Transcript Misjonsbladet nr 3 - 2012

3 -1 2
Årgang 109
Tilbakeblikket :
Jarle Råmunddal
Hovedtema:
”Evangelisering”
på dagsorden
Liv, vekst
og moro
i Nord
Organ for Misjonsforbundet
Grunnlagt 1904
ANSVARLIG REDAKTØR:
Anne Margrethe Mandt-Anfindsen
[email protected]
I REDAKSJONEN:
Jorunn Sørlie Larsen
[email protected]
Øyvind Slåtta
[email protected]
GRAFISK FORM:
Ravnbö design [www.ravnbo.com]
ADRESSE:
Misjonsforbundet
Chr Krohgs g 34, 0186 Oslo
Tlf: 23 32 57 50 | Fax: 22 98 01 69
[email protected]
ABONNEMENT:
Misjonsbladet er et gratisblad for
hele Misjonsforbundet og andre
som er interessert. Frivillig abonnement kan betales.
ANNONSER:
Per spalte-mm: kr 12,Fire utgivelser i året.
TRYKK:
Wera, Porsgrunn
Svanemerket
trykkeri
REDAKSJONELL PLATTFORM:
Misjonsbladet arbeider etter
Vær-Varsom-plakatens regler for
god presseskikk og er underlagt
Redaktørplakaten
FORSIDE: Karl Inge Punsvik
Stiftet 1884
VISJON: Guds barns enhet og menneskers frelse.
NASJONALT ARBEID:
Misjonsforbundet er et fellesskap
av nesten 100 selvstendige menigheter og foreninger over hele Norge.
INTERNASJONALT ARBEID:
Kina, Kongo-Brazzaville, Hong Kong,
Colombia, Sentral-Asia, Romania
og Polen.
BANK: 3000 15 10300
www.misjonsforbundet.no
BIBELSKOLE OG HØGSKOLE:
Ansgarskolen, Tlf: 38 10 65 00
www.ansgarskolen.no
Stiftet 1912
VISJON: Barn og unge for Kristus og
menigheten
NASJONALT ARBEID: Misjonsforbundet UNG jobber med
ledertrening, trosopplæring og
disippelgjøring knyttet til menighetenes barne- og ungdomsarbeid,
og inkluderer Misjonsforbundets
Speiderkorps.
INTERNASJONALT ARBEID:
Colombia
BANK: 3000 15 09000
2
Misjons
bladet 3-12
www
misjonsforbundet.no
Grete Jarlesdatter Vangstad og Ingrid Lindberg er pastorer
sammen i Narvik misjonskirke. Etter 15 år i denne byen setter
Grete og ektemannen Mangfred kursen mot Bodø. Ingrid blir
værende på post i en livskraftig menighet som vokser.
14
Innhold 3-12
Hovedsak:
”EVANGELISERING”
på dagsorden
”Evangelisering”
22
på dagsorden
31 En livsstil
Faste poster:
4
Kommentarer
Leder – Generalt – Ord&Bønn
6 Menigheten: Justnes misjonskirke
24
40
Ei kyrkje veks opp
12 www.misjonsforbundet.no
38 Vi møter: Torbjørg Oline Oustorp
39 KryssORDET
40 Portrettet: Jarle Råmunddal
Tilbakeblikket
56 FOLK
59 Skråblikk og Punktum
Glimt fra små og store hendelser lokalt,
nasjonalt og internasjonalt siden siste
Misjonsbladet
Aktuelt:
14 Generalforsamlingen
46
18
Celebert besøk
34
Liv og Vekst i nord
46
Vekstakademiet
51
Lever i Salme 23
58
Bursdagsfeiring!
Neste nummer av Misjonsbladet kommer i begynnelsen av oktober. Deadline for stoff til bladet er 1.
september.
generalt
Det mest sanne...
...som kan sies om ethvert menneske, er at det er elsket
av Gud.
Her ligger utgangspunktet for det som er dette magasinets hovedsak: en samtale om evangelisering – begrep
og innhold.
leder
Vi gjorde en rekke av intervjuene til hovedsaken mens
vi var til stede på Vekstakademiet, som ble arrangert av
nasjonal avdeling og var lokalisert på Ansgarskolen i
Kristiansand. Et av temaene der var evangelisering.
Disse dagene ble noe tydeligere for meg. Noe som har
ulmet i månedsvis, og som handler om hvordan jeg ser
på eget og andres liv:
Det finnes en rekke sannheter som kan sies om
hver enkelt. Vi er foreldre/ barn/ besteforeldre/ enslig
mamma eller pappa/ enslige/ i forhold/ gift/ enebarn/
del av en søskenflokk.
Vi er studenter, i fast arbeid, pensjonister, arbeidssøkende, trygdede, hjemmearbeidende, frilansere eller
kanskje selvstendig næringsdrivende?
Vi har ulike måter å beskrive oss selv på – etter vær,
føreforhold, stemning, tid og dagsform: Håpløs, tilfreds,
mestrende, full av nederlag, glad, trist, på plass her i
livet, underveis...
Det er mange sannheter som kan sies samtidig om et
hvert menneske. Vi er mye, sammensatte og mangfoldige. Vi er skapt, vi er syndere, vi har muligheten til
både det gode og det onde. Vi er invitert til tidenes relasjon: med skaperen.
Midt i alt dette, som en grunntone i tilværelsen, som
fjellet under alle sannheter, som det innerste i tilværelsen finnes kjærligheten: Det mest sanne som kan
sies om ethvert menneske, er at han eller hun
er elsket av Gud.
Dette mest sanne er grunnlaget for vår egen Jesusrelasjon, for menighetens eksistens, for misjonsbefalingen
og vår ”sendelse” til hverandre og til verden. Det er dette
som er den gode nyheten.
Og kanskje er det slik at vårt arbeid, våre ord, vår omsorg, vår kunst og vår gjestfrihet får en annen tone, hvis
vår grunnleggende bevissthet og egenerfaring er dette:
Det mest sanne som kan sies om meg – midt i alt
mitt strev, min styrke, min suksess og mine nederlag – er at jeg er elsket av Gud.
KOMMUNIKASJONSLEDER
4
Misjons bladet 3-12
En etappe er
E
tter sommeren er en etappe i livet definitivt over. På Generalforsamlingen ble jeg takket av og fikk så mange gode ord
med meg på veien at jeg kjente jeg rødmet. Jeg har hatt fem
og et halvt gode år som Misjonsforbundets generalsekretær og har
hatt så mange ting å glede meg over. Jeg har fått arbeide sammen
med en enestående, hardt arbeidende og dypt engasjert stab. Jeg
har møtt svært mange interessante mennesker i inn- og utland
som jeg har lært svært mye av, og ikke minst har jeg blitt kjent med
menigheter og menighetsledere i hele Misjonsforbundet. Når jeg nå ser tilbake på disse årene, kjenner jeg på dyp takknemlighet. Først og fremst til Gud, som har vært så uendelig
trofast mot meg og vår familie. Men også en takknemlighet til
menighetene i Misjonsforbundet og alle misjonsvennene.
Takk for all forbønn! Jeg vet og har erfart at mange har bedt for
meg og for oss som familie. Flere har kommet og sagt at de ber
for oss hver dag. Det har betydd enormt å kjenne på den bønnestøtten dere har gitt oss.
Takk for alle gode og oppmuntrende ord! Senest i går fikk jeg
en støttende og oppmuntrende sms fra en av våre pastorer. Jeg
har ikke tall på alle de støttende tilbakemeldingene jeg har fått
disse årene. Også en generalsekretær trenger det.
Takk for lojalitet og trofasthet. Min erfaring er at Misjonsforbundets menigheter, ledere og medlemmer utviser stor grad av
lojalitet og trofasthet mot Misjonsforbundets verdier, vedtak og
prosjekter. Det har vært utrolig inspirerende for eksempel å se
hvordan Vekst 2020 er forankret i organisasjonen.
ord & bønn
Et nyskapt folk
skal prise Herren!
Salme 102 er en klagesalme for den hjelpeløse og kraftløse.
Den vekker gjenkjenning, for det finnes tider da livskreftene ikke kommer til sin rett, også i våre liv. Og sannelig
finnes det tider for den dype klagen til Gud.
Det spesielle er at midt i alle våre livsfaser avslører Gud sin
nåde. Salmisten utbryter:
”Du vil reise deg og være barmhjertig mot Sion,
det er tid for å vise henne nåde, timen er kommet.”
Det finnes noen hellige spor mellom nederlag og nåde,
mellom kraftløshet og nye krefter. Korset ble reist for at
mennesket til alle tider kunne møte Guds blikk.
De mest forunderlige tidene i livet mitt, er når jeg innser at
Gud ser alt, også mine nederlag. Og han forakter meg ikke.
Jeg er avkledd – og elsket! Som Peter ved strandbredden,
får jeg utbryte: ”Herre, du vet alt...” Jeg skimter de nådefulle sporene til ham som kler oss i frelsens kappe. Når lag
på lag av vårt forsvar skrelles bort, aner vi hvor dypt vi er
elsket.
r over
Det ligger i Skaperens vesen å gjenopprette og skape liv!
Midt i klagen utbryter salmisten:
”Dette skal skrives for den kommende slekt,
et nyskapt folk skal prise Herren.”
Salmen avsluttes med et blikk inn i framtiden, der slektene
skal slå seg til ro for Guds ansikt.
Takk for konstruktive tilbakemeldinger. Jeg gleder meg over
det ”myndige lekfolk” som vi møter på generalforsamlinger, i
brev eller i samtaler. Flere hoder tenker klokere sammen enn
ett. Når forslag fra administrasjon eller Hovedstyret noen ganger har vært nødt til ytterligere bearbeidelse, har ofte sluttresultatet blitt mye bedre.
Jeg gledet meg over den forventning som preget vår Generalforsamling i vår. Mange røpte undring og glede over det
som skjer i Misjonsforbundet. Ikke minst gleder jeg meg
over UNGs plan for opplæring, ”Levende tro”. Undervisning og trygge troserfaringer setter varige spor.
Et nyskapt folk skal prise Herren!
1. november vender jeg tilbake til pastortjeneste og starter opp
i Randesund misjonsmenighet. Det opplever vi som familie er
rett, og det skal bli godt å kunne være mer hjemme. Samtidig
kjenner jeg også på et vemod ved å ikke lenger skulle jobbe
daglig sammen med staben i Misjonsforbundet og stå i den
spennende tjenesten det er å være generalsekretær i Misjonsforbundet.
”Herre, la din kjærlighet
gi næring til mine dager
og din tilgivelse være dogg for min sjel.”
Jeg er også takknemlig over at det er Øyvind Haraldseid som
skal ta over. Med de kvaliteter han har, og slik jeg kjenner ham,
er jeg trygg på at han er den rette til å lede Misjonsforbundet
de neste årene.
Åshild Skogrand Lindtveit
Foto: Staffan Lager
Jarle Råmunddal, generalsekretær
(Frank Topping)
M i s j o n s bladet 3 -1 2
5
menigheteN
Ei kyrkje veks opp
Justnes misjonskyrkje er inne i sitt andre år i kyrkjeplantingsprosessen. Misjonsbladet har vore på besøk for å
finne ut korleis kyrkja vart planta, og korleis ho har vekse.
J
ustnes bydel i Kristiansand er under
utbygging, og mange av dei som bur
der, er nyinnflytta og nyetablerte.
Roy Elling Foss og familien hans er av
dei som har flytta dit. Fleire av venane til
familien havna på same stad.
– Me samla gjengen og snakka om å
starte ei kyrkje her. Det heile starta med
andre ord med ei flytting, fortel Roy Elling,
som er pastor i kyrkja.
6
Misjons bladet 3-12
Justnes misjonskyrkje leiger lokale på Havlimyra ungdomsskule. Roy Elling røper at
dei allereie no er på utkikk etter ei tomt å
byggje ei kyrkje på. Det er ikkje fordi dei
absolutt må ha noko eige, men fordi han
trur dei kjem til å vekse ut av lokalet som
dei har no.
Mobil kyrkje. Då Misjonsbladet kjem
til skulen klokka halv ti søndag morgon,
er folk allereie i full sving. Lovsongsteam,
teknikarar og vaktmeister møter opp
kvart på ni for å gjere alt klart til møtet
klokka elleve. Utanfor inngangsdøra står
tilhengaren som dei har utstyret sitt i, ei
mobil kyrkje. Roy Elling og eg slår oss ned
i skulekantina som vert nytta til kyrkjekaffi. Han fortel at han har hatt ei travel
veke, då han mellom anna har delteke på
Misjonsforbundet sitt Vekstakademi på
Ansgarskulen, ei samling som skal motivere kyrkjer til vekst. Misjonsforbundet
ønskjer at tjue nye kyrkjer skal vere planta
innan 2020. Justnes er ein av tre nyplanta
misjonskyrkjer i Kristiansand.
Planteprosessen. – Me var fem familiar
som hadde bestemt oss for å jobbe med
dette, og me starta med cellegrupper, fortel Roy Elling. – Dette heldt me på med
i eitt år. Så hadde me prøvegudstenester
fire gonger i løpet av eit halvt år for å bli
vane med bygget. Me spurde Salem om dei
ville vere morkyrkje, og me tok kontakt
med Misjonsforbundet sentralt for å bli eit
nasjonalt prosjekt. No har me hatt møte
i nesten eitt år. Me har vore kring 100 på
alle møtene, med ein topp på nærare 140.
Då me arrangerte forsamlingsweekend,
var me 94 stykk som reiste, eit høgt tal,
særleg sidan fleire måtte melde avbod på
grunn av sjuke barn.
– Korleis har prosessen vore?
– Det har stort sett vore ein sigersdans.
Eg trur det går unormalt lett. Me har to
lovsangsteam, teknikarar, tre faste talarar
og ein god gjeng som tek seg av søndagsskulen. Eg er enormt stolt over både styret
og dei frivillige. Folk er dyktige og tek ansvar. Den største utfordringa vår framover
>>
M i s j o n s bladet 3 -1 2
7
Justnes misjonskirke
feirer gudstjeneste på
Havlimyra skole.
>>
8
er søndagsskulen, der mange av dei som
bidreg anten nett har fått eller snart skal få
barn. Ein seier at barnearbeid og lovsong
er dei vanskelegaste postane å fylle i ei kyrkjeplanting, seier Roy Elling.
– Ein av årsakane til at ting går så greit,
trur eg er at mange av oss er vane med
å vere aktive. Fleire har dessutan vore
involverte i studentarbeidet til Salem,
Quellsmøte. Derfrå har me med ein kultur
som gjer at me ikkje treng bruke så mykje
tid på å finne
ut kva kultur
Roy Elling Foss
denne plantinga skal ha.
Denne kulturen er basert
på smågrupper og møter,
og at me søker
kvalitet i det
me gjer og yt
Misjons bladet 3-12
vårt beste. Men det handlar også om praktiske ting som til dømes kva som vert forventa av den einskilde, og kva ein teknikar
eller møteleiar gjer og ikkje gjer.
Indre og ytre fokus. – Korleis er relasjonen dykkar til morkyrkja?
– Sjølv har eg kontoret mitt der, og eg gjev
jamnleg skriftleg rapport til dei. Salem
støttar oss med 75 000 kroner i året. Dessutan er pastorar og andre der gode å ha
som sparring-partnarar. Dei har også vore
rause mot oss og lånt oss utstyr. Så Salem
er ei god mor, smiler Roy Elling.
– Kva kan gå gale når ein plantar ei kyrkje?
– Me kunne fort ha blitt sjølvtilfredse,
særleg sidan me starta med så mange folk.
Det kan vere lett å tenkje mest på behova
til oss som går her allereie, men me må
klare å halde både det indre og det ytre
fokuset sterkt. Ei sunn planting må koma
i kontakt med nye familiar som ikkje går
nokon annan stad. Erfaringa vår er at
nesten halvparten av dei som blir med, er
ei form for overføringsvekst, dei er aktive
kristne som blir med fordi dei har flytta
hit. Den andre store halvparten er folk
som kallar seg kristne, men som ikkje har
vore aktive på ein del år, fortel Roy Elling
medan dagens vaktmeister, Jahn Egil Osestad, kostar golvet i kantina.
– Ein annan ting er at ein er nøydd til å
ha fart. Forskinga viser at dei plantingane
som har godt tid og tek det med ro, ofte
blir verande små og har større sjanse for
å døy. For kvart halvår må ein gira opp
eit eller anna. Ein kan til dømes gå frå eitt
til to møte i månaden, eller ein kan starta
ungdomsarbeid, som me gjer no, seier
pastoren.
Mottakar og gjevar. – Økonomisk har
det hatt utruleg mykje å seia for oss at
Linnea og Benjamin Thu Kro, saman med faren
Ole Martin Thu Kro prøver å kasta ein ball i ei bøtte.
Me treng ikkje ha så mange aktivitetar i
kyrkja dersom mange frå kyrkja er med i
andre aktivitetar ein finn lokalt.
Roy Elling Foss
Salem og Misjonsforbundet støtter oss. Frå
starten av hadde eg ei stilling på 30 prosent, og no er eg oppe i 50. Me har dessutan ein ungdomsarbeidar i 40 prosent. Me
investerer i ungdomsarbeidar for å få med
ungdomane og foreldra deira, slik at me
vert ei heil kyrkje. Me får økonomisk støtte
i tre år, og så skal me klare oss heilt sjølve.
Det er bra, for elles skapar me ein evig klient. Me er så heldige å ha ein del medlemmar som gjev tiande, og kvar månad har
me hatt ei positiv utvikling i gjevartenesta.
Nokon har spara opp tianden sin og gjeve
oss 20-30.000 kroner som eingongssummar. Dette er vanlege folk som er unge og
nyetablerte, og som har nok av gjeld, men
som likevel er medvitne om at tianden
høyrer til Herren, fortel Roy Elling.
aktivitetar i kyrkja dersom mange frå kyrkja er med i andre aktivitetar ein finn lokalt. Så kan me heller tilby noko som ikkje
er her frå før av, seier Roy Elling Foss.
– Korleis er de blitt tekne imot av folk
som bur her?
– Me er blitt veldig godt mottekne. Me
er midt mellom to bydelar som heiter Justvik og Fagerholt. Folk frå Fagerholt har
ikkje hatt for vane å reisa til Justvik då Fagerholt ligg nærare byen. Men når kyrkja
er plassert midt mellom, så gjer det at folk
frå begge bydelane kjem hit. Me håper me
kan vere med på å byggje ned gamle skilje.
Dessutan er kyrkja med på å gjeve eit relasjonelt nettverk til dei som bur i den nye
bydelen Justnes.
med til møter og cellegrupper. Me ønskjer
også å vere rause og generøse. Me har
gjeve vidare rundt 15 prosent fra vår eiga
gjevarteneste til andre nyplanta kyrkjer og
til misjon i andre land. Dette gjer me fordi
me ønskjer å vere ei misjonskyrkje frå dag
éin. Me har også lånt utstyret vårt gratis til
andre kyrkjer, og me har bidrege på andre
måtar.
– Kva visjonar har de vidare?
– Visjonen er å vere ei god, lokal kyrkje. Oppgåvene våre vil vere å vinne nye,
grunnfeste dei i trua, disippelgjere dei og
sende dei ut. Me ønskjer også å vere ein
ressursplass for andre, slik at dei tinga me
jobbar kvalitetsmessig med, skal kome
andre til gode, avsluttar Roy Elling.
Ei lokal kyrkje. – På ein måte er opp-
Raus og inkluerande. – Kva verdiar er
viktige for dykk?
– Me skal vera inkluderande, noko
som inneber at det skal vera plass til nye i
forsamlinga og plass til nye i liva våre. Me
vil investere i folk sine liv og invitere dei
God prat kring bordet. Når Misjonsbladet er på besøk, er det siste møtet før
sommmaren. I barnekyrkja vert det servert
popkorn, og dei oppmøtte får prøve seg på
både Kims leik, bowling med brusflaskar
og fleire andre aktivitetar med premiar til
gåva vår å forme det lokale samfunnet
her, fordi alt er nytt. Me ønskjer å vera ei
levande forsamling som er ein naturleg del
av totalbiletet. Me treng ikkje ha så mange
M i s j o n s bladet 3 -1 2
>>
9
Lovsongsteamet under gudstjenesta.
>>
alle som deltek. Etter møtet er det klart for
grilling, sjokoladekake og kaffi. Det vrimlar av barn i kantina, og praten går livleg
kring borda og i grillkøen.
Øyvind Buestad er ein av dei som er
på møtet i dag. Han er ein av dei faste
vaktmeistrane, og han er med i tweensopplegget.
– Tweens er dei som går i 5.-7. klasse.
Me starta med fire-fem, og så har desse
teke med venane sine. På sommaravslutninga var me kring fjorten. Det veks litt
seint, men me kjenner til gjengjeld alle
veldig godt. Ei typisk samling inneheld ein
konkurranse, ein andakt og kveldsmat. Det
blir veldig mykje god prat kring bordet.
Me snakkar både om andakten og om det
som har skjedd i veka, og me får god kontakt, seier Øyvind med eit smil.
Ei kyrkje for alle. Ingunn Øien Frøytland sit i leiargruppa og er med i barnearbeidet.
– Me har klart å stable på beina ganske
mange søndagsskuleleiarar, og me har valt
å nytte Søndagsskuleforbundet sitt opplegg
”Sprell levende”. Me synest det er ein god
måte å gjere det på sidan mange av dei
som er blitt med, ikkje har så mykje erfaring med å drive søndagsskule frå før.
– Kva drøymer du om at kyrkja skal bli?
– Mine draumar er at me i større grad
10
Misjons bladet 3-12
skal nå ut til dei som har ei meir privat
tru, og som ikkje er vane med å gå i ei forsamling. For at dette skal skje, trur eg me
må vera engasjerte i det som skjer i lokalmiljøet, og byggje opp gode smågrupper
som er opne og gode for folk med ulike
bakgrunnar og oppfatningar. Eg håper at
me skal kunne vere ei kyrkje for alle, seier
Ingunn.
Å starta eit ungdomsarbeid. Jakob
Berglund er nyleg blitt tilsett for å jobbe
med tweens og ungdom i kyrkja.
– Eg gler meg og trur det blir spanande.
Det er eit utruleg potensial her ute, for
det er mange ungdomar som ikkje har eit
tilbod. Me har opplevd at familiar med litt
eldre barn kjem hit og snur i døra fordi dei
ikkje finn eit opplegg for heile familien.
Utan eit ungdomsarbeid, er det ei stor
gruppe i samfunnet me ikkje treff, seier
Jakob.
– Korleis vil du gå fram for å starta opp?
