mye mindre
salt enn Atlanterhavsstrømmen, og blander seg
med Atlanterhavsstrømmen når disse møtes nær
Ormen Lange-feltet nordvest for Kristiansund.
Denne innblandingen av ferskvann er også en
viktig del av vannmasse-modifikasjonene som
foregår i Norskehavet (Mauritzen, 1996). Plottene
viser også den ytre grenen av strømmen, lenger
ut i havet, over cirka 2000 meters dybde. Begge
grenene strømmer primært langs dybdekoter.
Man ser mange småskalastrukturer, for eksempel
en sterk virvel med klokka i det vestlige Lofotenbassenget. Denne virvelen ble nylig identifisert
(Ivanov og Kobalev, 1995; Kohl, 2007), og er
tydeligvis en nokså permanent struktur. De store
datamengdene fra POLEWARD har gjort det
Figur 1: SPAGETTIPLOTT. Banene til
overflatetdrifterne i
POLEWARD-prosjektet sommeren 2010.
Figur 2: KLYNGE.
Gjennomsnittshastighet i Atlanterhavsstrømmen. Søylen
øverst til venstre
indikerer en hastighet
på 30 centimeter per
sekund.
28
K L I MA 5-2010
mulig å kartlegge detaljer i strømmen bedre enn
noensinne tidligere.
Dette at mange driftere forlater strømmen og
blir gående lenge i de sentrale havbassengene, betyr
at varmt vann fra Atlanterhavsstrømmen også
blandes med kaldt polarvann. I De nordiske hav er
det mange små virvler, og disse sørger for blanding
av vann på tvers av dybdekotene. Vi har studert de
små virvlene ved å sammenligne to og to driftere
som ble satt ut samtidig på samme posisjon. Hvis
det ikke var virvler og turbulens i strømmen, ville
slike par følge hverandre i lang tid. Ved statistisk
analyse av hvordan drifterparene spres, kan man
utlede mye informasjon om horisontal turbulens
(Koszalka et al., 2009) og diffusivitet, noe som er
et direkte mål på blanding av vannmasser (se Figur
3). Langs hele Atlanterhavsstrømmen er verdiene
høye, men den regionen som virkelig utmerker seg,
er Lofotenbassenget. Lofoten er uvanlig varm sammenliknet med omgivelsene, og figur 3 antyder at
virvlene blander varmt Atlanterhavsvann inn i bassenget. Der oppholder vannet seg lenge, og taper
ekstra mye varme til atmosfæren. Det vil altså si at
Lofotenbassenget har en helt spesiell rolle i havets
storskala sirkulasjon.
Det er fortsatt masse å studere med disse datasettene. Prosessene rundt varmetap i Atlanterhavsstrømmen er essensielle for å forstå og modellere
havets storskala sirkulasjon. Drifter-spredningsstatistikk setter oss bedre i stand til å forstå hvordan
forurensning generelt og olje spesielt kan spres
langs norskekysten. Prosjektet vil i det hele tatt
fortsette å gi oss mye informasjon om De nordiske
hav i år framover.
Referanser:
• Ivanov, V. and A. Korablev, 1995: Formation and regeneration of the pycnocline lens in the Norwegian Sea. Russ.
Meteor. Hydrol., 9:62–69.
• Kohl, A., 2007: Generation and Stability of a QuasiPermanent Vortex in the Lofoten Basin. J. Phys. Oceanogr.,
37, 2637–2651.
• Koszalka, I., J. H. LaCasce and K.J. Orvik, 2009: Relative
dispersion in the Nordic Seas. J. Mar. Res. 67, 411–433.
• Koszalka, I. and J. H. LaCasce, 2010: Lagrangian analysis
by clustering. Ocean Dyn., 60, DOI: 10.1007/s10236-0100306-2.
• Mauritzen, C., 1996: Production of dense overflow waters
feeding the North Atlantic across the Greenland-Scotland
Ridge. Part 1: Evidence for a revised circulation scheme.
Deep Sea Res., 43, 769–806.
• Orvik, K. A. and P.P. Niiler, 2002: Major pathways
of Atlantic water in the northern North Atlantic and
Nordic Seas towards Arctic. Geophys. Res. Lett., 29,
doi:10.1029/2002GL015002.
• Winton, M., 2003: On the Climatic Impact of Ocean Circulation. J. Climate, 16, 2875–2889.
Figur 3: SPREDNING.
Horisontal diffusivitet
på tvers av dybdekoter. Grupper av 90
observasjoner, hver
på tjue drifterdøgn,
er brukt. Mørk blå
tilsvarer lave verdier,
grønt tilsvarer middels
verdier, og rødt angir
høye verdier.
o
80 N
0
FRAM STRAIT
SPITSBERGEN
−1000
GREENLAND
GREENLAND
BASIN
75oN
JAN MAYEN
o
70 N
Figur 4: UTPLASSERING. Kartet viser
den norsk-atlantiske
strømmen og
området der POLEWARD-drifterne er
utplassert.
KLIMA 5-2010
−500
o
GE
−2000
RID
LOFOTEN
BASIN
ICELAND
PLATEAU
NORWEGIAN
BASIN
65 N
´S
HN
MO
−1500
BJØRNØYA
−2500
VØRING
PLATEAU
−3000
ICELAND
−3500
SVINØY SECTION
60oN
30oW
NORWAY
20oW
10oW
0o
10oE
20oE
30oE
−4000
29
norkl i ma
norkl i ma
Svarte skoger i et varmere
Nord-Norge
Økologer har lenge antatt at vi kan få flere og større utbrudd av insekter i nordlig skog
hvis klimaet ble varmere. Spådommene ser ut til å gå i oppfyllelse.
R o lf A . I m s
professor, Institutt for Biologi,
Universitetet i Tromsø
([email protected])
Ja n e U. J e p s e n
forsker, Norsk Institutt for
Naturforskning (NINA)
Nordlig skog utgjør det største natursystemet –
eller biomet – på kloden. Den rommer viktige ressurser og har en avgjørende rolle i klimasystemet.
Det er derfor bekymrende at satellittbilder viser at
skogen mange steder er blitt brunere, noe som er et
tegn på redusert vitalitet. I verste fall kan den være
død på grunn av insektangrep.
Insektutbrudd i skog
Det er ikke nytt at insekter dreper skog. Insektutbrudd er et naturlig fenomen også i nordlig skog.
Hos noen arter skjer utbruddene regelmessig, i
såkalte utbruddsykler. Årsakene til utbruddsyklene
har vært gjenstand for omfattende forskning. De
skyldes at visse insektpopulasjoner regelmessig
unnslipper naturlige reguleringsmekanismer som
for eksempel fiender eller trærnes forsvarsverk. I
Figur 1. AVBLADET. Avbladet skog kartlagt med satellitt. I løpet av det
siste utbruddet er en tredel av bjørkeskogen, eller rundt 10.000 kvadratkilometer, blitt avbladet av lauvmakk (svarte områder). Grønne områder
er bjørkeskog med begrenset eller ingen skade.
30
tillegg spiller klimaet inn. Noen arter har utbrudd
bare innen visse klimasoner. Som vekselvarme
organismer er insekter notorisk klimasensitive.
Spådommer til oppfyllelse
Økologer har lenge antatt at utbrudd av insekter
kunne øke i omfang og intensitet i nordlig skog hvis
klimaet ble varmere. Nå ser man at flere av disse
spådommene oppfylles. Store barkbilleutbrudd har
spredt seg nordover i det vestlige Canada som følge
av et mildere klima. Prosesjonsspinnere har økt sin
utbredelse i Europa dramatisk på grunn av mildere
vintre. Og her i Skandinavia er sommerfuglene
bjørkeskogsmålere på frammarsj nordover.
Lauvmakkutbrudd i bjørkeskog
I det nordligste Skandinavia utgjør bjørkesko-
Figur 2. HØSTMÅLER. Den sørlige arten, vanlig høstmåler,
trenger høyere temperaturer enn liten høstmåler for at
eggene skal klekkes samtidig med lauvsprett. Den stedegne fjellbjørkemåler (ikke vist) klekker enda tidligere enn
de to sørlige artene.
K L I MA 5-2010
AVSPIST. Avspist skog
ved Skogsfjordvatn
på Ringvassøya etter
utbrudd av liten høstmåler.
Foto: Ole Petter Vindstad
KLIMA 5-2010
31
DØD SKOG. Et deprimerende
syn. Milevis med død og
døende bjørkeskog, her fra
Tana.
Foto: Lauvmakkprosjektet,
www.birchmoth.com
gen storparten av skogarealet. Med cirka ti års
intervaller utsettes denne skogen for utbrudd av
bjørkeskogsmålere. Dette er sommerfugler med
larver – som i Nord-Norge kalles lauvmakk – som
livnærer seg av bjørkeblader. I utbruddene er larvetettheten så stor at lauvverket spises delvis eller
helt opp. Skogen framstår da som brun eller nesten
helt svart. Bjørka tåler dette i to-tre år på rad, men
mer langvarige angrep kan føre til skogdød. Det
har antakelig eksistert lauvmakkutbrudd helt siden
disse bjørkeskogene etablerte seg i Skandinavia.
