Transcript Last ned pdf - Misjonsforbundet

3 -1 1
Årgang 108
DEN
USYNLIGE
VEKSTEN
Hovedsak:
LIVlig VEKST- Portrettet:
stevne i Nord Egil Torp
Stjørdal misjonsmenighet:
Menigheten med de
lange armene
Organ for Misjonsforbundet
Grunnlagt 1904
ANSVARLIG REDAKTØR:
Anne Margrethe Mandt-Anfindsen
www.misjonsforbundet.no
I REDAKSJONEN:
Anders Artmark Aanensen
[email protected]
GRAFISK FORM:
Ravnbö design [www.ravnbo.com]
ADRESSE:
Misjonsforbundet
Chr Krohgs g 34, 0186 Oslo
Tlf: 23 32 57 50
Fax: 22 98 01 69
[email protected]
ABONNEMENT:
Misjonsbladet er et gratisblad for
hele Misjonsforbundet og andre
som er interessert. Frivillig abonnement kan betales.
ANNONSER:
Per spalte-mm: kr 12,Fire utgivelser i året.
TRYKK:
Wera, Porsgrunn
Svanemerket
trykkeri
REDAKSJONELL PLATTFORM:
Misjonsbladet arbeider etter
Vær-Varsom-plakatens regler for
god presseskikk og er underlagt
Redaktørplakaten
FORSIDE:
Foto: Karl Inge Punsvik
Stiftet 1884
VISJON: Guds barns enhet og menneskers frelse.
NASJONALT ARBEID:
Misjonsforbundet er et fellesskap
av cirka 100 selvstendige menigheter og foreninger over hele Norge.
Rundt 8500 medlemmer.
INTERNASJONALT ARBEID:
Kina, Kongo-Brazzaville, Hong Kong,
Colombia, Sentral-Asia, Romania
og Polen.
BANK: 3000 15 10300
www.misjonsforbundet.no
BIBELSKOLE OG HØGSKOLE:
Ansgarskolen, Tlf: 38 10 65 00
www.ansgarskolen.no
Stiftet 1912
VISJON: Barn og unge for Kristus og
menigheten
NASJONALT ARBEID: Misjonsforbundet UNG jobber med
ledertrening, trosopplæring og
disippelgjøring knyttet til menighetenes barne- og ungdomsarbeid,
og inkluderer Misjonsforbundets
Speiderkorps.
INTERNASJONALT ARBEID:
Colombia
BANK: 3000 15 09000
2
www
misjonsforbundet.no
Misjons
bladet 3-11
Kjellaug Rolseth (77) har stått i bønnearbeidet i Stjørdal misjonskirke siden
hun ble omvendt for 39 år siden. Nå opplever hun at noe skjer blant ungdommene hun har bedt for i årevis. Da er det tid for å møte opp på ungdomsmøte. Sammen med bønnepartner Agnes Henriksen (72) trosser de
høye desibeltall og benker seg blant ungdommene.
– Vi er vant til ungdommelige uttrykk. Jeg tror de unge har behov for oss
eldre. Samtidig er det med ungdommene vekkelsen begynner, sier Kjellhaug.
6
20
Innhold3-11
Hovedsak:
FORDYPNING
20 Den usynlige veksten
32 Mat, bønn, vennskap og tid
Aktuelt:
34
34 NordLIV & VEKST
48 Fremgang for rettighetene
50 Søster Annie og Minnefondet
56 Historiske venner
Faste poster:
40
50
4
Kommentarer
Leder – Generalt – Ord&Bønn
6
Menigheten: Stjørdal misjonskirke
Menighet med mange armer
15 www.misjonsforbundet.no
Glimt fra hendelser lokalt, nasjonalt og
internasjonalt siden siste Misjonsbladet
38 Vi møter: Geir Johannessen
39 KryssORDET
40 Portrettet: Egil Torp
Et liv i fire verdener
56 Prosjektet: Pilotmenigheter
59 Skråblikk og Punktum
Neste nummer av Misjonsbladet kommer i slutten av
september. Deadline for annonser er 15. september.
Åndelig
fordypning
I innspurten av dette magasinet er dagene mine lange og
travle. Det er mange ord som skal på plass på sidene. Vi har
snakket med over ti personer til hovedsaken Den usynlige
veksten. Alle har kommet opp med en eller annen refleksjonsperle. Hovedsaken er fylt av viktige tanker.
Samtidig ligger det i den åndelige fordypningens natur at
tid, rom og ro er nødvendig og viktig. Det er ikke like enkelt
å lande, å trekke pusten, å finne en fordypet plattform når
timeplanen er full – eller når ordene er mange.
leder
Paradokset mange ord – fordypning kan minne om livet selv,
for noen av oss. Når mye skjer og det er vanskelig å velge
stillheten. Når timene er for få, dagene for korte, temaene
for mange, menneskemengden for stor. Når det er vanskelig
å høre egen stemme – og fornemmelsen av en nærværende
Gud er stilnet.
Da trenger vi kanskje å lokkes. Til oss selv og til Gud og
til livet.
Eller kanskje livet står vinterstille, ordene er borte, tankene
er tåkete, menneskene mangler – vi har all verdens tid, men
ingen kraft til fordypning – ikke ork til bønnen eller vårt
eget nærvær i våre egne liv.
Kanskje det er sånn at vi også da trenger å lokkes. Til oss
selv og til Gud og til livet.
I dette magasinet vil ulike lesere berøres av forskjellige tekster
og bilder. Jeg håper noe vil være som lokkerop til lengselen.
Generalsekretær Jarle Råmunddal sier i Hovedsaken
noe om fordypning, som jeg synes er vakkert: ”Det vi setter fokus på kan hjelpe den enkelte inn i et dypere åndelig
liv med Jesus – inn i en personlig Kristusrelasjon som ikke
bare er intellektuell eller fylt av følelser, men erfaringsbasert.
Da snakker jeg om erfaringen av hans kjærlighet i våre liv,
av hans tilstedeværelse – selv om det er perioder hvor man
ikke fornemmer dette nærværet”
Jeg håper sommeren vil by på glimt av dette dypere åndelige
livet; Kristusrelasjonen som får være sann, uforstilt og ekte.
At noen samtaler, noen menneskemøter, noen øyeblikk
kan gjenkjennes som Guds tilstedeværelse – uavhengig av
dagsform og følelser. Jeg håper vi som Misjonsforbundsfellesskap midt i alt som er viktig, styrker hverandre i det mest
sentrale: vandringen med Jesus Kristus.
Ha en velsignet sommer!
Anne Margrethe Mandt-Anfindsen
Ansvarlig redaktør
4
Misjons bladet 3-11
Plantet ved v
E
n av mine favorittsalmer i Bibelen er Salme 1. Der står det
om ham som har sin ”glede i Herrens lov”. Om ham sier
Salmisten:
Han er lik et tre,
plantet ved bekker med rennende vann:
det gir sin frukt i rette tid,
og løvet visner ikke på det.
Alt det han gjør, skal lykkes for ham.
Fra jeg var ganske liten var det noe med denne salmen som fascinerte meg veldig. Jeg tror nok det var noe så fascinerende og
umiddelbart ved bildet av et tre som var plantet ved en elv eller en
bekk. Jeg var vel egentlig fascinert av alle trær, som gutt. Jeg likte
å klatre i trær og jeg bygde hytte i dem. Trær med greiner som
hang ut over en elv var ekstra spennende. Salme 1 fascinerte meg
som barn, men samtidig husker jeg at jeg lurte veldig på hva det
betydde at alt han gjør skal lykkes for ham.
Fortsatt er det noe med denne salmen som treffer meg i magen,
som en slags tiltrekning - en lengsel som flammer opp. Bildet av
treet med røtter dypt nede i vannet, er et bilde som til og med et
barn forstår. Men jo lengre jeg lever, jo mer forstår jeg realiteten i
det og hvor viktig det er å leve på en slik måte.
En av mine hobbyer er fluefisking. Det er ikke sjelden jeg står ute
i en elv og kaster inn mot land - og gjerne inn under trær med
grener som henger ut over vannflaten. Jeg har lagt merke til at om
våren ser disse trærne ganske pjuskete ut, de har kanskje mistet en
grein eller to i vårflommen, de er gjerne tilgriset av søle og det kan
ha hengt seg gress og skrot fast i greinene. De ser ikke all verdens
imponerende ut. Men når sommeren kommer, er det nettopp
disse trærne som er grønnere og friskere en de andre trærne. Grenene henger tunge av blader og frøranker eller frukt over elven.
ord & bønn
Morgenbønn
Herre
La meg møte alt som denne dagen vil bringe,
med sjelens ro.
La meg hengi meg helt til din hellige vilje.
Undervis meg og opphold meg hver eneste time i dag.
vann
Jeg tror det på samme måte finnes sesonger i våre liv og i våre
menigheter. Det kan være tider hvor omstendighetene tar oss,
hvor situasjonene ser vanskelige ut, hvor vekst ikke bare uteblir
- men hvor tilbakeslag og kriser kommer. Da gjelder det å beholde røttene i kilden, ikke gi opp, ikke la panikken ta en, men
hvile i Gud og i hans ord. Så er løftet der fra Skriften: Frukten
skal komme i rette tid. Arbeidet i Herren skal ikke være forgjeves.
Salme 1 uttrykker et sterkt løfte; ”alt det han gjør skal lykkes
for ham.” Etter hvert har jeg forstått at dette ikke nødvendigvis
betyr å være ”vellykket” slik samfunnet for øvrig tolker det.
Men det handler om livet som er under Guds velsignelse - både
i de vanskelige og de gode dagene.
Hva er så dette rennende vannet som det er viktig å ha røttene
dypt senket ned i? Det er tydelig og innlysende i teksten at
denne rike kilden til et velsignet og rikt liv er Guds ord, bibelen. Og den som finner denne kilden, som mediterer over den,
som har sin glede i den, han er det Bibelen kaller ”salig”.
Hva jeg enn måtte få vite i dag
– lær meg å ta imot det med ro i sjelen
og i en fast forvissning om at alt skjer etter din vilje.
Led mine tanker og følelser når jeg handler og taler.
I alle uforutsette hendelser
– la meg aldri glemme at alt er sendt av deg.
Lær meg å handle rettferdig og forstandig mot alle i min nærhet,
uten å gjøre noen forvirret eller sorgfulle.
Herre, gi meg kraft til å bære denne dagens slit og utmattelse,
og alle dens hendelser.
Led min vilje, og lær meg å tro, be, tåle, tilgi og elske.
Amen.
Denne morgenbønnen fra Den ortodokse kirken har jeg hatt på
pulten foran meg i de siste ukene. Bønnen hjelper meg til alltid å
være bevisst på at jeg er i Guds nærhet. Bønnen omfatter både livets mange utfordringer og Guds nærvær midt i dem alle. Den er
en erkjennelse av at jeg i meg selv lett mister roen i sjelen, søker
min egen vilje, handler uforstandig i forhold til andre mennesker
og lett blir trøtt og utmattet. I denne bønnen får jeg overgi hele
meg til ham som alltid er så mye større enn alt det mitt liv rommer og som endog kan lede meg til større likhet med ham selv.
Tekst: Ingrid Eskilt
Det er sommer, det er ferietid. Tid for avslapning og avkobling,
men om du vil, kan det også være en tid til å finne sommerglede og sommerfølelse over en åpen bibel.
Jarle Råmunddal, generalsekretær
M i s j o n s bladet 3 -1 1
5
menigheten
stjørdal MISJONSmenighet:
menigheten med d
6
Misjons bladet 3-11
Menighetens lederskap består av f.v Lars Unstad,
Mirjam Høyen Elverum og Jan Dag Rolseth.
Stjørdal misjonsmenighet strekker seg
ut med barnehage, skole, bruktbutikk,
fengselsarbeid og en åpen og varm forsamling. Men de skulle gjerne nådd
enda lengre.
I
kke så mange vet nøyaktig hvor Stjørdal ligger. Men
Værnes lufthavn er velkjent for de fleste og gjør kommunen til knutepunkt for all luftfart i Trøndelag.
Industribygningene ligger tett rett utenfor sentrum,
og i nettopp en tidligere plastfabrikk holder Stjørdal
misjonsmenighet til.
Menighetens skole. Men menigheten setter sine spor
langt utenfor kirkens vegger. Ti minutter utenfor sentrum står det imponerende Fagerhaug oppvekstsenter i
akkurat så naturskjønne omgivelser som navnet tilsier.
Rundt et romslig gårdstun er skolebygget flankert av de
to barnehagebygningene. Her går cirka 95 elever, mens
40 barn har tilholdssted på barnehagen.
Det er tentamenstid, men elevene opp til åttende
klasse møtes til den ukentlige morgensamlingen i månerommet. Storsamlingen er med bønn, andakt og sang
før elevene slippes videre til klasserommene som er oppkalt etter himmellegemer og elementer.
Vi får gå rundt og forstyrre i timene. Til og med en
runde av det populære selskapsspillet Twister får vi med
oss. Et morsomt redskap for å lære førsteklassinger forskjellen på høyre og venstre.
Moderne anlegg. I lunsjen sitter en travel rektor,
Vidar Lykkås, ved Fagerhaug kristne skole. Han mener
det er godt å være rektor på en kristen privatskole.
- Det er utrolig godt å kunne starte hver arbeidsdag
sammen med en personalgruppe som fokuserer på oppdraget og ber sammen til Gud. Det skaper all forskjell å
ta det med inn i klasserommene. Egentlig er det vel også
forskjellen på oss og andre privatskoler, forklarer han.
Utfordringene ligger i størrelsen på skolen. - Formatet
kan være en utfordring. Vi har rundt 100 elever mens
andre skoler gjerne er fire ganger så store. Vi mister
noen fordeler ved storformatet, men samtidig så blir alle
sett og ivaretatt her, sier rektoren.
- Vi har vokst fra 60-70 elever da jeg begynte for fire
år siden, og vi har gått fra syv-åtte til 19,8 årsverk. Samtidig har vi fått lov til å gjøre massive utbedringer på
anlegget her.
>>
de Lange armene
M i s j o n s bladet 3 -1 1
>>
7
Barnehagegjengen
koser seg med
Twister.
>> Størsteparten av skolen er nyoppusset,
og både lyse farger og veggdekorasjoner
bærer preg av en moderne institusjon for
barn og unge. Det er resultatet av en raus
og djerv eier i Stjørdal misjonskirke.
- Det er kjempebra at en menighet satser så mye tid og økonomi i noe som har
en såpass stor fallhøyde. Misjonskirken gir
skolen nærmest 100 prosent selvstyrerett,
og det er stor anerkjennelse av hvordan
skolen drives. Vi gleder oss til 10-årsjubileet i august som skal feires i kirken, sier
Lykkås.
Skole som utstrakt arm. Mens barnehagebarna leker i den store ”bakgården”
i anlegget, og skoleelevene både lærer seg
forskjellen på høyre og venstre og sliter over
tentamen, møter vi styreleder Jan Elverum
i oppvekstsenteret. Han er påtroppende generalsekretær i Blå Kors, men i styret er han
representant fra misjonskirken.
- For menigheten betyr skolen en utstrakt arm til samfunnet rundt oss. Vi har
en visjon om å være en åpen og ekspanderende menighet. Da må vi ha ambisjon om
å være til stede andre steder enn i gudstjenesten og i kirkebygget. Siden skolen holder høy kvalitet, er den attraktiv også for
familier som ikke kjenner menigheten. Jeg
tror det møtepunktet er en fantastisk måte
å være åpen og inkluderende menighet på,
sier Elverum.
8
Misjons bladet 3-11
10. klassinger ved Fagerhaug skole skal snart forlate
barndommens studiested.
Investert millioner. Han forteller også
en historie om skolen som på mange måter
kanskje også særpreger menigheten.
- Det er en menighet som er lett å engasjere, og det har nok vært dens særpreg
på godt og vondt. Da vi vedtok å starte
opp skolen var det noen enkeltpersoner
sammen med pastoren som var veldig
entusiastiske, mens vi andre nok ikke delte
helt det samme. Men da pastoren den
våren kom og sa at det hastet hvis vi skulle
få startet opp i august, hev vi oss rundt.
Skolen ble startet med rundt 20 elever i
lånte lokaler hos Stjørdal bedehus. Der ble
skolen drevet i to år uten lærerværelse,
kontorer eller rom for innendørsaktiviteter,
og utearealet var en parkeringsplass. Kontrasten er himmelvid til dagens situasjon.
- Vi har investert 11-12 millioner i det
som var en nedslitt videregående skole.
Menigheten har satset mye på dette, men
som eier har man et etisk ansvar om å ha
store ambisjoner. Vi skal ikke bare ha ambisjoner om å drive en kristen skole, men
en veldig bra skole, mener Elverum.
Verdt innsatsen. Stjørdal misjonskirke
er eneste menighet i Misjonsforbundet
som driver skole. Styrelederen tror det for
mange er et stort steg å ta.
- Jeg vet ikke hvorfor det er slik, men jeg
tror det for mange er ganske høy terskel
for å starte opp. Det bør være et relativt
samstemt ønske i menigheten og stor grad
av entreprenørskap.
- Jeg hadde også mange innsigelser den
gang, og det er mange gode argumenter
mot en kristen skole. Blant annet om det er
riktig å ta barna ut fra den offentlige skolen, men vi har sett at barna jo likevel leker
med de andre i nabolaget. Unger er flinke
til å bare henge seg på. Det har faktisk ikke
vært et problematisk tema, sier han.
- Har det vært verdt det?
- Det vil jeg svare ja til på alle måter. Det
er blitt en god ramme rundt skolehverdagen
hvor man får nærhet mellom voksne og
barn i et lite og oversiktlig miljø. Vi har flere
eksempler på at det har virket veldig positivt på barn som har slitt i den offentlige
skolen. Og som eier er det mer enn god nok
begrunnelse for å drive på, mener Elverum. >>
– For menigheten betyr skolen en utstrakt
arm til samfunnet rundt oss. Vi har en
visjon om å være en åpen og ekspanderende
menighet. Jan Elverum
Barnehagebarn byr på de deiligste naturretter fra det barnevennlige nærmiljøet i
naturskjønne omgivelser.
10.-klassinger på menighetens skole, Fagerhaug.
Vei gjennom kirken. Kanskje tenker
noen når de står utenfor det bunkerslignende kirkebygget at pengene heller burde
vært brukt her. Men kommer man innenfor, møter man et funksjonelt – om enn litt
uferdig kirkebygg. Møtesalen er romslig
og får et storkirkepreg med godt utrustet
lys- og lydanlegg og en nesten overdimensjonert scene.
- Her skulle vi gjerne hatt et dåpsbasseng, sier Lars Unstad og peker bort ved
siden av scenen. - Men foreløpig er de
fleste byggeplaner lagt på is, legger han til
med et lite sukk.
Grunnen er at en ny ringvei er planlagt
rett gjennom kirken. Men kommunen har
ikke råd til det ennå, og dermed lever menigheten i et slags vakuum. Kirken kan bli
revet om få år, 20 år eller aldri.
Det er også en av årsakene til at noen
rom i kirken fremdeles har preg av bygge-
Storsamling på Fagerhaug kristne skole.
plass. Blant annet
en sal
som
tidligere romHer holder
rundt
95 skoleelever
hus.
met den største skaterampen i regionen, og
trakk mange ungdom som ellers aldri ville
satt sin fot i kirka.
- Hvorfor den ble tatt bort, vet ingen,
tror jeg. Her kom skatere fra andre kommuner sammen med de som bare ville se
på. Men vi har en ambisjon om, med enkle
tiltak, å gjøre det til et samlingssted igjen
for ungdom også utenfra, sier Unstad.
Direkte i fengsel. De vil ha en ny arm
som strekker utover mot samfunnet i tillegg til det tradisjonelle menighetsarbeidet. For det er ikke bare skolen som er en
utstrakt arm fra menigheten. Vi forlater
styrelederen og møter Rolf Thomsen og
Tone Westrum som står i spissen for fengselsarbeidet.
- Hver tredje uke besøker vi et fengsel i
Verdal en times kjøring unna. Så forteller
vi veldig grunnleggende om Jesus. Av og til
M i s j o n s bladet 3 -1 1
9
Inger Risberg i
menighetens
bruktbutikk,
Sareptas
krukke.
Bunkerskirken - som er funksjonell
på innsiden.
Fra et Fuel ungdomsmøte
I bruktbutikken kan du finne
både nostalgiske og praktiske
gjenstander. Overskuddet fra
butikken går til misjon.
>>
begynner vi helt fra Adam og Eva, forteller
Thomsen.
Fengslet har 70 innsatte på korttid.
Vanligvis møter 10-15 personer opp på
samlingene, mens på det meste har 40 personer vært til stede.
- Noen kommer fordi de er bønnebarn.
Noen kommer fordi de egentlig i utgangspunktet er kristne, men ofte er kommet på
avstand. Andre kommer for nysgjerrighets
skyld, fordi romkameraten går dit eller rett
og slett fordi det ikke er noe bedre å gjøre.
Dette er misjonsarbeid, og de to har fått
sett skepsis eller likegyldighet gå over i
overgivelse.
- Vi opplever at det er en hunger etter
evangeliet, og når vi er ærlige og oppriktige, åpner de seg tilbake, sier Tone
Westrum.
- Mange blir satt på valg, og det er
mange som får et gjennombrudd. I fengslet får de tid til å tenke, og de må være
uten stoff. Det er en pauseknapp, og vi har
fått æren av å gå til dem, sier Thomsen.
De forteller at 36 har blitt frelst i løpet
av to år.
Sareptas krukke. Av en ganske annen
10
Misjons bladet 3-11
karakter er bruktbutikken Sareptas
krukke. I enden av
byens hovedgate ligger
et skattkammer for
dem som liker antikk
interiør. I butikken
står Inger Risberg.
- Overskuddet fra
bruktbutikken går
til menighetens misjonsarbeid. Kundene
reagerer bare positivt
på det. En som var
innom begynte å prute
på en vare, og jeg fortalte hva pengene gikk
til. Da ville han ikke prute, sier hun.
Det er datteren hennes som står bak butikken, på eget initiativ. Dette er ikke noe
menighetstiltak, men engasjementet har
grunnlag derfra og hjelper menigheten å
nå utover landegrensene.
Misjon som puls. Det er misjonskoordinator Arne Tveit i menigheten glad for.
- Vi er en lett antennelig menighet, og
det er et ganske betydelig engasjement for
misjon hos en del. Offerviljen og gavetje-
nesten er veldig sterkt til stede, forteller han.
Menigheten har et misjonsbudsjett på
260 000-300 000 kroner. Det går til tre
prosjekter i Colombia, Ukraina og Estland.
- Misjonen er noe av pulsen i menigheten. Det hjelper å holde oss i live og er et
tegn på at det er mange levende troende i
menigheten. Så forplikter det jo at vi er en
del av et misjonsforbund, mener Tveit.
Da Misjonsbladet besøkte menigheten,
var mange medlemmer på tur til nettopp
Estland. Reiseleder er Torbjørn Grindheim, som sammen med kona Astrid, har
Fuel er menighetens
ungdomsmøte med
skikkelig undervisning,
lovsang og tid til å bare
være sammen.
