Transcript Samenes Venn - Norges Samemisjon

Samenes Venn
Organ for Norges Samemisjon nr. 2 – 2013 Årgang 88
Norges Samemisjon
1888 – 2013
125 år med Guds ord
til det samiske folk
2 • Samenes Venn 2‘13
Fest i Kvelde!
Tekst og foto: Bøye Vigdal
Noen hendelser er slik at de må
markeres og feires med glede og
takknemlighet. Dette fikk noen
av oss være med på i Østre Kvelde
Samemisjon den 9. desember da
foreningen feiret sine 80 år.
Da formann Helge Mangelrød ringte
til meg noe tidligere og spurte om
jeg ville komme og være med, var
det lett å svare ja.
Da vi kom inn på bedehuset var det
fint pyntet med småbord, blomster og
lys, og langbord hvor det etter hvert
ble fylt opp med mat og kaker. Og
folket kom, omtrent 60 stykker, fra
de helt små, ungdommer og de som
hadde levd det meste av livet. Den
eldste som var til stede kunne huske
helt tilbake til tiden da foreningen
ble startet.
At en forening vil ta seg bryet med
å feire en slik milepel er gledelig av
flere grunner.
For det første setter det fokus på
dette med å drive misjon, et kall til
alle oss som tror, som det har vært
til alle tider. Ingen kan unndra seg
dette ansvaret. Eller som Paulus
sier det: ”jeg står i gjeld,” og ”Kristi
kjærlighet tvinger meg.”
For det andre er det rett og riktig
på denne måten og trekke frem hva
misjonen har utrettet både i den
sosiale/diakonale
sammenhengen,
og ved all evangelieforkynnelse
til omvendelse og frelse. Et ukjent
antall, men vi kan være med og glede
Thor Henrik
With.
Mange samlet på jubileumsfest.
oss over at Ordet bærer frukt. Det vil
i sin tid bli åpenbart for oss alle.
Og sist, men ikke minst på denne
måten være med å takke alle de som
i tur og orden har vært med gjennom
alle disse årene - og de som fortsatt
står i arbeidet.
I den sammenheng nevnte konst. gen.
sekr. Thor Henrik With i sin festtale
for jubilanten ordet trofasthet,
som noe av det bærende i en slik
sammenheng. Om vi tenker på alle
de som trofast har møtt frem til
foreningsmøtene, de som har stått
i bresjen og de som på forskjellig
vis har vært med og bidratt. For en
sum av trofasthet og utholdenhet!
Kanskje det er på sin plass å nevne at
trofasthet er nevnt som Åndens frukt
i Gal. 5.22.
Det ble fellesang, sang av en lokal
sanggruppe og musikk med piano og
fløyte.
Formann hadde skrevet en fyldig
beretning som tok med noe
av historien og bakgrunn for
Samemisjon, og foreningens virke
gjennom alle disse årene. Det var
vanskelige økonomiske tider da den
ble startet i 1922, så det er et utrolig
stort sprang frem til den overflod
som vi opplever i dagens samfunn.
Og nå strever vi som aldri før med
økonomien?
Veldig mange ting var det som kom
frem - så mye mer kunne gjerne vært
tatt med.
Men vi retter en stor takk til dagens
formann, en travel mann, som steller
med jord og dyr til daglig.
I sin festtale tok konst. gen.sekr.
Thor H. With utgangspunkt i Hebr.
4.9-13. Som Gud hvilte på den
syvende dagen og helliget den, står
det en sabbatshvile tilbake for Guds
folk etter alt slit, strev og møye
under vandringen mot vårt egentlige
fedreland. Her merker vi trykket
av forbannelsen, som kom inn ved
syndefallet, men og den evige Guds
nærvær. With viste også til Åp.14.
12-13, som og sier noe om de helliges
tålmodighet og om å få hvile fra sitt
besvær.
Og vi kan fortsatt, som disiplene,
vitne om det vi har sett og hørt.
Etter en god stund med kaffe og
matservering hadde kretsformann
ordet, og han minnet bl.a. om det
store privilegiet det er for oss som får
være med i Guds rikets tjeneste. En
tjeneste med evighetsbetydning.
Det ble mer sang og kollekt til
misjonen.
ThorHenrik With fikk også anledning
til å svare på viktige spørsmål, som
rører seg blant misjonsfolket, bla.
Kola-arbeidet, ny generalsekreter og
økonomi.
Det er alltid godt med nærkontakt
med ledelsen, få avklaringer og
nyttig informasjon.
Etter hvert ble det avslutning og takk
for en fin kveld.
Formannen Helge Mangelrød.
Samenes Venn nr 2‘13 • 3
På lederplass
I dette nr kan du
LESE OM:
Norges Samemisjon er
Jubileum i Kvelde
2
Andakt
(samisk og norsk)
4-5
Vinterstevne i
Karasjok
6-7
Samemisjonen
125 år
8-11
Tidligere formenn
12-13
hilser
Hilsen fra Levanger
13
Nytt frå Sapmi
14
En kjær sang
15
Bønnesvar
16
Bli med på tur til
Kola!
16
Forsidefoto:
er tatt av Olav Sunnset:
Det ringes til samling i Lappoluobbal
kapell!
125 år
Den 28. februar i år er det 125 år siden
biskop Johannes N. Skaar sendte ut
det opprop som ledet til opprettelsen
av Norges Samemisjon (NSM). Det
lå et sterkt engasjement bak oppropet.
Det lå tungt på biskopens hjerte at
samene måtte få høre Guds ord på
samisk, og han så det veldig viktig å
få utgitt Bibelen på nordsamisk.
Den lille samemisjonen med biskop
Skaar i spissen bidro til at Bibelen ble
utgitt i 1895, og det skapte stor glede i
den samiske befolkning.
Flere samisktalende predikanter ble
engasjert som medarbeidere, og det
var overmåte viktig å nå det samiske
folk med Guds levende ord.
I 1903 ble det bygget et pleiehjem
på Kistrand i Porsanger, og i løpet av
flere 10-år ble det reist mange aldersog sykehjem i NSM’s regi. Det siste
sykehjemmet som ble bygget, var
Kvalsund sykehjem (1969), og det
siste aldershjemmet som ble nedlagt
i NSM’s regi var Lebesby Aldershjem
(2003).
Vi ser altså en hundreårig diakonal
linje i NSM, fra etableringen av
aldershjemmet på Kistrand i 1903, til
nedleggingen av driften av Lebesby
aldershjem i 2003. Samemisjonens
arbeidere utførte en stor innsats i
mange bygder i Finnmark og andre
fylker, og varemerket var god pleie og
åndelig omsorg.
På 1980-tallet ønsket fylker og
kommuner å overta driften av de ulike
institusjoner innen deres område.
Det ledet til en noe krevende prosess
i Samemisjonen. Men de drøftinger
som ble gjennomført ble sluttført på
en grei måte.
Vi må innrømme at vi mistet flere
ståsted rundt omkring da institusjoner
ble overlatt til det offentlige. Men
samtidig kunne vi si at Samemisjonen
hadde utført en viktig diakonal
gjerning både i Finnmark, Troms,
Nordland og Trøndelag.
Før vi går videre vil vi ta med
Bjerkely vanførehjem i Tromsø,
som ble etablert i 1913. Bjerkely var
pionerinstitusjon i Norge, som kunne
tilby handicappede barn både skole og
hjem. Bjerkely ble nedlagt i 1992.
Året 1936 var en milepel i NSM’s
historie. Da ble Den Samiske
Ungdomsskolen
(folkehøgskolen)
etablert i Karasjok i enkle lokaliteter.
Den
måtte
imidlertid
stoppe
virksomheten i 1940 på grunn av
krigen, men i 1950 ble virksomheten
startet opp igjen. Da fulgte en rik
virksomhet fram til 1985. Så ble det
stopp i årene 1985-91, og den siste
perioden varte fra 1991 til 2000.
Etableringen av DSF ble en
veldig viktig sak for den samiske
ungdommen. Gjennom flere år var
DSF den eneste skolen som hadde
samisk språk og kulturhistorie på
skoleplanen. Slik sett var DSF et
fristed for samisk ungdom i en tid der
fornorskingspolitikken rådet grunnen
i kongeriket Norge.
De siste driftsårene var vanskelige
for misjonen, idet det var vanskelig å
framskaffe de nødvendige økonomiske
midler til driften.
I 1990 vokste det fram en ny spire
på DSF: Radio DSF. Nærradioen har
sendt bibelprogram i serien «Gæidnu
Bibbala
Čađa/Veien
gjennom
Bibelen» fra den spede begynnelsen.
I dag formidler RDSF program på
samisk, norsk, finsk og russisk. RDSF
produserer nå 56 søndagsandakter
for Sámi Radio hvert år, og faste
onsdagsmøter sendes ut til Norge og
mange verdens land. RDSF har nå
konsesjon til 2/3 av Finnmark. Det
rommer et betydelig potensiale.
I 1995 tok NSM fatt på et omfattende
evangelisk, diakonalt og kulturelt
arbeid i Russland. Arbeidet blomstret
i flere år, men i 2011 fikk vi et kraftig
skudd for baugen. Det ledet til et
mindre volum i Russlandsarbeidet, - i
hvert fall for en stund.
Hva så med NSM’s framtid? Det
er vanskelig å spå om framtida. Men
likevel: Vi har en stor gjerning i å
dele Guds ord med dagens samer, og
vi blir kalt til å rekke ut våre hender
til forfrosne og forkomne mennesker i
vår tid.