– Det er jo litt vanskeleg, for lova er slik
at eg ikkje kan kome på ungdomsskulen og
invitere dei med i eit kristent arbeid. Men
eg kan henge opp ein plakat, og elles må eg
bruke dei ungdomane som allereie er med
i kyrkja. I går var eg på ein lokal festival
og prata ein del med ungdomar der, for
det er prating som må til, meiner Jakob
Berglund.
– Me skal ha ungdomsmøte og lovsangsteam, og så ønskjer me å få i gang cellegrupper. Eg håper at me i løpet av eitt år
kan ha to jentegrupper og to guttegrupper,
seier han.
Ei levande kyrkje. Ingvild Thu Kro var
med på å leie lovsongen under møtet. Ho
er her saman med mannen sin og dei to
små barna deira. Familien har vore med i
kyrkja heilt frå starten av.
– Då me flytta hit og fekk barn, vart det
vanskeleg å vere ein del av den kyrkja me
då gjekk i. Der skjedde alt på kveldstid,
og folk var i ein annan livssituasjon. Det
endte med at me gjekk eitt år utan å vere
ein del av ei kyrkje. Då Roy Elling presenterte planane sine om å starte ei kyrkje her,
var det perfekt for oss. Ungane treff dei
same i barnehagen og i nabolaget som dei
treff i kyrkja, og det er ein god plass for oss
vaksne, fortel Ingvild.
– Eg veit om fleire som tek med seg
nabo-ungane, sjølv om dei vaksne naboane
ikkje finn det naturleg å koma hit. Mange
snakkar om barnetrua si, og sjølv om dei
ikkje har ei aktiv tru, har dei lyst til at
ungane skal få presentert den same bodskapen som dei sjølve fekk då dei var små.
Så mange av foreldra er veldig positive til
det. Me håper jo at trua vaknar hjå foreldra
også.
Fakta
justnes
misjonskirke
Justnes misjonskyrkje er planta ut frå
Salem misjonskyrkje i Kristiansand.
Plantinga er inne i sitt andre år.
Verdiar: Kyrkja ønskjer å vere inkluderande og raus.
Visjonen er: å vere ei god, lokal kyrkje.
Lokalisering og program: Dei har gudstenester med søndagsskule på Havlimyra ungdomsskule samt smågrupper
for vaksne, friluftsgruppe for barn og
tweens-arbeid.
Om justnes
Justnes er ein bydel i Kristiansand som
er under utbygging, med mange nyetablerte, særleg småbarnsfamiliar. Kyrkja
rettar seg også særskild mot bydelane
Justvik og Fagerholt.
– Korleis har det vore å vere med i kyrkjeplantingsprosessen, og kva har vore
utfordrande?
– Det einaste eg kan koma på som har
vore ei utfordring, er at det var ei relativt
lita startgruppe. Då må ein vurdere om
ein skal gjere lite og ikkje bruke opp dei
kreftene som er, eller om ein skal gi jernet og satse på at det kjem nok folk etter
kvart. No føler eg at det faktisk fungerer,
og forhåpentlegvis er ingen i ferd med å
slite seg ut. Det kan hende at nokon opplev
det som ei utfordring at det er så mange
barnefamiliar her. Men eg ser også at der
er ein del unge par som er utan barn, og
at det kjem fleire frå foreldregenerasjonen
vår. Det synest eg er veldig bra, for det har
eg tenkt er det neste steget. Me treng generasjonane, seier Ingvild Thu Kro.
– Ting er framleis ikkje heilt satt her, så
eg opplev at det er veldig inkluderande og
opent. Sidan det er nytt, er alle veldig kontaktsøkande. Det kjennest veldig levande,
seier Ingvild og får med desse orda avslutta
innblikket i Justnes misjonskyrkje – ei
nyplanta kyrkje som har vakse seg stor allereie, og som ønskjer å vekse vidare.
Justnes misjonskyrkje har mange småbornfamiliar. No kjem også
fleire unge par utan barn og fleire frå foreldregenerasjonen.
Tilhengaren med utstyret til kyrkja.
Mange barn på søndagsskulen!
Tekst: Kristine Monstad Stensland
Foto: Torstein Øen/ Kristine Monstad Stensland
>>
Utsikt frå skulen.
M i s j o n s bladet 3 -1 2
11
www.misjonsforbundet.no
Utdrag fra nyhetene på hjemmesidene.
Stoffet er forkortet.
Aktivt
i Romania
I sin menighetsplante i Onesti i
Romania jobber Dorthe og Cornel Pascu for Guds barns enhet
og menneskers frelse.
Menighetsplanten i Onesti får stadig bedre fotfeste. Gjennom sitt
nettverk av naboer, familie og venner, når misjonærene Dorthe og
Cornel Pascu stadig flere mennesker som blir med i den fine gruppa
som samles hver lørdag kveld. Alle invitasjoner gjøres personlig,
møtene annonseres ikke og utenfor kafélokalet hvor de samles finnes
ingen skilt som minner om at her møtes en gryende menighet.
Spesiell lørdag
Første helgen i mai var Misjonsforbundet på besøk i Romania. Før
forkynnelsen var ferdig var det en voksen mann som avbrøt gjestepredikanten fra Norge. – Jeg er så lei av det gamle livet, jeg trenger
et nytt liv med Jesus, sa mannen. Fem andre bestemte seg for det
samme. At seks personer tar et standpunkt for Jesus er ganske uvanlig for gruppa som samler ca 40 mennesker.
Nyoppstartet barnegruppe
I tillegg til lørdagssamlingene er det blitt startet ei barnegruppe på
fredager. I løpet av en liten time har barna sitt møte med sang og undervisning. Vi ble vitne til en spontan dramatisering av historien om
Noas ark, barnas innsats var kjempebra, og historien sitter godt etter
den fantasifulle dramatiseringen.
Les hele saken på: www.misjonsforbundet.no
Torbjørg Oline Oustorp (t.v.) og Anne Margrethe Ree Sunde.
UNG-vikar
på plass
Torbjørg Oline Oustorp (30) skal vikariere for
UNGs daglige leder det neste året.
Mens Anne Margrethe Ree Sunde er i fødselspermisjon skal
Oustorp styre UNG-skuta. Nå er det tid for opplæring for
Torbjørg Oline som hadde sin første UNG-dag 30. april.
En rekke av Misjonsforbundets medlemmer hørte
Torbjørg Oline tale under fjorårets Liv & Vekst, andre
har møtt henne på Ansgarskolen hvor hun tar en master
i praktisk teologi på deltid. Dette har hun gjort ved siden
av lærerstillingen ved pinsemenigheten Filadelfias bibelskole i Oslo. Torbjørg har en økumenisk livserfaring:
Hun er oppvokst som misjonærbarn i Misjonssambandet
avdeling Tanzania, hadde konfirmasjonstida i Frikirken,
misjonstreningen i Ungdom i Oppdrag og sin nåværende
tilhørighet hos pinsevennene. Med denne ballasten passer
det godt å entre Misjonsforbundet.
Nyansettelser
Mai har vært en intens måned for både daglig leder Ree
Sunde og vikar Oustorp. UNG er en organisasjon med
mange jern i ilden og flere nyansettelser på gang. Så det
har vært mye å lære bort, mye å lære før Torbjørg Oline
Oustorp fikk hovedansvaret den 24. april. Anne Margrethe Ree Sunde er tilbake fra permisjonen i slutten av
april 2013.
Det er startet ei barnegruppe i Onesti.
12
Misjons bladet 3-12
Les mer på: www.misjonsforbundet.no
Les mer på www.misjonsforbundet.no/ Nyheter og debatt/ Nyhetsarkiv.
Scroll ned på siden til Les også nyheter. Velg riktig måned.
Arlège Louzolo
ble ordinert til
pastor i Kongos
evangeliske
kirke søndag
29. april.
Foto: Viggo
Koch
Pastorinnvielse i Kongo
Søsknene Joachim,
Thomas og Ingrid
Annette Aas Pedersen var også i år
med som ledere på
Stagedive.
Arlège Louzolo ble søndag 29.
april ordinert som pastor i Kongos
Evangeliske Kirke.
Søndag 29. april ble 17 pastorer ordinert
i Kongos Evangeliske Kirke. Fem av dem
er kvinner, og aldri har kvinneandelen
vært så høy. En god balanse mellom kjønn
i kirkelig tjeneste er viktig over alt i verden. I land der kvinner utsettes for mer
undertrykkelse og vold enn i vårt land,
der de ikke har samme rettigheter som
menn reelt sett, er det desto viktigere å
ha gode rollemodeller. De nye kvinnelige
pastorene vil bli slike modeller og gjøre
det lettere for kvinner å ta ansvar i hjem,
menighet og samfunn.
Pastor i Plateau-menigheten
Arlège Louzolo har arbeidet som pastor i
Plateau-menigheten det siste året. Jeg fikk
oppleve at hun ledet gudstjenesten med
stor trygghet og samtidig fasthet da jeg
(Viggo Koch) var der i februar i år. Hun
vil bli en god pastor for Kongo-kirken i
årene som kommer.
Like mye trenger kirken de tolv mannlige pastorene som ble ordinert, for kirken vokser, og antall annekskirker som
godkjennes som menigheter med rett til
pastor øker.
Les mer på: www.misjonsforbundet.no
Nye nettsider
Vi har oppgradert nettsidene våre og de
vil en tid framover være under utvikling.
Engasjert familie
Familien Aas Pedersen stilte mannsterke opp på påskens Stagedive.
Familien Aas Pedersen fra Gjerpen var
godt representert på årets påske-Stagedive
på Vegårshei og i Etne. Rune og Inger
Lisbeth Pedersen har i en årrekke hjulpet
til på kjøkkenet, og de tre barna, Joachim,
Thomas og Ingrid Annette, har tidligere
vært med som deltakere og har de siste
årene vært ledere på Stagedive. Leif og Kari
Aas, onkel og tante til de tre barna, er også
med, sammen med sønnen, Ole Einar.
Betydningsfulle ledere
Ingrid Annette Aas Pedersen studerer folk
ehelsearbeid i Kristiansand og er ferdig
med en bachelorgrad til sommeren. Hun
var på Stagedive i Etne denne påsken, og
har stort sett vært på Stagedive hver påske
Nettsidene våre har fått en ansiktsløftning.
Sidene er nå mer tilgjengelige og det er lettere å finne fram.
Trykker du på UNG-knappen, kommer
du direkte til UNGs hovedside.
siden hun var 12 år.
- Jeg har prøvd å få med meg de fleste
leirene. Jeg var deltaker fra jeg var 12 år og
ble leder etterhvert.
22-åringen forteller at hun veldig gjerne
ville være med på leir da hun var yngre.
- Jeg så veldig opp til lederne den gangen. Jeg har mange gode minner som gjør
at jeg ønsker å fortsette å være leder. Jeg så
hva Stagedive gjorde med meg, og lederne
var veldig viktige, forteller hun.
- Vi ønsker at ungdommen skal ta med
seg Jesus inn i hverdagen. Det er målet
vårt: At flere skal blir kristne på leir. Flere
sa ja til Jesus på årets leir, og det var fint å
oppleve det, sier Ingrid Annette Aas Pedersen.
Les hele saken på: www.misjonsforbundet.no
Vi har oppdatert informasjon fra de ulike
avdelingene til Misjonsforbundet, og vi
håper dere liker vår nye layout og at dere
finner fram på sidene våre!
M i s j o n s bladet 3 -1 2
13
aktuelt
GENERALFORSAMLINGEN 2012
TAKKNEMLIGHET
OG FREMDRIFT
Det ble trukket linjer inn i fremtiden, mennesker ble takket,
viktige beslutninger ble fattet. Generalforsamlingen 2012 i
Arendal var smittet av den optimisme som preger Misjonsforbundet om dagen.
B
lant forhandlingenes hovedsaker var
definitivt valg av ny generalsekretær, Øyvind Haraldseid, som tiltrer
13. august og overtar roret 1. september.
Vekst 2020-statusrapport sto på agendaen,
og føringer ble lagt for de neste årene.
Forsamlingen vedtok også viktige lovendringssaker.
14
Misjons bladet 3-12
Norges mest spennende lederjobb.
Et godt stykke ut i forhandlingene ble Øyvind Haraldseid valgt, med 140 stemmer
for, og en blank. I et av forhandlingenes
høydepunkter ble den nye lederen tatt
imot med stående applaus, og en dypt
beveget Øyvind Haraldseid hilste Misjonsforbundets generalforsamling, takknemlig
over den spontane, varme responsen han
mottok og tilliten han er blitt vist.
Som tidligere Japanmisjonær vet jeg
noe om å krysse grenser. Også nå skal jeg
gjøre noe nytt, krysse nye grenser, sa den
nyvalgte lederen.
Haraldseid går inn i stillingen med følgende holdning: arbeide hardt, gjøre sitt
beste og ha tillit til Guds nåde. Selv om
det satt langt inne å delta i prosessen mot
topplederstillingen, har Øyvind Haraldseid
den siste tiden opplevd å glede seg veldig
til sin neste jobb:
- Jeg gleder meg veldig til å jobbe med
den utrolige staben. De kan mye og er
Misjonsforbundets nye generalsekretær, Øyvind
Haraldseid ser
fram mot jobben.
mye. Jeg gleder meg veldig til å jobbe
sammen med staben til UNG. Jeg gleder
meg veldig til å komme rundt i menighetene og bli kjent med flere av dere. Jeg
gleder meg veldig til å jobbe sammen med
søstersamfunnene våre i IFFEC. Jeg gleder
meg til å lede det aller mest spennende
kirkesamfunnet i Norge i dag, sa Øyvind
Haraldseid og la til: - Dere har betrodd
meg den mest spennende jobben i kirkeNorge i dag. Jeg vil være åpen for innspill
og ha store ører.
Øyvind Haraldseid går direkte fra pastorstilling i Misjonskirken Drammen, som
han har hatt siden 2006. Før det var han,
sammen med sin kone Hilde, i 12 år misjonær i Japan for Orientmisjonen.
Lederskifter. Øyvind Haraldseid ble
valgt, Jarle Råmunddal ble takket for sine
år som en dynamisk generalsekretær med
endringsvilje og blikk for den enkelte.
Under konferansefesten deltok alle tilstedeværende i staben, samt hovedstyrets
leder Anne Wenche Hellem med takknemlige kommentarer til en overveldet
Råmunddal.
Selv ble Hovedstyrets leder gjennom
de siste seks årene, Anne Wenche Hellem,
også takket for sitt fremoverlente lederskap, sin varme, ærlighet, Jesussentrerthet
og sitt guts i forhold til å anerkjenne Vekst
2020.
Styrets nye leder, Ove Gundersen, ble
valgt med 130 stemmer. Han har vært
styrets nestleder i to år, har betydelig erfaring fra både politisk liv og menighetsliv
i hjemkommunen Froland. Sammen med
to personer fra det gamle styret og fem
nykommere skal han lede Hovedstyrets
arbeid de neste to årene.
Det nye styret består av denne flotte gjengen: Foran f.v. Turid Wærstad (Sømna i Nordland, Berg misjonsmenighet) og Bente Elisabeth Næser Nome (vara, Kristiansand, Salem misjonsmenighet) har begge sittet i styret i to
år, og står følgelig for noe av kontinuiteten. Jorunn Hummelsund (Bergen) og Ingvild Sæther (Oslo misjonskirke
Betlehem) er nykommere med mye erfaring fra sine respektive menigheter. I bakerste rekke ser vi Erling Hellum
(Arendal misjonskirke, skolestyrets leder) sammen med flere nykommere: Sjur Brændeland (vara, Grimstad
misjonsmenighet), Jan Åge Gabrielsen (Fevik misjonsmenighet), Øyvind Gryting (Grimstad misjonsmenighet) og
Kristin Rakli Andersen (Kråkstad misjonsmenighet). Helt til høyre ser vi påtroppende generalsekretær Øyvind
Haraldseid sammen med nyvalgte leder Ove Gundersen.
Både Øyvind, hans kone Hilde og de to døtrene ble varmt
hilst velkommen av Generalforsamlingen.
Øyvind Haraldseid ble tatt imot som
ny leder med stående applaus
Takk av Anne
Wenche
Hellem
Takk av Jarle Råmunddal
Tekst og foto: Anne Margrethe Mandt-Anfindsen
M i s j o n s bladet 3 -1 2
15
Anne Margrethe Ree Sunde (daglig leder i UNG, pt i permisjon), misjonssekretær
Eilif Tveit, generalsekretær Jarle Råmunddal og Torben Joswig, leder nasjonal avdeling.
STOR NOK FREMGANG:
STOR GLEDE:
For å øke i takt med målsetningen må gudstjenestebesøket økes med 7,2 prosent hvert år. Fra
2010 til 2011 var økningen på 9,4 prosent – når
man regner med de nyplantede menighetene.
Generalforsamlingen har besluttet å innføre
Levende tro som Misjonsforbundets trosopplæringsplattform. Dessuten skal det utvikles
en Vekst 2020-strategi for det internasjonale
arbeidet.
Bra Status for
Vekst 2020
I november 2010 hadde vi 4 816 gudstjenestebesøkende i våre menigheter. I november 2011 hadde vi 5 039. Dette er en økning på
4,6 prosent. Da er ikke tallene fra pågående menighetsplantingsprosjekter regnet inn, og de har et gudstjenestebesøk på rundt 250
totalt. Alle inkludert gir det gode resultatet på 9,8 prosent.
Hvordan står det til i forhold til antall medarbeidere? Menighetene (minus nyplantingene) meldte om 2 872 i november 2010
og 3 008 i november 2011, altså opp 4,7 prosent. Antall personer i
smågrupper har gått ned fra 2 456 i 2010 til 2 340 i 2011, noe som
betyr en nedgang på 4,7 prosent.
Vi har også som mål å doble antall barn og unge i våre menigheter. Tallene fra UNG er gode: I november 2010 var det 5 365
medlemmer i barne- og ungdomsgruppene i menighetene. Tilsvarende tall for 2011 var 6 003, altså en økning på 11,9 prosent.
For å holde progresjonen om 20 menigheter, bør det plantes
fem pr 2,5 år. Her er Misjonsforbundet helt i rute. Etter det første halvannet året var både Ytre Randesund, Justnes og Torridal
misjonskirker etablert. Alle holder til i Kristiansandsområdet. Ytterligere to menigheter er under oppseiling: En i områdene rundt
Sørlandsbyen – hvor startteam og pastor er så godt som klart – og
en i Oslo-området.
16
Misjons bladet 3-12
Vekst 2020
utvides
Med dette utvides Vekst 2020-visjonen til enda tydeligere å omfatte både Misjonsforbundet UNG og Misjonsforbundets internasjonale arbeid.
Hovedstyrets forslag om å utvikle en vekst 2020-strategi for det
internasjonale arbeidet, ble godt tatt imot av menighetene. Flere
ga uttrykk for et ønske om styrket internasjonalt engasjement i
menighetene.
Levende tro-glede. Både generalsekretær Jarle Råmunddal i
Misjonsforbundet og UNGs daglige leder, Anne Margrethe Ree
Sunde, er fornøyde med dette skrittet .
- Jeg er veldig glad for måten Levende tro er blitt så tydelig innlemmet i vår satsing. Vekst 2020 fremstår nå mye mer helhetlig,
sier Jarle Råmunddal.
- For oss som jobber med Levende tro betyr dette mye, understreker en fornøyd Ree Sunde. – Når vi jobber godt sammen nasjonalt, vil det påvirke hvordan vi lager gode rammer for menigheten.
Det som er skjedd er en naturlig utvikling av praksisen vi har hatt.
Tekst og foto: Anne Margrethe Mandt-Anfindsen
GENERALFORSAMLINGEN 2012
STOR DEBATT:
Styrker trossamfunnet
Størst debatt vakte Hovedstyrets lovendringsforslag om å normalisere medlemskap i
trossamfunnet Misjonsforbundet.
Lovendringsforslaget – som er tilknyttet menighetsprinsippene var oppe til debatt allerede under Generalforsamlingen i 2010. Da
lød lovendringsforslaget slik: ”Innen menigheten skal det råde full
samvittighetsfrihet, med hensyn til dåp, nattverd og medlemskap
i Den norske kirke” (Her innebar forslaget å fjerne medlemskap
i annet evangelisk trossamfunn, og kun åpne for medlemskap i
trossamfunnet Den norske kirke.
En bredt sammensatt arbeidsgruppe har i en toårsperiode jobbet med et nytt lovforslag. De har vurdert bruken av begrepet
”samvittighetsfrihet”, og har sett på blant annet hva slags ordning
Misjonsforbundet trenger for å bygge de menighetene og det trossamfunnet som er ønskelig. Gruppa så også på betydningen av å
være trossamfunn og styrke trossamfunnet.
Ville normalisere medlemsskap. Slik situasjonen er i dag
kan man tilhøre en misjonskirke, og samtidig ha trossamfunnstilhørighet i et annet kirkesamfunn. Arbeidsgruppas forslag og
Hovedstyrets ønske var å i større grad normalisere medlemskap i
trossamfunnet Misjonsforbundet med sitt lovendringsforslag. To
lovsaker var på dagsorden i den anledning under Generalforsamlingen 2012.
Hovedstyret ønsket å fjerne samvittighetsfrihet ”med hensyn til
eventuelt medlemskap i annet evangelisk trossamfunn”. De ville
heller ha inn følgende: ”Medlemskap i menigheten er normalt
knyttet til medlemskap i trossamfunnet. Personer som likevel øn-
sker å beholde sitt juridiske medlemskap i et annet kristent trossamfunn, opptas som medlemmer på ellers like vilkår.”
Mot ”normalt”. Særlig bruken av begrepet ”normalt” vakte
debatt. Delegatene fra Oslo misjonskirke Betlehem, ønsket at man
langt på vei skulle følge den gamle formuleringen, og kun erstatte
ordet ”evangelisk” med ”kristen”. Da ville formuleringen lyde:
”Innen menigheten skal det råde full samvittighetsfrihet, med
hensyn til dåp, nattverd og eventuelt juridisk medlemskap i annet
kristent trossamfunn.”
Etter en samtale omkring adekvat begrepsbruk, kongregasjonalisme og hvorvidt menigheten skal anbefale nye medlemmer også
å bli medlemmer av trossamfunnet, ble justert forslag vedtatt mot
3 og 4 (i de to lovsakene) stemmer. Det vedtatte lovforslaget lyder
nå: ”Medlemskap i menigheten er vanligvis knyttet til medlemskap i trossamfunnet. Personer som ønsker å beholde sitt juridiske
medlemskap i et annet kristent trossamfunn, opptas som medlemmer på ellers like vilkår.”
STORT ALVOR:
Høytidelig ordinasjon
Fem pastorer ble ordinert under Generalforsamlingens flotte avslutningsgudstjeneste.
Et av Generalforsamlingens høydepunkter er ordinasjon av fellesskapets pastorer. Så også dette året.