Fra gudstjenestens bønnevandring.
drevet prosjektet hvor menigheten hjelper
barn gjennom et pastorpar.
- Torbjørn har blant annet en julegaveaksjon til Estland hvor barna får gaver fra
menigheten. Det har vært en kjempesuksess. Sammen med misjonsmøter gjør det
menigheten tett knyttet til prosjektene.
Fuel. Men menigheten har selvfølge-
lig også arbeid innenfor kirkens vegger.
Lørdagskveldene klokken åtte er det Fuel
for ungdommen. Cirka 30 ungdommer er
samlet i ungdomssalen som også er utstyrt
med kafé. Fokuset er helt tydelig på lovsang og undervisning.
Etter en kort åpning fortsetter møtet
med 40 minutter lovsang, og stemningen
er følelsesladd. Her er alle fra dem som
danser til dem som sitter nede i bønn.
Aldersspennet er ganske stort, fra 13-14 år
opp til noen og tjue. Dessuten sitter Kjellaug Rolseth (77) og Agnes Henriksen (72)
midt i salen (les mer på side 2).
- Du skal inngå en skaperkontrakt med
deg selv i dag – hvis du vil, begynner taler
Kjell Erling Hagen.
I 1 time og 20 minutter underviser han
på en god og livsnær måte om hvordan
vi skaper noe med alt vi gjør. Hvordan
ordene våre kan skape både sår og oppbygging. Og ungdommene sitter med gjennom hele reisen.
- Du skal ikke slutte med det onde – du
skal fylle tiden du ellers gjorde vonde ting
med å gjøre gode ting. Derfor har jeg opprettet en lukket Facebook-gruppe hvor man
forplikter seg til å minst en gang per dag å
erstatte noen vonde ord med noen gode. Så
kan vi diskutere der hvordan det går, og hva
det gjør med oss og andre, avslutter Hagen.
- Satser på ungdom. Etter møtet er det
kafé. De yngste ungdommene går hjem ikke
så lenge etter møtet, mens de eldre blir sittende utover nattetimene. Spesielt ansvar
har ungdomslederteamet, Jens Bertil Storøy,
Ole Christian Valsø og Christian Lund.
- Vi opplever at menigheten satser veldig på ungdommer, mener Gulbrandsen.
- Det er også snakk om å legge gudstjenestene til søndag ettermiddag for å få
med flere ungdommer, sier Lund.
- På møtene våre er det alltid noen
voksne som kommer, og på den måten
viser de at dette er bra – vi vil være her.
Det tror jeg preger miljøet. Dessuten opp-
lever vi at lederskapet backer oss opp uten
å legge føringer, sier Valsø.
Utfordringen er, som mange andre
steder, at ungdommen flytter for å gå på
skole. Det gjør at nye ledere må stå fram.
- Vi har en utfordring i å få med de unge
til å ta ansvar ganske tidlig. Vi må utfordre
dem til å delta. Mange drar for å studere,
og det gjør jo at mange unge får ansvar.
Det er positivt, men kan også være en utfordring, utdyper Storøy.
Utfordrer ungdommen. Jan Roger Rabben har hovedansvar for ungdomsarbeidet
i menigheten, i 40 prosent stilling. I tillegg
er Andreas Gulbrandsen også ansatt som
miljøarbeider. Rabben peker også på lederutvikling som den største utfordringen.
- Men det er en spennende utfordring.
Vi må skape et miljø hvor de som er 20+
kan føle seg hjemme, slik at de yngre får
flere forbilder. Vi kjører ganske mye undervisning for de i ungdomslederteamet om
hvordan det er å være leder, sier Rabben.
- I tillegg får de prøve seg. Vi hadde
blant annet en stor ungdomskonferanse
for hele trøndelagsdistriktet. Der fikk de
alt ansvaret, så kunne de heller støtte seg
>>
M i s j o n s bladet 3 -1 1
11
Uventet utdeling av roser midt i gudstjenesten.
>>
12
på oss. Det er også flere som går i 8. og 9.
klasse som er involvert i kafé og lovsang,
forteller han.
Han kan fortelle om et ungdomsarbeid
som også inkluderer konfirmantundervisning, klubb for de yngre annenhver fredag
og gudstjenester, Celebrations, hvor barn
og unge er mer involvert.
omgav seg med.
- Hvis vi skal oppleve Vekst 2020 i våre
liv og i menigheten så tror jeg vi må bli
mer lik menigheten i Jerusalem. De ba selv
om de ikke nødvendigvis hadde så stor tro,
men fordi de var i så stor nød, sier han som
kommentar til at de ikke trodde det var
Peter da englene slapp ham ut av fengslet.
Jerusalem som preludium. Men denne
søndagen er det helt vanlig gudstjeneste.
Hvis du kan kalle det vanlig når den begynner med låter fra kristenrockgruppen
Jerusalem på fullt volum. Møtelederen forsikrer om at Jesus ikke har kommet igjen
ennå.
- Det er bare rundt 30 fra menigheten
som er på tur til Estland, forklarer Jan Dag
Rolseth om oppmøtet som er noe lavere
enn vanlig.
Lars Unstad taler om Markus. Om hvordan vi kan lære av hvilke personer han
Fra splittelse til samhold. Øistein
Teigen er blant dem som etter møtet tar
seg en matbit og en god prat. Han er historikeren i menigheten, og kan fortelle
at den har røtter helt tilbake til midten
av 1800-tallet fra en Lammers-menighet
som ble startet her, og at Fredrik Fransson
hadde vekkelsesmøter her før han stiftet
Misjonsforbundet.
- Vi tror at Stjørdal misjonsmenighet
som ble stiftet i 1936, er frukt av det Gud
allerede hadde sådd her, sier han.
Det har vært en tid i vekst stort sett
Misjons bladet 3-11
siden, men det har også vært tøffe tak.
- Tiden fra 1985-1993 var tøffe. Det var
noen splittelser og en kraftig brytning i
1992-1993. Men i 1996 slo Gud på lyset,
og vi så at vi alle måtte gå sammen. Høsten
det året ble alle grupperingene samlet.
Splittelsene har satt sine spor, men ikke
bare på vondt.
- Vi hater splittelse nå. Tilliten har gradvis vokst fram, og vi er så lei av splittelse
at vi forsøker å holde Åndens enhet hele
tiden, uttrykker Teigen.
Politisk anerkjennelse. Han arbeider
som rådgiver for ordføreren i kommunen,
og forteller at menigheten har stor anerkjennelse i de politiske kretser.
- De spør meg gjerne på mandag hva
som skjedde i kirken hvis det har vært
konferanse eller møter. Folk snakker positivt om menigheten, og Fagerhaug har
skapt anerkjennelse, sier han.
Gudstjenestelokalet til menigheten som er
opptatt av å være et livstidsfellesskap.
Vi har engasjerte folk og
engasjerte ledere. Rett og
slett mange mennesker
som vil noe. Lars Unstad
Men det er en ting han savner i menigheten, og det er en pastor.
- Alle er enig i at vi skulle hatt en pastor.
Men vi er kanskje litt kresne. Det er nok
en liten bekymring for at vi ikke skal finne
rett person, mener han.
Lederskapet som pastor. Den som
bærer ansvaret i pastorens fravær er styreleder Lars Unstad sammen med resten
av styret som består av Jan Dag Rolseth og
Mirjam Høyen Elverum. Vi møter dem på
grillselskap hjemme hos familien Unstad.
- Vi er ansatt 20 prosent hver i lederskapet, og sånn sett er vi heldige, sier de tre.
Likevel er det ikke nok til å ta på seg alt
ansvaret til en pastor. Derfor arbeider de
med å fordele oppgavene.
- Vi tar oss av den åndelige delen av
menighetsdriften. I tillegg har vi et administrasjonsutvalg. Det er mange som tar
ansvar, men vi skal ha overblikket og se
Gitarkamerater? Steinar, Olav og Erling Teigen.
Bak Anders med samme etternavn.
hvis noe ikke fungerer, sier Rolseth.
- Det er godt å se at det praktiske fungerer såpass at vi har tid til viktige samtaler,
legger Unstad til.
Ledertrening. Ledertrening er også en
viktig del av menighetens strategi.
- Vi har et lederforum med rundt 30-35
personer. Dem samler vi en gang i kvartalet for å bevisstgjøre på hvilket ansvar de
har, sier Unstad.
I den strategien ligger det også å sende
så mange som mulig til sentrale Misjonsforbundsarrangementer. - Det er en viktig
belønning og inspirasjon for lederne. I tillegg får de impulser til Vekst 2020, forklarer Rolseth.
Og menigheten vil gå inn for å arbeide
mot Vekst 2020. Da er det et strategisk valg
å satse på barn og ungdom.
- Grunnen til det er at om ti år er det
forhåpentligvis dem som er kjernen i menigheten. Hvis vi ikke satser på dem, så
har vi kanskje ikke drivkraften lengre. Vi
har en stabil kjerne på 60+, og de er selvgående. Dermed velger vi at hovedfokuset
ikke skal ligge der, sier Unstad.
- Vi ønsker at barna skal trives her, og
at det ikke skal være noe kjedelig opplegg,
sier Elverum. - Også har vi en visjon om at
de skal få en erfaring med Gud.
Det gjelder også gudstjenestene.
- Vi har dem mellom 20 og 40 som
målgruppe for gudstjenestene. Da tror jeg
vi også når de som er under og over det
alderstrinnet. Det har vi spisset mer enn
>>
Misjon er sentralt for menigheten. Her er en bønnestasjon
med fokus utad, som gudstjenestedeltagerne kan stanse
opp ved.
M i s j o n s bladet 3 -1 1
13
Styreleder Lars
Unstad bidrar med
forkynnelse på en
del av gudstjenestene.
>>
Ungdomsledergjeng, f.v Jan
Roger Rabben, Christian
Lund, Ole Christian Valsø,
Andreas Gulbrandsen og Jens
Bertil Storøy.
vi har gjort før. Vi er tydelige på hvor vi vil
og hvor vi går, sier hun.
Og blant barn og ungdom er ledertrening
ekstra viktig for menigheten.
- Vi er opptatt av fostring. Blant annet
i lovsangen lærer vi om hva lovsang er, og
de skal få være med selv å lovsynge. Vi har
”mistet” nesten en generasjon som følge av
splittelsen, og derfor er vi avhengig av at
yngre krefter står fram og tar ansvar, sier
Elverum.
Vekst 2020. Til tross for hovedfokuset,
er menigheten opptatt av å være et livstidsfellesskap.
- Det skal være noen sosiale møtesteder for alle aldersgrupper. Det være seg
dugnadsgrupper, formiddagsandakt, bønnegrupper, cellegrupper og møter. Vi vil
også bevisstgjøre om at det sosiale ikke
skal være noe innadvendt, men strekke
seg utover. Det må man stadig vekk gjenta,
utdyper Unstad.
Midt i alt dette kommer Vekst 2020.
- Selvsagt har vi lyst til å dobles. Visjonen er så utadrettet, og det tror jeg er noe
vår og andre menigheter trenger. Et lite
stikk i siden om hvorfor vi er her – vi er
her for andre, forklarer han.
Det er også her ledertrening kommer
inn i bildet.
- Hvis vi får til en slik vekst, trenger vi
jo ha plass til ledere på alle områder, sier
14
Misjons bladet 3-11
– Vi opplever at det er en hunger etter
evangeliet, og når vi er ærlige og oppriktige, åpner de seg tilbake.
Tone Westrum om fengselsarbeidet
Elverum.
Erfaringen er også at vekst skaper vekst
ved god oppfølging.
- Hvis vi hjelper dem som er blitt
kristne den siste tiden, så er vår erfaring at
de vinner nye mennesker lettere enn dem
som har gått her lenge, mener Rolseth.
Menigheten planlegger også andre mer
utadrettede arrangementer som vennersvenner-fest og de skal ha en konsert til
høsten med artister fra Stjørdal. Uansett er
man avhengig av at menigheten står bak
visjonene.
- Det handler litt om tillit og vise at vi
har fokus over tid. For noen forløses kanskje engasjementet når ny pastor kommer.
Uansett er det nok avhengig av at de ser at
vi i lederskapet er villige til å stå et løp –
erfaringen tilsier at flere henger seg på da,
sier Rolseth.
Pastorjakt. Så var det spørsmålet om
pastor igjen, da. Nå har menigheten gått
bra i flere år uten pastor, men ingen av
dem legger skjul på at en pastor er ønsket.
- Vi har mange dyktige forkynnere, så det
er ikke det største behovet, sier Unstad.
- Også er vi ikke på jakt etter en pastor
som skal gjøre alt. Vedkommende må gå
inn i et team, sier Elverum.
- Pastoren er leder for lederskapet, men
også en del av det. En slags frontfigur som
også må gripe Vekst 2020. Det må være en
visjonsbærer sammen med lederskapet.
- Hva har dere å tilby da?
- Vi har engasjerte folk og engasjerte
ledere. Rett og slett mange mennesker
som vil noe. Også er vi i en trivelig småby
i nærheten av en storby og flyplassen fem
minutter unna. Her er alle tilbud også til
friluftsliv. Dessuten har vi en flott kristen
skole og barnehage, reklamerer Unstad.
Det som i hvert fall er sikkert, er at ny
pastor får en allsidig menighet med mange
følelser. Og en menighet som er opptatt
av å nå ut – med enda flere og enda lengre
armer.
Tekst og foto: Anders Artmark Aanensen
www.misjonsforbundet.no
Arnfinn Ramsland (t.v.) og Einar Grindheim spikrer på skaterampen i det nye ungdomshuset til
Søgne misjonskirke. Foto: Inger Anna Drangsholt.
Flerbrukshall
til 800 000
Søgne misjonskirke håper ny flerbrukshall kan være et ungdomshus
for hele bygda.
50 ungdommer var med og innviet den
ny flerbrukshallen i begynnelsen av april.
Dekorert med grafitti, utstyrt med skaterampe og konsertscene og med plass til
både sport og musikk, vil Søgne misjonskirke at den skal være tilholdssted for bygdas ungdom.
- Vi håper dette kan bli et ungdomshus for hele bygda og et lavterskeltilbud i
Søgne, sier frivillig ungdomsleder Arnfinn
Ramsland i Søgne misjonskirke.
Hallen er bygget i den store garasjen
menigheten kjøpte sammen med ny kirke.
Flere ettermiddager i uka har det vært
dugnad. Likevel koster slikt penger, og et
stort menighetsoverskudd dannet grunnlaget for å bygge hall til rundt 800 000 kroner.
Les hele saken på www.misjonsforbundet.no/tekst/937
Utdrag fra nyhetene på hjemmesidene.
Stoffet er forkortet.
Ny kristen tankesmie
Anne Margrethe Ree Sunde er
blant stifterne av Skaperkraft.
75 mer eller mindre kjente personer står
bak den nye tankesmien Skaperkraft.
Det er blant annet styreleder Espen Ottosen, Hermund Haaland, katolikkpater
Arnfinn Haram og biskop emeritus Odd
Bondevik. Også daglig leder Anne Margrethe Ree Sunde i Misjonsforbundet
UNG er blant stifterne.
- Jeg gjør dette som privatperson, og
synes det er et spennende initiativ. Det
er bra å kunne opprette en sammenheng
hvor vi som kristne kan delta i samfunnsdebatten. Målet er at vi blant annet
kan vise hvor viktige kristne verdier er i
samfunnet, forklarer Ree Sunde.
Les mer om tankesmien på www.misjonsforbundet.no/tekst/941
Tore og Ole
Einar slutter
Både ”ungdomsminister” Tore
Mersland og ”leirsjef” Ole Einar
Aas slutter til sommeren i UNG.
Nå slutter både ungdomskonsulent Tore
Mersland og leirkonsulent Ole Einar Aas
i sine stillinger i Misjonsforbundet UNG.
- Det handler rett og slett om at jeg ønsker å bruke mer tid og være mer tilstede
i lokalmiljøet i Lyngdal, sier Mersland,
som også er ungdomspastor i Lyngdal
misjonsmenighet.
- Jeg har fått fast stilling som lærer på
Tore Mersland (t.h) har arbeidet i Misjonsforbundet
UNG siden 2009. Ole Einar Aas (t.v) begynner som
lærer etter å ha jobbet med UNGs leirer siden 2008.
Oasen skole i Songdalen utenfor Kristiansand, sier Aas som er ferdig utdannet
lærer i sommer.
Begge får gode attester fra daglig leder
Anne Margrethe Ree Sunde, og arbeidet
med erstatter er startet.
Les hele artikkelen på www.misjonsforbundet.no/tekst/939
M i s j o n s bladet 3 -1 1
15
www.misjonsforbundet.no
Ny leder
nasjonalt
Barn fra blant
annet Froland
misjonskirke
deltok på den
første innspillingen. Noe av
filosofien er at
det skal være
et program
for barn og av
barn. Foto:
Kristin Lauvrak.
Torben Joswig er ansatt som leder
for nasjonal avdeling i Misjonsforbundet. Samtidig blir Geir Johannessen ny menighetsrådgiver.
Kristen-TV for barn
Åpent hus er noe så sjelden som et
kristent barneprogram for TV.
Synes du det er for lite tilbud for deg som
vil la barn bli bedre kjent med Jesus via
TV-skjermen? Det synes i hvert fall Misjonsforbundet UNG som produserer det
kristne TV-programmet Åpent hus som
nok en ressurs til Levende tro.
- Det finnes nesten ingenting av barneTV med kristen innhold. Det er et enormt
behov for de som ønsker det. Barn ser på
TV, og slike programmer kan de se igjen
og igjen, sier prosjektleder Roy Elling Foss.
Med seg på laget har han barne- og
familiepastor Viggo Klausen i UNG og
barnearbeider Hanna Severinsen fra Søgne
misjonskirke.
- Tanken er å gi barnefamilier et kristent
alternativ hovedsakelig for barn mellom
seks og ti år. Det vil være andakt og læring
av bibelvers blandet med flere sprø ting og
konkurranser og musikk, forteller Foss.
Første innspilling var i mai, og man satser på å at serien kommer ut i hvert fall før
jul. Les hele saken på www.misjonsforbundet.no/tekst/944
Påskriften lød: ”Gratulerer så mye med akkrediteringen som høgskole! Jeg ønsker dere
lykke til i det videre arbeidet. Med hilsen
Tora Aasland, forsknings og høyere utdanningsminister.”
Med denne beskjeden er Ansgar Teologiske
Høgskole rykket opp to-tre divisjoner, og er
nå på samme nivå som alle statlige høyskoler
og private akkrediterte høgskoler. Rektor
16
Misjons bladet 3-11
Etter en langvarig
prosess er kabalen for
nasjonal avdeling i
Misjonsforbundet løst.
Hovedstyret i Misjonsforbundet vedtok nylig
at avdelingen skal se
slik ut:
Torben Joswig blir leder
for nasjonal avdeling (30
prosent) og fortsetter med å arbeide med
menighetsplanting (50 prosent).
Geir Johannessen er ansatt som ny menighetsrådgiver (80 prosent pluss 20 prosent prosjektstilling).
Karstein Morfjord øker sin stilling som
menighetsrådgiver til 100 prosent.
Roy Elling Foss går ned fra 70 til 60 prosent stilling som menighetsrådgiver, og vil
ikke lenger ha ansvar for Veien til tjeneste.
Nykommerne
Ansgarskolen er høgskoleakkreditert!
24. juni kom blomsterhilsenen til rektors kontor.
Utdrag fra nyhetene på hjemmesidene.
Stoffet er forkortet.
Harald Nygaard er lettet og positivt spent
på hva dette vil bety for skolens videre
strategiske arbeid. Han har unnet seg et
par timer langsom tid med is og kaffe, etter
at et ti år langt arbeid for akkreditering er
kronet med suksess.
- Det er en stor grad av lettelse, og en
god følelse å gå inn i sommerferien med
denne beskjeden. Vi har gått en lang vei
opp mot fjellets topp, og er oppe på platået
nå. Det blir spennende å se hvilke nye strategiske mål vi nå vil sette oss, sier Nygaard.
Les hele saken på www.misjonsforbundet.no/tekst/952
Geir Johannessen, som slutter som pastor
i Salem misjonsmenighet, er det nye fjeset
i avdelingen. Han erstatter Egil Torp som
går av med pensjon til sommeren.
- Geir er veldig kunnskapsrik innenfor
spesielt menighetsutvikling. Han styrker
teamets faglige ballast, sier generalsekretær Jarle Råmunddal i Misjonsforbundet.
Torben Joswig har arbeidet en god stund
i Misjonsforbundet allerede med menighetsplanting, og blir nå i tillegg leder for
nasjonal avdeling.
- Torben er veldig god til å stake ut kursen
og legge en god strategi. Han er god til å
involvere mennesker og en av de beste jeg
kjenner til å utruste andre. Han er en som
gjør disipler og trener ledere, er attesten
fra Råmunddal.
Les hele saken på www.misjonsforbundet.
no/tekst/945
Les mer på www.misjonsforbundet.no/ Nyheter og debatt/ Nyhetsarkiv.
Scroll ned på siden til Les også nyheter. Velg riktig måned.
Vegårtun
utvider
Ordfører Maya Twedt Berli på Vegårshei klippet
snoren for det nye internatet.
Romania blir
nytt misjonsland
Ordføreren åpnet nytt internat på
Vegårtun leirsted.
Nylig åpnet Vegårtun leirsted et nytt moderne internat. Det har 10 rom, og blant
annet egne bad på rommene og vannbåren
varme. Ordfører Maya Twedt Berli klippet
snoren før besøkende kunne skue det nye
bygget.
- Dette er et bygg som møter dagens krav
og ønsker, og som holder langt inn i kommende tider, skriver leirstedet på sine nettsider.
Les hele saken på www.
misjonsforbundet.no/
tekst/948
Avtalen underskrevet med danskene
om en misjonssatsing i Romania.
Det ble også valgt nytt styre for
leirstedet: Per Erik Kaasa (leder),
Kjell Aaberg, Anne Brit Sigridnes,
Gudmund Sigridnes, Hilde
Øyslebø, Eivind Vestøl og Erlend
Løwe.
Alle foto: Øyvind Gryting.
Espeland stifter menighet
Etter fem år som menighetsspire,
fikk Espeland misjonsmenighet
navlestrengen klippet forrige uke.
Modermenigheten Arna misjonsmenighet
holdet ”avskjedsfest” for den nye menigheten.
- Jeg tenkte da Jarle Råmunddal klippet
snora at nå klippes en navlestreng. Men vi
kommer ikke til å stå alene – det er et godt
fellesskap blant menighetene i området,
sier pastor Kjell Martin Myhr i Espeland
misjonsmenighet.
Han var også med å plante menigheten
for seks år siden. I slutten av mai var det
altså offisielt en selvstendig menighet.
- Jeg synes det var verdig og høytidelig.
Det var utrolig å oppleve hvordan Arna
hadde forberedt det hele, sier Myhr om
markeringen.
Les mer på www.misjonsforbundet.no/
tekst/949
Pastor Kjell
Martin Myhr
i Espeland
misjonsmenighet. Foto: AnnSi Palmer.