Magne Gamlemshaug
4 • Samenes Venn 2‘13
Rohkos
Jesusa oahpahusa vuolde
Luk.22,28-34
Čálli: Einar Hagalid
Ill.: Frode Kalleland Sámás: Rávdná Turi Henriksen
Dii lehpet dat guđet lehpet bisson
oskkáldassan mu luhtte miehtá
mu geahččalusaid áiggi. Áhččán
lea addán munnje fámu ráđđet
álbmogis, ja dál mun attán didjiide
seammá fámu, vai dii mu riikkas
beasašeiddet juhkat ja borrat mu
beavddis ja čohkkát truvnnuin ja
dubmet Israela guoktenuppelot
čeardda.
Simmon, Simmon! Sáhtán lea
gáibidan beassat seavlut din
dego nisojáffuid. Muhto mun
rohkadallen du ovddas ahte du
osku ii beahtáše. Ja go don fas
jorgalat, de nanne vieljaidat.»
Biehtár vástidii: «Hearrá, duinna
mun lean gárvvis mannat sihke
giddagassii ja jápmimii.» Muhto
Jesus celkkii: «Mun cealkkán
dutnje, Biehtár: Ovdal go
vuoncávaris biškkáda dán ija, don
leat biehttalan golbmii dovdamis
mu.»
Sii
boradedje
earrumállásiid
Jesusiin. Jesus válddii láibbi, giitii,
doadjali dan ja celkkii: «Dát lea
mu rumaš, mii addojuvvo din
ovddas. Dán dahket mu muitin
dihtii.» Nu válddii son maiddái
geara eahkedismállásiid maŋŋil, ja
celkkii: «Dát gearra lea dat ođđa
lihttu mu varas, mii golggahuvvo
din ovddas». Ovddolaš boddu! De
sii álge árvališgoahtit gaskaneaset
guthemuš galggai beahttit su. Ja
dasto digaštalle sii guhte sin gaskkas
lea stuorámus. Imašlaš olmmoš!
Nu fal. Mii dovdat iežamet dien
áššis. De Jesus divvu sidjiide dan
gažaldaga: «Gii lea stuorámus,
dat guhte čohkká beavddis vai dat
guhte gohkke?» «Iigo leat dat guhte
čohkká beavddis?» Mun lean din
bálvaleaddji! Son válddii láibbi ja
doadjalii dan, son buressivdnidii
geara ja attii sidjiide........, son lei
bálvaleaddji gii attii iežas sin ovddas.
(Loga Jesaja girjjis 52,13 - 53,12).
Máhttájeaddjit ledje Jesusa čuvvon
olu jagiid, ja bisson oskkáldassan
geahččalusaid siste. Dál sii galge
váldit earu, dál son galggai okto gillát.
Danin: «... dál mun attán didjiide
fámu riikkas, nu go mu áhčči lea dan
attán munnje». Ipmila riika eatnama
alde lea din duohken dál. Ovddolaš
Ipmil! Dii oažžubehtet bálkká nu
ahte čohkkábehtet beavddis Jesusiin,
ja velá ráđđet Israela 12 čeardda
badjel. Muhto dán ovddasvástádusa
dihtii dárbbašuvvojit sii bajásgessot,
sii galget mannat gierdavašvuođa
skuvlla. Jesus celkkii muhtomin:
«Váldet mu geassá badjelasadet
ja ohppet mus. Dasgo mun lean
gierdavaš ja vuollegaš váimmus.»
Nu movt Jesus geahččaluvvui, de
sii geahččaluvvojit Sáhtánis. Son
boahtá ja «seavlu din dego nisuid».
Gierdavašvuođa skuvla lea garas.
Olu oskku ustibat ja njunnošat
leat dan šaddan vásihit. Muhto
«oahpaheaddji» Jesus rohkadallá
ohppiidis ovddas, «muhto mun
rohkadalan du ovddas ahte du osku ii
beahtáše». Ja dál «son čohkká Ipmila
olgeš gieđa bealde nu ahte beassá
rohkadallat min ovddas». Petera
čeavláivuohta vuhtto su vástádusas
Jesusii: «Hearrá, duinna lean mun
gárvvis mannat giddagassii ja
jápmimii». Juo, jurddaš dan! Mii
diehtit movt manai. Midjiide lea
oahpis dat. Min čeavláivuođasteamet
mii jurddašit, sárdnut ja bargat áššiid
maid mii šihtit.
Mii leat seavlašuvvan vuollegašvuođa
seavllain. Vuoncávaris biškkui, ja
mii leimmet heahpanan. Oallugat
mis fertet čierrut bahča gatnjaliid
oktan Peteriin. Dat čuohcá min oskui.
Leago veahkki gávdnamis? Juo,
Peter cevzzii eksámena. Jesus jearai
golmma gearddi: Peter ráhkistit go
don mu? Golmma gearddi vástidii
Peter: Juo, don dieđát mun anán
du ráhkisin. Dalle oažžu Peter
gohččuma: Biepma mu lábbáid.
Leage mu sávzzaid báimman.
Biepma mu sávzzaid. Álggos lei Peter
nággáris, vuostehágolaš ja čeavlás
máhttájeaddji ja dál son lei vuollegis
olmmái, dohkálaš leat bálvaleaddjin
ja báimmanin Ipmila riikkas. «Ja go
don fas jorgalat, de nanne vieljaidat».
Aiddo dakkár bálvaleddjiid Jesus
dáhttu. Nu lea su sáhka buot oskkolaš
ustibiidda. Vuollegašvuođas ja
ráhkisvuođas mii galgat bálvalit
guhtet
guimmiideamet
Ipmila
riikkas, mii lea searvegoddi. «Ipmila
searvegoddi lea máilmmi stuorámus
oavdu»!!
Samenes Venn nr 2‘13 • 5
Andakt
I skole hos Jesus
Luk.22,28-34
Ved Einar Hagalid
Ill.: Frode Kalleland
Men det er dere som har blitt hos
meg i prøvelsene mine. Og nå
overdrar jeg riket til dere, slik som
min Far har overdratt det til meg,
for at dere skal spise og drikke
ved mitt bord i mitt rike og sitte på
troner som dommere over Israels
tolv stammer.
Simon, Simon! Satan har krevd å
få sikte dere som hvete. Men jeg
ba for deg at din tro ikke måtte
svikte. Og når du en gang vender
om, da styrk dine brødre!» Peter
sa: «Herre, med deg er jeg beredt
til å gå både i fengsel og i død.»
Men Jesus svarte: «Jeg sier deg,
Peter: Før hanen galer i natt, skal
du tre ganger ha nektet at du
kjenner meg.»
De åt sitt siste måltid med Jesus.
Jesus tok ett brød, takket, brøt det
og sa:» Dette er mitt legeme, som
gis for dere. Gjør dette til minne om
meg.» Likeså tok han kalken etter
måltidet, og sa: « Denne kalk er
den nye pakt i mitt blod, som utøses
for dere». Forunderlige stund! Så
begynte de å trette med hverandre
om hvem som skulle forråde ham.
Så ble det strid om hvem som skulle
regnes for å være den største blant
dem. Forunderlige menneske! Jo da.
Vi kjenner oss igjen. Da er det Jesus
stiller dem et spørsmål: «Hvem er
størst, den som sitter til bords, eller
den som varter opp? «Er det ikke
den som sitter til bords?» Jeg er en
tjener for dere! Han tok brødet og
brøt det, han velsignet kalken og gav
dem--------, han var tjeneren som
gav seg selv for dem. (Les om den
lidende tjener hos profeten Jesaja
52,13-53,12.) De hadde gått sammen
med ham i flere år, og holdt ut alle
hans prøvelser. Nå måtte de skilles,
nå måtte han lide alene. Derfor: «-nå overdrar jeg dere riket, likesom
min far har overdratt det til meg».
Guds rike på jord er nå deres ansvar.
Forunderlige Gud! Lønnen skal de
få ved å sitte til bords med Jesus, ja,
og enda til herske over Israels tolv
stammer. Men for å kunne forvalte
dette ansvar må de oppdras, de må
gå i ydmykhetens skole. Jesus sa en
gang: «Ta mitt åk på dere og lær av
meg. For jeg er tålsom og ydmyk av
hjerte.» Og slik Jesus ble fristet, må
de nå fristes av Satan. Han kommer
og «sikter dere som hvete». Det er
hardt å gå i ydmykhetens skole. Det er
mange troende venner og ledere som
har erfart det. Men «skolemesteren»
Jesus går i forbønn for sine elever,
«men jeg bad for deg at din tro ikke
måtte svikte». Og nå «sitter han ved
Guds høyre hånd for å gå i forbønn
for oss». Peters hovmod kommer til
uttrykk i hans svar til Jesus: «Herre
med deg er jeg beredt til å gå både i
fengsel og dø». Ja, tenk det! Vi vet
hvordan det gikk. Vi kjenner oss
igjen. I vårt hovmod tenkte vi, talte
vi og gjorde ting vi ikke kunne stå
ved. Vi ble siktet i Ydmykhetens sold.
Hanen gol, og vi sto ydmyket tilbake.
Mange av oss måtte gråte bittert
sammen med Peter. Det går på troen
løs. Finnes det noen oppreisning? Ja,
Peter bestod eksamen. Tre ganger
spurte Jesus: Peter elsker du meg?
Tre ganger svarte Peter: Ja, du vet jeg
har deg kjær. Da får Peter oppdraget:
Fø mine lam. Vær hyrde for mine
sauer. Fø mine sauer. Fra å være
en kranglende, stridslysten og stolt
disippel var han nå en ydmyk mann,
skikket til å være en tjener og hyrde
i Guds rike. «Og når du igjen vender
om da skal du styrke dine brødre».
Ja, det er slike tjenere Jesus vil ha.
Det er budskapet til oss alle troende
venner. I ydmykhet og kjærlighet
skal vi tjene hverandre i Guds rike,
som er menigheten. «Guds menighet
er verdens største under»!!