På bildet ser du i fremste rekke (f.v.) Jim Lynwood Foss, som
i flere år har vært pastor i Bryne misjonsmenighet. Deretter
kommer Maria og Martin Morfjord, som er pastorpar i Farsund
misjonskirke. Gordon Valen kommer direkte fra misjonærtilværelse i Colombia til barndomsbyen Haugesund og den nye, flotte
misjonskirken. Elisabeth Heggheim Thorsen er nettopp startet i
Haugesund misjonskirke. Hun kommer fra Kristiansand hvor hun
i mange år har vært pastor i Salem misjonsmenighet.
Pastorene ble ordinert av generalsekretær Jarle Råmunddal (t.h.) og
bedt for av herrene i bakre rekke i bildet (Ove Gundersen, Geir Johannesen, Roy Elling Foss, Torben M. Joswig og Bjørn Øyvind Fjeld.)
M i s j o n s bladet 3 -1 2
17
aktuelt
STORVEIS BESØK
Tre celebre gjester fra Kongokirken besøkte Generalforsamlingen i Arendal. De kan fortelle om en kirke som
hvert år etablerer nye menigheter, som har doblet gaveinntektene i løpet av fem år og som fortsatt ønsker tett
samarbeid med sin norske søsterkirke.
I
år hadde vi storveis besøk fra Kongos Evangeliske Kirke til Generalforsamlingen vår! President Patrice
Nsouami, pastor med doktorgrad i økologi
og teologi, administrasjonsleder Joseph
Mandzoungou som tidligere hadde en av
de viktigste posisjonene i landets nasjonalbank og pastor Caroline Marie Mbama
som er hovedstyremedlem og har ansvar
for en menighet med over 4 000 medlemmer i Brazzaville, eller et halvt Misjonsforbund!
Inntrykk. Reisens hovedformål var å
delta ved Misjonsforbundets generalforsamling i Arendal. I tillegg besøkte de
Ansgarskolen i Kristiansand og Digni –
tidligere Norsk Misjons Bistandsnemnd
– og de deltok på en stor økumenisk gudstjeneste i Oslo. Litt turisme ble det tid til
også.
Tilbaketuren fra Arendal som gikk
gjennom indre Telemark til Oslo, syntes de
var fantastisk. Slik natur hadde de ikke sett
før. Både Operataket, Holmenkollen og Vigelandsparken i Oslo vakte begeistring og
kanskje litt undring. Men de hadde liten
forståelse for oppstyret rundt tenåringsidolet Justin Biebers besøk i Oslo, vi ramlet
tilfeldigvis oppi en horde unge jenter som
hylte og skrek da vi passerte Sentralbanestasjonen til fots.
Et par timer før de skal reise tilbake til
Kongo får vi tid til en samtale. Inntrykk
fordøyes og sorteres, hva har de egentlig
vært med på under Norgesoppholdet? Og
hva syntes de om Generalforsamlingen
vår? De var til stede under nesten alle
forhandlingene. De var der for å få nye
inntrykk, for å se om det var noe de kunne
18
Misjons bladet 3-12
ta med seg tilbake til Kongo.
Tidspress. Nsouami lar pastor Caroline
Mbama svare først. Hun har aldri vært
utenfor Afrika før. Hovedinntrykket er
positivt. Men hun opplevde likevel at vi
i alle sammenhenger var presset på tid.
At omtrent ingen tok ordet under forhandlingene, var uvant for henne, en gikk
liksom over til neste sak uten at noen fikk
summet seg. I deres kirke er det vanlig at
opptelling av stemmer foregår i full offentlighet. Så for henne var det merkelig
at noen tok med seg stemmesedlene ut av
rommet og kom og leste et ferdig resultat.
En søndagsgudstjeneste med ordinasjon
av pastorer, innvielse av generalsekretær,
nattverd og mye sang og musikk gjort
unna på to timer! Er ikke søndagen den
dagen vi skal ha god tid til å være i Guds
hus? Vi forklarer at mange skal reise langt
etterpå. Men da vi etter en god stund reiste
derfra, konstaterte hun at det fremdeles
satt mange mennesker igjen i kafeteriaen.
Når de mottar gjester i Kongo gis de tid
og plass, og hun satte stor pris på alle som
kom og hilste på dem, selv om hun ikke
kunne snakke med dem.
Annerledes forberedelse. De to andre
supplerer henne. De synes det er flott
at alle menigheter har fått sakspapir en
måned i forveien, de regner med at alle
representanter og menigheter har hatt
mulighet til å lese alt og forberedt seg godt.
Kanskje har de fått avklart noe på forhånd
også, og da er det ikke nødvendig å si noe
under forhandlingene. De understreker at
vi er disiplinerte. De konstaterer ganske
enkelt at foreløpig er ikke dette mulig hos
dem med en infrastruktur som har sine
mangler, og med mange flere deltakere.
Der får delegatene utdelt sakspapirer ved
ankomst, og da må rapporter og regnskaper etc leses høyt i selve generalforsamlingen. Det tar tid.
De trivdes under de offentlige møtene;
sang og musikk var av høy kvalitet, men
for noen ble det riktignok litt kraftig lyd.
Prekenene lignet litt på det de var vant til
både i utforming og lengde.
Hva med Vekst 2020? Vi hadde forklart grundig Misjonsforbundets store
prosjekt for tiden, Vekst 2020, med de
ulike målsetningene. Og de fulgte med
under forhandlingene. Men når vi spurte
dem om inntrykkene deres fra Generalforsamlingen i etterkant, kommenterte
de ikke Vekst 2020. Kanskje opplevde de
at det ikke var like aktuelt for dem? De
vokser jo hele tiden, både i antall menigheter og antall medlemmer i kirken. Utfordringene for dem er å ta hånd om alle de
som kommer til tro kontinuerlig, men de
oppfattet kanskje ikke at det var en del av
Vekst 2020. Mest kunne de kanskje hatt å
hente i forhold til ledertrening. Det er en
stor utfordring.
Misjonsforbundets hjerte. Mandzoungou følte han hadde kommet i kontakt med ”Misjonsforbundets hjerte” under
dette besøket og ville gjerne uttrykke hvor
takknemlig han er for det misjonsarbeidet
vi har stått bak i Kongo gjennom mange
år. Det har resultert i at mange har tatt
imot Jesus som sin frelser. Han syntes det
er fantastisk at vi har bidratt med så mye,
selv om vi er et så lite kirkesamfunn sammenlignet med dem. Han understreket
samtidig at vi ikke må misforstå når han
sier vi er et ”lite kirkesamfunn”. Her skal
ingen tær tråkkes på! 9 000 medlemmer og
misjonsarbeid i Kongo, Kina, Colombia og
Sentral-Asia, det er fantastisk! ”Vi har så
mange, mange flere medlemmer, men hva
gjør vi?” undret han. Samtidig ønsket han
at Misjonsforbundet i Norge skal vokse.
Det utfordret ham til å be for oss.
Kongokirkens president Patrice
Nsouami, pastor Caroline
Mbama og administrasjonsleder Joseph Mandzoungou
gjestet Generalforsamlingen.
Gleder og utfordringer. Nsouami
understreker det samme som i sin hilsen
til Generalforsamlingen: Han synes den
protestantiske identitet i kirken i Kongo er
for svak. Dette sier han ikke for å markere
en avstand til andre kirker som de har et
godt samarbeid med. Han er opptatt av at
alt kirken gjør, er basert på Bibelen, og at
hvert enkelt menighetsmedlem er rotfestet
i Den Hellige Skrift – for å bruke hans uttrykk. Gleden er at flere og flere er på vei
dit, men fremdeles er det et stykke frem før
målet er nådd.
Pastor Mbama gleder seg over at det
hvert år kommer nye menigheter i kirken i
Kongo. Nye grupper startes hele tiden. Hun
gleder seg også over at lønnsutbetaling til
kirkens ansatte nå er mye mer regelmessig
enn før, etter at de opprettet en felleskasse
for utbetaling av lønn.
Mandzoungou ser også verdien av organisasjonsutviklingsprosjektet støttet av
misjonsforbundene i Sverige og Norge de
siste fem årene. Det har skapt bedre rutiner,
høyere kompetanse og mer teamfølelse
blant kirkens ansatte, noe som igjen har
resultert i at tilliten til administrasjonen er
økt. Det viser seg blant annet gjennom en
nesten dobling av gaveinntektene i løpet av
en fem-årsperiode.
Felles fremtid. Nsouami understreker
igjen at de ser for seg en fretid sammen
med oss. Det sa han i sin hilsen til Generalforsamlingen også: ”Vi trenger hverandre,
vi trenger dere. Vi har felles historie, og en
felles tro og lære binder oss sammen. Ikke
glem oss.”
Så går ferden til Gardermoen, og neste
dag er de tilbake til mengder av problemer
og utfordringer i sin egen kirke. I begynnelsen av august venter Synoden med
hundrevis av delegater, med mange sterke
meninger, med valg og med massevis av
forberedelse. Tiden i Norge ble samtidig en
mulighet til rekreasjon, både å se noe nytt
og trekke seg tilbake til påfyll.
De takker for at vi inviterte dem og tok
imot dem, vi takker for alt de gav oss. Hver
gang etter et slikt besøk, kjenner jeg at jeg
er blitt rikere, jeg håper andre kan kjenne
det samme også!
Tekst: Viggo Koch
Foto: Jorunn Sørlie Hagen
M i s j o n s bladet 3 -1 2
19
Kreative løsninger, Commissioning, Service,
Programmering Robot / PLS
[email protected]
Tel: 47 38 11 22
Nieblok Invest AS
5443 Bømlo
Disippelkorset
– et felleskristent symbol
• Betongsaging
• Kjerneboring
••
Betongsaging
•Betongsaging
Meisling
Betongsaging
••Kjerneboring
Riving
• Kjerneboring
Kjerneboring
•
• • Meisling
www.dybdahlbetong.no
Meisling
• Meisling
••Riving
• Riving
• Riving
Disippelkorset
er til salgs både
som sølv og gullsmykker og pins.
www.dybdahlbetong.no
www.dybdahlbetong.no
www.dybdahlbetong.no
Steinsprutskade ordnes
EFFEKTIVT
ogordnes
KOSTNADSFRITT for deg*,
Steinsprutskade
uansett bilmerke og modell. Venter du til ruta sprekker, må du betale egenandel.
Ring tlf. 23 32 57 50
eller skriv ditt navn,
din adresse, antall
kors, størrelse og
kjedelengde til
[email protected]
Effektivt og kostnadsfritt for deg*
...og
du:
uansett
bilmerke og
trenger du bil mens du venter,
God formgiving for både
organisasjoner og bedrifter.
www.ravnbo.com
20 Misjons bladet
modell.Venter du til ruta sprekker, må du
betale
får du
låne en egenandel.
av oss!
Steinsprutskade
ordnes
EFFEKTIVT og KOSTNADSFRITT for deg*,
uansett
bilmerke
og modell.
til ruta
mådu
du låne
betale
....og
du: trenger
du Venter
låne bildumens
dusprekker,
venter, får
enegenandel.
av oss!
*
v/kasko eller delkasko
Skriv inn adresse
...og*v/kasko
du: eller delkasko
trenger du bil mens du venter,
får du låne en av oss!
*
v/kasko eller delkasko
inn adresse
Glassmester EkraSkriv
& Voie
AS, tlf- 37024188
Frolandsveien 6, 4847 Arendal
Les mer om
Disippelkorset på
våre hjemmesider!
www.disippelkors.no
Et av Norges største utvalg
av campingbiler og bobiler!
- Når møtet
gir mersmak
Hvorfor ikke prøve?
Dra på retreat!
Drøbak | tlf 41 57 49 48 | www.corniche.no
www.caravansenter.no
Vesterled 71, 4887 Grimstad Tlf: 970 55 666
Se vårt program på
www.sandomstiftelsen.no
PANTONE 281C
Tomasgården Sandom
GULL
Fagerlivn.12, 1796 Kornsjø
Tel 69 19 78 20/488 91 281
www.tomasgarden.no
[email protected]
Klikk inn for
en hyggelig
handel!
www.nyttig.no
Kollavn 334, 2685 Garmo
Tel 61 21 27 45
www.sandom.no
[email protected]
Besøk oss på www.ktf-as.no
eller ring oss på tlf 23 68 39 00
M i s j o n s bladet
21
hovedsaken
”EVANGELISERING
PÅ DAGSORDEN”
”Evangelisering” – ordet er fryktet,
hatet og elsket. Det rommer store
opplevelser og nærmest angstfulle
erfaringer. Det beskriver den sentrale
evangelisk-kristne virksomheten og
virkeligheten for bare et par tiår
siden.
Men hvor ofte snakker vi om evangelisering nå om dagen? Og hva kan
vi ha mistet ved ikke å snakke om
dette – hva kan vi ha funnet?
Misjonsbladet har snakket
med flere menigheter og enkeltmennesker, vi har sett på fortidens
og nåtidens trosformidling. Vi tenker
at dette er starten på en større samtale som ikke avsluttes her, men
rundt bord, ved grillen, på bilturer og
i styrerom. God lesning!
Anne Margrethe Mandt-Anfindsen
Foto: Lars A. Fredriksen
22
Misjons bladet 3-12
RING
”
Under evangeliseringsfestivalen Team
NmU i 1992 fikk unge mennesker opplæring
i ulike evangeliseringsmetoder. Her er det
gatemøte i Grimstad.
>>
M i s j o n s bladet 3 -1 2
23
hovedsaken
Ordet som
forsvant?
På 70-, 80- og 90-tallet var ”evangelisering” et viktig ord
i det kirkelige vokabularet. Så skjedde en langsom forstumming. I dag har vi ikke lenger ansatte evangelister,
menighetene bruker andre ord enn nettopp ”evangelisering”. Er det bare begrepet som er ”glemt”? Eller er det
selve innholdet, holdningen og handlingen vi har mistet?
H
vorfor er det meningsfylt å sette
temaet på dagsorden? Generalsekretær Jarle Råmunddal er bekymret for
at det er mer enn ordet som er blitt taust.
- Evangelisering er utvilsomt noe av
oppdraget Jesus har gitt oss som kirke: Å
forkynne de gode nyhetene for mennesker
omkring oss. Når Jesus sender ut disiplene
og gir dem misjonsbefalingen, ber han
dem om å være vitner. Paulus skriver at
troen kommer av det budskapet en hører.
Vi må også ha en forkynnelse av budskapet
med ord, sier Jarle Råmunddal.
De siste par tiårene har det vært snakket
lite om evangelisering. Det har ligget der
implisitt i mange menigheters arbeid, men
selve ordet har ligget litt ubrukt.
Hva skjedde egentlig? Tidene endrer
seg. En tid bærer i seg en motreaksjon på
en annen. Idéhistorisk kan man si at postmodernismens relativisme kom som en
reaksjon på modernismens sannhetstro og
autoritetsdyrkelse. 1970-, 80-, og 90-tallet
utadvendte kristendomsform handlet om
gatemøter og husbesøk, proklamasjoner
og lange svar på spørsmål som aldri var
blitt stilt. I forandringstidene, som ikke
bare fant sted i samfunnet, men også i den
oppvoksende slektens tenkning, ble det
behov for å tenke nye tanker. Nye tider,
nye spørsmål, en ny tilnærming til mennesker og til formidlingen av budskapet.
24
Misjons bladet 3-12
Gamle tiders tenkning om innenfor og
utenfor dugde ikke lenger, vi begynte å
snakke om kirkefremmede og vennskapsevangelisering.
- Jeg vokste opp i en tid med mye fokus
på evangelisering: Vi hadde evangeliseringsfestival, team og kampanjer, husbesøk
og gateevangelisering. Jeg tror en god del
mennesker opplevde at det var en stil som
ble veldig fremmed. Noen av de erfaringene, sårene som ble skapt og det å i ettertid
oppdage at man ikke gikk ut med den rette
holdningen – evalueringen av dette har
gjort oss lammet, mener Jarle Råmunddal.
Fra aktivitetsorientert til misjonal.
Dosent Lars Råmunddal ved Ansgar
Teologiske Høyskole var ung på 60- og
70-tallet da kristne lærte at det var viktig å
evangelisere ved å gå ut med traktater og
forsvare sin tro med argumenter. Lars forteller om en svært aktivitetsorientert evangelisering der noen var veldig glad i det og
var flinke, mens andre stort sett gikk rundt
med dårlig samvittighet.
- I sin ekstreme form kunne denne
perioden med evangelikal modernisme
være temmelig preget av aktivisme, og det
kunne virke ekskluderende, sier Lars Råmunddal.
- I dag snakker vi mye om den misjonale menigheten, og dette tilhører også et
nytt kulturelt paradigme i postmodernismen. I den misjonale tenkningen, fokuseres det på ”å være”, og som kristne skal
vi dermed være inkarnert i verden der vi
er og der vi bor. Det ligger i kirkens natur
å være sendt til verden. Vår oppgave blir
dermed å gå inn i kulturen og vise Jesus
der vi er, fortsetter Lars Råmunddal.
Han liker imidlertid ikke det ensidige fokuset på å være misjonal: – Hvis vi bare skal
være, så får vi ikke gjort noen ting, sier han.
– Samtidig som vi skal være der vi er, må
vi ikke glemme å gå ut. Det er bare å gå til
Apostlenes gjerninger så vil de fleste være
enige med meg i at vi må ut, både lokalt og
globalt, mener Råmunddal, som understreker at hans menighetsideal er en misjonal
og evangeliserende menighet.
Språk og innhold. - Hva er evangelisering?
- Det har hatt en skalpejeger-valør i
noen miljøer. Vennskapsevangelisering ble
”EVANGELISERING
PÅ DAGSORDEN”
begreper: å nå kirkeuvante eller kirkefremmede, å vinne nye, å nå mennesker. Men
det blir fort noe feil her, et signal om at
noen er ”innenfor” og andre er ”utenfor”.
Så ender vi opp med å bli språkløse. Da
mister vi realiteten også! Skal vi komme ut
av lammelsen og kunne være ekte, ærlige
og frimodige med vår tro, skal vi kunne
være ”hel ved”, må vi begynne å snakke om
dette. Vi må få tilbake et språk, sier Jarle
Råmunddal.
SPRÅKET
Jakten på et språk. Finnes det et språk
også uheldig: det ble en måte å gjøre mennesker til objekter for min evangelisering
på. Vi må gå tilbake og starte med Guds
hjerte; at Gud elsket verden så høyt. Er det
mulig å tenke seg noe vakrere enn å opplyse mennesker om dette? Budskapet om
kjærlighet må vi synliggjøre med handlinger – ved å være genuint glad i mennesker.
Men det må også være et element av verbal
kommunikasjon, enten det er sang eller
et enkelt vitnesbyrd, sier Jarle Råmunddal
og utfordrer: - Vi har vært overforsiktige!
I vår egen frykt for å støte, for å bli avvist
eller fremstå som dumme, har vi fratatt
noen muligheten til å få tak i gaven som
evangeliet er, sier han og fortsetter:
- Det er ti år siden vi har satt evangelisering på dagsorden. Pendelen har
beveget seg over på andre siden, og vi har
mistet noe på veien. Dette håper jeg vi
kan gjenfinne! Noen som leser dette, reagerer kanskje også på at jeg bruker ordet
”evangelisering”, men vi har ikke noe annet
godt ord for dette. Vi har prøvd mange
der ute? Er vi lammet? Har vi bærekraftige
ord som rommer denne viktige delen av
kirkens vesen?
- Til tross for noe av det negative vi
kan forbinde med evangelisering, kan jeg
se at vi har noe ord som er bedre i vårt
språk. Kanskje må vi gå den veien det er å
ta ordet tilbake og fylle det med en annen
valør, undrer Jarle Råmunddal.
I Bjølsen misjonskirke, som er en gammel men revitalisert menighet midt i Oslo,
brukes ikke begrepet evangelisering veldig
ofte:
- Vi snakker om å ”nå ut” – strekke
armene ut mot våre medmennesker. Samtidig har vi en bevissthet på å strekke armene våre opp til Gud og ”knytte” Gud og
mennesker sammen. Vi vil vise hvem Jesus
er, sier Sverina Haugvik, som er del av
menighetens lederskap. Sammen med menighetens pastorer Turid Skjerve Leksbø
og Vetle Leksbø snakker hun om begrepet
”evangelisering”.
- Vi har ikke snakket så mye om ”evangelisering” fra talerstolen på søndager, men
om å gjøre evangeliet livsrelevant. Vi snakker ikke så ofte om ”å vinne” mennesker,
men om å gjøre disipler – og i disippeltanken ligger dette at en disippel gjør nye
disipler, sier Vetle Leksbø.
- Det betyr å vise at Jesus er relevant,
med hender, hode og hjerte, supplerer
Turid S. Leksbø.
- Dette handler om menneskers frelse
og forvandling, ikke bare om å trekke noen
inn i et miljø. Det er absolutt et mål å å få
mennesker inn i miljøet, men vi ønsker at
gjennom det skal mennesker få et livsforvandlende møte med kirken og med Jesus,
M i s j o n s bladet 3 -1 2
>>
25
hovedsaken
Kristine Wærenskjold, Kristin Lie og
Stein Bjørkholt fra Ytre Randesund
misjonsmenighet reflekterer omkring
evangelisering – begrep og praksis.
>>
sier Vetle.
- Vi vil ikke at Bjølsen bare skal bli koselig eller at evangeliet kun skal være koselig,
mener Turid.
Hva er evangelisering? I Misjonsbla-
dets lille språkjakt går ferden videre til
en av Misjonsforbundets ferskeste menigheter, Ytre Randesund misjonskirke
i Kristiansand. Pastor Stein Bjørkholt og
menighetsbyggere Kristine Wærenskjold
(som blir UNGs nye barne- og familiekonsulent) og Kristin Lie har behov for å
smake på og definere begrepet.
- Må evangelisering være i forhold til
ikke-troende, eller er det en type forkynnelse? spør Kristine Wærenksjold.
- Jeg skulle ønske det fantes et annet
ord enn ”evangelisering”. For meg er ordet
ødelagt, men jeg tror på innholdet. Noen
av oss har praktisert dette slik at det ikke
ble en kilde til liv, det ble mer et program
hvor traktatene var språket vi hadde. Men
jeg tror det er en kilde til liv. Det handler
jo om å kunne dele det som er inni hjertet
26
Misjons bladet 3-12
Jeg håper vi har et evangeliserende
fellesskap, mer enn at vi har ladd
våre evangeliseringsvåpen og skyter
mennesker fulle med våre ord.”
Stein Bjørkholt
mitt med andre mennesker! Det handler
ikke om at ”jeg har svaret på ditt liv, vær så
god”, sier Kristin Lie.