Liten høstmåler har i løpet av noen
tiår erobret Finnmark fra sørvest.
Dokumentasjon på de sykliske utbrudd kan vi
spore i forstvesenets rapporter helt tilbake til midt
på 1800-tallet. Det siste utbruddet i Finnmark og
Troms mangler likevel sidestykke i historien.
Lauvmakkutbrudd uten sidestykke
Ved å analysere fjernmålingsdata, sammenholdt
med feltobservasjoner, har vi kunnet rekonstruere
forløpet av dette siste utbruddet. Det startet i 2001
til 2002 med flekkvis avbladet skog i Troms og
Finnmark. Senere spredte utbruddet seg til store
deler av disse fylkene (Figur 1), og det har vært
mer langvarig enn normalt. I 2010 er det framdeles
utbruddstettheter lengst øst i Finnmark. Bakkevegetasjonen er også endret som følge av at larvene
også angrep lyngen og tilførte store mengder gjød-
32
sel og bidro til mer lys. Det som før var lyngmark
framstår nå som gressenger.
Invasjoner fra sør
Dette massive utbruddet ble innledet av fjellbjørkemåleren, den opprinnelige lauvmakken i
Nord-Norge. Fjellbjørkemålerutbruddet hadde sin
topp i intensitet og omfang i årene 2004 til 2005.
Hadde denne arten vært alene, ville utbruddet da
ha vært over. I Øst-Finnmark, imidlertid, fortsatte
utbruddet ved at en annen art, liten høstmåler,
tok over. Denne har i løpet av noen tiår erobret
Finnmark fra sørvest. Før det siste utbruddet
hadde den ikke vært observert øst for Tana. Etter
2005 har utbruddsbølgen av liten høstmåler spredt
seg til den arktiske skoggrensa på Varangerhalvøya
og på sørsiden av Varangerfjorden øst til Kirkenes.
Det er inntoget av liten høstmåler som har gjort at
utbruddet er blitt så langvarig og så destruktivt for
skogen i Øst-Finnmark. I Troms, hvor begge artene
har sameksistert i lengre tid, dukket en tredje art
plutselig opp med utbruddstettheter i 2006; den
vanlige høstmåleren. Før slutten av 1990-tallet var
denne arten ikke kjent i Nord-Norge.
Varme vårer
Vårene har vært unormalt varme i Nord-Norge i
forbindelse med disse invasjonene. Våren er en svært
kritisk fase i disse sommerfuglenes livsyklus. Eggene
må klekke synkront med lauvsprett hos bjørka for at
larvene skal utvikle seg til voksne sommerfugler. Ved
å anvende romlig statistikk på fjernmålingsdata ser
vi at synkronitetsmønstret i utviklingen i lauvmakkutbruddet og lauvsprett i bjørkeskogen sammenfalt.
K L I MA 5-2010
Vi tror at dette skyldes at varme vårer har ført til en
bedre «match» mellom tidspunkt for eggklekking
hos de to sørlige lauvmakkartene og lauvsprett hos
nordlig bjørk. Denne hypotesen har vi nettopp
bekreftet ved å gjøre eksperimenter i klimarom ved
Universitetet i Tromsø (Figur 2). Slike «matchmismatch»-forhold mellom insekter og trær har
lenge vært antatt å være avgjørende for at utbrudd
vil skje. Lauvmakken i Nord-Norge er imidlertid det
første kjente eksemplet på at klimadrevet match har
ført til spredning av insektutbrudd med skogdød
som følge.
Konsekvenser
Svenske kolleger har vist at det siste utbruddet har
hatt betydning for økosystemets karbonbudsjett.
Dette er ikke overraskende i og med at skogen dør
eller får kraftig nedsatt vitalitet. Men det er ikke
disse «usynlige» effektene av skogdøden som opptar folk i regionen mest. For lokalbefolkningen er
det synet av milevis med råtnende skog og skogbunn
uten bær som er mest deprimerende. Det spekuleres
også rundt hvilke konsekvenser dette har for vilt
som rype og elg. Mange har nok ment at noe burde
ha vært gjort for å stanse utbruddet, og at myndighetene har gitt fenomenet liten oppmerksomhet til
tross for at effektene på økosystemet er minst like
omfattende som ved skogbrann. Ingen skogbrann
har noensinne hatt i nærheten av et tilsvarende
geografisk omfang i Norge. Imidlertid finnes det
neppe noen brukbare midler mot denne type insektutbrudd. Mange lurer også på hvor fort skogen
kommer tilbake. Dette vil avhenge av flere faktorer
som bare delvis er kjente. Klimaets videre utvikling
vil ha avgjørende betydning. Det vil bestemme om
den nye lauvmakkarten får satt seg i systemet og om
enda flere skogdrepere finner vei nordover.
Klima presiserer
I utgave 4/2010 har det sneket seg inn en feil
i artikkelen «Dyre utslippskutt med raskere
tog». Artikkelen henviser til en rapport fra
Norges Naturvernforbund. Ifølge rapporten
«Energi- og Klimakonsekvenser av Moderne
Transportsystemer» kan en høyhastighetsbane mellom Oslo og Trondheim føre til et
netto utslippskutt på 0,2 millioner tonn CO2ekvivalenter årlig.
KLIMA 5-2010
Årsmøte i Klimapanelet
Fra 11. til 14. oktober møttes medlemslandene i FNs Klimapanel i Busan i Sør-Korea.
Blant annet drøftet de organisasjonens framtid i kjølvannet av evalueringsrapporten
som ble lagt fram for FN i august.
Rapporten konkluderer med at arbeidet til FNs klimapanel er i det store og hele
er en suksess, men at organisasjonen må forbedre seg på en rekke områder. Blant
annet anbefaler ekspertene som gjennomførte evalueringen, at panelet nedsetter en
arbeidsgruppe som sørger for kontinuerlig styring, ansetter en direktør i full stilling
som skjøtter den daglige driften og som uttaler seg på panelets vegne og at organisasjonen styrker kvalitetssikringen av rapportene. De foreslår også at lederen, som i
dag er inderen Rajendra Pachauri, må gå av etter seks år i rollen.
Da evalueringsrapporten ble offentliggjort den 30. august, ønsket Pachauri anbefalingene velkommen. I Korea var det opp til myndighetsrepresentanter fra de 194
medlemslandene å fatte vedtak om konkrete endringer av organisasjonen. Utfallet
av møtet var ikke kjent da Klima gikk i trykken. Du kan lese om resultatet på CICEROs
nettsider www.cicero.no.
Havisen når årsminimum
Havisen i Arktis nådde 19. september sin årlige minimumsutbredelse – den tredje
laveste utbredelsen som er registrert.
National Snow and Ice Data Center melder at i isutbredelsen i Arktis nådde et årsminimum på 4,6 millioner kvadratkilometer.
Den laveste utbredelsen i år er den tredje laveste registrert siden 1979. Utbredelsen i
år er 500.000 kvadratkilometer lavere enn i fjor og 37.000 kvadratkilometer høyere enn
i 2008. Sammenliknet med 2007 da havisutbredelsen var rekordlav, er årets minimumsutbredelse 470.000 kvadratkilometer høyere.
Direktør Mark Serreze ved National Snow and Ice Data Center påpeker at havisen i Arktis krymper gjennom hele året, mer is smelter på våren og om sommeren – og mindre
is dannes på høsten og vinteren.
Nytt senter for klima og miljø
I Tromsø etableres nå et senter med utgangspunkt i det som i dag er Polarmiljøsenteret.
Universitetet i Tromsø, Havforskningsinstituttet, SINTEF, Veterinærinstituttet og CICERO
Senter for klimaforskning er blant de instituttene som sammen skal skape et tverrfaglig forskningsmiljø. Forskningsfeltene skal omfatte blant annet havis, havområder,
klimaeffekter, klimatilpasning, økologi, havforsuring og miljøgifter.
Miljøverndepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Kunnskapsdepartementet og
Utenriksdepartementet samarbeider tett om etableringen av det nye senteret
Psykologisk forklaring på tvil
Mange mennesker tror ikke at kloden blir varmere og at klimaet forandrer seg. Dette
kan skyldes at livet deres har lært dem opp til å tvile på dette, mener forskere ved
University of New South Wales.
Etter hvert som forskning har underbygget teorien om at menneskeskapte utslipp
bidrar til klimaendringer, er flere blitt skeptiske til denne forklaringen. Artikkelen «The
Psychology of Global Warming» er publisert i Bulletin of the American Meteorological
Society, og sier blant annet at det fra en psykologs perspektiv ikke er overraskende at
det å presentere tall og fakta om klimaendringer ikke overbeviser folk generelt.
Noe av forklaringen på hvorfor vi tviler på informasjon vi får, kan være at vi har en
tendens til å trekke inn egne erfaringer for å trekke konklusjoner. Det vi leser og hører
i det daglige, påvirker hva vi oppfatter. Dersom vi hører daglig at klimaendringer ikke
er menneskeskapte, vil det påvirke hvordan vi mottar informasjon fra forskningen. Vi er
også påvirket av hvordan fakta presenteres. 20 av 100 betyr det samme som 0,2 – men
oppfattes ikke som like konkret.
