Transcript Samenes Venn - Norges Samemisjon

Samenes Venn
Organ for Norges Samemisjon nr. 6 – 2013 Årgang 88
2 • Samenes Venn 6‘13
Samiske kirkedager i Mo i Rana i tiden 9. - 11.aug.
Ninni Berge var deltaker på Samiske kirkedager i Mo i Rana 9.- 11.august. Hun gir oss her et
lite innblikk i noen av sine opplevelser der.
Foto: Samisk kirkeråd
Jeg gledet meg til å få oppleve samiske kirkedager, og
Unge i prosesjon.
hadde store forventninger. Programmet for kirkedagene
var rikholdig og spennende. På kirkemøtet var det samer
fra Russland, Finland, Sverige og Norge. Det var et vidt
spekter av ulike sammenkomster: Gudstjenester i en stor
lavvo og i Mo kirke, ungdomsgudstjeneste og et eget
barneprogram. Det var en sterk opplevelse å se og høre
ungdommene, og at det kommer ungdommer etter oss, det
gir håp for fremtiden. Med på gudstjenestene var biskop
preses Helga Haugland Byfuglien, biskop Tor Jørgensen,
biskop Per Oskar Kjølaas, og biskop Tor Singsaas, og de
forrettet ulike dager.
Selve hovedtemaet var: "For det stedet du står på
er hellig jord". Her holdt Ole Henrik Magga og Sofie
Petersen innlegg. Klima i arktisk endres veldig fort og
konsekvensene er alvorlig for urbefolkningen. Likeså
veksten av rovdyrbestanden virker inn på reindriften. fortelle min historie og bli tatt på alvor med min smerte
Dette er et hinder for urfolknæringen, og samarbeidet og så gå veien videre til tilgivelse. Dette er en prosess
som kan ta lang tid.
med myndighetene er fraværende.
Dette arbeidet har vært prøvd i Salten og Røyrvik. I
Denne jorda er hellig og det samiske folket kan bruke
oppsummeringen
fra disse undersøkelsene var det en
ressursene på en god måte. Og det er viktig at ikke alle
positiv glede. Folk kunne fortelle og samtidig oppleve at
ressurser blir brukt opp med en gang.
det
som ble fortalt om diskriminering, mobbing, overgrep
Seminaret til Michael Lapsley, Rolf Steffensen og
fra
den norske stat ble tatt på dypeste alvor og det ble
Ingar N. Kuoljok var utrolig spennende. De snakket om
ikke
bagatellisert eller avvist. Dette er en begynnelse til å
forsoningsarbeid i Sør- Afrika og det er gjort undersøkelser
i Røyrvik og Salten om samer og norske relasjoner komme videre i livet og bli et helt menneske.
Det var flere konserter og en av dem var: "Hellig jord
med hverandre. For de som har lyst til å lese mer om
hellig
ord", en urframføring av Frode Fjellheim, Anne
forsoningsarbeidet, kan kjøpe boka: "Erkjenne fortid
Vada,
Hildegunn
Øiseth, Snorre Bjerck, Kammerana,
- forme framtid", Innspill til kirkelig forsoningsarbeid i
Sapmi, skrevet av Tore Johnsen og Line M. Skum og er Kormakeriets. Dette var en fantastisk konsert.
Senere på kvelden var vi i Mo kirke på en forenklet
utgitt på Orkana forlag.
Vi samer har mye å lære av forsoningsarbeidet i Sør kveldsgudstjeneste. Her sang et kor fra Jokkmokk i
Afrika. Det som er viktig i denne sammenheng er ikke Sveige og Line M. Skum holdt preken.
Åarjelhsamien teatere og Nord - Trøndelag teater satte
bare å tilgi overgrep som er gjort mot samene, men at vi
opp
stykket: " Kvinnen som sprengte grenser", - om
møter et annet menneske i en god relasjon slik at jeg kan
Elsa Laula Renberg sitt liv og virke for det samiske
folk. Cecilia Persson spilte Elsa Laula Renberg og Frode
Fjellheim var musiker og vokalist.
Det var kjekt å møte tidligere elever fra sameskolen i
Hattfjelldal. Vi måtte presentere oss på nytt etter så mange
år. Fellesskapet i gudstjenesten var sterkt og vi merket
Guds nærhet med omsorg og glede tross språkbarrierer.
Under møtet kunne vi på øretelefoner høre på det
språket vi behersket. Det var dyktige folk som sto for
tolkingen, og det fungerte fint. Så en stor takk til komiteen
som hadde planlagt kirkemøtet.
Det var noen flotte dager i Mo i Rana, og Rana kommune
stilte med mange frivillige. Takk skal dere ha!
Ved Storlavvoen.
Samenes Venn nr 6‘13 • 3
På lederplass
I dette nr kan du
LESE OM:
Samiske kirkedager
2
Misjonskvinne (og
mann) på Nordmøre 6
Kretsmøte i
Troms krets
7
Jubileumsmarkering
i Hardanger
En kjær sang
Søndagen en
velsignelse
8
9
Et bønnesvar
9
10
11
Treff for DSF-kullet
fra 1980 – 81
11
Fra Skalldyrtreffet
Reisebrev
fra 1948
12-13
Mimrekveld i Karasjok13
Nytt fra Sapmi
14
Ny bil igjen!
15
Treff for DSF-kullet
fra 1972 – 73
16
Varme boller fra Gud 16
Forsidebilde:
er tatt av Jon Amundal
Høsttid og innhøsting
Det står september på kalenderen vår,
og det betyr at høsten er over oss. Den
gode og fine sommeren er forbi, der vi
kunne samle varme og lys til å møte
en ny vinter. Vegetasjonen rundt oss
blir sliten for hver uke som går, og
snart skal blomster og blad falle ned
til jorda og bli til muld.
I denne tiden har vi mange
muligheter til å dele et budskap om
frelse og nytt liv. Mange synes å være
nokså fjerne i forhold til den kristne
tro, og mange tenker som så: - «Jeg
vil prøve å holde kristendommen
på avstand. Det er nok det beste for
meg.»
Men vi må ikke glemme at vi har
en levende Herre og Frelser, som
kan finne mange veier inn til et
menneskehjerte. Og plutselig står han
der, full av kjærlighet, full av nåde og
kraft.
Jesus ønsker å torpedere alle
skalkeskjul. Han vil flerre opp alle
forsøk på å holde Jesus borte fra ham
eller henne. Og etter hvert var det
bare en ting å gjøre: Slippe Jesus inn!
Dette har vi også opplevd mange
ganger i Samemisjonen i årenes løp.
Den 28. februar 1988 var det en stor
gudstjeneste i Karasjok kirke med
vel 300 mennesker. Menigheten ville
markere Norges Samemisjons 100 år.
Og midt i det hele satt en mann som
kjente at evangeliet hadde rammet
ham midt i hans hjerte. Og han sa det
etterpå: «Det var bare en ting å gjøre:
Å kapitulere og bøye kne for Herren
og ta imot Jesus som Herre». - Og
gjennom de 25 år som senere har gått,
har han vært en trofast søyle i den
kristne forsamlingen på stedet.
Først på 1990-tallet begynte
Samemisjonen å holde nordsamiske/
norske gudstjenester i Midt-Norge et
par ganger i året. Tanken var bl.a. å
ha et tilbud for nord-samer som nå
levde langt borte fra det nordsamiske
området i Norge.
På en av disse gudstjenestene satt
der ei kvinne som kjente på at det som
presten hadde sagt hadde berørt henne
på en sterk måte. Etterpå sa hun:
- «Jeg kjente meg så syndig, og jeg
kunne ikke noe annet enn å gå fram
til alterringen, bøye kne for Herren,
og legge fra meg mine synder hos
Jesus».
Dette var begynnelsen på troens
vei, og hun har fått erfare at Herren
Jesus har vært trofast, inntil i dag.
For noen år siden satt det er
mann i en kjøkkenkrok og lyttet
på det predikantene talte. Det var
vinterstevne i Kautokeino, og
predikantene talte varmt og sterkt om
Jesus og syndenes forlatelse.
Mannen i kjøkkenkroken visste
at han ikke hadde vært noen god
ektemann og far. Han hadde vært
glad i flaska, og han visste at mye
klanderverdig hadde fulgt i det sporet.
Plutselig ropte han ut i rommet. Ja,
det var mer som et skrik: - «Finnes det
nåde for meg hos Jesus?» - Finnes det
nåde for en slik en som meg?
Da gikk predikanten bort til ham
og sa: - «Det finnes nåde for deg
hos Jesus. For Jesus døde for deg på
Golgata kors, og dersom du tar imot
Ham som Frelser og Herre, vil du få
et helt nytt liv.»
Han fikk et helt nytt liv. Kona fikk
en ny mann. Barna fikk en ny far. De
siste årene i hans liv var helt nye. Og
familien fikk oppleve det som står i
2. Kor. 5, 17: - «Derfor, hvis noen er
i Kristus, er han en ny skapning. Det
gamle er borte, se, det nye er blitt til.»
