Transcript Misjonsbladet nr 2 - 2013

2-1 3
Årgang 110
SENTRUM
Hovedsak:
OG PERIFERI
en DRØMMER OG
VIRKELIGGJØRER
Møt rektor Harald NygaarD
Organ for Misjonsforbundet
Grunnlagt 1904
ANSVARLIG REDAKTØR:
Anne Margrethe Mandt-Anfindsen
[email protected]
I REDAKSJONEN:
Jorunn Sørlie Hagen
[email protected]
GRAFISK FORM:
Ravnbö design [www.ravnbo.com]
ADRESSE:
Misjonsforbundet
Chr Krohgs g 34, 0186 Oslo
Tlf: 23 32 57 50 | Fax: 22 98 01 69
[email protected]
ABONNEMENT:
Misjonsbladet er et gratisblad for
hele Misjonsforbundet og andre
som er interessert. Frivillig abonnement kan betales.
ANNONSER:
Per spalte-mm: kr 12,Fire utgivelser i året.
TRYKK:
Wera, Porsgrunn
Svanemerket
trykkeri
REDAKSJONELL PLATTFORM:
Misjonsbladet arbeider etter
Vær-Varsom-plakatens regler for
god presseskikk og er underlagt
Redaktørplakaten
FORSIDE: Reidun Hagir Bilstad
Stiftet 1884
VISJON: Guds barns enhet og menneskers frelse.
NASJONALT ARBEID:
Misjonsforbundet er et fellesskap
av nesten 100 selvstendige menigheter og foreninger over hele Norge.
INTERNASJONALT ARBEID:
Kina, Kongo-Brazzaville, Hong Kong,
Colombia, Sentral-Asia, Romania
og Polen.
BANK: 3000 15 10300
www.misjonsforbundet.no
BIBELSKOLE OG HØGSKOLE:
Ansgarskolen, Tlf: 38 10 65 00
www.ansgarskolen.no
Stiftet 1912
VISJON: Barn og unge for Kristus og
menigheten
NASJONALT ARBEID: Misjonsforbundet UNG jobber med
ledertrening, trosopplæring og
disippelgjøring knyttet til menighetenes barne- og ungdomsarbeid,
og inkluderer Misjonsforbundets
Speiderkorps.
INTERNASJONALT ARBEID:
Colombia
BANK: 3000 15 09000
www misjonsforbundet.no
2
Misj ons bladet 5-12
Bodil Kvarnenes Nørsett og Hege Bjørnestøl
Beckmann er to av Ansgar Teologiske Høgskoles
ressurser innen musikk. Her ønsker de velkommen
til 100-årsfesten! Foruten teologi er psykologi og
musikk de to store fagområdene ved skolen.
Hovedsak:
Foto: Øyvind Haraldseid
20
Innhold 2-13
6
SENTRUM
OG PERIFeRI
I sentrum ser vi med nye øyne
28
Om sammenhengen mellom
bønn og handling
Hva hjelper oss?
32
Faste poster:
26
40
4
Kommentarer
Leder – Generalt – Ord&Bønn
6
Menigheten:
Menighetsboomen i Kristiansand
13 www.misjonsforbundet.no
36 FOLK
38
VI MØTER Elisabeth Kolbjørnsrud
39
KryssORDET
40 Portrettet: Harald Nygaard
Drømmer og virkeliggjører
59 Skråblikk og Punktum
Aktuelt:
22
Ansgarskolen 100 år
Helprofft, varmt og vakkert
46
50 Endringslederens tilbakeblikk
50
Glimt fra små og store hendelser lokalt,
nasjonalt og internasjonalt siden siste
Misjonsbladet
Kvinnenes 129 år med stemmerett
Neste nummer av Misjonsbladet kommer i første halvdel
av oktober. Deadline for stoff til bladet er 1. september.
generalt
HELT SENTRALT
Kjære leser, i dette magasinet får du en hovedsak som jeg
håper kan bli en gave: En refleksjon i form av en artikkel og
fem menneskers respons omkring tematikken sentrum og
periferi (side 26). Det handler om å se på hva som er viktigst av alt som er viktig.
Det mest grunnleggende i vår eksistens er Guds eksistens
og at vi er gjennomgående elsket av ham. Dybden i dette er
større enn noe menneske kan makte å gripe i løpet av et liv.
Vi trenger en evighet for å komme til bunns, men vi kan
gjøre dypdykk allerede.
leder
For Jesus Kristus har åpnet veien til Gud, slik at vi kan leve
i gudsrelasjonen. Slik at vi kan speile oss i det speilet det
var meningen vi skulle speile oss i. Så vi blir de menneskene vi har potensial til å være og på den måten kan velsigne verden og hverandre. Når vi lever i sentrum, får det
konsekvenser for hvordan vi er i verden. Som menigheter
er vi kalt og invitert til sentrum.
Edin Løvås sa for rundt femti år siden at ”Vår tid trenger
Kristusdisipler!” Dette er et profetisk ord til alle tider. Det
finnes ikke den tid, eller det sted hvor det ikke er sant at vår
tid trenger Kristusdisipler. Ethvert sted, enhver tid trenger
Jesu disipler – mennesker som lever tett på ham, lar ham
prege, fylle og forme livene.
Hva lærte Jesu disipler? Å leve i verden med Gud. De lærte
gudsdyrkelse og hengivelse, de lærte å se seg selv og å tjene
andre mennesker. De levde i en forvandlende relasjon til
Jesus Kristus.
Menighetsrådgiver Roy Elling Foss sier i dette magasinet
(i saken som starter på side 6) noe om hvorfor menighetsplantingene i Kristiansand er blitt en historie om vekst:
”Jesus. I bunn og grunn bare derfor.”
Jesus – i bunn og grunn. Vår tid trenger Kristusdisipler!
Ropet fra Edin Løvås kan gjentas i dag, i morgen, til alle
tider. Vår verden, lokalt og globalt, trenger mennesker som
lever i sentrum, i Gudskjærlighetens forvandlende kraft.
Mennesker som lever ut fra sitt sentrum, og gir videre det
vi har mottatt i en nær relasjon til Skaperen og forsoneren.
Vår tid trenger Jesu Kristi disipler!
KOMMUNIKASJONSLEDER
4
Misj ons bladet 5-12
Bortkomm
hjemvendt
H
ar du noen gang kjørt deg vill? Vært så bortkommen at du ikke aner hvor du er eller hvordan du
kommer deg tilbake? Følelsen av desperasjon
og panikk kan raskt komme. Særlig om det er mørkt og
natten har overtatt.
Noen finner seg bortkomne i eget liv. De har gått seg vill.
Målet er ute av syne, og enda verre – utgangspunktet,
kjernen er også blitt borte for en.
Hvem er jeg? Hva vil jeg? Hvor er jeg på vei? Store
spørsmål som dette kan dukke opp i større eller mindre
eksistensielle kriser. Og her er alder ingen hindring.
Nye livsfaser, sorg og tap, ufrivillige endringer og livsendrende opplevelser kan trigge en prosess. Veien går ofte
gjennom mørket – med spørsmål, tvil, uro og bortkommenhet.
Å finne seg sjæl er ikke bare tenåringenes kamp. Den
kan mange kjenne på til tider. Hvem er jeg egentlig? På
dypet, i kjernen. Hvem er jeg skapt til å være, er jeg tro
mot meg selv? Andres forventninger, tildelte roller, kultur og selv troen kan tåkelegge kjernen. “Gud vil jeg skal
være et solskinnsbarn” eller mer subtile forventninger
om å “være som oss andre kristne” har tatt kvelertak på
mye spirende tro.
Som Jesu venn tror jeg egentlig jeg skulle bli mer lik meg
selv. Han som ser alt, vet alt – Han som ER, kjenner meg
på dypet og vil lokke ut det sanne om meg, det sanne
Fotot: Shutterstock
men og
t
i meg. Ikke bare solskinnssiden, ikke bare styrken min. Men
sårbarheten, manglene, frykten, uroen. Han som er sannhet
kaller frem det sanne i meg. Først da kan jeg bli fri.
Noe av det viktigste vi kan formidle til ungdommer er at de
skal få finne seg selv, i møte med Jesus. Ikke passe inn, etterligne eller bli "kristeliøse". Men slippe Jesus til i alt av kamper
og sår, gleder og bekymringer. Finne en gangbar vei som holder, der de er tro mot seg selv og tro mot Han som skapte dem
sånn. Og oppleve at Jesus står støtt sammen med dem.
Jeg tror vi alle kunne trengt en oppmuntring til det – livet ut. Å
være tro mot oss selv, finne kjernen i det Skaperen hadde tenkt
med oss. Og våge tro at sannheten faktisk setter fri.
Jeg har opplevd å måtte skrelle av noen lag. Ta noen kjipe oppgjør med det jeg hadde forvillet meg inn i av masker, relasjoner
der jeg ikke hadde våget ta plass og falsk åndelighet. Jeg måtte
over tid leite etter hvem jeg egentlig er. Hva liker jeg egentlig?
Når slapper jeg egentlig best av? Hva gir meg egentlig påfyll? Er
jeg utenifra styrt – og hvor går veien til å bli mer innenfra styrt?
Jeg måtte våge tro at ved å finne meg selv, mine grenser, mine
preferanser, var jeg ikke på en egotripp. Men jeg kom tilbake til
Han som sto der hele tiden og ønsket meg
velkommen hjem.
ord & bønn
Sentrum
og periferi
Den nå avdøde stortingsmannen Inge Lønning sa i vinter i et
intervju i avisa Vårt Land: ”Det viktigste i livet er ikke det jeg
har fått til, men det jeg har fått.” Som enkemann hadde han helt
uventet opplevd å møte kjærligheten på nytt. Han tok den i mot
som en ufortjent gave. Slik var det også med det han hadde fått
fra Gud: livet og nåden var noe han hadde fått og ikke selv fått til.
Vårt samfunn setter uten tvil det vi har fått til i sentrum. Det er
slitsomt å måtte få noe til hele tiden, helst noe som andre ikke
har eller ikke kan!
Min utviklingshemmede bror, Knut, likte også å få ting til. Det
gjør vi alle. Men på dypet visste Knut at han var et elsket menneske uten at han måtte prestere noe for det. Jeg strever mye mer
enn han gjorde med stadig å føle at jeg må få ting til både på det
ene og andre området.
Dette nummeret av Misjonsbladet handler om sentrum og
periferi: hva er det vi prioriterer i løpet av vår korte tid på jorden?
Problemet er som regel ikke å velge det gode fremfor det dårlige,
men ofte er det en rekke gode og viktige ting som blir det viktigstes verste fiende!
Gud er tilværelsens dypeste virkelighet. Han er kjærlighet sier
1. Johannes 4.16. Å bli i Guds kjærlighet er derfor sentrum i vår
menneskelige tilværelse. Alt vi skal få til, må ha sitt utspring i
dette.
Det hender ofte jeg setter meg fast i periferien: alt det jeg selv
burde få til. Jeg må stadig minnes på å bevege meg mot sentrum:
husk at du er elsket! Det viktigste i livet er ikke det jeg får til,
men det jeg får!
Jeg er hos deg min Gud
som barnet hos sin mamma.
Jeg er hos deg som fuglen i sitt bo.
Jeg er hos deg min Gud,
når natten begynner å komme
Vær nær hos meg.
Da har jeg fred og ro.
Tekst: Ingrid Eskilt
Torbjørg Oline NYLI
Fungerende daglig leder, UNG
M i s jon s bladet 5 -1 2
5
menigheteNe
FRODIG
MENIGHETSVEKST
I KRISTIANSAND
6
Misj ons bladet 5-12
Stadig nye misjonsmenigheter
plantes i Kristiansandsområdet
og det legges merke til lokalt.
– Det er i misjonskirkene veksten skjer for tida her i byen, så
dere må ha fått til et eller
annet, sa nylig Kristiansands
varaordfører Jørgen Kristiansen
(KrF). Men hvordan har de
egentlig fått det til?
–D
et er et forunderlig prinsipp,
sier styreleder Finn Mathiesen
i Salem misjonsmenighet. –
Vi gir fra oss ti-tolv mennesker som går ut
for å starte noe nytt, og ganske raskt er de
60-70 personer som er i gang med noe. Og
Salem har ikke fått færre medlemmer etter
menighetsplantingene, det kommer nye til
igjen.
Salem misjonsmenighet, modermenigheten i Kristiansand, ble stiftet i 1934.
Dagens styreleder, Finn Mathiesen, har
vært med siden 1970-tallet – og var også
styreleder i 1990-årene. Han forteller en
imponerende menighetsplantingshistorie.
Salem i Øst og Vest. Det begynte med
det som lenge het Salem Øst. På slutten
av 1970-tallet begynte noen unge familier
fra Salem å samles på en barneskole øst
for Varoddbroa. I 1984 ble Randesund
misjonsmenighet stiftet. Den teller i dag
omtrent like mange medlemmer som
Salem (rundt 500).
Videre ble Vennesla misjonsmenighet
stiftet i 1990, og Salem Vest (Søgne) i 1994.
Søgnemenigheten er i dag en livskraftig menighet i vekst, med et omfattende
barne- og ungdomsarbeid.
Ny runde. For noen år siden begynte Sa- >>
M i s jon s bladet 5 -1 2
7
Stolt moder og bestemors-menighet! Lederskapet i Salem
misjonsmenighet – her representert ved f.v pastor Elin
Fagerbakke, styreleder Finn Mathiesen og daglig leder Oddvin Larsen – er takknemlige over planteboomen.
>> lems Jens Kåre Lindal og kona Karianne å
drømme om å starte menighet i Vågsbygd.
De fikk med seg noen andre par og familier, begynte å samles i smågrupper og på
skoler – og i 2009 ble Vågsbygd misjonsmenighet formelt stiftet.
Så bosatte ildsjelen, Roy Elling Foss, på
Justneshalvøya - en helt nyetablert bydel.
Der satte fem familier seg ned sammen
sommeren 2010.
– Vi bestemte oss for å starte menighet her vi bor, forteller pastor Roy Elling.
De begynte å samles i smågrupper. Et år
senere holdt de sine første gudstjenester,
og det kom ganske snart over hundre mennesker annenhver søndag.
Som i Vågsbygd var det en hovedvekt av
barnefamilier som kom. Mange satte pris
på å finne et lokalt kirketilbud når de kom
flyttende til den nye bydelen. – Vi har plassert oss midt i et framvoksende byggefelt,
og synes det er spennende å være med på
at et nytt menighetsfellesskap vokser fram
samtidig. Vi er en menighet bestående av
naboer, og mange kommer gående til gudstjeneste – det synes vi er
flott! Det blir en annen
nærhet enn i en sentrumsmenighet der folk
kommer langveisfra,
8
Misj ons bladet 5-12
Menighetsplantere fra fem menigheter sammen med modermenighete Vågsbygd og Salem. Fire ganger i året har de
menighetsplantersamlinger, M4, hvor de samtaler, jobber i
grupper og mottar undervisning.
framhever Foss.
Menighetsarbeidet vokste gradvis, med
friluftsgruppe, tweenssamlinger og cellegrupper for henholdsvis kvinner og menn.
Og 31. januar i år ble Justnes misjonskirke
stiftet, med 69 voksne medlemmer.
Menighetsplanting ut fra
menighetsplantingen. Nøyaktig like
mange medlemmer hadde Ytre Randesund
misjonskirke på stiftelsesdagen bare noen
uker senere, 5. mars. Her er Stein Bjørkholt pastor, og også her er menigheten
startet midt i et område med stor utbygging og mange nyinnflyttede. Plantingen
skjedde ganske parallelt i tid med Justnes,
med første offentlige samling i desember
2010 og gudstjenester fra 2011. Denne
gangen er menighetsplantingen satt i gang
og støttet av Randesund misjonskirke.
Dermed har stafetten gått videre enda en
generasjon: Randesund har plantet Ytre
Randesund, og på den andre siden av byen
er Vågsbygd i gang med planting på Flekkerøya. Dermed er Salem blitt ”bestemor”,
så og si.
Og Ytre Randesund er en ung forsamling på mer enn én måte. Det er forholdsvis langt mellom de grå hårene på
gudstjenestene. De mange barnefamiliene
som har etablert seg i utbyggingsområ-
Siri Iversen, prosjektleder
for menighetsplantingen på
Flekkerøya, her på sitt kontor,
(les: kjøkkenet).
dene Dvergsnes, Odderhei og Fidjeåsen de
siste årene utgjør flertallet når de samles.
Nærhet og smågrupper. Ytre Randesund misjonskirke vil være et nært fellesskap i lokalmiljøet. Mellom gudstjenestene
møtes rundt 75 av de voksne i hjemmene,
i kvinnegrupper og mannsgrupper – av
praktiske grunner.
– Det løser barnevaktskabalen for
mange, forteller pastor Stein Bjørkholt. –
Gruppesamlingene følger gudstjenestenes
tema, men hver gruppe følger det opp på
sin måte, ofte kreativt. Barna kan komme
på barnekor og dansegruppa ”Solsikkan’”.
Det er god stemning i den unge menigheten, og ganske mange villige hjelpere.
Man starter ikke en menighet mutters
alene. – Vi har folk med oss som hjelper til
med barna, sang, og det tekniske, og kjenner på en god oppdrift i samlingene. Men
vi trenger fortsatt folk over hele fjøla, siden
vi er helt i oppstarten, understreker Stein.
– Ingenting går av seg selv sånn i starten,
smiler han.
Bygger hus og menighet. Etter en
gudstjeneste på Holte skole i Ytre Randesund møter vi Ingeborg og Odd Peter
Ørjasæter, med sin datter Alma Othilie.
Mange barn på plass! Her fra Vågsbygd misjonskirke.
Hvorfor plante så mange nye menigheter? For Jens Kåre
Lindal, pastor i Vågsbygd misjonskirke er svaret enkelt:
– Vi trenger flere kristne fellesskap for å nå flere med
budskapet om Jesus.
De er i Ytre Randesund misjonskirke for
andre gang.
– Vi har nett flytta hit, til Odderhei,
forteller Ingeborg. – Vi fikk melding av en
venn om disse gudstjenestene, og bestemte
oss for å komme innom. Så langt ser det
veldig bra ut, sider Odd Peter. Den lille
familien setter pris på at det myldrer av
barn. – Det er kjekt med masse unger og
familier, og at vi er mange i samme situasjon her, sier de.
Torunn og Arne Lian har nettopp bygd
hus på Dvergsnes, og er også blitt med i
Ytre Randesund. Torunn satser friskt og er
alt blitt med i ledergruppa. – Jeg ble spurt
om det, og synes det er veldig spennende å
kunne bidra, sier hun. – Jeg er fra byen og
gikk mye i Salem før, og det gjorde Arne
også etter hvert. Da vi flytta hit synes vi
det var naturlig å være med i en menighet
i nærmiljøet. Det er så hyggelig å treffe naboene her.
Vågsbygd og videre. På vestsida av
byen, i Vågsbygd, har det som startet som
en liten cellegruppe i 2004 vokst til en vital
menighet med rundt 200 medlemmer. Antallet cellegrupper er mangedoblet, og det
yrer av barn i kor, dans og friluftsgruppe.
– Vårt fremste ønske er å se vanlige
mennesker i Vågsbygd få møte Jesus og
bli hans disipler, sier Vågsbygdpastor Jens
Kåre Lindal. – Jeg tror kulturen i menigheten blir satt i de første årene. Så det er ekstra viktig å komme inn i et godt spor nå.
Hvorfor plante en ny menighet i Vågsbygd, som hadde så mange fra før? Eller
for så vidt i Kristiansand? Jens Kåre, som
også har bidratt betydelig inn i det lokale
nettverket av menighetsbyggere, forstår at
man kan stille spørsmålet.
– Svaret er ganske enkelt; vi trenger
flere kristne fellesskap for å nå flere med
budskapet om Jesus, sier han. – Vi vil ikke
konkurrere mot andre menigheter; nei, vi
vil stå sammen med dem slik at så mange
mennesker som mulig skal få oppleve
hvem Jesus er og hvilken betydning han
kan ha for livet, sier Jens Kåre Lindal.
Selv om flere alt går til kirke her enn
gjennomsnittet på landsbasis, gjør det
store flertallet det ikke. Lindal er opptatt
av at mennesker skal få et nært fellesskap
– både i betydningen lokalt og livsnært –
hvor de kan bli kjent med Jesus og vokse
til disipler. Da blir menighetsplanting i nye
og gamle boligområder en mer naturlig
måte å jobbe på enn å satse på at all vekst
skal skje i en sentrumsmenighet.
Cellegruppemenighet. I Vågsbygd
misjonskirke har Siri og Espen Iversen
vært med i lederteamet. De opplevde det
som en drøm å være med å starte menigheten, de var sammen om engasjementet
og begge elsket det. I menighetens fundament og DNA lå dette: De ville være med
på å starte en ny menighet forholdsvis
fort. Espen tenkte for seg selv ”Jeg lurer på
hvem som skal gjøre det?”
Til Vågsbygd misjonskirke kom halve
menigheten fra andre sida av tunnelen,
Flekkerøya. En vakker dag, rett etter skoleoppstart i 2011, spurte en av Flekkerøyadamene: Kan vi få en sånn menighet hos oss?
- Mamma og pappa hadde nettopp flyttet til Flekkerøya og ville gjerne ha oss hit.
Jeg fikk kvelningsfornemmelser; Flekkerøya er spenna i Bibelbeltet – jeg opplevde
det som verdens mest kristne sted, forteller
Siri Iversen.
Etter en lang personlig prosess, bestemte familien Iversen seg likevel for å
flytte. Sammen med en oppstartgruppe
på seks andre voksne begynte de å stille
spørsmålet: Hvordan skal dette se ut?
Svaret trer frem: De ønsker å bygge en
menighet for dem som ikke går andre
steder. Metoden er cellegrupper. Nå har
menighetsplantingen på Flekkerøya seks
cellegrupper for damer og tre for menn.
Rundt 20 personer er ledere, nestledere og
potensielle ledere for cellegruppene, og en >>
M i s jon s bladet 5 -1 2
9
nskirke. Menigheten holder til på
Barna er en viktig del av Justnes misjo
lvøya.
esha
Justn
på
efelt
bygg
en skole i et nytt
>> viktig del av arbeidet er å jobbe med disse
lederne. Tre ganger våren 2013 møttes alle
cellegruppene til storfellesskap som holder
på å finne sin form.
- Vi prøver oss! Hvordan vil vi ha det
sammen? Det lette på Sørlandet er å lage
møter. Men det er behov for å gjøre disipler, sier Siri Iversen, som fra 1. januar i år
fikk en 20 prosent stilling som prosjektleder da Flekkerøyaplantingen ble hjemmemisjonsprosjekt.
Plantet og nedlagt igjen. I Vennesla
startet man – som nevnt – med stor entusiasme og ganske fulle hus på 1990-tallet.
Misjonsmenigheten ble imidlertid nylig
historie; nedlagt 21. mars i år på grunn av
manglende lederskap.
– Vi synes dette er vemodig og trist.
Men siden vi ikke har klart å få med neste
generasjon eller nye mennesker inn i virksomheten, ville det bare være et tidspunkt
før det måtte komme en avgjørelse om
videre drift, sier tidligere lederskapsleder i
Vennesla, Birger Bjellås.
En tid for alt. Det siste tiåret er det blitt
startet et par hundre nye frimenigheter i
Norge. Fra 2005-2010 ble det startet 90 frimenigheter og 47 ble nedlagt. Menighetsrådgiver Geir Johannessen ser ikke noe
enestående i at Vennesla misjonsmenighet
10
Misj ons bladet 5-12
nå er historie.
– Menigheter har, som vi mennesker, en
livssyklus. Det heter i Forkynneren 3 at ”alt
har sin egen tid... en tid til å fødes, en til å
dø, en tid til å plante, en til å rykke opp,”
siterer menighetsrådgiveren.
– Det gjelder å ha visdom til å både
starte og avslutte menighetsarbeid når det
er tid for det, bekrefter Oddvin Larsen i
Salem.
S alem-pastor Elin Fagerbakke har fulgt
Vennesla misjonsmenighet via foreldrene
sine, som hørte til der.
– Det er trist at den legges ned, men
avslutningsfesten var først og fremst preget
av takknemlighet, forteller hun. – Vennesla misjonsmenighet har betydd mye for
bygda, blant annet med et stort ungdomsarbeid tidligere. Unge mennesker ble frelst
på nattkaféen deres. Generasjonene etter
dem som etablerte menigheten, er blitt velsignet.
– Dette er vemodig, men samtidig er
det en anledning til å feire det Gud har
gjort gjennom menigheten i de årene
den har eksistert. I så måte har Vennesla
misjonsmenighet mye å feire, sier Geir. – Så gir de også en arv videre til en ny
generasjon, i form av en pengegave til den
nystartede misjonsmenigheten i Torridal.
Fikk ny misjonskirke i fanget. For
Justnes misjonskirke hadde 69 voksne medlemmer på stiftelsesmøtet sitt 31. januar. Det
hele begynte med fem familier som ville ha
lokalmenighet.
i Torridal dukket det plutselig opp en ny
misjonskirke – eller nærmere bestemt et
gammelt bedehus. Da det gikk mot nedleggelse der, bestemte noen familier seg
for å ta i et tak og sette i gang noe nytt. Nå
har det gamle bedehuset gjenoppstått som
Torridal misjonskirke.
