Transcript Nr 04- 2013 I DETTE NUMMER: - DIS-Vestfold - DIS

DIZ
MEDLEMSBLAD FOR DIS-VESTFOLD
Nr 04- 2013
18. ÅRGANG
I DETTE NUMMER:
• Epidemier
• DIS-Vestfold i NRK
• Tips for registrering av gravminner
• Registrering av gravminner, en lokalhistorisk innsats
• En vandring med kong Oskar I, tippoldefar og bror min
DIZ
Medlemsblad for DIS-Vestfold
Innhold
Styret i DIS-Vestfold:
Leder 3
DIS-Vestfold i NRK 4
DIS-Tønsberg 5
Tips for gravminneregistratorer 6
Referat fra DIS-Vestfold medlemsmøte 10
Våle Sensommerfestival 11
Med Oskar I, tippeoldefar og bror min 12
Băile Herculane 16
DIS-Sande status 21
Grasrotandel 21
Kilde-tips 22
Åpningen av Litteraturhusbiblioteket 23
Registrering av gravminner 24
Nyheter og rariteter 26
Viktig informasjon om kilden gravminner 29
DIS-Vestfold info 30
DIS-Norges leder 31
Leder:
Willy Fredriksen
Epost: [email protected]
Tlf: 92 80 17 53
Nestleder
John Ludvigsen
Epost: [email protected]
Tlf: 92 43 32 83
Kasserer
Henning Halvorsen
Epost: [email protected]
Tlf: 45 00 15 27
Sekretær
Anne Grethe Syvertsen
Epost: [email protected]
Tlf: 95 92 34 56
Styremedlem
Morten Thorvaldsen
Epost: [email protected]
Tlf: 46 29 94 21
Styremedlem
Irene Plathan
Epost: [email protected]
Tlf: 95 23 34 55
Forsiden:
Remdrevet slipemaskin fra Våle Historielag sin
samlig av gamle maskiner..
Foto: Willy Fredriksen
DIZ-04-2013, SIDE: 2
Leder
Årets tredje grunnkurs i slektsforsking
ar avsluttet og fjerde og siste kurs står
for døren. Denne gang i Sande. Her er
kurset snart fulltegnet.
Vi har mange dyktige medlemmer i
DIS-Vestfold og kursleder Lars Jørgen
er helt klart en av disse personene.
Litt lenger syd i fylket har vi et annet dyktig medlem. I Sandefjord har
Osvald Rydjord nå i snart 10 år drevet
DIS-Sandefjord. Det er en jobb det
står stor respekt av. Hver måned i
snart 10 år har han samlet slektsinteresserte mennesker på Ranvik Ungdomsskole.
Litt lenger syd, i Larvik holder Thor
Willy Hansen orden på DIS-Larvik.
Møtene her holdes på Langestrand
Seniorsenter.
DIS-Sande i nordre del av fylket styres av Anne-Grethe Syvertsen. Hun
er også sekretær i DIS-Vestfold styret.
I nystartede DIS-Tønsberg har vi foreløpig ikke en etablert ledergruppe,
men det jobbes med saken. Foreløpig taes den jobben av undertegnede
med meget god assistanse fra altmuligmann Rolf Dahl.
Digitaliserings prosjektet er fremdeles i startfasen. En skanner er kjøpt
inn og mer utstyr vil følge på.
Dette er et prosjekt hvor vi håper å få
med flere DIS-medlemmer. Ta gjerne
en tur på neste medlemsmøte på
Bygdetunet i Sande hvor Sparebankstiftelsen DNB vil offisielt overrekke
gaven på 130.000 kroner til digitaliserings prosjektet.
En av de første bøkene som vil bli innlemmet i digitaliserings prosjektet vil
nok bli en spennende protokoll som
vi har fått i gave fra en av Tønsbergs
store kulturpersonligheter, Eivind
Luthen.
Det er en passprotokoll som dekker
perioden 1855 til 1915.
Protokollen er en liste over personer
som har fått utdelt pass i denne perioden. Opplysningene i protokollen
varierer litt over tid, men hovedsaklig er det selvsagt navn på personen
som har fått utstedt pass, når passet
er utstedt, personens alder og hvor
han/hun skal reise til.
I starten på protokollen er det egen
kolonne for signalement av personen
og egen kolonne for anmerkninger.
Dette er personer som man i stor grad
ikke finner i de tradisjonelle utvandrer
listene til USA som ligger på digitalarkivet. Her er mange europeiske land
på listen sammen med Australia og
Syd Amerika.
Protokollen er funnet i et nå forsvunnet uthus tilhørende tollstasjonen i
Årøysund på Nøtterøy. Om protokollen er ført av tollvesenet eller politiet
er foreløpig noe usikkert.
Det at vi mottar slike kulturskatter er
jo et godt tegn på at DIS har et navn
og rykte som inngir tillet og respekt
hos andre mennesker som er opptatt
av kultur og historie.
Siste lørdag i oktober arrangerer vi
Slektsforskerdagen.
Bibliotekene i Larvik, Sandefjord,
Tønsberg og kommunelokalet i Sande
vil stå i slektsforskingens tegn den
dagen.
Har du lyst til å hjelpe til så gi gjerne
beskjed til en av lederne av våre lokale grupper.
Willy
Willy Fredriksen
Redaktør
Leder DIS-Vestfold
DIZ
Medlemsblad for DIS-Vestfold
18 årgang.
Utgitt av DIS-Vestfold
URL: vf.disnorge.no
Redaktør:
Willy Fredriksen
epost: [email protected]
Tlf: 92 80 17 53
ISSN 1894-0684
Redaksjonen avsluttet
8 oktober 2013
DIZ-04-2013, SIDE: 3
DIS-Vestfold i NRK
Intervju i forbindelse med oppstart av DIS-Tønsberg
To dager tidligere dukket det opp en
epost fra Linn Løkken i NRK.
............................
Hei!
Har lagt merke til en annonse i Tønsbergs Blad hvor det står at DIS-Vestfold nå starter opp en ny lokal gruppe.
Hadde vært moro å høre mer om
hvordan folks interesse for slektsforskning stadig vokser!
Ring meg gjerne innen klokken 12 i
dag eller mellom 09:00 og 12:00 alle
hverdager denne uken.
takt ble opprettet.
Resultatet ble at undertegnede og
nestleder John møtte opp hos NRK i
Tønsberg klokken 0630.
Her ble vi møtt av en smilende Linn
som hadde vært på vakt fra klokken
4 på morgenen og som stod klar med
kaffe til oss.
Etter noen minutters venting ble vi
tatt med inn i studio hvor Katrine
Krømke tok imot oss. Et par minutters samtale mens en låt ble spilt, og
vips, vi var online på direkten.
NRK hadde tydeligvis gjort sine hjemmelekser og Kartine stillte oss en
rekke gode spørsmål rundt interessen for slektsforsking og bad oss å
fortelle litt om bakgrunnen for at vi
ønsket å etablere en lokal gruppe i
Tønsberg.
Foto: NRK
I4 september 2013
Noen ganger må man opp tidligere
enn normalt. Men hva gjør man ikke
for å promotere noen av aktivitetene
i DIS-Vestfold.
Journalist Kathrine Krømke
Mvh
Linn Løkken
NRK Vestfold
Foto: NRK
...........................
Dette hørtes jo spennende ut og konJournalist Linn Løkken
DIZ-04-2013, SIDE: 4
DIS-Tønsberg
Et godt oppstartmøte.
Foto: Willy Fredriksen
Torsdag 5. september var det oppstart for den nyeste gruppen i DISVestfold, nemlig DIS-Tønsberg. Over
30 personer hadde funnet veien til
Tønsberg bibliotek hvor vi har fått et
fast rom vi kan låne for møter framover. Skulle vi trenge mer plass eller
flere rom så er ikke det noe problem.
Stor takk til biblioteket som har gitt
oss denne muligheten til et sentralt
sted og møtes framover.
De fremmøtte besto av en blanding
helt ferske, ivrige slektsforskere og
de som har holdt på en stund.
Akkurat som det bør være.
Da har vi fått flott en gjeng som kan
hjelpe hverandre på møtene framover.
På det neste møtet som er torsdag 3.
oktober vil vi begynne å jobbe, og da
skal vi blant annet kort demonstrere
et par slektsprogram. På alle møtene
framover kommer vi til å vise hvordan man søker i kilder, hvordan man
finner dem og ta opp forskjellige temaer. Men det meste av tiden vi gå
med til å hjelpe hverandre og gi tips
om hvordan man kommer videre.
Tønsberg og Nøtterøy bibliotek
DIZ-04-2013, SIDE: 5
Tips for gravminneregistratorer
At det er kan være en stor jobb å
registrere data og bilder for gravminneprosjektet er det ikke tvil om.
