Transcript mer
Wannsee-konferansens hus Wannsee-konferansen Etter invitasjon fra sjefen for Sikkerhetspolitiet (Sicherheitspolizei) og Sikkerhetstjenesten til SS (Sicherheitsdienst - SD), Reinhard Heydrich, ble det avholdt et møte i gjestehusets spisestue 20. januar 1942. Representanter for SS, NSDA P og flere departementer deltok på møtet, som varte i rundt 90 minutter. . Temaet var ”den endelige løsningen av jødespørsmålet”. Heydrich forfulgte sitt mål om at hans ledende rolle ved deportasjonene skulle anerkjennes, og om å inkludere viktige departementer og partiavdelinger i forberedelsene til drapet på de europeiske jødene. Samtidig skulle konflikter mellom de sivile, tyske okkupasjonsmyndighetene i Polen og i ”øst-områdene” med de lokale SSførerne ryddes opp i. Konferansen bekreftet den dominerende stillingen SS hadde oppnådd i løpet av 1941 i striden mellom ulike myndigheter om deres ansvarsområde for ”løsningen på jødespørsmålet”. Deltakerne satte fram forslag og kom med innvendinger på vegne av de myndighetene de representerte, men erklærte seg i det store og det hele beredt til å samarbeide. Der med ble de ledende menn i det tyske statsapparatet medvitere og medskyldige. Møteprotokollen Lederen for den jødiske seksjonen (Judenreferat) i Gestapo, Adolf Eichmann, sammenfattet resultatene av møtet i en protokoll. Ifølge denne sammenfatningen fortalte Heydrich møtedeltakerne at deportasjonen av alle europeiske jøder til Øst-Europa fra nå av skulle gjennomføres på grunnlag av ”foregående tillatelse” fra Hitler. Han betonte at ”ansvaret for bearbeidelsen av den endelige løsningen på jødespørsmålet” utelukkende lå hos ham, uten hensyn til geografiske grenser. Et stridspunkt var inkluderingen av såkalte ”bastarder av første og andre grad” (personer med en kristelig og en jødisk forelder eller besteforelder) i deportasjonene. Det var også uenighet om jødiske partnere i blandingsekteskap skulle deporteres. Heydrichs overfallsaktige forsøk på å utvide deportasjonsordrene til å omfatte disse gruppene ble oppfattet som undergraving av kompetanseområdene til innenriksdepartementet. Dette departementet var representert på konferansen ved statssekretær Wilhelm Struckart. Fordi Heydrich ikke oppnådde enighet i denne saken, og avklaringen av dette spørsmålet ble utsatt til senere konferanser, måtte Eichmann gi disse forslagene uforholdsmessig stor plass i referatet: Hele fire sider av protokollen gjengir alle forslagene til deportasjon av ”bastarder” og jødiske ektefeller, mens konferanseprotokollen i sin helhet – inkludert en deltakerfortegnelse på halvannen side og en side med statistiske oppstillinger – kun omfatter 15 maskinskrevne sider. Disse radikale forslagene skulle bli stående på dagsordenen, i påvente av å bli gjennomført i fremtiden. Siden det dreier seg om en vedtaksprotokoll, og ikke et direkte referat, får vi bare antydningsvis vite noe om det faktiske forløpet av og atmosfæren på konferansen. Adolf Eichmann ble utspurt i detalj om Wannsee-konferansen under rettssaken mot ham i Jerusalem i 1960/61. Da betonte han at også representanter for departementsbyråkratiet hadde snakket om å drepe jødene, i klare ordelag og under allment bifall. Eichmann hadde måttet omskrive protokollen flere ganger før Heydrich var fornøyd. Teksten skulle ikke gjengi de anvendte formuleringene for entydig, men 1 statssekretærene skulle likevel ”fastnagles” – de skulle altså gjøres til medvitere og medskyldige. Eichmann fortalte at han hadde måttet levere informasjon som skulle brukes i Heydrichs innledende referat. Dertil hørte også den tabellariske oversikten over antallet og fordelingen av jødene i Europa, over de ”rundt 11 millioner jøder som kom i betraktning når det gjaldt den endelige løsningen av det europeiske jødespørsmålet” (side 6 i protokollen). Riksforbundet av jøder i Tyskland (Reichsvertretung der Juden in Deutschland - RV) hadde i august 1941 fått ordre om å lage en statistisk sammenstilling av det absolutte antallet jøder og antallet jøder i forhold til totalbefolkningen i de enkelte delstatene, med angivelser av definisjonen av begrepet ”jøde” og jødenes rettslige status. I sitt omgående svar refererte RV til flere publikasjoner, tidsskrifter og avisutklipp og erklærte: ”Tallene, som i den grad det har vært mulig er hentet fra offentlige dokumenter eller er anslåtte tall, gjelder hovedsakelig troende jøder og utgjør derfor minstetall.” I forhold til de tabellene som på grunnlag av dette ble laget av Eichmann, forekommer enkelte interessante avvik. For Generalguvernementet for de okkuperte områdene i Polen og Romania korrigerte Eichmann tallene oppover, i samsvar med områdeutvidelsene sommeren 1941 som omfattet Galicia og Bessarabia. RVs tall for Sovjetunionen på 3,02 millioner hadde Eichmann ( muligens av propagandistiske grunner) endret betraktelig, til 5 millioner jøder. For Nederland hadde Eichmann korrigert de angitte 135.000 til det temmelig eksakte tallet 160.800. For Estland fantes det ingen tallangivelser, likevel fikk Estland i Eichmanns tabell betegnelsen ”jødefritt”: Alle estiske jøder som ikke hadde lyktes i å flykte var allerede blitt ofre for drapsaksjonene til innsatsgruppe A. For Frankrikes del hadde Eichmann åpenbart også oppført jødene i de franske koloniene i Nord-Afrika. Denne tabellariske oversikten i protokollen fra Wannsee-konferansen inneholder altså utryddelsestrusselen mot de europeiske jødene. Den faktiske trusselen mot de europeiske jødene kan vi i ettertid erkjenne på grunnlag av kartet over frontutviklingen og de krigende parters posisjoner om kvelden den 20. januar 1942. Dette kartet ble lagd med hjelp fra Militærhistorisk forskningsavdeling ( Militärhistorisches Forschungsamt) i Potsdam på grunnlag av kartene til generalstaben til Wehr machts overkommando. Det viser at de største jødiske bosetningene i det østlige og sørøstlige Europa var besatt av Tyskland eller av regimer som var blant Hitlers forbundsfeller. I den tabellariske oppstillingen over antallet jøder differensierte Eichmann mellom de landene som var okkupert av Wehr macht, land som var forbundsfeller og nøytrale land som skulle bli dominert av Tyskland. I Eichmanns tabell kommer det også til uttrykk at den nasjonalsosialistiske ledelsen, til tross for den mislykkede invasjonen av England i 1940 og krigsvendepunktet vinteren 1941/42 etter den feilslåtte lynkrigsstrategen i Russland, like fullt gikk ut fra at Tyskland skulle herske over hele Europa i nær fremtid. Heydrichs fullmakt Av konferanseprotokollen kan man slutte at det allerede før konferansen var besluttet på høyeste hold at massedrapene som allerede hadde pågått siden juni 1941 skulle utvides til et systematisk folkemord på alle europeiske jøder. Siden overfallet på Sovjetunionen 22. juni 1941 drepte innsatsgruppene til Hovedkontoret for rikssikkherhet ( Reichssicherheitshauptamt - RSHA) den jødiske befolkningen i området. For dette og for mer vidtgående planer var Heydrich på jakt etter en skriftlig legitimer ing som hadde større vekt enn oppdraget fra SS- Reichsführer Heinrich Himmler. Om kvelden 31. juli 1941 fremla han et dokument forfattet i RSHA for Hermann Göring for å få hans underskrift. Allerede i januar 1939 hadde Heydrich utnevnt Göring til leder for tvangsutvandringen. Adolf Hitler hadde utstyrt Göring, nummer to i NS-hierarkiet, med vidtgående fullmakter. Samordningen av alle anti-jødiske tiltak ble omfattet av disse fullmaktene. Med Görings underskrift fikk Heydrich fullmakt til å forberede en ”samlet løsning på jødespørsmålet i det tyske innflytelsesområdet i Europa” tilpasset ”tidsforholdene”. Heydrich brukte denne fullmakten et halvt år senere, etter at begrepet ”samlet løsning på