6 • Samenes Venn 2‘13
Vinterstevnet for nybegynner
Tekst og foto: Richard Skollevoll
For de fleste er vinterstevnene i
Finnmark noe uvant. Selv om vi kan
ha vært på mange kristne møter i vår
tid, så er det likevel noe annerledes
med dette. For de som ikke er kjent
med opplegget, så ligner det vel på
en måte en møteuke. Men likevel noe
ganske annerledes. Dette er en liten
reisebeskrivelse av en som har sin
første tur på vinterstevnet. Jeg kan vel
heller ikke skryte på meg at jeg kan
gi en dekkende beskrivelse, når jeg
foreløpig kun har to dagers erfaring.
Men jeg skal forsøke å gi dere et lite
innblikk i mine opplevelser.
For meg startet det hele klokken fire
natt til tirsdag, da jeg måtte opp for å
rekke flyet til Lakselv. Litt fortumlet
etter det som trolig blir en av årets
korteste netter for undertegnede,
forlot jeg Tromsø og snøværet. Et
lite propellfly fra Widerøe tok meg
og mange andre til Banak Flyplass
i Lakselv, eller som de også liker å
kalle det: «North Cape Airport». Selv
om dette altså var det første flyet som
tok av fra Tromsø, var flyet faktisk
fullt. Men jeg må vel for ærlighetens
skyld tilføye at nok de fleste av dem
hadde håpet å kunne reise dagen før,
noe snøværet satte en stopper for. Vel
fremme i Lakselv, var jeg fortsatt ikke
kvitt hverken vind eller snø.
Siden jeg har ansvar for å holde
oversikt
over
eiendommene
Samemisjonen har, så gjorde jeg
en befaring på Lakselv Misjonshus
sammen med Borgny Persen. Slik
kunne jeg slå flere fluer i et smekk,
noe som betyr at vi i Samemisjonen
får mer ut av pengene våre. Etter over
to timer hadde jeg nok materialet
til at jeg senere på kvelden kunne
skrive en befaringsrapport, samt
gjøre ferdig de av staten påkrevde
internkontrollrunder (HMS). Men
før kvelden kom altså en busstur til
Karasjok. Der dro vi på et husmøte,
hvor jeg ble bedt om å tale. Alt ble
seg hør og bør oversatt til samisk.
Egentlig var det vel kun meg som ikke
behersket samisk av de fremmøtte,
jeg som altså var Samemisjonens
utsending. Men det var ikke noen
stor fare, da vi har gode tolker til
disposisjon. Husmøter i Finnmark er
noe litt utenom det vanlige, og kan
fint samle mer folk enn på bedehus og
kapell.
Med en natt i tilnærmet normal
lengde, kunne jeg ta fatt på en ny dag.
Da var det ny befaring på Fredheim II,
et av Samemisjonens hus i Karasjok.
Helt ferdig ble jeg ikke, og noe tid
måtte jo også brukes til å gjøre siste
forberedelsene til husmøte klokken
tolv. På vanlig samisk (eller nordnorsk) vis, vet man ikke helt sikkert
om man skal tale på møtet eller ikke.
Men ofte får man vite det noen timer
i forveien. Eller som det ofte sies:
«Du kan forvente at du blir bedt om
å si noe.» Selv om jeg aldri har vært
på vinterstevnet, så er likevel en slik
møtekultur kjent for meg. Etter møtet
fikk vi biidos, som på riktig samisk
vis består av mange kilo kjøtt, en eller
to poteter og en halv gulrot! Dette ble
etterfulgt av multekrem og kaker. Og
for å si det som det er, så spiste jeg
ikke mer den dagen, foruten en vaffel.
Et gammelt ord om vinterstevnene
kan slik sett passe på flere måter:
«Du må forberede ditt legeme på mye
trengsel!» Sammen med maten tok
jeg også frem mange gamle bilder fra
indre Finnmark. Samemisjonen har
over 7.000 bilder fra før 1950 som
Troms krets har bibelhelg på Borgen
i Storfjord 9 og 10 mars 2013
Lørdag 9 mars:
Kl. 12.00 Bibeltime v/ Richard Skollevoll
Kl. 14.30 Middag
Kl. 16.30 Bibeltime v/Richard Skollevoll
Kl. 18.30 Kola- møte med andakt og bevertning,
offer.
vi nå har fått noe ekstern støtte til å
arbeide videre med. Vi har allerede
digitalisert bildene, og de inngår i
vårt arkiv som teller ca. 23.000 bilder.
Dette bildeprosjektet har jeg også en
finger med i spillet på, og hva er vel da
ikke bedre enn å ta med noen hundre
bilder dit hvor ekspertene sitter? Dette
ble også en god anledning for mimring
for de fremmøtte.
I alle gode Finnmarkshistorier så
hører det med en bilhistorie. Vår
historie var ikke stort verre enn at
vi ikke kom opp bakken fra huset
der vi hadde møtet i, og slik sperret
vi for alle som kom bak oss. Men
etter en halv time kunne vi løse
opp i en særdeles lokal trafikkork i
indre Finnmark. Når vi kom til vårt
husvære, var det bare å fortsette
med befaringene, før snømengden
på gårdsplassen begynte å bli så
påtagende at den nærmest begynte
å rope om å bli kastet til side. På
kvelden var det møte i menighetssalen
hvor Magne Gamlemshaug og Alf
Kristian Tellefsen delte fra Guds
ord. Dette gikk inn som en del av
de vanlige onsdagsmøtene, som blir
sendt direkte på Radio DSF hver
onsdag. For øvrig blir alle møtene tatt
opp, og etter kyndig redigering havner
de i våre egne radiomaster i Finnmark
eller på hjemmesiden til Radio DSF.
Nå er dagen omme, og i skrivende
stund har vi passert midnatt. Så nå
venter sengen, før en ny dag med flere
møter og befaringer venter for en
fersk utsending til Finnmark.
Så vil jeg å legge inn et ønske
om forbønn for alle oss som deltar
i Finnmarksstevnet, både de som
forkynner Guds ord, de som legger til
rette alle praktiske ting, de som åpner
Søndag 10 mars:
Kl. 11.00 Gudstjeneste i Skibotn bedehus kapell,
skrifte/nattv. Offer.
Bibelhelga avsluttes etter gudstjenesten med
kirkekaffe.
For overnatting ta kontakt med adm.sekretæren 92243778.
Alle er hjertelig velkommen.
Samenes Venn nr 2‘13 • 7
sine hjem, og de som gjør en stor jobb
med å legge opp til at alt kan sendes
som radioprogrammer. I Karasjok
er vinterstevnet ferdig på søndag,
men om ikke lenge begynner noen
uker med vinterstevne i Kautokeino.
I alt går det rykter om at det skal
holdes nærmere hundre møter og
Husmøte, Alf K Tellefsen, Anders M Sokki og
Magne Gamlemshaug.
forsamlinger disse dagene, så presset
er stort på de som bærer byrdene.
Deltakere på husmøte.
Veteran på vinterstevnet
Vi har også hatt et prat med en som
slett ikke er noen nybegynner på
vinterstevnet i Finnmark, nemlig
Magne Gamlemshaug. Det er
snart 34 år siden han begynte som
generalsekretær i Samemisjonen,
og han ble nok ganske snart med på
vinterstevnet.
Det var ikke bare lett å komme seg
til Karasjok denne gangen, kan
Magne fortelle. I Tromsø fikk vi
høre at vi ikke kunne lande i Lakselv
p.g.a dårlig vær, men at 16 stk kunne
bli med til Alta, for så å bli fraktet
med buss derfra til Lakselv - og jeg
ble nr 16 av disse. Flyet landet i
Alta med litt «hopp og sprett», men
sjåføren av bussen til Lakselv førte
oss raskt og greit dit på tross av snø
og vind - og så ble jeg tilbudt skyss
av svigerdatter til Maina og Amund
Teigmo til Karasjok. Slik kom jeg vel
fram. Og det var godt, for i Karasjok
ventet mange oppgaver. Magne er en
god forteller, så vi kan levende se for
oss både landing i Alta og spennende
busstur over Sennalandet. Så får vi
høre detaljerte skildringer av møter
i Karasjok, først hos Kirsten Ravna
og John Aslak Johansen (de har hatt
det første møtet under vinterstevnet
i flere år) og neste formiddag hos
Sara Ellen og Leif Petter Grønmo.
Kveldsmøtene var de fleste dagene i
Menighetssalen, men ikke på fredag.
Da var det forbønnsprogram fra
Radio DSF. Det var en fin opplevelse,
forteller Magne, vi har hatt et slikt
program i mange år i forbindelse med
vinterstevnet, og det fyller tydeligvis
et behov. Også denne gangen var
det mange som ringte inn og kom
med forbønnsønsker. De fleste hadde
kommet med sine anmodninger om
forbønn på forhånd, men også under
programmet hadde vi flere telefoner.
Jeg fikk i løpet at en drøy time legge
10 – 12 konkrete forbønnsønsker i
Jesu hender, han som har sagt at vi
skal få be. Magne forteller også om
en fin opplevelse på torsdag kveld. Da
hadde vi møte hos Anne K Johnsen i
Geahtaveadje, sier han. Anne er nok
den eldste av «møtevertene» under
vinterstevnet i Karasjok, nærmere
90 år, og hun bor for seg selv med
flere kilometer til nærmeste nabo,
noe over 2 mil fra Karasjok i retning
Tana. Men stua var nesten full under
årets møte. En stor del av slekta
var møtt fram, og flere hjalp til med
bevertningen. Moro for meg var det jo
å høre at hun på forhånd hadde spurt
om denne «Stuorra-Dacha»en kom
på møtet hos henne i år, og at hun var
tilfreds med at den store nordmannen
(jeg) skulle komme. Festmøtet på
lørdag kveld samlet også godt med
folk, kan Magne fortelle, og under
gudstjenesten på søndag var vi
nok bortimot 80 mennesker samlet.