- Jeg hadde vondt i magen hver tirsdag
når vi var ute og banket på dørene. Så leste
jeg Lukas 10 i King James. Der står det ”gå
ikke fra hus til hus…”, forteller Stein Bjørkholt og fordyper seg i selve ordet evangelisering: - ”Evangelisering” er noe annet
enn marketing. Ordet betyr å dele de gode
nyhetene. Jeg vitner om – forteller om – et
forhold jeg er kommet inn i, til en person
som har endret livet mitt og gir meg et
fullstendig annerledes utgangspunkt for
livet. Fra å proklamere en sannhet, har
kommunikasjonen endret seg til å fortelle
om noe som betyr noe for meg. Den tilnærmingen gir mer gjenklang. Jeg håper vi
har et evangeliserende fellesskap, mer enn
at vi har ladd våre evangeliseringsvåpen og
skyter mennesker fulle med våre ord, sier
Stein.
- ”Evangelisering” har en negativ bakgrunnsklang; det har vært en aktivitet.
Men egentlig er det implisitt i noe helt
annet: Det handler om min Jesusrelasjon.
Hvorfor er Jesus viktig for meg? Hvor er
Jesus i hverdagen min? Dette er det viktig
å fortelle om, mener Kristin Lie.
- Nå snakker vi om det som vi føler oss
”EVANGELISERING
PÅ DAGSORDEN”
EVANGELISERING er
…samarbeid med Den Hellige Ånd og andre for
å bringe en person ett skritt nærmere Jesus.”
fortrolige med, mener Stein. – Jeg skulle
ønske jeg hadde større tro på det Gud kan
gjøre. Han ønsker å gripe inn i menneskers
liv. Jeg er utfordret på dette – til å tørre å
tro mer på det.
Kampanjetenkningen var
mer utbredt for
noen tiår siden.
Vi har mistet noe. Hva har vi mistet og
hva har vi fått ved å ikke bruke begrepet
”evangelisering”? Gjengen fra Ytre Randesund er ambivalent til selve ordet.
- Må en bruke det ordet? spør Kristine
Wærenskjold.
- Bibeloversettelsen bruker ikke ”evangelisering”. Problemet oppstår hvis vi slutter å praktisere det ordet betyr, sier Stein.
- Men vi har ikke bare sluttet å bruke
begrepet. Vi har sluttet å anvende hva det
betyr, mener Kristine.
- Vi har vennskapsevangelisering. Ender
vi opp med mye vennskap og lite faktisk
evangelisering? spør Stein. – Mange har
relasjoner til ikke-kristne, men her handler
det om å ta det ekstra skrittet og snakke
om Jesus!
- Gjelder det bare i forhold til ikkekristne? Mange går på gudstjeneste, men
trenger mer å ha et levende liv, utfordrer
Kristine.
- Jeg mener det er et kunstig skille mellom å forkynne Kristus og forkynne Kristus til frelse, sier Stein.
- Jeg tror jeg har mista noe ved dumme,
flaue erfaringer uten dybde og innhold.
Jeg har hatt for mye vondt i magen. Jeg
lærte at jeg skulle si noe om Jesus, selv om
det var unaturlig. Ved de flaue erfaringene
mistet jeg frimodigheten. Men jeg tror det
finnes en ”magi” her, som Den Hellige Ånd
kan lede oss inn i, deler Kristin.
- Den angstpregede, krampaktige formidlingen tror jeg ikke på. Etter oppstandelsen sa Jesus ”Fred være med dere.” Så
åndet han på dem. Sa ”slik Faderen har
sendt meg, sender jeg dere.” Vår trosformidling trenger kanskje å bære frukter av
fred med seg, avslutter Stein Bjørkholt.
REALITETEN
Hva er evangelisering i vår tid? Har
menighetene sluttet å evangelisere, eller
finnes mye god trosformidling, Jesusforkynnelse og verbal Kristusfokus i vår tid
og i våre menigheter?
Den første menigheten Misjonsbladet
kontaktet for å få en samtale om evangelisering, takket nei. Vi evangeliserer egentlig
ikke, så vi har lite skikkelig å si om dette,
mente pastoren. Er det flere menigheter
som denne? Som ikke har et arbeid man
kan definere som evangeliserende?
Generalsekretær Jarle Råmunddal mener
det evangeliseres, selv om vi kan ha tapt en
del på at språket er endret: - Realiteten er
der. Når vi snakker om menighetsutvikling, er evangeliseringen der men vi famler
språklig. Alpha har vært et veldig godt redskap i mange av våre menigheter. I en del
naturlige relasjoner blir mennesker noen
ganger invitert med på gudstjeneste. Jeg
tenker ikke at 70- og 80-tallet var de gyldne
evangeliseringstidene. Alpha med vekt på
prosess og relasjon er en mye bedre tilnærming enn å banke på dører hvor vi aldri har
vært invitert, sier Jarle Råmunddal.
Anthony Correia / Shutterstock.com
John Wenwich, Covenant Church, USA
Formidler evangeliet. I Froland
misjonskirke bruker man andre ord enn
evangelisering, men menigheten har et
svært bevisst forhold til det å formidle
evangeliet.
– Tradisjonelt har vi tenkt at evangelisering handler om punktvise fremstøt
og skippertak, forteller pastor Svein Egil
Fikstvedt. – Nå har vi jobbet lenge med
å få menigheten til å bli mer evangeliserende i sin natur. Vi har jobbet mye med å
nå kirkefremmede, og ser at flere og flere
mennesker kommer til tro, spesielt unge
mennesker.
Fikstvedt og ungdomspastor Vidar
Røed beskriver flere av sine menighetsaktiviteter som lavterskeltilbud for å nå kirkefremmede. De arrangerer samlivskurs,
alphakurs og har et kor som når mange
mennesker.
- Samlivskurset vårt og alphakurset har
vært med å nå mennesker. Koret vårt er
det mange kirkefremmede i. Vi har gjort
menighetens hverdagsliv mer lavterskel,
men vi har ikke definert at dette er evangeliserende eller ikke, sier Svein Egil.
Vekkelsespreget folkekirke. Tradisjonelt har Froland misjonskirke vært en
M i s j o n s bladet 3 -1 2
>>
27
hovedsaken
>>
klassisk vekkelsesmenighet. Men slikt som
gateevangelisering er fremmed.
- Vi har ikke noe naturlig punkt for
gateevangelisering i Froland, for vi har
verken gater eller torg, sier ungdomspastor
Vidar Røed. Vi må derfor bruke de mer
hverdagslige settingene, fortsetter han.
- I løpet av de siste årene har Misjonskirken i Froland blitt mer og mer en folkekirke. Vi har blitt flinkere til å gjøre veien
kort inn til kirken vår, utfyller Svein Egil.
Det nye kirkebygget som ble innviet for to
år siden, har også gjort dette enklere.
Ungdomspastoren understreker viktigheten av å være tydelig på evangeliet, selv om
terskelen er lav inn i kirken. – Vi snakker
om evangeliet og Jesus som en naturlig del
av livet. Tydeligheten blir respekt så lenge
det ikke er fordømmende, sier pastorene.
Nyfrelste ungdommer drar med seg mange
andre nye. De oppfører seg som om Jesus er
det viktigste for dem, forteller Vidar.
- Prosessen frem til frelse er relasjonsavhengig, forklarer Svein Egil. - Noen snakker
Vi må gå tilbake og starte med Guds hjerte;
at Gud elsket verden så høyt. Er det mulig
å tenke seg noe vakrere enn å opplyse mennesker om dette?”
Jarle Råmunddal
fremdeles om en dato da de ble frelst, men
prosessen synes å være det viktigste. Noen
har ledet dem på veien. Det skal være lov å
være underveis hos oss, også før og etter at
man har kommet til tro, fortsetter han.
Utfordringen og kunsten er å skape
et miljø hvor det er naturlig å bli med i
menigheten og bli kjent med evangeliet.
Det duger mer enn plakater og høyttalere,
mener Svein Egil Fikstvedt.
Gjestevennlig gudstjeneste. Vi vender tilbake til Oslo-menigheten Bjølsen
misjonskirke. På 80- og 90-tallet var me-
Severina Haugvik, Turid Skjerve Leksbø og
Vetle Leksbø er opptatt av å ha et gjestfritt og
inkluderende fellesskap i Bjølsen misjonskirke.
28
Misjons bladet 3-12
nigheten utadvendt på ”gamlemåten”: man
gikk systematisk på husbesøk i nærområdet. En total revitalisering av menigheten
i løpet av det siste tiåret har ført til dagens
urbane ”kafébord-menighet”. Hvordan
evangeliserer denne menigheten i dag?
- Gudstjenestene er en del av vår måte
å nå ut på. Vi ønsker mennesker velkommen inn i vårt fellesskap, uavhengig av om
de kjenner Jesus eller ikke. I smågruppene
jobber vi på et dypere plan og snakker om
å vitne om Jesus der vi er, både gjennom
ord og handling, sier pastor Vetle Leksbø.
- Profilen på gudstjenestene er gjestfri.
”EVANGELISERING
PÅ DAGSORDEN”
Svein Egil
Fikstvedt
Vi ønsker og arbeider mot å være en inkluderende menighet. Folk skal bli hilst på
og føle seg sett. Derfor sitter vi rundt kafébord, noe som også bidrar til at samtaler
er naturlig, supplerer omsorgspastor Turid
Skjerve Leksbø.
Nettverksmenighet. Bjølsen misjons-
kirke er en nettverksmenighet, hvor de
som kommer, inviterer med seg folk fra
sitt eget nettverk.
- Vi tror at tilhørighet og et åpent fellesskap er nødvendig for at et kirkefremmed menneske skal kunne føle seg vel og
selv erfare at Jesus er relevant også i Oslo
i 2012. Vi har tro på begrepet ”belong to
believe”, som det så fint heter på engelsk.
Noen synes det er verdifullt å kunne bidra
i en praktisk tjeneste som å være med i
pynte-, kjøkken- eller teknikkergruppa,
og finner på den måten veien inn i menigheten. Relasjonene blir naturlige og slik
utvikler det seg ofte en åpen dialog om de
større spørsmålene i livet. Vi er ikke bare
kristne på søndag når vi møtes til gudstjeneste, men ”24/7” i de nettverkene vi
beveger oss i gjennom det daglige, forteller
Severina Haugvik.
- I dag er vi nok ikke først og fremst en
lokalmenighet for bydelene Sagen og Bjølsen, men består fremfor alt av unge mennesker og familier fra hele Oslo-området.
Selve bygget oppfattes nok litt mystisk
for mange, sier Turid om den eldgamle,
laftede trebygningen som ligger midt på
Bjølsen.
- Men vi kjenner lengselen etter det mer
lokale, sier Severina Haugvik.
Fra aktivitet til relasjon. Misjonsfor-
bundet UNG har gått bort fra å snakke om
evangelisering til å snakke om å formidle
evangeliet. I sitt visjonsdokument fra 2009
Helene
H. Kvia
sier UNG at de ”ønsker å inspirere og utruste unge til å formidle sin tro i ord og
handling.”
Helene H. Kvia har de siste årene jobbet
mye med Levende tro som nå er vedtatt
som Misjonsforbundets plattform for trosopplæring.
– Vi er opptatt av å flytte fokuset bort
fra aktiviteter og over på relasjoner, sier
Helene – Jeg tror det starter med relasjoner. Relasjonen mellom foreldre og barn.
Mellom familier i nabolaget. Vi er opptatt
av at familier skal leve med en synlig tro
i hverdagen der de er. Det kan handle om
noe så enkelt som å be en bordbønn selv
om de har besøk av en ikke-kristen venn.
Vi tror at et vitnesbyrd er mye sterkere hvis
det kommer fra en du allerede kjenner. Vi
tenker at det står mer respekt av at en venn
deler sin tro med en annen venn enn at
noen står og roper på et gatehjørne at Jesus
elsker deg, sier Helene.
UNGs fokus er på hjem og familie,
og Helene forteller at UNG har fått noe
kritikk for at Levende tro kan virke innadvendt. Men Helene tror det er stor sprengkraft i å begynne i de kristne familiene.
– Det begynner med relasjoner i hjemmene, men jeg tror vi gjennom dette kan
forandre nabolag og bydeler, sier hun.
– UNG vil være en del av den misjonale
bevegelsen, og derfor har det vært så viktig
for oss å bli en del av Vekst 2020-strategien, sier Helene H. Kvia.
SPENNINGEN
Anno 2012. Det ser ut som det trengs
et språk, en farbar vei, en balansegang
mellom komfortsonens væren og det noe
ukomfortable i å bevege seg vekk fra et
navlebeskuende, selvsentrert liv. Det er et
kall til Kristus og det er et kall ut til andre
mennesker.
- Denne artikkelen handler egentlig om
at Jesus har sendt oss ut for å være hans
vitner, forkynne at Guds rike har kommet nær og dele det glade budskap. Dette
er til alle tider og på alle steder kirkens
oppdrag. Samtidig handler det vi har
snakket om også om språk, og at på dette
området famler vi etter å finne gode ord.
Ord som funger godt “internt”, men også
godt i møte med lokalsamfunn, ord som
kan brukes i undervisning og opplæring,
men også ord som vi kan bruke i noe så
teknisk som strategier og i menighetens
budsjettprosesser. Uten godt felles språk
er jeg redd det utadrettede kan bli svakere
hos oss en det trengte å bli, avslutter Jarle
Råmunddal.
Tekst og foto: Anne M. Mandt-Anfindsen
Delintervjuer: Øyvind Slåtta
TIL SAMTALE I
MENIGHETEN
(i cellegruppa, over kirkekaffen, i
private sammenkomster eller i
lederskapet):
- Hva innebærer det å ”evangelisere”?
- Hva har vi eventuelt mistet ved
å ikke lenger snakke om evangelisering?
- Hvordan evangeliserer vi i vår
menighet?
- Hvilke gode ord har vi/ finner
vi for å beskrive vår formidling
av evangeliet?
M i s j o n s bladet 3 -1 2
29
hovedsaken
Paralysert
eller engasjert?
- Frykten for evangelisering må
bort og gleden må tilbake, sier John
Teter, fra Evangelical Covenant
Church i USA.
U
nder Misjonsforbundets vekstakademi (les mer på side 34) deltok
blant annet ledere fra Evangelical
Covenant Church (ECC, Misjonsforbundet) i USA. Dave Olsson, leder for
menighetsvekst og evangelisering, mener
vi i Norge er paralysert ved tanken på
evangelisering. Det samme mener Daves
medarbeider, John Teter, som er ansvarlig
for evangeliseringsavdelingen i vår søsterkirke:
- Både kristne og ikke-kristne blir stive
av skrekk når jeg sier ordet ”evangelisering,” forteller John. – Jeg tror vi som
kristne har gjort dette med evangelisering
mer komplisert enn det er, og mange
kristne har en frykt for å gå inn i folks private sfære, fortsetter han.
John har studert frukten av evangelisering i USA, og resultatene er ganske
depressive. Covenant Church skiller seg i
følge ham ut ved at det er et genuint ønske
blant medlemmene om å nå ut med evangeliet og å finne tilbake sauen som har gått
30
Misjons bladet 2-12
3-12
seg bort.
De siste 10-20 årene har det skjedd en
stor endring i forhold til rekkefølgen i
evangeliseringsarbeidet, forklarer John. - I
den tradisjonelle modernistiske evangeliseringen forsøkte man å overbevise om at
evangeliet er en sannhet som man må tro
på og slutte seg til. Det postmoderne menneske derimot, ønsker heller å ha en opplevelse av at evangeliet fungerer, for deretter
å tro på at det er sant, sier John.
Siden medlemmene i Covenant Church
er så opptatt av evangelisering, har Johns
ønske vært å hjelpe folk i gang med dette.
Modellen han forklarer er enkel og innebærer først og fremst at folk blir flinke på
å fortelle sin historie. – Når vanlige kristne
forteller sin historie om hvordan Gud
virker i deres liv, skjer det fantastiske ting
blant ikke-kristne.
- Frykten for evangelisering må bort,
og gleden må tilbake, sier John ivrig. I
historien om sauen som ble borte i Lukas
15, er gledesaspektet viktig. Hyrden sier
Fra venstre:
John Teter, John
Wenwich og
Dave Olsson
til sine venner og naboer: ”Gled dere med
meg, for jeg har funnet igjen sauen som jeg
hadde mistet. ”
Å male et bilde. Dave Olsson fra Misjonsforbundets søsterkirke, Covenant
Church i USA, utfordrer: - Tenk på de
kulturelle utfordringene som finnes i
Norge. Tenk over hva det betyr for dere å
uttrykke hva evangeliet innebærer overfor
den yngre generasjonen. Finn ut hvor dere
trenger å være virkelig modige. Dere må
slå tilbake på noen av de etablerte oppfatningene av kristendommen, sa Olsson og
fortsatte:
– Små historier – de personlige historiene – er ikke tilfredsstillende for folk.
De trenger den store, kraftfulle historien
om Jesus. Når de hører den, blir folk også
trukket til sine egne historier. Jeg tror Misjonsforbundet i Norge er kalt til å male et
nytt bilde av Jesus!
Tekst & foto: Anne Margrethe Mandt-Anfindsen
”EVANGELISERING
PÅ DAGSORDEN”
EN LIVSSTIL
Som et skritt i retning av en
evangeliserende livsstil vil jeg
anbefale følgende ”strategi”:
Se etter tegn på Guds aktivitet i dine omgivelser, skriver
Geir Johannessen.
”D
et er én ting kristne og ikkekristne har felles: de liker ikke
evangelisering! Kristne liker
ikke å evangelisere, og ikke-kristne liker
ikke å bli evangelisert!”
Ordene falt under Vekstakademiet på-
Ansgarskolen den andre uka i juni. Da var
hundre pastorer og ledere fra Misjonsforbundet i Danmark, Hong Kong, USA og
vårt eget land samlet, med fokus på menighetsplanting og revitalisering av etablerte
menigheter. (Les mer på side 46.)
Også evangelisering var et sentralt
tema. Det må på agendaen igjen, hos hver
kristen, i hvert husfellesskap, i hver menighet. Men hvordan skal vi i vår tid utføre
oppdraget om å dele de gode nyhetene om
Jesus med andre?
Traktat-tiden. Det er en utbredt erkjennelse at vi ikke bare kan repetere gårsdagen.
For det første er vi ikke så komfortable med
metodene fra i går. For det andre er vi usi-
kre på hvor fruktbare de er.
Hvordan utførte vi så evangeliseringsoppdraget tidligere? (For mitt vedkommende vil det si fra midt på 70-tallet og
utover.)
Vi var på husbesøk. Det vil si at vi gikk
fra hus til hus og formidlet vårt budskap
i døråpningene. Vi brukte gjerne salg av
kristne bøker som et kontaktmiddel, det
samme gjaldt ulike former for ”intervjuevangelisering”.
Gate-evangelisering var en annen form.
Vi sto på stand, delte ut traktater og snakket med forbipasserende. Vi spilte gitar,
sang og holdt flammende appeller. Vi lærte
oss også evangeliepresentasjoner utenat.
Bill Brights ”De fire åndelige lover” og D.
M i s j o n s bladet 3 -1 2
31
hovedsaken
Er hjertet ditt fullt av glede og eier du en vital Guds-relasjon,
vil det påvirke ditt forhold til menneskene omkring deg også!
Da er ikke veien til å dele troen på Jesus med andre nødvendigvis så lang! Evangelisering er å smitte med Jesus-entusiasme.
Metoden vil da bare være kanalen entusiasmen flyter gjennom.”
Geir Johannessen
James Kennedys mer omfattende ”Evangelism Explosion” var utbredt.
Reaksjonen. Som en reaksjon på disse
typene pågående, og av og til stereotype,
formene for evangelisering, kom en bølge
med fokus på vennskapsevangelisering.
Parolen var: ”Bygg vennskap med folk, så
vil du etter hvert kunne dele troen på Jesus
med dem.” Det lille ubehaget med denne
framgangsmåten var at ingen liker å se på
sine venner som evangeliseringsobjekter,
ei heller å bygge relasjoner med en bakenforliggende agenda.
Toleransesamfunnet. Så har det også
skjedd et klimaskifte i landet vårt. Misjon
og evangelisering er ikke betraktet mer
positivt etter som årene har gått. Snarere
tvert imot. ”Er ikke den ene troen like god
som den andre?” Slik tenker stadig flere. I
et multikulturelt samfunn, med betydelig
religiøst mangfold, må ikke noen påstå at
det kun er deres vei som fører til Gud. Den
eneste troen som ikke kan tolereres i det
nye Norge, er den som ikke tolererer alt,
og ikke samtykker i at alt til syvende og
sist er like bra. Da sliter den kristne evangelisten med å få gehør!
Hvordan skal man da gjenfinne den
glade frimodigheten til å evangelisere?
Misunnelsesverdige liv? Jeg leste om
en fotballtrener som var svært skuffet over
innsatsen til laget sitt. Han følte et sterkt
behov for å friske opp fotballfilosofien sin
for spillerne, og begynte med å si: ”Kjære
spillere. Dette er en ball …”
I evangelieformidlingen er min grunnleggende tanke denne: Kristendom spres
ved smitte. ”Christianity is caught, not
taught” sier man i den engelsktalende
verden. Tro spres som en forkjølelse, ved
32
Misjons bladet 3-12
smitte, ikke ved belæring. Det første spørsmålet vi må stille oss selv er derfor: lever
vi et liv andre vil ha? Lever vi et liv andre
”misunner” oss? Den beste reklamen er
fortsatt fornøyde kunder!
Chuck Swindoll gir et sted følgende beskrivelse av noen pastorer han hadde
observert: ”De framsto som krumbøyde,
blodfattige utgaver av menneskeheten. De
hadde et trett-blikk-utseende, et utdanketmisjonær-image, et utslitt, utbrent, religiøst oppsyn. De bar gamle, utslitte bibler,
gikk sammensunket, med en slagside
mot babord. De smilte sjelden, og hadde
et ”vær-så-snill-å-syns-synd-på-meg”uttrykk i ansiktet. De liknet overmodne
bananer. De så ut som om de hadde spist
sin siste brødskive, som om de hadde
forrettet sin siste begravelse og nå var de
neste i køen.”
Jo, det er karikert!! Men han får fram et
poeng: Hvem tiltrekkes av blodfattig kristendom?
Gode åndelige vaner. Jeg tenker derfor
at stedet å begynne for å nå nye mennesker
med evangeliet, er å holde oss selv i god
åndelig form. Det er den beste gaven du
kan gi i misjonens tjeneste! Bygg inn noen
gode åndelige vaner i livet ditt, som bringer deg ansikt til ansikt med Jesus!
I keltisk tradisjon snakker man om
”tynne steder”. Det er steder og situasjoner
man kan oppsøke, der skillet mellom den
synlige og usynlige verden oppleves lite,
der Gud erfares å være spesielt nær! Det
kan være forskjellig fra menneske til menneske. Men følg gleden din! Spør: Hva gir
meg glede og erfaring av Guds nærvær?