Slik kan det skje når det fortapte
menneske vender seg til Jesus, vår
kjære Frelser!
Magne Gamlemshaug
4 • Samenes Venn 6‘13
Rohkos
Jesus gáibida buot
Luk. 9, 57-62
Čálii: Petter E Skansen - Ill.: Frode Kalleland - Sámás: Rávdná Turi Henriksen
Go sii ledje vádjoleamen geainnu
mielde, de muhtun dajai sutnje: «Mun
áiggun čuovvut du gosa ihkinassii
manažat.» Jesus vástidii: «Riebaniin
leat biejut, ja almmi lottiin leat
beasit, muhto Olbmobártnis ii leat
sadji gos vuoiŋŋastahtášii oaivvis.»
Muhtun earái son celkkii: «Čuovo
mu!» Muhto olmmái vástidii:
«Hearrá, suova mu vuos mannat
ruoktot hávdádit áhččán.» Muhto
Jesus celkkii sutnje: «Anne jábmit
hávdádit
jábmiideaset,
muhto
vuolgge sárdnidit Ipmila riikka!»
Muhtun eará dajai: «Mun áiggun
čuovvut du, Hearrá, muhto suova mu
vuos dahkat dearvvuođaid ruovttu
olbmuide.»Muhto Jesus vástidii: «Ii
oktage gii bidjá gieđas bealdoruovddi
ala ja geahčasta maŋás, leat dohkálaš
Ipmila riikii.»
Go Jesus gohčču olbmuid čuovvut
iežas ja dahkat bálvalusa, de muitala
son duohtavuođa. Son ii čiega ahte
lea lossat mieđihit gohččumii ja
čuovvut su. Teaksta mii lea golmma
olbmo birra, ii muital maidege sin
jurdagiin Jesusa vástádussii. Leigo
sin mielas Jesus nu gáibideaddji
ahte sii máhcce fas iežaset dábálaš
bargguide, vai ledje go sii gergosat
guođđit buot mii lei sin iežaset ja
čuovvut Jesusa?
Veahá maŋŋelis Lukasa evangeliumis
gullat mii stuora joavkku birra mii
čuovvu Jesusa. Son jorggiha sin
guvlui ja cealká: Jus guhtege boahtá
mu lusa, de son ferte bidjat dán
bálvalusa ovdalii go áhči ja eatni,
áhká ja mánáid, vieljaid ja oappáid,
ja velá iežas heakka ge. Muđui ii
sáhte leat Jesusa máhttájeaddji. Dat
guhte ii guotte ruossa ja čuovo mu,
ii sáhte leat mu máhttájeaddji. (Luk.
14, 25-27.)
Dán seammá teavsttas geavaha Jesus
huksenbarggu ovdamearkan ja jearrá
iigo olmmoš vuos guorahala man
divrras lea hukset ovdalgo álgá. Jus
muhtin áigu hukset toartna, iigo son
vuos rehkenastte maid dat máksá
ollašuhttit huksema, vai diehtá leago
sus doarvái ruhta ollašuhttit barggu?
Daningo buohkat geat oidnet ahte son
guhte ráhkada vuođđojuolggi ii suitte
gárvvistit toartna, bilkidišgohtet su ja
dadjet: Dát olmmái huksegođii ii ge
veadján ollašuhttit.
Jesusiin eallit lea dan mađe
gáibideaddji ahte ii buot mana
miehtemillii. Dat máksá! Das lea
soahti, vuoigŋafámuid vuostái soahti.
Apoasttal Paulus dadjá: Dasgo eat mii
soađa oačči ja vara vuostái, muhto
oaivámuččaid ja fámuid vuostái,
máilmmi hearráid vuostái guđet
ráđđejit dán áiggi seavdnjadasas,
almmiid bahávuođa vuoigŋaveagaid
vuostái (Ef. 6,12). Jesusa duohta
máhttájeaddji šaddá álo vuostálastit
beargalaga gávvhemiid (Ef. 6,11).
Danin rávve apoasttal kristtalaččat:
šaddet gievran Hearrás ja su veagalaš
fámus! (Ef. 6.10.)
Hans Adolph Brorson lea čállán
sálmmaid ja ovtta sálmmas
čállá ná: O, biso siložan,
min
Hearrá
soađis!
Man hirbmat fasti lea min Ipmil
beahttit. Man stuora heahpat lea,
vuos Ipmil dovdat, ja maŋŋil
jorggihit máilmmi guvlui. Ja son
joatká ná: Dat soahti bistá ain, dan
vuhtiiváldde, jus dovddat Jesusa, de
biso soađis! Buot mii du geahččala
dás suddui fillet, dan galggat vuoitit
don du jápmin rádjái.
Risttalaš olmmoš galgá geahččat
agálašvuođa guvlui: De ane muittus
don du eallin kruvnno. Du sadji
mearriduvvon lea truvnno ovddas.
Maid dáppe máilmmis šattat gillát
don, ii mihkkege leat dan kruvnno
ektui.
Don gii gulat Jesusii: Ipmil
buressivdnidivččii du ja várjalivččii
du Jesusa servvolašvuođas, gitta
dassá go soahti lea nohkan ja don
leat ollen mihttomearrái!
Petter E Skansen lea leamaš čálli
searvegoddekantuvrras ja bargan
báhppan Trøndelágas. Dál son lea
ealáhagas.
Samenes Venn nr 6‘13 • 5
Andakt
Jesus krever alt
Luk. 9.57-62
Ved Petter E Skansen - Ill.: Frode Kalleland
Mens de var underveis, var det en
som sa til ham: Jeg vil følge deg hvor
du så går. Jesus svarte: Revene har
hi, og himmelens fugler har reder,
men Menneskesønnen har ikke noe
han kan hvile sitt hode på.
Han sa til en annen: Følg meg! Men
mannen svarte: La meg først få gå
hjem og begrave min far. Da sa Jesus
til ham: La de døde begrave sine
døde, men gå du av sted og forkynn
Guds rike.
Det var også en annen som sa: Jeg
vil følge deg, Herre; men la meg
først få si farvel til dem der hjemme.
Men Jesus svarte: Ingen som har lagt
hånden på plogen og ser seg tilbake,
er skikket for Guds rike.
Når Jesus møter mennesker med
kallet til etterfølgelse og tjeneste, er
han alltid realistisk. Han legger ikke
skjul på at det koster noe å si ja til
kallet og det å følge ham. Når det
gjelde disse tre vi møter i teksten,
står det ikke noe om hvordan de
reagerte. Ble omkostningene så store
at de gikk tilbake til sine vanlige
hverdager, eller var de villige til å
ofre alt for å følge Jesus?
Litt senere i Lukasevangeliet hører
vi om en stor flokk som følger Jesus.
Han vender seg til dem og sier: Om
noen kommer til meg, må han sette
dette høyere enn far og mor, hustru
og barn, brødre og søstre, ja, sitt eget
liv. Ellers kan han ikke være min
disippel. Den som ikke bærer sitt
kors og følger etter meg, kan ikke
være min disippel. (Luk. 14.25-27.)
I denne sammenhengen bruker
også Jesus et eksempel vedrørende
omkostningene ved et byggeprosjekt.
Dersom en av dere vil bygge et tårn,
setter han seg ikke da ned og regner
ut hva det vil koste, for å se om han
har penger nok til å fullføre det? For
har han lagt grunnmuren, men makter
ikke å gjøre tårnet ferdig, da vil alle
som ser det, gjøre narr av ham og
si: Denne mannen begynte å bygge,
men klarte ikke å fullføre det.
Et liv sammen med Jesus, er ingen
dans på roser. Det koster! Det er
en åndskamp! Apostelen Paulus
formulerer det slik i Ef. 6.12: For vi
har ikke en kamp mot kjøtt og blod,
men mot makter og myndigheter,
mot verdens herskere i dette
mørke, mot ondskapens åndehær
i himmelrommet. En sann Jesu
disippel vil alltid være gjenstand for
djevelens lumske angrep. (Ef. 6.11.)
Derfor oppfordrer apostelen kristne
til å bli sterke i Herren, og i hans
veldige kraft. (Ef. 6.10.)
I en av sine mange salmer sier Hans
Adolph Brorson dette slik: Stå fast,
min sjel, stå fast i Herrens kriger!
Tenk hvilken skam og last, om Gud
du sviker! Tenk hvilken skjendig
ting, først Gud å kjenne. Og siden
seg omkring til verden vende.
Og han fortsetter slik: Begynt er ikke
endt, det må du vite! Du som har
Jesus kjent, bli ved å stride! Alt hva
ditt hjerte vil fra himlen vende. Skal
overvinnes til din tid tar ende.
En kristens blikk må være vendt mot
målet: Se opp og tenk en gang på
livets krone. På din bestemte rang for
Lammets trone! I sannhet, hva du her
skal måtte tåle. Av kronen ei er verd
den minste stråle.
