Transcript Last ned pdf - Misjonsforbundet

3-10
Årgang 107
bjølsen
misjonskirke:
Et drivhus
med
gjennomtrekk
Portrettet:
Møt takknemlig
alenepappa
HOVEDSAKEN:
Misjon med
retning ledelse
Organ for Misjonsforbundet
Grunnlagt 1904
ANSVARLIG REDAKTØR:
Anne Margrethe Mandt-Anfindsen
www.misjonsforbundet.no
I REDAKSJONEN:
Anders Artmark Aanensen
[email protected]
GRAFISK FORM:
Ravnbö design [www.ravnbo.com]
ADRESSE:
Misjonsforbundet
Chr Krohgs g 34, 0186 Oslo
Tlf: 23 32 57 50
Fax: 23 32 57 60
[email protected]
ABONNEMENT:
Misjonsbladet er et gratisblad for
hele Misjonsforbundet og andre
som er interessert. Frivillig abonnement kan betales.
ANNONSER:
Pr spalte-mm: Kr 12,Fire utgivelser i året.
TRYKK:
Wera, Porsgrunn
Svanemerket
trykkeri
REDAKSJONELL PLATTFORM:
Misjonsbladet arbeider etter
Vær-Varsom-plakatens regler for
god presseskikk og er underlagt
Redaktørplakaten
FORSIDEfoto:
Anders Artmark Aanensen
Stiftet 1884
VISJON: Guds barns enhet og menneskers frelse.
NASJONALT ARBEID:
Misjonsforbundet er et fellesskap
av cirka 100 selvstendige menigheter og foreninger over hele Norge.
Rundt 8500 medlemmer.
INTERNASJONALT ARBEID:
Kina, Kongo, Hong Kong, Colombia
og Sentral-Asia.
BANK: 3000 15 10300
www.misjonsforbundet.no
BIBELSKOLE OG HØGSKOLE:
Ansgarskolen, Tlf: 38 10 65 00
www.ansgarskolen.no
Stiftet 1912
VISJON: Barn og unge for Kristus og
menigheten
NASJONALT ARBEID: Misjonsforbundet UNG jobber med
ledertrening, trosopplæring og
disippelgjøring knyttet til menighetenes barne- og ungdomsarbeid,
og inkluderer Misjonsforbundets
Speiderkorps.
INTERNASJONALT ARBEID:
Colombia og Spania
BANK: 3000 15 09000
2
Misjons bladet 3-10
www
misjonsforbundet.no
På Internasjonal dag under
sommerens Liv & Vekst fikk
noen Stagediveledere seg en
kalddusj i sommervarmen.
Pengene gikk imidlertid til
en god sak.
Innhold3-10
18
6
Hovedsak:
LEDERUTVIKLING
24 Misjon med retning ledelse
29 Misjonærrolle i endring
32 Nye misjonærroller i en ny tid
Faste poster:
24
4 Kommentarer
6 Menigheten: Bjølsen
13 www.misjonsforbundet.no
Leder - Generalt - Ord & Bønn
Drivhuseffekten
34
38
39
40
Glimt fra små og store hendelser lokalt
og nasjonalt siden siste Misjonsbladet
Folk
Vi møter: Ole Einar Aas
KryssORDET
Portrettet: Pål Helmersen
Takknemlig alenepappa
40
56 Prosjektet
59 Skråblikk og Punktum
Aktuelt:
18 46 50 52 52
Hjertegjengen i Åsane misjonskirke
Supersommer
Desentralisering av UNG
Pastor med keeperhansker
og metal-følelser
Kjærligheten utholder alt
Møt Synnøve Oterholt
Neste Misjonsbladet kommer ut rundt 20. desember.
Deadline for annonser er 1. desember.
Menneskemøter
I dette Misjonsbladet er det en mengde små og store
portretter. Vi får et glimt inn i menneskers erfaringer,
liv, refleksjoner og valg. På Folk-sidene i dette magasinet
er uvanlig mange ”høvdinger” – i ordets beste forstand omtalt. Mennesker som har satt spor, som har vært med
på å forandre sin omverden og sitt samfunn – lokalt, nasjonalt eller internasjonalt.
Hovedsaken i dette magasinet er lederutvikling i Misjonsforbundets internasjonale arbeid. Vi forsøker å
tegne et riss av en misjonærrolle i endring, og av dagens
misjonsarbeid som i stadig større grad handler om lederutvikling.
leder
Det er ikke vanskelig å bygge en bro mellom portrettene og lederutviklingen, mellom personlig erfaring
og ledelse, mellom menneskets egen livskamp og dets
mulighet til å bidra som forløsere av andre menneskers
potensial.
Jeg tror de gode lederne kan ha ulike hovedkvaliteter,
som hver på sin måte bidrar til at de utøver godt lederskap. Noen er særdeles dyktige til å motivere andre i retning av å nå et mål. Andre er løsningsorienterte og flinke
til å stake ut kursen. Atter andre får mennesker rundt seg
til å blomstre og gjøre mer enn de kanskje selv trodde var
mulig. Noen er veldig tydelige lederskikkelser, andre er
lavmælte og tar mindre plass.
Viktig for alle typer ledere er integritet. At ord og liv
samsvarer. At man har vært villige til å forsone seg med
eget liv, egen historie, egen styrke, egen svakhet, egne
seire og egne nederlag. ”Du skal elske din neste som
deg selv,” lyder kjærlighetsbudets andre ledd. I sunn og
balansert ledelse er den nådefulle og sannhetssøkende
kjærligheten viktig. Den som kjenner seg selv er i større
grad i stand til å forstå hvilke dyp, hvilke rom og hvilket
potensial som kan finnes i et menneske.
Noe av livskampen handler om å stå med begge beina
i både drømmen og virkeligheten, i håpet og begrensingene, i idealet og i hverdagene. En god lederkultur
har rom for begge disse tilværelsens ytterpunkter. Skal
vi internasjonalt bidra til å utvikle ledere, og skal vi her
hjemme skape grunnlag for et bærekraftig Vekst 2020,
tror jeg den integrerte – sanne og nådefulle – lederen er
en nøkkel.
Ansvarlig redaktør
4
Misjons bladet 3-10
”Det
er gøy
å være
leder!”
E
n sensommerdag i august var alle nasjonalt tillitsvalgte i
Misjonsforbundet UNG invitert til kick-off for Vekst 2020.
Mens Ansgarstudenter prøvde seg på slakk line utenfor den
nyoppussede kantina, brynte vi oss på påstanden og utfordringen:
Vekst 2020 krever noe av oss – hvordan kan vi bidra til vekst og
hvordan kan UNG bidra til vekst i den lokale menigheten? Et
tema som ble diskutert i alle gruppene var ledertrening.
Den skal tidlig krøkes…
Speiderarbeidet ble av flere trukket fram som en god modell på
ledertrening i UNG. Et kjennetegn i speiderkorpsets ledertrening
er at unge speiderledere tidlig møter ansvar og forventninger, og
som en av våre tillitsvalgte sa: ”Vi må tørre å forvente noe av hverandre og utfordre hverandre. Det er stort å ha et ansvar. Speidere
lærer tidlig å ha ansvar, og det forventes at de utfører oppdraget.”
Å skape trygghet for nye ledere ble også trukket fram som viktig:
”Jeg må være velkommen fordi jeg er. Det må også være rom for
tabber, at du har trygghet for at andre backer deg om du tabber
deg ut.”
...som god krok skal bli.
Ledertreningen starter i ung alder, altså i UNG-alder. Dette tar
jeg på alvor. Vi må skape gode rammer for ledertrening slik at
unge ledere blir sett og får utforske både ansvar og glede i frivillighetsarbeidet. Det er vel få arbeidsoppgaver som kjennes så
meningsskapende og betydningsfulle som når du tar del i frivil-
ord & bønn
Aftenbønn
Jeg er hos deg min Gud
Som barnet hos sin mamma
Jeg er hos deg som fuglen i sitt bo
Jeg er hos deg min Gud
Når natten begynner å komme
Bli her hos meg
Da har jeg fred og ro.
Denne aftenbønnen som er oversatt fra svensk, har jeg stadig
kommet tilbake til i ulike situasjoner i livet.
Jeg ønsker å bidra til at UNG har en ledertreningsstruktur som
kjennetegnes av enhetlig retning og mangfold i oppgaver. Da
kan vi gi plass for UNG-lederen som stiller dette spørsmålet:
”Vekst 2020 er spennende, men passer jeg inn? Hva kan jeg få
gjøre?” Dessuten ønsker jeg at flest mulig skal si seg enig med
UNGs styremedlemmer: ”det er gøy å
være leder!”
Aller sterkest har bønnen vært for meg i tider når sykdom og død
har kommet nær innpå livet. Når jeg kjenner at jeg har mistet
kontrollen og ikke vet hvor veien skal gå videre: Natten begynner
å komme. Jeg vet bare dette at når jeg er hos Deg og Du blir her
hos meg, da har jeg fred og ro!
Dette er ikke en bønn som løser alle problem, men den uttrykker
dette gode skjæringspunktet som jeg ønsker at mitt liv alltid skal
befinne seg i: min egen avhengighet av Gud og Guds nærvær hos
sitt avhengige barn!
Tekst: Ingrid Eskilt,
førsteamanuensis ved
Ansgar Teologiske Høgskole
Illustrasjon: Morten Ravnbø Sætren
lig menighetsarbeid. Men det er viktig at menigheter setter
fokus på dette også utover UNG-alderen. Kjennskap til mange
ulike menigheter gir meg erfaring av at livet i Guds hus byr på
mange utfordringer. Menighetsledelse kan være krevende både
for lederen og medarbeideren. Det er ikke uvanlig med konflikter og ustabilitet i stab og styre, og mange pastorer opplever
et fravær av medarbeidere som forplikter seg for en lenger
periode. Dette kan være tappende på motivasjonen for å skape
engasjement om det frivillige arbeidet i menigheten. Unge ledere trenger å se en voksengenerasjon som gleder seg over å ta
del i ansvar og oppgaver i menighetslivet. Unge ledere trenger
forbilder som løser konflikter, endrer innstilling når det trengs
og bidrar til at menighetsarbeidet blir et samarbeid.
Jeg er hos Gud uten å prestere. Det er barnet som bare kjenner at
det må være i Guds nærhet. Jeg vet ikke helt hva jeg skal be om,
bare dette: Far, jeg må være hos deg med hele mitt liv! Du ser jo alt,
og ”du hører til og med hva den hjelpeløse ønsker! Du vender øret til
og gir dem mot!” (Salme 10:17) Jeg tyr til denne aftenbønnen når
jeg er trøtt og ikke orker egenprestasjoner, heller ikke egne produserte bønner! Jeg behøver ikke fortelle hva som har gjort meg trøtt,
eller hvilke mer eller mindre vellykkede prestasjoner som ligger
bak meg. Jeg trenger heller ikke å nevne alt i fremtiden som jeg er
bekymret for. Jeg er hos Far som ser og vet og forstår alt. ”Du ser jo
både møye og sorg du ser det alt og tar det i din hånd. Den vergeløse
kan overgi seg til deg for du er den farløses hjelper.” (Salme 10:14 )
Anne Margrethe Ree Sunde
Misjonsforbundet UNG
daglig leder i
M i s j o n s bladet 3 -1 0
5
menigheten
I Bjølsen misjonskirke forsvinner folk nesten like fort som
de kommer. Hverdagen er
skiftende for en menighet
som frembringer ledere og
dyrker sitt urbane preg.
6
Misjons bladet 3-10
E
gjennomtrekk
bjølsen misjonskirke
Et drivhus med
gjennomtrekk
>>
M i s j o n s bladet 3 -1 0
7
Pastor Torben Joswig ønsker velkommen
til Bjølsen misjonskirke – en ung menighet
med lang historie.
De ansvarlige for dagens gudstjeneste diskuterer kjøreplanen. Fra venstre: Pastor Torben Joswig, dørvert Elisabeth Måge, forsanger Sindre Røyland, møteleder Andreas
Rønningen og tekniker Eirik Soldal.
B
8
jølsen ligger i umiddelbar nærhet
til BI sitt moderne storcampus i
Nydalen, og det som tidligere var en
bydel for ”gutta på gølvet” er nå dominert
av studenter og akademikere i tidlig etableringsfase.
det er lett å ta med ikke-kristne på gudstjeneste i Bjølsen.
Nedtelling til møtestart skjer på de tre
storskjermene i den lille salen. I en dempet
belysning og i skjæret fra en rekke stearinlys går en lett surring over bordene.
Klokka 17 i Oslo. En mørkebrun laftet
kirke bærer bud om en traust motsetning
til hippe kaféer, småbutikker og lavblokker
akkurat passe langt øst i Oslo. Så feil er det
nærliggende å dømme Bjølsen misjonskirke: Sjelden har vi besøkt en menighet
som i større grad tar konsekvensen av
nærmiljøet. Det skal vi komme tilbake til
– først er det tid for gudstjeneste. Og det er
ikke klokka 11.00.
– Vi har prøvd litt forskjellige tidspunkt
og gjort evaluering av hvor unge voksne
befinner seg. Vi har landet på klokka 17. Å
ha det tidligere er gjerne problematisk for
single som vil gå tur eller besøker foreldre,
og senere er vanskelig for småbarnsforeldre og deres rytme, forklarer pastor Torben Joswig.
Plassert på stoler rundt bord sitter
rundt 30 besøkende til gudstjeneste. Vi blir
fortalt at flere av dem kan betegnes som
kirkefremmede – flere gir inntrykk av at
For kirkefremmede. På scenen tar Sin-
Misjons bladet 3-10
dre Røyland plass sammen med en gitarist
og åpner møtet med en solosang. Det er
sobre bluestoner, og forsamlingen faller
til ro.
– Vi har lagt stor vekt på at det skal
være lett å ta med kirkefremmede på
gudstjenesten. Derfor lytter vi også mest
til dem som vi ser tar med nye hit. Noen
skulle sikkert ønske at vi hadde for eksempel mer lovsang, men det kan virke fremmed for andre, sier Joswig.
Dagens møteleder, Andreas Rønningen,
ønsker velkommen. Tonen er uformell,
og til fellessangene er folk med å knipse
takten. Før pastoren begynner sin tale, går
barna ned til Skattekista – barnekirken.
Der er Kristoffer Thomsen dagens ”prest”.
Skattekiste. – Kan du tegne han inne i
magen? spør ei av de åtte barna som er på
plass.
Jonas har akkurat rømt fra Guds kall om
å profetere i Ninive. Thomsen tegner på
ei tavle og forklarer at det ofte går galt når
man ikke vil gjøre som Gud eller foreldre
sier.
– Men så ba Jonas til Gud om hjelp. Vi
kan også be Gud om hjelp, sier Thomsen.
Etter gjennomgangen av Jonas sin historie
og sang med masse bevegelse, får barna
utfolde sine kunstneriske evner. Maling er
tingen.
– Det er bra at det er blitt et miljø også
for barna. Vi er ganske avhengig av Skattekista, fordi møteformen ikke er tilpasset
barn, sier Ruben Eiksund.
Han og kona har gått i menigheten i
åtte år, og var den første familien med barn
da de kom. Og mens de to døtrene på fire
og syv år koser seg i kjelleren, kan mor og
far sitte oppe og høre budskapet pastor
Joswig har å komme med.
Møte med Gud. For høsten har menig-
heten en møteserie med temaet ”Å møte
Gud”, og denne gang er det ”Et møte med
den allmektige”.
– Noen husker sikkert forrige gang at
jeg ramset opp åtte til ti gode grunner til
ikke å være en kristen. Hvorfor gjorde jeg
Rundt 30 møtte opp til gudstjeneste hvor de blant
annet fikk sang av Sindre Røyland. Flere kan betegnes som kirkefremmede, og møtet er lagt opp til at
det skal være lett å ta med ikke-kristne venner.
det? For det første er det viktig for oss som
er kristne å grave dypere i det vi egentlig
tror på, og ikke bare hoppe bukk over vanskelige spørsmål. For det andre: Hvis du
har ti gode grunner til ikke å bli kristen,
hjelper det ikke å bare gjøre en vurdering
for eller mot ut fra dem, sier Torben.
Språket i talen er fri for interne formuleringer, og retter seg både mot kristne og
dem som er på søken. Han går gjennom
historien til Abraham og Sara for å vise
hvordan den allmektige Gud møter oss.
– Jeg har en bønn for denne serien: ”Jeg
vil heller kjenne deg, Gud, enn svarene på
alle mine spørsmål.” Serien skal hjelpe oss
å møte Gud – gi erfaringene og troen et
språk som hjelper oss å møte Gud midt i
livet, forklarer Torben.
Null kollekt. Etter talen er det tid for ettertanke. Til stille pianotoner får folk flere
minutter til å svelge budskapet. Andreas
Rønningen avslutter møtet med å påpeke
at de faktisk ikke har kollekt. – Folk har
rett og slett ikke kontanter, og det blir ikke
så mye penger av vanlig kollekt. Dessuten
er det så synlig her om man gir eller ikke.
Vi satser heller tungt på faste givere, sier
Sindre Røyland.
Hvis halve stammen i menigheten forsvinner
er det viktig å være forankret i verdiene.
Ved siden av å stå for musikalske innslag,
sitter han i lederskapet i menigheten. Han
begynte for syv år siden etter det han opplevde som et kall.
– Jeg begynte å øve med bandet mitt
i kirka, så opplevde jeg at Gud sa at jeg
skulle begynne å bidra her, forteller han.
Mens folk tar kaffe, forsyner seg av hjemmebakte kaker og summer fornøyd rundt
bordene, sier Røyland at kirkekaffefellesskapet er blant det han setter høyest i
kirken.
– Det er veldig fint at møtet fortsetter
etterpå her rundt bordene. Menighetsfellesskapet er godt, og vi opplever veldig ofte
at fellesskapet også med Gud fortsetter
etter selve gudstjenesten. Jeg tror man kan
få et møte med Gud like gjerne i samtalen
etter gudstjenesten, sier han.
Ustabilt. Så peker han på det kanskje
sterkeste kjennetegnet på Bjølsen misjonskirke som en liten storbymenighet: – Det
er ekstremt ustabilt. Menigheten er sikkert
Torben Joswig
byttet ut fem ganger siden jeg begynte.
Kommer det nye folk, blir jo fellesskapet
også helt nytt. Vi har måttet tenke annerledes: Folk kommer hit og skal lære å bli
trofaste på ett år. Slik kan de bli ressurser
der de reiser – slik sett er arbeidet vårt misjonalt utover Oslo, sier Røyland.
For mens det er 30 på møtet denne
søndagen, kan det, ifølge pastor Torben
Joswig, være det tredobbelte når julen står
for døren, og kanskje under 20 når våren
maler hovedstaden grønn.
– Det ligger i bydelen Bjølsen sin natur.
Folk bor her i tre til fem år før de flytter,
og da må vi starte opp på ny. Vi må alltid
tenke at selv om vi har 200 personer knyttet til menigheten, så kan alle være borte i
løpet av kort tid, forklarer Joswig.
Altså en berg-og-dalbane som ville gjort
de fleste menighetsledere svimmel.
– Jeg har sett mange par som er veldig
tent og skal gi sitt liv til byen. Så stifter de
familie og flytter bort. I høst er det også nøkkelpersoner som har reist, og vi må legge om >>
M i s j o n s bladet 3 -1 0
9
Maling er populært
på barnekirken
Skattekista.
>> noe i strukturen. Den metoden som fungerte
i går kan være ubrukelig i dag, sier han.
Slitasje. Dermed framstår Bjølsen
misjonskirke som en ekstremt dynamisk
menighet. Men medaljen har sin bakside,
og pastoren innrømmer at utskiftingene
skaper slitasje.
– Jeg ser på folk at det er en slitasje i
smågruppene og medarbeiderteamene når
folk flytter. Det er lett å bli lei og sur. Det
er ganske krevende å ha en smittende livsstil når du jobber med folk over tid, men
opplever at du ikke får gått lenge nok med
folk på veien.
– Hvordan holder du oppe ditt eget engasjement?
– Jeg har lært at jeg ikke står alene og
skal bære ansvaret etter folk som forsvinner.
Det er mange rundt til å dele det løftet, sier
han.
Utfordringen i storbyene er ikke bare fraflytting av folk. Menigheten er preget av
såkalte unge voksne – studenter og andre
mellom 20 og 30 år. Det er en gruppe som
er velkjent for sin menighetsshopping.
– Oslo-borgere er i sin natur shoppere,
og det må vi ta hensyn til. Det gjør at det
ikke er så vanskelig å skape vekst i en menighet, men det skapes ikke nødvendigvis
10
Misjons bladet 3-10
Kristoffer Thomsen leder barna i
sang. De tar turen ned i kjelleren
under store deler av gudstjenesten.
en tilhørighet. Derfor må vi sette ned
tempoet og har blant annet gudstjeneste
kun tre søndager i måneden. Det gjør at de
som går her må være mer reflektert, og det
hever nivået av forpliktelse, mener Joswig.
Kreativt miljø. Samtidig ser menigheten
film for blant annet ungdomsstevnet Stagedive i Misjonsforbundet UNG. I Bjølsen
får han gjøre det han liker aller best.
– Vi skal arbeide med noe vi har lyst til.
På den måten er vi en liten menighet, men
ikke så liten likevel: Folk hengir seg i stor
grad til tjenestene sine, mener Millet.
– Med en slik hengivenhet er det kanskje
lett å brenne seg ut?
– Vi har en regel om at vi ikke skal gjøre
mer enn tre ting, og det inkluderer for eksempel å gå på gudstjeneste og smågruppe.
Jeg tror det hjelper slik at man ikke blir utslitt. Dessuten hjelper det å drive med noe
en har lyst til, sier han.
I tillegg har menigheten et prinsipp om
at minst to skal stå sammen når nye aktiviteter skal startes opp. – Hvis noen har lyst
til å starte opp noe nytt, sier vi at de må
få med seg noen som har tro på personen
og planen. Vi har erfaring med at man på
den måten holder ut lenger i tjenesten, sier
Torben Joswig.
på alle som medarbeidere som kan bidra i
fellesskapet. – Vi har nok mellom 40 og 50
medarbeidere, og det er like mange som
kommer på en gjennomsnittlig gudstjeneste, forteller pastoren.
Det gjør også at kreativiteten blomstrer
i menigheten. For ved siden av et sterkt
musikkmiljø, har menigheten et teknikermiljø som større kirker kan misunne
dem. I denne gudstjenesten fikk en gruppe
blant teknikerne fortelle om sin tur til USA
hvor de blant annet produserte film for en
vennskapsmenighet i New York.
– Det er veldig fritt fram for oss som
ønsker å være kreative. Jeg føler vi har høy
kvalitet på det vi gjør, og folk blir brukt
riktig. Her er et miljø hvor vi
kan være kreative sammen.