33
norkl i ma
norkl i ma
Diskonteringsratens effekt
på optimal klimapolitikk
Økonomer modellerer klimaskader på en måte som fundamentalt skiller seg fra måten ikkeøkonomer ser for seg viktige skadescenarier. Økonomenes modelleringteknikker medfører at
diskonteringsratens betydning overdrives i økonomiske analyser av klimatiltak.
E r i c Næv d al
Seniorforsker, Frischsenteret for
samfunnsøkonomisk forskning
([email protected])
I diskusjoner om framtidig utslipp av klimagasser
spiller modeller for integrert vurdering – Integrated Assessment Models (IAMs) – en betydelig
rolle. Dette er modeller som går under betegnelser
som MERGE, RICE/DICE og FUND, og som
inneholder matematiske beskrivelser av økonomien på et eller annet sammenstillingsnivå og som
også genererer klimakonsekvenser av utslippsbaner.
Typisk vil disse modellene bestemme optimale
utlslippsbaner over en gitt tidsperiode. Siden
disse modellene er til dels meget kompliserte og
med kalibreringer bygget på omfattende empirisk
materiale, tilbyr de et konsistent rammeverk for
diskusjon av ønskeligheten av ulike framtidige
utslippsscenarier. Som en kan vente er resultatene
fra disse modellene kontroversielle i den grad de
leder til utslippsbaner som ansees som «gode»
eller «dårlige».
Når ulike interesser ønsker å kritisere resultatene disse modellene genererer, er det lett å angripe
forutsetningene de bygger på – og den kanskje
enkleste forutsetningen å kritisere, er den numeriske verdien av det som kalles diskonteringsraten.
Diskonteringsraten er et komplisert begrep som
sier noe om hvordan en sammenlikner verdien av
konsum i dag og i framtiden. For praktiske formål
har diskonteringsraten en funksjon som er analog
til rentas rolle i privatøkonomiske vurderinger.
Diskusjoner om framtidens klimapolitikk har da
også en tendens til å reduseres til en diskusjon om
Risiko
Prosjektet «Managing Risk in Climate Change – A Dynamic Perspective»
gjennomføres i perioden 2009 til 2012, og prosjektleder er seniorforsker Eric
Nævdal ved Frischsenteret for samfunnsøkonomisk forskning.
Artikkelen er basert på teksten «Climate Change, Catastrophic Risk and the
Relative Unimportance of the Pure Rate of Time Preference» som er skrevet av
Eric Nævdal og Jon Vislie som en del av prosjektet.
34
hvilken diskonteringsrate en skal bruke for å verdsette konsumet til framtidige generasjoner. Denne
diskusjonen foregår på to nivåer. Det diskuteres
om en skal diskontere og, i så fall, hvilken rate
skal en bruke. Blant samfunnsøkonomer er det
gjennomgående enighet om at en bør diskontere
framtidige klimakostnader, men det er lite enighet
om hva denne raten bør være. Stern-rapporten
fra 2006 er for eksempel blitt sterkt kritisert av
innflytelsesrike økonomer som Martin Weitzman
og Robert Nordhaus for å bruke en kunstig
lav rate. Ikke-økonomer er mer tilbøyelige til å
argumentere for at diskontering burde være av
relativt mindre betydning for hvilket nivå en skal
stabilisere atmosfærisk CO2 på.
Dersom moderate endringer i diskonteringsraten medfører store endringer i optimalt stabiliseringsnivå, framstår det for mange ikke-økonomer
som at resultatene generert av disse modellene er
svært suspekte. De fleste økonomer vil imidlertid
godta at diskonteringsraten har en betydelig
påvirkning på optimal politikk, og implisitt akseptere at økning i denne raten kan føre til alvorlige
klimaproblemer.
Forskjellen mellom økonomer og ikke-økonomer i synet på diskontering har ført til uheldige
konflikter på tvers av faglige linjer. Jeg skal her
argumentere for at denne uenigheten skyldes at
økonomer modellerer klimaskader på en måte som
fundamentalt skiller seg fra måten ikke-økonomer
ser for seg framtidige skadescenarier. Dersom
økonomer modellerer disse skadene på en måte
som er konsistent med hvordan ikke-økonomer, i
første rekke naturvitere, ser for seg at klimakatastrofer kan utløses, så vil økonomiske modeller gi
det resultat at diskonteringsraten har neglisjerbar
effekt på optimale nivåer for stabilisering av CO2.
En av de store bekymringene ved global oppvarming er at oppvarmingen skal utløse brå, irreversible endringer med store globale konsekvenser.
Eksempler på slike katastrofer er at Golfstrømmen
K L I MA 5-2010
stanser, eller at vi får massive metanutslipp som
følge av telesmelting i subarktiske områder. Slike
katastrofer kan utløses av at kritiske variabler, så
som global gjennomsnittstemperatur, overskrider
kritiske verdier. Hva disse kritiske verdiene faktisk
er, er det meget vanskelig å predikere. Denne typen
katastrofer er totalt fraværende fra integrerte
modeller for vurdering (IAMs). IAMs er generelt
bygget opp slik at usikkerhet behandles på en rudimentær måte og terskeleffekter er ikke inkludert
i noen av dem. Klimaproblematikken behandles
i modeller der små endringer i klimavariabler gir
små endringer i klimakonsekvenser. I slike modeller er diskonteringsraten meget viktig for optimale
valg. Hvordan diskonteringsraten vil påvirke optimale nivåer for stabilisering av CO2 i en modell
som inneholder terskeleffekter, vet vi svært lite om
– siden den økonomisk-teoretiske litteraturen på
dette feltet er svært mager og disse effektene ikke
har blitt inkorporert i IAMs. Det lille vi vet, er at i
enkle analytiske modeller med terskeleffekter, har
diskonteringsraten en neglisjerbar betydning.
En måte å forklare dette resultatet på, er å se på
en tilsvarende situasjon. En kan tenke seg at en får
betalt for hver meter en nærmer seg kanten på et
stup. Dersom en vet akkurat hvor denne kanten
ligger, så vil en stoppe akkurat på kanten og det vil
en gjøre uansett hva diskonteringsraten er. Dersom
en så tenker seg at en går mot kanten med bind for
øynene så – om en da ikke velger å stå helt stille,
må en nærme seg stupet basert på sannsynlighetsvurderinger av hvor sannsynlig det er at en treffer
stupet i neste steg. På et eller annet sted planlegger
man å stoppe, og selv om diskonteringsraten ikke
lenger er helt uten betydning for valg av stoppsted
KLIMA 5-2010
har problemet fortsatt så mange strukturelle
likheter med problemet der kantens beliggenhet
er kjent, at diskonteringsraten forblir uviktig for
stoppunktet.
Basert på konklusjonen fra disse modellene
og intuisjonen som en kan trekke fra dem, er det
således grunn til å tro at dersom naturviteres
bekymring for terskeleffekter er reell og at disse har
det største potensialet for å påføre planeten skader,
så er det liten grunn til å bekymre seg for nivået
på diskonteringsraten. Den er rett og slett uviktig
for spørsmålet om optimalt stabiliseringsnivå for
atmosfærisk CO2. Dette betyr ikke at diskonteringsraten er helt uten betydning.
Diskonteringsraten vil være meget viktig for å
bestemme for hvor hurtig en skal konvergere mot
MATEMATIKK. Sammenheng mellom lykke og
diskontering.
I enkle analytiske modeller med
terskeleffekter, har diskonteringsraten
en neglisjerbar betydning.
optimalt stabiliseringsnivå. Den kunne også vært
viktig for hvilket svar man får dersom en vil undersøke når en skal benytte føre var-prinsippet, noe
som riktignok er en foreldet problemstilling når
det gjelder global oppvarming. Men naturvitere
som er mistroiske til modeller der diskonteringsraten har betydelig effekt på sannsynligheten for
at kritiske terskelverdier overskrides, har all grunn
til holde på sin skepsis. Økonomer på sin side
bør revurdere modellapparatet de bruker i sine
analyser.
35
norkl i ma
norkl i ma
Hvilke prosesser styrer klimavariasjoner i våre områder?
Sjøisen i Arktis og vindstrukturer i stratosfæren kan hjelpe oss til å forstå klimavariasjoner
i vår region.
J u s t i n W et t s t e i n
forsker, Uni-Bjerknessenteret
([email protected])
Den nordatlantiske oscillasjonen (NAO) er et av
de mest framtredende klimavariasjonsmønstre
utenfor tropene. NAO har en sterk innflytelse
på klimaforholdene i Europa og Skandinavia. En
bedre forståelse av dette værmønsteret vil kunne
bidra til sikrere klimavarsler.