Du som hører Jesus til: Må Gud
velsigne deg og bevare deg i
samfunnet med Jesus, inntil kampen
er slutt og målet er nådd!
Petter E Skansen har vært
menighetssekretær og prestevikar i
Trøndelag. Han er nå pensjonist.
6 • Samenes Venn 6‘13
Misjonsengasjementet har ikkje vore tungt
Tekst og foto: Jan Ove Krutvik
Gudbjørg Melland.
- Misjonsoppgåvene har vore ein arv frå far, men det har
ikkje vore ein tung arv. Det seier Gudbjørg Melland om
ansvar og engasjement i foreininga på Lesund i Aure.
På kjøkkenbordet, heime på Lesund i Aure på Nordmøre,
har Gudbjørg og mannen Ottar funne fram møteprotokollar
og rekneskapen for misjonsforeininga. Medan Gudbjørg
har vore leiar sidan 1980, har Ottar vore sekretær sidan
1962. Fyrste sida i rekneskapsboka viser at ein i 1923
starta med 10 kroner og 90 øre overført frå oppstartåret
for Samemisjonsforeininga som var 1922. Her kan vi lese
om 13 arrangement i 1923, og at ein kollekt på kring fem
kroner var vanleg på møta.
Fra kassadagboka.
- I oppveksten budde predikantane alltid heime hos
oss. Etter kvart vart det Ottar og eg som fekk ta i mot dei
som reiste rundt. Det har vore fint og vi har mange gode
opplevingar med predikantane. Eg hugsar korleis Hans
Futsæter imponerte gutane våre då dei var ungdommar
med å balansere flasker på panna. Hugser og med glede
Trond Fiske som tok med seg motorsaga og dreiv skogen
etter nye emne til ulike prosjekt. Frå barndomen hugsar
eg ein predikant som eg trur kom frå områdene ved Mjøsa
- trur eg. Han skulle bu heime hos oss då eg var ungen.
På den tida var det ikkje veg heilt fram, så siste stykket
måtte vi ro. Denne predikanten likte slettes ikkje å vera
på sjøen. Vi kom då vel fram likevel, mimrar Gudbjørg
Melland.
(etter at redaktøren har hatt ein prat med Gudbjørg er
vi komne fram til at det må ha vore John Støle)
I tillegg til arven heimafrå og predikantane som kom,
var fiskarane i bygda ei kjelde til misjonsinformasjon.
Det har vore mange fiskarar i Aure, og dei dreiv fiske
i Finnmark. Fiskarane kunne fortelje om korleis folk
hadde det både langs kysten og i indre-Finnmark. Sjølv
fekk Gudbjørg og Ottar sin fyrste tur til Finnmark i
1975. Samemisjonen hadde då sitt landsmøte på Øytun
folkehøgskole i Alta.
- Det var ei stor oppleving. Vi budde på Øytun, og
fekk vera med på gudsteneste i Máze. I tillegg var vi i
Kautokeino og Karasjok. Det var fint å sjå alle dei vakre
draktene. Det var og ei spesiell oppleving at vi alle
song på ulike språk og dialektar, eg trur det var tre ulike
songbøker i bruk på same tid, fortel Ottar.
- Det har vore rikt å vere med i misjonsarbeidet. Det
har ikkje vore ei tung arv å driva støttearbeid for at fleire
får høyra evangeliet på hjartespråket, eller å hjelpe folk i
naud på Kola, fortel Gudbjørg Melland.
Ottar og Gudbjørg Melland.
Samenes Venn nr 6‘13 • 7
Kretsårsmøte i Troms krets av Samemisjonen
lørdag 7 september
Ved Karstein Mortensen og Camilla Vidjelund - Foto: Thor Henrik With
Troms krets av SamePensjonert sokneprest i Bardu,
misjonen hadde i år sitt
Einar Hansen.
årsmøte/kretsmøte på
Soltun Soldatheim på
Setermoen med flott
vær hvor de fine høstfargene i naturen var
en finn ramme rundt
årsmøtet. Mange kjenner kanskje til Soltun
Soldatheim, i alle fall
de av dere som har
gjort militærtjeneste i
Indre Troms. Fra hovedkontoret var Thor
Henrik With tilstede.
Han holdt bibeltime og
orienterte fra arbeidet i organisasjonen.
Vi var 17 personer som møtte opp ved starten av årsmøtet.
Årsmøtet ble åpnet av kretsformann Morten Alsvik
som ønsket deltakerne velkommen og holdt andakt med
utgangspunkt i 1 kor. 1: 18-25 hvor det står «om at ordet
om korset er en dårskap for dem som går fortapt, men for
de frelste er det en Guds kraft».
Under årsmøtet ble årsmeldingen og regnskapet lagt
fram og godkjent. I samtalen ble det spurt om hvordan
forholdene på Kola var i dag, og Thor Henrik With
orienterte og fortalte om prosessen som hadde vært og som
var. Årsmøtet var fornøyd med den informasjon vi fikk,
og vi hadde en fruktbar samtale om arbeidet. Forholdene
rundt vårt hus i Tromsø by ble det også orientert om av
Richard Skollevoll.
Under årsmøtet ble kretsens eldste forening hyllet. Det
er foreningen «Smil» i Hamnvåg i Malangen som ble
Maten smakte.
Forsamlingen på kretsmøtet
stiftet som «pikeforening» i 1936 av 10 småjenter. I dag er
de 4 igjen + noen som er kommet til etterpå. Foreningen
ble startet etter et besøk av Didrik Solli som fortalte om
forholdene blant samene på Finnmarksvidda, og det tente
gnisten i småjentenes hjerter for å hjelpe samene. Vi er
takknemlig for deres bønner og økonomiske bidrag til
vårt arbeid. Vi ønsker Guds velsignelse over deres og vårt
arbeid.
Thor Henrik With hadde bibeltime på ettermiddagen
hvor han talte fra 2 kor. 4: 1- 7. Han sa at «skatten er
evangeliet om Kristi herlighet», og leirkaret er skrøpelig
og forgjengelig som vi mennesker er. Tjenesten er betrodd
oss, en forsonende tjeneste mellom Gud og mennesker.
Forkynnelsen om den korsfestete og oppstandene Jesus
Kristus er viktig».
Lørdag kveld var det misjonskveld hvor nylig pensjonert
sokneprest i Bardu, Einar Hansen, holdt kveldens andakt
med utgangspunkt i 2 kor. 5: 11. Han talte litt om hva
gudsfrykt er, ikke en kald skrekk, men en vaktsomhet i
hjertet mot å gjøre Gud sorg. Gudsfrykten har en frukt som
er at menneskefrykten forsvinner.
Etter andakten hadde Thor H. With en orientering
om arbeidet i Samemisjonen, han snakket litt om
Russlandsarbeidet og om Finnmarksarbeidet. Han
fokuserte på at det er behov for forkynnelse i hele
arbeidsområdet, både hjemme og ute. Det offentlig har i
dag overtatt driften av institusjonene og pleier de gamle,
men den åndelige nøden må vi ta oss av ved å forkynne
Guds ord.
Etter møtet ble det servert god mat og de som var
kommet til misjonsmøtet fikk en god stund med samtaler
«rundt kaffekoppen». Vi fikk også et godt misjonsoffer.
Etter årsmøte består styret av:
Morten Alsvik, kretsformann, Geir Holmstad, Camilla
Vidjelund, Hulda Bjerkås,Magne Steinnes.
8 • Samenes Venn 6‘13
JUBILEUMSMARKERING I ØYSTESE 30.8 og 1.9
Ved Åslaug Vevle
Biskop Johannes Nilsson Skaar,
som var med i grunnlegginga
av Samemisjonen, var fødd og
oppvaksen i ein fjordarm innanfor
Øystese. Difor valde vi å markera
125 års-jubileet med ein fest denne
helga, og ei gudsteneste i Øystese
kyrkje. Konst.generalsekretær Thor
Henrik With var med som talar.
Fredagsnummeret av lokalavisa
hadde også ein 2 siders omtale av
Johannes Skaar; ein fin opptakt til
helga!
Trass det regnfulle veret, kom både
lokale og tilreisande og fylte Øystese
bedehus laurdag kveld. 56 menneske
var vi der, og vi hadde dekka til 60!
Krinsformann Ove Kjell Sakseid leia
festmøtet, der vi m.a. fekk høyra Olav
S.Tolo frå Øystese lesa opp ein salme
som Johannes N. Skaar hadde skrive,
og ein han hadde omsett. Tolo er ein
svært dyktig opplesar og songar, og
han las Salme 1 og 1 Kor.13 og song
”Med Jesus vil eg fara” til gitarspel.