Teknikergruppa i aksjon
Vi skal ikke være den kuleste
menigheten, men vi er ganske moderne for å appellere til
unge folk, sier Jarand Millet.
Han har også arbeidet med
Ingrid Waldeland leder arbeidet med
smågrupper i Bjølsen misjonskirke.
Her på tur med hennes smågruppe. I
bakgrunnen Cato Morholt.
Verdier som suksessfaktor. Dessuten
må det nye arbeidet være i tråd med menighetens verdier. De er også kanskje den
viktigste suksessfaktoren for en menighet
hvor folk kommer og går, men som har
opplevd vekst i større og mindre grad de
siste ti årene.
– Det viktige er ikke metodene – de endrer seg med nye folk. Hvis halve stammen
i menigheten forsvinner er det viktig å
være forankret i verdiene. Heldigvis har vi
et lederskap hvor flere har vært her i flere
år, og de holder også i verdiene. Menigheten må være et drivhus for disse verdiene
og slik utvikle både medarbeidere og medmennesker, mener Joswig.
De fem verdiene til Bjølsen misjonskirke er at de ønsker å være:
1 Et tilbedende fellesskap, hvor vi lever
for noe større enn oss selv.
2 Et gjestfritt fellesskap, hvor vi inkluderer mennesker.
3 Et sunt bibelsk fellesskap, hvor vi utvider vår kapasitet til å elske Gud og
mennesker.
4 Et hjelpende fellesskap, hvor vi bruker
våre naturlige talenter og gaver.
5 Et smittende fellesskap, hvor vi bryr oss
om andre mennesker og deler troen på
Jesus Kristus.
Amund Hareland viser på kartet hvor turen
går. Smågruppa har en tur som fast aktivitet året rundt. Tilskuere er Kristin Laundal
(t.v.) og Kristoffer Thomsen (t.h.).
De fem verdiene er grunnlaget for menighetens tre satsingsområder: Gudstjeneste,
småfellesskap og medarbeidere. Ansvarlig for småfellesskap i lederskapet, Ingrid
Waldeland, forteller at verdiene er dypt
forankret blant dem som går i kirka.
– Jeg synes verdiene kommer tydelig
fram i det folk gjør i kirka. Vi hadde en
tankesmie med lederskapet før vi hadde
fått spesiell undervisning om verdiene. Det
som kom fram, var egentlig stort sett en
annen formulering av verdiene våre. Det
viser vel at de er godt integrert i fellesskapet, sier hun.
Smågruppetur i skogen. Vi er med
hennes smågruppe på tur ved Lutvann.
Det er også særpreget for deres gruppe: De
drar på tur – både i snø og sol.
– Verdiene bak smågruppene er: Trivsel, trygghet og meningsfullt. Smågruppene skal ha aktiviteter som deltakerne
trives med og vi tilbyr opplegg knyttet til
søndagens tale. Vi har både tennis-, stressless- og turgruppe. Flere grupper er på
gang, forklarer Waldeland.
Men denne gang er det altså fem turentusiaster litt oppe i 20-årene vi halser etter.
På vei til den utpekte rasteplassen, er tempoet høyt og praten sitter løst.
– Hei, nå går dere så fort at dere ikke ser
fisken hoppe, sier Kristoffer Thomsen som
har havnet i baktroppen.
Vi benytter sjansen til å høre hvorfor de
er med i smågruppe.
– Her får vi muligheten til å diskutere i
en liten gruppe. Vi får et stort både åndelig
og sosialt utbytte, sier Amund Hareland.
– Jeg tror smågruppene har stor betydning for menigheten. Det har vi spesielt
sett det siste halve året. Folk får snakket
om troen sin, og kjenner andre når de
kommer på gudstjeneste, mener Ingrid
Waldeland.
– Jeg kom inn i menigheten via smågruppene. På den måten ble jeg raskt aktiv,
og fikk et større nettverk, sier Kristin
Laundal, som har stått for bakingen.
Muffinsene blir fortært på rasteplassen
idyllisk plassert ved et vann. Mens Amund
og Kristoffer tar en sensommerdukkert,
har en horde mygg bestemt seg for å kaste
seg over turgruppa.
– Jeg stemmer for at vi tar opplegget
en annen plass med mindre mygg. Dette
orker jeg ikke, sier Kristoffer.
Slik blir det, og gruppa samler seg heller
i grøftekanten mens folk og biler passerer
forbi. – Dette er det stusseligste stedet vi
har hatt opplegg til nå, sier Amund.
>>
M i s j o n s bladet 3 -1 0
11
Sindre Røyland åpner møtet
med sobre bluestoner.
>> Vanskelige spørsmål. Men myggen lar
oss være i fred, og raskt går samtalen om
spørsmålene og bibelversene hentet fra
talen søndagen i forveien. Torben Joswig
hadde utfordret menigheten på gode grunner til ikke å være en kristen, og at det ikke
er alle svarene, men et møte med Gud som
kan skape forandring.
– Poenget er at det er en relasjon som
blir skapt, og de som ikke er kristne skjønner ikke essensen av det. Det er også min
erfaring, sier Kristoffer.
– Jeg synes det er vanskelig å fortelle
at jeg tror for da får jeg spørsmålene om
hvorfor. Det er jo ikke vår jobb å få dem til
å forstå, og jeg synes selv at evig liv er vanskelig å gripe, sier Kristin.
– Samtidig er det like sprøtt å ikke tro
når vi ser alt rundt oss i naturen, kommenterer Amund.
– Ja, jeg synes det er veldig trosbekreftende når det er vår og nytt liv skapes, sier
Ingrid. Samtalen avsluttes med en bønn
mens det nesten er blitt bekmørkt rundt
oss. Vi takker for turen og kommer gjerne
tilbake til Bjølsen misjonskirke – enten til
det ærverdige huset eller på tur i skogen.
Tekst og foto: Anders Artmark Aanensen
12
Misjons bladet 3-10
Torben forsøker å rette
seg både mot kristne og
dem som er på søken.
FAKTA
BJØLSEN MISJONSKIRKE:
Verdier
§ 1. Visjon
Vi går i Bjølsen Misjonsmenighet fordi
vi er:
”Begeistret for Jesus, menigheten og
bydelen Sagene”.
§ 2. Verdier og hensikt
Vi ønsker å være:
- et tilbedende fellesskap, hvor vi lever
for noe større enn oss selv.
- et gjestfritt fellesskap, hvor vi inkluderer mennesker.
- et sunt bibelsk fellesskap, hvor vi
utvider vår kapasitet til å elske Gud og
mennesker.
- et hjelpende fellesskap, hvor vi bruker
våre naturlige talenter og gaver.
- et smittende fellesskap, hvor vi bryr
oss om andre mennesker og deler troen
på Jesus Kristus.
§ 3. Målsetting
Vi jobber for:
Å bygge en kontinuerlig voksende
menighet i Oslo, som fører mange mennesker til Gud ved troen på Jesus Kristus,
som sprer nestekjærlighet i lokalsamfunnet, som planter nye menigheter og
som beriker verden raust ved å sende ut
hjelp og arbeidere.
Satsingsområder:
Gudstjeneste
Smågruppefellesskap
Medarbeidere
Medarbeiderfellesskapet:
Alle som er aktive deltakere i en tjenestegruppe eller som leder et smågruppefellesskap, er med i medarbeiderfellesskapet. Sammen jobber medarbeiderne
fram en felles retning og virkeliggjør
menighetens visjon og verdier. Menigheten tilbyr personlig oppfølging og lederutvikling til alle medarbeidere.
Tjenestegrupper:
Et knippe ulike tjenestegrupper gir
mange utfoldelsesrom. Menigheten
tilbyr tjenestested i følgende grupper:
Musikk, mat, interiør og scene, barnekirke, informasjon, bygg og vedlikehold,
møtevertskap, forbønn, teknisk team og
samtale.
Les mer: www.bjolsen.com
Foto: Anders A. Aanensen.
www.misjonsforbundet.no
Anna Sjövall(t.v.) erstatter Kristine
Sirnes som frivillig medarbeider i
Colombia.
Utdrag fra nyhetene på hjemmesidene.
Stoffet er forkortet.
Nye misjonsland
Polen kan bli misjonsland for Misjonsforbundet allerede i høst.
Svenske til
Colombia
Anna Sjövall overtar etter Kristine
Sirnes som korttidsmedarbeider i
Colombia.
Misjonssekretær Eilif Tveit var på besøk i Polen i juni og tror et samarbeid
mellom misjonsforbundene i Norge og Polen kan bli opprettet ganske snart.
- Jeg håper Hovedstyret kan behandle en eventuell satsing i Polen i høst. Hvis
utviklingen da er så positiv og så rask som jeg håper, kan vi være i gang neste
vår, sier Eilif Tveit.
Til tross for en sterk katolsk kirke, påpeker Tveit at Polen er preget av en sterk
sekularisering. - Det er et kjempebehov for evangelisering. Det finnes mange
levende katolikker med dypt åndelig liv. Samtidig er det en veldig stor andel
nominelle katolikker og stadig flere sekulære mennesker, forteller Tveit.
Andre land kan også komme til som aktuelle satsingsland. Komiteen for nye
tjenesteland har pekt ut Ukraina, Bulgaria, Moldova, Romania og Polen som
aktuelle nye satsingsområder for Misjonsforbundet i Europa.
Les mer om nye misjonsland i Europa på Misjonsforbundet.no
I september reiste Anna Sjövall (22) til Colombia som frivillig for å hjelpe til i arbeidet.
Hun er fra Malmö i Sverige, men har bodd
hos søsteren i Drammen siden februar.
- Jeg gleder meg virkelig, men er litt nervøs
også. Forventingene er høye, og jeg håper å
både vokse selv, og gi så mye jeg kan til barna.
Jeg håper å kunne utgjøre en forandring, sier
hun.
Fra et husmøte i Polen.
Les mer på Misjonsforbundet.no
Vil ha KIA-engasjement
Flere sentrale personer i Misjonsforbundet mener
Hovedstyret sender feil signaler ved å utsette KIAmedlemskap.
Kristent Interkulturelt Arbeid (KIA) er Norges største organisasjon på
innvandrerfeltet. I november i fjor besluttet Hovedstyret i Misjonsforbundet å ikke bli medlem i organisasjonen på det tidspunktet.
- Det går selvfølgelig an å engasjere seg uten å være medlem av
KIA, men jeg synes det gir dårlig signaleffekt når Misjonsforbundet
ikke melder seg inn, sier initiativtaker til et protestbrev til Hovedstyret, Ingunn Rui.
Leder Anne Wenche Hellem i Hovedstyret forklarer at vedtaket fra
november ikke er en endelig avvisning av KIA-medlemskap.
- Dette er rett og slett en prinsipiell sak som går på antallet organisasjoner vi er medlem av. Det var rett og slett ikke riktig tid, men
vi skal ha en gjennomgang av dette i høst,
og da vil KIA bli vurdert på nytt. Vi er veldig positive til det KIA gjør, og oppfordrer
menighetene til å bli medlem, sier Hellem.
Les hvem som har underskrevet brevet og brevet i
sin helhet på Misjonsforbundet.no
Ingunn Rui har tatt initiativ til en protest mot
at Hovedstyret i Misjonsforbundet ikke ble
medlem i KIA i november. Bilde: Privat
M i s j o n s bladet 3 -1 0
13
www.misjonsforbundet.no
Vellykket Liv & Vekst!
Rundt 1500 personer var innom eller faste deltakere hver dag på avslutningshelgen til Liv & Vekst.
- Kan dette være rekord? undrer festivalsjef Øyvind Haraldseid.
For voksne, unge, tenåringer og barn var det et rikholdig program fra 13. til 18. juli. Barnas Supersommer ble besøkt daglig av rundt 150 barn. Cirka 200 tenåringer og ungdom
deltok på Stagedive og Across. Hver dag var mellom 1000 og 1100 voksne på programmet
i Stavernhallen eller på seminarer.
Da leirsjefene for de unge skulle oppsummere uka under søndagens gudstjeneste var
stikkordene blant annet: Vanvittig, fantastisk og gøy. Daglig leder Anne Margrethe Ree
Sunde oppsummerte på sin blogg på Misjonsforbundets nettsider.
I sin blogg skrev Jarle Råmunddal at Liv & Vekst 2010 har nådd målet om ”gode fellesskapsopplevelser og styrket Jesustro”. Tilbakemeldingene ellers har også vært strålende.
Les mer om Liv & Vekst på Misjonsforbundet.no
Utdrag fra nyhetene på hjemmesidene.
Stoffet er forkortet.
Flørt for misjon
Flørtetips, dynking av ledere,
indisk manikyr og sumobryting
var blant tilbudene på UNGs internasjonale dag på Liv & Vekst.
Deltakerne fra Across og Stagedive sto i bresjen.
For de unge sto dagen i misjonens tegn.
- Målet med denne internasjonale dagen er å
vise oss fram, å vise ungdommer at det går an å ha
fokus på noe annet enn seg selv, å ha det gøy og å
samle inn penger, forteller leirsjef for Stagedive,
Elin Haugland.
Lederne hadde klekket ut ideer til de fleste
bodene og valgmulighetene mens ungdommene
fylte det hele med innhold. Både voksne og barn
betalte – og pengene fra markedet gikk til UNGs
internasjonale arbeid.
Les mer om UNGs internasjonale dag på Misjonsforbundet.
no
Ihuga kamp om gul trøye
Mens Thor Hushovd syklet om grønn trøye i Tour de France, har åtte
grupper på Stagedive kjempet om de gule.
Tour de Stagedive fant sted hver ettermiddag under sommerens Stagedive. Kampen var
hard og innbitt. De 160 deltakerne mellom 12 og 16 år har sammen med lederne blitt delt
inn i grupper i kampen om poeng og den gule ledertrøya. Det ble målt ”krefter” både i fysiske oppgaver og spørsmål om for eksempel musikk. Det var også flere øvelser som testet
samspillet i gruppa.
Les mer om Stagedive og Touren på Misjonsforbundet.no
14
Misjons bladet 3-09
Les mer på www.misjonsforbundet.no/ Nyheter og debatt/ Nyhetsarkiv.
Scroll ned på siden til Les også nyheter. Velg riktig måned.
”Husbandet” Abrahams
Anorakk i aksjon.
Fire familier
og en frakk
Da årets ”Alle sammen-møter” skulle forberedes, ble barna invitert inn i planleggingen for å skape et bærekraftig konsept. Fire
familier hadde fire møter hvor de planla og
øvde. Da de kom på scenen satt det som et
skudd.
Rammeverket hadde barne- og familiepastor i UNG, Viggo Klausen, lagt. Opplegget inneholdt både film, drama, dans og
lek.
- Vi har prøvd å tenke bredt, og ikke
bare rettet mot småbarnsfamilier, sier May
Brith Havaas, mor i en av familiene.
På det første møtet ledet to unge herrer, som svitsjet lett og ukomplisert fra å
være møteledere til dansere på det samme
møtet.
- Barna fikk bestemme selv hva de ville
gjøre: Om de ville lede møtet, spille drama
eller danse, sier Nina Storebø Viken.
I høst vil hele opplegget bli tilgjengelig på
DVD slik at menighetene får hjelp til sine
egne ”Alle sammen-møter”.
- Det kan hjelpe menighetene til å
konkretisere sine tanker om møter for alle
aldre, mens andre kanskje vil bruke opplegget i sin helhet, sier Viggo Klausen.
Les mer om ”Alle sammen” og utgivelse av DVD på
Misjonsforbundet.no.
Bibelcamp er et ”must”
Bibelcampen på Vegårtun er blitt et ”must” hver
sommer. Hvorfor det?
Supre barn
i sommersol
Rundt 150 barn deltok i år på Barnas
Supersommer. De fikk et variert og tilrettelagt tilbud til tross for en regnskur.
Løven tok med seg barna fra Storsamlingene
under årets Liv & Vekst. For de minste ventet
Viggos dukketeater, andakt og sang. Mens de
større barna fikk være med i sirkusteltet med
eget band og tilrettelagt opplegg. Hver formiddag
kunne små og større barn velge seg en aktivitet.
Både fotball, hoppeslott, volleyball, vannsklie og
sumobryting samlet mange.
Les mer om Barnas Supersommer på Misjonsforbundet.no.
Foto: May Liz E. Erichson
”Alle sammen-møtene” på Liv &
Vekst var av og med fire familier
og Abrahams Anorak.
Blant aktivitetene på
Barnas Supersommer var
sumobryting
populært.
Foto: Anne
M. MandtAnfindsen
May Liz Elstad Erichson forteller om hvorfor hun og familien
bare ”må” på bibelcamp på Vegårtun. Det er en historie om en
hjertelig velkomst, voksende nettverk, en rekke aktiviteter og åndelig føde. Gjennom ni år har familien brukt deler av sommeren
på bibelcamp på Vegårtun.
Les mer på Misjonsforbundet.no
M i s j o n s bladet 3 -1 0
15
www.misjonsforbundet.no
Utdrag fra nyhetene på hjemmesidene.
Stoffet er forkortet.
Fysikklektor ble kirkeleder
Pastor José Matumeni fra Kongo leder kirkens lederutvikling, og var
nylig på norgesbesøk.
José Matumeni besøkte
blant annet Oslo
misjonskirke Betlehem
på sitt norgesbesøk.
Foto: Viggo Koch
Matumueni vil satse på videreutdanning av pastorer og undervisning av frivillige
ledere i Kongo-Brazzaville. - Det er så mye umoden tro. Kirken, og landet, trenger
mennesker som vet hva det vil si å følge Jesus – og som gjør det, fortalte Matumeni
på sitt besøk i Norge.
Han har et ønske om en gruppe som er engasjert i både videre kursing og ledertrening for kirkens ledere. Dessuten ønsker han å gi både foreldre og menighetsarbeidere undervisning og trening.
Misjonsforbundet har utfordret ham til å lage utkast til et mindre prosjekt fra 2011
som man vil støtte.
Les mer om Matumeni og lederutvikling på Misjonsforbundet.no
Fra et bønnemøte i
Narvik misjonskirke.
Foto: Anders A.
Aanensen
Opptur og nedtur for Ansgar
Nyoppstartet mastergrad er populær,
mens bibelskolen opplever nedgang.
18 studenter skal prøve seg på mastergraden i
kristendom med fordypning i praktisk teologi.
- Vi har drømt om 20 studenter, så vi er nesten der, sier studieleder Øivind Skjegstad ved
Ansgar Teologiske Høgskole.
Samtidig opplever bibelskolen en nedgang på
20 elever fra i fjor.
- Vi har opplevd vekst i flere år
nå, så det bør ikke komme som
noen overraskelse at det er en
nedgang nå. Men det er en større
nedgang enn ventet og betyr noe
trangere tider økonomisk, sier
rektor Harald Nygaard.
Les mer om studiestart på Ansgar på
Misjonsforbundet.no.
16
Misjons bladet 3-10
Fargerikt
fellesskap
i Narvik
Med begrenset innsats er Narvik misjonskirke blitt åndelig hjem for
en stor andel av byens kristne innvandrere.
Gudstjenestene i Narvik misjonskirke er en herlig blanding av mennesker i forskjellig alder, og ikke minst fra forskjellig kulturbakgrunn.
- Det er mange afrikanere her, men det er lett å få kontakt med de norske i menigheten også. Kirka er veldig viktig for oss som nye i landet – her treffer vi andre med
samme ånd, sier Simret Hayle.
- Bibelen sier klart hvordan vi skal ta imot fremmede, farløse og enker. Hvis vi
ikke ser dem og bryr oss, har vi ikke perspektiv på hva et menneske er i Guds øyne,
sier Mangfred Vangstad som er aktiv pådriver for å inkludere innvandrerne i kirka.
Les mer på Misjonsforbundet.no og menighetsportrett av Narvik misjonskirke i forrige nummer av
Misjonsbladet.
Les mer på www.misjonsforbundet.no/ Nyheter og debatt/ Nyhetsarkiv.
Scroll ned på siden til Les også nyheter. Velg riktig måned.
Patruljeførerne på Falkeleir
fikk en rekke utfordringer
for å utvikle seg både som
speidere og ledere. Her fra
hinderløypa. Foto: Lars
Susaas
Deltakere og ledere på Falkeleir. Speiderkonsulent Line Haugnes
sittende på huk foran til venstre. Foto: Lars Susaas
Speidere tok i mot Jesus
Falkeleir ble ikke bare en oppvisning i speidervett.
24 speidere, inkludert både deltakere og ledere, var samlet til
Falkeleir en uke i begynnelsen av august på Forøya på Vegårshei.
Tøffe speiderutfordringer ventet de 13 deltakerne på det høyeste
kurset Misjonsforbundet Speiderkorps (MSK) tilbyr sine patruljeførere.
115 gir 200
Kampanjen 200 gir 200 har fått
god respons, men er ikke i mål.
I begynnelsen av september hadde Misjonsforbundet UNG fått en sum tilsvarende 115 nye faste givere som gir 200
kroner i måneden. Målet er 200 slike
givere.
- Vi er veldig takknemlige for både nye
faste givere og de som har økt beløpet sitt.
Samtidig har vi som mål å få enda flere,
sier daglig leder Anne Margrethe Ree
Sunde.
Hun frykter at organisasjonen må gjøre
ytterligere kutt i staben hvis man ikke når
målsetningen. Kampanjen vil gå ut året.
Les mer om 200 gir 200 på Misjonsforbundet.no.
Deltakerne fikk prøve seg på spontanhaik, fiske sin egen middag, bygge katapult, hinderløype, wakeboard og ”bad taste-party”.
Men det var en hendelse som gledet leirsjef Line Haugnes spesielt: - Flere deltakere tok imot Jesus på en delekveld vi hadde. Det
er så stort, sier en glad leirsjef.
Les mer om Falkeleir 2010 på Misjonsforbundet.no
Pris til
Fride-serien
Fjernsynsserien ”Fride på skipet”
fikk Ansgarskolens Mediepris under
Liv & Vekst.
Serien om åtte år gamle Fride Tvedt, med
bakgrunn fra Nesodden misjonsmenighet, har vært en slager på
NRK Super. 200 000 seere betyr at 80 prosent av TV-seerne under
12 år har fulgt med på livet til Fride og familien på hjelpeskipet M/S
Africa Mercy.
På Liv & Vekst fikk det kristne produksjonsselskapet TV Inter
også Ansgarskolens Mediepris for serien. I begrunnelsen heter det
blant annet: Serien har høy tv-faglig kvalitet og formidler en kristen
virkelighetshorisont på en fin og naturlig måte.
Les mer om utdelingen og intervju med familien Tvedt på Misjonsforbundet.no.
>>
M i s j o n s bladet 3 -1 0
17
liv & vekst
Dans fra ”Alle sammen-møtene” under Liv & Vekst.
Foto: Anne M. Mandt-Anfindsen.
18
Misjons bladet 3-10
Supert
sommerstevne!
fgsdsffg
Tilbakemeldingene på sommerens Liv & Vekst har vært
mange og gode. Både barn,
ungdom og menighetsfamilien fikk med seg mye hjem.
