De første jødene i Norge

Vi vet ikke hvem den første jøde på norsk jord var, men Jacob Levin var i hvert fall tidlig ute. 29. april 1681 skrev hans kone i Hamburg et fortvilet brev til myndighetene i Danmark–Norge for å få mannen løslatt fra fengslet i Bergen. Der hadde han sittet i over et år. Men svaret ble nei.

leidebrev 2 1 Fengslingen kan ha hatt sam menheng med at myndighetene ville innskjerpe at jøder måtte ha for å oppholde seg i Norge. Levin hadde kanskje ikke sikret seg det – og straffen var altså et langvarig fengselsopphold.

I utgangspunktet var det ikke bare jødene som var uønsket i Norge. Kong Fredrik IIs fremmedlov av 1569 gjorde det klart at alle utlendinger som ikke bekjente seg til den evangelisk-lutherske lære, måtte forlate landet innen tre dager. Overskred de fristen, var de hjemfalne til dødsstraff.

3 Etterfølgeren på tronen, Christian IV, inntok en mer liberal holdning overfor jødene og lot flere portugisiske jøder drive han delsvirksomhet og ferdes fritt i Danmark–Norge. Med etterfølge ren Fredrik III ble det raskt slutt på alle tilløp til liberalitet. I 1651 forbød han jøder å ferdes i Danmark–Norge uten leidebrev.

4 Denne linjen ble senere fulgt opp i Christian Vs lov av 1687. Der finner vi et eget avsnitt om jøder og tatere, og der heter det:

”Ingen Jøde maa sig her i Riget indbegive eller sig finde lade, uden Kon gens særdelis Lejdebrev under tusinde Rixdalers Straf af hver Person, som uden foreskrefven Lejdebrev betrædis. Hvo, som nogen Jøde angiver og Kongens Amtmand anviser, skal have derfor et halvt hundred Rixdaler.” 5

Dette var jo en forbedring i forhold til loven av 1569. Døds straffen var endret til en bot på tusen riksdaler. Det negative var at jøder, sammen med tatere, nå var skilt ut som egen gruppe med egen straffebestemmelse. Nå var det ikke lenger bare religion det dreiet seg om. Jødene som folkegruppe var merket som uønsket. 11

Og den som oppdaget en jøde på norsk jord, kunne tjene femti riksdalere på å angi vedkommende til myndighetene!

6 Dette var ingen sovende bestemmelse. I 1697 gikk det ut en ordre fra myndighetene i København til ”enhver Stiftsbefalings- og Amtmand” i Norge om at de skulle ”flittig lade inqvirere” om det fantes noen jøde uten leidebrev i hans amt.

overfor jøder. Der heter det:

udgangne ere, eller herefter udgivne vorder.” 8

7 Og skrivet ble fulgt opp. I Bergen ble det – i 1710 – sendt ut en bestemmelse om hvordan politimesteren skulle forholde seg

”Om Fremmede og løsgjængere: Med Jøder, som ey have Kgl. Bevilling sig der at opholde, bo og bygge, saa og Tattere og andre u-Christne Personer, som omløbe og besvige Folk, skal hand forholde sig efter Loven og Forordringerne, som enten allerede

Moses Levi

De dansk-norske kongene synes å ha satt et skille mellom van lige jøder og såkalte portugisjøder. Dette var etterkommere etter jøder som ble utvist fra Spania i 1492 – og deretter fra Portugal i 1498.

9 Dette var for en stor del velstående jøder som drev handel og annen næringsvirksomhet. Kongene tenkte nok at slike folk kunne bety noe positivt for næringslivet – ikke minst fordi mange av dem arbeidet som pengeutlånere. Og det var en viktig geskjeft i en tid uten organisert bankvesen. I 1657 utstedte Fredrik III et kongebrev som ga alle portugis jøder lov til å ferdes fritt og handle i kongens riker.

mot jøder på norsk jord. 10 Det viste seg etter hvert at denne bestemmelsen mange steder var lite kjent eller påaktet av norske embetsmenn. De tenkte tydeligvis at det var best å være på den sikre siden – og håndhevet det generelle forbudet Denne uklarheten resulterte i flere saker der portugisjøder på besøk i Norge ble arrestert fordi de ikke hadde leidebrev. En av dem var Moses Levi – en portugisjøde som da bodde i Holland. I mai 1734 kom han og to andre portugisjøder til Tønsberg.