Ove Kjell gav oss innimellom
øktene nokre ”drypp” frå livet til
Johannes Skaar, som alt i 10-12
årsalderen kjende trong til å dela
evangeliet med dei han hadde
rundt seg. Johannes ville løfta fram
Meisteren sjølv, sa Ove Kjell, og
drog parallellar til den samaritanske
kvinna. Slik også grunnleggjaren av
NSM; han såg det som si oppgåve å
dela evangeliet med samane, så dei
fekk Guds ord på sitt språk. Dette
gjorde han, trass i motstand frå staten.
Thor Henrik With delte frå
Jubileumskaka. Foto: Åslaug Vevle.
Ove Kjell Sakseid var primus motor
både på båtturen og under jubileumsmarkeringa elles. Foto: Åslaug
Vevle.
2.Kor.3,18 og ein del av kap.4. Gud
har lete lyset frå evangeliet skina i
våre hjarto. Guds bilete er Jesus, det
skin i verdens mørke. NSM si historie
handlar om den/ dei som delte Guds
bilete i samiske område.” DU eig
skatten! Kan du tenkja deg noko
større?”,sa With. NSM si historie
handlar om bemerkelsesverdige
Skaars heimplass inne i ringen oppe
i lia. Foto: Thor Henrik With
initiativ. Men det er på ingen måte
noka heltehistorie, sa han.
Den lokale foreninga med fleire,
hadde sytt for mat og drikke til
festlyden. Lapskaus, kaffi og kaker
høyrde med. Hardanger Bakeri
hadde laga ei flott jubileumskake!
Frå forsamlinga på Øystese bedehus.
Foto: Åslaug Vevle.
Samenes Venn nr 6‘13 • 9
Båttur
Laurdag ettermiddag var nokre
av oss på tur med Frode Augestad,
som var innleigd for å gje oss ein
båttur innover den smale fjordarmen
Fyksesundet, for å sjå staden der
Johannes Skaar vaks opp. Der er så
bratt og tilgrodd, at ein berre kan
skimta huset, som ligg for seg sjølv
oppe i ei li.Vi måtte nøya oss med å
sjå det frå båten. Men vi hadde ein
god forteljar i Ove Kjell Sakseid, som
hadde mangt å dela frå livet her inne
frå fjorden i farne tider, og sjølvsagt
om hovudpersonen. Turen var ei
oppleving for oss som vart med! Ein
flott regnboge lyste opp mot lia der
huset til biskopen står, nett i det same
vi lokaliserte huset.
Gudsteneste kl. 11
søndag 1. september
Her forretta prost Arild Hellesøy, og
Thor Henrik With heldt preika. Det
var ei temmeleg fullsett kyrkje, noko
som var svært gledeleg. Det var
både dåp og nattverd. Thor Henrik
informerte om NSM sitt arbeid.
Vi er takksame til Gud for denne
helga. Ho gav nytt mot til arbeidet
lokalt og regionalt. Ikkje minst er vi
glade for dei som kom frå dei ulike
laga rundt om i krinsen, og andre
vener av Samemisjonen.
Søndagen er en velsignelse
En gammel fabel forteller om syv brødre som levde
sammen. Seks av dem gikk på arbeid, mens den syvende
stelte huset. Når de seks om kvelden kom hjem trette
og sultne, fant de huset ordnet, lysene tent og maten på
bordet. Alle var fornøyd, unntatt én.
Denne broren ville være klokere enn de andre, og han
skjelte ut hjemmearbeideren for en lathans og dagdriver.
Han burde ta ut på arbeid sammen med dem og tjene til
sitt brød. Dette spredte seg til resten av flokken, inntil de
forlangte at den syvende broren fikk svinge øks og hakke
slik de selv gjorde. Og slik ble det.
Da de kom hjem om kvelden, var det ikke noe vennlig
lysskjær som vinket dem i det fjerne. Huset var i et rot,
ingen ønsket dem velkommen hjem, og ingen hadde laget
mat. Da skjønte de hvor dumt de hadde stelt seg.
Fra nå av lot de med glede den syvende broren være
hjemme og utføre sin gamle tjeneste der.
Slik er søndagen den dag blant sine brødre som
bringer lys, glede og velsignelse for ukens øvrige dager.
Ingen som ønsker å være klok, bør skjelle den ut for en
dagdriver!
Hentet fra boka «Til inspirasjon og glede» av Gunnar
Bonsaksen utgitt på Lunde forlag i 2000. Gjengitt med
tillatelse.
En salme jeg er glad i
Jeg velger denne overskriften fordi
jeg synes det er vanskelig å nevne én
spesiell sang eller salme som jeg vil
kalle "min". Det er så mange sanger
og salmer jeg er glad i, og da blir det
gjerne den dagsaktuelle situasjonen
som til enhver tid løfter en spesiell
sang eller salme opp som min favoritt.
Hjelp meg, Herre Krist, å strida
i di kraft den gode strid,
fylg meg alltid ved mi sida,
fylg meg all mi levetid!
Svimrande ved syndedjupi
viljeveik eg falla kan,
Herre, lei meg langs med stupi
med di sterke frelsarhand!
Men når jeg tenker etter, er det likevel Å, kor sælt om eg kan svara
én salme som har fulgt meg heilt fra når til siste kveld det lid
jeg var ganske ung. Jeg hørte den vel og or verdi eg skal fara:
første gang i morgenandakten i NRK, "Eg har stridt den gode strid,
og både tekst og melodi greip meg trui har eg halde herdig,
sterkt. Teksten er av Anders Hovden vel fullenda livsens ferd,
og melodien av Hans Ihlen Nistad. rettferdskransen no ligg ferdig
Forfatteren er nok inspirert av Paulus for meg i ei betre verd!"
i 2. Tim. 4, 7 – 8: "Jeg har stridd den
gode strid, fullført løpet og bevart
troen. Så ligger rettferdighetens
krans ferdig for meg…".
Jeg synes Anders Hovden er så
ydmyk og realistisk med hensyn til
å vurdere egen styrke og muligheter.
Han er derfor totalt avhengig av å ha
Jesus med i "den gode strid" som gir
evig seier.
Ja, slik må det også være for oss
alle. Vi må alltid ha Jesus ved vår
side som kan lede oss med si "sterke
frelsarhand". Da skal vi nå målet og
rettsferdskransen som ligger ferdig
for oss i "ei betre verd".
Teodor Teistedal
10 • Samenes Venn 6‘13
SKALLDYRTREFFET 2013
Ved Åslaug Vevle - Foto: Astrid Tellefsen
Kaien på Geiderøya fyllest opp av folk med kvar sin
skaldyrtallerken. Langbordet der ein får forsyning har
folk som stiller opp og hjelper. Alt er godt organisert. Det
er det 19de Skalldyrtreffet som vert arrangert i år.
Tidleg laurdag morgon tordna og regna det kraftig, så
mykje at det heldt folk vakne i timevis. Korleis kan det gå
med Skalldyrtreffet med dette veret? tenkte mange. Men
vi veit det er lagt framfor Herren i lang tid føre dagen,
så Han veit om oss. Vil Han prøva trua vår? Vi veit at
mange inderlege bøner steig opp til Gud i morgontimane.
Underet skjer: Vi får sol, skyer og bra varme! Ikkje ein
regndråpe. Takk, Gud!
Ei busslast med 43 menneske frå Stavangerområdet er
blant dei tilreisande. Vi er 6 frå Norheimsund. 4 danskar er
og komne. For ikkje å gløyma gjestene frå Kolahalvøya: 5
frå kyrkjelyden i Murmansk. Pastor Aleksander Voltsjok
og kona Anna, + 3 unge jenter som er aktive i kyrkjelyden.
Dei har brukt 3 dagar på kjøreturen hit. Tilsaman vert vi
fleire hundre. Det er oppmuntrande at folk kjem igjen, år
etter år.
Vi kan kvar dag eta oss mette. Annleis er det for menneske
på Kolahalvøya. For at suppekjøkkenet i Revda skal
kunna drivast, har ein dette årlege treffet. Medan vi kosar
oss med all denne ferske sjømaten, går loddseljarar ikring,
så vi kan støtta med kjøp av lodd. Geir Nybro Olsen har
også i år skaffa flotte gevinstar til lotteriet. Kva driv han,
år etter år? Det er trua på at det nyttar, det vi held på med.
Han er ei eldsjel, ei av mange her. Seinare har Geir også
ei oppmuntrande helsing til dei russiske gjestene.
Peder Asbjørn leier som vanleg alt frå båten med stø hand
og lun humor.Dei russiske venene våre syng, Svetlana
tolkar det som vert sagt, og ei gruppe frå Flekkerøygutane
syng.
