Transcript Last ned pdf - Misjonsforbundet

1-10
Årgang 106
Hverdagskirken
på Bryne
HOVEDSAKEN:
– veien videre
Portrettet:
Livskraftig blues
Organ for Misjonsforbundet
Grunnlagt 1904
ANSVARLIG REDAKTØR:
Anne Margrethe Mandt
[email protected]
I REDAKSJONEN:
Sikke-Cathrin Duggan
[email protected]
GRAFISK FORM:
Ravnbö design [www.ravnbo.com]
ADRESSE:
Misjonsforbundet
Chr Kroghs g 34, 0186 Oslo
Tlf: 23 32 57 50
Fax: 23 32 57 60
[email protected]
ABONNEMENT:
Misjonsbladet er et gratisblad for
hele Misjonsforbundet og andre
som er interessert. Frivillig abonnement kan betales.
ANNONSER:
Pr spalte-mm: Kr 12,Fire utgivelser i året.
TRYKK:
Wera, Porsgrunn
Svanemerket
trykkeri
REDAKSJONELL PLATTFORM:
Misjonsbladet arbeider etter
Vær-Varsomplakatens regler for
god presseskikk og er underlagt
Redaktørplakaten
FORSIDEfoto:
Morten Bjerk
Stiftet 1884
VISJON: Guds barns enhet og menneskers frelse.
NASJONALT ARBEID:
Misjonsforbundet er et fellesskap
av cirka 100 selvstendige menigheter og foreninger over hele Norge.
Rundt 8500 medlemmer.
INTERNASJONALT ARBEID:
Kina, Kongo, Hong Kong, Colombia
og Sentral-Asia.
BANK: 3000 15 10300
www.misjonsforbundet.no
BIBELSKOLE OG HØGSKOLE:
Ansgarskolen, Tlf: 38 10 65 00
www.ansgarskolen.no
Stiftet 1912
VISJON: Barn og unge for Kristus og
menigheten
NASJONALT ARBEID: Misjonsforbundet UNG jobber med
ledertrening, trosopplæring og
disippelgjøring knyttet til menighetenes barne- og ungdomsarbeid,
og inkluderer Misjonsforbundets
Speiderkorps.
INTERNASJONALT ARBEID:
Colombia og Spania
BANK: 3000 15 09000
2
Misjons bladet 4-09
www
misjonsforbundet.no
Alice Byberg (t.v) og Maria Torvund Nygård sang i jentebandet som ledet i gamle og nye lovsanger, gjorde sin
variant av Louis Armstrongs ”What a wonderful world”
og rocket en gammel Beatleslåt under årets Kvinneseminar. Alle sangerne i bandet, som enn så lenge
kun opererer på kvinneseminarene, er fra Skien.
De to på bildet er aktive i Skien misjonskirke.
Innhold 1-10
53
6
Hovedsak:
20 En visjon med pels
hva, hvor, hvorfor
26 Hvem,
og hvordan?
28 Fire pastorer om Vekst 2020
20
40
Faste poster:
4 Kommentarer
6 Menigheten: Bryne
17 www.misjonsforbundet.no
38 41 42 Folk
KryssORDET
Portrettet: Terje Ramsaasen
54 Prosjektet
59 Skråblikk - Punktum
Leder - Generalt - Ord & Bønn
Kvardagskyrkja
Glimt fra små og store hendelser lokalt
og nasjonalt siden siste Misjonsbladet.
Livskraftig blues
Etter skoletid på Herøya
Aktuelt:
56
30 34 48 50 Påske - Sommerfugl
Mylder i Arendalsområdet
”Her er ikke mann eller kvinne”
Gerda Karijord
53 En Gud som glimrer
– Norges første kvinnelige forstander
Neste Misjonsbladet kommer ut rundt St. Hans
Deadline for annonser er 28. mai.
generalt
Kvinner og vekst
Misjonsforbundet skal på Generalforsamlingen i år samtale
om visjonen Vekst 2020, som handler om fordobling av Misjonsforbundet. I dette nummeret av Misjonsbladet er denne
visjonen hovedsaken.
Du kan også lese om kvinner i Misjonsforbundet. Vi ”møter”
Gerda Karijord, Misjonsforbundet og Norges første kvinnelige forstander. En kvinne som satte dype spor og ikke var
redd for å gjøre et skikkelig stykke arbeid. Vi skriver om den
nye boka ”Her er ikke man eller kvinne”, som er Misjonsforbundets første teologiske dokument om kvinner i tjeneste.
Dessuten tar vi en tur til årets kvinneseminar.
leder
På mange måter er det interessant at både visjonen om vekst
i Misjonsforbundet og kvinner i tjeneste på ulike måter får
plass i samme magasinet. For er det ikke noe her som er uløselig knyttet sammen? Kan Misjonsforbundets menigheter
vokse, dersom ikke kvinnene er medspillere og bruker alt
sitt potensial – også som ledere? I Misjonsforbundet har det
ALLTID vært rom for kvinner. De gikk på de aller første bibelkurs, de reiste rundt og forkynte både her til lands og som
misjonærer. Kvinnene hadde stemmerett rett forut for det
øyeblikk da Det Norske Misjonsforbund ble til.
Samtidig har vi langt flere mannlige pastorer enn kvinner i
dag. Fortsatt vegrer enkelte menigheter seg mot å kalle kvinnelige ansattes pastorale oppgaver for nettopp ”pastorale
oppgaver”. På den annen side takker også kvinner nei til både
utfordringer, oppgaver og ansvar. Kvinner tilbys plass i retningsgivende råd og utvalg, men velger å ikke delta. Hvorfor
er ennå en uløst gåte.
Det er på tide å både fordype seg i og forsøke å løse denne
gåten. Skal Misjonsforbundet fordoble vårt barne- og ungdomsarbeid, vår gudstjenestedeltakelse og antall medarbeidere i menighetene, trenger vi alle. Vi må til bunns: Hvorfor
vil ikke (tør ikke, orker ikke, ønsker ikke) en del kvinner å
være ledere og på den måten ta ansvar? Hva må gjøres med
dagens pastorrolle for at den skal være forenlig med et bærekraftig liv for både kvinner og menn? Hvordan skal det
maskuline få komme til uttrykk i en femininisert kirke (hvis
det er det våre menigheter er)? Hvordan skal det feminine
komme til uttrykk i ledelse og på beslutningsarenaer?
Bistandsnemda oppfordrer sine misjonsorganisasjoner (deriblant Misjonsforbundet) til å jobbe med kjønnsspørsmål i
forhold til sine samarbeidsland. I Colombia og Kongo har vi
utfordret kirken til å jobbe strategisk med kvinners plass
og sette seg utviklingsmål, prosjektmål, jobbe med
aktiviteter og være resultatorienterte i dette. Nå er
tiden inne til å gjøre det samme på hjemmebane!
Ansvarlig redaktør
4
Misjons bladet 4-09
Familien Breistein jobber
bevisst med å formidle
evangeliet i hjemmet –
sammen med andre familier – i en familiegruppe.
Få tilskuerne
ned fra trib
Disippelgjøring er nøkkelen til Vekst 2020. Da
er ikke pastorer og ledere viktigst.
Visst kan en dyktig pastor og inkluderende kristenledere ha en
avgjørende rolle i å skape unge brennende disipler for Jesus. Samtidig foregår det viktigste arbeidet på hjemmebane. Da er det trist
og bekymringsfullt at troen i mange hjem er et ikke-tema.
Et av hovedmålene i Vekst 2020 er å doble antall registrerte barn
og ungdommer i våre menigheter. Det er en utfordring vi i Misjonsforbundet UNG definitivt vil være med på, og gjøre vårt for at
menighetene skal nå.
Det betyr at vi må nå nye med evangeliet, men det betyr også at
vi må unngå lekkasjen i enkelte aldersgrupper. Sannheten er at
mange barn deltar i et kristent arbeid, men faller fra i tenårene.
Dette må vi ta på alvor hvis visjonen skal være en langsiktig vekst
hvor dagens tiåringer i 2020 vil overta som menighetsledere, engasjerte kirkegjengere eller til og med plante nye menigheter.
Det er mange grunner til frafallet i tenårene, men jeg tror det i
stor grad skjer fordi troen ikke har vært et tema på hjemmebane.
Motmedisinen er at tilskuerne kommer ned fra tribunen. Ikke
slik ment at de som sitter i møtestolene heller burde vært et annet
ord & bønn
Bål-fellesskapetDet står mye om måltid og fellesskap i Bibelen. I dag tenker jeg
på Jesus som tilberedte mat til sine slitne, sorgfulle disipler. Ved
morgengry speidet han etter dem der ved strandkanten. Det
hadde allerede rukket å bli glør på bålet, Jesus ventet med fisk
og brød. Du kan lese dette i Johannes evangelium, 21. kapittel.
Den Oppstandne gjør noe så alminnelig som å brenne bål og
tenke på mat! Han presser seg ikke på, men ER der likevel før
dem. Et særpreg ved Jesus er nettopp dette at det er han som
kaller oss til måltid. Også de måltidene vi trodde vi selv stelte
i stand for vår Herre. Det er nådefullt, men for mange også et
anstøt. For evangeliet kan ikke tilpasses!
For mange er det ingen enkel sak å være både forelder og disippelgjører. Men menighetene må gi foreldre den nødvendige selvtilliten og verktøy til å kunne gjøre det. Det trenger ikke være
noe helt spesielt – bare at troen blir samtaleemne i hjemmet er
et stort steg i riktig retning.
Misjonsforbundet UNG vil gjøre det vi kan for å hjelpe menighetene til å bli et sted hvor foreldre kan bli disippelgjørere på
hjemmebane. Det er derfor vi har startet prosjektet ”Levende
tro” som et redskap og et fokus. Vi håper utrustning og bevisstgjøring av foreldrene blir en integrert del av menighetenes strategi. Det kan stoppe tenåringslekkasjen, og skape disipler med et
brennende ønske om å nå nye. Da er vi på god vei til å realisere
Vekst 2020.
I det siste har jeg tenkt: Vi burde tenne bålet oftere, samles
rundt kullilden, dele fellesskapet og det gode liv. La barna få
spikke sine pinner og steke pinnebrød. Der, når stressede sinn
roer ned, når bålfellesskapet er på sitt varmeste, aner det meg at
Den Oppstandne er tilstede! Samtalen kommer i gang, du ser
ting med nye øyne. Jesus har funnet sin plass i ringen, bryter
med vàrhet brødet og velsigner oss!
Se i nåde til oss,
du Guds lam, som bar all verdens synder.
Gjenløs oss og bevar oss,
du som både er offeret og den som ofrer,
som både har kjøpt oss fri
og selv er løsesummen.
Vær oss nær,du verdens frelser!
Illustrasjon: Morten Ravnbø
sted. Men foreldre, besteforeldre, søsken, onkler og tanter må gå
fra kun passive tilhørere til også å være aktive disippelgjørere.
Troen må tas med fra kirkerommet til hjemmene. De unge må
få ballast med hjemmefra som kan gjøre dem til disipler med en
tro som tåler et liv borte fra lokalforsamlingen.
leder
bunen!
Det var likevel der - rundt bålet - samtalen kom i gang. Der
erfarte disiplene at Jesus lever! Der fikk Peter bekjenne: ”Herre,
du vet alt...” Så vàrt kaller Jesus! I mitt liv har han ofte ventet
ved et bål fullt av glør, billedlig talt. Det kan ta tid å vende
hjem!
(Ireneus av Lyon, cirka 130-200)
Tekst: Åshild Skogrand Lindtveit
Generalsekretær i Misjonsforbundet UNG
M i s j o n s bladet 4 - 0 9
5
menigheten
Bryne misjonskirke
e
j
rk
y
k
s
g
a
d
r
Kva
6
Misjons bladet 4-09
e
Pastor Jim
Foss
kvar me er, om det er i
- Me vil vere ei kvardagskyrkje. Same
me ha eit uttrykk for
butikken, på jobb eller heime, så kan
ss.
livet med Gud, seier pastor Jim L. Fo
>>
M i s j o n s bladet 4 - 0 9
7
Frå BarneMisjen i Bryne misjonskyrkje. Der samalar dei inn penger til barn i Colombia. Elisabeth Linde
Dahle (t.h) er tilsett i barnearbeidet i kyrkja.
I
2009 var det 70 år sidan Bryne misjonsmenighet vart stifta. Misjonsbladet erfarer at 70-åringen ikkje viser teikn til
å vere i ferd med å bli gamal og skrøpeleg.
Tvert imot bobler det av liv i forsamlinga.
Bryne er ein liten by på Jæren, eit flatt
landbruksområde ved kysten. Då Jæren
historisk sett er midt i det tjukkaste bedehusbeltet, er det vekse opp ein god del
kyrkjesamfunn på Bryne. Her skal ein nok
kunne finne seg ei kristen forsamling nesten uansett kva form for organisasjon eller
kyrkjesamfunn ein føler seg heime i. Sjølv
om byen er liten, så manglar han ikkje
ambisjonar. Bustadar får dei visst ikkje
nok av, og husa som dukkar opp på gamal
jordbruksjord, er særleg attraktive for småbarnsfamiliar.
Midt i sentrum ruvar eit nytt høgbygg
som visstnok er det tredje høgaste i landet,
og dei mange etasjane skal snart romme
næringsverksemd og kulturtiltak av diverse
slag. Då bygget er plassert i eit pannekakelandskap, er det umogleg å oversjå, og om
kvelden lyser det gjennom byggets påkosta
glasmaleri. Om ein finn vegen til høgbygget, finn ein også Bryne misjonsmenighet,
for dei to bygga er så godt som naboar.
Søndagsmøte. Det er søndag morgon,
8
Misjons bladet 4-09
klokka er elleve og det er tid for søndagsmøte i Bryne misjonsmenighet. I gangen
kan ein høyra at folk synast det er godt å
sjå kvarandre att. Medan ein mann med
gitar står framme på scena og syng lovsongar, finn folk seg plassar og småpratar.
Møtet tek til, og det vert opplyst om
at misjonæren dei skal sende til Bolivia,
reiser neste dag. Etter fyrste lovsong, kjem
Elisabeth Linde Dahle, som er ansvarleg
for barnearbeidet, opp på scena. Med eit
lurt glimt i auga går ho bort til ei lita, svart
kiste som er plassert under talarstolen.
– Kva skal me snakka om i dag? spør ho
og opnar kista. Ho tek ut ein liten båt og
eit raudt stoffstykke. – Dette gjer me for
at foreldra lettare kan hugse kva dei kan
spørre barna sine om etterpå, seier Elisabeth. Ein gut rekk opp handa. – Stoffet er
rosa, ikkje raudt! opplyser han.
Barna følgjer Elisabeth ned i kjellaren.
I eit rom held dei eldste barna til, dei som
går på barneskulen, og opplegget deira vert
kalla BarneMisjen. Elisabeth ringer i ei
bjølle, noko som tyder at alle skal vere rolege. – Og så har me ein annan regel her, og
det er at alle skal vere snille med alle, seier
Elisabeth bestemt. Barna sit fint på stolane
sine. Ei jente som tidlegare var med som
deltakar, men som no er blitt med som leiar
for opplegget, spør barna kva dei har gjort
i ferien. Ho får god respons frå ivrige barn
som pliktoppfyllande løftar handa i veret
før dei svarer. Etter at dei har fått høyre
at dei klarte å samle inn 10 000 kronar til
Colombia, spør Elisabeth kven me snakkar
med når me ber. – Gud! kjem det kontant
frå den som fekk lov til å svare. Under bøna
sit nokre med lukka auge og hendene fast
falda i fanget, medan andre ikkje synast det
er like morosamt å sitte heilt stille når dei
skal snakka med Gud.
Trill ein ball. I eit anna rom i kjellaren
held Kongebarna til. Dette er for barn i
alderen null til fem år, og barna kjem i
følgje med foreldre. Utanfor døra står små
og store sko, og innanfor er ei god og lun
stemning. Alle sit i ein ring på golvet. Ei
eske vert sendt rundt i ringen akkompagnert av songen ”Jesus elsker alle barna”.
Den som har eska når songen er ferdig,
får lov til å opne. Ein heldig liten gut som
heiter Jonas, opnar boksen og finn ein fin
konkylie frå Filipinane. Vidare vert ein ball
trilla frå den eine til den andre medan dei
syng ”Trille trille ballen til den Gud elsker
høyt”.
Fakta
Bryne misjonsmenighet
- Kyrkja vart stifta i 1939, og feira ifjor sine
70 år.
- ”Kyrkjas namn er faktisk Bryne misjonsmenighet”, sjølv om dei bruker nynorskordet ”Misjonskyrkja” på kyrkjeveggen.
- Kyrkjebygget ligg midt i sentrum av
Bryne, som er ein liten by på Jæren.
- Kyrkja har 123 medlemmar.
- Dei satsar på barn og ungdommar og har
eit rikt arbeid for folk i alle aldre.
Kvar dag er ny. Oppe i hovudsalen vert
lovsongen etterfølgd av at ei jente, som for
tida går på bibelskule, delar trushistoria si
med stor entusiasme. – Eg stilte meg sjølv
spørsmålet: Kvifor vil eg følgje han? Å sette
ord på trua si, forandrar liv, seier ho.
Så talar pastor Jim L. Foss. Han snakkar mellom anna om korleis Gud bruker
menneske som har svakheiter og om at det
løner seg å følgje Gud si befaling. Dette er
fyrste talen hans i ei rekke på tre, med tittelen ”Lat kvar dag bli ein ny dag”. Under
talen er son hans travelt oppteken med å ta
bilete av det som skjer med mobilkamera,
medan jenta som går på bibelskule, noterer
flittig på tredje rad. Fleire i forsamlinga har
ein oppslått Bibel liggjande i fanget. Jim
summerer talen med tre prinsipp: - Gjer
plass til Guds nærvar i kvardagen. Samarbeid med Gud om hans tanke for deg.
Forvent deg det Gud lovar.
Berit Broman Foss opplev at det er ein intimitet i Misjonskyrkja, som gjev tryggleik.
Me håpar at dei (barna) skal kunne stå
frimodig fram med trua si, og at dei lærer
å lytte til Guds stemme og følgje han. Elisabeth Linde Dahle
Intimitet. Etter møtet vert folk ståande
og prata bak i salen. Ei av dei som tek
seg tid til å bli verande att ei stund etter
møtet, er Berit Broman Foss. Ho tok til å
gå i misjonskyrkja fordi barna hennar var
ein del av kyrkja, og ho kan fortelje at ho
også deltek i andre kristne forsamlingar på
Bryne. – Eg opplev at det er ein intimitet
her som gjev tryggleik, seier ho då ho blir
spurt om korleis ho vil skildra forsamlinga. – Tenk om alle forsamlingar kunne
ha same intimitet! Her er det rom for alle
typar menneske. Etter at dei fekk dette nye
bygget, er det blitt lettare for dei som jobbar her, og intimiteten forsvann ikkje sjølv
om bygget vart større. Dette er ei lita forsamling som stadig veks. Det ser ut til at
det snart er for lite i dette bygget òg, seier
Berit med eit varmt smil.
Barnemøte. Elisabeth Linde Dahle har
vore tilsett i barnearbeidet i over åtte år,
og sit inne med mykje informasjon som
kan supplera det Misjonsbladet fekk med
seg under søndagsmøtet. – Kongebarna
er eit søndagsskuletilbod for dei minste.
Her er det mykje song, litt undervisning
og leik. Dei har samlingane sine når me
har vanlege føremiddagsmøte. Parallelt har
me det som kallast BarneMisjen for dei litt
eldre barna. Dei har eigne barnemøte, med
lovsong, informasjon, bøn, undervisning,
leik, aktivitetar, forbøn og velsigningsstund, seier Elisabeth.
Interesse- og samtalegrupper. Bryne
misjonsmenighet har også eit tilbod for
barn mellom 10 og 13 år, aldersgruppa
som populært vert kalla preteens. Opplegget deira heiter X-mission. Namnegjevarane meinte at X godt kunne stå for
extreme.
- X-mission er på fredagar og fungerer
slik at me startar kvelden med å dele oss
>>
M i s j o n s bladet 4 - 0 9
9
Kjell Alvin Nesheim og Lars O. Larsen er med på å arrangere
hyggestund for eldre, som er ein tysdag i månaden.
>> inn i interessergrupper som bordspel,
kjøkkengruppe, Dansemission og kreativ
gruppe. Etterpå deler me inn i aldersbestemte grupper der jenter og gutar er
kvar for seg. Me tek utganspunkt i eit spel
som heiter Betweens, som gjev oss tema å
snakke om som handlar om ulike sider av
liva våre. Me leiarar har ikkje eit fasitsvar
til dei, men me kan vegleia dei litt og fortelje kva som står i Guds Ord. Slik håper
me på å få prege haldningane deira, fortel
Elisabeth. Tilbakemeldingane frå preteensgjengen er at X-mission skjer alt for sjeldan, difor har kyrkja auka talet på møte
dette året.
Kvar onsdag samlast 30 barn til song,
leik og andakt i KorBra, som er for barn
frå 1. til 5. klasse. Nokre av barna er barn
av folk som er med i kyrkja frå før, men
mange av dei er barn av andre som bur i
nærmiljøet. Når KorBra held konsert, er
lokala fulle og entusiasmen stor. Kyrkja
køyrer også konfirmasjonsopplegget TenTro, med fem konfirmantar i år – og dei
skal mellom anna på tur til London saman
med konfirmantar frå andre kyrkjer som
brukar same opplegget.
Relasjonsbygging. – For åtte, ni år
sidan var det nødvendig med ei fornying av barnearbeidet. Det ungane gjorde,
hadde lite å gjere med resten av forsam-
10
Misjons bladet 4-09
linga. Me bestemte oss for fyrst og fremst å
satse på søndagsskulen. Ut frå dette har det
andre blitt bygd opp gradvis. Ungdomsmøta er borte, men me jobbar med saka og
håper på å få møta opp att, seier Elisabeth.
– Me ønskjer å bygge relasjonar. Om
barna vert godt mottekne og får seg venar
her, så er det klart at det er kjekkare å
kome attende og invitere med seg nye. No
er det ei barnesamling kvar søndag. Det
som er viktig for meg er at leiarane ikkje er
på barnemøte kvar gong, men at dei også
er oppe og får med seg undervisning for
sin eigen del. For berre om du sjølv er fylt
opp, har du noko å gjeve vidare, understrekar Elisabeth.