Også til avslutningen på søndag
ettermiddag hadde mange tatt ut,
selv om temperaturen da var sunket
til - 30 gr C. Magne Gamlemshaug er
tydelig glad over at mange setter pris
på vinterstevnet, og at de kommer til
møtene.
Før han avslutter sine glimt fra årets
stevne i Karasjok, må Magne fortelle
litt om avreisen derfra også. Og på
mandag morgen da han skulle dra, var
termometeret krøpet ned på minus 41
grader. Samemisjonens bil ville ikke
starte, og drosjene var opptatt med
annen kjøring, så Magne var nødt til
å gå opp til hotellet for å ta bussen ned
til Lakselv. Alf K Tellefsen ble med på
turen, og underveis så han at Magnes
nesetipp begynte å bli hvit. - Nå må
du gni nesetippen, ellers forfryser du
deg, sa han til Magne. Det gjorde jeg,
forteller Magne, og smått om senn
kom fargen tilbake i nesetippen. Han
rakk også bussen
8 • Samenes Venn 2‘13
Samemisjonen 125 år – 1888-2013
Mange har i disse årene gjort en stor innsats for det samiske folk
Ved Jon Amundal - Foto: NSMs arkiv
høre Guds ord forkyndt på deres kjære Modersmål…»
En annen hovedoppgave for misjonen var å få utgitt
28. februar 1888 regnes som stiftelBibelen
på nordsamisk, og i 1895 skjedde dette.
sesdato for Norges Samemisjon. Da
sendte biskop Johannes Nilssøn Skaar
i Tromsø ut et opprop til det norske To samemisjonsorganisasjoner
kirkelige og kristelige legfolk om støt- Flere av dem som var engasjert i kristent arbeid blant det
te til å starte et misjonsarbeide blant samiske folk, var misfornøyde med at Norsk Finnemisjon
var lite demokratisk oppbygd. I 1910 ble derfor Det
samene. I oppropet sto bl.a dette:
«Den norske finnemissions opgave norsk-lutherske finnemisjonsforbund stiftet. Presten Jens
er at utsende finsktalende prædikanter Otterbech ble leder for «Finneforbundet». Han hadde
Johannes Skaar, til avsidesboende finner, besørge det vært prest i Finnmark, og var vel kjent med nøden der,
stifteren
gamle testamente udgit på finsk og om både legemlig og åndelig. Få år etter at «Finneforbundet»
mulig at udbrede finske smaaskrifter var stiftet, imøtekom Norsk Finnemisjon så å si alle
om de ting som hører Guds rike til. Når jeg med et par de kravene som var kommet for at misjonen skulle
ord ber kirkefolket i vort land om at støtte ovennevnte bli mer demokratisk, bl.a ved å holde landsmøter og
mission, og derved komme vore brødre og landsmenn til la foreningene velge hovedstyre. To landsdekkende
hjælp, sker det fordi deres åndelige nød forbyr mig at tie. samemisjonsorganisasjoner arbeidet hånd i hånd til 1926.
Deres rop: kom og hjælp os! Lyder sterkere og sterkere Da ble de to slått sammen til Norges Finnemisjonsselskap.
I 1966 ble navnet forandret til Norges Samemisjon.
og gir mig ingen ro».
Det er mulig at et møte biskop Skaar hadde med
to samiske ungdommer noen år tidligere var noe av Organisering og administrasjon
Med sammenslåing og en større organisasjon ble det
bakgrunnen for hans kjærlighet og omsorg til det samiske
også
behov for mer organisering og administrasjon.
folk – og for oppropet. Det var brødrene Ole og Erik Erke
fra Polmak som hadde skysset biskopen med elvebåt Norsk Finnemisjon var stiftet i Tromsø, men flyttet sitt
nedover Tanaelva i forbindelse med en visitasreise, og kontor til Trondheim i 1916. «Finneforbundet» hadde
som i samtale med biskopen hadde sagt dette: «Kjære sitt sete i Stavanger. Etter sammenslåingen til Norges
biskop, glem nå ikke de små samene, men la oss få Finnemisjonsselskap ble hovedkontoret i Trondheim.
Organisasjonen fikk nå behov for en daglig leder –
religionsundervisningen på vårt eget språk».
Biskop Skaar var formann i styret for den nystiftede generalsekretær, og Sigurd Berg var den første sådanne.
Norsk Finnemisjon fra stiftelsen i 1888, og til han ble De som senere har vært generalsekretærer er disse:
biskop i Nidaros bispedømme ved utgangen av 1893. Sigurd Heiervang 1929 - 1949, Martin Tveter 1949 – 1954,
Da overtok biskop Bøckmann som leder av styret. Med Ottar Bondevik 1954 – 1961, Thor With 1961 – 1968,
seg i styret de første årene hadde Skaar med seg rektor Gunnar Skagestad 1968 – 1978, Magne Gamlemshaug
Just Knud Qvigstad og seminarlærer Nils Olai Ursin. 1979 – 2011, Thor Henrik With (konstituert) 2011 –
Qvigstad var medlem av styret helt fram til 1916, de siste Støttearbeidet ble også organisert i kretser, og det
4 årene som formann. Ursin var med i styret fram til 1910, skjedde i tiden 1908 – 1920. Både Norsk Finnemisjon
og «Finneforbundet» dannet kretser, og noen år etter
og var også i disse årene misjonens kasserer
sammenslåingen av organisasjonene ble også kretsene
slått sammen. De fleste kretsene fikk også sekretærer
Misjonens virke de første årene
Oppropet i 1888 ble godt mottatt rundt om i Norge. på denne tiden. Støttearbeidet besto lenge av 9 kretser,
Flere kom med anerkjennende kommentarer – og med i dag er det 7 (Romerike krets, Oslo krets (sammenslått
med Romerike), Sørlandet krets, Stavanger krets, Bergen
pengebeløp til misjonen:
krets,
Romsdal og Sunnmøre krets, Nordmøre krets
Misjonens hovedoppgave var å forkynne Guds ord til
det samiske folk, og det lyktes de første årene å kalle flere (sammenslått med Romsdal og Sunnmøre), Trøndelag
samiske predikanter til gjerningen. Det var ikke lett å ta krets og Troms krets. Vest-Finnmark fellesforening ble
seg fram, og en ble heller ikke godt mottatt overalt, men organisert som krets fra 1943. Finnmark er i dag noe lik
det var også beretninger som disse: «En døende Kone fik en krets og ledes av Finnmarksrådet.
jeg ogsaa bringe Livets Ord. O hvor elendig hun var over
sine Synder, men den gode Hyrde fandt sit tapte Faar…». Diakonalt virke
…. «Alle udtalte sin Glæde over, at Finnemissionen saa – en viktig del av Samemisjonens arbeid
kjærlig sørgede for, at de kunde faa Anledning til at faa Ved opprettelsen av Norsk Finnemisjon i 1888 var
Stiftelsen
Samenes Venn nr 2‘13 • 9
hovedformålet å forkynne Guds ord
på samisk, samt å utgi Bibelen og
andre skrifter på samisk. I desember
1897 begynte imidlertid diakon
Bertrand M. Nilsen som arbeider i
misjonen. Han så det sterke behovet
det var for at misjonen måtte starte et
sosialt arbeid, og la den tanken fram
for styret i Tromsø. Også sokneprest
Bertrand Nilsen Gudbrand Tandberg i Lebesby
(predikant i Norsk Finnemisjon på
1890 tallet) og sokneprest Jens Otterbech i Kistrand
støttet Nilsens anliggende. Styret var først lite innstilt på
å starte et slikt arbeid, men høsten 1903 ble Kistrand
pleiehjem åpnet, og i januar 1904 ble det innviet av
spr G. Tandberg. Pleiehjemmet i Kistrand var forresten
ikke det første sosiale tiltak i Norsk Finnemisjon. Det
lappiske barnehjem i Badderen, Kvenangen (fra 1899
Rotsundelv barnehjem) ble startet før Norsk Finnemisjon
(i 1886), men ble etter hvert en del av misjonens virke.
Sivert Sogge fra Surnadal, bibelbud i Lutherstiftelsen,
var sentral i oppbyggingen her. Finneforbundet med Jens
Otterbech i spissen tok også tak i den sosiale og legemlige
nød. De ansatte menighetssøstre i Finnmark. Sally Lande
(senere gift Korsvik) begynte som menighetssøster i Tana
i 1911, og flere fulgte etter. «Finneforbundet» gikk også
i gang med bygging og drift av sykehjem. Sommeren
1914 ble det reist et sykehjem i Leirpollen, Tana. Det
ble tatt i bruk samme høst og innviet sommeren 1915.
Nesseby tuberkulosehjem ble videre innviet i 1917, og
i 1920 ble Kolvik barnehjem (Porsanger) innviet. Også
Norsk Finnemisjon fulgte opp den diakonale innsatsen
og ansatte menighetssøstre, og i 1913 ble Bjerkely
vanførehjem i Tromsø innviet. Det var helt fra starten
skole ved hjemmet. Også i Lebesby (1917), Bugøyfjord
(1921) og Kautokeino (1923) reiste Norsk Finnemisjon
syke- og/eller gamlehjem. Etter sammenslåingen av de
to samemisjonsorganisasjoner i 1925-26, fortsatte det
diakonale virke for fullt. Flere hjem ble bygd og drevet,
både barnehjem og gamle- og sykehjem. Det kom etter
hvert opp mot et tyvetall med institusjoner, og på nesten
like mange steder hadde misjonen menighetssøstre. I
Tysfjord tok misjonen over driften av Fredly barne- og
gamlehjem, en virksomhet som K.M.A. (Kvinnelige
misjonsarbeidere) hadde startet opp omkring 1908.
