Transcript Se meg - Rådet for psykisk helse

Innholdsfortegnelse
Se meg – en melding om ungdom og psykisk helse i Norge ..........3
Se meg – og la meg være den jeg er ..............................................4
Hva gjør vi og hvordan viser vi det når vi ikke har det bra? ............5
Å ruse seg til noe man ikke var .......................................................6
Et godt møte kan være svært forskjellige ting .................................7
En god psykisk helsetjeneste i kommunen min...............................8
Inn i voksenlivet etter en utfordrende oppvekst.............................10
Bedre hjelp der ungdom lever .......................................................11
Samler på stemninger og tegner dem ...........................................13
- -
2
Se meg – en melding om ungdom og psykisk helse i Norge
Hva trengs for å ha det bra, og hva er god hjelp for ungdom og barn? Hvordan oppleves
hjelpeapparatet, og hvordan bør man forebygge psykiske lidelser?
Rådet for psykisk helse mener at barn og unges psykiske problemer har for liten plass både
innenfor det forebyggende arbeidet og innen helsetjenesten. Tjenestene til barn og unge må
utformes ved å forstå brukernes perspektiv og kunnskapen barn, unge og deres pårørende
besitter er en forutsetning for å skape noe nytt, ikke bare endre innenfor de rammer som
allerede eksisterer.
For å få fram unges egne stemmer satte Rådet for psykisk helse i 2008 ned et utvalg bestående
av ungdom, unge voksne og pårørende til barn med egenerfaringer på området. Utvalget ble
ledet av Victoria Alme Ibabao Edwards, som har vært aktiv i Mental Helse Ungdom, i
redaksjonen for Tidsskrift for psykisk helsearbeid og på vicblogg. De andre i utvalget hadde
ulik erfaring med psykisk helse, både gjennom organisasjonsarbeid, personlige erfaringer og
som pårørende. De andre utvalgsmedlemmene var: Kristian Bergesen, Martine Aurora
Befring Eriksen, Lill-Ann Welhaven Holm, Linda Kristiansen, Åsmund Husabø, Nina
Nygaard og Anders Øyan.
Stort engasjement, livlig diskusjon, enighet og uenighet ble vist av utvalget. Gjennom å dele
erfaringer, diskutere og lytte til eksterne bidragsytere utkrystalliserte det seg noen viktige
tema i utvalget, som etter hvert ble til temaoverskrifter. Utvalget samlet seg etter hvert om
noen sentrale forhold under hvert tema. Tekstene skulle kunne leses av all ungdom, ikke bare
de som er engasjert eller har egenerfaringer med psykiske lidelser. Men både foreldre, lærere
og ansatte i psykiske helsetjenester kan også forstå det som står.
Underveis i utvalgsarbeidet lagde elever fra Westerdals reklameskole filmer om enkelte av
temaene, med både følelser og humor. Silje C. Ask har laget tegningene til meldingen, og
både tekster, tegninger og filmer gir et utgangspunkt for diskusjon, både blant barn, unge og
voksne.
Utvalget skulle arbeide med hva som er kvalitativt gode tjenester for barn og unge med
psykiske vansker. I tillegg skulle utvalget arbeide med konkretisering av forebygging og
helsefremmende tiltak. ”Se meg” – meldingen har blitt et dokument der kun de unges røster
høres, uten voksnes kommentarer eller vurderinger. Unge er reflekterte og har mange kloke
tanker alle har noe å lære av.
Rådet for psykisk helse
Oslo juni 2010
- -
3
Se meg – og la meg være den jeg er
Vi trenger både å høre til og bli sett – og å bli respektert for den vi er eller er i ferd med
å bli.
Skolen eller barnehagen, familie, fritidsaktiviteter og forholdet til jevnaldrende – det er på
disse tre stedene vi finner ut hvem vi er, og hvem vi kan bli. Hvis vi skal ha det ordentlig bra
må vi oppleve en god blanding av bekreftelse, støtte, mestring og utfordringer fra hver av
disse stedene. Da tåler vi også motgang eller nederlag.
Men noen av oss opplever
at det svikter på et eller
flere av disse områdene.
