Transcript Last ned - Fossumkollektivet

2
Stiftelsen Fossumkollektivet
tekst: Ulf Bragvin foto: Tom
4
Fossumkollektivet fyller 30 år
Fossumkollektivet er et bo- og behandlingstilbud for unge i
alderen 15 til 30 år med skadelig bruk av rusmidler, rusavhengighet og samtidig rusproblemer og psykiske lidelser.
Innhold
Litt om oppstarten og fram til i dag for den vitale 30-åringen
Redasjonen:
Redaktør: Ulf Bragvin
Vi tok inn de første ungdommene i 1983, og feirer derfor
vårt 30-års jubileum i år.
Grafisk form:
Tom i sammarbeid med
Andrea og Merethe Elvira
Våre sju avdelinger har til sammen ca. 70 plasser, hvorav
halvparten er kjønnsspesifikke behandlingstilbud. Vi har
avtaler både med den spesialiserte helsetjenesten og det
statlige barnevernet. Litt over halvparten av ungdommene
er nå plassert etter helselovgivningen.
Illustrasjoner:
Merethe Elvira,
Tom og Andrea
Tre behandlingsavdelinger, samt en skoleavdeling ligger i Østfold. To avdelinger er lokalisert i Akershus og
to i Hedmark. Plasseringene skjer etter hjemlene i barneverntjenestelovens §§ 4-24, 2. ledd og 4-26, og lov
om spesialisthelsetjenesten § 2-1a, pkt 5 jfr. helse- og
omsorgstjenesteloven §§ 10-2 og 10-4.
Foto:
Tom og Andrea
Trykk:
Østfold Trykkerier AS
Postadresse:
Stiftelsen Fossumkollektivet
Postboks 173
1804 Spydeberg
Vi tar også inn ungdommer som gjennomfører soning
etter bestemmelsene i lov om straffegjennomføring § 12.
Tlf: 69 83 31 00
Kollektivbehandlingen er basert på medleverskap,
der de voksne ansatte og ungdommene bor og lever
sammen. Dette bofellesskapet gir ungdommene en
stabil voksenkontakt, og skaper forutsigbarhet og
trygghet som er et godt utgangspunkt for en nødvendig
relasjonsbygging. Fossumkollektivet har avtaler med de
regionale helseforetakene, med NAV pasient- formidling
e-post:
[email protected]
Nettsted:
www.fossumkollektivet.no
og med Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.
Redaksjonen
Ulf Bragvin
Merethe E. Onstad
Redaksjonen ønsker å rette en stor takk til
alle som bidrar til Fossekallen. Uten deres
engasjement, hadde ikke bladet vært det
du sitter med i hånden i dag.
Til dere som ikke fikk bidratt denne gangen, er neste mulighet like rundt hjørnet.
Redaksjonen setter stor pris på alle tilbakemeldinger og innlegg.
Det er dere som gjør det mulig!
Tom B. Jacobsen
Andrea Gjervik
God sommer!
S. 4-6:
Fossumkollektivet 30 år
S. 7:
Metoder
S. 8-9:
ACT
S. 10:
Hovden S. 11:
8 på en benk
S. 12-13:
Inge og Har ald
S. 14-15:
Jørn og K ari
S. 16-17:
Siv og Sissel
S. 18-19:
Anne-Lie og Svein
S. 20-21:
Gule sider
S. 22-23:
6. og 7. trinn
S. 24-25:
En reise...
S. 26:
Dikt
S. 27:
Balansekunst
S. 28-29:
Psykiatriens vei
S. 30-31:
Fr a bestevenn til fiende
S. 32-34:
Mine tre første trinn
S. 35:
Hvilken betydning...
S. 36-37:
Hei, det er meg
S. 38-39:
En temper aturmåling
I
nitiativet til etableringen av Fossumkollektivet kom fra Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri (SSBU) som sto
sentralt i arbeidet med unge rusmisbrukere tidlig på 80-tallet. Det var enighet blant fagfolk om at behandlingstilbudet som
da eksisterte ga få positive resultater, og man kikket over grensen til Sverige der det hadde vokst fram behandlingskollektiver.
Hasselakollektivet som var startet på grasrotnivå, var framtredende i samfunnsdebatten og i media siden de måtte kjempe
mot de etablerte fagmiljøene i Sverige. Resultatene de kunne
vise til vekket så stor interesse hos de ansatte i SSBU at man
valgte å prøve ut denne behandlingsmodellen i Norge. Det som
skapte mest debatt var de svenske kollektivenes syn på bruk av
tvang i behandlingen. Deres behandlingsfilosofi var ideologisk
forankret og hadde sterke røtter i arbeiderbevegelsens ruspolitiske ideologi hvor man så det slik at rus fordervet arbeiderklassen
og førte til at arbeiderne ble passive i stedet for å kjempe for
ser og erstatter dem med plasser for intensiv korttidsbehandling. Også innenfor barnevernet er det en tendens som går mot
kortere behandlingstid. De som betaler for behandlingen ønsker
kvikke, kjappe løsninger hvor kostnadsperspektivet veier tungt
når anbudene vurderes.
det seg imidlertid innenfor kollektivbevegelsen en kritikk mot Hasselakollektivets
udemokratiske modell. I 1983 trakk derfor et 20-talls kollektiver seg ut og startet
en egen gruppe. Fossumkollektivet var en
av disse. Gruppen ble imidlertid oppløst i
1993 på grunn av uenighet om innføring
av 12-trinnsmodellen. Vi var ett av de kollektivene som da valgte å ta i bruk denne
behandlingsmodellen.
sine rettigheter. De bygget også sine argumenter rundt arbeiderklassens rettferdighetsideal; ”gjør din plikt, krev din rett”. En
ruset arbeider kunne ikke gjøre sin plikt, og hadde derfor heller
ikke noen rettigheter å kreve.
Psykiater Nils Bejerot som også var forsker, sto sentralt i den
svenske kollektivbevegelsen og hadde en sterk innflytelse over
utformingen av behandlingen da Fossumkollektivet ble etablert.
Etter hans syn er stoffmisbruk en innlært atferd hvor stoffenes
kjemiske virkning fungerer som en belønning for misbrukeren.
Dette fører til at misbruket øker, og at dette på et tidspunkt blir
sterkere enn den frie viljen. Ut fra dette så han det som en selvmotsigelse at en stoffmisbruker ville klare å slutte av egen vilje.
Hans hovedbudskap ble derfor at mennesker tar ansvar når de
får ansvar – og at det gode individet bygges i en vekselvirkning
mellom kollektiv og individ. På begynnelsen av 80-tallet reiste
Vridningen mot kortere behandlingstid er en utfordring for oss
som har dype røtter i kollektivbevegelsen. Vi ønsker å se og behandle ungdommene som ”hele individer”, og utstyre dem med
tilstrekkelig ballast til at de kan klare å holde skuta på rett kjøl
når de reiser fra oss. Ballasten handler om sosiale ferdigheter
slik at de kan bygge gode relasjoner til mennesker rundt seg,
evne til å håndtere stress og motgang uten å falle tilbake til rusmiddelbruk, påfyll av allmenne basiskunnskaper etter manglende skolegang, osv. Etter vårt syn går utviklingen med hensyn til
behandlingstid i gal retning. Vi vet at gode og trygge relasjoner
over tid mellom ungdommene og de voksne er en av de viktigste
forutsetningene for å lykkes i behandlingen. Nå forutsettes det
at oppfølgingen i overgangen til et selvstendig liv i stor grad skal
skje ute i kommunene, og vår erfaring er at den hjelpen som
ungdommene får ofte er svært mangelfull.
I 1990 etablerte vi et systematisk familiearbeid som stadig videreutvikles. Vi har
også tatt inn over oss ny kunnskap om
hva som virker i behandlingen av ungdommer med omfattende og sammensatte problemer. Dette har ført til innføring
av psykoedukative og sosialpedagogiske
metoder, og i de senere år metoder som
kognitiv terapi, mentaliseringsbasert terapi og Motiverende Intervju. De siste par år
har vi også på en avdeling innført trening i
oppmerksomhet og avspenning gjennom
”Mindfulness”. Dette vil vi videreutvikle
gjennom utprøving av en metode som
kalles ACT. Metoden fokuserer på å trene på å akseptere de tankene som man
har, samtidig som man bevisstgjør seg på
hvilke verdier i en selv som ligger til grunn
for de valg man gjør. De nye metodetilnærmingene presenteres i dette jubileumsnummeret.
En annen trend er at behandlingstilbudet spesialiseres opp mot
definerte målgrupper. Det kommer stadig ny kunnskap om hva
som er virksomme behandlingsmetoder for behandling av sammensatte problemer. ROP-lidelser (kombinasjon av rus og psykiske lidelser) har fått mye oppmerksomhet de siste årene. Vi startet
vår avdeling Solvold allerede i 2001 ut fra den erkjennelse at de
med samtidig rus og psykisk lidelse hadde behov for et spesialisert tilbud. Daværende faglig leder Terje Turøy skrev i Fossekallen
i 2001 at; ”Dette har alltid vært en utfordring for oss, og ikke
alle har hatt godt av å bli plassert i store grupper med konfronterende pedagogikk. Noen har blitt sjukere.” Han skriver også at
det er spennende om dette blir en fullstendig kulturkollisjon eller
en samarbeidsform som kan fungere. I dag er vi blitt enda mer
bevisste på at et behandlingsopplegg som fungerer godt overfor
en ungdom – ikke nødvendigvis passer for en annen. Terapien
må derfor bygge på en god kartlegging og deretter rettes inn
mot de spesielle behov og problemer som den enkelte ungdom
har. De metodene som jeg nevnte innledningsvis går igjen i ulike
former på avdelingene våre, men behandlingsprogrammene varierer ut fra hvilken målgruppe avdelingen tar inn. Avdelingene
for de yngste og mest umodne ungdommene har for eksempel
et større innslag av sosialpedagogisk tilnærming i behandlingen enn de avdelingene som tar inn eldre ungdommer og driver intensiv korttidsbehandling eller behandling av ungdommer
med mer alvorlige psykiske problemer. Både de spesialiserte
ROP-avdelingene og de som driver intensivbehandling er i dag
kjønnsspesifikke. Det spesielle for de nye intensivavdelingene er
at gruppeterapeutiske samtaler har fått en mye større plass i behandlingen enn det som vi har hatt tidligere på andre avdelinger.
Utviklingen innenfor rusbehandling har
gått i en retning hvor rusavhengighet mer
og mer blir definert som et medisinsk problem – og hvor de rusavhengige får status
som pasienter. Det er ikke tvil om at rusavhengige ofte har flere psykiske og somatiske lidelser enn folk flest, men de har
i tillegg et behov for hjelp til å strukturere
livene sine og til å trene på ferdigheter
som er avgjørende for at de skal kunne
lykkes i samhandling med andre. Slik trening handler om å ta kontroll over tanker og handlinger, samtidig som følelsene
sakte men sikkert justerer seg i forhold til
det som skjer av endringer. En slik prosess
tar tid og får naturlig nok mindre plass i
behandlingen etter hvert som helseforetakene kutter ned på antall langtidsplas-
14
Inge Kjølsø:
Harald Ruiz:
Hvor lenge har du arbeidet på
FK: Startet på Fossumkollektivet i juli 2000
Hobby: Hobbysnekring på
fritiden.
Musikk: Altspisende/spillende, veldig mye country – Johnny Cash
Siste leste bok: Senor Peregrino, Cecilia Samartin
Hvor lenge har du arbeidet på
FK: 18 år
Hobby: Alt av sykkel, tråsykler, motorsykkel, offroad,
Road racing, snowboard, ski,
hockey
Musikk: Tool, Dimmu Borgir
Siste leste bok: Holder på med
”den neste er den beste”, av
Ketil Aamot
Siste sette film: War horse
Siste sette film: ”Dag” på dvd
Hvorfor søkte du arbeid på FK?
Det startet på siste året av barnevernsstudiet, da vi skulle besøke ulike alternative
arbeidsplasser. En av lærerne på studiet
kjente til Terje Turøy som på det tidspunktet
var daglig leder for Fossumkollektivet. Jeg
kontaktet Terje og spurte om jeg kunne
komme på dagsbesøk, noe jeg fikk lov til
det sammen med 8 andre. En av de i kullet
ble ansatt i Fossumkollektivet, og to år
etterpå søkte jeg stilling og fikk det. Jeg
bodde da i Trønderlag og tok et prøveår for
å se hvordan det fungerte. Det prøveåret
ble straks til 13 år.
Hvordan vil du beskrive deg selv i møte
med ungdommene?
Tror jeg er både kreativ og leken, og er alltid
tilstede. Er vel en tydelig grensesetter også.
Hva har vært dine største utfordringer
i FK?
Det er faktisk de store endringene.
Endringene som har ført kollektivet mot
institusjon. Den kollektive ånden og tankegangen, forsvinner mer og mer. Dette har
på mange måter vært vanskelig for meg å
forholde meg til og akseptere.
Vi gikk fra bassengdykk på Stovner til å
dykke ute i havet. Det å få være med på
den reisen sammen med ungdommene, fra
å ha panikk i bassenget til å dykke på 25 m
i havet. Kameratskap, det å være ”buddies”.
Vi er aldri så avhengig av hverandre som
når vi dykker.
Hva er det fineste du har vært med på i FK?
Det må vel være når ungdommer som har skrevet seg ut uten å
fullføre behandlingen tar kontakt etter en tid og har orden på
livet sitt. Jeg har tenkt at det kommer til å gå rett på trynet for
noen, men så motbeviser de det.
Hvordan var arbeidsvilkårene for deg når du ble ansatt?
Det var 4 uker på og 2 uker fri. I løpet av de 4 ukene som vi var
på jobb, hadde vi ett fridøgn i uka.
Hva betyr et kollektiv for deg?
Det er fellesskapet, og at det i utgangspunktet ikke er noen forskjell
på vokse og ungdommer. Det er så likt som overhodet mulig, vi
jobber og lever sammen, og vi hjelper hverandre. Ungdommene
er jo her for å få hjelp, og de voksene er hjelperne.
Siden 2006 har jeg jobbet som vaktmester. Jeg byttet stilling på
grunn av familiesituasjonen da kona mi døde. Jeg trengte å følge
opp datteren min.
Hvorfor søkte du arbeid på FK?
Hadde lyst til å jobbe med ungdom samtidig som jeg kunne
gjøre ting jeg likte, som ski og klatring. Være i aktivitet med
ungdommer. Visste ikke hva Fossumkollektivet var, men kjente
ungdommer som hadde vært her. De første ungdommene som
kom til Fossum var like gammel som meg, jeg ble kjent med dem
på videregåendeskole i Askim.
Hvordan vil du beskrive deg selv i møte med ungdommene?
Jeg tror jeg har mye humor. Jeg kan veksle mellom alvor og humor,
og jeg er tydelig. Jeg er ikke redd for å vise hvem jeg er.
Hva har vært dine største utfordringer i FK?
Det å komme inn som ny leder på Rud og Gården når det var
mye å ta tak i. Å bli leder på en avdeling som sleit, som under
oppstarten av Rud.
Hva er det fineste du har vært med på i FK?
Det var når tre ungdommer fullførte og fikk dykkerlappen sammen
med meg og en kollega. Vi hadde de siste dykketurene på Runde
utenfor Ålesund, og vi dykket på Rundeskatten på Akerendam.
Hvordan var arbeidsvilkårene for deg
når du ble ansatt?
Medlever 211 døgn i året. 4-5 uker på jobb,
og 2 uker fri.
Hva betyr et kollektiv for deg?
Medleverskapet og samholdet. Grupper
som deler styrke og erfaringer. Kollektiv
er der ungdommer får utvikle seg i den
takta som de går, og det er et problem at
det blir kortere og kortere behandlingstid.
Ungdommene tvinges i en takt som det
politiske systemet skulle ønske var raskere,
og det blir nesten å lære noen å sykle som
ikke har lært seg å gå enda.
Harald begynte som medlever på Gården
fra 1995, i 2001 tok han over som leder
på den da nye avdelingen Rud, og i dag er
han avdelingsleder på Gården.
tekst: Andrea illustrasjon: Merethe
En kan reise hvor en vil, men aldri fra
seg selv
Det var på tide å gå inn for landing etter en lang og turbulent reise. På flere ulike
måter har jeg de senere årene satt kursen så langt vekk fra meg selv at det omtrent
kun har vært stjerner i sikte
-og flere ganger har dette blitt en hårfin
balanse mellom liv og død. Med meg selv i
forsetet helt uten kontroll og troen på noe
godt, er det ingen selvfølge at jeg sitter her
i dag. Noen ansvalig eller aktsom “sjåfør”
har jeg aldri vært, og evnen til å stoppe
mens leken er god har absolutt ikke vært
nærliggende.
Uten selvrespekt, takknemlighet for livet
og kjærlighet til andre mennesker, har denne reisen fra meg selv vært et sjansespill.