Hovedstyret vedtok på sist møte å satse på
Romania som misjonsland. I etterkant av
møtet skrev generalsekretær Jarle Råmunddal
under avtalen om samarbeid med Det Danske Misjonsforbund.
- Det er på høy tid at Europa blir satt på
kartet i misjonssammenheng. Her har vi også
forutsetninger til å være mer effektive i arbeidet fordi det er relativt nært både geografisk
og kulturelt, sier Råmunddal.
Misjonsforbundets engasjement i Romania
er også ment å føre til utsendelse av misjonærer både for lange og korte perioder.
- Hvis alt går som vi håper, kan vi sende
misjonærer ned høsten 2012. vi ser også for
oss at team kan reise ned for kortere perioder. Vi trenger først og fremst personell, sier
misjonssekretær Eilif Tveit.
- Hovedfokuset vil være å plante menigheter og ha diakonale prosjekter. På de sporene
ønsker vi å fortsette, sier misjonssekretæren.
Les hele saken på www.misjonsforbundet.
no/tekst/950
M i s j o n s bladet 3 -1 1
17
Innehaver: Kirsti Kaasa
Skagerak Arena Skien: 35 52 09 60
Hammondgården Porsgrunn: 35 51 49 00
Kreative løsninger, Commissoning, Service,
Programmering Robot / PLS
[email protected]
Tel: 47 38 11 22
Nieblok Invest AS
5443 Bømlo
Disippelkorset
– et felleskristent symbol
Disippelkorset
er til salgs både
som sølv og gullsmykker og pins.
• Betongsaging
• Kjerneboring
••
Betongsaging
•Betongsaging
Meisling
Betongsaging
••Kjerneboring
•Riving
Kjerneboring
Kjerneboring
•
• • Meisling
www.dybdahlbetong.no
Meisling
• Meisling
••Riving
• Riving
• Riving
Steinsprutskade ordnes
EFFEKTIVT
ogordnes
KOSTNADSFRITT for deg*,
Steinsprutskade
uansett bilmerke og modell. Venter du til ruta sprekker, må du betale egenandel.
Ring tlf. 23 32 57 50
eller skriv ditt navn,
din adresse, antall
kors, størrelse og
kjedelengde til
[email protected]
Effektivt og kostnadsfritt for deg*
...og
du:
uansett
bilmerke og
trenger du bil mens du venter,
modell.Venter du til ruta sprekker, må du
betale
får du
låne en egenandel.
av oss!
Steinsprutskade
ordnes
EFFEKTIVT og KOSTNADSFRITT for deg*,
....og
du: trenger
du Venter
låne bildumens
dusprekker,
venter, får
enegenandel.
av oss!
uansett
bilmerke
og modell.
til ruta
mådu
du låne
betale
*
v/kasko eller delkasko
Skriv inn adresse
...og*v/kasko
du: eller delkasko
trenger du bil mens du venter,
får du låne en av oss!
Les mer om
Disippelkorset på
våre hjemmesider!
www.dybdahlbetong.no
*
v/kasko eller delkasko
www.dybdahlbetong.no
www.dybdahlbetong.no
18
Misjons bladet
inn adresse
Glassmester EkraSkriv
& Voie
AS, tlf- 37024188
Frolandsveien 6, 4847 Arendal
www.disippelkors.no
- Når møtet gir mersmak -N
Et av Norges største utvalg
av campingbiler og bobiler!
Velkommen
til retreat!




Drøbak | tlf 41 57 49 48 | www.corniche.no
www.caravansenter.no
Vesterled 71, 4887 Grimstad Tlf: 970 55 666
PANTONE 281C















GULL
-
Når møtet gir mersmak -N
Velkommen
til retreat!
Klikk inn for
en hyggelig
handel!
www.nyttig.no






Besøk oss på www.ktf-as.no
eller ring oss på tlf 23 68 39 00














M i s j o n s bladet
19
hovedsaken
DEN
USYNLIGE
VEKSTEN
20
Misjons bladet 3-11
3-11
Hva er fordypning? Hvorfor trenger vi å fordype oss?
Hva har veksttanken i Vekst 2020 med trær å gjøre og
hvorfor er røttene viktig? Hvordan planter vi våre trær,
menighetstrærne, slik at vi sikrer at røttene får vokse?
Denne hovedsaken er blitt til fordi Misjonsforbundet
har satset på Vekst 2020 - en retningsgiver og visjon
som mange menigheter har gjort til sin egen, bakt inn i
egne strategiske valg og latt bli til inspirasjon.
Fordypning handler om mye. I denne artikkelen – i
samtalene som er gjort med mange mennesker – snakker vi om deres egen erfaring, vi snakker om refleksjoner og teorier rundt vekst og åndelig fordypning – og
hvordan disse to størrelsene henger sammen.
Vi har snakket med mange. De har ikke fått samme
spørsmål, derfor sier ikke alle noe om alt. Men alle sier
noe viktig om enkelte av perspektivene vi berører.
Fra fagfronten har vi intervjuet to praktikumledere,
som jobber med utdannelse av pastorer og prester – på
Ansgarskolen og Menighetsfakultetet, henholdvis Øyvind Skjegstad og Fredrik Saxegaard. Vi har også snakket med førsteamanuensis, PhD Lars Råmunddal, som
har jobbet mye med menighetsvekst, og Ommund
Rolfsen, leder for K-vekst i Norge.
Fra Misjonsforbundsledelsen har generalsekretær Jarle
Råmunddal, hovedstyreleder Anne Wenche Hellem og
UNGs daglige leder Anne Margrethe Ree Sunde kommet til orde.
Pastorene Torben Martin Joswig og Linda Andernach Johannesen har kommet med verdifulle bidrag. Far Christofóros Schuff deler refleksjoner fra den ortodokse
kirkeverden.
Den svenske poeten, forkynneren og en av søsterfolkets anerkjente kristne tenkere, Ylva Eggehorn, har reflektert rundt tematikken flyktighet og fire faktorer for
fordypning i et intervju som endte med å bli en artikkel.
Det er ikke så rent lite å lese i denne hovedsaken. Kanskje kan vi anbefale følgende lesemåte:
Fordypningslesning: Stopp opp når noe berører, dvel
ved dette, be omkring det, reflekter. For deretter å gå
videre. Eller marker steder du vil stoppe opp, gå tilbake
til og – ja, nettopp – fordype deg!
God lesning!
Anne Margrethe Mandt-Anfindsen
M i s j o n s bladet 3 -1 1
21
hovedsaken
Røtter
DEN USYNLIGE VEKSTEN
Vekst 2020 har synlige mål
for øyet. Hvordan må vi jobbe
i det usynlige – og med hva –
for å legge til rette for en bærekraftig vekst?
K
anskje kan man tenke seg Vekst
2020-fordoblingen som treet. Nå
vil vi bedrive gartnerarbeid og
gjøre det som står i menneskelig makt for
at treet kan vokse seg rikt, bære frukt, gi
skygge, fylle en plass – i enda større grad
enn vi har sett før. Vi snakker om fordobling – med kvantitative mål – men ikke
minst med kvalitetsverdier i bunnen.
Hvis vi fortsetter å tenke på treet, er
det viktig også å fokusere på den usynlige
veksten, det som skjer under jorda, at rotsystemet får vokse seg solid og dypt, hente
næring fra livgivende vann. Hvordan jobber vi med rotsystemet vårt? Hva kan menigheter og enkeltmennesker gjøre? Er det
mulig å ha fokus på vekst og fordypning
samtidig?
Disippelvekst. Vekst 2020 har synlig
vekst som mål – hva gjør vi med veksten i
det usynlige?
- Vi kunne valgt ulike vekstmål, og økning
i medlemskap og gudstjenestebesøk sier
noe om kvalitativ vekst. Andre vekstmål er
medarbeiderskap og antall grupper, som
22
Misjons bladet 3-11
handler om at vi skal
bygge disipler. Vi vil
jobbe med røttene og
det skjer i grupper.
Vi ønsker ikke bare å
samle folk til et eller
annet som skjer, for
full sal sier ikke nødvendigvis noe om at
det vokser i dybden, sier Misjonsforbundets generalsekretær, Jarle Råmunddal.
Han mener det er noen grunnleggende
ting som må være på plass for å skape bærekraftige menigheter som tåler vekst:
- Det er veldig mye man kan si, men jeg
tror tre ting er viktige: 1) Fundamentet er
å ha et levende Kristusliv i menigheten. Et
levende, pulserende, åndelig liv som kommer til uttrykk i menighetens kultur. En
del av spiritualiteten kan lett bli individualistisk. Det er noe vesentlig i åpenbaringsfellesskapet hvor vi sammen med alle de
hellige fatter høyden og bredden og dybden
i Kristi kjærlighet. 2) Et annet viktig moment er å bygge på Guds ord og aldri gå på
kompromiss med det. I endringsprosesser
kan det skapes spenninger innad i menigheten. Å bygge på Guds ord som et felles
fundament, vil befeste menigheten. 3) Vi
må organisere menigheten slik at den tåler
vekst. Alle menigheter har organisatoriske
fallgruver – og blir det vekst, oppstår spenning. Om man organiserer for en større
menighet enn man er, vil man vokse! En
menighet på 50 medlemmer bør ikke
tenke som en familie hele tiden og glemme
det formelle. Folk kan komme utenfra,
merke en intern tone og tenke ”her var det
ikke plass for flere.”
Vekstfokus og fordypning – er det
mulig? Når vi snakker med teologer og
kirkevekstmennesker fra ulike leire, både
problematiseres og nikkes det anerkjennende til tanken om vekstfokus samtidig
som Misjonsforbundet søker fordypning.
Praktikumsleder
ved menighetsfakultetet, Fredrik Saxegaard kjenner kun
Vekst 2020 fra media,
men han er grunnleggende spørrende
til å ha målsetninger
som Vekst 2020.
- En ting er at det kan komme i konflikt
med behovet for fordypning. Like viktig
er at det legger opp til at mennesker gjøres
til middel for å nå et kvantitativt mål. Hvis
noen prøver å verve meg til menigheten,
ville jeg fått en følelse av at den som inviterer dels ser på meg, dels skotter bort på
tallene. Så må det sies at også et åndelig lederskap må stå ansvarlig for resultater. Og
en kan gjerne kritisere Den norske kirke
for ikke alltid å ha tatt dette alvorlig nok.
Men vi må være veldig nøye på hvordan
vi formidler målene. Vi må stille spørsmål
ved hvilke verdier vi virkelig forplikter
oss på, vi må spørre etter kvalitet mer enn
kvantitet – og vi må aldri glemme at vekst i
kirken er Åndens gjerning.
To historiske grøfter. Lars Råmunddal, førsteamanuensis, PhD, ved Ansgar
Teologiske Høgskole har jobbet mye med
menighetsvekst. Han mener fordypning er
kjempeviktig og helt naturlig i tilknytning
til tanken om vekst.
- Vi skal være opptatt av evangelisering
og misjon, men det må ikke bli aktivisme
hvor eneste tanken
er å vokse. Vi tror
det er normalt for
menigheten å vokse
i tall, men det skal
ikke være den eneste
dimensjonen i arbeidet vårt. Jeg tror de
fleste menigheter og
pastorer vet at de ikke skal overdrive dette.
Det må være iblandet bibelundervisning,
åndelig vekst og fordypning, sier Råmunddal og trekker linjene bakover i historien.
- Historisk sett vil jeg si at vi har vært litt
på begge sider: både hatt for mye fokus på
vekst og for mye fokus på fordypning. Det
er like galt uansett hvilken grøft vi går i.
Derfor arbeider vi ut fra en dobbelstrategi:
Vi skal arbeide utadrettet og vinne mennesker, men også legge til rette for fordypning og åndelig vekst. For å sitere teologen
Miroslav Wolf: ”Det er ingen sann menighetsutvikling uten dyp spiritualitet.” I min
avhandling så jeg på en statskirkemenighet
og Grimstad misjonskirke. Det handlet
om hvordan de bruker verktøy utenfra for
menighetsutvikling. Inntrykket mitt var at
begge dimensjoner var inne i anvendelsen,
men at det er en konstant fare for at man
vektlegger den rasjonelle siden: Hva man
gjør, handlinger, mål og strategier. Den
faren kunne man se i begge menighetene.
Skaper noe. Ommund Rolfsen, mannen
bak K-vekst (Naturlig kirkevekst) i Norge
og menighetsrådsleder i Skåland metodistmenighet, verdsetter Vekst 2020:
- Jeg har møtt Vekst 2020 gjennom det
det kan virke som en
selvmotsigelse med
fordypning og vekst
på samme tid, forankring og ekspansjon i samme
bevegelse, mener
Ommund Rolfsen
at disse størrelsene henger sammen.
- Jeg mener det er lett å tenke forankring og ekspansjon samtidig. Større forankring ligger under all ekspansjon. Det
er sunne menigheter som evner å plante
nye menigheter. Det er ikke de slappe og
rotete, men de friske som føder det friske,
sier Ommundsen, som har jobbet med
>>
- Historisk sett vil jeg si at vi har vært litt
på begge sider: både hatt for mye fokus på
vekst, og for mye fokus på fordypning. Det
er like galt uansett hvilken grøft vi går i.
Lars Råmunddal
M i s j o n s bladet 3 -1 1
23
hovedsaken
>>
over 30 misjonsforbundsmenigheter – og
på denne måten kjenner kirkesamfunnet
godt.
Han mener Misjonsforbundet er sunnere enn de fleste andre frikirkelige kirkesamfunn – bortsett fra Frikirken. Han ser
en sammenheng mellom sunne menigheter og planting av nye menigheter.
For å sjekke sunnhetsgraden i menighetene brukes følgende åtte kjennetegn i
Naturlig menighetsutvikling: 1) Lederskap
som utruster. 2) Tjenester ut fra nådegaver.
3) Trosliv som begeistrer og engasjerer. 4)
Organisasjon som er smidig og hensiktsfull. 5) Gudstjenester som inspirerer og er
åndsfulle. 6) Menighetsarbeid som er diakonalt og evangeliserende. 7) Relasjoner
som er preget av omsorg og kjærlighet. 8)
Grupper som er livsnære.
- Hver menighet behøver å ta ansvar
for sin egen fordypning. Den må finne sin
identitet – sine styrker og svakheter. Det
er for lettvint å si til alle menigheter og alle
kristne at de skal be mer. Det er alltid sant
at man kan be mer, men det er ikke alltid
det som er viktigst for fordypning. Kanskje
de troende trenger mer ros enn bønn når
de møtes. For å sjekke hva menigheten
behøver for egen fordypning, undersøker
mange menigheter de nevnte åtte tegnene
på vitalitet og fordypning i Naturlig menighetsutvikling, forklarer Ommundsen.
Flere av de åtte faktorene trekkes frem
på ulike måter, i forskjellig språkdrakt hos
mange av dem vi har samtalt med, når de
snakker om fordypning. Men først skal vi
se litt på hva fordypning er og hvorfor det
er viktig.
Hva fordypning er? - Det kan det jo sies
mye om. Kristen tro er alltid relasjonell og
personal. Fordypning er å søke et åpnere
og nærere forhold til Gud og medmennesker. Det er også et aspekt av at fordypning
er å se mer av Sannheten. At vi sammen
søker hva som er sant; sant om hvem vi er
nå, sant om hvem vi er i Guds øyne. Akkurat dette mener jeg at kirkelig ledelse har
til felles med all annen virksomhetsledelse,
selv om den sannheten vi søker i kirken
har en litt annen karakter. Men jeg synes
det er fruktbart å forstå ledelse som sannhetssøken, mener Fredrik Saxegaard og
begrunner fordypningens nødvendighet:
– Vel, jeg tenker at det i alle fall har klar
bibelsk forankring. Tenk på alle avsnittene som handler om å modnes i troen, bli
voksen; Efeserbrevets understrekning av
at vi skal forstå hele bredden og lengden,
høyden og dybden av Kristi kjærlighet
(Efeserbrevet 3:18-19). Det er et ønske
om å nå dypere og bli stadig mer modne
som kristen. Samtidig er det et fantastisk
paradoks at vi samtidig skal bli som barn,
at fordypning aldri er å bygge en annen
grunnvoll, at den fortapte sønn (Lukas 15)
aldri kommer ”dypere” enn til farens favntak.
Fordypningens start. - Fordypning
begynner for meg i det kristne livet. At nye
mennesker får utvikle sitt kristne liv. Det
er ikke nok å tenke på antallet mennesker
i menigheten, men også menighetsutvikling og utvikling i
enkeltmenneskers
liv, sier Øyvind
Skjegstad, høyskolerektor ved Ansgar
Teologiske Høgskole
og ansvarlig for det
praktisk-teologiske
- Jeg mener det er lett å tenke forankring og ekspansjon samtidig. Større
forankring ligger under all ekspansjon.
Ommund Rolfsen
24
Misjons bladet 3-11
- Vi må ha et fellesskap hvor det er
naturlig å snakke om det vi ikke får
til i vårt kristne liv.
Øyvind Skjegstad
programmet.
- Det er lett å gripe til de fire B-er: Bibel
– å utvikle et andaktsliv. Broderskap – å arbeide med fellesskapet og gudstjenestelivet.
Bønn og Brødsbrytelse – nattverd. Så må
det tilrettelegges for den konkrete menighetskonteksten. Når vi finleser det Paulus
skriver, ser vi at de har et fellesskap som
legger vekt på disse tingene. De utfordrer
hverandre til å leve et kristenliv i hverdagen. Interessant er også en tekst skrevet
av en romersk guvernør på 100-tallet. Der
skriver han om hva som kjennetegner den
kristne menigheten: De samles for å be og
spise sammen, og så avlegger de en ed om
å leve et godt kristenliv. Menigheten skal
hjelpe til, utfordre til og være et sted hvor
vi forplikter oss til å leve det kristne livet.
Vi må ha et fellesskap hvor det er naturlig
å snakke om det vi ikke får til i vårt kristne
liv. Fellesskapene må være livsnære hvor vi
får snakket om våre liv, sier Skjegstad.
Sammenhengen. Grunnleggende for
fordypning er den personlige relasjonen.
Det understreker mange av dem Misjonsbladet har vært i kontakt med. Og det er
viktig å begynne i den personlige fordypningen – hva som kjennetegner den, og
hvordan Kristusrelasjonen kan styrkes. For
i dette trenger alle mennesker hjelp. Og
dette er et av kjerneområdene for menighetens livsveiledning: å veilede mennesker
til modent liv med Kristus, i verden. Vi
kan kanskje ikke snakke om menighetens
fordypning uten å snakke om den enkeltes
fordypning, og heller ikke om den enkeltes
fordypning uten fellesskapets rolle?
Den personlige relasjonen. Vi skal
være i bevegelsen mellom enkeltmenneskets relasjon og fellesskapets betydning. Et
grunnleggende og avgjørende perspektiv
er dette Jarle Råmunddal skisserer når han
snakker om fordypning:
- Når vi snakker om å fordype røttene,
er det viktig å være bevisst på at vi i bønnen ikke søker bønnen, men Kristus. Å
være rotfestet i Kristus. Det er viktig i vår
tid – som er åndelig oppvåknende – å ikke
bare snakke om bønn, spiritualitet og retreat, men om å komme nærmere Jesus. Vi
har ikke bønnen for bønnens skyld, men
Kristus er den som er viktig. Bønnen er
samtalen, men samtalen er ikke det viktigste, det er relasjonen. Å perfeksjonere
samtalen er ikke målet. Den gode samtalen
og bønnen finner sted når personen blir
viktigst, sier Jarle Råmunddal.
Vi må tåle mennesket. I den person-
lige relasjonen er det nødvendig å kunne
være helt sann – uten å måtte skjule seg
selv. Dette er en av veiene til modning
som menneske – også i Kristusrelasjonen.
Hovedstyrets leder, Anne Wenche Hellem,
tror det store rommet er viktig, dersom
vi skal skape arenaer
for moden og fordypet tro.
- Vi må tåle hverandre i vår trosvandring, når vi stiller alle
våre spørsmål, når
vi er sinte på Gud. Vi må tåle hverandres
prosesser. Fowler, som har skrevet om
trosutviklingsstadier, sier at unge mennesker stiller spørsmål – men ikke fordi
de nødvendigvis skal ha fakta på bordet.
Vi må være klar over at det er endringer
i innfallsvinkler i forhold til tro – og bekrefte normaliteten i å være i prosessene.
Vi voksne må tåle å se at de unge kjemper.
I en av mine kamper var det mange som
sa til meg: ”det ordner seg nok”. Men den
som ga meg mot var den som tok imot
meg som jeg var – i de prosessene jeg var.
Hvis vi som menighet skal gå i dybden, må
vi først kjenne våre egne dybder. Wilfrid
Stinissen sier: ”Vi må kjenne dybdene i oss
selv for å kjenne dybdene i Gud.” Jo mer
jeg er sann i eget liv, jo mer fri blir jeg i
eget trosliv. Vi trenger å leve og kjempe i
spenningen: snakke sant om livet – og livet
med Gud.
Hellem snakker også om trærne og
gartnervirksomheten og betydningen av
røtter:
- Når trær beskjæres, trenger røttene
dypere ned. Skal våre røtter bli strukket,
må vi beskjæres. Dette handler dypest sett
om min Jesusrelasjon. Hovedansvaret er
mitt, men jeg trenger fellesskapets hjelp,
inspirasjon og veiledning. Jeg trenger også
å finne min form i denne relasjonen – for
vi har ulike hellige veier. En viktig del av
M i s j o n s bladet 3 -1 1
>>
25
hovedsaken
- Vi må tåle hverandre i vår trosvandring, når vi stiller alle våre spørsmål, når
vi er sinte på Gud.
Anne Wenche Hellem
>>
fordypningen for oss voksne, er å leve livet
der vi er.
- Vi må også formidle evangeliet på en
sånn måte at voksne blir tiltrukket av det.
Jeg synes det er mye dårlig forkynnelse.
Pastorene må jobbe med formidling og
innhold, forkynne Guds ord og samtidig
snakke sant om livet. For å kunne tåle de
andre, må man gå en vei selv – tåle seg
selv. Dette handler om sunn personlig
modning. For meg personlig har Vekst
2020 trigget enda mer noe jeg har kjent på
lenge: Når vi sier at vi må satse på barn og
unge fordi det er den aldersgruppen som
blir frelst, gjør vi Jesus grusomt liten. Utfordringen til meg selv blir: lever jeg et Jesusliv som gjør at andre voksne vil bli kjent
med ham? Blir vi som voksne opplært til å
leve ut troen vår på en voksen måte, med
det vi har av gaver og utrustning? spør
Hellem.
Tid og rom. For
barne- og familiepastor i Skien
misjonskirke, Linda
Johannesen, er svaret klart når vi spør
om hva som hjelper
henne til personlig
fordypning:
- Tid og rom. Forenkling av timeplanen. Det er lett å hause opp gjøre-sida, og
glemme tid og rom til å la roen senke seg
og leve litt etter innfallsmetoden. Jeg blir
av og til oppspist av ting som må gjøres,
men det er viktig å forenkle hverdagene.
- Hvordan kan menighetsfellesskapet
hjelpe den enkelte til å fordypes i eget trosliv?