Det kan være grov og
direkte svikt, som
omsorgssvikt,
mishandling,
undertrykkelse, mobbing
eller vold. Det er smerte,
plager eller vansker der og
da, men opplevelsene og
erfaringene kan ikke uten videre viskes ut. Tilliten til andre kan bli skadd, og svikt kan sette
oss inn på en annen framtidsvei enn vi ellers ville tatt. Svikt på én av disse arenaene leder lett
til problemer på andre arenaer. At vi har det godt er særlig foreldrenes ansvar og skolens
ansvar. Og når foreldrene ikke klarer å fylle sitt ansvar, skal barnevernet sikre at vi har det
godt. Men uansett; når det svikter er det unge mennesker som rammes og det er vi som må
bære konsekvensene.
Noen av oss møter store utfordringer, også uten at vi mobbes eller mishandles. Vi er alle
forskjellige, eller vi blir forskjellige. Og så møter vi krav om å passe inn eller usagte
forventningene om hva og hvordan vi skal være. Alle må tilpasse seg noe og ingen kan gjøre
helt som de vil. Men noen opplever at man har annerledes konsentrasjon, legning, interesser
eller ferdigheter enn det andre har eller det som framelskes av foreldre og lærere. For noen er
dette tøft. Også følelsen av å være annerledes eller mangle det som trengs for å fylle
forventningene til foreldre eller venner blir en alvorlig utfordring for noen.
Vi vil ha verdier og normer som setter det viktigste høyest; ikke gjøre så andre får det
vondt, og ta vare på deg selv.
Det må være det aller viktigste. Resten blir mer råd enn regler: Forsøk å finne en plass i et
eller flere fellesskap. Bidra til fellesskapet, og dyrk talenter og interesser som du har. Vi bør
la andre dyrke sine talenter og interesser, og tolerere og verdsette mangfoldet som andre
bidrar til. Og vi vil at både foreldre og lærere skal verdsette mangfold og se at alle er viktige.
Hvilke former kjærlighet kommer i, hvordan vi mestrer klassiske skolefag, om vi har rike
eller fattige foreldre – vi må uansett møte verdsettelse, aksept som mennesker, og støtte.
- -
4
Hva gjør vi og hvordan viser vi det når vi ikke har det bra?
Det er en vrimmel av forskjellige uttrykk for ikke å ha det bra:
Tagging. Hærverk. Rus. Vold. Være urolig. Skulke skolen. Rispe seg. Emo. My Chemical
Romance. I hate myself and I want to die. Kaste opp mat. Gjemme mat. Late som om man har
spist. Tynnere, sterkere, raskere, flinkere, flinkest. Bli helt usynlig. Være veldig synlig. Ikke
si noe. Skrike. Gråte sammen med venner. Gråte alene. Ikke orke mer. Forsvinne. Løpe.
Gjemme seg. Fortsette allikevel. Lage trøbbel. Klistre på et smil.
Fasit finnes ikke. Noen snakker om det de føler, enten til
venner, familie, en lærer eller andre som står en nær.
Andre snakker ikke med noen. For mange er det ikke så
lett å peke på enkelthendelser som førte til at det ble
slik. Trolig finnes det heller ikke noen universalløsning
på hvordan barn og
unge som sliter kan
Jeg sov dårlig, og sluttet å
få det bedre.
passe på meg selv, så jeg så
dårligere ut, så noen måtte
Men det er ikke bare
reagere. Når ingen reagerte
for de rundt oss å se,
slutta jeg å spise. Men når
heller. Selv om vi
noen spurte, så sa jeg at jeg
viser tegn på at vi
hadde det bra.
ikke har det bra, vil
vi mange ganger
prøve å beholde kontroll. Noen viser tegn som ovenfor,
men hvis noen spør hvordan det egentlig går, forteller vi
at alt er bra. Vi ønsker både å vise og skjule hvordan vi
har det – både å bli møtt som den vi egentlig er, men
bevare bildet av den vi kanskje ønsket at vi var akkurat nå. Det kan være vanskelig å komme
gjennom dette dilemmaet og møte oss på en måte som både når igjennom og som ikke
krenker.