11 Han drev handel på Norge, særlig med røyketobakk. Og så skjedde 12

det – ikke så overraskende – at mange av kundene hans i Norge ikke gjorde opp for seg. En og annen kunde tenkte kanskje at de kunne unndra seg betaling siden kreditoren befant seg i Holland og ikke hadde adgang til Norge. Etter mange mislykkede forsøk på å drive inn pengene dro han så selv til Norge.

12 Ved ankomsten til Tønsberg fortalte tolleren de tre jødene at de ikke hadde adgang uten leidebrev. De forklarte at de hadde trodd at forbudet ikke gjaldt dem som portugisjøder. Derfor ba de tolleren være behjelpelig slik at de kunne søke statt holderen om leidebrev. Imens ville de vente om bord på skipet.

Hva gjorde så stattholderen med en slik søknad? Jo, han sørget for at de tre jødene ble arrestert og stilt for retten. Og retten tok ikke hensyn til at de var portugisjøder og ila hver av dem en bot på 1000 riksdaler pluss saksomkostninger. De tre jødene hadde ingen mulighet for å betale og søkte om å få boten ettergitt. Men det tok tid å behandle den søknaden. 13. juli 1734 sendte Moses Levi en ny søknad om ettergivelse. Han var fortvilet over fengselsoppholdet – for han hadde kone og seks barn hjemme, og de hadde ikke noe å leve av. 6.august kom det endelig et svar. Stattholderen frafalt boten, men saksomkostningene slapp de ikke. Noe leidebrev fikk de heller ikke. De skulle straks ”forføye sig ud af Kongens Riger og Lande”. Så noen rundtur for å få krevd inn gjelden ble det ikke. Det var sannelig ikke lett for en jøde å drive handel med nordmennene!

Fem år senere, i 1739, gjorde Moses Levi et nytt forsøk på å komme til Norge for å kreve inn gjeld. I den høytidelige søknaden til kongen forteller han at han – med kongens leidebrev – hadde vært i Norge i 1737, men at det hadde gått dårlig med innkrevin gen av utestående fordringer. Flere av dem han søkte, viste seg å være døde. Andre hadde hørt rykter om at Moses Levi var på vei, og var derfor ute på reise da han kom for å kreve pengene. To år senere ville han så gjøre et nytt forsøk. Han hadde inn sett at hans eneste sjanse for å få inn pengene, var å komme til Norge og treffe den enkelte. Han søkte om oppholdstillatelse for 6 måneder, mindre kunne han ikke klare seg med.

13 13

Vi vet ikke hvordan det gikk med Moses Levi – om han fikk leidebrev på nytt. Men vi vet mer enn nok til å forstå at det ikke var lett å ha med Norge å gjøre for den som var jøde og handelsmann på den tiden.

Grunnloven og jødene

Da riksforsamlingen kom sammen på Eidsvoll i 1814, var Norge et land praktisk talt uten jøder. For rettsprotokollene viser at for budet ble håndhevet i praksis – selv om det også er tegn på at man ikke alltid tok det like nøye. Norsk og dansk litteratur på 1600- og 1700-tallet viser at mange skribenter hadde de samme fordommer og vrengebilder av jødene som man fant ellers i Europa. Nordmannen og dikteren Ludvig Holberg (1684–1754) kan stå som et skremmende eksempel. Han skrev blant annet:

”Blant alle Nationer på Jorden, hvor nogen Historie haves, findes ingen større Løgnere end Jøder, og er det merkelig, at de lyve alleene for at lyve; Thi deres Løgne sigte gemeenligen til intet uden at viise Prøver paa deres Uforskammenhed udi at digte de meest vanskabte og u-rimelige Ting.”

raels folk.