Mange gjør en utrolig flott jobb her,
og i denne lille artikkelen vil vi forsøke å komme med noen tips som
kanskje kan gjøre jobben litt enklere, og vi ser på noen enkle triks for å
avdekke skrivefeil som selvsagt kan
dukke opp.
Fotograferingen
Dersom vi forutsetter at vi har fått en
liste fra kirkevergen, noe som er det
mest vanlige, så er det lurt å bruke
den som et utgangspunkt for jobben med å registrere ytterligere data
eller legge til bilder. Når man så går
rundt på en gravlund og fotograferer
er det en stor fordel om man i størst
mulig grad kan følge radene slik de
ligger i kirkevergens lister. Gå gjerne
i rette linjer, for dette vil spare deg
for mye jobb når bilder skal legges
FIGUR 1.
DIZ-04-2013, SIDE: 6
inn i regnearket etterpå. Noe annet
som er en stor fordel er om man klarer å fotografere for og bakside på
en stein hvis begge sider er benyttet
slik at de kommer etter hverandre
som bilder i kameraet også. Når man
tar bildet bør man få med hele omrisset av steinen slik at man har en
ekstra mulighet for å se at det faktisk er snakk om samme stein bare
sett fra flere sider. Mange ganger
er det lett å overse at flere sider er
brukt, og ofte er det nødvendig på
grunn av lysforhold å ta bildene på
forskjellig tidspunkt. Men som sagt,
får man det til sparer man mye tid i
etterkant.
Excel regneark
Erfaring med bruk av regnearket
Excel er noe av nøkkelen til effektiv
jobbing og suksess her. For å kunne
jobbe raskere med å legge inn navn
på bildene i Excelarket, kan det være
John Ludvigsen
DIS-Vestfold
FIGUR 2.
lurt å dele opp alle bildene litt. Et
godt tips kan være å lage en mappe
med bilder for hvert felt. Da sitter
man med et oversiktlig antall bilder
som det er lett å arbeide seg gjennom.
Filter
I Excel er det lett å sette på et filter
slik at man bare ser ett og ett felt av
gangen. Det bør man også gjøre fordi alt blir så mye lettere. Litt avhengig av hvilken versjon av Excel man
benytter så finner man denne funksjonen på litt forskjellig sted.
I Excel 2003 slår man på filterfunksjon på følgende måte:
1. Velg hele regnearket ved å klikke
i feltet øverst i venstre hjørne
2. Velg Data, Filter, Autofilter
Se figur 1. Det som nå har skjedd er
at det dukker en knapp, eller en rullegardinmeny, ved hvert enkelt felt.
Med disse vil du til enhver tid bare
få vist lovlige valg ut fra hvilke andre
kriterier du har valgt. Velger du knappen kjønn trykker m for mann vil du
bare få opp navn på kvinner når du
velger fornavnsfeltet osv. Husk bare
på å sette feltene tilbake til visning
av alle når du er ferdig med en konkret problemstilling. Ofte vil man
nok slå på filtrering av ett felt av
gangen. Det ser litt forskjellig ut i de
forskjellige versjonene av Excel, men
verktøyet er det samme i alle versjoner.
Når du skal legge inn filnavn på et
bilde på en eller flere personer er det
lurt å filtrere på etternavn. Dersom
du jobber med en stor gravplass er
det ofte en god ide å filtrere på ett
gravfelt av gangen også, for da blir
listen med navn mye kortere, og
oversikten gjør at det er mye lettere å
sikre god kvalitet på det man legger
inn. I eksempelet i figur 2 har vi valgt
felt EK og etternavnet Heggertveit.
Som vi ser får vi da bare opp to linjer,
og det er lett å fylle inn manglende
informasjon i de tomme feltene, eller
sikre at man virkelig kobler bilde til
de riktige personene.
For å finne åpenbare skrivefeil er
dette også et veldig godt hjelpemiddel. Dersom man velger kolonnen
fødselsår, og finner et tall som ikke
begynner med 1 eller 2, har man en
skrivefeil. Det samme gjelder dersom du finner et årstall som ikke har
fire siffer slik som i figur 3.
FIGUR 3.
DIZ-04-2013, SIDE: 7
FIGUR 4.
Du kan velge kolonnen for kjønn, og
hvis du da finner annet enn m eller k
i det feltet så er det igjen åpenbart en
feil. Når du får prøvd dette litt ser du
veldig fort nytten av filtrering. Velg
feltet kjønn og velg blank. Da får du
opp en liste som bare inneholder de
linjene hvor kjønn mangler.
Et annet godt eksempel på steder
det kan være nyttig å bruke slike filter er når man skal finne alle personene som det skal kobles flere bilder
til. Det er svært vanlig at flere sider av
en gravstein benyttes, og dette er en
veldig nyttig informasjon for oss som
leter etter koblinger mellom personer i nyere tid. For å få fram dette må
flere bilder legges inn på alle de personene det gjelder.
Vi viser her gangen i prosessen, og
legg merke til at vi endrer på filteret
mens vi jobber.
Vi har bildet i figur 4 og vil finne fram
riktig bildet, som viser baksiden av
steinen. Svært ofte har den andre
siden helt andre etternavn, og da vil
vi fort se nytten av å kunne vise bare
noen svært få linjer av regnearket.
Trinn en er å begynne med ett bilde,
og filtrere på etternavnet. Se figur 5.
Deretter endrer vi filteret ved å låse
utvalget til felt EK og rad 06 i vårt
tilfelle. Så tar vi bort valget på etternavn og får da selvsagt opp flere
navn. Se figur 6.
FIGUR 5.
DIZ-04-2013, SIDE: 8
På figur 7 ser vi hvordan regnearket
ligger i bakgrunnen og vi ser på to
bilder samtidig. Her ser vi lett at dette virkelig er snakk om for og bakside på en og samme gravstein. Nå
som vi har bekreftet sammenhengen legger vi inn på begge bildene
på alle de tre linjene. For å kunne
se på ti bilder samtidig trenger du
to programmer. I dette eksempelet
er programmet Faststone benyttet
på høyre side, men det til venstre er
standardprogrammet for visning av
bilder som følger med Windows.
John Ludvigsen
FIGUR 6.
FIGUR 7.
DIZ-04-2013, SIDE: 9
Referat fra DIS-Vestfold medlemsmøte
Stokke bygdetun torsdag 19. september 2013
Et godt besøkt septembermøte innledet høsten og vinterens møter i
DIS-Vestfolds hovedforening.
Leder Willy Fredriksen åpnet, og
ønsket alle velkommen. På disse
kveldene er det som oftest et godt
foredrag om aktuelle emner, så også
denne gang. Vestfoldarkivet, som
tidligere het Vestfold Fylkesarkiv,
stilte med to representanter, arkivar
Marit Slyngstad og rådgiver Lone
Kirchhoff, som begge er historikere
med stor kunnskap om arkivet.
Vestfoldarkivet har, for et års tid siden, flyttet fra fylkeshuset i Tønsberg
til Pindsle industriområde i Sandefjord.
Derfor var det naturlig at de fortalte
om sine oppgaver, og ikke minst hva
de kunne tilby slektsforskere og andre historieinteresserte. Det er ikke
lite.
Vestfoldarkivet har i dag 11000 hyllemeter til rådighet, og kan bygges
ut. Man lagrer fylkeskommunale
og private arkiver. For eks. arbeiderbevegelsens arkiv med 200 hyllemeter, 70 faner fra forskjellige
foreninger, og minnemateriale fra
krigsseilere. Det er tatt vare på arkiver fra samferdsel, skole, kultur, helse
og næring. Det finnes mye fra videregående skole, husmorskolearkiv,
landbruksskole og personalhistorie.
Man har en nærmest helhetlig samfunnsdokumentasjon.
I innsamling av arkivmaterialet støter man ofte på utfordringer når arkivprodusentene ikke er like interessert i å overlate sine arkiv til andre
enn fyllplassen, for det finnes mye
informasjon og hemmeligheter, som
fortsatt må holdes vekk fra allmennheten.
De har utviklet en bevaringsplan
for inndragningsstrategier som kan
være vanskelig for enkelte bedrifter.
NHO. er med og påvirker sine medlemmer, og det hjelper selvsagt. fra
skipsverft har man både fra Framnes
og Kaldnes, og man har fra Saba.
DIZ-04-2013, SIDE: 10
Bedriftsarkiver inneholder personal
og lønnsdokumentasjon.
Mange store bedrifter bygget arbeiderboliger for sine ansatte.
Der ble det slik at man fikk en stat i
staten, med svært bredt innhold i de
etterlatte arkiver.
Tidligere var det ofte ”Saniteten”
som drev det norske helsevesen.