Folk lo, delte opplevelser i matpausene,
tørket tårer under taler, snakket om ideene
som skulle prøves ut i egen menighet og
sto i kø for å få høre Egil Svartdal. Dette
var noen av observasjonene fra sommerens Liv & Vekst i Stavern.
– Jeg tror arrangementet er viktig for
Misjonsforbundet, sier generalsekretær
Jarle Råmunddal. Han fortsetter: – Vi bruker mye ressurser på dette, både når det
gjelder penger og stab, men fordelene er
mange: Liv & Vekst er et sted for å bygge
fellesskap og danne felles identitet. Her får
vi felles input og signaler, noe som er med
på å dra oss i samme retning. Vi får synergieffekt av å stå sammen som menighetsfamilie.
Samme lest. Øyvind Haraldseid, pro-
sjektleder for Liv & Vekst, har i likhet med
generalsekretæren fått veldig mange positive tilbakemeldinger: – Hovedreaksjonen
er at folk opplevde uka som fellesskapsbyggende. Dette har nok sammenheng med
at vi i Stavern holder til på et område med
korte avstander og god plass. Vi har også
fått gode tilbakemeldinger på møtekonseptene. Formiddagsmøtene ”Alle sammen” ga
noe til både store og små! Det at vi hentet
inn en ekstern forkynner, Egil Svartdal, ble
også svært godt mottatt.
– Hvilke tanker har dere om neste års Liv
& Vekst?
– Vi evaluerer stevnet i disse dager,
men i hovedsak skal vi bygge videre på det
gode vi har bygget opp. Neste sommer vil
Liv & Vekst bli arrangert for tredje gang i
Stavern. Selv om vi i hovedsak vil fortsette
i mye av det samme sporet, må vi ha fornying på enkelte områder. Det siste for å
opprettholde interessen.
Generalsekretæren skyter inn at det
fortsatt er mulig for folk å gi tilbakemeldinger på ønsker og tips til hva som kan
forbedres!
Nesten sprengt hall. Stavernhallen,
som rommer 1200 personer, var temmelig fullsatt ved flere av stevnets samlinger.
Med andre ord: Det nærmer seg sprengt
hall.
– Hva tenker du som prosjektleder om
den situasjonen?
– Larvik kommune har for lengst klargjort planene om utvidelse av hallen, slik
at det blir tredobbel kapasitet. Det hele
strandet i forbindelse med finanskrisen,
men vi håper kommunen snart kommer i
gang med utbyggingen, slik at Liv & Vekst
kan vokse videre, svarer Haraldseid.
Fornøyde leirdeltakere. I tillegg til
sommerstevnets hovedprogram, var det
også i år eget opplegg for barn og unge.
Barnas Supersommer hadde ulike arrangement for de under 12 år. Rundt 200 barn
deltok her. De yngste tenåringene tilbrakte
uka på sin egen leir, Stagedive, mens de
mellom 16 og 20 kunne delta på leiren
Across. Også dette favnet et par hundre
deltakere.
– I følge evalueringsskjemaene var deltakerne svært fornøyd med uka, oppsummerer Ole Einar Aas i Misjonsforbundet
UNG. Han mener de to arrangementene
var veldig bra i fjor, men faktisk enda
bedre i år. Også her er det interesse for å
finne forbedringspotensialer.
Aas nevner videre at årets nye arrangement ”Internasjonal dag”, ble en positiv
overraskelse, for mange Liv & Vekstdeltakere møtte opp og handlet fra de
ulike salgsbodene. Stemningen var god, og
rundt 20 000 kroner kom inn til Misjonsforbundet UNGs nystartingsarbeid.
”Alle sammen”-suksessen. – Hva
slags tilbakemeldinger fikk Barnas Supersommer fra barn og foreldre?
Barne- og familiekonsulent Helene H.
Kvia svarer: – Tilbakemeldingene har nes-
M i s j o n s bladet 3 -1 0
19
ten bare vært positive, og enda bedre enn
i fjor. Vi har alltid noe som kan forbedres,
men barn og foreldre ga inntrykk av å ha
det veldig bra på Liv & Vekst. De jeg har
snakket med, kommer gjerne igjen neste
år!
Det tidligere nevnte ”Alle sammen” ble
holdt onsdag til lørdag formiddag i Stavernhallen. Representanter og familier fra
Farsund og Søgne Misjonsmenighet samt
Viggo Klausen med familie og Helene K.
Kvia stod for planlegging og gjennomføring. Møtene ga både voksne og barn
fengende, artig, variert og tankevekkende
påfyll. Det hele var så bra at samlingene
stadig var tema blant stevnedeltakerne.
Mange tok med ideer til egen menighet.
Kvia lover at denne type samlinger skal
fortsette, men gjennomføringen vil variere
fra år til år. Nå oppfordrer hun menigheter
og grupper som kan tenke seg å bidra til
neste års ”Alle sammen” til å ta kontakt!
For deg som vil sove inne: Mange
benyttet anledningen til å telte eller campe
ved Fredtun folkehøgskole, i kjernen av
festivalområdet. For de som syns dette er
en dårlig løsning, og som derfor hittil har
valgt hjemmelivet framfor stevnedelta-
20
Misjons bladet 3-10
kelse, har Haraldseid en viktig melding:
Også i sommer var det mange ledige rom
på Justissektorens kurs- og konferansesenter, like ved Stavernhallen. Med andre ord:
Liv & Vekst kan neste år erfares, også for
de som ønsker å sove i en helt vanlig seng,
med eget bad og til en overkommelig pris!
Fortsatt stort dugnadsbehov. Mens
de fleste Liv & Vekst-deltakerne nøt sene
sommerkvelder etter eget forgodtbefinnende, avsluttet sentralt ansatte lange og
hektiske arbeidsdager som gatekjøkkenarbeidere.
– Hvorfor måtte flere blant Misjonsforbundets stab også jobbe sene kveldstimer,
og da for å lage mat til stevnedeltakerne?
Liv & Vekst-prosjektlederen svarer: – Vi
forsøkte å finne ulike løsninger for å få
frivillige til å stille, men lyktes dessverre
ikke. Alternativet var: Ikke å tilby grillmat
på kveldene, eller å spørre staben om de
kunne ta oppgavene.
Han legger til: – På en måte er dette leit
og et nederlag. På den annen side var staben forbilledlige på å vise tjenersinn.
– Vi har en stab som strekker seg langt,
men dette var en kriseløsning, medgir
generalsekretæren. Han ønsker at sentralt
ansatte neste år har fri på kveldene, slik at
de kan være blant deltakerne, bli kjent med
nye folk og knytte kontakter. Råmunddal
sier videre: – Liv & Vekst må være et dugnadsarrangement!
Prosjektleder Haraldseid håper også
på respons fra mange frivillige, som tar
ansvar for å grille, være parkeringsvakter,
nattevakter eller bidra til å få gjennomført
alle de andre praktiske oppgavene som et
slikt stort arrangement krever.
Han poengterer: – Vi er veldig interessert i å komme i kontakt med menigheter,
grupper og enkeltmennesker som kan se
dette som en tjeneste!
Barne- og familiekonsulent Helene H.
Kvia er enig: – Jeg har tro på enda mer
dugnadshjelp, og at Liv & Vekst gjennomføres i hovedsak av menighetene selv. Det
er viktig at menighetene kan kjenne at Liv
& Vekst er noe VI arrangerer sammen med
hele Misjonsforbundet. Jeg tror dette vil
gjøre det enda mer spennende å komme til
Stavern!
Tekst: Åse Johanne Koppang Stie
Foto: Stie og Mandt-Anfindsen
M i s j o n s bladet 3 -1 0
21
Innehaver: Kirsti Kaasa
Skagerak Arena Skien: 35 52 09 60
Hammondgården Porsgrunn: 35 51 49 00
Kreative løsninger, Commissoning, Service,
Programmering Robot / PLS
[email protected]
Tel: 47 38 11 22
Nieblok Invest AS
5443 Bømlo
Disippelkorset
- et felleskristent symbol
Disippelkorset
er til salgs både
som sølv og gullsmykker og pins.
• Betongsaging
• Kjerneboring
••
Betongsaging
•Betongsaging
Meisling
Betongsaging
••Kjerneboring
•Riving
Kjerneboring
Kjerneboring
•
• • Meisling
www.dybdahlbetong.no
Meisling
• Meisling
••Riving
• Riving
• Riving
Steinsprutskade ordnes
EFFEKTIVT
ogordnes
KOSTNADSFRITT for deg*,
Steinsprutskade
uansett bilmerke og modell. Venter du til ruta sprekker, må du betale egenandel.
Ring tlf. 23 32 57 70
eller skriv ditt navn,
din adresse, antall
kors, størrelse og
kjedelengde til
[email protected]
Effektivt og kostnadsfritt for deg*
...og
du:
uansett
bilmerke og
trenger du bil mens du venter,
modell.Venter du til ruta sprekker, må du
betale
får du
låne en egenandel.
av oss!
Steinsprutskade
ordnes
EFFEKTIVT og KOSTNADSFRITT for deg*,
....og
du: trenger
du Venter
låne bildumens
dusprekker,
venter, får
enegenandel.
av oss!
uansett
bilmerke
og modell.
til ruta
mådu
du låne
betale
*
v/kasko eller delkasko
Skriv inn adresse
...og*v/kasko
du: eller delkasko
trenger du bil mens du venter,
får du låne en av oss!
Les mer om
Disippelkorset på
våre hjemmesider!
www.dybdahlbetong.no
*
v/kasko eller delkasko
www.dybdahlbetong.no
www.dybdahlbetong.no
22
Misjons bladet
inn adresse
Glassmester EkraSkriv
& Voie
AS, tlf- 37024188
Frolandsveien 6, 4847 Arendal
www.disippelkors.no
- Når møtet gir mersmak -N
Velkommen
til retreat!




Drøbak | tlf 41 57 49 48 | www.corniche.no







PANTONE 281C








GULL
-
Når møtet gir mersmak -N
Velkommen
til retreat!
Klikk inn for
en hyggelig
handel!
www.nyttig.no






Besøk oss på www.ktf-as.no
eller ring oss på tlf 23 68 39 00














M i s j o n s bladet
23
hovedsaken
24
Misjons bladet 2-10
3-10
Misjon
med retning
ledelse
Hvis misjonssekretær Eilif Tveit skal summere
Misjonsforbundets arbeid på tre kontinenter
anno 2010, kommer han fort inn på tematikken
ledelse. Veien fra de første misjonærer, som ble
store lederskikkelser, til dagens kollega-misjonærer, er lang. Samtidig kan vi se sporene av dagens lederutviklere allerede i de første tiårenes
satsing på skole, utdannelse og opptrening av
lokale evangelister.
Dagens drift. I Kongo er organisasjonsutviklingsprosjektet – som skal styrke Kongokirkens evner
og muligheter til struktur og ledelse – sentralt.
Siden 30-tallet har kirken utdannet pastorer på
Ngouedi og på det Det teologiske fakultet på
Mansimou, og slik bidratt til å utvikle ledere.
I Hong Kong har skoledrift alltid vært viktig.
Og etter at Misjonsforbundet igjen fikk kontakt
med de kirkene som ble forlatt av misjonærene
da Kina ble stengt for kristen virksomhet i 1951,
har støtte til bibelskoler og utdannelse av pastorer sammen med trening av lekledere hatt høyest prioritet i det store kommunistiske riket,
hvor stadig flere blir kristne.
I Colombia er en av Misjonsforbundets viktig-
ste satsinger bibelinstituttet FeCempec. I Sentralasia der Misjonsforbundet er involvert via en
internasjonal organisasjon, er utdannelse av lærere, fysioterapeuter og andre fagpersoner viktig
for å bygge kompetanse, styrke humankapitalen
og bidra til at enkeltmennesker kan ta ansvar.
Med andre ord: Utdannelse er en viktig pilar i
utviklingen av ledere i våre samarbeidsland. I de
fleste land har bibelundervisning og utvikling av
kristne ledere en særlig prioritet. Og helt fra Misjonsforbundets start som misjonsorganisasjon
har skole vært viktig.
Nå skal vi ta et tilbakeblikk i misjonshistorien
vår – og trekke ut noe av det som har handlet
om nettopp utdannelse som igjen har bidratt til
lederutvikling. Vi konsentrerer oss om Sør-Afrika
og Kongo, der Misjonsforbundet har lengst sammenhengende historie.
Dernest skal vi se litt generelt på misjonærrollens endring. Sist men ikke minst skal vi la en av
landets missiologer, teologen Tormod Engelsviken reflektere rundt misjonærrollen i endring.
TTekst: Anne Margrethe Mandt-Anfindsen
M i s j o n s bladet 3 -1 0
25
hovedsaken
Misjon
med retning
ledelse
Fra ebiblioteket på Det teologiske fakulte
Mansimou utenfor Brazzaville.
Dagens misjonærer står på
sidelinjen og bidrar til å utvikle ledere. For drøye 120 år
siden gjorde misjonærene det
meste selv og var i førstelinjetjeneste. Men opplæring var
alltid viktig.
G
år vi tilbake til våre røtter og Det
Norske Misjonsforbunds start, finner vi fort ut at hele etableringen
av trossamfunnet bygget på ønsket om
et felles misjonsarbeid. Allerede i 1889
26
Misjons bladet 3-10
ble de første misjonærer sendt ut til SørAfrika, til det området som den gang ble
kalt Natal. Skolevirksomhet og menighetsarbeid var sentrale arbeidsområder.
Misjonærene drev søndagsskole, hadde
bibelundervisning og bygget skoler og
kirker. Tidlig på 1920-tallet forsøkte man
seg med ”bibelskole for innfødte evangelister”, som det står om i boka Det Norske
Misjonsforbunds Ytremisjon (utgitt til
100-årsjubileet). I Swaziland ble Franson
Memorial Bible School til, en skole som
hadde plass til 50 elever og utdannet evangelister.
I 1935 avholdt flere evangeliske misjonsselskap og deres arbeidere sin årlige
konferanse i byen Darnell. Et av punktene på dagsorden var betydningen av
skolearbeidet. I Ytremisjonshistorien står
følgende å lese: ”Det ble der hevdet at den
misjon som ikke hadde eller kunne sette i
gang skoler, stod i fare for å bli akterutseilt.
DNM hadde tidlig skolearbeid på sitt program, allerede fra de første år hadde misjonærene drevet med undervisning. Etter
hvert hadde også det arbeidet kommet inn
i mer faste og systematiske former, og når
skolen hadde nådd en viss standard, kunne
de søke om å bli godkjent av regjeringen,
som dermed betalte lærerlønningene.” På
mange av datidens ”misjonsstasjoner” – et
begrep som er fjernet fra dagens språk-
bruk - var skolen
tilknyttet misjonen,
og lærerne var ikke
sjelden unge utdannede kristne som
var tilknyttet menigheten.
Samme år
(1935) skrev misjonær Engblom i
Misjonsbladet om
behovet for bibelskole, da det stadig
dukket opp nye
sekter som førte
til innbyrdes strid
blant de troende:
”Intet vil kunne
hjelpe folket mer
enn en bibelskole.”
Kongo neste.
Arbeidet i Natal ble
opprettholdt frem
et, på
til 1959. Men fem
år etter at Det Norske Misjonsforbund
hadde trukket seg
ut av arbeidet i SørAfrika, fantes det
på de gamle misjonsfeltene (blant annet
Ekutandaneni, Glendale og Emuseni) ni
menigheter, 30 utposter og åtte gudshus.
Tre afrikanske pastorer, syv evangelister og
24 hjelpere drev arbeidet. Og hele fem skoler var i gang, med 839 elever og 15 lærere
støttet av staten.
I 1938 ble Det Norske Misjonsforbund
imvitert av Svenska Missionsförbundet til
å komme til Kongo og starte i Nord, fordi
de ikke hadde kapasitet til å jobbe der selv.
Svenskene hadde jobbet i sør-Kongo siden
1909, og startet både helsearbeid, skoler og
evangelisttrening. De første norske misjonærene, Borghild Frogner og Lars Tveitan,
kom ut i 1939 for å se hvor Misjonsforbundet kunne starte sitt felt - som ble på
Mpoya med oppstart i 1947.
Allerede på 30-tallet ble de første kongolesiske pastorer utdannet på Ngouedi.
Misjonær Lars Tveitan ble tidlig engasjert
i yrkesskolen på Mansimou, utenfor Brazzaville. Han så betydningen av praktisk arbeid for folket: En kunne ikke bare gi dem
evangeliet og så la dem leve på sitt nivå.
”Dette var ikke ideer som bare kom fra
misjonærer og franske tjenestemenn. Kongoleserne hadde vært i kontakt med europeisk sivilisasjon så pass lenge at de selv
ønsket å tilegne seg de samme kunnskaper
og ferdigheter som de hvite hadde,” skriver
tidligere misjonær Jenny Kaarigstad i Det
Norske Misjonsforbunds Ytremisjon.
I nord ble lokal kristen ungdom støttet økonomisk til å reise til Ngouedi i sør,
for å få lærerutdannelse ved misjonens
lærerskole der. Da den første læreren ble
utdannet derfra i 1955, og kom tilbake til
nord, det var stor glede da han ble innsatt i
lærergjerningen.
Foruten det teologiske seminar, som
etter hvert ble flyttet til Mansimou, var
det behov for evangelistutdannelse i nord.
Av politiske og etniske årsaker torde ikke
evangelister fra Nord-Kongo å reise til
evangelistskolen på Ngouedi. Derfor valgte
misjonærene å starte en liten skole i NordKongo. I 1969 sto evangelistskolen på Fort
Rousset ferdig. Samme år ble de to første
evangelistene fra nord utdannet der.
På 1970-tallet ble det også bygget tre bibelsentre for kvinner. Misjonær Jenny Kaarigstad var med på å bygge opp senteret på
Gamboma. Senere tok hun ansvar for den
treårige utdannelsen av de kongolesiske
kvinnene som skulle lede bibelsentrene.
– Det ble nærmest en kristen folkehøyskole med praktisk linje. Til dette hadde
vi god hjelp av våre kongolesiske kvinner
– som var godt utdannet, erfarne og godt
plantet i kirkens arbeid, forteller Kaarigstad til Misjonsbladet (mars 2005).
Overtar ansvar. Kirken ble selvstendig i
1961. I Sør-Kongo hadde omtrent alle distriktene kongolesiske distriktsforstandere
tidlig på 1960-tallet, det var noen få misjonærer som arbeidet med evangelisering,
de andre jobbet i helse og andre tiltak. I
Nord-Kongo var det nesten bare norske
distriktsforstandere.
- Kongoleserne fikk selv etter hvert høy
teologisk utdanning, og det gjorde noe
med lederbiten. Tok man teologisk utdannelse var man nemlig automatisk leder på
høyt nivå, forklarer Eilif Tveit, misjonssekretær og tidligere Kongomisjonær.
- I startfasen var det naturlig at misjonærene i Kongo ble opptatt av nybrottsarbeid – at man skulle nå ut med evangeliet
og at det var misjonærenes ansvar. Så ble
kirken etterhvert selvstendig, og vi så at
mange av kongoleserne var dyktigere enn
oss på mange områder når vi skulle nå nye.
De kjente språk, kultur og den situasjonen
målgruppa lever i. Samtidig trengte de en
utdannelse rent faglig for å få en dypere
forståelse av evangeliet, og slik vite hva
man skal formidle. Oppgaven vår gikk
da mer og mer over til å forme dem som
skulle påvirke andre, forteller spesialrådgiver Viggo Koch. Han og hans kone, Reidun, var misjonærer i Kongo fra 1971.
De fikk med seg en av de store faseovergangene i Kongokirken – hvor kirken ble
styrket i sin egendrift og hvor kongolesiske
ledere stadig fikk mer innflytelse.
- Vi var først lærer på bibelskolen i nord
og så på teologisk seminar på Mansimou
som utdannet pastorer for hele kirken, og
var slik sett opptatt av ledertrening hele
veien. Men vi så at etter hvert kunne kirken plassere kongolesere i evangeliseringsoppgavene som de tidligere hadde brukt
misjonærer til. Også lokalt ble det brukt
stadig mer ressurser på å utdanne dem
som skulle lede andre, sier Koch. Etter hvert tok de kongolesiske pastorene over ledelsesansvaret i alle distrikt.
Den siste norske distriktsforstander i
Kongo forsvant i 1980.
M i s j o n s bladet 3 -1 0
27
En ung kvinne har fått anledning til å gå på bibelsenteret for
jenter, på Gamboma.
Fra en av Kongokirkens synoder, der de blant annet
velger sine ledere.
Skole var en viktig kontaktskaper for misjonærene
i Kongo.
Rolledebatt. – For Misjonsforbundets
misjonærers del ble diskusjonen om misjonærenes rolle håndpåtagelig utover 80-tallet. Vi måtte være forsiktige i forhold til
posisjonene, og nedtonet misjonærrollen.
Den siste lederrollen, som vi som misjonsorganisasjon hadde, var å være feltsekretær
for misjonærene, forteller Eilif Tveit.
I denne fasen fikk man nærmest en vakumsituasjon: Samtidig som misjonærrollen ble nedtonet og Kongokirken i økende
grad var i stand til å styre seg selv, trengte
man deler av norsk og svensk kompetanse
i forhold til økonomistyring og administrasjon. Kongokirken ville ha misjonærene
inn i tydeligere rådgivningsroller og reelle
påvirkningsposisjoner på ulike nivå. Fra
1987 til 1990 ble det foretatt en stor felles
utredning fra kongolesisk, svensk og norsk
side med tittelen ”Sammen mot fremtiden”,
der man tok for seg alle sider ved et samarbeid for fremtiden samtidig som man så
på kirkens rolle og funksjon i Kongo. Da
minket også antallet misjonærer drastisk,
i forhold til 1980-tallet hvor det ikke var
uvanlig at 40-50 svenske og norske misjonærer deltok på misjonærkonferansene.
På 1990-tallet var Kongo preget av to
runder med borgerkriger. Infrastrukturen
i landet ble ødelagt, kirkene var ikke lenger
noe sikkert skjulested, i en befolkning på
28
Misjons bladet 3-10
3,5 millioner innbyggere var rundt 800 000
på flukt ved utgangen av desember 1999.
– Borgerkrigen tok livet av all form
for misjonsstasjonstenkning. Misjonærinfrastrukturen knakk helt. Siden den gang
har vi vært i Kongo helt på kongolesernes
premisser, sier Eilif Tveit.
I 1996 så hasteaksjonen La Kongo Leve
dagens lys i kjølvannet av krigen. Tidligere
kongomisjonær Karl Fredrik Kittilsen sto i
bresjen for aksjonen, som senere ble avløst
av ASU (Action de Secours d’Urgence).