Heldigvis har jeg hatt oddsen på min side
under disse kræsjlandingene, selv om jeg
ikke har operert med noen slags form
for sikkerhetsmargin. Er dette bare
tilfeldigheter, eller er det “noe” som
prøver å fortelle meg at livet har mer å
by på enn rus, smerte og kynisme? Jeg
har ingen fasit, men jeg velger å tro at
det finnes en annen mening med livet
enn denne evige flukten fra min egen
skygge, som alltid vil ta meg igjen, og
til slutt føre meg ned i grava.
åpne døra inn til følelsene mine og tillot
meg selv å kjenne på dem. Jeg hadde ingen aning om hvordan jeg skulle håndtere
disse såkalte følelsene, jeg visste jo knapt
hva det var for noe. Jeg lærte meg fort å
ta imot rådene jeg fikk fra de som hadde
gått før meg, de hadde jo tross alt vært der
selv og visste hva jeg gikk igjennom. Jeg
hadde ikke annet valg enn å stole på dem
og gjøre som jeg ble tilsagt.
Disse rådene var som regel ikke ting jeg
hadde så fryktelig lyst til å gjøre, tvert om
var det veldig ofte ting jeg var sinnssykt
redd for å gjøre eller ikke trodde jeg kunne
gjøre. Men jeg ville jo få det bedre med
meg selv, og da måtte jeg være villig til å
legge noe i potten.
Jeg oppdaget da hvor viktig det er for meg
å stille meg selv utenfor min egen komfortsone, gå i mot frykten og skammen, og gjøre ting jeg egentlig ikke vil gjøre, men som
er bra for meg. Det ironiske med det hele,
er at så lenge jeg velger å underkaste meg
frykten og skammen, og lar det holde meg
inni det trygge fengslet sitt, så bare vokser
det og tar større plass. Det har makta over
meg, og jeg kommer meg ingen vei.
Den dagen jeg våger å gå i mot dette, trosser frykten og hever meg over
skammen som forteller meg at jeg aldri
er bra nok, så forminskes det og blir
svakere. Uten frykt finnes det ikke mot.
Jeg kan ikke være modig uten å ha
vært redd først.
Først når jeg har trosset dette, har jeg
vist mot. Dette har jeg erfart gang på
gang, og jeg kjenner at jeg vokser på
det. For hver gang jeg gjør handlinger
jeg er stolt av og som gjør meg godt,
så øker selvrespekten min litt etter litt,
og derav selvfølelsen også.
Selv om jeg på mange måter hadde
riktig innstilling og et ønske om å bli
rusfri da jeg kom på Gården i mai
2011, ble det ikke helt som jeg hadde
tenkt meg. Jeg møtte meg selv i døra,
og følelsene stod i kø og banket på,
på en venteliste like lang som herfra
til månen og tilbake igjen.
Dette er en av ledetrådene jeg har funnet på min vei i tilfriskning.
Og der startet en ny reise. Denne veien
har også vært lang, og på ingen måte
feilfri. Det har gått opp og ned, fram
og tilbake, jeg har vært ut og inn.
Mitt ordentlige vendepunkt var på
Korpberget hvor de banket NAs tolvtrinnsprogram inn i skallen min. Det
var i disse omgivelsene jeg våget å
tekst: Finn foto: Tom
Første halvår 2013
Faglig
Det er store faglige utfordringer knyttet til behandling av unge
mennesker med ruslidelse / skadelig rusmiddelbruk. Fossumkollektivet har en krevende og sårbar målgruppe med til dels traumatiserte
og relasjonsskadde ungdommer, og mange av dem ønsker ikke å
bli rusfri. Det drives mye bra behandling i avdelingene, og den har
blitt mer individuelt tilpasset den enkelte ungdoms behov! Summa
summarum har vi mye fagkompetanse og engasjement i stiftelsen.
Vi implementerer de ”nye” metodene (MI, Mentalisering og Kognitiv terapi). En forutsetning for å lykkes i dette arbeidet er bruk
av faglige begreper innenfor metodene utvikles. Vi skal balansere
regelstyring/struktur med godt klinisk skjønn, på samme måte
som vi tilstreber en optimal kombinasjon av gruppebehandling
og individuell tilpasning.
STATUSRAPPORT
Jubileum
Stiftelsen Fossumkollektivet fyller år i 2013! Det er 30 år siden vi
fikk inn de seks første ungdommene på Gården. Det startet på
Fossum Vestre i Spydeberg, en gård som var eid av Oslo kommune.
De ansatte / voksne bodde sammen med ungdommene og var
på jobb nesten 300 døgn i året. Og behandlingen varte gjerne i
to-tre år. Siden den gangen har det skjedd svært mye i rusfeltet,
og det har skjedd mye i Fossumkollektivet.
I dag stiller Fossumkollektivet etter min oppfatning sterkere enn
noen gang: Vi har mer enn 100 engasjerte og kompetente medarbeidere, vi benytter gjennomprøvde (erfarings- og evidensbaserte)
metoder i behandlingen og har lang erfaring med ungdom som
sliter med rus. Vi har dessuten en velfungerende organisasjon,
funksjonelle bo- og arbeidsforhold og gode avtaler med våre
oppdragsgivere. Definisjonen av kollektiv og medleverskap har
endret seg med tiden, men den grunnleggende ideologien er i
stor grad den samme som for 30 år siden.
I tillegg har vi inngått avtale med enda et familiehjem/besøkshjem. Arbeidsklimaundersøkelsene våre viser at de fleste voksne
i kollektivet godt fornøyd med sitt ansettelsesforhold . Mange
uttrykker at de trives i jobben, får realisert seg selv og får bygd
opp egen kompetanse.
Sykefraværet i stiftelsen er høyere enn ønskelig. Det bidrar til
mindre stabilitet og koster mye penger.
Stiftelsen bruker mye ressurser på kompetansehevende tiltak og tilrettelegging av rutiner og retningslinjer som støtte for arbeidet med ungdommene i avdelingene. Utviklingen av de nye Intranettsidene er et eksempel på dette.
Det er et kontinuerlig behov for faglig oppdatering, samtidig som
det kan være utfordrende for avdelingene å sette av tilstrekkelig
tid til dette. Jeg forventer at de nye metodene vil være fullt implementert i løpet av 1-2 år.
Økonomisk
2013 ligger an til å bli et godt år økonomisk takket være bra belegg. Godt inntaksarbeid og god behandling i avdelingene, samt
viktige avtaleinngåelser, utgjør årsakene til det høye belegget.
2013 er også et aktivt år på investeringssiden:
Vi har kjøpt tre hus i Frogn til Primæren, vi bygger på Hvithuset på
Gården, vi har så langt kjøpt to nye biler, og vi vurderer bygging på
Solvold og utvidelse av skolestua. Dette lar seg gjøre takket være
god soliditet i utgangspunktet og bra inntjening gjennom året.
Vi har søkt Extrastiftelsen om midler til et utviklingsprosjekt med
følgende tema: Prøve ut / evaluere om innføring av mentaliseringsbasert terapi vil ha en positiv effekt på behandlingsresultatet,
særlig for de ungdommene som sliter med tilknytningsproblemer.
Annet
Når vi overtar nye eiendommer, mottar vi gjerne protester fra
bekymrede. Så langt har vertskommunene gitt oss medhold og
ikke gitt etter for press fra omgivelsene.
En av styrkene til Fossumkollektivet er at vi nå kan tilby et mangfold
av behandlingstilbud til de unge rusmiddelbrukerne. Dette gir en
fleksibilitet og mulighet for individuell tilpasning som få andre
institusjoner eller kollektiv kan tilby.
Stiftelsen har også i vinter/vår brukt tid og energi på finansiering
av skoledriften, tilsyn fra Fylkesmannen og fra Arbeidstilsynet,
nye rapporteringskrav, anbud og avtaleinngåelser, ansettelser,
påvirkning av rammebetingelser, sosialpolitisk arbeid, Vi har gjennomført en vellykket vinteraktivitetsuke og er nå i full gang med
teaterforberedelser.
Vi har en del drop out (behandlingsavbrudd), rusing og rømming,
men trolig ikke mer enn det vi kan forvente.
en ”temperaturmåling” juni 2013
det på ”korttidsavdelingen” Primæren, som i disse dager klargjøres for kvinner og flere menn. Målgruppa er utvidet til å omfatte
unge mennesker inntil 30 år.
Kort sagt et begivenhetsrikt halvår!
Organisatorisk
Den organisasjonsplanen vi har i dag fungerer bra! Systemforståelsen har blitt bedre, og vi har avklart hvilke typer beslutninger
som tas hvor. Ledergruppa har vært svært stabil de siste årene,
og der er det samlet sett mye ledererfaring og annen tverrfaglig
kompetanse.
Stiftelsen ønsker å beholde en stor grad av autonomi i de enkelte
avdelinger, samtidig som det skal være en felles ”grunnmur” for
arbeidet i avdelingene. Det samme gjelder for vårt utmerkede
krim- og familiearbeid.
I tider hvor flere institusjoner mister plasser og er truet av nedleggelse, så ekspanderer Fossumkollektivet. Denne gangen skjer
Gratulerer!
Vi skal markere jubileet i 2013. Vi kan som ansatte være stolte av
det arbeidet som utføres av alle som er knyttet til Fossumkollektivet,
samtidig som vi beholder ydmykheten og respekten for at behandling av vanskeligstilte ungdommer kontinuerlig videreutvikles.
Vi skal bli enda bedre i dette krevende og svært viktige arbeidet!
Hilsen Finn
tekst: Ulf Bragvin foto: Tom
4
Fossumkollektivet fyller 30 år
Litt om oppstarten og fram til i dag for den vitale 30-åringen
I
nitiativet til etableringen av Fossumkollektivet kom fra Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri (SSBU) som sto
sentralt i arbeidet med unge rusmisbrukere tidlig på 80-tallet. Det var enighet blant fagfolk om at behandlingstilbudet som
da eksisterte ga få positive resultater, og man kikket over grensen til Sverige der det hadde vokst fram behandlingskollektiver.
Hasselakollektivet som var startet på grasrotnivå, var framtredende i samfunnsdebatten og i media siden de måtte kjempe
mot de etablerte fagmiljøene i Sverige. Resultatene de kunne
vise til vekket så stor interesse hos de ansatte i SSBU at man
valgte å prøve ut denne behandlingsmodellen i Norge. Det som
skapte mest debatt var de svenske kollektivenes syn på bruk av
tvang i behandlingen. Deres behandlingsfilosofi var ideologisk
forankret og hadde sterke røtter i arbeiderbevegelsens ruspolitiske ideologi hvor man så det slik at rus fordervet arbeiderklassen
og førte til at arbeiderne ble passive i stedet for å kjempe for
sine rettigheter. De bygget også sine argumenter rundt arbeiderklassens rettferdighetsideal; ”gjør din plikt, krev din rett”. En
ruset arbeider kunne ikke gjøre sin plikt, og hadde derfor heller
ikke noen rettigheter å kreve.
Psykiater Nils Bejerot som også var forsker, sto sentralt i den
svenske kollektivbevegelsen og hadde en sterk innflytelse over
utformingen av behandlingen da Fossumkollektivet ble etablert.
Etter hans syn er stoffmisbruk en innlært atferd hvor stoffenes
kjemiske virkning fungerer som en belønning for misbrukeren.
Dette fører til at misbruket øker, og at dette på et tidspunkt blir
sterkere enn den frie viljen. Ut fra dette så han det som en selvmotsigelse at en stoffmisbruker ville klare å slutte av egen vilje.
Hans hovedbudskap ble derfor at mennesker tar ansvar når de
får ansvar – og at det gode individet bygges i en vekselvirkning
mellom kollektiv og individ. På begynnelsen av 80-tallet reiste
det seg imidlertid innenfor kollektivbevegelsen en kritikk mot Hasselakollektivets
udemokratiske modell. I 1983 trakk derfor et 20-talls kollektiver seg ut og startet
en egen gruppe. Fossumkollektivet var en
av disse. Gruppen ble imidlertid oppløst i
1993 på grunn av uenighet om innføring
av 12-trinnsmodellen. Vi var ett av de kollektivene som da valgte å ta i bruk denne
behandlingsmodellen.
I 1990 etablerte vi et systematisk familiearbeid som stadig videreutvikles. Vi har
også tatt inn over oss ny kunnskap om
hva som virker i behandlingen av ungdommer med omfattende og sammensatte problemer. Dette har ført til innføring
av psykoedukative og sosialpedagogiske
metoder, og i de senere år metoder som
kognitiv terapi, mentaliseringsbasert terapi og Motiverende Intervju. De siste par år
har vi også på en avdeling innført trening i
oppmerksomhet og avspenning gjennom
”Mindfulness”. Dette vil vi videreutvikle
gjennom utprøving av en metode som
kalles ACT. Metoden fokuserer på å trene på å akseptere de tankene som man
har, samtidig som man bevisstgjør seg på
hvilke verdier i en selv som ligger til grunn
for de valg man gjør. De nye metodetilnærmingene presenteres i dette jubileumsnummeret.
Utviklingen innenfor rusbehandling har
gått i en retning hvor rusavhengighet mer
og mer blir definert som et medisinsk problem – og hvor de rusavhengige får status
som pasienter. Det er ikke tvil om at rusavhengige ofte har flere psykiske og somatiske lidelser enn folk flest, men de har
i tillegg et behov for hjelp til å strukturere
livene sine og til å trene på ferdigheter
som er avgjørende for at de skal kunne
lykkes i samhandling med andre. Slik trening handler om å ta kontroll over tanker og handlinger, samtidig som følelsene
sakte men sikkert justerer seg i forhold til
det som skjer av endringer. En slik prosess
tar tid og får naturlig nok mindre plass i
behandlingen etter hvert som helseforetakene kutter ned på antall langtidsplas-
ser og erstatter dem med plasser for intensiv korttidsbehandling. Også innenfor barnevernet er det en tendens som går mot
kortere behandlingstid. De som betaler for behandlingen ønsker
kvikke, kjappe løsninger hvor kostnadsperspektivet veier tungt
når anbudene vurderes.
Vridningen mot kortere behandlingstid er en utfordring for oss
som har dype røtter i kollektivbevegelsen. Vi ønsker å se og behandle ungdommene som ”hele individer”, og utstyre dem med
tilstrekkelig ballast til at de kan klare å holde skuta på rett kjøl
når de reiser fra oss. Ballasten handler om sosiale ferdigheter
slik at de kan bygge gode relasjoner til mennesker rundt seg,
evne til å håndtere stress og motgang uten å falle tilbake til rusmiddelbruk, påfyll av allmenne basiskunnskaper etter manglende skolegang, osv. Etter vårt syn går utviklingen med hensyn til
behandlingstid i gal retning. Vi vet at gode og trygge relasjoner
over tid mellom ungdommene og de voksne er en av de viktigste
forutsetningene for å lykkes i behandlingen. Nå forutsettes det
at oppfølgingen i overgangen til et selvstendig liv i stor grad skal
skje ute i kommunene, og vår erfaring er at den hjelpen som
ungdommene får ofte er svært mangelfull.
En annen trend er at behandlingstilbudet spesialiseres opp mot
definerte målgrupper. Det kommer stadig ny kunnskap om hva
som er virksomme behandlingsmetoder for behandling av sammensatte problemer. ROP-lidelser (kombinasjon av rus og psykiske lidelser) har fått mye oppmerksomhet de siste årene. Vi startet
vår avdeling Solvold allerede i 2001 ut fra den erkjennelse at de
med samtidig rus og psykisk lidelse hadde behov for et spesialisert tilbud. Daværende faglig leder Terje Turøy skrev i Fossekallen
i 2001 at; ”Dette har alltid vært en utfordring for oss, og ikke
alle har hatt godt av å bli plassert i store grupper med konfronterende pedagogikk. Noen har blitt sjukere.” Han skriver også at
det er spennende om dette blir en fullstendig kulturkollisjon eller
en samarbeidsform som kan fungere. I dag er vi blitt enda mer
bevisste på at et behandlingsopplegg som fungerer godt overfor
en ungdom – ikke nødvendigvis passer for en annen. Terapien
må derfor bygge på en god kartlegging og deretter rettes inn
mot de spesielle behov og problemer som den enkelte ungdom
har. De metodene som jeg nevnte innledningsvis går igjen i ulike
former på avdelingene våre, men behandlingsprogrammene varierer ut fra hvilken målgruppe avdelingen tar inn. Avdelingene
for de yngste og mest umodne ungdommene har for eksempel
et større innslag av sosialpedagogisk tilnærming i behandlingen enn de avdelingene som tar inn eldre ungdommer og driver intensiv korttidsbehandling eller behandling av ungdommer
med mer alvorlige psykiske problemer. Både de spesialiserte
ROP-avdelingene og de som driver intensivbehandling er i dag
kjønnsspesifikke. Det spesielle for de nye intensivavdelingene er
at gruppeterapeutiske samtaler har fått en mye større plass i behandlingen enn det som vi har hatt tidligere på andre avdelinger.
6
Helt fra starten av har Fossumkollektivet lagt stor vekt på å etablere en hel kultur rundt behandlingen. Denne kulturen består av
faste aktiviteter som har funksjon som treningsarenaer for ungdommene og dermed er en del av selve behandlingen. I tillegg er
aktivitetene også viktige som miljøskapende faktorer. Eksempler
på dette er fjellmarsjer, årlig grillfest på Gården, vinteraktivitetsuka på Hovden, norgesturer om sommeren og tur til kollektivet
Saulriti i Latvia som vi støtter økonomisk og med dugnadsarbeid.