Over flere år hadde bedehuset i Torridal
nord i Kristiansand blitt stadig tommere.
– Det var veldig fint på møtene her
før, men da den eldre generasjonen ebbet
ut kom det ikke nye til, forteller Kirsten
Sørheim, som satt i bedehusstyret. – Vi ba
i mange år om at noe skulle skje her i Torridal. Men vi ante ikke at det var dette!
Da det gamle bedehusstyret så seg nødt
til å gi seg, sendte de ut brev til alle i Torridal om at de vurderte å legge ned. De
fikk tre tilbakemeldinger fra folk som ville
overta. Den ene var fra to familier som
ville starte misjonskirke.
Det hadde begynt med at Ingjerd
Sørensen og Anita Syvertsen snakket
sammen om bedehuset på skolens vårfest.
Kunne dette være en mulighet de skulle
gripe? De fikk raskt med seg sine ektemenn, Terje Sørensen og Helge Syvertsen,
på ideen.
– Vi ønsket å få i gang en menighet
hvor man kan senke skuldrene og komme
som en er. Vi har vært innom menigheter
andre steder, men kjenner at det er viktig
Kaffe må til. I de gamle bedehuslokalene er lillesalen omgjort
til en innbydende kafé.
Høyt under taket for store og små. Torridal
misjonskirke vil være en kirke med lav terskel.
for oss å samles lokalt – at barna treffer de
samme vennene i barnekirka som på skolen, forteller Terje Sørensen.
De var ikke misjonsforbundere i utgangspunktet, men hadde gode erfaringer fra besøk i misjonskirker. Nå tok de
kontakt med Salem og ba dem om støtte.
Dermed er Torridal-historien en litt annerledes menighetsplantingshistorie.
– Den bare kom til oss, som Salemledelsen sier. – Det er ikke alle barn som
er planlagt, smiler Oddvin Larsen, daglig
leder i Salem. – Man kan vel si at Torridal
er et slags adoptivbarn for oss. Men dette
var så spennende, her lå alt så klart til
rette, at dette ville vi være med på.
Ekstrem oppussing. På et åpent møte
for bedehuset i Torridal fikk misjonskirkeforslaget flest stemmer. Dermed har
gjengen bak Torridal misjonskirke fått en
leieavtale for fem år framover.
– At vi leier er en sikkerhet for begge
parter, sier Terje. – Vi var jo bare to familier da vi startet opp.
Kirsten Sørheim fra bedehusstyret forteller at
det dukket opp mange
tanker underveis.
– Da vi så hvor ivrige de var, tenkte vi:
Hvorfor var de ikke like
ivrige da vi slet? Men noen ganger tror jeg
man må legge noe dødt for at noe nytt skal
vokse fram.
Kirsten har vært innom noen møter i
den nyoppussede misjonskirken. – Det er
en veldig varm atmosfære her, og de har
virkelig fått til dette med å ha lav terskel.
Vi som ba for bedehuset i årevis ser dette
som et bønnesvar. Og så er huset blitt så
flott!
For bedehuset er blitt pusset opp fra
øverst til nederst. En flittig dugnadsgjeng
har forvandlet nedslitt bedehusinteriør til
stilrene og hjemmekoselige rom med en
dose shabby chic.
Trigget av menighetsplanting. Roy
Elling Foss traff Terje og Helge tidlig i prosessen, og kunne ikke dy seg for å bli med i
Torridal også.
– Alt ved dette trigget meg, forteller
Foss. – Jeg synes det var en veldig spennende mulighet, hvor det ikke nødvendigvis skulle så mye til, fordi mye alt var på
plass. Og det har også gått i superfart!
Så i tillegg til å være menighetsrådgiver
og Justnes-pastor, fungerer Roy Elling nå
som pastor i den unge misjonsmenigheten
i Torridal.
– Roy Elling er en viktig inspirator i
menighetsplantingene her i byen, sier
Oddvin Larsen. – Han har også hatt evnen
til å begeistre inn i modermenigheten.
Samarbeid. Gjengen i Torridal misjonskirke er tydelige på at de ikke ønsker å
konkurrere med Torridal kirke og Mosby
bedehus i nærheten, men at de vil utfylle
hverandre.
– I Guds store menighet er gresset like
grønt på den andre siden, selv om ”innpakkingen” kan være annerledes, smiler
Helge fra lederskapet. – Vi ønsker at vi tre
Gudshus sammen kan bli et kraftsenter, en
ressurs for hele bygda.
Et eksempel er at ungdomssamlingene
i misjonskirka er for litt eldre ungdommer
fra 10. klasse og oppover, siden Torridal
kirke allerede samler 8.- og 9.-klassingene.
En storfamilie. Torridal er annerledes
også fordi de helt fra starten av har hatt
alle aldersgrupper representert. – Det er en
herlig miks, fra barna til vår foreldregenerasjon, sier Helge.
– Vi får mange kommentarer fra folk
som setter pris på å kunne sende barna
sine hit, fordi de selv har gått på bedehuset. Men vi er ikke her for aktivitetenes
skyld – det er innholdet og folka som
skaper kirka. I en mindre menighet som
denne blir man mer som en storfamilie.
Vil nå kirkefremmede. Det siste skuddet på stammen blant Kristiansandsme-
>>
M i s jon s bladet 5 -1 2
11
Skjematisk oversikt over menighetplantingen som
har sprunget ut av Salem misjonsmenighet:
Ytre Randesund misjonskirke er en
ung menighet - med mange
barnefamilier.
Vennesla misjonsmenighet Torridal misjonskirke: Menighetsplanting underveis Stiftet 1990 Nedlagt 2013 Salem Vest – Søgne misjonskirke Salem misjonsmenighet Stiftet 1934 Flekkerøy: Menighetsplanting underveis >> nighetene er bare en knopp. På Hånes har
noen lokale Salem-medlemmer begynt å
invitere til lunsjsamlinger en gang i måneden. De samles i Ansgarskolens kantine
til mat, fellesskap og samtale rundt ulike
temaer. De møtes også i smågrupper. Anne
May Abrahamsen, som også er studentpastor på Ansgarskolen, er med i gruppa som
inviterer.
– Det er jo allerede livskraftige menigheter her på Hånes, og vi vil helt bevisst
prøve å gjøre ting litt annerledes. Vi vil ha
et helt spesielt fokus på ikke-troende og
kirkefremmede, forteller Anne May.
Nasjonal og lokal støtte. Vi treffer
Anne May på Vekstakademiet 2013, hvor
menighetsbyggerne fra Kristiansandsmenighetene stiller mannssterke. Slik nyter de
godt av Misjonsforbundets nasjonale satsning på menighetsplanting og Vekst 2020. – Dette er veldig matnyttig, sier Anne
May om akademiet. – Flinke undervisere
fra USA, med gjenkjennelige verdier i
bunn. Det gjør det troverdig.
I tillegg til støtte fra nasjonalt hold,
har menighetsplanterne i Kristiansandsområdet kommet sammen for å utveksle
erfaringer i et forum de har kalt M4 – fire
samlinger om menighetsplanting. Rundt
50 har de vært til sammen, fra alle Kristiansandsmenighetene. Hele ettermiddagsøkter har de hatt undervisning, snakket
sammen og jobbet i grupper menighetsvis.
I en lunsjpause på Vekstakademiet satte
12
Misj ons bladet 5-12
Salem Øst – Randesund misjonskirke Stiftet 1984 Stiftet 1994 Pastor Stein Bjørkholt
Hånes – lunsjsamlinger og smågrupper Vågsbygd misjonsmenighet Stiftet 2009 lederne fra hver menighet seg ned for å
planlegge hvordan de skal gå videre med
dette lokale nettverket. Selv om de diskuterer formen og innholdet, og har ulike
behov etter hvor de er i prosessen, er de
enige om å fortsette å møtes og styrke
hverandre.
Stolt moder. Oddvin Larsen, daglig
leder i Salem, er takknemlig for de nye
menighetene, selv om det kan være en utfordring å sende fra seg ildsjeler.
– Det merkes at mennesker med pionérånd forsvinner. Det er særlig merkbart
i forhold til ledere og økonomi. Samtidig
har modermenigheten godt av den utfordringen: Vi må stadig være våkne i forhold
til å gå nye veier og skape nye ledere, sier
Oddvin. – Og når vi i modermenigheten
tror dette blir til vekst for Guds rike, er det
uansett verdt det.
– Det er en fare for at menigheter begynner å holde på mennesker – men det er
ikke det vi skal, fortsetter styreleder Finn
Mathiesen. – Når mennesker brenner for
noe og får andre med seg, er det viktig å
møte dem med en positiv holdning, ikke
negativt og begrensende. Og for at den
brannen skal holde gjennom tøffe tider,
trenger menighetsplanterne et støtteapparat og godt lederskap i ryggen.
Oddvin forteller at de jobber bevisst for
at modermenigheten skal føle eierskap til
menighetsplantingene, ved å gi dem god
plass i menighetsmøter og bønnemøter. Justnes misjonskirke Ytre Randesund misjonskirke Stiftet 2013 Stiftet 2013 – Salem vil være en ”stolt mor” for de
nye menighetene, sier Elin Fagerbakke.
Mange ressurser, godt jordsmonn.
Fagfolk på Ansgarskolen mener omstendighetene har ligget godt til rette for menighetsplantingene.
– Mange ressurser er blitt samlet her i
Kristiansandsområdet, blant annet knyttet til Ansgarskolen, som flyttet hit i 1988,
påpeker dosent Lars Råmunddal, som har
menighetsutvikling som sitt spesialfelt.
Misjonsviter Ingrid Eskilt peker på
den lokale kulturen: – Jordsmonnet her
er godt. Dette går langt tilbake i historien,
blant annet til gjennomgripende vekkelser
på 1870- og 1880-tallet som preget hele
samfunnet her. Sånt setter spor også generasjoner senere, så folk flest her er nok mer
mottakelige for evangelium og menighetsliv enn man er for eksempel i Oslo.
Samtidig berømmer både Råmunddal
og Eskilt ildsjelene og lederne som har grepet mulighetene – våget å satse, satt i gang
Alphakurs og barnearbeid, og fått høste
rikt i god jord.
Og Roy Elling Foss går helt tilbake
til utgangspunktet når han skal svare på
hvorfor det har blitt så stor menighetsvekst
i Kristiansand. – Jesus. I bunn og grunn
bare derfor, smiler Foss.
Tekst: Hildegunn M. T. Schuff
Foto: Hildegunn M. T. Schuff, Henrik Johannessen, Anne M. Mandt-Anfindsen
Deler av saken bygger på stoff som tidligere har stått på trykk i
Mylder, et magasin utgitt av misjonsmenighetene i Kristiansandsregionen, ført i pennen av Inger Anna Drangsholt og Hildegunn M.T.
Schuff. Siri Iversen ble intervjuet av Anne M. Mandt-Anfindsen.
www.misjonsforbundet.no
Utdrag fra nyhetene på hjemmesidene.
Stoffet er forkortet.
Full pott
fra Norad
Fra stiftelsesmøtet i Ytre Randesund
misjonskirke. Foto: Øyvind Haraldseid.
To nye misjonsforbundsmenigheter
Fokus på menighetsplanting har
båret frukt: I mars ble to nye menigheter tatt opp i misjonsforbundsfellesskapet.
Både Justnes misjonskirke og Ytre Randesund misjonskirke er resultat av Misjonsforbundets fokus på menighetsplanting.
De er de første menighetene som både blir
stiftet og opptatt i storfellesskapet etter
at Misjonsforbundets Generalforsamling
i 2010 vedtok å gå for Vekst 2020 – en
satsing som handler om fordobling av Misjonsforbundet, blant annet ved planting av
20 nye menigheter.
Opptagelsen av disse to ferske menighetene er historisk også på en annen
måte: Det er aller første gang i Misjonsforbundets 129 år lange historie at menigheter tas opp i storfellesskapet på et
Hovedstyremøte. Dette har tidligere skjedd
på Generalforsamlingen (GF), hvor nye
menigheter tas opp i trossamfunnet og
formelt ønskes velkommen.
Generalsekretær Øyvind Haraldseid
deltok både på stiftelsesmøtet i Justnes 31.
januar og Ytre Randesund 5. mars. - Det
var stort lokalt engasjement og det kom
veldig mange flere enn noen hadde forventet, sier Haraldseid.
Ytre Randesund og Justnes misjonskirker er de første menighetene som går hele
veien fra å være en liten gruppe mennesker
som jobber med å plante til å bli godkjent
av Hovedstyret i misjonsforbundsfellesskapet – De baner vei for andre menigheter,
sier generalsekretær Øyvind Haraldseid.
Misjonsforbundet ble i vår innvilget 4
052 432 kroner i støtte fra Norad.
Dette gir mulighet til oppstart av et
nytt prosjekt utenfor Medellín i Colombia.
19 norske misjonsorganisasjoner og kirkesamfunn som driver langsiktig diakonalt arbeid i
utlandet utgjør paraplyorganisasjonen Digni.
For 2013 har Digni undertegnet en samarbeidsavtale med Norad til en verdi av 800
millioner kroner. Misjonsforbundet har søkt
om drøyt fire millioner kroner, og dette er
blitt innvilget. Dermed kan Misjonsforbundet
gjennomføre alle sine prosjekter dette året.
- Dette er et uttrykk for at misjonsorganisasjonenes arbeid nyter stor tillit hos Norad.
Vi er seriøse, kompetente og leverer gode resultater, uttaler generalsekretær Jørn Lemvik i
Digni, som beskriver samarbeidet med Norad
som ”utmerket og konstruktivt”.
Misjonsforbundet bruker støttebeløpet
til seks ulike utviklingsprosjekter i Kongo,
Sentral-Asia og Colombia. Misjonsforbundet
kan også sette i gang et nytt prosjekt som skal
jobbe for å bedre situasjonen til mennesker
som er drevet på flukt i Colombia.
Tekst: Øyvind Slåtta Foto: Jorunn Sørlie Hagen
Les hele saken her: www.misjonsforbundet.no/2013/3/
full-pott-fra-norad
Tekst og foto: Anne Margrethe Mandt-Anfindsen
Torben Joswig og Øyvind Haraldseid er takknemlige over de
ferske menighetene.
Les hele saken på: http://misjonsforbundet.
no/2013/3/to-nye-misjonsforbundsmenigheter
M i s jon s bladet 5 -1 2
13
www.misjonsforbundet.no
Utdrag fra nyhetene på hjemmesidene.
Stoffet er forkortet.
Predikantenes
"Pit Stop"
I Rømskogs dype skoger fant 70 av
Misjonsforbundets pastorer, misjonærer, forkynnere og ansatte både
hvile, påfyll, fellesskap og næring
til tanker, ånd og kropp i mars.
Predikant- og Misjonær- foreningens årlige vintermøte var dette året et skikkelig
"Pit Stop". Når racerbilene kjører inn på
sin Pit Stop midt i løpet, er det for å skifte
dekk, fylle drivstoff, vaske ruta og klargjøres
for nye runder på banen. PMF-deltakerne
hadde sin egen variant: de fikk komme til
dekket bord - både åndelig og fysisk. De
kunne nyte Rømskog Spa og Resorts deilige
badeanlegg, delta i lovsangen, lytte til undervisning og samtale med hverandre.
Forkynnerrekka denne marsuka var
solid: Jens Petter Jørgensen var med PMFerne hele tirsdagen, og han snakket om
ærlighet - betydningen av å snakke sant
om Gud og om livet. Dette temaet er Jens
Petters varemerke som forkynner, og på Pit
Stopen ble dette en god start for dager i fel-
PMF
Det nyvalgte PMF-styret f.v. Linda Andernach Johannesen
(gjenvalgt), Lars Unstad (nykommer), Geir Christian Johannessen (sittende), Knut Moholt (leder, sittende), Olaf Alsaker
(sittende) og Torben Joswig (gjenvalgt). Styret har reservert
Rømskog Spa og resort også for neste års vintermøte i uke 11.
lesskapet. Onsdag delte den svenske missionskyrka-pastoren Runar Eldebo refleksjoner og
erfaringer omkring hva som gjør oss til ledere
det er verdt å følge etter.
Torsdag kom canadieren Carey Nieuwhof
fra Connexus Community Church og delte
strategien bak Orange-tenkningen, som har
inspirert Misjonsforbundet UNG til Levende
tro. Kort fortalt handler orange (som betyr
oransje) om en kombinasjon av hjemmets og
menighetens innflytelse i et barns liv. - Ingen
har mer innflytelse i et barns liv enn en forelder. Men foreldrene er ikke eneste innflytelse
Historisk strategiprosess
I begynnelsen av mars var Misjonsforbundets stab samlet for å jobbe
med neste fireårsstrategi.
14
Misj ons bladet 5-12
Både Hovedstyret, staben og andre personer
er invitert med i en bred strategiprosess som
skal sikre solid forankring og eierskap hos
mange før Generalforsamlingen vedtar stra-
et barn trenger, sa Nieuwhof. Og oppmuntret menighetene til å stille foreldre følgende
spørsmål: Kan vi hjelpe deg med å utvikle
tro i dine barns hjerter?
I Orangetenkningen, som i Levende tro, er
det grunnleggende prinsippet at menigheten
støtter familiene i trosformidlingen slik at
barn lærer å leve med Gud i en bærekraftig
og slitesterk tro.
Tekst og foto: Anne Margrethe Mandt-Anfindsen
Les hele saken her: www.misjonsforbundet.
no/2013/3/predikantenes-pit-stop
tegien for perioden 2015 til 2018.
- Dette er unikt i Misjonsforbundets
historie. Det er første gang vi har en så bred
prosess, konstaterte generalsekretær Øyvind
Haraldseid i sin innledning.
Sammen med ledergruppa, som består
av alle avdelingsledere i Misjonsforbundets
stab, har han allerede begynt å jobbe med
noen av spørsmålene knyttet til den fremtidige strategien. Haraldseid er tydelig på at
et strategiarbeid i Misjonsforbundet har en
ekstraordinær dimensjon: - Vi skal jobbe
med å finne Guds plan for sitt folk i tida som
ligger foran oss!
Tekst og foto: Anne Margrethe Mandt-Anfindsen
Les hele saken på: http://misjonsforbundet.
no/2013/3/historisk-strategiprosess
Les mer på www.misjonsforbundet.no/nyhetsarkiv
Historisk
leksikon
fra borde
Med en raus bokgave til Ansgarskolen gikk Ingulf Diesen fra
borde i styret for Misjonsforbundets Historiske selskap og arkiv
(HSA).
Hengivenhet, ryddighet og sjenerøst engasjement har preget Ingulf Diesens mangeårige arbeid med Misjonsforbundets
historie. Utallige er timene han har lagt
ned, fra han begynte som ung teologistudent til han nylig ba om avløsning i
HSAs styre.
- Varm takk for alle timene du har
brukt på å samle, sortere og arkivere,
både på Misjonsforbundets hovedkontor
og for Misjonsforbundets privatsamling
på Riksarkivet, sa arkivleder Ingunn Rui
under avskjedsmarkeringen i Diesens
hjem på Notodden.
Som ung student og pastor oppdaget
Ingulf Diesen hvordan historiske dokumenter ”fløt” på det daværende hovedkontoret i Møllergata 26.
Ny UNGleder!
Svein Aksel G. Nakkestad (32) har
takket ja til å bli ny daglig leder i
Misjonsforbundet UNG.
Nakkestad er for tiden feltarbeider i Laget og tiltrer lederjobben i
UNG den 15. august.
Utallige er timene Ingulf Diesen
har lagt ned i arbeidet med å
systematisere Misjonsforbundets historie. Nylig gikk han av
som styremedlem i Misjonsforbundets Selskap og Arkiv.
Foto: Per Ravna
- Det begynte med at jeg spurte etter et historisk dokument og ble sendt ned i kjelleren
for å finne det selv. Det eneste jeg fant var at
det var svært rotete, med unntak av arkivet
til misjonsforstander (generalsekretær, red.
anm.) Christian Svensen, forteller Diesen.
Uoppfordret gikk han i gang med å sortere
og fortsatte på fritid gjennom mange år
deretter.
- Som ”forbundets levende leksikon” har
du hatt svar på det meste og vil bli dypt savnet i HSAs styre, understreket Ingunn Rui.
Privatarkiv. Diesen, som har vært blant
annet rektor på Ansgarskolen, misjonsforstander og landssekretær, var også den som
tok initiativet til det som i dag er Misjonsforbundets privatarkiv på Riksarkivet. Arkivet ble avlevert i flere omganger fra 1983.
Eldst er forbundets forhandlingsprotokoller
fra 1884. Arkivet omfatter nå mange titalls
hyllemeter.
Samtidig med sin avgang fra HSAs styre
ønsket Ingulf Diesen å gi det meste av sin
Elisabeth Kolbjørnsrød, styreleder i UNG
og leder av ansettelsesprosessen, betegner
Svein Aksel Nakkestad på følgende måte:
- Svein Aksel er en trygg og rolig person som ikke nødvendigvis gjør så mye ut
av seg, men er heller
i bakgrunnen og får
andre frem. Han er en
teambuilder og ønsker
å se andre utvikle seg.
Han brenner for strategisk arbeid, og ser ett
stort potensial i Levende
private boksamling til Ansgarskolens bibliotek. Samlingen omfatter flere hundre
bind, inkludert flere titalls bøker og hefter
fra Misjonsforbundets tidligste historie.
Tekst: Historisk Selskap og Arkiv
Les hele saken: www.misjonsforbundet.
no/2013/3/historisk-leksikon-fra-borde
Tro. Svein Aksel setter pris på alene tid
sammen med Gud og morgenen. Han blir
beskrevet av andre som en det er veldig
behagelig å være sammen med og en som
skaper ett godt fellesskap.
Svein Aksel G. Nakkestad er bosatt i Oslo og har solid kompetanse
med en Master i kristendom fra
Menighetsfakultetet og ”Executive
Master og Business Administration” fra Universitet i Oslo.
Tekst: Anne-Margrethe Mandt-Anfindsen
Les hele saken: www.misjonsforbundet.
no/2013/4/ny-ung-leder
M i s jon s bladet 5 -1 2
15
www.misjonsforbundet.no
Utdrag fra nyhetene på hjemmesidene.
Stoffet er forkortet.
ALT PÅ DUGNAD: Skjærtorsdag tok Gjerpen
misjonskirke et totalrenovert kirkebygg i
bruk. - Ikke bare medlemmer, men også
venner og naboer av menigheten har stilt
opp på dugnaden, forteller byggekomiteleder Nils Hoppestad.
Orange Conferance - med stort show og stor dybde
Time is tickin'
Onsdag 24. april åpnet the Orange
Conferance i Atlanta hvor nærmere
20 misjonsforbundere deltok
sammen med 5000 andre! Og vi ble
vitne til et utrolig, imponerende og
øredøvende show. Men det var bare
rammen. Innholdet var fantastisk –
og tankevekkende.
Tøger Østby
Tone Enger stryker de nye
gardinene til ”Barnekirken”.
Stordugnad
for ”ny” kirke
Skjærtorsdag tok en fornøyd Gjerpen misjonskirke et totalrenovert
kirkebygg i bruk.
To kvelder hver uke det siste halve året har
Tøger Østby vært på dugnad i Gjerpen
misjonskirke. Østby har langt fra vært
alene. 80 forskjellige personer har vært
med på dugnaden, ungdom som eldre.
- I snitt har det vært 20 personer hver
dugnadskveld pluss pensjonister på dagtid.
Ikke bare medlemmer, men også venner
og naboer av menigheten har stilt opp.
I en tid da det sies å være vanskelig å få
frivilligarbeidere, har vi opplevd det stikk
motsatte, forteller Nils Hoppestad, leder av
byggekomiteen.
Åtte millioner kroner har de 275
medlemmene i Gjerpen misjonskirke på
Jønnevald investert i ombyggingen. Uten
16
Misj ons bladet 5-12
Her er noen av de 80 frivillige i innspurten: Foran
Kjetil Dale og Benjamin Limi. Bak f.v. Nils Hoppestad, Sten Thygesen, Tone Enger, Liv Mette Limi,
Aili Gundersen, Ingar Skilbred og Leif Røsholt.
dugnad hadde prislappen blitt to til fire
millioner høyere, estimerer Hoppestad.
Flerkulturell glede. Gjerpen misjons-
kirke har opplevd velsignelsen av et stort
misjonsengasjement over mange år. Minst
ti misjonsarbeidere er de siste 20 årene
blitt utsendt herfra, de fleste til Colombia.
I tillegg har vi opplevd den flerkulturelle
gleden ved å ha hatt flere unge colombianere i arbeid i menigheten. Skal vi fortsatt
være en misjonsmenighet, må vi ha en
sterk base hjemme også.
400 ekstra kvadratmeter inngår i renoveringen. Nytt inngangsparti, hall og
kafeteriaområde er på plass, likeledes
nytt storkjøkken, egen ungdomssal, nye
grupperom og nytt inventar i kirkesalen.
