Transcript Sara har et mer positivt syn på ting etter at hun overvant anoreksien

LIVET SMILER: Sara har et mer positivt syn på ting etter at hun overvant anoreksien.
FOTO: Åsne Bilstad
de må få maten gjennom sonde, hvis de ikke har spist opp
middagen får de ikke gå ut den dagen.
-Det er dumt at de skal gjøre assosiasjonene til mat så negative,
sier Sara. -Det er det siste en anorektiker trenger.
Ifølge henne er RASP også litt for opphengt i sine egne
behandlingsmetoder og vegrer seg for å prøve andre. Selv sverger
de for det meste til atferdsterapi som går ut på å bli utsatt for
maten.
ALLE FOTO: Privat
SARA UTEN “ANA”
Året er 2011. 12 år gamle Sara Grøterud(14) står og studerer
seg selv i speilet. Hun hater det hun ser. Hvorfor kan ikke hun
se ut som de fine modellene og skuespillerne på tv? Det må
være noe galt med henne. Hun må ned i vekt - fort.
Tekst og design:
Hedda Udjus Pedersen og Åsne Bilstad
Her starter historien om Sara. Allerede som 12-åring utviklet hun
anoreksi. Det tok bare fire uker fra hun begynte å spise mindre til
hun ble innlagt første gang.
-Jeg ville ikke ha hjelp, forteller Sara.
-Jeg ville bare ha det sånn. Jeg
trodde ikke på at jeg hadde en
spiseforstyrrelse, for jeg syntes ikke
jeg var tynn nok til å være
anorektiker.
Når hun ser tilbake ser hun at det var
det hun var. Hun var altfor tynn. Hun
forteller at på det minste veide hun
35 kg, noe som er altfor lite selv for
en ganske liten kropp. Det er vanskelig å tenke seg at jenta foran oss har
vært så langt nede. Sara fremstår som en søt og selvsikker jente,
med et stort smil. Hun ser ut som en helt normal tenåring, men
bak smilet finner vi en ung jente som har vært
gjennom mye mer enn de fleste på hennes egen alder.
-Jeg ville ikke at noen skulle blande seg. Det var liksom maten og
meg i vår lille boble. Jeg var så knyttet til anoreksien at jeg så på
den som en nær venn. Jeg kalte den bare ”Ana ”, sier Sara tankefullt.
-Så jeg kjempet imot med nebb og klør da folk ville hjelpe meg.
Tiden som innlagt var vanskelig for Sara. Hun følte ingen forsto
henne
utenom de andre innlagte. Pleierne måtte tvinge i henne mat og
som et slags motangrep trente Sara for
harde livet på rommet sitt.
-Jeg var besatt av å bevege meg og få
bort kaloriene de tvang i meg, forteller
Sara.
-Jeg kunne hoppe rundt på rommet mitt i
timevis, og den ene halvtimen vi fikk ute
hver dag brukte jeg på å løpe. Alt handlet
om å være i aktivitet, hele tiden.
Hun forteller videre at man får på seg
”magiske briller” når man har anoreksi. Alt ser mye større ut enn
det egentlig er, både
kroppen og all mat du blir servert.
“Jeg var så knyttet til
anoreksien at jeg så på den
som en nær venn. Jeg kalte
den bare Ana”
Anoreksien som venn
Da Sara ble syk ble hun innlagt på RASP(regional seksjon
spiseforstyrrelser) i Oslo. Etter flere uker uten omtrent noe
næring og konstant fysisk aktivitet hadde kroppen begynt å
reagere. Hjerterytmen var nedsatt fordi kroppen satte på sparebluss, håret var helt dødt og vekten raste nedover. Det var så
mange tegn, men Sara nektet fortsatt å tro på at hun var syk.
Negativ til behandlingsmetoder
Sara er ingen stor tilhenger av RASP sine behandlingsmetoder.
-RASP-folkene er for gammeldagse , sier Sara oppgitt.
-Det virker som om at det eneste de bryr seg om er at pasientene
skal opp i vekt. Det psykiske ved sykdommen prioriterer de i altfor
liten grad.
Hun forteller videre at det er mye som kan minne om tvang og
trusler hos RASP. Hvis pasientene ikke spiser truer pleierne med at
Kostbar hjelp
-Det som funket for meg var tanketerapi, sier Sara. Etter å lenge ha
hatt et anstrengt forhold til behandlingen hos RASP bestemte hun
seg for å prøve denne alternative behandlingsformen.
-Damen som behandlet meg banket på punkter på kroppen for å
fjerne de irrasjonelle tankene. Vi jobbet også mye med ”magiske
tall” og å skape positive assosiasjoner til høyere og høyere
nummer. Det skulle hjelpe meg til å tillate meg selv å veie mer enn
det tallet jeg egentlig hadde satt meg oppe i hodet mitt, forteller
Sara engasjert. Hun gikk til tanketerapi 10 ganger, men dette var
såpass kostbart at hun ikke kunne fortsette behandlingen selv om
hun helst skulle ønske det.
