Transcript Paul Hjelmervik, forteller om jobben sin

:JOBBEN MIN
Avdelingsleder i Jobb1 på Bymisjonssenteret i Stavanger,
Paul Hjelmervik,
forteller om jobben sin
– Rus er et gjennomgående menneskelig anliggende. Det er ikke bare en kjemisk problemstilling du blir
kvitt den dagen du slutter å ruse deg. Du blir fysisk og psykisk syk, og det har sosiale og økonomiske
ringvirkninger, sier avdelingslederen.
Fortalt til: Kristin Høiland
Foto: Signe Christine Urdal
D
e fleste tenker gjerne at før du
får jobbe, så skal du ha alt i
livet på plass. Du kan ikke ha
et rusproblem, være syk eller
husløs, og aller helst skal du
ha en utdannelse.
Jeg ble ansatt i Bymisjonen som
prosjektleder i 2006, da det ble utlyst
fattigdomsmidler fra staten til å skape et
arbeidsmarkedstilbud for rusavhengige
i Stavanger. I den forbindelse ble
sysselsettingstilbudet Jobb1 satt i gang. I
løpet av få måneder så vi at vi trengte flere
arbeidsplasser. Vi fant ut at folk kan jobbe,
selv om de ikke har alt på stell i livet, så
disse arbeidsplassene er for dem.
I dag har vi mellom 130 og 140 registrerte
arbeidstakere, og som regel blir de tolv
plassene vi har to dager i uka, fylt opp.
Dagen starter alltid med frokost før fire
timers jobbing. Vi har en avtale med
kommunen om at de kan plukke søppel
i sentrumsnære områder. Prosjektet
fungerer kjempebra. Flere og flere
registrerer seg hos oss.
På bakgrunn av suksessen begynte
vi i 2008 å planlegge Gatemagasinet
ASFALT. Etter at det var klart at det
skulle lages et magasin, spredte vi nyheten
gjennom arbeidsmiljøet i Jobb 1 og via
jungeltelegrafen, og slik fikk vi selgere. Per
i dag har Stavanger 150 magasinselgere.
I Rogaland er tallet rundt 250. Min
16
nr 2 2011
daglige jobb er å administrere Jobb 1 og
salgskontoret i samarbeid med en kollega.
Det er alltid rapporter som skal skrives,
samt at all arbeidsaktivitet registreres
for å dokumentere behovet for lavterskel
arbeidsmarkedstilbud i Stavanger. I
tillegg sørges det for at det er hentet
nok magasiner, og at vi har frivillige på
salgslokalet. I 11-tiden går kollegaen min og
jeg til salgslokalet for å møte selgerne som
skal hente magasiner og velge salgssted.
Det er veldig sosialt i salgslokalet, med
kaffe på kanna og noe å bite i. Ofte
lages det så mye vafler at det dugger på
vinduene, sånn at man verken kan se inn
eller ut. Daglig har vi folk innom som ikke
skal selge, men som bruker lokalet som
en sosial plass. Jeg liker godt når det er
folksomt, mye lyd og masse som skjer, for
eksempel krangling. Ikke fordi krangling i
seg selv er morsomt, men fordi det er godt
å se et engasjement. Det er ingenting folk
blir mer engasjerte av enn når noen har
gjort noe galt. Da er det lynsjestemning
og veiledning på høyt nivå, og midt oppi
dette skal vi koordinere. Et eksempel er
hvis noen bryter reglene som gjelder for
selgerne. De verner om arbeidsplassen
sin, og er veldig glad i den. Ingen vil at
noen skal ødelegge for andre. Men her
skjer også problemløsning, solskinnsprat,
trøsting og skryting. Selgerne kjenner oss
godt, og vet i stor grad hvor grensene går.
Det er flott å se at folk som du har
sett langt nede, endrer seg, beveger
seg framover og etter hvert forsvinner
fra arbeidstilbudene. De kommer seg
videre i annet arbeid, med studier eller
er i behandling. Jeg tror mennesket har
en iboende styrke til å kunne vinne
slike kamper, uansett hvor sørgelig
utgangspunktet er. De som etter hvert
lukker dørene skikkelig, og bryter all
kontakt med rusmiljøet, er veldig modige,
synes jeg. Men det er vondt å se at noen
også går i en evigvarende nedadgående
spiral, hvor de blir sykere og sykere.
Rus er et gjennomgående menneskelig
anliggende. Det er ikke en kjemisk
problemstilling du blir kvitt den dagen du
slutter å ruse deg. Du blir fysisk og psykisk
syk, og det har sosiale og økonomiske
ringvirkninger. Rusen er ødeleggende for
deg som helt menneske. Alle mennesker
består i tillegg til kjøtt og blod av historier
og erfaringer. Har du ikke nye historier
og erfaringer å skilte med når du kommer
fra rusbehandling, blir du hjelpeløs.
Å fungere i sosiale settinger, mestre
en jobb og ha erfart et godt og trygt
behandlingssystem underveis og etterpå,
er viktig. Det menneskelige aspektet ved å
ha et rusproblem, må ikke undertrykkes.
Mennesker må møtes som fullstendige
mennesker. Og rusbehandling er i stor
grad en kulturkamp.
Jeg jobbet tidligere i et behandlingskollektiv. Min sønn vokste opp der de
første leveårene. En dag kom en tung
heroinist inn som ny beboer, og var litt
stresset. Da tok den lille treåringen ham
i hånden og sa: “Kom, så skal vi se på
hundegården. Og du trenger ikke å være
redd, for jeg skal passe på deg”. Dét var
sosialarbeid og miljøterapi på høyt plan. :
“De som etter hvert lukker
dørene skikkelig, og bryter all
kontakt med rusmiljøet, er
veldig modige, synes jeg.”
nr 2 2011
17