15

14

(1745–1816), som skrev varmt og positivt om sitt forhold til Is Et positivt unntak var biskopen i Bergen, Johan Nordahl Brun Vi kjenner noen få eksempler på at jøder hadde fått adgang til å slå seg ned i Norge før 1814, men tillatelsen ser da ut til å bero på at de som søkte, var døpt med kristen dåp. Edvard Isach Hambro var bestemt på å starte handelsvirksomhet i Bergen.

16 Han lot seg døpe i 1810, og to måneder senere løste han handelsborgerskap i Bergen. Han etablerte ikke bare stor handelsvirksomhet. I 1812 gif tet han seg med en dame fra Bergen, og de fikk etter hvert sju barn. Kort tid etter kom Hirsch Moses Glogau fra Hamburg – også han for å drive handel i Bergen. Han løste handelsborgerskap i november 1813 etter å ha blitt døpt i Mariakirken dagen før.

17 Så vidt man vet, var Glogau den eneste med jødisk bakgrunn som engasjerte seg i grunnlovssaken. Han skrev brev til Christian Mag nus Falsen og argumenterte sterkt mot forslaget om å utelukke 14

jødene fra landet. Falsen svarte at hans hovedbegrunnelse var at

”Jøden aldrig kan blive god Borger af nogen Stat, hvor ikke Jøder regjere.”

Og grunnen til dette er, skrev Falsen, at de har

der ikke hylder Jødedom!” 18 ”en Religion der ikke aander andet end Had og Foragt mod hver den, som ikke bekjender sig til den, tvinger Jøden, saa at sige, til en bestandig Opposition mod hvad

Og lederen på Eidsvoll skiftet dessverre ikke mening. Det var svært få av de 112 representantene i den grunnlov givende forsamlingen som hadde sett eller møtt en jøde. Mulige unntak var noen av embetsmennene. I studietiden hadde de kan skje sett en eller flere portugisjøder som drev handel i København. Men sterke meninger om jødene var det likevel mange som hadde. Mangelen på kjennskap ble nok dessverre erstattet av rykter og fordommer.

Spørsmålet om jødenes adgang til riket førte til hissig ord veksling i forsamlingen på Eidsvoll:

”Grunnlovsutkastet til Adler og Falsen inneholdt ingen bestemmelser om jødene. Derimot hadde utkastet til Nicolai Wergeland en skarp formulering som sa at ingen person av den jødiske trosbekjennelse må komme innenfor Norges grenser, og langt mindre bosette seg der. Flere av de andre utkastene inneholdt lignende bestemmelser. Vi finner formuleringer i begrunnelsene som slår fast at 'dette Folk stedse har været oprørsk og bedragersk' og de driver med 'Intri guer' og vil danne 'en Stat i Stat.'Av hensyn til landets sikkerhet bør man holde dem unna. Men flere av utkastene røper tolerante innstillinger. … Herman Wedel Jarlsberg mente det var formålsløst og uliberalt å utelukke jøder i Grunnloven og fikk støtte av Jonas Rein, som talte i store ord om den toleranse og kjærlighet vi måtte vise mot alle våre medmennesker.” 19

Men de liberale seilte i motvind. Med overveldende flertall – 94 av 111 stemmer – vedtok de følgende ordlyd i § 2:

”Den evangelisk-Lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munke-Ordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.” 20

Men en liten gruppe kjempet aktivt mot forbudet. De fram holdt at det var både intolerant og inhumant å utelukke noen fra 15

landet på grunn av tro. Dette ville være et brudd med den liberale ånd som ellers preget grunnloven. Samtidig er det viktig å legge merke til at forbudet overfor jødene nok ikke var det eneste Eidsvollsmennene var opptatt av. Mange av representantene ønsket at grunnloven skulle sikre fri religionsutøvelse for alle. Men mellom første og andre utkast forsvant – av uklare grunner – følgende setning:

”Alle christelige Religions-secter tilstædes fri Religions-Øvelse.” 21

Først med den såkalte dissenterloven av 1845 ble det rettet opp med følgende formulering:

”Alle christelige Religionssamfund have fri offentlig Religionsøvelse inden Lovs og Ærbarheds Grændser.” 22

Bekymringen for å få jøder inn i landet løp altså parallelt med den skepsis kristne dissentersamfunn ble møtt med av myndighe tene. Dette kan tyde på at det ikke var jødene som rase man ville holde på avstand, men mosaiske trosutøvere – og alle andre som ikke bekjente seg til evangelisk-luthersk kristendom. Kanskje var det ikke antisemittisme, men redselen for religiøs pluralisme som førte til ”jødeparagrafen” i 1814?

Dessverre er det også sterke argumenter som peker i annen retning. En av forbudets mest framtredende forsvarere på Eids voll var Nicolai Wergeland. Under forhandlingene sa han at en sann jøde aldri kunne bli en god borger. Hans begrunnelse var at jøder angivelig så det som en fortjenstfull handling å bedra de kristne!

23 Han argumenterte altså ikke med religion, men med det han mente var jødenes særtrekk som folk. I tillegg kom så frykten for jødenes dyktighet som handels menn. Professor Bergsgård uttrykker det slik i sin bok om 1814:

”Hovudsakleg var det handelsinteressene åt byborgarane som stengde jø dane ute.”

ute.

24

Bergsgård mente altså at de økonomiske interessene for mange telte mer enn de humanitære hensyn da jødene ble stengt Vi kan ikke avgjøre hvilke argumenter som veide tyngst for de enkelte representanter på Eidsvoll. Vi må nøye oss med å konsta tere at det både var økonomiske grunner og frykten for religiøs pluralisme – men også ren antisemittisme.

25 16

Forbudet mot jøder i Norge var tidligere bestemt av kongen i København. Nå ble det videreført av et overveldende flertall i en forsamling av valgte representanter fra størstedelen av vårt eget land. Vedtaket er underlig, særlig på bakgrunn av at Dan mark samtidig ga jødene borgerrett.

gjorde seg gjeldende ellers i Europa. 26 Her ble altså Danmark et foregangsland – mens Norge fulgte den negative trenden som da

Henrik Wergeland og jødene

Det var Nicolai Wergelands sønn, Henrik Wergeland, som for alvor startet kampen mot grunnlovsforbudet. Som ung student var han preget av samtidens negative syn på jødene, og han skrev flere små komedier preget av dette.

møtte to marokkanske jøder i Paris.

27 28 Forandringen synes å ha kommet i 1831 da Wergeland var 23 år gammel. Han var da på en lengre utenlandsreise og oppholdt seg blant annet seks uker i Frankrike. I ”Hassel-Nødder”, som han skrev på dødsleiet, forteller han om hvordan han på denne turen Disse to gjorde et uforglemmelig inntrykk på Wergeland. Med sin ærverdige holdning og sin høflige opptreden, brøt de totalt med de vrengebilder han før hadde hatt av jøder. Han skildrer så hvordan denne opplevelsen ble bakgrunnen for at han åtte år senere sendte forslag til Stortinget om å endre § 2 i grunnloven slik at jødene fikk adgang til landet: En dag bad han sin tjener Johannes om å stoppe den pipen han hadde kjøpt av de to marokkanske jødene. –

Da begyndte Røgsky erne, som omgave mig, først at vise Toppen paa to Turbaner og lidt efter lidt stode begge de Ærværdige for mig i de sorte-graa Kaftaner, det hvide rullende Skjæg. … Jeg erindrede iblandt Andet hvert Ord, jeg havde talt med dem om deres Stilling i Marokko, og at de havde sagt, at den var taalelig imod i flere christne Lande.