Samarbeid med foreldre. Elisabeth
viser fram eit dokument med visjonar for
barnearbeidet. – Me ønskjer at barna skal
få bli kjent med Gud, Jesus og Den Heilage Ande. Me håper at dei skal kunne stå
frimodig fram med trua si, og at dei lærer
å lytte til Guds stemme og følgje han. Det
er også viktig at dei lærer å ha omsorg for
kvarande og vise nestekjærleik. Eg vil at bibeltekstane skal bli levandegjort for barna,
og at dei skal forstå at dette er fortalt med
ei meining for liva våre i dag. Etter at eg
hadde lese ei historie frå Bibelen ein gong,
var det eit barn som sa at ”det eventyret
har eg høyrt før”. Ungane har gjerne eit slik
Misjonskyrkja ligg midt i Bryne
sentrum, blant mange andre
kyrkjer i den vesle byen.
forhold til tekstane, seier ho.
– No skal me ha eit foreldremøte for
fyrste gong. Eg ønskjer at foreldra skal få
auga opp for det med driv med, at me ikkje
er barnevakter, men at me har ein visjon
for ungane deira som me ønskjer at skal bli
ein realitet i ungane sine liv. Det er det viktig at foreldra veit om, for det er dei som er
dei største rollemodellane. Ein ting er det
som skjer på søndagen og på møtet, men
om ikkje dette vert spegla i heimen, skaper
det konflikt. Med samarbeid kan me nå
inn til ungane, seier Elisabeth.
Hyggestund for eldre. Ein tysdag i månaden er det hyggestund for eldre i Bryne
misjonsmenighet. Sjølv om det er ei god
stund til klokka er fire, er det mange som
allereie har funne seg plass, og praten går
livlig rundt borda. På borda står det potteplantar som seinare skal loddast ut på
nummera som vart delte ut ved inngangsdøra.
Lars O. Larsen er med i gruppa som
steller til hyggestunda. – Me eldre er som
regel presise, og mange kjem tidleg. Folk
finn seg plassar ved faste bord, og dersom
me har sett borda annleis enn me pleier,
kan det bli eit problem, ler han.
Samlinga startar med at alle syng ”Sorgfull så ofte i synden jeg var” med forsongarar som syng tostemt akkompagnert av
Det er duka bord til hyggestund
for eldre. Om lag 35-40 kjem til
treffa, nokre nye av og til.
Lovsång og gitarspel før søndagsmøtet i
misjonskyrkja, mens folk småpratar og finn
seg plassar.
gitarspeling. Evy Matningsdal er på besøk
som dagens andaktshaldar. – Eg blir så
glad av å vere saman med dykk, seier Evy.
Før sjølve andakten, er det servering av
mat. Den flittige gruppa av hjelparar får effektivt fordelt dei ulike smørbrødtypane på
borda.
Allsong og kaker. Kjell Alvin Nesheim
leiar møtet og er med i arrangementsgruppa. – Det er som regel 35-40 oppmøtte, dei fleste kjem fast, men me ser
nokre nye av og til. Me ønskjer at dette
skal vera ei hyggestund der me viser at me
set pris på kvarandre. Mange eldre har ein
einsam kvardag. Me ønskjer å dele Guds
ord med dei, og me liker godt å synge
saman. Og så er utvalet av kaker alltid
stort. Folk gjev uttrykk for at dei liker å
vere her, fortel Kjell Alvin.
Rundt eit bord sit ein gjeng og kosar seg
med kaffi og kake. – Det er godt å kjenne
fellesskapet med folk på same alder. Me
får åndeleg føde, ikkje berre fysisk. Alle er
så positive her, dei møter oss med smil og
fyller oss med glede, seier Jens Laland. Dei
andre på bordet seier seg samde.
Tryggleik. Jim L. Foss har vore tilsett
som pastor, i kyrkja som har 123 registerte
medlemmar, sidan mai 2009. – Me er ei
levande forsamling med karismatiske
Kyrkja må ha eit språk som gjer at
både fellesskapet og medmenneske
rundt kan forstå og fatte interesse
for kva me snakkar om.
Jim Foss
trekk. Eg trur me er ei kyrkje som ikkje
er redd for å prøve nye ting. For ein del år
sidan vart mange ungdommar frelste her,
og noko av grunnen til at det er så mange
småbarnsfamiliar hjå oss, er at desse no
har fått familiar, fortel Jim.
Jim kan fortelje at kyrkja møter mange
utfordringar, og at desse er positive.– Me
merkar at forsamlinga på mange måtar er
i endring, noko som skapar nye prosessar
og tankar. Utfordringa med dette er å vere
mest mogleg føre var, og sjå føre seg neste
steg. I dette ønskjer me å skape trygge og
gode rammer for vekst, både i enkeltpersonar sine live og i fellesskapet. Tryggleik
i Gud, i seg sjølv og i fellesskapet, bringer
med seg ei positiv innstilling til kallet og
potensialet kvar enkelt har.
Kvardagsliv. Pastoren liker å utfordre
andre på dei tekstane som utfordrar han
sjølv. – Eit eksempel på dette er at livet i
kyrkja fort kan bli eit søndagsliv og eit liv
i husfellesskap, medan Jesus tydeleg viser
oss eit kvardagsliv. Me vil vere ei kvardagskyrkje. Same kvar me er, om det er i
butikken, på jobb eller heime, så kan me
ha eit uttrykk for livet med Gud. For at det
skal bli gjort kvardagsleg, må kyrkja ha
eit språk som gjer at både fellesskapet og
medmenneske rundt kan forstå og fatte interesse for kva me snakkar om, svarer Jim
Husfellesskap. Mange kyrkjer er delte
inn i mindre fellesskap, og Bryne Misjonsmenighet er ikkje eit unntak. – Me har
vore gjennom mange ulike modellar for
småfellesskap, slike som G12, cellegrupper,
huskyrkjer og så vidare. Fleire av modellane er veldig gode, og dei kan fungere
mange stader. Me har valt å kalle vår måte
å samlast på for eit husfellesskap. Her
dreier det seg om noko så enkelt som eit
hus og eit fellesskap der me inviterer alle
som vil til å kome. I slike fellesskap kjem
ein nærare kvarandre. Me vil at folk skal
M i s j o n s bladet 4 - 0 9
11
Stine Solheim, Alicia Håland og Julia Rose Game
finn på masse kjekt på fredagsklubben X-mission.
oppleve at det er trygt, og at dei kan senke
skuldrene, seier Jim.
Husfellesskapet er organisert slik at det
fyrste onsdag i månaden er reine mannsfellesskap. Andre onsdag er det både kvinner og menn som samlast, medan den
tredje samlinga er for kvinner. Alle som
vil, tek med seg snacks til samlingane,
verten stiller berre med vatn og kaffi. - Det
har me gjort bevisst, fordi me har erfart at
huseigarane gjerne sit heilt pumpa etterpå
dersom dei skal sørgje for alt. Me har det
fyrst sosialt og kosar oss med maten, så er
det ein som les nokre vers frå Bibelen og
held ei lita innleiing. Etterpå snakkar me
om kva bibelteksten tyder. Då deler me
oss inn i kvinne- og mannsgrupper. Me
har fire spørsmål som me stiller til teksten
kvar gong. Kvifor fortalte Jesus dette, eller
kvifor gjorde Gud dette? Kva tyda det for
dei som høyrde på? Kva tyder det for oss
i dag? Kva tyder det for morgondagen vår
og for kvardagen vår? Me avsluttar alltid
med ei utfordring frå teksten, seier Jim.
Disippelgjering. – Ein onsdag i måna-
den opnar kyrkja dørene til ei samling
kalla Bønnehuset. Der får alle som vil
kome for å slappe av og møte Gud gjennom roleg lovsong og tilbeding. Dei som
ønskjer det, kan få forbøn. Undervisning
kombinert med livsnære vitnesbyrd, er
også ein del av kvelden. Det kjennest
godt å få lov til å legge til side kvardagens
tempo og bare være tilstade i Guds atmosfære, fortel Jim.
12
Misjons bladet 4-09
Unge menneske, chips og snop er ein
god kombinasjon for ein fredagskveld.
– Dessutan har me faste bønemøte ein
gong i veka. Bøna har i alle år stått veldig
sentralt i forsamlinga. Oppmøtet varierer.
Ofte kan det vera tre, fire som kjem. I periodar har det vore vekkingstendensar med
60 til 80 oppmøtte, seier Jim.
– Me ønskjer å sjå menneske frelste, og
me vil at folk skal lære å stole på Jesus og
følgje han i kvardagen. Dersom me opplev
at forsamlinga veks, så er det kjempebra.
Men det betyr meir for oss at menneske
veks som disiplar. Bibelen seier: Søk fyrst
Guds rike, så skal de få alt det andre i tillegg. Det er ei sanning som verkeleg rører
ved og forvandlar både enkeltmenneske og
fellesskap, seier Jim med engasjement.
Å ta imot og å tene. Kva betyr Misjonskyrkja for Jim personleg? – Hadde det
ikkje vore for at kyrkja var der dei fyrste
åra etter at eg vart frelst, så hadde eg ikkje
fått til å leve som kristen. Og når eg no er
komen til den fasen der det er naturleg å
tene andre, trur eg det er heilt naudsynt å
vere med i ei forsamling. No har eg vore
pastor her sidan mai, og når eg ser attende
på den tida, er det med forventning for
tida framover. Det betyr mykje for meg å
få lov til å vere med og ta del i noko av det
vanskelege og utfordrande som menneske
rundt meg opplev. Det gjer noko med meg
som menneske og som pastor. Det hjelp
meg til å forstå at me har å gjere med ein
Far som ønskjer at me saman skal sjå liva
våre i lys av det evige, medan me nyttar
dagane me har fått til å tene ei større sak
enn oss sjølve, avsluttar Jim.
X-mission. Etter ei veke med søndagsmøte, barnemøte, barnekor, hyggestund
for eldre og husfellesskap, er det på fredagskvelden 10- til13-åringane som får
boltra seg i Bryne misjonsmenighet. Den
dagen Misjonsbladet er innom, er det ikkje
fullt opplegg, men det er likevel fullt liv.
Det er springing rundt borda, Fifa-speling
og latter, og seinare vert det film på lerretet. Kring eit bord sit fire glade jenter.
– Me finn på masse kjekt her, seier
Alicia Håland (13) som kan fortelje at ho
pleier å velje matlagingsgruppa dei gongene det er vanleg X-mission.
– Når me har samtalegrupper snakkar me om ting som mobbing, venskap
og urett. Eg liker å snakke i slike grupper,
seier Alicia.
– Eg kjem for å bli kjent med andre og
for å ha det kjekt, seier Stine Solheim (10).
– Eg har mange gode vener her, og så
er det gode leiarar, fortel Julia Rose Game
(10).
– Ja, det er mange kjekke vaksne og
ungar her. Folka som er her har lyst til
å vere her, seier Alicia. Jentene har både
chips og godteri framføre seg på bordet.
– Folk blir sprøe når dei et mykje snop,
seier Alicia.
– Inkludert deg, seier Stine. Jentene ler,
og Alicia konkluderer med eit visdomsord:
– Sanninga er viktig.
Tekst og foto: Kristine M. Stensland
www.misjonsforbundet.no
Utdrag fra nyhetene på hjemmesidene.
Stoffet er forkortet.
Ny start for
Finnerud Gård
I løpet av våren håper daglig leder
Finn-Ole Langø å ta imot 12 unge
rusmisbrukere til Finnerud Gård.
Dåpskandidatene (sittende på stolene): Andreas Vikse, Tobias Haugesten, Magnus Anderson, Sondre
Kristiansen, Marlene Rudsli, Hanna Grestad, Esther Falck.
Pastor Terje Watne, Petter Reffhaug med barna Philip og Sarah, Hanna Grestad, Esther Falck,
Marlene Rudsli, Sondre Kristiansen, Andreas Vikse, Tobias Haugesten, Magnus Anderson og
Linda Andersen var blant de 18 som ble tatt opp i menigheten i desember.
Dåp og medlemsopptakelse i Arendal
Arendal Misjonskirke hadde gleden av å ønske 38 nye medlemmer
velkommen i fjor. Søndag 6. desember ble en merkedag for menigheten, da de hadde både medlemsopptakelse og dåp.
Det har ikke vært drift på Finnerud Gård
siden april 2009. Da ble tilbudet fusjonert
inn i Buskerud Sykehus, og både ansatte og
pasienter ble lagt inn under avdelingen ARP
Tyrifjord.
Men det flotte anlegget på Vikersund vil
ikke bli stående ubrukt lenge. I regi av stiftelsen selv, prøver de å gjenreise arbeidet og
selger inn plasser til kommuner og NAV. De
skal tilby unge rusavhengige jenter, gutter og
par/familier i alderen 18-35 år, et rehabiliterings- og omsorgstilbud med vektlegging på
den diakonale profilen og basert på evangelisk
kristne grunnverdier.
- Planen er å starte med tilbud om aktivitets-og arbeidstrening på dagtid fra mai.
Tilbud om bo-, aktivitets- og arbeidstrening
gir fra august. Styret har jobbet for å få til en
videre drift, og Kåre Roland som er grunnlegger av Finnerud og han som i sin tid donerte
gården til stiftelsen, er veldig glad for at vi kan
fortsette, forteller daglig leder Finn-Ole Langø.
Langø har lang fartstid fra næringslivet, blant annet som senterleder
på Gulskogen i Drammen og som
selvstendig konsulent. Han er glad
for å kunne bruke sin næringslivskompetanse når han nå skal selge
inn ”nye” Finnerud.
18 nye ble tatt opp som medlemmer, og i tillegg fikk de døpe sju av menighetens
ungdommer i samme gudstjeneste. Menigheten i Arendal gleder seg stort over tilveksten, og satser videre i sine nye lokaler på Myra.
Fotograf: Arnfinn Nyland.
M i s j o n s bladet 4 - 0 9
13
www.misjonsforbundet.no
Ny barnearbeider
ansatt i Søgne
Utdrag fra nyhetene på hjemmesidene.
Stoffet er forkortet.
Sursøt Kin
Et reisebrev om sursøt mat og
vekst for evangeliet på verdens
mest folkerike misjonsmark.
Hanna leder an i dansegruppen Levende Lys (øverst), og
hjemme er hun mamma til tre små - her med minstedatteren Tomine Amelle på snart 8 måneder. (Foto: Privat)
Hanna Severinsen (30) startet opp
som ny barnearbeider i Søgne
misjonskirke fra 1. januar. Hun
drømmer om flere kreative innslag
i søndagsskolen – og en gymsal!
I Søgne misjonskirke deler barnearbeidet
og ungdomsarbeidet en 50 prosent stilling,
og målet er at stillingene kan utvides etter
hvert. Trebarnsmammaen Hanna fra Sverige er kjempemotivert for barnearbeidet,
og har et brennende hjerte for at barna
skal bli kjent med Jesus.
- Vi ønsker først og fremst å gi søndagsskolen et løft, både for barna og for de frivillige lederne. Søndagsskolen har mellom
40 og 60 barn hver søndag, og har fungert
greit til nå. Men vi drømmer om et større
lederteam der de voksne er godt sammensveiset, og at søndagsskolen skal være så
gøy og matnyttig at både barn og voksne
synes det er moro å være med der. Det skal
være en fest å komme på søndagsskolen!
På sikt drømmer vi om et eget lovsangsband for barna og en gymsal der vi kan utfolde oss med kreative aktiviteter, forteller
14
Misjons bladet 4-09
Hanna. Hun har gjennom arbeidet i Ungdom i Oppdrag drevet mye med kreative
uttrykksformer som dans og drama for
barn, og håper at hun skal få bruke dette
gjennom arbeidet i Søgne. I menigheten
har de foruten søndagsskolen et barnekor
som heter ”Gledessprederne”, barneklubben Minior samt dansegruppene Levende
Lys og Freedom. I tillegg drives det en fredagsgruppe for ungdommene som kalles
Titus.
- Vi har lenge ønsket oss en stilling i
barnearbeidet som kan ”samle” alle aktiviteter og ledere og hjelpe lederne til å bli
inspirert og motivert for den viktige jobben de gjør. Det er fort gjort å brenne ut de
lederne vi har, og det håper vi å unngå, sier
Hanna.
I et reisebrev fra Kina kan Misjonsforbundets misjonskonsulent, Kjersti Gulli
Petersen, fortelle at til tross for forfølgelse
vinner evangeliet stadig vei i landet.
- Vi opplever at det er stor åpenhet fra
de offentlige myndighetene i Shaanxiprovinsen. Ikke minst i Luonan der representanten fra byrået for religiøse saker sa
at det er tre ting som er viktige for Kina:
Bibelen, utvikling og økonomi. Midt i at vi
leser om forfølgelse i andre deler av Kina,
er dette et sterkt vitnesbyrd om håp for
kirken i Kina, skriver Gulli Petersen.
Hun tar oss med fra svingete bygdeveier
i Shaanxi-provinsen hvor Misjonsforbundet støtter flere menigheter til storbyen
Shanghai hvor myndighetene ”sminker”
byen før de skal være vertskap for verdensutstillingen Expo 2010. Begge deler er et
sammensurium av modernitet, enkle kår
og tradisjon.
- Vi så Kinas høyeste bygning, en blå
glasskoloss, og andre byggverk med en
salig blanding av gammelt og nytt, for eksempel en liten toppetasje i gammel stil på
toppen av en moderne høyblokk. Kina er
mangfoldig! Forteller misjonskonsulenten.
Men ikke minst forteller hun om menigheter som tross begrensede ressurser,
manglende kunnskap og en historie i
trange kår, vokser fra dag til dag. Menigheten i Shangzou er et godt eksempel.
Rundt 100 studenter går
på bibelskolen i Xian.
Les mer på www.misjonsforbundet.no/ Nyheter og debatt/ Nyhetsarkiv.
Scroll ned på siden til Les også nyheter. Velg riktig måned.
Monica Guerrero leder APC,
som er paraplyorganisasjonen
for sosiale institusjoner i Det
Colombianske Misjonsforbund.
Bildet er tatt på hovedkontoret
til Misjonsforbundet i Colombia
(FIPEC). Nå har de endelig blitt
godkjent som organisasjon i
landet. (Foto: Eilif Tveit, februar
2009)
naskildring
- Det er en voksende menighet med et
stort aktivitetsnivå, og som tar opplæring
på alvor. For de trenger flere som kan undervise. Menigheten har fem møtepunkt i
tillegg til lokalmenigheten. I det området
er det 2 000 registrerte medlemmer, i tillegg til 4 000 ikke-registerte. Og ingen pastor, skriver Gulli Petersen.
I 2009 døpte menigheten 50 personer,
og på den første av to dåpsgudstjenester i
2009 ble 58 døpt.
I denne menigheten som Misjonsforbundet støtter er Sister Wang frivillig
menighetsleder. Hun tar dette året på
bibelskolen i Xian, men har fremdeles ansvaret for menigheten og drar hjem til den
annenhver helg. (Hele reisebrevet ligger på
misjonsforbundet.no.)
Menighetsleder og forretningskvinne Sister Wang
går på bibelskolen i Xian.
Blanding av gammelt og
nytt på dette huset i Kina.
FIPEC endelig godkjent
Etter en årelang kamp har Misjonsforbundet i Colombia (FIPEC)
blitt godkjent som en egen juridisk enhet. Den ferske nyheten
har skapt begeistring hos de norske misjonærene i Colombia.
Dette gir alle parter en enklere
hverdag - ikke minst økonomisk.
- Å bli registrert som en egen enhet kan
sammenlignes med å få et fødselsnummer
eller pass, og er en bekreftelse på at man
eksisterer, forteller Øyvind Slåtta som er
misjonær i Bogotá.
Dette betyr blant
annet at FIPEC nå kan
opprette egen konto i
banken, kjøpe egne flybilletter, ha mobilabonnement, leie kurslokaler
og bli administrativt
mer uavhengige av Det
Norske Misjonsforbund.
- Hvorfor har det
vært så vanskelig å få til
dette?
- Det har vært
vanskelig å få til fordi
FIPEC har møtt motstand i innenriksdepartementet som utsteder
slike personeria juri-
dica, forteller Slåtta, og henviser også til at
oppfatningen er at et evangelisk kirkesamfunn i en sterk katolsk setting møter mye
mer motstand enn nødvendig.
Det er Alvaro Escallon, leder for FIPEC,
som har mye av æren for at dette nå er på
plass. Han har vært hos innenriksdepartementet en rekke ganger sammen med
advokat for å få dette framover. Han på sin
side takker familien for støtte, misjonærer for forbønn, og han takker spesielt ei
venninne som har gitt ham kontakter hos
”stortingsrepresentanter” som har vært
med å pushe saken i systemet. - Han har
gjort en enorm jobb og dratt dette i land,
sier Øyvind Slåtta.
M i s j o n s bladet 4 - 0 9
15
www.misjonsforbundet.no
Lederhelg i Stjørdal
70 deltakere fikk både inspirasjon og utfordringer på
lederkonferanse i Stjørdal misjonskirke.
12. og 13. februar kom ledere i alle aldre
fra Heimdal, Trondheim, Sula og Stokmarknes til konferanse i Stjørdal. Temaet
var ”Forut for vekst” – hvordan skape et
godt jordsmonn for at frøet kan vokse og
gi frukt.
På talelisten sto blant annet generalsekretær Jarle Råmunddal, forkynner Asbjørn
Johansen, menighetsrådgiver Roy Elling
Foss og pastor Lars Torp i Frimisjonen i
Tromsø.
Sparebankens gave
skapte jubel
Søndag 7. februar ble en merkedag for Bryne misjonsmenighet. Etter å ha søkt den lokale sparebanken om
en gave til oppussing, kunne de takknemlig ta i mot et
fantastisk tilskudd på 100 000 kroner.
Etter å ha regnet ut at det kostet mer å renovere kjelleren til barne- og
ungdomsarbeid enn det var midler til, ble det lagt inn en søknad om
et bidrag fra Time Sparebanks gavefond. Bildet viser vel tydelig hvilket resultat det gav! Over halvparten av finanseringen var plutselig i
boks. For tida er det hovedsalen som blir oppgradert med tanke på at
den skal se fin ut til kirken sitt 20-års jubileum, men kjelleren står for
tur så snart som mulig, melder Bryne misjonsmenighet til Misjonsbladet.
Øverst: Formann Steve Game og barnepastor
Elisabeth Linde Dahle tok takknmlig imot
sjekken på 100.000 kroner fra banksjef Arne
Gravdal i Time sparebank.