Fossumteateret som startet i 1999 er også en slik tradisjonsrik
aktivitet som engasjerer mange ungdommer. Nå i jubileumsåret
setter vi opp musikalen ”Grease”. Det ligger mye god læring for
ungdommene når de må takle det å være skuespillere, sangere
og musikere. For oss er det viktig at humor og alvor går hånd i
hånd, noe som også gjenspeiler seg i alle utgavene av Fossekallen som har kommet siden bladets oppstart i 1999. Som vanlig
har ungdommer også i dette nummeret bidratt aktivt både med
å skrive og å delta i redaksjonen.
for at ungdommene skal delta i selvhjelpsgrupper – NA og AA,
(anonyme narkomane og anonyme alkoholikere). De nettverk
som ungdommene bygger i slike sammenhenger anser vi som
svært viktige for at de skal kunne holde seg nyktre etter endt
behandling hos oss. Videre har vi lagt inn i behandlingen et
program for å endre kriminelle tankemønstre hos de som har
begått kriminalitet eller som er i risikosonen for å utvikle slik
atferd. Det vurderes om ungdommene har behov for å delta i
dette programmet ut fra en kartlegging hvor det benyttes et
standardisert kartleggingsinstrument. Programmet er utformet
av stiftelsen Kriminalitet som livsstil – og gjennomføringen skjer
av våre egne ansatte som har gjennomgått opplæring og er blitt
sertifisert. Det siste som jeg vil trekke fram av vårt repertoar er
våre familiehjem, hvor det første ble etablert i 1999. Hjemmene
dekker ulike funksjoner som for eksempel når det er behov for
å løfte en ungdom ut av avdelingen for en periode, eller i en
innslusings- eller utslusingsfase.
Til slutt vil jeg ta med noen andre viktige elementer i vårt helhetlige tilbud. Som nevnt legger vi stor vekt på å hjelpe ungdommene våre med å tette kunnskapshull. Vi etablerte derfor
allerede i 1983 vår egen skole. Denne har vi klart å holde i drift
selv om den ikke har hatt noen sikker finansieringsordning. Det
er imidlertid nå på gang et politisk engasjement for å finne en
permanent løsning på skolefinansieringen. Dette er oppløftende
siden de fleste av ungdommene som kommer til oss har store
kunnskapshull etter mange år med rusing og mangelfull deltakelse i den ordinære skolen. Vi oppfordrer og legger til rette
Det er en stor styrke for oss at vi har så mange ulike elementer
som vi kan spille på i behandlingen. Dette gjør det mulig for oss
å gi ungdommene et tilbud som er tilpasset den enkeltes behov.
I dette jubileumsnummeret finner dere mange innslag som gir
et inntrykk av livet på Fossumkollektivet; fagstoff, ungdommers
refleksjoner over sin situasjon, presentasjon av noen som jobber
her og originale illustrasjoner i skjønn forening. Kos dere med
dette jubileumsnummeret.
Hilsen Ulf Bragvin, faglig leder
tekst: Ulf Bragvin og Lasse Knutsen
Metoder
Fossumkollektivet har besluttet å styrke vår faglige kompetanse innen behandlingsarbeidet med våre ungdommer. Vi har da valgt å fokusere på opplæring av
alle ansatte innen tre terapiformer, som alle har godt dokumentert effekt og som
har et spesielt fokus på relasjonsutvikling i behandlingen – det vi gjerne kaller den
terapeutiske allianse. De tre metodene er Kognitiv terapi, Motiverende intervju og
Mentaliseringsbasert terapi.
Kognitiv terapi
Kognitiv terapi fokuserer på å gi ungdommene trening i å se sammenhengen mellom
situasjon, tanker og følelser, og å utvikle
ferdigheter i problemløsning. Grunntanken
i kognitiv terapi sier at enhver følelse er et
resultat av en eller flere tanker vi har gjort
oss. For å endre på vonde følelser, er man
altså nødt til å endre hvordan man tenker.
Terapien omhandler både det som skjer her
og nå, samt implementering av planlagte
behandlingsaktiviteter. I de daglige aktivitetene benytter vi oss av konkrete situasjoner
som oppstår, til å reflektere over temaer
eller gjentakende mønstre i pasientens atferd. Mål og konkrete oppgaver innarbeides
i pasientens ukeplaner, men også ved at de
på morgenmøtet setter seg egne mål for
dagen – det vi kaller ”upraktiske oppgaver”.
I pasientens behandlingsplaner inngår både
undervisning i aktuelle temaer og konkrete
oppgaver som pasienten trener på.
Motiverende intervju (MI)
Motiverende intervju, også kalt endringsfokusert rådgivning eller veiledning, er en
målrettet, klientsentrert samtalemetode for
å motivere til atferdsendring, samt bistå
pasienten ved endringsprosesser. Samtaleteknikken bygger på at sannsynligheten
for atferdsendring øker dersom klienten
deltar på en konstruktiv måte i rådgivningssamtalen. ”Konstruktiv deltagelse i rådgivningssamtalen” er imidlertid et abstrakt
begrep, og blir derfor operasjonalisert i
form av ”endringsfokuserte ytringer”. Dette er klientytringer om hvorfor endring er
ønskelig eller nødvendig (motivasjon), hvordan endringen skal skje (fremgangsmåter),
når den skal skje (beslutningstaking) og
hvilken tiltro man har til å gjennomføre den konkrete endringen
(mestringstillit). Endringsfokuserte ytringer er ”markører” på at
rådgivningen innholdsmessig er på rett spor.
Mentaliseringsbasert terapi
Mentaliseringsbegrepet har møtt stor interesse i fagmiljøer innen
rus og psykiatri. Mentalisering viser til fenomener som angår alle,
og er et samlebegrep om å fortolke egne og andres handlinger
som meningsfulle ytringer av indre liv, eksempelvis behov, ønsker,
følelser og fornuft.
•
•
•
Mentalisering er et nytt intellektuelt rammeverk for å
forstå sosial kompetanse og psykisk helse
Mentalisering handler om evnen til å lese andre og seg
selv, med andre ord: å se seg selv utenfra og se andre
innenfra.
Mentaliseringsbasert behandling har bl.a. dokumentert
effekt ved ustabil personlighetsforstyrrelse
Mange av våre ungdommer har vært utsatt for så alvorlig omsorgssvikt og/eller svikt i tilknytningskapasiteten hos foresatte i
tidlig barndom at de har utviklet store problemer med å danne
gode relasjoner til andre mennesker. I behandlingen vår prøver
vi derfor å skreddersy terapeutiske intervensjoner og holdninger
overfor ungdommene basert på prinsippene i mentaliseringsbasert terapi. Målet er at intervensjonene kan bli gjenstand for
erfaringsbasert utprøvning.
8
tekst: Viggo Johansen
ACT – Acceptance and Commitment
Therapy
Den enkleste måten å oppsummere ACT på , er å vise modellen over de seks kjerneprosessene i ACT. Som modellen viser er ACT primært opptatt av psykologisk
fleksibilitet, samt hvilke prosesser som fører til dette – i motsetning til statiske beskrivelser (diagnoser) av et problembilde.
De seks kjerneprosessene i ACT
Mindfulness
Verdier
Det tredje steget innebærer å velge en retning for ditt liv. Det
innebærer å identifisere hva du vil at livet ditt skal stå for. Det
handler om å utforske hva som virkelig er viktig for deg – hva du
verdsetter – og deretter foreta et bevisst valg. Hva slags søster,
bror, partner eller venn ønsker å du være? Hva slags type aktiviteter er meningsfulle for deg? Å svare på disse spørsmålene
handler om å velge – å velge de livsretningene som er unike for
deg, og å akseptere hva det er som er inni deg som henger med
deg på veien du har valgt. Det er et steg du vil gjøre om og om
igjen.
Hvorfor ACT?
Vi har alle kontrollstrategier for å unngå smerte og lidelse. De
kan se ulike ut på overflaten, men de dreier seg kun om en ting
— å redusere smertefulle tanker og følelser. De handler om å
være i en psykisk kamp. Her er en kort oversikt over hva forskningen forteller oss om kampen mot vår psykologiske smerte:
Her stiller livet ditt deg et viktig spørsmål: Er du villig til å være i
kontakt med det som er i sinnet og kroppen, fullt og helt, uten
å unngå eller forsøkte å flykte fra det? Dersom svaret er nei, vil
du bli mindre, og problemene dine vil vokse seg større. Dersom
svaret er “ja”, vil du bli større, og ditt liv vil også bli større. Å leve
godt vil være ditt fokus, ikke å unngå smerte.
ØReduserer hukommelsesevnen for viktige livshendelser.
ØØker aktiviteten i det sympatiske nervesystemet. Dette
systemet skrus på når du føler deg engstelig, urolig,
sint, eller når ditt liv står i fare. Det gjør at du føler deg
mer opphisset og ukomfortabel.
Dette er fordi det å redusere eller bli kvitt ubehagelige
tanker og følelser krever mye av din oppmerksomhet.
Problemfokus drar din oppmerksomhet vekk fra andre
mer vitale livsområder.
ØVirker kun på kort sikt. Å skyve vekk tanker og følelser
Akseptering
Verdier
Psykologisk
fleksibilitet
Kognitiv fisjon
Forpliktelse
Selvet som kontekst
Akseptering
Akseptering er en ferdighet som kan forandre livet ditt fullstendig. I det øyeblikket du forstår hva det betyr å møte livet med
en aksepterende holdning, så vil du ikke lenger oppleve deg selv
som et offer for tilfeldighetenes spill, men snarere oppdage hva
det innebærer å være et menneske som har funnet sin egen
styrke. Akseptering er ikke en bevegelse bort fra smerten ved
vanskelige tanker og følelser, men heller en klar erkjennelse av
at disse tankene og følelsene faktisk er der. Dette er viktig. For
det er først når vi erkjenner at noe er virkelig, at vi kan gjøre noe
med det.
Mindfulness
Under mindfulness trening utvikler du en aksepterende holdning
ved å være et stille vitne til din egen erfaring. I stedet for å enga-
sjere deg i tankene og følelsene dine, så legger du kun merke til
dem. Du legger merke til at tankene oppstår, at de vedvarer en
liten stund, får så å forsvinne av seg selv – bare for å bli avløst
av nye tanker. Tanker og følelser kommer og går kontinuerlig.
Under mindfulness trening observerer du strømmen av din egen
erfaring, uten å blande deg inn, uten å vurdere, uten å gjøre noe
som helst. Derfor skilles det strengt tatt ikke mellom såkalt gode
og dårlige tanker under mindfulness trening. Det som derimot
skilles mellom er tanker og virkelighet. Tanker er ikke virkelighet,
de er konstruksjoner som prøver å beskrive virkeligheten for oss.
Tanker gir mening til virkeligheten. Likevel er tanker bare tanker,
og når du begriper dette som en direkte erfaring oppstår det en
type ro og frihet som tidligere har vært både ukjent og umulig.
Friheten fra å prøve å kontrollere din egen erfaring, friheten ved
å gi fullstendig slipp og å flyte med livets naturlige puls.
Forpliktelse
Det fjerde trinnet innebærer å ta aktive steg mot å realisere dine
verdsatte livsmål. Det handler om å forplikte seg til handlinger
og endre på det som du kan endre på. Dette innebærer å handle
på måter som fører til at du beveger deg i den retningen som
er i tråd med dine valgte verdier. Etter hvert som du jobber med
kjerneprosessene i ACT, vil du oppdage at det ikke handler om
at du skal møte dine problemer og frykt i håp om et bedre liv.
Målet med ACT er å fostre din vilje til å ta ditt indre emosjonelle
ubehag med deg på veien, med deg på reisen mot dine livsmål
og drømmer.
Selvet som kontekst
”Selvet som kontekst” kan umiddelbart være vanskelig å forstå,
men det henviser til hvilket grunnlag vi danner vårt selvbilde på.
Vanligvis danner vi et selvbilde basert på vår personlige historie,
og i verste fall utelukkende på grunnlag av vår personlige historie. Hvis denne historien i tillegg har vært smertefull, kan det
være vanskelig å bryte ut av et destruktivt selvbilde. Gjennom
mindfulness og akseptering inviteres individet til å oppdage dypere aspekter ved selvet, helt inn til ”selvet som kontekst,” hvor
selvet erfares som en våken tilstedeværelse – som en betingelse
for overhodet å kunne erfare.
Kognitiv fisjon
Kognitiv fisjon er motsatsen til kognitiv fusjon – det vil si å fusjonere, smelte sammen, med våre tanker og følelser. Under kognitiv fisjon erfarer vi tanker og følelser som hendelser i sinnet
og ikke som noe vi trenger å ta så alvorlig. Kognitiv fisjon er en
naturlig følge av mindfulness og en av de viktigste elementene i
psykologisk fleksibilitet.
vil ofte gi deg en midlertidig lindring. Men i det lange
løp, virker det ikke.
ØDrar deg vekk fra livet ditt. Dette er det viktigste funnet. At folk som regelmessig slåss mot sine tanker og
følelser rapporterer en svakere livskvalitet, føler seg
mindre autentiske, har færre nære forhold, og føler seg
generelt begrenset i hva de er i stand til å gjøre. De
føler seg fastlåst.
Disse og andre forskningsfunn peker mot følgende konklusjon:
forsøk på å kontrollere vanskelige tanker og følelser virker ikke.
ACT bruker denne forskningen til å tilby en vei ut av lidelse uten
forsøk på kontroll. Veien ut begynner med det motsatte av tanke- og følelseskontroll. Vi forandrer vårt forhold til psykologisk
ubehag ved å ikke lenger forsøke å kjempe i mot det.
Dette åpner nye dører. Disse nye dørene gir handlingsrom og
energi til å leve i stedet for bare å overleve. Dette er det vi mener
når vi sier at ACT handler om å tillate å føle det som gjør vondt,
samtidig som vi gjør det som er viktig for oss. I et nøtteskall,
handler det om aksept og forandring samtidig. Den som er villig
til å gi dette en 100 % sjanse, vil lære å akseptere og leve med
sine vanskelige tanker og følelser, samtidig som vedkommende
tar styring over de aspektene ved livet som er innenfor kontroll,
nemlig valg og handlinger – alt knyttet til egne autentiske verdier.
En vital 30-åring på tur til Hovden
10
Starten kunne ikke vært bedre! Med
strålende sol, mange stålblå grader og
perfekt skiføre, gikk vi inn i jubileumsåret 2013. Tunge støvler - skjelvende
ben - støle muskler og skader (heldigvis
bare på ledere som ikke kjenner alderen
tynge), men alt i alt kom vi ut av dette
med stil.
Limbodans, quiz og ”striptease” på
kveldstid, takk til alle for en innholdsrik
Hovdentur.
tekst og foto: Andrea og Tom
Fossekallen
inviterer
8 på en benk
12
Inge Kjølsø:
Harald Ruiz:
Hvor lenge har du arbeidet på
FK: Startet på Fossumkollektivet i juli 2000
Hobby: Hobbysnekring på
fritiden.
Musikk: Altspisende/spillende, veldig mye country – Johnny Cash
Siste leste bok: Senor Peregrino, Cecilia Samartin
Hvor lenge har du arbeidet på
FK: 18 år
Hobby: Alt av sykkel, tråsykler, motorsykkel, offroad,
Road racing, snowboard, ski,
hockey
Musikk: Tool, Dimmu Borgir
Siste leste bok: Holder på med
”den neste er den beste”, av
Ketil Aamot
Siste sette film: War horse
Siste sette film: ”Dag” på dvd
Hvorfor søkte du arbeid på FK?
Det startet på siste året av barnevernsstudiet, da vi skulle besøke ulike alternative
arbeidsplasser. En av lærerne på studiet
kjente til Terje Turøy som på det tidspunktet
var daglig leder for Fossumkollektivet. Jeg
kontaktet Terje og spurte om jeg kunne
komme på dagsbesøk, noe jeg fikk lov til
det sammen med 8 andre. En av de i kullet
ble ansatt i Fossumkollektivet, og to år
etterpå søkte jeg stilling og fikk det. Jeg
bodde da i Trønderlag og tok et prøveår
for å se hvordan det fungerte. Prøveåret
ble straks til 13 år.
Hvordan vil du beskrive deg selv i møte
med ungdommene?
Tror jeg er både kreativ og leken, og er alltid
tilstede. Er vel en tydelig grensesetter også.
Hva har vært dine største utfordringer
i FK?
Det er faktisk de store endringene.
Endringene som har ført kollektivet mot
institusjon. Den kollektive ånden og tankegangen, forsvinner mer og mer. Dette har
på mange måter vært vanskelig for meg å
forholde meg til og akseptere.
Vi gikk fra bassengdykk på Stovner til å
dykke ute i havet. Det å få være med på
den reisen sammen med ungdommene, fra
å ha panikk i bassenget til å dykke på 25 m
i havet. Kameratskap, det å være ”buddies”.
Vi er aldri så avhengig av hverandre som
når vi dykker.
Hva er det fineste du har vært med på i FK?