I april besøkte vi kyrkjelyden i Murmansk i 3 dagar. Dei
er ikkje så mange menneske i talet. Men dei vil gjerne nå
ut. Ungdomane når ut til andre unge, Aleksander besøkjer
fengselet, gamleheimsbesøk opplevde vi sjølve å bli
med på, der kyrkjelyden har evangelisk og diakonalt/
sjelesørgerisk arbeid. Det vert også delt ut mat til folk
som bur på gata, o.a. Men, medan dei no møtest i ein liten
leilighet i ei blokk, kan dei på litt sikt gjerne få opp eit nytt
kyrkjebygg! Murmansk kommune har gitt dei tomta! Når
kyrkja kjem opp, vil ho vera det første vi ser på andre sida
av Kolafjorden når vi kjem vestfrå. Teikningane heng på
ein vegg i kyrkjelokalet. Vi opplever at dette er ein aktiv
kyrkjelyd som vil noko og som ser etter muligheter og
held fram, trass mange vanskar.
Hilsen fra russerne.
På bakgrunn av dette ser ein gjerne litt meir bak orda
når Aleksander talar søndag formiddag i Flekkerøy
kyrkje. ”Kven er synda sin træl, og kven er Guds barn?”
er temaet i teksten frå Johannesevangeliet 8.kap. Han
peika på at rikdom kan gjera ein til ein træl for synda.
Den kan føra ein vekk frå det kristne fellesskapet. Ein
ung mann gjekk trufast i kyrkjelyden deira, der han ofra
både tid og pengar. Så fekk han ein god jobb, og alle
gledde seg. Men mannen uteblei meir og meir. No er han
der ikkje lenger. Er han blitt ein træl? Spurde Aleksander
seg. Mange kyrkjelege arbeidarar er trælar. ”Kvifor er du
pastor?” er spørsmål han får. ”Eg har ein Far som har
visdom. Han forsørgjer meg. I dag er eg rikare. Gud stolar
på meg, så eg får lov å tena Han. Han tek vare på huset
sitt”, sa Aleksander. ”Dei som vert leia av Guds Ånd er
Guds born. Eg ønskjer dykk ei åndeleg velsigning, - så
det ikkje vert nokon ledig plass her.”Dei som har fått humanitær hjelp frå NSM seier av og
til takk. Men dei treng ikkje Gud,” sa pastoren, som til
slutt oppfordra oss til å takka Gud for alt vi har fått. ”Vi
bør æra og prisa Han alltid!” sa han. Tilliten til Herren,
som er all godleiks gjevar, gjennomsyra preika.
Under kveldsmøtet i bedehuset tala Alf Kristian
Tellefsen. Han peika på at for Gud er ingen ting umogleg.
Eg kan ikkje anna enn å fryda meg over å sitja mellom brør
og systre i trua med eit felles mål: å få vera med å hjelpa
menneske. Det er stort også å kjenna fellesskapet i trua
over landegrensene. Eg må og seia som Aleksander sa i
møtet: ”Eg er overraska over alle talenta her, og korleis
dette treffet vert organisert!”Vi får også høyra gripande
vitnemål frå dei unge, russiske jentene + fin song. Så trur
eg at den mektige songen frå Flekkerøygutane om Jesus,
vår gode Frelsar og Forsonar, sit lenge att i hjarto våre.
Takk til dykk, alle!
Samenes Venn nr 6‘13 • 11
Bønnesvar:
Jeg har i lengere tid vært svært urolig for et av mine
bønnebarn. Den siste uken i august ble det veldig
ille. Det var som at hele mitt indre var i sterk storm
eller nærmere orkan. Da det var på det verste sa jeg til
Gud, nå orker jeg ikke mere,jeg må ha et Ord fra deg.
Dermed gikk jeg til Bibelboksen og trakk et mannakort.
Der sto det; For ingen ting er umulig for Gud.
Luk.1,37
Dette Ordet har jeg lest mange ganger og vært helt
enig i at ingen ting er umulig for Gud. Dette står i
forbindelse med det umulige at Maria skulle bli mor til
Guds Sønn og at Elisabeth er nå i den
sjette måned.
Den dagen jeg fikk dette Ordet ble det virkelig
levende for meg.Jeg erfarte at freden senket seg i
mitt indre. En fred som overgår all forstand. Mange
spørsmål angående dette bønnebarnet falt på plass
og nå kan jeg hvile i at Han som begynte den gode
gjerning vil fullføre den. Herren skal stride for dere og
dere skal være stille.
Jeg kan med glede be og takke Gud for de mange
bønnesvar.
Reidunn Nyberg
Treff for elever og ansatte 1980/81 ved DSF
Tekst og foto: Berit Dagny Johnsen Anti
Vi var totalt 37 elever som begynte på
DSF det året, og 3-4 elever fullførte
ikke skoleåret.
Første forsøk på å samle kullet ble
gjort i 2011, men det var liten interesse
for treffet da. Det ble bestemt at vi
skulle gjøre et nytt forsøk i år og dato
ble fastsatt til 16.-18. august 2013.
Det var 17 påmeldte, og det var stor
spenning knyttet til treffet. Mange
av oss hadde ikke sett hverandre
siden skoleslutt 1981. Men da treffet
nærmet seg kom det dessverre frafall
pga. uforutsette årsaker, noe vi ikke
rår over.
Fredag 16.august samlet vi oss på
Jergul Asttu, rammene for et trivelig
treff var lagt på et idyllisk sted og det
ble et gledelig gjensyn med medelever
og ansatte. Ekstra gledelig var det
Bilde fra 1981: 32 elever flankert av
lærerne: 1. rad fra venstre: Jostein
Sebergsen, 2. rad fra venstre: Herman Wågsås, 3. rad fra venstre:
Arnleif Haram og rektor Roald
Tobiassen. 1. rad lengst til høyre
Anne-Lisbeth Gjøvikli. Elever som
mangler på bildet er: Maud Sofie
Stene.
at rektor Roald Tobiassen, husmor
Siri Teien og lærerne Anne Lisbeth
Gjøvikli og Anne Hætta møtte opp.
Over en middag med grillmat gikk
praten gikk livlig og historiene fra
DSF-tiden hadde en spennvidde var
fra sure sokker til ureglementerte
nattlige besøk og innlosjering av en
hemmelig gjest. Det siste overrasket
oss alle stort. Stemningen var god og
latteren sto løst. Det som vi alle husket
godt var den snørike vinteren og at det
i løpet av en natt kom rundt 80 cm med
nysnø, og at vi på morgenen måtte
vasse og bane oss vei fra internatet til
spisestua for innta frokosten.
Lørdag 17. august avtalte vi å
møtes utenfor DSF. Vi fikk sett på
kjøkkenavdelingen og peisestua, og
vi tok en liten tur innom inertnatet og
rundt internatbygget. Utvendig var
bygningene de samme, men innvendig
var det gjort store endringer, bortsett
fra spisesalen. Det var vemodig å se
alle forandringene som var gjort, da
det er mye historie i alle rommene.
Det som imponerte meg stort var
at alle hadde så god hukommelse,
med tanke på årstall og når ulike
ting skjedde. De beste minnene var
turene som elevene fikk være med på,
Vuorjegáisa, Tromsø og daværende
Leningrad.
Etter runden på DSF gikk vi til Kjells
cafe for å spise lunsj. På kafeen fikk
lærerne hilse på mange gamle kjente
fra bygda. Da lunsjen var spist, kjørte
vi til Kirkegården får å besøke graven
til en av elevene, Eivind Eriksen, som
druknet sommeren 1981. Vi la ned en
blomsterbukett på graven og mintes
Eivinds glade og varme vesen.
Deretter kjørte vi tilbake til Jergul
Asttu rundt kl 15, hvor vi fikk
servert kaffe, nystekte vafler med
trollkrem. Middagen var avtalt til kl.
20, og i mellomtiden fortsatte praten,
mimringen, hva og hvor det var blitt av
både elevene og lærerne. Til middag
var det røkt reinstek og multekrem
til dessert. Nydelig mat! Vi holdt det
gående til midnatt før vi klarte å ta
farvel med hverandre.
Nytt treff for DSF-kullet 1980/81 er
satt til 3.-5. juli 2015. Årets treff ga
virkelig mersmak.
Jeg vil benytte anledningen til å takke
alle fremmøtte. Det var en virkelig
flott og koselig gjeng, og har gitt meg
et godt minne for livet.
Jubilerende 2013 bak DSF-internatet. Bakerst fra venstre: AnneLisbeth Gjøvikli, Anne Hætta, Berit
R Guttorm, Roald Tobiassen og Siri
Teien. Foran: Gjertrud Høgden og
Nils Arvid Guttorm. (Foto: Berit D
Anti)
12 • Samenes Venn 6‘13
Heimover
Reisebrev fra Lars Heggset (fra Samenes Venn 1948)
Turen fra Tromsø til Trondheim med
en av våre hurtigruter og videre med
buss til Surnadal, blir som oftest ikke
noen sensasjonsmettet reise. Jeg har
selv reist strekningen tre ganger, og
mange andre mye oftere enn jeg. En
legger merke til at havet synger den
samme monotone sang, og fjellene
står der like urokkelige og trauste. Jo,
alt er som før - Men, kjære leser, det er ikke inn i
det store, fremmede og eventyrlige
jeg vil ta deg med i dag. Nei, inn i
en liten, ofte uoppdaget og glemt
verden av skiftende inntrykk og små
opplevelser. Men hvor disse dog kan
rive oss ut av det hverdagsgrå og legge
spenning endog over en ordinær reise
som denne. - - Først dette som er så trist ved en reise
– å ta farvel. Det er som en gyllen tråd
blir revet ut av sitt hjertefeste når en
står der og tar kjære venner i hånden,
hvem vet, kanskje for siste gang her i
verden. Særlig kjentes det vemodig å
ta avskjed med barn og betjening på
«Bjerkely» vanførehjem.