16
Misjons bladet 3-09
Til høyre: Det ble kake til alle da
Bryne feiret gaven fra Sparebanken, her er det gavmilde banksjef
Arne Gravdal som får smake.
Utdrag fra nyhetene på hjemmesidene.
Stoffet er forkortet.
Både og unge
og godt voksne
deltakere fikk
med seg Lederkonferansen i
Stjørdal.
Deltakerne fikk servert undervisning om
jordanalyse, bevaring av ilden, hvordan
skape smittebærende engasjement og en
utfordring om å aldri å gi opp. Med andre
ord var det nok av både inspirasjon, kunnskap og utfordringer. Det hele krydret med
lovsang, bønn og forbønn.
Rapporten fra leder Anne Wenche Hellem
i Misjonsforbundets hovedstyre kan leses
på misjonsforbundet.no, og undervisningen kan høres på nettsidene til Stjørdal
misjonskirke.
Les mer på www.misjonsforbundet.no/ Nyheter og debatt/ Nyhetsarkiv.
Scroll ned på siden til Les også nyheter. Velg riktig måned.
Randesund
vil plante
menigheter
På årsmøtet i Randesund misjonsmenighet vekket målet om å plante
to menigheter innen 2017 applaus.
Like før Nasjonalt råd og ledelsen i Misjonsforbundet presenterer
sin visjon og strategi ”Vekst 2020”, kom Randesund misjonsmenighet på sitt årsmøte 13. februar dem alle i forveien med ”hårete
mål” om menighetsplanting.
Målsetningene de neste syv årene er som følger:
- Plante to nye menigheter
- Tre-fire misjonærer til utlandet
- Sende ut minst fire team hvert år
- Arrangere en årlig misjonskonferanse
- Et misjonsbudsjett på 1,5 millioner kroner
Menigheten som selv ble plantet i 1984, har altså satt seg som
mål å være opphav til nye menigheter og til et betydelig misjonsengasjement.
Referatet fra årsmøtet kunne rapportere om at menigheten
har sendt ut et misjonærpar til Colombia i 2009. Dessuten fastslår årsmøtet at de driver et omfattende arbeid som engasjerer
mange av menighetens 314 medlemmer. Blant annet er over 300
barn og unge ukentlig innom Randesund misjonskirke.
Les mer fra menighetenes årsmøter på misjonsforbundet.no
To verdensdeler i Arendal
Fire ungdommer fra Colombia og
Norge har arbeidet sammen i Colombia. Nå er de i Arendal og fortsetter utvekslingen.
Misjonsforbundet UNG arrangerer en
utveksling hvor to ungdommer fra Norge
og to ungdommer fra Colombia arbeider
sammen i team i de to landene. Før nyttår
arbeidet de fire måneder i Colombia, mens
de fra januar har Arendal som arbeidssted.
- Vi jobber veldig bra sammen. At vi kommer fra to ulike kulturer har bare gjort det
til en rikere opplevelse. Vi har forskjellige
spørsmål og måter å løse ting på. Dessuten
var det alltid noen som visste hvordan man
skulle gjøre ting der vi var, sier Christer
Rahm (21) fra Skien.
Sammen med Maria Theresa Saga Berberg
(20), Jorge Rodríguez Sanchez (24) og
Diana Carolina Oviedo Ibarra (22) utgjorde han det bikulturelle teamet.
I Colombia arbeidet de fire ungdommene
med speider- og idrettsarbeid i ulike menigheter og med Misjonsforbundet UNGs
menneskerettighetsprosjekt. I Norge
arbeider de med utgangspunkt i Arendal
misjonsmenighet med blant annet gudstjenester og sosiale kvelder i Arendal fengsel.
- Jeg har lært mye om hvordan man
tenker organisasjonsarbeid i Norge, og
dette skal jeg ta med meg tilbake til Colombia, sier Jorge R. Sanchez.
Mer om det interkulturelle samarbeidet,
intervju med ungdommene og hvordan
skolebarn i Colombia svarer på spørsmål
om det er greit for foreldre å slå barna kan
leses på misjonsforbundet.no.
M i s j o n s bladet 3 - 0 9
17
Innehaver: Kirsti Kaasa
Skagerak Arena Skien: 35 52 09 60
Hammondgården Porsgrunn: 35 51 49 00
Kreative løsninger, Commissoning, Service,
Programmering Robot / PLS
[email protected]
Tel: 47 38 11 22
Nieblok Invest AS
5443 Bømlo
Disippelkorset
- et felleskristent symbol
Disippelkorset
er til salgs både
som sølv og gullsmykker og pins.
• Betongsaging
• Kjerneboring
••
Betongsaging
•Betongsaging
Meisling
Betongsaging
••Kjerneboring
•Riving
Kjerneboring
Kjerneboring
•
• • Meisling
www.dybdahlbetong.no
Meisling
• Meisling
••Riving
• Riving
• Riving
Steinsprutskade ordnes
EFFEKTIVT
ogordnes
KOSTNADSFRITT for deg*,
Steinsprutskade
uansett bilmerke og modell. Venter du til ruta sprekker, må du betale egenandel.
Ring tlf. 23 32 57 70
eller skriv ditt navn,
din adresse, antall
kors, størrelse og
kjedelengde til
[email protected]
Effektivt og kostnadsfritt for deg*
...og
du:
uansett
bilmerke og
trenger du bil mens du venter,
modell.Venter du til ruta sprekker, må du
betale
får du
låne en egenandel.
av oss!
Steinsprutskade
ordnes
EFFEKTIVT og KOSTNADSFRITT for deg*,
....og
du: trenger
du Venter
låne bildumens
dusprekker,
venter, får
enegenandel.
av oss!
uansett
bilmerke
og modell.
til ruta
mådu
du låne
betale
*
v/kasko eller delkasko
Skriv inn adresse
...og*v/kasko
du: eller delkasko
trenger du bil mens du venter,
får du låne en av oss!
Les mer om
Disippelkorset på
våre hjemmesider!
www.dybdahlbetong.no
*
v/kasko eller delkasko
www.dybdahlbetong.no
www.dybdahlbetong.no
18
Misjons bladet
inn adresse
Glassmester EkraSkriv
& Voie
AS, tlf- 37024188
Frolandsveien 6, 4847 Arendal
www.disippelkors.no
- Når møtet gir mersmak -N
Velkommen
til retreat!




Drøbak | tlf 41 57 49 48 | www.corniche.no







PANTONE 281C








GULL
-
Når møtet gir mersmak -N
Velkommen
til retreat!
Klikk inn for
en hyggelig
handel!
www.nyttig.no






Besøk oss på www.ktf-as.no
eller ring oss på tlf 23 68 39 00














M i s j o n s bladet
19
hovedsaken
– veien videre
20
Misjons bladet 4-09
Med visjonen Vekst 2020 viser Misjonsforbundets lederskap retning, slår an
tonen og bærer bud om at det finnes en
framtidsvei. Denne veien, denne visjonen, denne satsingen er gjenstand for
oppmerksomhet i dette Misjonsbladet.
Noen kjenner begrepet ”Vekst 2020”.
Andre aner ikke hva visjonen handler
om. Vi håper alle vet mer etter å ha lest
magasinet. På Generalforsamlingen i
mai skal Vekst 2020 drøftes. Vil Misjonsforbundet gå for visjonen om fordobling av seg selv?
Kanskje bør du som føler deg ukjent
med visjonen aller først lese ”Vekst
2020 – hvem, hva, hvor, hvorfor og hvordan?” (se side 24). Der sier vi noe om
hva Vekst 2020 er, dels med visjonsbærernes ord. Vi får ellers del i meningene
til pastorer i egne rekker, andre som er
opptatt av menighetsvekst, og til en
som er mest opptatt av fotball – men likevel synes det er viktig at Misjonsforbundet tør å satse. Vi har stilt noen
kritiske spørsmål. Men først og fremst
har vi spurt: Er Vekst 2020 mulig?
Anne Margrethe Mandt
M i s j o n s bladet 4 - 0 9
21
hovedsaken
Generalsekretær Jarle Råmunddal, Hovedstyrets leder
Anne Wenche Hellem og
menighetsrådgiver Roy Elling
Foss går for Vekst 2020.
22
Misjons bladet 4-09
Vekst 2020
– en visjon med pels
Gjennom Vekst 2020 vil Misjonsforbundet fordoble seg i løpet av ti år. Er det virkelig mulig?
- Dette er ikke noe Soria Moria-slott, sier generalsekretær Jarle Råmundstad.
- Det oppleves bedre enn på 80-tallet, sier Hovedstyrets leder Anne Wenche Hellem.
- Dobling er ikke noe stort mål, mener menighetsrådgiver Roy Elling Foss.
- Stabæk gikk fra 11 til 11 500, sier reklamemannen Ingebrigt Steen Jensen.
D
e fleste i Misjonsforbundet vil nok
komme opp med sitt eget svar i
løpet av et år eller flere. Generalforsamlingen i mai skal nemlig ta stilling til,
og gir trolig startskuddet til, Vekst 2020 –
en visjon som ser for seg et dobbelt så stort
Misjonsforbund før dette tiåret er ferdig.
- Er dette mulig?
- Det er utvilsomt mål som er store og
gir en betydelig ”stretch” i forhold til hvordan vi tenker og arbeider. Men når vi sier
fordobling med utgangspunkt i målene
som er nedfelt, mener jeg det er mulig å
få til. Vi skal ikke lenger tilbake enn på
80- og 90-tallet for å finne en periode da
vi plantet enda flere menigheter enn dette,
sier generalsekretær Jarle Råmunddal.
de faktisk har doblet møtebesøket bare de
siste par årene, og noen sier at de kan øke
mer enn dette før 2020. Når det gjelder utrustning, er mange menigheter flinke allerede og økning i antall medarbeidere er en
naturlig følge hvis flere blir aktive i menigheten. Tallet på barn og ungdom er ikke
fryktelig høyt i dag, og pastorene mener
menighetene er yngre nå enn tidligere.
Potensialet er altså der, og Misjonsforbundet UNG gjør en flott jobb, oppsummerer
Råmunddal og legger til:
- Dette er ikke noe Soria Moria-slott.
Det er mulig, og det er flere veier mot å
kunne nå målene. Samtidig er det ambisiøst, og det krever hard jobbing.
Soria Moria
Det er Nasjonalt råd i Misjonsforbundet
som har vært primus motor for utviklingen av Vekst 2020, men Hovedstyret og
den sentrale ledelsen i både Misjonsforbundet og Misjonsforbundet UNG har
trykket visjonen til sitt bryst.
- Nerven i visjonen er misjonsbefalingen, og vårt mottos andre ledd ”og menneskers frelse” i praksis. Vekst 2020 er ikke
noe noen spesielle kommer til å gjøre.
Jeg gjør det. Vi gjør det. Det er ikke ”de
på kontoret” eller en stor evangelist, men
hver enkelt. Hver enkelt må vi spørre oss:
Hvilke konsekvenser har dette for livet
vårt? Får vi en folkebevegelse er ikke dob-
Gruppen som har arbeidet med visjonen
har bevisst unngått medlemstall i målene
slik de framstår nå. Fordoblingen skal være
i antall besøkende til møter, registrerte
barn og ungdommer, personer i smågrupper og medarbeidere i menighetene. I tillegg er målsetningen at 20 nye menigheter
skal plantes innen 2020 i Misjonsforbundet.
- To nye menigheter i året betyr en økning i forhold til det siste tiåret, men jeg
opplever at det er en bevegelse i menighetene nå, og det er flere som tenker menighetsplanting. Flere menigheter sier at
Misjonsbefalingen som nerve
ling et problem. Dobling er ikke et stort
mål, men det kan virke slik, for vi er vant
til ”ikke-mål”, sier menighetsrådgiver Roy
Elling Foss som også leder Nasjonalt råd.
Noen vil kanskje synes det merkelig at ikke
de totale medlemstallene i menigheten står
blant disse målene, men Jarle Råmunddal mener gudstjenestebesøk er et bedre
måletall.
- Vi måler den aktive menighetens gjennomsnittlige gudstjenestebesøk gjennom
de fire søndagene i november hvert år.
Gudstjenestebesøk er interessant. Det er et
mål at de mer perifere i menighetene blir
mer aktive. Her snakker vi ikke bare om
å nå de nye, men også de ”gamle”. Det gir
et bedre måletall enn medlemslister. Det
andre vi skal måle er sunnhet, gjennom
antall folk i smågrupper hvor det bygges
på dypere plan, forklarer Råmunddal.
Ytremisjon et utelatt mål?
- Hvorfor er ikke andre områder som for
eksempel ytremisjon blant målene i Vekst
2020?
- Vi kunne hatt en målsetning som
handlet om å doble ytremisjonsengasjementet, men det er vanskelig å ha veldig
mange mål. Hver målsetning krever en
strategi, og det er komplisert å dekke veldig mye. Derfor endte vi opp med kun fire
målsetninger. Men ytremisjon har hele
tiden vært med i tankeprosessen. Vi ten-
M i s j o n s bladet 4 - 0 9
>>
23
hvem, hva, hvor, hvorfor og hvordan?
Hva er Vekst 2020?
Vekst 2020 er en satsing med målsetting
om å doble Misjonsforbundet i perioden
2010 til 2020. Tanken om fordobling er hentet fra det bibelske prinsippet: Én disippel
gjør
>>én disippel, én menighet planter én
menighet og én leder trener én leder.
Om alle vinner én i løpet av ti år, er vi
dobbelt så mange.
Hvorfor Vekst 2020?
Vekst 2020 tar på alvor Misjonsforbundets
visjon Guds barns enhet og menneskers
frelse og er i sum et uttrykk for Misjonsforbundets fire grunnverdier: djervhet,
sannferdighet, tydelighet og raushet. Vekst
2020 er født ut av oppdraget gitt alle troende i Matteus 28,18: ”Gå derfor ut og gjør
alle folkeslag til disipler.” Vekst 2020 er
født ut av en nød for mennesker som ikke
kjenner Jesus, og visjonen er i tråd med den
djervhet og misjonsglød som har preget
Misjonsforbundet i hele vår historie.
Hvor skal vi?
Målsetningene for Vekst 2020 er som følger:
- Plante 20 menigheter de neste ti årene
- Doble gjennomsnittlig antall møtebesøkende i menighetene
- Doble antall registrerte barn- og ungdommer i menighetene
- Doble antall personer i menighetenes
smågrupper
- Doble antall medarbeidere i menighetene
Hvordan skal målene nås?
Vekst 2020 vil bestå av fire hovedstrategier:
1) Menighetsplanting. Åtte nøkkelmomenter ligger i strategien og tenkningen
rundt menighetsplanting. Sentralt er
nettverksbygging, kompetansebygging
samt rekruttering av motiverte og egnede
menighetsplantere. Det jobbes med å få på
plass en profesjonell coachinggruppe, slik
at menighetsplanterne skal få den oppfølging de trenger.
24
Misjons bladet 4-09
2) Satsing på barn og ungdom. Her spiller
Misjonsforbundet UNG en viktig rolle, og de
vil samarbeide tett med moderorganisasjonen. Videreutvikling av leirkonsepter samt
Levende Tro-prosjektet er sentralt.
3) Fokus på menighetsvekst/-utvikling.
Sentrale fokusområder er gudstjenestelivet, smågrupper og ledertrening. Å styrke
det lokale lederskap er et viktig ledd i
menighetsutviklingen.
4) Fokus på lederutvikling. Både gjennom
sentrale arrangementer om lederskap og
samarbeidskompetanse samt gjennom
regionale lederkurs, ønsker sentralleddet i
Misjonsforbundet å gi støtte, økt kunnskap
og motivasjon til menighetenes lederskap. Menighetslederskolen – ti kvelder
på et år - er et pilotprosjekt som startet i
Aust-Agder i mars, og er tenkt videreført til
andre interesserte regioner.
Hvem kan bære visjonen?
- Alle inviteres til å være med å vinne én
disippel innen 2020, og du kan besvare
dette ved å bli personlig partner: én som
vinner én.
- 1 000 bønnepartnere som ber for to til
fem kirkefremmede hver
- 500 personlige givere som i snitt gir 200
kroner i måneden, innen utgangen av 2011.
- Den enkelte menighet kan melde seg
som partnermenighet og gjøre visjonen om
Vekst 2020 til sin egen.
- En ledergruppe på 30 ledere og pastorer
skal trenes og utrustes til særlig å bli en
ressursgruppe for Vekst 2020.
- Misjonsforbundets hovedstyre vil hele tida
ha det overordnede ansvaret for Vekst 2020
mens den operative virksomheten styres av
Nasjonalt råd og menighetsrådgiverne.
Når ”starter” Vekst 2020?
Vekst 2020 skal tas opp som sak på Generalforsamlingen i Oslo 13.-16. mai i år. Der
blir menighetene invitert til å slutte seg til
visjonen.
Sakset fra sakspapirene til Generalforsamlingen
>> ker slik at ved å bygge menigheter, blir vi
sterke også på ytremisjon. Men hvis generalforsamlingen ønsker en målsetning som
går direkte på ytremisjon, synes vi det også
er en god utfordring, understreker generalsekretæren.
- Men uten sentrale mål er det vel menighetene som må ta mye av presset for å nå
målene?
- Jeg tror ikke menighetene vil føle at
de blir gjort ansvarlige skulle vi komme
til 2020 og dette vise seg å være en flopp.
Det var tross alt et forslag fra generalsekretæren og Hovedstyret, og det er Gud
som gir vekst etter hans vilje. Vi vil uansett
gjøre det vi kan for å støtte menighetene
gjennom å bringe inn kompetanse, hjelpe,
holde fokus og utvikle og formidle ressurser i forhold til å nå målene. Vi vil på
mange måter arbeide som i dag, men det
blir en ekstra spissing opp mot å nå Vekst
2020, lover Råmunddal.
Så vil altså Misjonsforbundet jobbe
mot en dobling. Utenfra kan det kanskje
oppfattes som at nå vil denne lille misjonsorganisasjonen jobbe seg mot å bli en
storhet i det norske kirkelandskapet. Jarle
Råmunddal bedyrer derimot at drømmen
er en felles vekst.:
- Vi ønsker å se Misjonsforbundet i
vekst, men drømmen er å se alle kirker
vokse. Det ligger ikke en imperialisme i
dette at vi vil doble Misjonsforbundet. Det
er viktig for meg og for Misjonsforbundet
at det ikke blir konkurranse mellom kirkesamfunn. Ønsket er at Guds rike skal gå
fram, sier Jarle Råmunddal.
Hårete mål
Drømmer er en ting, men Vekst 2020
er også målbart og håndgripelig. Uansett mening går det an å kalle en fordobling for et klart ”hårete mål”. I et
Menigheter og fotball har en sterk
kultur med ritualer og troen på noe
større enn seg selv, og både kristendommen og fotballen er sterk på å
fortelle historier. Ingebrigt Steen Jensen
land hvor beskjedenhet er en dyd, blir slike
mål ofte møtt med overbærende latter. Det
vet mannen som importerte uttrykket.
Ingebrigt Steen Jensen mener de hårete
målene (”big, hairy goals”, red. anm) er et
av kjennetegnene på virksomheter som
lykkes.
- Harvard Business School fant i en
undersøkelse tre helt typiske kjennetegn
ved de virksomhetene som lykkes best i
verden. Det er en sterk kultur, de er flinke
til å fortelle sine historier og de er drevet
etter en tydelig ideologi. Hårete mål er en
del av det siste, og disse har turt å sprenge
hodet i fillebiter gjennom sine visjoner.
Det å uttrykke de store tankene vekker
gjerne latter, men må til for å løfte blikket
fra hverdagens begrensninger, mener Steen
Jensen.
Stabæk Fotball er en slik historie. I 1990
rykket Stabæk opp fra 5. divisjon, spilte
foran 11 tilskuere på grusbane og var ifølge
Steen Jensen et ”sensasjonelt konkursbo”.
Målene ble satt, og de var ikke små: Cupfinale i 1995 var det første. Senere ble det
fulgt opp med storarena innen 2002 og semifinale i Champions League innen 2007.
Reklamemannen fra Bærum sto bak de
høytflygende ambisjonene.
- Vi nådde ikke målene. Cupfinale ble
det først i 1998,
Ingebrikt
SteenJensen
Telenor Arena stod klart til seriestart i
2009 og samme året spilte vi kvalifisering
til Champions League. Mange trodde det
derfor var fiasko, men det hadde allerede
skapt energi og retning for arbeidet vårt.
Jeg er sikker på at vi ikke hadde nådd så
langt uten dem, mener Steen Jensen.
Fotball og misjon
Toppfotball og globale milliardbedrifter.
Det kan kanskje være vanskelig å se sammenhengen til Misjonsforbundet. Men
Steen Jensen mener at fotball og misjon
tangerer hverandre i stor grad og at de har
bedre forutsetninger enn de fleste til å innfri målene for suksess.
- Menigheter og fotball har en sterk
kultur med ritualer og troen på noe større
enn seg selv, og både kristendommen og
fotballen er sterke på å fortelle historier.
De aller største historiefortellerne gjennom all tid er kanskje Jesus, Markus, Lukas
og resten av Bibelens fortellere. I hvert fall
vi i Stabæk, og de fleste menigheter, har
også en sterk ideologi – en klar tanke på
hvorfor vi er her, oppsummerer han.
Ingebrigt Steen Jensen har ikke forutsetninger for å kunne mene noe konkret om
visjonen Vekst 2020, men han støtter fullt
ut å tenke stort.
- Vi gikk fra 11 tilskuere i 1990 til 11
500 i fjor. Hårete mål er ikke svaret på
livets problemer, men det er et viktig element i ideologien. Folk vil jo gjerne være
med på eventyr – de har mer lyst til å ha
det morsomt enn kjedelig. Skal man jobbe
frivillig, må i det minste arbeidet være
morsomt. Det krever at folk blir involvert,
blir satt pris på, føler delaktighet og får
bruke seg selv. Det viktigste er at dette
ikke er noe ledelsen har bestemt, men folk
flest må oppleve at de har vært med å utforme visjonen, oppfordrer Steen Jensen.
Øyvind
Augland
Kommunikasjonsutfordring
En som har bedre forutsetninger for å
vurdere målene Misjonsforbundet har
satt i forhold til menighetsplanting i Vekst
2020, er Øivind Augland. Han var med og
plantet Hånes frikirke, og er, som leder av
DAWN Norge, en aktiv pådriver for menighetsplanting.