Disse arkiver finner man også. Små
foreninger og losjer var det mange
av. For eksempel har man arkiv etter
Teie skolekorps.
Vestfoldarkivet tar vare på, og gjør
dette materialet tilgjengelig for allmennheten.
I arkivets arbeidsområde inngår også
et 10 års prosjekt om tilgjengeliggjøring av internasjonal shipping,
skipshandel og hvalfangst.
Dette greier man ikke uten penger
ved siden av den løpende drift, og
man søker om prosjektmidler der de
finnes.
Midler har blant annet kommet fra
norsk engelsk samarbeid, der hvalfangst og polarvirksomhet er svært
interessant og etterspurt. Her blir arbeidet oversatt til engelsk.
Vestfoldarkivet er altså et mangfoldig arkiv, man får innblikk i familieforhold, og deres liv og levnet.
Det finnes brev som er sendt mellom familiemedlemmer, og man kan
også finne privatregnskap.
Etter den sedvanlige pause med kaffe og kaker, orienterte leder
Willy Fredriksen om Norsk Tipping
og Grasrotandelen, som har gitt foreningen et kjærkomment tillegg i
foreningskassa.
Han oppfordret medlemmene til å
bruke systemet når de spilte lotto og
tippet.
Den kommende slektsforskerdagen
den 26. oktober ble gjennomgått og
tema denne gang, Samer og etniske
minoriteter, ble diskutert.
Avdelingen i Larvik har fått foredragsholder som skal snakke om
Kvener.¨
Rolf Dahl
DIS-Vestfold
Grunnkursene i slektsforskning,
som avholdes på Stokke Bygdetun,
samfunnshuset i Våle og avdelingen
i Sande, ser ut til å være meget vellykkede. Lars Jørgen Ormestad har
vært instruktør og har holdt deltakerne i ånde i tre timer hver kveld.
Pr. torsdag 19.9.2013 har medlemstallet i DIS- Vestfold økt til 669 medlemmer.
Det viser en jevn økning gjennom
hele året. Denne økningen har naturligvis kommet som følge av den
aktivitet som foreningen har hatt.
Det være seg deltakelse på messer
og markeder, introduksjonsforedrag
i historielag, og det har vært intervjuer på NRK Vestfold.
Digitaliseringsprosjektet i foreningen har fått tilgang til IKA Kongsberg med dokumenter fra Tjøme,
Tønsberg, Larvik og Holmestrand
kommune. Etter hvert vil nye dokumenter komme på nett. Det er et
flott arbeid som kommer slektsforskere til nytte.
Våle Sensommerfestival
En ny arena for DIS-Vestfold
DIS-Vestfold deltok for første gang
på Våle Sensommerfestival.
Nytt partytelt ble innkjøpt til anledningen.
Godt plassert ute på tunet foran Våle
prestegård kom vi i kontakt med
mange mennesker.
Praten gikk livlig rundt tema som
historie, kultur og slektsforsking.
DIZ-04-2013, SIDE: 11
Med Oskar I, tippeoldefar og bror min
gjennom Langeruddalen
Gamle gubber kan fortelle.
Reidar på Rustanbråten rista på huet
over at folk i gammel tid skulle ha
tatt seg over Skrimfjella til Skauane
nord i Siljan.
-De gikk kongeveien om Ormetangen ved Ravalsjø, sa Reidar.
Vi som roter med gammel slekt må
ut i felt, vi kan ikke bare sitte foran
PC’n. Søsken og søskenbarn i flokk
og følge besøkte vi tid tilbake derfor
Rustanbråten, en av flere plasser i
Øvre og Ytre Sandsvær hvor vi hadde
slekt på 1700- og 1800-tallet.
Vi var rundt om, også der husmannsplassen Klippenberg lå på høyre
hånd like før man i dag kjører inn til
Heistadmoen.
Arbeid hos Treschow
Tippoldefar Anund Dyresen (18311903) kom fra Klippenberg, og var en
av mange som trakk fra nordsida til
sydsida av Skrim. Det var arbeid å få i
skogen til Treschow. Hun som ble vår
tippoldemor, Karen Olsdatter (18281910), fant han innpå Skauane. Beskrivende nok heter det så helt nord
i Siljan.
Anund og Karen fikk åtte unger, alle
vokste opp. Tippoldefar var husmann på Dammyra, vest for Sporevann. Som andre småkårsfolk i den
tid har han nødvendigvis gått til
fots. Vi må tro flere ganger fram og
tilbake mellom Øvre Sandsvær og
Siljan, eller Slemdal som kommunen
het tidligere. Men hvilken vei gikk
han?
Det var nærliggende å tenke en
snarvei over Skrimfjella, men Reidar
på Rustanbråten rista altså på huet.
Den gamle sølvgruve- og skogsarbeideren kjente historien og stedlige forhold.
Kategorisk fastslo han at tippoldefar
som andre må ha gått om Ormetangen.
-Du har vel hørt om kongeveien? spurte han, og forklarte at de som skulle
til Siljan gikk om Ormetangen og tok
av fra kongeveien nord for Økteren,
like over grensa til Telemark.
Finnvolldalen eller Langeruddalen?
Ulike kilder bekrefter hvordan det fra
uminnelige tider – kanskje helt tilbake til vikingtid - har vært mye ferdsel mellom Ormetangen i Sandsvær
og Godal i Luksefjell. Numedal med
Sandsvær hørte fra middelalderen
til forvaltningsområdet Skiensysla.
Dette var raskeste vei mellom
Kongsberg og Skien. På 1950-tallet
var det planer om å bygge bilvei her,
for å korte ned avstanden fra Skien
til Oslo. I dag er det fredet naturreservat fra Ravalsjø til fylkesgrensa,
og ikke lenger veldig mange som
går her.
Dalføret mellom Elgsfjell og Solumsfjell betegnes på nyere kart som
Finnvolldalen. Noen kaller det Bløyene. I eldre tid sa de helst Langeruddalen. Her gikk det kløvsti og ridevei
over setrene Bløyene og Finnvollen.
Fram til 1882 hadde bønder og husmenn i Sandsvær vedlikeholdsplikt
med bygging av klopper og bruer.
Fra Bløyene stakk Gjest Baardsen
mot Elgsfjell, og gjemte stjålet sølvtøy oppe i lia der sola kaster skygge
St. Hans-aften klokka 12.
DIZ-04-2013, SIDE: 12
En dag bror min og jeg var i usedvanlig godt humør, bestemte vi oss.
Vi skulle gå Langeruddalen i Anund
Dyresens fotefar!
Tor Gervin
DIS-Vestfold
Helst burde vi selvfølgelig gått hele
veien fra Klippenberg til Dammyra,
men det er fire drøye mil, for en stor
del på gjengrodde stier på østsida av
Økteren over Brekke, Ormetangen
eller Listul. Tippoldefar var jo også
en skogens mann, helt sikkert mye
sprekere enn oss.
Vi startet fra Luksefjell
En høstvakker september-lørdag
kjørte vi om Siljan og Skien til Luksefjell. Ved bare å ta for oss selve Langeruddalen og heller gå tur-retur,
slapp vi å måtte ha en bil i hver ende
av turen. Det skulle vise seg å være
et smart trekk. På den måten passerte vi andre plasser der vi har hatt
noen av våre.
Nordenden av Fjellvannet er en malerisk idyll, med Luksefjell kapell fra
1858 og en minnestein:
Her ligger grav ved grav
omtrent et slektledd av
det folk som stridde her
Da Fjellets jord dem tok i favn
de hvile fant fra strev og savn
Gud sign dem en og hver
På den vesle kirkegården fant vi gravminnet til Ole og Karen Listul, onkel
og tante til farmor. Ole var sønn av
våre tippoldeforeldre på Dammyra.
I 1882 dro Ole og Karen til Amerika,
til Westbrook i Minnesota. Men etter
bare tre år valgte de å reise hjem. Etter hvert kom de til Listul, ikke langt
unna der Karen hadde sin oppvekst
på Gromstul. Ole var skogsarbeider
og vokter på Økterdammen. I løpet
av bare fem dager i mars 1895 mistet
Ole og Karen tre av sine åtte barn.
Bror min, Alf, og jeg parkerte på Godal. Derfra syklet vi på bomvei til
Finnvollen - litt juks, men det fikk stå
sin prøve. Vi skulle jo gå den gamle
kløvstien og rideveien gjennom naturreservatet fram og tilbake.
Å kalle det vei er forresten å dra det
litt langt, i dag er det bare et tråkk.
Finnvollen seter ligger akkurat på
fylkesgrensa. Flott var det omkring
Luksefjell kapell.