Krigsårene ble en utfordring for misjonens diakonale
arbeid, særlig høsten 1944 med evakuering. Beboere
og betjening fra mange hjem, bl.a Lebesby og
Kautokeino måtte evakuere (under tøffe forhold), mens
noen, bl.a fra «Hans Schankes minne» barnehjem i
Tana dro over Tanaelva og fikk bo på gamlehjemmet
på Leirpollen til krigen var slutt. Da krigen var slutt,
startet gjenoppbyggingen, og sykepleiere og annet
hjelpepersonell kom etter hvert på plass på de forskjellige
institusjonene. Også menighetssøstrene kom på plass i
igjen, men litt ut på 1960-tallet var det slutt på denne
tjenesten i Samemisjonens regi. Også driften av barnehjem
opphørte
på
denne
tiden,
med unntak av
Bjerkely skole- og
behandlingshjem
i Tromsø. Det
ble drevet fram
til slutten av
1980-tallet.
De
fleste alders- og
s y ke hje m m e n e
som ble drevet
av
Norges
Samemisjon,
ble overtatt av
kommunene
på
1980-tallet
og like etter
1990. (Lebesby Fra Kautokeino gamlehjem.
aldershjem
ble
drevet av Samemisjonen fram til år 2003). En viktig
del av Samemisjonens arbeid var avsluttet. I 100 år fikk
misjonen bidra i dette omsorgsarbeidet i Finnmark (og
litt på andre steder i landet). Mange av sykepleierne som
tjenestegjorde i dette arbeidet la ned en enorm innsats.
Foruten den sykepleierfaglige innsatsen, var mange av
dem en åndelig ressurs på de stedene hvor det gjorde
sin tjeneste. De banet vei for Guds ord gjennom sitt
arbeid, og i mange sammenhenger fikk de også selv
være Ordets budbærere. Misjonen opplevde på slutten av
1970-tallet og fram til avviklingen av institusjonsdriften,
en sterk kamp om retten til å annonsere etter sykepleiere
med kristent livssyn. Dette kom nok i sammenheng
med Altasaken der mange samer ville stå opp for sin
identitet, sitt språk og sine rettigheter, og mange mente
at det samiske måtte komme foran det med livssyn.
Kommunene ville også selv drive slike hjem. Om
avslutningen var preget av noe «storm», må en likevel si
at institusjoner og menighetssøstre fikk være en viktig
del av Samemisjonens arbeid fra 1903 til 2003.
Leirpollen gamlehjem
10 • Samenes Venn 2‘13
Evangelisk virke
Biskop Skaars hensikt med å stifte Norsk Finnemisjon
var å gi Guds ord på samisk til det samiske folk. Dette
har hele tiden vært hovedsaken. Bertrand M Nilsen som
var pådriver for at misjonen skulle starte en diakonal
virksomhet, kom ellers til å virke som predikant i hele
det samiske området. Bertrand M Nilsen fikk en livslang
tjeneste i misjonen, og var særlig interessert i samiske
næringer og samisk etnografi. Nilsen fikk H M Kongens
fortjenestemedalje i gull for sitt arbeid. Ellers hadde
misjonen flere predikanter som virket i det nordsamiske
området, kort eller lang tid, og noen få lenger sør. Også
«Finneforbundet» ansatte flere predikanter, Jakob
Børretzen (1920), var en av dem. Børretzen ble en
ressursperson i forhold til samisk språk, og var ansatt
som landssekretær i tillegg til å være kretssekretær i
Oslo krets. Han fikk H M Kongens fortjenestemedalje
i gull. Å få samiske predikanter så nok begge
samemisjonsorganisasjonene som en viktig sak, men
alle som virket i det nordsamiske området fikk kurs i
samisk. Paul Pedersen bygde opp et betydelig virke i
Namdalen/Helgeland fra 1906, og han var pådriver for å
få reist Majavatn misjonshus (senere kapell). Pedersen
døde bare et par år etter at misjonshuset var ferdig (1915),
men dette huset kom til å bli viktig i arbeidet blant
samene i dette området. Sommerstevnene på Majavatn
samlet mange samer, og helt fram til år 2000 hadde
Samemisjonen stevner her.
Etter sammenslutningen som trådte i kraft fra 1.1
1926 hadde misjonen i overkant av 10 predikanter som
virket i nordsamisk område. Noen sluttet etter hvert,
men nye kom til, og misjonens arbeidere fikk bære
fram evangeliet. Adolf Steen ble ansatt i 1928. Foruten
å være predikant, ga han ut mye skriftlig materiale om
samisk historie, seder og skikker. Han ble hedret med
H M Kongens fortjenestemedalje i gull. Før krigen,
under krigen og i etterkrigsårene hadde Samemisjonen
flere predikanter som var i virksomhet, både samer
og av personer sørfra. Gunnar Brustad kom som
gårdsbestyrer til Hans Schankes minne i Tana i 1932,
og var også noen år gårdsbestyrer ved Fredly i Tysfjord.
Gunnar Brustad på vinterstevnet 1972.
Stevne Sennalandet.
Men det var som forkynner og Finnmarkssekretær han
kom til å markere seg. På grunnlag av engasjert virke
blant samene fikk han H M Kongens fortjenestemedalje
i gull. Også fra 1960-tallet og fram til i dag har misjonen
hatt flere predikanter i virksomhet. Et særtrekk ved virke
i nordsamisk område har vært stevnene. Ved flere av
reindriftssamenes sommerboplasser er det reist enkle
kapell som er samlingssted for møter, gudstjenester og
stevner i sommerhalvåret. Det første av disse kapellene
ble reist på Sennalandet i 1961. På Indre Finnmark er
vinterstevnet blitt et begrep. I løpet av noen uker blir
det holdt ca 50 møter, de fleste er husmøter, men også
mange i kirker og bedehus. Også her har misjonen vært
med å reise et par fjellkapell. Snøskuter blir også brukt i
forbindelse med vinterstevnet.
Skoledrift
Paul Pedersen som virket blant samene i Trøndelag/
Helgeland (først for Trondhjems Indremisjonskrets,
senere for Norsk Finnemisjon) i begynnelsen av
1900-tallet, forsto at det var vanskelig for barn av
reindriftssamer å få god skolegang. Han tok initiativet
til å starte skolehjem for samiske barn, og i 1910 var
dette en realitet på gården Haviken ved Namsos. Norsk
Finnemisjon overtok driften av skolen i 1917, og skolen
var i drift til 1951.
Tanken
om
en
kristelig
ungdomsskole for samer, våknet
tidlig. Kanskje var det Jens Otterbech
som var først ute, og i et brev til
M. Furevik i 1911 ber han ham
undersøke mulighetene for en slik
skole. Men misjonen hadde mange
andre utfordringer, særlig diakonale
oppgaver, og Otterbech forsto at
dette måtte legges til side inntil
Jens Otterbech
videre. Men sammen med Det norsklutherske Indremisjonsselskap og Det
Vestlandske Indremisjonsforbund gikk «Finneforbundet»
i gang med å reise en kristelig ungdomsskole i Finnmark.
Norsk Finnemisjon ble også med, og i 1916 kunne Øytun
ungdomsskole innvies i Havøysund. Skolen ble i 1970
Samenes Venn nr 2‘13 • 11
flyttet til Alta. Skolen fikk imidlertid lite samisk preg,
og Otterbech oppgav ikke tanken om en samisk skole
for ungdom. Otterbech døde imidlertid i 1921. Men på
misjonens landsmøte i 1934 ble det vedtatt å komme i gang
med en kristelig ungdomsskole for samer i Karasjok,
og høsten 1936 kunne en ta imot de første elever. Ottar
Bondevik var den første styrer ved skolen. En leide lokaler
de første årene, men i 1939 fikk en kjøpe tomt. Krigen
satte en stopper for bygging, men i 1951 kunne misjonen
innvie egne bygninger for Den samiske ungdomsskole.
Skolen var i mange år det eneste skoletilbud hvor mange
kunne bruke sitt samiske morsmål. Og av den grunn var
DSU (senere DSF) et springbrett til høyere utdannelse.
Skolen opplevde gode tider fra den var oppbygd og til
langt ut på 1970-tallet. Thor With var styrer i tiden
1950 – 1957, i en oppbyggingsfase. Paul Ryan var rektor
fra 1957 og fram til 1977, og var høyt respektert for sitt
arbeid for det samiske og for samisk ungdom. DSF, Den
samiske folkehøgskole, ble nedlagt i 1985, startet på nytt
igjen i 1991, men i år 2000 var det slutt for godt og i 2009
ble bygningene solgt. Skolen hadde fullført sin gjerning.
En annen skole som Samemisjonen var engasjert i fra
1945 var Misjonsbibelskolen på Stjørdal (sammen med
NMS, Det norske misjonsselskap). I 1986 flyttet skolen
og ble til Bibelskolen i Trondheim. Etter 5-6 års virke
her fant Samemisjon å ville trekke seg fra samarbeidet
med NMS om driften av skolen, og den ble få år senere
nedlagt. Mange arbeidere i Samemisjonen hadde ett eller
flere kurs ved denne skolen, og den betydde nok mye for
rekruttering av arbeidere.
Radioarbeid
I 1990 var skoleanlegget til Den Samiske Folkehøgskole
gjenoppbygd etter brann i 1988. De nye lokalene rommet
også lokaler for en ny arbeidsform i Samemisjonen,
nærradio. Denne radioen startet sin drift sommeren
1990, og fikk navnet Radio DSF. Alf K Tellefsen var
primus motor for oppbyggingen av denne radioen, og er
det fremdeles i dag som 75-åring. Radioen er to-språklig
samisk og norsk. En grunnstamme i programmene
er serien «Geaidnu Biibbala čađa» / Veien gjennom
Radiomast reises på Ganesvarri, Tanadalen.