Tanken om Jødernes stilling hos os var den næste. Jeg fant den skjen dig. På en smukkere Maade kunde Nordmændene ikke takke Gud for Friheten, end ved at vise hans kaarne Folk Kjærlighed og Omhu – et Folk,

17

der maatte lønne dem saa rigt, naar det endnu besad slige palmyrenske Søiler imellem sine Ruiner.

”Johannes!” raabte jeg. ”Røgen ud! Papiir og Blæk!” Saaledes blev Forslaget om Jødernes Emancipation til. Æren ikke min, men de to marokkanske Jøders!

endring av grunnloven:

29

I juni 1839 sendte Wergeland følgende forslag til Stortinget om

Sidste Passus i Grundlovens § 2, saalydende: ”Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget”, utgaaer.

30

Forsla get kunne imidlertid ikke behandles før i 1842, 31 men Wergeland benyttet de tre årene godt. Det var ingen sak som engasjerte ham så sterkt de siste leveårene som spørsmålet om jødenes adgang til Norge. I 1841 ga han ut en egen bok om spørsmålet,

Indlæg i Jødesagen

. Her la han fram et omfattende materiale om jødenes historie i en rekke land der de allerede hadde fått sine borgerrettigheter. Og han gjennomgår alle tenkelige argumenter i saken – både øko nomiske, religiøse, sosiale og nasjonale. Wergeland var på denne tiden ansatt ved Universitetsbiblioteket, og senere Riksarkivet, og han hadde derfor god tilgang på alt historisk og aktuelt materiale. I 1842 fortsatte Wergeland med å skrive avisartikler og dikt for å påvirke opinionen. Det mest kjente diktet er nok sammen med det kristne barnet han ville redde. sa seg enig med forslagsstilleren i at

eller med Christendom og Protestantisme”.

32 Juleaftenen

. Der møter vi jødiske Jakob – handelsreisende, såkalt omførselshandler – som ofrer seg helt for å berge et lite barn fra å omkomme i snø og vinterstorm på julekvelden. Men da han når fram til folk, får han ikke slippe inn – for han er jo jøde. Dermed fryser han i hjel Forslaget til endring av grunnlovens § 2 kom opp i Stortinget 9. september 1842. Konstitusjonskomiteens flertall gikk inn for forslaget, men det var et mindretall på to som gikk imot. Flertallet

”en Religionsintolerants aaben barer sig i Lovbudet, som ikke kan bestaae med Fornuftens Fordringer,

Stortingsbehandlingen var omfattet med veldig interesse. Ord skiftet ble langt, og det var mange innlegg både for og imot. Av stemningen viste 51 stemmer for forslaget om endring, mens 43 18

stemte imot. Forslaget fikk altså ikke det nødvendige 2/3 flertall og var dermed falt. Henrik Wergeland sa seg fornøyd med resultatet, han hadde ikke ventet 2/3 flertall allerede ved første behandling. Men han ville forfølge saken. Og det gjorde han raskt. Allerede samme et termiddag sendte han inn sitt forslag til Stortinget på nytt – slik at det kunne behandles i 1845.

en ny bok: argumentene som ble brukt.

for andre gang. ikke kvalifisert flertall. landet og slå seg ned her. 34 33 Straks stortingsdebatten var over, gikk Wergeland i gang med