Fra uminnelige tider har det vært mye ferdsel mellom Øvre Sandsvær og
Luksefjell. Kongeveien gikk gjennom Langeruddalen, mellom Elgsfjell og
Solumsfjell.
DIZ-04-2013, SIDE: 13
Fint var det også ved Finnvollen, der
vannet er demmet opp og seterhusene ligger på en liten odde helt ut i
vannkanten.
Historie og kulturminner
Skilt informerer både om rideveien
og om naturreservatet, men stien
innover dalen mot Bløyene er ikke
merket. Det er bløtt og myrlendt,
mer enn 130 år siden klopper og
bruer ble vedlikeholdt. Bare ett sted
så vi med god innlevelse noen rester
av det som kan ha vært ei jordbru,
altså steiner lagt slik at vannet kunne
passere under og jord fylt på over.
På høydedraget og vannskillet mellom Telemark og Buskerud, like før
Bløyene, minner solide steinmurer
om den gang det gikk telegraflinje
gjennom Langeruddalen. Steinmurene ble lødd opp som forstøtning,
der stolpene ikke kunne graves ned.
Et og annet tre ligger på tvers av løypa. Men det har vært ryddet i nyere
tid. Det gikk greit å finne fram. Først
innmed Bløyene rota vi litt utenom
sti og gammel allfarvei.
Det er mange kongeveier i Norge.
Forklaringen på hvorfor de heter
så, kan variere. Denne på vestsida
av Skrimfjella bærer sitt navn etter
kong Oskar I, som under stor festivitas besøkte Kongsberg allerede året
etter at han ble konge av Sverige og
Norge.
Etter besøket ble kongen invitert
til elgjakt hos kammerherre Løvenskiold på Fossum ved Skien. Følget
rastet og byttet over til ridehester på
Raje. 15. september 1845 red kong
Oskar I og prins Gustaf gjennom
Langeruddalen. Slik ble dette hetende kongeveien.
Her har også ferdes andre kjentfolk.
Gjest Baardsen (1791-1849) skal ha
vært på flukt fra lensmannen gjennom Langeruddalen. Fra Bløyene
stakk han mot Elgsfjell og gjemte
stjålet sølvtøy oppe i lia, der sola kaster skygge St. Hans-aften klokka 12.
Akkurat det sa jeg ikke noe om til
brutter’n. Alf langet i vei, som om vi
skulle ha dårlig tid. Jeg ruslet bakom
og tenkte mer på tippoldefar enn på
konge og forbryter.
Oskar I, konge av Sverige og Norge,
red gjennom Langeruddalen 15.
september 1845.
Jeg lånte også en tanke til den gang
en mann i 1880-åra ble forfulgt av
bjørn gjennom dalen helt til Ormetangen.
Her har forresten vært en form for
nyttetrafikk også i ikke altfor fjern
fortid. Inntil Skien fikk spritutsalg
i 1960, benyttet folk denne gamle
snarveien over Bløyene til polet på
Kongsberg. Polferder kalte man disse turene. Ved overnatting på Ormetangen kunne det gå hardt ut over
nyinnkjøpte, edle dråper…
Ved Bløyene står det et enkelt skilt
som forteller at dette var husmannsplass fra 1771 og senere seter fram
til 1916. Da ble seterbuene revet og
flyttet til Ormetangen og til Hillestad
i Sandsvær. Fortsatt gror det brennesle der det sto fjøs. På myrene er det
gammelt slåtteland.
Med litt undring over levd liv
Bror min og jeg jukset litt og syklet fra Godal til Finnvollen.
DIZ-04-2013, SIDE: 14
Vi tok matpakka og en kaffeskvett
der vi nådde skogsbilveien i sydenden av Ravalsjø, før vi snudde og gikk
tilbake til syklene ved Finnvollen.
Det var ikke langt, bare en times gange hver vei.
På Finnvollen satte vi oss nedpå inntil en værslitt husvegg, en erfaring rikere og med litt undring over levd liv.
Tippoldefars far, hans stemor og tre
av hans halvsøsken på Klippenberg
konverterte til mormoner, lot seg
døpe i Lågen og reiste til Amerika.
Mon tro om Anund på Dammyra i Siljan visste om det og noen gang fikk
livstegn fra dem?
Anund fikk forpakteravtale med
Treschow fra 1869, uten at det gjorde så stor forskjell fra livet som husmann. Fra 1884 var han selveier på
Fjelldalen i Gjerpen. Men det gikk
ikke så lang tid før gården ble fradelt
flere ganger, og kommunen til slutt
overtok det som var igjen av gård og
grunn.
Tippoldefar ble fattigforsørget og
endte sine dager på Foss fattighjem.
Skilt informerer om den gamle rideveien,
men tråkket innover Langeruddalen er ikke merket.
Tor Gervin
Det er ikke lenger veldig mange som ferdes gjennom Langeruddalen.
Jeg ruslet bakom bror min og tenkte mer på tippoldefar, enn på konge og forbryter.
DIZ-04-2013, SIDE: 15
Băile Herculane
Et møte med fortiden
Det å reise er noe de aller fleste av
oss liker.
Møte med nye steder, nye skikker
nye kulturer, og aller mest det å treffe mennesker.
Etter endt reise ser man seg gjerne
tilbake og tenker over hva man opplevde på siste tur.
Det må innrømmes at endel opplevelser går i glemmeboken. Det
gjelder særlig de opplevelsene som
kanskje var planlagt og alt fungerte
som det skulle. Du rakk toget, hotellet hadde hverken kakerlakker eller
støyende naboer.
Men noen ganger skjer det ting som
plasserer en reise i et minne i hodet
vårt hvor det ikke viskes ut, men blir
der for alltid.
Det kan være at man kommer på feil
tog, og oppdager plutselig at man er
på feil vei, bokstavelig talt.
Det kan være at man treffer mennesker som har historier å fortelle
som rører en slik at de også kommer
inn i den kategorien opplevelser
som ikke går i glemmeboken.
Eller det kan være at man kommer
til et sted som man av forskjellige
grunner ikke klarer å gi slipp på.
Sist sommer besøkte jeg et sted som
med all sannsynlighet er plassert i
mitt ”glemmer ikke” kammer.
Den Karpatiske fjellkjeden strekker
seg fra øst i Tsjekkia, er grense mellom Polen og Slovakia, så skjærer
den gjennom østre del av Ukraina
før den går sydøstover inn i Romania. Der knekker den mer enn
90 grader og går østover mot den
Serbiske grensen hvor Donau flyter
stille forbi.
i en trang sidedal ligger et sted som
dukket opp av et historisk tåkeland.
Denne dalen og selvsagt områdene
Broen over elven med hovedinngangen rett frem.
DIZ-04-2013, SIDE: 16
Willy Fredriksen
DIS-Vestfold
omkring var en del av det Romerske
riket.
Så tidlig som 153 før Kristus er det
dokumentert at den Romerske aristokratiet reiste til dette stedet for å
nyte de varme naturlige vannkildene
her.
Disse naturlige varme kildene ble av
Romerne betraktet som en gave fra
Gud.
Man hadde oppdaget at det varme
vannet som springer opp fra kilder
rundt om i hele dalen hadde svært
gode helsebringende effekter.
Romerne bygde aquadukter og bad
og guden Herkules ble valgt som
stedets beskytter- Et navn stedet har
den dag i dag.
Băile Herculane, Herkules badet.
Keiser Frans Josef I
18 August 1830 - 21 November 1916
Herkules står der den dag i dag, i
form av en statue fra 1847.
Keiserinne Elisabeth av Bayern
24 desember 1837 - 10 september 1898
Bilde fra kroningen som Dronning av
Ungarn 8 juni 1867.
”Min” inngang til badet
Badet sett fra luften.
Fotograf ukjent
DIZ-04-2013, SIDE: 17
Romerriket gikk til grunne og stedet fikk nok en lang periode hvor de
varme kildene fikk være i fred og ro.
Det Østerisk/Ungarske rikets herskere kastet sine øyne på disse naturlige kildene, og det ble på nytt
fart i sakene i denne vakre og frodige dalen.
Fra omkring 1756 ble det bygd vei til
stedet. Det ble bygd overnattingssteder og ikke minst badeanlegg.
Den barokke arkitekturen ble en attraksjon i seg selv.
Keiser Josef II, Francis I, Frans Josef,
keiserinnene Caroline og Elisabeth
var blant de besøkene her.
Det var til dette stedet jeg kom nå i
sommer.
Til stedet hvor Romersk elite for et
par tusen år siden hadde brukt, og
hvor sentral Europeisk elite fram til
første verdenskrig hadde besøkt.
Stedet er i dag delt i to deler. Lengst
oppe i dalen ligger det historiske
senter og en kilometer lenger ned
dagens senter.