Bibelen. I løpet av over 2000 program ble hele Bibelen
gjennomgått på samisk og norsk. Serien sendes nå for
annen gang. Alf K Tellefsen har hatt med seg forskjellige
tolker i dette arbeidet. Radio DSF sender i dag ca 30
timer pr uke, og har også sendinger på finsk og russisk.
Radioen produserer også ca 60 andakter for NRK Sami
Radio. De siste 2 – 3 årene har Radio DSF hver uke hatt
direktesendte møter fra konsesjonsområdet som en viktig
del av sendingene, ikke minst for å ha kontakt med sine
lyttere. Egne master og sendere har radioen også bygd
opp for å spare på sendekostnadene.
Virmahuset - base for Russlandsarbeidet.
Arbeid i Russland.
På landsmøtet i Molde i 1993 ble det åpnet for at Norges
Samemisjon kunne vurdere mulighetene for å begynne
arbeid på Kolahalvøya i Russland. Anton Vesterfjell,
sammen med svenske samer, hadde vært over noen
turer, og funnet at det lå til rette for et engasjement for
Samemisjonen her. Arbeidet i Russland utviklet seg fort,
og i løpet av en ti-årsperiode ble det bygd opp et betydelig
arbeid. En kan si at arbeidet i hovedsak er bygd opp på
to plan, hjelpearbeid og menighetsbyggende arbeid.
Det menighetsbyggende arbeidet har skjedd i regi av en
luthersk kirke i Russland, Den ingermanlanske evangelisklutherske kirke i Russland (DielkR). Samemisjonen
støtter denne kirkens Murmansk-menighet slik at
den har bygd opp en menighet i de samiske områdene
inne på Kolahalvøya (Lovozero). Hjelpearbeidet har
Samemisjonens russiske avdeling drevet, og Nabohjelp
(fadderordning) og Suppekjøkken (matutdeling) er de
viktigste redskapene i dette arbeidet. Samemisjonen
har også engasjert seg i tiltak for å styrke Kildinsamisk
(det viktigste samiske språket på Kola). En har bl.a gitt
støtte til språkkurs og til oversettelse av en Barnebibel.
Fra 2013 er det meningen at en russisk organisasjon,
Ny Begynnelse, skal stå ansvarlig for hjelpearbeidet.
Samemisjonen vil da bare ha støttefunksjon for både
menighetsbyggende og for humanitært arbeid.
12 • Samenes Venn 2‘13
Hilsen fra tidligere formenn i Samemisjonen
Fridtjof
Fredriksen,
formann 1975 1981
Ved
125-årsjubile´et
vil
Sigrun og jeg
gratulere Norges
Samemisjon.
Ettersom vi tilhører den gamle
garde, har vi fått være med på mange
gebursdagsfeiringer. Vår tjenestetid
i Samemisjonen går for Sigruns del
vel 60 år tilbake i tid og for min del
vel 55 år tilbake.
Men hilsenen denne gangen skal
være knyttet til mitt oppdrag som
formann i landsstyret i tiden 1975-81.
Som de vel voksne misjonsvennene
vil huske, fikk jeg min formannstid i
en periode med mye uvær og storm.
I ettertid ser jeg at denne tjenesten
nok er det tyngste oppdraget jeg
har hatt i livet. Jeg vil ikke her
dvele med de ulike påkjenninger vi
i misjonen måtte tåle, men si at jeg
også husker med stor glede kontakter
gjennom brev og samtale med våre
kjære arbeidere på våre institusjoner
som måtte stå oppreist mens uværet
pisket rundt ørene.
En spesiell utfordring var arbeidet
med å få ny generalsekretær på
plass etter Skagestad. Det tok lang
tid. Det er velkjent at vi spurte
mange om å gå inn i stillingen. Men
omsider kom der et tips til meg, og
etter å ha forhørt meg og fått gode
anbefalinger, dro jeg og oppsøkte
Aud og Magne Gamlemshaug. Men
de hadde andre planer for framtida,
likevel lovte de å be over saken. Og
vi var mange som ba. Og en dag kom
den beskjeden vi håpet på. Aud og
Magne hadde kjempet seg fram til
trygghet for at Magne måtte si ja
til kallet fra Samemisjonen. Det var
det gledeligste jeg opplevde i min
formannstid. Etter at han hadde
kommet på plass, fikk vi stadig nye
opplevelser av at her hadde Gud gitt
oss den personen Samemisjonen
trengte.
Det er naturlig å forlate fortiden
nå. Underlig er det at Sven Sunnset
og landsstyret nå skal oppleve den
samme fortvilelse med å få neste
generalsekretær på plass. Men Gud
er den samme i dag og hører bønner.
Samemisjonen har fortsatt store
oppgaver å føre videre.
Det er gledelig å følge med i
virksomheten slik som Samenes
Venn formidler ulike ting som skjer.I
siste nr. var det virkelig rørende å
høre om julefeiringen i Maze. Her
forstår jeg at alt er som i gamle dagers
julefeiring. Vi hørte ingen ting om
pinnekjøtt og ribbe eller ei god gryte
med kjøtt og buljong som en viktig
del av julefeiringa. Samlingene om
Guds ord var hovedsak.
Og fra Kola fikk vi høre om barn
og andre sultende som var glad de
kunne få en god middagstallerken
hos våre medarbeidere.
I andre nr. av bladet ser vi bilder og
referater fra kretsmøter og andre
samlinger om Guds ord i nord
og sør. Særlig blir jeg imponert
over de mange samlingene under
vinterstevnene i Kautokeino og
Karasjok.
Jo - Samemisjonen lever fortsatt, og
vi vil ønske Guds velsignelse over all
god gjerning !
Einar Hagalid,
formann
1981 – 1987,
1999 – 2005
Min første periode som formann
var fra 1981. Jeg
minnes at det
var en turbulent tid. Under og etter
kampen om Alta elva vokste den
samiske bevisstheten frem med stor
styrke. I «etterpå klokskapens lys»
må det være rett å si at Samemisjonen
ikke fulgte med i timen. Egentlig
var det som da skjedde noe av
Samemisjonens begrunnelse, nemlig
å fremme den samiske bevissthet
om språk og kultur, sammen med
at de skulle få Bibelen, og Guds
ord forkynt på eget språk. Men det
var som vi ikke forstod hva som
skjedde. Det kom krav om at samisk
språk skulle prioriteres fremfor
kristen tro i våre institusjoner. Det
kom krav om at fylkeskommune
og kommunene skulle overta både
sykestuer og aldershjem. Etter hvert
ble det forhandlet om offentlig
overtakelse. Vi gjorde så godt vi
kunne, uten å være med å glede oss
over at det samiske folk våknet opp
til bevisstgjøring av språk og kultur.
Jeg tror at Samemisjonen mistet
mye av troverdigheten og kontakten
med de yngre generasjonene i denne
tiden. Nå i ettertid er det veldig vondt
å tenke på, jeg håper vi kan bli tilgitt.
Neste periode som formann var
fra 1999. Mye hadde nå roet seg
ned. Den nye samiske virkelighet
hadde funnet sin plass. Økonomiske
analyser viste at våre budsjetter ikke
var bærekraftige. D.S.F. anlegget
gikk med store underskudd, og
aktiviteten var større enn inntektene.
Jeg må innrømme at jeg tenkte
da som nå: Er samemisjonens tid
forbi? Jeg tror svaret er i dag som
den gang: Dersom Gud kan bruke
oss i evangeliets tjeneste, og at
mennesker derav blir frelst, vil han
som er Misjonens Herre sørge for
fremtiden. Må Gud velsigne Norges
Samemisjon!
Johannes
Sørensen,
formann
1987 – 1993
Så har altså
Same-misjonen
blitt tro mot
visjonen
som
drev fram orga-.
nisasjonen for 125 år siden!
En skare av medarbeid-ere har gitt
av seg selv – rikdom og velvære i
tjenesten. Noen har stått fram som
høvdinger og fått både takk og ære
for det de gjorde. Enda flere har fått
kritikk og spott og anklager, -og de
har likevel blitt ved i det de har sett
som et kall. Guds ord ble forkynt
i ord og handling til frelse, trøst,
oppreisning, frigjøring og bekrefting
Samenes Venn nr 2‘13 • 13
av menneskeverd.
De er vel verd å minnes de som
for 125 år siden talte makter og
myndigheter imot og gikk inn i
arbeidet med å få løftet fram verdien
av samisk språk og kultur. Det var
den gang lite forståelse for at små
etniske grupper skulle overleve.
Sosialdarwinismen hadde dømt
både språk og kultur til å forsvinne.
Redningen for folket skulle ligge i å
slutte seg til de som hadde makten.
Det var en skjebnetid for det samiske.
Guds ord, oppdragelse og opplæring
skulle være på norske premisser.
Da var det noen som så videre enn
til det politisk korrekte i tiden. De
gikk mot strømmen. Flere ble
med, og det ble en bevegelse – en
organisasjon med misjon: Dele det
kristne budskapet i ord og handling
– livsnært og aktuelt inn i den
enkeltes livssituasjon. Og det har
båret frukt. Det har blitt normalt at
møter og gudstjenester blir forrettet
slik at individuelle språkbehov blir
møtt. Når samiske barn og unge
nå blir mobbet, vekker det protest i
hele befolkningen. Samisk kultur og
levemåte blir verdsatt – og kanskje
forstått.
I de endringene som har skjedd i disse
125 årene har Samemisjonen bidradd
med sitt. I etterpåklokskapens lys
kan det vel sees at ikke alt som ble
gjort var like velgjort selv om det
var vel ment. For oss alle er der
avgjørende å bo i tilgivelsen.
Et viktig spørsmål ved jubileet må
være: Er tiden ute for organisasjonen?