Det må vel være når ungdommer som har skrevet seg ut uten å
fullføre behandlingen tar kontakt etter en tid og har orden på
livet sitt. Jeg har tenkt at det kommer til å gå rett på trynet for
noen, men så motbeviser de det.
Hvordan var arbeidsvilkårene for deg da du ble ansatt?
Det var 4 uker på og 2 uker fri. I løpet av de 4 ukene som vi var
på jobb, hadde vi ett fridøgn i uka.
Hva betyr et kollektiv for deg?
Det er fellesskapet, og at det i utgangspunktet ikke er noen forskjell
på vokse og ungdommer. Det er så likt som overhodet mulig, vi
jobber og lever sammen, og vi hjelper hverandre. Ungdommene
er jo her for å få hjelp, og de voksene er hjelperne.
Siden 2006 har jeg jobbet som vaktmester. Jeg byttet stilling på
grunn av familiesituasjonen da kona mi døde. Jeg trengte å følge
opp datteren min.
Hvorfor søkte du arbeid på FK?
Hadde lyst til å jobbe med ungdom samtidig som jeg kunne
gjøre ting jeg likte, som ski og klatring. Være i aktivitet med
ungdommer. Visste ikke hva Fossumkollektivet var, men kjente
ungdommer som hadde vært her. De første ungdommene som
kom til Fossum var like gamle som meg, jeg ble kjent med dem
på videregåendeskole i Askim.
Hvordan vil du beskrive deg selv i møte med ungdommene?
Jeg tror jeg har mye humor. Jeg kan veksle mellom alvor og humor,
og jeg er tydelig. Jeg er ikke redd for å vise hvem jeg er.
Hva har vært dine største utfordringer i FK?
Det å komme inn som ny leder på Rud og Gården når det var
mye å ta tak i. Å bli leder på en avdeling som sleit, som under
oppstarten av Rud.
Hva er det fineste du har vært med på i FK?
Det var når tre ungdommer fullførte og fikk dykkerlappen sammen
med meg og en kollega. Vi hadde de siste dykketurene på Runde
utenfor Ålesund, og vi dykket på Rundeskatten på Akerendam.
Hvordan var arbeidsvilkårene for deg
da du ble ansatt?
Medlever 211 døgn i året. 4-5 uker på jobb,
og 2 uker fri.
Hva betyr et kollektiv for deg?
Medleverskapet og samholdet. Grupper
som deler styrke og erfaringer. Kollektiv
er der ungdommer får utvikle seg i den
takta som de går, og det er et problem at
det blir kortere og kortere behandlingstid.
Ungdommene tvinges i en takt som det
politiske systemet skulle ønske var raskere,
og det blir nesten å lære noen å sykle som
ikke har lært seg å gå enda.
Harald begynte som medlever på Gården
fra 1995, i 2001 tok han over som leder
på den da nye avdelingen Rud, og i dag er
han avdelingsleder på Gården.
14
Jørn Grønn-Nielsen:
Kari Borgersen:
Hvor lenge har du arbeidet på
FK: 24 år
Hobby: Liker å reise, trene litt
og være med venner
Musikk: Hører på det meste
Siste leste bok: ”Bedre død
enn homofil” av Arnfinn
Nordbø
Siste sette film: Til Ungdom-
Hvor lenge har du arbeidet på
FK: 23 år
Hobby: Reising, leser mye og
strikker masse
Musikk: The Beatles
Siste leste bok: ”Vindens
skygge” av Carlos Ruiz Zafón
Siste sette film: Saras nøkkel
men
i Lativa. Jeg var med der før ungdommene
flyttet inn i kollektivet, mens de bodde på
sykehuset. Jeg har vært der mange ganger
med og uten ungdommer herfra og fulgt
utviklingen. Var blant annet med på starten og 20 års jubileumet, har også holdt
seminarer der.
Hvorfor søkte du arbeid på FK?
Da lærerjobben på Fossumkollektivet dukket opp som en mulighet, tenkte at dette
kunne være noe for meg. Her fikk jeg anledning til å være lærer under andre rammer,
hvor hele mennesket står mer i sentrum. Jeg
syntes det virket meningsfullt at skolen var
en del av det totale behandlingstilbudet og
at det var rom for å lage gode relasjoner
gjennom den uformelle samtalen.
Hvordan vil du beskrive deg selv i møte
med ungdommene?
Kanskje oppmerksom, rettferdig, omsorgsfull, lyttende, engasjert og grensesettende.
Hva har vært dine største utfordringer
i FK?
At arbeidsplassen, eller hele skolesituasjonen i rusbehandling blir satt på prøve,
under økonomiske nedskjæringer. At skolens økonomiske rammebetingelser stadig
vekk trues.
Hva er det fineste du har vært med
på i FK?
Utdanning betyr for meg endring. Jeg har
alltid hatt troen på at det nytter å skape
et håp for fremtiden gjennom utdanning
og holdningsarbeid. Dette har vært mye
av min motivasjon for å være på Fossumkollektivet i snart 24 år. Det er derfor alltid
like gledelig å høre fra tidligere ungdommer
som har valgt å ta en utdanning og vist at
det nytter. Det å ha fått lov til å være med
å prege Fossekallen i mange år, dessuten
sett ungdommer utfolde seg under teaterperiodene, har vært noe av det fineste!
Hvordan var arbeidsvilkårene for deg
da du ble ansatt?
Da jobbet vi 6 uker, og så hadde vi fri 14
dager. Da var jeg på Gården og arbeidet
på kjøkkenet.
Hvordan var arbeidsvilkårene for deg da du ble ansatt?
Som lærer overnatter jeg på kollektivet to døgn i uka. Vi følger
skoleruten i Østfold, og sånn har det vært hele tiden.
Hva betyr et kollektiv for deg?
Læringsituasjonen er en viktig faktor i et ungt menneskets liv
og danner rammen for mye av det som skal skje videre i livet.
Rusmisbruk stanser mange læringsprosesser og det er for meg
meningsfullt å arbeide i et miljø som setter fokus på dette gjennom sitt rehabiliteringsarbeid. Skolegang handler ikke bare om
kunnskap, men også om holdninger og sosialisering. Og jeg får
gjennom jobben på Fossum være vitne at skolen blir en arena som
kan være med på å gi rusfriheten en grobunn.
Fossumkollektivet har alltid vært svært betydningsfull og givende
for meg, fordi jeg gjennom tiden her har fått være med på å prege
dets innhold og at sammenhengen mellom utdanning og verdier
er en del av hele kollektivtanken. Dette synes jeg fungerer godt
og vi ser at mange ungdommer drar nytte av å være på Fossumskolen en periode før de skal videre i det ordinære skolesystemet.
Så det at skolen er en del av hele kollektivet gjør det hele svært
meningsfullt.
Hvorfor søkte du arbeid på FK?
Jeg jobbet i Tønsberg fengsel, og da en av kollegaene mine begynte på Fossumkollektivet, fulgte jeg etter to måneder senere.
Jeg var med de innsatte i fengselet på aktiviteter, ut på konserter
og liknende, så jeg ville jobbe med ungdommer før de kommer
så langt at de ender i fengsel.
Hvordan vil du beskrive deg selv i møte med ungdommene?
Jeg er ganske kreativ, og så er jeg nok rammesetteren, den strenge,
men samtidig kjærlig.
Hva har vært dine største utfordringer i FK?
Det at Fossumkollektivet har vokst og det ansvaret jeg har i forhold til familiearbeidet. Veksten er en stor utfordring i seg selv.
Hva er det fineste du har vært med på i FK?
Det er blant annet alle reisene jeg har vært med på sammen med
ungdommene. Det å ha vært en del av Saulriti, søsterkollektivet vårt
Hva betyr et kollektiv for deg?
Det er halve livet mitt. Jeg er nesten mer
her enn hjemme. Selv om arbeidsvilkårene
har endret seg, så er det fortsatt halve livet.
Før jobbet vi 216 døgn i året.
I dag jobber Kari som leder for familiearbeidet. Hun holder i familiehelger hvor alle
er samlet, og familieuker hvor pårørende
arbeider helt uten ungdommene. Hun holder også telefonkontakt med pårørende
ettersom ungdommene kommer inn. 50/50
Gården og med familiearbeidet.
16
Siv Høihilder Heiene:
Sissel Isaksen:
Hvor lenge har du arbeidet på
FK: 3 år
Hobby: Torpliv i Sverige
Musikk: Altetende, glad i musikk
Siste leste bok: Leser to nå;
”Tro og tillit” og ”Rolig og oppmerksom som en frosk”
Siste sette film: Alvin og gjen-
Hvor lenge har du arbeidet på
FK: Drøyt 25 år
Hobby: Yoga/Pilates, kajakkpadling, foto, friluftsliv, reising
Musikk: Variert, men klassisk
og musikk som Leonard Cohen
Siste leste bok: ”Ta vare på
mamma” av Shin Kyung-Sook
gen 2
Siste sette film: Amour
Hva er det fineste du har vært med på
i FK?
Da må jeg vel si det å få oppleve fellesskapet, å få være med på arrangementer, turer og for øvrig livet her. I en periode bodde jeg med familien min på Gården i ett
år. Gjennom det har jeg fått inkludert min
egen familie. Mine unger har vokst opp
med å ha et forhold til Fossumkollektivet,
så for dem betyr kollektivet en stor del.
Hvorfor søkte du arbeid på FK?
Jeg fikk masse telefoner fra folk som sa jeg
skulle søke. Har arbeidet med rusbehandling
i 20 år, jobbet på Arken i mange år, og fikk
høre at Fossumkollektivet skulle starte opp
en ny avdeling, ”Primæren” basert på 12
trinns programmet. Det syntes jeg hørtes
spennende ut, så jeg søkte. Hadde tro på
måten de jobbet.
Hvordan vil du beskrive deg selv i møte
med ungdommene?
Jeg jobber for å være spørrende, undrene
og nysgjerrig på hvem det er jeg møter. Liker
ikke å komme med pekefingeren. Jeg tror
jeg lykkes med det meste av tiden.
Hva har vært dine største utfordringer i FK?
Utfordringene svinger hele tiden. Akkurat
nå etablerer vi oss i to nye nabolag og skal
forholde oss til folks usikkerhet og utrygghet, frykten for det ukjente. Utfordringen
er hvordan vi skal takle dette på en god og
respektfull måte.
Hva er det fineste du har vært med
på i FK?
Det er når ungdommene tar sjansen på å
bryte mønstre, gjøre noe helt nytt som er
skummelt og vanskelig. Når de bare gjør
de forandringene som må til for at man på
sikt får det bedre. Gode samtaler. Når jeg
får tilbakemeldinger på at ungdommene
opplever at de blir sett, hørt og forstått,
da blir jeg rørt.
Hvordan var arbeidsvilkårene for deg da du ble ansatt?
Som leder forventes det at jeg er tilgjengelig til enhver tid selv om
jeg ikke er på jobb fysisk. Jeg ble satt rett inn i vanlig arbeidstid.
Er å finne på Primæren fra halv 9 og utover.
Hva betyr et kollektiv for deg?
Kollektivtanken er vel at alle beboere behandles likt, men det vil
alltid være litt ujevnt mellom ungdommene og de ansatte. Vi på
Primæren er opptatt av at skillet skal være minst mulig. Vi er alle
med på morgenmøtet, mindfullness, delinger og prøver å gjøre
mest mulig ting sammen. Ser veldig verdien av disse tingene,
kunne tenkt meg å jobbe som medlever. Når jeg ser medleverne
sitter sammen med ungdommene og spiser, har jeg ikke lyst å
dra hjem. Det er dette samholdet og fellesskapet, folk er jo folk.
Avdelingene er forskjellige, og vi jobber på forskjellige måter. Men
uansett hvilken avdeling du jobber på, så er målet det samme, vi
har bare ulike verktøy.
Siv & co er nå i ferd med å utvide Fossumkollektivet med jente/
unge kvinner-behandling i sommer/høst, tilsvarende som Primæren
1. som er for unge menn.
Hvorfor søkte du arbeid på FK?
Jeg søkte ikke jobb! Det var mannen min som begynte å jobbe her, jeg var i mammapermisjon og Fossumkollektivet trengte
hjelp i administrasjonen som den gang bestod av bare èn person. Jeg ble da forespurt om jeg kunne tenkt meg å jobbe her,
og siden har jeg vært her.
Hvordan vil du beskrive deg selv i møte med ungdommene?
Tidligere ble jeg mer kjent med alle, siden administrasjonen var
på Gården. Nå treffer jeg bare ungdommene en gang i blant
fordi administrasjonen er flyttet vekk fra Gården. Jeg er kanskje
litt den oppdragende mammaen som egentlig vil hjelpe med
økonomien, men stiller spørsmål om kvitteringer og liknende.
Litt den strenge mammaen.
Hva har vært dine største utfordringer i FK?
Ut i fra mitt ståsted, er det å klare å omstille meg til de endringene
som skjer, som utvidelse, nyetablering og rammebetingelser for
driften av stiftelsen. Og det å holde oversikt over alle ansatte
siden jeg driver med lønn. Tidligere kjente jeg alle ansatte, i dag
er noen bare et nytt navn på ei liste.
Hvordan var arbeidsvilkårene for deg
da du ble ansatt?
Mine arbeidsvilkår har egentlig ikke endret seg så mye siden jeg har en annen
type jobb enn medleverne. Jeg har en såkalt ”9-16”-jobb. Det er vel for det meste
arbeidsoppgavene som har endret seg for
min del, det har blitt så mye mer omfattende.
Hva betyr et kollektiv for deg?
Først og fremst har det vært en arbeidsplass for meg igjennom mange år. Igjennom det har jeg fått sett hvor viktig kollektivet er for ungdommer og familiene
deres. Jeg har troen på idèen bak kollektivtanken og måten vi jobber på. I starten
var kollektivet en storfamilie, vi gjorde alt
sammen og feiret bursdager sammen.
Mine barn har feiret bursdag på kjøkkenet på Gården.
18
Anne-Lie Narvelid:
Svein Furnes:
Hvor lenge har du arbeidet på
FK: 5 år
Hobby: Reise, være med barn
og barnebarn, kryssord
Musikk: 70-80-tallsmusikk.
Rolling Stones, Queen og liknende
Siste leste bok: ”Gideons” av
Carina Gerhardsen
Hvor lenge har du arbeidet på
FK: 8 år i to bolker
Hobby: Litteratur og reising
Musikk: Ikke noe sterkt forhold
Siste leste bok: ”Guernica” av
Dave Boling
Siste sette film: Oblivian
Siste sette film: Hypnotisøren
Hvorfor søkte du arbeid på FK?
Ved en tilfeldighet. Jeg gikk utdanning
i Kramfors, og læreren kjente til Fossumkollektivet og pratet varmt om det.
Søkte flere jobber, for så å havne her.
Fikk stilling fordi de sa jeg lagde så gode
kanelboller. Jeg ville jobbe med ungdommer, og det var spennende å jobbe i et
kollektiv.
Hvordan vil du beskrive deg selv i
møte med ungdommene?
Jeg er en omsorgsfull og trygg person
som setter klare grenser. Er litt mammaen på Gården.
Hva har vært dine største utfordringer i FK?
Tur- og villmarkslivet er en stor utfordring
for meg. Det å ligge i telt og sovepose er
et mareritt.
Hva er det fineste du har vært med
på i FK?
Det å se ungdommene lykkes, møte dem
ute på butikken og lignende. Når vi løfter
opp ungdommer til fase 4 og videre i
behandlingen. Når jeg møter gamle ungdommer som har fått det til.
Hva er det fineste du har vært med
på i FK?
Hatt veldig mange fine samtaler med
ungdommene, og ikke minst i arbeid med
familiene. Spesielt familieukene, der de
pårørende arbeider på egen hånd med sine
egne historier.
Hvordan var arbeidsvilkårene for deg da du ble ansatt?
Den som fortsatt står ved lag, 7 døgn på og 7 døgn av.
Hva betyr et kollektiv for deg?
At vi jobber sammen, vi er som en familie. Vi deler gode og
onde dager, og strever mot samme mål. Jeg bor og lever her
halve livet mitt. Vi har en åpen dialog med ungdommene.
Hvorfor søkte du arbeid på FK?
Jeg ble tidlig interessert i Fossumkollektivet for dets fungerende
familiearbeid.
Begynte å arbeide i 1998. Har arbeidet i til sammen 8 år, men
fulgte utviklingen på FK i 8 år før dette gjennom en bekjent som
arbeidet der.
Hvordan vil du beskrive deg selv i møte med ungdommene?
Jeg er nok av den typen som kan gi ungdommen klem, ikke nødvendigvis for at de trenger det, men kanskje jeg?
Prøver å være ydmyk i møte med ungdommene, så min oppgave
blir bare å hjelpe dem fram til svarene. Dessverre er jeg er langt
i fra noe orakel.
Hva har vært dine største utfordringer i FK?
Det må være å være den gode terapeut, nettopp den som hjelper
ungdommene til å finne svarene. Å lykkes med det er målet mitt,
men samtidig er det også den største utfordringen i jobben min.
Hvordan var arbeidsvilkårene for deg
da du ble ansatt?