I tillegg kommer nytt lys- og høyttalersystem, det siste med lyd på høyde med
Rikskonsertene. Innkjøp av tomt til nye
parkeringsplasser er også inkludert.
Tekst: Ingunn Rui
Les hele saken: www.misjonsforbundet.
no/2013/4/stordugnad-for-ny-kirke
Et viktig spørsmål ble stilt: Hvordan bruker
vi tiden vår i forhold til barna vi har rundt
oss? Fra fødsel og fram til barna går ut av videregående, har vi omtrent 1000 uker. Hvordan bruker vi timene i disse ukene?
Reggie Joiner, mannen som har ledet
Orange-arbeidet i flere år, snakket om at
tiden vi har på å påvirke de unge er begrenset. Derfor er det viktig å bruke tiden vi har
rett.
- Når du ser hvor mye tid du har igjen, vil
du bli mye mer opptatt av hvordan du bruker den tiden du har nå, sa han, og fortsatte:
- Vi sier ikke dette for å gi foreldre dårlig
samvittighet, men for å hjelpe dem til å være
mer kloke i måten de bruker tiden sin på!
Vi sier det samme Bibelen lærer, sa Joiner,
og siterte Salme 90,12: ”Lær oss å telle våre
dager, så vi kan få visdom i hjertet!”
Vi må leve slik at vi aldri slutter å formidle til de unge: ”Du er viktig! Du hører
til!”, uansett hvor langt bort han eller hun
har vandret! Og denne formidlingen skjer
ved at vi lever dette, hele tiden, over tid. Den
er langsiktig, og kan ikke planlegges eller
forutsees. Den må bare leves.
Tekst: Linda A. Johannesen
Les hele saken her: www.misjonsforbundet.
no/2013/4/time-is-tickin
Les mer på www.misjonsforbundet.no/nyhetsarkiv
Milleniumsparken i Chicago.
"Levende
tro"-samtaler
Orangekonferansen i Atlanta har
hatt Levende tro-tankesettet på
agendaen. Det er ingen tvil om at
tematikken fyrer opp engasjementet hos delegasjonen fra Misjonsforbundet og UNG.
Første delen av turen gikk til Atlanta og the
Orange Conferance. Her var tematikken
hvordan man best kan implementere tankegangen i Levende Tro i menighetene våre.
Fredag skiltes imidlertid veiene for (flesteparten fra) UNG og ”tung”.
Vi har ikke noe valg! Før misjonsfor-
bunderne for alvor inntok Chicago, hadde
stordelegasjonen av UNGere og modergenerasjonsfolket oppsummerende samtaler.
En ting som alle ønsker å ta med videre, er brannen for at neste generasjon
skal bli grepet av Jesus. At vi som menigheter har et menighetsliv som gjør at livet
med ham smitter, og at barn og unge blir
disippelgjort. For i sum er det nettopp
dette som er hovedtanken i Levende Tro
og i budskapet fra Orange-konferansen.
En barnedom går fort. Det er snaue
tusen uker fra fødsel til de flytter ut for å
studere. I løpet av denne tiden er det foreldrene som er den viktigste påvirkeren,
men foreldrene er ikke den eneste påvirkeren barnet trenger. De trenger flere stemmer! Det er her menigheten kommer inn:
hvis menigheten jobber sammen med foreldrene for å nå målet om disippelgjorte
barn og unge, vil vi i langt større grad enn
i dag nå målet.
Tallene taler nemlig mot oss: syv av ti
barn i våre menigheter vil velge Jesus
bort – med mindre vi får til en endring.
Torbjørg Oline Nyli (tidligere Oustorp), fungerende daglig leder i UNG,
uttrykte det alle var enige i: ”Vi vil
ikke, kan ikke, være bekjent av at 70 %
av ungene blir borte! Dette er noe vi er
nødt til å ta tak i og ta hensyn til. Det
er ikke noe vi bare kan velge bort.”
Større bevissthet. - Vi skal ikke bare
ha en god aktivitet, men vi skal sørge
for at barn og unge – og voksne – blir
disippelgjort, sa blant annet Øyvind
Haraldseid.
Tre av Misjonsforbundets fire
menighetsrådgivere var med på USAturen.
- Når vi reiser rundt, møter vi hele
lederskapet i menighetene, og som menighetsrådgiver har jeg veldig lyst til å
formidle dette!, sa menighetsrådgiver
Karstein Morfjord.
- Jesu oppdrag til oss om å gjøre
disipler må skje gjennom relasjoner.
Alle i våre menigheter trenger en Paulus
- en mentor - og en Timoteus - en som
man gir det videre til. Man bygger ikke
nødvendigvis disipler om en bygger menighet. Om vi bygger disipler, derimot,
bygger vi menighet!, sa menighetsrådgiver Geir Johannessen.
Tekst: Linda A. Johannesen
Les hele saken: www.misjonsforbundet.no/
2013/4/levende-tro-samtaler
Sunt, misjonalt
og levende
De tre stikkordene var utgangspunktet
for to viktige dager hos vår søsterkirke
Evangelical Covenant Church (ECC) i
USA.
I anledning Misjonsforbundets Vekst 2020-strategi, har det vært dialog med søsterkirken i USA.
Der har de hatt et målrettet arbeid for sunne og
misjonale menigheter i flere år. I Norge har vi
så smått startet med Menighetsskolen, som skal
hjelpe menigheter til en sunn og misjonal livsstil.
Gjennom en prosess blir den enkelte menighet ført i retning av å være stadig mer sunn og
misjonal. Tanken er at man først jobber med
holdninger og skaper en bevissthet om hva man
vil og hvordan man vil være som menighet. Når
dette er på plass, og menigheten i fellesskap har
gitt seg til dette, er det tid for å vurdere menighetens helse, noe som skjer gjennom ulike tester.
ECC har utarbeidet metoder for å gjennomføre både testene og vurderingen av testene. Til
nå har Misjonsforbundet oversatt de to første
modulene i menighetsskolen til norsk - og ikke
minst: tilpasset dette til den norske virkeligheten,
slik at det ikke blir en amerikansk imitasjon.
Menighetsskolen og Levende tro.
- Vi kan ikke finne et friskt eple på et dødt tre, så
UNG er helt avhengig av sunne og misjonale
menigheter. Jeg syns vi er kjempeheldige som får
være her og melke ut av ECCs erfaringer over
flere år. Det de kommer med, er noe mange menigheter lengter etter, sier UNGs daglige leder
Torbjørg Oline Nyli. - Jeg ser ingen kontrast mellom dette og
Levende Tro. Jeg tror tvert i mot at Levende Tro
vil kunne bli et resultat av sunne og misjonale
menigheter. Og vice versa: Sunne og misjonale
mengiheter vil kunne bli et resultat av implementeringen av Levende tro, avslutter Torbjørg
Oline Nyli
Tekst: Linda A. Johannesen
Les hele saken: www.misjonsforbundet.no/2013/4/suntmisjonalt-og-levende
M i s jon s bladet 5 -1 2
17
www.misjonsforbundet.no
112 til London
Utdrag fra nyhetene på hjemmesidene.
Stoffet er forkortet.
Ny studentrekord?
Mange av Misjonsforbundets konfirmanter drar på tur til London.
I midten av april reiste Gordon og Bodil
Kleppe med en stor gruppe konfirmanter fra
Herøya, Porsgrunn, Larvik, Gjerpen, Skien
og Kristiansand. Til sammen var de 112 på
tur!
I over ti år har det nå vært arrangert konfirmantturer til London. Turen er konfirmantårets høydepunkt. Et dugnadsprogram som
involverer konfirmantene i løpet av året gjør
at reisen blir nesten gratis. Aktivitetene bygger dem også sammen som gruppe.
Londonturen blir et minne for livet. De besøker mange severdigheter. Men gudstjenestene
i Kensington Temple og Hillsong betyr mye.
- Turen er som Alphakursets Hellig Åndweekend, forteller Gordon. -Det er mange
som tar imot Jesus da.
Tekst: Geir Johannessen
Les hele saken: www.misjonsforbundet.no/2013/4/
konfirmanttur-til-london
I 100-årsjubileumsåret ser det ut
som Ansgarskolen kan sette ny studentrekord! Opp mot 250 søkere til
Ansgar Teologiske Høgskole er tidenes topptall. I tillegg forventes det
over 70 bibelskoleelever.
Så store er forventningene til høstens oppstart at rektor Harald Nygaard snakker om
”all time high” for Ansgarskolen og håper
på 320 studenter ved oppstart. Markedsleder Thomas J. Vårlid sikter enda høyere, og
har lovet å stille i supermanndrakt dersom
det blir totalt 330 studenter på åpningsfesten i august.
- Det er betydelig økning på søkningen til
bachelor i praktisk teologi, som er tjenestestudiet. I tillegg er det 15 søkere til årsstudiet og vi har aldri hatt så mange søkere
på masternivåets første år, sier en fornøyd
rektor Harald Nygaard.
Mange gode grunner spiller inn for
de gode søkertallene: En omlegging i
bachelorløpet, det nye studenthjemmet –
som allerede er nærmest smekk fullt, og de
siste årenes gode ansettelser og utviklede
linjetilbud.
Tekst: Anne-Margrethe Mandt-Anfindsen
Foto: Ansgarskolens arkiv
Les hele saken: www.misjonsforbundet.
no/2013/5/ny-studentrekord
Nytt masterstudium
i ledelse og menighetsutvikling
I midten av mai kom den gode nyheten fra NOKUT om godkjenning
for en master i ledelse og menighetsutvikling ved Ansgar teologiske høgskole.
Dette blir høgskolens andre masterstudium, og den plasseres innunder fagområdet praktisk teologi.
- Etter at NOKUT nå har akkreditert
studiet, må vi først søke Kunnskapsdepar-
18
Misj ons bladet 5-12
tementet om rett til å etablere studiet. Deretter vil vi markedsføre studiet og starte
dette opp etter all sannsynlighet allerede
høsten 2013, sier rektor Harald Nygaard.
Det nye studiet er utviklet i samarbeid
med Örebro Teologiske Høgskole og Høgskolen for ledelse og teologi.
Tekst: Anne-Margrethe Mandt-Anfindsen
Les hele saken her: www.misjonsforbundet.
no/2013/5/nytt-masterstudium-i-ledelse-ogmenighetsutvikling
Les mer på www.misjonsforbundet.no/nyhetsarkiv
Misjonsforbunder på
toppen i Willow Creek
1. juni startet UNG-eren Elin Maria
Haugland (27) som prosjektleder i
Willow Creek Norge, etter Halldis
Kirkeng som har vært daglig leder
der i ti år.
Elin Maria har solid misjonsforbundstilhørighet med sin barndom og ungdom i
Salem misjonskirke (Kristiansand), som
leirsjef og lovsangsleder på Stagedive og
forkynner på Across. I seks år har hun
vært medlem i UNGs landsstyre, og der er
hun ennå.
- Jeg har lært mye om å være leder ved å
både være leder og ha blitt ledet i Misjonsforbundet. Jeg var 19 år første gang jeg var
leirsjef i Ung. Jeg ble betrodd ansvar og har
brukt tilliten jeg har fått – jeg har tatt meg
sjøl og det jeg gjør på alvor. Jeg har fått se
at det jeg gjør kan ha betydning. Alt jeg
kanskje har sett på som lite og ubetydelig
har vært med på å forme meg som person,
min naturlige autoritet og min identitet
som leder. Andre har hatt troa på meg, det
genererer tro på seg selv, sier Elin Maria.
Nå har hun fått drømmejobben som
fast ansatt i Willow Creek Norge. Sammen
med Helga Fykse skal hun lede organisasjonen.
Det er en ung prosjektleder og hovedansvarlig Willow Creek Norge nå får.
– Det er store sko å fylle. Halldis har
gjort mye bra, og jeg tar over for en fantastisk leder. Andre kan kanskje forvente at
jeg skal gjøre ting som Halldis har gjort. Vi
er forskjellige, jeg kan ikke være henne. Jeg
tilfører noe helt annet. Utfordringen blir å
finne min vei og sette mitt preg. Men det
gleder jeg meg jo også til, sier Elin Maria
Haugland.
Tekst: Anne-Margrethe Mandt-Anfindsen
Les hele saken her: www.misjonsforbundet.
no/2013/6/misjonsforbunder-pa-toppen-i-willowcreek
Medlemsvekst i UNG!
Fremtiden er lys for Misjonsforbundet skal vi se på
tallene UNG presenterte i slutten av mai!
Medlemsantallet fortsetter å stige og i 2012 var det 6318 medlemmer i UNG, en økning på nesten 200 medlemmer og hele 15
UNG-grupper. Nå er vi 154 grupper i alt.
Trofaste ledere, engasjerte foreldre og initiativrike mennesker har
i 2012 sørget for å gi barn og unge meningsfulle, gode aktiviteter
med trosformidling i ord og gjerning. Alle – fra 80-åringen som kommer og blander saft for barnekoret til 14 åringen
som er hjelpeleder i speideren – kan stoppe opp og feire, takke og
glede seg over å være en del av noe som er større, som vokser og
som har varig verdi!
Barn og unge er ikke bare fremtiden, de er nåtiden! Vi takker
Gud for privilegiet og ansvaret det er å vinne og bevare barn og
unge for Kristus og menigheten. En STOR takk og smil til dere
som er UNG-gruppeledere – et HURRA for gamle og nye med-
lemmer – og fremtidsforventning og tillit til Gud i dagene som kommer.
Tekst: Torbjørg Oline Nyli
Les hele saken: www.misjonsforbundet.no/2013/5/medlemsvekst-i-ung
M i s jon s bladet 5 -1 2
19
5443 Bømlo
Et av Norges største utvalg
av campingbiler og bobiler!
Steinsprutskade ordnes
EFFEKTIVT
ogordnes
KOSTNADSFRITT for deg*,
Steinsprutskade
uansett bilmerke og modell. Venter du til ruta sprekker, må du betale egenandel.
Effektivt og kostnadsfritt for deg*
...og
du:
uansett
bilmerke og
trenger du bil mens du venter,
betale
får du
låne en egenandel.
av oss!
Steinsprutskade
ordnes
modell.Venter du til ruta sprekker, må du
EFFEKTIVT og KOSTNADSFRITT for deg*,
....og
du: trenger
du Venter
låne bildumens
dusprekker,
venter, får
enegenandel.
av oss!
uansett
bilmerke
og modell.
til ruta
mådu
du låne
betale
*
v/kasko eller delkasko
Skriv inn adresse
...og*v/kasko
du: eller delkasko
trenger du bil mens du venter,
får du låne en av oss!
*
v/kasko eller delkasko
Besøk oss på www.ktf-as.no
eller ring oss på tlf 23 68 39 00
inn adresse
Glassmester EkraSkriv
& Voie
AS, tlf- 37024188
Frolandsveien 6, 4847 Arendal
www.caravansenter.no
Vesterled 71, 4887 Grimstad Tlf: 970 55 666
Drøbak | tlf 41 57 49 48 | www.corniche.no
Trenger du god formgiving?
Kontakt Morten Ravnbø
Sætren på 91 73 73 56
www.ravnbo.com
• Betongsaging
• Kjerneboring
••
Betongsaging
•Betongsaging
Meisling
Betongsaging
••Kjerneboring
•Riving
Kjerneboring
Kjerneboring
•
• • Meisling
www.dybdahlbetong.no
Meisling
• Meisling
••Riving
• Riving
• Riving
www.dybdahlbetong.no
www.dybdahlbetong.no
www.dybdahlbetong.no
20
Misj ons bladet
Kreative løsninger, Commissioning, Service,
Programmering Robot / PLS
[email protected]
PANTONE 281C
Tel: 47 38 11 22
GULL
Disippelkorset
Klikk inn for
en hyggelig
handel!
www.nyttig.no
– et felleskristent symbol
Disippelkorset
er til salgs både
som sølv og gullsmykker og pins.
Ring 23 32 57 50
eller bestill på
www.disippelkors.no
Les mer om
Disippelkorset på
våre hjemmesider!
www.disippelkors.no
M i s jon s bladet
21
Helprofft,
varmt og vakkert
Hurra for Ansgarskolen, 100
år, som feiret med fantastisk
musikk, deilig mat, gode ord
og høy proff-faktor siste helgen i mai! Søndagens avslutning i Kilden var et flott
synliggjøring av en høgskole
som det er blitt lagt merke til
i Sørlandsbyen.
22
Misj ons bladet 5-12
F
redag ønsket bunadkledd stab velkommen til den offisielle feiringen
på selve skolen. Her var lansering av
skolens flotte festskrift i anledning jubileet.
Og i skolens smykke - Ansgarkapellet skapte Anbjørg Lien og Bjørn Ole Rasch
musikalsk magi.
Den påfølgende middagen, ledet av
stortingspolitiker Kjell Ingolf Ropstad, var
utsøkt og hilsningene mange på denne første feiringsdagen for inviterte gjester.
Jubileumsgratulanter. Misjonsforbundets generalsekretær var første gratulant.
Han berømmet skolens lederskap:
– Ansgarskolen er en utrolig viktig institusjon for Misjonsforbundet! Skolen har et
bemerkelsesverdig lederskap. Dere griper
framtida. Dere har etablert en skole som
maktet møte det fremtiden brakte, sa Øyvind Haraldseid og overrakte 50 000 kroner til jubilanten.
Ansgarskolens styreleder, Erling Hellum, pekte på at Ansgarskolen har hatt
mange glansperioder – og at også nå er
skolen inne i en glansperiode:
– Det har aldri vært så mange studenter,
aldri så stor kapasitet, det er sunn økonomi og fantastisk flott fagpersonell.
Fra Det Danske Missionsforbund kom
”Hvor er veksten? Det er ingen tvil!
Veksten i kirkelivet i Kristiansand
er i Misjonsforbundet.”
Kristiansands varaordfører Jørgen Kristiansen
Sunniva Hamnes Johansen, Tyronne Forster og
Ansgar Mass Choir "gospelifiserer" Kilden.
John Nielsen fra
Danmark hilser
100-åringen med
sitater fra "200-åringen" Kierkegaard.
Fullsatt Kilden.
Bunadkledd Ansgarskolestab
og dresskledd disippelskapssjef. Skolen feiret!
misjonsforstander - og tidligere Ansgarelev - John Nielsen. Han snakket varmt om
Ansgarskolens betydning i Danmark og
vil intensivere profileringen av skolen der.
Nielsen hadde fått laget en overraskende
og artig 100-årsgave: et Søren Kierkegaard-bilde med mange av den kristne
danske filosofens flotte sitater i anledning
200-årsjubileet for tenkerens fødsel, som
faller sammen med Ansgarskolens 100 årsfeiring.
UNGs fungerende daglige leder, Torbjørg Oline Nyli - selv masterstudent ved
skolen - overrakte en gave på 20 000 kroner og takket Ansgarskolens stab:
- Dere skaper en levende tro. Dere gir
næring til hjerne og hjerte. Dere deler liv,
matpakke og pauser med oss.
gens feiring slik: - Vi er stolt av dere. Vi er
mange som ber for dere. Dere bygger stein
på stein.
Anerkjennelse. Også fra akademia og
det politiske livet kom det mange anerkjennende hilsninger til en skole som er
synlig og som gjør seg bemerket på forskningsfronten med mye publisering.
Fra Universitetet i Agder hilste viserektor Marit Aamodt Nielsen jubilanten som
en solid og velrennomert institusjon. – Ansgarskolen fyller en plass en offisiell utdanningsinstitusjon ikke kan ta.
Kjell Ingolf Ropstad summerte freda-
Åpent hus. Lørdag var det Åpen dag for
små og store – med lek, flotte seminarer og
skikkelig grillfest på kvelden. Både krefter
utenfra og Ansgarskolens eminente faglige
stab bidro på seminarfronten.
Ansgarstudent Dina Valberg skriver
dette på skolens hjemmesider: ”Per Arne
Dahls foredrag om håp var et av dagens
store høydepunkt. Som Stortingsprest,
prest i Domkirken, og med tidligere tilknytning til Modum Bad har Dahl fått
M i s jon s bladet 5 -1 2
23
Nydelig tre-retters middag under den offisielle
fredagsfeiringen ledet av Kjell Ingolf Ropstad.
Sola skinte, Kilden strålte, mange nøt
kake og kaffe og sommerliv mellom
slagene søndag.
møte mennesker midt i vonde og smertefulle hendelser og perioder i livet – også
etter 22. juli. Men ’størst av dem er håpet’,
som tittelen for gårsdagens foredrag lyder,
og tilhørerne fikk høre hvordan håpet kan
føre en ut av smerte – gjennom eksempler
fra både forfattere fra vårt eget land, men
også fra Bibelen. For vi har en trøstens
Gud.”
Kilde til liv. Søndagen var en festdag
uten like. Sola strålte. Kristiansands kulturelle storstue, Kilden, var begivenhetenes
arena. Gudstjenesten var høytidelig og levende. Den startet med Ansgar Mass Choir
som sang så mangt et øye var tårevått.
Den fortsatte med en kanontale av pastor,
menighetsplanter og Ansgarstudent Siri
Iversen om å se med Jesu øyne. Den sluttet
med scenen fylt av bursdagssangsyngende
barn som hadde hatt sin egen barnekirke
med Viggo Klausen i nabosalen.
Blant de mange høydepunktene denne
søndagsgudstjenesten var varaordfører
Jørgen Kristiansens hilsen hvor han blant
annet snakket om byvåpenets løve og
øks – hvor løven er Jesus, som løven av
Juda stamme, og øksa er symbol på makt.
24
Misj ons bladet 5-12
Festkledd publikum på campus.
Grilling for store og små var en del
av festhelgens store og varierte
program.
Kristiansen poengterte at løven har alle de
fire potene sine på øka – og har sin hånd
om makten. Mang en misjonsforbunder i
salen spisset ører når han deretter begynte
å snakke om kirkelivet i Kristiansand:
- Hvor er veksten? Det er ingen tvil!
Veksten i kirkelivet i Kristiansand er i Misjonsforbundet. Et lys mister ingenting når
det tenner andre. Ansgarskolen og Misjonsforbundet er et slikt lys.
Sweet sound of salvation. Ansgar
Mass Choir + Tyronne Foster fra New
Orleans + Brother John fra Ansgarskolen
ble en deilig siste akt for tre-dager-til-ende
feiringen!
Ansgarskolen har i en årrekke trukket
studenter til Bibelskolens musikklinje fordi
det hvert år dannes et fantastisk kor der –
under ledelse av John Yngvar Syvertsen,
Syver. I 1999 tok han koret for første gang
til New Orleans, og det oppsto en kjærlighet til byen, menneskene, musikerne og
livet der som siden bare har vokst.
Når Ansgarskolen skulle feire sine 100
år, drømte Syver - eller brother John som
hans amerikanske venner kaller ham om å sammenkalle de studentene som
har vært Ansgar Gospel Choir gjennom
tidene, og han drømte om å få besøk fra
musikklivet i New Orleans direkte.
Begge drømmer ble oppfylt. Festhelgens søndag, klokka 18, fylte Ansgar
Mass Choirs sangere og musikere Kildens
scene. Den anerkjente dirigenten Tyronne
Foster sto, gikk og levde foran dem. Han
hentet ut korets kraft - og det var ikke lite.
Nåværende og tidligere Ansgarstudenter
sang med hele seg. Brother John glødet,
Tyronne var dynamikk. Toppen av kvelden
var siste akt, i en lovprisningsgospellåt
med glitrende Sunniva Hamnes Johansen
fra Tromsø som solist.
Kilden fikk være det den kan være: en
kilde. Kildens visjon som kulturinstitusjon
er å ”berøre og begeistre”. Søndagen var i
både berøringens og begeistringens tegn.
Selv kveldens konsertpublikum lot seg på
sin norske, forsiktige, tilbakelente måte
både gripe og begeistre.
Nøyaktig klokka 2015 den kvelden døde
siste tone ut. Da sang Ansgar Mass Choir
sitt siste Amen og satte med det et solid
utropstegn etter skolens første 100 år.
Tekst: Anne Margrethe Mandt-Anfindsen
Foto: Mandt-anfindsen/ Lovise molund (side 24)
Flott festskrift
100-åringen Ansgarskolen trår til med et festskrift på høyt faglig
nivå. En bok med bidrag både fra skolens egne krefter og eminente
akademikere utenfra. "Forankring og fornyelse" forteller historien
og viser vei inn i fremtiden.
B
åde rektor Harald Nygård og forskningsleder førsteamanuensis Anne haugland
Balsnes var stolte og glade over resultatet av en krevende og fruktbar prosess. Under
100-årsjubileet ble boka behørig presentert.
Trekker linjer. Festskriftet forteller historien
om Misjonsskolens start i vekkelsestider og
misjonsglød, etter år med bibelkurs. Historien
handler om oppturer og nedturer, forsoningsstriden på 1940-tallet og en solid skolepause
på flere år på 1950-tallet. I 1959 starter Ansgar
Bibel og Ungdomsskole med Ingulf Diesen som
rektor. Derfra går veien til dagens høgskole, som
er akkreditert og regnet med blant landets akademiske institusjoner og sammen med bibelskolen gir en god utdanningsbredde.