Er oppdraget utført når kirken når
fram til alle her i landet, og sosiale
tjenester skal tilbys alle? Norge er
et godt land å bo i, men moderne
hedenskap er en felle, og mange blir
fanget. Nye generasjoner må få møte
levende tro og omsorg. Ensomme
trenger fellesskap. I livets tunge
stunder kan det være avgjørende å
møte et medmenneske med felles
språklige kode. Den nære samtalen
kan lege mange sår. Der er fortsatt
oppdrag! Og videre: Forkynn for
alle folkeslag, lød ordren. Hvem skal
gå til nenetserne, enetserne og de
andre folkeslagene langs polhavet
østover i Sibir? Samemisjonen er
vel den eneste misjonsorganisasjon
med erfaring på å virke i arktiske
minoritets befolkninger. Oppgavene
er legio! Til lykke med jubileet NSM!
Arvid Nilsen
formann
2005 – 2008
125 år i tjeneste
og
oppdrag
for
misjonens
Herre
og
oppdragsgiver.
Et oppdrag som både har vært
krevende, men også til velsignelse
for mange. Jeg tenker på både på dem
som jeg har fått møte i nordområde
og på Kola, men også barn og unge
på leirstedet Fagertun som Bergen
krins har i Eksingedalen.
Et spesielt minne var det når vi skulle
bygge ut leirstedet med nytt hovedhus.
Som formann i ungdomsrådet i
Bergen krins var det et stort løft. Etter
noen drøftinger og bønn til om Guds
ledelse, samlet vi oss om å låne kr.
100.000 til ferdigstillelse av bygget.
Et godt og varmt minne. Leirstedet
har vist seg å være et godt sted for
å nå barn og unge med evangeliet
og misjonsinformasjon. Dette hører
også med når misjonshistorien skal
omtales.
Norges Samemisjons virke gjennom
125 år er også en reise i Norges
historie både kulturelt
Og
samfunnsliv. Misjons oppgaver
for evangeliet, diakoni, kultur og
skole medførte at misjonens ansatte
og tillitsvalgte fikk møte mange
mennesker med som har fått hjelp
til både åndelig og andre behov. Vår
oppgave blir fortsatt å være en del av
Guds rik på vårt arbeidsfelt. Noen
utfordringer ligger foran oss. Det
gjør at vi ved et 125 års jubileum
kan spørre: Hvor går veien videre for
Samemisjonen nå?
Takk til alle som jeg har fått dele
oppgaver og ansvar med i ca 40 år,
både på heimabøen og i arbeidsfeltet
i nordområdet og på Kola. Takk for
gode medarbeidere og vennskap
med ansatte/tillitsvalgte i kretsene,
arbeidsfeltene og hovedkontor. En
spesiell takk til BUR i Bergen krins
for utholdenhet i arbeidet for barn og
unge. Lykke til med 125 år i Guds
tjeneste.
Hilsen fra Bergly Samemisjonsforening, Levanger
Vi hadde samemisjonsmøte hos vår
sekretær, 96 år gamle Helga Ris
Holm Johansen, mandag 21.01.2013.
Vi var 9 stykker til stede. Helga
serverte kaffe, boller og fyrstekake,
mens to andre medlemmene hadde
med snitter. Dette var vårt årsmøte.
Alvhild Larsen, 87 år, ønsket å takke
av som formann etter 14 år. Turid
Sørhus fortsetter å lede foreningen,
men da som kontaktperson. Helga er
fortsatt sekretær og Alvhilds søster,
Gulla Mæhlum, 90 år, fortsetter som
kasserer. Turid overrakte en bukett
roser og takket Alvhild for trofast og
inspirerende ledelse gjennom mange
år. Foreningen har vokst mens hun
har vært formann, til tross for at flere
av medlemmene har dødd i de senere
år. Vårt eldste medlem, Olga Lovise
Aaring, er 98 år. Sogneprest Jesper
Johnsen er alltid med på møtene og
holder andakt og bønn for oss. Ellers
hygger vi oss med sang, opplesning,
referat, kollekt, mat og prat.
SVJ.
Gulla Mæhlum og Alvhild Larsen
14 • Samenes Venn 2‘13
Nytt fra Sapmi
Samiske veivisere
Det handler om folks identitet og
selvfølelse,
historiebevisstheten,
tradisjonsbevaring
og
tradisjonsutvikling. Derfor burde 6.
januar bli vår nye helligdag, for hele
Norge, oppfordret biskopen. Árrandirektør Lars Andreassen har sans for
forslaget fra biskopen. – Det burde i
alle fall være slik at alle som ønsker
det får anledning til å ta fri for å delta
i feiringen, kommenterte han. (Avisa
Nordland)
Årets samiske veiviserne er Naina
Helén Jåma Wigdahl, Sandra Márjá
West og Sarakka Gaup. De er spredt
i hele Sápmi; Sørsamisk område,
kystsamisk område i Tromsø og
Kautokeino med oppvekst i Oslo. Dette
bruker de som sin fordel, og snakker
både nordsamisk og sørsamisk. De
reiser rundt til videregående skoler,
ungdomsorganisasjoner og andre
fora der ungdommer er representert
og informerer om samer og samiske
forhold. De var nylig på Universitetet Samiske kirkedager i Mo i Rana 9.
i Tromsø og Tromsø Museum, for å – 11. august
fortelle om hvordan det er å være ung - Vi håper at nærmere 1000 deltakere
same i dag. På samefolkets dag holdt fra Norge, Sverige, Finland og
de foredrag ved Heggen videregående Russland samles under Samiske
skole i Harstad. "Prosjektet «Samiske kirkedager 9.-11. august i Muoffie
veivisere» ble startet opp i 2004. Etter / Mo i Rana. Kirkedagene har
en gjennomgående evaluering er overskriften «Hellig jord! Hellig Ord».
prosjektet gjort om til fast tiltak, og I programmet vil vi vise at båndet til
det vil utnevnes nytt kull med samiske skaperverket går hånd i hånd med
veivisere hvert år, som utdannes respekten for Skaperen, sier leder
ved Samisk høgskole i Kautokeino. i Samisk kirkeråd, Anne Dalheim.
(Harstad Tidende)
Samiske kirkedager arrangeres i
sommer for tredje gang, – og for
første gang i Norge og et sørsamisk
Samefolket dag – fridag og
område.
Arrangementet
samler
helligdag?
Miljøpartiet De Grønne vil gjøre samisk kirkeliv fra hele Nordkalotten.
samenes nasjonaldag den 6. februar Sentrale stikkord er klimaendringer,
til offentlig fridag, på linje med 17. urfolks naturspiritualitet og Bibelens
mai. Bakgrunnen for utspillet er at budskap om skaperverket. (kirken.no)
kong Harald i en tale til sametinget
i 2009 sa at staten Norge er etablert Divvun
på territoriet til to folk. – Dette er – nordsamisk korrekturverktøy
riktig, og vi mener at det er naturlig Det nordsamiske korrekturverktøyet
å markere dette gjennom å likestille Divvun er nå tilgjengelig i forbedret
17. mai og samenes nasjonaldag, utgave. I løpet av året håper man
gjennom å gi fri på begge dagene, å få på plass oppdateringene for
sier partiets fylkestingsrepresentant lule- og sørsamisk. Divvun 2.3
og toppkandidat til stortingsvalget i inneholder språklige oppdateringer
Hordaland, Tom S. Tomren. (Nordlys) for
nordsamisk:
normendringer
- 6. februar burde bli vår nye helligdag de siste årene og over 40 000 nye
slik at vi alle kan få ta del i feiringen ord. Store deler av de nye ordene er
av samefolkets dag. Det sa biskop Tor hentet fra avisa Ávvir, men man har
B Jørgensen da han holdt hovedtalen også fått mange viktige bidrag og
under feiringen av dagen på det tilbakemeldinger fra aktive brukere.
lulesamiske senteret Árran i Tysfjord. Divvun kan lastes ned fra nett. (Nrk
Jørgensen slo fast at 6. februar ikke Sapmi)
bare er en viktig dag for samene,
men for alle nordmenn og for Norge. Samer snakker ikke om helse?
Han beskrev samenes historie som – Samer snakker nødvendigvis ikke
en historie det er all mulig grunn om helse. Man skal ikke snakke om det
til å være stolt av. – En nasjonaldag som er trist og utlevere seg selv. Det
gir oss anledning til å bruke store har ingenting med tabu eller skam å
ord om nasjonen, folket og historien. gjøre, men det handler om at man ikke
skal belaste andre med sine problemer.
Man skal ha styrken til å bære dem selv,
forteller Berit Andersdatter Bongo
som nylig avsluttet sin doktorgrad
ved Det helsevitenskapelige fakultet
ved Universitetet i Tromsø. Hun
har intervjuet 21 samisktalende
samer i Finnmark, og funnene er
sammenfallende. Hun understreker
at hun ikke generaliserer funnene
til alle samer. Hvis en samisk
person er syk, vil omsorg bli gitt av
familiemedlemmer uten at det blir
bedt om det, og uten at man snakker
om sykdommen. Samer nærmer seg
helse og sykdom på tause og indirekte
måter. Nærhet og taushet betraktes
som god og passende kommunikasjon.
– Å snakke åpent om sykdom
betraktes som upassende. Problemene
skal få være i fred, sier Bongo. Hun
mener at helsepersonell må ha
observasjonsevnen på topp overfor
denne pasientgruppen.– De sier ting
indirekte og aldri direkte. Derfor må
man se bak ordene. Legen kan ikke
forvente at pasienten skal utlevere
alt selv. Hun mener at den samiske
pasientgruppen må bli møtt på en
likeverdig måte, og at helsepersonell
skal vite om disse forskjellene i
kulturen. I samisk kultur aksepterer
de det som skjer på en annen måte
enn i den norske kulturen. De overgir
seg til naturens gang. Her blir det
fort kulturkollisjoner i møte med det
norske helsevesenet. Diagnostiske
sykdomsbegreper
avvises
som
dømmende. Forskningen hennes viser
at samer lever ut ifra prinsippet om at
man ikke kan kontrollere fremtiden,
og denne grensen skal heller ikke
overskrides med ord. Psykiatrien er
også en utfordring der pasientene
ofte sitter i grupper og snakker om
sykdommen. Der blir den samiske
pasienten ofte usynlig. Som en gjest.