Rolige vindforhold
N i l s G u n na r
Kva m s tø
professor, Geofysisk Institutt og
Bjerknessenteret-UiB
Klimavariasjoner har stor innflytelse på nedbør,
vind og temperaturer i luft og hav. Den uvanlig kalde
og tørre vinteren vi hadde i 2009/2010 over NordEuropa og Skandinavia er et eksempel på naturlige
klimavariasjoner knyttet til NAO. Denne vinteren
var NAO inne i en langvarig negativ fase som medførte rolige vindforhold hos oss og lite transport av
varme og fuktighet som er framtredende i den positive fasen av NAO (se Figur 1). NAO er det mest
robuste variasjonsmønsteret vi har utenfor tropene,
og det har en sterk innflytelse på klimaforholdene i
Europa og Skandinavia, særlig på vinteren.
De mest framtredende variasjonsmønstrene
betegnes som naturlige moder i klimasystemet, og
kan gjerne sammenlignes med grunntonene i et
musikkinstrument. Disse modene representerer
mest sannsynlig de komponentene i klimaet som er
mest sensitive til endringer i jordas energibalanse
i form av endret drivhusgassinnhold og andre
naturlige og menneskeskapte klimapådrag. Derfor
kan endrede klimapådrag føre til en forskyvning i
styrkeforhold og frekvens mellom klimamodene
Variabilitet
Prosjektet «COMPAS – Climate and Ocean in mid-to-high latitudes:
Mechanisms of variability in PAleo and modern recordS» har som mål å øke
forståelsen for mekanismene som styrer klimavariabiliteten på den nordlige
halvkule og spesielt undersøke Atlanterhavets rolle.
Prosjektet er finansiert av Norges forskningsråd for perioden 2006 til 2010, og
er koordinert av Nils Gunnar Kvamstø ved Geofysisk Institutt, Universitetet i
Bergen og Bjerknessenteret for klimaforskning.
og dermed forårsake framtidige klimaendringer.
Vår forståelse av de grunnleggende trekk ved
klimamodene er mangelfull. Økt forståelse av
de fysiske prosessene som forårsaker de dominerende klimamodene er derfor helt essensielt
for å forstå dagens klima og de endringene som
står framfor oss. Dette er et stort internasjonalt
forskningstema. I prosjektet COMPAS under
NORKLIMA-programmet har vi arbeidet med
spørsmål innen denne tematikken og gjort flere
funn som er dokumentert i internasjonale artikler.
Variasjoner i stratosfæren påvirker klimaet
Tidligere forskning har vist at sjeldne forstyrrelser
av sirkulasjonsmønsteret høyt oppe i den polare
stratosfæren – 40 til 50 kilometer over bakken,
kan forplante seg helt ned til bakkenivå og påvirke
klimaet her. Over det siste tiåret har vi fått en bedre
forståelse av denne prosessen, og I COMPASprosjektet har vi sett på hvordan lavtrykkenes
plassering og intensitet blir påvirket av disse stratosfærehendelsene. Når det nedoverrettede signalet fra
stratosfæren inntreffer med den ene fasen av NAOmønsteret, får vi en markert påvirkning av plassering
og intensitet av lavtrykkene i både Stillehavet og
Atlanterhavet. Inntreffer signalet med den andre
fasen av NAO, får vi kun en moderat påvirkning
på lavtrykkene nedstrøms i Atlanterhavet. Et annet
interessant funn er at vi ser klare tegn til omlegginger i lavtrykksaktiviteten i Atlanterhavet i forkant av
et skifte i NAO-mønsteret – fra negativ til positiv
fase og omvendt (Breiteig 2008). Dette indikerer
at lavtrykksaktiviteten spiller en vesentlig rolle for
utviklingen av den nordatlantiske oscillasjonen.
Sjøisen i Arktis påvirker lavtrykksbanene
I COMPAS har vi også studert sjøisens betydning
36
K L I MA 5-2010
SNØ. Forrige vinter opplevde bergensere
en uvanlig kald og tørr vinter som ga
gode snøforhold takket være at NAO
var inne i en langvarig negativ fase,
som medførte rolige vindforhold og lite
transport av varme og fuktighet.
Foto: Andreas Born, BCCR
KLIMA 5-2010
37
Foto: Jerry Tjiputra, BCCR/UiB
for utviklingen av NAO. Forskerne Seierstad og
Bader simulerte i 2009 atmosfæresirkulasjonen
med en global klimamodell der sjøisens utbredelse
i nord ble kraftig redusert – omtrent som IPCC
modellene forventer i 2100. Øvrige egenskaper
ved underlaget og strålingspådrag i deres simulering er som i dagens klima. De fant at den isolerte
effekten av et redusert sjøisdekke ga flere vintre
– spesielt mars måned – enn normalt med negativ
NAO. Altså slik som vår foregående vinter. Vi kan
likevel ikke dra den slutning at vi lokalt får tørrere
og kaldere vintre under global oppvarming. I
realiteten vil en endring i atmosfæresirkulasjonen
være en respons på for eksempel endret strålingspådrag, vedvarende endringer i snø- og isforhold
og sjøtemperaturer. Det innbyrdes styrkeforholdet
mellom pådragene som påvirker NAO, kjenner
Foto: Lars Henrik Smedsrud, BCCR
vi dårlig. Derfor kan vi kun uttale oss om hvilket
bidrag en endring i sjøisen isolert sett vil gi.
Klimavariabilitet, jetstrømmer og
lavtrykk
Tradisjonelt har analyser av NAO basert seg på
bakkeobservasjoner, fordi disse har best kvalitet og
størst utbredelse i tid og rom. Inntil for få tiår siden
har denne tradisjonen hindret innsikt i sammenhenger mellom NAO og forhold i øvre troposfære.
I COMPAS-prosjektet har forskerne Wettstein og
Wallace vist at det opprinnelige bakkemønsteret
som ble definert som NAO, i stor grad kan ses på
som en manifestasjon av konsistente forbindelser
mellom jetstrømmens styrke og posisjon og den
geografiske fordeling av lavtrykksaktivitet i den
øvre troposfære. Denne typen sammenhenger
finnes også for flere av de andre klimamodene i
Stillehavet og på den sørlige halvkule. For klimaprediksjoner betyr dette at modellene må ha realistiske simuleringer i øvre troposfære for å kunne
forutsi regionale klimaendringer ved bakken.
De studiene vi har gjort på klimavariabilitet
i COMPAS illustrerer godt kompleksiteten i
klimasystemet og at det er langt igjen før vi har en
tilfredsstillende forståelse. Vi synes det er viktig å
understreke hvor viktig det er å øke forståelsen av
de fundamentale trekkene ved klimavariabilitet
som vi observerer. Det er helt essensielt for å tolke,
forstå og håndtere de resultatene klimamodellene
gir om framtidige klimaendringer.
Referanser
• Breiteig, T., 2008. Extra-tropical synoptic cyclones and
downward propagating anomalies in the Northern Annular
Mode. Geophysical Research Letters 35: L07809.
Figur 1. Skisse av NAO-mønsteret i positiv (øverst) og negativ (nederst) fase. Over tid vil NAO gjennomgå positive og negative faser av
varierende lengde og styrke. I motsetning til hva navnet indikerer
opptrer mønsteret ikke periodisk. Figuren er hentet fra
(http://www.ncdc.noaa.gov/paleo/ctl/clisci100.html)
38
• Seierstad, I. A. and Bader, J., 2009. Impact of a projected
future Arctic Sea Ice reduction on extratropical storminess
and the NAO. Climate Dynamics 33: 937–943.
• Wettstein, J.J. and Wallace, J.M., 2010. Observed patterns of
month-to-month storm track variability and their relationship to the background flow. Journal of the Atmospheric
Sciences 67: 1420–1437.
K L I MA 5-2010
norkl i ma
norkl i ma
Inntrykk fra Zürich
Det europeiske selskapet for meteorologi har diskutert FNs klimapanel.
Ra s mu s B e n e s ta d
seniorforsker,
Meteorologisk institutt
([email protected])
Den årlige konferansen til European Meteorological Society – EMS2010, ble nylig arrangert i
Zürich. Global Climate Services var hovedemne.
Dette handler om høyoppløste griddete data og
kommunikasjon til brukere. Men det var liten kontakt mellom klimaforskere og journalister i Zürich,
for mediene glimret med sitt fravær. Jeg tror det er
et tosidig problem: Journalistene er ikke interessert, og forskerne legger ikke sine foredrag nok
til rette for utenforstående. Likevel, konferansen
hadde et par sesjoner om kommunikasjon, media,
utdanning, og tilpassing.
Hovedtrykket på kommunikasjon foregikk i
plenum, med en paneldebatt som hovedsakelig
dreide seg om FNs klimapanel (IPCC) og uroen
rundt de stjålne e-postene fra University of East
Anglia som ble offentliggjort i 2009. I panelet
satt Fred Pearce, som har skrevet om den såkalte
Journalistene er ikke interessert,
og forskerne legger ikke sine foredrag
nok til rette for utenforstående.
Climategate-affæren, og som oppdaget at det stod
feil om Himalayas isbreer i IPCCs andre hovedrapport. Noen kolleger reagerte på at jeg hadde
invitert ham til å sitte i panelet, men reaksjonen
tok jeg for å være en god ting: den viser engasjement! IPCC var representert ved Thomas Stocker,
men også Robert Dirkgraaf fra InterAcademy
Council som ledet den uavhengige granskningen
av IPCC, var med i panelet.