Så står jeg da på dekket av
hurtigruteskipet «Polarlys», som
med sakte fart glir sørover sundet.
En kan alt merke noen furer i byens
sommerlige ansikt. Skogens grønne
lauvteppe har alt fått noen gule spetter
i sitt mønster. En følelse av ubehag vil
sige inn over en – som når en merker
de første grå hår på sin isse! Men det
gulnende lauv og det grånende hår
har også sin sjarm. – «Polarlys» setter
farten opp, avstanden blir større og
større. «Hålogalands perle» liksom
synker i havet og blir borte. Farvel
Tromsø –
Jeg treffer en kjær venn og bror
fra Lenangen, og det er som alt det
triste og tunge med ett er blåst bort
der vi sitter og snakker sammen. Vi
samtaler om Jesus, vår eneste frelse
og redning, taler om veien i Jesu
spor, som nok ofte kan bli tung og
bratt her i jordlivets dal. Men veien
fører til et herlig mål, de benådede
synderes rette fedreland, Guds folks
forjettede Kanaan. I slik stunder føler
en hvor sjelen løftes opp mot de evige
høyder. Ja, det er godt at brødre bor
sammen, ikke bare i kirke og bedehus
og koselige stuer, men også på et
skipsdekk. Samværet ble bare så alt
for kort. Min venn gikk i land, og jeg
måtte videre.
Underlig er det å stå slik og betrakte
sine medpassasjerer. Dialektene
røper at her er folk fra alle kanter
av landet. Ja, også noen utlendinger.
Jeg legger merke til et lite selskap fra
Frankrike. De skiller seg tydelig ut
fra oss nordboere både i utseende og
klesdrakt. Men alle er vi like i dette:
Vi er dyrekjøpte sjeler som Kristus
har løst med sitt blod. Undres hvor
mange av disse som skal bli berget for
himmelen? –
Vi har passert Harstad. Kvelden
begynner å falle på, og en må tenke
på natten. Hvile ja, men hvor skal en
få hvile? Alle lugarer opptatt, fullt
hus i alle salonger. Nåvel, en får ta
alt med humør. Klokken nærmer seg
midnatt. Folk driver fram og tilbake
på dekket, og jeg er en av dem. Jeg
går der og trøster meg til det gode,
gamle ordspråket: «Det er trøst i felles
skjebne». Endelig finner jeg en liten
plass på øverste dekk, hvor jeg kryper
inn i soveposen min og faller til ro
mellom sovende medpassasjerer.
Ut på natten våkner jeg og kjenner
en isnende kulde jage gjennom
kroppen. Klokka er bortimot 4. –
Jeg kryper ut av mitt «soverom».
En gjennomtrengende vind feier
over dekket, og tåken henger blygrå
og tung ned over fjellsidene. Noen
måker følger oss trofast i kjølvannet
– de liksom henger fast i dragsuget.
Brått bryter en ut av flokken – stiger
oppover og oppover, blir så borte bak
tåkedekket. Hva gikk det av den tro?
Å jo, den visste nok at over skyen
er himmelen blå og solen klar. Der
seiler den nok nå på sølvhvite vinger i
strålende morgensol –.
Jeg blir sittende å stirre opp i tåken
hvor den forsvant. En stille lengsel
Lars Heggset
stiger opp i meg:
«Å hadde jeg vinger som du, kjære
måke,
Jeg skulle meg svinge høyt over all
tåke.
Da ville jeg stige fra jordlivets grå
Mot himmelens fullkomne, fredfulle blå!»
Hadde jeg vinger, ja – Men var det
ikke nettopp det jeg hadde? Vel
var legemet bundet til jorden av
tyngdelovens kraft, men ånden kan
heve seg frigjort opp på forsoningens
sterke vinge. Jeg føler den bærer like
til nådens trone.
- «Polarlys» arbeider seg trofast
framover. Med faste stempelslag
hilser den de mange holmer og skjær
«takk for sist». Vi passerer Lofotens
mektige tinderader, som i dag
skjuler toppene sine bak tåkesløret.
Vestfjorden, som tok så mangt et
menneskeliv, ligger der med en svak
krusning over sin mektige flate. Den
vil liksom spare på kreftene til høstens
og vinterens raseri.
Naturen skifter fra sylkvasse pigger
til avrundede topper. Folk går i land,
og andre kommer om bord. Jo, her er
avveksling nok.
Ennå en natt uten søvn. Så befinner
vi oss langs Helgelands værslitte,
avslepne kyst. Der hvor fjellene gir
plass for en liten grønn glenne, har
husene klort seg fast, og folket er
liksom blitt ett med havet.
Det lakker igjen mot kveld. Jeg
står på forskipet og ser ut mot havet.
Rad i rad ligger de små øyene og
skjærene, som en veldig barrikade
mot storhavets tunge bølger. Det er
«mor Norge»s ytterste forpost til vern
for båter og folk. Fra skaperens hånd
er alt viselig ordnet.
Langt ut i horisonten, der hvor
himmel og hav møtes, gylles den
lette kveldssky av de siste synkende
Samenes Venn nr 6‘13 • 13
solstråler. Det flammer og luer som en
mektig ildebrann, der smått om senn
slokkes ut. Mørket siger på, og natten
holder sitt inntog.
Neste morgen er vi i Trondheim.
Jeg tar inn på «Fredheim» og blir
der til neste dag. Å ja, det smaker
vidunderlig med en god seng etter
noen få timers søvn på tre døgn. Det
er så velsignet stille og fredelig for en
sliten vandringsmann her. «Fredheim»
bærer ikke navnet forgjeves.
Jeg ligger og tenker på Guds store
godhet, at han gir meg nåde til å stå
opp til en ny dag, styrket og uthvilt.
Etter en god frokost må jeg oppom å
hilse på kjære venner i Dronningens
gate 32 (Samemisjonens kontor). Det
er alltid hyggelig å komme opp her.
En kjenner at en er i samme båt og
arbeider i det samme hjørne i Herrens
store vingård.
Men enda er ikke målet for min reise
nådd. Jeg går om bord i Surnabussen
for å ta fatt på siste etappe av reisen.
I strålende sol kjører vi forbi kjære
og kjente steder. Vi passerer Orkdal,
så Rindal, og så er vi i Surnadal. Det
føles litt underlig å være i heimbygda
igjen etter et års fravær. Allting smiler
så kjent mot en – elver, skoger, åker
og eng og menneskene. Et velment
ønske stiger opp fra mitt hjerte: «Gud
signe dere alle som bygger og bor
her!»
De første jeg møter idet jeg stiger
av bussen, er mine søsterbarn. Å jo,
de hadde nok ventet på onkel – Ja
hyggelig kjennes det igjen å være hos
sine kjære. Men jeg føler ofte på at
landet og folket der nord har erobret
en plass i mitt hjerte. Tankene finner
så ofte vei mot nord – til landet under
midnattsolens brann, og det liketille,
gjestfrie folket som bor der.
La meg med dette få rette en kjærlig
takk til dere alle, og mest dere på
«Bjerkely» vanførehjem. Glem ikke
kjære venner: «Gud er på tronen
ennu, og Han kommer sine i hu!»
Kjærlig hilsen deres
Lars Heggset
Mimrekveld – ansatte på
den gamle sykestua i Karasjok
Tekst Gerd Torhild Risholm - Foto: Norman Risholm
Pensjonert sykepleier Gunhild Paulen, sammen med noen
flere som arbeidet på den “gamle sykestua” i Karasjok
på 70-tallet, sørget for at vi var 9 stykker som treftes til
mimrekveld hos henne. Ei kom fra Lakselv og ei kom
fra Alta og den eldste var 91 år og hun var assistent på
aldershjemmet på den tid.
Karasjok syke-og aldershjem ble tatt i bruk i 1956
og Samemisjonen var da den admnistrative leder av
institusjonen. Jeg var bestyrer der i tiden 1972 – 78, og
da få lov til å treffe så mange samtidig, var veldig stort for
meg. Vi mimret over strevsomme dager, men var enige om
at vi opplevde et godt arbeidsmiljø.