Dagens senter er bygd ut i den kommunistiske perioden etter annen
verdenskrig og er ikke nevneverdig
spennende.
Men det er det historiske senter som
har satt sine spor hos meg.
Det hele begynte med en togreise
fra Budapest.
Syv timer på toget. Først over den
store Ungarske slette, så over grensen til Romania, og gjennom en
trangt dalføre i den Karpatiske fjellkjeden.
Băile Herculane ligger i en sidedal til
den dalen som toget går igjennom.
Jeg går av på stasjonen som har navnet Băile Herculane, og hvilken overraskelse!
En fantastisk jernbanestasjon i gotisk stil, og meget godt vedlikeholdt.
Dette er den fineste jernbanestasjon
jeg noengang har besøkt.
En meget god start på besøket i
Băile Herculane.
Det stedet som allikevel ble årsaken
til at jeg ble så betatt av dette stedet er et badeanlegg i det historiske
senteret, altså lengst oppe i dalen.
På den ene siden av dalen, hvor elven ikke gis mye plass før den skogkledde fjellsiden går bratt oppover
ligger en spennende bygning.
Bygningen er omlag 100 meter lang.
Dette er et praktbygg i gotisk stil.
Men, det tragiske er at bygget har
vært ute av drift i svært mange år og
forfallet er stort.
I motsetning til jernbanestasjonen
som var meget godt vedlikeholdt.
Her har keiserne og keiserinner og
Europas overklasse ferdes i førsteklasses omgivelser for rundt om
hundre år siden.
En bro over elven går rett inn her til
hovedinngangen. Her har keisere og
annet fint folk kommet over elven,
og inn til et helsebringende bad.
Sikkert med tilhørende massage og
annen pleie.
Den tredje dagen jeg oppholdt meg
i Herkulane tok jeg nok en gang turen forbi denne lange og spennende
bygningen.
Denne gang kom jeg ikke over broen mot hovedinngangen, men jeg
fulgte en smal vei oppover elven på
samme side badet.
Gară Băile Herculane
Jernbanestasjonen i Baile Herculane.
Oppført barokk stil som jakthytte for keiser Frans Josef i 1879.
DIZ-04-2013, SIDE: 18
Noen meter bortenfor hovedinngangen oppdaget jeg en mindre
inngang. Ikke så stor og fin som den
ved broen, men allikevel en to fløyet
stor dør som sikkert en gang i tiden
hadde hatt tre flotte glasspeil.
Nå var glasset borte, og erstattet av
treplater som var spikret på dørbladene. Men, ikke alle platene var på
plass. Nederst til høyre var det en åpning.
Jeg kunne ikke la muligheten til å
utforske dette spennende bygget gå
fra meg.
Guttungen i meg våknet og jeg gikk
ned på knærne og krabbet inn i det
ukjente.
Og hvilket syn som ventet. Bildene til
høyre viser forhåpentlig noe av det
jeg opplevde.
Bygningen har en korridor i midten
som går i hele byggets lengde.
På hver side er der en rekke med små
rom. Noen steder er det vanlige badekar og andre steder er det et lite
basseng felt ned i gulvet.
På grunn av alle vinduene var det
lyst og fint der inne.
Dette var rommene hvor de besøkende fikk sitt kurbad, i kar fylt med
det helsebringende varme vannet
som kommer opp fra kilder i bakken.
Hele bygget er delt opp i forskjellige
seksjoner. Hver seksjon har sin egen
farge. Det gikk i blått, hvitt, grønt og
rødt.
Alle i meget behagelige valører. Alt
i den fine Gotiske stilen med søyler
og stor høyde under taket. Stor takhøyde er jo noe som karakteriserer
den Gotiske stilen.
Her har det ikke vært spart på noe.
Innenfor hovedinngangen var det en
fin vestibyle med fontene midt på
gulvel. Vannet var forlengst skrudd
av men den var allikevel et syn å se.
Innenfor hovedinngangen var det
ekstra stor takhøyde. Et galleri høyt
oppe på veggen fortalte om flere
rom i annen etasje rundt om hovedinngangen, men de forble uutforsket.
Midt i rommet stod en fontene som
bare ventet på at noen skulle skru på
vanntilførselen. I taket over hang det
er stor krystall lysekrone. Helt utrolig
at ikke noen hadde benyttet muligheten for lettjente penger.
DIZ-04-2013, SIDE: 19
DIZ-04-2013, SIDE: 20
DIS-Sande status
Hei alle i DIS-Sande!
Vil minne dere på neste møte, som
blir onsdag 25. september. kl. 18.30 i
kafeteriaen på Sandetun, Revåveien
34, Sande.
Vi bruker kvelden til løst prat om
slektsforskning og hjelper hverandre så godt vi kan. Enkel servering
20,- Salg av slektsrelaterte produkter
som bøker og anetavler m.m.
Legger også med en oversikt for resten av 2013.
02. okt. kl. 18.30
møte for de som ønsker å bidra med
registrering av kirkebøker. Om du
har lyst, men usikker på om dette er
noe for deg, så kom på besøk og se
hvordan vi arbeider.
På disse møtene holder vi til i datarommet på Sandetun. Samme inngang som vanlig.
23. okt.
Foredrag om Husmannsvesenet på
16-17 og 1800-tallet av Lars Løberg.
26. okt.
”Slektsforskerdag” i samarbeid med
Sande historielag, på Kommunelokalet kl. 15.00.
30. okt.
Grunnkurs del 1.
06. nov.
Grunnkurs del 2. OBS: møte med registrering av kirkebøker går ut, da
det holdes kurs.
27. nov.
Grunnkurs del 3. OBS: vanlig medlemsmøte går ut, da det holdes kurs.
04. des.
Registrering av kirkebøker (kilderegistrering) i datarommet, på Sandetun.
Anne-Grethe Syvertsen
DIS-Sande
En glede å se at det allerede er 16 påmeldte til Grunnkurset, og det uten
at vi har annonsert i Sande Avis ennå
:-)
Grasrotandel
Har du registrert din grasrotandel?
DIS-Vestfold er registrert i Brønnøysundregisteret og i Frivillighetsregisteret for organisasjoner og er derfor
med i ordning med Grasrotmidler fra
Norsk Tipping.
Nå kan alle være med på å støtte vårt
arbeid ved å registrere sitt spillekort
på DIS-Vestfold. Det er viktig at vi
som forening benytter denne muligheten. Dersom du ikke har registrert
noen grasrotandel på ditt spillekort
er det lurt å gjøre nå.
Neste gang du spiller er det bare å koble kortet ditt til DIS-Vestfold eller til
organisasjonsnummer 894704632.
Dette ordner kommisjonærene raskt
for deg.
DIZ-04-2013, SIDE: 21
Kilde-tips
Kirkebok referanse fra Arkivverket
KILDEINFORMASJON: Rogaland fylke, Hjelmeland i Hjelmeland, Ministerialbok nr. A 11 (1861-1878),
Fødte og døpte 1870, side 56.
PERMANENT BILDELENKE:
http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-kb20070220620723.jpg
Når jeg benytter en kirkebok som
kilde for en hendelse gjør jeg i prinsippet to ting.
Jeg kopierer bildefilen for den aktuele kirkeboken til min pc og jeg
henter ut en tekst som beskriver
hvilken kirkebok det er snakk om og
hvilken periode/type kirkebok det
er.
Jeg gjør følgende 3 ting:
A.
I feltet over kirkeboken er det flere
valgmuligheter, som for eksempel
bildestørrelse. Det er også et felt
som heter Bildeinformasjon.
Standard setting er Ingen.
Denne endrer jeg til Øverst.
DIZ-04-2013, SIDE: 22
Da kommer det opp tre linjer med
følgende info:
•
•
•
Kildeinformasjon
Permanent sidelenke
Rermanent bildelenke
B.
Jeg merker og kopierer Permanent
Bildelenke inn i web browseren. Da
får jeg opp det orginale skannede
bildet av kirkeboken.
Jeg høyreklikker så på bildet og lagrer det på min egen pc.
Da har jeg en elektronisk kopi av
den aktuelle kirkeboken. I slektsprogrammet mitt legger jeg så en link til
den aktuelle bildefilen.
C.
Jeg merker og kopierer teksten i Kildeinformasjon.
Denne teksten bruker jeg så i kildehenvisningen.
Jeg har nå fått en kopi av kirkeboken
inn på min egen pc, og er ikke avhengig av å gå på nettet for å finne fram
kirkeboken der.
Jeg har fått en glimrende og eksakt
kildeinformasjon.
Det eneste jeg tilføyer i kilderegisteret mitt er hvilken linje i kirkeboken
jeg finner opplysninger om “min”
person på.