Tematisk bredde. "Forankring og fornyelse"
har ulike tematiske artikler, som gjenspeiler en
bred skole. Her er ikke bare teologien, men artikler om helse og psykologi, musikk, dans, og
etiske spørsmål som vårt forvalteransvar i forhold til skaperverket.
- Hvordan kan det kristne forvalteransvaret
integreres i en evangelikal forståelse? spurte
førstelektor Bjørn Øyvind Fjeld, som har vært
med på å skrive kapitlet om skaperverk, forvalteransvar og disippelskap. Han peker på at vi har
et individualistisk fokus når det gjelder omvendelse, men ikke når det gjelder forvalteransvaret.
Her er tematikk som gjerne kan integreres i disippelskapstenkningen.
Bibelskolelærer Hege Bjørnestøl Beckman
holder på med en doktoravhandling og hennes
tematikk har fått plass i festskriftet: Hvordan
bruker unge mennesker musikk? Hennes funn
er at ungdom arrangerer musikken sin i ulike
båser: leksemusikk, tenkemusikk, sovnemusikk,
sørgemusikk. De bruker musikken som avgrensing mot mainstream-tenkningen.
Også forskningsleder Anne Balsnes Haugland
har, sammen med høgskolelektor Hildegunn
Schuff, skrevet om musikk. Tematikken er korsang, flyktninghelse og integrering,
I alt 20 kapitler og drøye 400 sider har festskriftet, som forteller noe om Misjonsforbundets
skolehistorie og reflekterer omkring perspektiver
ved den kristne tro og praksis i vår tid.
edaktørene, som også har forfattet ett eller
flere kapitler, er førsteamanuensis Reidar Salvesen, høgskolelektor Hildegunn M. T. Schuff og
professor Hallvard Hagelia. De har fått med seg
skribenter også utenfor skolens egne, blant andre
Peter Sandwall ved Høgskolen i Staffeldsgate og
professor Leif Gunnar Engedal ved Menighetsfakultetet.
Forankring
og fornyelse
Tematiserer omkring: Ansgarskolens historie, både det gamle
og det nye testamentet, kritisk
vurdering av kreasjonismen,
evangelikale endetidssyn, kirkefedrenes teologi og filosofi, bibelsk miljøetikk, kristen
spiritualitet, menighetsspiritualitet, de angloamerikanske vekkelsene, ytremisjonsarbeidets
endringshistorie, krigsflyktningers forsoning, sammenhenger
mellom psykologi og helse og religion, antropologi og psykoterapi,
sammenhengen korsang – flyktningehelse – integrering,
mannskorets maskulinitet og fellesskap, den nye sangen, gudstjenestemusikk og avslutningsvis
dans som kristen praksis
Forfattere: Anne Haugland Balsnes, Hege Bjørnestøl Beckmann,
Ingun Folkestad Breistein, Antonio Barbosa da Silva, Leif Gunnar
Engedal, Ingrid Eskilt, Bjørn Øyvind Fjeld, Hallvard Hagelia, Årstein Justnes, Tormod Lindland,
Bodil Kvernenes Nørsett, Lars Råmunddal, Reidar Salvesen, Peter
Sandwall, Hildegunn Marie Tønnessen Schuff, Øyvind Skjegstad,
Torstein Theodor Tollefsen
Tekst og foto: Anne Margrethe Mandt-Anfindsen
M i s jon s bladet 5 -1 2
25
hovedsaken
SENTRUM
26
Misj ons bladet 5-12
…OG PERIFERI
I hovedartikkelen (side 28) i dette bladet introduseres vi for to
viktige begrep: sentrum og periferi.
Sentrum forstås som vår tilværelses sentrum, hvor vi får vi
kontakt med det dypeste i vår eksistens: Guds kjærlighet. Det
dypeste i vår identitet er at vi er skapt og elsket av Gud.
I vår periferi utsettes det dypeste i oss for press fra alle
kanter. Sterke krefter drar oss mot periferien, der vi ikke lenger
er i det dypeste av vår eksistens: Guds kjærlighet. Her mister
vi kontakten med oss selv, og sier nei til oss selv som kjærlighetsgave fra Gud.
Mesteparten av våre liv lever vi et eller annet sted i mellomrommet. I mellomrommet er vi i bevegelse. Vi er dratt mot
periferien og mot sentrum. De ytre kreftene drar i oss. Krefter
innenfra spiller sammen med de ytre kreftene: Vår indre sårbarhet og vår historie, våre sår og våre tilbøyeligheter kan
trekke oss mot periferien.
I mellomrommet er det retningen som avgjør. Beveger vi oss
sammen med Gud mot sentrum – og lar det som presser oss
følge med i bevegelsen inn mot sentrum? Eller beveger vi oss
ut mot periferien?
Et sentralt spørsmål her er: Hva kan hjelpe oss til å bevege
oss mot det dypeste i vår eksistens?
Det er et spørsmål til livslang refleksjon. Vi har bedt noen
av våre lesere om å dele noen av sine tanker og erfaringer.
Dette magasinets hovedsak er til ettertanke, næring til hjertets bønn, tema for samtaler i cellegrupper og bønnegrupper.
Kanskje kan også menigheten din i større fora snakke om hva
som fører i retning sentrum og hva som holder oss fast vi vår
periferi?
Anne Margrethe Mandt-Anfindsen
M i s jon s bladet 5 -1 2
27
hovedsaken
om
I STILLHETEN SER
VI MED NYE ØYNE
Om sammenhengen mellom bønn og handling
28
Misj ons bladet 4-12
Den filipinske kunstneren Joey
Velasco malte fattige barn
inn i nattverden. Dette skulle
komme til å endre livet hans.
i Bukas Palad, et sosialt senter i en fattig bydel, og hun så noe i bildet som hun
kjente igjen og som berørte henne dypt.
Spørsmålene ledet til at hun et drøyt år senere befant seg hjemme hos Joey Velasco,
bildets opphavsmann. Originalbildet av
nattverden, kalt ”Håpets bord”, hang på en
vegg i stua. Dette var historien bak:
Joey Velasco var en vellykket forretningsmann fra den filippinske middelklassen. Han var gift og far til fire. I 2005 ble
han alvorlig kreftsyk og deprimert. For å
hjelpe seg selv, begynte han å male. Han
malte bilder av Jesus sammen med utstøtte
og marginaliserte i sitt eget samfunn. Blant
annet malte han ”Håpets bord”. Han og
kona syntes barna var blitt kresne i matveien, og dette særegne bildet av nattverden
skulle henge i stua som en daglig moralskreligiøs påminnelse om takknemlighet. Bildet forestilte barn i Manila som levde under
ethvert minstemål for verdighet. Velasco
hadde oppsøkt barna, fotografert dem, og
gitt dem et måltid nudler som takk.
Kontemplasjon. Velasco hengte bildet
I sentrum får vi kontakt med
det dypeste i vår eksistens:
Guds kjærlighet. Her får vi ta
imot oss selv som en gave fra
Gud til oss selv og å kjenne
takknemlighet over at vi er
til. Her får Gud definere hvem
vi er; et menneske etter Guds
hjerte, skapt i Guds bilde.
F
or noen år siden kom Hilde – den
ene av denne artikkelens forfattere over en plakat et sted på landsbygda
utenfor Manila, Filippinene. Dette skulle
komme til å lære henne mye om sammenhengen mellom kontemplasjon og aksjon.
Plakaten viste et bilde av nattverden.
Jesus var omgitt av 12 barn; marginaliserte,
fattige, sultne filippinske barn. Bildet virket
som en magnet. Hun begynte å undre seg:
Hvem har malt bildet? Hva vil kunstneren
formidle?
Joey Velascos historie. Hun var selv på
Filippinene på grunn av sitt engasjement
opp på veggen hjemme. Hver dag kunne
han nå se det. Da var det at bildet nær
sagt begynte å leve sitt eget liv. Det begynte
å tale til kunstneren. Om hans egen sult,
om hans eget behov for barmhjertighet og
en plass ved bordet. Han begynte å plages
med at han egentlig bare hadde utnyttet
disse barna; han hadde ikke hatt noe ønske
om å bli kjent med dem eller vise dem den
barmhjertighet som bildet handlet om.
Fram til da hadde han sett barnas fortapthet; nå så han sin egen. Det ble en kamp og
en søken som førte til at han tok imot Guds
overveldende barmhjertighet til seg selv.
Uforutsett aksjon. Og det førte ham
videre. Ut for å finne igjen barna han
hadde malt. Han fant dem alle sammen, i
vrimmelen av Manilas marginaliserte. Nå
var det barna selv som talte inn i Velasco
sitt liv. Nene, jenta som han hadde malt
som Judas i bildet, viste seg å være en
engel med et stort hjerte for dem hun delte
M i s jon s bladet 4 -1 2
>>
29
hovedsaken
Beveger vi oss ut fra sentrum? Ut fra erfaringen
av å elske og å bli elsket? Eller beveger vi oss ut
fra krefter i periferien av våre liv?”
Bjørg Eimstad/ Hilde R. Myhrer
>>
skjebne med. For Velasco bar hun bud om
oppstandelse. Et annet barn, Emong, kommenterte ”Håpets bord” på følgende måte:
”Barna inviterer Jesus for å spise. De ser at
han er sliten. De gir ham mat. Og så masserer de ham og lar ham hvile.” Det ble et
budskap til kunstneren om å la seg inviteres inn i en kjærlighetsrelasjon med Jesus,
der gjensidigheten i forholdet også fører til
spørsmålet om hva vi kan gjøre for ham.
Så kom spørsmålene fra andre som så
bildet hjemme hos Velasco; om de kunne
få bruke det i ulike sammenhenger. I det
Hilde oppdaget bildet var det i ferd med å
spre seg over Manila som ild i tørt gress.
Politikere, kirkeledere og alminnelige
mennesker så bildet og ble berørt. Hos
Joey Velasco vokste det fram et håp om
at bildene hans kunne være med å bidra
til endringer i det filippinske samfunnet.
Et håp om at noen av de strukturene som
forårsaker fattigdom og uverdighet, skulle
kunne endres. Han brukte nå alle muligheter han så til å ta opp disse spørsmålene og
tale de marginalisertes sak.
Guds malepensel. Men mer enn noe
annet var han blitt ”Guds malepensel”. Det
var dette han kalte seg selv da Hilde besøkte ham i mars 2010. Det var derfor han
levde. I løpet av noen korte år var han gått
fra å være en vellykket forretningsmann
til å bli Guds malepensel. Sykdom og hans
eget behov for barmhjertighet ble veien han
måtte gå for å bli en som virkelig formidlet
det gode budskap om Guds barmhjertighet og om ethvert menneskes verdighet.
Det bar rik frukt, men det varte ikke lenge.
Sommeren 2010 døde Joey Velasco. (1)
En bevegelse mot sentrum. Det er ikke
alltid sammenhengen blir like tydelig å se
som i eksempelet med Joey Velasco. Men
skal vi alltid kunne se en klar sammenheng?
Noen mener å se mye innadvendthet i
kristne miljøer, og de stiller spørsmål ved
30
Misj ons bladet 4-12
hvorfor vi ikke oftere kan se at stillhet og
bønn fører til aksjon. Andre spør hvordan
kan det ha seg at det tvert imot kan synes
å være vanntette skott mellom dem som er
opptatt av bønn, kontemplasjon, gudsrelasjonen og det indre livet og dem som er
opptatt av ytre radikalitet og aksjon.
På den annen side: stiller vi mange nok
og gode nok spørsmål om sammenhengen?
Kan det være slik at mulighetene for avsporing er mange, også når man fordyper seg i
stillhet og bønn?
Hva skjer i menneskets sentrum?
Den russiske filosofen Grigorij Pomerants
sier: ”Når Gud er trett av menneskene, spør
han en av englene om hvor han kan skjule
seg. Og engelen svarer: ’I menneskenes hjerter, der er det sjelden de leter.’ ”(2)
Gud forlater ikke
noe av det han har skapt
Det
dypeste i
min eksistens:
GUDS
KJÆRLIGHET
– men vi kan miste
kontakten med
oss selv,
med Gud, og med det
dypeste i vår eksistens
I sentrum får vi kontakt med det dypeste i vår eksistens: Guds kjærlighet. Her
får vi ta imot oss selv som en gave fra Gud
til oss selv og kjenne takknemlighet over at
vi er til. Her får Gud definere hvem vi er; et
menneske etter Guds hjerte, skapt i Guds
bilde. Et menneske som er villet og elsket
av Gud, en Gud som gleder seg over oss det fineste han har skapt.
I sentrum får vi - i den grad vi kan
romme det - ta imot at vi er elsket for det
vi er; Guds kjærlighet er uten betingelser.
Vår blotte eksistens er nok. Her trenger vi
ikke å bevise noe.
Her får vi - sammen med ham - stå
oppreist i oss selv, og bli det unike uttrykk
for Guds kjærlighet som vi var ment å
være. Vi får ta til oss den sannhet at vi er
skapt til godhet.
Her får Gud nå oss med den nåde det er
å si ja til oss selv - og la Gud realisere oss.
Her skapes en indre plattform for våre
handlinger; hvor det vi gjør blir et gjensvar
på Guds kjærlighet. Her får vi si ja til den
guddommelige strategi; ”å føre verden tilbake til kjærlighet gjennom kjærlighet”(3).
Å gjøre det vi gjør fordi vi vet oss elsket,
leder oss på en annen vei enn alt vi gjør for
å bli elsket, bekreftet og føle oss verdsatt.
Hva skjer med oss ute i periferien?
Det dypeste i oss selv blir truet på alle kanter. Vi definerer ofte oss selv i periferien av
oss selv; inntekt, utseende, moter, trender,
tidsånden, prestasjonskultur,
destruktive
Det
indre dialoger ellerdypeste
uordnede
i tilbøyeligminkrefter
eksistens:
heter. Det er sterke
som drar oss
GUDS
ut i periferien hvor
vi
ikke
lenger er i det
KJÆRLIGHET
dypeste av vår egen eksistens, men mister
kontakten med oss selv, og sier nei til oss
selv som en kjærlighetsgave fra Gud. Her
i periferien avMellomrommet
oss selv, kjemper vi og sliter
for å fortjene det som allerede er vårt. For
å holde mål, kompenserer vi stadig for vår
følelse av utilstrekkelighet og tilkortkommenhet. Vi krymper som mennesker og
kan bli helt borte for oss selv. Her i periferien blir vi ego-sentrerte og innkrøkt i
oss selv.
I sine Bekjennelser reflekterer Augustin
over sin søken etter Gud: ”Hvor var jeg
da jeg søkte deg? Du var jo rett foran
meg, men jeg hadde gått bort fra meg selv
og fant ikke meg selv. Hvor mye mindre
kunne jeg da finne deg?” (4)
Det
dypeste i
min eksistens:
GUDS
KJÆRLIGHET
Mellomrommet
Hva er det som truer her vi beveger oss i
mellomrommet mellom vårt sentrum og
vår periferi? Det er krefter utenifra - prestasjonssamfunnet, nytte- og effektivitetsidealet, markedskreftene, byråkratiet,
grådigheten.
Og krefter innenifra - min sårbarhet,
uordnede tilbøyeligheter, savn, svik, sorg.
Kreftene innenifra har sitt opphav i vår
personlige historie; både det som er påført
oss av andre, og det som handler om våre
egne valg og disposisjoner i livet.
Hvis vi lever mye i det perifere i vår eksistens, må vi hele tiden forsvare oss både
Detden indre verden.
mot den ytre og
dypeste i
min eksistens:
GUDS
KJÆRLIGHET
Tyngdepunktet.
I sentrum er ”allting”,
fylden. I mellomrommet mellom sentrum
og periferi er ”noen ting”. Når vi kommer
langt nok ut i periferien, kanskje til og
med utenfor vår periferi, blir vi desillusjonerte. Vi opplever at livet mangler mening;
vi får en følelse av at dette er ”ingenting”.
Det betyr ikke at vi ikke skal utfolde og
leve våre liv i alle dets fasetter, og på alle
mulige og umulige steder. Den avgjørende
forskjellen ligger i måten vi lever våre liv
på, om vi lever med vårt tyngdepunkt i
sentrum.
Det
dypeste i
min eksistens:
GUDS
KJÆRLIGHET
Beveger vi oss ut fra sentrum? Ut fra
erfaringen av å elske og å bli elsket? Eller
beveger vi oss ut fra krefter i periferien av
Det
våre liv? I mellomrommet
dypesteer
i det retningen
min Om
eksistens:
som blir avgjørende.
vi sammen med
GUDS
Gud går i retning av vårt
sentrum, og om
KJÆRLIGHET
vi lar alt det som truer oss bli med i denne
bevegelsen inn mot sentrum.
Hva kan hjelpe oss i bevegelsen mot
det dypeste i vår eksistens? Jesus
kom for å frelse oss fra alt som vil true det
dypeste i vår eksistens; kjærligheten. Han
har overvunnet de kreftene som presser og
truer oss. Korset er broen mellom sentrum
og periferi. Det var derfor han kom – for
å åpne veien hjem til ham, og til oss selv.
Han drar oss, han lengter etter oss, og han
venter. Ofte må han vente lenge…
Gud forlater ikke
noe av det han har skapt
Det
dypeste i
min eksistens:
GUDS
KJÆRLIGHET
– men vi kan miste
kontakten med
oss selv,
med Gud, og med det
dypeste i vår eksistens
Dette er Guds frelsesprosess. Gud
kaller og drar oss til seg - og inn i det dypeste av vår eksistens - på mange måter.
”Der barmhjertighet og kjærlighet er, der
er Gud”, synger vi i Taizésangen Ubi Caritas. (5) Gud bor ikke bare i oss som imGud forlater
manent; nærværende
i våreikke
hjerter og i vår
noeerfaring.
av det han
harerskapt
menneskelige
Han
også transcendent – grenseoverstigende, alltid større,
Detoss på de utalligste
over alt. Og han kan nå
dypeste i
måter; gjennom ulike
hendelser og menmin eksistens:
GUDS i liturgien og
nesker, i naturen og kunsten,
KJÆRLIGHET
nattverden. I stillhet
og bønn åpner vi opp
for disse bevegelsene på en særlig måte.
Erfaringer av Guds godhet, av å være
– men
vi kan
villet og elsket,
hjelper
oss miste
i vår kamp mot
kontakten med
kreftene i og utenfor
oss
selv.
oss selv, Uten slike
med Gud, og med det
dypeste i vår eksistens
Gud forlater ikke
erfaringer kan kampen
selvstrev.
noe avbli
det
han harDet
skapt
blir en helt annen og nådefull bevegelse
når jeg kan ha tillit til at en kjærlig Gud
Det
har omsorg for meg. Da kan
jeg lettere
tåle
dypeste
i
eksistens:
å bli kjent med det som min
vil dra
meg bort
GUDSNår slike
fra bevegelsen inn mot sentrum.
KJÆRLIGHET
krefter dukker opp, kan jeg våge å la dem
få plass og bli tydelige. Dette gjelder også
når det er vanskelige følelser som vekkes.
– men
kan miste
I denne prosessen fører
vårvi”kamp”
oss i
kontakten med
nærmere kontakt med kjærligheten
oss selv, som
det dypeste i oss. Når vi selv strever med
med Gud,
og med
det
dette skjer det motsatte:
kampen
slenger
dypeste i vår eksistens
oss gjerne ut i periferien.
Gleden. Nådefullt drar Gud oss tilbake til
vårt eget sentrum og til seg selv. Her får vi
hjelp til å ordne livene våre. Og sakte vokser det fram en glede over meg selv og min
egen eksistens, og over de gaver og evner
jeg har fått ta imot og utvikle. Slik kan
døren åpnes opp for en ny innsikt. En innsikt om hva jeg må ordne opp i for at jeg
alltid og på nytt skal kunne leve i kontakt
med Guds kjærlighet som er det dypeste
og sanneste i min eksistens.
Tekst: Hilde Reinertsen Myhrer og Bjørg Eimstad
Bjørg Eimstad arbeider med samarbeidsutvikling,
organisasjonsutvikling, veiledning og temakurs i
ulike sammenhenger. Hilde Reinertsen Myhrer
(55) er sosionom og er frivillig engasjert i et sosialt
senter i et slumområde på Filippinene. Begge har i
mange år arbeidet med bønn og åndelig veiledning
etter ignatiansk tradisjon.
NOTER / REFERANSER:
1. Historien om Joey Velasco og hans Håpets
Bord er fortalt mer utfyllende av Asle Finnseth
i det norske tidsskriftet STREK nr. 4/2010. Se
www.strekmag.no.
2. Grigorij Pomerants, sitert i avisa Vårt Land.
3. Pär Mases: ”Den inre trädgården – öppen
mot himlen: om retreat, meditation och kristen
mystikk” (Artos 1998), s.30.
4. Augustins Bekjennelser, Femte bok, kap.2 (år
397-398).
5. Uttrykket er fra begynnelsen av fotvasken i
skjærtorsdagens gudstjeneste. Mens presten etter
Jesu eksempel vasker noens føtter, synges Ubi
caritas.
M i s jon s bladet 4 -1 2
31
hovedsaken
Tankegrublerier
Forventninger
Altoppslukende
arbeidsoppgaver
Selvopptatthet
Se Bønn
Leke Lytte
Stilletid Livsglede
Bruke egne gaver
Jesuslivet
Handle
Lese Pusterom
Bevegelse
Overengasjement
Egoisme
Synd
Burder
Hva hjelper
oss?
Hva hjelper oss til å leve i sentrum av egne liv? Hva trekker
oss ut i periferien? Hvordan kan det kristne fellesskapet
hjelpe oss i en bevegelse inn mot sentrum?
H
va som trekker ut og hva som lokker inn er ulikt fra menneske til
menneske. De samme tingene kan
trekke én person ut i periferien, mens en
annen lokkes mot sentrum. Den samme
tingen, hendelsen eller fenomenet kan på
et tidspunkt føre oss ut i periferi og en
annen gang mot sentrum.
Et sentralt spørsmål her er: Hva kan
hjelpe oss til å bevege oss mot det dypeste
i vår eksistens? Misjonsbladet har stilt
spørsmålet til litt forskjellige mennesker.
32
Misj ons bladet 4-12
PUSTEROM OG
TILSTEDEVÆRELSE
Martin Daland er daglig leder, jobber med barn og musikk i Skien
Misjonskirke.
– Hva hjelper deg til å leve i sentrum i ditt
eget liv?
– Det som hjelper meg til å leve i sentrum,
er flere ting, men jeg tror et stikkord er
"pusterom". Dagene mine er veldig ofte
fullpakket. Noen ganger kan det føles som
om hverdagen raser
av sted, med meg
hengende etter som et
slips. Derfor trenger
jeg å skape pusterom
i hverdagen. Det vil
si at jeg trenger å ha
et fast "rom" jeg går inn i, hvor bare jeg
og Jesus er. Hvor rommet fysisk er, kan
variere, enten på kontoret, hjemme eller i
bilen. Men jeg trenger å lukke døren for å
være sammen med Jesus alene, i bønn, lovsang og bibellesning. Jeg er helt avhengig
av det rommet i hverdagen min.
Jeg merker også at det som hjelper
meg til å leve i sentrum, handler om at jeg
et helt til stede, både i hodet og hjertet,
sammen med barna og familien min. For
meg handler det om å plassere jobben på
jobben, og ikke ta med den hjem til kone
og barn. Det er ikke like enkelt hver dag,
men jeg prøver. Fordi, de fortjener det! Oppsummert: Mitt private rom, mellom
meg og Jesus, hver dag, en konsentrert tid,
samt tid med min familie, hjelper meg til å
leve i sentrum i mitt eget liv.
– Hva trekker deg ut i periferien?
– Mangel på pusterom, mangel på tid med
barna, mangel på konsentrert tid med
Jesus. Av og til også mine egne følelser, og
mine egne forventninger. Følelsen av at
jeg ikke er god nok, at jeg ikke fyller menneskers forventninger til meg, at jeg ikke
fyller mine egne forventninger til meg selv,
både som pappa, ektemann, kollega, leder
og så videre. De følelsene kan trekke meg
ut i periferien. Oftest handler det om meg
selv, og mine egne forventninger og krav
til meg selv.
– Hvordan kan det kristne fellesskapet
hjelpe deg til en bevegelse mot sentrum?
– Menigheten, det kristne fellesskapet, kan
hjelpe meg til en bevegelse mot sentrum,
men først og fremst er dette opp til meg
selv. Det handler om mine egne prioriteringer i livet, hvordan min kalender ser
ut, hvordan jeg håndterer – mentalt – den
travle kalenderen og hvilke grep jeg gjør
alene, for å komme nærmere sentrum. Jeg
tror menigheten kan hjelpe mennesker
nærmere sentrum gjennom livsnære fellesskap (smågrupper), vennskap, gjennom
bønn, veiledning og sjelesorg, gjennom
livsnær undervisning og musikk. Men,
jeg tror også vi som menighetsledere må,
i større grad, istandsette, utfordre og bevisstgjøre mennesker på deres eget ansvar
for å ikke leve i periferien.
JESU FARGE PÅ DAGENE
Grete Jarlesdatter Vangstad (40) er
pastor i Bodø misjonsmenighet.
– Hva hjelper deg til å
leve i sentrum i livet ?