Vi er ulike på hva vi trenger, ulike på hva vi
trenger til ulik tid, og samme tiltak kan være godt
for noen og helt galt for andre. Det finnes ingen
klar oppskrift på hvordan vi bør møtes som
enkeltindivider når vi sliter, men det er viktig å
huske at om oppskriften ikke passer, så er det
oppskriften som må endres – og ikke jeg som må
tilpasse meg en ferdig hjelpeoppskrift.
- -
”Jeg ble så ufattelig sint når folk
rundt meg sa ting som at ”hvis du
bare legger deg og sover litt nå, så
er det sikkert bedre i morgen”.
Forstod de ingenting? Problemene
mine var større enn at en natts søvn
kunne løst det! Det eneste jeg tenkte
på var å dø, de ba meg om å sove.”
5
Å ruse seg til noe man ikke var
Rus er farlig for helsa vår, både for hodet og kroppen.
Rusbruk blant ungdom henger også sammen med en livsfase med ønske om økt
selvstendighet, kritisk vurdering av voksenverdenen og ikke sjelden opposisjon til foreldre og
det livet de vanlige voksne lever. Mange kjeder seg og strever med å se vitsen med skole.
Hvilken av ungdomsgruppene eller gjengene skal man tilhøre, og blir man akseptert og har
status blant vennene? Når vi trenger å markere oss som uavhengige, samtidig som vi blir en
del av gruppen, er rus en av tingene som kan bli valgt. Både røyking, å drikke alkohol, og å
bruke ulovlige rusmidler kan markere at vi ikke lengre er barn, men er samtidig noe som
voksne provoseres av, blir sinte for, eller blir fortvilte over. Og hvis rusbruk aksepteres kan
noen gå lengre for å prøve når foreldrene eller samfunnet setter en klarere grense.
Selv om mange som prøver rusmidler ikke utvikler alvorlig misbruk er kanskje risikoen for
dette større for de som har et vanskelig eller vondt liv fra før av:
Det var som om jeg ble en annen. Og det var jo akkurat det jeg ville også. Jeg ville
ruse meg til å være noen og noe jeg ikke var.
Opptrappingsplanen for rusfeltet har gode intensjoner om forebyggende tiltak for barn som
har foreldre med rusproblemer og tidligere hjelp og tiltak ved rusmiddelproblemer. Men det er
behov for god forebygging.
”Jeg hadde bestemt meg for ikke å prøve stoff, men en kveld, på en fest gjorde jeg det
allikevel. Etterpå tenker jeg at undervisningsprogrammene på skolen hadde latt være
å si noe om at det også var godt. Senere forsøkte jeg mange ulike stoffer, jeg ble vel
ganske fort avhengig av å være et annet sted enn i mitt eget hode. Av og til var
nedturene helt forferdelige”.
Ingen moderne samfunn har løst rusproblemene. Skader fra alkohol kan være et større
samfunnsproblem, mens det er mer risikabelt for den enkelte å bruke stoff. Vi har opplevd
mye rar rusforebygging, med preg av ideologi eller livssyn. Rusforebygging er vrient, fordi
vårt forhold til rus og virkningen av rus kan være så ulik i ulike miljøer og fra person til
person. Det som avskrekker noen kan lokke andre, det som bremser enkelte er uviktig for
andre. Å redusere rusbruk eller stoppe misbruk hos ungdom gjennom forebyggende arbeid er
viktig ikke minst for god psykisk helse. Forebyggingstiltak må være både nøkterne, ærlige og
virkningsfulle.
- -
6
Et godt møte kan være svært forskjellige ting
Uansett hvem vi er trenger vi å møte god folkeskikk når vi har det vanskelig. Alt fra å bli sett,
snakket med og ikke til, og bli hilst på kan bli glemt av ansatte.
De må også snakke om vanlige, morsomme ting, spørre om hva man liker. Har de vært
på kurs og lært noe nytt de tror virker? Da burde de fortelle det med glød og
engasjement, tenk så mye bedre det er å møte en behandler som virkelig tror på
effekten av det han holder på med.
Det er ikke alltid lett å møte oss, fordi vi, som alle andre, trenger flere ting samtidig. Og hvis
ett av de viktige behovene ikke blir sett eller møtt, kan det oppleves som uvitende, krenkende
eller sårende.