– Det er ingen tradisjon for å utlevere
seg for fremmede. Psykisk sykdom
finnes heller ikke. Slike lidelser
blir oppfattet som at noen har satt
vondt på vedkommende. Hun ønsker
nå at denne kunnskapen må ut i
helsevesenet, og at samiske forståelser
skal bli skriftliggjort og tatt inn i
utdanningene. (forskning.no)
Samenes Venn nr 2‘13 • 15
Sangen min
Når jeg nå er spurt om å skrive et innlegg til SANGEN
MIN, faller valget mitt på «Hvil deg i Jesus, øv deg i tro»,
som står i Evangelietoner. Den gjorde et sterkt inntrykk
på meg
og ga meg trosvisshet i en vanskelig tid. Et av våre fire
barn har hatt en alvorlig kronisk sykdom siden han var 5
år, og det ble mange vanskelige dager. Under et av hans
sykehusopphold, møtte jeg denne sangen for første gang.
En person ble minnet om å synge den (for meg) i et møte.
3.Er du av sykdom plaget og slitt.
Har du i smerte sukket og stridt.
Å la det trøste deg i din nød.
Sykdom og sorg han bar i sin død.
1.Hvil deg i Jesus, dyrkjøpte sjel.
Hvil deg i Jesus, alt blir dog vel.
Legg du kun trøstig allting på Ham.
Ingen som tror Ham, kommer på skam.
4.Daglig bekymring, uro og sorg.
Fly som en fugl med alt til sin borg.
Bær ei på byrden, legg den på Ham.
Seir har han vunnet, Jesus, Guds lam.
Kor: Hvil deg i Jesus, øv deg i tro.
Da finner sjelen hvile og ro.
Tvil aldri på Ham, merker du ei.
Hvordan Han daglig verner om deg.
5.Stille mitt hjerte, steng nu din dør,
slipp ikke verden der inn som før.
Åpne mot himlen alt hva du har,
Drikk av dens strømmer, fyll dine kar.
2.Midt under livets villeste jag.
hånet og spottet dag etter dag.
Klippenes klippe rokkes dog ei.
Han er en tilflukt også for deg.
Med hilsen Else-Marie Henriksen,Hurdal
KRETSMØTER
OSLO OG ROMERIKE KRETS INNBYR TIL
Sangkveld
I Betlehem Borgen, Sarpsborg 22.3 kl 19.00
Sangvennene og sanggruppen Musikkgledens
Venner fra Halden deltar
Misjonsinfo
Gave til misjonen
Sørlandet krets 16.3 på Kvås.
Hovedtaler Odd Eivind Høyvik
Stavanger krets 23.3 på Nordlys misjonssenter.
Hovedtaler: Magne Gamlemshaug,
sang: Sven Viste
Trøndelag krets 6. – 7. 4 på Laberget leirsted,
Skogn.
Hovedtaler: Magne Gamlemshaug,
sang: Skjerve musikklag
Oslo krets 27.4 på Sjømannskirken, Bygdøy.
Hovedtaler: Odd Eivind Høyvik
Samenes Venn Norges Samemisjon
Ansvarlig redaktør:
Thor Henrik With
Redaktør: Jon Amundal
ADRESSE:
Samenes Venn
Norges Samemisjon
Vestre Kanalkai 20
7010 Trondheim
Tlf. 47 47 61 61
Fax: 73 51 25 05
E-post:
[email protected]
Internett:
http://www.samemisjonen.no
ABONNEMENT:
8 nr. pr. år
Ordinær årspris: kr. 280,Til utlandet: kr. 350,For kontingent:
Konto nr.: 3000.15.18565
For offer og gaver til
misjonsarbeidet (også skattefrie):
Konto nr.: 3000.15.18530
er en uavhengig organisasjon med samme bekjennelsesgrunn som Den norske kirke. Samemisjonens mål er: På bibelsk og evangelisk-luthersk grunn å
utføre indremisjonsarbeid blant den samiske befolkning.
Siden 1993 har Samemisjonen også startet opp arbeid blant samer på Kolahalvøya. Samemisjonen ser det som en oppgave å støtte samisk språk og
kulturarv. Støttevirksomheten omfatter 7 kretser.
Landsstyrets formann:
Sven Sunnset
4588 Kvås
Tlf. 993 98 871
Trykk: Wennbergs Trykkeri AS
Retur: Norges samemisjon, Vestre Kanalkai 20, 7010 Trondheim
Tur til Kola 5. – 11. april
Radio DSF arrangerer ny tur til Kolahalvøya. Avreisedato
er satt til 5. april, hjemreise torsdag eller fredag i
uka etter. Programmet utarbeides i samarbeid med
Pastor Aleksander Voltsjok i Den evangelisk-lutherske
kirken i Murmansk. Det blir kristne møter hver dag i
menigheter og boliger i Murmansk, Lovozero, Revda og
Kandalakshe. Det blir også andre besøk både hos kirkas
egne humanitære prosjekt, Ny Begynnelse og Barnas
Stasjon i Revda og de humanitære prosjektene som
Samemisjonen finansierer.
Avreise blir fra Kirkenes fredag 5.4 ca kl 12.00. Hver
må komme seg dit, vi kan hjelpe med å bestille billetter
dersom det er ønskelig. Alle må ha visum, det hjelper vi
også med.
Pris antas å komme på ca kr 500 pr dag inne i Russland,
det inkluderer overnatting, flere måltider, tolk og
transport, dvs ca kr 3.000 pr person..
Turopplegg:
Fredag 5. april:
Kl.12.00: Avreise fra Kirkenes, ta med niste
Kl 18.00: Ankomst Murmansk, russisk tid, møte, middag
og innlosjering .
Lørdag 6. april:
Kl 8.30: Frokost.
Fra kl. 10.00 besøk i menighetens humanitære prosjekter.
Andakter på gamlehjem/barnehjem. Lunch. Tolken
Svetlana Sedneva blir med. Middag spises i menigheten
Kl. 18.00 Ungdomsmøte.
Søndag 7. april:
Kl 8.30 Frokost og pakking Kl 11.00 Gudstjeneste
Kl 13.00 Middag
Kl 14.00 Avreise for Kandalakshe
Kl 18.00 Ankomst Kandalakshe, middag Kl 20.00 Møte i Kandalakshe
Mandag 8. april:
Kl 8.30 Frokost
Kl 10.00 til naboby
Kl 12.00 Husmøte/lunch der
Kl 16.00 Avreise for Lovozero Kl 18.00 Ankomst Lovozero, mat i Virmahuset
Kl 20.00 Møte i Virmahuset
Tirsdag 9. april:
Kl 8.30 Frokost i Virmahuset
Kl 10.00 Avreise til Revda og inn på Barnas Stasjon
Kl 13.00 Husmøte i Revda med middag
Kl 18.00 Møte i Revda
Onsdag 10. april:
Kl 8.30 Frokost på Virma
Kl 10.00 Avreise til Revda og Barnas Stasjon
Kl 13.30 Suppekjøkken i Revda
Kl 15.30 Tilbake til Lovozero
Kl 16.30 Besøke Olga, husmøte
Kl 20.00 Møte i Lovozero
Torsdag 11. april:
Kl 05.00 Avreise for Kirkenes
(i Kirkenes ca kl 10.00 norsk tid)
For nærmere opplysninger og evt påmelding:
Sølvi Endresen tlf 45 03 22 56, e-post solvi.endresen@
samemisjonen.no
Mitt Bønnesvar
Det er mye en kunne ha skrevet om når det gjelder bønnesvar
fra Gud. Jeg ble en kristen eller tok et standpunkt for Jesus
som fjortenåring. Jeg har vokst opp i et kristent hjem .Har
vel fått det med morsmelken .En dag sa jeg ja til også å tjene
han i Frelsesarmeen. En dag jeg var ute i tjenesten der jeg var
stasjonert på Karmøy/Skudesneshavn, fikk jeg svar på en av
mine bønner. Jeg ba om å få en kone som jeg kunne dele
min tro og liv med. Jeg hadde hatt flere venninner, men ble
ikke noe mer med det. Men en dag kom jeg i kontakt med en
ung kvinne som arbeidet som vaskedame i en bilforretning.
Jeg hadde i forkant kjøpt meg en bil der, men skulle hente
en del til den bilen som jeg hadde glemt noen dager tidligere.
Da jeg kom inn der den lørdags ettermiddag, kom denne
kvinnen for å låse meg inn i bilsalongen. Jeg og henne pratet
i tre timer denne dagen og vi kom på bølgelengde
med
en gang. Vi pratet om tro og hvor god Jesus er. Jeg kjente
i min ånd at vi hadde mye til felles. Da jeg skulle kjøre
hjem til meg selv sa jeg til Gud: Om du mener at vi skal bli
sammen så må du legge det til rette for oss. Videre sa jeg
at det er kanskje for mye å be om. Dette var tidlig i april,
og den første mai kom vi i lag. Vi forlovet oss den 29/792, og den 17/10 giftet vi oss. Ja Herren er god som førte
oss sammen. Han vet hva vi trenger til en hver tid. Jeg kan
føye til at da jeg kom inn i denne bilsalongen, hadde Gud
sagt til denne kvinnen at: der er din mann. Så her fikk vi
begge bønnesvar samtidig. Ja, Herrens veier er uransakelige.
Herren være lovet sin kjærlighet. Den er grenseløs.
Vennlig hilsen Frank-David Filar.