Jødesagen i det norske Storthing –

og den kom ut allerede 26. oktober! Her gjengir han komite-innstillingen med dens ar gumenter, forhandlingene i Stortinget og fyldige vurderinger av Henrik Wergeland fortsatte sin utrettelige kamp også etter at han ble syk og sengeliggende våren 1844. Men han fikk ikke opp leve at den ulykksalige grunnlovsparagrafen ble endret. Han døde 11. juli 1845 – før Stortinget fikk behandlet hans grunnlovsforslag Saken kom opp igjen i Stortinget i september 1845 – to må neder etter Wergelands død. Også denne gang ble det flertall for endring – 52 for, og 47 imot – men dette var fortsatt ikke det nød vendige 2/3 flertall. I 1848 kom forslaget opp for tredje gang. Nå fikk det 59 stemmer, men med 43 stemmer imot var det fortsatt De neste årene var det lite debatt om saken. Men da den så kom opp i Stortinget igjen i 1851, var det likevel tydelig at stem ningen hadde snudd. Grunnlovsendringen ble vedtatt med 93 stemmer. Bare 10 stemte imot! Dermed var saken vunnet, og fra 24. september 1851 kunne jøder både komme til Norge, reise i Under sin lange kamp for jødenes rettigheter hadde Henrik Wergeland korrespondert med framtredende jøder i en rekke land, særlig Sverige. Etter hans død tok jødene i Stockholm initiativet til å reise et minnesmerke på Wergelands grav. Monumentet ble avduket 17. juni 1849 – på dikterens fødselsdag. På forsiden av monumentet står følgende inskripsjon:

”Henrik Wergeland, den utr-

19

ættelige kæmper for menneskets og borgernes frihed og ret.”

Innskriften på baksiden forteller at

”taknemmelige jøder udenfor Norriges grændser reiste ham dette minde”.

35

Avdukingen skjedde på en søndag og startet med prosesjon nede fra sentrum – med musikkorps og sangforeninger i spissen. På gravlunden var det nesten 1600 mennesker til stede! Tre sven ske jøder deltok i høytideligheten. For å få være med måtte de søke norske myndigheter om leidebrev, og søknadene var blitt innvilget! En av jødene, Lipman Lipmanson, holdt tale ved gra ven. Talen gjorde sterkt inntrykk, og den ble etterfulgt av langvarig applaus.

36 Om ettermiddagen arrangerte Studentersamfunnet en middag for 150 personer. Også der deltok de tre svenske jødene. Både avdukingen og middagen med taler ble bredt referert i pressen. Det er ingen tvil om at høytidelighetene og jødenes deltagelse der bidro sterkt til å korrigere mange nordmenns bilde av dette folket. De norske jødene har ikke glemt Henrik Wergeland og hans innsats. Det er en lang og talende tradisjon at norske jøder sam les ved Wergelands grav på hver 17. mai. For mange jøder står bekransningen av hans grav som et høydepunkt i feiringen av nasjonaldagen.

Strømmen som uteble

Under debattene om å gi jødene adgang til landet, ble det framsatt de utroligste påstander om hva som ville skje dersom man opphe vet forbudet. Mange synes å ha trodd at landet ville bli oversvømt av ågerkarer, tuskhandlere og klokkebyttere. Noen mente å vite at et skip fullastet med jøder lå klar i Gøteborg; de ventet visstnok bare på Stortingets vedtak. Ingenting av dette slo til. Høsten 1852 kunne Morgenbladet melde at to jøder hadde slått seg ned i Christiania.

37 Den ene av dem var Abraham Vollmann fra Lübeck i Tyskland. Bare et par uker senere bekjentgjorde han i Christiania-Posten at han

”om nogle dager heri Staden vil foranstalte en offentlig Udstilling og Udsalg

20

af mit Lager av Agat-Arbeide”.

38

Han skaffet seg butikklokale på hjørnet av Kongens gate og Prinsens gate, og snart kunne man se store annonser for agatarbeider fra Offenbach og Paris. Vollmanns forretning ble etter hvert et av byens største glassmagasiner. I årene rundt 1860 slo flere jøder seg ned i Norge – men ikke i større antall enn at Mendelsohn i sin historiske framstilling kan nevne navnet på de fleste av dem.

39 34 – og av disse var 28 bosatt i byer.

Ved folketellingen i 1865 ble det registrert bare 25 jøder i Norge, og i 1875 var det fortsatt bare 40 Fram til omkring 1880 var det først og fremst ”handelsjøder” som kom. De fleste var portu gisjøder, og det er tydelig at mange av dem både hadde erfaring og kapital til å starte forretningsdrift i Norge.