Jeg begynte som leder av familieteamet og
ansatt i fase 4-huset, 50/50.
Hva betyr et kollektiv for deg?
Fossumkollektivet er en trygg arena hvor
ungdommene kan gjøre endringer i livene
sine. Fossumkollektivet er i stadig endring,
og har vært det siden jeg begynte i 1998. I
dag vektlegges rusavhengigheten i større
grad enn tidligere hvor mye fokuset var
på sosialpedagogiske virkemidler, og det
mener jeg er en sunn utvikling.Det som bekymrer meg er det at det til stadig økende
press på behandlingstid, unge mennesker
trenger tid.
I den senere tid startet Svein Furnes prosjekteringen av avd. Primæren og jobbet som
nestleder der til han gikk av med pensjon
i 2012. Han er fortsatt en del av familieteamet.
20
Smått og godt, men ikke ubetydlig
30 år og Grease
Fossekallens utskremte
reporter endelig fornøyd!
”Gratis”, ropte Siv!
Where Is the Love?
What am I going to do with my
life? What am I going to do to
make a change, why can´t I take
Midlertidig Husfar Svein
på Gården, med stjerner
i sikte
the consequences of my doings.
People go in and out of my life,
young people dies, because of the
50 år
Why do we go that way, why do
we take that pain? It is a disastrous way why can´t I understand
myself? Why do I love drugs – it
Siv Høihilder Heiene
Paul Hansen
Svein Haug
Bjørn Sverre Tunes
helped me – it broke me – it took
away all my fears, it took me away
from myself to the place I call Paradise.
But all the people who loved me –
I år setter Gjert og ungdommene opp
forestillingen Grease på låveteateret.
Handlingen foregår i et high schoolmiljø på 1950-tallet og forteller om
ungdommene Danny Zuko og Sandy
Dee som forelsker seg og møtes etter
sommerferien på samme skole.
Dette er en musikal hvor parforholdene blomstrer, dessverre å kunne melde
- dette er kun tillatt på scenen.
Tilkortkommenheter..?
they started to give me up.
Jublende fant Siv denne telefonboksen
på finn.no. Hun ville umiddelbart meddele Finn at avskrivningsmulighetene
var små, da boksen var velbrukt og tilårskommen.
They are calling, they are trying
but they can´t come in, the door
is closed. But the drugs are just
flying in.
People surrender, they don´t want
Vi er stygt redd for at dette blir det nye
telefonrommet på Primæren... Lykke til,
gutter!
to go along anymore, so I am still
in that little room with my drugs
and I am going slowly down, and
then I hit the ground.
”Pensjonist”, nesten
No one remembers me anymore –
they don´t remember who I used
anymore.
Ina
Klas gikk av i pensjon i 2012, men går
man rundt på avdelingene, vil man trolig møte på han. Aldri har han vel jobba så mye som nå.
Det er en dårlig skjult hemmelighet at
Svein Haug har stjerner i sikte. Her viser
han posituren han ville hatt, dersom
agentene fra Guide Michelin dukket
opp uanmeldt på tunet. Men våre anonyme kontakter forteller om Svein at
han ikke vil være fornøyd med én eller
to stjerner, likevel er han tilfreds med
sine vikingdekk (rundt magen?)
to be. So they don´t seem to care
”Pensjonist”, nesten
Steinar og hans motoriske tilkortkommenheter ble fanget av kameraet denne gangen. Det å bomme på munnen
er et økende problem for gutta på Primæren. Steinar nyser ofte kakesmuler
i gruppa.
Sølvreven Svein Furnes ble overført til
pensjonistenes rekker i 2012. Pensjonist eller ei, du ser han i familiearbeidet.
60 år
Anne Lise Lian
damn drugs.
Det er velkjent at Fossekallens økonomiske ressurser er små. Vi er alltid på søken
etter rimelige løsninger, og ingen var
lykkeligere enn Andrea da vi fant denne
ergonomisk tilrettelagte kontorplassen.
Vår nye utskremte medarbeider ble meget begeistret, særlig på grunn av den
gode ventilasjonen og HMS.
Vi gratulerer!
Workaholic, av Kjell
40 år
Stian Tvedt
Per Narum
30 år
Emmy Flognman
Line Kveum
tekst: Svein Furnes illustrasjon: Merethe
22
På sporet av de ”glemte” trinn
Jeg skal i denne artikkelen fortsette mine forsøk på å si litt om min forståelse
av NA/AAs (Anonyme narkomane/Anonyme alkoholikere) 12 trinn. Det er viktig
for meg å presisere at det er min forståelse og utelukkende min forståelse, og
at jeg ikke snakker på vegne av NA eller AA som helhet. Noe av det fine ved
12 trinns programmet er at det er opp til hver og en av oss hvordan vi forstår
og bruker dette. Det er ingen som kan fortelle meg at trinnene må forstås eller praktiseres slik eller slik. Etter hvert som jeg utvikler meg så bringer det en
stadig ny forståelse av trinnene. Min forståelse av trinnene er ikke nødvendigvis den samme i dag som den var i går, eller som den kan komme til å være i
morgen.
I tidligere nummer av Fossekallen har jeg gått igjennom trinn 1,
2,3, 4 og 5.
Resyme:
Det første trinn handler om å akseptere at jeg er maktesløs overfor rusmidler og at denne maktesløsheten har resultert i at jeg
ikke lenger mestrer mitt liv. Dette er for mange av oss en vanskelig prosess, men helt avgjørende for at vi skal komme videre.
Det andre trinn, er håpets trinn, som forteller oss at det er mulig
å få hjelp gjennom en kraft som er større enn oss selv.
Det tredje trinnet forteller oss at det finnes en kilde til mot, kraft
og styrke og en kunnskap og erfaring som kan hjelpe meg i mitt
ønske om å få et bedre liv.
De fleste av oss hadde jo forsøkt å klare dette aleine og det
eneste resultatet var at vi ble mer og mer aleine. En høyere makt/kraft kan for noen være Gud, men for de flest av
oss er dette fellesskapet i selvhjelpsgruppene og/ i behandlingen. Vi begynner å tro at det jeg ikke klarte alene det
kunne jeg klare ved hjelp av fellesskapet i NA og/eller AA.
Et handlingsprogram:
At 12 trinns programmet er et handlingsprogram kan ikke understrekes sterkt nok. Vi kan ikke tenke oss nykter/edru – vi må
handle. 12 trinns programmet er et handlingsprogram og endringsprogram! Men for å vite hva vi skal endre på, gjør vi en
selvransakelse i fjerde trinn. Vi finner ut hva som er bra og som
vi kan bygge videre på, og så det viktigste; vi ser på hvor vi har
kommet til kort og hva som trengs å endres.
Det vi finner ut i fjerde trinn, deler vi med vår høyere kraft (hva
enn denne måtte bestå i) og et annet forstandig menneske som
vi har tillit til. Dette er gjerne en sponsor. En sponsor er en som
har vært nykter en tid og som kan være med å veilede en i arbeidet med de 12 trinn.
Nå er vi omsider framme ved 6. og 7. trinn som ofte blir kalt
de glemte trinn. En av grunnene til det er at i boka til Anonyme Alkoholiker, står det bare noen få setninger om disse
to trinnene. ( Denne boka blir kalt for Storboka fordi de første opplagene ble trykt på billig avispapir for å holde utgiftene nede og ble dermed ganske stor i volum). En annen
grunn er at trinnene i sin ordlyd gjerne oppleves som å ha et
religiøst preg, selv om det understrekes at 12 trinns programmet ikke er et religiøst program, men et åndelig program.
Det 6. trinn:
Vi var helt innstilt på å la Gud fjerne alle disse feilene i vår
karakter. (feilene i vår karakter, eller våre tilkortkommenheter
er det vi oppdaget om oss selv i arbeidet med selvransakelsen i
det fjerde trinn)
Først og fremst vil jeg slå fast at det faktum at vi har karakterfeil
ikke innebærer at vi som menneske er feil. Snarere tvert om; at
vi har karakterfeil innebærer at vi er menneskelige. Et annet ord
som ofte brukes i stedefor karakterfeil er tilkortkommenheter.
Tilkortkommenheter er der vi har kommet til kort i livet vårt,
enten om dette er i forhold til andre mennesker eller i forhold til
oss selv, dvs. de planene vi hadde for livet vårt, eller begge deler.
I fjerde trinn kartla vi hvor vi hadde kommet til kort og i sjette
trinn begynner vi å ta ansvar for disse til
kortkommenhetene. Her kan vi gå inn i hver enkelt av disse karakterfeilene/tilkortkommenhetene og finner ut hvem vi er og ikke minst hvem
vi ønsker å være.
Det 7.trinn:
Vi ba Ham ydmykt om å fjerne våre
feil.
Hvordan i all verden skal dette forstås?
Skal vi bare be til Gud eller en eller annen
form for høyere kraft og så sette oss ned
å vente på at dette skal bli ordnet for oss?
Nei, slik er det dessverre ikke. Som sagt,
12 trinns programmet er et handlingsprogram. Vi må gjøre noe – men hva? Arbeid
med det sjette og sjuende trinn hjelper
oss til å modnes følelsesmessig. Vi går
ut av King Baby rollen, hvor vi tror eller
krever at alle andre skal være der for å
tilfredsstille våre behov. Vi begynner å bli
voksne. Som modne ansvarsfulle voksne,
lever vi livet på livets egne vilkår.
Det handler om å være innstilt på å forandre seg. Men å forandre seg til den
mann eller kvinne vi ønsker å være er ikke
alltid lett. Vi har hatt så mange feilaktige forestillinger om hva et suksessfullt liv
er; penger, eiendeler, mange partnere, en
fantastisk partner som skal gjøre oss lykkelig osv. Mange av oss vet egentlig ikke
hvem vi er fordi vi har manglet gode rollemodeller. Andre mennesker kan gjennom
sin atferd vise oss hvem vi har muligheten til å bli – om vi er villige til å lytte og
lære av andre. Det blir sagt at ærlighet får
oss edru/nyktre og ydmykhet holder oss
edru/nyktre.
Ydmykhet er også et sentralt ord i syvende
trinn. Ydmykhet innebærer innsikten om
at jeg ikke har alle svarene og at uansett
hvem eller hva Gud er, så er det i hvert
fall ikke meg. Gjennom bønn – og kanskje den enkleste og samtidig vanskeligste
bønnen som finnes, er å gå til et annet
menneske og spørre; «vil du hjelpe meg»
–kan vi få praktisk hjelp til å fjerne våre
karakterfeil. Ordtaket om at; du alene må
gjøre det, men du kan ikke gjøre det alene» gjelder også her.
Oppsummering:
En klok mann sa en gang til meg at;
Det sjette trinn handler om å slutte å gjøre
det som jeg har lyst å gjøre (dvs. av den
atferden som ikke er bra for meg).
Det syvende trinn handler om å begynne
å gjøre det jeg ikke har lyst å gjøre (dvs.
gjøre det som er bra for meg).
Lykke til.
tekst: Andrea illustrasjon: Merethe
En kan reise hvor en vil, men aldri fra
seg selv
Det var på tide å gå inn for landing etter en lang og turbulent reise. På flere ulike
måter har jeg de senere årene satt kursen så langt vekk fra meg selv at det omtrent
kun har vært stjerner i sikte
-og flere ganger har dette blitt en hårfin
balanse mellom liv og død. Med meg selv i
forsetet helt uten kontroll og troen på noe
godt, er det ingen selvfølge at jeg sitter her
i dag. Noen ansvalig eller aktsom “sjåfør”
har jeg aldri vært, og evnen til å stoppe
mens leken er god har absolutt ikke vært
nærliggende.
Uten selvrespekt, takknemlighet for livet
og kjærlighet til andre mennesker, har denne reisen fra meg selv vært et sjansespill.
Heldigvis har jeg hatt oddsen på min side
under disse kræsjlandingene, selv om jeg
ikke har operert med noen slags form
for sikkerhetsmargin. Er dette bare
tilfeldigheter, eller er det “noe” som
prøver å fortelle meg at livet har mer å
by på enn rus, smerte og kynisme? Jeg
har ingen fasit, men jeg velger å tro at
det finnes en annen mening med livet
enn denne evige flukten fra min egen
skygge, som alltid vil ta meg igjen, og
til slutt føre meg ned i grava.
Selv om jeg på mange måter hadde
riktig innstilling og et ønske om å bli
rusfri da jeg kom på Gården i mai
2011, ble det ikke helt som jeg hadde
tenkt meg. Jeg møtte meg selv i døra,
og følelsene stod i kø og banket på,
på en venteliste like lang som herfra
til månen og tilbake igjen.
Og der startet en ny reise. Denne veien
har også vært lang, og på ingen måte
feilfri. Det har gått opp og ned, fram
og tilbake, jeg har vært ut og inn.
Mitt ordentlige vendepunkt var på
Korpberget hvor de banket NAs tolvtrinnsprogram inn i skallen min. Det
var i disse omgivelsene jeg våget å
åpne døra inn til følelsene mine og tillot
meg selv å kjenne på dem. Jeg hadde ingen aning om hvordan jeg skulle håndtere
disse såkalte følelsene, jeg visste jo knapt
hva det var for noe. Jeg lærte meg fort å
ta imot rådene jeg fikk fra de som hadde
gått før meg, de hadde jo tross alt vært der
selv og visste hva jeg gikk igjennom. Jeg
hadde ikke annet valg enn å stole på dem
og gjøre som jeg ble tilsagt.
Disse rådene var som regel ikke ting jeg
hadde så fryktelig lyst til å gjøre, tvert om
var det veldig ofte ting jeg var sinnssykt
redd for å gjøre eller ikke trodde jeg kunne
gjøre. Men jeg ville jo få det bedre med
meg selv, og da måtte jeg være villig til å
legge noe i potten.
Jeg oppdaget da hvor viktig det er for meg
å stille meg selv utenfor min egen komfortsone, gå i mot frykten og skammen, og gjøre ting jeg egentlig ikke vil gjøre, men som
er bra for meg. Det ironiske med det hele,
er at så lenge jeg velger å underkaste meg
frykten og skammen, og lar det holde meg
inni det trygge fengslet sitt, så bare vokser
det og tar større plass. Det har makta over
meg, og jeg kommer meg ingen vei.
Den dagen jeg våger å gå i mot dette, trosser frykten og hever meg over
skammen som forteller meg at jeg aldri
er bra nok, så forminskes det og blir
svakere. Uten frykt finnes det ikke mot.
Jeg kan ikke være modig uten å ha
vært redd først.
Først når jeg har trosset dette, har jeg
vist mot.
Dette har jeg erfart gang på
gang, og jeg kjenner at jeg vokser på
det. For hver gang jeg gjør handlinger
jeg er stolt av og som gjør meg godt,
så øker selvrespekten min litt etter litt,
og derav selvfølelsen også.
Dette er en av ledetrådene jeg har funnet på min vei i tilfriskning.
dikt: Nicolai
DØD
26
Diffe
Plutselig var jeg der,
Jeg trenger deg,
lyset nærmer seg,
Ikke forlat meg,
jeg ser enden,
det er stille, tomt,
men akk så vakkert.
Mamma roper på meg,
pappa klapper til meg,
lillebror holder rundt meg,
storesøster klemmer meg.
Jeg roper til dem,
hvorfor hører de meg ikke?
De gråter,
de spør hvorfor.
De skriker,
de roper navnet mitt.
Jeg roper til dem,
hvorfor hører de meg ikke?
Nå skjønner jeg det,
nå vet jeg hvor jeg er.
Jeg er hjemme, men egentlig borte.
Jeg er på rett side, men egentlig feil.
Jeg er fri, men fanget i intet.
Jeg er DØD.
Vær hos meg,
Hjelp meg,
Oppretthold min lykkerus.
Nei, ikke forlat meg,
Jeg må ha deg hos meg,
i mitt liv.
Du vet,
at jeg lever,
kun for deg.
Du sviktet,
Du forlot meg.
Kun et stikk,
Jeg lurte deg,
Jeg fanget deg igjen.
Du slipper aldri unna meg.
Eller…
Hvem lurer jeg egentlig…
Kun meg selv!!
K
unsten å balansere er noe av det viktigste du kan lære
i livet. Ikke at du må kunne gå på slak line uten å falle,
men kunne balansere både venner, jobb, skole, fritid,
trening også videre. Hvis du bruker for mye tid på en ting, er det
ofte noe annet som faller bort.
Allerede før jeg hadde slutta på den første skolen hadde jeg falt
av lina mi. Jeg løy og stjal fra familie, og jeg brydde meg ikke, så
lenge jeg fikk gjøre som jeg ville. Jeg mente det var alle andres
skyld at jeg hadde blitt som jeg var blitt, og skulket bare for å
skulke.
Men hvordan klare å få livet i balanse? Hvordan skal man klare
å balansere på den slake lina uten å falle? For livet er en jævlig
slak line, og det er så utrolig lett å falle av, uansett om det er
rus eller andre ting. Det er dessverre ikke noe fasitsvar. Det er
like mange svar som det finnes mennesker på jorda. I skrivende
stund 7,151,628,790 for å være helt nøyaktig.
Jeg var nesten ikke hjemme, og tok meg aldri tid til familien min.