Kongokirken, det svenske og norske misjonsforbund samarbeidet gjennom ASU
om gjenoppbyggingsarbeid og ulike hjelpetiltak etter borgerkrigene som rammet
så hardt.
Samarbeid. - De siste årene har kongoleserne uttrykt behov for tilleggsutdannelse
og tilleggskompetanse til den teologiske.
Misjonærene er nå til stede som rådgivere
og fascilitatorer, mens styring, ledelse og
posisjoner er overtatt av kongoleserne,
forteller Tveit.
De siste to-tre årene har Misjonsforbundets primære deltakelse i Kongo vært
gjennom rådgiver Magnar Totland (som
reiser ut for ny periode i 2011), og dessuten gjennom et organisasjonsutviklingsprosjekt. Prosjektet vil sette Kongokirken
i stand til å fungere bedre på alle plan,
internt og eksternt, som kirke og som
frivillig organisasjon. Kongos Evangeliske
Kirke opplever stadig stor vekst, og etter
borgerkrigene øker forventningene til
kirken, samtidig som tilgang på lokale ressurser avtar. Kirken ønsker å være en del
av det sivile samfunnet, men de ser at de
trenger et organisasjonsutviklingsprosjekt
for bedre å organisere arbeidet sitt, både
på sentralt, regionalt og lokalt nivå. Det tar
tid å endre rutiner.
- Organisasjonsutviklingsprosjektet
handler om ledelse. Det er etter kirkens
eget ønske, fordi de ser at det er vanskelig
å lede en kirke på nesten 200 000 medlemmer på en god måte. Der tror jeg vi
fremdeles har noe å bidra med, sier Viggo
Koch.
Foruten lederutviklingen i Kongo,
hjelper Misjonsforbundet menighetene i
Nord-Kongo med å lønne sine egne evangelister og pastorer. Dessuten støttes Det
Teologiske Fakultet på Mansimou, som
utdanner pastorer og deres ektefeller til
tjeneste i kirken – en ressurs for landets
befolkning.
Tekst: Anne Margrethe Mandt-Anfindsen
Foto: Arkiv
hovedsaken
Misjon
med retning
ledelse
Gordon Valen sammen med et knippe studenter
ved bibelinstituttet FeCempec.
LIKEVERDSMISJONÆRER
I løpet av de siste tiår har den
markante lederskikkelse-misjonæren i stor grad blitt erstattet av misjonærer som
tenker likeverd, jobber i medarbeiderskap med de lokale
aktørene og lytter til de nasjonale ledernes meninger og
behov.
G
amle dagers misjonærer var av og
til høvdinger som tok beslutninger
ut fra eget hode og hjerte, som fikk
satt i gang store prosjekter og mye arbeid og
som i langt større grad enn dagens misjonsarbeidere satt i førersetet. Mye viktig, flott
pionérarbeid ble satt i gang og gjennomført. En del av disse prosjektene falt også
sammen når misjonæren forlot arenaen.
Balansert misjon. Dette bildet er ikke
bare tydelig i Misjonsforbundet, men i hele
kirke-Norge. Rolf Ekenes har vært 20 år
som misjonær på Madagaskar (fra 1983 til
2002) og er nå daglig leder i Norsk råd for
misjon (Norme). Han har i noen år hatt en
observasjonspost til det meste av aktivitetene i misjons-Norge, og ser en helt klar
utvikling:
- Mitt tydelige inntrykk er at det har
skjedd en endring når det gjelder misjonærrollen: Før spilte utsendingene en
veldig tydelig lederrolle. Jeg vil si at de
også gjorde det lenge etter at de burde ha
overført ansvaret og lederoppgaver til de
nasjonale. Nå er det helt tydelig at både de
små og store organisasjonene og kirkesamfunnene har høy bevissthet om partnerskap, samarbeid og en ikke-dominerende
rolle. Samtidig er det nybrottsarbeid hvor
norske utsendinger etablerer et nytt arbeid,
og hvor den nasjonale kirke ikke har ressurser. Der tar man nødvendigvis et større
ansvar. Men jeg ser at norsk misjon ikke
ønsker å holde på arbeidet, være dominerende og legge premisser for utviklingen av
arbeidet, sier Ekenes.
Han mener misjonsorganisasjonene
må leve i spenningen mellom å ha et for-
valteransvar samtidig som man inntar en
lyttende holdning og ikke styrer gjennom
pengemakt. Denne holdningen får konsekvenser for misjonærenes arbeid.
- Misjonæren må legge mye mer vekt
på lederutvikling av lokale medarbeidere.
Det har vel misjonen alltid gjort gjennom
utdanning av pastorer og menighetsledere.
Men jeg tror fokuset er langt tydeligere og
viljen til å trekke seg ut eller holde seg i
bakgrunnen er mer uttalt nå. Du kan nok
si at man i større grad har viljen til å ta
konsekvensen av en slik tenking.
- Hva er faren med en slik utvikling?
- Faren er at vi kan komme til å trekke
oss tilbake før vi bør. Det ligger et stort
ansvar i å gå inn som misjon enten med
utsendinger eller økonomi: Det er ofte en
lang vei å gå før man kan skyve ansvar for
personell og økonomi over på de lokale.
Da kan vi rett og slett skade mer enn vi har
bygget gjennom arbeidet.
Misjonæren som partner og
utruster. - Før trodde man ofte at så
lenge man hadde et misjonærkall, kunne
M i s j o n s bladet 3 -1 0
29
Misjon
med retning
ledelse
>>
du gjøre akkurat som du ville. Nå er misjonæren gått mer fra å være den som skal
lede alt, til å være partner inn i et system.
Jeg tror at en mer bevisst holdning til
kall, også i Misjonsforbundet, har endret
misjonærrollen en del: At det består av et
personlig kall og et behov i organisasjonen
og ikke minst hos samarbeidspartnerne.
Jeg vil nesten si det så sterkt at hvis misjonærens kall ikke kan underordne seg
samarbeidspartnerens behov, så har vi ikke
bruk for vedkommende, forteller spesialrådgiver Viggo Koch og fortsetter:
- Generelt ser vi at misjonærene trekker
seg ut av forkynnelsen overfor nye kristne
og overlater det til lokale medarbeidere.
Misjonærene bruker mer tid på teologisk
undervisning og ledertrening, og slik
istandsettes lokale medarbeidere til å lede
kirkens arbeid i hele sin bredde. På denne
måten er misjonæren gått fra å lede arbeidet og forkynne, til å utruste ledere til
forkynnelse og menighetsledelse.
Colombiamisjonær Svein Flaten sammen med
rektor for bibelinstituttet i Bogotá, Susana Vargas.
Ingen misjonæridentitet. Endring i
misjonærrollen handler om mer enn hva
dagens misjonærer gjør. Førsteamanuensis
ved Ansgar Teologiske Høgskole, Ingrid
Eskilt, forsket for noen år siden på endring
i kallsforståelsen hos ”gamle dagers” og dagens misjonærer. Hun fant at en betydelig
dimensjon i rolle-endringen er knyttet til
forståelsen av egen identitet:
- Misjonærrollen har ikke minst endret
seg i dette at man i dag ikke har sin iden-
Misjons bladet 3-10
titet i det å være misjonær. De eldste jeg
intervjuet var fortsatt Afrikamisjonærer,
selv om det var femti år siden de var ute. I
dag er ikke misjonæridentiteten livslang.
De fleste sier de har livslangt kall til å
tjene Gud, men det er ikke stedbestemt.
Dette har å gjøre med at hele verden er
forandret. Vi er blitt globalisert, sier Ingrid
Eskilt.
Som avdelingsleder ved Interkulturell
forståelse møter hun unge og voksne som
har et internasjonalt perspektiv: - De tenker mer holistisk. De er like interessert i
fattigdomsspørsmål som i forkynnelse. Vi
er ikke lenger kristenheten som reiser ut til
”hedningene”. Det er vel så tøft å tjene Gud
her.
Ingrid Eskilt peker på en årsak til endringen i misjonærrrollen som er av åndelig
og etisk art: Autentisitetens etikk. – For
min generasjon, og de før meg, hadde kallet med ytre ting å gjøre, og man var lydig
mot den organisasjonen som var utsender.
I dag er denne typen ytre kall i større grad
sett på som negativt utenfrastyrt. Folk
spør: Er jeg tro mot det Gud har gitt meg?
Er dette rett?, sier Eskilt.
Hun ser også dette som flere påpeker:
Dagens misjonærer reiser ikke ut for å
være sjefer, men medarbeidere. De skal
ikke realisere seg selv eller ta arbeid fra
de nasjonale. Samtidig reiser de ut med
bevissthet på egen kompetanse og egne
gaver, og med det for øye å lære bort.
Misjonæren og mangfoldiggjøring.
En misjonærrolle i endring har falt
sammen med reduksjon av antallet misjonærer som sendes ut fra Norge. En av årsakene til at mange misjonsorganisasjoner
har valgt å redusere antallet misjonærer,
og i større grad tenke misjonæren som en
som multipliserer seg selv ved å utvikle
andre, er økonomi.
- Vi har sett på hva som er den mest effektive måten å bruke ressurser på. Mangfoldiggjøring blir et viktig stikkord her.
Det er mer effektivt å gjøre seg selv over-
flødig. Vi tenker disippelgjøring slik som
Jesus gjorde. Det var Jesus og de 12, ikke
Jesus og de store kampanjer. Dette handler
om å legge igjen noe hos dem som lever i
landet, og som kan drive videre når misjonærperioden er over, sier misjonssekretær
Eilif Tveit.
- Antall misjonærer har gått ned fra
cirka 25 til 5-6 i Misjonsforbundet i dag.
Vi bruker likevel samme ressurser til
lønnsmidler som før. En misjonærfamilie koster det samme for organisasjonen
som lønn til i underkant av 150 kinesiske
medarbeidere. Vi må hele tiden vurdere
hvordan vi bruker de samlede ressursene
våre - økonomiske midler, norsk og lokalt personell og kompetanse - på en best
mulig måte slik at Guds rike kan vokse
maksimalt gjennom det Gud har betrodd
oss, sier Viggo Koch.
- Det er også grenser for vårt engasjement – for hvor lenge misjonærer kan
være engasjert i et arbeid, forklarer Eilif
Tveit. For å sikre at nasjonale medarbeidere tar økonomisk og praktisk ansvar
brukes både nedtrapping av økonomi og
personell for å forsere selvstendiggjøringen
i landene Misjonsforbundet jobber i.
Relasjonsmisjonæren. Flere momenter
spiller inn i dreiningen av misjonærrollen.
- Vi har gått fra å prege til å støtte blant
annet fordi vi erkjenner at lokal kompetanse i forhold til kultur, språk og forståelse for religiøsiteten er best blant dem
som lever i det, og ikke blant dem som
kommer utenfra. Dermed må ”utenfrarollen” brukes mer selektivt, sier Eilif Tveit.
- Jeg tror det er en økende motvilje blant
unge utsendinger i forhold til å gå inn i
sterkt førende posisjoner. Verdensmestertenkningen har ikke lenger så stor plass,
mener Ekenes.
I Colombia har misjonærflokken blitt
radikalt forynget i løpet av det siste tiåret,
og deres måte å tenke og jobbe på bekrefter det Ekenes sier. Misjonærene Øyvind
Slåtta og Gordon Valen, som jobber mye
Det er mer effektivt å gjøre seg selv
overflødig Eilif Tveit
med henholdsvis rettighetsprosjektet (for
kvinners og barns rettigheter) og bibelinstituttet, har som viktig oppgave å støtte
lokalt arbeid og engasjement.
- Rettighetsprosjektet er lederopplæring. Menighetsledere, barne- og
ungdomsarbeidere læres opp til å være
forkjempere for rettighetene og utvikle
gode relasjoner mellom menn og kvinner,
foreldre og barn, forteller Øyvind Slåtta.
- Vi jobber mye mer relasjonelt med
pastorer og ledere. Vi jobber med dem
som står på talerstolene, og står ikke så
ofte på talerstolen selv, men støtter dem
som er pastorer og ledere, sier Gordon
Valen.
- De fleste lederne ved kysten i dag er de
ungguttene som Stein og Jon Arne (Bjørkholt og Hoppestad, red.anm) brukte mye
tid på da de jobbet der, sier Slåtta. Sammen
med Valen understreker han relasjonenes
betydning for dagens misjonærrolle:
- Vi har ikke hovedansvar for ledertreningen i Colombia, det har pastorene.
Dagens FIPECledere er folk vi har kjent
lenge. De er venner av oss. Vi vil legge til
rette slik at det de ønsker å gjøre, skal gå
bra, sier Gordon Valen.
Selvstendig. For ti og tolv år siden dro
de to misjonærene ut for NmU (nå UNG)
på de to første Colombiateamene. NmU
var tydelig på at teamene skulle jobbe med
lederutvikling i barne- og ungdomsarbeidet og bidra til å bygge en colombiansk
ungdomsorganisasjon.
På den tiden var det misjonærmøtet
som fattet vedtak på høyt nivå. Fra Det
Norske Misjonsforbunds ytremisjonsledelses side var det ønskelig å overdra
ansvar og myndighet til Det Colombianske
Misjonsforbund (FIPEC). Gjennom høy
strategisk bevissthet omkring samspillet mellom Misjonsforbundet i Norge,
misjonærmøtet og den lokale kirke de
siste 20 årene, har endringer kunnet skje.
Idag fattes vedtak av strategisk betydning
av FIPEC, og colombianerne selv leder
administrasjonen av de diakonale prosjektene.
Myndiggjøring. Det engelske begrepet
”empowerment” (myndiggjøring) er sentralt i forståelsen av nord-sør-relasjon.
I Colombia har økt ansvar til nasjonale
ledere fått positive konsekvenser: Frem
til 2009 kanaliserte Misjonsforbundet en
del av støtten til menighetene i Colombia
gjennom misjonærmøte som sto for fordelingen, men en stor del gikk også via
den nasjonale kirke FIPEC, direkte. For
ett år siden valgte man heller å øke støtten
til FIPEC, som selv prioriterer og fordeler
midler ut fra en helhetsforståelse. Dette
styrker solidaritetstankegangen og gjør det
vanskeligere for noen å utnytte mangelen
på system.
- Dette ”FIPECfilteret” på alle søknader
til misjonen handler om en ledelsesutvikling av hele organisasjonen, mener Gordon
Valen.
- Selvstendiggjøring handler mye om
tid. Tid handler mye om utvikling, mener
Øyvind Slåtta.
Misjonæren som mentor. Vi forlater
Colombia her og vender tilbake til den
mer generelle teoretiseringen omkring
misjonærrollen i endring. En medvirkende
årsak til økt bevissthet omkring misjonærens rolle og betydningen av samarbeid
fremfor norsk eier- og lederskap, er det
faktum at misjonsorganisasjonene i en
årrekke har søkt om statlig støtte til prosjekter. Utenriksdepartementet, via Norad,
har på sin side stilt krav til privatorganisasjoner som mottar støtte. Norsk Misjons
Bistnadsnemd, Bistandsmenda (BN) – en
paraplyorganisasjon for 18 norske misjonsorganisasjoner og medlemsorganisasjoner
– ble etablert i 1983, nettopp for å styrke
og kvalitetssikre medlemsorganisasjonenes
diakonale bistandsarbeid.
Jørn Lemvik, generalsekretær i BN,
har fulgt utviklingen i medlemsorganisasjonene – deriblant Misjonsforbundet
Kinesiske kirkeledere setter stor
pris på anledningen til å få kursing
og utdannelse.
- tett. Han har vært med på evaluering av
arbeidet i både Colombia og Kongo og har
kommet med verdifulle innspill som har
bidratt til kvalitetsheving av ulike prosjekter. Generelt ser han, i likhet med Ekenes,
flere hovedområder hvor misjonsarbeidet
har vært og bør være i endring:
- Eierskapet skal ligge mer hos dem
som lever i områdene, og misjonærene bør
helt klart fungere mer som en mentor gjør.
Vi opplever at de misjonærene som ikke
har utdannelse i lederskap, ikke fungerer
like bra som de kunne. Derfor bør utdannelsen for misjonærer dreies mer i retning
lederskap og kulturforståelse. Vi ser også
helt klart at utviklingen går i retning av
større ansvar til de lokale. Vi har gått fra at
misjonærene var den naturlige lederen og
en sterk person i alle bestemmelser. Misjonærrollen er helt klart i endring, uten
at den er landet helt ennå, sier Lemvik
og forklarer: - Grunnen til dette er blant
annet at stadig flere av kirkene er reelt
selvstendige. De har et lokalt lederskap
som tar ansvar og i større grad utfordrer
misjonsorganisasjonene som arbeider der,
mener Lemvik.
Misjonens fokus. Dagens misjonærer
gjør andre ting enn de første utsendinger
fra Misjonsforbundet, Likevel finnes det en
felles drivkraft i alle tiders misjonsarbeid: - Misjonen har fortsatt det over seg at
så lenge det er mennesker som ikke tror på
Jesus, slutter vi ikke å forkynne, avslutter
Ingrid Eskilt.
Tekst: Anders A. Aanensen
og Anne Margrethe Mandt-Anfindsen
M i s j o n s bladet 3 -1 0
hovedsaken
Misjon
med retning
ledelse
Nye misjonærroller
i en ny tid
D
et er i mange år blitt ført en omhyggelig misjonsstatistikk i Norge.
Det er særlig to forhold som blir
vektlagt i slike statistikker. Det ene er
økonomien: Hvor mye gis det til misjon,
og hvor mye penger brukes det for å støtte
misjonsarbeid i andre land? Det andre er
antall misjonærer: Hvor mange norske
misjonærer finnes det på de ”norske” misjonsfeltene i andre land?
Begge disse statistikkene har vist en
nedadgående tendens, særlig antall norske
misjonærer. Misjonsforbundet har for
eksempel seks utsendinger fra Norge i dag
mot rundt 20 for noen år tilbake. Betyr
dette at misjonen er i tilbakegang? At det
skjer ”mindre misjon” enn før?
”Mye” misjon? Nå skal vi ikke forsøke
å bortforklare at misjonen møter en del
motvind i den vestlige verden, særlig i
Europa. Det har sammenheng med en allmenn skepsis til misjon i kulturen, at
mange av de mest trofaste misjonsvennene
blir gamle og går bort, og at mange unge
kristne blir påvirket både av kulturens negative holdninger til misjon og av en del
fordommer som bygger på feilaktig informasjon om misjon i fortid og nåtid.
32
Misjons bladet 2-10
3-10
Det som likevel er avgjørende for hvor
”mye misjon” en får for de midlene som
brukes og for de misjonærene som sendes
ut, er hva pengene brukes til og hva misjonærene faktisk gjør. Også her har det
skjedd store og viktige endringer de siste
årene.
Den mest dramatiske endringen er
selvsagt det som nå har blitt allmenn
kunnskap: Tyngdepunktet når det gjelder
antallet kristne, har flyttet sørover. Fra
cirka 1980 bor over 50 prosent av verdens
kristne i det globale Sør, dvs. Asia, Afrika
og Latin-Amerika. Omtrent en tredel av
verdens befolkning er kristne, og denne
andelen holder seg nokså konstant. Likevel
er det store forskyvninger ved at andelen
kristne i det globale Nord går tilbake, og
andelen i det globale Sør øker. Når vi i
tillegg vet at nominell kristendom (navnekristendom), dvs. kirkemedlemskap uten
personlig tro eller aktiv deltakelse i kirkens
liv, er mye mer utbredt i Nord enn i Sør,
forstår en at endringene er enda mer dramatiske.
I tillegg til veksten i antall kristne i
kirkene i Sør, er det også en sterk vekst i
misjonsarbeid fra kirkene i Sør. Fremdeles
er USA overlegent det land som sender
ut flest tverrkulturelle misjonærer, men
dernest kommer land i Sør på rekke og
rad. Antakelig har India nest flest tverrkulturelle misjonærer, men de aller fleste
av dem virker som misjonærer innenfor
Indias nasjonale grenser. Om vi tenker på
misjonærer som i tillegg til å være tverrkulturelle også er internasjonale, kommer
Sør-Korea på førsteplass fulgt av land som
Nigeria og Brasil. De europeiske landene
kommer forholdsvis langt nede på listen.
Dette misjonsarbeidet fra Sør, går i hovedsak til andre land i Sør, såkalt Sør-Sør-misjon. Men en del er også Sør-Nord-misjon.
Ved den store misjonskonferansen i Oslo i
september i år med tittelen ”Misjon i forandring” satt etnisk norske misjonsledere
fra norske kirker og misjonsorganisasjoner
side om side med pastorer og ledere i immigrantkirker, som ikke bare er her for å
unngå fattigdom og forfølgelse, men for
manges vedkommende med kall til å drive
misjon og evangelisering i Norge, både
blant egne landsmenn og blant etniske
nordmenn.
Mange av de nye misjonærene i Norge
representerer store kirker i hjemlandet,
både mer tradisjonelle kirker med opphav
i vestlig misjon eller nyere, oftest karis-
matiske stedegne kirker som har vokst
fram uavhengig av utenlandske penger og
misjonærer. Dersom det å være en misjonerende eller misjonal kirke hører med til
kirkens vesen og innebærer at kirken er
sendt til verden med frelsesbudskapet om
Jesus, da har jo de yngre kirkene like mye
del i misjonskallet som de eldre kirkene i
Nord.
Tjenerrollen. På misjonskonferansen i
september, der norsk misjon og kirkeliv
ble vurdert av et team av kirke- og
misjonsledere fra Sør, fikk teamet spørsmål om det fremdeles var behov for hvite
misjonærer fra Nord. Svaret var at det ikke
var behov for dem fordi de var hvite, men
fordi det fremdeles var behov for misjonærer. Det kan ta tid før misjonærer fra
Amerika og Europa innser at de ikke står i
en særstilling eller har spesielle privilegier
i møte med kirker og misjonærer i Afrika,
Asia og Latin-Amerika.
Misjonærer fra Europa og Nord-Amerika må tilpasse seg en ny misjonærrolle,
rollen som medarbeider og tjener. Denne
rollen er selvsagt ikke helt ny. Jesus, som er
modell og forbilde for all misjon, omtalte
seg selv som tjener: ”For Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men
for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge
for mange” (Markus 10,45). Det samme
gjorde apostelen Paulus når han sier: ”Min
hellige tjeneste er å forkynne evangeliet, så
folkeslagene blir et offer som Gud gjerne
tar imot, innviet ved Den Hellige Ånd. I
Kristus Jesus kan jeg være stolt og glad
fordi jeg har denne tjeneste for Gud” (Romerbrevet 15,16-17). Likevel har vestlige
misjonærer ofte gått inn i lederroller og
kanskje også opplevd seg selv som noen
som står over dem de er satt til å arbeide
blant. Den amerikanske misjonsforskeren
Paul Hiebert har for eksempel påvist at
vestlige misjonærer mange ganger har gått
inn i roller som godseiere og høvdinger
fordi de har disponert jord og penger og
hatt økonomiske og andre ressurser som
lokale kristne bare kunne drømme om.