Når det gjelder IPCC, er det foreslått endringer
i hvordan arbeidet er ledet på og det er foreslått
etablering av klare prosedyrer. IPCC hadde
ikke noe krisehåndteringsapparat, og en uheldig
respons fra IPCC kom i etterkant av oppdagelsen
av feilen i andre hovedrapport. Kommunikasjonstrategien var med andre ord uprofesjonell og dårlig
rustet til å takle den voldsomme kritikken. Et
KLIMA 5-2010
annet aspekt er veksten av nye medier,
som det vi kaller
internettets bloggosfære, og hvilken
rolle disse betyr. Det
er ikke bare klimaet
som endrer seg, men
også situasjonen
rundt forskningen og
samfunn. Litt ironisk
og satt på spissen, kan
man si at det har vært
en klimaendring i forskernes rolle som forskere
flest ikke har innsett (se Chris Mooney, «Unscientific America», 2009).
God kommunikasjon av usikkerhet er viktig,
spesielt i forbindelse med klimaservicesentre. Men
også når det gjelder forskningsformidling generelt
og i klimadebatten. Et annet poeng er at det
viktigste ikke er hvem som har rett, men hvilken
forklaring som er mest troverdig.
Åpenhet og transparens er viktig for troverdighet til resultat så vel som til forskere. Men også
tvilerne må vise mer åpenhet dersom de ønsker
å bli tatt på alvor. I tillegg til åpenhet, er det
nødvendig med retningslinjer – såkalte codes
of ethics – for hvordan man bør opptre i det
offentlige rom. De ulike partene i klimadebatten
forholder seg til ulike kjøreregler, noe som gjør
debatten mer uoversiktlig og forvirrende enn oppklarende. Derfor bør slike retningslinjer gjelde alle
partene. Akademikere som uttaler seg med faglig
autoritet om kontroversielle ting, har et ansvar for
å sørge for at påstandene er etterrettelige. Uriktige
uttalelser påvirker ikke bare samfunnets forståelse,
men også anseelsen til vitenskapen generelt og
lærestedet hvor man ble uteksaminert. Både EMS
og American Meteorological Society har begynt å
jobbe med slike retningslinjer.
Neste EMS-konferanse vil bli holdt i Berlin
12.–15. september 2011. Vil media være bedre
representert da?
39
rener g i
Hører vi på de andre?
For å få på plass en gjennomførbar klima- og energipolitikk, er det helt nødvendig å
identifisere hvem som har interesse av å påvirke politikken og forstå i hvilken grad vi
stimuleres av hvordan andre land gjør det.
J o ru n n G r a n
senior informasjonsrådgiver,
CICERO Senter for klimaforskning
([email protected])
Framtidens energisystemer skal ikke baseres på
brenning av karbonholdig materiale. Men hvordan
er Norges muligheter for å få til en gjennomførbar
politikk for å oppnå dette? Og hvordan påvirkes
norsk politikk av energi- og klimapolitikken i
USA, EU og Kina?
Retning: lavkarbon
Forskere fra CICERO Senter for klimaforskning,
Columbia University, The Chinese Academy of
Social Sciences (CASS), Freie Universität Berlin
og Høgskolen i Oslo skal de neste tre årene lære
mer om hvilke drivkrefter som kan hjelpe oss over
i det som kalles lavkarbonsystemet. Samtidig faller
det helt naturlig å identifisere hvilke barrierer som
kan forhindre at vi når målet om karbonfattige
energisystemer.
Ved hjelp av blant annet såkalte casestudier vil
forskerne identifisere og sammenlikne interne og
eksterne drivkrefter og barrierer for en overgang
til lavkarbon energisystemer i Norge, USA, EU og
Kina.
– Vi vil samle inn primærdata som blant annet
intervjuer med beslutningstakere, saksdokumenter
Klima- og energipolitikk
Prosjektet «Towards a low carbon energy future: Norway’s policy
opportunities and constraints in an international comparative perspective» gjennomføres i perioden 2010 til 2013 og er et samarbeid mellom
internasjonalt kjente forskere. Deltakere i prosjektet er Dana R. Fisher
ved Columbia University, Anne Therese Gullberg ved CICERO Senter for
klimaforskning, Jiahua Pan ved The Chinese Academy of Social Sciences
(CASS), Miranda Schreurs ved Free University Berlin, Tora Skodvin ved
CICERO Senter for klimaforskning og Haakon Vennemo ved Sensible
Research og Oslo University College. Prosjektleder er Guri Bang ved
CICERO Senter for klimaforskning.
40
og voteringsdata fra nasjonalforsamlingene og EUinstitusjonene, sier prosjektleder Guri Bang ved
CICERO Senter for klimaforskning. – Vi vil også
samle inn sekundærdata som blant annet analyser
av beslutningsprosesser i energipolitikken i disse
landene.
Casestudier skal gjennomføres i alle de fire
landene som inngår i denne forskningen, og
informasjon fra disse studiene skal så brukes til å
sammenlikne på tvers av landene for å se om det er
særskilte fellestrekk eller ulikheter som definerer
energipolitiske valg.
Hvem påvirker mest?
Hvilke drivkrefter som er relevante for utvikling av
energipolitikken, skal prosjektdeltakerne finne ved
å analysere politiske beslutningsprosesser.
– Vi skal samle informasjon om politiske vedtak
og løsninger som har som mål å fase inn fornybar
energiteknologi og fase ut fossil energiteknologi i
Norge, USA, EU og Kina. Vi vil undersøke hvilke
faktorer som avgjør om politiske løsninger er
gjennomførbare eller møter for høye barrierer i de
landene vi studerer. Vi er spesielt opptatt av hvordan norsk energipolitikk og markedet for fornybar
energiteknologi påvirkes av energipolitikken i
USA, EU og Kina, sier Guri Bang.
Nokså uavhengig av hvilke forpliktelser som
ulike land har påtatt seg gjennom det internasjonale klimaarbeidet, foregår et arbeid for å lage
klimatilpasset energipolitikk over hele verden.
Og for første gang blir klima- og energipolitikk
laget samtidig og knyttet sammen på en slik måte
at klimapolitiske prioriteringer påvirker utvalget
av tilgjengelige energipolitiske alternativer. Som
en del av prosjektet ønsker forskerne å framskaffe
informasjon om hvordan norske beslutningstakere
løser denne utfordringen.
K L I MA 5-2010
STERKE KREFTER. En svært stor andel av
verdens energiressurser er lagret i kull,
og vi kan forvente at kullindustrien fortsatt vil være blant aktørene som er med
på å forme energi- og klimapolitikken i
mange land.
Foto: Shutterstock
Ulike interesser og systemer
Energipolitiske prioriteringer har stor påvirkning
på hvor effektiv klimapolitikken blir. Tidligere
forskning på energipolitikk har hovedsakelig sett
på de teknologiske og økonomiske utfordringene
som beslutningstakere møter. Nå skal vi lære mer
om effektene av ulike nasjonale interesser innenfor
svært forskjellige politiske systemer, som føderalisme, parlamentarisme og kommunisme.
– Innebærer det at dere skal analysere hva som
påvirker energi- og klimapolitikken i de enkelte systemene dere har valgt ut – i USA, Kina, EU og Norge?
– Ja, vi vil analysere hvordan interessegrupper
opererer innenfor ulike politiske systemer for å
oppnå mest mulig innflytelse på energipolitikken,
og identifisere barrierer for å få innført en sterkere
lavkarbon-energipolitikk. Vi vil også finne ut mer
om hvilken effekt institusjonenes design har for
hvordan interessegruppene kan påvirke politisk
utfall, sier Guri Bang.
Politikkspredning
Politiske diffusjonsmekanismer er et begrep
som sier noe om hvordan politiske løsninger og
politiske instrumenter spres mellom landene. Det
er et mål å lære mer om hvordan slike mekanismer
påvirker energipolitiske beslutninger.
– Vi vil undersøke hvordan og i hvilken grad
politiske løsninger og valg av politiske instrumenter spres mellom de store aktørene USA, EU
og Kina og i energimarkedene i verden. Vi vil da
forsøke å definere hvilke mekanismer som er i sving
når politiske løsninger spres mellom disse landene.
For eksempel foreligger det et forslag i senatet i
USA om å innføre en såkalt fornybar elektrisitetsstandard for å sikre at 15 prosent av elektrisiteten
kommer fra fornybare kilder innen 2021. Hvor
kommer ideen om å lovfeste innfasing av forKLIMA 5-2010
nybar elektrisitet i produksjonen fra? Tyskland
innførte en lov om å fase inn fornybar elektrisitet
på 1990-tallet. Er dette opprinnelsen til denne
politiske løsningen for å øke produksjonen av fornybar elektrisitet? Slike spørsmål vil vi undersøke i
prosjektet, sier Guri Bang.
Nasjonale løsninger?
Forskningen omkring energi- og klimapolitikk i
ulike land tar i dette arbeidet utgangspunkt i to
komplementære teoretiske perspektiver: Vi kan
anta at energipolitikken er et resultat av politiske
rammebetingelser som er spesifikke for hvert land.