Jeg visste de var bekymret for meg, men jeg var så sur og brydde
meg så lite at jeg ikke gjorde noe med det. Jeg trodde alltid balansen var der, kun fordi jeg alltid sa nei til folk som tilbød meg
sterkere rus. Jeg satte grenser for meg selv, som jeg den dag i
dag er stolt over å ha klart å overholde. Men jeg hadde falt av,
og jeg klarte ikke åpne øynene mine nok til å se hva rusen hadde
gjort med meg.
De fleste rusmisbrukere balanserer som alle andre på en veldig
slak line, men sjansen for å falle er mye større, rett og slett fordi
man hele tiden skal få tak i, ha råd til, bruke og selge rusmidler.
Da jeg falt av, gravde jeg meg bare lenger og lenger ned.
Jeg begynte som så mange andre å tro at jeg kunne balansere
rusen med alt annet. Da jeg sluttet på skolen lagde jeg unnskyldninger til meg selv og alle andre, at det ikke hadde noe
med rus å gjøre. I et halvt år gikk jeg rundt uten verken jobb eller
skole, det eneste jeg gjorde var å ruse meg. Jeg hadde en jobb
i to uker, en jobb jeg var flink i, men jeg slutta fordi ”sjefen var
bitch”. Jeg rusa meg mer. Da jeg igjen begynte på skolen, gikk
det ikke lenge før også dette gikk dårlig. Jeg var flink, men det
kunne jeg ikke vise fordi jeg ikke var tilstede.
Da jeg kom til Fossum kom det som et sjokk, jeg var faktisk rusavhengig. For meg var rusen kun en erstatning for den dårlige
samvittigheten jeg hadde. Et sted å rømme til når jeg ikke turte
å face problemene mine. Her har jeg fått en sjanse til å rette
opp i mine feil. Gitt meg rom til å si unnskyld til de som så sårt
trengte en unnskyldning. Jeg har ikke lenger dårlig samvittighet.
Her lærer jeg å få balansen på plass igjen. Lærer å balansere på
den slake lina uten å falle av.
Maia.
tekst: Anonym illustasjon: Merethe
Når du føler deg trygg bak lukkede dører,
Når du blir forelsket I din tilsynsfører.
Når du har glemt navnet på alle du kjenner,
Når andre pasienter er dine eneste venner.
Når du mangler lisser på dine sko,
Når du liker at noen følger deg på do.
Når din kost består av lykkepiller,
Når ditt kallenavn er “psykokiller”.
Når du ikke husker når du var lykkelig sist,
Når tegn til bedring g jør deg trist.
Når du synes det er koselig med nakne vegger,
Når du ikke barberer dine egne legger.
Når kroppen din er dekket med sår,
Når du er innlagt på ditt tiende år.
Når hovedpulsåra er mindre pen,
Når en utskrivingsdato g jør deg akutt schizofren.
Når du drømmer om overdoser,
Når du har over ti diagnoser.
Når du ikke husker hvordan livet var før,
Da har du vært for lenge I psykiatriens klør.
Anonym
Psykiatriens vei
D
ette er en skjebne for mange. Jeg
var en av dem, men kom meg
heldigvis ut av det i grevens tid.
Faktum er at det dessverre ikke er alle som
gjør det, og tankene mine går til dem.
Som 14-åring ble jeg ”introdusert” for
psykiatriens verden, noe som viste seg å
bli et helvete for min del. Som en vanlig
tradisjon innenfor psykiatrien, ble jeg tidlig tilbudt ulike medisiner. Blant annet anti-depressiva, anti-psykotisk og benzodia-
sepiner. Fra jeg var 14 år, har jeg fått både
fast og sporadisk ulike piller, deriblant
benzo og morfin. På mange måter vil jeg
påstå at dagens psykiatri og helsevesen
har ført meg inn i avhengigheten, selv om
jeg nok på et tidspunkt hadde havnet der
uansett, uavhengig av dem.
Psykiatrien har utøvet mye tvang mot
meg, mye opplever jeg som overgrep. Jeg
ble ”voktet” konstant 24 timer i døgnet,
så kalt fotfølge. Fikk ikke gå på do alene,
ikke dusje alene, ikke gå ut alene, når jeg sov satt det en vakt 2
meter unna sengekanten min. I perioder måtte jeg sove på rygg
med hendene på magen over dyna, så de kunne se hendene
mine til en hver tid. Disse fotfølgetiltakene kunne vare fra dager
til måneder. Jeg måtte også i perioder spise med plastbestikk og
pappglass. Jeg fikk ikke ha ledninger, skolisser, snører i gensere
og bukser, ikke noe barberutstyr, ingenting. Skulle jeg ut og gå
tur, eller bare få litt frisk luft, måtte jeg ha minst én person med
meg, noen ganger to. Andre ganger fikk jeg ikke lov å tre utenfor de låste dørene. På det lengste var jeg innlagt på tvang i et
halvt år, uten noe jeg skulle ha sagt. Det var en såkalt observasjonsparagraf, jeg var innlagt på ubestemt tid.
Ungdomspsykiatrien var forholdsvis grei, selv om jeg har opplevd
og sett mye forferdelig der. Jeg har vært vitne til ting jeg overhodet ikke har villet se eller høre, jeg har utsatt meg selv for ting jeg
ikke har villet at andre skal se eller oppleve heller, men sånn er
det i psykiatrien. Før jeg var fylt 18 år, hadde jeg hatt ca 20 innleggelser på akuttpost for ungdom, låst avdeling. Jeg var blitt en
såkalt «slengdørpasient». Den siste tiden jeg var der ga de meg
en diagnose de ikke skrev formelt ned på papiret, fordi man ikke
kan stille slike diagnoser før man er voksen og ferdig utviklet.
Da jeg fylte 18 stengte ungdomspsykiatrien døra for meg, og
voksenpsykiatrien stod for tur. Jeg hadde noen innleggelser på
voksenakutten før jeg «takket ja» til en rehabiliteringsavdeling
med åpne dører og slakkere rammer, som egentlig var en avdeling for såkalt nysyke med psykoseproblematikk. Jeg var allerede
avhengig av dop da jeg ble skrevet inn. Dette fortalte jeg til psykiateren på avdelingen siden jeg den første tiden ikke fikk lov til
å gå ut alene. Da satte han meg på høye doser med benzo fordi
han trodde det skulle hjelpe mot abstinensene. Selv om jeg visste
at det ikke ville hjelpe, tok jeg gledelig i mot. Det var ikke noe
problem å smugle stoff inn på enheten, dessuten er det nok av
illegale rusmidler i tillegg til det «legale dopet» på psykiatriske
avdelinger. Dersom jeg utagerte, forhøyet han dosene ganske
fort. Med andre ord var det lett for meg å manipulere og få flere
piller. Psykiateren min ble en av de mest lojale dealerene. Jeg
vet at det har blitt sendt inn klage til fylkeslegen pga utskrift av
uforsvarlig mye benzodiasepiner over lang tid, i tillegg til dårlig/
feil behandling. Svaret som kom i retur var at de måtte henlegge
saken fordi sjefen på sykehuset var ute i sykemelding.
Selv om jeg var innlagt på denne avdelingen i ett år, så var det
et år med konstant rusing. Ved ett tilfelle ble jeg utestengt fra
avdelingen i en uke pga rus og selvskading. Jeg stakk ofte av og
var borte i lengre tid for å kunne ruse meg grenseløst. En gang
da jeg kom tilbake var jeg så syk og psykotisk at de valgte å flytte
meg over til lukka avdeling via den samme gamle tvangsparagrafen. Jeg var da psykotisk i en lang periode og veldig utagerende.
Fikk smuglet inn stoff og hadde veldig truende atferd, både mot
meg selv og andre. Til slutt orket de visstnok ikke med meg. Dersom jeg utagerte eller gjorde noe sprell, hoppet de 3-4 mann på
meg, la meg i bakken og ga meg en injeksjon av veldig sløvende
medisin. Dette kunne skje daglig i en periode. De medisinerte
meg ned til jeg sovna, løfta meg opp og bærte meg i senga.
Og gikk ut. Problemet var løst. En gang ga de meg en injeksjon
av feil medisin, fordi hun som var medisinansvarlig den vakta,
hadde tatt feil preparat. Dette var en depotmedisin som ville gi
virkning i en hel uke, og selv om jeg hadde nektet å ta den, fikk
jeg den visst likevel..
Etter dette forhøyet de benzodosene og skrev meg ut. Da jeg
kom tilbake til rehabiliteringsavdelingen, ga de meg et valg. Enten tok jeg denne depotmedisinen intramuskulært ukentlig (fordi jeg ikke skulle gjemme pillene og late som jeg tok dem, i og
med at jeg ikke ville ha dem), eller så skrev de meg ut, uten noe
sted å bo. Jeg gikk med på denne avtalen i noen uker før jeg
skrev meg helt ut.
Siden dette har jeg vært tilbake ved et par tilfeller. Det har vært
i rusrelaterte psykoser, slik at jeg ikke har kunnet ta vare på meg
selv. Den andre gangen hadde jeg stukket av fra en avrusning,
og siden de hadde lest papirene om meg, så valgte de bare å
legge meg inn på tvang uten å prate med meg. Jeg hadde ikke
et ord jeg skulle ha sagt.
På mange måter har jeg lagt opp til disse type rammene selv, på
grunn av min destruktive atferd og massive selvskading, men jeg
unner ikke selv min verste fiende et slikt liv. Jeg ble bare sykere
av å være i psykiatrien, mer avhengig av medisiner og mer isolert
fra samfunnet.
I dag har jeg vært fri fra selvskading i omtrent fire år, og har ikke
vært innlagt på noen år. Bare det i seg selv føles som en himla
befrielse.
tekst: Jennifer illustasjon: Merethe
30
Fra bestevenn til fiende
Jeg vokste opp sammen med min storebror og mamma, og hadde
ikke særlig god kontakt med pappa igjennom oppveksten. Jeg
søkte oppmerksomhet og kjærlighet hos han, men for meg virket
det som om han ikke brydde seg. Jeg begynte å drikke da jeg var
11 år gammel for å få ro i følelser og tanker. Jeg elsket smaken
av sprit og følelsen av å være full, for da kunne jeg endelig slappe
av og ikke tenke på alt som var vondt. Det ble fort en rutine for
meg å drikke. Hver gang jeg hadde det kjipt og var alene hjemme,
passet jeg på å gå bak sofaen og stjele sprit av mamma.
Da jeg ble omtrent 12 år begynte jeg å vanke nede i byen. Jeg
begynte å stjele og var sent ute. Vennene jeg hadde skaffet meg
var et par år eldre enn meg. Nesten daglig satt jeg nede i parken
med en six-pack øl eller rusbrus og slappet av – og kom hjem i
10-11 tiden med munnen full av tyggegummi for å skjule lukten
av alkohol. Litt ut i tolv års alderen begynte jeg å dra til Oslo
sammen med en venninne. Jeg sa alltid til mamma og pappa at
jeg var hjemme hos henne og at jeg skulle være der over helgen.
Jeg solgte tjuvegods og fikk penger av foreldrene mine noen
ganger. I denne perioden ble jeg utsatt for noe som forandret min
måte å tenke på og min måte å se andre mennesker på. Denne
hendelsen har jeg lidd med i fem år nå. Jeg drakk mer og mer –
og alkoholen sviktet meg og ville ikke gi meg den rusen som jeg
tidligere pleide å få. Jeg husker min første benzodiazepin tablett.
Jeg var fortsatt tolv år og klaget på at jeg ikke ble full. En gutt
fra Oslo sa at dette ville få meg i god form. Jeg begynte å prøve
ut og blande smertestillende med sprit og det funket så og si da.
Jeg ble slapp i kroppen og klarte ikke ordentlig å bevege meg.
Da jeg fylte tretten kunne jeg ikke lenger kalle spriten min beste
venn. Den fantes fortsatt hos meg, men den ga meg ikke den
rusen jeg ville oppnå. Jeg begynte da å røyke hasj med ukentlige
mellomrom. Like før jeg fylte fjorten hadde hasjrøykingen blitt en
daglig rutine og jeg holdt dette skjult i omtrent et år før ryktene
spredde seg rundt i byen. Jeg fikk kallenavnet ”knærkærn”, og var
alltid sint på omgivelsene som ”trakasserte” meg på grunn av det
jeg gjorde. Alt jeg ville, var å ha en venn som alltid stilte opp for
meg og gav meg fred og ro. En som ikke kranglet med meg eller
utnyttet meg for noe som helst.. Jeg benevnte ofte denne vennen
for Mary-Jane. Jeg ble en som de fleste kalte for en ”stoner”. Det
var noe jeg var stolt av. Jeg mente da at alle mennesker burde
røyke hasj og at det ville bli fred på jorden hvis alle bare gjorde
som meg. Jeg gikk fra en som syntes vold var morsomt, til å bli
en som hatet det mer enn noe annet. Jeg sa alltid til meg selv at
jeg aldri i hele mitt liv skulle slutte å røyke. Hasjen var min nye
bestevenn – vi var uatskillelige.
Jeg satte mange grenser for meg selv, som at jeg aldri skulle
begynne med noe annet og at jeg ikke skulle drikke mer, men
drikkingen fortsatte og pillene (benzo) ble noe som fortsatte å
følge med. Julen 2010 var jeg lei av at rusmidlene, som jeg så
på som mine bestevenner, hele tiden sviktet meg. Jeg følte at
jeg måtte finne et nytt rusmiddel som ville gi meg den rusen jeg
var på leit etter, og ringte til en kompis i Sverige og ba han om
å skaffe noe amfetamin. Vi satt på julaften ettermiddag til kveld
med noen gram amfetamin og metamfetamin. Jeg hadde aldri
følt det så bra før. Jeg lo og hadde det bra, og det føltes bedre
enn noe annet. Amfetamin ble etter dette
yndlingsstoffet mitt. Jeg tenkte hele tiden
at dette aldri kom til å svikte meg, men
etter 7 mnd med nesten daglig bruk av
amfetamin veide jeg litt over 40 kg. Jeg
eide ikke kroppsformer eller fett på kroppen. Alle mine nære venner tok avstand fra
meg, men enkelte prøvde å hjelpe meg ut
av det. Jeg var borte i flere uker og kom
tilbake til ingenting. Jeg begynte med byttehandel fordi jeg ikke eide en krone. Det
eneste som sto i hodet mitt var rus, og jeg
orket ikke en dag uten å være påvirka. Jeg
kunne ligge i sengen min med abstinenser
og angst helt til noen kom og hentet meg
og fikset noe jeg/vi kunne stappe i oss.
Hvis ingen kom og hjalp meg, kunne jeg
ligge i sengen hele dagen og se på tv. Jeg
var alltid trist og redd for at folk skulle se
meg. På denne tiden følte jeg at jeg ikke
fikk noen ”oppover rus” av amfetaminet
lenger, og jeg klarte ikke å kjenne etter
om jeg var rusa eller ikke. Når jeg så meg
i speilet så klarte jeg ikke å se at noe var
unormalt. Jeg kjente kun på nedturene
jeg fikk med amfetaminet og tenkte at jeg
trengte noe sterkere.
Jeg så på min storebror der han satt med
nålen i armen og mine nære venner som
også satt der. Da jeg mistet min beste venn
på grunn av overdose den 31.01.11, ble jeg
livredd for at jeg skulle bli nestemann som
satt der og sakte men sikkert kjørte livet
mitt enda mer til helvete. Jeg orket ikke å
gå på skolen, og ble også anbefalt å ikke
dra dit siden jeg hele tiden var rusa og satt
og knasket piller.
Jeg tror aldri jeg kommer til å glemme den
dagen da jeg fant ut at jeg ville ha hjelp.
Jeg fikk meg en rusterapeut via skolen som
hjalp meg med å komme i kontakt med
barnevernet for å søke behandling. Jeg
gikk jevnlig på møter, men kom alltid full
av valium og rivotril for å ”lande” slik at
jeg ikke skulle virke rusa når jeg dukket
opp. Jeg sto så på vent i tre måneder før
jeg hadde inntakssamtale med Fossumkollektivet, og det tok nok en måned før jeg
fikk plass. Etter inntakssamtalen ville jeg
ikke lenger inn til behandling. Jeg var livredd for å feile og skuffe
omgivelsene mine og bestemte meg for å bli værende i byen. Den
11.08.11 ringte saksbehandler og sa at jeg måtte komme fort.
Pappa og jeg skrev under papirene og jeg ble sendt på avrusing
dagen etterpå. De dagene før jeg kom til Fossum var noe av det
verste jeg har vært med på. Jeg gråt konstant i tre dager uten
å vite hvorfor. Jeg kaldsvettet, hadde kramper i kroppen, klarte
ikke å sove, var kvalm og kastet opp flere ganger. Kroppen bare
ristet, og destruktive tanker var det eneste som svingte rundt i
hodet mitt. Den dagen jeg kom til Akutt Borre ringte en venninne
og fortalte at en kompis hadde blitt funnet død i skogen. Hun
var helt fra seg og hadde kjøpt inn dop for 10 000 kr til meg og
henne – og planen var å kjøre hue og ræva av oss. Jeg klarte ikke
å dra derfra. Jeg tenkte på alle jeg ville såret og at jeg kanskje
ikke ville få muligheten til dette igjen senere. Jeg hadde jo lyst til
å komme meg bort fra rusen, men ville ikke ha det sånn som jeg
hadde det der og da. Samtidig hadde jeg ingen som helst tro på
at jeg ville få det noe bedre.