– Å være i fjellet fører
meg nærmere sentrum. Når jeg trener
og går, kjenner jeg at
jeg får puste ut alle
slaggstoffene både
fysisk og overført. Det
er som jeg puster inn gudslivet og åpner
for at Gud kan få røre ved det dype i meg.
Da faller jeg på plass.
Det andre er mandagsbønnemøtet
som er blitt helt annerledes enn vi kunne
forestille oss. Vi har møttes med forventninger om at vi skal be for en mengde bønnetemaer og ha produktive bønnemøter.
Men så kupper Gud bønnemøtne – igjen
og igjen – tar oss inn i sitt nærvær og vil
at vi bare skal være her. Dette er blitt en
sterkere erfaring for meg etter at jeg kom
til Bodø. På disse bønnemøtene kjenner
jeg at jeg kommer nær noen av de dype
strengene i meg selv og nær Gud. Det er
en være-opplevelse som gjør at jeg faller
på plass og ting kommer i perspektiv. Det
handler ikke om å finne nye tanker, konkusjoner eller ideer, men at vi har dvelt i et
gudsnærvær og i en tilbedelse.
En annen viktig ting er å snakke med
mennesker om Jesus. De samtalene gir en
følelse av å få næring. Jesus blir synlig og
jeg får leve i tråd med kallet over livet mitt:
å få dele Jesus med andre mennesker. Samtalene om Jesus med mennesker, bønnen
inn i disse samtalene, det gir meg næring
og trekker perspektivet mitt inn mot sentrum – jeg kjenner pulsen av det livet jeg
egentlig ønsker å leve.
– Hva trekker deg ut i periferien?
– Jeg erfarer periferien når jeg blir sentrert
om meg og mitt, slik at jeg mister perspektivet på omgivelsene rundt meg. Når jeg
ikke har Guds agenda over hverdagen min,
som jeg kan få ved den lille bønnen på
tre minutter om morgenen. Når jeg gyver
løs på den ene oppgaven etter den andre
– uten at Jesus fikk farge dagene med de
fargene han ønsket. Da blir jeg perifer. I
periferien kjenner jeg på en fargeløshet, jeg
blir mer distansert i forhold til meg selv og
mennesker rundt meg. Daglige oppgaver
får fokus, men jeg får ikke grepet dagen,
jeg mister nuet. Ønsket om å være produktiv kan fort bli en fiende som trekker meg
bort fra sentrum. I utgangspunktet opplever jeg å ha en
Guds raushet over dagen, noe som betyr
at jeg kan ta de gode pausene – drive med
hagearbeid og forefallende ting – noe jeg
er veldig glad i. Men jeg kan komme til det
punktet at det gode trekker meg bort. Det
som var en gave fra ham, blir likevel ikke
en gave – fordi jeg ble helt oppslukt i det;
uro kommer inn og tankemønstret dreies
mot det negative. Jeg kan miste glansen og
noen av fargenyansene som han egentlig
kan og vil prege oppgavene med. Så kommer frustrasjon og alle burde-tankene.uro,
stress og alle burde-tankene, i stedet for
at jeg tar imot gaven og kjenne gleden og
lovsangen midt i det jeg holder på med.
– Hvordan kan det kristne fellesskapet
hjelpe deg til en bevegelse mot sentrum?
– Når det kristne fellesskapet har fokus på
Jesus og ikke bare på det sosiale aspektet,
oppgaveaspektet og strategiaspektet, så
hjelper det meg. Når jeg gjenkjenner Jesus
i aktivitetene, samtalene eller livene til dem
som er i kirka. Jeg trenger et Jesussentrert
fellesskap, som viser mennesker i bevegelse
mot Jesus. Å se Gudslivet i andres liv, inspirerer meg voldsomt. Å få stå på sidelinja
og følge mennesker som opplever Jesus der
og da – og se og høre Jesuslivet i dem – gir
en følelse av å leve livet midt i sentrum
HANDLING
– IKKE GRUBLERIER
Solveig Johansen (68), pensjonert
pastor, aktiv forkynner, samtalepartner og skribent.
– Hva hjelper deg til å leve i sentrum i livet?
M i s jon s bladet 4 -1 2
>>
33
hovedsaken
>>
– Da må jeg tenke på
den retningen jeg går
i, fra periferi til sentrum. For meg handler det om sindighet
og om å ta tanker til
fange. Jeg må koble
meg til nære ting som
har med handling å
gjøre, slik at jeg ikke lar tankene fare. Jeg
stryker klær, broderer bunadskjorter til
barnebarna, lager mat – eller leser Bibeltekster i en sammenheng, ikke bare enkeltvers. Og så er det godt å gå tur.
– Hva trekker deg ut i periferien?
– Min tankevirksomhet som går i mange
retninger: Jeg ser muligheter, oppdager
problemområder og mulighetsområder –
og har en tendens til å gå foran selve livet.
Jeg har tidvis ”hele verden” innafor skallen og har en tendens til å gå vekk fra det
enkle og leve i det kompliserte. Og der er
min periferi.
– Hvordan kan det kristne fellesskapet
hjelpe deg til en bevegelse mot sentrum?
– For det første: gudstjenestelivet i en god
og trygg ramme, hvor det blir kommunisert at alle ikke bør gjøre alt, at vi ikke
trenger tenke likt og at en får frihet til å
være seg selv. En menighetskultur med
mange burder smeller rett inn i mitt tankeliv, og da føres jeg ut i periferien.
Jeg tenker ellers at et normalt og sunt
liv handler om å veksle mellom sentrum
og periferi. Vi havner uunngåelig ut i periferien, må stoppe opp og bevege oss mot
sentrum. I alle våre overgangstider er vi
mer ute i periferien. Da kan vi noen ganger miste fotfestet på at vi er elsket av Gud.
Det er som å være i en transitthall – litt
uten forankring. I mange sjelesorgsamtaler
har jeg måttet normalisere at det er tider
med mindre forankring og at det ikke nødvendigvis er noe galt å føle seg på avstand
fra Gud. Det kan jo hende man holder på
med store indre arbeid og forandringer.
Vi greier ikke forholde oss følelsesmessig
til alle grunnsetningene i livet – som dette
34
Misj ons bladet 4-12
med å være elsket – mens vi holder på med
store indre arbeider.
LESE, LYTTE, LEiKE
OG LEVE ÆRLIG
Stein Bjørkholt, pastor i
Randesund og i Ytre Randesund
misjonskirker.
– Dette er spørsmål man trenger å leve
lenge med. Det er jo
en fare for at det en
nevner først, bare blir
en skraping på overflaten. Når man jobber
med eget liv, kan en
jo erfare at tematikken egentlig dreier seg
om noe mer grunnleggende, sier Stein
Bjørkholt og nærmer seg de tre spørsmålene med dette forbeholdet.
– Hva hjelper deg til å leve i sentrum av
livet ditt?
– Det begynner med den erfaringen av
Guds nåde og ubetingede hjelp, som jeg
har hatt mange ganger og som gjør at jeg
tør å være meg sjøl. Til tross for at jeg føler
meg dypt elsket, akseptert og villet finnes
det dager og tider hvor jeg glemmer det og
føres ut i periferien.
For å holde meg i sentrum trenger jeg
tid til å lese, lytte og leike. Jeg leser for
å få inspirasjon, fylle behovet for kunnskap og nysgjerrigheten etter å lære. Jeg
kan bli ”salig” av å lese Guds ord og solid
teologi. Jeg lytter til forskjellige ting, først
og fremst til Gud som sier ”du er elsket”
og til dem jeg omgås, men også til andres
forkynnelse og lovsang. I periferien har jeg
ikke tid og ro til å lytte hverken til dem jeg
omgås eller til egne behov.
Så trenger jeg tid til å leike. Jeg beskrives nok ikke som veldig leiken… men tid
til å trene i passelige doser hjelper meg til å
være i sentrum av livet mitt. En må få lufta
vettet sitt. Noe av det mest ”profetiske”
som er sagt til meg, kom fra min lillebror.
Han var som en storebror for meg da han
sa ”Kjøp deg ei rifle og kom deg ut på jakt.”
Jeg gjorde det. Det er viktig å gi seg sjøl
tid: til god mat og drikke med gode venner, til å ha det fint med kona både på den
ene og andre måten – til å være hele mennesker.
Å ha en samtalepartner hjelper meg til
å leve i sentrum av eget liv. Det har vært
veldig viktig. Og en ting til hjelper meg til
å være i sentrum av eget liv: Å ha blikket
vendt utover og tjene andre mennesker
med de gavene Gud har gitt meg. Å gå og
surre bare for meg selv, hjelper meg ikke til
sentrum av eget liv.
– Hva trekker deg ut i periferien?
– Det er mange ting. Noen ting er det flaut
å innrømme, andre ting er det liksom flott
å kunne innrømme i vår kultur: Som det
å ha for mange og store arbeidsoppgaver.
Blir oppgavene for store kan jeg kjenne at
det skaper ubehag og stress allerede når
jeg er på vei inn i oppgavene. Underveis
kan det være altoppslukende, da mister jeg
lett den større visjonen om hva livet mitt
skulle være. Etterpå blir jeg trøtt, sårbar
og ukritisk til hvilke krefter som får prege
meg. Jeg kan svinge mellom selvmedlidende sårbarhet og kynisk kompensering
hvor jeg forsvarer og rettferdiggjør meg
selv.
En annen ting som fører meg ut i periferien er forventningspress og andres røster. Det kan være uuttalt press som vokser
fram i et miljø, eller press som en skaper
sjøl – fordi en tror andre forventer det. I de
fasene beveger jeg meg ut av sentrum, og
forventningspresset kan få ekstra stor kraft
når jeg i tillegg blir usikker og utrygg.
Så kjenner jeg også på det de i gamle
dager kalte ”syndens begjær”. Om jeg
klarte å leve i balanse – sunt på alle måter
– er det likevel slik at jeg fra tid til annet
vil ut i periferien. Slik er det å være menneske i verden. ”Det onde jeg ikke vil, det
gjør jeg.” I møte med egen sårbarhet, svakhet og synd kan jeg i omvendelsen få en
ny opplevelse av å leve i sentrum og erfare
Guds kjærlighet på nytt igjen. Det er en
viktig, sunn og god erfaring.
– Hvordan kan det kristne fellesskapet
hjelpe deg til en bevegelse mot sentrum?
– Ut fra det jeg har sagt er jeg fast bestemt
på at ingenting er viktigere enn å hjelpe
mennesker til å erfare Guds nåde og kjærlighet, slik den er gitt oss i Jesus Kristus.
Som kristne fellesskap kan vi hjelpe mennesker til å falle til ro hos Herren før en
skal i gang med aktiviteter. Jeg tror vi må
skape en kultur der det er åpenhet for å
snakke om egne liv, både det vi lykkes med
og det vi ikke lykkes med.
NÆRE RELASJONER
Øivind Magne Haugbro (63), pastor
i Heimdal og Trondhjem
misjonsmenigheter
– Hva hjelper deg til å
leve i sentrum av livet
ditt?
– De fleste ønsker vel
å leve i sentrum i sitt
eget liv. Jeg er er heller ikke noe unntak,
jeg vil gjerne leve i
sentrum, og det er
forskjellige "hjelpemidler" jeg har for å leve
der.
Jeg er avhengig av å lese et bibelavsnitt
på morgenen, så leser jeg en kommentar
til det jeg har lest. Jeg bruker LOGOS, det
er en bibelleseplan for voksne, med forskjellige skribenter – og det er berikende.
Jeg tenner gjerne et stearinlys, det synes
jeg gjør at jeg slapper av og hjelper meg å
holde fokus.
Dessuten liker jeg å vandre i skog og
mark, gjerne med ei fiskestang. Jeg møter
ikke Gud gjennom naturen, men jeg kan
møte ham i naturen. Det skaper ro og fred
i mitt indre, da får jeg kontakt med mitt
innerste. Det er også lettere å tenke på
hvor stor Gud jeg har. Noe trening er også
viktig for meg for å føle meg opplagt og i
form. Vi mennesker er skapt for også ta
vare på det fysiske.
Å være sammen med gode venner som
jeg kan stole på hjelper meg til å leve i sentrum i mitt eget liv, jeg er faktisk avhengig
av det. Jeg har vært noe på retreat. Det
synes jeg gjør at jeg raskt kommer i kontakt med meg selv og mitt indre liv.
– Hva trekker deg ut i periferien?
– Det kan være så mye. Men travelhet og
stress gjør at jeg blir trukket ut i periferien.
Det kan skyldes meg selv, eller det kan
også være at andre påfører meg det som
gjør meg stresset. Jeg blir rastløs og urolig,
får liksom ikke "kontakt" med meg selv.
Noe annet som kan trekke meg ut i periferien er hvis jeg får et dårlig forhold til
andre mennesker. Det kan ta så mye energi
og så mye av mine tanker at sentrum "forsvinner".
– Hvordan kan det kristne fellesskapet
hjelpe deg til en bevegelse mot sentrum?
– Som kristne er vi skapt til å leve i fellesskap med andre. Vi skal ikke leve som
huleboere, eller i en eremitt tilværelse. Det
kristne felleskapet var viktig i oldkirken,
og det er like viktig i dag.
Jeg er avhengig av gode venner som jeg
kan være sammen med og stole på, det gir
meg energi, inspirasjon og glede. Så må
fellesskapet være så trygt og godt at det
kan komme med rettledning og korrigering når det er nødvendig. Hvis ikke det
kristne fellesskapet kan "føre" meg nærmere sentrum, så er det ikke bra nok. I det
kristne fellesskapet skal det være mulig å
dele gleder og sorger, det er da du kjenner
at du blir dratt mot sentrum.
Jeg ble avhengig av det kristne fellesskapet
som ny kristen, og kjenner på at jeg er
avhengig av det nå også. Det er ikke meningen at man skal være kristen "alene".
God lovsang hjelper meg også til å leve i
sentrum av mitt eget liv. Det er med på å
dra meg nærmere Gud.
Tekst: Anne Margrethe Mandt-Anfindsen/ Martin
Daland og Øivind M. Haugbro
Glassmalerier i den uferdige katedralen La Sagrada Familia.
M i s jon s bladet 4 -1 2
35
folk
Her skriver vi om Misjonsforbundsfolk som feires eller som minnes, først og fremst
om folk som er aktive i dag, eller som har vært i tjeneste over litt tid, i tidligere tider.
Jubilanter
60 år
Marianne Torp
Tidligere misjonær, Marianne Torp, født
Rekdal, fylte 60 år 12. juni i år. Hun er
født og oppvokst i Molde og deltok aktivt i
menighetsarbeidet der under oppveksten.
Hun giftet seg i 1972 med Egil Torp som
var pastor i Molde Misjonsmenighet en
tid.
Det ble tjeneste i Chicago i USA før de
flyttet til Norge og Oslo igjen. Marianne
Torp hadde ulike jobber innen handel og
kontor frem til 1980. Da kallet kom til å
reise til Hong Kong som misjonærer svarte
hun og mannen positivt. Der skulle de
ha hovedansvaret for Misjonsforbundets
arbeid. I tillegg til å ha ansvar for deres
tre barn, hadde Marianne ansvar for misjonens regnskaper og var også misjonens
sekretær en periode. Slik som arbeidet
vokste utover 80-tallet, var dette en krevende oppgave som hun utførte på en veldig god måte.
Marianne fikk være med på store endringer i misjonsarbeidet i Hong Kong, noe
som etter deres hjemkomst til Norge førte
til opprettelse av en sterk og selvstendig
kirke i Hong Kong. De kom tilbake til
Norge i 1990 etter til sammen åtte års tjeneste i storbyen.
Fra 1990 har hun vært ansatt både i
Norges Kristelige Student- og Skolelagsbevegelse og på Menighetsfakultetet hvor
hun fortsatt har sitt arbeid.
Misjonsforbundet vil takke Marianne
Torp for viktig og trofast tjeneste i Hong
Kong, gratulere henne med 60-årsdagen
og ønske henne Guds rike velsignelse over
livet framover.
Eilif Tveit, misjonssekretær
36
Misj
Misj ons
ons bladet
bladet 4-12
5-12
50 år
Harald Nygaard
Rektor på Ansgarskolen, Harald Nygaard,
fylte 50 år 28. juni 2013. Harald er født og
oppvokst i Haugesund. Han ble kristen
som 17-åring og ble med i Haugesund
Misjonskirke.
Høsten 1983 begynte Harald på Ansgarskolen som på den tiden lå på Vettakollen i Oslo. På skolen ble han også del av
evangeliseringsteamet Gledens Agenter
som besøkte mange av Misjonsforbundets
menigheter. Det første stoppestedet etter
Ansgar ble Skien Misjonsmenighet hvor
han var sivilarbeider i året 1987-88.
Året etter gikk turen til Tromsø Misjonsmenighet. Etter 5 år som pastor i Tromsø
ble neste stopp for Harald Sørlandet og
Ansgarskolen.
Harald begynte som inspektør for Bibelskolen i 1994-95 og ble siden praksisveileder og lærer ved Ansgar Teologiske
Høgskole (ATH). I 1998 avla Harald også
Teologisk Embetseksamen ved Menighetsfakultetet. I årene som fulgte frem til
2002 var Harald først studieinspektør og
høgskolelektor på ATH, siden studiesjef og
førstelektor i praktisk teologi.
Harald Nygaard tiltrådte som rektor for
Ansgarskolen 1. August 2007 etter Bjørn
Øyvind Fjeld. Som rektor har Harald fortsatt å utvikle skolen og den største seieren
var utvilsomt da NOKUT fattet følgende
vedtak i sitt styremøte den 16. desember
2010: “Ansgar Teologiske Høgskole tilfredsstiller kravene til akkreditering som
høgskole slik disse er utformet i §3-1 i NOKUTs forskrift om standarder og kriterier
for akkreditering av studier og kriterier for
akkreditering av institusjoner i norsk høy-
ere utdanning.”
Harald vil utvilsomt påpeke at denne
anerkjennelsen er et resultat av godt teamarbeid og at mange har bidratt. Likevel er
det ikke til å komme fra at Harald selv har
brukt alt for mange timer på jobb. Timer
som også har gått med til å studere bl.a.
religionspsykologi, skrive faglige artikler
og undervisningsmateriell. I tillegg har
Harald vært leder av Misjonsforbundets
Personalforening (PO) i seks år.
På Sørlandet er Harald Nygaard bedre
kjent under navnet Sprek Harald. Avisen
Fedrelandsvennen hadde utlyst en konkurranse for å rekruttere tre utrente personer
til å følge treningsprogrammet Sprek frem
mot skirennet Hovden Tour (42 km). Kolleger ved skolen sendte inn en hemmelig
søknad på Harald sine vegne og av 390 søkere ble Harald en av tre som ble plukket
ut. Skirennet ble gjennomført med stil!
Harald er pliktoppfyllende, lojal, har
godt humør og evner å skape begeistring
rundt seg. Harald Nygaard er gift med
Mona og de har barna Amalie, Isak og Karina.
Misjonsforbundet vil takke deg for alt
du på ulike vis og ulike steder har betydd
og bidratt med i Misjonsforbunds fellesskapet. Vi vil ønske deg og din familie
Guds velsignelse for dagene og årene som
kommer. Gratulerer med dagen!
Øyvind Haraldseid, generalsekretær
Vanja Risanger
Tidligere misjonær i Kongo, Vanja Risanger, fyller 50 år den 14. september i år.
Sammen med ektefelle og barn reiste
hun til Frankrike for språkstudier i august
1989. I oktober 1990 dro de så til Republikken Kongo for misjonstjeneste. Det ble
til sammen tre år i Kongo der hun arbei-
Minneord
det som sykepleier ved helsesenteret på
Inkouele.
Helsesenteret omfatter en poliklinikk,
en fødestue, et medisinutsalg og det er
også mulighet for å legge inn pasienter for
en viss periode. Dessuten er senteret utgangspunkt for et forebyggende helseprosjekt som omfatter flere omkringliggende
landsbyer. Disse besøkes regelmessig med
undervisning, spedbarnskontroll og vaksinasjonsprogram.
Vanja Risanger var fast engasjert ved
poliklinikken der hun også deltok i det
forebyggende helseprosjektet etter behov
med undervisning, spedbarnskontroll og
vaksinasjonsprogram. Vanja gikk inn i
arbeidet og de utfordrende oppgavene med
pågangsmot og engasjement.
Misjonsforbundet vil gratulere med
50-årsdagen og ønske Guds velsignelse!
Eilif Tveit, misjonssekretær
John Larsen
Tidligere misjonær i Republikken
Kongo, John Larsen, døde tirsdag den
14. mai, nesten 93 år gammel. John ble
født i Svelvik og vokste opp i Larvik.
Han utdannet seg til snekker før han
etter hvert begynte på Ansgarskolen. Det
var Kongo-Brazzaville som ble hans misjonærkall og han tok språkstudier i Paris
på begynnelsen av 50-tallet. Han skulle
bli en av Misjonsforbundets pionermisjonærer i landet.
Det ble fire misjonærperioder for
John Larsen og kona Marit fra 1951 til
1971. John fikk ansvar for et stort kirkedistrikt og ble også Misjonsforbundets
representant i Kongo en tid. Det ble
praktisk byggearbeid og forkynnelse av
evangeliet som gikk hånd i hånd.
I hjemmeperiodene i Norge ble det
pastortjeneste og et liv som reisepredikant. Marit og John fikk tre barn som
delvis vokste opp i Kongo og i Grimstad.
De måtte gå på misjonærbarnskole i
Pointe Noire ved kysten, mens Marit
og John hadde sitt virke langt nord/øst
innover i landet på steder som Mpouya,
Gamboma og Inkouele.
Etter periodene i Kongo ble det arbeid som snekker og vaktmester. Han
var trofast med i Grimstad Misjonsmenighet, også som leder.
I deler av den tiden John og Marit var
misjonærer, var det alvorlig politisk uro
i Kongo, og en koffert var alltid pakket
klar i tilfelle det ble nødvendig å flykte
på kort varsel.
Omgitt av familien sovnet John Larsen fredfullt inn på sykehuset i Arendal
tirsdag den 14. mai. Etter nesten 93 år
gledet han seg til å møte sin Herre og
Frelser.
Misjonsforbundet vil takke for alle
årene John Larsen gav av sin tid, sine erfaringer og krefter i tjenesten, og vi lyser
fred over hans gode minne.
Oslo, 23. mai 2013
Eilif Tveit, misjonssekretær
For ettertiden
Har du eller menigheten protokoller, foto, film, lydopptak
eller gjenstander av historisk
verdi? La i såfall Misjonsforbundets Historiske Selskap
og Arkiv ta vare på det.
Tidligere ble Misjonsforbundets viktigste
historiske brikker samlet på Riksarkivet
(RA) i Oslo, men dette er forbeholdt
nasjonale og internasjonale dokumenter.
Med det nye arkivet som ble åpnet på
Ansgarskolen i Kristiansand i 2011 kan
også lokalt og privat materiale oppbevares for ettertiden. Materialet gis eller
deponeres.
Misjonsforbundets Historiske Selskap
og Arkiv (HSA) ble dannet i 2003 for å
samle historisk materiale og gjøre det
tilgjengelig for forskning/studier. Ta kontakt med arkivleder Ingunn Rui på 970 12
405 eller skriv til hsa@misjonsforbundet.
no for ytterligere informasjon.
Historisk selskap og arkiv
M i s jon M
s bladet
i s jon s bladet
5 -1 2
37
Vi møter
Elisabeth Kolbjørnsrud
BARN, BOOTS
OG FOTBALL
Elisabeth Kolbjørnsrud (28) er UNGs styreleder.
Notoddenjenta bor i Kristiansand hvor hun jobber
i barnehage, hun spiller fotball med barnehagebarna
så ofte hun kan, og fritiden brukes med venner
og til intens eposting i forbindelse
med styrevervet.
- Hva i oppveksten har preget deg mest
som menneske?
- Det er vel menighetsliv; barneforening,
barnegospel, ungdomskor og ungdomsklubb – gjennom dette fikk jeg lov til å
utvikle meg som leder. Jeg fikk mer og mer
ansvar, de lot meg slippe til og vokse der
jeg var.
- Driver du med noen idrett og kunne du
blitt skikkelig god?
- Jeg driver ikke med idrett, men kunne
blitt veldig god i fotball. Jeg spilte mye da
jeg gikk på barneskolen og hadde landslaget som mål. Men det var ikke like gøy å
spille med jentene – og det var ikke gøy å
se på jentefotball - så jeg spilte med guttene og ga opp jentefotballen. Etter hvert
måtte jeg velge mellom menighet og fotball
– for begge deler tok mye tid. Da ble det
menigheten. Men jeg prøver så ofte jeg kan
å spille med noen i barnehagen.
- Har du noen hobbyer?
- Hmm, utenom mail til AU og LS er det
svært lite… Har i grunnen ingen hobbyer.
Når jeg har fri liker jeg å være med venner.
- Hvis du måtte være medlem i et annet
kirkesamfunn enn Misjonsforbundet, hvor
ville du havne?
- Det ville nok blitt Pinsevennene, tror jeg.
Filadelfia her i byen driver veldig bra – så
38
Misj ons bladet 5-12
det kunne blitt den menigheten. Men dette
er ikke tema for meg.