- Det er bra at noen våger å sette seg hårete mål og at et kirkesamfunn tør å gi en
retning for menighetsplanting. Jeg tror det
er mange som ikke våger å sette mål for
dette fordi man da risikerer å ikke nå dem,
mener Augland
Han mener det viktigste ikke nødvendigvis er å nå målene, men at Misjonsforbundet gir en retning og beveger seg i den.
Selv om de ikke når målene før i 2030,
er jeg sikker på at det blir plantet flere
menigheter ved å sette et mål enn uten å
gjøre det. Jeg opplever at dette betyr noe,
dette gir løft og dette utfordrer. Det er bra
å utfordre lokalmenighetene og gi dem en
positiv dytt for å vinne nye mennesker –
det må til for å nå en fordobling, sier han.
Mye gjenstår før Vekst 2020 eventuelt
kan få sin plass i hjertet av menighetenes
strategi, og dommen fra Generalforsamlingen kommer først i mai. Augland tror
ledelsen i Misjonsforbundet har gjort mye
riktig til nå, men at mange utfordringer
gjenstår.
- Det er en kommunikasjonsutfordring
å løfte fra stillstand til bevegelse – da må
lokalmenighetene eie visjonen. Mye god
relasjonsbygging gjenstår, men jeg tror
ledelsen har vært flinke til å være til stede
i lokalmiljøene med dette. Det er viktig at >>
M i s j o n s bladet 4 - 0 9
25
Dette går ikke uten at vi må ofre noe. I
all vekst er det smerte, og fokus må bort
fra at vi skal bli betjent til hvordan vi kan
tjene. Anne Wenche Hellem
>> de som står bak dette også står i det over
flere år. Fremdeles må det drikkes mange
kopper kaffe, for å si det sånn, sier han.
Menighetsplanting
med sår historie
På 1970- og 80-tallet økte Misjonsforbundet med rundt 1 000 nye medlemmer hvert
tiår, og mange nye menigheter ble plantet.
Dessverre ble ikke tiden bare en god erfaring for dem som sto i det.
- Flere sto igjen med sår i forbindelse med kirkeplantingen på
den tida, og en del ledere
ble skeptiske. Jeg er glad
Misjonsforbundet setter ny fokus på det, og
det ser ut til at man
har lært av sin historie. De gjør ting mer
tydelig denne gang,
sier
Augland.
Anne Wenche
Hellem
Leder i Misjonsforbundets hovedstyre, Anne
Wenche Hellem, var blant
dem som sto i kirkeplantingen
den gang. Hun brenner for Vekst 2020 og
forklarer nærmere hva som er forskjellen
denne gang når en igjen satser på menighetsplanting.
- Jeg var med på noe som mislyktes på
1980-tallet. Vi gjorde det som var vanlig
den gangen, og dette er ingen kritikk av
opplegget da. Men det oppleves annerledes
denne gang: Dette kan gå! Det som er bra
nå, er at man er mer opptatt av å bygge
kompetanse og ingen skal stå alene. Vi vil
bygge en kultur og et fellesskap rundt enkeltmenneskene og enkeltmenighetene. Vi
har fått en sterkere bevissthet om at vi kan
gjøre mer og står sterkere sammen. Den
gang sto vi mye alene, og vi som drev arbeidet var ikke alltid visjonsbærerne. Nå er
man mer opptatt av at de som står midt i
det, også skal være dem som har visjonen,
26
Misjons bladet 4-09
forklarer Hellem.
Hun tror målsetningene i Vekst 2020
er mulig, men at det kan føre til smerte og
at flere må gi slipp på noe av den trygge
tilværelsen man lever i.
- Ja, det er mulig samtidig som det er
Gud som gir veksten. Vi kan bare legge
til rette. Dette går ikke uten at vi må ofre
noe. I all vekst er det smerte, og fokus må
bort fra at vi skal bli betjent til hvordan
vi kan tjene – der tror jeg vi trenger en
holdningsendring. For eksempel må noen
bryte opp, hvis vi skal plante menighet.
Det betyr å gå fra det trygge fellesskapet
man hører til og gi avkall på det. Vi må
også møte mennesker i deres smerte og gå
sammen med dem på veien til Jesus. Det er
spennende og gir mye glede, men det har
sin pris, sier Hellem.
Hvor skal lederne komme fra?
Flere og større menigheter, dobbelt så
mange barn og unge og flere medarbeidere
vil nødvendigvis kreve nye pastorer og
ledere i menighetene. Flere må få riktig
utdannelse, og flere med den utdannelsen
må velge menighetsarbeid. En oppgave
hvor Ansgarskolen står sentralt i Misjonsforbundet.
- Vi har ingen målsetning som fanger
opp Vekst 2020, og de strategiske planene
ble laget før denne visjonen ble lansert.
Men vi arbeider hele tiden for å skape
bedre studier for de som faktisk skal ut i
tjeneste. Blant annet planlegger vi å starte
en mastergrad i Praktisk teologi
med sikte på å dyktiggjøre
pastorer og andre menighetsarbeidere. God
utdanning er en nøkkel
for å komme ut i, og
for å bli i, tjeneste. For
oss gjelder det både
ovenfor Misjonsforbundet og andre deler av
kristen-Norge, sier seksjonsleder Øyvind
Skjegstad for fagområdet teologi ved Ansgarskolen.
Han mener et relativt ferskt samarbeid
mellom skolen og Misjonsforbundet samt
bibelskolen, vil være gode redskap som
kan gjøre Ansgarskolen til bidragsytere
for Vekst 2020: - I 2009 startet Misjonsforbundet og skolen et samarbeid med navnet
Veien til tjeneste. Det skal være et program
for å sikre at flere av dem som begynner
med et ønske om å bli pastor, faktisk skal
bli det. Men det trengs også kraftige menigheter for at målene i Vekst 2020 skal
kunne nås. Da blir bibelskolen viktig, hvor
ungdom får opplevelse av og kunnskap
om det å være kristen i hverdagen. Vi vil
at disse skal reise ut og prege menighetene
– de kan bli en ressurs for visjonen, mener
Skjegstad.
Skjegstad synes det er gode målsetninger i
visjonen Vekst 2020. Det innebærer utvikling innad på skolen, men han mener Misjonsforbundet og Misjonsforbundet UNG
også må bidra til rekruttering av pastorer.
- Vi vil tilby utdanning som setter mennesker i stand til å lede og utvikle menigheter. Sammen med Misjonsforbundet
og Misjonsforbundet UNG må vi jobbe
med å rekruttere og utvikle gode ledere.
Forventningene til menighetenes pastorer og ledere forandrer seg hele tiden, og
både skolen og organisasjonene må jobbe
knallhardt med å tydeliggjøre for unge
mennesker hvilke utfordringer de som vil
bli pastorer og menighetsledere står
overfor. Lykkes vi med det, kan
vi også lykkes med det viktigste oppdraget – nå mye
mennesker med evangeliet,
avslutter Skjegstad.
Øyvind
Skjegstad
Tekst: Anders Artmark Aanensen
4
pastorer om
Vekst 2020
1. Hva synes du om visjonen
Vekst 2020?
2. Hva mener du er det viktigste som må til for å nå
målsetningene?
3. Hva gjør din menighet
som spesielt kan bidra til
Vekst 2020?
Jan Egil Brevik, fungerende pastor i
Haugesund Misjonsmenighet:
FOKUS: HVORFOR ER VI HER?
1. Det jeg synes er positivt er at man gjør
noen grep for å nå
nye mennesker og
gå ut aktivt. Jeg tror
vi har vokst mest
gjennom familieforøkelser framfor at nye
mennesker har fått
høre om Jesus. Hvis vi greier å sette fokus
på hvorfor vi er her på jorden, tror jeg det
blir en effekt som like godt kan føre til tredobling. Slike målsetninger tror jeg kan gi
oss en dytt vi trenger.
2. Hver og en av oss må komme dit at det
å dele troen med et annet menneske må
være en naturlig del av livet som etterfølger. Vi må bruke tid på å bygge relasjoner
og fellesskap med mennesker som ikke er
en del av menigheten.
3. Vi har en visjon om å være et åpent og
inkluderende fellesskap som stadig når
nye mennesker for Jesus Kristus. Kan den
visjonen merkes når vi er i kontakt med
mennesker, vil det også få følger for medlemstall og gi engasjerte medarbeidere.
Det faller fint inn under Vekst 2020.
Øyvind Ulland Eriksen, pastor i
Trondheim Misjonsmenighet:
VISJONEN MÅ BLI EN DEL AV
STORFELLESSKAPET
1. I utgangspunktet appellerte ikke
målene til meg personlig, fordi jeg foretrekker vekstmål som
er kvalitative framfor
kvantitative, selv om
jeg selvfølgelig ønsker at Misjonsforbundet
skal fordobles. Men Roy Elling Foss var på
distriktsbesøk i fjor og forklarte hva som
lå bak tallene, og da fikk det en litt annen
klang for meg. Alle målsetningene forteller at vi må jobbe kvalitativt, og da ble det
mye mer spennende med en gang.
2. Ledelsen må formidle visjonen slik at
den blir en del av storfellesskapet – den må
formidles og overføres slik at vi tenker og
vil det samme. Den enkelte menighet må
gis hjelp og redskaper, for dette blir ikke
realitet ved at noen sentralt ansatte jobber
skjorta av seg. Det må bli en lokal visjon
som virkeliggjøres i den enkelte menighet.
Vi må tenke nye mennesker – målene er
umulig å få til uten å gjøre det.
3. Til enhver tid gjør vi alt vi kan for å
legge til rette for at Gud kan bygge sin
menighet slik at fellesskapet blir oppbyggelig for alle, tilbedelsen mer enn ord og
vi istandsettes til å utføre det oppdraget vi
har fått.
Erik Andreassen, hovedpastor
i Oslo Misjonskirke, Betlehem:
GÅR FOR Å STARTE NOE NYTT
1. Jeg synes den
er utfordrende og
motiverende – dette
har både jeg og vi
som menighet lyst
til å være med på.
Målsetninger skal
strekke oss litt, og jeg
tror det er bedre å ha et mål vi må kjempe
med og strekke oss etter enn et mål som
er for lett. Jeg tror målene er realistiske
hvis vi gjør ting rett og får engasjement for
saken. For meg handler det ikke om tall,
men om mennesker. Hvis alle får med en,
så er vi der.
>>
M i s j o n s bladet 4 - 0 9
27
>> 2. Vi er nødt til å slippe litt det vi har i hen-
dene for å ta imot det som kommer. Med det
mener jeg at vi kanskje må slippe arbeid som
ikke fungerer, for å gjøre det som trengs. Gjør
vi det, tror jeg Gud vil skape noe nytt i vårt
forhold til andre mennesker, overgivelse til
menigheten og så videre. Vi behøver djervt lederskap i menighetene som tør å satse og hive
seg litt ut på.
3. Vi har for første gang på lang tid vedtatt i
lederskapet at vi ønsker å være med å starte
et nytt menighetsfellesskap i Osloregionen,
sammen med andre. Og vi opplever at vi er
inne i en god vekstfase generelt i menigheten,
både med tanke på antall medlemmer, aktive
og økonomi. Og da bidrar vi vel til totalen
også? I tillegg øker vi det økonomiske bidraget
vårt til fellesarbeidet i Misjonsforbundet, og
det håper jeg vi kan fortsette med.
Astri Seljeåsen Torp,
pastor i Tromsø misjonsmenighet:
Vil disippelgjøre
1. Jeg synes det høres ut
som en spennende visjon, og jeg tror vi fint
kan nå det målet. Det
er bra å ha et felles mål
å strekke seg mot. Det
er jo ikke slik at vi ikke
hadde vekst som mål før også, men ved å sette
det ned på papiret, har det vist seg at man når
lenger.
2. Vi må bevisstgjøre den enkelte. Hvis hver
enkelt kan lede én til Jesus, når vi målene.
Det betyr at vi ikke nødvendigvis trenger nye
aktiviteter, men at menneskene må engasjeres.
For ti år siden tenkte vi sikkert at vi kunne fordobles innen i dag, men når det ikke ble uttalt
som en visjon, satt mange og tenkte at noen
andre skulle sette i gang slik at noe kunne skje.
3. Vi har snakket om visjonen, og dermed
også fått diskutert å plante nye menigheter.
Det er noe som ikke har vært snakket om før
i menigheten. Nå holder vi på å tette hullene
der hvor det er lekkasje – spesielt i alderen
10 til 14 år og blant unge voksne. I tillegg
arbeider vi med å disippelgjøre, og for at folk
i menigheten kan være åndelige foreldre til
nyfrelste. Alt dette kan gå under den nye visjonen. Disippelgjøring av menigheten er viktig,
fordi vekkelse betyr en hel masse jobb. Har vi
ikke lyst til å gjøre den jobben, så blir effekten
av vekkelsen begrenset.
28
Misjons bladet 4-09
Er du mellom 16 og 20 og ønsker en skikkelig god leiropplevelse i sommer?
Har du lyst på en leir der du får nyte sol og sommer, men også får nye, lærerike
erfaringer? Da er Across den rette leiren for deg!
Vi i Misjonsforbundet UNG er overbevist om at du har et unikt og gudgitt potensial,
og det vil vi hjelpe deg å oppdage eller videreutvikle. Du velger ditt eget spor for uka,
og vi vil gi deg det beste vi har innen ledertrening og oppfølging - i tillegg til at du
får nyte sommeren på sitt aller beste i Stavern!
Sport & aktivitet: Ved hjelp av leker, aktiviteter og konkurranser kan vi lære mye
om gruppedynamikk, samarbeid og ledelse. Ikke minst har man det utrolig moro, og
man blir godt kjent. Gjennom dette sporet vil du lære hvordan man leder en gruppe
i aktivitet, i tillegg til nye leker og konkurranser. Dette vil du like om du er et aktivt
menneske som er glad i sport!
Lovsangsledelse: Vi har ofte forestillinger om hvordan man må være og hva man
må kunne for å kunne være lovsangsleder. På dette sporet vil du lære hva det er og
hvordan det gjøres. Litt musikalsk bakgrunn er bra å ha med seg her, og ta gjerne
med deg instrumentet ditt så lenge det er bærbart!
Web & media: Her vil du lære hvordan du kan treffe folk med facebook/blogg og
lignende og hvordan du kan reklamere for ungdomsgruppa eller menigheten: Her blir
det brukt både foto og film. Om du har eget kamera, så ta det med!
Disippelpuls: Her vil man lære hvordan vi kan leve ærlig ovenfor Gud, seg selv og
venner. Vi utforsker Bibelen og se hva den sier om temaer som f.eks. sex, alkohol og
baksnakking og hvordan vi kan være et forbilde og godt medmenneske i dette. Vi vil
ha fokus på alt Bibelen er for, og ikke det den er imot.
Evangelisering: Hvordan møter man ikke-kristne utenfor kirken? På hvilken måte
kan du forkynne evangeliet for andre mennesker? Her kommer du til får prøvd deg
utenfor komfortsonen din!
Mer info om sporene, Across og
påmelding ligger på
www.misjonsforbundet.no/across
Hva om 200 gir 200?
Jesus
Leirsang
Bading
Volleyball
Aktiviteter
Nå utfordrer Misjonsforbundet UNG til å investere i menighetenes framtid i stedet
for den lokale bensinstasjonen eller kaféen.
Ungdomsorganisasjonens økonomi har
lenge vært stram, og Landsmøtet i november vedtok et budsjett som medfører kutt
på 800 000 kroner over to år. Nå lanserer
ledelsen en giverkampanje som kan redde
organisasjonens framtid.
Kan redde bredden
Er du mellom 12 og 16 år? Forbered deg
på årets kuleste sommerleir! Ungdommer fra hele Norge samles i Stavern for å
tilbringe en av sommerens deiligste uker
sammen. Vi skal bade, grille og chille
i sola og selvfølgelig ha mange ”fete”
aktiviteter.
Stagedive er en leir for ungdommer i ungdomsskolen og til og med 1. videregående.
Leiren har et klart Jesusfokus som gjør at
vi ønsker å møte alle som betydningsfulle
enkeltindivider. Leiren er spekket med
spennende aktiviteter og utfordringer. Her
vil ungdommene trives og få venner for
livet.
Påmeldingen begynner tirsdag 30. mars.
Påmeldingsfristen er 1. juni (Avmeldingsgebyr før 1. juni: 200 kroner. Avmeldingsgebyr etter 1. juni: 900 kroner).
Følg med på www.stagedive.no/sommer
utover våren for mer informasjon. Dette
kommer til å bli en fantastisk SommerStagedive!
Påmelding og
mer informasjon på
www.stagedive.no
eller egen flyer
- Vi utfordrer enkeltmennesker til å gi
200 kroner i måneden. På den måten kan
vi redde driften slik at den blir tilnærmet
som i dag, sier fungerende generalsekretær Fredrik Tybakken i Misjonsforbundet
UNG.
Utfordringene blir nemlig formidable med
store kutt for en organisasjon med drøyt
fem årsverk i staben. Fra sommeren av er
det allerede bestemt å kutte i en allerede
tynn stab, og man trenger mer inntekter
for at driften ikke skal endres til det ugjenkjennelige.
- Uten ekstra inntekter kan vi ikke drive
med samme bredde. Kanskje vi må kutte
arbeid direkte rettet mot barn og familie,
speider eller internasjonalt, forklarer Tybakken.
- Du er ikke redd for at menighetene skal
oppfatte dette som konkurranse om givere?
- Vi er jo menighetsstyrt og er til for
menighetene. Må vi gjøre omfattende kutt
kan vi ikke tjene menighetene på samme
måte. Jeg håper ikke de ser dette som en
konkurrent, men heller en liten ekstragave
som kan være med å øke givergleden,
mener han.
Lanseres rundt påske
Kampanjen blir lansert i sin fulle bredde
etter påske. Førstemann på giverlisten var
generalsekretær Jarle Råmunddal i Misjonsforbundet, og det er allerede nå mulig
å kontakte Misjonsforbundet UNG for å
begynne en slik fast givertjeneste eller rett
og slett øke bidraget. Det vil også bli opprettet en vervekampanje med premier.
- Vi arbeider med det. Det som er klart,
er at de som verver ti faste givere vil være
med i trekningen av en reise, men det vil
også være andre premier, sier Tybakken.
Tekst: Anders Artmark Aanensen
Foto: Johannes W. Berg
I stedet for kino og kafé
Ideen om kampanjen kom opp i forbindelse med økonomispørsmålet på Landsmøtet, og han forteller at tankene om en
slik giverkampanje ble godt mottatt der.
Får kampanjen en like god mottakelse
blant givere rundt om i landet, sier han at
det kan gi frihet til å fortsette satsingen.
- Målet er at 200 personer i snitt gir 200
kroner i måneden. Det er selvfølgelig ingenting i veien for at noen gir mer eller
mindre. Men for de fleste av oss er 200
kroner i måneden overkommelig. Det
er penger vi bruker på et kafébesøk eller
pølse på bensinstasjonen. Nå gir vi muligheten til å satse på barn og unge - framtida
i menighetene - i stedet for ting vi egentlig
ikke trenger, utfordrer Tybakken.
Dette er 200 gir 200:
- Målsetningen er minst 200 givere som i
snitt gir 200 kroner fast i måneden.
- Når man målet, vil dette gi 480 000 kroner
i inntekt til Misjonsforbundet UNG.
- Et tiltak for å rette opp den anstrengte
økonomien organisasjonen er i.
- Giverne skriver under på en avtalegiro hvor
beløpet blir trukket automatisk hver måned.
Det er også muligheter for skattefradrag.
- Omfatter også en vervekampanje.
M i s j o n s bladet 4 - 0 9
29
PÅSKE
30
Misjons bladet 4-09
Sommerfugl
Sommerfuglen er risset inn i veggene i katakombene der noen av de første som kjente Kristus,
er begravet. ”Håp!” roper de. ”Oppstandelse,” hvisker de stille. Hemmelighet og forvandling,
forteller sommerfugllivet om. Sommerfuglens vei, fra egg til flagrende skjønnhet, binder jul,
fødsel, påske, død og liv sammen.
S
ommerfuglen kan man finne smidd
inn i jernkors på gamle, norske
graver. Sommerfuglen finnes på de
mest uventede steder. ”Himmel,” sier sommerfuglen. Allerede før den blir sommerfugl, forteller sommerfuglen sin historie.
Egg. Små egg. Ulike farger og fasonger
avslører opphavet. Eggene legges ofte på
de plantene som sommerfuglens barn
helst spiser. Eggene legges i symmetriske
mønster. Den som har en kjenners blikk,
kan se hvilken sommerfugl som har båret
frem nytt liv bare ved å se hvilke mønster
eggene er lagt i. Egg bærer bud om liv. Egg
er et adventstegn, et ventesymbol. Noe skal
komme som ikke er.
Larve. Larvene kryper ut av sitt
skall, og noen spiser skallet opp.
Siden spiser og spiser de. Larvenaldri-mett fikk ikke navnet sitt
ut av det blå. Det er det eneste
larven skal gjøre; spise seg stor og
sterk. Den spiser så den ”sprekker” både to, tre og fire ganger –
for huden blir for liten, og larven
kryper ut av sitt gode, gamle skinn. Kanskje
er larven ”den stygge andungen”. Kanskje
har den sin egen skjønnhet som barna ser,
for en sprellende larvekropp passer perfekt
i en liten hånd. Kanskje kan også en voksen
se larvens eleganse – der den beveger seg
langsomt fram, med seks par føtter og en
kraftig kjeve. Noen grå, andre i sterke, klare
farger eller med buskete hårprakt.
Kanskje er larven bildet på det i mennesket som skal ha og skal ha – og aldri
blir fornøyd. Som eter opp jorda. Som
langsomt blir så stor og tung at den blir
ubevegelig og må forvandles. Kanskje kan
larven minne oss på det fokuserte livet? Tidene hvor noe skal få være viktigst. Vi skal
få sørge, vi skal få le, vi skal skape, vi skal
miste. Livet er strammet inn og forenklet.
Det er larvetid.
Eller kanskje er larven den som kryper
nær jord, renser verden for ugress og skadedyr og på sin stille måte gjør verden en
tjeneste. Kanskje er en larve nettopp den gaven en plante trengte
her i livet, for larven holder den
frisk og ren. Hvem vet om larven
noen gang får vite at den var en
liten plantes venn.
Slik leves larvelivet – i uker
eller i mange år.