På den andre siden kan vi anta at landene tar hensyn hva andre regjeringer gjør når de tar politiske
valg.
– Det blir spennende å undersøke i hvilken grad
og eventuelt hvordan disse to prosessene påvirker
hverandre. Vi forventer at det er en samvirkning
mellom dem, og tror at prosjektarbeidet skal gi
bedre svar på hvordan og hvorfor denne samvirkningen skjer, sier Guri Bang
RENERGI
Fremtidens rene energisystem
TO PERSPEKTIVER.
Prosjektleder Guri Bang er
spent på hvordan nasjonale
rammebetingelser og
hensyn til hva andre
land gjør, påvirker
hverandre når energiog klimapolitikk skal
utformes.
Foto: Jorunn Gran
RENERGI
Et av Norges
forskningsråds
Store programmer
RENERGI (2004-2013) er et av Norges forskningsråds «Store programmer».
Hovedmålet til RENERGI er å utvikle kunnskap og løsninger som grunnlag for
miljøvennlig, økonomisk og rasjonell forvaltning av landets energiressurser,
høy forsyningssikkerhet og internasjonalt konkurransedyktig næringsutvikling
tilknyttet energisektoren. RENERGI samler både den grunnleggende forskningen,
den anvendte teknologiske forskningen og den samfunnsfaglige forskningen.
www.forskningsradet.no/renergi
41
GASSNOVA
Fra gruve til grav
Gunnar Sand vil at Longyearbyen skal bli et utstillingsvindu for verden, der hele karbonfangstkjeden kan vises fram: Fra kullgruver til ferdig lagret CO2 i bakken.
Silje Pileberg
informasjonsrådgiver, CICERO
Senter for klimaforskning
([email protected])
– Vi har nokså unike muligheter her på Svalbard.
Som eneste sted i Norge har vi en geologi som
gjør det mulig å lagre CO2 på land. Og vi har mye
kompetanse. Dersom vi både kan rense og lagre
CO2 innenfor ett samfunn, vil dette skille seg ut fra
mange andre karbonfangstprosjekter, sier Gunnar
Sand.
Sand er direktør ved Universitetssenteret på
Svalbard (UNIS) og i 2006 tok han, sammen med
professor i geologi Alvar Braathen, initiativ til det
som skulle resultere i prosjektet «The Longyearbyen CO2 lab».
Berggrunnen på Svalbard er den
samme som den som bærer olje og
gass i barentshavet.
– Vi kaller det en «lab» fordi det viktigste
formålet er forskning og undervisning, sier han.
Villmark og kull
Da Gunnar Sand og Alvar Braathen kom til Longyearbyen i 2006, snakket de om det de begge så
som et paradoks: Svalbard har en streng miljølov-
Tester CO2-lagring på Svalbard
Partnere i prosjektet «Longyearbyen CO2-lab» er ConocoPhillips, Statoil, Store
Norske, Statkraft, Lundin Norway, Leonhard Nilsen og BH Services. På forskningssiden har UNIS med seg Universitetet i Bergen, NTNU, SINTEF, Norsar, IFE
og Norges geologiske undersøkelse (NGU).
Prosjektet støttes av CLIMIT-programmet til Norges forskningsråd, og er del av
Forskningsrådets FME-senter SUCCESS. Prosjektet støttes også av EU.
Nettside: http://co2-ccs.unis.no/
42
givning og skal være et av verdens best forvaltede
villmarksområder. Og midt oppi dette sto Norges
eneste kullkraftverk, som forsyner Longyearbyen
med energi.
– Men det finnes ikke så mange gode alternativer. Det er blitt gjort flere utredninger som har vist
at det vil bli dyrere og ikke spesielt miljøvennlig
å skifte til andre energibærere på Svalbard. Vi
bestemte oss derfor for å se på muligheten for å
forsøke å gjøre kullkraftverket i Longyearbyen
rent, sier Sand.
De ville begynne med å studere mulighetene for
lagring av CO2.
Tester med vann
Geolog Alvar Braathen visste at berggrunnen på
Svalbard var den samme som den som bærer olje og
gass i Barentshavet: Porøs sandstein toppet av skifer. Forholdene kunne vise seg å ligge til rette. Men
for å finne ut hvorvidt det ville være mulig å lagre
karbondioksidet som kraftverket ventes å slippe ut
de neste femti årene, ville det kreves en omfattende
prøving og testing.
– Prosjektet startet i 2007 med at vi boret fire
brønner rundt Longyearbyen. Den dypeste av
disse var 970 meter, og her fant vi det vi lette etter:
Et reservoar med egenskaper som muliggjør CO2lagring, sier Gunnar Sand.
Slutten av 2009 og begynnelsen av 2010 er blitt
brukt til å teste hvorvidt det er mulig å pumpe inn
væske i reservoaret. Dette gjøres ved å pumpe vann
inn i berggrunnen og studere trykket. På det meste
har man pumpet inn et daglig vannvolum som
tilsvarer fem ganger det daglige CO2-utslippet fra
kullkraftverket.
– Men hvordan finner dere ut hvorvidt man kan
fortsette injeksjonen i femti år?
– Dette må vi gjøre omfattende testing på. Men
det finnes metoder for det. Det vil ta oss to-tre år
før vi har svaret, sier Sand.
Ifølge prosjektplanen skal man i 2012 gå fra å
K L I MA 5-2010
teste med vann til å begynne injeksjonen av CO2
inn i berggrunnen.
Lite skepsis
Ifølge Gunnar Sand er det lite skepsis å spore til
prosjektet i Longyearbyen.
– Jeg har ikke møtt noe skepsis. Én grunn kan
være at her i Longyearbyen brukes ikke grunnvannet til drikkevann. Vi drikker brevann. Og sånn vil
det fortsette å være, sier han.
50 års levetid
Direktøren ved Universitetssenteret på Svalbard
ser for seg at et kullkraftverk med fullskala rensing
på Svalbard vil ha en levetid på om lag 50 år. Innen
da regner han med at andre teknologier tar over.
– På et eller annet tidspunkt vil man finne på
noe smartere, sier han.
– Men ville det ikke være bedre om man på Svalbard kunne tenke helt nytt, og bruke en energiform
som var helt ren?
– Jeg synes at det akkurat nå er mest interessant å tenke tradisjonelt. Den store utfordringen
KLIMA 5-2010
i verden er kullkraftverkene. De bygges fortsatt i
flere land. Det å gjøre eksisterende kraftverk rene,
er veldig viktig. Hvis Norge kan vise fram at vi har
et kullkraftverk som vi har gjort rent, er dette mer
spennende enn å forsøke å bruke Longyearbyen til
noe helt annet hvor vi ikke har naturgitte fortrinn,
sier Gunnar Sand.
RENSING. Den store
utfordringen i verden
er kullkraftverkene. På
Svalbard skal kullkraften
bli CO2-fri.
Foto: Ragnhild Bieltvedt Skeie
GASSNOVA SF
– statens foretak for CO 2-håndtering
Norge skal være ledende innen CO 2 -håndtering
(teknologiutvikling, fangst, transport, injeksjon og lagring
av CO 2). Gassnova lager nå underlag for
fremtidig satsing med hovedfokus på
forskning og realisering.
Besøk vår hjemmeside
med spennende stoff fra
”CO2-håndteringsverdenen”
www.gassnova.no
43
tem p o
Transportkur
med biodrivstoff
Utredningen Klimakur legger opp til at halvparten av kuttene i transportsektoren skal tas med
biodrivstoff, selv om dette er omdiskutert. Et forslag til miljøkrav for biodrivstoff er på trappene.
E r l e n d A .T.
Hermansen
informasjonsrådgiver, CICERO
Senter for klimaforskning
([email protected])
Transportsektoren står for 32 prosent av klimagassutslippene i Norge, og andelen er økende. Utredningen bak Klimakur-rapporten har blant annet
sett på mulige tiltak og virkemidler for å redusere
utslippene i transportsektoren. Ifølge dette arbeidet
som ble ledet av Statens vegvesen, er det mulig å
oppnå en utslippsreduksjon på 3 til 4,5 millioner
tonn CO2 innenfor transportsektoren innen 2020.
– Skal vi klare utslippskutt i transportsektoren slik
det skisseres i Klimakur-rapporten må det kraftige og
samtidig smarte virkemidler til, sier forsker Steffen
Kallbekken ved CICERO Senter for klimaforskning.
For mye fokus på biodrivstoff
I sektoranalysen har etatsgruppen i Klimakurutredningen forutsatt høy innblanding av sertifisert andregenerasjons biodrivstoff. Ved produksjon
av andregenerasjons biodrivstoff brukes råstoffer
og teknikker som gir en betydelig høyere klimagevinst enn den vi beregner fra dagens biodrivstoff.
Samtidig er målet mindre risiko for konflikt med
«Flere studier har vist at den positive
klimaeffekten av biodrivstoff har
vært mindre enn antatt»
matvareproduksjon og bærekrafthensyn.
Steffen Kallbekken påpeker at selv om biodrivstoff er et klimatiltak, vil det alltid være utslipp
forbundet med produksjonen.