- Hvilken bok utenom Bibelen har gjort
størst inntrykk på deg?
- Jeg leser svært lite, så jeg kan vel ikke si
at det er noen bøker som har gjort veldig
inntrykk på meg.
- Hvilke bøker har du på nattbordet nå?
- Jeg har ikke nattbord! Bibelen ligger rett
ved siden av senga.
- Hvis du skulle bo i et land utenom Norge,
hvor ble det da?
- USA! Jeg ville vært cowboy, tror jeg. Jeg
har alltid likt countrymusikk og har alltid
likt å gå med boots. Jeg har boots og cowboyhatt på kottet.
- Ville du takket ja til et tilbud om å hoppe
i fallskjerm?
- Ja, det tror jeg. Ikke strikkhopp, men
fallskjerm.
- Hva betyr fotball for deg?
- Det betyr svært lite for meg. Men jeg
heier på Notodden. De er i 2. divisjon nå,
men har lenge vært i første!
- Hvilke inspirasjonskilder har du for liv
og arbeid?
- Jeg tror at barnehagen må være den ene
inspirasjonskilden – barna gir så mye
glede og kjærlighet. De er veldig ærlige og
gode. Har du en dårlig dag og får en klem,
blir du glad. Ellers er den nordiske Kvinnekonferansen til Kvinner i nettverk noe jeg
prioriterer hvert år – og lever på lenge.
- Hvilken nålevende person ser du mest opp
til?
- Hm… Torbjørg Oline Nyli, hvis man kan
skrive det… Måten hun møter folk på, hun
oser godhet, hun lever ærlig og har Gud med
i alt hun gjør.
- Hvilke fem hverdagsting klarer du deg ikke
uten?
Pepsi Max, rettetang, eyeliner, mobiltelefon
og bil.
- Hva tror du preger livet ditt om ti år?
- Jeg håper at det er familieliv og barn.
- Hvorfor tok du på deg vervet som styreleder
i UNG?
- Det var veldig gøy å bli spurt og bli betrodd
den tilliten. Etter flere samtaler med Fredrik
Tybakken (forrige styreleder, red. anm) og
andre, tenkte jeg at jeg ville be over dette.
Etter tenkning og bønn bestemte jeg meg
for å hoppe i det. Jeg føler Gud har vært
med meg på den veien. Jeg har nok ikke all
erfaring som trengs, men man lærer underveis og man har gode folk rundt seg. I løpet
av dette første året som leder har jeg vært
innom tre daglige ledere. Det har vært hektisk og lærerikt!
Tekst: Anne Margrethe Mandt-Anfindsen
Foto: Privat
KryssOrdet
Rekordmange kryssordløsere – hele 17 i alt! - har forsøkt seg på kryssordet i Misjonsbladet
nr 1/2013 og tretten superdyktige klarte brasene. Løsningen finner du på side 55 i dette
magasinet. Vinneren av en valgfri cd var Alf Gunnar Sleveland fra Vigra, som ble overrasket
og glad for cd-en. Gratulerer!
I dette kryssordet er det mange lange nyord-utfordringer for kryssordløserfantastene. Løsningen må være oss i hende 1. september. Lykke til med sommerens utfordring! Vi ønsker
våre trofaste kryssordvenner en riktig god sommer – med ordbok, blyant og viskelær!
ÅNDELIG
DRAGNING
ÅNDSVÆRET
INTERJEKSJON
KREPSDYR
DNMLEDERNE
FISK
PÅ
NORSKE
FLY
SPILLE
FUGL
NEVNT I
ESEK 17
LØFTES
BLODTYPE
SKIKK
ENSARTET
DYR
LEGEMSDELEN
TRAVER
MEDIS.
UNDERS.
RADIUS
VÅKEN
PÅ
MOTEN
DIKT
MØBELET
INNFALLENE
GJENNOM
LAGER
RÅJERN
FORRYKT
TILBE
PLAGG
BILKONSERN
BYDEL I
OSLO
TONN
ADAMS
SØNN
HIMMELLEGEME
GÅRDSKONE
PLANTEROT
TYSKLAND
KURV
FLUOR
ÅR
VIRKELIGE
MØBLERE
KIPLINGDIKT
ODDE
HALV
DIAMTR.
EKTE
BOR
PLANTE
KONJUNKSJON
FORNEM
UTROP
BILMERKE
DYR
NEVNT I
MATT. 12
ELEKTRO
PREPOSISJON
BREVMOTTAKERE
NEVNT I
1. SAM. 3
MOSES
SVI
BYTE
MANNSOG KV.NAVN
KJEDELIG
PLAGG
UKJENT
BIBELBØKER
............
I
TORINO
SPANIA
PROFETIER
KVEGET
FORSKRIFT
HIMMELRETNING
TENNESSEE
INDISK
SPRÅK
FASE
LOEROMAN
LEVE
BLOTTES
KJEMME
BLODTYPE
NEVNT I
4. MOS 16
VOKSE
LUKT
TRIST
LOCH ......
(INNSJØ)
ALDRING
SKJØRE
SPANIA
VEKST
SØNN AV
ESAU
RIKTIG
DRIKK
3 LIKE
LYNGHEDEN
SKIMTES
GLIS
MELODIENE
SNOBB
2 LIKE
UDELT
RØYKESTUA
GRESK
GUDINNE
FEM
KELVIN
BÅT
FEM
ARRANGEMENTER
M i s jon s bladet 5 -1 2
39
portrettet
EN DRØMMER OG
VIRKELIGGJØRER
Da Harald Nygaard var en ung, beskjeden mann strakk drømmene hans seg så
langt som til å gå inn i farens Urmakerforretning. Han var ingen leder. Han var
ikke visjonær. Han drømte litt om å fordype seg i psykologi, som var den store
interessen. Når Harald som fersk femtiåring skal si noe om hvem han er blitt
bruker han begrepene: Tydelig leder, visjonær og lyttende.
40
Misj ons bladet 5-12
F
lere steder har livet budt på endringspunkter. Både mennesker,
situasjoner og hendelser har invitert
Harald Nygaard til fordypning, vekst og
forvandlig. Og det ser ut som han i betydelig grad har ”tatt opp hansken”.
Sjokkerende omvendelse. – Jeg var
en stille, forholdsvis beskjeden gutt. Jeg sa
sjelden mye når mange var til stede. Jeg var
ikke noen ledertype, likte å være for meg
selv – og var med venner i blant, forteller
Harald.
Han hadde en god oppvekst i Haugesund som eldst av tre søsken i en familie
som ikke rant ned kirkedørene. Relasjonen
til foreldre, besteforeldre, tanter og onkler
var tett og god. Barndommens kongeriker
var familielandstedet om sommeren og
hytta på fjellet om vinteren. Harald var
interessert i fotball og friluftsliv, han var
skoleflink og elsket å lytte til musikk. Pink
Floyd og Genesis sto høyt på lista. Da Harald ble litt eldre fikk han flere interesser.
– Jeg var opptatt av jenter og gikk mye
på diskotek. Jeg likte å danse disco. Både
fredag, lørdag og søndag var dicodager. Da
jeg ble frelst la jeg danseskoene på hylla.
Omvendelsen kom som et lettere sjokk
på omgivelsene.
– Mine venner sa om meg da jeg ble
omvendt at de aldri hadde trodd det ville
skje meg. Men min mor ble kristen et halvt
år tidligere. Så da jeg begynte på videregående var jeg litt nysgjerrig på de kristne
ungdommene der, som så ut som de hadde
det greit selv om de gikk i kirken. Jeg gikk
på én skoleandakt, så gikk jeg på et kristent møte på Oasen kjøpesenter hos De
Frie venner. Der opplevde jeg Guds kall til
å bli omvendt, og ble frelst der og da. Det
var en radikal omvendelse uten en intellektuell modningsprosess. Da jeg bøyde kne
den søndagen hadde jeg en sterk følelsesmessig opplevelse av at livet ble forvandlet
og at jeg fikk kontakt med Gud. Dette var
så sterkt at jeg i liten grad har tvilt på omvendelsen, sier Harald Nygaard.
Radikal. Harald fortsatte å gå i fellesskapet på Oasen i et vekkelsesfellesskap preget
Musikkelsker! Her med en plate av en av gamle dagers helter. Musikksmaken er eller
variert og Harald holder seg godt oppdatert på musikkfronten.
av nyomvendte, tidligere rusmisbrukere,
karismatiske og sterke troende.
– Vi sang sangen ”jeg skal prise deg
evindelig”. Med min dårlige hørsel ble det
”jeg skal prise deg i vildensky…” Og det
var nok betegnende. Det var en radikalitet
og villskap i omvendelsen, sier Harald.
Han brøt med sine gamle venner, knuste
LP-platene sine og erfarte et virkelig ”før
og nå”.
Kort tid etter følte Harald på Guds
tiltale til å begynne i Misjonskirken. Der
kom han innunder Sven Øverlands talerstol og fru Karens myndige morskap. Kort
tid etter raknet fellesskapet i Oasen, men
unge Nygaard unngikk den sjauen.
I Misjonskirken var Harald del av en
radikal ungdomsgjeng.
– De som hadde en fot i Guds rike og
en i verden fikk høre det! I ungdomsmiljøet hadde vi bønnemøter fredag kveld
- og det gikk gjetord om dem inn i leder-
skapet, så eldstebrødrene ble sendt for å
overvåke. Den kvelden de var der ba vi en
stund, sa Amen, låste døra og dro. Så fort
eldstebrødrene hadde forsvunnet rundt
hjørnet, dro vi tilbake og hadde et av de
ordentlige, salige bønnemøtene, humrer
Harald.
Pastorveien. – Jeg vokste opp i en urmakerforretning og min ungdoms kjærlighet
er psykologien. Jeg har alltid lest psykologi
ved siden av teologien, sier Harald.
I stedet for å gå i farens fotspor eller
følge psykologidrømmen, ble det en annen
reise. Da Harald ble kristen opplevde han
nemlig et grunnleggende kall til tjeneste.
Da han besøkte venner på Ansgarskolen
forsto han at dette var stedet for ham – så
ett år etter videregående startet han på
fireårig teologisk seminar.
– Det kan godt hende jeg var mer pastor da jeg startet enn da jeg sluttet. Jeg var
M i s jon s bladet 5 -1 2
>>
41
Harald Nygaard og kaffe er
et kapittel. Stadig er rektoren å se rundt i korridorene
på Ansgarskolen – med en
kaffekopp. På kjøkkenet
hjemme har familien skikkelig kaffemaskin. Her
forbereder Harald kaffe.
>>
en ung, alvorlig mann med sterke meninger. Ett eller annet sted i radikaliseringen
forsvant beskjedenheten, forteller Harald.
Mona. Men før han kom så langt som
til å realisere sin pastoralitet, traff Harald
en flott, ung dame i sin beste venns bryllup. 16-årige Mona, var bestekameratens
svigerinne. 22-årige Harald, som for
lengst hadde sluttet med discodans, måtte
finne andre sjekkeformer. Enden på visa
ble at bestekamerat Erling, hans ferske
kone Gunn, søsteren Mona og Harald dro
sammen på Predikantmøtet i Kristiansand.
– På bakerste benk på PMF startet kjærlighetshistorien. Du må vel være født og
oppvokst på Åmli for å overleve et pastormøte som 16-åring! smiler Harald.
Det unge paret giftet seg to år etter, i 1987,
dro til Skien i siviltjeneste og fikk sin første datter, Karina. Året etter, i 1988, gikk
ferden til Tromsø – til viktige, formende,
sterke år, som for alltid vil være med familien Nygaard.
Livserfaring. Tromsø betyr mye for
Harald. Der fikk han sin eneste store
pastorerfaring. Der fikk han innsyn i
42
Misj ons bladet 5-12
menneskelivets alvor via de eldres ærlige
livshistorier. Der møtte Harald og Mona
en av livets sorger.
– Jeg trivdes veldig godt som pastor,
jobbet mye med ungdommene og var med
på å bygge opp et godt ungdomsmiljø. Jeg
hadde også god kontakt med de eldre i
menigheten. De delte av sin rike livshistorie – på godt og vondt – og jeg skjønte
at livet hadde flere sider enn de enkle. Det
handlet om tvil og om at de mistet sine
nærmeste. Dette formet meg ganske mye
i unge år. Når jeg ser tilbake, husker jeg
mange av de eldre med takknemlighet,
ikke minst på grunn av deres raushet. De
delte av sin livshistorie med en pur ung
pastor uten erfaring, sier Harald.
De eldres historier ga Harald en ballast
han ikke visste at han skulle komme til å
trenge.
– Vi mistet vår andrefødte. Halvor ble
født 15.03.1990 og døde ni måneder gammel. Vi var unge den gangen – Mona var
21 år. Det var tøffe tak for et ungt par og
det farget tilværelsen vår der oppe. I årene
som fulgte, frem til 1994, var det mye sorg,
smerte og savn. Dette var medvirkende
til at vi dro derfra, vi var jo langt fra våre
familier, forteller Harald.
Midt i sorgen og savnet fikk de erfare
trøst: – Vi hadde vært mye sammen med
de unge, og de gikk rett inn i vår smerte.
Da vi var sørpå i Halvors begravelse hadde
de fylt fryseboksen, vasket huset og kom
med gavekort til restaurantbesøk. De eldre
var også viktige omsorgspersoner gjennom
denne tiden. Vi kom gjennom det. Vi klandret aldri Gud, hadde et avklart forhold til
at det regner både over gudelige og ugudelige, både troende og ikke-troende rammes
av lidelse, smerte og tap.
Sorgprosessen var tappende for ekteskapet. Harald og Mona var ikke alltid på
samme sted i sorgen. Som så mange andre
par har erfart, sørget de i utakt. I dag erfarer Harald at såret er grodd, men fortsatt
kan det smerte.
– Etter at Halvor døde spilte vi Sigvart
Dagslands ”Alt eg såg, såg eg saman med
deg” hele tiden. Da Sigvart spilte denne
sangen som siste sang på kapellkonsert
Jeg har aldri opplevd
meg selv som en visjonær type. Jeg trodde
jeg var en drifter.
Harald Nygaard
Lesehest! Harald Nygaard har lest mye – teologi og psykologi er favorittene. Psykologien var
hans ungdomskjærlighet, og den kjærligheten har ikke tatt slutt.
her i Ansgarkapellet sist lørdag (i
slutten av april, red.anm) kjente
Mona og jeg på følelsene vi
hadde den gang, forteller Harald. Det var kort vei til den
gamle, dype sorgen.
Tapt uskyld. Slike tapserfaringer kan
ødelegge relasjoner. For Mona og Harald
skapte det endringer.
– Når man møter livets yttergrenser,
blir man mer opptatt av det nære. Jeg har
jobbet mye hele livet, også etter tapet av
Halvor, men etter dette er de nære relasjonene blitt viktigere. Jeg kjenner meg igjen i
Jakob: jeg har vært i kamp med livet, jeg er
blitt litt halt. Livets uskyld er borte.
– Er gudsrelasjonen din blitt endret gjennom dette?
– Jeg er usikker på det. Min gudsrelasjon er i dag ikke veldig emosjonell, den
handler mer om refleksjon i eget liv, og behovet for Guds nåde. Jeg har ikke klandret
Gud etter Halvors død, men noe av radikaliteten forsvant nok etterpå. De enkle
svarene, noe av det naive… kanskje Gud
var enklere for meg før dette skjedde? Jeg
har nok et gudsbilde nå som rommer mer
av livets fasetter, både lys og mørke.
Gudfeldigheten. I 1994 bestemte Harald
og Mona seg for å returnere til familiene
lengre syd i landet. Harald ringte sin far og
spurte om det var ledig lærlingjobb i Urmakerforretningen, men det var det ikke.
Ny lærling var ansatt 14 dager tidligere.
Rett etter fikk Harald telefon fra Sveinung
Lorentsen på Ansgarskolen, med spørsmål
om å vikariere som inspektør ved Bibelskolen. Harald takket ja. Så ringte faren
og sa at lærlingjobben var ledig likevel.
Men tilfeldigheter, timing og det Harald
med et smil benevner som en ”gudfeldighet” brakte ham og familien til Kristiansand, Ansgarskolen og en skolereise selv
ikke Harald Nygaard hadde kommet på å
drømme om.
Drømmeren. I ett år var Harald inspektør ved Bibelskolen, så ble han lærer på
Høgskolen, deretter studiesjef.
– Da løp alle tankene løpsk! Min gode
kamerat fra tiden i Tromsø, Trond Skogvoll, kom inn i styret og ble etter hvert
styreleder. Sammen med ham og skolens
ledelse begynte en ellevill galopp i utviklingens tegn.
– Hvor store var de første drømmene?
– De er oppfylt for lengst! Vi ville ut-
vikle flere fagområder på høyskolen, som
musikk og psykologi, forteller Harald. Fag
som ikke står langt unna Haralds egne tematiske favoritter!
– Men det gikk mye fortere og har gått
mye lengre enn vi drømte om den gangen.!
At høyskolen skulle bli akkreditert og at
skolen skulle bli en betydelig forskningsinstitusjon lå ikke inne i de første drømmene.
Visjonær og lærevillig. Egentlig er også
det Harald ser av egen realisering, uoppnåelig. Han så ikke seg selv som den som
kunne virkeliggjøre de store ideene.
– Jeg opplevde ikke meg selv som en
visjonær type. Jeg trodde jeg var en drifter.
Lenge etter at vi satte i gang har jeg innsett
at dette var en del av meg. Den visjonære
siden utviklet jeg under Bjørn Øyvind
Fjelds ledelse. Han var trygg ideologisk
og under hans lederskap kunne jeg fyre av
alle mulige kanoner – trygg på at han satte
grenser og kvalitetssikret, sier Harald.
Femtiåringens lederutvikling begynte så
smått i Tromsø da den unge pastoren fikk
kloke voksne rundt seg.
– Jeg hadde vett nok til å lytte til deres
gode råd. Jeg har vokst i ulike verv og vært
M i s jon s bladet 5 -1 2
>>
43
Kosekrok. Her er det leselamper og fantastisk utsikt
gjennom store vinduer. Her
er den gode samtaleplassen og her er et hvilested.
Lyttende. Harald Nygaard lærer mye av sine
medarbeidere, og han
går ofte på besøk. Her er
han innom hos Janet.
>>
44
i prosess hele veien.
Etter noen år som studiesjef ble Harald
Nygaard rektor. Han fortsatte, sammen
med sine medarbeidere, å utvikle skolen.
– Du lærer mye mer enn du gir når du
sitter i en stol som min. Jeg har 30 ansatte
å forholde meg til. De er en læringsarena
som gir veldig mye gratis.
– Hvordan er lederen Harald?
– Jeg håper jeg er rettferdig. De fleste vil
nok si… arbeidsom. Jeg tror jeg er tydelig
og visjonær og at jeg er blitt mer lydhør
med årene. Jeg har ikke problemer med å
endre kurs. Jeg har sterke meninger, men
kan endre dem raskt dersom gode argumenter føres i margen. De første årene
som rektor jobbet jeg mye med akkrediteringen – og var mest studiesjefen som
var blitt rektor. De siste årene har jeg ledet
mye mer gjennom tilstedeværelse, og er
mer relasjonell i min lederstil enn jeg var
tidligere. Humor er dessuten alltid viktig –
også for en leder. Men ironi, som jeg elsker
å bruke, må man av og til være forsiktig
med.
Harald Nyggards ledelsesfilosofi
handler om å hente det beste ut av sine
medarbeidere. – Jeg stiller krav til mine
medarbeidere og gir dem muligheten til å
utvikle seg. Jeg er tydelig og lydhør. Man
Misj ons bladet 5-12
lærer utrolig mye av sine medarbeidere
hvis man låner dem øre.
Hemmeligheten og nåden. Harald har
alltid hatt en forkjærlighet for psykologien.
På kontoret på Ansgarskolen står det pyokologibøker i hyllene. Hjemme, i det vakre
huset i Vennesla, ligger psykologibøker
ved sofaer og lesesteder. Det begynte med
en interesse for gruppedynamikken, rollespillet og hierarkiet i venneflokken. Det
var mye masker og mange fasader. Å avsløre dette var ubehagelig.
For Harald var en grubler og en tenker.
Selv om han likte helgenes diskodans i
ungdommen, var han ingen glad danseløve
av natur.
– Jeg er jo ikke en sangvinsk person! Jeg
er egentlig en smådyster melankoliker, sier
han med et lite smil, og deler en hemmelighet:
– Jeg er streng med meg selv! Hver
kveld evaluerer jeg hvordan jeg har møtt
mennesker jeg har møtt den dagen; familie så vel som venner og kollegaer. Jeg er
ingen mild dommer. Hadde det ikke vært
for Guds nåde, hadde jeg vanskelig holdt
ut med meg selv. Periodevis sliter jeg med
mørke, dystre tanker. Det er en del av min
skyggeside.
– Hvordan lever du med skyggesiden?
– Jeg tenker mye. Jeg er glad i musikk
og bøker og bruker det mye som selvterapi. Det er også viktig for meg å bruke tid
til selvrefleksjon over livet og møtet med
andre mennesker. Jeg har lite sans for kjendiser som påstår de ikke har angret på noe.
Det er mange ting jeg gjerne skulle gjort
annerledes, så for min del er ikke nådebegrepet gått ut på dato. Da jeg var ung kristen hørte jeg de eldre takke for Guds nåde.
Den livserfaringen kjenner jeg meg igjen
i. Jeg har sterkere behov for Guds nåde nå
enn da jeg var ung og ikke i samme grad
hadde kjent på egen tilkortkommenhet..
Haralds kveldsrefleksjon ender både med
dom og nåde. Hver kveld. Han kan glede
seg over situasjoner hvor han har bidratt
positivt. Og mottar Guds nåde der han
kommer til kort.
– Det ligger et stort endringspotensial
i selvrefleksjonen, dommen og nåden.
Selvrefleksjonen blir en slags personlig
kvalitetssikring av dagen som ligger bak.
Dommen trenger jeg for ikke å bli hovmodig og fordi mitt liv er så ufullkomment.
I nåden ligger tilgivelsen, det at jeg kan
legge hendelser bak meg og muligheten for
endring. Få mennesker forteller oss helt
ærlig hvordan vi oppleves. Også ektefeller
Harald og Mona Nygaard har holdt sammen siden hun var 16 år og han 22. Det har vært
noen stormer for kjærligheten – som tross alt har overvunnet utfordringene.
Jeg kjenner meg igjen i Jakob: jeg har
vært i kamp med livet, jeg er blitt litt
halt. Livets uskyld er borte.
Harald Nygaard
kan få blinde flekker sammen. Det er viktig med ettertenksomhet, sier Harald, og
legger til: – Av og til tar det en god stund
før jeg sovner.
Livets mange historier. Som leder får
Harald innsyn i medarbeideres liv, de deler
av sine gleder og smerter. Det gjør Harald
ydmyk. Det er så lite av hverandres historier vi ser. Så mange historier som er vevd
sammen med andres – små og store historier – synlige og usynlige.
– De fleste av oss bærer mer enn vi viser
våre omgivelser. Jeg har flere smertepunkter i eget liv, men bare to av dem er ”offentlige,” sier Harald Nygaard.
Den ene store synlige historien handler
om Halvor. Den andre historien – som
Harald lot få være synlig i et varmt og godt
kollegiefellesskap på Ansgarskolen – handler om ekteskapet.
– Mona og jeg var fra hverandre i en
periode. Gjennom mange år av ekteskapet
har vi hatt kamper og feider, og har slitt
mye med å opprettholde et kjærlig forhold til hverandre. Det førte til at vi i en
periode valgte å leve fra hverandre. Vi er
ofte – også den dag i dag – en utfordring
for hverandre. Kjærligheten har likevel
vært sterkere enn de utfordringene vi gir
hverandre, sier Harald.
Fremtiden. Om to år er Harald Nygaards
åtte år som rektor over. Nå jobber han med
å dempe sine fremtidsdrømmer for skolen.
– Problemet er at jeg har et hode som
er visjonsskadd, humrer rektoren. – Jeg
har to år igjen som rektor og jeg prøver febrilsk å bremse ned og ikke tenke så langt
framover. Men vi må få gjort ferdig utbyggingen; renoveringen av studentbygget og
bygging av en seniorfløy slik at pensjonistene våre kan fortsette med undervising
og forskning så lenge de ønsker og det er i
skolens interesse. Med aktive seniorer vil
Ansgarskolen få et betydelig større faglig
miljø, noe som vil være en styrke for en
liten institusjon. Vi trenger også å utvide
aulaen og øke kapasiteten til det dobbelte, slik at vi får en konferansesal. Jeg
mener for eksempel at Misjonsforbundets
lederkonferanser bør være her på Ansgarskolen! Jeg ønsker at Misjonsforbundet og
våre menigheter må ta skolen mer i bruk,
være oftere her, slik at de får et sterkere eierforhold til skolen. Vi trenger deres bønner – og at de støtter skolen økonomisk,
sier Harald Nygaard.
Om to år vet ikke Harald Nygaard helt
hva han skal gjøre. Sannsynligvis gå over i
en faglig stilling ved skolen. Kanskje er det
fortsatt plass til drømmene hans?