Det var vanskelig uansett hvordan legen sa det.
Når det ble snakket om at jeg slet med alvorlige
ting, kunne jeg tenke: - ”Hvem innbiller han seg
at han er? Tror han jeg får det bedre av å høre
ham snakke om hvor ille det er?” Samtidig var det
vondt de gangene jeg opplevde problemene mine
som bagatelliserte og at han oppfattet dem som
mindre enn de var for meg.
Vi vil bli tatt alvorlig, men ikke med en sånn
alvorlighet at vi mister motet. Vi vil komme til
kompetent hjelp, men en henvisning kan lett
oppleves som en avvisning. Hvis man har samlet mot til endelig å fortelle om sine verste og
dypeste hemmeligheter, kan ventetid eller spørsmål om hva man tror dette kontoret kan hjelpe
med slå helt galt ut. En diagnose kan være til stor lettelse og bekreftelse for noen, men til
alvorlig besvær for andre. Behandlerkontoret kan være et fristed for noen, mens andre
opplever det som et klamt og vanskelig ”voksenrom”. En behandler som er tydelig, gir råd og
viser vei hjelper noen, men andre ganger trengs noen som ikke er skråsikre, men som vil lytte
og finne ut av ting sammen med oss.
Det finnes ingen oppskrift som virker for alle, barn og unge kommer i ulike farger og former
– også her. Det er ikke er ungdommens skyld hvis foreldre og hjelpere ikke finner den rette
måten å møte oss på – men uansett må vi bære vi mye av resultatet.
- -
7
En god psykisk helsetjeneste i kommunen min
Vi trenger en enkel og kjent måte å komme i kontakt med hjelpeapparatet. Ventetid og
henvisningsprosedyrer gjør veien lengre. Veien blir enda lengre fordi mange av oss møter
mange aktører med komplisert arbeidsdeling som det er vanskelig både for oss og andre å
forstå.
Fra henvisning til konsultasjon tok det fem måneder. Det var frustrerende. Vi falt
imellom alle tenkelige stoler. Han måtte ikke ha hjelp på dagen, men fem måneder ble
altfor lenge å vente.
Vi trenger mer av det som er mellom krisehjelp og ingen
hjelp. Slik hjelp, for eksempel gitt av kommunale
tjenester som helsestasjon, barnevern, pedagogiskpsykologisk tjeneste (PPT) eller fastlege, kan lett bli litt
for tilfeldig. Ventetid og merkelige arbeidsavgrensninger
gjør at mange gladelig takker ja hvis man først kommer
til noen som tar en greit imot og gir et tilbud om hjelp.
Først etterpå ser man at en del kanskje burde vært gjort
annerledes.
Det er jo helt merkelig at fastlegen, som kjente
minst til problemet mitt skal være den som
henviser meg videre til rett sted. Det kan virke
som om inndelingen i ulike tjenestenivåer skaper
en grobunn for ansvarsfraskrivelse.
Den ”korrekte” veien inn i hjelp er å ta kontakt med fastlegen. Men korte timelengder gjør det
vanskelig å formidle hva problemene handler om. Mange unge opplever at andre mennesker,
for eksempel helsesøster, sosiallærer eller PPT, allerede vet mye mer om problemene enn
fastlegen, likevel er det på papiret fastlegen som skal finne ut hvem som best kan hjelpe.
En del barn og unge som til slutt ender opp med et tilbud i barne- og ungdomspsykiatrisk
spesialisthelsetjeneste (ofte kalt BUP), vurderer at det alvorligste systemproblemet er at veien
dit i praksis har vært alt for lang.
Både skoleproblemer, mobbing, aggresjon, familieproblemer og omsorgssvikt har lett for å gi
psykiske problemer for barn og unge. Skole og barnehage er sentral arena og her bør
førstelinjen for barn og unges psykisk helse være synlig og aktivt tilstede.
Det er ingen logikk i at barn og unges psykiske utfordringer i hverdagen skal være
sortert inn under så mange ulike departementer. Det kan virke som om myndighetene
er engstelige for å reorganisere siden det vil gjøre at noen mister makt. I mellomtiden
er det oss det går ut over.