jødespørsmålet” i mellomtiden hadde gjennomgått en tydelig radikalisering i betydningen folkemord. Dette dokumentet var også til nytte for Heydrich overfor andre myndigheter og innenfor SS som en legitimering av hans egen ledende rolle i ”den endelige løsningen på jødespørs målet”. Alle de som pr. rundskriv datert 29. november 1941 ble invitert til å delta på konferansen fikk en kopi av denne fullmakten som vedlegg. Fem dager etter Wannsee-konferansen sendte Heydrich ytterligere kopier til den regionale ledelsen i 2 Sikkerhetspolitiet (Sicherheitspolizei -Sipo), Sikkerhetstjenesten i SS, innsatsgrupper og til avdelingen for personale og organisasjon ( Personalhauptamt der SS). I slutten av sitt følgeskriv viste han indirekte til den avholdte Wannsee-konferansen med formuleringen: ” De forberedende arbeidene er innledet”. I slutten av januar 1942 beordret Adolf Eichmann pr. ilbrev alle relevante instanser i Det tyske riket til å fortsette med deportasjonene av jøder som allerede var blitt innledet i oktober 1941. Han snakket nå uttrykkelig om ”begynnelsen på den endelige løsningen”. Eichmann listet detaljert opp den kretsen av personer som skulle deporteres og nevnte de personer som i første omgang skulle unntas fra deportasjon – i samsvar med den første forordningen i Reichsbürger-loven av 1935. På dette tidspunktet lyktes det altså ikke Heydrich å få gjennomslag for en utvidelse av gruppene som skulle deporteres. Med dette skrivet fra Eichmann, som var basert på resultatene av Wannsee-konferansen, startet forberedelsene til en systematisk deportasjon av alle europeiske jøder. På to oppfølgingskonferanser forhandlet sakkyndige i jødespørsmål (”Judenreferenten”) i departementene, under Eichmanns ledelse, 6. mars 1942 og 27. oktober 1942 om en ”løsning på bastardspørsmålet” ved sterilisering og formaljur istiske krav til tvungen oppløsning av ”blandingsekteskap”. Da Hitler helt til slutten av krigen ikke tok noen grunnleggende beslutning, ble de planlagte, ytterst radikale tiltakene i første omgang ikke iverksatt i riksområdet. Denne tilbakeholdenheten overfor ikke-jødiske slektninger ble ikke utvist i de okkuperte landene. Himmler frabød seg personlig enhver innskrenkende definisjon av jødebegrepet i disse områdene. Imidlertid ble ”blandingsektefeller” også i riksområdet deportert mot slutten av krigen. Konferansedeltakerne Deltakernes institusjonstilhørighet og rang kan avleses av organisasjonskartet som er utstilt i det historiske konferanserommet. Organisasjonskartet bekrefter at betegnelsen ”statssekretærmøte” som fremkom i et dokument skrevet etter konferansen hadde gitt en riktig beskrivelse av konferansen. Statssekretærene iverksatte det som allerede var bestemt på høyere politisk nivå. Det er altså ikke riktig å si, som det av og til hevdes, at drapet på de europeiske jødene ble besluttet på Wannsee-konferansen. Likevel er konferansen av stor historisk betydning, fordi den var viktig for den koordineringen som var nødvendig for at folkemordet kunne utvides til å omfatte nesten hele Europa. Wannsee-konferansen representerer inkluderingen av hele det tyske statsapparatet i et folkemord organisert på basis av myndighetenes arbeidsdeling. De 15 deltakerne på konferansen tilhørte eliten av funksjonærene i det nasjonalsosialistiske regimet. Bakgrunnsopplysninger viser at mange av dem hadde universitetsutdannelse og at de hadde gjort rask karriere. Åtte av dem hadde universitetsutdanning av høyere grad. De fleste var oppvokst i et ”besteborgerlig” miljø. Enkelte var overbeviste nasjonalsosialister, andre ble vel heller partimedlemmer av opportunistiske årsaker. Gjennomsnittsalderen på under 43 år var relativt lav. Ofte stilles det spørsmål om hva som hendte med deltakerne etter krigen: En tredjedel av dem var ikke i live ved slutten av krigen eller døde kort tid senere. Reinhard