-Jeg syntes det er litt merkelig at vi er i 2014 og fortsatt ikke gir
mer støtte til alternativ behandling, sier Sara.
- Dette var desidert den behandlingsformen som fungerte best for
meg, men da jeg fortalte personalet på RASP om den bare lo de
det bort og hadde ingen tro på det. De sverger kun til sine egne
metoder, som er ”bevist” at skal funke. Men de funker jo ikke like
bra for alle.
“Det vanskeligste for meg
er å føle meg fortjent til
maten”
Blogging som terapi
Noe som har vært en stor hjelp for Sara i den tunge tiden er
blogging. Hun startet bloggen Lifeofzarah da hun ble innlagt første
gang våren 2012. Denne bloggen er nå slettet.
-Den var veldig negativ og jeg ser nå at innholdet kunne virke
triggende på andre med problemer, sier Sara alvorlig.
–Det var mye på den gamle bloggen som minnet meg om den
vonde tiden. Jeg slettet den for å få en ny start.
Når Sara skrev denne bloggen var hun svært syk og brukte
bloggingen som en slags terapi. Hun skrev om dagene på
sykehuset og om sine tanker og følelser rundt kropp og mat. Hun
har nå opprettet en ny blogg, Sarawillbefree.
-Jeg har et mer positivt syn på livet nå og det gjenspeiler seg i den
nye bloggen, forteller Sara optimistisk.
-Mitt mål nå er å kunne motivere andre og hjelpe andre syke
gjennom spiseforstyrrelsene.
Sara blir med ett tankefull.
-Jeg skulle virkelig ønske jeg hadde hatt noen å snakke med når jeg
var syk. Noen som faktisk forsto hvordan det var å være i den
situasjonen. Pleierne på sykehuset sier de forstår, men hvordan
kan de forstå noe de ikke har opplevd selv?
Hun er oppgitt over at det ikke eksisterer et slags tilbud der
pasienter med spiseforstyrrelser kan snakke med folk som har
klart å komme seg vekk fra sykdommen og bli friske. Hun sier
dette hadde vært svært motiverende for pasientene, å faktisk se et
levende eksempel på at det er mulig å bli frisk, selv når man er helt
nede på bunnen.
Veien videre
Det vanskelige spørsmålet har hengt i luften lenge og det må
stilles.
Er du frisk Sara?
Sara blir stille, ser utover Rådhusplassen, på de travle menneskene
som passerer og en måke som flyr grasiøst forbi.
-Jeg skulle ønske jeg kunne si det, men det er jeg ikke, sier hun til
slutt.
Sara ser på både sine vaner i hverdagen og sitt forhold til mat at
hun ikke kan kalle seg 100 % frisk helt enda. Hun går og løper
fortsatt mye. 78 km på en uke er ikke uvanlig for henne. Dette
tilsvarer over en mil hver dag.
-Det vanskeligste for meg er å føle meg fortjent til maten, sier Sara.
-Jeg har definitivt kommet langt, men jeg har også en lang vei å gå
før jeg kan si at jeg føler meg komfortabel med mat og å spise. I
helgen spiste jeg pizza med broren min. En hverdagslig ting for
mange, men for meg var det en stor seier.
Sara sier hun på en måte er takknemlig for sykdommen. Hun har
blitt sterk av å være helt på bunnen, og erfart ting hun aldri hadde
erfart ellers. I perioden 2011 til 2013 ble hun innlagt 3 ganger.
Mesteparten av disse årene har altså vært tilbrakt på sykehuset og
dette har fått Sara til å vokse opp fort. Det har vært begrenset omgang med jevnaldrende og mest voksne å forholde seg til
mesteparten av tiden. Det har vært en lang vei å gå, men Sara føler
endelig hun er ferdig med ”Ana”.
Hun innser nå hvilket feil syn hun hadde på idealkroppen.
-Det jeg syntes er fint nå er former. Det er ikke om å gjøre å være
så tynn som mulig. Nå beundrer jeg jenter som faktisk har litt kjøtt
på beina, sier hun.
Hennes fremtidsplaner er å utdanne seg til lege, med spesialfelt
innenfor nettopp spiseforstyrrelser. Hun mener dette feltet
har rom for forbedringer. Hun ønsker å få inn flere folk som har
opplevd spiseforstyrrelser selv og dermed kan hjelpe og forstå
pasientene på en annen måte enn de som behandler dem nå.
-Det er et stort skille mellom erfaringen av å ha opplevd
sykdommen selv, og erfaringen du får fra å lese noen bøker, sier
Sara. Hun gir all respekt til helsevesenet i dag, men understreker
viktigheten av å ha noen som faktisk forstår anorektikerne når de
har det som verst.
-Jeg ønsker å gjøre en forskjell, avslutter den sterke jenta.
ALLE FOTO: Privat
Vi har gjentatte ganger prøvd å komme i kontakt
med RASP, både på telefon og e-post.
Våre henvendelser har ikke ført fram.