- -
8
Problemene våre passer ikke greit inn i de båsene som kommunen bruker i dag: Enten som
Barnevern, Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT), forbygging på helsestasjonen eller
sykdom hos fastlegen. Hjemmeproblemer går utover skolen, læringsproblemer forplanter seg
til familien, eller en psykisk lidelse gjør forholdet til foreldre, venner og lærer både vanskelig
og kjempeviktig.
Hvorfor skal våre liv stykkes opp og møte ett og ett kontor og en og en yrkesgruppe når både
problemer, støttetiltak og løsning og behandling berører flere arenaer?
I dag har mange tjenester bare en liten aksje i psykisk helse. Når PPT, barnevern,
helsestasjon, familievern og fastlege alle har en liten aksje i barn og unges psykisk helse, så
blir resultatet lett at hovedoppgavene deres vinner fram og at hensynet til den enkelte brukers
psykiske helse kommer i bakgrunnen. Slik vi erfarer det gir slagordet ”there is no health
without mental health” et godt bilde av at psykisk helse må stå i sentrum. Vi kan ikke lenger
dele ansvaret for barn og unges psykisk helse på en måte som legger opp til ventetider,
runddans og ansvarsfraskrivelse.
Tenk nytt – sett psykisk helse i sentrum for en tjeneste som finnes der barn og unge er på
dagtid. Plasser førstelinjen for barn og unges psykiske helse i skole og barnehage – og hjelp
oss og familiene våre å løse eller leve med de fleste av problemene våre der. Det kan kalles
forskjellige ting. Det kan være Familiens hus, kommunehjelpen for barn og unges psykiske
helse, psykososialt team eller behandlende skolehelsetjeneste for psykisk helse. Mulighetene
er mange, men vi er utålmodige etter endring.
- -
9
Inn i voksenlivet etter en utfordrende oppvekst
Dårlig økonomi og problemer med psykisk helse går hånd i hånd. Risikoen for å stå uten
arbeid eller brukbar utdanning er mye større om man har slitt psykisk eller hatt en vanskelig
oppvekst. Og arbeid er ikke bare økonomi eller inntekt. Like viktig er at man betyr noe,
verdsettes, får identitet, mening og framtidsutsikter gjennom å arbeide.
Langvarig trøbbel når vi er barn, ungdom eller ung voksen gjør det vanskelig å fullføre
skolegangen for mange. Psykiske problemer som fanges opp for sent, kan virkelig gjøre
voksenlivet vanskelig. Mange som er blitt unge uføre ser tilbake på en oppvekst med ulike
problemer som slo inn i skolehverdagen, uten at noen tok tak i problemene så det monnet. Til
slutt ble kanskje et alvorlig psykisk sammenbrudd eller flere attføringsløp som ikke lyktes
utløsende for uføretrygding som ung voksen.
Ungdom som har eller har hatt alvorlige psykiske problemer kan i tillegg komme skeivt inn i
voksenlivet. Skolehverdagen er ikke tilstrekkelig tilpasset elever med særskilte behov eller
elever som trenger å få undervisningen annerledes tilrettelagt i en kort eller en lang periode.
”Jeg trodde utdanning var nyttig, og søkte om skoleplass og kom inn. Etter en stund
kom beskjeden fra NAV om at jeg ikke kunne ta eksamen uten å miste
rehabiliteringspengene. Utdanning var et tiltak som hørte til under attføring – men det
var jeg for ung til å få, man måtte ha fylt 26 år. Da jeg spurte om de mente det var
bedre rehabilitering å stirre i veggen enn å ta noen kurs på Blindern tror jeg de
opplevde meg som vanskelig.
Vi må sikre levekår for unge som har falt ut av utdanning eller arbeid, tenke nytt om deres
ressurser. Vi må finne nye måter å legge til rette for å kunne gjennomføre utdanning,
kvalifisering og arbeidstrening, selv om man har psykiske vansker eller har gått glipp av deler
av utdanningen. Men vi må også løse utfordringene vi har pekt på: Gode oppvekstvilkår,
aksept for forskjellighet, kort vei til en god førstelinjetjeneste for psykisk helse og
spesialisthjelp for de som trenger det.