- Jeg tenker det samme der. Ikke forvente at alle skal være med på alt. Det er
26
Misjons bladet 3-11
lov til å velge bort! Vi kan oppfordre til et
liv hjemme og i nabolag – til å være der
man er. Menigheten må gi rom til at folk
kan få velge riktig arena for engasjementet
sitt, og vi må ikke lage så mange eventer
at vi kveles. Vi villedes til å tro at eventer
er kontaktpunkt, men relasjoner er mye
mer varige kontaktflater. Dette er kjempekrevende! Hvordan kan vi sakke farten
på en klok måte? Hva skal vi sitte igjen
med? Vi er lært opp til en aktivitetsgreie,
men i Apostlenes gjerninger var de samlet
i hjemmene. De spiste, lo, lekte og gråt –
barn og voksne sammen. Liv ble delt. Ut
fra dette vokste de.
- Tendensen i vårt samfunn er dels flyktighet og manglende forpliktelse. Hvis så er
tilfelle, hvordan jobber vi for å være en motvekt – en fordypende kultur?
- Thomas Hylland Eriksen skriver i
boka Øyeblikkets tyranni om blokking,
som handler om at vi hele tiden legger ting
oppå hverandre. Vi har ikke tid til å legge
elementene utover, men lar tingene hope
seg opp. For eksempel står vi i heisen og
leser Dagbladet i stedet for å ta en tenkepause. I menigheten og livet er det viktig
å tenke at verken barn eller voksne må
være med på alle aktiviteter. Vi kan hjelpe
ungene til å velge bort – og selv velge bort.
Da er man mer til stede der man faktisk er,
i stedet for å hele tiden være et annet sted.
Jeg er den første til å la meg stresse av for
mye, jeg trenger å halvere det jeg gjør. Å
komme inn i fordypning er en innsats og
et valg.
– Hvordan skapes bærekraftig gudsliv og
menighetsliv?
- Vi trenger åpne mentale rom. En
kveld samtalte jeg med et av barna mine
på sengekanten. Barnet sa: ”Jeg har lært at
universet var en liten klump. Før det var
en liten klump – hva var det da? Tenk om,
bare tenk om, det er ikke det at jeg tror
det altså, men tenk om Gud ikke finns…”
Vi snakket litt, sa godnatt – og litt etter
skjønte jeg at jeg måtte si noe mer. Jeg gikk
inn igjen på barnerommet og sa: ”Det er så
bra du stiller disse spørsmålene! Gud tåler
dette!” Ansiktet lyste opp. Når unger stiller
spørsmål og reflekterer – la dem gjøre det,
la oss møte dem på det. Så det ikke blir for
trangt. Det er helt nødvendig for bærekraftig gudsliv.
I menighetslivet er jeg redd for setninger
som inneholder et vi. Det er farlig. Jeg tror
ikke det er sant. Å snakke sånn skaper
trange rom og lukker dørene veldig. Det
er ille, for innenfor døra er landskapet så
vakkert. Jeg tror vi må åpne opp for ett
større VI, og ikke ha ekskluderende vi. Når
jeg, som er så sosialisert inn i dette her,
kan føle meg fremmed, hva da med dem
som ikke er vokst opp i dette?, spør Linda
A. Johannesen og vender tilbake til dette
med tid:
Relasjoner og metode. - Bærekraftig
gudsliv er det ellers helt nødvendig å bygge
rundt relasjon – og det kan ikke skapes
uten tid. Jeg er på vakt mot å gjøre mennesker til objekter. Mennesker er verdt et
vennskap. Punktum. Gode venner snakker
om det som betyr noe – også tro. Vi må
våge å gi folk tid for den usynlige vekstens
skyld. Det tar tid før frøet blir et tre. Det er
en vei å gå. Jeg tror vår største svøpe er at
vi aktiviserer oss til de grader. Så er det et
viktig bibelvers: ”Du skal elske Herren din
Gud…” Herren din Gud, ikke Herren min
Gud. Hver enkelt må få sin relasjon, og få
lov til å elske Herren sin Gud, sier Johannesen.
I dette arbeidet må også enkeltmenneske, familie og menighet finn sin metode, rytme og form: - Jeg må finne mine
måter, hvor jeg kan gå inn i meg selv, samtale med meg selv og Gud – på den måten
det passer meg å gjøre det. Et hjem må
finne sine måter å ha fellesskap på: bønn,
samtale, å lese noe. Enhver må finne sin
rytme, men det er godt å ha rutiner som
blir ankerfester. I vår familie er søndagskveldene tid for å samles for å prate og be
- Herren din Gud, ikke Herren
min Gud. Hver enkelt må få sin
relasjon, og få lov til å elske
Herren sin Gud.
Linda A. Johannesen
litt. Da snakker vi om uka som ligger bak
oss og hva som ligger foran oss. Det er
ulike aldre og ulik fordypning – men poenget er at vi møtes, setter av tid og bygger
inn en vane. Levende tro er et verktøy som
gir individ og hjem noe å jobbe med for å
finne sine rutiner for troslivet, og for menigheten kan Levende tro være verktøyet
til å sette hjemmene i stand til å finne disse
rutinene. Det viktigste skjer i hjemmet!
Bønn, fellesskap, kunnskap. - Bønn,
tid med Gud alene og å være i naturen er
viktig for meg – for fordypning. I perioder
har lovsangsmusikk vært viktig, sier Anne
Margrethe Ree Sunde, UNGs daglige leder.
Vi snakker om hva som hjelper henne i
troslivets fordypning.
- Det kristne fellesskapet er veldig
viktig, hvis det er
opptatt av fordypning. Det er ikke
alltid at menighetsliv
hjelper til fordypning, særlig ikke
dersom ikke forkynneren selv har fordypet seg. Forkynnelsen
er viktig i fellesskapet, men det er også
mitt ansvar å komme åpen med livet mitt
til fellesskapet. For det er en vekselvirkning mellom hvor åpen jeg selv er og hva
som er fokus i menighetens forkynnelse.
- Cellegrupper er en viktig del av fellesskapet. De preges av menneskene som
er der, hva de er opptatt av og snakker
om. Det er viktig at gruppelederne legger
til rette for den dype samtalen, ellers kan
andre dynamikker, som usikkerhet, herje,
mener Anne Margrethe og trekker inn
flere fordypningsmomenter:
- Kunnskapsfordypning er viktig for
meg. Som teologistudent lærte jeg å finne
ut hvor kildene er, for å finne stoff å lese.
Det er også viktig å ha fellesskap med
andre ledere som er opptatt av fordypning,
å være i lyttende miljø hvor man ikke bare
tar opp spørsmål man selv har svar på.
- Hvordan hjelper menighetsfellesskapet
den enkelte til å fordypes i eget trosliv?
- Gjennom jobben i UNG har jeg fått
innblikk i mange menigheter. Hadde jeg
vært pastor, ville jeg lagt vekt på å få til
undervisningskurs, temakvelder og tankesmier om hvordan menighet og nærmiljø
kan påvirke hverandre på en god måte. Jeg
ser for meg en bevegelig menighet, hvor
det kan bli en praktisk fordypning i dette
å leve ut Guds ord – og ikke bare en indre
fordypning.
- Hvordan kan menigheter legge til rette
for den usynlige veksten – at fellesskapets
røtter får ta opp næring og vokse?
- Umiddelbart tenker jeg på nådegaver i
funksjon. At mennesker er forløst og bruker det de har. Mitt inntrykk er at mange
menigheter jobber med aktiviteter og har
tidsskjema. Jeg har en forståelse av at hvis
man roer ned aktivitetene, vil nådegavene
kunne fungere mer. Vi må tørre å fokusere
på trosprosesser fremfor aktiviteter. Vi skal
ikke konkurrere mot idrettslag og korps,
men ha fokus på relasjonen med Jesus og
det kristne fellesskapet. Mennesker har
ulike behov. I fellesskapet trenger noen å
bli trygge i troen på at Gud er deres far,
andre kan være proffe menighetsaktive
som likevel trenger åndelig føde i form av
”morsmelk”, mens andre igjen trenger å
utfordres til nye steg i praktisk handling
utenfor kirken. Noen trenger intellektuelle
utfordringer – noe som ikke så ofte blir
møtt av følelsesspråket i menighetene.
I dette trenger vi å ha respekt for at alle
M i s j o n s bladet 3 -1 1
>>
27
hovedsaken
- Mitt inntrykk er at mange menigheter jobber
med aktiviteter og har tidsskjema. Jeg har en
forståelse av at hvis man roer ned aktivitetene,
vil nådegavene kunne fungere mer. Vi må tørre
å fokusere på trosprosesser fremfor aktiviteter.
Anne Margrethe Ree Sunde
>>
er på en vandring, og være bevisst på at
mennesker er i prosess.
- Jeg tror også vi må tenke utadvendt og
ikke bare innover. Oslopastor Erik Andreassen sa en gang: ”Hvis menigheten forsvant fra nærmiljøet, hva ville nærmiljøet
merke da? Noe annet enn et hus som var
borte?” Dette er tankevekkende sier Anne
Margrethe Ree Sunde.
Røtter og næring. Pastor i Bjølsen
misjonskirke og prosjektleder for menighetsplanting, Torben M. Joswig, er opptatt
av bildet av trærne og røttene som henter
næring til treet. Hva
definerer han som
kraft og næring i
eget liv?
- For meg
handler røttene
om Jesus: hans
ord, hans
liv og hans
gjerninger.
28
Misjons bladet 3-11
Jesus, apostlenes og urkirkens liv og historie er sentrale – og dette er jo egentlig
Guds ord, som er skaperkraft for treet
mitt. Når jeg holder meg nær Jesus og
Guds ord, gir Gud meg del i kraft og næring. Skal en menighet vokse er det også
i Jesu liv, apostlene og urkirken man kan
hente næring. Hebreerbrevet 1:1 snakker
om at Gud har talt gjennom tidene. Vi har
noe å hente hos dem som har gått foran –
hva var deres røtter, og hva kan vi lære av
det?
- Hvordan holder vi oss nær Jesus?
- Mye handler om hjertespråket. Både
mennesker og fellesskap er forskjellige.
Alle er frelst av nåde, men vi må lære å
leve i den nåden hver dag, leve i det å være
elsket. Jeg trekker dette inn i mitt bønneliv – hvor avhengigheten er konstant,
mens årstidene jeg lever i er forskjellige.
Av og til kan jeg sitte ned med tekopp,
lys og ha tid til å meditere, andre ganger
ber jeg mens jeg skifter bleier. Det viktige
er å bygge inn rutiner og kraftstasjoner i
livet: Ta en prat med Jesus om det som er
alvorlig, sitte med en åpen bibel og spørre
hva kan jeg lære av dette? Mer og mer
opplever jeg Jesus i fellesskapet. I møte
med ikke-troende venner peker jeg ofte
på fellesskapet. Det gode fellesskap vokser
opp i ord og handling – og
ligner mer og mer på det
Jesus gjorde, sa og ville.
Jeg spør meg selv av og
til: Er vi et fellesskap
som får mennesker
til å ligne Jesus
mer og mer? Å
være kristen
handler om å
- Jeg spør meg selv av og til: Er vi
et fellesskap som får mennesker
til å ligne Jesus mer og mer?
Torben Martin Joswig
ligne Kristus – blir vårt fellesskap preget av
det?
– Hvordan kan menigheter legge til rette
for den usynlige veksten – at fellesskapets
røtter får vokse?
- Når vi snakker om trær og vekst,
tenker jeg at veksten skjer veldig naturlig,
uten at trærne reflekterer over egen vekst.
Jeg tenker på bildet i Salme 1:1-4 om treet
som er plantet ved vann. Det gir sin frukt
i rette tid – og ikke alle tider er vekstfaser.
Det kan være et sunt tre selv om det ikke
vokser. Ut fra gartnerperspektiv er det
vanskelig å få større røtter – men får treet
kraft og næring vil røtter, grener og blader
vokse.
- Tendensen i vårt samfunn er dels flyktighet og manglende forpliktelse – hvis så
er tilfelle, hvordan jobber vi for å være en
motvekt?
- Det flyktige ligger i menneskeligheten.
Som menighet må vi tenke at den som
ikke bygger på Guds ord, bygger ikke på
fjell. I møte med hverandre må vi løfte
fram dette: Lever vi etter Jesu ord? La folk
få reflektere over Jesu ord og hva det betyr
i våre liv. Det handler om hjerterota. Lederskapet er viktig – at lederne går foran
og viser hva dette betyr i praksis. Svært
mange mennesker i dagens samfunn ønsker ikke å være et forbilde. Jeg er ikke
perfekt, men elsket med mine feil og mangler. I dette ønsker jeg å være transparent
og å modellere noe. I vår tid utleverer folk
seg – og går videre. Hvor mange fellesskap, menigheter, kjærester og facebookutleveringer skal du ha? Jeg tror mye av det
man gjør springer ut fra en lengsel etter
å bli sett. I dette er Jesus en livskilde, en
medvandrer hele veien, den samme stemmen og tonen inn i livet.
Småfellesskap. Jesus som medvandrer
og menneskelige medvandrere – begge
deler er nødvendig. Ett av de momentene
som nesten alle dem vi samtalte med var
innom, var nettopp grupper. Livsnære
grupper er et av kjernepunktene i Naturlig
Kirkevekst.
Det viktigste vi gjør i menigheten for
å skape fordypning er smågrupper. Jeg
er glad for at det er en del av strategien i
Vekst 2020. Jeg er overbevist om at smågrupper er nødvendig for å bringe mennesker til tro, samtidig som de får vokse. Et
moment i fordypning er at den enkelte troende behøver å ta ansvar for eget kristenliv.
I en smågruppe kan man holde hverandre
ansvarlig. Vi kan være ærlige om våre liv.
Men mye erfaring viser at det er enkelt å
starte opp smågrupper, men vanskelig å
holde sunnheten oppe – å holde gruppene
vitale, sier Ommund Rolfsen.
For Anne Wenche Hellem er grupper
nettopp svar på spørsmålet om hvordan
vi kan fordype røttene i våre menigheter.
Hun understreker betydningen av lederutvikling.
- Det er kjempeviktig at smågruppelederne blir dyktiggjort og er en del av et
større mål og en større sammenheng. Det
må bygges en kultur hvor fellesskapet deler
liv, og dette begynner med ledere og pastorer.
Ansgarskolens Øyvind Skjegstad understreker det samme: - Mange menigheter
har nærfellesskap, men det vi kanskje ikke
har vært så gode til er å utruste lederne
for disse. Vil vi at disse fellesskapene skal
utvikle mennesker, så må vi trene og skolere lederne. De må vite hva det er å være
kristen selv og få den riktige opplæringen.
- Hvordan kan grupper være fordypende?
spør vi generalsekretæren.
- Når man er samlet til gruppe, trengs
en bevissthet på hva man er samlet for.
Sammen tar vi et skritt til side fra det hverdagslige. Vi er der for å dele liv, snakke om
det som er på dypet, livssituasjonen, erfaringer og ting man opplever som vanskelig
i livet. Vi deler over en åpen bibel, med
bønn. Det er mye dybdevekst i å dele liv.
Vekst både for dem som deler livet og dem
som gir tilbakemeldinger. De fire grunnleggende elementene
i ei gruppe er: å dele
fellesskap, dele liv,
dele Guds ord og
dele bønn. Har du
med dette, vil du
bygge gruppa, sier
Jarle Råmunddal.
Fordypning og
trofasthet. Far Christofóros Schuff er
ortodoks prest, med teologisk bakgrunn
også fra Ansgarskolen. Han har stiftet menighet i Kristiansandsområdet og er forstander i Hl. Herman av Alaska ortodokse
menighet. Hva tenker en mann fra en mye
eldre tradisjon enn vår egen om menighetens tilrettelegging for usynlig vekst?
- Kjærligheten er fullstendig ulogisk.
Den utfordrer og ber om det umulige og
samtidig både tåler den og overvinner
den det kjedelige, misforståelser, treghet, uvitenhet, fordommer og hat.
Far Christofóros Schuff
M i s j o n s bladet 3 -1 1
>>
29
hovedsaken
>>
30
- Ut fra et ortodokst perspektiv kunne
flere spørsmål rundt menighetsvekst besvares med ett ord: trofasthet. Min erfaring
er at en stadig tilbakevending til røttene
gjennom fordypning i kirkens lære og
historie, helgen- eller martyrberetninger,
kan virke styrkende både for den enkelte
og fellesskapet som helhet. Dette overgrenseskrider en opplevelseskristendom
som søker gode taler og fin musikk. Slik
fordypning kan heller underbygge det som
er grunnlaget for gode taler og fin musikk.
- Hvordan skapes bærekraftig gudsliv og
menighetsliv
- Av og til, sett fra mitt ståsted, er gudslivet for den enkelte så enkelt som ”Herre,
miskunne Deg!” I noen faser av livet er
dette alt man orker. Men Kyrie, eleison
må aldri erstatte deltakelse i menigheten
og det store mysteriet, som er nattverden. Dette er felleskap både med Gud og
medmennesket. Om bønnen er så enkel
som ”Herre, miskunne Deg” eller om hele
salmenes bok leses; om tre eller 100 feirer
nattverden sammen på en søndag, er det
slike gjentakende, trofaste festepunktene
– spør du meg – som skaper bærekraftige
gudsliv og menighetsliv. Det er noe som
står fast, noe som ”tæres ei av tidens tann”.
Dette vil ofte heller bety at menigheten
vokser seg sterk, enn at menigheten vokser
seg stor.
- Hvordan hjelper menighetsfellesskapet
den enkelte til å fordypes i eget liv?
- Kirken og dens menigheter innad skal
være et sted for vekst og legedom. Presteskapet og erfarne ressursmennesker i menigheten skal virke som gartnere eller leger
og terapeuter. Slik virker man der man
trengs mest, til rette tid. Det er selvsagt
opp til det enkelte menighetsmedlem å be
om råd eller sjelesorg, gruppevis eller som
enkeltmenneske, men alle som en er ”på
vei” og alle som en har sine svakheter og
styrker. Man må tore å se ”den andre” og
å være et ”medmenneske” på andre dager
enn søndag.
I møte med samfunnets flyktighet og
manglende forpliktelse summerer Far
Misjons bladet 3-11
Christofóros kirkens grunnleggende rolle
som motvekt: - Kirken kan og skal være
en motvekt men i kjærlighet, kjærlighet og
kjærlighet. Kjærligheten er fullstendig ulogisk. Den utfordrer og ber om det umulige
og samtidig både tåler den og overvinner
den det kjedelige, misforståelser, treghet,
uvitenhet, fordommer og hat.
Strategi og fordypning. Vi har vært
innom flere momenter i fordypningen av
menighetens trosliv: Forkynnelsen, det
åpne rommet som tåler menneskets kamp,
reduksjon av aktiviteter, nattverdfellesskapet, smågruppene, bibelundervisningen
– og ikke minst Jesussentrering. Hvordan
kan man konkret jobbe med fordypning i
en lokal menighet?
- Det kan sikkert foregå på
mange måter, og
jeg vil nødig gi en
bastant fasit. Men
om jeg skal være
konkret vil jeg dele
gode erfaringer
med å tenke omkring strategisk
arbeid i lokalmenigheten som en sirkel –
eller spiral om du vil, sier Menighetsfakultetets Saxegaard.
- Som fellesskap bør vi veksle mellom
å se oss omkring, spørre oss selv åpent og
ærlig hvor vi egentlig er, hvordan vi har
det, hvordan vi blir oppfattet. Dernest å
lete opp puslespillbiter til noe som kan bli
en strategi. Og NB: strategier tror jeg ikke
skal formuleres fra toppen og risle ned,
men de bør formes nedenfra, og gjerne
utenfra. Med det mener jeg at også folk
som ikke er blant de aktive i menigheten,
”outsidere” og ”frafalne”, men selvsagt også
aktive og engasjerte, alle er meningsberettigede. Ledelsens ansvar er å lytte seg
frem til noe som blir en rød tråd, et fokus.
Dette forstår jeg som å lytte til Gud i bønn
og lytte ordentlig på hverandre. ”Kjenne
etter”, som en gjerne sier. Og så må en se
til at det handles på dette, at det vi gjør har
kvalitet og at vi står løpet ut. Og så selvsagt feire det vi har fått til, gråte over det
som ikke gikk bra, og evaluere ordentlig.
Og så er vi i gang igjen. En slik spiral kan
brukes i ett, avgrenset prosjekt. Men det er
også en modell for det løpende arbeidet i
menigheten, og da er vi selvsagt på ulike
steder i spiralen samtidig. En slik tenkning
tenker jeg holder sammen behovet for fordypning og utvikling, og det gjør oss til et
bedende og teologisk reflekterende fellesskap. Og det bør jo kirken være!
Lederskapets ansvar. Både den lokale
menighetens ledelse og Misjonsforbundets
ledelse har muligheter til å jobbe med
fordypning av menighet og storfellesskap –
men hvordan?
- En viktig funksjon Misjonsforbundets ledelse har er å se og lytte til folk. En
ledelse vil kunne ”dykke dypere” om den
er god på å kommunisere og forstår. Et
blindspor mange lederskap ofte går i, er
at de er alt for opptatt av å alltid skulle ha
rett. Et lederskaps evne til empati vil være
en nøkkel for sunn vekst i vår bevegelse.
Tre ting er viktig her – å leve seg inn i andres tanker og følelser, til en hver tid være
seg lederollen bevisst – og dermed også
evne å formidle et reelt ønske om å forstå
den enkelte, sier Torben Martin Joswig.
Fra august er han selv en del av Misjonsforbundsledelsen, med ansvar for nasjonal
avdeling.
Anne Margrethe Ree Sunde ser saken
fra UNG-perspektiv: - Min erfaring er at
Vekst 2020 og Levende tro har betydd mye.
Vi får positiv respons på at det er tatt et fokussteg. Lederkonferansen og Liv & Vekst
er blitt viktigere, og mange drar dit fordi
det er spennende å se hva Misjonsforbundet gjør. I UNG har vi tatt et steg i forhold
til fokus på disippelskap ved å jobbe med
Levende tro. Dette strekker seg også inn i
menighetenes voksne rekker. For det ligger
i disippelskapets natur at man har ledere
å følge, og voksne ledere får behov for å
fortelle ferske historier fra eget liv, og ikke
leve på det gamle. Her ligger muligheter til
fordypning for menighetene.
To bevegelser.
Et kirkesamfunns
ledelse har mulighet
til å legge til rette for
åndelig fordypning.
Jarle Råmunddal er
seg dette bevisst. Og han vender tilbake til
Kristusrelasjonen.
- Som lederskap kan vi påvirke på
mange måter, både strategisk og med arrangementer. Vi kan legge til rette for
åndelig fordypning, men fordypningens
vei må den enkelte gå. Som ledelse kan
vi velge tematikk for Misjonsbladet, nett,
konferanser og kurs. Det vi setter fokus
på kan hjelpe den enkelte inn i et dypere
åndelig liv med Jesus – inn i en personlig
Kristusrelasjon, som ikke bare er intellektuell eller fylt av følelser, men erfaringsbasert. Da snakker jeg om erfaringen av hans
kjærlighet i våre liv, av hans tilstedeværelse
– selv om det er perioder hvor man ikke
fornemmer dette nærværet, sier Jarle Råmunddal.