I mellomtiden vil den ferske femtiåringen daglig bli å finne i Ansgarskolekorridorene, på sine medarbeideres kontor
– med en kaffekopp i handa –-lyttende og
lærende. Og når han kommer hjem, når
natten har senket seg vil han tenke over
dagene, stille ransakende spørsmål om hva
han kunne gjort bedre – og til sist motta
nåde over denne dagen også.
Tekst og foto: Anne Margrethe Mandt-Anfindsen
M i s jon s bladet 5 -1 2
45
ENDRINGSLEDEREN
Da Anne Margrethe Ree
Sunde (33) tok over som daglig leder i NmU i 2007 følte
hun seg ydmyk. Det var nytt
å ikke være fulltidsstudent.
Det var spennende å kunne
gå rett inn i en hverdag og
teste ut teoriene fra masteren i endringsledelse. Nå kan
hun se tilbake på seks år og
et forvandlet UNG.
D
en ferske lederen var bare 27 år da
hun overtok generalsekretæroppgaven. Da gikk hun fra studenttilværelsen til full jobb og fullt ansvar. Nå er en
spennende lederepoke over for UNG og for
Anne Margrethe. Mye er skjedd – både i organisasjonen og i den unge lederens eget liv.
Tilbakeblikket byr på refleksjoner omkring
en mengde utfordringer og gleder.
- En av de største gledene er at jeg har
fått lov til å spille på veldig mye av det jeg
kan. Jeg har fått påvirke, komme med ideer
og gjennomføre. Det kreves mye selvdriv
og utholdenhet – og det trives jeg veldig
godt med! Det har vært en glede å få teste
lederegenskapene og teorier fra endringsledelsen og tenke ut hvordan vi kan drive
menighetsarbeid på en sunn og god måte.
Lederskolen. Disse seks årene med lederjobb – inkludert to fødselspermisjoner
- er hennes viktigste lederskole så langt, og
Anne Margrethe Ree Sunde har lært mye
46
Misj ons bladet 5-12
om ledelse, om endring, om Gud, og om
voksenverdenen.
Om ledelse: - Vi kommer ikke utenom
at initiativ er veldig viktig når man er
leder. Du kan ha fine planer, økonomi og
dyktige medarbeidere – men mangler du
initiativ, kreativitet og evne til realistisk
gjennomføring skjer det ikke så mye. Frivillig sektor kan ikke motivere med lønn,
så da er det eierskap og resultat som skaper
motivasjon.
Hun har lært mye om strategi: - Jeg har
lært å kjenne meg selv som strateg, og trives veldig godt både med strategiarbeid og
gjennomføring. Jeg hadde et annet bilde av
strategisk arbeid enn det er i praksis.
Og Anne Margrethe Ree Sunde har
lært noe om endring: - Jeg er risikovillig som person, men ser at mange ikke er
det. Jeg har ikke så mange hemninger på
endringer, men ser at det finnes mange
ulike endringsbarrierer. UNG har måttet
ta risiko – og for meg har ikke det vært
skremmende. For meg gir endring alltid
nytt håp. Men jeg har lært at ikke alle forholder seg til endring på samme måte som
meg. Det er blitt tydelig at endring krever
en ledelse som er lydhør og ydmyk.
Hun har lært noe om hvem hun selv er
som leder: - Jeg har erfart at jeg er tydelig
som leder, og jeg har lært mye om hvordan
jeg må tilpasse min kommunikasjon. Å
være indirekte og utydelig faller ikke lett
for meg, men i mange situasjoner er ikke
direkthet det beste. Noen tolker sterkt,
andre tolker svakere – da må man tilpasse
kommunikasjonen. Det har noen ganger
vært vanskelig, sier Anne Margrethe.
Gudsrelasjonen. På spørsmål om hva
hun har lært om Gud gjennom disse årene
som UNG-leder, svarer Anne Margrethe
Ree Sunde med et smil: - Gud har jeg hatt
et veldig godt forhold til i hele perioden.
Om ikke arbeidsoppgavene og arbeidshverdagen alltid har vært en dans på roser,
har jeg erfart en veldig varm og lærerik
relasjon til Gud. I denne jobben har jeg
hatt en erfaring av Gud i konkrete veivalg
og som en trygg bauta gjennom hverdagen. Jeg har fått bekreftet det jeg har lært:
at man får de ressursene man trenger underveis. Gudrelasjonen er et tillitsforhold
som er blitt forsterket gjennom denne jobberfaringen.
Hennes egen erfarte gudsrelasjon har
vært et godt fundament for å lage et pedagogisk opplegg med fokus på Jesus som
nærværende bestevenn.
- Vi er først og fremst hans barn og ikke
tjenere. Jeg tror Gud er mye mer avslappet
på mine idealer enn jeg er selv. Idealisten i
meg vil gjøre det som er rett og sant. Men
det er mye nåde å hente om man må tilpasse idealene til en realistisk hverdag, sier
Anne Margrethe.
Hverdagen er blitt betydelig endret i
løpet av disse seks årene – ideene om hverdag likeså. Ektemannen, Stig, har i løpet av
perioden avsluttet studentlivet og hatt en
administrasjonslederjobb i en frikirkemenighet. Barna Sofie og Fredrik er kommet
til verden, sistnevnte for et drøyt år siden.
Familien har flyttet fra Oslo til Kristiansand, hvor Anne Margrethe var med å
starte sin første UNG-gruppe: babysang i
Justnes misjonskirke, med 34 medlemmer
første året!
Livet er totalt endret for den lederen
som startet sin NmU-gjerning i 2007.
Utfordringer. La oss gå tilbake til star-
Anne Margrethe Ree Sunde kan
se tilbake på seks spennende,
utfordrende og lærerike år med
mye endring.
ten. Til de første månedene, til det arbeidet
det var å skulle peile seg inn på en ny organisasjon, en ny type jobb, et nytt og temmelig ukjent nettverk, et mye større ansvar
enn hun noensinne hadde hatt. Starten ble
forholdsvis bratt, med behov for kjapt å gå
inn i en strukturell endringsprosess.
- Vi hadde nytt Landsstyre, ny styreleder og ny nestleder. Kun halve UNG-staben var i funksjon. Tilbakemeldingene var
at mange ønsket å endre ting, og følelsen
min var at: her må noe gjøres! sier Anne
Margrethe.
Ungdomsorganisasjonen gjorde en
SWOT-test. I SWOT-testen ser man på
styrker (strenghts), svakheter (weaknesses), muligheter (opportunities) og trusler
(treaths). Arbeidet med testen var klargjørende. Mange ting var i støpeskjeen eller til
vurdering: Liv & Vekst var i støpeskjeen,
Barnas sommer var til revurdering. Mis-
jonsforbundet var i full gang med et kommunikasjonsprosjekt og NmU ble invitert
inn. Det var økonomisk underskudd og
lite handlingsrom.
- Jeg er veldig stolt av at vi klarte å
endre og gjennomføre så mye med de få
ressursene vi hadde! Det vokste frem et
nytt nettverk rundt stab og styre, vi har
flere å spille på nå.
Manglende engasjement. Den unge
lederen reiste mye rundt i Norge og besøkte menigheter det første året. Det dannet seg etter hvert et behov for å tenke nytt
rundt arbeidet i Norge og velge fokus.
– Min utfordring var å velge å stole på det
bildet jeg selv så, forteller Anne Margrethe.
– Bildet var at vi manglet innhold, vi manglet noe å servere på middagstallerkenen.
Vi hadde fine satsingsområder - trosopplæring, disippelskap og formidling av
evangeliet - men hva skulle vi si om disse
områdene? Jeg observerte et fravær.
Det var også utfordrende å uttale seg på
vegne av en organisasjon hun ikke kjente
godt, selv om hun følte seg hjemme der.
– Jeg kom inn i organisasjonen, så det
jeg så og hadde høy nok selvtillit til å gå
frem og lede. Men jeg visste ikke hvem
som var reelle støttespillere og hvilken
rolle jeg hadde i forhold til menighetene
og Ansgarskolen, sier Anne Margrethe.
Hun kom til et punkt hvor hun tenkte
”er det egentlig så mange som bryr seg om
hva UNG gjør?”
– Jeg tolket manglende engasjement
som mangel på eierskap. Det ble gjort betydelige forandringer: endring av ledertittelen fra generalsekretær til daglig leder,
felles nettsider med moderorganisasjonen
og nytt navn på ungdomsorganisasjonen
- fra NmU til UNG. Det kom sterke inn-
M i s jon s bladet 5 -1 2
47
sigelser mot navneendringen, særlig fra
speiderne og noen eldre NmUere Utover
dette kom det lite negative tilbakemeldinger, og det forundret meg. Enten var det
mangel på eierskap eller det betød at vi
gjorde gode endringer, fordi det var modent.
Idealist. Anne Margrethe Ree Sunde er
idealist. I 20-årene var dette sterkt og tydelig, og hun fikk leve det ut i ungdomsarbeidet og KRIK-engasjementet sitt. Målene
var til å ta og føle på. Det var utfordrende
å komme inn i et kristent yrkesliv med
mange samarbeidspartnere som var eldre
enn henne selv.
– Jeg måtte lære mye nytt, og forsøke å
finne ut hva som lå bak ting som ble sagt
og gjort. Mange av idealene jeg har holdt
høyt ser så annerledes ut i voksengenerasjonen - som dette med språk rundt tro
og engasjement. Jeg kom fra et miljø med
mange positive tilbakemeldinger til et
miljø med nøkterne tilbakemeldinger og
tilbakeholdent engasjement, forteller Anne
Margrethe.
– Jeg hadde også ulike tanker om og
idealer knyttet til meg selv som leder. Da
tenker jeg på idealer knyttet til trosliv – og
hvordan det uttrykkes. Jeg har nå lært at
det kan ligge en sterk motivasjon i enkeltmenneskers kristne tro, selv om det ikke
hele tiden løftes fram og uttrykkes. Folk
har ulike livsfaser og arbeidsoppgaver,
det levende troslivet kommer ikke alltid
til syne i jobbhverdagen på den måten jeg
trodde det skulle gjøre. For egen del ser jeg
at jeg har ”mistet” noen idealer og gått litt
på kompromiss. Jeg har ikke konkludert
rundt dette ennå, men er det en svakhet
eller er det modning å ha redusert på idealene?, spør Anne Margrethe
Ropet og resultatet. I 2009 sendte
UNG brev til menighetene med spørsmål
om hva menighetene ønsket at ungdomsorganisasjonen skulle gjøre og med bønn
om økonomisk støtte.
– Ti prosent av menighetene svarte i
forhold til støtte. Kun én menighet sa noe
om innhold! Dette var med på å ”skape”
meg som leder og påvirke hvordan jeg
valgte å være leder i UNG; varsom og tydelig. Det er ikke så mange som mener så
mye om hva vi skal gjøre - jeg opplevde å
selv måtte ta ansvar for å ta demokratiet
48
Misj ons bladet 5-12
og menighetene på alvor, sier
avtroppende UNG-leder.
Da UNG begynte å promotere Levende tro-tanken
og snakke om innholdet i
trosopplæringen, kom engasjementet.
– Vi begynte å pirke bort
i noe som er mer sårbart og
livsnært, som berører både
voksentroen, barnetroen og
ungdomstroen. Levende tro
har ikke gått til angrep på
teologien i Misjonsforbundet,
men den erfarte trosopplæringen blir diskutert når vi jobber
med hvordan vi skal forme
trosopplæringsverktøyet, sier
Sunde.
Det har vært krevende å være ung,
idealistisk, sterkt motivert og opptatt av et
levende trosliv - og møte mindre engasjement og at troslivet ikke er så artikulert.
Hun har kjent på overgangen til voksenlivet i denne tematikken, og det har vært
medvirkende til ropet etter de voksne,
ropet etter erfaringen og veiledningen,
ropet etter fokus på en levende tro.
- Mitt rop og manges rop har vært med
på å iverksette Levende tro, som er starten
på en kulturendring. Levende tro handler i
bunnen om disippelskap. Hvordan forstår
vi misjonsbefalingen i dag? Har vi i UNG
vært med på å aktivere en foreldregenerasjon i å lære vekk troen sin, er det en fin
måloppnåelse. Det store målet er at alle
misjonsmenigheter skal ha en Levende tro
plan, at hjemmet blir en arena for trosopplæring og at menighetene utruster hjemmene. Da må UNG-stabens kompetanse
økes på trosopplæring – ellers handler
arbeidet fort bare om grupper og aktiviteter. Det er mer utfordrende å jobbe med en
organisasjon som skal drive med kristent
innhold enn en som bare driver med kurs
og leirer. Jeg tror Levende tro gir UNG
legitimitet: vi har en stemme, vi reflekterer
sunn teologi og et realistisk hverdagsbilde,
sier Anne Margrethe.
Hun gleder seg over og forundres over
at Vekst 2020 og Levende tro har vokst
frem parallelt. – Jeg tror det er Gud som
står bak og leder oss. Det er opp til oss å
virkeliggjøre visjonen.
Fremtiden. - Jeg tror fasen UNG har
vært i nå har passet meg som leder. Jeg
valgte å slutte nå når mye av det jeg mener
UNG trengte å endres på, er endret. Det
kan hende UNG har behov for en litt
annen fase nå, sier avtroppende daglige
leder.
Under årets Liv & Vekst overleveres
stafettpinnen fra Anne Margrethe til neste
daglige leder, Svein Aksel Nakkestad. Selv
flytter Anne Margrethe til Stavanger og
en jobb som personalrådgiver i Stavanger
bispedømme i Den norske kirke. Ektemannen, Stig, startet som daglig leder i NMSU
(Misjonsselskapets ungdomsorganisasjon)
den 1. mai - i samme type stilling som
Anne Margrethe har hatt.
- Jeg er glad og fornøyd med jobben!
Arbeidsoppgavene HR, organisasjonsutvikling og endring er sentrale nå som
kirken selvstendiggjøres fra staten. Det
blir spennende! For å ivareta barn og
familie er det viktig å ha en jobb med
forutsigbare arbeidstider. Vi er to teologer i en småbarnsfamilie. Vi må finne en
hverdagsrytme som fungerer og det er
ikke bærekraftig å være engasjert i hver vår
sammenheng, sier Anne Margrethe.
Hun har behov for å takke. For menneskene, mottagelsen i Misjonsforbundsfellesskapet, varmen, omsorgen,
oppmuntringene og de mange som har
delt sine tanker. - Det har vært en energikilde i jobben å hele tiden oppleve engasjementet fra enkeltmennesker. Jeg har en
veldig god opplevelse av å jobbe i Misjonsforbundet. Mye humor, latter og godt miljø
på mange måter.
Tekst & foto: Anne Margrethe Mandt-Anfindsen
Sommerfestival Stavern 9.-14. juli 2013
MATNYTTIGE SEMINARER
På årets Liv & Vekst har arrangørene lagt
bredsida til på seminarfronten i forhold til
menighetslivets praksis.
På forrige Liv & Vekst ble det holdt en rekke seminarer om
Vekst 2020 - ideene, veien og prinsippene. I år kommer ”oppfølgeren”, med en praktisk vinkling.
Misjonal puls. Ingrid Lindberg, pastor i
Narvik misjonsmenighet og medlem av Misjonsforbundets nasjonale råd, holder seminar om kirke for kirkefremmede. I Narvik er
det gode tider med vekst og mennesker som
kommer til tro. Ingrid vil fortelle hvilke grep
menigheten har gjort og hvordan de tenker. Ved å leve livet
med en misjonal puls, kan det skje mye i hverdagens møter
med mennesker - er Ingrids erfaring.
Menighetsutvikling. Hvorfor må menighe-
ter utvikles og hvordan setter man i gang slike
prosesser? I Grimstad misjonsmenighet har de
jobbet mye med dette. Pastor Kjell Birkeland
og strategiansvarlig Sjur Brændeland, som også
sitter i Misjonsforbundets hovedstyre – har tatt
utfordringene fra Vekst 2020-visjonen og vil
oppmuntre andre til å sette i gang menighetsutviklende prosesser.
Evangelisering. Hvor er det blitt av evangelistene? Har evangelisering blitt et ikke-ord?
Evangelisering er selve livet for noen, skremmende for andre. Arne Skagen er en inspirator
og oppmuntrer som gjør evangelisering til noe
naturlig, noe som alle kan være med på, uten
at man trenger å være supermennesker. Han har gitt ut boka
”Endelig mandag!” – en bok om hverdagsevangelisering.
Lederutvikling. Runar Eldebo er en skattet
forkynner fra søsterkirken vår i Sverige. Han
er en dyktig, presis, morsom og dyptpløyende
kommunikator. Han taler tirsdag og har åpent
lederseminar på onsdag.
I tillegg blir det også på seminarfronten anledning til å lære om kommunikasjon og bruk
av sosiale medier, til å lære mer om misjonssituasjonen i de
landene Misjonsforbundet er involvert i, og til å fokusere på
smågrupper og bønn.
Årets bibeltimer. Fire mor-
gener kan man også fordypes
og glede seg over Solveig og
Asbjørn Johansen solide bibelutlegning. Bibeltimene er
fra klokka 0900 til 0945 i auditoriet fra onsdag til lørdag.
Tekst: Anne Margrethe Mandt-Anfindsen
Unplugged
m/Trygve Skaug
Trygve har de siste årene ledet lovsang i Oslo misjonskirke Betlehem,
men er også kjent som vokalist, gitarist og låtskriver i bandet StMorritz. Trygve kommer med gitar og munnspill til Hagekroa lørdag kveld..
M i s jon s bladet
49
aktuelt
129 år med
stemmerett!
11. juni feiret kongeriket at
kvinner har hatt stemmerett i
100 år. Misjonsforbundet kan
driste seg med et: Velkommen etter! Allerede i 1884 ble
Det Norske Misjonsforbund
stiftet, med stemmerett for
både kvinner og menn!
Og det er mer å fortelle: I 1907 hadde trossamfunnets organ, Talsmanden, kvinnelig
redaksjonssekretær, Gerda Karijord. Allerede i 1915 - hele 46 år før Den norske
Kirkes første kvinnelige prest - ble Gerda
forstander i Narvik misjonsmenighet
på å fullføre det store oppdraget. Å bringe
Guds kjærlighets evangelium ut til alle
mennesker var så viktig at man ikke kunne
la halve menigheten tie. Derfor oppfordret
han alle - både kvinner og menn til å ta
disippellivet på alvor og dele og forkynne
det glade budskap.
I hans samtid var Fransons syn kontroversielt, ja det kan sies å ha vært fremtidsrettet, mener Elisabeth Møll som har
studert skriftet Eders døtre skulde profetere,
fra 1890. Ennå i dag er hans budskap om
kvinnelige forkynnere radikalt, etter Mølls
oppfatning, når han for eksempel sier det
er et djevelens verk at kvinner hindres i å
forkynne evangeliet. Franson vender spørsmålet om kvinnens rett til å tale i forsamlingen til et spørsmål om kvinnens plikt til
å bruke sine talenter i evangeliets tjeneste.
(Breisten i Her er ikke mann eller kvinne,
Breistein m.fl, 2009)
Kvinners stilling i tidlige tider. Det
var likevel ikke bare enkelt å være kvinnelig forkynner mot slutten av 1800-tallet. Da de nevnte 22 kvinnene ble sendt
ut som evangelister vakte dette opposisjon. ”Søster” Emma Nilsen virket som
evangelist i Stavangerområdet i 1893.
”De fleste syntes ikke om, at en Kvinde
fremtraadte som taler”, men folk strømmet likevel til hennes møter.
I Det Norske Misjonsforbunds blad
Missionæren, blir de mannlige evangelistene betegnet som ”brødre” og ”forkynnere”, mens de kvinnelige evangelistene
ble kalt ”søstre”, ”bibelkvinder” og ”forkynnere” Både kvinner og menn reiste
Likestilling. Helt fra grunnleggelsen av
Det Norske Misjonsforbund i 1884 har
kvinner og menn vært likestilt og hatt
full stemmerett. Misjonsforbundet gikk
også allerede fra 1884 inn for å utdanne
og sende ut (senere også innvie og ordinere) kvinner som forkynnere. Da Fredrik
Franson holdt sitt første evangelistkurs var
mellom 50 og 60 kvinner med, og hele 22
kvinner ble sendt ut som evangelister etter
kurset. I 1887 ble det holdt bibelkurs ”for
den frie misjons predikanter og bibelkvinner”. 21 menn og 11 kvinner ble godtatt
som kandidater til kurset.
Kvinner skal tale – ikke tie. Misjons-
forbundets pionér og grunnlegger i Norge,
Fredrik Franson, understreket hvor viktig
det er at både kvinner og menn var med
50
Misj ons bladet 5-12
Det aller første styret som ble valgt ved oppstarten av
Norges Frimissions Ungdom i 1912.
rundt i menigheter og foreninger, de talte
på møtene, dannet menigheter og drev
evangeliserende virksomhet.
I Danmark var Cathrine Juell et godt
eksempel. Allerede fra 1884 reiste hun
rundt og begynte å grunnlegge menigheter
- hele syv i tallet. Juell ga støtte til opprettelsen av et kvinnelig evangelisthjem i Larvik, som skulle stå åpent for alle kvinnelige
evangelister som tilhørte Det Norske og
Det Danske Misjonsforbunds evangelistforening. Evangelistforeningen i Norge tok
opp kvinnelige medlemmer fra stiftelsen
i 1894, og var et ”forbund av mannlige
og kvinnelige evangelister, som virket for
grunnleggelse sv DNMs forsamlinger eller
vennekretser”. (Lorentsen i Her er ikke
mann eller kvinne, 2009)
Menighetsplantere. Bærum misjons-
menighet ble muligens til fordi Kristiane
Halvorsen sto frem. I anledning menighetens 125-årsjubileum i 2009 berettet André
D. Karlsson i frodige ordelag om oppstarten i 1884: ”Plutselig en dag står hun der.
Ja, hun, en kvinne! Hun som sammen med
alle de andre 1880-årenes kvinner burde
ha holdt seg til matlaging og bleievask.
Men Kristiane Halvorsen trosser diskriminerende kjønnsrollemønstre. Uskolert,
uten teologiske vitnemål, står denne kvinnen frem foran nødsårenes engstelige
mødre, fortvilte fiskere fra kysten mellom
Lysaker og Høvik. Og hør hva denne staute
kvinnen roper ut over flokken: ”Jeg vet!”
Kanskje mange fnyste: ”Hun vet?!” En
kvinne! Bare Folkeskole. Hva hjelper det
vel med noen dagers evangelistkurs der
inne i Kristiania hos den svensk-amerikanske evangelisten Fredrik Franson – hvor
”pensum” nærmest var: Lære sig at holde
korte taler … og spille guitare! Og denne
enkle kvinnen sa med myndig røst og Bibelen høyt hevet: ”Jeg vet én ting – at jeg
som før var blind nu ser”.
Det var noe helt spesielt med denne
kvinnen Kristiane. Det ble flere besøk av
henne. Alle rom i privathuset som var stilt
til rådighet ble stapp fulle. I menighetsprotokollene står det: ”Det ble en mektig rørelse blant folk … og de ønsket snarest å få
til en menighet …” Og slik ble det: Det som
i dag heter Bærum Misjonsmenighet, ble
egentlig ikke stiftet, men født i en vekkelse.”
”Mannfolket”. Gerda Karijord ble født
på Brønnøy i Helgeland samme året som
Det Norske Misjonsforbund ble stiftet.
Som 15-åring flyttet hun til Kristiania og
ble medlem av Kristiania Frimission (nå
Oslo misjonskirke Betlehem). Gerda reiste
rundt som evangelist allerede da hun var
15 år. Hun ”sto i vekkelse” på Eben Ezer
i Porsgrunn som 17-åring, og arbeidet
deretter som evangelist i Bodø og på Helgelandskysten.
I 1907 begynte hun som redaksjonssekretær i Misjonsforbundets organ ”Talsmanden”. Og i 1915 ble hun forstander i
Narvik misjonsmenighet. Sannsynligvis
var hun Norges første kvinnelige menighetsforstander. Senere var hun både sjelesørger, forkynner og drev Fiskerhjemmet i
Vardø.
Gerda Karijord ble beskrevet som ”det
eneste mannfolk i DNMs ledelse”. Uredd
kritiserte hun Misjonsforbundets ledelse
når hun mente de tok feil, som i forsoningsstriden sent på 1940-tallet. (Breistein
i Her er ikke mann eller kvinne, 2009)
Fredrik Franson
Dannelsen av et Ungdomsforbund.
I Kristiania Frimission ble en ynglingeforening for gutter og jomfruforening
for piker dannet i 1890. Noen år senere
slo de seg sammen til Kristiania Frimissions Ungdomsforening, som hadde 900
medlemmer på det meste. I andre land
vokste ungdomsbevegelser frem. Gerda
Karijord og de andre i styret for Betlehems
ungdomsforening syntes det sto stille i
moderforbundet. Ingeniørstudent Philip
Pedersen ble inspirert av kristne ungdomsbevegelser og andre politiske bevegelser
- og begynte planene om et ungdomsforbund. I 1912 ble Norsk Frimissions Ungdomsforbund stiftet, med full stemmerett
for jenter. Gerda Karijord, NFSs første
reisesekretær, beskrev stiftelsesøyeblikket
slik: ”For oss som hadde ført saken fram
og igjennom, var det et stort øyeblikk.