Jeg kom inn på Fossumkollektivet den 17.08.11, satte på meg et
”happyface” og hadde den innstillingen at hvis jeg bare gjorde
det beste ut av det, ville dette gå lekende lett. Det var mange
søvnløse netter hvor jeg fortsatt slet med abstinenser og hadde
det helt for jævelig. Etter en uke ville jeg skrive meg ut for å
ruse meg igjen. En gammelungdom og jeg snakket sammen en
stund og bestemte oss for å prøve det som funket for henne, en
masse motstand. Den neste måneden ble jeg møtt med masse
motstand. Jeg satt i fem uker og sa at jeg ville dra, men etter de
fem ukene ville jeg bli.
Det har vært mange oppturer og nedturer de fem månedene som
har gått. Jeg har hatt det mye vondt, mye russug, men har klart
å gjøre noe for meg selv. Jeg tenker fortsatt at jeg ikke fortjener
denne plassen og at jeg ikke passer inn i et rusfritt miljø, men jeg
trives her. Jeg klarer å tenke det at jeg lever i en av drømmene
mine. Jeg har oppturer og nedturer, men det er helt normalt. Jeg
har også klart å motivere min storebror til å søke behandling og
en god kompis til å bli rusfri – og har skjønt at den jobben jeg
gjør med meg selv her, har påvirkning på de personene rundt meg
som jeg er glad i. Jeg har kontakt med pappa og har fått et mye
bedre forhold til han. Jeg har nå så mye kjærlighet rundt meg og
til andre mennesker at jeg er motivert til å bli rusfri. Jeg har innsett
at rusen som tidligere var min bestevenn som ingen noen gang
skulle skille meg fra, nå har blitt min verste fiende og et mareritt.
Hver eneste gang jeg tenker tilbake på hvem jeg har vært og
hva jeg har gjort, blir jeg fanget av vonde følelser og destruktive
tanker, men jeg er på vei til å lære meg å leve med at jeg har den
bakgrunnen som jeg har. Jeg kan ikke endre på det som allerede
har skjedd. Nå er det bare min oppgave å styre det som skal skje
videre fremover.
tekst: Kris illustasjon: Merethe
32
Trinn 2: Vi kom til å tro at en Makt større enn oss selv kunne
gi oss forstanden tilbake.
Jeg begynte å se på hva åndelighet betyr for meg. Noe jeg aldri har
gjort før. Når jeg hadde fokus på meg selv og omgivelsene mine,
og klarte å kjenne etter, merka jeg fort hvor godt det var og er, å
kunne sette pris på ting igjen. Det er utrolig deilig å kjenne sola i
ansiktet, kjenne ekte glede, kunne gi omsorg og få lov til å vise og
gi kjærlighet – noe jeg sikkert ikke hadde gjort siden jeg var liten.
Det betyr noe hva jeg sier. Jeg blir satt pris på og jeg betyr noe.
Underveis i dette trinnet trodde jeg at jeg at det var noe galt med
meg, jeg spurte om å få dra på legevakta fordi det var et konstant
sug i magen min. Det kom spesielt frem når jeg skulle legge meg.
Det er vel det glede gjør med en narkoman som ikke har kjent
på følelser hele livet. Jeg tenkte på å finne en kraft i livet mitt.
Jeg begynte å se på hva jeg gjorde før, det som ikke funket og de
tingene jeg ikke gjorde. Jeg så at jeg har stengt alle ute i frykt for
at de skulle såre meg og i frykt for at de skulle få vite hvem jeg
egentlig var. Jeg var livredd for at de skulle se at jeg var et dårlig
menneske, noe jeg var overbevist om selv.
Mine tre første trinn
Trinn1 : Vi innrømmet at vi var maktesløse overfor vår avhengighet, og at våre liv var blitt umulige å mestre
Når jeg ser nøye på konsekvensene av min avhengighet, blir jeg
oppmerksom på hva det har gjort med meg fysisk, mentalt og
åndelig. Jeg ser at jeg ikke har mestra livet mitt på noe som helst
plan. Jeg ser at jeg går i ring. Altså, jeg kan slutte å ruse meg i
en periode til jeg får det for vondt igjen. Jeg får det dårligere og
dårligere med meg selv. Jeg må ruse meg for å takle følelsene mine
og for å kunne leve med meg selv, som følge av handlingene mine.
Jeg ser at jeg hele tiden må overbevise meg selv om at jeg må
gjøre det jeg gjør og at jeg i desperasjon prøver å trøste meg
selv ved å rettferdiggjøre handlingene mine – for det å leve med
sannheten om at jeg svikter, sårer og skader meg selv og dem
rundt meg gjør for vondt.
Jeg er ikke i stand til å ta ansvar for meg selv eller følelsene mine.
Jeg ser at jeg handler ut av egoisme og for å tilfredsstille egne
følelser. Jeg juger, manipulerer, stjeler og skader andre følelsesmessig, fysisk og psykisk for å dyrke besettelsen min. Jeg tenker
kun på å få dekt behova mine og er fullstendig overbevist om at
jeg må gjøre det jeg gjør for å overleve, selv om det skader andre.
Jeg ser at jeg ikke kan leve på den måten jeg har gjort. Det er ikke
vanskelig for meg å innrømme at jeg trenger hjelp når jeg er ærlig
med meg selv og ser nøye på konsekvensene og mønstrene mine.
Jeg tar imot programmet med åpne armer. Jeg aksepterer at
jeg ikke klarer dette alene og at jeg er syk. Når jeg skriver om
konsekvensene mine er jeg i kontakt med følelsene mine og kan
dele om dem. Jeg tar da ansvar for følelsene mine, og prosessen
er i gang. Jeg trenger ikke lenger benekte at dem er der. Jeg kan
endelig være ærlig mot meg selv og dem rundt meg. Jeg har et
håp… Men, jeg trenger noe mer...
Jeg var ikke i stand til å slippe andre til i livet og hjertet mitt for å gi
meg den omsorgen, kjærligheten og hjelpen jeg så sårt trengte. Jeg
skulle klare meg selv så jeg trengte ikke andre idioter til å blande
seg inn. Jeg er jo gal og kan ikke dele tankene og handlingene
mine med noen – meg mot verden! Så det å finne et sted hvor det
finnes mennesker som ikke dømmer meg og som kunne fortelle
meg at dem kjente seg igjen eller at jeg kunne kjenne meg igjen
i dem var utrolig befriende. Hver gang jeg turte å fortelle om alt
det rare jeg tenkte og gjorte til sponsoren min, lo han bare.
Det som kjentes så stort ut forsvant bare på et øyeblikk. Jeg fikk
bekreftelser på at jeg ikke var gal eller var et dårlig menneske.
Det var og er så utrolig befriende å kunne få være ærlig og kunne
slippe andre til når jeg har det vondt eller godt. Å få lov til å gråte
når jeg har det vondt, å få omsorg og bekreftelse på at det er
helt greit. Å få lov til å være glad uten å være redd for at noen
skulle kjefte på meg så jeg bare ble lei meg igjen. Det har jeg
aldri kunnet gjøre før.
MEDITASJON: Jeg kan få være god mot meg selv. Jeg har noen
behov jeg trenger å få dekket. Jeg trenger inntrykk for å tilfredsstille
hodet mitt. Hva er det som gir meg energi. Jeg trenger å oppleve.
Jeg ser at jeg ikke en gang klarer å skille mellom intimitet og
intensitet eller intimitet og sex. Jeg er en ekspert på å forsømme
meg selv, og jeg trenger å lytte til kroppen min.
Jeg øver meg på å sette grenser. Jeg bekrefter meg selv ved å si
nei. I handlingen ligger selvrespekt. Jeg kan få være god mot meg
selv. Selv om det kanskje gjør vondt noen ganger.
Jeg trenger ikke lenger snakke om ting jeg ikke vil være en del av
lenger, bare for å føle at jeg passer inn. Jeg har en indre stemme
som ikke alltid har noe fint å si til meg, tanker som dukker opp for
så å forsvinne igjen like raskt – og som ikke er noen gode tanker.
Så hva er motsatsen til den dyrkingen av skammen, dårlig selvtillit
og selvbilde.
Jeg forteller meg selv at jeg er bra nok som jeg er, at jeg er glad i
meg selv, at jeg er verdifull. Før ville jeg fortalt meg selv, at dette
orker jeg ikke kjenne på, dette klarer jeg ikke allikevel osv.
Så jeg snakker til meg selv om jeg har det vondt. Trøster og bekrefter for meg selv at dette er helt ok. Jeg trenger ikke la meg
styre av følelsen. Den er bare en del av meg. Jeg kjenner etter
noen ganger i løpet av dagen. Spør meg selv hvordan jeg har det.
Jeg lager ritualer for å være tilstede i meg selv.
Jeg starter dagen med; ”i dag skal jeg gjøre mitt for at jeg får
det bra”. Jeg åpner for en ny måte å leve på. Jeg har ikke bare et
håp, men tro på at ting kan løse seg.
Trinn 3: Vi tok en beslutning om å overlate vår vilje og våre
liv i Guds omsorg, slik vi oppfattet Ham.
Jeg innrømmet at jeg var maktesløs og at jeg hadde funnet en
kraft i livet mitt, men egenviljen og egoet tok for stor plass enda.
Jeg fortsatte å gjøre ting på min måte.
Den kjærligheten er utenfor mine krefter. Dette er noe jeg ikke
kan fjerne. Noe jeg ikke kan klare meg uten og noe jeg ikke kan
gi meg selv. Hvorfor jeg er avhengig av at andre bekrefter det
menneske jeg er, aner jeg ikke. Men jeg har prøvd å leve uten og
det fungerte veldig dårlig. Dessuten er det utrolig godt å kunne
få være den jeg er med de følelsene jeg har.
”Jeg har lyst på, det gjør jo ikke noe om, -jeg kan jo bare” osv.
Jeg var kanskje ikke villig til å gi slipp på alt det gamle livet mitt
enda. Jeg forstår jo at jeg ikke kan ruse meg og jeg har en kraft
i livet mitt. Skal jeg ikke kunne gjøre en dritt mer da liksom?
Tanken på at noen skulle bestemme over meg og følelsen av
kontrolltap skremte meg. Jeg begynte å se på hva å overlate mitt
liv betydde for meg.
Jeg vokser som menneske når jeg tillater meg å våge og slippe
mitt indre til. Det var ikke nok med ”jeg er jo klar over hva jeg
føler, så da er det vel det samme”
Jeg tenkte at jeg har prøvd å kontrollere utfallet av alle situasjoner
hele mitt liv, jeg har manipulert av hele mitt hjerte for å få til å
leve. Noen ganger funket det, men som oftest ikke. Jeg hadde
34
kanskje ikke gjort jobben. Jeg skulle bare ha resultatet. Om jeg
fikk en utfordring, ga jeg opp før jeg hadde prøvd, fordi jeg var
sikker på at det kom til å gå dårlig allikevel.
Hvis jeg ventet på noe, ble jeg nesten dårlig om jeg ikke kunne
gjøre noe for å ha en innvirkning. Jeg ble forbanna, irritert, fortvila,
og lagde meg masse fantasier om hva som kunne skje og hva jeg
skulle gjøre om det ble et negativt resultat.
Jeg tenkte nesten alltid det verste uansett hva det gjaldt. Problemer som andre ville se på som små, blåste jeg opp til kjempeproporsjoner, mens problemer som andre ville sett på som krise,
var dagligdags. Men jeg opplevde det meste som en krise. Jeg
hadde ingen tillit til livet, hvorfor skulle jeg ha det. Jeg hadde
ingen erfaring med å mestre noe, fullføre noe eller at jeg kunne
stole på folk – jeg hadde jo bare hatt motgang. Jeg hadde levd i
frykt hele livet, og nå skulle jeg liksom overlate livet mitt. Jeg tok
en titt på det andre trinnet igjen.
Det finnes mennesker som vil meg godt, som virkelig vil hjelpe
meg. Om jeg bare gjør det jeg skal gjøre, så løser faktisk ting seg.
Om ikke, så løser deg seg allikevel. Om jeg gjør så godt jeg kan,
så er det godt nok selv om det ikke alltid blir som jeg tenkte. Jeg
tok en titt på første trinnet mitt. Hva handler alt dette om? Jeg
er styrt av følelsen.
Ok, så er jeg redd, men det er helt greit. Jeg trenger ikke kjempe
med noe jeg ikke kan gjøre noe med, jeg kan akseptere at sånn er
det nå, og overlate resten til universet om du vil. Så utrolig enkelt,
allikevel så utrolig vanskelig. For det krever jo at jeg tar ansvar for
følelsene mine. Jeg fortsatte å gjøre ting på min helt geniale måte
og fikk fort erfaring med at jeg kanskje burde be om hjelp. I flere
situasjoner hvor jeg endte opp med å få det dårligere, fulgte jeg
mine gamle løsninger.
Jeg hadde mennesker i livet mitt som var en belastning for meg.
De dro opp problemer og forventet at jeg skulle hjelpe dem. Og
så medavhengig jeg er, og i frykt for avvisning eller frykt for å
avvise, handla jeg flere ganger ut fra tanken om at; ”han er jo
kompisen min, jeg må jo stille opp”. Med andre ord så la jeg min
rusfrihet og integritet til side for å gjøre meg selv en bjørnetjeneste. Altså, jeg gjorde det for å dekke mine egne følelser, jeg
trosset min sponsors anbefalinger og fulgte egenviljen min. Jeg
hadde en del reservasjoner og det dukker stadig opp nye. Jeg var
kanskje ikke ydmyk nok og jeg utsatte ting. Prioriterte tv, spill og
porno fremfor å gå ut å være sosial, tilbringe tid med søskena
mine, skrive trinn, vaske osv.
Uten å se det selv, isolerte jeg meg. Og når jeg isolerer meg,
kommer den sosiale angsten fram igjen og jeg blir deprimert, får
dårlig samvittighet og blir full av skyld og skam.
Hver gang jeg får det som jeg vil ha det, er det noen som ikke
får det dem ville ha. Dette ser ikke jeg når jeg er selvsentrert og
styrt av egenvilje. Egoet mitt tar stor plass og det er ikke dette
mennesket jeg vil være.
tekst: Glenn foto: Tom
Hvilken betydning har
Fossumkollektivet hatt for meg?
Jeg vil være et varmt menneske og jeg har fått troen på at jeg
kan være det igjennom dette programmet.
Om jeg vil kunne leve med meg selv rusfri, så må jeg gi etter.
Jeg må gi slipp på en del ting i livet mitt, og jeg må gjøre ting på
en ny måte. Min gamle strategi funker ikke, og selv om det gjør
vondt, så velger jeg å ofre noe for å få noe annet. Det var ikke
nok å bare bestemme meg for at jeg skulle gjøre ting på en ny
måte. Jeg trenger ikke klamre meg til det gamle lenger. Jeg så til
andre trinnet mitt. Jeg har en kraft i livet mitt som vil meg godt,
jeg kan ha tillit til at jeg får det godt.
Jeg tok en beslutning og handla på den.
Eksempler:
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Jeg risikerte å støte fra meg lillebror ved å sette grenser.
Jeg forklarte venner jeg er glad i, og som jeg så sårt vil ha
i livet mitt, at jeg var der for dem om de ble nyktre, andre
brøt jeg bare kontakt med.
Jeg ofret å se ut som en idiot med dotter i ørene, for å dra
på konvent.
Jeg ofret å være sjuk og føle meg utilpass og nede på konvent.
Selv om jeg følte meg skamfull og trist så dro jeg på konvent.
Selv om jeg er full av angst så drar jeg på møte.
Jeg tar telefonen til sponsor og er ærlig, selv om jeg ikke
egentlig orker.
Når jeg egentlig har lyst til å slappe av, så gjør jeg det jeg skal
gjøre fordi jeg veit jeg får det bedre med meg selv.
Jeg er ærlig, selv om jeg hater erkjennelsen.
Av en eller annen grunn så har jeg bare fått gode erfaringer med
å følge anbefalinger.
Jeg blir plutselig veldig villig når jeg begynner å få det kjipt, men
det kan gå lang tid før jeg får det kjipt nok.
Så lenge jeg ikke kjenner på noen symptomer så er jeg frisk jeg.
Jeg holder derfor vedlike krisa, tar en ny beslutning hver dag
og jeg handler på den. Jeg praktiserer å være det menneske jeg
ønsker å være selv om det noen ganger koster ved at jeg blir såra
eller at jeg ikke alltid får det som jeg vil.
Jeg følger programmet fordi jeg er overbevist om at jeg kan mestre
livet ved å praktisere det. Jeg har erfart at jeg får det bedre, og
med det så har jeg tillit.
Jeg vil ha mer...
Oppveksten og utgangspunktet jeg hadde før
Fossumkollektivet
Jeg er fra Oslo og har vokst opp i et hjem, preget av rus og vold.