Han er opptatt av at ulike mennesker
har ulike veier i sin åndelige fordypning. – Vi opplever nærhet og beveger oss
nærmere Jesus Kristus på ulike måter. Det
er viktig å formidle at det ikke bare er retreat eller det ”å komme fram” som er bra
– men det finnes et bredt spekter. Noen
har en disiplinert og strukturert rytme for
sitt liv med Jesus, andre sliter med å finne
rytme, men kan ha en veldig levende Jesusrelasjon.
- I vår sammenheng er det naturlig å
rette fokus mot det å gå ut. Men en bevegelse ut er også en bevegelse inn imot
Kristus, for skal man være utadrettet må
man være i bevegelse mot Kristus. Vi har
et kall til dypere åndelig liv, understreker
Råmunddal.
Vekst 2020 og fordypningen. Kan
Vekst 2020 bli den retningen som ikke
fjerner Misjonsforbundet fra forankring,
dybde og røttene – men tvert imot tvinger
oss til fordypning? For kan Misjonsforbundet bære vekst uten et solid rotsystem?
For Hovedstyrets leder, Anne Wenche
Hellem, har Vekst 2020 ført til endring: - Å
jobbe med Vekst 2020 har endret min tankegang om menigheten: Vi er til for dem
som ikke er der. Åkerlund sier: ”Menigheten er menighet bare når den er til for
de utenfor menigheten.” Jeg tror vi trenger
dype røtter for å møte ulike typer åndelighet der ute – ikke primært for vår egen del.
Generalsekretær
Jarle Råmunddal er
ikke redd for den
tiden vi går i møte.
Selv har han erfart
følgende som fordypende gjennom sitt
mangeårige pastorliv:
- En krise er ikke å
forakte, for da vender
vi oss mot Gud. I krise blir bønnene og
konsentrasjonen om det vi er her for, annerledes. Vekst 2020 er en slags selvpåført
krise. La det bli den krisen som forløser
våre bønner og vårt fokus på Gud!
Tekst: Anne Margrethe Mandt-Anfindsen
Delintervjuer: Anders Artmark Aanensen
- Vekst 2020 er en slags selvpåført krise.
La det bli den krisen som forløser våre
bønner og vårt fokus på Gud!
Jarle Råmunddal
M i s j o n s bladet 3 -1 1
31
hovedsaken
Mat, fellesskap, tid
til samvær og å bygge
relasjoner er viktig for
modning og fordypning. Her fra Liv &
Vekst i 2009.
Vennskap, tid, mat og bønn
Kanskje det største behovet i dag handler om tilhørighet og modenhet.
D
et siviliserte samfunnet har blitt
svekket av en individualistisk og
konsumerende kultur som krever
alt øyeblikkelig! og til meg først! En holdning som gjør mennesker ensomme, infantile (på 2-3 års nivå!) og lette å manipulere,
fordi den gir oss illusjonen av at vi kan leve
uavhengige av andre, og at alle våre ønsker
skal kunne tilfredsstilles umiddelbart. Et
arbeid for å få mennesker og forsamlinger
til å vokse må derfor defineres som en kulturkamp. Der tilhørighet vokser frem, kan
man modnes og lære seg å skille mellom
behov og begjær.
Vi taler ofte om lidelsen som en vei til modenhet – det tror jeg er risikabelt. Lidelsen
som møtes med kjærlighet derimot, får oss
32
Misjons bladet 3-11
til å modnes – enten kjærlighet gjennom
min gudsrelasjon eller formidlet gjennom
andre. Menigheten er til for å vokse og
modnes i Guds kjærlighet, som omfavner oss midt i vår svakhet og utsatthet og
unner oss vår styrke og vår glede.
Fire viktige faktorer. Det finnes faktorer
som jeg tror hjelper mennesker og menigheter til å vokse – og det handler om vennskap, tid, mat og bønn (ingen rangordning,
alt er like vesentlig!). Ikke noe av dette er
dyrt eller krever egentlig eksperter, selv om
både penger og kunnskap er bra å ha.
Vennskap. Menighetslivet i dag er som
oftest innrettet etter skjematiske aktiviteter.
Foruten gudstjenester finnes et oppbud av
ulike sysselsettinger – kurs, menighetskvelder, konserter, idrett, ungdomssamlinger og
så videre. Torsdag 19.00, da samles vi – og
det hele er over rundt 21.00. Ikke galt at det
finnes, men det er ikke tilstrekkelig.
I en menighet bør man legge inn mye
tid til å bygge vennskapsrelasjoner. Vennskap handler ikke primært om å gjøre
ting, men om å være interessert i en annen
person. Vennskap handler ikke om å teste
ut om et menneske er brukbar i menighetsfunksjoner (hun kan kanskje bli barneleder!) eller som kursdeltaker. Vennskap
tar tid og forutsetter en spontan vilje til å
omgås. Derfor kan ingen være venn med
alle. Utdann menighetsmedlemmene til ny
bevissthet om vennskapets betydning, uten
å rigid presse frem eller organisere inn
- Menigheten er til for å vokse og modnes i
Guds kjærlighet, som omfavner oss midt i
vår svakhet og utsatthet og unner oss vår
styrke og vår glede.
Ylva Eggehorn
vennskap som en ny aktivitet. Vi samles
fordi vi er Jesu venner, derfor vil vi også
lære hverandre å kjenne – i en ydmyk innsikt om at man ikke kan ”like” alle, men
være trofast mot dem man får bra kontakt
med. Vennskap har en spesiell kvalitet av
gjensidig respekt: man vet at man ikke kan
stille krav til hverandre men er glad for at
den andre finns. Vennskap uten bihensikter og krav er det største sosiale behovet i
vårt samfunn i dag.
Tid. Om man skal kunne bygge vennskapsrelasjoner, trengs det tid til møtene,
uforutsigbare samtaler, og ikke-skjemalagde muligheter til å være sammen. Det
beste man kan gjøre er å innrette ”fri” tider
hvor menighetens lokaler står åpne for de
spontane treffene – på dagtid eller kveldstid. Bekvemme stoler og sofaer!
Og hvorfor må forresten en gudstjeneste
ta en time og et kvarter? Gjør plass til
noen timers samvær der man kan komme
og gå som i de ortodokse kirkene. Tid for
forbønn. Presentasjon av en gjest. Pause
for å ta et drag luft. En del gudstjenester
jages igjennom som om det handlet om
en idrettsgren der man skal komme først i
mål. I den lutherske tradisjonen har gudstjenesten fått en klasseromskarakter: man
skal komme i tide, sitte stille på plassen
sin, sitte i kø på benker bak hverandre,
være stille, lytte til hva som sies fra talerstolen og ikke gå før det er slutt. Hvorfor
ikke møblere om gudstjenesterommet til å
begynne med? Er benker (som vi har hatt i
bare noen hundre år) hellige?
I dag står våre store hus og vakre leiligheter ofte tomme fordi vi har bundet oss
opp med arbeid som dels gir inntekter og
dels gir mening og sosial status. Vi kan
anvende våre hjem bedre i menigheten.
På Sri Lanka finnes en menighetsbeve-
gelse der man aldri inviterer noen ”nye” til
søndagens gudstjeneste før de har truffet
andre medlemmer i to-tre måneder i en
mindre gruppe i et hjem, så man er sikker
på at de har lært flere personer i forsamlingen å kjenne først. Alle som kommer til
gudstjenestene spontant, får en invitasjon
til en slik gruppe. Denne menighetsbevegelsen (av pinsekarakter, med stort intellektuelt og sosialt dyp), vokser hele tiden
gjennom å deles – man vil ikke ha én stor
kirke. Fra den første menigheten er det nå
utgått 200 menigheter. Sammenlign med
Alphagrupper – hele forsamlingen bygger
her på et lignende konsept!
I London førte noen frikirker en utmagrende tilværelse på 60-70-tallet. De
bestemte seg for å ”slappe av” i sine aktivitetsambisjoner. I stedet møttes de i en
periode hjemme hos hverandre, drakk te,
samtalte og leste høyt fra Det suser i sivet
(skjønnlitterær barneklassiker). Vennskapsrelasjoner oppsto og en ny forsamling
vokste fram i en dynamisk komunitetsform
(med frivillig storfamiliehusholdning) med
mange kreative uttrykk, for eksempel gateteater og musikk, i økumenisk samspill
med andre samfunn i området.
Mat. En oversett faktor, som er avgjørende i et samfunn der så mange spiser
alene hjemme eller på offentlige steder
som restauranter. Gjør flere av kirkens lokaliteter til kafé med suppe, smørbrød og
salat – inviter ofte inn til måltidsfellesskap
der uventete samtaler kan utvikles over
bordet. Smågruppene i hjemmet skal selvsagt spise noe sammen. Vi har helt undervurdert måltidets betydning. Hver eneste
menighet jeg har besøkt de siste årene,
som har kafé og byr på noe å spise (ikke
bare søte kaker) sammen med andakter
eller forelesninger, få mange flere på besøk.
Her finnes så mange muligheter som ten-
kes kan: til å be mennesker om å hjelpe til
med matlaging, oppvask og servering – det
er uslåelig når man skal lære hverandre å
kjenne. Ha gjerne også en bokkafé.
Bønn. Ikke noe hender om vi ikke ber. Alt
kan hende om vi ber. Jeg vet hvor sant det
er og har mange egne erfaringer – likevel
”glemmer” jeg ofte å ta tid i bønn. Å ta tid
til bønn er det viktigste vi kan gjøre i en
prestasjons- og konsumeringsrettet tid.
Bønn åpner stengte dører. All fornyelse og
vekst i menigheter har alltid begynt med
at noen bruker tid i bønn. I det minste ett
lokale i kirken burde kunne være åpen så
mye som mulig bare for bønn – det holder
med et veldig lite rom. I det minste en dag
i uka burde være menighetens bønnedag.
Minst en gang i året burde man kunne
reise vekk et sted bare for å be. Vi er ikke
en interesseforening, men et bønnefellesskap, vårt mål er å vokse og fordypes i vår
gudsrelasjon!
Alle vil ikke be høyt og sammen med
andre. Alle liker ikke stillhet og meditasjon. Menigheten må tilby mange ulike
muligheter for å be, og være på vakt mot
konformitet. La alle bønneformer blomstre. En menighet i min kommune, Nynäshanm, annonserer: ”Mail din bønn til oss,
så ber vi sammen med deg! Så lar vi høre
fra oss om fjorten dager og spør hvordan
du har det nå!”
Be om tilvekst og fordypning i kjærligheten.
Tekst: Ylva Eggehorn,
svensk forfatter, forkynner, poet og foreleser.
Hun lagde Milleniumssalmen til det svenske
folk ved årtusenskiftet.
M i s j o n s bladet 3 -1 1
33
Aktuelt
NordLIV & Vekst
Sommerstemning i pinsehelga
med grillutflukt ved sjøen.
34
Misjons bladet 3-11
I pinsehelga fant 120 barn
og voksne veien til malmbyen Narvik og et
bystevne med sol og sommertemperaturer.
Liv og Vekst i Nord ble i år for første
gang arrangert i Narvik. Tidligere har
stevnet blitt avholdt på Soltun Folkehøgskole i Evenskjer, få mil utenfor
Harstad by. Fjorårets stevne ble avlyst
på grunn av askeskyer, men i år fant
stevnet nok en gang sted i Narvik.
Ønsker å inkludere. Narvik misjonskirke har de siste årene opplevd en vekst
og pastor Ingrid Lindberg i Narvik
misjonskirke ønsket at så mange som
mulig, både fra Narvik og fra Nord-Norge
ellers, kunne få delta på stevnet denne
sommeren og gikk derfor inn for å få til et
bystevne.
- Vi ønsket å prøve noe nytt og fant ut
at vi ville arrangere et bystevne, slik at
så mange som mulig kunne delta. Dette
gjelder spesielt de nyfrelste, innvandrerne
og ungdommene i menigheten vår som
nå også har hatt en glimrende sjanse til å
oppleve hva et stevne er. Ved å ha stevnet
her i Narvik, har vi dermed fått med oss en
del folk fra Narvik som kanskje ikke hadde
reist til Evenskjer, sier Lindberg.
Lindberg understreker at bystevnet er et
prøveprosjekt og at det må evalueres.
- Men det betyr mye at de nye i menigheten får oppleve det å være på et stevne.
Det gjør noe med folk å være tre dager i en
så god atmosfære. Det å møte Gud på disse
stevnene kan sette spor for resten av livet,
forklarer Lindberg.
På camping til Narvik. Familien Sjøstedt fra Bodø tok turen sammen med
barna Maja-Elise (10) og Edvard (7) til Liv
& vekst i Narvik i pinsehelga for å treffe
folk og høre om hva Gud gjør.
– Vi liker oss her i Nord og vi liker at
det skjer noe i Nord-Norge, forklarer
Roger og Jane Sjøstedt fra Bodø.
Viggo Klaussen fjetrer…
– Vi liker å dra på kristne arrangementer
i Nord-Norge, selv om det er langt å kjøre
fra Bodø til Narvik. Vi har lenge hatt lyst
til å dra til Narvik og synes det er verdt å
prioritere. Flott å kunne bruke ferien til å
bli styrket og oppmuntret gjennom å høre
om det Gud gjør i nord. I tillegg får vi muligheten til å være noen dager midt oppi
det han gjør her i Narvik. Gud har mye bra
å gi gjennom Misjonsforbundet og møtene
her i Narvik har vært gode. Ved siden av å
treffe folk har ”Alle sammen”-møtene med
Viggo Klausen vært et kjempepluss for å
dra. De har vært fine med tanke på at vi er
her som en familie, sier Roger Sjøstedt.
Tro på hjemmebane. Viggo Klausen i
Misjonsforbundet UNG hadde ansvaret
for morgenmøtene på stevnet, bedre kjent
som “Alle sammen”-møter, der møteformen er skreddersydd for å ha et innhold
som treffer både barn og voksne. Denne
serien med Alle sammen-møter er hentet
ut fra 5. Mosebok kapittel 6 som beskriver
fire anledninger for hvordan Guds ord
og bud kan bevares i hjertet og deretter
gjentas for barna: ” når du står opp, når du
sitter hjemme, når du går på veien og når
du legger deg.”
- Det er de voksne sin jobb å lære de
unge opp i den kristne tro. For hvert Alle
sammen-møte tar vi utgangspunkt i en av
de fire anledningene og underviser de åndelige sannhetene, krydret med lek, bønn
og gruppeoppgaver for hele familien, for-
…engasjerte deltakere
M i s j o n s bladet 3 -1 1
35
Vi liker oss her i Nord og vi liker
at det skjer noe i Nord-Norge.
Roger og Jane Sjøstedt
klarer Klausen.
I Moseboksteksten står det slik: ”Hør,
Israel! Herren er vår Gud, Herren er én.
Du skal elske Herren din Gud av hele ditt
hjerte og av hele din sjel og av all din makt.
Disse ord og bud som jeg gir deg i dag,
skal du bevare i ditt hjerte. Du skal gjenta
dem for dine barn og tale om dem når du
sitter hjemme og når du går på veien, når
du legger deg og når du står opp”
- Alle sammen-møtene på Liv og Vekst
i Nord er lagt opp for tro på hjemmebane;
en bevisstgjøring på hvordan - og når troen kan formidles hjemme i hverdagen.
Det handler om å hjelpe menigheten med
å hjelpe hjemmet med å rette fokus på det
som er helt sentralt i trosopplæring, forklarte Klausen som var i Narvik for fjerde
gang denne pinsehelgen.
Misjonskirke med stor M. Rickard
Lundgren fra Sverige ble booket som
taler til Liv & Vekst i Nord allerede for to
år siden, og dette var hans første besøk i
Narvik.
- Sammenlignet med 50-60 andre norske
byer jeg har besøkt og på grunnlag av de
samtalene jeg har hatt med folk på gata her
Liv & Vekst i Nord er et flott familiearrangement hvor barn og unge trives.
har jeg fått et inntrykk av at Narvik er en
åpen by og at folk flest har ei “tru”, forteller
Lundgren som er reisende forkynner i ”Gå
Ut Mission”.
Siden 1990 har Lundgren besøkt og
holdt kampanjer i 46 land og er en ettertraktet taler som i løpet av Liv & Vekst
i Nord hadde på hjertet å snakke om menighetsplanting og å dele historier om hva
Gud har gjort.
- Guds menighet er i oss, bygg er ikke
viktige, forklarer Lundberg. – Menighet
kan man ha på torget og alle andre steder
folk samles og ikke minst i hjemmet. Menigheten er ikke til for seg selv, men for
alle andre, for byer og for samfunnet, sier
Lundberg.
- Jeg har hatt mye tro for turen til Narvik og ser det at Narvik misjonskirke er en
misjonskirke med stor M. Den representerer mange folkeslag og jeg har tro på at
Narvik misjonskirke skal sende ut misjonærer til hele verden, sier Lundberg som
også sier han har tro på at flere i Narvik
skal bli frelst.
- Det forbauser meg ikke hvis det en dag
i framtiden må arrangeres to søndagsgudstjenester i Misjonskirken for å få med alle
som vil på gudstjeneste. Jeg tror med andre
ord på at det er en stor innhøstingstid i
Narvik, forteller Lundberg som avslutter
med følgende: - Det har vært givende å
oppleve menigheten. Folk her er flinke til å
gi ros!
Stevne med mersmak. Pastor Grete
Vangstad er godt fornøyd med stevnet og
kan fortelle at minst tre mennesker har tatt
en avgjørelse om å følge Jesus og at flere
andre har fått et fornyet forhold til Jesus.
- Det har vært liv og røre, det har rett og
slett vært gøy! Jeg tror definitivt deltakerne
ble berørt av å være på stevnet. Folk har
møtt Jesus på ulike måter og mottatt profetiske ord inn i livet sitt, noen er blitt helbredet og påfallende mange har kjent Den
Hellige Ånds kraft som en fysisk varme,
forteller Vangstad som har vært ansatt som
36
Misjons bladet 3-11
pastor i Narvik misjonskirke siden 2000.
- Hva har dere som kirke lært i løpet av
stevnet?
- Jeg tror vi er inne i en tid der vi som
menighet blir utfordret på en dypere overgivelse, bønn og en større tro til Jesus og
hans kraft - alt hva han kan gjøre i mennesker og i menneskelige relasjoner. Helgen ble for meg en bekreftelse på dette, sier
Vangstad før hun smiler og legger til: - Det
er ingen hindringer som er for store for
Jesus!
- I tillegg har stevnet gitt oss en ørliten
smak av tiden rundt den første menighet.
Klausen talte om hvordan nye Jesushistorier blir til i dag. Det er mange hendelser
fra helga som kunne ha føyd seg inn i rekken av bibelhistorier om menneskers møte
med Jesus.
Vangstad er også imponert over Rickard
Lundgren som talte på kveldsmøtene og
hadde seminar om menighetsplanting.
Både Klausen og Lundgren traff det brede
lag av forsamlingen med hver sin måte å
tale og forkynne på.
- Det var enestående møter. Lundgren
forkynte levende og godt slik at stevnedeltakerne kjente seg igjen i budskapet. Jeg
kan ikke huske at vi har hatt besøk her i
kirka som har skapt like stor begeistring
i etterkant. Han var så engasjerende som
forkynner at selv barna ville være med og
høre på. Barna ville ha historiene, og så
kunne de voksne få budskapet. Men det
at han var underholdende som forkynner
gikk ikke på akkord med ektheten i evangeliet, forteller Vangstad.
Grete Vangstad uttrykker at hun er godt
fornøyd med avviklingen av stevnet og legger til at dette i stor grad skyldes hennes
kollega, Ingrid Lindberg.
- Ingrid er en dyktig organisator og ting
har gått glatt og usynlig for seg, fordi det
var så godt planlagt på forhånd.
- Blir det Liv & Vekst i Nord i Narvik til
neste år også?
- Først skal vi evaluere stevnet, i samarbeid
med de andre menighetene i Nord-Norge.
På denne bakgrunn kan vi avgjøre stevnets
fremtid. Men at det har gitt mersmak, er
vel ingen i tvil om! avslutter Vangstad.
Tekst og foto: Karl Inge Punsvik
Narvik
misjonskirke
ligger sentralt
til, midt i byen,
og passer for
et bystevne.
Rickard Lundgren inspirerte
forsamlingen.
Aktiviteter for barna.
Utfordringer
til lands og
ikke minst til
vanns – eller
på vei til
vann.
Familien Sjøstedt
tok veien fra Bodø,
hvor de tilhører
misjonskirken.
M i s j o n s bladet 3 -1 1
37
Vi møter
Geir Johannessen
Lesehest
og menighetsrådgiver med
kamera på
skulderen
Geir Johannessen (54) begynner som ny menighetsrådgiver i Misjonsforbundet. Han
er en mann med mange interesser og bred pastoral erfaringsbakgrunn:
Geir har vært pastor i Salem misjonsmenighet, Kristiansand, i 13 år, og tidligere
pastor i Trondheim misjonsmenighet,
Minnekirken i Chicago, Haugesund
misjonsmenighet og evangelist i Østre
distrikt. Han bor i Kristiansand sammen
med kona, mens fire voksne barn har flyttet hjemmefra.
– Hva i oppveksten har preget deg mest
som menneske?
- Min omvendelse som 18-åring. Det satte
kursen for livet mitt. Før jeg ble kristen
38
Misjons bladet 3-11
Geir står helst bak kamera.
Men her har noen andre
knipset ham i ett av hans
rette elementer: naturen.
ville jeg få en god utdannelse og tjene
masse penger. Etterpå var jeg bare opptatt
av en ting – å forkynne Jesus.
- Driver du med noen idrett og kunne du
blitt skikkelig god?
- Nei, men jeg drev med turn i oppveksten.
Jeg har en 5. plass i VM, Vestlandsmesterskapet, med fem deltakere i min klasse.
- Har du noen hobbyer?
- Jeg liker fotografering og bildebehandling. Også går jeg mye tur i naturen, og
da liker jeg spesielt å gå på fjelltopper. Jeg
slapper også godt av med sportsfiske.
- Hvis du måtte være medlem i et annet
kirkesamfunn enn Misjonsforbundet, hvor
ville du havnet?
- Jeg er nok pinsekarismatisk under huden,
og ville nok havnet i pinsebevegelsen. Der
har jeg også mine røtter fra søndagskolen
til Tabernaklet i Haugesund.
- Hvilken bok utenom Bibelen har gjort
størst inntrykk på deg?
- Det er mange bøker som har gjort inn-
trykk, og jeg er en lesehest. Men jeg kan
svare Revival av Martin Lloyd-Jones. Den
har betydd mye.
- Hvilke bøker har du på nattbordet nå?
- Det er faktisk ingen, men jeg holder på
å lese Å bygge en disippelkultur av Mike
Breen. Det er en bra bok.
- Hvis du skulle bo i et land utenom Norge,
hvor ble det da?
- Det blir nok Amerika. Jeg elsker Amerika. Jeg har bodd to år i Chicago og koser
meg når jeg er der.
- Ville du takket ja til et tilbud om å hoppe
i fallskjerm?