Plutselig en dag er tiden inne.
Puppe. Larven spinner seg sin egen
puppe av kroppens silketråd, og sovner.
Uvitende om hva den er gått til og hva som
skal skje. Liv i en mørk, trang hule. Ingen
åpning i tunnelen. Ingen vei. Alt det syn-
lige er stanset i én uke eller ni måneder.
Døden. Mysteriet. Kroppen blir gråere og
gråere, mer og mer stiv. Ingen kan forklare
hva som skjer, hvordan gjenskapingen
skjer der inne. Men puslespillet legges på
nytt. De som har prøvd å trenge inn i det
skjulte livet, får ingen svar. Noen pupper er
gjennomskinnelige, og lar seeren ane liv i
larvens mumierte tilstand. Men ingen vet.
Ingen i hele verden vet.
Det eneste sikre er at døden ikke er død.
Larven er mer enn en larve. Der inne i mørket, i dvalen, skjer den absolutte forvandling. Der har larven sin egen advent. Venter
på det nye livet. Venter på å bli den andre.
Kanskje er puppen det i mennesket som
venter, lengter. Som er i den langsomme,
sakte, usynlige forvandlingen. Som nesten
føler seg som en død. Kanskje er det kroppene som ikke kan gå eller leke, men som
drømmer om et liv på den andre siden,
hvor alt er nytt, ben og armer kan beveges,
friheten finnes. Kanskje er det hjertet som
er så tungt av sorg at det nesten står stille.
Kanskje er puppen et bilde på lidelsens
og smertens mysterium. Alt som skjer i
det skjulte, den stillhet noen mennesker
er tvunget til. Kanskje er puppen gudsfraværet. Kanskje menneskets nakenhet, det
avslørte og ubegripelige som ikke blir som
vi vil. Kanskje er den et gravsted hvor sørgende kan gå og sørge. En påminnelse om >>
M i s j o n s bladet 4 - 0 9
31
PÅSKE
>> rekonstruksjon.
Så mister larven seg selv.
Sommerfugl. Noe presser seg ut gjen-
nom puppens trange åpning, ligger helt
stille, som et nyfødt barn, hvilende etter
fødselen. Sommerfuglvingene gjennomstrømmes av blod og blir sterke den første
timen. Den som forsøker å lette fødselen,
ødelegger alt. De vakre vingene trenger
kampen mot den trange åpningen – ellers
vil ikke vingene bære. Etter den skjøre
timen, når vingene er blitt 24° C varme,
flyr den fargerik og flagrende, og roper
lydløst og høyt til alle som vil se om håp,
frihet, forvandling, oppstandelse.
Noen sommerfugler lever et døgn.
Noen lever en uke. Noe overlever en vinter. Sommerfuglens hensikt er å skape nytt
liv, legge sine egg, sørge for at livet går videre. Sommerfuglen flyr til himmels, men
dens retning er jordas. Den søker blomstene som er jordas frukt. Der drikker den
sin styrkedrikk. Den søker plantene for å
finne et sted for sine barn.
Sommerfuglens lange vei er
som menneskets.
I alle finnes det så vidt påbegynte
det sultne og aldri mette
underveis voksende
det stille, nattaktige, usynlige,
under forvandling
det som er i blomst,
oppstått og levende.
Noe kan bli annerledes.
Død kan bli liv.
Håpløshet kan bli håp.
Et menneske kan bli
det hun ikke våget drømme om.
Tekst: Anne Margrethe Mandt
(fra boka Raus Rasteplass)
Illustrasjon: Jan Petter Bratsberg
OM HAN IKKE VAR MENNESKE
Om han ikke var menneske,
hvem var det da som lå i krybben?
Om han ikke var Gud,
til hvem var det englene sang lovsanger?
Om han ikke var menneske,
hvem var det da som ble innbudt til bryllup i Kanaan?
Om han ikke var Gud,
hvem forvandlet vann til vin?
Om han ikke var menneske,
hvem var det da som sov i båten?
Om han ikke var Gud,
hvem truet vindene og stillet bølgene?
Om han ikke var menneske,
hvem var det da som gråt ved Lasarus sin grav?
Om han ikke var Gud,
hvem var det som befalte og kalte ut han som hadde vært død i
fire dager?
Om han ikke var menneske,
hvem var det da som hang på korset?
Om han ikke var Gud,
hvem rystet jorden i dens grunnvoller?
Om han ikke var menneske,
på hvem sin kropp kjente Tomas sårene etter naglene og spydet?
Om han ikke var Gud,
til hvem ropte Tomas i tilbedelse: ”Min Herre og Min Gud”?
Tekst: Efraim Syreren (300-tallet)
Foto: Håkan Berg (i boka Raus Rasteplass)
32
Misjons bladet 4-09
M i s j o n s bladet 4 - 0 9
33
aktuelt
Mylder i alle postkasser
31 000 husstander i Arendal,
Grimstad og Froland mottar
hvert semester Mylder.
Bladet utgis av alle misjonsmenighetene i de tre nabokommunene, og har allerede
fått plass på skoler, venterom
- og i annonsørers hjerter.
Det begynte med et medlem i Arendal
misjonskirke, Sveinung Lorentsen, som
tenkte en del på hvordan menigheten
kommuniserte både innad og utad. Han
spurte så styret i Arendal misjonskirke om
de ville ha del i hans tanker rundt intern
og ekstern kommunikasjon. De takket ja
til et notat.
- En av kanalene jeg påpekte, var et
34
Misjons bladet 4-09
menighetsblad som både dekket en del av
behovene innad i menigheten, men som
også kunne kommunisere med folk i lokalmiljøet, forteller Sveinung Lorentsen.
Menighetens styre valgte å konsentrere
seg om en slik kommunikasjonskanal. Da
temaet dreide inn på hvem som tok ansvaret for menighetsbladet, sa Lorentsen
seg villig til å ta redaktøroppgaven. Misjonsforbundets tidligere generalsekretær
presiserte at dette ikke ble gjort ut fra kall
og nådegaver, men i mangel av andre.
Den første utgaven skulle lages i forbindelse med Arendal-menighetens nybygg
som ble åpnet på Myra i høsten 2008. Bladet manglet navn, men da nåværende
generalsekretær Jarle Råmunddal leverte
sin hilsen, kom et indirekte svar. Råmunddal beskrev nemlig ønsket om at det skulle
myldre på Myra. Den første utgivelsen fikk
navnet: ”Mylder på Myra”.
Vekst. Den ene bladutgivelsen ga lyst til
å gjøre noe mer og større. I tillegg var det
behov for nytenkning mellom misjonsmenighetene i nærområdet. Sveinung
Lorentsen utdyper: - Siden distriktsforstandertjenesten ble lagt ned i fjor, så jeg et
behov for noe som kunne binde misjonskirkene i vårt område sammen. Vi vet jo
at sammen blir vi sterkere, bedre og mer
synlige.
Lorentsen la ideen om felles menighetsblad fram for styret i Arendal misjonskirke.
De var positive til å invitere flere. Den første
Lorentsen kontaktet, var John David Wikstøl. Bjorbekk-pastoren mente ideen var
som sendt fra himmelen. I tillegg fikk tre
andre menigheter spørsmål om å bli med
på et felles menighetsblad som kommer ut
to ganger per år. Både Fevik misjonskirke,
Froland misjonskirke og Grimstad misjonskirke takket ja til å bli med.
Gjermund Igland svarer dette på spørs-
Neste utgave av Mylder, nr 1/2010 er under
planlegging på disse bildene. Hver menighet har
minst ett redaksjonsmedlem. En har bakgrunn fra
journalistikken, resten av flokken er skriveglade og
interessert i faget. Fra venstre ser vi (stort bilde):
Froland-pastor Svein Egil Fikstvedt, Rachel Olsen
fra Froland, fotograf og bilderedaktør Arnfinn
Nyland og redaktør Sveinung Lorentsen. Bjorbekkpastor og Mylders styreleder John David Wikstøl
befinner seg til venstre på det lille bildet. I tillegg
er Ulla Wickmann Johannessen fra Bjorbekk og Åse
Johanne Koppang Stie fra Grimstad med.
målet om hvorfor hans menighet ble med
på Mylder-samarbeidet: - Fevik misjonskirke er tydelig på sin profil. Vi vil være en
del av Misjonsforbundet, og noe annet enn
å være med på et felles menighetsblad er
for oss utenkelig. Dessuten vil vi gjerne nå
utenfor menighetens grenser på Fevik og i
Grimstad. Mylder er et godt redskap her.
Froland-pastor Svein Egil Fikstvedt sier
dette om menighetens deltakelse i Mylder:
- Vi har i flere år hatt vårt eget menighetsblad som vi distribuerte til alle husstandene i Froland. Da tilbudet om deltakelse i
Mylder kom, så vi muligheten til å bli med
i noe som er både større og bedre enn det
vi selv hadde. Vi fikk langt bedre layout og
langt større nedslagsfelt. Så er det positivt
å stå sammen med andre misjonsmenigheter i området for den samme gode sak.
Mylder er et sterkt og synlig uttrykk for
samarbeid i det å presentere evangelium
og menighetsliv for dagens mennesker.
31 000 husstander. Fulldistribusjon gjør
at rundt 31 000 postkasser i Froland, Arendal og Grimstad får det uvanlige menighetsbladet med 28 fargerike sider. Innholdet
er preget av en tydelig kristen, evangelisk
profil. Lorentsen forteller at de har informasjon fra de ulike menighetene, og redaksjonen håper dette fungerer som bindeledd
mellom menighetene både innad i Misjonsforbundet, men også til andre kirkesamfunn. Mylder er opptatt av både lokalmiljø
og Misjonsforbundets ytremisjon.
Tilbakemeldinger. - På forsiden av
vårt første felles menighetsblad i mars
2009, hadde vi et meget godt bilde av Thor
Hushovd. Dette er en lokal person de
fleste kjenner til. Inne i bladet fikk leserne
møte foreldrene til Thor, som begge går i
Grimstad misjonskirke. En av journalistene i Agderposten ga tilbakemelding på
at vi hadde lagt lista høyt – og at noe slikt
forpliktet. På forsiden av utgaven i høst,
hadde vi derfor vår nye og mye omdiskuterte fylkesmann, Øystein Djupedal. Vi
stilte kritiske spørsmål, som han besvarte
godt, forteller redaktør Lorentsen.
Både i Froland og Fevik har de fått god
respons på Mylder: - Det er utrolig å høre
hvor mange replikker en får på bladet fra
folk som ellers ikke er aktive i kirka. En
ting er sikkert: Bladet når laaangt ut! sier
Gjermund Igland.
Redaktør Lorentsen vet at Mylder allerede har fått plass på skoler og offentlige
kontorer. I tillegg gleder det redaktøren at
annonsører selv har tatt kontakt, fordi de
har lest bladet og oppfatter det som en god
informasjonskanal. Reklame er Mylders
inntektsgrunnlag. Dette har medført mye
arbeid, for annonser må stadig hentes inn.
I tillegg blir de momslagt. Dermed må
Mylder være registrert i Brønnøysund. Bladets utgifter går til den grafiske formgiveren, trykking og distribuering. Lorentsen
og den øvrige redaksjonen har Mylder som
fritidssyssel.
”Myldermenighetene”. På Liv & Vekst
sommeren 2009 snakket enkelte om ”Myldermenighetene”, hvorpå de siktet til de
fem menighetene i Arendal, Froland og
Grimstad. I høst arrangerte menighetene
College of Prayer, og informasjonsbrosjyrene ble undertegnet med nettopp Myldermenighetene, som også samarbeider om
konfirmantopplegget samt
konserter.
- Det er gøy å
jobbe i fellesskap! Jeg tror
vi tjener på å
stå fram med
felles profil,
sier Sveinung
Lorentsen om Myldermenighetene. - Jeg
håper vi kan bli enda bedre og utvikle bladet. Og så håper jeg menighetene, fellesskapet og mottakerne får glede av Mylder!
Myldring i Kristiansandregionen.
- Vi er imponert over produktet våre venner i austfylket klarer å lage, sier Svein
Ståle Tybakken. Han er blant dem som i
Kristansandregionen planlegger et menighetsblad à la Mylder.
Det er misjonsmenighetene i Randesund, Kristiansand, Søgne, Vågsbygd,
Marnardal og Vennesla som ønsker å
samarbeide om et par utgaver per år, men
Tybakken gir uttrykk for at de mangler en
”Sveinung”, altså en person som er idealist,
drivkraft og som har tid til å ta hovedansvaret for et stort, felles menighetsblad.
De seks menighetene leter også etter
folk som kan håndverket, slik at de kan
utgi et blad med høy kvalitet, både i innhold og form. Så snart redaksjonen er på
plass, er det vilje til å gå i gang med første
utgivelse.
- Bladet skal synliggjøre kristentroen
som relevant for dagens vanlige mennesker
i alle aldre, og Misjonsforbundet som like
relevant fellesskap, fastslår Tybakken. Som
Mylder, skal annonser være inntektskilden
samt at det legges opp til fulldistribusjon,
altså at bladet deles ut i alle postkasser.
Tekst og foto: Åse Johanne Koppang Stie
M i s j o n s bladet 4 - 0 9
35
folk
Her skriver vi om Misjonsforbundsfolk som feires eller som minnes, først og fremst om folk som er aktive i dag,
eller som har vært i tjeneste over litt tid, i tidligere tider.
Jubilanter
60 ÅR
Rune Einarborg
fyller 60 år 8. april. Rune kommer fra
Drammen og ble frelst i Misjonskirken
der. Han startet opp på Ansgar bibelskole,
hvor både interesse for Guds ord og kallet
vokste. Etter bibelskolen startet Rune opp
på Ansgar Teologiske Seminar og da han
var ferdig i 1974 hadde han også hatt to
virkeår; ett i Nord-Norge og ett i Kongsberg.
Etter studiet ble han på ny kalt til Kongsberg misjonsmenighet og var der i to
år. Etter dette var han to år i Sarpsborg
misjonsmenighet. Fra 1980 til 1985 var
Rune forstander i Kristiansund misjonsmenighet og fra 1985-1995 var han pastor
i Porsgrunn misjonsmenighet.
Etter dette har han betjent Grimstad Frie
Evangeliske Forsamlinger et år og Siljan og
Skotfoss misjonsmenigheter et år. Rune er
fortsatt en aktiv forkynner, og blir brukt
både i misjonsmenigheter og er fast predikant i pinsemenigheten på Borestad.
Misjonsforbundet vil takke for trofasthet
i tjenesten og ønske Guds velsignelse over
dagen.
Jarle Råmunddal, generalsekretær
36
Misjons bladet 4-09
70 ÅR
Tor Egil Røyland
gratuleres med 70 årsdagen den 23. mai.
Tor Egil er fra Moi i Rogaland. Han begynte som ungdomsarbeider i Metodistkirken i Flekkefjord bare 16 år gammel.
Det ble artium og siden teologistudier ved
Universitetet i Oslo. Under studietida var
han medarbeider i Centralkirken i byen.
I 1966 giftet Tor Egil seg med sykepleier
Elsa Clementsen fra Skotselv, og i 1974 ble
kallet til misjonstjeneste bekreftet. Etter
språkstudier i Frankrike, kom de til Kongo
til sin første periode i 1975. I Kongo var
Tor Egil med i undervisning ved teologiseminaret. Han var en tid rektor ved evangelistskolen på Mbembe og har hatt ansvar
for menighetsbyggende arbeid i Mbembe
distrikt innen Kongo Evangeliske Kirke. I
alt ble det tre perioder i Kongo, og i to av
dem hadde han en tid ansvaret som feltsekretær. I hjemmeperiodene har Tor Egil
fungert som misjonskonsulent ved Misjonsforbundets administrasjon i Oslo.
Etter endt misjonstjeneste i 1986, slo
Tor Egil og Elsa seg ned i Skotselv, hvor
de overtok ansvaret for Røylandstunet.
Han var parallelt med dette forstander i
Modum Misjonsmenighet (19861988). I 1988 var han med på å stifte
Skotselv Misjonsmenighet, hvor han
i åtte år var forstander. Siden ble det
oppstart av Senterkirken i Hokksund.
De som kjenner Tor Egil best, karakteriserer ham som trofast, sindig
og klok. Han er raus og omgjengelig,
uten å la seg utnytte. I familien er
han et naturlig samlingspunkt for
barn, svigerbarn og barnebarn. Han
er elsket og verdsatt.
Som forkynner og misjonær har
han særlig evnet å formidle kjærlighetens evangelium på en slik måte
at mennesker våger å ta kontakt. Tor
Egil viser omsorg og øver sjelesorg
på en tillitsvekkende måte. Som
misjonær har han på en særlig måte
evnet å se folkets behov fra deres
side.
Misjonsforbundet gratulerer
jubilanten, samtidig som vi takker
for arbeidsinnsats og trofasthet gjennom mange år. Må Gud få velsigne
dagene som måtte komme!
Adressen for dagen er: Hasselveien 10, 3330 Skotselv.
Eilif Tveit, misjonssekretær
Generalforsamling
2010
Oslo misjonskirke
Betlehem 13.– 16.mai
”fellesskap i vekst”
Mer informasjon og påmeldingsskjema
finner du på www.misjonsforbundet.no
eller ved å ringe adsf aksdfhh jad fhj
VERDENS VIKTIGSTE
Rettelse
Felleskristen barnelederkonferanse
Ekeberghallen, Oslo 16. - 18. april 2010
Få med deg årets storsamling for barneledere og foreldre.
Nær 1000 forhåndspåmeldt – fortsatt ledige plasser.
Mer info og påmelding på
www.barneleder.org
BARNE
LEDER
201
2010
Mark Holmen (USA) og Marina Andersson (S) m. fl.
taler om trosformidling i hjem og menighet.
Noen feil hadde sneket seg inn
i artikkelen om aktiv rideklubb
på Jåttå som vant UNG-prisen i
2009:
Det er ikke Lise Lalid som
eier hestene som Aktiv rideklubb
leier, det er Siri og Olav Bryn
som eier vikinghestgården og alle
hestene, 25 av dem er rideskolehester. Vi beklager feilen!
Arr. Norsk Barneledernettverk · tlf: 22 08 71 00 · deltaker @ barneleder.org
MM
i sijsoj n
on
s bladet
s bladet4 - 0 9
37
Vi møter
Barnearbeid, Bluegrass og Bibel
Wenche Irene Myren (40) er
utdannet bedriftsøkonom og
har arbeidet tre og et halvt år
som administrasjonskonsulent i Misjonsforbundet UNG.
Hun er oppvokst på Søm i
Kristiansand og bor på Harestua på Hadeland med mann
og tre barn.
- Hva i oppveksten har preget deg mest
som menneske?
- Det er nok mamma og pappa sin dype
tro på Jesus, og barne- og ungdomsmiljøet
i Betania i Kristiansand. Fra menigheten
har det kanskje spesielt vært en ungdomsleder som ba meg ta et eget valg for å følge
Jesus. I tillegg har jeg vært ”attpåklatt” og
har kanskje fått mer oppmerksomhet og
flere muligheter enn søsknene mine. Blant
annet flyttet jeg til Oslo som 18-åring og
ble på den måten tidlig selvstendig.
- Driver du med noen idrett og kunne du
bli skikkelig god?
- Jeg drev med kunstløp på skøyter, men
falt og knuste en kneskål. Jeg har aldri helt
38
Misjons bladet 4-09
fått bygget opp kneet og musklene rundt,
så jeg har ikke fått drevet med idrett siden.
Men går mye tur i skog og mark og sykler
litt.
- Har du noen hobbyer?
- Det er veldig mye menighetsarbeid for
barn – jeg er med og driver en barneklubb
som heter Sprell Levende for barn mellom
tre og elleve år. Dessuten leser jeg mye
bøker og bruker mye tid på barna mine og
deres aktiviteter.
- Hvis du måtte være medlem i et annet
kirkesamfunn enn Misjonsforbundet, hvor
ville du havne?
- Jeg er ikke medlem i Misjonsforbundet,
men i De Frie Evangeliske Forsamlinger.
Samtidig har jeg sans for det økumeniske
perspektivet man har i Misjonsforbundet.
- Hvilken bok utenom Bibelen har gjort
størst inntrykk på deg?
- Det er nok en bok som heter Skuret av
William Young. Det handler om en mann
som mister den lille datteren sin. I boka
er det et veldig sterkt møte med Gud i en
situasjon som jo er skrekken å havne opp i
selv. Den er spennende og har et veldig bra
budskap.
- Hvilke bøker har du på nattbordet nå?
- ”Er du glad i meg?” av doktor Ross
Campbell. Den handler om hvordan formidle til barn at man er glad i dem. Jeg har
lest den før, så jeg vet den er bra.
- Hvis du skulle bo i et land utenfor Norge,
hvor ble det da?
- USA. Jeg er stor fan av bluegrassmusikken som kommer fra USA. I tillegg har jeg
en mann som spiller i et bluegrassband,
og vi drømmer om å reise til Nashville og
Kentucky.
- Ville du takket ja til et tilbud om å hoppe
i fallskjerm?
- Overhodet ikke. Jeg har skikkelig høydeskrekk, og tror jeg hadde besvimt i fallet.
- Hva betyr fotball for deg?
- Ingenting. Jeg har null interesse, og det
frustrerer nok litt noen på kontoret. Heldigvis er ikke min mann heller interessert,
så det gjør ikke så mye.
- Hvilke inspirasjonskilder har du for liv
og arbeid?
- Det er musikk og å gå i skog og mark
eller nyte dager i båt på Sørlandet. Mine
barn er en inspirasjonskilde og Bibelen er
en. Et godt arbeidsmiljø er en inspirasjonskilde for jobb.
- Hvilken nålevende person ser du mest
opp til?
- Den har jeg litt trøbbel med, for jeg er
ikke så flink til å ha forbilder. Men jeg har
tenkt litt på den kristne artisten Solveig
Leithaug. Jeg opplever henne som en veldig ærlig kristen person fordi hun framstår
som så ekte og jordnær.
- Hvilke fem hverdagsting klarer du deg
ikke uten?
- Mobiltelefon, Bibelen, kontaktlinsene,
frisøren og frokost. Jeg er blitt veldig avhengig av mobilen, sikkert fordi jeg har
barn som skal ha tak i meg til alle døgnets
tider. Da er den en trygghet. Dessuten fungerer jeg ikke uten frokost.
- Hva tror du preger livet ditt om ti år?