Et lite tilbakeblikk på arbeidssituasjonen. Det var 14
pasienter på aldershjemmet og plass til 18 på sykestua,
fordelt slik, 1 fødestue, 2 barselsenger, barnestue til 6 barn,
og resten sykestuesenger, noen pasienter for lengre tid og
ellers akutt innleggelse. Vi hadde mange syketransporter
til sykehus i Hammerfest og Tromsø. Vi arbeidet med
hele livsrekken fra fødsel til grav..Det var vi som var
“begravelsesbyrå” på mange måter i bygda. Det var
bare en lege i kommunen, ellers var det Porsanger som
hjalp til. Helsesøster og lege hadde kontor i kjeller under
aldershjemmet.
Kjøkken og vaskeri var i kjeller under sykestua. Ellen
Heim var distriktsjordmor på den tiden, og hadde også
sykepleierstilling ved institusjonen. Som leserne kan
skjønne, var det mange artige episoder vi mimret om, men
også at vi fikk snakke om vårt kristne verdigrunnlag og hva
det hadde betydd senere i livet. Jeg kan også fortelle om
De som møttes for å mimre: Bak fra venstre: Kirsten
Myrskog, Gunhild Paulen, Anne Kirsten Solbakken,
Berit Kirsten Dalseng Grønmo, Gerd Torhild Grøsle
Risholm, Gunhild Gjertrude Solbakken og Margit
Kirsten Solbakken. Foran fra venstre: Ellen Heim og
Ellen Marit Anti (91 år) Bildet er tatt utenfor inngangen
på deres gamle arbeidsplass
tunge løft da det var ett badekar på sykestua og ett i hver
etasje på aldershjemmet. Koppene osv ble kokt i stor gryte
på anretningskjøkken i sykestua. På skyllerommet var det
også tilsvarende, men disse forhold ble utbedret etter kort
tid. Det er bare å si at personalet var fantastiske til å ta
og utføre oppgaver, med veldig fine holdninger. Igjen
vil jeg takke for “mimretreffet” og for en meget verdifull
tid jeg fikk oppleve i Samemisjonens tjeneste i Karasjok.
14 • Samenes Venn 6‘13
Nytt fra Sapmi
Protest mot gruvedrift i
Kallak (ved Jokkmokk).
Planene om en ny gruve i Kallak,
fire mil utenfor Jokkmokk, har skapt
kraftige protester i lokalmiljøet.
Demonstranter har på forskjellig vis
forsøkt å stoppe anleggsmaskiner på
vei inn til området der det skal være
prøvedrift, og er blitt fjernet med
makt av politiet. Samebyen i området
er redd gruvedrift i området vil
ødelegge mulighetene for reindrift.
Leder i Sametingets ungdomsråd,
Josefina Lundgren Skerk, frykter at
en prøvedrift i Kallak bare er starten,
og at flere gruveprosjekt vil komme.
NSRs presidentkandidat i det norske
sametinget, Aili Keskitalo, tror
det er en oppfatning i Sør-Norge
at det i nord er bare villmark, som
fritt kan benyttes av alle. – De
ser ikke at alle samiske områder
allerede er i bruk, sier Keskitalo.
FNs rasediskrimineringskomite er
urolige over at loven tillater store
industriprosjekt uten at samene
har fått komme med sine tanker og
innvendinger i saken. Sveriges Radio
/ NRK Sapmi
Østsamisk språk utdødd i
Norge
Østsamisk språk er utdødd i Norge.
– Det forsvant med min bestemors
generasjon, sier Venke Tørmænen
fra Pasvik i Sør-Varanger. Det finnes
ca 1000 personer som kan kalle seg
østsame, 150 av dem bor i Norge
(Pasvikdalen og Neiden). Men
i Finland brukes språket fortsatt
aktivt. Seija Sivertsen, som er lærer
ved Sevettiärvi skole, er glad for at
språket lever i Finland. – Vi kan
snakke samisk på skolen, vi har
språkbad og våre eldre kan snakke
språket, sier hun. Antallet østsamer
i Finland er ca 600 personer. Venke
Tørmænen håper at internasjonalt
samarbeid kan gjenopplive det
østsamiske språket også i Norge
Nye samiske bibeltekster
Under Samiske kirkedager i
Mo i Rana 9. – 11. august satte
Bibelselskapet
fokus
på
to
bibeloversettelsesprosjekter
til
nord- og sørsamisk. De sørsamiske
tekstene ble lansert under et seminar
om sørsamisk bibeloversettelse,
der Bierna Bientie og hans
oversettergruppe var til stede.
Det sørsamiske prosjektet oversetter
tekster til de kirkelige tekstbøkene i
Norge og Sverige. Boken inneholder
et utvalg bibeltekster fra Det gamle
og Det nye testamentet, blant annet
fortellingen om Moses og den
brennende tornebusken. Fra det
nordsamiske oversettelsesprosjektet
ble det presentert tre nyoversatte
bøker fra Det gamle testamentet; Rut,
Amos og Hosea. – Bibelselskapet
knytter store forventninger til
lanseringene og ser fram til å få
respons fra samiske lesere i kirke,
skole, kulturliv og samfunnsliv, sier
leder av Bibelselskapets seksjon for
bibeloversettelse, Hans-Olav Mørk.
Han er prosjektansvarlig for de
samiske oversettelsene. Avisen Dagen
Hurtigruten i samisk utgave
-Vi vil male Hurtigruten i samiske
farger og kalle den MS Mari Boine.
NSR sin førstekandidat til Sametinget
i Bodøområdet sier dette med et smil.
- Hjertesaken i år er å synliggjøre
den samiske kulturen, fortsetter hun.
- Det er nødvendig at samene blir
mer synlige. Norge har alltid hatt et
flerkulturelt samfunn - samene har
vært her fra tidenes morgen, sier
NSR-politiker Astri Dankertsen.
Tidligere har NSR vært med på
å sørge for etablering av samiske
barnehager, samiske skoler og
samiske kultursentre. Og nå vil de
også ha samisk hurtigrute. - Det er
ikke det at vi vil bytte ut «MS Kong
Harald» med «MS Mari Boine». Men
vi foreslår at en hurtigrute vil ha et
gjennomgående sametema, sier AnnMari Thomassen. NSR-politikerne
tror ikke det er lenge til at ledelsen
i Hurtigruten velger å høre på dem.
NSR tror dette vil lokke turister til
Nord-Norge. Avisa Nordland.
Elektronisk avstemning til
Sametinget
Sametingsdirektør Rune Sverre
Fjellheim klarte ikke å presentere det
endelige resultatet i sametingsvalget
mandag 9.september. Han ønsker seg
elektronisk avstemning. – Vi har et
sterkt ønske om at sametingsvalget
løftes inn i en moderne tid, sier
Fjellheim. Årsaken til at det ikke
er mulig å telle opp alle stemmene
valgnatta er valglovens bestemmelse
om at kretser med mindre enn
30 stemmeberettigede ikke skal
telles opp i valgkretsen. Derfor
måtte alle i disse kretsene avgi
forhåndsstemme innen fredag 6.9
(og stemmene sendes pr post). – Du
vil likevel kunne få et godt bilde av
utfallet med opptellingen i de store
samekommunene. Men det kan også
bli veldig jevnt, og vi kan risikere at
det både blir tirsdag og onsdag før
valget er avgjort, sier Fjellheim.
Sørsamisk barne-TV
Namsskogan
familiepark,
Børgefjell Nasjonalpark er noen av
innspillingsområdene som danner
rammen rundt serien som Levangerbaserte TMM Produksjon er i ferd
med å lage. Bjørn Tore Hallem har
regi på den sørsamiske barne-tvserien «Laara & Leisa» som skal gå
på NRK Super neste år.
– Det er flott å kunne bidra til å
styrke det sørsamiske språket og
gjøre det kjent, sier Hallem.
All dialog i serien er på sør-samisk.
Men Hallem forteller at mye av det
som skjer i serien er handlingsbasert,
slik at barn som ikke kan sørsamisk
vil ha glede ha glede av den selv om
de ikke skjønner språket eller kan
lese tekstingen. Trønderavisa
Samenes Venn nr 6‘13 • 15
Ny bil igjen!
Tekst og foto: Richard Skollevoll
Samemisjonen kjøpte for ca 1 år siden
en ny firehjulstrekker (VW Caddy
7-seter). Men denne viste seg å ha
flere svakheter. Rett nok var det en
firehjulstrekker, men den hadde for
liten bakkeklaring. God bakkeklaring
er et minstekrav for en bil som skal ta
seg frem på fjellet. Et annet minus,
bokstavelig talt, var at den ikke var
særlig til vinterbil når kulden satte
inn. Den hadde heller ikke særlig stor
plass innvendig verken til litt bagasje
eller til noen voksne personer. Bilene
til Samemisjonen brukes ikke bare på
fjellet, men også når Samemisjonens
ansatte
eller
frivillige
skal
transporteres rundt i Finnmarks
vidstrakte fylke. Mang en gang fylles
setene i bilen, og det er hyggelig å
kunne tilby også de som er mer enn
170 cm på strømpelesten noe greit å
sitte i når en vanlig prekentur godt
kan komme opp i seks timers kjøring
- en vei! Eller som man gjerne med et
smil sier om avstandene: «Vi rekker
noen kaffestopp på veien dit». Det
ble dermed større og større enighet
om at bilen måtte byttes ut.