Oppsøk så dette regelmessig. Vil du lese
mer om dette anbefaler jeg Richard Fosters
bok ”Veger til glede” og ”Sacred pathways”
av Gary Thomas.
Selv elsker jeg naturen, og oppsøker den
så ofte jeg kan. Så er jeg glad i Bibelen. Metoden fra de gamle klosterne, Lectio Divina, gir meg mye. Sjekk ut ”Ordets skole”
på www.bibel.no. Her gir Bibelselskapet en
fin innføring i denne måten å lese Bibelen
på, koblet sammen med bønn.
Vital Guds-relasjon. ”Det hjertet er
fylt av, det taler jo munnen” sier Jesus. Er
hjertet ditt fullt av glede og eier du en vital
Guds-relasjon, vil det påvirke ditt forhold
til menneskene omkring deg også! Da er
ikke veien til å dele troen på Jesus med
andre nødvendigvis så lang! Evangelisering er å smitte med Jesus-entusiasme.
Metoden vil da bare være kanalen entusiasmen flyter gjennom.
Jeg tenker på Rickard Wurmbrandt,
presten som i mange år satt i rumensk
fangenskap for sin tros skyld. Han forteller
at han og noen andre kristne medfanger
var så tent på å dele troen på Jesus med de
andre innsatte, at de var mer enn villige til
å betale prisen for det. ”Vi visste at om vi
forkynte Jesus i fengselet, ville fangevokterne slå oss. Men den kostnaden tok vi.
Vi forkynte, og fangevokterne slo. Vi var
glade for å forkynne, og de var glade for å
slå. Så var vi alle glade!”
Evigheten i menneskehjertene.
Du må også vite at du har en alliert bak
hver fasade, en mer eller mindre tydelig,
bekreftende stemme i hver sjel: ”Også evigheten har han lagt i menneskenes hjerter”
(Forkynneren 3:11).
Det gamle ordet av kirkefaderen
Augustin gjelder fortatt: ”Gud, du har
skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig
inntil det finner hvile i deg!”
Da Edison ble spurt om hvordan det var
”EVANGELISERING
PÅ DAGSORDEN”
å ha bak seg om lag 900 mislykkede forsøk
på å lage glødelamper, svarte han: ”Jeg
har oppdaget 900 måter glødelamper ikke
virker på!” Det gjelder for nordmenn også.
Vi oppdager stadig nye måter livet ikke
virker på. Ekteskapene våre havarer, barna
våre scorer lavt på lykkeundersøkelser, forbruket av antidepressiva er høyt, materialismen innfrir ikke, osv. Med en stigende
erkjennelse av dette blant folk, vil evangeliet om Jesus vekke større gjenklang! Så
vær frimodig du Jesu etterfølger! Du har
del i hva også menneskene i omgivelsene
dine trenger!
Se etter Gud. Og så, veldig konkret: Som
et skritt i retning av en evangeliserende
livsstil vil jeg anbefale følgende ”strategi”:
Se etter tegn på Guds aktivitet i dine omgivelser. ”Vil du at livet ditt skal telle”, er
det noen som har sagt, ”finn ut hva Gud
holder på med og kast deg ut i det.”
Har du tenkt over at Gud er til stede og
virksom i nabolaget ditt? Du skal ikke
bringe ham dit, for han er der allerede. Din
oppgave er å få øynene opp for hva han
gjør, og så engasjere deg i det.
Skattejakt. Unge, evangeliseringsivrige
kristne av i dag, gjør dette slik: De praktiserer noe som kalles skattejakt. Tanken er
at ikke-kristne er skatter som skal finnes,
og så sier de til Gud: ”Skal vi finne skattene, må du gi oss skattekart.” De ber til
Gud om hint og antydninger før de går ut,
kjennetegn og beskrivelser på mennesker
som Gud arbeider med. Så leter de etter
disse, vitner for dem, og gode ting skjer!
Dette er én måte å gå fram på, som uttrykker avhengighet av og samarbeid med Den
Hellige Ånd.
Gjestfrihet. En annen vei, som antakelig
ligger nærmere for de fleste, er gjestfrihet.
Jeg husker finske Kaj Holttis tale på Generalforsamlingen i Haugesund for noen år
siden. Han leste misjonsbefalingen i Matteus 28 slik: ”Meg er gitt all makt i himmel
og på jord. Gå derfor ut og spis og drikk.”
Så talte han om den stadig større betydningen av hverdagsrelasjoner og gjestfrihet.
Lurer du på hva Gud gjør i nabolaget
ditt? Vil du samarbeide med ham om det
han holder på med, men ser ikke helt hva
det er han gjør? Inviter noen naboer hjem!
Emmaus-vandrerne i Lukas 24 kjente ikke
Jesus igjen før de spiste sammen med ham.
Da ble øynene deres åpnet. Hva Gud gjør
i dine naboers liv, vil du antakelig heller ikke få øynene opp for før du spiser
sammen med dem. Det kan hende du vil
bli overrasket! Gjestfrihet kan vise seg å bli
en av de viktigste måtene for evangelieformidling i tiden som kommer.
Tekst: Geir Johannessen, menighetsrådgiver
Hva Gud gjør i dine naboers liv, vil du
antakelig heller ikke få øynene opp for
før du spiser sammen med dem. Det
kan hende du vil bli overrasket!”
Geir Johannessen
M i s j o n s bladet 3 -1 2
33
En glad gjeng under
grilling i Jaklamyra.
34
Misjons bladet 3-12
Linda Johannesen under «Allesammen»-samling på lørdag.
Ballangen barnegospelkor gjestet «Allesammen»-samlingen i Narvik Misjonskirke
på lørdag med glad og frisk musikk.
Liv og vekst i Nord
For andre år på rad ble Liv og Vekst i Nord arrangert i Narvik by. Med et
feststemt menighetsfolk i Narvik misjonskirke som verter, inspirerende
møter og seminarer, hadde vi en trygg og god stemning hele helga.
P
astor i Narvik misjonskirke, Ingrid
Lindberg, er fornøyd etter årets Liv
og Vekst i nord, der 190 personer
var innom i Misjonskirka i Narvik, den
andre helga i juni. Flest lokale mennesker
var innom kirka, men et realt innslag av
folk fra Nord-Norge hadde også funnet
veien til Narvik. Både Austertana, Tromsø
og Målselv var godt representert. Dagene
inneholdt program for alle aldre og Linda
Johannesen og Richard Lundgren var talere.
På teamtur. Barne- og ungdomspastor
Linda Johannesen fra Skien misjonskirke
holdt ”Alle sammen”-møter lørdag og
søndag formiddag. Lørdag ettermiddag
hadde Linda seminar om ”Tro på hjemmebane” der hun inspirerte til å leve ut troen
hjemme.
- Målet er ikke at barna skal overta vår
livsstil eller prioriteringer, men overta
troen på at Jesus er med i lidelsen og i
framgangen, sa Linda.
-Vi trenger å hjelpe foreldre til å leve
ut troen der de er: hjemme. Kirken betyr
en del, men hjemmet betyr mest. Å være
foreldre, er partnerskap med Gud. Dere
samarbeider med Skaperen av universet
i å forme et menneskes karakter, og i å
bestemme framtiden understreket Linda
Johannesen.
Med seg på samlingene hadde Linda to
av barna sine, Simon og Linnea.
–Jeg ble spurt før jul om å komme opp
hit og det har vært spennende å være her.
Mennesker her er åpenhjertige og imøtekommende og det er flott å høre om hva
som skjer her i Nord. Spesielt blir jeg stum
av beundring over Austertana menighet,
hvordan de år etter år holder ut og har
”driven”.
15 barn, mens i Stavern
underviser jeg for over
hundre. Det sier seg selv
at det blir mye ”nærmere”
her oppe, forklarer Linda
som også ser på Narviksturen som en teamtur
sammen Simon og Linnea.
–Jeg er opptatt av
at dette er noe vi gjør
sammen, noe som gir oss tre en felles historie og en god opplevelse. I tillegg tror jeg
de lærer å bidra, sier Linda Johannesen og
legger til at hun gjerne skulle ha vært her
med resten av familien også.
Nært. Dette er første gang Linda Johan-
på kveldsmøtene i år som i fjor. Seminaret
han hadde lørdag ettermiddag om ”All
trøsts Gud”, gjorde sterkt inntrykk på alle
frammøtte. Han innledet med å spørre
hvilket Gudsbilde vi har når vi prater så
lite om lidelse og prøvelser i menigheten?
-Vi prater mye om vekst og framgang, men
nesen underviser i Narvik.
- Om det er i Nord eller sør jeg underviser, blir det mye likt. Men den største
forskjellen på Liv og Vekst i Nord her i
Narvik og Liv & Vekst i Stavern er antall
tilreisende. Her oppe underviste jeg for
Ærlig tale. Rickard Lundgren var taler
M i s j o n s bladet 3 -1 2
35
Tre fornøyde
jenter: Pastor
Ingrid Lindberg,
Sigrid Arntsen
og Ann-Louise
Hansen.
Pastor Grete J. Vangstad i aksjon under
«Alle-samme»-samlingen på lørdag.
Richard Lundgren talte
om trøst fra Gud.
hele Bibelen er full av lidelse og folk som
er motvillige til å gjøre Guds vilje. Paulus
roste seg over lidelsen, og de delte lidelsene når de kom sammen i menigheten, sa
Lundgren.
Han talte videre ut fra Paulus’ brev til
korinterne kapittel 1, vers 1-7.
- All trøst har sitt opphav hos all trøsts
Gud. Hvis all trøst finnes hos Gud, er det
ham vi kan få hjelp hos når vi rammes av
trusler, løgner, savn og sykdom.
Rickard delte fra sin egen familie og sitt
eget liv om hvordan de
har stått i vanskeligheter
og prøvelser, men de har
fått oppleve trøst fra Gud.
Fra Tromsø til Narvik.
Arthur Larin Jørgensen
var en av dem som tok
turen fra Tromsø til Narvik sammen med familien
sin for å delta på Liv og
Vekst. Selv er han pinse-
36
Misjons bladet 3-12
Arbeidsoppgaver etter «Allesammen» samling på lørdag.
venn, men synes det er viktig å delta på
alle slags stevner.
– Jeg tror det er viktig å ha et tverrkirkelig samfunn og leve for hverandre. På Liv
og Vekst har jeg nok en gang erfart at Jesus
fortsatt er i live i en modernisert verden.
Dessuten er det flott å være i Narvik og se
at det er mye aktivitet og en fin ungdomsgjeng i Misjonskirka, sier Larin Jørgensen.
Glede! Olaug Maja Seljenes fra
Austertana misjonsmenighet deltok på
sommerens
stevne.
-Liv og Vekst
i Nord er fantastisk! Jeg har fått
så mye av Linda
og Richard: Trøst,
oppbyggelse og
ikke minst latter og glede! Det
betyr mye for oss
som kommer fra
Finnmarks eneste misjonsmenighet. Det
er en rikdom å komme sammen og godt å
kjenne på fellesskapet her i Nord. Jeg kommer garantert tilbake til neste år, hvis jeg
har mulighet!
Merete og Bård Forsdahl fra Tromsø tok
turen til Narvik for å bli inspirert og hilse
på venner i Narvik.
–Det var lenge siden sist vi hadde anledning til å dra på stevne, så nå var det på
tide, sier Bård som spesielt trekker fram
talerne: - Kombinasjonen av Richard og
Grilling på Jaklamyra
på lørdagen.
Her er det Agnes Knobloch
som griller pølse.
All trøst har sitt opphav hos all trøsts Gud.
Richard Lundgren
Linda har vært
super. Richard
har talt livsnært
og ærlig, og det
rører oss. Vi
synes det er fint å få et innblikk i Narvik
misjonskirke og vi er fylt av håp for menigheten. Det er flott at stevnet satser på
barna. Har barna det bra, så påvirker det
familien.
talt godt om Levende tro.
Dette er praktisk ting å ta
med seg hjem, sier Morfjord
og legger til: - Jeg hadde
gjerne sett at flere folk fra de
nordlige områdene kom på stevnet. Kanskje må det foretas noen justeringer i forhold til hvor stevnet skal holdes, men dette
får komitéen til neste år bestemme. Får vi
en god komité, så får vi et bra opplegg.
Inspirasjonssted. Karstein Morfjord,
menighetsrådgiver i
Misjonsforbundet, var
også på plass i Narvik
misjonskirke, der han
selv har vært pastor i en
periode på 80-tallet.
– Jeg tror vi trenger
et sted der vi møtes og
blir inspirert. Richard
Lundgren har vært åpen
og ærlig med livet sitt og
Linda Johannesen har
Betyr mye. - Liv og Vekst i Nord betyr
mye for oss i Narvik misjonskirke,
sier pastor Ingrid Lindberg.
- Det har blitt et årlig høydepunkt
for menigheten, en skikkelig kick-off
før vi tar lang sommerferie fra kirka.
Mange har opplevd fornyelse, og fått
en hilsen rett inn i ulike livssituasjoner disse dagene, sier pastor Ingrid.
- Det at vi har konferansen i
kirka midt i byen, gjør at det kommer mange folk som ellers ikke ville
blitt med om vi arrangerte det på et
leirsted eller en annen plass. Det var stort
å se ungdommer som har vært innom
ungdomsarbeidet i løpet av det siste året
bli berørt på kveldsmøtene og gi respons
på budskapet om frelse. Det var også flott
å se hvordan flere i menigheten hadde med
seg familiemedlemmer som aldri har vært
innom kirka tidligere, fortsetter hun.
Det er enda mer å glede seg over: - På
Alle sammen-møtet lørdag kom det mange
nye barn og familier som fikk oppleve Lindas forkynnelse. Lørdag hadde vi et godt
samarbeidsmøte under ledelse av Karstein
Morfjord med representanter fra flere av
menighetene i Nord-Norge der vi snakket
om videre samarbeid. Det gav tro på LIV
og VEKST i menighetene våre i årene som
ligger foran! avslutter Lindberg.
Tekst og foto: Karl Inge Punsvik
M i s j o n s bladet 3 -1 2
37
Vi møter
Torbjørg Oline Oustorp
Birken og
Bibelen
Sportsidioten Torbjørg Oline
inspireres av kvinner, elever
og Jesus. Nå er hun vikar som
daglig leder i UNG.
- Hva i oppveksten har preget deg mest
som menneske?
- Jeg hadde en fantastisk oppvekst i Tanzania der foreldrene mine var misjonærer.
Kulturen der har preget meg, stikkord er
livsglede, raushet, god tid og varme mennesker.
- Driver du med noen idrett og kunne du
bli skikkelig god?
- Jeg er sportsidiot og elsker å se sport på
tv. Selv løper jeg en del og gjennomførte
Birken i fjor. Tror dessverre jeg har større
talent som tilskuer enn deltaker.
38
Misjons bladet 3-12
- Har du noen hobbyer?
- Jeg elsker å sitte på kafé, den gode samtalen og en spennende bok er kvalitetstid på
fritiden.
- Hvis du måtte være medlem i et annet
kirkesamfunn enn Misjonsforbundet, hvor
ville du havne?
- Jeg er ganske fargeblind når det kommer
til konfesjon, jeg trives best som økumen
og kommer nå fra jobben i Filadelfia Bibelskole i Oslo hvor jeg trives godt.
- Hvilken bok uten Bibelen har gjort størst
inntrykk på deg?
- Jeg pløyer gjerne 10-12 bøker i løpet av
sommerferien, så å trekke frem en bok er
vanskelig. Nådens Gåte av Philip Yancey,
Francine Rivers sine bøker og Rob Bell
sine bøker har gjort inntrykk, sammen
med flere andre romaner.
- Hvilke bøker har du på nattbordet nå?
- Jo Nesbøs siste om Harry Hole; ”Gjenferdet,” ”Men Jesus gikk videre” av Jaktlund
og pensumbøker fra masterstudiet på Ansgarskolen.
- Hvis du skulle bo i et land utenom Norge,
hvor ble det da?
- Australia er for meg en perfekt kombinasjon av Afrikas fargesterke natur og
en varm kultur som er gjenkjennelig på
mange måter, pluss mange gode kafeer. Jeg
har vært i Sydney flere ganger og kunne
lett bodd der, det er bare så innmari langt
borte..
- Ville du takket ja til et tilbud om å hoppe
i fallskjerm?
- Aldri! Høydeskrekk…
- Hva betyr fotball for deg?
- Jeg ELSKER fotball og er for tiden ulykkelig fan av Start, men man bytter ALDRI
lag, og jeg har tro på eliteserien igjen neste
år!
- Hvilke inspirasjonskilder har du for liv
og arbeid?
- Gode ledere og forbilder. Mange flotte
kvinner har vist vei for meg som jente i tjeneste. Bibelskoleelever som har utfordret
og inspirert til etterfølgelse av Jesus i Oslo.
Mange mennesker i livet mitt inspirerer
med store og små drypp i hverdagen. Jesus
er den beste av disse.
- Hvilken nålevende person ser du mest
opp til?
- Hvis jeg må velge én person så blir det
min mor Bjørg Oustorp, hun er en oppofrende mamma, en raus, omsorgsfull
kvinne som har betydd og betyr masse for
meg. Henne vil jeg gjerne ligne!
- Hvilke fem hverdagsting klarer du deg
ikke uten?
- Bibel, Iphone, kaffe, briller og leppestift.
- Hva tror du preger livet ditt om ti år?
- Jeg håper og tror det er Jesus, en fortsatt
iver etter å rydde vei for ham inn i menneskers liv, og gode venner og familie.
- Hvorfor sa du ja til å bli vikar som daglig
leder i Misjonsforbundet UNG?
- Jeg syns det er ordentlig stas å få være
tilbake i Misjonsforbundet og syns det er
spennende å få muligheten til å være med
på å lede en sprek 100-åring som mer enn
noensinne før oppmuntrer til Levende tro
og vil formidle Jesus til barn og unge i hele
Norge!
Tekst: Øyvind Slåtta Bilde: Maria Reme
Torbjørg Oline Oustorp leder UNG mens Anne
Margrethe Ree Sunde har fødselspermisjon.
KryssOrdet
12 kryssordløsere har løst oppgaven i nr 2-2012, og denne gangen er det Pia Wikstøl fra
Bjorbekk som går seirende ut med gevinsten; en valgfri CD. Gratulerer!
Alle nysgjerrige kryssordlesere og –løsere kan finne løsningen på forrige kryssord på side
55. I denne utgavens kryssord får dere nok en gang utfordringer. Kryssordet må være oss i
hende innen 20. august. Lykke til!
GUDSTJENESTEROMMET
ROM
TALL
RUSS. BY
STED I
AKERSHUS
SYMBOL
KVINNE I
1. MOS
VÅPEN
(FORK.)
KNIVMAKERRÅSTOFF
FØR
N. FORFATTER
STØRRELSE
ELV I
STORBRITT.
SPANIA
DE LYSE
TIDENE
PÅ
PLATTFORMEN
SKIPPER
GREIT
BIBELSK
ELV
POLITI
BAKVERKENE
ARRANGEMENT
DYR
M.SOFTPRODUKT
LIKE
OL-BY
BEHOLDERNE
KJØTTSTYKKE
FNORGAN.
ELEKTRONISK
BÅT
SØL
FUGL
RADIUS
PLATE
LIKE
DEMPE
DYR
BEILER
OFF.
SKJEMA
HIMMELRETNING
FOR
TIDEN
HALV
DIAMETER
NEDERL.
BY
TUSEN
ITUTTRYKK
DOKUMENTFORMAT
BY I
UNGARN
FORNEMMES
GOVERNMENT
TILPASN.DYKTIGE
COMPAGNIE
OPPHAV
JUNIOR
TRESTYKKE
BRUK
TINE
SVEKLING
LIKE
MUSIKKUTTRYKK
STEVNE
KRAFTUTTRYKK
EUROP.
ØY OG
REPUBL.
FINSK
SELSKAP
HISTORIENE
TENNES
PREPOSISJON
FASE
LOEROMAN
MÅL
NORRØN
BOK
FORSTÅ
KLAGE
FERDIGHET
SKRITT
VELGE
BLODTYPE
ESTLANDS
TOPPDOMENE
JØDISK
LOV
FEMTI
ANEURISMEN
UTROP
ADVERB
SLITE UT
BYGE
LASTEKASSE
MANNSNAVN
FILIPENSENE
HUSDELENE
SMÅBÅTHAVN
TRANSP.SELSKAP
BLODTYPE
MYNT
VALUTA
ILDSPÅSETTER
BLODTYPE
SVOVEL
BEKK
HULMÅL
(FORK.)
PREPOSISJON
POPULÆR
RENNE
HIMMELRETNING
LIKE
M i s j o n s bladet 3 -1 2
39
portrettet
Tilbakeblikket
En nådetid
Han entret generalsekretærstillingen fryktelig spent, veldig
usikker, båret av Guds nåde og med følelsen av å skulle gå i
enormt store sko. Nesten seks år senere er det så positivt
spennende å lede Misjonsforbundet at Jarle Råmunddal kjenner sorg over å skulle slutte.
D
et var med mange blandede følelser
pastor Jarle startet som generalsekretær. Hvordan ville landskapet
han skulle tre inn i se ut? Skoene som
skulle fylles var enormt store etter Ingulf
Diesen (som i 1959 fikk Ansgarskolen på
beina), Bjørn Øyvind Fjeld og svigerfar
Sveinung Lorentsen, som kom direkte fra
rektorstolen. Selv hadde forholdsvis unge
Jarle Råmunddal pastorerfaring – en erfaring han ikke bare kunne eskalere opp for
å makte sin nye posisjon.
- Disse tre gjorde en enestående jobb.
Jeg så og ser opp til dem alle. I beslutningsprosessen min var jeg usikker på om
jeg kunne tilføre Misjonsforbundet noe.
Det var en lang prosess for å takke ja. Da
jeg fattet min beslutning, bestemte jeg meg
også for at jeg er nødt til å være meg selv i
de store skoene, med den personligheten
jeg har. Men jeg tenkte helt seriøst – da
jeg så på bildene av de gamle misjonsforstanderne – at det var en risiko for at neste
bilde ville representere verste lederskap i
Misjonsforbundets historie, forteller Jarle
Råmunddal.
Han er trygg i lederrollen nå. Har lange,
utfordrende, tidvis ensomme, arbeidsfylte,
rike og flotte år bak seg. Har erfart å ha
hatt en bratt læringskurve i en lederskole
de færreste er forunt. Om få uker er denne
epoken over.
Det er tid for tilbakeblikket.