- Jeg håper at jeg får reise mye med min
mann når vi da har fått store barn. Også er
jeg kanskje bestemor; jeg fikk aldri oppleve
mine besteforeldre og håper jeg kan bli en
aktiv og relativt ung bestemor. Så håper
jeg at jeg har et aktivt menighetsliv og ikke
bare er på hytta og trekker meg ut.
- Hvorfor ble du administrasjonskonsulent
i Misjonsforbundet UNG?
- Det er nok ganske tilfeldig. Jeg var på
Vegårshei og oppdaget leirstedet Vegårstun
som eies av Misjonsforbundet. Vi gikk på
noen møter der, og jeg ble kjent med tidligere generalsekretær Gisle Lunde. Da vi
kom tilbake, oppdaget jeg rett etter at det
var en stilling ledig og søkte på den. Jeg
har også hatt lyst til å arbeide i en kristen
organisasjon og ha en jobb med mening.
Dessuten er jeg glad i å drive med administrativt arbeid.
Tekst: Anders Artmark Aanensen
Foto: Johannes W. Berg
Foto: NASA / Flickr commons
KryssOrdet
Til Misjonsbladet nr 4/2009 hadde syv kryssordløsere skrevet inn sitt svar. Vinneren var
Hellen og Øystein Lohne fra Kristiansand. To av innsenderne hadde helt korrekt utfylt
kryssORDET.
Vi fortsetter med kryssord-utfordring nr 4. Fortsatt kreves både kryssordkompetanse
og bibelkunnskap. Send inn ditt ferdigløste kryssord til Misjonsbladet, Chr. Krohgsgt 34,
0186 innen 15. mai 2010. Vinneren av en CD blir trukket ut blant de riktig utfylte kryssordene, og løsning blir lagt ut på www.misjonsforbundet.no 20. mai. Lykke til!
STAMFAR
KAN SKJE
ETTER
DØDEN
HERRENS HUNDRE
ÅR
UTHOLDE
MØBEL
NAVN
AVGÅTT
ROMSTASJON
OMTRENT
SØM
GODE
MEDLEM
LIKT
DESI-
FORFATTER
ELV
RETT
MANIFEST
PLAGG
APPARAT
500
ROM
VARSEL
MORE
SEG
PRONOMEN
DØD
KJØNN
BLODTYPE
DIRIGENT
BUDFRANSK
BRINGER ARKITEKT GRESK
BOKSTAV
BARN
NAVN
FORFATTER
HALVPARTEN
AV C
GRUPPE
DAL
TUSEN
BIBELNAVN
LIKE
SVOVEL
FOLK
NEVNT I
ÅPENB.
GUD
OPTIMISTER
BY
KLARE
PRONOMEN
EUROP.
BY
BLODTYPE
TERA
JAZZSTIL
BLODTYPE
APOSTEL
NAVN
OMRÅDE
GUD
SKAFFET
ARTIKKEL
BEMERK
BESK
DONALD
PÅ FINSK
BLODTYPE
LEKTYRE
VEKST
KOMMUNE
KONSEKRERTE
BLE
SPRENGRYKKET
STOFF
BORT
KOSTER
PÅ
SPANSKE
BILER
KOPIERE
DYREBOLIG
DYRELYD
NEWTON
AM.
DELSTAT
STOFF
LAKSEFAMILIEN
GAMMEL-
TE
S.AFR.
V.PRESID.
FORNAVN
FRANSK
ARTIKKEL
D.H.Å.SYMBOL
SAMSTEMT
MILITÆR
AVD.
RENN
NMU ER
AVTREDE MED HER
FERSK
JEGER
EN
BERØMT
JOHN
NETTVERK
A OG E
BLODTYPE
GEVINST
MÅL
JORDEN
ELEKTRONISK
KVINNE
D.Y.
SKIPSFORK.
SANG
VENNLIG
BLODTYPE
BLODTYPE
KALIUM
KJENT
FOR Å
FALLE
GUD
VOLUMENHET
LAWRENCIUM
LENGDEENHET
ØK
JEREMIADE
LEKTYRE
POPULÆRT
ROMAN
STRENG
LÆRER
M i s j o n s bladet 4 - 0 9
39
portrettet
Livskraftig
blues
Terje Ramsåsen er tryllekunstnar
og fersk plateartist.
40
Misjons bladet
Hausten 2005 fekk Terje Ramsåsen vite at
han hadde kreft i ein føflekk. I åra som
følgde, spreidde kreften seg. Desse åra har
endra Terje sitt perspektiv på livet, ei endring
som har resultert i plateproduksjon.
–L
uktar det kvitlauk? spør Terje.
Han forklarer at kvitlauken er
ein del av ein ny kur han har
teke fatt på etter tips frå ein kontakt i USA.
Kuren inneheld mellom anna eit svært
sterkt krydder og fiskeolje. – Eigentleg
skulle drikken ha stått og godgjort seg i
ti dagar, men eg føler at eg har dårleg tid,
så eg tjuvstarta etter fire dagar, seier han.
Misjonsbladets utsende kjenner inga lukt,
men det kan ha med å gjere at ho er tett i
nasen. Dette har ho åtvara intervjuobjektet
sitt om, då ho har høyrt at folk med kreft
må vere varsame i forhold til slik smittefare. Ho fekk tilbakemelding om at ho
ikkje måtte tenkje på det, den basiske dietten han fører, gjer at ingen basillar bit på
han. Meir om dietten seinare, fyrst meir
om kven Terje er. Terje Ramsåsen er 51
år, han er bluesmusikar, tryllekunstnaren
Timjan og lektor i norsk.
Balansegang. Godt plassert i ein blå
lenestol i huset i Skien, er Terje klar for
spørsmål.
– Korleis vil du skildra livet ditt i dag?
– Det er jo veldig spesielt å leve med
kreftdiagnose. Det er ein slags balansegang. På den eine sida så prøver eg å
fortrengje diagnosen ved å gjere normale
ting og suge til meg mest mogleg av livet.
På den andre sida, så må eg vere bevisst
på sjukdomen om eg skal kunne jobbe
med saken. Men eg må seie at diagnosen
gav meg ein vekkar. Eg fekk sjå meir av
kor verdefullt livet er og at det er viktig å
utnytte det så langt det er mogleg. Og ein
må gjeve av seg sjølv. Før levde eg meir A4,
>>
Terje speler trommer i Bøle misjonsmenighets band, BMK Band.
M i s j o n s bladet 4 - 0 9
41
>> som dei fleste andre nordmenn. Eg tok alt
for gitt.
Trøyst på tynn is. I 2006 kjøpte Terje
seg eit trommesett på Ebay. Trommene
vart flittig brukt, og etter kvart vart dei
flytta frå heimen og inn i Bøle misjonskyrkje. Husbandet i kyrkja, BMK Band,
eit band som hadde hatt pause ei tid, vart
gjenoppretta med Terje på trommer. Songtekstar tok til å dukka opp i hovudet hans.
Tekstane hadde ein tendens til å kome til
han under dyna, like før soloppgang. I
2009 kom bluesplata ”På tynn is” av Terje
Ramsåsen og BMK Band. På coveret er
det eit bilete av Terje som les i ei bok med
tittelen ”Lev!”, og ein kan sjå mannen med
ljåen som er på veg bort frå Terje. – Eg har
ei kjensle av at eg har fått tekstane frå Gud,
og av at eg ikkje har vore mottakeleg for
bodskapen før eg fekk diagnosen. Eg håper
tekstane kan vere til oppmuntring for
andre som har det tungt. Å lage plate gav
meg ei livsgnist og eit mål for livet vidare.
Det har vore så moro, seier Terje.
– Er det ein song på plata du har eit ekstra sterkt forhold til?
– Det må kanskje vere ”Trøste og bære.”
Den måtte eg slite litt med, for då eg
starta var bileta så klisjéaktige. Då eg fekk
beskjed om at eg truleg ikkje kom til å
overleve 2008, gav det meg eit puff i baken
til å gjere ferdig songen. Sjølv om songen
tek utgangspunkt i situasjonen min, så kan
han hjelpe alle som slit i motbakke, seier
Terje og fortel at songen ofte surrar i hovudet hans når han køyrer bil.
”…Kom og legg byrdene på meg. / Jeg ser
hvordan du har det, jeg ser hvordan det er. /
Vit at når nøden er størst – så er redningen
nær.” (”Trøste og bære” - utdrag frå refrenget.)
Ikkje akkurat party-musikk. Tilbakemeldingane Terje har fått for ”På tynn is,”
har vore gode. – Dei fleste kollegaene mine
har kjøpt plata. Blant lærarar er det ganske
mange som er negative til kristendom og
tru. Men sjølv blant dei mest garva heidningane, var det ein som var veldig positiv
til plata. Det er nok på grunn av openheita i tekstane, for han er ikkje glad i det
kristne som ligg under. Men det er jo ikkje
det som er hovudbodskapen min heller.
Den raude tråden på cd-en er at sjølv om
42
Misjons bladet 4-09
Terje Ramsåsen syng om at
det er viktig å ta tak i livet og
bruke det mest mogleg.
det ser tungt ut, så er det mogleg å kome
seg opp og fram, og at det er viktig å ta tak
i livet og bruke det mest mogleg. Men i og
med at trua er eit fundament i livet mitt,
så skin det gjennom i ein del tekstar, fortel
Terje. På heimesida hans, www.timjan.
no, er det mogleg å lese tilbakemeldingar
frå lyttarar. Ein mann skriv at han måtte
stoppa cd-en etter to låtar, fordi tekstane
vart for sterke for han. Seinare fekk mannen lytta til heile plata, men då på lang tur
med joggeskor på beina.
No jobbar Terje med å få til konsertar,
og han har fått seg nokre avtalar i kristne
forsamlingar. – Eg skulle gjerne ha spelt i
andre samanhengar, men i og med at den
kristne tonen er så tydeleg, er det nok ikkje
aktuelt å spele på pubar og slikt. Dette er
ikkje akkurat partymusikk. Kanskje melodiane i seg sjølve, men ikkje tekstane, seier
Terje. Gjennom konsertar og cd-sal, håper
Terje på å få tent inn kostnadane frå plateproduksjonen, samt utgiftene til helsekost
og alternativ medisin. – Når det gjeld behandling som er litt alternativ, så dekker
ikkje staten ei krone, seier Terje.
Midlertidige operasjonar. Terje har
vore på operasjonsbordet mange gonger.
– No som eg har hatt sju operasjonar, er
det blitt litt rutine. Fyrste gongen var det
berre føflekken som vart teken. Eg fekk
ein telefon om at det var kreft i han, og då
måtte eg fjerna hamburgaren, det er det eg
kallar kjøttstykket dei tok frå skuldra mi.
Då tenkte eg at eg var ferdig med kreften.
Men etter eitt års tid kom det ei kul, og
då, nei… Oppturar og nedturar har det jo
vore, og etter kvart har eg innsett at operasjonane er midlertidige. Dei tek ikkje bort
kreften, for det er tydeleg at det er meir
enn det som er synleg på bileta. Det har
gått inn i lymfene, bindevevet, magen, alt
er infisert. Eg fekk cellegift i sommar, den
såg ut til å virke bra, men så gjekk det til
tarmen likevel, seier Terje.
Eg har ei kjensle av at eg har fått
tekstane frå Gud og av at eg ikkje
har vore mottakeleg for bodskapen før eg fekk diagnosen.
Terje Ramsåsen
– Det å ligge på sjukehuset etter operasjonane og vere handikappa, stengt ute frå
verda, det er ei rar kjensle. Verda går vidare utan meg, eg er ikkje nødvendig. Seinare kjem eg ut att, og då er det dei same
greiene som før. Folk lev og folk døyr, det
er jo heilt normalt, men det var ei ahaoppleving å bli sett utanfor, fortel Terje.
Basisk mat. Etter at han vart sjuk, er
Terje blitt svært bevisst på kva han et.
– Eg vart tipsa av ein lege om at det er
viktig å ete basisk mat, og så fekk eg ei liste
med anbefalt mat. Sukker er mellom anna
heilt forbode fordi høgt blodsukker gjev
gode vekstvilkår for kreft. Også kveitemjøl,
gjær, meieriprodukt og kjappe karbohydrat er forbode. Kva blir att, vil du kanskje
spørje? Det er faktisk att ein del. Hittil har
eg fått eta kjøt og fisk. Vel og merke inne-
Mykje tid går med til bøkene.
ber tillatinga ikkje oppdrettsfisk og husdyr,
men dyr som vel sin eigen mat. Men no
har legen sagt at eg må kutte ut kjøtt og
fisk også. Difor skal eg på kurs for å lære å
lage god vegetarmat, seier Terje.
– Opplev du at kosthaldet har positiv effekt?
– Like etter at eg starta på opplegget,
besøkte eg ein kamerat som har ei katte. Eg
har hatt katteallergi heile mitt vaksne liv, så
M i s j o n s bladet 4 - 0 9
>>
43
Eg skal ikkje seie at eg er glad for å ha
fått kreft, for det er eg ikkje. Men eg er
glad for den nye måten å sjå livet på.
Terje Ramsåsen
>> eg venta berre på at auga skulle svi og bli
raude. Men det skjedde ikkje. Legen sa at
allergiar er noko av det fyrste som forsvinn
når ein et slik mat. Sidan februar i fjor har
eg ikkje vore forkjøla eller hatt snev av
smittsame sjukdomar. Då eg skulle i juleselskap vart eg åtvara, for det var mange
der som hadde hatt omgangsjuke. Men eg
tenkte at det ikkje er noko som bit på meg,
og det stemte. Når eg trenar, blir eg ikkje
lemster på same måte som før. For når
kroppen blir basisk, forsvinn avfallsstoffa.
Det tøffaste var nok då eg fekk cellegift
i sommar. Då fekk eg høyre at eg måtte
rekne med å vere utslått av kvalme i to, tre
dagar. Så difor låg eg der med kanylen i
armen og venta på at eg skulle bli kvalm.
Men eg var utruleg nok like pigg, og eg
kunne springe heim etterpå. Legen meiner
at det heilt sikkert er kosthaldet som gjer
at eg takla gifta så godt. Når desse tinga går
så bra, så har eg tru på at det etter kvart
skal kunne ta kreften også, men det sit tydelegvis djupare. Det er i alle fall tydeleg at
det skjer mykje positivt i kroppen når eg et
slik mat, fortel Terje, som arbeidar iherdig
for å hjelpe kroppen til liv.
– Eg fekk tips om noko som heitte B-17,
som ikkje er i sal i Noreg, men som vert
brukt i kreftbehandling i Mexico. Amerikanarar dreg over grensa for å bli behandla
med det, for det er forbode i USA. Det er
tydeleg at legemiddelindustrien har eit
vanvittig tak på kva som er anerkjente
legemiddel. I og med at dette er eit naturprodukt, så kan dei ikkje ta patent på det
og tene store pengar. Difor vert det boikotta, seier Terje.
Kvardagslivet. Bøkene i bokhylla til
Terje er mange, og dei er nesten utelukkande skrivne av norske forfattarar. Det er
vel som det sømer seg for ein norsklektor. – Eg er sjukemeldt no, men eg har
jobba heile tida, sjølv om dei siste åra har
44
Misjons bladet 4-09
vore litt oppstykka på grunn av operasjonar. Som legen min sa, så er ikkje jobben
min dei kommande månadane på skulen,
jobben min er å bli frisk. Eg må kanskje
bruke to timar på å laga til eit rett og godt
måltid, og så dreg eg ut og trenar og mosjonerar. Symjing og skigåing er det eg gjer
mest av. Eg har testa meg sjølv med å gå litt
fort på ski, og eg kan ikkje kjenne at kreften har redusert lungekapasiteten min. Det
er lett å vere optimist når eg har fått lov til
å vere frisk heile tida. Eg veit ikkje korleis
eg kjem til å ta det om eg får smerter, seier
han ettertenksamt.
– Elles så les eg og høyrer på musikk.
Eg har ikkje problem med å få tida til å gå.
Det eg saknar mest, er den sosiale kontakten som følgjer med jobben. Difor kjem eg
innom skulen ein gong i veka for å møte
kollegaene mine.
Trygg på scena. Terje er også tryllekunstnaren Timjan. Timjan er framleis
aktiv, sjølv om det er blitt vanskelegare å
legge planar langt framover i tid.
– Kvifor valde du å bli tryllekunstnar?
– Eg begynte nok berre fordi eg var
nysgjerrig. Då eg var12-13 år, var eg på ein
marknad der det var ein kjend tryllekunstnar. Eg gjekk bak scena og sa ”Hei! Eg er
også tryllekunstnar!” Tryllekunstnaren gav
meg adressa til Magisk juniorsirkel. Etter
kvart fekk eg eit repetoar og nokre jobbar.
Det er mykje lettare å vere tryllekunstnar og underhalde folk enn det er å vere
lærer og prøve å få same respons der, seier
Timjan og ler. – Eg er i grunnen litt tilbaketrekt og liker ikkje å vere festens midtpunkt. På scena går eg inn i ei rolle. Det er
ikkje meg, berre ein figur, og det er av ein
merkeleg grunn litt tryggare, seier han.
– Om du eigentleg er beskjeden, korleis
er det då å vere så openhjartig på plata?
– Det har eg også lurt på. Ein skulle tru at
eg ville lukke meg inne, men det har vore
heilt naturleg for meg å vere open. Kanskje
det er Gud som har vridd litt på personlegdomen i det tilfellet der. Gevinsten er at
når eg har vore open, så har eg fått masse
tilbakemeldingar på om eg har prøvd ut
ulike ting som folk meiner at kan hjelpe
meg. Det er mange helsekostprodukt som
berre er til å hive, så eg må sile ut tipsa eg
får. Men så har eg funne fram til nokre
produkt som eg har tru på. Viss eg ikkje
hadde snakka om det, så hadde eg ikkje
fått vite om desse tinga, seier Terje.
Håp. – Kva har sjukdomen gjort med for-
holdet ditt til Gud?
– Eg har kome nærare Gud. Mange
har spurt om eg ikkje er bitter. Nja, nei, eg
er eigentleg ikkje det. Eg skal ikkje seie at
eg er glad for å ha fått kreft, for det er eg
ikkje. Men eg er glad for den nye måten å
sjå livet på, det å bli meir bevisst på livet
og glede seg over dei små tinga, i plassen
for å ta det for gitt og gå rundt og irritere
seg over småting som eigentleg ikkje betyr
noko i det heile, seier Terje.
– Eg trur nok at om eg ikkje hadde hatt
trua, så hadde eg gjeve opp ganske tidleg.
Eg ville ha gått tom for initiativ og pågangsmot, og kanskje vore død. Trua gjer
at eg slepp angsten for døden som mange
sikkert ville ha slite med i same situasjon.
Det er sjølvsagd trist å måtte forlate det
som er, men eg ser samstundes framover,
mot himmelen og det som kjem etterpå.
Eg innser at mine pårørande slit fælt. Kanskje slit dei meir enn meg, for eg føler at
eg taklar det ganske greitt. Det er kanskje
verre å miste nokon enn å miste sitt eige
liv. Det er ikkje så lett å seie, seier Terje,
som har tre barn i alderen 17, 19 og 21 år.
– Korleis er Gud med deg i kvardagen?
– Eg føler at det er mykje som går min
veg, og eg veit at det er mange som ber for
meg. Eg har tenkt ein del på det med å tru.
I Afrika har folk lettare for å tru. Der ser ein
Trommesettet ble kjøpt i
2006. Etter kvart vart dei
flytta frå heimen og inn i Bøle
misjonsmenighet.
at folk blir friske gjennom bøn, fordi folk
er så gira på at mirakel kan skje. Me som
bur her i Noreg, me er vane med fysiske
lovar, så me er litt hemma. Eg føler sjølv at
det er lettare å be for ein annan enn det er
å be for meg sjølv og forventa resultat. Det
at Gud har vist meg B-17 og vist meg vegen
til legen min, kan jo sjå tilfeldig ut. Men
Gud må kanskje bruke ein slik veg og vise
meg nokre fysiske ting for at han skal kunne
gjere meg frisk. Eg har fått så mange tips
undervegs, og det er tydeleg at det er noko
som fungerer. Men spørsmålet er om eg
har starta på kurane tidleg nok. I dag er eg
optimist. Eg trur det skal vere mogleg å bli
frisk. Det er mange ting som går i den retninga. Det einaste som ikkje peiker i riktig
retning, er bileta som vart tekne av korleis
kreften har spreidd seg i kroppen min. Eg
har tru på bøn og på at det er viktig å tenkje
positivt, avsluttar Terje.
Tekst og foto: Kristine M. Stensland
M i s j o n s bladet 4 - 0 9
45
Semsvegen 51, 3676 Notodden
Tlf. 350 27 300
www.berget.no
Et av Norges største utvalg
av campingbiler og bobiler!
www.caravansenter.no
Vesterled 71, 4887 Grimstad Tlf: 37256666
46
Misjons bladet
Disippelkorset
- et felleskristent symbol
Perfekt til
konfirmanten?
Se våre hjemmesider eller
ring 23 32 57 70 for mer info.
www.disippelkors.no
Disippelkorset © Edin Løvås. Forvaltes av Misjonsforbundet UNG
Ikke helt A4
Vi tar jobben fra
logo, profil, idé og
design til trykk og
innbinding.
Trenger du Au-pair?
Kristen Au-pair fra Filipinene
søker norsk familie.
Kan gjøre rent, passe barn, lage
mat, vaske tøy etc.
Er 23 år, snakker engelsk, litt
dansk og litt svensk.
Tlf.: 37 04 99 11 • Grimstad • Norgeshusforhandler
Kontakt Raquel: rabarrogo@
gmail.com tlf: 0046-733167114
B
Y G
G
M
E
S
T
E
R
www.wera.no
Nytt nettverk for ledere: UNGpuls
Misjonsforbundet UNG, ved ungdomskonsulent Tore Mersland, inviterer nå barne- og ungdomsledere til flere regionale nettverkssamlinger denne våren.
UNGpuls har som mål å utruste, engasjere og bygge relasjoner mellom ledere, både de som
gjør en frivillig innsats og de som er ansatt som menighetsarbeidere og pastorer .
- Det er mangel på nettverk mellom ledere i disse dager. Vi trenger å se utover ”meg selv
og mitt eget,” og samles om det vi har felles. Det kalles enhet, og Jesus digger det!, kommenterer Fredrik Tybakken, fungerende generalsekretær i UNG.