Dette er i ferd med å bli helt annerledes.
Nå kommer misjonærene fra Norge til
kirker som ofte er mye større enn kirken i
hjemlandet, og som også er i vekst. Da jeg
kom til Etiopia som ung misjonær i 1971
var det cirka 250 000 medlemmer i MekaneYesus-kirken. I dag er det over fem millioner. Den enorme veksten skyldes bare i
liten grad vestlige misjonærer. Riktignok
brakte de aller første pionermisjonærene
evangeliet til nye områder i Etiopia, men
det aller meste av veksten skyldes et komplisert samspill av mange faktorer, der
etiopiske kristne evangelister og ledere
sammen med vanlige kristne har det meste
av æren. Utenlandske misjonærer spiller
fortsatt en viktig rolle, men nå som underordnede medarbeidere i spesielle tjenester.
Det menighetsbyggende og evangeliserende arbeidet utføres i all hovedsak av
etiopere, mens misjonærene befinner seg
litt lenger bak frontlinjen der det er behov
for deres tjeneste.
Ikke målbar samarbeidskultur.
Generelt kan vi si at misjonærer fra Nord
ofte går inn i undervisnings- og lederopplæringsoppgaver. De er også ofte med på
å planlegge arbeidet sammen med lokale
medarbeidere eller får administrative
oppgaver i kirken. Noen misjonærer liker
ikke dette. De føler noen ganger at de ikke
får utfolde det de er kalt til eller får brukt
sine nådegaver. Dette kan være smertefullt.
Like fullt er det ikke noen vei tilbake til
fortidens pionermisjonærroller. En bør
heller se det positive i at en får stå i en
sammenheng der en arbeider som et fellesskap med bakgrunn i ulike kulturer og
med ulik kompetanse. Hvis en, med kjærlighet til og respekt for lokale kirkeledere,
kan stå i et slikt samarbeid, kan en faktisk
få stor innflytelse og gjøre en strategisk
viktig misjonærtjeneste.
Det er ikke like lett å ”måle” resultatene
av misjonærtjenesten i dag som tidligere.
Tidligere kunne en skrive hjem og fortelle
om antall omvendte eller døpte, om antall
barn i skolene, pasienter på hospitaler
og klinikker og nyplantede menigheter.
Og de kristne i Norge trodde – med mer
eller mindre rett – at dette i hovedsak
skyldtes misjonærenes arbeid. I dag er
det ikke like lett å måle hva i veksten som
skyldes misjonærenes innsats og hva som
skyldes lokale kristne. Men det er heller ikke nødvendig. Det er faktisk mulig
at en får like ”mye misjon” fra et mindre
antall utenlandske misjonærer med et
tilsvarende mindre budsjett, dersom disse
misjonærene mangfoldiggjør seg selv og
sin tjeneste gjennom opplæring og veiledning av nasjonale medarbeidere på alle
plan. Dette går også i motsatt retning: Misjonærene selv er i en læringsposisjon. De
kommer ikke lenger med alle svarene som
de har lært i hjemlandets kirke eller av sine
misjonærkolleger, men de lærer å lytte og å
lære av den nasjonale kirken og dens medarbeidere.
Brobyggermisjonærer. Dermed kom-
mer vi til en ny viktig oppgave for misjonærene: å være formidlere eller brobyggere
mellom kirkene ute og kirkene hjemme.
Misjonærer i Det Norske Misjonsselskap
kom hjem fra misjonærtjeneste og oppdaget at de kunne bruke den kompetansen de
hadde tilegnet seg ute, til å plante og bygge
menigheter i Norge. Misjonærene er ideelt
sett ”bikulturelle” personer med muligheter for å formidle ny inspirasjon, bedre
kunnskap, ja endog en dypere forståelse av
Bibelen, tilbake til sendekirken. De er kanskje like mye misjonærer etter at de er
kommet hjem som de var mens de var ute!
Det er viktig både når vi forkynner om
kallet til misjonærtjeneste og utdanner og
sender ut misjonærer, at vi taler sant om
den tjeneste de virkelig skal gå til. Romantiske forestillinger om misjonærer som
solospillende pionerer holder ikke i møte
med misjonsvirkeligheten. Det betyr ikke
at misjonærene må akseptere alt de møter
i den kirken de skal gjøre tjeneste i. Det er >>
M i s j o n s bladet 3 -1 0
33
folk
Her skriver vi om Misjonsforbundsfolk som feires eller
eller som har vært i tjeneste over litt tid, i tidligere tide
>>
Hva med de unådde? Men er det ikke lenger noen
plass for misjonæren som går til de unådde folkeslag og
forkynner ”evangeliet der Kristi navn ikke er kjent”
(Romerbrevet 15,20)? Jo, det finnes fremdeles noen folkegrupper og milliarder av enkeltmennesker som ikke har
hørt evangeliet. Dette vil alltid være en dyp uro for en
misjonær. Det vil være en oppgave for ham eller henne
stadig å minne kirken om dem som ikke er nådd, om de
er innenfor landets grenser eller utenfor. Det kan også
være at den utenlandske misjonæren sammen med nasjonale kristne går til disse folkegruppene eller menneskene.
Et slikt partnerskap i misjon mellom misjonærer fra Sør
og Nord er en modell som er spennende. En må imidlertid huske på at den også er krevende: Hvem skal betale?
Skal misjonærer fra Nord og Sør ha samme vilkår, for eksempel med hensyn til lønn, boligstandard, transportmuligheter, utdanning for sine barn osv. Fremdeles er det
store forskjeller i levestandard, en forskjell som blir mer
synlig jo nærmere en kommer hverandre.
De fleste unådde folkegrupper finnes i land der profesjonelle utenlandske misjonærer ikke er velkommen,
for eksempel i muslimske land, India og Kina. Hvis noen
har et særlig kall til eller nød for en slik folkegruppe, kan
svaret være å bli teltmakermisjonær. Det vil si at en har et
yrke som det er bruk for i det landet en vil gjøre tjeneste.
Jeg husker en kjent norsk misjonsleder si følgende: ”Hvis
du har misjonærkall til Kina, skal du ikke melde deg til
Misjonssambandet, men til Statoil.” Dette er kanskje å
sette det på spissen, for mange av kirkene og misjonsselskapene er nå med og utdanner og legger til rette for teltmakertjeneste. Selv om det har blitt dokumentert at også
teltmakere er mer effektive når de arbeider i et fellesskap
eller i en lokal kirke enn når de arbeider helt alene, gir slik
teltmakertjeneste større muligheter for et pionerarbeid
blant unådde folkeslag. Sannsynligvis vil denne type misjon bli stadig viktigere i fremtiden. Som kristne er vi kalt
til å se fremover, mot fremtidens muligheter og oppgaver,
mens vi arbeider for å fullføre misjonsoppdraget ”inntil
han kommer”.
Av Tormod Engelsviken
34
Jubila
viktig at misjonærer som kommer utenfra og fra en annen
kirke og en annen kultur, kan se svakheter og problemer
i kirken der de skal tjene og også ha en kritisk funksjon
i forhold til den. Men de kan ikke opphøye seg til dommere. De må så langt det er mulig vise solidaritet med
kirken og formidle eventuelle kritiske synspunkter ut fra
kjærlighet og omsorg.
Misjons bladet 3-10
90 ÅR
Odd T. Ommundsen
Lærer, tidligere misjonær, bibelskolelærer og misjonssekretær Odd T. Ommundsen fyller 90 år 15.
november.
Han ble kristen under vekkelsen i Stavanger,
byen han vokste opp i. I 1943 gikk ferden til DNMs
misjonsskole med tanke på tjeneste. Misjonstjeneste
i Kina var det opprinnelige målet, og sammen med
sin Elsa, som han giftet seg med i 1948, dro han til
London for språk- og misjonsstudier. Så ble Kina
stengt for misjon før de skulle reise. Da utfordret
Misjonsforbundet dem til å reise til Kongo i stedet.
De var straks rede til å endre planene, noe som ble
til velsignelse for mange i Kongo.
Odd Ommundsen fikk raskt stort ansvar og ble
Misjonsforbundets feltsekretær ganske tidlig. Utarbeidelsen av samarbeidsavtalen mellom den nye
kirken i Kongo og DNM i 1961 var for en stor del
hans verk. Undervisning og menighetsbyggende
arbeid brant han nok mest for, men i oppbyggingsfasen av misjonsarbeidet i Kongo, sier det seg selv
at det ble mye praktisk arbeid også. Fire perioder
arbeidet han i Kongo.
Han har hele livet hatt en inderlig ønske om å
tjene Gud, helst gjennom Misjonsforbundet. Derfor var det naturlig for ham å gå inn som lærer på
Ansgarskolen da det var behov for det. Like naturlig
var det å si ja til å bli misjonssekretær når dette ble
ledig, en tjeneste han ble valgt til å ta ansvar for i
1976.
Hong Kong var også i behov for erfarne misjonsarbeidere, og det var en selvfølge for ham å svare
r som minnes, først og fremst om folk som er aktive i dag,
er.
nter
positivt på utfordringen som kom, selv om
det betydde ny kultur og nytt språk – men
da var ringen på en måte sluttet. Han hadde
jo opprinnelig forberedt seg på arbeid blant
kinesere.
Odd Ommundsen har reist Norge rundt
med misjonsinformasjon og har også betjent menigheter som pastor for kortere
perioder. Hjemmemenigheten hans i Stavanger har fått nyte godt av hans gaver og
evner i mange år.
Misjonsforbundet takker Odd Ommundsen for en lang, mangeartet og trofast
tjeneste for Guds rike gjennom DNM, gratulerer ham hjerteligst med 90 årsdagen og
ønsker ham Guds rike velsignelse over år
som kommer. Adresse: Rektor Berntsensgate 11 B. Telefon: 51 59 03 66
Eilif Tveit, misjonssekretær
edin Løvås
Fredag 26. november fyller Edin Løvås 90
år. Han er født i Egersund, men vokste opp
i Oslo, dit hans foreldre, Paula og Enok
Løvås, flyttet da Edin bare var en guttunge.
Selv om Edin Løvås i sin ungdom tenkte
å bli billedkunstner, ble det aldri noe av.
Gjennom Mangs-vekkelsen møtte han kallet til forkynnertjenesten, og i 1942 ble han
ordinert til pastor i Misjonsforbundet.
Gjennom hele sitt liv har Edin Løvås
vært fascinert av personen Jesus. I mer enn
65 år har han med kunstnerens penselstrøk
på en frisk, underholdende og engasjerende
måte mentalt malt Kristus for øynene til
unge og eldre fra de forskjelligste kirkesamfunn i hele Skandinavia.
Edin Løvås begynte sin tjeneste som
riksevangelist, men følte etter noen år
et sterkt behov for å gå nye veier, og han
våget det. Han hente inspirasjon fra flere
kristne sentra i Europa, spesielt fra Taizé i
Frankrike. Han ble den første som i nyere
tid bygget et retreatsenter i Norge, Sandom
Retreatsenter, hvor han var heltidsansatt i
ti år. For Misjonsforbundet, som på den tid
ikke syntes å ha rom for de visjoner Løvås
bar på, ble forholdet til Løvås derfor en tid
anstrengt. På den andre siden av Kjølen var
takhøyden noe større, og i 10-15 år var det
særlig i Sverige han virket. Slik ble han til
stor inspirasjon og velsignelse for retreatbevegelsen også der. Senere ble Edin ikke
bare ”stuerein” i Det Norske Misjonsforbund, men en av Misjonsforbundets mest
avholdte forkynnere.
Med sin respekt for kristne innen alle
kirkesamfunn, og med sin spiritualitet,
troverdighet, utholdenhent og evne til å
kommunisere, har han vært en pådriver for
alt retreatarbeid i Norge fra starten av og til
i dag. Ikke uten grunn karakteriseres han
derfor som retreatbevegelsens far i Norge.
Ingen har i Norge kommet så nær en gurustatus som Edin Løvås.
Edin stortrives blant de mange, men har
tid for den enkelte og er sjenerøs med oppmuntringer både til unge og eldre. Han er
raus og romslig, men når situasjonen krever
det, vet han å sette grenser. Forankret som
han er i Guds ord, har han mot til å gå mot
strømmen og hevde upopulære standpunkt.
Edin er avgjort frikirkelig i sin grunnholdning og samtidig en fullblods økumen.
Han har i mange år vært allemannseie og
har arbeidet på tvers av alle konfesjonelle
grenser. Edin Løvås er også kjent som
forfatter og journalist. Bøker er det blitt
mange av, omkring 40 totalt. Dessuten er
han en ivrig skribent i tidsskrifter og aviser.
Ved sin litterære skaperkraft har han hatt
en særdeles stor innflytelse over tanke- og
åndsliv til et meget stort antall mennesker.
I storparten av bøkene avtegnes det et klart
og fargerikt bilde av personen Jesus. Han
fører ingen inn i tåkete teologiske spekulasjoner med fare for å gå seg vill i dagens
mangfoldige religiøse landskap. Lik kompassnålen som alltid peker mot den magnetiske nordpol, peker Edin på personen Jesus
Kristus.
På sine eldre dager har Edin Løvås også
debutert som kunstner: Disippelkorset så
dagens lys i hans forsøk på å skape et ekte
oppstandelsessymbol. Nå pryder korset
både unge og gamle, kvinner og menn – og
Misjonsforbundet og Misjonsforbundet
UNG har dessuten fått bruke disippelkorset
i sin nye logo.
Hele Misjonsforbundet gratulerer Edin
Løvås på dagen. Vi ønsker både han og
Brita alt godt for dagen og tiden fremover.
Vi takker for trofasthet i tjenesten, for smittende humor og Jesus-fokusering gjennom
et langt liv. Til menigheten har Gud gitt sine
gaver. Edin har vært en slik gave til Misjonsforbundet. Må hver dag fremover blir
en ny gave, velsignet av Herrens hånd!
Sveinung Lorentsen, tidligere misjonsforstander
Jarle Råmunddal, generalsekretær
85 År
bjørn owesen
Tidligere misjonær, rektor og misjonssekretær, Bjørn Owesen, fyller 85 år den 8.
desember.
Han er født i Tomter i Østfold. Med sin
bakgrunn som rørlegger, begynte han på
Misjonsforbundets misjonsskole i 1945 og
ble innviet til pastor to år senere. I 1950 ble
han så innviet til misjonær, og sammen med
Karin, som han i mellomtiden giftet seg
med, dro han for å studere språk i Frankrike. Deretter gikk veien til misjonstjeneste i
Kongo.
I Kongo ble det tre misjonærperioder
før de reiste tilbake til Norge i 1969. Det var
nybrottstid i Kongo, og mye tid gikk med
>>
M i s j o n s bladet 3 -1 0
35
folk
Her skriver vi om Misjonsforbundsfolk som feires eller som minnes, først og fremst om folk som er aktive i dag,
eller som har vært i tjeneste over litt tid, i tidligere tider.
>>
til praktisk oppbygging. Mye av
fokuset ble på det menighetsbyggende arbeidet og i undervisningen
på Kirkens Teologiske Seminar,
som var, og fortsatt er, så viktig for
Kongokirkens utvikling.
I hjemmeperiodene tok han videreutdanning og underviste også
ved Ansgarskolen. Han ble konstituert som rektor i 1971, og året etter
ble han av Årskonferansen valgt
som rektor for skolen. Det kom så
en utfordring fra Hong Kong, og på
bakgrunn av hans allsidige erfaring,
var det naturlig å spørre ham om
å lede oppbyggingen av nye Holm
Glad College, et ansvar han hadde i
tre år.
I 1981 ble han valgt til misjonssekretær, og med bakgrunn fra både
Kongo og Hong Kong, fikk DNM
en erfaren misjonsleder i Bjørn
Owesen. Denne stillingen hadde
han frem til 1988 da han sluttet av
helsemessige årsaker.
Humor har preget Bjørn Owesens liv og tjeneste. Den gode
historien var alltid en del av både
forkynnelse og samtale, og den
gode replikken lå bestandig på lur.
Få som han har kunnet inspirere
til innsats og givertjeneste for misjon. Samværet med ham er alltid
inspirerende. Engasjementet for
misjon og Guds rikes fremgang var
like selvfølgelig for ham – noe det
fortsatt er. Han beholder fortsatt
kontakten med misjonsarbeidet
hjemme og ute, spesielt Kongo som
ble han og Karins første store engasjement i misjon.
Misjonsforbundet vil takke Bjørn
Owesen for en heltids- og livslang
tjeneste i Guds rike gjennom Misjonsforbundet – ute og hjemme. Vi
gratulerer ham med 85 årsdagen
og ønsker ham og Karin Guds rike
velsignelse over årene som kommer.
Adresse: Sollia 4, 1800 Askim, telefon: 69 88 13 37
Eilif Tveit, misjonssekretær
36
Misjons bladet 3-10
Til minne
Torunn Ropstad
sovnet stille inn den 30. juni 63 år gammel.
Torunn vokste opp i Kristiansand og tok
aktivt del i barne- og ungdomsarbeidet
i menigheten der. Hun ble utdannet sykepleier og spesialiserte seg som operasjonssykepleier. Den første tiden etter
utdannelsen, arbeidet hun i Norge. Men
hun kjente på kallet og ønsket å dra ut
i misjonens tjeneste. Første gang åpnet
dørene seg for henne gjennom Misjonsalliansen, og hun reiste til Taiwan som sykepleier i 1979 for en treårsperiode. Midt
på 80-tallet var hun klar for tjeneste for
Misjonsforbundet. Hun ble godkjent som
misjonær i 1984 og dro til Kongo der Misjonsforbundet hadde bruk for kvalifiserte
personer som kunne arbeide med overføring av ansvaret for helsearbeidet til kongolesisk personell, en oppgave hun utførte
med stor dyktighet og visdom.
Hun skjønte at hun trengte mer teologisk kunnskap for tjenesten sin, og
etter tiden i Afrika, fullførte hun forkynnerlinjen på Ansgar Teologiske Seminar.
Så åpnet dørene seg for misjonstjeneste i
Hong Kong. Torunn tok denne utfordringen i 1990 og hun ble der i 12 år frem til
2002. Hun overtok ansvaret som Misjonsforbundets stedlige representant allerede
i 1992, og utfordringene stod i kø. Kirken
i Hong Kong ble selvstendig året etter, og
det trengtes både klokskap og ydmykhet
for å lede en slik prosess både før, og ikke
minst etter, selvstendiggjørelsen. Torunn
var riktig person til riktig tid. Hun fikk
også ansvar for å gjenoppta kontakten med
menighetene i Kina der Misjonsforbundet
hadde arbeidet før 1950. Igjen hadde hun
evnene som skulle til for å skape forståelse
og bygge tillit og gode relasjoner, noe som
har båret rik frukt helt frem til nå. Hun
har i all sin ferd vært samvittighetsfull og
nøyaktig, målrettet og samtidig ydmyk.
Torunn kunne en stole på i tykt og tynt.
Og likevel er det mennesket Torunn
Ropstad som huskes best: Hun har fått
venner over alt, kontaktnettet er bredt, hun
var alltid oppmerksom, hun glemte ingen.
Etter noen år som misjonssekretær
i Misjonsalliansen, gikk hun tilbake til
sykepleier-gjerningen. Og så kom meldingen om at hun hadde fått kreft. I over tre
år kjempet hun mot sykdommen og fikk
mange seire. Sjelden har en sett noen som
levde så intenst og meningsfullt midt i sykdom og smerte, som nektet å gi seg over.
Men nå var kreftene slutt.
Misjonsforbundet vil takke Torunn
Ropstad for det hun tilførte oss som menneske og kristen gjennom et langt liv. Vi
har mistet en venn og en kollega, og tapet
kjennes stort. Sorgen er like stor i Kina,
Hong Kong og i andre land som i Norge.
Hun ”har stridd den gode strid, fullført
løpet og bevart troen”. Våre tanker går på
en spesiell måte til den nærmeste familie,
at de må få styrke til å leve med tapet.
Vi lyser fred over Torunn Ropstads
gode minne blant oss.
Eilif Tveit, misjonssekretær
Viggo Koch, spesialrådgiver
Annonse
GI EN GAVE TIL
Misjonsbladet er en viktig
identitetsskaper for fellesskapet Misjonsforbundet. Les
hva ulike mennesker mener
om magasinets betydning:
Jan Arild Holbek,
kristenliv-journalist Vårt Land
Har fulgt
Misjonsbladet
gjennom 30 år
- Jeg har helt siden Ingunn Ruis tid som
redaktør vært imponert over det redaksjonelle nivået på Misjonsbladet ut fra forutsetningene. Misjonsbladet er et viktig ”lim”
i et frikirkesamfunn som står i fare for å bli
oppsplittet i små og større menigheter som
på mange måter spriker. Det er livsnødvendig å ha et kirkeblad som kan være en viktig
brobygger i deres nasjonale kirkefellesskap.
Misjonsbladet er et himmelvendt og samtidig jordnært blad med relevans for livet – og
menighetslivet – til misjonsforbundere i alle
aldre.
Tromsø
Astrid Seljeåsen
Torp, pastor
Frimisjonen i
- Misjonsbladet er samlende for Misjonsforbundet. Jeg synes det er interessant å ”bli
kjent” med folk i fellesskapet som jeg ikke
kjenner fra før. Misjonsbladet gir følelsen av
å være en del av et
større fellesskap.
Colombia
Øyvind Slåtta,
misjonær i
- Misjonsbladet er viktig fordi det forteller
historien som vi deler sammen som misjonsforbundere. Jeg liker at historiene som blir
fortalt nå får god plass og har mange fargebilder. Misjonsbladet er blitt mer et magasin
med plass til de viktige historiene med god
kvalitet.
Anne Wenche
Hellem, leder av
Misjonsforbundets hovedstyre
- I Misjonsbladet kan jeg følge med på
hva som skjer rundt omkring i de forskjellige menighetene i Misjonsforbundet både
nasjonalt og internasjonalt. Jeg vil støtte
Misjonsbladet fordi jeg i min stilling vet hvor
skoen trykker, og vet at behovet er stort i
Misjonsbladet.
Ansgarskolen
Line Haugnes,
speiderkonsulent i Misjonsforbundet UNG
Harald Nygaard,
rektor
- Jeg leser Misjonsbladet fordi jeg ønsker å
holde meg oppdatert på det som skjer i både
Misjonsforbundet og Misjonsforbundet UNG.
Jeg synes Misjonsbladet er informativt og gir
god oversikt over arbeidet i Misjonsforbundet
– både i menighetene og internasjonalt.
- Jeg synes det er gøy at Misjonsforbundet
har et blad med så høy kvalitet og som tar
opp spennende og interessante tema.
Jarle
Råmunddal,
generalsekretær
i Misjonsforbundet
- Jeg har lest Misjonsbladet siden jeg var tenåring, og tror at jeg faktisk har alle numrene
fra 1988 da jeg begynte på Ansgarskolen.