Det som skjedde, gjorde oss varme, og
stunden la alvor og ansvar på oss. Stille ga
vi hverandre et håndslag etterpå, mens vi
nesten hvisket det fram: ’Dette betyr en ny
framtid for Misjonsforbundet’.” (Fra UNGs
100-årshistorie)
Hele veien var det naturlig for Ungdomsforbundet å ha kvinner med i styret.
Men først i 1981 fikk Det Norske Misjons-
Gerda Karijord
Frk. Martha Sanne
>>
M i s jon s bladet 5 -1 2
51
>> forbunds Ungdom sin første kvinnelige
leder, Monica Basilier. Siden har NmU
- senere UNG - hatt mange kvinnelige styreledere. I dag sitter Elisabeth Kolbjørnsrud som leder av Landsstyret. Sin første
kvinnelige generalsekretær fikk ungdomsorganisasjonen med Anne Margrethe Ree
Sunde i 2007.
Heltene. I det omfattende ytremisjonsar-
beidet gjennom alle tider, fra 1889 til i dag,
har det vært mange og fremtredende kvinneskikkelser.
Allerede i 1889 sendte noen av Det
Norske Misjonsforbunds menigheter ut
ni misjonærer til Afrika (med Den Frie
Østafrikanske Mission). Av de ni var det
to ektepar, en enslig mann og fire enslige
kvinner.
Blant sistnevnte gruppe var frk. Marta
Sanne fra Kristiania, som reiste til Afrika
med dårlig helse og enda dårligere selvtillit. Mot alle odds: av de ni som reiste ut,
ble bare Martha Sanne igjen. Hun fortsatte
å være Det Norske Misjonsforbunds utsending da vi overtok Østafrikamisjonen. Hun
var i Afrika fra 1889 til hun døde på Ekutandaneni i september 1923, kun avbrutt
av to korte hjemmeopphold. Hun var Det
Norske Misjonsforbunds første pionérmisjonær.
Blant de uendelig mange som siden er
sendt ut i misjonens tjeneste har det vært
en rekke ektepar. men nesten alle de enslige misjonærene som har reist ut har vært
kvinner.
Den mest kjente av Misjonsforbundets
misjonærer gjennom alle disse 124 årene
er søster Annie Skau Berntsen. Hun reiste til Kina i 1938, måtte flykte fra landet
under kulturrevolusjonen i 1951 og dro
til Hong Kong. Sykepleieren fikk i løpet
av de neste årtiene bygget blant annet opp
tuberkolose-sanatoriet Håpets Havn som
ble hennes livsverk.
Da avisa VG i forbindelse med Stemmerettsjubileet skulle ranke Norges 100
viktigste kvinner, ga juryen henne en 42.
plass. Men publikum stemte Søster Annie
opp til en 7. plass! ”Berntsen regnes som
norsk misjons grand old lady,” skriver VG.
Hun ble utnevnt til ridder 1. klasse av St.
Olavs Orden i 1968 og fikk Florence Nightingalemedaljen i 1961.
52
Misj ons bladet 5-12
Ansgarskolen. Både Fransons bibelkurs
og Misjonsskolen (som startet opp i 1913)
ønsket både kvinner og menn velkommen. Med unntak av det aller første kullet
hadde alle kullene frem til krigen kvinnelige studenter. Likevel var det en overvekt
av menn blant studenter så vel som lærere,
og det inntrykket forsterkes utover i misjonsskoleperioden. Det kan se ut som det
heller ble vanskeligere enn lettere for kvinner å komme ut i tjeneste gjennom skolen
utover på 1930- og 40-tallet.
Skolen var lenge dominert av mannlige
lærere, framfor alt i de teologiske fagene,
mens kvinnene blant annet var husmor og
musikklærere. Ingrid Eskilt ble fast ansatt
som første kvinnelige lærer i teologiske
fag fra 1986. Senere ble Ingunn Folkestad
Breistein en sentral teolog og leder ved
skolen, som lærer i kirkehistorie (1990-)
og forskningsleder (2005-2011).
Skolen har i dag kvinnelig studentpastor i Anne May Abrahamsen og dyktige
kvinnelige ansatte både som fagpersonell
og på drift. (Schuff m.fl, Forankring og
fornyelse, 2013)
Annie Skau Berntsen
Har menighetene åpnet for kvinner?
I de fleste menigheter formulerte man i
starten sine forskrifter slik at det kun var
menn som kunne inneha styreverv. I 1917
foreslo Predikantforeningen at eldsteråd
og menighetsstyrer skulle bestå av syv
medlemmer, i stedet for menn. Men først i
1971 ble betegnelsen ”menn” i menighetsstatuttene endret til ”medlemmer”. Mange
menigheter hadde likevel i praksis i flere
tiår hatt kvinnelige styremedlemmer.
Misjonsforbundets fellesvirksomhet
skulle ledes av en bestyrelse på syv medlemmer og det var åpenhet for at både
kvinner og menn kunne sitte i bestyrelsen. I 1947 diskuterte årskonferansen kvinners
valgbarhet til styret og det ble uttalt at det
ikke var noe til hinder for dette. I 1948 ble
den første kvinnen, Andrea Gundersen,
valgt inn i Landsstyret. Først 30 år senere
ble den neste kvinnen valgt inn i styret.
I tiårene som fulgte økte bevisstheten og
i 2006 fikk Misjonsforbundet sin første
valgte kvinnelige leder, Anne Wenche
Hellem. Hun satt i seks år, og styret hadde
også kvinnelig nestleder i store deler av
perioden.
Monica Basilier
Ingrid Eskilt
Prinsipp og praksis. Rent teologisk er
det full åpenhet for kvinner i alle posisjoner i Misjonsforbundet. I praksis har det
vært en mer brokete vei. Selv om mange
kvinner reiste rundt som evangelister og
startet menigheter i det Norske Misjonsforbunds oppstart, fikk vi en downperiode
på mange tiår. Det tok 34 år før Gerda
Karijordet ble fulgt av den neste kvinnelige
menighetsforstander.
Først på slutten av 1970-tallet fikk Misjonsforbundet flere kvinnelige pastorer.
På midten av 1980-tallet var det en pastorutdannelsesboom for kvinner på Ansgarskolen. Mange kvinner fullførte 4-årig
pastorutdannelse, uten at det på sikt ga
flere kvinnelige pastorer.
For å styrke kvinner i og til tjeneste ble
det i 1989 nedsatt en komité som skulle
jobbe for kvinner. Komiteen som besto av
Solveig Johansen, Torunn Ropstad og Astri
Anfindsen (nå Dagrød) begynte å arrangere årlige kvinneseminar. Oppslutningen
var overveldende. Arbeidet har utviklet
seg, og hvert annet år arrangeres ennå
Kvinnefestivalen i Oslo, med mellom 300
og 400 deltagere.
Også Kvinner i Tjeneste (Kit) ble til
på 90-tallet. Anne Wenche Hellem sto i
bresjen og hensikten med Kit var å samle
de kvinnene som var i tjeneste i Misjonsforbundet, nasjonalt og internasjonalt, for
å bygge fellesskap, oppmuntre, støtte og
være med å utvikle hverandre så de kunne
tjene på enda bedre måte. KiT har ikke
vært i funksjon de siste ti årene.
I løpet av de siste par tiårene har det
i økende grad vært beskrevet som en utfordring at Misjonsforbundet, med sin
prinsipielle åpenhet for kvinner i alle posisjoner, ikke har maktet å legge til rette
for tilsvarende praksis. Ansgarskolens og
Misjonsforbundets åpenhet for kvinner
i tjeneste er blitt løftet fram igjen de siste
årene, og ble teologisk begrunnet i boken
”Her er ikke mann eller kvinne”, som kom
i 2009.
Dagens situasjon. Det er merkbart på
de senere årenes møteplasser for ledere at
stadig flere kvinner finner veien – både
som deltakere og som møteledere og
forkynnere. Både på den nasjonale Lederkonferansen, på Vekstakademiet og
på Misjonskonferansene finner kvinner i
økende grad sin naturlige plass.
På nasjonalt plan er man opptatt av
å ha kjønnsbalanse i både Skolestyret,
Hovedstyret og UNGs landsstyre. Men
Misjonsforbundet har ennå ikke hatt kvinnelig toppleder og Ansgarskolen har ennå
ikke hatt kvinnelig rektor. Kvinner har
vært oppmuntret og oppfordret til å delta i
prosessene omkring begge disse stillingene
- men har ikke ønsket eller ikke oppnådd å
komme i mål.
I dag er det i overkant av 20 kvinnelige
pastorer (hovedpastorer, omsorgspastorer,
barne- og familiepastorer og ungdomspastorer) i Misjonsforbundet. I tillegg er
det et betydelig antall kvinnelige menighetsarbeidere av ulike slag som deltar i
menighetens stab og er med på å prege
våre menigheter. Til sammenligning er det
rundt 60 mannlige pastorer i Misjonsforbundet i dag, foruten menighetsarbeidere.
På styrefronten er tallenes tale som følger: Av våre 89 registrerte menighetsledere
er 23 kvinner og 65 menn. Det er altså
rundt 25 prosent kvinner blant både pastorene og styrelederne i vår sammenheng.
I de aller fleste menighetsplantingsprosjektene som vokser fram, står ektepar
sammen i oppstartarbeidet. Det har de
senere årene vært flere ektepar som går inn
i eller utvikler pastortjeneste sammen også
i etablerte menigheter.
I dagens Misjonsforbund fremtrer
mange kvinner med tydelige ledergaver og
med lederlyst. Det blir spennende å se bare
hva det neste tiåret vil bringe for Misjonsforbundet og hvilke historier som skrives
på damefronten.
Tekst: Anne Margrethe Mandt-Anfindsen
Ingunn Folkestad Breistein
Anne May Abrahamsen
Anne Wenche Hellem
Kilder:
Breistein, Ingunn, Fransons syn på kvinnelig
tjeneste, sett gjennom skriftet: ”Eders døtre skulde
profetere”.
I Breistein m.fl (2009) Her er ikke mann eller kvinne.
Breistein, Ingunn, Vilkårene for kvinnelige forkynnere i Det Norske Misjonsforbund 1884-1960. Ibid.
Lorentsen, Sveinung, Kvinnebevegelsen – påvirker
den oss? Ibid.
Lorentzen, Kari og Berntsen, Annie Skau i Det
Norske Misjonsforbunds Ytremisjon (1984)
Skjegstad, Salvesen og Schuff, Evangelium,
kunnskap og engasjement i 100 år. En historie om
Ansgarskolen.
I Schuff m. fl (2013) Forankring og fornyelse.
Anne Margrethe Ree Sunde
M i s jon s bladet 5 -1 2
53
Ikke helt A4
Vi tar jobben fra
logo, profil, idé og
design til trykk og
innbinding.
www.wera.no
54 Misj ons bladet
Gjerpen Misjonskirke søker
Barne- og familiepastor
i 50% stilling med fokus på frivillighet og ledertrening.
Tiltredelse september 2013. Info om stillingen kan fås ved henvendelse til pastor Erna
Søgaard Ultvedt, [email protected] og mob. 92662107 eller til menighetens leder Jon
Arne Hoppestad [email protected] og mob. 95 15 79 77.
Besøk vår hjemmeside og se hva som skjer hos oss: www.gjerpenmk.no
Misjonsforbundet er et kirkesamfunn som består av ca
100 menigheter og har rundt 9 000 medlemmer. Vi er en
menighetsbevegelse som har fokus på misjon både lokalt
og internasjonalt. Vi arbeider på fire kontinenter, og er
engasjert i diakonale prosjekter og menighetsbyggende
arbeid. Vår visjon er «Guds barns enhet og menneskers
frelse». Misjonsforbundet UNG er vår selvstendige barneog ungdomsorganisasjon med ca 6 300 medlemmer.
Ansgar bibelskole og Ansgar teologiske høgskole er våre
skoler. Misjonsbladet er vårt hovedorgan med et opplag
på ca 4 000 eks. Hovedkontoret ligger i Oslo.
50%
prosjektstilling
- giveroppfølging i
Misjonsforbundet
Salem Misjonsmenighet, Industrigt. 28, 4632 Kristiansand
LØSNING KryssORDET nr 1/2013
G
B
B
E
H
H
E
L
L
I
G
H
E
T
S
L
E
N
G
S
E
L
N
E
I
D
A
D
E
I
E
V
E
K
K
E
L
S
E
S
V
I
N
D
E
N
U
R
A
L
I V
R
E
K
E
E
L
S
K
E
E
G
R
O
Å
A L S
E
L E D
N E
G M
T
A
A S
A L O
U R V
U N
T N
R E S
A
A
S T R
I E T
G V E
H
E
V
E
S
S
I
N
S
E
N
B
O
K
Ø
K R E T
A N G E
T
A L
T O L E
D
F
T E R O
E
E N
I K E R
E I L E
A L G
E
E L
L
E
I R A M
F E N E
A T E N
S T S T
H
F
Æ R E N
L I E N
E R T
N
I
A N N
I D E
N
S A
N E
U
R
E T
E
L E
D N I N
E E
T
S M I
S O S
E
E K
E V N E
S
E
E
R
F
O
R
U
T
S
I
G
E
L
S
E
R
Misjonsforbundet er et kirkesamfunn i bevegelse
og vekst. Gjennom storsatsingen og retningsgiveren ”Vekst 2020” har vi satt oss høye mål for
de neste syv årene. Vi vil:
• doble gudstjenestebesøket
• doble antall personer i smågrupper
• doble antall frivillige medarbeidere
• doble antall barn og unge
• plante 20 nye menigheter
Om giveroppgølging: I Misjonsforbundet er det
menighetene som bærer fellesskapets økonomi.
I erkjennelsen av at vi ikke gjør en god nok jobb
med å følge opp menighetene som givere, søker
vi etter ”den rette” til å hjelpe oss med dette. Vi
tror du må ha et sterkt personlig engasjement,
kunne jobbe systematisk og strategisk, og kunne
kommunisere kreativt. Du vil få en nøkkelposisjon i en spennende og kompetent stab og jobbe
tett sammen med alle avdelinger og ledelsen i
Misjonsforbundet.
Stillingen er en 50 % prosjektstilling for to år
med ansettelse medio september. Arbeidssted:
Misjonsforbundets kontor i Oslo.
Lønn etter avtale. Den som ansettes må arbeide
i samsvar med Misjonsforbundets formål og verdier. Spørsmål om stillingen kan rettes til generalsekretær Øyvind Haraldseid, mob 909 49 782,
e-post: [email protected] eller
administrasjonssjef Yngve H. Brosstad, tlf 404
35 423, e-post: [email protected]
Søknadsfrist: 14. august 2013
M i s jon s bladet
55
Medvirkende: David Flanders – John Nielsen – Kristin Lie – Øyvind Slåtta
– Eilif Tveit – Viggo Klausen – Jarle Råmunddal – Stein Bjørkholt.
Påmelding via Checkin på www.misjonsforbundet.no
Festen
Misjonsforbundets dag
27. oktober
Lukas 15:1: Denne mannen tar imot
syndere og spiser sammen med dem.
www.misjonsforbundet.no
56
Misj ons bladet 5-12
"Viggo for
tweens!"
UNG har lenge hatt et ønske
om å lage en ressurs som er
for "betweens"-aldersgruppa
– de som er midt mellom
barn og ungdom. Nå har vi
endelig klart det!
"Viggo for Tweens" er en dvd som består
av til sammen syv inspirerende andakter
med tema som "Finnes det bevis?", "Stillhet", "Hva drømmer du om?" Undervisningen er rettet direkte inn mot de unge og
poenget er å bruke disse andaktene i betweensgrupper med påfølgende samtale.
– Man ser filmen sammen og i heftet,
som ligger i coveret, er det forslag til både
aktiviteter og spørsmål til samtale. Smågrupper med betweens tror jeg er utrolig
verdifullt! Jeg kjenner flere voksne som
har slike grupper i hjemmet sitt og som
Bestillinger av dvden kan gjøres til
[email protected].
Spesial
!
Gjensyn med Annie
virkelig investerer i denne veldig viktige
aldersgruppen. De trenger voksne kristne
i livet sitt som gir dem kjærlighet, tid og
veiledning over tid. Jeg håper at flere og
flere slike grupper kan se dagens lys rundt
omkring i landet, sier Viggo Klausen.
Dvden kan være en hjelp til å komme i
gang. Her er det syv ferdige opplegg å ta
i bruk. Temaene som blir bererørt er helt
grunnleggende temaer i den kristne tro.
– Jeg håper Viggo for Tweens kan være et
opplegg mange kan bruke. Jeg har forsøkt
å sette de bibelske temaene inn i vanlig
hverdagsliv i 2013, forteller Viggo Klausen.
Torsdag 11.juli kl.13.00 blir det gjensyn med Annie
Skau Berntsen på Liv & Vekst i Stavern.
Mange har i årenes løp etterlyst muligheten til å se NRK-programmet ”Dette
er ditt liv” med den legendariske Misjonsforbunds-misjonæren. Programmet
ble sendt i 1985 og er ett av NRKs mest sette.
Programvert Harald Tusberg ”kidnappet” søster Annie i beste sendetid og
ga seerne et tilbakeblikk på hennes spennende liv. Med i programmet er
bl.a. Sau Bing, en av de første pasientene på sykehuset Håpets Havn i Hong
Kong, evangelist Frank Mangs og misjonærkollegaen Randi Kvernhaugen.
Programmet vises i auditoriet på Fredtun.
M i s jon s bladet 5 -1 2
57
24 - 26 januar
Medvirkende:
Marie Farstad
Anne Lie Andersson
Solveig Johansen
Anne May Holme Abrahamsen
Hildegunn M. T. Schuff
Merete Benestad (musikk)
Tjodun Felland (forteller)
Anne Margrethe Mandt-Anfindsen
Kristin Lie
Påmeldingen åpner
1. september
”Det mest sanne som kan sies om et menneske er
at hun er elsket av Gud”.
www.misjonsforbundet.no
Prosjektkatalogen
- om Misjonsforbundets prosjekter nasjonalt og internasjonalt
Nasjonalt
Internasjonalt
Prosjektn
e
g
o
l
a
t
a
k
!
t
t
e
n
å
p
58
Misj ons bladet 5-12
UNG
På prosjektkatalogen.org kan du lese
om alle prosjekter, både nasjonale og
internasjonale. Gå inn og gi en gave!
Illustrasjon: Frans Sjöberg Foto: Dalen
Oslo misjonskirke Betlehem
Illustrasjon: Shutterstock
SKRÅBLIKK
”Multebær er
oppskrytt!”
Det pleier mannen min å si. Han ler godt av sin svigerfamilies entusiasme omkring disse orange bærene som de finner
på sine egne hemmelige steder i skog og mark. Og enda mer
ler han av kiloprisen hvis man skulle KJØPE bærene. Så godt
smaker de jo ikke, mener han.
Men så er han jo også dansk, og vet svært lite om multebær.
Samfunnet mener definitivt noe annet. Det er lettest å heie
frem de dyktige menneskene som stikker seg frem og alle
liker – de blir høyt ”prissatt” i alle sosiale lag.
Når vi som menigheter jobber med å være sunne og misjonale må vi huske å strekke oss etter og heie frem ”multebærmenneskene” i samfunnet og menighetene også. Og ikke
bare etter dem som skårer høyt etter samfunnets verdisett.
Det hjelper jo lite at menigheten roper ut at menneskets
verdi er uavhengig av hva vi liker, hvis vi ikke viser det i
praksis. Hvor langt er vi villige til å gå for å finne dem som
er lengst vekk? Det kan jo være noen synes prislappen er litt
drøy på veien – da kan man trøste seg med at ikke en eneste
av oss egentlig har betalt den virkelige prisen.
Maria Morfjord
Maria (34) er pastor i Farsund misjonskirke, sammen
med mannen, Martin. Hun er fra Vesterålen, har vært
bosatt i København i en årrekke og kom til Farsund
for et par år siden.
J
eg sitter på kontoret, kikker ut på Akerselven og de grønne
trærne og tenker. Det er et par av historiene Jesus fortalte
som opptar tankene. Husker du han som fikk ettergitt alt han
skyldte etter å ha tryglet og bedt om nåde? Han fikk nåde, ble
ettergitt alt og ble med det en fri mann. Men, det som gjør at vi
husker denne historien er at han som ble ettergitt alt ikke selv var
villig til å ettergi. Han ble møtt med nåde, men var ikke selv villig
til å vise nåde. Det er rått! Den andre historien handler om han
som ba sine tre tjenere om å forvalte store verdier for seg mens
han selv var ute på reise. Begge disse historiene handler om forvalterskap.
Noe av det som har gjort størst inntrykk på meg dette første året
som generalsekretær for Misjonsforbundet er å møte de mange
dedikerte frivillige medarbeiderne, pastorene, lederne, lærerne, misjonærene og andre som vi finner i spennet fra kontoret her i Oslo,
til våre mange menigheter over hele landet, på Ansgarskolen og på
våre misjonsfelt. Med stor iver og grundighet jobbes det med å realisere Vekst 2020 gjennom Menighetsplanting, Menighetsutvikling,
Ledertrening, Levende tro og Misjon.
En annen ting som også har gjort et dypt inntrykk er all den
rausheten vi som Misjonsforbund blir møtt med. Jeg møter det i
ulike fora i kristen-Norge, på våre misjonsfelt og når vi besøker nye
steder og treffer nye mennesker.
Da vi i april var med på en konferanse for Levende tro fikk våre
misjonsforbundsledere eksklusive møter med to internasjonale kapasiteter som hver satte av to timer med oss. De ville høre hva som
skjedde i Misjonsforbundet og stilte seg til rådighet for oss med et
”Ta kontakt om det er noe vi kan hjelpe dere med!”
I Evangelical Covenant Church (Misjonsforbundet i USA) satte
flere av staben alt til side i nesten to hele dager for å undervise og
samtale med oss om veien vi går med Vekst 2020. For noen få uker
siden kom to av lederene for Evangelical Free Church (US) til Norge
for å lytte og undersøke om de kunne jobbe sammen med oss i forhold til å realisere vekst 2020. Til Vekstakademiet på Ansgarskolen
kom det kirkeledere fra en rekke land. Jeg kunne ha nevnt mange
flere eksempler. Felles for alle er at de åpner sine dører for oss. Og de
kommer ikke med en egen agenda. De lytter og spør om - og eventuelt hva - de kan hjelpe oss med. Den rausheten rører meg dypt!
pun ktum
Med litt Finnmarksblod i årene, har jeg tidlig lært gleden
ved å finne disse bærene. De er litt ”lumske” og kan vokse på
forskjellige plasser fra år til år. Men det står ikke på villigheten til å gå både langt og gjennom ulendt terreng for å finne
dem. Selv de bærene som har noen pletter plukker man – og
så renser man dem heller. Mamma pleide å sammenligne
menneskets verdi med multebær. Slik vi er villige til å strekke
oss langt for å få tak i disse bærene – slik strekker Herren seg
for å nå hver enkelt av oss mennesker. Ikke bare de største
og beste, men aller mest etter de minste, dem med pletter og
dem som gjemmer seg lengst vekk. Verdien ligger ikke i den
enkelte multebærs smak, men hvor mye man er villig til å gi
for det. Heller ikke ligger det enkelte menneskets verdi i hva
det kan prestere eller hvor godt andre liker deg – men i hva
ett eneste menneske er villig til å gi for å finne deg. Så kan de
andre mene hva de vil.
Vekst 2020
som døråpner
Jeg sitter med en opplevelse av at Gud stadig åpner nye dører for oss.
Dører til mennesker, ressurser, kunnskap, inspirasjon og oppmuntring. Jeg tror Gud ønsker at Vekst 2020 skal lykkes – at budskapet
om Jesus Kristus stadig skal få berøre oss og skape nytt liv. Gud bygger sitt rike og det får vi være en del av!
Jeg begynte å si noe om det å forvalte. Gud viser på så
mange måter sin godhet og raushet mot oss i Misjonsforbundet i denne tiden – jeg kjenner at historiene over
minner oss om at vi har et ansvar i forhold til hvordan vi
forvalter det Gud betror oss ved sin nåde.
Øyvind haraldseid, generalsekretær
M i s jon s bladet 5 -1 2
59
Retur: Misjonsbladet, Chr Krohgs g 34, 0186 OSLO
Har du det du trenger?
Feirer du bursdag,
bryllup eller jubileum?
Torbjørg Oline og Stein Erik samlet inn penger til
sitt bryllup! Målet var å få inn 15000 til Kvinner
og barns rettigheter i Kongo. Det gikk mye bedre
enn planlagt! Hele 24 000 kroner kom inn via
Min Aksjon.
Vil du drive med din egen innsamlingskampanje
for et prosjekt i Misjonsforbundet eller UNG?
MIN AKSJON!
Gå inn på Minaksjon.no og lag din egen aksjon.
Kontakt Misjonsforbundet (v/ Rune Fridell,
epost [email protected], tlf
91563326) dersom du trenger veiledning.