Samlingene er lagt til lørdager, og fra innholdet kan nevnes at det blir undervisning, mat,
tenketank, gode samtaler og bønn. Neste samling er i Skien Misjonskirke den 10.april.
Meld deg på ved å sende en e-post til [email protected]
Besøk vår nettportal:
www.misjonsforbundet.no
* blogger * nyheter * arrangementer * ressursbank * debattsider * verdigrunnlag * satsningsområder * nasjonalt og internasjonalt arbeid * speider *
Misjonsbladet * kontaktinformasjon *
M i s j o n s bladet
47
aktuelt
Kvinner
i teneste
”Her er ikke mann eller
kvinne” er ei bok som ønskjer
å gjeve eit teologisk og historisk fundament for kvinner i
pastorteneste og andre leiarposisjonar.
D
en nye boka er eit resultat av ein
prosess som har gått over fleire år,
og fleire personar har vore involverte i prosjektet. Ei av dei er Anne Wenche Hellem, styreleiar i Misjonsforbundet.
Ho er utdanna og ordinert pastor.
- På 90-talet hadde me nokre samlingar
for kvinnelege pastorar, og då såg me eit
sterkt behov for eit slikt prosjekt. Det å ha
ein konservativ teologi, samstundes som
ein meiner at kvinner kan vere pastorar
på lik linje med menn, harmonerer ikkje
for alle. Me ville vere med å gjeve kvinner
eit teologisk fundament for å kunne vere
pastorar og eldste, samstundes som me
ville løfte fram historia vår. Fredrik Franson, ein mann som spelte ei svært viktig
rolle ved stiftinga av Misjonsforbundet,
sa at han ikkje skjøna at halvparten av
Guds folk skal måtte teie stille når det er så
mange som treng å bli frelste, seier Anne
Wenche.
Ikkje ein jentegjeng i 30-åra. Gruppa
som har arbeida med prosjektet, har bestått av både menn og kvinner med ulik
alder og forskjellig kompetanse.
- Me hadde ikkje tenkt at prosjektet
48
Misjons bladet 4-09
skulle bli så stort, og resultatet vart flottare
enn eg hadde trudd. Boka er utforma slik
at ho også kan nyttast i høgskulen, og har i
seg både historikk og teologi. Det var viktig for oss å få fram heilskapen dette utgjer.
Boka inneheld også eit skrift av Franson,
samt praktiske og normative vurderingar,
seier Anne Wenche.
Adam og Eva. - Engasjementet mitt
kjem frå mi eiga erfaring. Då eg var ferdig
utdanna pastor i 1980, var det 30 år sidan
sist det var ein kvinneleg pastor i Misjonsforbundet. Sjølv gjekk eg etter kvart inn i
ei stilling som forsamlingssekretær. Frimodet mitt i tenesta ligg i skapingsforteljinga.
Både menn og kvinner vart skapte i Guds
bilete, og når me ønskjer å formidle kven
Gud er, må me vise fram dette mangfaldet. Difor er det viktig å legge til rette for
at kvinner kan ta leiaransvar saman med
menn, seier Anne Wenche.
Ingen hindringar, eller? Anne Wenche
tek ein ganske lang tenkepause då ho får
spørsmål om korleis ho vil beskrive kvinners posisjon i Misjonsforbundet per dags
dato. - På ein måte opplev eg at det ikkje er
hindringar for kvinner. Men det er likevel
ikkje alltid like lett å finne kvinner som
har høve til å delta i for eksempel styrer, då
kvinner ofte prioriterer familien. Me treng
å utfordre kvinner til å delta på lik linje
med menn i styrer og råd og til å bruke
gåvene sine i pastortenesta. Dessutan treng
kvinner at det blir bekrefta at dei er ønska
og dyktige nok for jobben i større grad enn
kva menn gjer, seier Anne Wenche.
– Me ønskjer å gjeve kvinner frimod til å
tene, understrekar ho til slutt.
Heilskapleg bibeltolking. Reidar Sal-
vesen, førstelektor innanfor systematisk
teologi ved Ansgar Teologiske Høgskule,
har også vore med på prosjektet.
– Eg trur at det er viktig med ei heilskapleg tenking der det samla bibelmaterialet blir trekt inn. I diskusjonen kring 1.
Korinterbrev 14,34 og 1. Timoteus 2,11
(om at kvinner skal teie i forsamlinga og
underordne seg, red.anm.) er det tydeleg
at folk les tekstane ulikt. Er desse tekstane
konkrete uttrykk for ei grunnleggjande
skaparordning, eller skal dei bli forstått
som tidsavgrensa restriksjonar forårsaka av ein spesiell situasjon? Eg trur at
den grunnleggande likskapen som vert
framstilt i skapinga og frelsa, saman med
alle dei tekstane som fortel om kvinner i
teneste, er viktige som utgangspunkt for
å forstå tekstane. Med utgangspunkt i det
samla bibelmaterialet, er det tydeleg for
meg at desse tekstane er klart bestemte av
konkrete situasjonar, og at dei ikkje må lesast som allmenngyldige forbod, forklarer
Reidar. - Eg håper boka kan bidra til at ei
jente får frimodet ho treng til å bli pastor
eller ta eit anna leiarverv, seier Reidar.
Den teologiske debatten. Ein kol-
lega av han ved Ansgar, forskingsleiar, 1.
amanuensis og dr. theol. Ingunn Folkestad
Breistein, er ein annan bidragsytar.
– Eg har sjølv vore pastor og er engasjert i spørsmål om kvinners likestilling
med menn i Guds forsamling. Å vere
Anne Wenche Hellem (t.v), Reidar Salvesen, Ingunn Breistein og Astri Anfindsen Dagrød har stått bak den nye Misjonsforbundsboka ”Her er ikke mann eller
kvinne.”
pastor opplevde eg som positivt, og det var
uproblematisk å arbeide som kvinneleg
pastor i Misjonforbundet, seier Ingunn.
Ingunn såg like fullt behovet for gjennomføringa av eit prosjekt som det ho no har
vore med på.
- Det har lenge vore debattar i norske
kyrkjer om kvinnelege pastorar og prestar.
I Den Norske Kyrkja, som har diskutert
saka sidan 70-talet, kan det virke som om
temaet teologisk sett er ferdig debattert.
I fleire frikyrkjer og i det lågkyrkjelege
synast det framleis å vere behov for debatt om forholdet mellom det å ha ein
konservativ bibelforståing og å ha kvinnelige pastorar. Det er ein lang tradisjon i
Misjonsforbundet for å godta kvinnelege
pastorar og forkynnarar. I praksis er det likevel ikkje så enkelt. Det er framleis svært
få kvinnelege pastorar hjå oss. I Statskyrkja
har prosentdelen av kvinnelege prestar
auka, men nokon tilsvarande auke har me
ikkje sett i Misjonsforbundet, seier Ingunn.
Den normale pastor. – Eg trur mange
framleis likestiller motstand mot
kvinnelege pastorar
med bibeltruskap.
Mange forsamlingar
og medlemmar ser
mannen som ”den
normale pastor,”
mens kvinnelege
pastorar blir sett på
som noko uvanleg.
Eg har møtt mange
kvinner på Ansgarskulen som eg ser på som veleigna til
pastorteneste. Men etter at dei har fullført
utdanninga, har dei ikkje gått inn i ei slik
teneste. Dei får ikkje alltid same tilbod
som menn om teneste i våre eller andre
forsamlingar, kan Ingunn fortelje.
– Eg håper det grundige arbeidet me
har gjort innan bibelfortolking og historie,
skal skape tryggleik for dei som arbeider
for kvinnelege pastorar eller sjølve har lyst
til å bli det. Eg håper at boka vil vise at
det ikkje er alle motargument mot kvinnelige pastorar som er teologiske. Nokre
argument går meir på kjensler eller på det
praktiske, avsluttar Ingunn.
Frå motløyse til entusiasme. Astri
A. Dagrød er ordinert pastor og frilans
forkynnar. Ho er no pensjonert og er den
eldste som var med på å laga boka.
- I åra 1984-88 gjekk eg på Angarskulen, og i alder var eg som ei bestemor i
klassen. På skulen skulle eg skrive oppgåve, og ein lærar oppmuntra meg til å
studere kvinners stilling. Etterpå tok eg
hovudfag ved Menighetsfakultetet, og arbeida då mykje med tekstane om kvinner i
nytestamentlege forsamlingar, fortel Astri.
- Eg var konservativ og ville gjerne
følgje Skrifta. Mykje av det eg las gjorde
meg motlaus, men biletet endra seg etter
kvart. Eg vart med på prosjektet fordi det
er viktig for meg å gjeve uttrykk for det eg
sjølv er blitt så overbevist om. Bodskapen i
boka har hatt ein frigjerande effekt på heile
tenesta mi. Eg ønskjer at mange blir satt
fri til å tene med gåvene sine. Eg håper det
kan føre til ny glede og entusiasme både i
Misjonsforbundet og i andre kyrkjesamfunn, seier Astri før ho avsluttar med å vise
til Franson sitt engasjement for kvinners
stilling allereie i siste halvdel av 1800-talet.
Franson sendte kvinner på bibelkurs, og
han sendte dei ut som forkynnarar. Da Det
Norske Misjonsforbund vart stifta i 1884,
hadde kvinnene stemmerett på linje med
mennene.
Klar for kvinneleg pastor? Korleis ser
me på ein kvinneleg leiar eller pastor? Om
ein meiner at ein skepsis til kvinner i slike
posisjonar først og fremst skuldast det teologiske grunnlaget, våger ein då konfrontera synet sitt med standpunkta i ”Her er
ikke mann eller kvinne”? Spørsmåla som
reiser seg er vanskelege, og kjenslene som
vert sette i sving kan vere sterke. Difor er
det, som Anne Wenche Hellem seier, viktig
å respektere synet til dei som meiner noko
anna enn seg sjølv.
Tekst: Kristine M. Stensland
M i s j o n s bladet 4 - 0 9
49
50
Misjons bladet 4-09
Gerda Karijord
– Norges første kvinnelige forstander
Gerda Karijord var evangelist,
forstander, redaksjonssekretær og skribent. Hun ble født
det året Det Norske Misjonsforbund ble stiftet. Noen tiår
senere ble hun regnet som
Misjonsforbundets eneste
mannfolk. Møt Gerda Karijord
– en av de mest markante
kvinnene i Misjonsforbundets
historie.
G
erda Karijord (1884-1960) var
antakeligvis den første kvinnelige
menighetsforstander i Norge. Hun
arbeidet som forstander i Narvik misjonsmenighet fra 1915-17. Dette er 23 år før
”Lex Mowinckel”, loven som i 1938 gav
kvinner adgang til presteembetet så fremt
ikke menighetene av prinsipielle grunner var imot. Det er også 46 år før Ingrid
Bjerkås i 1961 ble ordinert som den første
kvinnelige prest i Den norske kirke. Gerda
Karijord mottok kongens fortjenestemedalje i gull for sin innsats ved Fiskerhjemmet i Kabelvåg. Hun arbeidet hele sitt liv i
Det Norske Misjonsforbund (DNM).
Vinterdåpen. Gerda Karijord ble født
på Brønnøy i Helgeland 17. mars 1884,
samme år som DNM ble stiftet. Gerda
Karijord ble omvendt som 13-åring. Som
ungdom ble hun overbevist om at troende
dåp var det riktige, og da ønsket hun å bli
døpt straks. Vinteren var da på sitt barskeste, 28. februar. Hun ble senket ned i
fjorden mens noen av menighetsbrødrene
holdt isflakene på avstand med lange stenger. Hun flyttet siden til Kristiania og ble
medlem av Betlehem misjonsmenighet
som 15-åring. Hun hadde ingen utdannelse og var sannsynligvis autodidakt.
Vekkelsespredikanten. Gerda reiste
som evangelist i Telemark fra 1901-03,
og sto i vekkelse på Eben Ezer, Misjonsforbundets menighet i Porsgrunn som
17-åring. Deretter arbeidet hun som evangelist i Bodø og på Helgeland. Fra 1907-15
arbeidet hun som lønnet redaksjonssekretær i Misjonsforbundets blad, Talsmanden.
Så gikk turen til Narvik misjonsmenighet hvor hun arbeidet som forstander fra
1915-17. I årene mellom 1918 og 1944
arbeidet hun som Nordre Distrikts evangelist. I 1923 kom Gerda Karijord til Vardø
og overtok driften av fiskerhjemmet der,
samtidig som hun ble menighetsforstander
på Betel som var Frimisjonens (DNMs)
menighet i Vardø. Virksomheten var startet opp av Misjonsforbundets evangelist
Anna Teigland i 1891. Mens mange av
samtidens vekkelsesforeninger ikke tillot
kvinner å stå på talerstolen, tolket DNM
Bibelen slik at kvinner og menn var likestilt når det gjaldt å forkynne Guds ord. I
1936 åpnet Misjonsforbundet et fiskerherberge i Vardø med plass til 120 mann, og
Gerda Karijord sto sentralt i arbeidet med
byggingsplanlegging og pengeinnsamling.
Selv dronning Maud gav en personlig pengegave til fiskerhjemmet. For sin innsats
for fiskerne i Vardø mottok Gerda Karijord
kongens fortjenestemedalje i gull. Gerda
ble i Vardø til 2. verdenskrig brøt ut.
Forkynneren. Ut fra Gerda Karijords
artikler i Talsmanden og ut fra hennes kor-
respondanse med ulike misjonsforstandere
i Misjonsforbundet, forstår vi at hennes
virksomhet som evangelist først og fremst
besto i møtevirksomhet. Hun talte enten
selv på disse møtene, eller inviterte andre
evangelister som talere, både kvinner og
menn. Hun arrangerte ofte stevner der det
var flere dager med møter, og påpekte at
også fester var viktige i en slik sammenheng. Ofte fikk hun oppleve at mennesker
ble omvendt. Fra hennes arbeid i Narvik
misjonsmenighet går det fram at hun
enten selv forkynte på møtene, eller ledet
dem når andre talere var på besøk. Da
hun arbeidet i Vardø drev hun ikke bare
fiskerihjemmet, men var også forkynner
og sjelesørger i menigheten på stedet. Hun
klager i et brev til misjonsforstanderen at
det sliter henne ut at hun skal drive begge
virksomheter på én gang.
Kritikeren. Gerda Karijord fikk ord
på seg for å være ”det eneste mannfolk i
DNMs ledelse”. Grunnen til dette var at
hun henvendte seg til Misjonsforbundets
misjonsforstandere og ledelse og kritiserte
dem når hun mente at de handlet feil. Karijord ble for øvrig foreslått som distriktsforstander for Nord-Norge i 1933.
Det var flere forhold hun kritiserte Misjonsforbundsledelsen for. Det gjaldt blant
annet ledelsens håndtering av den såkalte
forsoningsstriden. Like etter krigen ble en
av lærerne ved Misjonsforbundets misjonsskole, John Christensen, fra luthersk
hold anklaget for å forkynne en subjektiv
forsoningslære. I forlengelsen av dette ble
både Misjonsforbundet og John Christensen kalt ”liberale”, blant annet av Ole
Hallesby. Gerda Karijord henvendte seg
mange ganger til både misjonsforstanderen
og DNMs forbundsstyre for at de offentlig >>
M i s j o n s bladet 4 - 0 9
51
>>
skulle ta et oppgjør med Christensens forsoningssyn. Hun uttalte at hun var Christensens bitreste motstander når det gjaldt
dette spørsmålet. Selv opplevde Karijord at
flere lokaler ble stengt for Misjonsforbundets predikanter på Sør- og Vestlandet på
grunn av denne striden.
Rettferdighetssansen. Gerda Karijord
mente at Misjonsforbundet satset for lite
på Nord-Norge etter krigen, spesielt når
det gjaldt fiskerhjemsvirksomheten. Dette
hang ikke minst sammen med det økonomiske oppgjøret Misjonsforbundet hadde
fått både fra myndighetene og forsikringsselskap fordi fiskerhjemmet i Vardø hadde
brent ned under krigen. Gerda Karijord
var redd for at disse midlene skulle bli
brukt i andre deler av Misjonsforbundets
virksomhet, istedenfor til gjenoppbygging
av fiskerhjemmet.
Gerda Karijord tok flere ganger opp sine
lønnsforhold og mente at hun ble for dårlig betalt i forhold til andre predikanter og
i forhold til det arbeid hun gjorde. Også
etter at hun var blitt pensjonist, fortsatte
hun å forkynne når hun ble spurt og hadde
krefter til det. Hun mente at hun fikk lav
pensjon sammenlignet med de mannlige predikantene, men begrunnelsen fra
Misjonsforbundsledelsens side var at hun
var enslig, mens de var gift. Da hun døde,
75 år gammel i 1960, hadde hun arbeidet
sammenhengende i Misjonsforbundets
tjeneste i 53 år, fra 1901-1954, dog fra 1953
som pensjonist. I Misjonsbladets minneord ble hun omtalt som en ”overmåte
sterk personlighet med sine meningers
mot,” som aldri unnvek ”en sak hun mente
hadde krav på å kjempes fram”. Det ble
også skrevet at hun var en av de mest benyttede talere i Misjonsforbundet, og at
”hennes mer enn alminnelige evne til å
GERDA KARIJORD
1884:
1897: 1899:
1901-03:
1903-05:
1905-07:
1907-15:
52
Født på Brønnøy i Helgeland 17. mars.
Omvendt da hun var 13 år.
Gerda flytter til Oslo og blir medlem av
Betlehem misjonsmenighet.
Evangelist i Telemark.
Evangelist i Bodø.
Evangelist på Helgelandskysten.
Ansatt som lønnet redaksjonssekretær i
Misjonsforbundets organ Talsmanden.
Misjons bladet 4-09
kle sine tanker og meninger i velvalgte og
tydelige ord, er vel kjent”.
Skribenten. Gerda Karijord fikk utgitt
flere fortellinger som omhandler vekkelsene i Nord-Norge. Det synes rimelig
å anta at disse delvis er selvbiografiske, og
at de beskriver vekkelsene som gikk over
Nord-Norge i hennes ungdomstid. Gerda
Karijord skrev også dikt og sanger, men
hun fikk aldri utgitt disse. Det er flere teologiske temaer som berøres i bøkene hennes, ikke minst forsoningslæren. Men også
forholdet mellom den liberale, frilyndte
kristendommen og den mer konservative
vekkelsesbevegelsen, omtales. I tillegg
er flere av romanpersonene kvinnelige
forkynnere, og fortellingene fungerer helt
klart som et forsvar for kvinners rett og
plikt til å forkynne evangeliet på linje med
menn.
Markant. Gerda Karijord er en av Mis-
jonsforbundets mest markante predikanter.
Hun er blant de få kvinnelige predikanter
som forble i Misjonsforbundets tjeneste
hele livet, og det i en tid der antallet kvinnelige predikanter var dalende. Hun hadde
en evne til å kombinere det åndelige og det
praktiske som ikke minst kom fram gjennom hennes arbeid i Vardø. På tross av
manglende utdanning viste hun gjennom
det hun skrev og talte god innsikt i både
teologiske og samfunnsmessige spørsmål.
Hun hadde et stort ønske om at Misjonsforbundet ikke skulle glemme Nord-Norge
som et viktig arbeidsområde.
Kilder: Misjonsbladet, Talsmanden, Ingulf Diesen:
Veien Videre, diverse brev og annet materiale i
Misjonsforbundets arkiv, Riksarkivet.
Tekst: Ingunn Folkestad Breistein
Førsteamanuensis ved Ansgar Teologiske Høgskole
1915-17: Fungerte som forstander i Narvik Misjonsmenighet.
1918-44: Evangelist i Nordre distrikt, med særlig base
i Vardø hvor hun bodde fra 1923, drev fiskerhjemmet og var forstander på Betel.
1933:
Foreslått som distriktsforstander for Nordre
distrikt.
1936:
Åpning av Misjonsforbundets fiskerherberge i
Vardø. Gerda var sentral i planlegging, oppbygging og drift.
1953:
Gerda blir pensjonist, i en alder av 69 år. Hun
fortsetter å forkynne til sin død i 1960.
Beatleslåta ”Help me!” synger sangerne
fra Skien som et apropos til lørdagskveldens tema ”Hva heter din lengsel?” Det
svingte! Foto: I. Rui.
Krydre
med høy
aktuelt
et seminar
metningsgrad
G
ro Anita malte. Kirsten og Sylvia
både laget og spiste pakistansk
krydrede retter. Bente og Åshild ba.
Solveig talte, Alice sang og Tjodun fortalte.
Alle bidro på sin måte til at årets kvinneseminar satte avtrykk i ånd, sjel og kropp, så
vel som i kalenderen.
Gud som ser. Rammen rundt årets kvin-
neseminar var en flott utsmykket misjonskirke, et kreativt og sanselig program, et
fantastisk husband, og mange kunstneriske
innslag som forfrisket helgen og gav mat
for de glade, de sørgende, for unge og
gamle. Seminaret bød på dyptpløyende
Årets kvinneseminar samlet rundt 300 jenter til en
dyptgripende og næringsrik helg i Oslo misjonskirke.
Fra den første kaffekoppen til det siste telys som ble
tent, var det budskapet om Skaperens nærhet og fravær i våre liv som gjennomsyret alt.
og rotfestet forkynnelse, som berørte på
mange nivåer og gav utallige muligheter
for å skape respons og ettertanke i lang
tid framover. Det var dype spørsmål som
ble stilt, og ærlige og usminkede forsøk
på svar som ble gitt gjennom høytlesing,
fortelling, stillhet, bønn, undervisning og
sang. Tjodun Felland eide den inspirerende fortellerstemmen som bidro med
fortelling og lesning hele helgen. Det var
forkynner og misjonær Kristin Pedersen
som fikk åpne kvinnehelgen i møtet fredag kveld, og talte om det å finne sin egen
stemme, og om å bli sett av Gud. Med
utgangspunkt i fortellingen om Hagar,
på flukt fra Sara og bortkommen i ødemarken, malte hun et levende bilde av en
levende Gud som både ser deg og viser vei.
Hva og hvor er stemmen din?, spurte hun
tilhørerne.
”Bare natten har verdensrom”. Seminaret
hovedtaler, Solveig Tufte Johansen, hadde
med seg ferske utgaver av boken ”Bare
natten har verdensrom,” utgitt på Luther
Forlag. Hun stilte opp på boksignering og
delte også noe av materialet fra boken i
sin tale lørdag formiddag. Hennes nye bok
henvender seg til alle troende, tvilende
og tvilsomme mennesker som vil leve
M i s j o n s bladet 4 - 0 9
53
Rundt 320 kvinner var faste deltakere eller innom en tur på årets kvinneseminar, som fant sted i Oslo Misjonskirke Betlehem.
godt i forandringstider, med hilsen fra en
”bekymringsfull optimist.” ”Vi er skapt
til å utvikle oss og leve i vår egen tid. En
god vekst skjer i skjæringspunktet mellom trygghet og utfordringer,” står det i
omslaget.