Moren min var gift 3 ganger og slet med eget alkohol og narkotika misbruk. Jeg fikk en lillesøster når jeg var 4 år, som senere
måtte flytte til faren sin pga situasjonen hjemme. Mamma og jeg
bodde stadig på krisesenter ozg jeg hadde lite grenser og trygge
rammer under oppveksten. Jeg begynte tidlig å ruse meg og
som 15 åring brukte jeg sprøyter og var blitt en del av mamma
sitt rusmiljø. Jeg ruset meg med moren min, var kriminell, og
droppet ut av skolen i 8 klasse. Jeg var så mye borte fra skolen i 8
og 9 klasse at jeg ikke fikk noen standpunktskarakterer pga stort
fravær. Innen jeg var 16 år hadde jeg fått 2 betingede domfellelser og tilsyn av kriminalomsorgen. Først sommeren 1990 ble det
fattet et barnevernsvedtak om tvangsbehandling mot min vilje
og jeg ble sendt til Fossumkollektivet. Jeg var bare 16 år, men
hadde allerede røyket, drukket og brukt tyngre stoffer i mange
år før noen gjorde noe.
Fossumkollektivet
Jeg kom til Fossumkollektivet 20. Oktober 1990, mot min egen
vilje og på tvangsvedtak om behandling. I dag ser jeg på det som
livreddende på mange måter. På Fossum fikk jeg for første gang
på mange år klare grenser og plikter. Jeg fikk muligheten til å gå
skolen, og fullføre 9 klasse med gode karakterer. Jeg jobbet og
lærte meg arbeidsmoral. Vi diskuterte og lærte om følelser, så på
nyheter og jeg fikk utfordret meg selv i de samme tingene som
ungdom på min egen alder gjorde.
Jeg var på Fossumkollektivet i ca 30 mnd og det jeg opplevde av
samhold, arbeidsmoral, og følelsen av å kunne mestere noe, har
vært livreddende og det viktigste vendepunktet i mitt liv. Livet
har ikke gått på skinner siden tiden på Fossum, men grunnlaget
for at jeg har fått oppleve å gjennomføre militærtjeneste, jobbet
med mange forskjellige typer arbeid, tatt studiekompetanse, og
at jeg studerer ved universitetet i Tromsø i dag, alt startet med
det grunnlaget, den oppdragelsen, og den mestringen jeg fikk
på Fossum. I 1997 sprakk jeg og det tok mange år før jeg klarte
å be om hjelp igjen, men da jeg først gjorde det, kom igjen erfaringene jeg gjorde meg under behandlingen på Fossum til nytte
for meg. Jeg er helt rusfri i dag og kjenner på stor takknemmelighet for det Fossumkollektivet ga meg i årene 1990-1992. Det
er vanskelig å beskrive med bare noen ord om hva Fossum har
betydd for meg, men i hjertet mitt vil Fossumkollektivet alltid ha
en stor plass.
Takk til alle medlevere og de som jobbet og jobber ved Fossumkollektivet. Rus tar liv og ødelegger mennesker og familier.
Tankene mine går også til de som ikke har overlevd.
tekst: Lars illustasjon: Merethe
36
Jeg har aldri følt meg hel som menneske, aldri følt at jeg passer
inn eller at jeg er som alle andre. Jeg har alltid følt og tenkt at det
har vært noe spesielt med meg, at jeg var mye annerledes enn
alle andre og at jeg var et mye bedre menneske enn alle andre på
barne- og ungdomsskolen. Jeg slapp aldri noen innpå meg, fortalte litt, men ikke mer. Jeg likte å holde ting for meg selv, det var
mye jeg tenkte som jeg ikke sa, jeg var redd for å bli mislikt, bli
utstøtt, sett annerledes på. Jeg bar alltid en maske, viste ikke følelser og sa sjelden noe. Jeg levde i frykt nesten hver eneste dag
på skolen, jeg var redd for hva som skulle skje, jeg var redd for
det som kunne skje, jeg var redd for hvordan jeg skulle bli møtt.
Alt ble etter hvert en vanesak, at jeg ikke var meg selv og ofte
følte frykt og ubehag. Det ble for meg normalt, den ekle følelsen. Jeg trodde skoledagen var noe man gikk og ventet på
skulle ta slutt, før man dro hjem og endelig kunne slappe av,
føle glede. Jeg ble mobbet fysisk og psykisk, jeg ble kastet i
søppeldunker og snakket stygt til. Jeg følte meg sett ned på,
nedtrykt. Jeg hadde et dårlig selvbilde og en dårlig selvfølelse,
jeg var veldig usikker på meg selv. Jeg følte alt jeg sa ble dumt,
og at de rundt meg så dumt på meg, tenkte dumt om meg og
snakket dumt om meg til hverandre. Hva er dumt? Hva var dumt
for meg? Jeg vet ikke, jeg husker bare jeg så for meg at andre
lo av meg, at de tenkte jeg ikke var til bry, at jeg ikke var som
dem, at jeg ikke passet inn hos dem, at jeg var spesiell på en
negativ måte, at det var noe veldig uvanlig med meg og at de
ikke skjønte seg på meg. Jeg klarte meg fint og følte meg trygg
hvis jeg kun var sammen med en person, jeg følte meg lettet og
kunne prate uten å tenke over hva jeg sa eller hva motparten
skulle tenke eller svare.
Jeg begynte med rusmidler veldig smått og gikk gradvis oppover
mot daglig bruk. Jeg husker i begynnelsen av min ruskarriere,
jeg smakte øl og likte ’’borte’’ følelsen det ga meg, jeg følte
meg borte fra alt av følelser og negative tanker. Alt var bra, jeg
trengte ikke bekymre meg for noe. Livet var som aldri før. Jeg
følte trygghet, det fordi jeg ikke trengte tenke eller føle på noe
av det som en gang hadde vært.
Hei, det er meg
Jeg ble mobbet fysisk og psykisk, jeg ble kastet i søppeldunker og snakket stygt
til. Jeg følte meg sett ned på, nedtrykt. Jeg hadde et dårlig selvbilde og en dårlig
selvfølelse, jeg var veldig usikker på meg selv.
Jeg ble født 22. September 1993 på Sørlandets Sykehus i Kristiansand. Jeg har bodd på samme plass fra jeg ble født til jeg
flyttet til Østfold for litt over 6 måneder siden. Jeg ble født som
nummer to i en søskenflokk på fire med en god mor og en god
far. Jeg har hatt en helt vanlig oppvekst med godt samhold mellom familiemedlemmene, turer og utflukter sammen og mye
humor.
Jeg gikk på ungdomsskolen i tiden da jeg begynte. Jeg husker
jeg gikk og ventet på helga hele uka. Jeg snakket mye om å drikke alkohol med venner og klarte ikke legge bort tanken på at jeg
uansett hva - skulle ruse meg, komme meg litt bort.
Det utviklet seg mer og mer på videregående skole, jeg kom
i klasse med en daglig hasjrøyker som etter andre eller tredje
dag på skolen tok meg med for å røyke. Jeg hadde smakt hasj
to ganger før dette, men ikke fått noen effekt. Det ble til at jeg
forelsket meg i hasj, og det gikk ikke lang tid før jeg selv var en
daglig røyker. Jeg røykte hver eneste dag, det eneste jeg tenkte
på var å ruse meg, skaffe rusen og hvordan jeg skulle innta den.
Jeg trodde ikke rusen var en flukt for meg i perioden jeg ruste
meg, jeg hadde en tanke om at det jeg holdt på med ikke var
bra, lenger enn det kom jeg aldri. Jeg ga faen, rusen var den
eneste som gjaldt.
Det er ikke før i ettertid at jeg har forstått hvorfor jeg ikke klarte
meg uten den daglige dosen med rus. Jeg var usikker på meg
selv, hadde lav selvsikkerhet og følte meg ikke bra blant andre
mennesker. Jeg flyktet fra meg selv, følelsene jeg hadde og
usikkerheten jeg bar på. Rusen ga meg den gode følelsen jeg
trengte. Jeg mestret mitt liv ved å ruse meg, jeg tenkte ikke de
negative og destruktive tankene lenger, jeg følte ikke usikkerheten lenger. Så lenge jeg var ruset slapp jeg, og jeg skulle alltid ha
mer. Mer av den gode følelsen, flukten, jeg kunne aldri få nok.
Den var en gang i Juli 2011 at jeg hadde fått nok av livet som
rusmisbruker. Jeg vet ikke hva som traff meg denne dagen, jeg
var full av følelser som fikk meg til å gråte i flere timer. Jeg følte
sorg og skam, jeg hadde skuffet familien min og mestret ikke livet mitt. Alt var gått tapt. Familieforhold, kjæreste, skole, venner,
jeg hadde kun rusen igjen. Jeg ringte min far og fortalte han alt
jeg hadde drevet på med de siste årene. Jeg sa jeg ville slutte,
men at jeg ikke klarte det alene, jeg sa jeg ville bort fra miljøet
jeg hadde havnet i, rusmiljøet mitt. Jeg gråt mer og følte en sorg
jeg aldri har opplevd før, jeg husker det som utrolig sterkt. Jeg
snakket med legen senere denne dagen, jeg gråt til henne også
og sa jeg måtte komme meg bort, jeg taklet rett og slett ikke
livet som det var.
Etter 3 uker med samtaler med barnevernet og møte med ABUP
fikk jeg behandlingsplass på Fossumkollektivet, avdeling Gården,
her jeg er nå. I starten var jeg usikker på meg selv, redd for å
åpne meg for de som bodde her og turte ikke si stort i samlinger.
Jeg ville heller ikke være her, jeg ville dra, jeg slet mye med det i
begynnelsen. Jeg har i dag vært på Gården i litt over 6 måneder
og har det bedre med meg selv enn jeg noen gang har hatt det.
Jeg snakker åpent og ærlig til alle som bor her, jeg er trygg på
meg selv og tørr å si det jeg tenker, føler og mener. Jeg er trygg
på alle rundt meg, jeg vet at alle vil meg mitt eget beste og bryr
seg mye om meg. Jeg vet at alt det dem sier, gir meg tilbakemeldinger på, er for å hjelpe meg.
Jeg er utrolig takknemlig for plassen jeg har fått og hjelpen jeg
får, den hjelpende støtten. Jeg har aldri følt den tryggheten jeg
føler i dag, for meg er det en stor lettelse og en enorm trygghet.
Jeg føler takknemligheten ofte, jeg tenker ofte på hvor heldig
jeg er. Jeg har selvsagt tyngre dager hvor jeg har det vanskelig,
men tryggheten er alltid der, den forsvinner aldri.
Jeg fikk mye ut av å skrive dette, håper du får noe av og lese det.
tekst: Finn foto: Tom
Første halvår 2013
Faglig
Det er store faglige utfordringer knyttet til behandling av unge
mennesker med ruslidelse / skadelig rusmiddelbruk. Fossumkollektivet har en krevende og sårbar målgruppe med til dels traumatiserte
og relasjonsskadde ungdommer, og mange av dem ønsker ikke å
bli rusfri. Det drives mye bra behandling i avdelingene, og den har
blitt mer individuelt tilpasset den enkelte ungdoms behov! Summa
summarum har vi mye fagkompetanse og engasjement i stiftelsen.
Vi implementerer de ”nye” metodene (MI, Mentalisering og Kognitiv terapi). En forutsetning for å lykkes i dette arbeidet er bruk
av faglige begreper innenfor metodene utvikles. Vi skal balansere
regelstyring/struktur med godt klinisk skjønn, på samme måte
som vi tilstreber en optimal kombinasjon av gruppebehandling
og individuell tilpasning.
en ”temperaturmåling” juni 2013
Jubileum
Stiftelsen Fossumkollektivet fyller år i 2013! Det er 30 år siden vi
fikk inn de seks første ungdommene på Gården. Det startet på
Fossum Vestre i Spydeberg, en gård som var eid av Oslo kommune.
De ansatte / voksne bodde sammen med ungdommene og var
på jobb nesten 300 døgn i året. Og behandlingen varte gjerne i
to-tre år. Siden den gangen har det skjedd svært mye i rusfeltet,
og det har skjedd mye i Fossumkollektivet.
I dag stiller Fossumkollektivet etter min oppfatning sterkere enn
noen gang: Vi har mer enn 100 engasjerte og kompetente medarbeidere, vi benytter gjennomprøvde (erfarings- og evidensbaserte)
metoder i behandlingen og har lang erfaring med ungdom som
sliter med rus. Vi har dessuten en velfungerende organisasjon,
funksjonelle bo- og arbeidsforhold og gode avtaler med våre
oppdragsgivere. Definisjonen av kollektiv og medleverskap har
endret seg med tiden, men den grunnleggende ideologien er i
stor grad den samme som for 30 år siden.
I tillegg har vi inngått avtale med enda et familiehjem/besøkshjem. Arbeidsklimaundersøkelsene våre viser at de fleste voksne
i kollektivet godt fornøyd med sitt ansettelsesforhold . Mange
uttrykker at de trives i jobben, får realisert seg selv og får bygd
opp egen kompetanse.
Sykefraværet i stiftelsen er høyere enn ønskelig. Det bidrar til
mindre stabilitet og koster mye penger.
Stiftelsen bruker mye ressurser på kompetansehevende tiltak og tilrettelegging av rutiner og retningslinjer som støtte for arbeidet med ungdommene i avdelingene. Utviklingen av de nye Intranettsidene er et eksempel på dette.
Det er et kontinuerlig behov for faglig oppdatering, samtidig som
det kan være utfordrende for avdelingene å sette av tilstrekkelig
tid til dette. Jeg forventer at de nye metodene vil være fullt implementert i løpet av 1-2 år.
Økonomisk
2013 ligger an til å bli et godt år økonomisk takket være bra belegg. Godt inntaksarbeid og god behandling i avdelingene, samt
viktige avtaleinngåelser, utgjør årsakene til det høye belegget.
2013 er også et aktivt år på investeringssiden:
Vi har kjøpt tre hus i Frogn til Primæren, vi bygger på Hvithuset på
Gården, vi har så langt kjøpt to nye biler, og vi vurderer bygging på
Solvold og utvidelse av skolestua. Dette lar seg gjøre takket være
god soliditet i utgangspunktet og bra inntjening gjennom året.
Vi har søkt Extrastiftelsen om midler til et utviklingsprosjekt med
følgende tema: Prøve ut / evaluere om innføring av mentaliseringsbasert terapi vil ha en positiv effekt på behandlingsresultatet,
særlig for de ungdommene som sliter med tilknytningsproblemer.
Annet
Når vi overtar nye eiendommer, mottar vi gjerne protester fra
bekymrede. Så langt har vertskommunene gitt oss medhold og
ikke gitt etter for press fra omgivelsene.
En av styrkene til Fossumkollektivet er at vi nå kan tilby et mangfold
av behandlingstilbud til de unge rusmiddelbrukerne. Dette gir en
fleksibilitet og mulighet for individuell tilpasning som få andre
institusjoner eller kollektiv kan tilby.
Stiftelsen har også i vinter/vår brukt tid og energi på finansiering
av skoledriften, tilsyn fra Fylkesmannen og fra Arbeidstilsynet,
nye rapporteringskrav, anbud og avtaleinngåelser, ansettelser,
påvirkning av rammebetingelser, sosialpolitisk arbeid, Vi har gjennomført en vellykket vinteraktivitetsuke og er nå i full gang med
teaterforberedelser.
Vi har en del drop out (behandlingsavbrudd), rusing og rømming,
men trolig ikke mer enn det vi kan forvente.
STATUSRAPPORT
det på ”korttidsavdelingen” Primæren, som i disse dager klargjøres for kvinner og flere menn. Målgruppa er utvidet til å omfatte
unge mennesker inntil 30 år.
Kort sagt et begivenhetsrikt halvår!
Organisatorisk
Den organisasjonsplanen vi har i dag fungerer bra! Systemforståelsen har blitt bedre, og vi har avklart hvilke typer beslutninger
som tas hvor. Ledergruppa har vært svært stabil de siste årene,
og der er det samlet sett mye ledererfaring og annen tverrfaglig
kompetanse.
Stiftelsen ønsker å beholde en stor grad av autonomi i de enkelte
avdelinger, samtidig som det skal være en felles ”grunnmur” for
arbeidet i avdelingene. Det samme gjelder for vårt utmerkede
krim- og familiearbeid.
I tider hvor flere institusjoner mister plasser og er truet av nedleggelse, så ekspanderer Fossumkollektivet. Denne gangen skjer
Gratulerer!
Vi skal markere jubileet i 2013. Vi kan som ansatte være stolte av
det arbeidet som utføres av alle som er knyttet til Fossumkollektivet,
samtidig som vi beholder ydmykheten og respekten for at behandling av vanskeligstilte ungdommer kontinuerlig videreutvikles.
Vi skal bli enda bedre i dette krevende og svært viktige arbeidet!
Hilsen Finn
Når mennesker har lyset i seg selv,
Stråler det av dem.
Så kan vi bli kjent med hverandre
mens vi vandrer sammen i mørket,
Uten at vi trenger å kjenne på
hverandres ansikter med hendene
Eller invaderer den andres hjerte.
Albert Schweitzer