40
Misjons bladet 3-12
Overraskelser. – Det som har overrasket
veldig positivt er følelsen jeg i dag sitter
med: at vi som misjonsfolk står tettere
sammen. Det kan være fare for at jeg sier
dette fordi jeg nå står i en annen posisjon,
men jeg opplever at mange ønsker å trekke
i samme retning og stå i fellesskapet, sier
Jarle Råmunddal.
Samfunnsmessige endringer har bidratt
til denne samlingen. 80-tallets frihet og
fokus på selvstendige menigheter er ikke på
samme måte drømmescenarier i dag. Trykket utenfra er større, da blir det viktigere å
tilhøre et fellesskap av andre menigheter.
- Jeg føler at vi – ved Guds nåde – klarte
å løfte en visjon og få en bevegelse som kirkesamfunn. Som del av dette så vi at tanken
om menighetsplanting er blitt godt tatt imot.
Det vi kjente motstand på i 2008, er borte.
Tenk at det er mulig å mobilisere i et gammelt kirkesamfunn! sier Jarle Råmunddal.
Han har fått flere overraskelser: - Det
har vært sterkt å oppleve at så mange ulike
menigheter og ulike mennesker har tatt
imot mitt lederskap som de har gjort. Jeg
har følt en massiv support og støtte av meg
som generalsekretær.
- Hvordan fortolker eller forstår du det?
Lang pause, stor stillhet.
- Det vet jeg faktisk ikke. Disse årene
som generalsekretær har gått mye bedre
enn jeg fryktet. Kanskje også mye bedre
enn jeg håpet?
Fortsatt nummer to. Da Jarle ble ge-
neralsekretær var noe av utfordringen og
bekymringen knyttet til det å skulle være
nummer én. Han følte seg som en nummer to på den måten at han ikke liker
spotlight, representasjon og det å skulle
kaste glans.
- Jeg hadde i min indre prosess et spørsmål til Gud: ”Du vet at jeg er en nummer
to. Hvordan skal jeg ha en sånn stilling?”
Det er ikke ofte jeg opplever Gud sier noe
veldig konkret, men en tanke slo meg – og
jeg opplevde at det var Guds svar: ”Du
skal fortsatt få være nummer to.” Jesus er
hodet, han er den som bygger sin menighet. Min konstante bønn er ”Du må lede.”
Jeg starter ofte møter med å be om at
menighetens herre må lede oss, at vi må få
nåde til å gjenkjenne hans stemme i hverandres ord.
Det har vært mange stemmer å lytte til
for å gjenkjenne gudsstemmen. Også Jarle
Råmunddals egen stemme er blitt sterkere.
– Jeg har nok lært å stole på magefølelsen
eller intuisjonen i større grad. Når jeg
gjennomfører noe med dårlig magefølelse,
har jeg ofte i ettertid sett at jeg ikke skulle
gjort eller sagt dette. Det er viktig for meg
å forankre avgjørelser i det å ha fred. Jeg
har i dette lært noe om det å bli tydeligere
som leder – og det har vært et utviklingsområde for meg.
Lærdommene. Han har lært mer om
Jarle Råmunddal kan se tilbake på utfordrende, rike og flotte år som generalsekretær. Han har gått i store sko – men de
har vært hans egne.
seg selv: At pendlertilværelsen ble mye
mindre vanskelig enn forventet. At det går
an å takle ting man ikke har forutsetning
for å makte. At det er mulig å tilpasse seg
og få det bra – midt i det som ikke er optimalt. Det er mulig å bygge stein på stein,
ta steg for steg, makte utfordring etter
utfordring.
- Som type er jeg ikke god til å ha
mange baller i lufta samtidig. I denne jobben er jeg nødt til å klare det. ”Sånn er
jeg”-kategorien er utvidet i min egenforståelse, sier Jarle.
- Hva har du lært om andre mennesker?
- Hvor viktig det er å se og møte hvert
enkelt menneske som det individet det er.
Det er lett å kategorisere mennesker. Jeg
har møtt og blitt kjent med mennesker
med sterke evner, egenskaper og stort
potensial. Det bor mye i mange, samtidig
M i s j o n s bladet 3 -1 2
>>
41
Høytidelig innvielse av ny generalsekretær.
Sammen med kona Jannicke, som er og
har vært den viktigste støttespilleren.
Jeg har ikke prøvd å fylle skoa til de foran, men
har gått i mine egne sko, i min egen takt.”
>>
er mange sårbare – man har i seg den lille
gutten eller jenta. Jeg har fått større forståelse for det komplekse ved mennesket, og
er kanskje blitt mer romslig i møte med
mennesker. Hvis noen tar ut irritasjon og
sinne, ser jeg i større grad at det er legalt
og møter det på en ny måte. Jeg har kanskje våget å gå tettere på mennesker, og det
er lettere for meg i dag å møte mennesker
i ulike faser og sinnsstemninger enn da
jeg startet. Det har nok noe med min egen
modning å gjøre, jeg er blitt tryggere på
meg selv.
Etterpåklokskapen. Hvis det var nå
Jarle Råmunddal tiltrådte, eller han gikk
i gang med en ny periode – hva ville vært
gjort annerledes da?
- Jeg ville ha prioritert noe annerledes
fra starten av, i forhold til å legge større
vekt på stabsutvikling og medarbeideroppfølging. Vi tok for alvor tak i dette først for
tre år siden. Hvis jeg startet nå, ville jeg ha
vært strengere med meg selv i forhold til
å regulere arbeidstid og avspasering. I perioder har det blitt nedprioritert og det er
verken jeg eller organisasjonen tjent med,
sier Jarle.
De fleste årene som generalsekretær var
han også leder for nasjonal avdeling. Først
det siste året har avdelingen fått egen leder.
42
Misjons bladet 3-12
Dersom Jarle Råmunddal hadde fortsatt
som toppleder ville han vært mer ”hands
on” i forhold til det internasjonale arbeidet. Det har vært et savn å ikke være nok
til stede der. Samtidig er det slik at Vekst
2020-visjonen fikk tilstrekkelig tid og rom
til å bli til i det tette fellesskapet mellom
generalsekretær og nasjonal avdeling.
- Jeg skulle ønske jeg som generalsekretær hadde vært en sterkere samfunnsmessig stemme. Jeg tror vi trenger kristne
ledere som er stemmer inn i samfunnsdebatten og kan prege opinionstenkningen.
Som generalsekretær har man en plattform, men jeg vet ikke om jeg har i meg
det som trengs til denne typen profilering.
- Hvordan har du koblet av og hentet deg
inn?
- Sammen med familien kobler jeg ut
og henter energi. Det at jeg ikke har klart
å regulere inn pauser har gått utover mitt
sosiale liv og vennskap. Jeg er glad i å fiske,
men det er ikke noe jeg har gjort mye de
siste årene. Er det sunt at det har blitt slik?
Nei, det er ikke sunt. Men jeg har ikke fått
til denne biten.
- Er det prisen å betale?
- Nei, jeg vil ikke si det er sånn det må
være. Det er vilje i organisasjonen til at det
skal være en stilling du kan leve bærekraftig i over tid.
Åndeligheten. En toppleder i Misjonsforbundet har en sammensatt lederposisjon: Man er leder i et kirkesamfunn som
består av selvstendige, egenmyndige enheter. Innflytelsen kan være stor, men er også
formelt begrenset. Man er administrativ
leder, men også en person som utøver
pastoralt lederskap. Hva tenker Jarle om
denne åndelige biten av lederskapsansvaret?
- Jeg har følt at jeg er pastor selv om jeg
er generalsekretær. Det å være til stede i
menighetene, dele Guds ord, delta i forbønnssituasjoner og samtaler som dreier
rundt sjelesorg og veiledning, er oppgaver
jeg kjenner meg hjemme i. Jeg hadde passet dårligere i en generalsekretærstilling
som ikke hadde de elementene i seg. Jeg er
ikke som åndelig leder en ”meg-har-Gudvist”-person, men heller preget av en ”la
oss gjenkjenne Guds stemme i hverandres
ord”-tenkning, forteller Jarle Råmunddal.
Og presiserer:
- Disse årene har jeg kjent meg fryktelig avhengig av Gud, avhengig av forbønn.
Noe av privilegiet ved å ha denne stillingen
er at mange ber for meg og oss som familie. Jeg kan merke det fysisk – når jeg har
vært engstelig og bekymret – at jeg holdes
oppe av bønn. Det har vært en fysisk bønnekraft som bærer, og som er så tydelig
Jarle Råmunddal er glad i å lese. Her er hjemmekontoret hos den da nyvalgte generalsekretæren.
at jeg av og til har måttet stanse opp og
spørre ”hva er dette”?
Nådeperspektivet. – Hvordan har ditt
gudsbilde blitt endret i løpet av disse årene
som generalsekretær?
- Jeg tror ikke gudsbildet er endret, men
det har heldigvis vært modning og vekst.
Jeg har en sann, sterk opplevelse av Guds
storhet og min egen avhengighet. Det er
en trygg avhengighet – ikke stressende og
kavete, men rolig. Han bærer meg, det er
ikke først og fremst jeg som holder i ham.
sier Jarle.
Han understreker igjen avhengigheten
av Gud, og Gud som den initierende part i
denne relasjonen.
- I løpet av disse årene er nådeperspektivet blitt aktualisert – igjen og igjen. I fasen
Gud fører meg gjennom nå, er dette på
nytt blitt viktig. Nåden har hjulpet meg å
falle til ro og slappe av i stillingen. Nåden
har hjulpet meg til å være den jeg er, ikke
kave og stresse, men leve i nuet slik at jeg
kan være umiddelbar i forhold til livet.
Nåde fører likevel ikke til slapphet og likegyldighet. Jo mer vi oppdager Guds nåde,
jo mer vil vi legge ned våre liv for ham.
Jesus møter disiplene med akseptasjon og
nåde. I møte med en sånn herre og mester
kjenner jeg at ham vil jeg gi livet for.
- Disse årene som generalsekretær har
gått mye bedre enn jeg fryktet. Kanskje
også mye bedre enn jeg håpet?
Nåden er sentral i Jarle Råmunddals
livs- og troshistorie. - Sluttpunktet i en
lavt-selvbilde-prosess ble at jeg kunne si
som Paulus: ”Ved Guds nåde er jeg det jeg
er.” Ved Guds nåde er jeg den jeg er. Nåden
er en del av min vandring.
Støttespillerne. Generalsekretær Jarle
har erfart at foruten nådeperspektivet og
mye forbønn, har mennesker og fellesskap
vært styrkende og støttende for ham som
leder. Den dypeste støtten får han på hjemmebane.
- Det har betydd mye for meg at noen
har tro på meg. Viktigst der er min familie,
Jannicke! At hun har sett noe i meg som jeg
ikke har sett selv. Det har også betydd mye
at andre har hatt og uttrykt tillit til og tro
på meg. I ansettelsesprosessen fikk jeg mer
frimodighet til å være meg selv i forhold til
dette å lede, sier Jarle.
Staben – og læringen i møte med den –
har betydd mye. - Samtale og meningsbrytning er fint, det er veldig utviklende å jobbe
sammen med så mange dyktige ledere.
Både tillit, støtte og motbør er det læring
i. Jeg setter pris på medarbeidere og ledere
som sier det de mener. Jeg er glad for de
menneskene som har vært med i våre prosesser – mange gode menn og kvinner på
rett plass til rett tid. Man skal ikke glemme
viktigheten av det.
Fellesskapet i IFFEC (International Federation of Free Evangelical Churches) har
betydd overraskende mye for avtroppende
generalsekretær. Han har sittet i Executivestyret sammen med andre toppledere i
samme posisjon. Det har betydd mye i forhold til kompetanse, kontakt med søsterkirkene og gjenkjennelse i lederoppgaver
og utfordringer.
Arbeidsveiledning med Signe-Ma Riiser står også på Jarles liste over støttende
relasjoner. – Det er utrolig nyttig å ha en
samtalepartner som stiller spørsmål, borrer, graver og tvinger meg til refleksjon. Jeg
har mange av svarene i meg, men det hjelper å ha en som pusher meg, forteller Jarle
Råmunddal.
Møter med menigheter, pastorer og
menighetsledere som har delt av sine erfaringer og utfordringer har vært til hjelp for
generalsekretæren. Bøker om lederskap og
menighetsvekst har styrket ham som leder.
Fellesskapsmannen. Misjonsbladet
spør Jarle Råmunddal om hans oppfatning
av Misjonsforbundsfellesskapet har endret
seg i løpet av de siste seks årene, siden han
har gått fra å ha et lokalt perspektiv til et
nasjonalt og internasjonalt. Men fellesskapsblikket har han alltid hatt. Jarle har
M i s j o n s bladet 3 -1 2
>>
43
På besøk i Kina. Overalt serveres det forfriskninger
og snacks etter beste evne – og den evnen er god.
Noen hvilepauser blir det tid til på reisene som
er gjort. Jarle har besøkt Misjonsforbundets
samarbeidspartnere i både Kongo, Kina, Hong
Kong, Colombia, Polen og Romania i løpet av sin
generalsekretærperiode.
Jarle forkynner under en tilstelning i Kongo.
IFFEC-fellesskapet betyr mye. Her er Jarle med kirkepresidenter fra Kongo
Brazzaville og Kongo Kinshasa, Frankrike, India og Japan for å nevne noen.
På tur med menighetsrådgiverne og
den nyvalgte nasjonale lederen.
>>
44
spart på alle Misjonsblader som er utkommet siden 1988. Selv som pastor følte han
dyp identitet med Misjonsforbundsfellesskapet. Hans filosofi og praksis har alltid
vært å være engasjert både i noe lokalt og i
noe nasjonalt.
- Jeg har alltid vært opptatt av Misjonsforbundet og fellesskapet vi er, ikke
bare den lokale settingen, sier han og
forteller om svingningene han har sett i
Misjonsforbundet de siste tiårene: - Vi
strevde med å finne formen i en ny tid på
90-tallet. Det funket ikke lenger å arbeide
sånn som vi pleide på 70- og 80-tallet, og
vi leita ekstremt etter forbilder. Så kom en
periode hvor vi ble spredt, differensiert og
leste ulike bøker. Utover 2000-tallet var
det mer og mer som landet, det skjedde en
tydeliggjøring av hvem vi er og hva vi skal
gjøre. Vi har hentet fram elementer fra
historien vår, røttene er blitt viktigere. Vi
går trygge inn i møtet med en fremtid.
Jarle Råmunddal mener det ble gjort en
del veldig viktige vedtak på 2000-tallet. Da
skjedde en omorganisering som bedret styrestrukturen i Misjonsforbundet, man gikk
fra tre besluttende styrer til ett: Hovedstyret.
- De som sto i spissen for ombyggingen
Misjons bladet 3-12
som ble vedtatt i 2006 fortjener kredd! I
forlengelsen av dette kom nedleggelsen av
distriktene i 2008. Jeg er fornøyd med at vi
våget ta lederskap her. Noen av de strukturelle, organisatoriske endringene høster vi
frukt av i dag, med samling og enhet. Det
har vært viktig å få de ulike elementene og
brikkene – som struktur og kommunikasjon – til å dra i samme retning.
Unisont. Denne erfaringen av samling
– at Misjonsforbundet er en enhet som
beveger seg i samme retning – fikk Jarle
Råmunddal til sin store overraskelse se
omfanget av i mai 2010. Det var generalforsamling. Saken om Vekst 2020, visjonen
om fordobling av Misjonsforbundet, sto på
dagsorden.
- Vi hadde presentasjon og debatt. Mellom 20 og 25 tok ordet. Alle støttet, kom
med gode tilleggsnyanser… Det er noe av
det sterkeste jeg har opplevd! Det unisone
var overraskende. Jeg hadde klar slides
som skulle besvare innvendinger, men
innvendingene ble aldri fremmet. Det står
som et hellig øyeblikk, dette unisone, sier
Jarle Råmunddal og understreker at dette
ikke handler om en blind aksept av Hovedstyrets forslag:
- Vi har et myndig misjonsfolk, som av
og til ser klokere ting enn det vi i Hovedstyret har sett i forberedelsene – og de våger å
Organisasjonsutvikling
Retning
Menighetsrelasjoner
Fart
Nåde
Mennesker
Medarbeidere
Kraftfull kommunikasjon
Struktur
Han har besøkt storbyen Hong Kong
og sett Håpets Havn.
Jarle Råmunddal liker å ta
imot utfordringer som han
aldri har møtt før.
Foto: Johannes W. Berg
Samarbeidet med UNG skjøt for alvor
fart med felles kommunikasjonsplattform og grafisk profil. Under generalforsamlingen i 2008 markerte UNG
og Misjonsforbundets leder de tette
bånne mellom organisasjonene.
si lederskapet imot når de mener det!
Denne mailørdagen i 2010 var det konsensus og spent glede. Og mye av det som
står på trykk i dette magasinet er den gryende frukten av denne dristige satsingen.
Fremtiden. I høst skal Jarle Råmunddal
gå sammen med påtroppende generalsekretær, Øyvind Haraldseid. 1. september
overlates stafettpinnen til neste leder. 1.
november starter han som pastor i Randesund misjonsmenighet.
- Jeg er spent på å skulle bli pastor igjen.
Jeg kjenner meg ydmyk i forhold til at
dette er noe helt annet enn å være pastor i
Arendal eller å være generalsekretær. Det
er viktig for meg å lytte meg inn på den lokale sammenhengen og samfunnsmessige
konteksten som menigheten står i. Jeg vil
bruke tid på å jobbe meg inn i jobben, sier
Jarle Råmunddal.
Han tar med seg mye relevant erfaring
inn i sin neste jobb: Stabsutvikling, struktur, organisasjonsutvikling og et mer misjonalt blikk.
Liker store sko. Men før Jarle Råmunddal begynner i Randesund, skal han sette
punktum. Nå er en viktig periode snart
passert. I stedet for å se inn i en skjult
fremtid, kan han se bakover på en erfart
epoke. Hvordan ble det?
- Jeg har ikke prøvd å fylle skoa til de foran,
men har gått i mine egne sko, i min egen
takt. Ofte har jeg opplevd at det ble utfordrende, stadig nye oppgaver å vokse inn
i. Det er sjelden ting er ”a piece of cake”.
Og nettopp det er noe av det jeg liker! En
av grunnene til at jeg tok denne jobben er
disse utfordringene som jeg aldri har møtt
før, som jeg plutselig må håndtere.
Avslutter Jarle Råmunddal. Det er sånn
han liker å leve. Med store sko på beina, og
et romslig, utfordrende, nådefullt landskap
å bevege seg i.
Tekst: Anne Margrethe Mandt-Anfindsen
FOTO: MANDT-ANFINDSEN, INTERNASJONAL AVDELING
m.fl.
M i s j o n s bladet 3 -1 2
45
t
e
i
m
e
d
a
k
Veksta
Prosess,
refleksjon,
fordypning
I midten av juni møttes drøye 80 engasjerte, nåværende og
fremtidige ledere til Vekstakademiet. På agendaen sto utfordrende undervisning og kreativt prosessarbeid knyttet til lederskap, revitalisering og nyplanting av menigheter.
F
or mange ble dette viktige dager.
Hvor noe ble justert, viktige spørsmål ble drøftet, en ny retning ble
tydelig.
Hovedtemaene var revitalisering, lederskap, menighetsplanting og evangelisering.
Et knippe dyktige medarbeidere fra Misjonsforbundets søsterkirke i USA, Evangelical Covenant Church (EEC), deltok med
undervisning.
– Hvordan forstår vi evangeliet? Det er
bunnlinja. Grunnlaget for alt vi vil snakke
om denne uka er misjonsbefalingen, sa
Dave Olsson, ekspert på menighetsplanting i EEC. Han snakket senere om Jesu
budskap og oppdrag og summerte dette i
fem kjernebegrep: Evangelisering, betjening, åndelig dannelse, kjærlighet og sant
fellesskap.
Revitalisering. En solid undervisnings-
dag ble de etablerte menighetene til del.
John Wenwich, som jobber med revitalisering i EEC, utfordret til ærlighet:
- Menigheter kan enkelt fortelle sannheten om Jesus, men synes det er vanskelig å
si sannheten om seg selv. ”There is no vitality without reality!” (Det er ingen vitalitet
46
Misjons bladet 3-12
uten realitet), gjentok John Wenwich ofte.
Han mener det finnes fire typer etablerte menigheter – og kun to av dem er
ærlige: De sunne misjonale (healthy missional church) og de stabile. De to andre
menighetstypene tenderer til å skjule
sannheten om egen realitet. De to er:
kritisk-øyeblikk menighet (critical moment church) og risiko-menigheter (at risk
church). Det er en rekke likhetstrekk mellom de to mest sunne menighetene, men
en stabil menighet vil i større grad søke å
opprettholde status quo – komfort og stødighet er sentralt – mens en sunn misjonal
menighet er sterk, med eventyrvilje og
evne til å tåle kaos.
For mange deltakere på Vekstakademiet
ble det et sannhetens øyeblikk å skulle
plassere en X ved den typen menighet man
gjenkjente seg selv i, samt markere menighetens retning. – Hvor du går er mer viktig
enn hvor du er i dag, sa Wenwich. Han
mener det tar fire til syv år å endre en menighetskultur. Ikke uventet var en absolutt
hovedvekt av kryssene markert rundt den
stabile menigheten.
- Hvor er kritisk-øyeblikk menighetene?
spurte John Wenwich. – I alle fall ikke her!
Menighetsplanting. Dave Olsson un-
derviste om ulike ledertyper og om menighetsplanting. På plantebiten trakk man
også inn noen av de norske erfaringene fra
Kristiansandsområdet. Jens Kåre Lindahl,
pastor i Vågsbygd misjonsmenighet, trakk
linjene tilbake til menighetsplanter og modermenighet Salem, Kristiansand. De har
hatt menighetsplanting på agendaen siden
50-tallet, plantet første menighet i 1979 og
ser i dag syv menigheter som resultat av
plantinger og de nyplantede menighetenes
videreplanting.
I 1979 hadde Salem cirka 300 på gudstjeneste, i dag har de cirka 400 pluss at det
samles rundt 850 mennesker til gudstjeneste i dattermenighetene. Vi snakker mer
enn firedobling.
Lindahl delte noen prinsipielle erfaringer fra egen menighet, Vågsbygd misjonsmenighet: 1) Våg å ta det første skrittet. 2)
Bevar en god relasjon til modermenigheten – forankre viktige avgjørelser i styre og
menighetsmøte. 3) Bygg en solid kjernegruppe.
- Er du i fasen ”skal, skal-ikke”, våg å ta
det første skrittet. Ofte åpner det seg et landskap en ikke så fra før, sa Vågsbygdpastoren.
Vekstakademiet traff
mange av Misjonsforbundets yngre ledere.
John Wenwich kommenterer de mange
kursdeltakerne som
har definert sin menighet som stabil.