- Det tilbudet har jeg fått og takket nei. Jeg
er nok ikke tøff nok til det.
- Hva betyr fotball for deg?
- Av alle idretter er fotball artigst – bortsett
fra VM på ski kanskje. Jeg vil helst se fotball sammen med de to sønnene mine.
- Hvilke inspirasjonskilder har du for liv
og arbeid?
- Den største er Bibelen, og det er ikke tull.
Den har gitt meg så mye og formet livet
mitt. Også har jeg mange mentorer gjennom bøkene – blant annet Max Lucado. På
TV er det Joel Austin uten at jeg deler all
teologien hans.
- Hvilken nålevende person ser du mest
opp til?
- Kona mi, Bente, som har holdt ut med
meg alle disse årene. Hun er klok og tålmodig.
- Hvilke fem hverdagsting klarer du deg
ikke uten?
- Iphonen, turskoene, sykkelen, en cappuccino hver dag og den nye bilen min
som jeg trenger når jeg nå begynner som
menighetsrådgiver.
- Hva tror du preger livet ditt om ti år?
- Jeg håper jeg kan gi videre til nye generasjoner alt det gode som Gud har gitt meg.
Det vil være fokuset mitt som menighetsrådgiver. Også håper jeg at vi i Misjonsforbundet kan lede mange mennesker til tro.
- Hvorfor blir du menighetsrådgiver i Misjonsforbundet?
- Jeg har vært pastor i 30 år og kjente at jeg
var klar for nye utfordringer. Også hadde
jeg lyst til å konsentrere meg mer om å
jobbe med ledere. Jeg vet hvor krevende
det er, og har lyst til å være en støtte og
ressurs for dem.
Tekst: Anders A. Aanensen
Foto: Privat
KryssOrdet
Ni kryssordløsere har sendt inn kryssordet i Misjonsbladet nr 2/2011 og løsningen finner du
på side 54 i dette magasinet. Vinneren av en valgfri cd var denne gangen Eimund Folkestad
fra Karmsund. Gratulerer!
I dette kryssordet kan det nok en gang være greit å ha kryssordboka på plass. Løsningen må
være oss i hende 10. september. Lykke til med sommerens oppgave!
ATMOSFÆREN
VOND
KRISTENT MONDOGME
GOLSK
TELT
PROSJEKTGRUPPE
SPISE
YWAMSKOLE
FLATEMÅL
VIETNAM
UNGDOM
ELV I
TYSKLAND
SAMUELS
MENTOR
SPANIA
VEKT
STENGSEL
HULL
MED.
UNDERKLUTER SØKELSE
SKRIFTLÆRDE
DIKTATOR
RETNING
3 LIKE
ORDNE
ENTRET
FIGUREN
DYR
FORSTYRRER
ADENOSINDIFOSFAT
RETNING
SELGE
UTKAST
TROFÉ
ORGAN
ADVERB
KJØLES
SKOLE
BETALINGSMIDDEL
PARTI
I
VALDRES
TREKKE
SAMMEN
HULMÅL
TI (LATIN)
PARTI
KISTE
FANGES
ETG.
PRON.
(STAVET
MOTSATT
VEI)
RETNING
INNKJØP
BYGDE
SAMARIA
1. KON 16
LØFTE
BARN
KRETS
URAN
KOAGULERES
BLODTYPE
PREP.
JOD
SLITSOMT
KARISUSTABIL MATIKER
MASSE
EPSILON
ÅND
(ISLAM)
SKJENKET
ARRANGEMENTENE
FIRE
(GRESK)
BIT
KOMPONISTER
FOR
TIDEN
SANN
BAG
SLUTTEN
BLAD
VANSKELIG
ADLYDES
VEIENTREPRENØR
LIKE
RETNING
SEKTLEDER
PÅ
NORSKE
FLY
VEKT
PLAGGDEL
SKIKK
SVOVEL
TALLORD
ETATEN
STRØ
FASE
NORSK
ROMAN
FJELL I
SAUHERAD
INFISERTE
BÆRE
ØLTØNNE
TRE LIKE
BEMIDLET
FORSTÅ
UTROP
OPUS
PLASS
FEM
FLAMMEBÆRER
TUSEN
UNDERVISNING
M i s j o n s bladet 3 -1 1
39
portrettet
Eit liv levd i
tre verdsdelar
Mannen me no skal møte, har
mellom anna vore gitarspelande riksevangelist, student
og forstandar i Chicago og
misjonær i Hong Kong.
Misjonsbladet har vore på
besøk hjå Egil Torp.
Egil Torp hentar meg på stasjonen på
Tomter: – I realiteten er vel dette ein forstad til Oslo. Dei fleste yrkesaktive som bur
her, jobbar i byen, fortel Egil. Sjølv har han
derimot heimekontor, men det vert likevel
ein del reising inn til Oslo. Det er slik ein
må rekna med når ein er forsamlingsrådgjevar i Misjonsforbundet.
Me køyrer inn til eit stort hus. I huset
sin fyrste etasje er der fleire sittegrupper eit er med piano - og eit romsleg kjøkken.
Når det gjeld livet på kjøkkenet, kan Egil
røpe at han drikk eksklusiv, kinesisk te
kvar dag. Ein av teane hans opnar seg som
ei rose i koppen når ein heller varmt vatn
over han.
Eg høyrer fiolinspeling frå underetasjen. – Sonen min øver, seier Egil. Sonen er
komen heim frå USA, der han har studert i
ni år, og no er han utdanna fiolinist.
På kontoret. Egil viser meg opp ei smal
trapp. – Her er kontoret mitt, seier han. I
det eine hjørnet av loftstova står eit stort
skrivebord med to pc-ar. Eg plasserer meg
i ein mjuk sofa og blir sittande å sjå på eit
stort musikkanlegg. I ein smalare del av
rommet står ei full bokhylle, og på motsett
side av ho, ei hylle full av gule boksar med
lysbilete. Ei kinesisk dokke smiler ned til
oss frå ei hylle over døra. På veggen heng
eit bilete av ein familie, det er Egil, kona
Marianne, dei to døtrene deira, og sonen. – Det biletet har eg teke med sjølvutløysar,
seier Egil, som avslører at han er glad i å
fotografere.
Marianne og Egil Torp med barna.
40
Misjons bladet 3-11
Tenåring med pipe. For å forberede
meg til intervjuet, har eg snakka med
ein som kjenner Egil godt, nemleg Viggo
Koch. Han tipsa meg om at Egil som ung
var ein tøff Oslogut med skinnjakke og
Elvis-sleik. Då Egil får høyre dette, ler han. – Eg var kanskje ein slags leiartype i ungdomsmiljøet. Eg røyka ein del, eg røyka til
og med pipe. Me var ein gjeng som hadde
for vane å samlest i eit røykehjørne like ved
gamle Betlehem før juniormøta. Før me
vart kristne, satt me gjerne bakerst i salen
og forstyrra under møta. Men eg var aldri
ute på direkte galne vegar, fortel han. Den
same Viggo Koch skildrar no Egil som ein
grundig og systematisk person, ei skildring
lesaren kan ta med seg når me no skal ta
for oss Egil sitt liv i teneste.
Talent og løfte. – Eg har to andelege
prinsipp som på mange måtar har leia
meg i liv og teneste, fortel Egil. – Det eine
handlar om forvaltinga av talenta våre,
det vil seie eigenskapane, gåvene og mog-
Egil var i si tid songevangelist. No er det
åtte år sidan han
brukte gitaren.
M i s j o n s bladet 3 -1 1
41
Egil var med på
å utvikle mange
musikalske
verk. Musikk er
ein viktig del av
livet hans.
Løfta vert ikkje oppfylte før me
satsar på dei og lev dei ut i trua.
Egil Torp
42
legheitene som Gud har gjeve oss. Desse
talenta er til for å bli nytta, ikkje for å bli
gravne ned. Dette er ei rettesnor som eg
har prøvd å leve etter, anten det gjeld små
kvardagslege ting, eller dei store utfordringane i livet. – Det andre prinsippet gjeld Gud sine
løfte. Løfta vert ikkje oppfylte før me satsar
på dei og lev dei ut i trua. Eg har praktisert
dette prinsippet altfor lite, men når eg har
praktisert det, har dei vist meg at han som
gav løftet, er trufast, seier Egil.
rundt nesten kvar einaste helg. Me vart
populære, konstaterer Egil.
Han tok fatt på pastorstudiet på Ansgar
hausten 1963. Under studietida reiste han
rundt og hadde møte, mellom anna saman
med Arnold Børud og Arild Røed. Dei
opplevde fleire små vekkingar. – Det begynte med ein månad i Mosjøen. Der var
me var på kafear og dansefestar. Det vart
fullt hus heile tida, og det var mange som
kom med, mange som eg veit er med den
dag i dag.
Musikkevangelist. – På ein påskeleir
i 1961, då eg var 17 år, vart eg og fleire
av venene mine frelste. Me starta i bibelgruppe, og etter kvart tok me til å syngje
og spele saman. Me kalla oss for Korsteamet. Me gav ut to EP-plater og reiste
Utestengd frå dansefest. Egil vart
Misjons bladet 3-11
ordinert i 1968, og etter det skulle han ut
i toårig pliktteneste for Misjonsforbundet. – Eg vart plassert i ei lita forsamling
i Molde. I løpet av dei to åra vart forsamlinga dobbelt så stor. Eg reiste mykje rundt
i distriktet og hadde gjerne med meg
nokre ungdomar. Me gjekk på dansefestar
og fekk sleppe til der i pausen. Kvar gong
nokon ville nekte oss å kome inn på ei tilstelling, argumenterte me med at me ikkje
var blitt nekta å kome inn nokon stad tidlegare, fortel Egil.
– Men ein gong spurde vakta oss: ”Var
ikkje de her i fjor?”. Eg måtte innrømma at
det var oss.” Det vart full slåsskamp etter
at de gjekk”, sa vakta, ”mellom dei som var
for, og dei som var imot kristendommen,
så eg kan nok ikkje sleppe dykk inn”. Då
kunne me ikkje lenger bruka argumentet
om at ingen hadde nekta oss å kome inn.
Riksevangelist. – Etter dei to åra i
Molde vart eg og ein som heiter Olaf
Lande, kalla til å vere ”riksevangelistar”.
Favoritt-teen. Egil drikk han kvar dag. Sjølve teblomens utfolding er eit kunstverk.
Det hendte at kampanjane våre vart forlengde i fleire veker. Me opplevde at det
kom mange på møta, og mange tok imot
Jesus, nesten same kvar me var.
– Stort sett vart me positivt mottekne.
Sjølv om me var ivrige, verka me truleg
normale. Det som kanskje var eit problem,
var at nokon sette ut rykte om oss. Det
opplevde me til dømes i Mosjøen, men
også andre stader. Då vart det påstått at me
hadde jenter hjå oss heile natta. Det kom
nokre frå forsamlinga og sa at dei hadde
høyrt dette på byen. Dei visste jo at det ikkje
var sant, men folk elles ville gjerne tru på
slike rykte om unge kristne, seier Egil.
Til USA. – Olaf og eg hadde nokre kam-
panjar i Danmark også. Der gjekk eg
turar for meg sjølv om ettermiddagen.
Ein ettermiddag slo det brått ned i meg:
”Du skal søke til Trinity!” Trinity er Det
Amerikanske Misjonsforbundet sitt universitet, og det er ein av dei mest sentrale,
evangelikale, konservative presteutdanningsinstitusjonane i USA. Dette var noko
eg ikkje hadde tenkt på før, men det vart
til at eg søkte. Det eg ikkje reflekterte over,
var at det kosta pengar. Kvar skulle eg få
dei frå? seier Egil. Dette ordna seg då han
fekk spørsmål om han kunne tenkje seg å
vere pastor i Chicago.
På denne tida gifta Egil seg med Marianne. Då dei hadde vore gift i nokre veker,
reiste dei til Chicago. Egil vart 50 prosent
student og 50 prosent forstandar i Salem
evangeliske frikyrkje. Der vart paret ve-
rande i to og eitt halvt år. –På universitetet
lærte eg mellom anna om strategitenking.
Eg fekk også undervisning i kyrkjevekst,
noko som var heilt nytt den gongen. Dette
vart eg veldig interessert i, seier Egil.
Ei anna verd. Han hadde det godt i USA,
men bestemte seg likevel for å reisa derifrå.
– Kvifor gjorde eg det? Eg hadde løyve
til å jobba der, og eg hadde kall frå amerikanske forsamlingar. Men eg trudde likevel
at eg skulle reisa, forklarer Egil.
– Eg tenkte at dette var slutten på den
beste epoken i livet mitt. Me vart ivaretekne på ein fantastisk måte av forsamlinga
som eg var forstandar i. Den gongen var
det å flytte til USA som å kome til ei anna
verd, det var så fritt der. Eg hadde inntrykk av at det var styresmaktene sin fyrste
prioritet at ting skulle bli lagde til rette for
borgarane så dei kunne leve godt. Alt var
mogleg, det var ikkje ei firkanta innretting
av samfunnet. Men no er det på mange
område ikkje så store skilnadar mellom
Noreg og USA meir, meiner Egil.
Ungdomssekretæren. I 1975 vart Egil
ungdomssekretær i NMU, og denne stillinga hadde han i fem år. – Eg likte det,
men det tyder ikkje at alt var lett. Etter
undervisninga i USA, hadde eg ein viss
kompetanse på å tenkje strategi. Eg foreslo
ein heil masse som hadde med organisasjonsstruktur å gjere. Forslaga møtte
sterk motbør frå styret. Etter ei stund fekk
eg fleire med meg, og då me tok det opp
att, fekk me det gjennom. Det kan hende
nokon fekk inntrykk av at eg var sta. Eg
trur eigentleg ikkje eg er så veldig sta, men
eg brann for saka.
– I løpet av desse åra voks NMU veldig.
Me utvikla ein del materiell, mellom anna
barnegospelsongbøkene og NMU-songboka. NMU-songboka vart seld i mange
eksemplar. NMU hadde nett gjeve ut ei
songbok, men me laga likevel ei ny. Eg
skjøna at den gamle songboka var vel og
bra, men ho hadde ikkje fått med seg revolusjonen som hadde vore på songfronten,
fortel Egil.
Til Hong Kong. Seinare vart Egil mis-
jonær i Hong Kong. – På eit møte der
behovet for personale i Hong Kong vart
diskutert, tenkte eg plutseleg: ”Kvifor spør
dei ikkje meg om å reisa?”. Seinare fekk eg
spørsmålet: Ville eg og familien reisa? Etter
å ha diskutert det med kona, me hadde to
små jenter på den tida, bestemte me oss for
å vere fem år i Hong Kong. Dette vart til ti
år, med ein heimeperiode.
– Eg hadde aldri vore i Hong Kong, og
eg visste ingenting om kulturen. Eg berre
dumpa rett oppi det. Dei fyrste åra der var
dei tyngste åra eg hadde i teneste, men
samstundes meiner eg at det er den rikaste
perioden i livet mitt, seier Egil. Misjonsforbundet dreiv på den tida tre forsamlingar, ein liten barnehage og ein privatskule
med over tusen studentar.
Skular og barnehagar. – I 1981 kjøpte
>>
M i s j o n s bladet 3 -1 1
43
Egil har eit rikt bibliotek. Han
elskar å lese dei bøkene som
driv han til Kristus.
me ein barnehage som var starta av nokre
kristne forretningsfolk. Denne barnehagen hadde på den tida kring 600 barn. Me
overtok all gjeld som var knytt til barnehagen. Gjelda var på 2,5 millionar, noko som
kan reknast som 13-15 millionar i dag. Eg
rekna ikkje så nøye på det, men eg tenkte
som så, at dersom dei kunne klare det, så
kunne me også få det til. Og me klarte det.
På det meste hadde barnehagen 840 barn.
– I 1982 laga me ein 15-årsplan for arbeidet i Hong Kong. Eit punkt i denne planen var å starte ein ny barnehage. Å starte
ein barnehage, gjekk hand i hand med
plantinga av ei ny kyrkje. Dette var fordi
eigedomsprisane var så høge at det var
umogleg å bygge nye kyrkjer, så me gjekk
heller inn i sosiale senter. Etter ei stund
fann me ein stor barnehage som ikkje låg
så langt borte frå der me var. Denne skulle
dei ha ni millionar for. Me hadde jo ikkje
slike pengar. Historia er veldig lang, og det
var eit Guds mirakel at barnehagen til slutt
vart kjøpt, fortel han.
–Førre oktober var eg i Hong Kong og
feira 25-årsjubileum for barnehagen og
kyrkja som vart starta. Då me reiste frå
Hong Kong, hadde me starta barnehagen,
søster Annie sin dagheim, eit eldresenter,
arbeid i Macao og fem nye, kristne forsam-
44
Misjons bladet 3-11
lingar i Hong Kong.
Fleire gudar. På spørsmål om korleis han
opplevde kulturen, svarer han:
- Religionen var noko av det fyrste eg
registrerte. Dei var veldig religiøse. At der
er ei verd som me ikkje kan ta på og sjå, er
ein naturleg ting for dei. Ein kinesar kan
gjerne sjå på Jesus som ein profet. Det er
pluralisme i folkereligionen, og for ein kinesar kan ein seia at det er betre dess fleire
gudar der er, seier Egil, før han legg til:
– Dessutan var der mykje angst. Kinesarane var redde for åndene.
Mafiatrøbbel. Kvardagen i Hong Kong
baud på visse utfordringar:
– Me hadde eit par parkeringsplassar
som me hadde kjøpt, der eg parkerte om
morgonen. Denne parkeringa gav oss problem med mafiaen. Fleire gonger opplevde
eg at det stod andre bilar på plassane våre,
sjølv om det var vaktar der. Etter kvart tok
eg til å taue bilane ut. Vaktene sa at eg ikkje
måtte finnaepå å gjere det. Ein gong eg
skulle køyre heim, braut motoren saman,
og då viste det seg at mafiaen hadde hatt
noko i motorolja. Ein annan gong var alle
låsane øydelagde. Om me hadde vore kinesarar, ville me ha vorte slått helselause.
Det var alltid ei føremon å vere kvit, me
vakte såpass oppsikt.
– Men ein gong hadde dei bestemt seg
for å ta meg. Eg tok bestandig trappene når
eg skulle ned frå andre etasje. Ein morgon
stod dei bak hjørnet og venta på meg. Men
nett då kom heisen, eg trykka på knappen,
gjekk inn, og døra tok til å gli att. Dei kasta
seg inn i heisen, men på ein augneblink
var me nede i fyrste etasje, og då var eg
trygg. Det var mange som var plaga av mafiaen, det var typisk Hong Kong, seier Egil.
– Desse tinga var ikkje dei viktigaste,
det viktigaste var alle dei menneska me
fekk lov til å vere med på å nå med evangeliet, understrekar Egil før me skiftar
samtaleemne. No har Egil budd i Noreg i
fleire år, og han jobbar som rådgjevar for
forsamlingar i Misjonsforbundet. I jobben
ønskjer han å vere med på å hjelpe forsamlingar til å vekse og utvikle seg.
Bøker, musikk og camping. Sidan me
så langt har snakka mest om kva Egil har
gjort i yrkessamanheng, er det på sin plass
å spørje kva han gjer for å slappe av.
– I mange år skilde eg ikkje så veldig mellom arbeid og fritid. Arbeidet var livet
mitt, og det var avslapping nok. Fritida
nytta eg til lesing. Det meste eg les har
Egil Torp
1944: Egil vert fødd
1961: Egil vert kristen – på påskeleir
1963: Ansgarstudiene tar til.
1967: Forsamlingsforstandar i Farsund
1968: Forsamlingsforstandar i Molde
1970: Riksevangelist i Misjonsforbundet
1972: Forsamlingsforstandar i Chicago
1975: Generalsekretær i NMU
1980: Misjonær og leiar for misjonsarbeid
i Hong Kong
1990: Leiar for Kirkevekstinstituttet ved
Ansgarskolen
- Misjonskonsulent/kretssekretær i Oslo
90-92
- Kretssekretær i Akershus 1992-94
- Distriktsforstandar 1994-2009
- Forsamlingsrådgjevar 2009-2011
Eg vil ikkje at noko skal kome mellom
meg og Gud, eg vil leva ærleg overfor han.
Egil Torp
med kristenliv å gjere. Eg elskar å lese dei
bøkene som driv meg til Kristus. Dei siste
åra har det ikkje blitt like mykje lesing, eg
trur eg er for sliten her oppe, sukkar Egil
og peikar på hovudet sitt.
Musikkanlegget og cd-hylla vitnar om
at Egil også er glad i musikk. – Det er mest
kristen musikk eg høyrer på, men også
populærmusikk og klassisk. Når det gjeld
speling, har eg mest ikkje spelt gitar på åtte
år. No speler eg mest piano, og det gjer eg
etter gehør, seier han.
–Når eg har ferie, liker eg å campe. Me
har til dømes campa ein del i USA. Ein
gong me campa der i ungdommen, opplevde me ein storm. I løpet av få minutt
låg me og sumde med teltet og alt som var.
Elles er det veldig fint å campe i USA, og
om sumaren er det så godt og varmt. Det
er kan hende den friske lufta som gjer at eg
liker å campe, seier Egil og oppsummerer
spørsmålet om avkopling: – Musikk, fotografering og camping. Då slappar eg av, for
då kjem eg bort frå alt og alle.
Gudsrelasjonen. Eit liv i teneste inneber
eit kvardagsliv med Gud. – Det djupaste
ynskjet mitt er å leve overgjeven til Gud.
Men dette tyder ikkje at eg har opplevd
meg sjølv som eit åndeleg menneske heile
tida. Eg har hatt eit ynskje, og eg har prøvd
å leve etter det. Eg vil ikkje at noko skal
kome mellom meg og Gud, eg vil leve
ærleg overfor Han, seier Egil og legg til at
han er glad i å bruke Salme 139 i bønestundene sine. – Om morgonen plar eg
sette av tid til å lese i Bibelen og til å be.
Bønene og andaktslivet held meg oppe,
seier han.
Familieliv. – Eg er svært takksam for
familien min. Eg har lagt vekt på at eg skal
prøve å vere den same heime som eg er på
preikestolen. Eg vil ikkje at familien min
skal oppfatte meg som ein farisear. Eg har
ei fantastisk kone som har stått saman med
meg heile livet. Det å vere gift med ein predikant tyder at ein må sette til side nokre
av sine eigne interesser. Kona mi ser nok
fram til at ho skal sleppe å gjere så mykje
aleine når eg blir pensjonist, seier Egil.
Barna hans hadde delar av barndomen
sin i Hong Kong. – Eg trur alle ser det
som verdefullt at dei fekk vekse opp der.
Den eldste dotter mi tok utdanninga si på
Trinity, den same skulen som eg gjekk på.
Den andre dottera har vore med i Youth
With a Mission, og sonen min har eg allereie fortalt om. Alle tre er aktive kristne,
noko eg er veldig takksam for, for det er
inga sjølvfølgje.