Da landsstyret ga grønt lys for å se
seg om etter en ny bil, fikk vi god og
kyndig hjelp av Bøye Vigdal. Han
har hjulpet til med å finne en bil som
passer vår bruk, og ikke minst en bil
som passer vår pengesekk. Når selger
fikk høre hva bilen skulle brukes til,
så var den klare og tydelige beskjeden
følgende: «Dette må jeg få en rapport
om hvordan går. Du må ringe, eller
kanskje stikke innom, når du hører
hvordan den tar seg frem.» Du som
leser dette vet kanskje også at slike
invitasjoner hos de nordlige folkene
er «konkrete», for det er sjelden de
inviterer med klokkeslett og dato.
Mang en «søring» har misforstått
dette når de har besøkt nordområdene
eller har flyttet nordover. En åpen
invitasjon er ikke en avvisning, slik
det kan være andre plasser i landet.
Nei, en åpen invitasjon er nettopp det,
en invitasjon til kontakt. Åpenheten
forventes utnyttet, og det er da kontakt
blir vennskap. Samemisjonen har
mange «vennskap» blant det folket
de ferdes blant, og kanskje nettopp
derfor fins det så mange hjem som
inviterer Samemisjonen for å holde
husmøter. Og disse kan ofte være vel
så populære som bedehusmøtene, og
et veldig redskap for å nå ut til langt
flere mennesker enn de vi treffer i
bedehus og kirke. Også her vil bilen
virke til beste for Guds ord.
Den bilen Samemisjonen har kjøpt er
en Subaru Forester fra 2008. Bilen har
gått ca. 80.000 km ved overtakelsen,
og så ut til å være i strøken stand.
Nye sommer- og vinterdekk fulgte
også med. Den har god bakkeklaring,
og er etter sigende en god vinterbil.
At bilen har «krabbegir» må jo sies
å være et kjempepluss. Bilen er så
vidt testet ut på små skogsveier og
noen svært bratte skråninger, og
fremkommeligheten er upåklagelig.
Selv i de bratteste bakker klarte bilen
å komme seg frem. Bilen har blitt
kjørt til Karasjok, og er nå kommet
Radio DSF i hende. De vil allerede
samme uke teste bilen på fjellet,
hvor den virkelig kan få vise hva den
duger til. At bilen vil gjøre nytte for
seg, kan radioredaktør Alf Kristian
Tellefsen bekrefte. Under to uker før
overtakelsen satte den gamle bilen
seg fast på det som Alf Kristian kalte
«en ganske brukbar turistvei» opp
mot fjellet. Da var lykken der ved
at militæret kom og trakk bilen med
henger opp de bratteste bakkene.
Nå håper Samemisjonen at vi er mer
selvhjulpen med den bilen vi har
kjøpt, og venter spent på om den kan
holde det den lover.
Samenes Venn Norges Samemisjon
Ansvarlig redaktør:
Thor Henrik With
Redaktør: Jon Amundal
ADRESSE:
Samenes Venn
Norges Samemisjon
Vestre Kanalkai 23 A
7010 Trondheim
Tlf. 47 47 61 61
Fax: 73 51 25 05
E-post:
[email protected]
Internett:
http://www.samemisjonen.no
ABONNEMENT:
8 nr. pr. år
Ordinær årspris: kr. 280,Til utlandet: kr. 350,For kontingent:
Konto nr.: 3000.15.18565
For offer og gaver til
misjonsarbeidet (også skattefrie):
Konto nr.: 3000.15.18530
er en uavhengig organisasjon med samme bekjennelsesgrunn som Den norske kirke. Samemisjonens mål er: På bibelsk og evangelisk-luthersk grunn å
utføre indremisjonsarbeid blant den samiske befolkning.
Siden 1993 har Samemisjonen også startet opp arbeid blant samer på Kolahalvøya. Samemisjonen ser det som en oppgave å støtte samisk språk og
kulturarv. Støttevirksomheten omfatter 7 kretser.
Landsstyrets formann:
Sven Sunnset
4588 Kvås
Tlf. 993 98 871
Trykk: Wennbergs Trykkeri AS
Retur: Norges samemisjon, Vestre Kanalkai 23, 7010 Trondheim
40-årsjubilanter ved DSF
Tekst og foto: Arne Ola Grimstad
I nokre år no har det vore avvikla elevtreff i Karasjok. Dei
som for mange år sidan var elevar ved DSF, og som no er
godt vaksne menneske, har hatt lyst til å treffe kvarandre
igjen. Kjenner vi nokon frå det året vi gjekk der? Vil nokon
kjenne meg igjen? Kva gjorde vi som er verdt å minnest?
Det blir ofte sagt at eit år på folkehøgskole er eit år for
livet. Akkurat der og då, som elev midt i ei brytingstid,
vil vel ikkje mange skrive under på denne påstanden.
Men så går åra, og meir og meir kjem det fram, i ein slags
modningsprosess, at jo da, det var eit år og ein skole for
livet.
Så reiser godt vaksne menneske, nokre er både foreldre,
besteforeldre, ja, til og med oldeforeldre for å treffe
andre som dei var skolekameratar med. I bagasjen ligg
minneboka, album, skoleaviser, og hovudet er fullt av
minne som blir meir og meir klare ettersom ein får treffe
kvarandre og prate.
Som sagt. I år også. 40-årsjubilantar, no busette i Oslo,
Bergen, Harstad, på Sunnmøre, Trondheim. Rundt tretti
”gamle” elevar. Nokre av kullet er døde, dei aller fleste frå
lærarstaben og personalet er døde, berre Margot og Arne
Ola Grimstad kunne møte frå lærarane.
Gamle, ”kjære” DSF er ikkje lenger DSF. Men det
Dei aller fleste av jubilantane samla ved Jiesjokka.
var interessant å kunne møte opp der og gå gjennom
bygningane som enno står igjen og sjå og minnest:
matsalen, elevstua, for ikkje å snakke om internatet. Og
historiene flagra, akkompagnert av lattersalvar.
I år som for andre treff, var samlingsstaden på Jergul
Astu.
Treffet var lagt opp over to dagar, og av programmet
kan nemnast besøk i gamlekirka, der det var halde ei kort
minnestund over elevar, lærarar og personale som har gått
bort. Seinare var det omvising på Sametinget og god tid til
litt gatevandring i det fine sommarvêret.
Jo da, vi kjente kvarandre igjen. Sjølv om det ytre har
endra seg ein god del, så var hjartet det same. Vennskap
vart fornya og forsterka. Det gjorde godt å treffe kvarandre.
Varme boller fra Gud
I boken Våg å leve forteller Ola Bjorland en historie fra
London mot slutten av annen verdenskrig, da byen lå i
ruiner:
«Mange hjemløse og foreldreløse barn drev omkring
på gatene. En slik liten gutt, forkrøblet etter bombingen,
hinket omkring i gatene en tidlig vintermorgen. Han følte
han holdt på å dø av sult. Han kom rundt et hjørne og
fikk øye på et lite lys som trengte seg gjennom tåken fra
et kafévindu. Der inne serverte de varme, nybakte boller.
Vinduet var dekket av frostrim, og han presset det lille
ansiktet mot glasset og pustet et lite hull som han kunne se
gjennom. Folk satt og drakk kaffe og spiste varme boller.
Og han tenkte: - Jeg skulle gjerne hatt noen av de bollene.
Jeg er så sulten.
En amerikansk journalist som befant seg der, fikk øye
på gutten som stod og kikket gjennom hullet han hadde
pustet i rimet på vinduet. Han kjøpte et halvt dusin boller
og la dem i en pose og listet seg ut og bak ryggen på den
foreldreløse gutten, som stod og stirret sulten inn i vinduet.
Han holdt posen bak ryggen, mens han la den andre hånden
på guttens skulder. Gutten snudde seg og så forskremt opp
i ansiktet til den fremmede.
Journalisten spurte: «Er du sulten? Har du lyst på en slik
bolle som de spiser der inne?»
«Å ja, Mister,» svarte gutten. – «Om jeg bare hadde hatt
penger, så skulle jeg kjøpt alle de bollene.»
Mannen tok fram posen og gav den til gutten. Den vesle
gutten åpnet den forsiktig, stakk nesen nedi og luktet lenge
på de nybakte bollene, før han begynte å spise. Så kikket
han opp på den fremmede igjen og spurte:
«Mister, er du Gud?»
Hentet fra boka «Til inspirasjon og glede» av Gunnar
Bonsaksen utgitt på Lunde forlag i 2000. Gjengitt med
tillatelse.