- -
10
Bedre hjelp der ungdom lever
Rådet for psykisk helse har gjennom arbeid med skoleprogrammet «Alle har en psykisk
helse», et opplæringsprogram for ungdom om psykisk helse, sett at det fortsatt er mye
uvitenhet, tabuer og stigma knyttet til psykisk helse og psykiske vansker. Mange som
opplever psykiske vansker i ung alder vet ikke hva dette er, om det er vanlig eller
uvanlig, og kvier seg derfor for å søke hjelp.
Tekst: Steinar Sværen
- Men vi har ikke hatt god nok kunnskap om hvordan unge som har psykiske helseproblemer
opplever møtene med skole, helsetjenester, venner og pårørende, sier prosjektleder for
Ungdomssatsingen i Rådet for psykisk helse, Ingrid Einarsrud.
- Derfor har arbeidet med Se meg-meldingen vært viktig for oss. Jeg er imponert over hvor
mye kunnskap unge som har opplevd problemer har opparbeidet seg, kunnskap om hva som
trengs for å ha en god psykisk helse, og hva de trenger hvis de blir syke. Men de møter i
mange sammenhenger mange utfordringer på alle trinn i den bedringsprosessen de skal
gjennom. Denne kunnskapen er formidlet gjennom utvalget vårt, og kan leses i meldingen
«Se meg – ungdom og psykisk helse», sier Einarsrud.
Alle skal med
En av åtte unge mellom 13 og 15 år har psykiske plager som hemmer dem i hverdagen. Slike
problemer får innvirkning på mange områder i unges liv, blant annet i skolegangen. Rådet for
psykisk helse er bekymret over at mange unge mennesker dropper ut av skolen, eller får en
mangelfull skolegang som igjen fører til at man ikke får jobb. Det er slått fast at dette er en
viktig årsak til at mange under 30 år blir uføretrygdet. I Rådets ungdomsmelding peker
utvalget på tidlig intervensjon og tidlige hjelpetiltak som svært viktige faktorer for å hindre at
problemene blir større, og at det kan bidra til at bedringsprosessen kan bli raskere.
Dialog og respekt
FNs barnekonvensjon er innlemmet i norsk lov og det er derfor et krav at barn og unge skal
uttale seg i saker som angår dem, og at det de sier skal vektlegges.
- Også i et behandlingsløp er samarbeid en avgjørende faktor. Samarbeid er
toveiskommunikasjon, og unges egne ønsker må også respekteres. Voksne må legge til rette
for samarbeid og samhandling, samtaler må derfor være dialog der de unge snakkes med og
ikke om, sier Ingrid Einarsrud.
- Ungdommer er ikke små voksne. Voksne må ofte ta viktige avgjørelser på unges vegne, men
det er ikke dermed sagt at vi ikke skal lytte til dem, sier hun.
- -
11
Møte de unge på deres arena
Det er store forskjeller fra kommune til kommene og fra fylke til fylke hvilket
behandlingstilbud unge får. På noen skoler er det helsesøster som er synlig, ofte til stede,
tilgjengelig for elever og interessert i å bistå dem med mer enn sprøyter og
prevensjonsveiledning.
- Men dessverre er det også slik at på noen skoler vet ikke elevene engang at det er en
helsesøster. Hjelpetilbudet må være på de unges premisser. Vi må snakke og forstå deres
språk, sette oss inn i hva som er viktig for dem og forstå hvordan de kommuniserer. Unge
bruker SMS, mobiltelefon, internett og utrykker seg på mange andre måter enn gjennom
samtaler. De kan derfor oppleve det som klamt og kunstig å sitte på et kontor og snakke med
en voksen. Helsepersonell og andre voksne som skal hjelpe må komme seg ut av kontoret og
møte unge der de er. Det vil gjøre at mange fanges opp tidligere, problemer vokser seg ikke
uhåndterbare, men blir enklere å behandle, sier Einarsrud.
Sammenheng i tjenestene
Noe annet som kommer frem i Se meg-meldingen er at det er mangel på sammenheng i
tjenestene. Skole, førstelinjetjeneste og spesialisthelsetjenesten må snakke bedre sammen.