Heydrich døde få måneder etter konferansen av skadene han pådro seg i et attentat utført av tsjekkiske motstandskjempere. Rudolf Lange og Alfred Meyer begikk selv mord i henholdsvis februar og mai 1945. Roland Freisler omkom i februar 1945 under et luftangrep i kjelleren til ”Folkedomstolen” (”Volksgerichtshof”), der han var leder. Martin Luther fra utenriksdepartementet kom i unåde etter en intrige mot utenriks ministeren i 1943, og ble sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen i påvente av rettsaken mot ham. Han døde våren 1945 av følgene av leiroppholdet på et sykehus i Berlin. Det er formodentlig ene og alene omstendighetene rundt saken mot Luther vi har å takke for at nummer 16 av totalt 30 protokolleksemplarer ble bevart. Dette eksemplaret ble sendt til Luther etter konferansen. Til forberedelsen av prosessen mot Luther ble dokumentene hentet fra kontoret hans i utenriksdepartementet i sentrum av Berlin. Senere ble de deponert i et bygningskompleks i utkanten av byen i Berlin-Lichterfelde, og unngikk dermed den systematiske ødeleggelsen av dokumenter før krigens slutt. I 1947 fant teamet til den amerikanske sjefsanklageren de to dokumentene med tittelen ” Endelig løsning på jødespørs målet” fra Luthers kontor under forberedelsen til Nürnberg-prosessen mot ledende departementstjenestemenn. Ytterligere en tredjedel av deltakerne døde i de første etterkrigsårene: Wilhelm Kritzinger døde i 1947, kort tid etter at han på var blitt løslatt fra alliert internering på grunn av sykdom. Under forberedelsene til ”Wilhelmstraße-prosessen” i Nürnberg var han på bakgrunn av den nylig 3 oppdagede protokollen blitt konfrontert med sin deltakelse på Wannsee-konferansen. Han bekreftet – som Eichmann også senere gjorde – protokollens autentisitet og sin egen deltakelse på konferansen. Drapet på jødene betegnet han som en forbrytelse som han angret. I begynnelsen av 1948 døde også Erich Neum ann. Eberhard Schöngarth ble henrettet i 1946 etter å ha blitt dømt til døden av en br itisk militærdomstol – ikke for jødedrap i Galicia, men for å ha gitt befaling om at en krigsfange skulle skytes. Josef Bühler ble dømt til døden i Krakow i 1948. Også Adolf Eichm ann ble henrettet – i Jerusalem i 1962. De resterende konferansedeltakerne fortsatte sine liv i en besteborgerlig etter krigstilværelse, i noen tilfeller allerede på slutten av 1940-tallet. Gerhard Klopfer og Georg Leibbrandt ble løslatt fra interneringsfengselet i 1949. 1962 ble etterforskningen av Klopfers deltakelse på Wannsee-konferansen innstilt. Forundersøkelsen av Leibbrandt i samme sak ble innstilt allerede i 1950. Det tyske rettsvesenet så seg ikke i stand til å bevise deres personlige skyld. Derfor kom de – som så mange såkalte skr ivebordsgjernings menn – fra det uten straff. Klopfer levde fredelig til 1987, Leibbrandt til 1982; begge ble mer enn 80 år gamle. Otto Hofm ann ble dømt til 25 års fengsel i rettssaken i Nürnberg mot SS-avdelingen Sentralkontoret for rase og bosetning (Rasse und Siedlungshauptamt) i 1948. Som så mange andre ble han benådet, og i 1954 ble han løslatt fra det amerikanske krigsforbryterfengselet i Landsberg am Lech. Hof mann arbeidet som butikkansatt i Württemberg til 1982 og ble 84 år gammel. Wilhelm Stuckart forlot fengselet etter Wilhelmstraße-rettssaken fordi han allerede hadde sonet straffen på tre år og ti måneder i internering før rettssaken. Han omkom i en trafikkulykke i 1953, 51 år gammel. Skjebnen til Gestapo-sjefen Heinrich Müller er uklar. Etter at Prinz-Albrecht-palasset ble bombet, hadde han flyttet sitt arbeid midlertidig til Wannsee-villaen, og så sent som april 1945 ble han sett i førerbunkeren. Han har hatt status som savnet siden maidagene 1945. Ryktene om at han klarte å flykte til Sør-Afrika eller USA er aldri blitt bekreftet. © Wannsee-konferansens hus, Berlin 2012 4