Misjonsbladet er utrolig viktig for at folk kan
følge med på hva som skjer i Misjonsforbundet, og det burde være ”obligatorisk” lesning
for enhver misjonsforbunder. Jeg opplever at
vi har et Misjonsblad i dag som er veldig spennende – et flott blad som gir gode perspektiver på det som skjer i Misjonsforbundet.
Vil du støtte produksjonen av Misjonsbladet?
Da kan du betale et frivillig abonnement ved
å bruke vedlagte giro!
Takk!
M i s j o n s bladet 3 -1 0
37
Vi møter
Fotballentusiastisk
leirplanlegger
Ole Einar Aas (25) trekker i
trådene både på Stagedive og
Across. Han har arbeidet som
arrangementskonsulent i
Misjonsforbundet UNG i to år
og bor i Kristiansand. Der studerer han praktisk pedagogikk ved Høgskolen i Agder
ved siden av å pønske ut nye
leirsprell.
38
Misjons bladet 3-10
- Hva i oppveksten har preget deg mest
som menneske?
- Er det lov å si hund? Det preget meg veldig å ha hund både for ansvarsbevissthet
og vennskap, og det har gitt meg mange
gode bilder på ubetinget kjærlighet. Gjerpen misjonsmenighet, hvor jeg vokste opp,
har vært viktig, og kameratgjengen der
som ga meg trygghet selv om jeg var blant
få kristne på skolen.
- Driver du med noen idrett og kunne du
bli skikkelig god?
- Jeg spiller fotball og kunne blitt god hvis
jeg hadde bedre psyke. Jeg har spilt i tredje
divisjon, men spiller bra kun når jeg har
troa på meg selv. Uten den spiller jeg skikkelig dårlig.
- Har du noen hobbyer?
- Ved siden av fotball? Jeg liker elektroniske duppedingser og fikle med programvare og slikt.
- Hvis du måtte være medlem i et annet
kirkesamfunn enn Misjonsforbundet, hvor
ville du havnet?
- Da tror jeg nok det ville vært pinsekirka.
Jeg liker karismatiske ting og er så trygg at
jeg kan skille mellom dem.
- Hvilken bok uten Bibelen har gjort størst
inntrykk på deg?
- Nådens gåte av Philip Yansey. Etter at jeg
lærte noe helt nytt om nåde på ”Opptur”,
leste jeg den i ettertid. Jeg har hatt en til-
bøyelighet til å bli lovisk, men den bidro til
at å være kristen ble befriende og gøy.
- Hvilke bøker har du på nattbordet nå?
- Bibelen lå der i går kveld, men nå er den
ikke der lenger.
- Hvis du skulle bo i et land utenom Norge,
hvor ble det da?
- Det måtte vært England for fotballens
skyld. Ellers kanskje Spania med varme og
fotball.
- Hvilke inspirasjonskilder har du for liv
og arbeid?
- For arbeid er inspirasjonskilden når jeg
ser hvor mye leirene faktisk betyr for så
mange ungdommer. For liv er det tettere
kjennskap til Gud – å komme enda nærmere.
- Hvilken nålevende person ser du mest
opp til?
- Jeg ser opp til en som heter Sverker
Weissglas. Det var han som underviste
meg om nåden på ”Opptur”. Han underviste på en måte som jeg aldri har hørt
– verken før eller siden. Jeg tror han har
fanget opp noe om nåden som ytterst få
kristne har fanget.
- Hvilke fem hverdagsting klarer du deg
ikke uten?
- Mobil, Mac, klær og… Kan jeg si bare tre
ting?
- Hva tror du preger livet ditt om ti år?
- Jeg håper Gud preger livet mitt. Også tipper jeg kanskje familie og småbarnsgreier.
Så håper jeg at menigheten preger livet.
- Hvorfor ville du bli arrangementskonsulent i UNG?
- Jeg ville jo fordi jeg hadde vært på leirer
før og sett hvor mye det betyr. Etter den
nevnte episoden på ”Opptur” fikk jeg et
helt annet grunnlag for troa, og da jeg
hørte om Landsstyret så tenkte jeg: ”Hvorfor er jeg ikke engasjert i noe slikt?” Så da
denne jobben dukket opp, tenkte jeg med
en gang at jeg hadde lyst på den.
Tekst og foto: Anders A. Aanensen
Foto: Rogweb (@flickr.com)
KryssOrdet
Til Misjonsbladet nr 2/2010 hadde åtte kryssordløsere skrevet inn sitt svar. Vinneren
denne gangen var Kjell Sundberg, som hadde alt rett (se løsningen på side 47). Vi fortsetter med kryssordutfordring nr. 6. Send inn ditt ferdigløste kryssord til Misjonsbladet,
Chr. Krohgs gt 34, 0186 OSLO innen 1. desember 2010.
Vinneren av en CD blir trukket ut blant de riktig utfylte kryssordoppgavene, og løsning
blir lagt ut på www.misjonsforbundet.no 15. desember. Lykke til!
NØDHJELPEN VOKALER
FOLKETRYGDSGRUNNBELØP
LAND
DEL 2
SVÆRT
STRENG
SIGNES
SPANIA
PROFET STUDENTER
OG
DOMMER
KILO
PART
TILBE
ROMFARTSORG.
AE
RIVE
FORKLARING
SANN
NEDBØR
DIKT
BARNEVENNEN
SIPPORAS FAR
LIKE
SNOBB
FAGFORBUND
PÅKALLER
ANTIPATI
LEKER
MIDLERT.
BOSTED
DIKTER
FARGE
FEMTI
VEL
SV. FORFATTER
TRENGENDE
SPANIA
KLUMP
UNDERHOLDNING
WATT
LIKE
PENSJON
(FORK.)
GRISEN
LYST
GARDERMOEN
OKSYGEN
KILO
SPILL
LURT
OPP I
......
HYDROGEN
KALIUM
KVINNEN
SKRIFT
FOSFOR
JOSVA
19:10-16
KV.NAVN
EVENTYRFORTELLER
SPANIA
BLODTYPE
MODELL
UTROP
LYSSIGNAL
MEDIELEDER
SKJULT
ÅRE
JURID.
BEGREP
KV.
MALER
OMRÅDE
ENKEL
DRYSSER
RADIUS
PROFETINNE I NT
RETT
ANFALL
GUD
OPPRØR
SALME
91:11
ELEKTRONISK
LEDE
EULERTALLET
GIGA
LURER
TINN
DRIKK
SKJØNNER
LIKE
AE
JENTE
SPANIA
BLODTYPE
FEMTI
MALARIAMEDISIN
LOEROMAN
UTBYTTET
KJENT
PREST
I ROGALAND
PLANTE
HAMSUNROMAN
ARTIKKEL
BLODTYPE
GÅR
DISIPPEL
NARKOTIKUM
STEVNE
ÅLESUND
-SKILT
KUNSTIG
ELEKTRONISK
NANO
PARTIKKEL
BEVEGELSE
NIVÅER
BØNNEGRUPPE
MÅNE
AMPERE
PARTI
...........
ROCK I
AUSTR.
STAMTONE
FRANSK
ELV
ELV
STAMTONE
BLODTYPE
FUGL
TALL
FISKEN
ASIATISK
LAND
FYR
OKSYGEN
TOTAL
TY. PRESIDENT
STAMTONE
SVOVEL
TELENETTVERK
KRYPDYR
EN MILL.
GRAM
(FORK.)
BÅT
NORMLÆREN
KJENNETEGN
DEL AV
SKOTTLAND
FARAO
TERA
AKABS
FAR
REV
RETNING
RETNING
LANDOMRÅDE
INSEKT
NORSK
RETSTIDENDE
MÅL
KELVIN
KVINNENAVN
FOSFOR
MOR TIL
HUR
M i s j o n s bladet 3 -1 0
39
portrettet
40
Misjons bladet
Takknemlig
alenepappa
- Urettferdig er ingen kategori for meg, sier Pål Helmersen om
et liv som har tatt fra ham faren, uskylden, fem fingre og sin
kjære. I den rekkefølgen.
D
et er vanskelig å fortelle historien
til Pål Helmersen like nøkternt og
stillferdig som han gjør det selv der
han sitter i sofaen og reflekterer over et liv
fullt av motgang og smerte. Likevel virker
det ekte og ærlig når han slår fast at Gud
har vært til stede hele tiden. Og at takknemlighet er grunntonen i troslivet hans.
– Takknemlighet er nok betegnende for
mitt åndelige liv. Jeg har en hensynsløs tillit til Gud, og er nok velsignet med et lyst
sinn. Jeg er rett og slett en ukuelig optimist, sier han.
Det er ingen fare for at ordene skal
oppfattes som en klisjé fra en alenefar med
fire barn i alderen seks til femten år. Kona
Brita døde 14. februar i år – 49 år gammel.
De hadde vært lykkelig gift i 20 år.
– Det var både morsdag og valentinsdag, og jeg ble vekket på sykehuset med
beskjed om at hun hadde dødd for fem
minutter siden.
Farvel. Pål og barna hadde allerede tatt
farvel. For etter fire år med optimisme, tilbakeslag, forbønn, cellegift og kirurgi,
innså de dagen før at slaget var tapt. Brita
var blitt veldig svak etter en operasjon, og
Pål fikk klar beskjed om at hun lå på det
siste.
– Jeg skjønte at hvis barna skulle si farvel, så måtte det skje nå. Jeg samlet dem,
og ga beskjed om at legene mente at Brita
skulle dø. Det kom som et sjokk. Vi hadde
vært veldig åpne om at mor kunne dø,
men vi hadde ikke sagt at hun skulle dø.
Det synes vi var vanskelig, når man tror på
en allmektig Gud, forteller han.
De reiste fra Sten og Elsbeth Sørensen i
Lyngdal, hvor barna i perioder hadde hatt
avlastningshjem, og besøkte alle sammen
Brita på sykehuset. Det ble en sterk opplevelse.
– Jeg fikk doktorgrad i brutal virkelighet den helgen. Hvordan forteller du barna
dine at de skal miste moren sin? De fikk en
etter en gå inn og snakke med Brita, men
etter en stund gikk kreftene slutt. Det siste
hun sa var: Selv om dere mister mamma,
så må dere ikke miste Jesus, forteller han.
Takk, takk Jesus. Selv erfarne sykeplei-
ere tok til tårene da Pål, barna og noen
eldste i Lyngdal misjonsmenighet stemte i:
Takk, takk Jesus. Takk, takk Jesus. Jeg vil
bare takke, jeg vil bare takke deg.
– Kanskje jeg er klin sprø, men jeg følte
sånn for den sangen. Jeg spurte meg selv
om jeg hadde kontakt med virkeligheten i
det hele tatt. Men jeg takket jo ikke for det
som skjedde, men for at vi fikk føle Guds
nærvær og godhet i det tragiske. Det er
vanskelig å forklare, det er bare slik. Senere
hørte vi at pleierne sto på gangen og hørte
sangen. De gråt alle, sier han med et skjevt
smil.
Et halvt døgn senere sovnet Brita inn.
Pål måtte ta nok en tung tur til Lyngdal
hvor barna hadde dratt i mellomtiden.
– Minstemann Andreas sikret seg parykken. Så lenge han kunne huske hadde
den vært en del av mamma. Vi hadde
begravelse i Mandal hvor Sten Sørensen
forrettet. Det ble veldig flott.
>>
M i s j o n s bladet 3 -1 0
41
Klærne er den praktiske oppgaven
som volder alenepappaen Pål
Helmersen mest bry. Her kler han
på minstemann, Andreas (6).
>> Dette var slutten på fire års knallhard
kamp mot kreften. Flere ganger fikk de
beskjed om at svulsten var borte, med påfølgende tilbakeslag.
– Kreft er noe av det styggeste jeg har
vært borte i, i hele mitt liv. De to siste
årene var det mye smerte i å se hvordan
livet vårt ble stjålet mer og mer.
Håp om helbredelse. De ga likevel
aldri opp håpet om at Gud ville helbrede.
– Vi håpet i det lengste, fordi Gud er
Gud og Gud er god. Samtidig fikk vi styrke
til å takle det som skjedde. Brita var så
innstilt på helbredelse at hun ved et uhell
skrev Andreas Julian Helbredelse på en
melkelapp minstemann skulle ha med på
skolen, forklarer han.
42
Misjons bladet 3-10
De reiste rundt på vekkelsesmøter, kontaktet helbredelsespredikanter og fikk til og
med sponset tur til Lakeland.
– Vi fikk noen svar. Blant annet forsvant
en kreftsvulst i halsen under bønnedager
på Flekkerøya i 2008. Først og fremst var
det nok Brita som ville dra på de fleste
stevnene. Det var likevel veldig sterkt for
oss begge, og vi opplevde flere kjærtegn fra
Gud underveis.
– Føler du deg lurt når hun ikke ble frisk?
– Nei, jeg føler meg ikke lurt fordi det
var et reelt håp. Gud kunne gjort det hele
tiden og da er det ikke feilslått. Jeg er også
sikker på at vårt sterke håp var med på
å forlenge livet til Brita. Legen sa til meg
kvelden før Brita døde at hun hadde bedt
om et under. Og slik han så det så hadde
Brita fått sitt under: Da hun kom var hun
så syk at det var helt andre krefter enn
deres hjelp som hadde holdt henne i live
de tre siste årene.
Dermed fikk Andreas oppleve å ha en
mor før hun gikk bort.
– Jeg hadde et syn da Brita fikk diagnosen: At jeg og barna stod ved grava hennes.
Fire år senere stod vi der, men med en
viktig forskjell. I synet holdt jeg Andreas
i armene, men nå stod han på egne ben.
Hadde hun dødd den gang, hadde ikke
Andreas hatt noen minner om Brita, forteller Pål.
Tomhet etter Brita. Likevel var Britas
ensidige fokus på liv og håp ikke bare enkelt for en mann som måtte være forberedt
Helmersen ved gryta: Fire barn krever store gryter,
men Pål Helmersen har alltid trivdes på kjøkkenet.
Her sammen med den nest yngste, Sara (9).
Den gang da. Bilde av familien Helmersen,
før Brita døde, står i stua.
på et liv uten henne.
– Jeg er skrudd sammen litt annerledes
enn henne. Jeg har tro på helbredelse, men
samtidig har jeg ganske mye realisme.
Derfor måtte jeg kjøre på to spor: Gud
kunne når som helst overraske med helbredelse, men jeg kunne ikke unnslippe
tanken om at hvis det gikk galt sto jeg
igjen som enkemann. Jeg skulle nok ønske
at hun hadde forsonet seg med døden i
hvert fall den siste tiden. Da hadde vi kunnet sagt farvel på en helt annen måte, sier
han.
Og nå står han altså der som enkemann
med ansvar for Andreas (6), Sara (9), Mathias (11) og Rebekah (15).
– Tomheten som Brita har etterlatt seg
er vanskelig å forsone seg med. Men jeg
er velsignet med et lyst sinn og har vel det
som kan kalles en hensynsløs tillit til Gud.
Likevel er jeg redd for om jeg greier å gi
barna alt de fortjener og trenger av omsorg
og oppmerksomhet. De nødvendige tingene er en ting, men hva med kjærlighet,
forståelse og tid sammen?
Overgrep og rus. Spørsmålet henger i
lufta, men det gjør også ordene fra en far
som er fylt med omsorg for barna. Det er
dessverre ingen selvfølge med tanke på en
barndom preget av opprivende skilsmisse
og flere år med overgrep.
– Det var utrolig stort å bli pappa selv
om jeg selv ikke hadde noen nærværende
far, og en farsfigur krenket meg på det groveste. Jeg tror jeg har fått nåde til å bli en
god pappa, sier Pål.
Fem år gammel gikk foreldrene hans fra
hverandre i en opprivende skilsmisse, og i
oppveksten var det ingen tilstedeværende
far.
– Jeg hadde åpenbart behov for å relatere til en voksen farserstatning utenfor
hjemmet. Så var jeg så uheldig og traff en
pedofil type. Han fungerte som en slags
reservepappa, men krenket meg på det
groveste i fire-fem år fra jeg var 11, sier
han nøkternt.
Historien har han fortalt mange ganger
både på skoler, konferanser og hos Egil
Svartdahl i Søndagsåpent på TV2. Men
lenge la han lokk på de forferdelige overgrepene.
– Det var om å gjøre å ikke tenke på det
– akkurat som om det ikke var en del av
min historie. Men det var likevel en smertefull bagasje å ha med seg.
Det var nok også en av de viktigste årsakene til at han droppet ut av skolen tidlig
og viet livet til musikk, hasj og nyreligiøsitet. I tillegg til at en blikkenslagerutdannelse raskt ble knust i knekkemaskinen.
– 16 år gammel knuste jeg fingrene i
lære som blikkenslager – bare noen måneder etter at jeg hadde begynt. Etter det ble
det ikke mer utdannelse eller yrkeskarriere.
Forvandlingen. Bestemor i Mandal ville
det annerledes. Hun var en tålmodig forbeder for familien.
– Jeg møtte rett og slett bestemors Jesus.
Jeg var helt på bunnen og i leiligheten i
Oslo da jeg fikk en ekstrem angst. Det stod
M i s j o n s bladet 3 -1 0
>>
43
>> klart for meg at livet mitt hang i en veldig
tynn tråd. Da opplevde jeg å stå ansikt til
ansikt med Gud. Jeg så ingenting, men
hadde en veldig sterk åndelig opplevelse
av å møte noe hellig som jeg skyldte livet.
For meg var det uten tvil bestemors Jesus,
forteller han.
Det ble en total forvandling i livet.
Kompisene spurte hva som hadde skjedd –
unge Pål Helmersen strålte.
– Jeg måtte kalle meg ”kristelig”. For jeg
hadde tidligere anerkjent Bibelen som en
hellig bok på linje med andre. Men dette
var som en revolusjon i livet mitt, og jeg
opplevde at Bibelen handlet om meg og
talte til meg. Jeg fikk det på innsiden og
kunne la mitt Babels tårn rase, forklarer
han.
44
Misjons bladet 2-10
Han kom i kontakt med et kristent fellesskap som kalte seg ”Jesu småfolk”, og reiste
rundt med dem i noen år som gateevangelist. Det var også der han møtte Brita.
– Jeg fridde uten at vi hadde vært kjærester. I tre år hadde jeg levd som munk –
damer var jeg ferdig med. Men så plutselig
så jeg Brita med nye øyne. Jeg kjempet fælt
med å gjøre tilnærminger, men en dag hun
skulle klippe meg så fridde jeg bare. Hun
måtte klippe meg på nytt dagen etter, sier
han og ler.
Det tøffeste avhøret. De giftet seg et
halvt år senere, og etter et par år flyttet de
to til Mandal. Det var også der han tok av
lokket fra historien om overgrepene.
– Da jeg skulle gifte meg med Brita
fortalte jeg henne om krenkelsene. Hun
mente jeg måtte anmelde saken, men det
var først da jeg flyttet til Mandal og livet
roet seg ned, at jeg gjorde det. Det var en
veldig befrielse å vedkjenne seg hele historien min.
En historie som rystet en garvet etterforsker over flere uker med avhør.
– Alt jeg hadde opplevd måtte på bordet. Etterforskeren sa i ettertid at det var
det tøffeste avhøret han hadde hatt i sin
karriere.
Saken ble henlagt grunnet foreldelse,
men Pål fikk arbeide i forebyggende arbeid.
– Det ga meg også muligheten på skoler og
konferanser til å fortelle hva Jesus har gjort
med meg, sier han med et smil.
Det var 16 år - en nesten gjennomført
De går gjennom sorgen
sammen. Foran Andreas (6) og
Sara (9), i midten Mathias (11)
og bak Pål og Rebekah (15).
Pål Helmersen er sykemeldt, men tar på seg
noen forkynneroppdrag. Her forbereder han seg
på preken i Lyngdal misjonsmenighet.
Tomheten som Brita har etterlatt seg er
vanskelig å forsone seg med. Men jeg er
velsignet med et lyst sinn og har vel det
som kan kalles en hensynsløs tillit til Gud.
Pål Helmersen
mastergrad ved Menighetsfakultetet, diverse stillinger som ungdomspastor, bibelskolelærer, forlagsredaktør - og fire barn
senere at Brita fikk kreftdiagnosen.
– Tap av barndom, fingre, far og kone.
Hvordan greier en mann å stå med rak rygg
gjennom alt dette?
– Jeg lærte tidlig å leve med tap, og
opplevde at jeg likevel holdt det gående.
Kanskje jeg er en ”sterk” person fordi jeg er
sterk til å være svak. Altså la både Gud og
andre mennesker hjelpe til, sier han og titter ned på hendene.
Åpenhet. I etterkant av Britas død har
det også hjulpet ham og familien gjennom
en vanskelig tid.
– Vi har fått hjelp og støtte fra Kreftfo-
reningen og mye kjærlighet, omsorg og
forbønn både fra menighet, familie og omgivelsene. Heldigvis er barna veldig våkne
og åpne for å ta imot denne omsorgen. Jeg
har vært veldig åpen for barna med min
sorg, og vi har grått mye sammen, sier han.
– Åpenhet er viktig for deg?
– Jeg har veldig tro på vitnesbyrdet og
å dele fra livet. Min erfaring er at historien
min på godt og vondt er noe av det mest
dyrebare jeg har fått å forvalte i liv og
tjeneste. Den er ikke noe konstruert. Jeg
tror også det er veldig viktig å forsone meg
med hele historien, og å tale sant om livet,
sier han og legger til:
– Iblant har jeg jo lurt på om jeg utleverer meg ukritisk. Om det er lurt for egen
del og i det hele tatt godt for de jeg møter.
Hvordan skal de takle det? Men jeg håper
jeg har fått visdom til ikke å fortelle hva
som helst til hvem som helst, sier han.
Det kan virke urettferdig at han har
måttet bære på en slik historie, men det
har ikke rokket ved hans tillit til Gud.
Urettferdig? Det er ikke en kategori jeg
opererer med – livet er urettferdig. Jeg liker
å tenke at Gud jo må ha stor tro på meg
som har betrodd meg et veldig stort ansvar.
Gud er jo ikke tatt på senga – han har latt
det skje. Kanskje jeg har troens nådegave?
Og da ikke en tro til å flytte fjell, men en tro
til å stå i stormen, reflekterer han.
Mastergrad og menighet. I det hele
tatt får en lett et inntrykk av Pål
Helmersen som en grubler. En som analyserer livet til langt på natt.
– Ja, jeg er nok en reflekterende person
og har tilbøyelighet til å bli veldig teoretisk
og filosofisk. Derfor var det så bra å ha
Brita til å forankre tankene i virkeligheten.
Nå må han forankre livet på egen hånd.
Sykemeldt fra en prosjektstilling som uansett går ut nå, er det mange ting å gruble
over.