Dårlig samhandling gjør at behandlingen blir fragmentert og usammenhengende. Det blir satt
i gang tiltak på mange plan som ofte drar i ulike retninger. De unge må forholde seg til mange
voksenpersoner, noe som gjør at de kan bli utrygge og at behandlingen blir dårlig.
Hjelpeapparatet må jobbe tettere sammen, man må våge å tråkke i hverandres bed, ikke være
redde for å omorganisere og samarbeide på en bedre og annerledes måte.
Hva kan vi lære av «Se meg»?
- For å oppsummere «Se meg» vil jeg trekke frem noen hovedmomenter:
• Det må settes inn hjelp tidligere
• Tjenester må henge sammen.
• Unge tilbringer mesteparten av sin tid på skolen og i eget nærmiljø, hjelpen må derfor
primært være tilgjengelig der.
• De unge må bli møtt på egne arenaer og med et språk de forstår.
- Rådet for psykisk helse vil arbeide for at behandling og hjelpetiltak skal baseres på
samarbeid og dialog for å oppnå resultater. Det er ikke minst viktig at alle som jobber med
barn og unge ikke gir opp og holder fast ved at det er håp om å bli bra igjen, for hvordan skal
de unge holde motet hvis vi ikke gjør det, spør Ingrid Einarsrud.
- -
12
Samler på stemninger og tegner dem
Silje C. Ask har illustrert meldingen fra
Rådet for psykisk helse om ungdom og
psykisk helse. Hun er selvlært som
tegner, etter at hun i 9. klasse måtte
avbryte ungdomsskolen på grunn av
sine psykiske problemer.
Tekst og foto: Steinar Sværen
- Nå bor jeg for meg selv i en koselig en
liten hybel i en omsorgsbolig i Lørenskog
der jeg kommer fra. Men jeg har bodd tre
år på Bjerketun ungdomspsykiatriske
behandlingshjem i Asker fra jeg var 15 til
18, forteller hun.
Silje har tegnet så lenge hun kan huske, tegneserier har alltid vært en favorittuttrykksmåte.
- Jeg begynte å lage tegneserier, og har vel aldri sluttet. Tegningene uttrykker følelsene mine,
jeg synes ofte det er lettere å uttrykke meg med tegninger enn med ord, sier hun.
Silje C. Ask er opptatt av at andre som sliter - eller har slitt – med psykiske utfordringer skal
kunne finne trøst ved å kjenne seg igjen i det hun uttrykker i tegningene sine, og oppleve at
dette ikke er noe de er alene om. Fram til nå er det ikke så mange som har fått sett tegningene,
men nå har hun laget en nettside for å få en plass å vise fram tegningene sine, og kanskje kan
det bli noen flere oppdrag også etter hvert.
- Jeg tror at mange føler seg veldig ensomme med det de sliter med, og lengter etter et
fellesskap. Da kan det være godt å finne noe å kjenne seg igjen i, sier hun.
Stemningssamler
Inspirasjon henter hun fra stemninger og opplevelser som hun samler på, og lagrer for å bruke
i tegningene.
- Livet er en rekke av stemninger som noen ganger er så sterke at jeg vil tegne dem.
Hun liker også å studere folk, sitter gjerne på kafé og i parker og studerer folk, og lager små
tegninger.
- Jeg drar gjerne til Oslo for å finne parker og områder med forskjellige mennesker. Jeg tar på
meg mørke briller så ingen skal se hvem jeg ser på mens jeg tegner dem. Det er en fin måte å
øve på å tegne positurer, smiler hun.
- -
13
Framtidsdrømmen
Gjennom årene med psykisk sykdom har hun klart å holde kontakten med noen av vennene
fra barneskolen. Nå holder Silje og en av dem på med et tegneseriebokprosjekt. Drømmen er
at det en gang kan utgis.
- Jeg håper at jeg en gang kan leve av å tegne, og jeg kan bli så bra at jeg kan bo et annet sted,
sier Silje C. Ask.
Nettsiden finner du her: http://www.siljecask.com
- -
14