Willy Fredriksen
Åpningen av Litteraturhusbiblioteket
Lørdag 21 september var det offisiell åpning ved ordfører Petter Berg.
Konferansier for kvelden var Norsk
Bibliotekforenings generalsekretær,
Hege Newth Nouri. Skuespiller Simone Thiis urframførte Gro Dahles
prolog for dagen, og forfatter Jan
Mehlum fortalte om sitt forhold til
bibliotek. Musikk ved Budding Rose.
DIS-Vestfold var som en av bibliotekets samarbeidspartnere invitert til en mottagelse i forkant av
åpningen. DIS-Vestfold var representert ved leder Willy Fredriksen
Øverst:
Orsfører Petter Berg
Midten:
Jan Mehlum
Nederst:
Biblioteksjef Tone Moseid
DIZ-04-2013, SIDE: 23
Registrering av gravminner
En lokalhistorisk innsats
Våren 2013 var det på landsbasis
registrert omkring 2,3 millioner
gravplasser i basen til ”Gravminner i
Norge”.
Nesten halvparten av dem med
bilde. Gravminner fra mitt hjemsted
Sande var blant de som ikke var registrert med slikt bilde. I ei bygd med
en aktiv DIS-gruppe, var dette på
grensen til å være litt småflaut.
Jeg har drevet med slektsforskning i
mer enn 15 år og har hos mine barns
aner fulgt kirkebøkene bakover så
langt som det er mulig. Til en viss
grad har jeg også fulgt anene og
deres forgreninger fremover til dags
dato. Jeg vet hvor vanskelig det kan
være å fylle tomrommet mellom
1933 og 2013.
Jeg har derfor brukt gravstedsregistreringen til DIS-Norge ganske aktivt
i mitt arbeid. Når det nå bød seg en
mulighet til å bidra til denne basen
og attpå til i egen bygd, var valget
ganske enkelt.
I nåtidens dataregistre er det ofte
mangelfulle registreringer fra tidligere gravprotokoller.
Innføring av data kan derfor være
en tidkrevende jobb. Det hører også
med til denne jobben å innføre «bosted» for de som er døde. Dette står
som kjent ikke på gravstøtten, men
bare i gravprotokollen.
Det vil være til stor hjelp for dem
som senere skal bruke databasen å
finne ut hvor folk bodde.
Overraskende mange som er gravlagt i Sande, bodde faktisk i andre
kommuner. Jeg fant folk fra alle landets kanter, men også fra utlandet.
Foto: Bjørn Haaland
Dessverre er det ikke så enkelt at
man bare kan reise ut på en kirkegård med et kamera og knipse løs.
Først må selve databasen for den lokale kirkegården oppdateres.
For mitt vedkommende betydde
det at jeg fikk oversendt et excel-ark
med 3060 navn fra John Ludvigsen,
som er gravminnekoordinator i Vestfold.
Ønsket var at jeg skulle kontakte
kirkevergen, bevæpne meg med et
standardbrev til landets kirkeverger,
og deretter spørre pent om jeg kunne å få sammenligne mitt excel-ark
med hans gravprotokoll.
Sande kirke
DIZ-04-2013, SIDE: 24
Kjell Olaussen
DIS-Sande
Utfyllende opplysninger om fødsel
og død, finner man også i gravprotokollen. Slikt må man selvfølgelig ha
med.
Jobben hos kirkevergen tok en drøy
måned, og excel-arket økte med ca
900 navn.
Veien videre var nå 2-delt.
De opplysningene jeg hadde registrert måtte sendes til Bergen. Der sitter Renathe-Johanne Wågenes, som
leder hele gravminneprosjektet.
Hennes jobb i denne sammenheng,
var å luke ut data som av personvernhensyn ikke burde være med i
basen.
Jeg hadde bl.annet registrert en del
dødfødte barn. Slike saker kan skape
moralske konflikter om det blir lagt
ut på nett. Hun samkjørte også mine
registreringer med en oppdatering
fra Kirkedata. Dette er et av flere
firma som har spesialisert seg på å
hente inn nyere data fra de ulike kirkevergene, og deretter oversende
det til offentlig myndighet. Kirkedata
er DIS-Norge sin samarbeidspartner i
gravminneprosjektet.
Lokalt i Sande måtte vi nå starte
selve fotograferingen av de enkelte
gravsteinene. Med meg fikk jeg en
lokalhistorisk patriot med god fotokunnskap, Raymond Teigen. I tillegg
var Anne Karin Beheim, en av våre ivrige DIS-medlemmer, villig til å være
med på jobben. Vi endte opp med å
ta drøyt 1700 bilder, så det var godt
vi var flere personer til å utføre oppdraget.
Alle bildene skulle så behandles i et
fotoprogram på datamaskinen. De
ble beskjært og pyntet på. Mange
bilder måtte vi også ta to ganger. Jeg
ber leserne tro meg på at det kan
være meget utfordrende å ta bilde
av en speilblank gravstøtte en fin
sommerdag.
Deretter var turen kommet for å koble rett bilde mot rett person i excelarket. Dette hadde for øvrig vokst
med ytterligere 600 personer på
dette tidspunktet, etter at Kirkedata
hadde lagt til gravlagte fra 2006 til
2012. Vi ordnet oss slik at databasen
nå ble lagt ut i en”nettsky”. Det finnes flere typer av denne tjenesten,
men vi valgte en gratisversjon fra
”Dropbox”. Etter hvert som den enkelte av oss la inn data fra gravsteinene i basen og deretter et navn på
en bildefil, kunne de andre både se
og jobbe mot en oppdatert base.
Alle visste hele tiden hvor langt vi
var kommet. Utfordringen i denne
fasen, var egentlig å være pinlig nøyaktig med å koble opplysningene til
rett person.
Merkelig nok fant vi gravminner som
hittil ikke var registrert, hverken i
gravprotokoll eller hos Kirkedata.
Men bildene er jo en ganske uimotståelig dokumentasjon. I denne delen av arbeidet fikk vi også frem en
mengde opplysninger om fødsel og
død, som vi la til i basen. I tillegg
passet vi på å benevne de gravlagte
med kjønn.
Alle opplysninger ble deretter brent
på en CD og oversendt til Bergen
sammen med bildene. Dette fordi fi-
len med bilder var så stor at det ville
være vanskelig å gjøre det med en
vanlig mail. Renathe-Johanne foretok en siste kvalitetssjekk og sørget
for å få det hele ut på nettet.
Sluttresultatet i denne registreringen er jeg greit fornøyd med. Vi har
nå fått en oppdatert og kvalitetssikret base med gode søkemuligheter. Det bør nå være mulig for alle
å finne sine begravde aner i Sande.
Bildene av deres gravminner er evig
bevart hos DIS-Norge sentralt og vil
ligge tilgjengelig på nett i all fremtid. Vi vil nå lage en rutine for oppdatering av kirkegården, f. eks hvert
3 år.
Helt til slutt vil jeg nevne at DIS-Norge har lagt ut noen meget gode hjelpemidler på nett. De har en utførlig
bruksanvisning på ulike problemstillinger som dukker opp underveis. Jeg har derfor bevisst unnlatt
å gå inn på slike detaljer her. Det er
også lagt ut en flott oppskrift på hva
man bør tenke på når man tar bilder.
I tillegg fikk vi rask og god hjelp fra
koordinator John Ludvigsen når vi
trengte det, både med bilder, excel
og databehandling.
Det er lett å anbefale deltakelse i
prosjektet med å fotografere gravminner. Det er målrettet, tidsavgrenset og konkret. Enkelte utfordringer
er det rett og slett nødvendig å ta.
Om ikke for annet, så for fellesskapets beste. Selv vil jeg finne meg
en ny kirke nær meg. Og jeg tror jeg
kjenner to fotografer som vil være
med......
Kjell Olaussen
DIZ-04-2013, SIDE: 25
Nyheter og rariteter
Epedemier
Epidemier – den snikende død og
samfunnsformasjonsbringer
Vi nordmenn har tre hovedtemaer
som vi elsker å prate om; været, sykdom og naboen.
Jeg tror at en av grunnene til at vi er
så opptatt av disse temaene henger
sammen med at vi tidligere har vært
et jordbruksland, i et kaldt klima.
Dersom det ble uår, ble avlingen
dårlig, og mange ble underernært,
som igjen ga liten motstandsdyktighet mot sykdommer, med døden til
følge.
For ikke å sulte i hjel spiste man det
man fikk – om det var skjemt eller
ikke, og hvem kan klandre dem som
da ønsket det samme som/bedre
enn naboen. Pest og infeksjonssyk-
dommer har da også herjet med vårt
lille fedreland opp igjennom tidene,
noe kirkebøkene og eldre gravstøtter kan vitne om.