– Jeg skal fullføre mastergraden på Ansgar i praktisk teologi. Så har jeg lyst til å
bidra til en menighetsplanting her. Det var
noe jeg og Brita snakket mye om, og jeg
har ikke lyst til å legge den ballen død. Det
har også sammenheng med menighetssituasjonen i Mandal. Jeg har fire disipler
i huset jeg skulle ønske kunne gå i en god
familiemenighet, sier Pål Helmersen.
Tekst og foto: Anders Artmark Aanensen
M i s j o n s bladet 2-1 0
45
aktuelt
UNG vil nærmere
menighetene
Misjonsforbundet UNG mener
desentralisering kan gi mer
nærhet til menigheter og lokallag. Foreløpig har de fleste
reist sør.
Foreløpig ser det mest ut som UNG har
flyttet hovedkontor fra Oslo til Kristiansand. Seks av totalt ni nasjonalt ansatte
sitter på Sørlandet, og fem har kontor i
Kristiansand. Blant dem er daglig leder
Anne Margrethe Ree Sunde.
- Dette er ikke flytting av hovedkontoret, men del av en prosess for å desentralisere organisasjonen. Fra å ha hovedkontor
i Oslo ønsker vi å ansette nasjonale
medarbeidere over hele landet. Vår administrative stab skal være i Oslo, i kontorfellesskap med Misjonsforbundet sier hun.
46
Misjons bladet 3-10
Tilfeldig flytting. Og da bedyrer hun at
det fra organisasjonens side ikke er snakk
om en ren flytting sørover. - Det er egentlig tilfeldig, og den situasjonen kan endre
seg. For eksempel vil vikaren for Helene
Haugland Kvia bo i Oslo, og i løpet av et år
har vi som mål å ansette en person i NordNorge for å bedre kontakten til nord, sier
Ree Sunde.
Hun sier også at dette tyngdepunktet i
sør ikke har bakgrunn i en nærmere relasjon med sørlandsmenighetene enn andre,
til tross for at de fleste har kontorfellesskap
med Salem misjonsmenighet i Kristiansand.
- Nei, hadde vi hatt flest ansatte i en
annen by, kunne vi like gjerne hatt kontor
der. Nå har eller skal blant annet ungdomskonsulent Tore Mersland besøke alle
regionene i løpet av året, så jeg tror vi klarer å beholde det nasjonale engasjementet.
Helene Haugland Kvia og Anne
Margrethe Ree Sunde utenfor sitt
”avdelingskontor”, lokalisert i Salem
misjonsmenighet i Kristiansand.
Gevinst på tre områder. Desentralisering er et forslag som har vokst frem i organisasjonen over flere år, og er forankret
både i Landsstyret (LS) og administrasjonen. En arbeidsgruppe har arbeidet med
spørsmål rundt økonomi og desentralisering. Det hele begynte med en grundig
analyse i 2008.
- Vi foretok en analyse av hele arbeidet
vårt, og kom fram til fire hovedområder vi
skulle arbeide med, forklarer den daglige
lederen.
De konkluderte med at organisasjonen
trengte: 1) En tydeligere identitet i arbeidet.
2) Stabile inntektskilder og balanse i regnskapet. 3) En fleksibel organisasjonsform.
4) Mer stabilitet i personalsituasjonen.
- Da opplevde vi at en desentralisering
kunne gi gevinst. Vi tror det vil bedre
kontakten med menighetene, og det går
på identitet. Vi fikk en god del forespørs-
ler om å være mer til stede rundt forbi. I
prosessen er vi i dialog med ungdomsorganisasjonene hos baptistene, Frikirken
og pinsevennene, og deres erfaring med
desentralisering, sier Ree Sunde.
Dessuten håper hun det vil føre til at de
nasjonalt ansatte vil stå i arbeidet sitt over
lengre tid, og gi enda bedre kompetanse i
staben.
- Et vanlig scenario er at vi ansetter
noen som er relativt nyutdannet, men så
flytter de fra Oslo i etableringsfasen. På
den måten mister vi mye kompetanse og
det nettverket som vedkommende har
bygget seg opp. Vi har også måtte si nei til
svært kompetente søkere på stillinger fordi
de ikke har bodd i Oslo. Dessuten må daglig leder bruke mye tid på å skape samhold
i en stab i stadig skiftning, sier hun.
Nasjonalt og lokalt. En annen fordel
Ree Sunde trekker fram er at det blir lettere for de nasjonalt ansatte å involvere seg
i menighetsarbeid.
- Vi har som mål at ansatte i mindre
stillinger også arbeider i en menighet. Det
er ikke noe krav, men på den måten får nasjonalt ansatte også innblikk i lokale prosesser. Menigheten og lokallaget kommer
nærmere vår arbeidssituasjon og virkelighet, mener hun.
- Hvordan tror du menighetene vil merke
desentraliseringen?
- Jeg håper de vil oppleve at Misjonsforbundet UNG er nærmere. Vi har også
som mål å ha jevnlige UNGpuls i de ulike
regionene, og det blir enklere når flere ansatte kan ta tak i det. Det blir også lettere å
komme i kontakt med nasjonalt ansatte for
coaching og veiledning.
Smerte. Samtidig er ikke en slik prosess
smertefri. Desentralisering betyr også en
mer oppsplittet stab.
- Alle prosesser har positive og negative
sider. Vi tror det er flere positive sider, og
på lenger sikt at de positive gevinstene står
igjen. Men vi må arbeide for nye møtepunkter i staben slik at vi kan bevare teamarbeidet, sier Ree Sunde.
Og det er ingen skam å snu. - Det er en
spennende prosess å være i fordi vi prøver
oss fram. Hvis det viser seg at vi ikke lykkes med dette eller ikke får noen gevinst av
det, så er vi ikke redd for å gå tilbake til ett
hovedkontor, lover den daglige lederen.
Tekst og foto: Anders A. Aanensen
NYHETSBREVET
Savner du nyheter fra
Misjonsforbundet og UNG
nå når Misjonsbladet kun
kommer ut hvert kvartal?
Da kan du enten gå inn på våre nettsider www.misjonsforbundet.no og tegne
deg for Nyhetsbrevet sendt elektronisk,
eller du kan kontakte Misjonsforbundets
hovedkontor på tlf 23 32 57 50 for å få
brevet tilsendt pr post. Nyhetsbrevet skal
fra i høst komme ut de månedene vi ikke
utgir magasinet, og vil gi en liten oppdatering av det som er skjedd den siste
måneden.
Besøk vår nettportal:
www.misjonsforbundet.no
* blogger * nyheter * arrangementer * ressursbank * debattsider
* verdigrunnlag * satsningsområder * nasjonalt og internasjonalt arbeid
* speider * Misjonsbladet * kontaktinformasjon *
M
Miissjjoonnssbladet
bladet 43--10 09
47
Semsvegen 51, 3676 Notodden
Tlf. 350 27 300
www.berget.no
Et av Norges største utvalg
av campingbiler og bobiler!
www.caravansenter.no
Vesterled 71, 4887 Grimstad Tlf: 970 55 666
48
Misjons bladet
Ikke helt A4
Vi tar jobben fra
logo, profil, idé og
design til trykk og
innbinding.
www.wera.no
B
Y G
G
M
E
S
T
E
Neste
KVINNESEMINAR
finner sted
i 2012
R
Følg med på misjonsforbundet.no og i Misjonsbladet
Tlf.: 37 04 99 11 • Grimstad • Norgeshusforhandler
LØSNING KryssORDET nr 2/2010
Merk at i rad 11, kolonne 5 fra høyre, er det skrevet ”Svovel”. Der skulle det
stått ”kalium” da bokstaven vi var ute etter var nettopp K. Noen har likevel
klart å ”overliste kryssordlageren” og fikk alt rett. Strålende!
God formgiving for både
organisasjoner og bedrifter.
www.ravnbo.com
Din
annonse
her?
Vær med og støtte Misjonsbladet
med en annonse! Kontakt Anne
Margrete Mandt Anfindsen på 908
23 902 for informasjon og priser.
M i s j o n s bladet
49
Sjå føre deg ein fotballkeeper, ein metalmusikar,
ein brannmann, ein trebarnsfar og ein pastor. Så
ser du på biletet av Jim Lynwood Foss. Var det
slik du såg føre deg desse fire karakterane?
Pastor
med
keeperhanskar
og metalkjensler
E
g sit i ein svart, behageleg stol i
eit lyst kontor. Det er kontoret til
Jim Lynwood Foss, pastor i Bryne
misjonskyrkje. Han har det travelt, for i tillegg til å vera familiefar og pastor, har han
fått seg enda ein jobb.
– Eg er nettopp blitt brannmann. Det
er eit samfunnsengasjement som er utruleg viktig for meg. Du får jobbe i team
og møter mange menneske, og rolla som
brannmann gjer at folk blir veldig opne
mot deg, seier han.
50
Misjons bladet 3-10
Ulike meiningar i eit ope landskap.
For å finne ut kva som har ført til at Jim
har og har hatt såpass mange ulike jern i
elden, må me ta turen bakover i tid.
– Eg vart frelst i ungdomsåra, sjølv om
eg jo hadde trudd tidlegare også, seier
Jim og tek ein slurk av kaffien. Då han bestemte seg for å følgje Jesus, var Jim aktiv
fotballspelar. Kva skjedde så når han også
skulle vera del av ei kristen forsamling?
– Meiningane til folk i kyrkja var sterke.
Slik eg opplevde tanken deira om kva ei
kyrkje skulle vera, var han langt vekke frå
andre sider av livet mitt og dei folka eg
vanka med.
– Korleis klarte du å kombinera livet i
kyrkja med dei andre sidene av livet ditt?
– Eg las utruleg mykje i Bibelen. Når
du er nyfrelst, så tenner orda der som ein
brann. Og så får du den kjensla av at det
er noko som ikkje stemmer. For kvar var
kyrkja i forhold til det eg las? Eg følte at dei
stilte ein del krav. Det var den tida for over
20 år sidan, då ting skulle ha ein bestemt
form, ein skulle kvitta seg med det eine og
det andre, og ein måtte ikkje høyra på feil
musikk. Det var eit veldig sterkt fokus på
negative sider. Det måtte eg berre vinne
over. Eg hugsar at Jarle Råmunddal sa at
han såg ei kyrkje som eit ope landskap. Og
det tenkjer eg òg, at det skal vere enormt
stort rom for menneske, seier Jim.
Å bli tatt på alvor. Jim fortel at ung-
domsleiarar som har vist at dei brydde seg
om han, har betydd mykje for han. – Ein av
dei tinga som har gjort inntrykk, var då ein
ungdomsleiar kom heim til meg om kveldane i ein periode då eg var einsam og fortvila. Han hata sikkert musikken eg høyrde
på, men han sat og lytta saman med meg
likevel. Eg såg at han verkeleg brydde seg,
og at han meinte det han sa. Det ein opplev
som nært, det skaper noko i ein.
Fotballkarrieren. For dei som kjenner Bryne Fotballklubb, er ikkje Jim Foss
eit ukjend namn. Han var keeper der ein
periode, og han var med då Bryne FK slo
Tottenham 4-0.
– Så vidt eg veit, var me det fyrste norske laget som slo eit engelsk lag. Det var
knallkjekt, smiler Jim. – Gjennom fotballen lærte eg mykje om å stole på andre og
kjempe for noko som er større enn meg
sjølv. Det er jo dette fotball handlar om,
seier Jim. – Då eg vart ungdom og vaksen,
tok fotballen mykje tid. Det var smerteleg
for meg at eg på grunn av fotballkampane
ikkje kunne gå i kyrkja på søndagar. Då eg
møtte Lena, som eg no er gift med, vart det
så vondt å vere borte frå møta, at eg ikkje
klarte det meir. Eg slutta med fotball då eg
var 24 år, det var på både godt og vondt,
men det var alt for tidleg, fortel Jim.
Metal-kjensler. Jim har spelt i metal-
bandet ”Sea of Dreams” i mange år. Dersom han får tid til det, har han lyst til å
byrja å spela igjen.
– Kva er det som appellerer til deg ved
metalmusikken?
– Det har noko å gjere med at det er
mykje kjensler. For mange er det uforståeleg bråk, men for meg er det liv. Ein gitarsolo der er ikkje berre ein gitarsolo, det
er liv i han. Musikarane er steindyktige.
Når du høyrer på progmetal, kan du lure
på korleis dei får det til. Eg og ein kompis
som er leiar for tenåringsarbeidet, reiser
kvart år på metalfestival. Sist me var på
”Kjærleiken er heilt enorm. Du kan vera på
tusen konferansar og høyra tusen talar, men
det å erfare livet sjølv, og å søke Gud gjennom
det, det skapar ein identitet i deg som ingen
kan ta frå deg.”
festival, var det 10 000 menneske der. Det
er mange fantastiske og veldig opne folk i
det reindyrka metalmiljøet, seier han engasjert.
Konsulent. – Korleis vart du pastor?
– For mange år sidan gjekk eg på bibelskule. Etterpå fekk eg ein jobb på Ålgård
som ungdomspastor. Eg jobba der i fire år,
og då forstod eg at det var dette eg skulle
gjere. Mellom tenesta på Ålgård og den
eg no har på Bryne, jobba eg i bygningsbransjen som konsulent. Det er eit aktivt
og krevjande miljø. På konsulentsida må
du vere utruleg nøye med kva du seier, for
det du gjer får konsekvensar. Eg tenkjer at
alle pastorar skulle hatt seg eit pauseår. Det
hjelp ein til å forstå kva folk jobbar med og
kva dei møter der ute, slik at når du står og
forkynner eller snakkar med folk, så veit
du kva det dreier seg om, seier Jim.
Ikkje alltid happy-time. – Korleis har
forholdet ditt til Gud utvikla seg?
– Det eg er heldig med i jobben min,
er at forholdet til Gud vert forma av menneska eg møter. Det å vere saman med
folk som opplever smerte, det å gå inn og
våge å stille seg ein del spørsmål kring
denne smerta, det gjer noko med deg som
person. Livet er ikkje overflatisk meir. I
dag snakkar ein helst ikkje om døden, ein
snakkar ikkje om vandringa i dalane, me
skal ha happy-time heile tida. Men eg trur
at om du våger å gå gjennom dalane, så vil
du oppleve og erfare ein stor og sann Gud,
seier Jim.
Å erfare Gud gjennom livet. – Hendingar som verkeleg rører ved deg, er
når du mister nokon som står deg nær.
Eg mista ei jente i ungdomsarbeidet, ho
døydde av kreft. Det å be og gire seg opp
på at det skal gå bra, og så koma inn på eit
sjukehusrom og nesten ikkje kjenne jenta
att fordi ho er så sjuk, når du sit i eit hjørne
i to timar og nesten ikkje klarer å seia eitt
ord… Når du skal seia ha det til ho, og
jenta på 17 år kviskrar med dei kreftene ho
har at ”dette går bra uansett”, då tenkjer eg
at ho har møtt Gud. Det gav meg eit stort
bilete av ein Far som er utruleg raus. Om
du våger å gå gjennom slike prosessar med
Gud, noko eg brukte lang, lang tid på, så
kjem du ut på andre sida og ser kor fantastisk Gud er. Kjærleiken er heilt enorm. Du
kan vera på tusen konferansar og høyra
tusen talar, men det å erfare livet sjølv, og
å søke Gud gjennom det, det skapar ein
identitet i deg som ingen kan ta frå deg,
avsluttar Jim.
Tekst og foto: Kristine M. Stensland
M i s j o n s bladet 3 -1 0
51
portrettet
Kjærligheten
utholder alt
Hun hadde planer om et liv
som evangelist. Slik ble det
ikke. En stol ble dratt unna
og ryggen ødelagt. 63 år og
20 operasjoner senere synes
Synnøve Oterholt (89) likevel
at livet er godt og spennende.
I
21 år har Misjonsbladets skribent hatt
en usedvanlig leieboer: Bønnekvinne,
leder, dikter, håndverker, rojalist og en
god venn. Synnøve.
Synnøve Oterholts liv begynte i Gjerpen, hvor hun fortsatt bor. Født og oppvokst på gård. De første åra i hjembygda,
som i dag er en del av Skien. Som åtteåring
flyttet familien på fem, inkludert en onkel,
til Heddal. På grunn av arbeidsledigheten,
forklarer hun. – Far forpakta en gård der.
I Heddal var det nynorsk som gjaldt.
– ”Knut og Olav gjekk til åi for å lauge
seg”, sto det i leseboka. Jeg forsto ingenting. Onkel forklarte og siden har jeg vært
glad i landsmål, forteller Synnøve.
Etter fire år i Midt-Telemark vendte
familien hjem til Gjerpen. Vel tilbake kom
ungjenta i kontakt med Betel hvor det var
vekkelse. Johannes Bjåland talte i møtene. – Jeg var oppvokst i et kristent hjem, men
ikke frelst. En kveld bestemte jeg og noen
venninner oss for å gå til Betel og bøye oss.
Glad i de gamle. Det ble innledningen
til et kjærlighetsforhold – til Jesus og til
menigheten. Unge Synnøve ble særlig glad
i de gamle.
– De hadde sånn omsorg for oss. Det
hendte jeg gikk på kvinnemisjonen selv om
det bare var gamle damer der, fortsetter
Synnøve og henter et bilde fra veggen av
52
Misjons bladet 3-10
stivpyntede damer og tre menn. Den gang
var det bare menn som fikk holde andakt.
Mange unge ble frelst under vekkelsen
på Betel. – Bjåland sang, spilte gitar og
forkynte. Han sto i vekkelse på Vegårshei
samtidig. Det hendte han tok med seg
trauste vegårsheiinger som prekte en halv
time hver. Det var lange møter, smiler hun.
Junior’n i Gjerpen fikk en særdeles dyktig leder. Juniorveteranen minnes særlig
krigsåra. – Vi sto på med stor frimodighet.
Hang til og med opp plakater med norske
flagg på. Det var vågalt, men det gikk bra!
På en av festene stilte tre av juniorjentene
seg fram og leste dikt, iført henholdsvis rød,
hvit og blå kjole. Tilhørerne ble rørt til tårer.
Skriver dikt. Etter syv år på skolen var det
En stol på bibelskolen. Ungdomssekretær Erling Skallerud oppdaget snart
talentet. – Han syntes jeg burde bli evangelist, og fikk meg til å søke Misjonsforbundets bibelkurs på Blakstad hovedgård i
Asker. Det var våren 1947. Forfatter Alfred
Hauge ledet undervisningen, sammen med
John Christensen. Blant timelærerne var
Gordon Johnsen og Hans Jacob Frøen.
En morgen ved frokostbordet på Blakstad skjer det fatale: En medelev drar stolen
unna Synnøve idet hun skal sette seg. Fallet
gir sterke smerter i rygg og hode. – ”Det
skal du ha igjen!” var min første reaksjon.
”Nei, slikt har du ikke lært her”, sa Christensen. Legen rådet meg til å dra hjem, men
jeg dro til Jæren, Sandnes og Stavanger som
evangelist for speider- og juniorarbeidet.
bruk for Synnøve på gården. – Mitt ansvar
var å melke og gi kuene mat. Jeg likte det
ikke, men jeg måtte. Mamma var ikke frisk.
Noe hun likte var å skrive dikt. – I
annen klasse leste jeg dikt for første gang det gjorde inntrykk. Som 12-åring begynte
jeg å skrive selv. Først var det bare onkel
som visste om det, men det ble jo kjent.
Synnøve har ikke tall på diktene hun
har skrevet, alle for hånd. Skrivemaskin
har hun aldri hatt. – Jeg skriver om livet i
sorg og glede, slik det gjerne blir. Og om
kristenlivet. Gjerpensjenta vant seg tidlig ry som
versesmed og oppleser. Mange konfirmasjons- og bryllupssanger har det også blitt,
for ikke å snakke om jubileumsdikt og
prologer.
Juniorleder. Lederegenskapene ledet
henne inn i juniorforeningen på Betel. Synnøve Oterholt var blant dem som sørget for
å blåse nytt liv i foreningen. Etter vekkelsen
i 30-åra var det mange kristne ungdommer
i bygda som trengte et samlingssted. Ungdom fra hele Grenland møttes til stormøter
og stevner. Synnøve ledet og holdt andakt.
Juniorformann ble hun også. Menighetens ledelse ville helst ha en mann, men
ingen var villige. Synnøve humrer ved
minnene. ”Da ser jeg ingen annen råd enn
at vi må kretse oss om Synnøve”, resignerte
ungdomsformannen.
Det var det ingen som angret på.
Nordover. Derfra satte Synnøve Oter-
holt kursen nordover. Først til Narvik, så
Målselv og Tromsø. Ved juletider kom hun
til Berlevåg. – Det var kaldt og kusselig,
men koselige og gjestfrie mennesker. Jeg
hadde alltid kopp i veska. Etter krigen var
det smått med servise, men kaffe vanket
det overalt. Jeg bodde hos familien Sivertsen, en av de få som hadde hus. Folk flest
bodde i brakker. Kristian Rodahl var forstander på Misjonshuset, brakke det også.
Fiskeriene ga mange tilreisende og
mange fiskemåltider. – Fru Sivertsen serverte stekt fisk til frokost, kokt fisk til middag og rester til kvelds - nydelig!
Synnøves oppdrag var å blåse liv i fak-
- Jeg sto mye på den talerstolen
der, ja. Synnøve med et bilde fra
Betel, Vardø.
Synnøve medgir at hun lengter
til himmelen iblant. - Da skal jeg
møte de gamle i kvinnemisjonen
- de som betydde så mye for meg
da jeg var ung.
M i s j o n s bladet 3 -1 0
53
- Der er kongeparet vårt! Synnøve ber for kongehuset,
Stortinget og regjeringen hver eneste dag.
kelarbeidet, som speideren het den gang.
I Kongsfjord hadde hun barnemøter, gjerne
to-tre hver uke. I tillegg kom møter for fiskerne. Svære karer med en eim av tobakk
og fisk som gjerne ville høre ”dama fra sør”.
Nok er nok. Den unge evangelisten dro
videre til Vardø, hvor Misjonsforbundet
drev fiskerhjem. Der kunne en jobbe hele
døgnet, forteller Synnøve. Den lille menigheten drev kafé hvor fiskerne kunne kjøpe
middag. Mange av dem bodde på brakka. I hektiske Vardø sa ryggen stopp. Tilbake i Tromsø beordret pastor Johan Arnt
Hellum henne hjem. – Det er det lureste
jeg har gjort, oppsummerer Synnøve, som
likevel ser tilbake på tida i Nord-Norge
med stor glede.
Uten penger og helse. Så startet et tiår
uten penger og helse. Det var før folketrygdens tid og Synnøve levde sammen med og
av foreldrenes inntekter. Det gikk på et vis,
fastslår hun. Verre var alle sykehusoppholdene, operasjonene og de lange periodene
til sengs. Fire rygginngrep, fem operasjoner i knærne, pluss pluss. Nærmere 20
operasjoner har Synnøve vært gjennom.