Han mener det er viktig å bygge menighetsplantingen på livsnære grupper
for voksne, samt å ha menighetsplanting
og misjon som viktige fokusområder fra
starten av. Dette bør få økonomiske konsekvenser også, og forhindre en innadvendt
pengestrøm.
– Bruk pengene på medarbeidere, ikke
på bygg! Den første kristne menighet
hadde ingen utgifter på bygg. Altfor mye
av vår økonomiske kapital bindes opp av
dyre bygg. Det er flott at det blir bygd mye
nytt i Misjonsforbundet, men kunne vi
brukt pengene annerledes? utfordret Jens
Kåpre Lindahl. Han mener det i en tidlig
fase av menighetens liv er viktigere å satse
på medarbeidere enn på lokaler.
Evangelisering. Utfordringene stanset
ikke med Wenwich og Lindahls budskap.
John Teter er EECs mann på evangelisering. Han snakket om den verden Gud elsker, prosessomvendelse og det å være ”en
av de 72”, med referanse til de 72 disiplene
Jesus sendte ut.
- Hva er utfordringene din menighet opplever angående evangelisering?
spurte Teter, og forsamlingen fordypet seg
Andreas Benestad er i
ferd med å x-merke sin
egen menighet.
i spørsmålet. Indre barrierer, menneskefrykt, uklarhet i forhold til hva evangeliet
egentlig er og dette at vi er gått fra en trosfokus til relasjonsfokus, var blant svarene.
John Teter trakk opp et bilde av den
verden Gud faktisk elsker: preget av den
teknologiske revolusjon, dekonstruksjonisme, eksperimentell i forhold til sannhet,
multietnisk og bibelsk analfabet. – Disse
trendene skal evangelisten gjennomtrenge,
sa Teter og snakket om omvendelsesprosessen: Han mener mange av dagens omvendelser starter med vennskap, dernest
Gudsrike-erfaringer før man kan høre historien om Jesus og erfare den nye fødsel.
– Den postmoderne omvendelsen er
venner – erfaringer – mening og forpliktelse. Kan du hjelpe mennesker gjennom
denne omvendelsesprosessen? Hvordan
tar vi våre samtaler fra det sekulære til det
hellige? spurte Teter.
Han understreket at Gud allerede er i
virksomhet, han har sin glede i det enkelte
menneske – det er utgangspunktet.
- Dersom vi tror Gud fryder seg over et
menneske, hva gjør vi da? spurte Teter.
Sunn, misjonal leder. Menighetsrådgiver Geir Johannesen snakket om lederen
vår tid trenger. – Den viktigste gaven du
kan gi din menighet er å ta vare på relasjonen du har til Jesus, sa Johannnessen.
Den sunne, misjonale lederen har visse
kjennetegn: 1) Han eller hun forstår hvilken tid vi lever i med kirkens endrede
stilling fra å være sentrum til periferi, fra
å være kjent til fremmed. 2) Den sunne,
misjonale lederen tror stort om Gud, 3)
ser etter tegn på Guds aktivitet blant mennesker og 4) henter sin lederforståelse fra
Bibelen. En viktig oppgave er å forløse de
misjonale drømmene hos Guds folk. 5)
Den sunne misjonale leder ser Guds frem-
M i s j o n s bladet 3 -1 2
>>
47
t
e
i
m
e
d
a
k
Veksta
>>
tid gjemt i de små, ubetydelige kirkene og
6) dyrker fram en ny kultur ved å dyrke
fram nye vaner hos folk.
- Vil vi gjøre som Jesus, må vi leve som
Jesus mellom slagene: i stillhet, ensomhet,
bønn og faste, lovprisning, studium av
Guds ord, fellesskap og gjestfrihet, understreket Geir Johannessen.
I en sunn, misjonal kultur er det en
lyttende holdning: Til Gud over en åpen
bibel, til menighetens historie, til hva Gud
gjør i bydelen hvor han allerede er og til
Åndens tale.
Betydningen. Betydningen av Veksta-
kademiet kan ennå ikke måles. Men responsen var stor, og menighetslederskap
og enkeltmennesker gikk frimodig inn i
spørsmålene og prosessene man hele veien
ble invitert til. Med undervisning, pauser,
Ivrig samtale mellom Gordon Valen (t.h) og
Sæbjørn Dvergastein Dahle.
48
Misjons bladet 3-12
summetid og egne perioder for fordypning
knyttet til sentrale spørsmål, ble det anledning til å ta viktige små og store skritt.
- Det er unikt å se lederskap fra menighetsplantinger og etablerte menigheter
komme sammen og stille seg så ærlige
spørsmål og jobbe så fokusert, sier Torben
M. Joswig. Han er nasjonal leder og initiativtaker til Vekstakademiet.
- Det har overrasket meg å se en så stor
blanding av ansatte og frivillige jobbe så
seriøst med spørsmål knyttet til visjon,
verdier, ressursbruk, selvforståelse og
vekst. De har fått speile seg både i kunnskap og i et utfordrende miljø. Vi traff en
it-nerve i å skape kultur for vekst. Spørsmålene vi jobbet med skapte bevegelse,
mener Joswig.
Hjertelig. - Vår Vekst 2020-satsing er
offensiv og proaktiv – og kan oppleves
Ettertanke- og refleksjonstid.
som ”oppe,” sier generalsekretær Jarle
Råmunddal. - På Vekstakademiet har ydmykhet, lærevillighet og vilje til å arbeide
hardt vært fremtredende. Det har kommet
overraskende mange unge mennesker til
akademiet, men også etablerte ledere midt
i livet. Med sitt engasjement og sin hjertelige deltakelse sier de at de vil være med
å forme landet vårt, de vil påvirke og se
Guds rike gå fram. Dette gjør meg ydmyk,
begeistret og fyller meg med håp og tro for
framtida! avslutter generalsekretæren.
Tilbakemeldingene på Vekstakademiet
er så mange og sterke at det muligens vil
bli et nytt akademi allerede neste vår, i juni
2013.
Tekst og foto: Anne Margrethe Mandt-Anfindsen
Fra Hong Kong kom f.v. pastor Steven YK Tam, Milli
Yeung, pastor Catherine WY Lee, og president Simon LY
Yeung. (helt til høyre). Fra USA kom foredragsholderne
John Teter, John Wenwich og Dave Olsson.
INTERNASJONALT
akademi
Gjennom Vekstakademiet har Misjonsforbundet fått berike
flere land. Misjonsforbundet i Danmark og Hong Kong sendte
nemlig hver sin delegasjon til denne lederutviklingsarenaen,
og kanskje blir det Vekstakademi i Hong Kong!
Dave Olsson i samtale med Kristin Lie. Mye
erfaring ble utvekslet under måltider og i
solskinnsminutter.
Pastorene Maria Morfjord /Farsund) og Astri
S. Torp koser seg med kaffe i en av de mange
deilige kaffe-, is- og fruktpausene.
Fra Oslo misjonskirke Syd kom pastor Pål
Brenne, prosjektlederne for menighetsplanting
Regina og Espen Øvergaard, sammen med to
andre av menighetens plantere.
- Vi kommer hit til Vekstakademiet fordi
vi har hørt om Vekst 2020 og synes det er
spennende. Vi har lyst til å lære mer om
hva som ligger bak visjonen og hvordan
dere her i Norge tenker å gå frem for å
fordoble Misjonsforbundet, forteller John
Nielsen, påtroppende misjonsforstander i
Det Danske Missionsforbund
- I Danmark har vi ikke plantet menigheter på mange år, men vi har så smått
begynt å samtale om å gjøre det igjen, sier
Nielsen som er på Vekstakademiet med en
hel delegasjon bestående av syv dansker
fra fire ulike menigheter.
- Alle er veldig begeistret for det vi har
opplevd, og vi er inspirert. I disse dagene
har vi lært mye både om å plante nytt og
om å revitalisere det etablerte. Vi tror det
vil bane vei for noe vi kan bruke i Danmark. Før vi ser på planting vil vi faktisk
konsentrere oss om revitalisering som vi
synes har blitt tatt veldig på alvor her på
akademiet. Vi synes også det er spennende
med relasjon til Norge siden vi geografisk ligger så tett. Vi har et sterkt ønske
om å hente inspirasjon fra Norge i tiden
fremover, og vi håper vi kan ha et godt
samarbeid, sier John Nielsen og utfordrer
med glimt i øyet: - Vi smiler og sier som
Paulus ”kom over og hjelp oss!” Vi vet ikke
hvordan det vil se ut i praksis, men på sikt
ønsker vi å kunne hente norske erfaringer
og undervisere til vårt kirkesamfunn i
Danmark.
Planlegger akademi i Hong Kong.
Simon Yeung har reist helt fra Hong Kong
sammen med to pastorer og sin kone for å
være med på Vekstakademiet.
Om Vekstakademiet sier Simon: - Det
har vært god hjelp og god informasjon.
Som gruppe har vi diskutert hva vi har
lært fra hver dag. Vi har også hatt mange
samtaler om hvordan vi kan ta med oss
disse tankene og strategiene tilbake til
pastorer og ledere i menighetene i Hong
Kong. Vi har vedtatt vår egen 2020-satsing
for Hong Kong, og i den strategien ønsker
vi å se at etablerte menigheter skal vokse,
og vi ønsker å plante nye menigheter.
- For oss i Hong Kong er menigheter
i Norge og USA til stor inspirasjon, og
eksemplene er relevante. Som tidligere britisk koloni, føler vi at vi kulturelt står nærmere dere enn det vi gjør med Kina, sier
Yeung og forteller om spennende planer i
storbyen:
- En av pastorene som reiser sammen
med meg, spurte en dag: ”Hvorfor inviterer vi ikke disse underviserne til Hong
Kong for å ha konferanse der?” Jeg synes
det var et godt forslag, så nå jobber vi for
å gjennomføre en konferanse med disse
amerikanske underviserne i Hong Kong i
2013.
Tekst: Øyvind Slåtta
M i s j o n s bladet 3 -1 2
49
t
e
i
m
e
d
a
k
Veksta
Revitalisering
og nyplanting
Både ledere fra etablerte menigheter og ledere som er i
menighetsplantingsprosesser fikk utbytte av Vekstakademiet.
Misjonskirken Oslo Syd er en etablert
menighet som tenker menighetsplanting. Fra menigheten kom pastor Pål
Brenne sammen med fire av menighetens
medlemmer som jobber med menighetsplanting i Follo. De ønsker å bidra
til etableringen av flere nye menigheter, i
første runde en menighet med utgangspunkt i området Oppegård Syd, Langhus.
Prosjektledere for planterne er Espen og
Regina Øvergaard.
- Vi dro på Vekstakademiet fordi vi vil
lære mer om hvordan vi kan vokse gjennom menighetsplanting. Vi suger til oss
mest mulig i prosessen med å plante ny
menighet i Follo, sier pastor Pål Brenne.
- Jeg er glad vi dro hit og kjenner stolthet over å være med i fellesskapet, sier
Espen Øvergaard. Han kjenner seg utfordret i løpet av akademiet: - Jeg utfordres
av livet jeg ser enkelte mennesker lever. Å
komme hit og bli utsatt for impulser krever
noe. I teamet vårt jobber vi med verdier og
er opptatt av commitment (forpliktelse) og
”all-in”, å gi alt. Skal menighetsplantingen
vi drømmer om bli noe av, må vi gi alt, sier
Espen Øvergård.
Han reflekterer omkring begrepet
”askese” som element i menighetsplantersjelen. – Vi trenger å bli utfordret til å ta
tøffe valg som får konsekvenser. Vi har et
oppdrag som ikke er komfortabelt: ”ta opp
ditt kors og følg meg”. Jeg tror ikke vi får et
forandret Norge hvis alle skal ha det komfortabelt.
50
Misjons bladet 3-12
Erfaringslæring. - Hva gjør det å være
på Vekstakademiet med dere?
- Det vi har hørt, har vært viktig. Det
vi har sagt til hverandre, har vært viktig.
Vi har hatt tid til å tenke, diskutere og gå
videre i tenkningen vår, sier Espen Øvergaard.
- Det er veldig mye prosess. Jeg blir
utfordret og må bearbeide. Noen av utfordringene er blitt tydeligere for meg.
Programmet er veldig bra lagt opp, sier Pål
Brenne.
- Talerne er veldig spennende. Tematikken blir tydeligere og tydeligere. Vi lærer
av andres erfaringer, sier Regina Øvergaard.
- Ved å høre på andre – om hva som
funker og ikke – kan man unngå å gjenta
feil. Det er inspirerende å høre på de norske eksemplene fra Kristiansandsregionen.
Der er mye gjort på kort tid, mener Pål
Brenne.
Prosesstid. Fra lederskapet i Gjerpen
misjonskirke kom fem personer. De har
vært i prosess i løpet av dagene på Vekstakademiet.
- Det er viktig at ansatte og to fra styret
er sammen om dette. Da får vi en felles
forståelse og kan være med å inspirere
hverandre, sier styrets nestleder Inger Lisbeth Aas Pedersen.
- Hva har det betydd for dere å være med
på Vekstakademiet?
- Det vil gi oss gode redskaper for veien
videre. Vi har fått snakket sammen på et
Gjerpen misjonsmenighet i ivrig prosess. F.h.
Inger Lisbeth Aas Pedersen, Ingunn Thormodsrød,
pastor Erna S. Ultvedt og Jon Arne Hoppestad.
seriøst og godt plan om veien videre. Vi
møter mange menigheter, knytter bånd,
inspirerer hverandre og lærer av hverandre, sier Inger Lisbeth Aas Pedersen.
- Jeg er takknemlig over å kjenne en
sønderknust ånd fra dem som formidler.
Da blir det ikke bare store og tomme ord.
Jeg ser en holdning av ”jeg ønsker å gi
jernet, du må hjelpe meg Gud.” Vi i vår
menighet ønsker vekst. Ikke for vekstens
skyld, men for at flere skal lære Jesus å
kjenne. Tallene er bonus, forklarer pastor
Erna S. Ultvedt.
- Det gir ekstra kick å ha noe å jobbe
fram mot: at vi skal doble. Jeg liker det
strategiske, sier Inger Lisbeth.
Fellesskapsglød. Til Vekstakademiet
kom leg og lærd fra små og store menigheter, fra nord, sør, øst og vest. Ingvild Mundal er styreleder i Bodø misjonsmenighet.
- En viktig ting jeg tar med meg hjem
fra Vekstakademiet er følelsen av å tilhøre et fellesskap som bryr seg. Jeg har
virkelig fått øynene opp for hvor flott
Misjonsforbundsfellesskapet vårt er, og
hvor oppriktig interessert folk er i Bodø
misjonsmenighet. Det har vært ei uke som
har vært veldig inspirerende, og jeg ser
frem til en spennende tid i vår menighet
som endelig får en pastorfamilie nå i sommer, sier Ingvild Mundal.
Tekst og foto: Anne Margrethe Mandt-Anfindsen
- Troen gir meg styrke og Salme 23 er min favoritt, sier
Sverre Sæther, her med yndlingssalmen i engelsk utgave.
Lever i Salme 23
Et fall på sykkel og en fatal joggetur endret livet til Sverre Sæther. Nå tilbringer ekssersjanten og –speiderlederen mesteparten av tiden i rullestol og lever i Salme 23.
vis jeg ikke hadde hatt troen, ville jeg for
lengst vært begravet, sier den ukuelige
54-åringen.
- Troen gir meg styrke og Salme 23 er
min favoritt. Jeg siterer den ustanselig. Om
jeg er mentalt oppe eller nede, så er Jesus
der. Også når jeg har vært bevisstløs.
Fatal joggetur. Sverre Sæther har vært
bevisstløs en rekke ganger. Første gang
var høsten 1980. Sverre studerte kristendom ved Høgskolen i Volda. På vei ned
de bratte bakkene fra leiligheten i Stor-
steinvegen, skrenser sykkelen. Han faller,
slår hodet og er bevisstløs i tolv dager. Fra
sykehuset i Ålesund blir han umiddelbart
fløyet til Ullevål og operert for blødninger
i hjernen.
En dramatisk opplevelse, men topptrente Sverre kom seg forholdsvis raskt.
Før jul var han tilbake i Volda og fortsatte
studiene. Planen om å gå videre på media
og kommunikasjon ble foreløpig skrinlagt,
men året etter leverte han semesteroppgave om historien til Oslo misjonskirke
Betlehem og tok eksamen i et tidligere på-
Guds fred,
jippi!
begynt mellomfag i pedagogikk.
Han var student ved Universitetet i
Oslo da han la ut på den fatale joggeturen.
Sverre var på besøk i Mjøndalen. Han
hadde nettopp hjulpet svogeren med å
lempe plank til et tak da han besluttet å
jogge litt. Underveis kollapset han, falt inn
i en åker og ble liggende. Da han ble fun-
M i s j o n s bladet 3 -1 2
>>
51
Sverre foreviget på vei ned fra Storronden
(2138 m o h) på tur med speidergruppa i Oslo
Misjonskirke Betlehem. Året er 1978. (Foto:
Yngve Brosstad)
”Før eller senere skal vi til himmelen
og da er det ikke så farlig med noen
basketak her.
for han ble gradvis dårligere. En operasjon
for å utligne trykket i hjernen var bare delvis vellykket. I tillegg oppsto det infeksjon
i spinalvæsken.
Høsten 1989 gikk han i koma og var
bevisstløs i tre måneder. I perioder var han
avhengig av respirator. Familien trodde
ikke han skulle overleve. Det gjorde han,
men mistet taleevnen og ble helt lam i
høyre side. Legene var pessimistiske.
”Denne mannen kommer aldri ut av
rullestolen”, sa overlegen på Sunnaas da
han igjen kom dit. ”Det skal vi bli to om”,
sa fysioterapeuten som fikk ansvar for ham
og kommanderte til beintøff trening.
- Det var ille å se på, men hun fikk ham
opp og i bevegelse, minnes pappa Edgar.
Alt måtte Sverre lære på nytt; å snakke,
å gå, å spise, å lese.
>>
net, var han nok en gang bevisstløs.
Sannsynligvis var det et epilepsianfall,
men med komplikasjoner. Det oppsto
overtrykk i spinalvæsken i hjernen. For å
lette på trykket opererte legene på Ullevål
inn en såkalt shunt, en plastslange som går
under huden fra hjernen til hjertet eller
magen. I perioder hadde han to, både til
hjerte og mage samtidig.
Når hjernetrykket ble for stort, ble han
bevisstløs eller svært redusert. Flere operasjoner måtte til, med etterfølgende opphold på Sunnaas rehabiliteringssykehus.
- Vi ble godt kjent både på Ullevål og
Sunnaas, forteller pappa Edgar Sæther. Shuntene hadde nemlig en tendens til å
tette seg.
Pågangsmot. Sverre hadde pågangsmotet i behold og tok opp nye studier. Denne
gang valgte han fotolinja ved Sogn videregående. Han hadde alltid vært en habil
fotograf og nå håpet han å leve av det.
Sverre viser gjerne fram bildene fra denne
perioden.
Et år som dagstudent på Ansgar Bibelskole fikk han også med seg. Den gang lå
skolen på Vettakollen i Oslo.
Årene gikk uten at legene skjønte hvor-
52
Misjons bladet 3-12
Kunne ikke snakke. - Det var helt
forferdelig. Jeg forsto alt, men kunne ikke
uttrykke noe. Da var det godt å ha Jesus,
smiler Sverre. - Jeg pratet mye med ham.
Han er med alle dager, ikke bare de rosenrøde.
- Salme 23 betød mye for meg før det
som skjedde også, men nå betyr den alt.
Jeg har erfart at Jesus er min hyrde. Også
når jeg har gått i dødsskyggens dal.
- Har du alltid trodd på Gud?
- Ja, foreldrene mine og besteforeldrene
på begge sider var kristne. Jeg har alltid
trodd på Gud og alltid tilhørt Betlehem.
For ikke innvidde betyr det Oslo
misjonskirke Betlehem. Venner fra menigheten besøkte Sverre trofast, også mens
han lå bevisstløs. Anna Thomassen, ”betlehemitt” fra nabolaget, lirket fram ord og
setninger da han smått om senn kom til
bevissthet. Takket være henne, familien og
en dyktig logoped vendte språket gradvis
tilbake.
Sverre er fjerde generasjons Betlehemmedlem, supplerer Edgar Sæther.
- Han fikk troens gave som liten gutt
og det har preget ham hele livet. Han har
enorm tro på bønnens makt. Enten det er
en datamaskin som ikke funker eller smer-
ter i hodet. Jesus kan fikse alt!
Speiderleder. Etter flere opphold på
Sunnaas fikk Sverre egen leilighet i Pastor
Fangens vei 28, en omsorgsbolig på Tåsen.
- Jeg har bodd her siden før senteret ble
offisielt åpnet, forteller Sverre stolt og henleder oppmerksomheten på selvlagede broderier og silkemalerier i den trivelige stua.
Tåsen er hjemlige trakter. Her vokste
Sæther-gutta opp. Sverre er eldstemann i
trioen, fulgt av Einar og Håkon. Her gikk
de på skole og på speideren. Fordi det ikke
var speider i Betlehem, falt valget naturlig
nok på 1. Nordberg.
Speiding var livet. Turer og venner. Da
brødrene så vidt var blitt tenåringer, blåste
Bjørn Morten Brekke nytt liv i speideren
i misjonsmenigheten. Sverre og Einar ble
med som patruljeførere og senere ledere.
Turområdene utvidet seg fra Nittedal,
Krokskogen og Nordmarka til Tromøya,
Aremark og Rondane.
Etter artium på reallinja ved Kristelig
Gymnasium var det tid for militærtjeneste.
Først ni måneder i Sandnes, dernest tre
måneder i Harstad. Sverre endte opp som
sersjant i militærpolitiet. - Beinhardt, men
utfordrende. Jeg likte det, fastslår han med
et smil.
Basketak. Som eldste sønn av en far med
egen trafikkskole var han nesten programforpliktet til å bli kjøreinstruktør. Etter
utdanning i Stjørdal, begynte han i firmaet
og studerte pedagogikk ved siden av.
Eksempel på Sverre Sæthers fotouttrykk fra yrkesskolen på Sogn.
Sudoku er en av Sverres yndlingssysler
I speidermiljøet traff han Ingeborg
fra Mjøndalen. Sommeren 1980 giftet
de seg og flyttet til Volda. Da er vi tilbake der livet tok en helt ny vending.
- Har du vært bitter?
- Aldri. Jeg får ny kraft hver dag. Jeg
skjønner det ikke, men sånn er det.
Jesus gir styrke. Jippi!
Mot alle odds har Sverre Sæther bevart både livet og humøret.
- Er du alltid i godt humør?
- Stort sett. Jeg har kronisk vondt i
hodet og bena, men det har jeg vennet
meg til. En periode nå har jeg vært plaget av gikt i det ene beinet, men jeg har
opplevd verre ting enn det.