Det har blitt ført helsestatistikk i
Norge helt siden 1856, via leger som
rapporterte om sykdom og død til
myndighetene.
Medisinalrapportene kan visstnok fortelle mye om
sykdomsbilde i Norge på 1800-tallet.
Fra 1928 ble det utarbeidet dødsårsaksstatistikk (fra1951 har Statistisk
sentralbyrå (SSB) og Folkehelseinstituttet laget årlige dødsårsaksstatistikker), og i 1939 ble det tatt i bruk
standardiserte dødsmeldingsblanketter.
Når man snakker om dødelighet,
menes det antall døde i en avgrenset befolkning i en gitt tidsperiode,
Nina Hestem Berggren
DIS-Vestfold
Kilde: http://snl.no/Gerhard_Henrik_Armauer_Hansen
og kan benevnes som letalitet (beregnes som et forholdstall mellom
antall døde av en bestemt sykdom
og antall tilfeller av sykdommen i
samme tidsintervall), mortalitet (angir dødeligheten i befolkningen,
normalt per 1000 innbygger per
år), og sykdomsspesifikk mortalitet
(døde av en aktuell sykdom, normalt
per 100 000 innbyggere per år).
Beregnet middellevetid indikerer
imidlertid antall år mennesker i en
gitt aldersgruppe gjennomsnittlig
har igjen å leve, og gir en pekepinn
på helsetilstanden i en befolkning.
I 1910 var f.eks. forventet levealder i
Norge 56,4 år for menn og 59,3 år for
kvinner.
Hvilke sykdommer døde vi så av?
Gerhard Henrik Armauer Hansen (f. Bergen 29.07.1841,
d. Florø 12.02.1912, arbeidet på leprasykehuset i Bergen)
Fant leprabasillien i 1873
DIZ-04-2013, SIDE: 26
Spedalskhet (lepra) er kjent helt fra
middelalderen, og før den tid.
På 1700-tallet hadde den et oppsving i Norge, særlig på Vestlandet.
Sykdommen førte til at kroppen
langsomt og smertefullt gikk i oppløsning, mens legene stod maktesløse.
Rundt 1850 var det 3000 spedalske i
Norge, og i 1856 ble det innført mel-
Kilde: http://www.industrimuseum.no/91_kolerakirkegard
deplikt for lepra med årlige rapporter fra distriktslegene.
I 1873 oppdaget Gerhard Henrik Armauer Hansen (f. Bergen 29.07.1841,
d. Florø 12.02.1912, arbeidet på leprasykehuset i Bergen) leprabasillen. I 1877, og 1885 kom en lov som
påbød isolasjon, smitteverntiltak og
internering av spedalske i hospitaler.
Dette førte til en sakte med sikker
nedgang av sykdomstilfeller, og i
1897 var tallet nede i 735 personer
med 75 nye tilfeller, og i 1907 445
personer med kun 19 nye tilfeller.
Kopper ble bekjempet i Norge og
i store deler av Europa allerede før
1850-tallet, og fra 1810 ble det påbudt ved lov at alle skulle vaksineres mot denne sykdommen i Norge.
Uten attest fikk man hverken konfirmere eller gifte seg.
Infeksjonssykdommer og epidemiske sykdommer som difteri (strupehoste), diaré, skarlagensfeber, kikhoste og meslinger også kalt
«barnedreperne», forårsaket flest
dødsfall blant små barn på 1800-tallet, mens tuberkulose fikk økt betydning blant yngre og eldre barn
fra slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Kolera,
flekktyfus(flekkfeber), meslinger,
tyfoidfeber (nervefeber), influensa
(spanskesyken 1918-1919) var andre
smittsomme sykdommer som herjet
i Norge i perioden 1850-1920.
Byene, og områder hvor man bodde
trangt og/eller levde under dårlig
kår ble hardest rammet. Utover på
1900-tallet ble hjerte- og karsykdommer og kreft gradvis de dominerende dødsårsakene.
De «uekte» barna ble særdeles hardt
rammet, fordi de ofte levde i fattigdom og skam. Selv om det ble født
et «uekte» barn for hvert tredje ekteskap som ble inngått.
Rundt 1900 døde 30%av disse allerede i sitt første leveår (Kristiania) i
motsetning til bare 13% av de
«ektefødte». Nå skal det og sies at
rundt 80% av de ugifte mødrene var
arbeidere, og de fleste tjenestejenter. Etter at barneloven kom i 1915,
som gav alle barn rett til farsnavn og
farsarv, gikk heldigvis barnedødeligheten for denne gruppen nedover.
Hvilken positiv samfunnsbetydning hadde epidemiene?
Det første utbruddet av en serie
kolera-epidemier, kom i Norge i
1832 og varte i to år. Kolera (ondartet og smittsom tarminfeksjon hvor
pasienten dør av uttørking) gikk
ekstra hardt utover den nye og fattige arbeiderklassen i byene, da kolerabasillen ble spredt med infiserte
matvarer, drikkevann og avføring fra
kolerapasienter.
Sykdommen førte imidlertid med
seg modernisering av sanitærtiltak,
som offentlige vannverk og kloakk-
Ankerløkkens Kirkegaard
Kolerakirkegård og epidemilasarett, hvor døde fra kolera i Kristiania i 1833 og 1853 ble begravet.
Kirkegården finnes ikke i dag
DIZ-04-2013, SIDE: 27
Leprasykehuset i Bergen
Sunnhetskommisjoner (nå helseråd) ble etter Sundhedsloven i 1860
opprettet i alle kommuner. Utbruddene fikk legene til å danne legeforeninger, og i 1886 samlet de seg i en
landsdekkende organisasjon. I 1883
identifiserte den tyske legen Robert
Koch kolerabasillen, og etter 1873
har det ikke vært koleraepidemier i
Norge.
I 1900-1905 skyldes hvert femte
dødsfall tuberkulose, hvor 6500
døde årlig.
Kilde: http://no.wikipedia.org/wiki/Spyttebakke
nett i byene, og organisert renovasjon fra doer og søppelhauger.
Det kom også lover om smittespredning, med tvangsinternering av
syke, rask gravlegging uten gravfølge, og opprettelse av egne kolerakirkegårder ved byer og ladesteder.
Karanteneloven (1831) ga påbud
om 14 dagers karantene for alle skip
som anløp havnene.
Storbritannia var ikke enig i dette, og loven ble moderert noe fra
1850-årene.
Tuberkelbasillen som ble oppdaget i
1882, smitter både gjennom våte og
tørre dråper.
Sykdommen var årsaken til en av de
første store holdningskampanjene i
Norge – med forbud mot spytting på
golvet, og innføring av spyttebakker
(opplyste folk skaffet seg spyttebakker i alle rom, mens andre var skeptiske). Den første systematiske helseformasjon i norske skoler kom i 1889,
med store tuberkuloseplakater og
helseundersøkelser på alle skolene.
Det ble også innført et gratis skolemåltid for å styrke barnas helse.
Den første tuberkuloseloven i verden, kom faktisk i Norge i 1900, og
påla tiltak og regler for isolasjon av
smittefarlige personer. I tillegg kom
de første forskriftene om sanitære
forhold om rengjøring, og lufting i
offentlige lokaler.
Nevner også at tyfoidbasillen ble
oppdaget i 1883, og difteribasillen
og stivkrampebasillen i 1886.
Alle disse sykdommene og basillene
har bidratt til den medisinske kunnskapen, og mye av de samfunnsmessige ordningene vi har i dag.
Denne artikkelen er derfor tilegnet
de mange ofrene for sykdommene
og epidemiene opp igjennom tidene, og til de som kjempet mot smitten – TAKK.
Spyttebakke på jernbanestasjon
DIZ-04-2013, SIDE: 28
Nina Hestem Berggren
Viktig informasjon om kilden gravminner
Innholdet i databasen kan ha helt forskjellig utgangspunkt for hvert sokn, og det vil være avgjørende for hva man faktisk vil finne der når man søker.
Foto og registrering av gravsteinene.
Data vil da representere de gravminner som var der i
registreringsøyeblikket.
Man finner da ikke:
Slettede graver
Gravsteiner som er midlertidig tatt bort for å tilføye
navn
Personer som er lagt i en familegrav uten egen tekst
på gravminnet
Dato for begravelse
Merknader om personer
Kirkevergens dataregister
Man finner da som regel ikke:
Fødsels- og dødsdato
Eldre innføringer
Kirkevergens protokoller
Her vil alt være med fra om lag 1900 og helt fram til i
dag. Det vil være en overlapp av informasjon mellom
de håndskrevne protokollene og dataregistrene som
er benyttet de siste 10-20 årene.