– Selv om biodrivstoff ikke er utslippsfritt i
et livsløpsperspektiv, regner Klimakur med null
utslipp, og det fører til at biodrivstoff kommer
altfor godt ut i rapporten, sier Kallbekken.
Mangler godt sertifiseringssystem
I dag er det ingen formelle krav til klimagassreduksjon eller bærekraft for biodrivstoff som omsettes
i Norge. Dermed er det vanskelig å fastsette den
reelle klimaeffekten i et livsløpsperspektiv. Riktig-
44
nok eksisterer en frivillig avtale mellom Miljøverndepartementet og Norsk Petroleumsinstitutt, men
denne er ikke forankret verken i lov eller forskrift.
Det er også et stort sprik i hvor langt de forskjellige
selskapene har kommet i dette arbeidet.
Flere studier har vist at den positive klimaeffekten av biodrivstoff har vært mindre enn antatt.
Derfor er det behov for et sertifiseringssystem som
dokumenterer klimaeffekten av forskjellige typer
biodrivstoff, og som samtidig sikrer at andre hensyn,
som for eksempel bærekraftskriterier, blir ivaretatt.
Forskrift på vei
I begynnelsen av september sendte Direktoratet for
klima og forurensning (Klif ) et forslag til Miljøverndepartementet om nye krav til biodrivstoff.
Forslaget er en del av den norske oppfølgingen av
et EU-direktiv om drivstoffkvaliteter, og Klif legger
opp til at Norge skal følge EUs linje, både når det
gjelder krav til klimagevinst og bærekraftskriterier
for biodrivstoff.
Forslaget til myndighetskrav legger blant annet
opp til at klimagassutslippene fra biodrivstoff skal
være minimum 35 prosent lavere enn fossile alternativer fra 1. januar 2011, og at dette strammes inn
til 50 prosent fra 1. januar 2017.
– Studier som EU-kommisjonen har lagt fram,
viser at en del av biodrivstoffet som omsettes i EU i
dag kan få problem med dette kravet hvis man også
tar med klimagassutslipp forårsaket av indirekte
arealendringer på grunn av dyrking av råvarer til
biodrivstoffproduksjon, sier Roar Gammelsæter i
Klif, som har jobbet med forslaget.
Dette gjelder særlig planteoljebaserte biodrivstoff. Denne effekten vil ifølge studiene øke med
økt omsetning av biodrivstoff i EU.
– Men det er fortsatt mye usikkerhet knyttet
til disse studiene og hvilken betydning det vil få i
praksis, sier Gammelsæter.
I tillegg legger forslaget opp til krav om at alt
drivstoff som omsettes, samlet skal ha en reduksjon
i utslipp av klimagasser per energienhet på seks
prosent i et livsløpsperspektiv i forhold til i dag.
K L I MA 5-2010
IKKE UTSLIPPSFRITT. I
rapporten fra Klimakur
kommer biodrivsoff for
godt ut, sier CICERO-forsker
Steffen Kallbekken.
Foto: Erlend Hermansen
Det betyr i praksis at man må sørge for å erstatte
bensin- og dieseldrevne biler med elbiler, øke
bruken av biodrivstoff og effektivisere raffineringsprosessen for fossilt drivstoff.
Økt omsetningspåbud og nye
bærekraftskriterier
Videre legger forslaget fra Klif opp til et økt omsetningspåbud for biodrivstoff, uavhengig av EU. I dag
ligger omsetningspåbudet på 3,5 prosent, men Klif
går inn for å øke dette til fem prosent fra 1. juli 2011.
Klif går for øvrig inn for å innføre de samme
bærekraftskriteriene som EU, og disse vil tre i kraft
1. januar 2011. Foruten å sikre en viss klimagassgevinst fra bruk av biodrivstoff, skal bærekraftskriteriene sørge for å beskytte landarealer som har høyt
biologisk mangfold eller som fungerer som viktige
karbonlagre. Dette gjelder for eksempel regnskog
og torv- og myrområder. Dessuten skal råstoff fra
landbruk innenfor EU i tillegg oppfylle EUs krav
og standarder til miljøvennlig landbruk.
Nytt rapporteringssystem
må på plass
I tråd med de nye kravene foreslås det å innføre nye
rapporteringskrav for reduksjon i livsløpsutslipp av
klimagasser fra drivstoff. I forslaget må oljeselskapene rapportere klimagevinsten og dokumentere
at biodrivstoffet er bærekraftig ut fra kriteriene
som gjelder.
Men noe nytt rapporteringssystem er foreløpig
ikke på plass. Derfor vil det inntil videre bli opp
til det enkelte selskap å etablere system for rapportering og verifikasjon av informasjon innenfor
rammeverket som er beskrevet i forskriftsforslaget.
EU har allerede satt noen standardverdier for
klimagevinst fra biodrivstoff. Disse er nedfelt i et
direktiv om drivstoffkvaliteter, og vil trolig gjelde
til et nytt system er på plass.
– Ulempen med slike standardverdier er at de
ikke skiller mellom bra og dårlig biodrivstoff i et
KLIMA 5-2010
livsløpsperspektiv, men kun når det kommer til
råstoff og produksjonsmetode. For eksempel er
biodiesel framstilt av rapsolje i Tyskland bedre
enn tilsvarende fra USA på grunn av energien man
bruker i selve produksjonen av biodrivstoffet, sier
Roar Gammelsæter i Klif.
Forsker Steffen Kallbekken ved CICERO understreker utfordringene ved å få til gode systemer:
– Selv om vi kanskje får på plass et ok system for
å sikre størst mulig klimagevinst av biodrivstoff i
Norge og EU, vil det alltid inneholde svakheter og
ikke nødvendigvis være gunstig i et globalt perspektiv, verken kortsiktig eller langsiktig, sier Kallbekken.
Kritikk av Klimakur-mandatet
Steffen Kallbekken ved CICERO mener vektleggingen av biodrivstoff i Klimakur-rapporten reflekterer en svakhet ved selve mandatet til Klimakur.
– Jeg savner generelt det globale og langsiktige
perspektivet. Dette er ikke en kritikk av rapporten
som sådan, men selve mandatet, som begrenser seg
til norske direkte utslipp fram mot 2020. Hva skjer
i 2030 eller 2050? spør Kallbekken.
Ifølge Kallbekken må politikerne fokusere på
tiltak som fører til kutt i et globalt og langsiktig
perspektiv, og tiltak som lett kan overføres til
andre land og regioner.
– Det er ved å lage gode eksempler til etterlevelse, at Norge kan bidra best globalt, hevder han.
Kunnskapen om hvilke klimatiltak som virker i transportsektoren
er mangelfull. I forskningsprosjektet TEMPO skal TØI og CICERO
jobbe tett med bedrifter og offentlige myndigheter. Målet med
prosjektet er å framskaffe informasjon om hvilke tiltak som
virker og hvilke som ikke virker for å skape et mer miljøvennlig
transportsystem.
www.transportmiljo.no
45
BOKANMELDELSE
Viktig bok om tvilsomme
handelsmenn
46
K n u t H . A lf s e n
forskningsdirektør, CICERO Senter for klimaforskning
([email protected])
Naomi Oreskes og Erik M.
Conway:
Merchants of doubt. How a
handful of scientists obscured
the truth on issues from
tobacco smoke to global
warming
Naomi Oreskes ble først kjent i
klimaforskningskretser i 2004
da hun publiserte et essay kalt
«The Scientific Consensus
on Climate Change» i det
prestisjetunge tidsskriftet Science. Der viste hun ved hjelp
av analyser av den vitenskapelige litteraturen at det alt
overveldende flertallet av klimaforskere, ikke overraskende,
støtter FNs klimapanels oppsummering av den vitenskapelige kunnskapen om klimaendringer.
Så kom mediestormen vinteren 2009/2010 som startet
med stjålne e-poster fra klimaforskningssenteret ved University of East Anglia og ble etterfulgt av sensasjonspregete
oppslag i media om feil i den siste oversiktsrapporten fra
FNs klimapanel.
Etter vel et halvt år med mange kommisjoner og utvalg i
mange land satt i arbeid med å granske sakene, kan vi slå fast
at ja – det var enkelte feil i rapporten fra FNs klimapanel,
men hovedkonklusjonene står fast og er vel begrunnet.
Asymmetrien mellom det å så tvil om forskningsresultater, som er lett salgbart i dagens sultefôrede nyhetsmedia, og
det å slå fast at forskningen var etterrettelig, noe det sitter
langt inne å få sensasjonsoppslag om, er det interessegrupper som systematisk utnytter. Og dette er temaet i boka til
Oreskes og Convey: Det er lettere å få oppslag i media om
tvil til forskningsresultater, enn det er å få oppslag om den
brede vitenskapelige konsensus om skader av tobakk, virkningene av sur nedbør, tilstedeværelsen av ozonhullet, eller
i det siste, om de menneskeskapte bidragene til observerte
klimaendringer.