Tid for kvile. Den 1. september vert Egil
pensjonist. – Eg treng å ta det med ro, for
eg er nok litt sliten. Men eg har ikkje tenkt
å tvinne tommeltottar resten av livet, eg
må berre ha ein pustepause og finne ut
kva det er viktig for meg å gjere, seier Egil
og ber om å få seie noko som han tenkte
på før intervjuet: – Eg har opplevd periodar då det har vore lett å leve, lett å tene,
men også periodar som har vore tunge og
vanskelege. Eg trur at alle som ynskjer å
tene Herren, må gjennom tøffe periodar.
Men når det er sagt, så vil eg seie at når eg
ser attende, så er det ein ting som står att,
og det er at Gud har vore trufast. Eg ser
korleis han har leia oss og gjeve oss det me
treng og mykje meir enn det, avsluttar Egil.
Tekst og foto: Kristine Monstad Stensland
M i s j o n s bladet 3 -1 1
45
folk
Her skriver vi om Misjonsforbundsfolk som feires eller som minnes, først og fremst
om folk som er aktive i dag, eller som har vært i tjeneste over litt tid, i tidligere tider.
Jubilanter
60 ÅR
misjonær ranvei vea
født Bjørseth, fylte 60 år den 4. mai i år.
Trysil var stedet hun vokste opp og etter
Ansgarskolen ble det lærerskole. Hun giftet seg med Tor-Odd Vea og de fikk etter
hvert fire kjekke gutter sammen.
Misjon og Kongo lå hennes hjerte nær
og turen gikk til språkskole i Frankrike i
77/78 før misjonærinnvielse og utreise til
Kongo. Ranvei og Tor-Odd har arbeidet i
Kongo i tre perioder med bosted Owando,
nord i landet. De kongolesiske kvinnene
har alltid ligget på Ranvei sitt hjerte. Det
ble undervisning i alt fra kvinners rolle i
hjemmet, samfunnet og i kirken. Kristenlivet var sentrum i det hele – noe det har
blitt resultater av.
kjell magnus hovde
fyller 60 år 10. august. Kjell er fra
Skedsmo og begynte etter gymnaset ved
Ansgar Teologiske seminar. I 1974 ble
Kjell ordinert under Misjonsforbundets
årskonferanse i Oslo, da hadde han allerede et praksisår bak seg i Brattvåg
misjonsmenighet. Kjell har betjent Tromsø
misjonsmenighet (1974-77), Nesodden misjonsmenighet (1977- 85), Skien
misjonskirke (1985-93) og misjonskirken
Drammen (1993-96).
Etter videreutdanning innen bedriftsøkonomi og rusbehandling startet Hovde
opp som daglig leder på Finnerud Gård i
1996. Her arbeidet han frem til 2009, da
virksomheten på Finnerud ble overdratt
til enheten ARP Tyrifjord avdeling for Rus
og Psykiatri under Psykiatrisk klinikk ved
Sykehuset Buskerud HF, der Kjell i dag er
ansatt som leder.
Gjennom sin menighetstjeneste har Kjell
vist seg som en dyktig forkynner og menighetsbygger. Kjell er familiemann, glad
i mennesker og setter pris på friluftslivets
gleder og en god bok. Vi vil takke for trofasthet i tjenesten og gratulere med dagen.
Jarle Råmunddal, generalsekretær
For deg som er
født 1991-1994
I senere tid har ekteparet Vea i flere år tjenestegjort i korte perioder i Kongo. Da har
de undervist i menighetene, spesielt for ektepar. De har i samarbeid med avdelingen
for kristen opplæring i kirken etter hvert
utviklet et godt ekteskapskurs som brukes
mer og mer. Høsten 2011 planlegges det
for enda en undervisingsreise til Kongo –
33 år etter at de reiste ut som misjonærer
første gang.
Misjonsforbundet takker Ranvei for lang
og trofast tjeneste i Kongo og gratulerer
henne post festum med 60-årsdagen.
Eilif Tveit, misjonssekretær
46
Misjons bladet 1-11
3-11
Har du lyst på en leir der du får nyte sol og sommer, men også får nye lærerike erfaringer med Gud og deg
selv? Du velger ditt eget spor for uken, og vi vil gi deg det beste vi har innen ledertrening og oppfølging.
Pris: Kr 1300,- for medlemmer av UNG. Kr 1500,- for ikke-medlemmer. Inkluderer kost, losji og festivalpass.
For mer informasjon og påmelding, se misjonsforbundet.no/across
historie
Inger Lise og Leif Løland fra Søgne sørger
for tilvekst til arkivet
i Kristiansand.
Historiske venner
- Arkivet trenger noe mer enn
opium, derfor kan dere få en
høvdingstol og et kwangabrett av oss.
Inger Lise (66) og Leif Løland (68) er to
av Historisk selskaps venner. På åpningsfesten for det nye arkivet på Ansgarskolen
lanserte Historisk selskap og arkiv sitt vennenettverk. Flere titalls personer inngår i
nettverket, som mottar to nyhetsbrev i året
og som får førstehånds informasjon om
arrangement i emning. NmU/UNG feirer
100 år kommende år, Ansgarskolen året
etter, vi har vage planer om reunion for
Jesusvekkelsens barn og det finnes nok av
andre anledninger å markere.
Ekteparet Løland er historiske i seg selv.
Ikke bare er de ett av få par som har funnet
hverandre og giftet seg i Kongo, men de
tilhørte også en ny generasjon misjonærer.
En generasjon som ikke nødvendigvis
hadde avsatt livet til misjon, men en kortere periode.
- Vi dro hjem da vi fikk barn i skolealder. Å sende barn fra oss på internatskole
var ikke aktuelt, sier Leif Løland.
Pionermisjonærene gjorde inntrykk
på oss unge, minnes han. De husket og
fortalte om vekkelsen som satte kirken i
brann. Det gikk ganske trått med arbeidet
de første årene, men i 1949 inntrådte begivenheter som forundret misjonærene stort:
Mange kongolesiske kristne kom i ekstase,
noen fikk gaven til å lese og andre mottok
sanger på sitt eget språk. Resultatet ble en
vekkelse av dimensjoner.
Historisk forskning. - Afrikanerne
ble lenge ansett som den hvite rase underlegne, men omtrent samtidig kom
forskningsresultatene som viste at hjernen
er den samme uansett rase. Det revolusjonerte misjonsarbeidet, fortsetter Leif
Løland. – Frem til da hadde endog misjonærer vist nedlatende tendenser overfor
folket de bodde blant.
Lølands var i Kongo i to perioder på
1970-tallet og bodde henholdsvis på Inkouele, Ewo og Owando. Kwangabrettet
som snart blir en del av utstillingen på
Ansgarskolen, ble brukt av kongolesiske
kvinner i matlagingen. Manjokplanten
males mot brettet og av melet lages den
tradisjonelle foufou-retten.
Fra kirker til moskeer. Historie er
viktig, påpeker ekteparet Løland. – Som
ungdom er man gjerne historieløs, men
som årene går, forstår man at man er del av
noe større.
- Vi har kjøpt leilighet i Tyrkia og også
der ser vi viktigheten av å kjenne historien.
Israel er viktig for Jesus-beretningen, mens
Tyrkia forteller om evangeliets utbredelse.
Nylig besøkte vi 15 gamle kirker og klostre. Mye har forfalt og det er ikke minst
trist å se kirker der spiret er byttet ut med
minareter. Det sier oss atskillig om historiens gang og dagens utfordring.
Vil du også bli venn av Historisk selskap? Ring eller mail oss! Kontaktinfo
annet sted på denne siden.
Mottar protokoller
og mye mer
Nå kan Misjonsforbundet tilby menigheter og enkeltpersoner plass til
å arkivere protokoller, bilder, film,
lydopptak og gjenstander på en
trygg måte.
Med det nye historiske arkivet på Ansgarskolen
i Kristiansand, åpner det seg helt andre muligheter til å ta vare på historisk materiale. Viktige
brikker ble tidlig samlet på Riksarkivet i Oslo.
Men fordi Riksarkivet er forbeholdt nasjonale og
internasjonale dokumenter, har forbundet investert i eget arkiv i Kristiansand.
Misjonsforbundets Historiske selskap og
arkiv (HSA) ble dannet i 2003 for å samle og
gjøre historisk materiale levende og tilgjengelig
for forskning/studier. Flere forskere har erklært
sin interesse for Misjonsforbundets samlinger.
Lokalt eller privat materiale kan gis eller
deponeres. Om ikke dette er aktuelt, kan HSA
være interessert i å låne materialet for å kopiere/avfotografere det.
Ta kontakt med arkivleder Ingunn Rui på 970
12 405, styreleder Jarle Abelson på 906 79 031
eller skriv til [email protected] for
ytterligere informasjon.
Fra bildearkivet: Misjonær Nils Pinslie ringer med klokkene foran kirken på Edwaleni i Swaziland på 30-tallet.
Tekst og foto: Ingunn Rui
M
Mi issj joonnssbladet
bladet 32-1
-1 1
47
Menighetenes
viktige kamp
I det colombianske samfunnet er det en kultur for å behandle menn som bedre og
viktigere enn kvinner og med
flere rettigheter enn kvinner.
I menighetene er det ikke noe
annerledes.
Rettighetsprosjektet, som ble initiert
av Misjonsforbundet i Norge, ønsker å utfordre Det Colombianske Misjonsforbund
til å gå foran som et godt eksempel i denne
samfunnsdebatten.
Det er ganske radikalt, og prosjektleder
Mónica Velasquez sier at det ikke er sikkert Det Colombianske Misjonsforbundet
er klar for det.
- Her ønsker vi å få i gang en debatt fra
2013, hvor målet er at Det Colombianske
Misjonsforbund skal nedfelle en likestillingspolitikk, sier Monica Velasquez.
Traumesenter i Itagui. Misjonsforbun-
det i Colombia startet i 2008 et prosjekt
som jobber for kvinner og barns rettigheter. Siden 2008 har de jobbet med kursing
på nasjonalt nivå i temaer som blant annet
vold, misbruk, menneskerettigheter, barneoppdragelse og kjønnsroller. Etter tre års
innsats er det nå mange historier å fortelle
om arbeidet.
Monica Velasquez har mange historier
om hvordan kvinneledere og pastorer i
menighetene rekker hånda ut mot de mest
trengende: - Itagui er en forstad til Medellín, en by som har en spesielt voldelig historie. På grunn av krigen og volden er det i
denne bydelen mange som er offer for den
sosiopolitiske volden. Menigheten, med
pastoren i spissen, startet en undersøkelse i
bydelen for å kartlegge hvilke behov det var
blant befolkningen. Menigheten er i kontakt
med mange mennesker som har mistet
en bror, ei søster, en forelder eller andre
familiemedlemmer eller kjente nettopp på
grunn av den brutale volden. De har derfor
startet et senter for dem som har opplevd
traumer og smerte. Rettighetsprosjektet har
støttet med et lite pengebeløp til innredning
av kontor samt noe materiell, men all behandlingen som tilbys gjøres av frivillige.
Monica har vært daglig leder siden
oppstarten og forteller at i 2011 har arbeidet tatt en ny retning. Fra å dreie seg om
informasjon, kurs og forståelse, handler
det nå mer om å lære seg nye metoder for
å hjelpe og gjøre noe i praksis. I samarbeid
med pastorer og ledere i alle menighetene
tas det nå initiativ fra lokale kirker for å nå
ut til mennesker i nød. Fra hovedkontoret
i Bogotá får de hjelp og veiledning fra staben og noe pengestøtte.
tydelige, kvinnen oppdrar barn og steller
huset, mens mannen er ute og arbeider.
Cila ønsker å informere kvinnene om at
de har andre muligheter og rettigheter i
tillegg til å være mamma og kone. Hun
har tatt initiativ til å samle en gruppe med
kvinner i San Carlos. Målet med gruppa
var i utgangspunktet å hjelpe dem til en
inntekt i tillegg til mannens. En vanlig
dagslønn for mannens arbeid i området er
8500 pesos som skal rekke til hele familien
på 4-5 medlemmer. Dette er under FN sin
fattigdomsgrense på to dollar om dagen.
Kvinnene som Cila samler, dekorerer
sandaler og selger dem. Sandalene er av de
enkleste og koster 5000 pesos (15 norske
kroner) i innkjøp, og disse kjøper kvinnene
inn for sine egne penger. Deretter samles
de for å dekorere sandalene med å sy på
perler. En ferdig pyntet sandal kan selges
for 15 000 pesos, altså 45 norske kroner.
Mens damene pynter sandalene, snakker de
sammen om situasjonen de lever i. De aller
fleste forteller om sine erfaringer med å leve
i et hjem og et forhold med vold. De blir
slått, undertrykt for å være kvinner og har
ikke mulighet til å gjøre annet enn å stelle
med hus og barn. Kvinnegruppen blir et
fristed og en mulighet til å lære noe nytt.
Fristed og perlepyntede sandaler.
Team i hver by. Prosjektet for kvinner
Cila er en flittig og nydelig dame fra kystbyen Monteria. Der står hun i bresjen for
damearbeidet og har mye mot og initiativ.
I San Carlos som er en landsby på utsiden
av Monteria, lever mange i ekstrem fattigdom. De tradisjonelle rollemønstrene er
og barns rettigheter er kjennetegnet med
enorm frivillig innsats. Fortsatt er det flest
kvinner som er frivillige. I hver by er det et
team på 10-12 personer som arbeider for
sine respektive menigheter og sosiale institusjoner, både menn og kvinner, mens i det
nasjonale styret sitter det bare kvinner. Uavhengig av om det er kvinner eller menn, er
de som er med i arbeidet trofaste og interesserte og gjør en god jobb i hver av sine regioner, byer, menigheter og sosiale arbeider.
Det er viktig at både kvinner og menn engasjerer
seg i kampen for kvinners rettigheter.
Mange kvinner behandles dårlig i Colombia. De
vet ikke at det kan og skal være annerledes. Holdningsendring i menighetene kan forhåpentlig få
konsekvenser også i det colombianske samfunnet.
Men ledelsen framhever alltid at de ønsker
flere menn i arbeidet og at de er en viktig
komponent for å nå ut til flest mulig.
Hjelper misbrukte kvinner. Santo Do-
mingo er en innovasjonsbydel i utkanten av
Medellín, hvor menigheten Shalom startet
en ny menighet for rundt tre år siden. Her
bor det mange internflyktninger. Husene er
bygget av papp og blikk, veiene er av leire
og jord og hele bydelen ligger i en bratt
fjellside. Her er det også høy kriminalitet
og mye narkotika. Kvinnene fra Shalommenigheten drar hver lørdag og annenhver
tirsdag opp til Santo Domingo og har samling med kvinnene der. Der jobber de etter
en amerikansk modell med mye drama og
lek og visuelle hjelpemidler. Modellen kalles AVA (Advocacy for Victims of Abuse)
og kommer fra Det Amerikanske Misjonsforbund. De jobber med å hjelpe offer for
misbruk, og de kjemper for å redusere vold
mot kvinner og barn. I dette arbeidet står
misjonær Mary Lou Sander fra Covenant
Church sentralt.
Tre viktige metoder. Rettighetsprosjek-
tet holder også regionale kurs hvor de ønsker å utdanne folk i metoder de kan bruke
i arbeidet sitt. Deltakerne må være sentrale
personer i menighetene og det sosiale arbeidet slik at de kan innføre metodene der
de jobber.
I år et det tre metoder som implementeres. Den første er en pedagogisk utdanningsmetode, den andre er AVA som
arbeider med offer for misbruk og vold og
den tredje er en samtalemetode som base-
res på dialog og gjensidighet. Med disse tre
metodene jobber man med de to sentrale
temaene for år 2011: barneoppdragelse og
likestilling. De ansatte og frivillige i Bogotá
bruker også av sin tid i nettverk med andre
kristne organisasjoner og kirker.
Det mangler ikke på driv og motivasjon i
rettighetsarbeidet som har støtte fra Norad
via Bistandsnemnda til og med år 2012.
Tekst: Maria Lemme Slåtta
Maria avslutter en periode som misjonær i Colombia denne sommeren. Hun
har blant annet jobbet med Monica
Velasquez i rettighetsprosjektet.
M i s j o n s bladet 3 -1 1
49
Søster Annie
sitt minnefond
Den 29. mai i år var det 100 år sidan misjonæren Annie Skau
Berntsen, også kjend som ”søster Annie”, vart fødd. Søster
Annie var ei kvinne utanom det vanlege. Ho er blitt omtalt på
følgjande måte: «To meter høg, ein meter brei og med eit
hjarte som har plass til alle menneske.»
S
øster Annie, som var utdanna sjukepleiar, kom til den kinesiske provinsen Shaanxi som utsending for
Misjonsforbundet i 1938. Sommaren 1951
måtte ho forlate landet som ho var blitt så
glad i. – Søster Annie var ein av dei siste
misjonærane som reiste frå Kina etter at
kommunistane kom til makta. I 1953 kom
50
Misjons bladet 3-11
ho til Hong Kong, og her starta ho opp
med to tome hender, seier Viggo Koch,
som er ansvarleg for Misjonsforbundet sitt
arbeid i Kina i dag.
I Hong Kong bygde ho opp sjukehuset ”Håpets hamn”. I utgangspunktet var
dette eit sanatorium, men ei rekke andre
funksjonar kom til. – Håpets hamn vart
Rita Nottveit er leier for
Søster Annies Minnefond.
Sist haust var ho på vitjing
i Hong Kong og Kina.
eit stort sjukehus som søster Annie sjølv
var leiar for. Det var mange som støtta
arbeidet økonomisk, mellom anna Flyktningehjelpa. Sjukehuset vert framleis drive
i søster Annie si ånd, og det er ein kristen
institusjon, fortel Viggo.
I 1985 sende NRK programmet ”Dette
er ditt liv” som handla om søster Annie.
– Etter dette programmet vart ho heile
Noreg sin misjonær. Ho er kjent for det
humanitære arbeidet sitt, og ho hadde eit
sterkt Kristus-vitnesbyrd, seier Viggo.
Eit førebilete. Ein dag like etter at søster
Annie vart gått bort, kom det ein forretningsmann til Misjonsforbundet. Han
meinte det ville vere ein god idé å opprette
Eg trur det er viktig å forstå den verda ein lever
i for å kunne møte menneske. Dette klarte
søster Annie på ein beundringsverdig måte.
Rita Nottveit
eit minnefond etter søster Annie, og han
ville sjølv bidra med den fyrste summen.
Rita Nottveit er medlem i styret for
minnefondet som vart oppretta: –Eg vart
ein beundrar av søster Annie gjennom
programmet på NRK. Etterpå las eg alt eg
kom over, og sidan den gong har ho alltid
vore eit førebilete. Søster Annie hadde ein
nærleik til både Gud og til omgjevnadane
sine. Ho var midt i denne verda og såg behova på eit menneskeleg plan, samstundes
som ho var fullt klar over behova på det
åndelege planet. Eg trur det er viktig å forstå den verda ein lever i for å kunne møte
menneske. Dette klarte søster Annie på ein
beundringsverdig måte, seier Rita.
I oktober reiste Rita til Kina og Hong
Kong. – 60 år etter at søster Annie måtte
flykta frå Kina, ser ein framleis frukter av
det arbeidet ho dreiv, og menneska der
omtaler ho i varme ordelag. Det er fantastisk å få stå i ein slik tradisjon, ein vert
audmjuk av det, seier Rita.
Minnefondet. Fondet vart vedteke som
stifting i 1993, men fordi det har vore problem med å få registrert det, har fondet
berre fungert som stifting i fire år.
- Føremålet med stiftinga er å vidareføre
søster Annie sitt arbeid blant kinesarar.
Stiftinga kan yte støtte til helsearbeid, sosiale aktivitetar, utdanning og evangelisering
i Hong Kong, Kina og i det fjerne Austen.
Føremålet rommar veldig mykje, men
det er nett dette me forbinder med søster
Annie. Det handlar om å møte behov på
ulike område. I dag støttar me prosjekt
som kan passa inn i alle kategoriane i føremålet, forklarer Rita.
Ulike mottakarar. – I plassen for å ka-
nalisere alle midla til ein mottakar, synest
me det er viktig å gjeve støtte til fleire prosjekt. Søsterkyrkja vår, Mission Coventant
Church Hong Kong, og lokalkyrkjene hennar søker gjerne om støtte. Ein bibelskule
i Shaanxi i Kina søker også. Det same gjer
Shaanxi kristne råd som er ansvarleg for
all kristen verksemd i provinsen. Om eg
ikkje tek feil, har dei 14.000 kyrkjer i ansvarsområdet sitt, sjølv om dette vert rekna
som ein liten provins. Det er også eit universitet som får støtte, Normal University
i Shaanxi. Dette er eit lite universitet i kinesisk målestokk, men dei uteksaminerer
kring 40.000 studentar årleg. Universitetet
er ikkje ein kristen institusjon, men dei har
eit program som går i kristen retning. Dei
har søkt om å få pengar til å få inn gjesteforelesarar frå utlandet, seier Rita.
Tildeling av middel. – Minnefondet
er på 7-8 millionar. Det starta med ein
grunnkapital på 500 000 kroner og det har
auka gjennom testamentariske gåver og
andre gåver. Me nyttar i utgangspunktet
berre avkastninga, som no ligg på 250-300
000 kroner. Avkastninga var litt høgare
for nokre år sidan, så me har valt å bruke
litt ekstra. No ligg på me på kring 400 000
kroner i tildelingar årleg. Kostnadsnivået i
Kina er på veg opp, så det er ikkje så godt
å vite kor mykje me skal bruke i tida framover, forklarer Rita.
– Dei som søker, må søke innanfor kategoriane som er nemnde i formålet. Me
trur ikkje på å fullfinansiere noko gjennom
fondet. Midla skal vere eit tilskot, og det er
viktig at mottakaren ikkje vert avhengig av
pengane. Til dømes gjev me abonnement
på aviser og tidsskrift til bibelskulen. Dei
får både åndeleg og ikkje-åndeleg lesestoff.
Slik kan dei vere oppdaterte og forstå den
tida som dei lever i, og bli inspirerte av
kristent arbeid andre stader. Me veit at
skulen har eit budsjett, og at dei klarer å
finansiere mykje innanfor desse rammene.
Det meste av pengane deira går med til
undervisning, og dersom me kan supplere
med nokre abonnement, så er det av stor
verdi for skulen.
– Det har også hendt at me har sagt nei
til søknadar fordi me ikkje meiner at dei
gjeld naudsynte behov. Det er klart det
ville ha vore strålande om tinga vart gjennomførte, men om søkarane verkeleg ønskjer det, må dei i desse høva ta ansvar for
finansieringa sjølve, seier Rita.
Kurs, evangelisering og
sjukehusprest. – Me støtter mellom
anna systerkyrkja sitt evangeliseringsarbeid. Dei reiser på såkalla ”mission trips”
til Kambodsja og driv med evangelisering
overfor kinesarar. Me er også med på å
støtte korttidskurs for pastorar. Talet på
kristne aukar, og nye typar menneske kjem
til tru. Dette stiller større krav til pastorane, og dei treng påfyll for å kunne nå
medborgarane sine, seier Rita.