Omslaget

Det store omslaget kom i 1880-årene. På denne tiden var jødenes situasjon i Russland helt annerledes enn i Vest-Europa. Tsarene styrte sitt rike med hard hånd – og satset mye på å bekjempe alle liberale ideer fra vest. Og tsarens rike var stort. I tiden fram til første verdenskrig omfattet det både Finland, Estland, Latvia, Litauen, Hviterussland, Ukraina og store deler av Polen – i tillegg til dagens Russland og det som nå er de tidligere sovjetrepublik kene i Sentral-Asia og Kaukasus. På denne tiden bodde nærmere to tredjedeler av verdens jøder i dette området.

41 Og de hadde det ikke lett. De hadde ikke vanlige borgerrettigheter, og de kunne ikke slå seg ned hvor de ville, men var henvist til avgrensede områder i den vestlige delen av riket. De hadde ytterst små muligheter til å påvirke utviklingen i samfunnet, men likevel ble jødene gjort ansvarlige for spredningen av liberale ideer i Russland. I tillegg ble de beskyldt for å stå bak mordet på tsar Alexander II i 1881. Dette forverret jødenes situasjon dramatisk. De levde i stadig frykt for pogromer – et russisk ord for ødeleggelse eller herjing. Den første pogromen rammet jødene i Elizavetgrad 15. april 1881, seks uker etter mordet på tsaren.

42 Fram til 1884 ble så jødekvar 21

terene i mer enn160 russiske byer hjemsøkt av rasende mobb som herjet til det ikke var mer å ødelegge. Politiet grep sjelden inn, i hvert fall ikke til forsvar for jødene.

43 Vi kan vel knapt forestille oss hvordan de stakkars jødene had de det etter en pogrom. De som berget livet, hadde oftest mistet alt annet. De sto uten tak over hodet, ofte uten inntektsmuligheter, og hvor skulle de ta veien? De var ikke velkomne noen steder. De som kunne, forsøkte å emigrere.

44 I denne tiden ble USA det store utvandringsmålet for russiske jøder. Men noen måtte nok planlegge det store spranget vestover i mange steg – og noen av disse havnet i Norge. Dette ga store utslag i innvandringstallene. I 1875 – 24 år etter at de fikk adgang til landet – var det bare 34 jøder i Norge. Men ved folketellingen i 1890 var tallet økt til 214, i 1900 til 642 og i 1910 til 1045.

45 Storparten av det nye tilsiget kom østfra – og de fleste hadde en helt annen bakgrunn enn de tidligere portugisjø der/handelsjøder fra Vest-Europa, særlig Tyskland. Men hvordan skulle så fattige og nyinnflyttede jøder klare seg i Norge? De kunne ikke språket – selv om noen kom via Sverige, slik at de hadde tilegnet seg noen ord som også kunne brukes i Norge. Få hadde formell utdannelse som kunne nyttes i Norge, og nesten ingen hadde en yrkesbakgrunn som ga grunnlag for ansettelse i industri eller håndverk. I tillegg kom problemene knyttet til å overholde jødenes ren hetsforskrifter. Disse forutsetter bl.a. at dyr som slaktes til men neskeføde, må avlives på en spesiell måte. Dessuten må kjøtt og melkeprodukter holdes strengt adskilt.

i Bergen og 15 i byene i Vestfold!

47 46 I praksis kunne derfor ikke jøder spise sammen med andre enn jøder. For hundre år si den – med seks dagers uke i arbeidslivet - var det også et problem at en jøde ikke kunne arbeide på lørdager. Alt dette førte til at jødene søkte sammen i de større byene. Der kunne de få hjelp og støtte fra jøder som selv hadde vært i samme situasjon. Folketellingen for 1890 viser at 210 av de 214 jødene i landet da bodde i byer – 136 i Oslo, 27 i Trondheim, 18 22