På Kvinneseminaret talte Solveig om
”Skaperens nærvær og fravær i våre liv.” Å
sitte under Solveigs forkynnelse er som å
oppleve en fagleksjon, gruppeterapitime,
bibeltime og massasje - på en gang. Alt
dette, blandet med hennes egne opplevelser og den ærlige og direkte framstillingen,
gjør det vanskelig å forbli uberørt. Hun
talte innlevende og fascinerende om biologiske og kjemiske funksjoner i vår kropp,
og matet forsamlingen med sine bilder fra
medisinen, naturen, forskningen, Bibelen
og hverdagslivet. ”Vår biografi finnes i
kroppen vår og den skrives i kjøtt. Kroppen taler,” sa Solveig, og startet talen med
å vise en film om verdensrommet som illustrerte Guds fantastiske skaperverk.
- Skaperens nærvær er i våre kropper.
Helt ned i den minste detalj ser vi Skaperens signatur. Han holder hele verden i
sin hånd, og likevel er et menneske mer
verdt enn hele verden. Mennesket er så
verdifullt. Livet handler ikke om midjefettet, men det handler om å leve med en
selvrespekt for det fantastiske kunstverket
som vi er, og lytte til skapelsen i oss for å få
et godt liv.
Skaperens bilde – eller reklamens?
- Bærer jeg Skaperens bilde i meg eller
54
Misjons bladet 3-09
Tjodun Felland har vært med på mange kvinneseminarer,
som tekstleser og forteller.
reklamens? Meningen er at du skal leve i
pakt med skaperens nærvær i deg. Derfor
trenger vi å finne vår røst og leve i pakt
med det vi er skapt til og ikke sprenge våre
egne rammer. Bruk ikke for mye av ditt
liv på å være en annen. Skaperens nærvær
i oss handler også om å forsone seg med
seg selv, ikke med ting, men AT ting er
som det er. Det binder livskraften vår hvis
vi prøver å være en annen en den vi er, sa
Solveig, og støttet seg også på forskning
når det gjelder selvbilde og tro:
- Det forskes i dag på ”troens molekyler”. Det skjer noe med biokjemien i
hjernen vår i forhold til hva du tror på.
Dette er en god grunn for å slutte å snakke
negativt til seg selv. Sier vi noe ofte nok,
”limer” det seg fast i overgangene fra celle
til celle og preger strukturen i hjernen. Det
handler om å tro på Skaperens nærvær i
selve kroppen vår, ikke bare som en positiv
bekjennelse, men med en positiv tro på
at Gud i mine omgivelser kan skape hva
han nevner, sa Solveig, og oppmuntret til å
følge med på forskningen om troens molekyler. Hun snakket også om Guds fravær
i livet, og hvordan vi kan forholde oss til
Gud i vanskelige tider og i tider med forandring og voksesmerter.
- I mitt eget liv har den evnen jeg har
hatt til å gå utenfor de trygge rammene,
skapt mye strev. Er Gud fraværende da?
Jeg har spurt mange den siste tiden om de
har opplevd at Gud er fraværende, men det
er få som uttrykker det slik. Det er heller
slik at vi kan fjerne oss fra Gud, og hendel-
ser i livet gjør at gudsbildet forandrer seg.
Vi arver et gudsbilde og det forandrer seg
etter hvert som vi blir voksne og modnes.
Det kan oppleves ubehagelig. Men det
ubehagelige er ikke det samme som det
farlige. Gud er ikke redd for noen prosesser i det menneskelige liv, han er ikke redd
for dine spørsmål. Gud er stor, og Gud har
en vei. Han er til stede i de mørkeste stundene, ikke bare i de gode. Gud er der uansett og skygger ikke unna. Det eneste han
er redd for er at vi skal vende ham ryggen,
for da kan han ikke få velsignet oss.
Glimmer og granitt. Det kreative uttrykket fikk stor plass i årets seminar, og
flere benyttet anledningen til å bryte ut av
trauste rammer og prøve noe nytt. Hele
helgen sto det et kunstnerisk verksted til
disposisjon, og det var også en kunstutstilling med utsalg i kafeen. ”Glimmer og
granitt” var overskriften for lørdagsettermiddagens seminarer, og på programmet
sto blant annet hverdagsbønn uten krav,
tro på hjemmebane, dans, maling og matlagingskurs. Blant årets seminarholdere
fant vi den svenske kunstneren Gunnel
Norin, som i fjor sto ved inngangspartiet
og malte ute blant folk. Interessen var så
stor og spørsmålene så mange, at i år stilte
hun opp med et seminar og lot 15 deltakere få utfolde seg fritt med malingspensler, svamper, akrylmaling og vann – uten
grenser. Det var en andektig stemning i
rommet da de første penselstrøkene ble
satt på det blanke lerretet. Noen hadde
Veiskillespørsmål til fordyping, bønn og
ettertanke fylte de mange bønnestasjonene
man kunne vandre rundt på, lørdag kveld.
drømt om dette i årevis, men ikke turt å
prøve, og flere gledestårer - og andre tårer
- blandet seg med malingen. Gro Anita
Bakken fra Notodden hadde malt før, men
aldri etter ”innfallsmetoden” som Gunnel
instruerte i, der man lar intuisjonen råde
og maler uten egentlig å vite noe om hva
resultatet skal bli. Gro Anita var på kvinneseminaret for første gang og syntes det
kreative fokuset var veldig fint.
- For meg er maling litt som terapi. Jeg
har malt mye tidligere, men alltid med et
mål og opptatt av at det skulle gjøres ”riktig”. Jeg er veldig glad i kunst, og jeg tror
jeg skal driste meg på å ha dette hjemme
på veggen, smiler en blid og fornøyd Gro
Anita og viser fram det nydelige bildet –
resultatet av rundt to timers intenst arbeid.
Kropp og krydder. Den flotte gymsalen
i kirken åpnet opp for dansere, med fokus
på å uttrykke seg gjennom bevegelse, frigjørende dans og improvisasjon. De som
så for seg et aerobiclignende jazzdanskurs,
kunne ikke tatt mer feil. Her fikk deltakerne uttrykke seg i sitt eget tempo og
etter eget hjerte, i takt med dempet musikk
og med gode instrukser fra ballettdanser
Julie Skjønberg. Litt lenger nede i veien, på
Abildsø Skole, inviterte Azka Baig og Thea
Haavet sine deltakere til å prøve seg på
pakistanske matretter. Med skolekjøkkenet
fullt av koriander, mynte og kjøttdeiggryte
med masse krydder, fikk deltakerne lukte
og smake seg frem til ukjente og spennende, nye retter. Det ligger i kortene at
Sylvia Nilstad fra Holmestrand topper sin gryterett med koriander. Det er
første gang hun er på kvinneseminar, og det gir bokstavelig talt mersmak.
seminaret ble avsluttet med en bedre middag og pakistanske søtsaker. Sylvia Nilstad
fra Holmestrand var en av dem som til
slutt kunne spise gryteretten. Det er første
gang hun var på kvinneseminar, og det gav
bokstavelig talt mersmak.
Lengselens kilde. ”Lengsel, drømmer,
mismot eller livsmot” var temaet for lørdagskveldens bønnevandring. Store veiskillespørsmål som utfordret til ettertanke
og bønn, alene eller sammen med andre.
Anne Margrethe Mandts betraktninger
om temaet innledet denne kvelden, og hun
skapte gjenkjennelse og berørte tilhørerne,
der hun snakket om mismot kontra livsmot. I et personlig innlegg delte hun sine
tanker om hva som kan skape livsmot, og
om å forsone seg med livet slik det faktisk
er blitt.
- Nøkler til livsmot kan være å anerkjenne egne følelser. I et hektisk liv med
sorger og skuffelser kan vi i mangel på
krefter ikke orke å kjenne på egne følelser,
sa Mandt. Man tør ikke å si sannheten om
seg selv, og mange bedriver en privat undertrykningskampanje hvor man forer seg
selv med den store løgnen at ”det er noe
feil med meg”. Motløshet kan også være
knyttet til skamfølelse over for eksempel
følelser vi lett fortrenger. Skammen skaper
isolasjon og kan være en motorvei til motløshet.
- Våg å sette ord på skammen, det er
en vei til livsmot, sa Mandt til kvinnene
i salen, der hun også utfordret alle til å
Gro Anita Bakken fra Notodden tar det
første penselstrøk på et blankt lerret.
kjenne på hva som rører og tenner livsgnisten og får deg til å blomstre, det være
seg andre mennesker, bøker eller kunst.
Så sendte hun alle ut på bønnevandring
til mange forskjellige bønnestasjoner med
følgende setning: - Rett lengselens kilde i
deg mot Gud, da holdes den åpen, og du
kan lettere gjenkjenne svaret på din lengsel
den dagen det kommer, selv om svaret er
annerledes enn du trodde.
Relasjonssamling. Så er det jo sånn at
en kvinnesamling også betyr at relasjoner
og samtaler får stor plass. Her møtes gode
venner og bekjente, og gjensynsgleden var
sterk for mange. Også mange utenfor Misjonsforbundets rekker deltok på seminaret.
Den sterke forkynnelsen om Skaperen fikk
også et uttrykk og refleksjon i alt som ble
skapt disse dagene: Nye bilder, nye bevegelser, nye tanker, mange bønner, gode
samtaler, varme relasjoner og lovsangen.
Helgen ble avsluttet med nattverdsgudstjeneste søndag morgen, der Solveig Johansen talte om ”En glimrende Gud”, om Gud
som rommer oss og er i oss. Der var nattverdbordet dekket midt blant kafébordene,
for å understreke dette at Gud har tatt
bolig hos og vil være nær menneskene.
Tekst og foto: Sikke-Cathrin Duggan
M i s j o n s bladet 4 - 0 9
55
prosjektet
Her presenterer vi et av Misjonsforbundets eller Misjonsforbundet UNGs
Konkurransetid på Etter skoletid.
Anine Nutgeren synes
det er fint å gjere
lekser saman med
venene sine. Ved sida
står forelder Wenche
Stormoen Larsen,
som hjelper til.
I kyrkja etter skuletid
Kvar onsdag frå kvart på tolv
til halv tre er det fullt liv i Herøya misjonskirke. Då opnar
pastorparet Gordon og Bodil
Kleppe dørene for skulebarn i
opplegget ”Etter skoletid”.
P
å onsdagar sluttar skulen på Herøya tidlegare enn elles, og for barn
i 4.-7. klasse er det ikkje noko
tilbod om skulefritidsordning. Då er det
godt å ha ein stad å vere fram til foreldra er
ferdige på jobb. I Herøya misjonskirke er
det nok å ta seg til, og inngangspartiet er
overfullt av sekkar og ytterklede. For den
som er svolten, er det innbydande, rimeleg
mat i kafeen. Gordon Kleppe listar opp
delar av menyen: – Me sel pizza, nudlar,
56
Misjons bladet 4-09
tomatsuppe, bollar og vaflar.
Lekselesing, mat og moro. Når magen
har fått sitt, er det på tide å nytte energien
på lekselesing. Kyrkjesalen vert opna til
formålet. Her er det stille-rom! For den
som sit fast med vanskelege mattestykke
eller møter på andre faglege utfordringar,
er det gratis, profesjonell hjelp å få. Pensjonerte lærarar står til barnas disposisjon.
Ein av dei er Bjørn Løberg. – Eg opplev det
som veldig positivt å få bidra. Sist eg var
der, kom det to gutar bort og gav meg ein
klem. Eg føler at eg blir sett pris på, seier
Bjørn.
For dei som ikkje kjenner seg kalla til
å gjera leksar, er det fullt mogleg å bli sittande i kafeen med prat og spel. Etter ein
time, er det konkurransetid. – Me stiller
fyrst 10-15 profane spørsmål. Så les me ei
historie frå Bibelen og stiller 3-5 spørsmål
frå teksten like etterpå. Desse spørsmåla
gjev dobbel poengsum, noko som motiverer barna til å følgje godt med, fortel
Gordon. Etter at premiane er utdelte, kan
ein halde fram med leksene, gå ut og spela
ballspel, eller å testa biljardteknikken. –
Kiosken er open, men kvart barn får berre
handla godteri for 10 kroner, seier Gordon.
Ei av dei som kjem fast på ”Etter skoletid”
er Anine Nugteren (13). – Eg kjem hit
fordi venene mine går her. Det er kjekt å
gjere leksar saman med dei. Dei som hjelp
oss med leksene, er flinke. Maten er god og
billig, og når det er fint ver, kan me spele
fotball, seier Anine.
Pionerarbeid. – Bodil og eg driv pio-
nerarbeid. Kyrkja var truga av nedlegging
då me kom hit i 2007, så det var i utgangspunktet berre to barn, og det var sønene
våre. Det er stort sett kyrkjeframande som
prosjekter i inn– og utland.
Mattid og nudler.
Pensjonert lærer Bjørn Løberg synast det er positivt å bidra.
… blant anna til å gjere lekser.
Billig mat er bra for svoltne magar.
Gordon og
Bodil Kleppe
er primus
motorar for
Etter Skoletid
på Herøya.
Tilbakemeldingane dei
får frå
foreldra
er unisont
positive.
kjem. Me ønskjer å gjeve barna på Herøya
eit godt og trygt miljø. ”Etter skoletid” er
ein fin måte å presentere det me står for.
Men det skal ikkje vere ein evangeliseringsstad, difor les me berre ei historie frå
Bibelen. Det er god læring for barna når
slik kunnskap er på veg ut av skulen, seier
Gordon. Ideen til ”Etter skoletid” har han
teke med seg frå kyrkja på Moflata der han
tidlegare var pastor.
– Oppmøtet går litt opp og ned, men
me reknar med at det i snitt kjem 80 barn.
Då me starta i 2007, var det om lag 20 barn
som kom. Sidan har det gått sakte men sikkert oppover. På skulen på Herøya er det
litt over 200 elevar. Det er altså ein stor del
av elevane i målgruppa som kjem, og det
er heilt fantastisk, fortel Gordon.
– Det er i utgangspunktet gratis å delta,
men barna blir oppfordra til å betale ein
årleg kontingent på 100 kroner. Kontin-
genten gjer at me kan få tilført statsstøtte.
Det kan vere lettare å få støtte til eit slikt
arbeid enn til andre aktivitetar i kyrkja,
forklarer Gordon.
Plassmangel. – Det er utfordrande å
lære barna å ha respekt for kvarandre og
for andres eigedelar, seier Gordon.
– Ei anna utfordring er at kapasiteten
vår er sprengt. Det er berre plass til 40 i
kafeen, så det er mykje lyd og trongt om
plassen. Me skulle gjerne ha bygd ut, men
det har me ikkje råd til. Kona mi og eg jobbar godt saman, men slik det er no driv me
rovdrift på oss sjølve. Me er glade for pensjonistane som kjem og hjelp til, og så har
me Wenche Stormoen Larsen som stiller
opp når ho har fri frå jobb, fortel Gordon.
– Det var litt tilfeldig at eg vart med, fortel
Wenche som har ei dotter som trivast på
”Etter skoletid”. Wenche er nabo av Bodil
og Gordon, og det var slik ho kom i kontakt med opplegget. – Det er moro å få
hjelpe til. Eg føler eg blir kjent med barna.
Det er godt og trygt der, og det er bra at
dei vaksne er synlege. Å vere med på ”Etter
skoletid” gjev meg meir attende enn det eg
sjølv bidreg med, seier Wenche.
Takknemlege foreldre. Gordon har
også eit ønske om å involvere fleire foreldre. – Me vil vere ei kyrkje for folket
Ein plattform kan brukast til så mangt
Køen ved matluka er lang. Her finnst både salt og
søtt.
på Herøya, og me føler at me har fått ein
god start når det gjeld relasjonsbygging.
Tilbakemeldingane frå foreldra er unisont
positive, det same gjeld lærarane, seier
Gordon. – Det gjev godvilje at me gjer
noko som ikkje er så veldig åndeleg, og at
me er ute etter å hjelpe folk. I kjølvatnet
av ”Etter skoletid” har ein del av barna
blitt med i andre aktivitetar i kyrkja, seier
Gordon.
– Opplegget må vere kontinuerleg og
ordentleg. Det er hardt arbeid for oss som
driv det, men det er verdt det. Det skjer
noko positivt med barna og dermed også
med lokalmiljøet når me gjev dei ein god
stad å vere, avsluttar Gordon.
Tekst: Kristine M. Stensland
Foto: Gordon Kleppe
MOTTAR FRIFOND
”Etter skoletid” er eit opplegg i Herøya
Misjonskirke som mottek Frifondsmiddel
gjennom Misjonsforbundet UNG. Opplegget
samlar omlag 80 barn kvar onsdag. Målsettingane for ”Etter skoletid” er mellom anna å
skape eit godt, trygt og inkluderande miljø for
barn og unge på Herøya.
M i s j o n s bladet 4 - 0 9
57
Sommerfestival
Mer informasjon finner du på
www.misjonsforbundet.no
58
Misjons bladet 4-09
”Et sted for fellesskap
og styrket Jesus-tro”
Stavern
13.-18. juli
2010
SKRÅBLIKK
Forut for vekst
Per Ravna
Nylig hadde vi lederkonferanse i Stjørdal, med
ledere i Midt-Norge som en særlig målgruppe.
Tema for denne konferansen var ”Forut for vekst.”
Da jeg forberedte de innleggene jeg skulle ha, opplevde jeg at tematikken tok tak i meg. Det ble så
tydelig at den gode veksten ikke bare er noe som
kommer. Det ligger noen forutsetninger på plass
før den ønskede veksten kommer. Det finnes noe
som går forut for vekst.
D
Nå er ikke dette en matspalte, og grunnen til at jeg bringer dette begrepet fra kokekunsten på banen, er at det lett kan overføres på andre opplevelser og erfaringer. Ta litteratur og musikk som eksempler: som regel
setter jeg pris på at det jeg leser og lytter til gir litt motstand og har rom
for refleksjon. Det samme gjelder forkynnelsen – en god preken kommer ikke nødvendigvis med alle svarene, men gir noe å tygge på som gir
næring til følelser, intellekt og åndelig liv.
Der mennesker møtes, kan det oppstå varme relasjoner på ulike måter.
Noen har brukt begrepene hyggevarme og friksjonsvarme om dette
fenomenet. Hyggevarme er en fin ting, men for mye av det kan virke
søvndyssende på fellesskapet. Friksjonsvarme forutsetter nærkontakt og
motstand. Det er det som får ting til skje – både bevegelse framover og
kursendring, ja, også oppbremsing, når det er nødvendig. I en menighet
må det være rom både for den gode samtalen rundt kirkekaffen og for
friske diskusjoner på menighetsmøtet, der strategier og veivalg stakes ut.
Av og til skal man unne seg å slappe av med en såkalt feel good-roman
eller -film. Men mitt poeng her er at det motsatte av feel good ikke er feel
bad, men heller feel real.
Har matlaging, musikk og menighetsliv noe til felles? Her kan leseren
komme inn med sine egne refleksjoner. Mitt forslag er at alle tre er på sitt
beste når de gir oss ekte nær livet-opplevelser.
Per Ravna
(Per Ravna, tidligere kjent som Per Sivertsen, har tatt det samiske slektsnavnet fra
sin mor fra Deatnu – eller Tana – i Finnmark. Per er utdannet i matematikk, leder
allmennlærerutdanningen ved Høgskolen i Bodø og har i mange år vært engasjert i
Misjonsforbundet.)
På Liv & Vekst i fjor talte Per Arne Dahl om at vi
er best sammen. Han talte om relasjoner på mange
plan, og i den sammenhengen sa han noe som jeg
har husket godt siden: ”Det eneste som kommer av
seg selv er forfallet.” Slik er det i mellommenneskelige relasjoner, slik er det i naturen, slik er det med
kroppen vår, slik er det med vårt åndelige liv og
med våre menigheter. ”Det eneste som kommer av
seg selv er forfallet.”
Jeg møter av og til kristne som ikke er så glad i
ordet ”vekst” og som synes det er både krevende
og slitsomt. De har kanskje kjent presset i forhold
til å vokse som kristen som demotiverende. Eller
har opplevd alt snakket om ”kirkevekst” for noen
år siden som så krevende at de nærmest får allergiske utslett bare av ordet ”vekst”. Men jeg har
ennå til gode å møte noen som i sak er uenig i
at vekst er viktig både for livene og menighetene
våre.
p u n k t um
u har sikkert opplevd det,
du også: et godt måltid blir
delvis ødelagt av overkokte
og vasne grønnsaker eller seig og
smakløs pasta. Al dente er et begrep som betegner konsistensen på
grønnsaker og pasta som har fått
riktig koketid. Uttrykket er italiensk og betyr egentlig ”til tannen”.
Det handler altså om mat som gir
tyggemotstand.
Foto: Gluemoon[flickr.com]
Al dente, per favore !
Vi ønsker vekst i våre liv og i våre menigheter.
Og vi ønsker vekst i Misjonsforbundet. Tidligere
i dette bladet er satsingen som er kalt Vekst 2020
ganske inngående beskrevet. Vekst 2020 er født
ut av en ektefølt nød for vår egen nasjon, hvor så
mange vokser opp og lever uten å ha fått Jesus
presentert på en relevant måte. Hvor så mange har
en åndelig lengsel som bare Jesus kan fylle og hvor
så mange går glipp av det evige liv som Jesus vil gi.
Vi kan ikke tvinge fram veksten, hverken i form av
åndens frukt i våre liv eller nye som vinnes og legges til våre menigheter. Det er Gud som gir vekst.
Det vi derimot kan gjøre noe med, er forutsetningene. Vi kan bearbeide jorda, vi kan så og vanne,
vi kan grave rundt og gjødsle
– og det vil vi gjøre.
Jarle Råmunddal, generalsekretær
M i s j o n s bladet 4 - 0 9
59
Master
praktisk
teologi
– Spesielt tilrettelagt for
mennesker i jobb
- Skandinavias fremste innenfor
menighetsutvikling og ledelse
- Starter til høsten!
60
Misjons bladet 4-09
www.ansgarskolen.no