– På Håpets hamn er me med på å finansiere ein sjukehusprest. Håpets hamn
utgjorde ein så viktig del av livsverket til
Søster Annie at det er naturleg for oss å
støtte det. Sjukehuset får middel til drift av
styresmaktene i Hong Kong, men dei får
ikkje pengar til å ha ein prest, fortel Rita.
Rita har snakka med stort engasjement
gjennom heile intervjuet, og ho har mykje
meir å seie om stiftinga sine prosjekt enn
det er rom for i denne artikkelen.
Søster Annie sitt liv er ein til stor inspirasjon. – Tenk kva eit menneske og Vårherre
kan få til saman!, seier Rita med eit smil.
Tekst: Kristine Monstad Stensland
Kjelde: KPK
M i s j o n s bladet 3 -1 1
51
Sommerfestival Stavern 12.-17. juli 2011
Mer informasjon finner du på
www.misjonsforbundet.no
52
Misjons bladet 3-11
Indisk manikyr kunne man pynte seg med i fjor. 16.
juli denne sommeren er det duket for nye påfunn for
å få penger til et viktig internasjonalt arbeid.
Denne gjengen solgte flirtetips under fjorårets internasjonale dag.
Lederne ofrer seg! Fornøyde deltakere
kunne betale for svampkast eller bøttedusj. Kommer denne lederen til å stille
som mål også dette året? Bli med og se…
INTERNASJONAL DAG
Det stråler fra himmelen og deltakerne gjør seg klare for å møte verden med et smil. Idet Stagedive og Across samler seg en varm sommerdag i 2010, lærer de at 1,2 milliarder mennesker
lever i ekstrem fattigdom og at 20 prosent av verdens befolkning bruker 80 prosent av jordas
ressurser. Smilene visner litt. Det er en varm sommerdag og leirdeltakerne er på ferie.
Mens de sikler etter is og følger med på
filmen om en rettferdig verden, får de høre
at Europa bruker 11 milliarder dollar på
is. De mumler overrasket til hverandre og
blir enda mer sjokkerte når de hører at det
ville ha kostet ni milliarder dollar å gi rent
vann til alle. Noen blir forundret og noen
rister på hodet. Det er internasjonal dag på
Stagedive og Across. Og snart skal leirene
få være med på å gjøre en forskjell.
Internasjonalt marked. Det ligger litt i
ordet; en internasjonal dag retter fokus på
utlandet. Derfor inviteres hele Liv & Vekst
til internasjonalt marked, hvor pengene
går til Misjonsforbundets misjonsprosjekter. Deltakerne på Stagedive og Across gjør
i stand boder med massasje, manikyr, sumobryting, forfriskninger m.m. og venter
på å få selge sine produkter til glade leirdeltakere med tykke lommebøker. Det blir
stor ståhei når leirplassen blir gjort om til
en markedsplass med tiggere, landeveisrøvere og selgere. Det er moro samtidig som
det er lærerikt. Forhåpentligvis lærer deltakerne at dersom de får inn nok penger, kan
muligens tiggerne og røverne lære å tjene
penger på en bedre måte.
Senere samme dag er det duket for
Vil du bli misjonær?, hvor deltakerne på
ungdomsleirene får teste sine bibel- og
bistandskunnskaper. Fokuset er igjen rettet mot hjelp til de mindre privilegerte og
hva Jesus sier om dem. Ungdommene er i
farta og selv tilskuerne er engasjerte. Det
er tydelig at dette er en dag litt utenom det
vanlige. Og pengekassa vokser og skal bli
til velsignelse for prosjektene.
for å høre mer om Jesus. Også i år skal vi
få muligheten til å hjelpe. Mulighet til å
lære litt mer. Til å gjøre en forskjell. Til
å ha det gøy og utvide landegrensene litt
her i Norge. Det som er nytt i år er VMG i
fotball (VM for Generasjoner) for hele Liv
& Vekst, med en fortreffelig avslutning på
dagen for ungdommene: Grand Prix på
kvelden.
Denne dagen vil kroppen være i Stavern, mens tankene kan føre andre steder
hen. Og så gjenstår det å se hvor hjertet vil
være igjen til slutt...
Det er ungdomsleirene Stagedive og
Across som står for internasjonal dag lørdag 16. juli på Fredtun. Hele Liv & Vekst
kommer. Kommer du?
Internasjonal dag i 2011. Også i år
Tekst: Ingrid Karin Swan
Foto: Anne Margrethe Mandt-Anfindsen
skal vi ha fokus på arbeidet vårt i andre
land når ungdommer igjen skal samles
M i s j o n s bladet 3 -1 1
53
Ikke helt A4
Vi tar jobben fra
logo, profil, idé og
design til trykk og
innbinding.
www.wera.no
54
Misjons bladet
-festivalen 2012
Tema: LIVSFORSONING
Med: Torborg Aalen Leenderts – Kristin Lie (tidl. Pedersen)
– Ingunn Breistein – Åshild Lindtveit – Anne W. Hellem – Anne
Margrethe Ree Sunde – Anne Margrethe Mandt-Anfindsen
B
Y G
G
M
E
S
T
E
R
i Oslo misjonskirke, Betlehem
27.-29. januar 2012
Tlf.: 37 04 99 11 • Grimstad • Norgeshusforhandler
MERK: NETTVERKsamling for kvinner i Misjonsforbundet fredag 27. januar i Oslo.
LØSNING KryssORDET nr 2/2011
God formgiving for både
organisasjoner og bedrifter.
www.ravnbo.com
KREFTFOREN.SJEF
R
S
H Ø Y S K O
K E P I
Ø
G U L L
M
I S R
V E I T U N
N K
P E
D I E S E N
K
K R E
K R I G S
T E L L E
I G L A N
L E E D S
R E
B H
E T
N
N Y G A A
G N U
R
V E T T A K
R
T E O
ANSGAR- ALLIANMEDARB- SEORIENEIDERNE
TERT
SPORTSUTSTYR
OKSYG.
EUR. BY
PLAGG
OKSYGEN
VEIDEKKE I
JOH. ÅP.
LEGEMSDELENS
FISK
EKSTATISKE
TUSEN
MESTAANSATT
JAKOB
USAs 34.
PRESIDENT
GOLFUTSTYR
NR 2
ANSGARREKTOR
SEPARERER
SALVER
VEKT
EKSANSGARLEDER
FRONT
OVER
BRØKSTREKEN
MISJONSFORBUNDSPASTOR
ENG. BY
PLAGG
WISCONSIN
TONE
SKRINT
RUSMIDDEL
REDSKAP
ARTIKKEL
PODE
BLODTYPE
ANSGARREKTOR
RHODIUM
DYR
GAMLE
ANSGARSTUDENTER
Æ
ANSGARSKOLEKUNDE
"DEN
ARNMODERBILDE
ARDOS
ELEKMELLOM- TRONISK NE GEO- FORENT
LOGIENS
NAVN
FAR"
L
O
R
A
N
G
ANSGAR-ADRESSE
E
RAND
STEDSNAVN I
ROGAL.
R
E
E
MIDDELALDERSK
FOLKEDOMSTOL
F
M E
O M
R E
D
S
W I
A L
R D
H
O L
L O
FORBRYTELSE
SØRLENDING
FISK
MINIMALE
POPKUNSTNER
VINNERNE
FAGFORENING
ANSGARREKTOR
A
L
L E K T O
Y T T E R
E T
D E
L
S D N
L S K Y T
A I
S
A U N V E
R
N I N
R Å D E
S Ø L V
E G D
M Å
K U
R O L L
D R U E
S I B
E R O B R
L E N E L
G I S T U
USAs 26.
PRESID.
PRON.
IKKE I
HIMMELEN ENNÅ
SANDANE FLYPLASS
DYR
BOLIG
UTROP
NORR.
KVINNENAVN
MERKE
FR.-AM.
FORFATT.
MYTOL.
HORDE
BLIR 1005
TIL
SAMMEN
TRE
STEVNE
SLO
MANNSNAVN
SKRIKE
REDUSERES
JEGERENS
OPPGAVE
ARCUSVARERÅSTOFF
STUD.ORG. I
BERGEN
DYR
KANT
REMOTE
LINE UNIT
NORSKE INNSJØ I
KVENERS TRØNDEL
FORFRANSK
BUND
VANN
R E
K A
U
FORBUNDSREPUBLIKK
BRAKK
NAKKEN I
1. SAM
HIMMELRETN.
AFRIKANER
E B
L O
I E
R
M
A S
R O
T T
E
L
R A
E R
E V
D E
KONGE
KVINNENAVN
MAROKKO
SLAGG
NORSK
RETSTIDENDE
INSEKT
FREDSPRISVIN.
STED I
GLOPPEN
I
N
N
S
V
A
T
N
HYDROGEN
KUNSTNEREN
M
A
L
E
R
I
N
N
E
N
TERRORORG.
E
T
A
TITTEL PÅ
KANONISERT
PERSON
S
T
UTEN
EKSAMENSPAPIRER
H
A
L
V
S
T
U
D
E
R
T
M i s j o n s bladet
55
prosjektet
Glimt fra et rikt barne- og ungdomsarbeid i pilotmenigheten
Lista misjonsmenighet.
Pilotene i gang
Misjonsforbundet UNG har godkjent og besøkt tre pilotmenigheter for Levende tro.
De tre menighetene er Lista misjonsmenighet, Mjøndalen
misjonskirke og Drammen misjonsmenighet. I vår har daglig
leder Anne Margrethe Ree Sunde og vikarierende barne- og
ungdomskonsulent Rebekka Dvergastein Dahle fra UNG besøkt de to førstnevnte menighetene.
Nærmere menighetene. - Jeg synes det er gøy å komme tett
på menighetene. Nå er det kun snakk om tre menigheter, men
over noen år får vi mer dybdekunnskap om menighetene enn
vi har nå. Møtene har vært veldig positive. Det er vakkert det
engasjementet de har for at unge skal ha en mobil tro som holder også når de flytter, sier Ree Sunde.
Hun mener møtene har bekreftet mye av det UNG har hatt
som tankegang bak Levende tro.
- Vi har fått bekreftet det vi har skissert i den pedagogiske
planen. Det er noen kritiske faser i oppveksten, og det er ikke
selvfølgelig at barn og unge velger menigheten når de vokser
opp.
- Dette er det vi trenger. Det kan Lista misjonsmenighet
skrive under på. De har spesielt problemstillingen rundt ungdom som reiser bort for å studere.
- Det er et typisk problem at ungdommene flytter bort og
56
Misjons bladet 3-11
blir borte fra menigheten, spesielt hos oss
som bor på landet. Fra gjengen min som
ungdom var mange aktive i ungdomsarbeidet i kirken, men det er flere av dem man
ikke finner i kristne kretser i dag, sier vikarierende ungdomspastor, Merete Drønen.
Hun var også pådriver for at menigheten søkte som pilotmenighet.
- Jeg fikk informasjon om Levende tro
og tente på det med en gang. Jeg hørte
Mark Holmen tale om at troen måtte skapes i hjemmene, og ble giret da. Men så
visste jeg ikke hvordan vi skulle gå fram.
Da jeg hørte om Levende tro, tenkte jeg at
dette er det vi trenger, forklarer Drønen.
Mot alle aldre. Også hovedpastor Rune
Heimvoll er klar på at Levende tro var ønsket i menigheten. Kanskje først og fremst
fordi de ikke ser på det som kun rettet mot
barn og unge.
- Det involverer mennesker i alle aldre,
og er en oppvåkning for oss alle. Utfordringen om å åpne Bibelen i hjemmet og
å ta med en levende tro ut i hverdagen,
handler om alle. Bare se på Alle sammenmøtene. De gjør at familiemøter ikke blir
kun for barn og unge, men binder generasjonene sammen. Dette var en av de
første tingene jeg falt for i Levende tro, sier
Heimvoll.
- Jeg tror det har glidd litt ut i hjemmene med andaktslivet, og der trenger vi
alle en oppvåkning, legger han til.
- Mange vet at vi må snakke om Jesus i
hjemmet, men det er ikke sikkert så mange
gjør det likevel. Noen tror at det er nok å
sende barna på søndagsskole, kor og andre
aktiviteter i menigheten. Men både foreldre og besteforeldre må på banen. Denne
høsten kommer pastoren til å tale blant
annet til besteforeldrene om deres ansvar,
sier Drønen.
Ungdom som forsvinner. Heimvoll
mener menigheten ikke trenger å gjøre så
veldig mye annerledes for å satse på Levende tro.
- Noen ting blir litt forandret. Men vi er
kommet ganske langt spesielt når det gjelder undervisning av unge i små grupper.
Vi vil involvere flere grupper som kanskje
har stått litt i utkanten, også vil vi fokusere på Levende tro i forsamlingen blant
Det er vakkert det engasjementet de har
for at unge skal ha en mobil tro som holder
også når de flytter.
Anne Margrethe Ree Sunde
annet på menighetsweekenden, forteller
pastoren. På menighetsweekenden skal
barne- og familiepastor Viggo Klausen i
Misjonsforbundet UNG være med å holde
seminar om det å være åndelig leder.
- Vi har tilbud til barnet fra det blir
født, men kan alltid bli bedre. Vi kan bli
bedre til å skape disipler og ikke miste
dem. Hvorfor forsvinner noen i forskjellige
aldersgrupper, og hvordan kan vi få troen
mobil for dem som flytter? sier Drønen.
En forutsetning for Levende tro er at menigheten skal stå bak satsingen.
- Styret satte seg skikkelig inn i det og
så DVDen om Levende tro. De var veldig
positive og ville gå for det. Også på menighetsmøtet var folk veldig positive til å bli
pilotmenighet og satse på Levende tro, sier
Heimvoll.
Slipper å finne opp kruttet. Menig-
heten har allerede hatt to Alle-sammen
møter, og Merete Drønen forteller om god
respons.
- Vi merket at det kom flere enn vi tidligere har hatt på familiemøter. Jeg tror vi
fikk med dem som kanskje føler seg litt
utenfor på familiemøter. Og når foreldrene
møter opp, så betyr det mye for barna.
Både barn, ungdom og voksne var involvert, sier Drønen.
Hun tror ikke Levende tro vil skape veldig mye merarbeid for menigheten.
- Vi skal verken finne på noe nytt eller
starte mange nye aktiviteter. Men vi skal
tenke på for eksempel søndagsskolen:
Hvordan kan vi legge opp slik at barna tar
med det de har lært hjem? Blant annet har
vi brukt noen kort med bibelversene vi har
hatt, slik at barna kunne ta dem med seg.
M i s j o n s bladet 3 -1 1
>>
57
Levende tro kommer med slike små tips
som er veldig nyttige.
- Også får vi noe hjelp som sparer arbeid. Blant annet en ferdig mal for familiemøter der vi tidligere måtte finne opp
kruttet selv hver gang, sier Drønen.
- Men tror du dette kan være nyttig også
for menigheter som ikke har så utviklet
barne- og ungdomsarbeid?
- Ja, for de som skal starte opp aktiviteter, tror jeg Levende tro er bra å ta med
seg helt fra begynnelsen. Det er nok viktig
å tenke allerede i startfasen hvordan man
kan få hele menigheten involvert, mener
Drønen.
Intet konsept. I løpet av to år er målet at
menigheten skal ha laget sin egen Levende
tro-plan.
- Vi skal bruke malen som UNG har
utviklet, men ikke kopiere den. Den skal
gjøres til vår egen. Det er viktig fordi alle
menigheter er forskjellige. Vi satser blant
UNG
100 år
i 2012
Foto Cecilie Nilsen
>>
annet mye på vekstgrupper for barn, forklarer ungdomspastoren.
Anne Margrethe Ree Sunde er opptatt
av å understreke at Levende tro ikke er et
konsept som krever at menighetene snur
opp ned på alt de gjør.
- Det er ikke et konsept – det merket jeg
at noen menigheter trodde ut fra søknadene. Egentlig er det helt greit hvis det er
det menighetene er vant til å forholde seg
til. Men Levende tro er et verdigrunnlag
basert på en pedagogisk tankegang hvor vi
tenker steg for steg og ikke bolkvis. Fokus
er på trosopplæring og at barna skal be-
holde troen på Jesus.
Hun forklarer at de ønsker forskjellige
menigheter som piloter og fra forskjellige
steder i landet.
- Koster det mye penger?
- Nei, UNG bruker arbeidstid og ressursutviklingsmidler til å reise ut til menighetene. Det koster ikke noe å få besøk.
Men det kan koste noe å få undervisning
fra eksterne foredragsholdere, og Viggo
Klausen tar et honorar. Dessuten koster
det noe å kjøpe ressurser fra oss eller fra
andre steder. Der kan jo menigheten velge
hvor mye de vil bruke.
- Dette arbeidet er verdifullt for UNG i
seg selv. Vi vil veilede og sette fokus på
trosopplæring. Dessuten gir det oss mulighet til å få viktig informasjon fra menighetene slik at vi kan tilby nye gode og
relevante ressurser, sier Ree Sunde.
Tekst: Anders Artmark Aanensen
Foto: Lista misjonsmenighet
Storfeiring
i Oslo Misjonskirke, Betlehem,
10.-12. februar 2012
Fokus
på de 100
årene som
ligger bak
oss!
Stilfull feiring hele helgen:
Konsert fredag kveld, åpen for alle.
Reunion lørdag formiddag, åpen for alle. Hvis noen har lyst til
å ta initiativ til å møte gamle kjente og mimre om unge dager,
så ordner UNG rammer for det (mat og lokale)
Jubileumsfest lørdag kveld med gjesteliste. Menigheter
og UNG-grupper får delta med et begrenset
antall personer, invitasjon sendes ut i høst.
Jubileumsgudstjeneste søndag formiddag
med bursdagskake, åpen for alle.
58
Misjons bladet 3-11
SKRÅBLIKK
Blomstersesong
For første gang i livet har jeg egen hage. Jeg elsker
blomster, jeg kan tenke meg å ha mange blomster
i hagen. Vakre peoner og fine roser, prestekrager
og blåklokker. Blomster til hverdags og blomster
til fest. Men hvordan går man fram for å få en
slik blomsterhage?
Jeg har aldri tenkt at jeg har ”grønne fingre” eller
at jeg trives med hagearbeid. Jeg trives egentlig
best med avskårne blomster fordi det er helt legitimt at disse blomstene visner etter en ukes tid.
For vel et år siden gikk forfatteren av denne spalten til det skritt å endre etternavn - fra Sivertsen til Ravna. Det nye etternavnet er det samiske slektsnavnet på min mors side, fra Deatnu/Tana i Finnmark.
Det er ikke noe ekstraordinært i å skifte navn, og jeg vil ikke nødvendigvis
oppfordre andre til å gjøre det samme. Det vil for eksempel bare skape rot i
Misjonsbladets adresseregister. Selve navneendringen er ikke hovedpoenget
her, men jeg vil benytte anledningen til å si noe om etnisitet og identitet.
Språk, kultur og tradisjoner er blant de viktigste etniske markørene, det vil
si kjennemerker som viser tilhørighet til en bestemt folkegruppe. En ensidig
vekt på egen etnisk gruppe i motsetning til andre grupper kan føre galt av
sted. Det er dessverre ikke vanskelig å finne eksempler på blodige etniske
konflikter i alle verdensdeler. Fra vår egen nære historie finner vi eksempler
på at majoritetssamfunn kan utøve et utilbørlig konformitetspress overfor
nasjonale minoriteter.
Ordet etnisitet stammer fra det greske ordet ethnos. I Det nye testamentet
brukes dette ordet i ulike sammenhenger og oversettes derfor både med nasjon, folkeslag, stamme og som betegnelse på ikke-jøder. Mange bibeltekster
legger vekt på mangfoldet, både språklig og kulturelt. Pinseunderet viser for
eksempel hvor viktig morsmålet er når Gud ønsker å kommunisere med oss,
og seeren Johannes viser oss et glimt av en multietnisk skare som på ulike
språk sammen deltar i den himmelske lovsangen.
Min egen etniske reise – der navneendringen er et lite steg – har gjort meg
mer bevisst verdien av å høre til i en familie, en slekt og et folk. Vi tilhører et
universelt fellesskap fordi vi alle er skapt i Guds bilde, men det bildet er så
rikt at det rommer all vår forskjellighet.
av Per Ravna
Jeg nyter synet. Små og stødige stauder er plassert i hagen. Jeg vanner dem. Jeg snakker til dem.
Jeg tar meg selv i å kjenne omsorg for blomstene
mine. Jeg tar bilder av blomstene for å følge med
på utviklingen. ”Nå må dere passe på å ikke dø,
da!” sier jeg før jeg går inn og leser nyoppdagede
hageblogger.
pun ktum
Et9sitet og iden10tet
Jeg kjente meg derfor veldig uerfaren da våren
kom og tiden for planting var moden. Uten
kunnskap, uten erfaring, men med hage, ringte
jeg min søster som er anleggsgartner. Hun stilte
opp, ble med meg på hagesenteret, viste meg
blomster jeg ikke hadde sett før, og jeg lærte at
noen blomster kommer igjen år etter år, mens
andre blomster er sesongblomster.
Det er rart hvordan kjærlighet til noe levende
kan skapes. For en kreativ Skaper vi har! Jeg har
fått selvtillit på blomsteroppfølgingen. Jeg har
lært hva jeg skal gjøre når, og mener at jeg har en
plan for å skape denne blomsterhagen. Det tar
nok tid, men jeg skal holde ut og være tålmodig.
Det mest interessante er jo selve oppfølgingen!
Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst.
Derfor er de ikke noe, verken den som planter,
eller den som vanner. Bare Gud er noe, han som
gir vekst. Den som planter og den som vanner, er
ett, men de skal få lønn hver etter sitt eget arbeid.
For vi er Guds medarbeidere, og dere er Guds
åkerland, Guds bygning (1. Korinterbrev 3, 6-9).
Anne Margrethe Ree Sunde
daglig leder i Misjonsforbundet UNG
Universitetslektor ved Universitetet i Nordland, tidligere styremedlem
i Ansgarskolens styre og skolens styreleder de siste seks årene.
M i s j o n s bladet 3 -1 1
59
B
Retur:
Misjonsbladet,
Chr Krohgs g 34,
0186 OSLO
Misjonskonferanse
i Randesund misjonskirke
16.-17. september 2011
Idébank for misjon
Rune Rasmussen
Rune er menighetsprest og brenner for at de lokale menighetene
skal være misjonale.
Jarle Råmunddal
Øyvind Slåtta
Foto: Victor Skimmeland.
/ Kjersti Gulli Pedersen
Jarle er generalsekretær i Misjonsforbundet og brenner for et vidt
syn på misjon.
Øyvind har de siste 3-4 årene
vært misjonsarbeider i Colombia
og brenner for menighetsplanting
og misjonalt perspektiv.
Anne Margrethe Ree
Sunde
Anne Margrethe er daglig leder
i UNG og brenner for disippeltjeneste og Jesusetterfølgelse.
60
Misjons bladet 3-11
Misjonal
lederutvikling
TALERE:
STIKKORD FRA
PROGRAMMET:
• Norge som misjonsutfordring
• Hva er det å være misjonal?
• Nye roller i misjonsarbeidet
• Gi det videre - misjonale forbilder
• Panelsamtale
• Idébank
• Festkveld
For mer informasjon, se:
www.misjonsforbundet.no
eller www.mkirken.no