Med Guds hjelp har det gått, konkluderer
hun og kan ikke få fullrost menigheten for
omsorg og oppfølging. – Jeg elsker Betel.
Alle der er så snille og gode.
Synnøve var sjeleglad da hun kunne
bevege seg og komme på møter igjen. Med
trygd og korsett begynte et nytt liv. Da er
vi kommet til 1960.
Ikke vondt ment. Studiekameraten som
fjernet stolen ble naturlig nok fortvilt.
– Men ingen av oss kunne gjøre noe
med det. Det var ikke vondt ment. Gud
tillot det ikke for å straffe meg, men fordi
han elsker meg. Gud er kjærlighet uansett.
– John Christensen ga oss studenter et
54
Misjons bladet 3-09
godt råd. Bruk 1. Korinterbrev 13. Les det
gjerne hver dag. Da har dere evangeliet i et
nøtteskall, i medgang og motgang. Det er
et råd jeg har forsøkt å følge, om ikke hver
dag. ”Kjærligheten utholder alt, tror alt,
håper alt, tåler alt”, minner Synnøve om.
Bitter er hun ikke.
– Jeg vil ikke være et ”ynkemenneske”.
Det er ingen grunn til å synes synd på
meg. Med Jesu hjelp har jeg kommet gjennom alt og har det godt.
Bønn, kongehus og hekling. Selv om
Synnøve har god tid, kjeder hun seg aldri.
I henne har Guds rike en bønnearbeider
av rang. – Jeg har en lang bønneliste, og
snakker med Jesus om alt og alle. Jeg ber
for kongefamilien, Storting og regjering
hver dag - at Gud må banke på hjertene til
de store herrer. Jeg synes det var så skjønt
å høre kronprinsessa vår snakke om tro i
Nidarosdomen. Jeg har alltid vært glad i de
kongelige. Det hender jeg sender brev og
dikt og får svar tilbake.
Misjonsbladet får sjenerøst innsyn i
bunken med rojale konvolutter og signaturer. De nordiske kongehus har en særlig
plass i Synnøves hjerte, mens hun følger
”prins Filipe og de søte jentene i Spania”
med et sideblikk.
En annen hobby har vært hekling.
Hundrevis av brikker og duker er det blitt.
28 slumretepper. En bokorm er hun også,
med særlig sans for historie, biografier og
andaktsbøker.
Himmelen. – Jeg er glad for hver dag,
men lengter hjem til himmelen iblant.
Hver kveld sier jeg til Jesus: ”Nå legger
jeg meg i Jesu navn. Våkner jeg, er du hos
meg. Våkner jeg ikke, er jeg hos deg.”
Kan man få en bedre leieboer?
Tekst & foto: Ingunn Rui
Lengsel
Eg kjenner ein lengsel i hjarta,
å, Herre eg vil ligna deg.
Eg ber deg og ynskjer berre,
deg fylgja på lydnads veg.
Det kostar mykje, det veit eg.
Det kostar mitt eige ”eg”.
Men eingong når eg får sjå deg
eg skal ei angre eg gjekk din veg!
Fyrst då kan du bruke meg, Herre kjær.
Her er eg - eg kjem no.
Eg kjenner du er meg ganske nær,
den kjensla er sæl og god.
Dann meg og bruk meg, min Frelsar,
dagane skrid så fort.
Snart stend eg heime og helsar
på deg - ved den gyldne port!
Synnøve Oterholt
Motgang
Det er så mange hvorfor i livets skoleår.
Det er så mye motgang som mange av oss får.
Så ofte står vi spørrende - hvor dette skjer?
Og ser vi rundt omkring - vi ingen utvei ser.
Men hva i denne verden er lykke eller fred?
Det er nok ikke bare når alt går lett og med.
Jeg tror den største lykke får kun den som kan se
at selv i motgangsdager vi kan ha ro og fred
Men hvem kan gi oss dette? Hvor skal vi lære det?
Jeg vet den rette plassen er i bønn på våre kne.
Men selv om livets motgang oss nekter også det,
vår Frelser ser til hjertet - og gir oss salig fred!
Synnøve Oterholt 1958
Et annerledes
studentliv
En ung kvinne og kjærligheten til menigheten.
Marie Kattem Husøy (21) er en aktiv
ung kvinne, og en ildsjel i det voksende
studentarbeidet i Trondheim misjonsmenighet. Ved siden av å studere
samfunnsøkonomi, er Marie både møtelederkoordinator og leder for en nærfellesskapsgruppe.
- Hvilken rolle spiller Trondheim
misjonsmenighet i ditt liv?
- Menigheten er på mange måter hjemmet mitt. For det første har jeg bokstavelig
talt bodd her de siste to årene av mitt liv,
for det andre er det et hjem på åndelig
plan. Jeg er vokst opp i menigheten, og den
er derfor et sterkt og fast holdepunkt i livet
mitt, sier Marie.
Hun er ei av tre jenter som de siste
to årene har bor i vaktmesterleiligheten
tilhørende Trondheim misjonsmenighet.
Leiligheten var tidligere pastorbolig, men
leies nå ut til studenter og andre i menighetsmiljøet.
En aktuell livsløpsmenighet. Maries
familie er en av ”kjernefamiliene” i
Trondheim misjonsmenighet. I de fleste
menigheter, både i små og store, finner en
som regel en eller flere familier som utgjør
en stor del av menigheten. Du har sikkert
lagt merke til dem, for de strekker seg ofte
over flere generasjoner. I Trondheim er en
av disse familiene; Husøy.
- Mange i familien og flere av mine
nærmeste venner hører til menigheten.
Menigheten er derfor et nært fellesskap for
meg, et sted jeg vet at jeg alltid blir møtt
med kjærlighet, omsorg og forståelse. Slik
er det ikke alle steder, sier Marie.
- Hva betyr menigheten for deg?
- Menigheten utgjør en stor del av livet
mitt, og jeg legger ned ressurser og arbeid
der fordi det er så utrolig viktig for meg i
mitt kristenliv. Det er betydningsfullt både
med tanke på relasjonen til Jesus og fordi
det gir meg så mye glede, sier hun.
Livet i kirka. Da Marie vokste opp, var det få barn på hennes alder i kirka. I ungdomstida var det derfor naturlig for
henne å se seg rundt etter
andre kristne jevnaldrende.
Hun kjente seg usikker og
splittet, skulle hun begynne i
en annen menighet eller ikke?
- Jeg ble i en periode bedre
kjent med meg selv og Jesus,
noe som gjorde at jeg ble sikker på at jeg ønsket et aktivt
kristenliv og en menighet å
tilhøre. Ettersom jeg ble litt
eldre og gled litt mer naturlig
inn hos de eldre studentene,
fant jeg ut at den menigheten
jeg ville tilhøre, var Trondheim
misjonsmenighet. Det er jeg glad for i dag,
sier Marie.
Olav Thomassen, en annen drivkraft i
studentmiljøet, hadde en nærfellesskapsgruppe med litt eldre studenter. Det var
her Marie etterhvert fant sin plass.
- Olav trakk med seg studenter til kirka
og overtalte dem en og en til å bli med på å
starte ei gruppe. På den tida hadde vi ikke
noe etablert studentmiljø. Gradvis kom
det flere og flere studenter, og vi teller i dag
fem nærfellesskapsgrupper bare i studentmiljøet, smiler Marie.
Oppstarten av studentarbeidet har
vært velsignet, og utviklingen ser ikke ut
til å stoppe med det første. Marie ser også
mange muligheter og et stort potensial,
spesielt når det kommer til utadrettet arbeid.
- Vi er veldig gode på det som skjer
innenfor menighetens fire vegger. Vi er
flinke til å ta i mot nye, vi tar vare på dem
og vi inkluderer dem. Vi har et stort potensial når det gjelder å vise kjærlighet
til byen vår, til dem som ikke er en del av
menigheten. Vi må tørre å ha større for-
ventninger, sier Marie engasjert.
- Hva kan menigheten gjøre for å vise
byen kjærlighet?
- Små, enkle ting, som for eksempel tjenester de ikke har bedt om. Vi kan plukke
søppel, vaske doer, ta imot husløse studenter eller lage et tilbud om lesesal i kirka i
eksamenstida. Konkrete praktiske ting er
gode måter å vise kjærlighet på, sier Marie.
Potensial for vekst. Til tross for veksten i studentarbeidet, er det fremdeles
mange tomme seter når menigheten holder møter. Potensialet for vekst er stort.
- Hva tror du om “Vekst 2020” i din menighet?
- Vekst er i høyeste grad oppnåelig. Vi
må nå ikke-kristne, og vi trenger å fokusere på nettopp det. Vi må være åpne for at
Jesus vil bruke oss, og at vi kan få bety noe
for noen i vårt nærmiljø. Det handler ikke
om prestasjoner fra vår side, men om Gud
og det han vil gjøre. Vi må bare huske å be,
sier Marie Kattem Husøy.
Tekst og foto: Marthe Rosenvinge Ervik
M i s j o n s bladet 3 -1 0
55
PROSJEKTET
Her presenterer vi et av Misjonsforbundets eller Misjonsforbundet UNGs p
Hjertegjengen
Åsane misjonskyrkje har fått treårig prosjektstøtte frå FriFond
til opplegget ”Hjertegjengen”. ”Det skal vere gøy å lære om
Jesus.” og ”det skal vere kvalitet på søndagsskulearbeidet” er
viktige punkt i målsettingane deira.
D
ei fire leiarane i Hjertegjengen er
Astrid Kvåle Nygård, Kari og KjellRune Standal og Hilde Haukeland.
– I 2003 hadde me berre éin barnefamilie i kyrkja vår. Me spurde oss sjølve kva
me kunne gjere for å få med fleire, og slik
starta me eit fornyingsarbeid. Gjennom
arbeidet kom me fram til ein del sentrale
verdiar. Me legg vekt på at barna skal bli
sett og at kyrkja skal vere ein stad der
barna trivest. Me ønskjer å gjere barna til
disiplar av Jesus, noko me vil få til mellom
anna gjennom å vere rollemodellar, byggje venskap og ta barnas gudsliv på alvor.
Fornyingsarbeidet resulterte i Hjertegjengen, eit opplegg for barn mellom tre og
ti år. Namnet valde me for å fokusera på
56
MIS JONS bladet 3-10
at Jesus har plass til alle i hjarta sitt, og at
me kan få lov til å gje hjarta våre til Han. I
det nye opplegget legg me vekt på å bruke
varierte formidlingsformer. No nyttar me
opplegget ”Sprell Levande” som er laga av
Søndagsskoleforbundet, fortel leiarane.
Det følgjande intervjuet er for det meste
basert på skriftleg korrespondanse, og difor
uttalar dei fire seg med ei sameint røyst.
Gullhjertet. Ein typisk sundagsformid-
trerte og får på seg eit band med ein farge
som fortel kva aldersgruppe dei tilhøyrer.
Når alle er på plass, tek Hjertegjengen
ordet i kyrkja. Me brukar kring 10 minutt
på å vise song-dvdar og til å fortelje resten
av forsamlinga kva me skal snakka om på
Hjertegjengen denne søndagen. Etter dette
følgjer barna ei fane ut av kyrkjerommet,
akkompagnert av ein fast song. Fana vår
er eit stort hjarta av ”gull”, og inni det store
gullhjarta er det mange små, raude hjarte.
dag i Åsane misjonskyrkje går føre seg på
følgjande måte: – Nokre av barna kjem
til kyrkja saman med foreldra sine når
gudstenesta startar klokka elleve. Resten
av barna kjem halv tolv, for det er då Hjertegjengen begynner. Alle barna blir regis-
Variasjon. – Første del av samlinga
går føre seg i eit rom som me kallar for
myldre-rommet. Her held me på med leik
og konkurransar, ulike spel og byggesett.
Neste punkt på programmet er undervis-
prosjekter i inn– og utland.
Hjertegjengen er ein positiv kraft i nærmiljøet.
ning. Då går me inn på eit anna rom, der
barna plasserer seg på tepper som har
same farge som banda dei har på seg. I
rommet har me plassert bilete, blomar,
steinar og andre saker og ting som illustrerer dagens tema. Det som blir sagt i undervisningsdelen er nok mest lagt opp med
tanke på dei eldste, men dei yngste får også
mykje med seg. Formidlingsformene er
varierte. Me kan nytte drama, dvd, flanellograf, plansjar eller dokketeater. Gjennom
samtale mellom barn og vaksne, ønskjer
me å aktualisere temaet. Me brukar ofte
dialog med handdokker og situasjonsspel
til dette. I undervisningsdelen har me
også ein ”supersetning”. Det er eit Bibelord
som me fokuserer på fleire søndagar etter
kvarandre og som me prøver å læra oss.
Me gjev også høve til fri bøn, og då helst
i samtalegruppene etter undervisninga.
Barna er delte opp i to grupper etter alder.
I desse gruppene prøver me så konkret
som mogleg å relatera temaet til barna sin
kvardag, seier leiarane.
Kyrkjekaffi. Hjertegjengen sluttar av
samtidig som gudstenesta. – Me ønskjer
å vere opne og inkluderande, og difor har
me alltid kyrkjekaffi dei søndagane me
har Hjertegjengen. Foreldra som kjem for
å hente barna sine, vert også inviterte inn
på kaffi. Det er ein fin måte for oss å bli
kjende med foreldra på, fortel dei fire.
Hjelpeleiaren. – Når barna begynner i 5.
klasse, er dei eigentleg for gamle til å vera
med. Dei kan framleis få delta, men då har
dei status som hjelpeleiarar, seier leiarane.
Andrea Lone Espeseth er ny som hjelpeleiar dette året. – Eg er med i Hjertegjengen fordi eg trur på Gud og fordi det
Betweensgjengen har vakse seg stor.
er veldig gøy der. Først ser me ein dvd inne
i kyrkja. Deretter leikar me, og så går me
inn på eit anna rom og høyrer om Jesus.
Etterpå er det kyrkjekaffi. Det er leikinga
og kyrkjekaffien som er det kjekkaste. Som
hjelpeleiar kan eg hjelpe til med ting, for
eksempel når me har drama. I samtalegruppa kan eg vera med nesten på same
måte som dei vaksne, fortel Andrea.
Between. – Etterkvart har me fått fleire
barn i forsamlinga som er over ti år. Ein
del av dei kjem på Hjertegjengen og er
med som hjelpeleiarar, men dei over 10 år
treng også eit eige tilbod. Difor utfordra
me Rolf Breistein og Odd-Arne Haukeland
til å ta tak i dette. Resultatet vart opplegget
”Between”. Dei som tidlegare har vore med
i Hjertegjengen, er kjernen i dette arbeidet.
I starten var det seks ungdommar med.
Desse blei tekne med på planlegging og
bidrog med tankar og idear om korleis dei
kunne tenkje seg å ha det. No kan dei vera
10-15 ungdommar på desse samlingane
som er i kyrkja annakvar fredag, fortel
Hjertegjeng-leiarane.
Nærmiljøet. Hjertegjengen har eit ønskje
om å gjere noko positivt for nærmiljøet. – Dei fleste i nærmiljøet her me bur er
turinteresserte, og difor har me i Hjertegjengen starta eit turprosjekt. Me arrangerer turar ein til to gonger i semesteret.
Folk blir inviterte ved bruk av plakatar og
personlege invitasjonar. Turane er opne for
alle. Turdeltakarane blir delte opp i lag, for
undervegs er det quiz og andre konkurransar. Løypa går rundt eit vatn og endar
opp i kyrkja. Her vert det servert middag,
kaffi og kaker. Heimelaga betasuppe er ein
favoritt. Me har som regel ein familiean-
Turdeltakarane løyser quiz.
dakt, ein song-dvd, og ofte også song av
barna i Hjertegjengen. Høgdepunktet for
mange er nok kåringa av vinnarlaget etter
konkurransen.
– Me har fått prosjektstøtte frå Misjonsforbundet til å kjøpe fotballspel og
bordtennisbord. Dette er satt fram i kyrkja
når me kjem frå turen, og det er veldig populært. Når barna trivest, har også foreldra
det fint. Oppmøtet på turane varierer, men
me er oftast mellom 40 og 50. Det er ikkje
berre Hjertegjengen som bidreg. Mange
andre frå forsamlinga er også i sving med
mat, rydding og pynting, understrekar
søndagsskuleleiarane.
Show it. Åsane misjonskyrkje har nyleg
også teke i bruk ”Show It”, eit konsept som
er laga av ”Familieverkstedet” på Sandnes. – Dette er ei annleis gudsteneste som er
lagt opp på barna sine premiss. Visjonen er
” å skape positiv forandring i familien”. Me
har hatt ”Show It”-gudsteneste éin gong,
og då var barna frå både Hjertegjengen
og Between med på drama og song. Etter
gudstenesta hadde me felles kveldsmat.
Som ein del av opplegget, får kvar familie
med seg ein dvd heim. Dvd-en er eit hjelpemiddel til å snakke om temaet frå gudstenesta i heimen.
Fokus på den enkelte. – Me er ei lita
forsamling og difor er talet på barn og
unge lite i forhold til mange andre stader.
Det er ikkje talet på barn som er det viktigaste, men at me kan få gje den enkelte
noko bra og ta trua deira på alvor, avsluttar
Astrid, Hilde, Kari og Kjell-Rune.
Tekst: Kristine M. Stensland
M i s j o n s bladet 3 -1 0
57
s
t
e
d
un
b
r
o
f
e
s
n
g
i
l
ke
t
e
h
e ra
l
r
a fe
i
s
m
i
n
e
v
M sjo on
h
l
e
i
l
t
t
k
a
e
n er jon ke B 1 Ree
d is kir
1
he
t
e
e
0
l
s
rgr n
2
v
a
n
M rse
r
o
e
j
a
a
n
s
r
n Pede
i
u
A
F lo m ebr ldebo, ristin et.no
Os 12. f Runar nEddal, K forbund
- ende: Råmu isjons
.
1
1 dvirk Jarle w.m
s
n
jo
Me nde,
ww
å
Su
dp
e
gm
l
ø
F
58
Misjons bladet 3-10
SKRÅBLIKK
Illustrasjon: Anna Darlene van der Heiden
New updated version
available…
Et kjapt blikk på de første par sidene gjør meg smertelig klar over det jeg
allerede visste: det meste av lyd-, bilde- og datautstyr i heimen er utdatert
og trenger sårt til fornyelse. I stua står for eksempel et stereoanlegg - selve
ordet høres gammeldags ut - fra slutten av 80-tallet.
Jeg må innrømme at jeg liker å følge med på ny teknologi og forsøker å ha
siste, oppdaterte versjon av programvare og virusbeskyttelse på PC-en. Skal
vi være ærlige, har vel de fleste av oss en dragning mot fornyelse på et eller
flere området. For noen kan det være klesskapet som skriker etter oppdatering, for andre er det en skinnende, ny bil eller oppussing av hus eller hytte
som bidrar sterkt til meningen med livet.
Som pastor følte jeg at mitt kall og min viktigste
jobb var å utruste de hellige til tjeneste. Det er
viktig at vi gjør menneskene i våre menigheter
til disipler og ledere – og ikke kunder. At vi
betjener dem på en sånn måte at de blir myndiggjort til å være seg selv, og den de er skapt til å
være.
Å hjelpe mennesker til å ta ansvar for eget liv,
egen tro og det kall Gud har lagt ned i dem var
ledestjernen i min tjeneste som pastor. For som
kristne ledere kan vi komme til gjøre folk avhengige av oss. Men resultatet av godt lederskap
er ikke en mengde klienter. Tvert imot er det
mennesker som selv bidrar, er skapende og på
ulike måter formidler Guds rikes kvaliteter.
Reklamen får oss på en snedig måte til å tro at den siste versjonen alltid er
best og at vi ikke kan klare oss med fjorårets modell, for ikke å snakke om
et produkt fra forrige århundre! Formelen fornyelse = livslykke kan lett
spre seg til andre deler av livet. Hvem har ikke av og til lyst til å bytte ut
pastoren sin - eller hele menigheten - med en oppgradert versjon, med det
siste i lyd- og lyseffekter?
I misjonsarbeidet møter vi den fristelsen det er å
gjøre mennesker avhengige av oss, slik at de blir
noen vi hjelper og vi blir de gode hjelperne. Det
er også lett å samle inn penger til slike hjelpetiltak. Men som kirke er vi satt til å utruste, myndiggjøre og bidra til at mennesker blir løftet opp.
Derfor er det fokus på lederutvikling som vi har
internasjonalt, på sett og vis vårt dypeste kall. Et
kall som handler om å gjøre disipler, for disippelgjøring og lederutvikling er uløselig knyttet
sammen i kirke- og menighetsliv.
På noen områder er fornyelse et sunnhetstegn. Det er et av nøkkelordene i
det nye testamentet: Jesus representerer en ny, frisk og utfordrende gudsåpenbaring, og det å leve som Jesu etterfølgere er å leve i stadig fornyelse.
Men det er en fornyelse forankret i noe som er urokkelig og uforanderlig.
Jeg vil si det så sterk at som kristne ledere, både
i Norge og i de land vi får være med å samarbeide, er det å utruste de hellige til tjeneste noe
av det viktigste vi kan gjøre.
p un k tum
Et reklameblad fra et elektronikkfirma dumpet nylig ned i postkassen.
Utruste de hellige til
tjeneste
Av og til skal vi unne oss noe nytt. Jeg ser at den nye GPS-en kan oppgi
posisjonen min i et hvilket som helst punkt på kloden med en nøyaktighet
på mindre enn 5 meter. Hvis den kan oppgraderes til å fortelle meg hvorfor
jeg befinner meg akkurat i det punktet, kommer jeg garantert til å legge
den i handlekurven…
Tekst: Per Ravna
Jarle Råmunddal, generalsekretær
(Per Ravna, tidligere kjent som Per Sivertsen, har tatt det samiske slektsnavnet fra sin mor
fra Deatnu – eller Tana – i Finnmark. Per er utdannet i matematikk, leder allmennlærerutdanningen ved Høgskolen i Bodø og har i mange år vært engasjert i Misjonsforbundet.)
M i s j o n s bladet 3 -1 0
59
MISJONSFORBUNDETS DAG
24. oktober
– finner sted i din
menighet
Tema: HØSTEN ER STOR
På Misjonsforbundsdagen er det
- Fokus på Vekst 2020
- ”Pastorbytte”: En pastor eller forkynner besøker din menighet
- Mulighet til å gi en gave til vår felles satsing om fordobling av Misjonsforbundet innen 2020
Gaven kan også betales inn på konto: 3000 15 10300 (Merk giroen ”DNM-dagen”)
60
Misjons bladet 3-10
Foto: Kjersti Gulli Petersen
Matteus 9:35-38
Jesus vandret nå omkring i alle byene og landsbyene. Han underviste i synagogene deres, forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og plage. Og da
han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter. Da sa han til disiplene sine: ”Høsten
er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste
inn grøden hans.”