Oreskes og Conway går systematisk til verks med å
dokumentere hvordan politiske og industrielle interesser har
benyttet denne asymmetrien i medieoppmerksomhet til å
påvirke og helst bremse politiske tiltak og offentlige reguleringer mot skadelig atferd. Videre viser de at disse interessene synes å ha en ideologisk forankring i den delen av det
politiske spektret som stiller seg grunnleggende tvilende til
offentlige reguleringer av alle slag. I USA har dette manifestert seg ved at det er den samme håndfull av personer, med
ulike forskningsmessig bakgrunn, som har ført skeptikernes
krig på mange fronter. Uansett er det myndighetenes rett til
å regulere som er det viktigste for disse krigerne å bekjempe.
Og den letteste måten å gjøre det på, er ved å så tvil om
forskningsresultater.
For denne anmelderen er boka til Oreskes og Convey
viktig først og fremst fordi den kan vise både de som jobber i
nyhetsmediene og menigmann hvordan media blir utnyttet
av spesielle interessegrupper for å så tvil om forskningsresultater med sikte på å fremme deres sak. Det er naivt å tro
at man i dag kan diskutere forskningsmessige interessante
problemstillinger uten å ta inn over seg at det finnes interessegrupper som bruker alle tilgjengelige midler for å fremme
sin sak, uansett hvor godt eller dårlig fundert den er i faktisk
kunnskap.
Boka er viktig – og også heldigvis velskrevet. Det er en
bok mange vil finne lett å lese, drevet frem som den er av
et actionpreget spill mellom de «gode» og de «onde»
krefter. Skal noe anføres mot boka, må det være at enkelte
ganger kan noen av skeptikernes argumenter bli for lett
avfeiet nettopp fordi de kommer fra de profesjonelle skeptikernes «camp». Det er viktig at forskningen hele tiden er
åpen for kritiske spørsmål, og at kritiske spørsmål analyseres
og besvares på høvelig vis. Skeptikerne er imidlertid ved sin
ideologiske og ofte grunnleggende falske argumentasjon
ofte med på å gjøre den kritiske debatten vanskeligere enn
den behøver å være, nettopp fordi de misbruker argumentasjonen og ikke lytter til den naturlige skepsis som er innebygget i god forskningsaktivitet og de svar som forskningen
gir på kritiske spørsmål.
K L I MA 5-2010
Med stor sikkerhet kan vi fastslå at den globale
middeltemperaturen i dag er høyere enn den
var under varmeperioden rundt 1940. Det er
imidlertid betydelige regionale forskjeller. I Arktis
var varmeperioden i første del av det tjuende
århundret spesielt tydelig. Men det var ikke så
varmt som i dag.
Fortsatt kan man høre påstander om at det ikke har vært
noen global oppvarming de senere tiår. Det var like varmt på
1940-tallet, sies det.
Professor Hans Martin Seip ved CICERO Senter for
klimaforskning påpeker at det er mange mulige feilkilder når
vi skal lage sammenliknbare globale data for mer enn hundre
år. NASA-forsker James Hansen og hans kollegaer har nylig
publisert et arbeid der temperaturdata fram til juli 2010 er
VARMERE: Global temperatur (løpende middel for 12 måneder) fra
Hansen og medarbeidere (2010)
KLIMA 5-2010
tatt inn. Høyeste verdi er nådd i år. Riktignok viser kurven en
topp på 1940-tallet, men verdien er langt lavere enn dagens
verdi. Resultatene fra andre grupper avviker lite fra Hansens
funn.
Noe av de store endringene i global temperatur på
1940-tallet henger sannsynligvis sammen med endringer i
målemetoder. Målinger for havområder baserer seg både på
direkte målinger i luft og på temperaturen i overflatevann.
For senere år benyttes også satellittmålinger. Observasjoner
med ulike metoder følger hverandre rimelig bra, men det er
nødvendig med korreksjoner. Ukorrigert vil vanntemperaturen avhenge av metoden. Benyttes en åpen beholder, endres
temperaturen litt fra prøven samles til temperaturen måles.
Målinger ved kjølevannsinntaket kan bli for høy på grunn av
oppvarming fra maskinen. Skip fra forskjellige land brukte
ulike metoder. Under krigen var det langt færre britiske skip
som tok seg tid til måling av havtemperatur enn før og etter.
David J. Thompson ved Colorado State University og kollegaer mener å ha påvist en sannsynlig feil i temperaturen i
overflatevann på 1940-tallet på grunn av disse forskjellene.
Likevel er det nok reelt at det var en temperaturtopp rundt
1940. Målinger på land viser også det. Spesielt er det tydelig
i Arktis. Det er tydelig topper i temperaturregistreringene på
1930- og 1940-tallet, men toppene etter 2000 er klart høyere.
James W.C. White ved University of Colorado og kollegaer
konkluderer en studie av temperaturvariasjoner i Arktis med
at menneskeskapte klimaendringer synes å være sammenliknbare både i størrelse og varighet med de raskeste naturlige endringene i tidligere tider, men fremtidige endringer vil kanskje
ikke ha noen naturlig parallell.
Variasjonene i isutbredelsen i Arktis følger temperaturendringene. Polyak og medarbeidere konkluderer med at den
pågående reduksjonen i isutbredelsen i Arktis begynte i det
nittende århundret og har vært svært tydelig i de siste 30 år.
Det ser ikke ut til å ha vært tilsvarende tap av is i løpet av minst
noen få tusen år, og endringene kan ikke forklares ut fra naturlige svingninger.
Les mer om dette temaet på CICEROs nettsider
www.cicero.uio.no
K L I MA FA K TA
Hvor varmt var det på
1940-tallet?
47
Ettersendes ikke ved
varig adressenendring
B PostAbonnement
O
C
2009
0,6 Avvik fra global
0,56
0,5
middeltemperatur OC
0,4
0,3
0,2
0,1
0,0
-0,1
-0,2
-0,3
-0,4
1880 1900 1920 1940 1960 1980 2000
• Kilde: NOAA
Mt CO2
50
Norske utslipp
2009*
42,4Mt
*Foreløpig tall
Navn: Returadresse:
CICERO Senter for klimaforskning
Postboks 1129 Blindern
0318 OSLO
Lars Haltbrekken
Stilling: Leder i Norges Naturvernforbund
På baksiden
Lars Haltbrekken og Naturvernforbundet mener pessimisme kan bli
snudd til optimisme under klimamøtene i Cancún i desember ved å
vedta en ny periode med forpliktelser i Kyoto- protokollen.
40
30
20
1973 1978 1983 1988 1993 1998 2003 2008
• Kilde: Statistisk sentralbyrå
Gt CO2
35
Globale utslipp
1959 - 2008
30
2008
31,8
25
20
15
10
5
1959
1970
1980
1990
2000
2008
• Kilde: Global Carbon Project
O
C Temperaturavvik fra normalen
3,0
2,5
2,0
1,5
1,0
0,5
0,0
-0,5
-1,0
-1,5
-2,0
-2,5
-3,0
-3,5
i Norge. 2009-2010
– Hva er den største klimautfordringen?
– Å få rike land eller regioner som USA og
EU til å forstå at det er grovt urettferdig
at deres innbyggere fortsatt skal få lov til å
slippe ut det dobbelte av en kineser i 2050.
Deres forslag om halvering av de globale
utslippene innen 2050 og 80 prosent reduksjon i rike land ser fint ut på papiret, men er
urettferdig i den virkelige verden.
– Hvordan kan Norge ta en lederrolle i de
internasjonale klimaforhandlingene?
– Norge har en lederrolle gjennom regnskogsatsingen og Stoltenbergs arbeid i FNgruppa som skal sikre 100 milliarder dollar
innen 2020. Men vår gjennomslagskraft
kunne blitt enda større ved å gjøre som vi
prediker her hjemme også. Kutt i utslipp og
utvikling av klimavennlig teknologi!
– Hvilken rolle bør organisasjonene spille
i de internasjonale klimaforhandlingene?
– Vi spiller den rollen vi bør spille. Som
pådrivere for en ambisiøs og rettferdig
klimaavtale. En avtale som sikrer store kutt i
det rike nord, og store kutt i sør som hovedsakelig må betales av det rike nord.
– Hva blir de viktigste utfordringene i
Klimakonvensjonens møter i Mexico i
desember?
­– Siden vi ikke får noen forpliktende avtale
i Mexico, må Kyoto-landene enes om en ny
periode som kutter utslippene ytterligere.
Selv om det bare vil kutte utslippene i en del
av den rike verden, er dette et viktig skritt
for å få fortgang i forhandlingene.
– Kan du se for deg andre, mer effektive
arenaer for klimaforhandlingene enn FN?
– Jeg tror det kun er gjennom FN vi kan få
en avtale med bred legitimitet.
De andre foraene som for eksempel G8 har
levert mindre enn FN. Og, i de andre foraene er det i stor grad sinkene som styrer uten
at plagsomme pådrivere er til stede.
– Frykter du framtiden?
– Nei, egentlig ikke. Jeg er glad vi snakker
om menneskeskapte klimaendringer. Alle
problemer vi har skapt, er vi i stand til å løse.
Også klimaproblemet.
Av JORUNN GR A N
8
9
10
11
12
1
2
Måned
3
4
5
• Kilde: Meteorologisk institutt.
Figurene kan lastes ned fra
www.cicero.uio.no/klimadata/
6
7
8