Nok en gang viser Sverre til Salme 23
som vi finner flere versjoner av i leiligheten.
- Jeg bor i den salmen. Jeg ber om
ny kraft og får det hele tiden. Før eller
senere skal vi til himmelen og da er det
ikke så farlig med noen basketak her.
Lyspunkt. Basketakene fortsetter,
men også lyspunktene. Økt førlighet i
høyre side er avgjort til å glede seg over.
Det samme er sommeren og napoleonskake til lunsj. ”Helmaks!”
Årstider uten snø innebærer at
Sverre kan farte for egen maskin til butikkene i Tåsensenteret. Den elektriske
rullestolen gir frihet. Takket være den,
er han også på plass i Oslo misjonskirke
hver søndag. Like viktig som gudstje-
nesten er kirkekaffen og samtalene etterpå, understreker han.
Hjemme i Pastor Fangens vei går
det mye i data. Via Startsiden leser han
avisene og følger nøye med på tekst-tv.
Bøker går unna og dessuten sudokuhefter i store mengder. Sverre er stolt
onkel til fem, og i tillegg til familie og
venner som kommer på besøk, er mobilen en trofast følgesvenn.
Ingen legger på røret eller forlater
Sverre uten å bli ønsket Guds fred.
Gjerne med et humørfylt ”jippi” i tillegg.
- Før var jeg fysisk sterk. Nå er jeg
svak, men sterk likevel. Inni meg. Guds
fred, jippi!
Framtida. - Hva tenker du om fram-
tida?
Sverre ler. - Jeg ser mest framover. Vi
er heldigvis lovet ny kraft hele tiden.
Borte bra, men hjemme best, pleier jeg
å si. Da skal vi bli forvandlet. Da skal
jeg springe og gå på toppene igjen!
Det er tid for fotografering.
- Det er ikke bedre om du tar portrettet fra den vinkelen der?
Sverre er mild, men tydelig i sine
antydninger. Denne karen har langt fra
glemt gamle kunster.
Tekst og foto: Ingunn Rui
Treningsøkt
i Pastor
Fangens vei.
(Foto: Privat)
SALME 23
Herren er min hyrde,
jeg mangler ikke noe.
Han lar meg ligge i grønne enger,
han leder meg til vann der jeg finner hvile.
Han gir meg nytt liv.
Han fører meg på rettferdighets stier
for sitt navns skyld.
Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal,
frykter jeg ikke noe ondt.
For du er med meg.
Din kjepp og din stav,
de trøster meg.
Du dekker bord for meg
like foran mine fiender.
Du salver mitt hode med olje.
Mitt beger renner over.
Bare godhet og miskunn
skal følge meg alle mine dager,
og jeg skal bo i Herrens hus
gjennom alle tider.
M i s j o n s bladet 3 -1 2
53
Ikke helt A4
Vi tar jobben fra
logo, profil, idé og
design til trykk og
innbinding.
www.wera.no
54 Misjons bladet
LØSNING KryssORDET nr 5/2012
S
T
G
F
I
E
H
Ø
Y
F
J
E
L
L
S
S
O
L
S
E
N
G
E
N
N
O
R
O
L
D
R
A
K
T
E
O R
M
T R
R S
E
N E
T T
E T
V N
A T
O
A G S
K
T
N S I
E R
M A K
I M
D
O
D I S
E S A
L A G
I E
R
E R T
N Y
S E M
E
O
T V E
K
O
S
T
E
R
K
S
V
E
K
T
R
E
D
U
K
S
J
O
N
E
N
T
E
M
A
E
R D
N
A
B
E L D S M Ø T
R
E K E N E
I A N E R N E
T T
R E
E
A L A S K
S
V I S V A
A E G
A L
R S
N A R K
U S K E N
E
T I L L E R
A S
S M E D
I V E I
E
K
O
S I S
R C K
K
I
E H A G E N
M E L L
E O
S F E I R I N
M
E
S
S
I
A
S
F
O
R
V
E
N
T
N
I
N
G
B
Y G
G
M
E
S
T
E
R
Tlf.: 37 04 99 11 • Grimstad • Norg
M i s j o n s bladet
55
folk
Her skriver vi om Misjonsforbundsfolk som feires eller som minnes, først og fremst
om folk som er aktive i dag, eller som har vært i tjeneste over litt tid, i tidligere tider.
Jubilanter
60 ÅR
til flere barnebarn.
Vi takker for trofast tjeneste i Misjonsforbundet og for hva Jan-Olav har betydd
i de 30 årene han har vært i menighetstjeneste. Personlig ser jeg fram til å arbeide
sammen med ham fra høsten av i Randesund misjonsmenighet. Gratulerer med
dagen!
JAN-olav K. andreassen
Svein Ringsby
fylte 60 år onsdag 7. mars. Svein er født i
Oslo, og hadde barne- og ungdomsår på
Ski i Akershus. I tidlige år var han aktiv i
bedehusmiljøet, men etter hvert ble han
aktivt med i miljøet rundt misjonshuset
på Langhus. Fra slutten av 60-tallet var det
et friskt, ungt miljø der, hvor flere av Misjonsforbundets forkynnere hadde møter.
I 1974, etter å ha fullført gymnaset, begynte Svein på Ansgarskolen på Vetakollen. Da han var ferdig våren 1978 ble han
kalt til forstandertjeneste på Herre og var
der til 1982. Svein har også vært forstander
i Sarpsborg (1982-84), Ålesund (84-91) og
Mjøndalen (1991-97). Han har de senere
år arbeidet som lærer (1997-98) og som
gravferdskonsulent siden 1998.
Personlig arbeidet jeg sammen med
Svein da jeg var fersk ungdomspastor i
Mjøndalen, og lærte Svein å kjenne som en
grundig forkynner med svært god bibelsk
forankring. Han er også en meget god pianist og dyktig sanger.
Svein er gift med Venche Marie og
sammen har de tre voksne barn, Anita, Jon
Olav og Morten. Det Norske Misjonsforbund ønsker å takke for mange års trofast
tjeneste og gratulere med dagen.
Jarle Råmunddal, generalsekretær
56
Misjons
Misjons bladet
bladet 1-12
3-12
fyller 60 år søndag 26. august. Jan-Olav er
født i Kristiansand og som 16 åring reiste han til sjøs og arbeidet der i to år. Som 19-åring ble Jan-Olav frelst, et vendepunkt i livet som også fikk betydning for
yrkesvalg. For etter å ha arbeidet med litt
forskjellig begynte han på Ansgar i 1978.
Etter endt studium i 1982 har Jan-Olav betjent flere misjonsmenigheter som pastor:
Tromsø (1982-84), Nesodden (1986-96)
og i Randesund begynte han som pastor i
1996 og her har han fortsatt sitt virke.
Jan-Olav er glad i mennesker og har en
utpreget hyrdegave. Han har videreutdannet seg innenfor sjelesorg og veiledning
blant annet “Själavård” (1989-91) og
Pastoralklinisk utdannelse ved Lovisenberginstituttet i Oslo (1995-96). Med sin
gaveutrustning, utdanning og lange erfaring har Jan-Olav hatt en rik tjeneste og
betydd mye for svært mange mennesker.
Som forkynner har Jan-Olav en helt
spesiell evne til å forkynne til mennesker
som ikke vanligvis går i kirken, for eksempel når han har forkynt på Alpha-kurs. I
denne sammenheng bør også nevnes den
helt spesielle egenskap Jan-Olav har til å
løfte andre fram og gi andre rom til å tjene,
gjerne ved å ta et steg tilbake selv.
Jan-Olav er gift med Astrid og sammen
har de fem voksne barn, Eivind, Hallvard,
Ole Jørgen, Therese og Magnus. I de senere
år har også Jan-Olav blitt en stolt bestefar
Jarle Råmunddal, generalsekretær
70 år
Svein øverland
Lørdag 18. august fyller hedersmannen
Sven Øverland 70 år. Sven er født i Arendal, men vokste opp i Kristiansand. En
ungdomsvekkelse i Salem, Kristiansand,
fikk avgjørende betydning for Sven, og allerede som tenåring kjente han på kallet
til evangelist- og forkynnergjerning. Sven
begynte på Ansgar i 1959, samme år som
skolen startet opp. På Årskonferansen i 1966 ble han innviet til tjeneste i Misjonsforbundet. Da hadde han to år på Ansgar
bak seg og to år på Svenska Missionsförbundets teologiske seminar.
Sven har en sterk og utpreget hyrdegave
og har betjente mange menigheter i Misjonsforbundet: Trysil (1966-68), Askim
(1968-72), Gjerpen (1972-79), Haugesund
(1979-85) og Oslo, Betlehem (1985-91).
Høsten 1991 ble Øverland ansatt som lærer
Minneord
på Ansgarskolen og fra høsten 1999 gikk
han over i tjenesten som distriksforstander
i Søndre distrikt, en stilling han hadde til
han gikk av med pensjon i 2009. Sven er
i dag engasjert i sin nåværende hjemmemenighet i Arendal hvor han tjener som
seniorpastor.
Sven er glad i mennesker og en som det
er veldig enkelt å bli glad i. Han har et lyst
sinn og et utpreget godt humør. Det er mye
latter der Sven er. Han har vært velsignet i
sin tjeneste og vært til stor velsignelse i de
menighetene han har betjent. Han har en
trygg og varm forkynnelse som løfter og
bygger og framfor alt peker på Jesus. Han
er en god sjelesørger og veileder og har
også videreutdanning på dette feltet. Sven
liker å lese, og kan i sin forkynnelse øse av
flere kilder som gjør at hans kommunikasjon fortsatt er relevant, også i dagens virkelighet.
Sven er gift med Karen. Sammen har de
døtrene Laila og Ellen, og Sven er bestefar
til ikke mindre enn syv gutter.
Sven har betydd og betyr mye for meg
både som lærer på Ansgar da jeg var student, som min distriktsfortander gjennom
mange år, som medarbeider i Misjonsforbundet og ikke minst siden han er onkel til
min kone.
Misjonsforbundet vil gratulere deg med
dagen, og takke for alle de årene du har
betjent menigheter, mennesker, ledere og
pastorer i vårt forbund.
Jarle Råmunddal, generalsekretær
Jenny Johnsen
i Hovden er død. Fredag 20. april
sovnet hun inn, 96 år gammel.
Med ordene fra Misjonsbladet
forrige sommer kan vi si: ”en høvding er død!”
I 31 år ledet Jenny misjonsmenigheten
i Hovden, et naturskjønt og værhardt
fiskevær ytterst i Vesterålen. Hun vokste
opp i en fiskerfamilie med tre søsken.
Fiske og sjø kom til å prege livet hennes
med en mann som var fisker og sjømann. Hun hadde også en tid sammen
med ham i utenriksfart.
I 1944 ble Jenny og ektemannen
Alvin frelst. Misjonsforbundets evangeliseringsbåt ”Ansgar” kom til Hovden
og det ble en ny tid for dem og rundt 40
andre nyomvendte. Møtene ble holdt i
rorbua og Jenny ble den naturlige lederen. Her fødtes drømmen og visjonen
om eget bedehus. Med en startkapital
på 40 kroner og etter en lang kamp
kunne bedehuset endelig innvies i 1956.
Med sine dyktige lederegenskaper og
sitt unike pågangsmot fikk hun drømmen realisert. Hun var også den som i
medgang og motgang holdt menigheten
sammen.
Jenny hadde et stort hjerte for ungdommen. Om noen våget å klage på
ungdommen, hadde hun evnen til å
irettesette på en klok og ordentlig måte.
Mange av oss husker hennes glødende
innlegg for de unge på møter og konferanser. ”Gud velsigne de unge”, sa hun
ofte. Hun hadde et sterkt engasjement
for det hun var opptatt av, når hun tok
ordet i møter, fikk vi en følelse av andakt, og når hun ba føltes det som himmelen kom nær.
Jenny og Alvin hadde et åpent og
gjestfritt hjem. God mat og komfortable
senger ble alltid tilbudt de mange gjestene. Mange omreisende predikanter
har overnattet i hjemmet deres på Kjøllen, ikke rart det etter hvert ble omtalt
som ”Gosen”.
Det siste Jenny sa til Misjonsbladets
utsendte i fjor sommer var: ”Hils alle
misjonsforbundere i Norges land og
si at de må stå på!” Både begravelsen
og minnestunden ble holdt i Misjonskirken i Hovden og det ble en flott og
verdig avskjed med et kjært og elskelig
menneske. Mange gode ord ble sagt
om henne, og Misjonsforbundet takker
Jenny for hennes innsats lokalt i Hovden
og for den betydning hun har hatt for
vårt fellesskap. Hun har satt spor etter
seg både i bygninger og i mennesker, og
vi vil følge hennes eksempel.
Et sitat av Søren Kierkegaard kunne
passe for Jenny: ”Skulle jeg ønske meg
noe, ønsker jeg meg ikke rikdom, ære
eller makt, men mulighetenes lidenskap.
Det øye der evig ungt og evig brennende
ser muligheten.” Fred over Jenny Johnsens minne.
Karstein Morfjord, menighetsrådgiver
M i s j o n s bladet 3 -1 2
57
OPPTUR
og FEST!
Administrasjonsleder Wenche Iren
Myren og Lindis
Watland Pedersen
har begynt å blåse
opp 100-årsballonger til superfesten
14. juli.
Pilene peker oppover i UNGs
jubileumsår. For første gang
på mange år er medlemstallet over 6000 og økonomien
er i balanse. Nå inviterer den
høyst levende 100-åringen til
folkefest med bursdagsfeiring lørdag 14. juli i Stavern.
E
tter noen år med store underskudd
har UNG klart å snu trendene slik at
pilene nå peker oppover.
100-årsfeiring på barnas premisser.
I februar feiret UNG sitt 100-årsjubileum med høytid, pomp og prakt i Oslo
misjonskirke Betlehem. Blikket ble rettet
bakover, 100 åringens historie ble belyst på
flere måter, og betydningsfulle historiske
personer i UNG ble hedret.
Under Liv & Vekst skal det feires på
barnas premisser. - I februar så vi bakover,
men under feiringen i juli ønsker vi å se
framover, sier Lindis Watland Pedersen og
blåser luft i de første jubileumsballongene. Absolutt alle er velkommen, og vi ønsker å
skape en folkefest på barnas premisser hvor
58
Misjons bladet 3-12
UNGs framtid er i fokus, fortsetter hun.
Geléspising og symbolsk
ballongslipp. UNGs 100-årsfeiring under
Liv & Vekst vil bli holdt på lørdag. Den offisielle feiringen starter klokka to, og da er
alle invitert til å spise gelé i hagekroa.
Deretter blir det konsert med Mathias
Fjalsett og til avslutning et symbolsk ballongslipp. Dette skal symbolisere at det er
barna som er nåtiden og framtiden i UNG,
og at den vitale 100-åringer er klar for 100
nye år.
Økt satsning. Økonomien er også i ba-
lanse, økning i gaveinntekter og offentlige
tilskudd har gjort sitt på inntektssiden,
og det er gjort personalmessige grep for å
redusere utgifter. Dette har gjort at UNG
har kunnet vise til positive resultater i de
to siste årsregnskapene, og igjen satses det
med nyansettelse og større stillinger.
Passerte 6000! I jubileumsåret har
UNG for første gang på lenge rapportert
over 6000 tellende medlemmer. Totalt
har UNG nå 6003 medlemmer og dette er
ti prosent vekst på ett år. Antall tellende
UNG-grupper er 139.
Administrasjonsleder Wenche Myren
har ansvar for UNGs medlemsregistrer.
- Økningen i antall medlemmer er viktig
både lokalt og for UNG som organisasjon.
All økonomisk støtte både fra staten og
Frifond regnes ut fra antall medlemmer, så
økonomisk er det en fordel å ha så mange
medlemmer, sier Wenche.
Administrasjonslederen mener at økningen ikke bare skyldes bedre rutiner og
verktøy for medlemsregistreringen, men at
det også er økt aktivitet.
- Det opprettes flere grupper lokalt.
Barne- og ungdomsarbeidet er viktig for
menighetene våre, og det settes inn flere
ressurser på det. Levende tro-satsingen vår
har helt klart vært en medvirkende årsak.
Jeg tror også at Misjonsforbundet UNG
har vært mer synlig ute i de lokale menighetene på grunn av pilotmenigheter, sier
Wenche Myren.
- Det er jo ikke tallene i seg selv som er
viktigst, men den relasjonsbyggingen mellom barn, ungdom og voksne i et trygt og
godt miljø med Jesus som fokus, avslutter
administrasjonslederen.
Velkommen. Det er altså en høyst vital
og framtidsrettet 100-åring som skal feires
lørdag 14. juli, velkommen til folkefest i
Stavern!
Tekst og foto: Øyvind Slåtta
Ved noen få anledninger har jeg opplevd å bli oppgradert fra økonomi
til business-klasse på fly eller fra standardrom til suite på hotell. Hver
gang har det slått meg hvor lett det er å venne seg til slik luksus, spesielt
når den ikke koster noe ekstra.
I en fransk roman kom jeg for en tid tilbake over følgende setning, fritt
gjengitt: Staten synes å gjøre alt som står i dens makt for at borgerne skal
oppleve sosial framgang, men ingenting blir gjort for å forberede på tilbakegang …
Jeg ble minnet om dette utsagnet denne forsommeren – for første gang
i karrieren har jeg vært i streik. 15 dager med streikevakter, streikemøter og streiketog med høylytte krav om å gå opp, opp, opp i lønn!
Streik er et lovlig virkemiddel i arbeidslivet. Samtidig oppleves det som
vanskelig å være helhjertet med i krav om vekst i kjøpekraft fra år til år,
mens våre naboer sør i Europa og i andre deler av verden står overfor
sosial stagnasjon eller tilbakegang.
La meg slå fast at jeg tror på vekst – i Guds rike i denne verden og i
Guds rike i våre liv. Når vi forkynner og lever ut evangeliet har vi grunn
til å forvente vekst i våre menigheter og kirkesamfunn, fordi Gud gir
vekst. Derimot er jeg skeptisk til tanken om at uavbrutt vekst i økonomi, i levestandard og i sosiale goder er en del av en naturlig og gudgitt utvikling. Vår lille klode har rett og slett ikke ressurser nok til at vi
alle kan reise på første klasse gjennom livet.
Å bli nedgradert eller degradert kan være frustrerende, men kanskje
noe av det viktigste og mest åndelige vi kan gjøre nå for tiden er å reflektere over, snakke om og teste ut hva ”gudsfrykt med nøysomhet”
kan innebære for oss som har opplevd en sammenhengende sosial opptur gjennom flere generasjoner.
av Per Ravna
Universitetslektor ved Universitetet i Nordland, tidligere
styremedlem i Ansgarskolens styre.
Jeg – en åndelig
mor eller far?
Jeg er Torbjørg Oline Oustorp og skal få vikariere
som fungerende daglig leder i Misjonsforbundet
UNG i Anne Margrethe Ree Sundes svangerskapspermisjon. 1. mai begynte jeg i opplæring her i UNG
og det er et privilegium å få hoppe på ei skute i medvind! Misjonsforbundet UNG er en sprek 100 åring
som kanskje nettopp i jubileumsåret står i bresjen for
et spennende og viktig arbeid; Levende tro!
Med Levende tro ønsker vi å flytte fokus til HJEMMET som arena for trosopplæring, trosformidling
og troserfaringer. På generalforsamlingen i Arendal
i mai vedtok Misjonsforbundet Levende tro som sin
trosopplæringsplattform – et avgjørende valg. Vi trenger foreldre, trosformidlere – i alle aldre, uavhengig
av familiesituasjon, sivilstatus og alder. Du har sikkert
noen i livet ditt som du kan være med å formidle Jesus
til. Det skal lite til for å gjøre en stor forskjell!
Jeg skal i løpet av det neste året begynne på min
masteroppgave i Praktisk teologi på Ansgarskolen,
Her vil jeg forsøke å skrive om behovet for – eller
mangelen på – åndelige foreldre. For noen kan kanskje tittelen åndelig foreldre være litt ukjent, ja kanskje litt pretensiøst? Målet er at oppgaven skal vise
at det er enklere enn vi tror å bety en stor forskjell,
og at vi trenger hverandre! Jeg har i fem år jobbet på
Filadelfia Bibelskole i Oslo og har her, og i mange
ungdomsarbeid, hørt ropet etter foreldre, voksne
som tar seg tid til å lytte, se og be for oss som er
yngre. I en alder av 26 år oppdaget jeg at jeg allerede
kunne være en trygg person som så noen som var
yngre enn meg. Det er med andre ord ingen aldersgrense for å bety en forskjell.
p un k tum
Nå må vi opp, opp, opp i
lønn! Eller kanskje ikke?
Illustrasjon: Morten Ravnbø Sætren + Shutterstock
SKRÅBLIKK
Paulus skriver i 1. Korinterbrev 4,15: ”For om dere
som kristne har tusen lærere, har dere ikke mange
fedre” (og jeg legger til; mødre). Unge mennesker i
dag kan laste ned taler fra alle verdens menigheter,
de kan reise på bibelskole jorda rundt, ingen har vel
hatt tilgang til så mye god kunnskap som unge i dag.
Men om de har tusen lærere – er det fortsatt ikke
mange fedre og mødre.
Har du noen du kan invitere på middag? Er det noen
du kan spørre en ekstra gang om hvordan det egentlig
går? Jeg tror du vil få en lignende opplevelse som jeg
fikk da jeg begynte å se de som er yngre enn meg; du er
etterlengtet og vil bli tatt godt imot. Så kan vi kalle
det å være et medmenneske, en venn, en åndelig mor eller far – eller rett og slett; familie.
Jeg tror det er en nøkkel til en Levende tro.
Torbjørg Oline Oustorp (sign)
Fungerende daglig leder, UNG
M i s j o n s bladet 3 -1 2
59
d
i
be
r
a
t
l
a
n
o
j
s
a
N
i kan
v
t
a
k
li
s
,
id
fellesarbe
le
a
n
lasser
p
jo
s
e
t
a
ø
n
m
e
t
e
t
k
lo
f
is
t dynam
e til vårt
a
v
a
k
g
li
s
d
,
li
e
o
ls
s
ling og
e
n
g
ik
e
v
v
t
Gi e
e
u
b
r
i
o
f
g
o
e
t
e
sretted
gge til ret
le
å
e
t
t
e
s
t
r
være fremtid
n fo
å side 46.)
a
p
k
i
e
v
n
e
t
s
a
s
k
la
li
p
s
iske møte
m
kan skapes,
a
n
y
d
e
d
v
m en a
aven
vekst. (Les o
g
r
e
m
m
o
S
:
k
300 Mer
0
1
5
1
0
0
0
3
:
Kontonr