Det optimale er å begynne med kirkevergens
register, for så å legge til manglende informasjon
ved å skrive av de gamle protokollene. Dersom man
også har med bilder vil disse bidra til at man finner
koblinger mellom personer som man ellers ikke ville
oppdaget så lett. Og bildet i seg selv kan ha stor
verdi fordi det er et minne vi snakker om.
John Ludvigsen
DIZ-04-2013, SIDE: 29
DIS-Vestfold info
Lokale DIS grupper i Vestfold:
DIS-Larvik
Etablert: 31 mars 2011
Møtested: Langestrand Seniorsenter
Leder: Thor Willy Hansen
Epost: [email protected]
Tlf: 90 63 48 04
DIS-Sande
Etablert 17 august 2009
Møtested: Sande vidregående skole
Leder: Anne-Grethe Syvertsen
Epost: [email protected]
Tlf: 95 92 34 56
DIS-Sandefjord.
Etablert 4 februar 2004
Møtested: Ranvik Ungdomsskole
Leder: Osvald Rydjord
Epost: [email protected]
Tlf: 33 47 73 12
DIS-Tønsberg
Etablert 5 september 2013
Møtested: Tønsberg og Nøtterøy Bibliotek
Leder: Willy Fredriksen
Epost: [email protected]
Tlf: 92 80 17 53
Andre tillitsvalgte
Revisor: Arne W. Vinslid
Epost: [email protected]
Valgkomitê_ Morten Kjellesvig
Epost: [email protected]
BRITA HEGGELUND
( 1926 - 2013 )
Medlem av DIS-Vestfold siden 31 mars 1996.
Det er med stor sorg vi kan meddele at Brita
sovnet stille inn mandag 7 oktober 2013.
Brita er kjent som en inspirator, pådriver og konstruktiv kritiker av det meste som har skjedd i vår
forening i den tiden hun har vært medlem i DIS.
Hun skal ha en stor del av æren for opprettelsen
av DIS-Tønsberg, og hun fikk heldigvis deltatt på
åpningsmøtet i september.
I de siste årene hadde vi gleden av å treffe Brita
nesten hver lørdag på ”slektskafeen” ved
Tønsberg bibliotek. Der hadde vi mange fine
diskusjoner om DIS og andre temaer.
Vi lyser fred over hennes minne
Rolf og Willy
Webansvarlig: John Ludvigsen
Epost: [email protected]
Kildereg Koordinator: Rune Helland
Epost: [email protected]
Gravminne koordinator: John Ludvigsen
Epost: [email protected]
DIZ-04-2013, SIDE: 30
DIS-Vestfold ble stiftet 2. mars 1995, og er et
lokallag av DIS-Norge, Slekt og Data.
http://vf.disnorge.no
DIS-Norges leder
Hvorfor skal vi møtes, hvorfor skal vi skape flere lokallag?
Jeg har et inntrykk av at tidligere
var slektsforskning en hobby som
fint kunne utføres ved et eller annet
skrivebord sammen med noen bøker og med besøk på et arkiv innimellom. Med andre ord var det slektsforskeren selv som holdt på med sitt
og så ikke særlig mange behov for
å organisere seg eller snakke med
andre enn kanskje dem som kunne
hjelpe med å finne mer interessant
arkivmateriale.
Naturligvis ble det noen intervjuer
med slekt for å få nedtegnet muntlig
informasjon, men ellers var dette en
relativt ensom hobby.
Vi har holdt i hevd tradisjonen med
å snakke med slekta, og fremhever
at dette i stor grad er den viktigste
kilden, og den man må ta vare på
først. Det er bare du, og din interesse
som sørger for at familiehistorier og
annen informasjon om tidligere slektsledd blir tatt vare på.
Noen skriver sine dagbøker, men
ellers er det få som greier å samle
historien om hverdagsmennesket.
All muntlig informasjon dør ut med
den som har kunnskapen, hvis den
ikke blir nedtegnet. Alternativt at
den blir forstått og husket av nye
generasjoner. Men dette med å sitte
ved peisen og fortelle, det tror jeg
er en utdødd ferdighet. Vi må ta i
bruk andre metoder hvis vi mener at
muntlig tradisjon skal overleve.
Det moderne mennesket er for travelt til å ta disse pustene i bakken –
dessverre.
Rammene for slektsforsking endrer
seg, men også mulighetene er andre
enn for tidligere generasjoner.
I DIS har vi fått flere brukergrupper
som vegleder nettopp på dette området.
Her deles kunnskap, men det er også
en sosial møteplass der vi med
slektsforskerhobbyen snakker med
andre som også er bitt av basillen.
Alle slektsforskere stanger «hue i
veggen» på et tidspunkt.
Ofte kan det være en hjelp bare å få
snakket med andre om problemet,
sette ord på hva som er uløst eller
kanskje feil. Og ikke minst at andre
stiller alle spørsmål, både de opplagte og de mer avanserte.
Kanskje nettopp det ene spørsmålet
gir stafettpinnen til en ny måte å angripe problemet på, fordi du innser
at det har du faktisk ikke prøvd.
Torill Johnsen
Leder DIS-Norge
Vanlige møter med foredrag gir ikke
så mye rom for slike ting, men andre aktiviteter som tilrettelegger for
samhandling mellom mennesker i
mindre grupper gjør det.
Lokallag i DIS-Norge som vi etter
hvert har fått ganske mange av, de
er ideelle steder for samhandling.
De fins i nærheten av der du bor,
de har mange samlinger som er der
for å bistå den enkelte og de er ikke
større forsamlinger enn at de fleste
er trygge, og føler at de kan delta
aktivt.
Jeg er sterk tilhenger av at vi får oss
flere slike møteplasser. Det vil være
med på å framme min overbevisning
om at slektsforsking er gøy.
At vi er romslige og hjelpende individer – vi slektsforskere. At vi kan
mye og ikke minst, at vi vil dele dette
med andre.
Men dagens slektsforskere er ikke
isolerte på sin egen tue, de ser behov for, og verdien av samhandling
med frender.
Det kan være nyttig å lære mer, høre
på foredrag eller delta på kurs. Det
er i hvert fall nyttig å organisere
samlingen sin med hjelp av et slektsprogram.
Og da er det mange som trenger
hjelp for å få alle opplysninger på
rett plass.
DIZ-04-2013, SIDE: 31
Møtedatoer for DIS-Vestfold.
DIS-Vestfold, 17. oktober 2013, klokka 18:30
Tittel: Medlemsmøte DIS-Vestfold
Sted: Stokke Bygdetun
Lov og rett på Internett for slektsforskere
ved Tone Moseid.
Hva er lov, og hva er ikke lov, når det gjelder publisering
på nettet? Opphavsretten byr på både hindringer og muligheter, og det viktigste er å ha en viss kunnskap om det
mest grunnleggende.
Her får du en kort innføring i det som er mest relevant for
en slektsforsker, og det blir mulighet til å stille spørsmål.
DIS-Sande, 23. oktober 2013, klokka 18:30
Tittel: DIS-Sande. Oktober møte
Sted: Sandetun. Revåveien 34. Sande
Lars Løberg kommer til DIS-Sande for å holde foredrag om
Husmannsvesenet på 1600-, 1700-og 1800-tallet.
Slektsforskerdagen 26. oktober 2013,
DIS-Sande, Sted: Kommunelokalet
DIS-Sandefjord, Sted: Sandefjord bibliotek
DIS-Larvik, Sted: Larvik bibliotek
DIS-Tønsberg, Sted Tønsberg og Nøtterøy bibliotek
DIS-Vestfold, 29. oktober 2013, klokka 18:30
Tittel: Brukermøte Legacy, DIS-Vestfold
Sted: Holmestrand bibliotek, Langgt 28, Holmestrand
DIS-Vestfold, 30. oktober 2013, klokka 18:30
Tittel: Grunnkurs i Slektsforsking. Del 1 av 3.
Sted: Sandetun, Sande, Vestfold
DIS-Sandefjord, 4. november 2013, klokka 18:30
Tittel: DIS-Sandefjord møte
Sted: Ranvik Ungdomsskole, Sandefjord
DIS-Larvik, 5. november 2013, klokka 18:00
Tittel: DIS-Larvik. Medlemsmøte
Sted: Langestrand eldresenter, Kirkegata 17. Larvik
DIS-Vestfold, 6. november 2013, klokka 18:30
Tittel: Grunnkurs i Slektsforsking. Del 2 av 3.
Sted: Sandetun, Sande, Vestfold
DIS-Vestfold, 6. november 2013, klokka 18:00
Tittel: Møte i BK-gruppen.
Sted: Nauen
DIS-Tønsberg, 7. november 2013, klokka 18:00
Tittel: DIS-Tønsberg
Sted: Tønsberg Bibliotek. Storgaten 16 3126 Tønsberg
ISSN 1894-0684