Transcript Ungdomsminner

Erling Østby: Ungdomsminner
I august 1924 kom da det riktig store for meg. Jeg skulle ut i verden på egen hånd. Med store
formaninger fra far og mor, og gode råd fra en beleven bror, som hadde vært i Volda i to år,
besteg jeg rutebilen til Snåsa. Overnattet igjen hos onkel og tante. Så var det "Bonden" til
Sunnan og tog til Trondheim. Der ble jeg tatt imot av Antonius Hudning, og overnattet på
hybelen hans. Han hadde ordnet med billetter til revyteatret "Hjorten" om kvelden, sammen med
Odin Aune fra Tydal, som jeg kjente fra far. Jeg husker enda en del av forestillingen den
kvelden, for det var, ja jeg tror det var urpremiere på "Sol ute- sol inne", den visen som vel var
toppslager i mange mange år. Den kom jo senere til Chat Noir med Einar Rose. Neste dag var
det med D/S Havda til Ålesund. Der ombord traff jeg Sofus Hofstad, han skulle da opp 3 gym. i
Volda. Han var jo lokalkjent, og god å holde seg til på reisen. Hustadvika var "snill", så jeg var i
fin form på hele sjøreisen. Det var avsatt en dag ekstra til å besøke onkel Gustav og tante Eva i
Ålesund, og onkel møtte meg på kaien. Det var første gang jeg traff onkel Gustav, som jeg kan
huske. Jeg tror at han og tante Eva hadde giftet seg den våren. Jeg husker det var fint vær i
Ålesund. Jeg ble tatt med på Aksla, og jeg så for første gang sola gå ned i havet. Så tok tante Eva
bilder av meg, som jeg selvfølgelig har ennå.
I Volda skulle jeg overta hybelen til Bjarne. Det var et lite kvistværelse i 3 etg. hos enkefru Nes.
Hun bodde i 2. I 1 etg. bodde fru Halsør, som også hadde noe av 2 etg. og hos henne skulle jeg
ha full pensjon. Sønnen Sverre hadde gått i klasse med Bjarne på middelskolen, og skulle nu
begynne på gym. Han matte meg på kaien i Volda med handvogn. Vi fikk lastet på den gamle
kista til far, og øvrig bagasje, og så trillet vi gjennom "byen" uten å vekke det minste oppsikt, for
det var mange som ble mottatt med handvogn. Sett med dagens øyne var det en meget beskjeden
hybel å ta inn på, men jeg syntes det var veldig fint å få et værelse for meg selv. Rett over
gangen var det et rom tilsvarende det jeg hadde fått, og der bodde det en gutt fra Telemark, som
het Knut Verpe, han skulle begynne i 2 gym.
Jeg husker ikke første skoledag i Volda. Jeg tror vi var 23 i klassen, jeg husker i alle fall ikke
navnet på flere. Det gikk fort opp for meg at jeg var ingen "sinke", jeg var fullt på høyde ned de
andre i alle fag, inntil vi i en gymnastikktime skulle ned til sjøen og bade. Jeg var den eneste som
ikke kunne svømme, og det var forferdelig flaut. Nu skjønte jeg hvorfor Bjarne var så opptatt av
at jeg måtte lære meg å svømme om sommeren, for han hadde nok opplevet det samme. Men jeg
bestemte meg for at dette måtte jeg lære fort. Johannes Skylstad som gikk i min klasse, boltret
seg som fisken i vannet, og han lovet å lære meg. Etter skoletid dagen etterpå gikk vi inn til
Andeneset, hvor folk pleide å bade. Der var det brådypt, men Johannes sa det var bare å kaste
seg uti, så skulle nok han hjelpe meg opp om jeg gikk under. Han hoppet ut i vannet og la seg på
rygg, og sa: bare legg i vei. Det var ingen bønn, jeg sparket fra og kavet meg til land igjen.
Johannes hadde bare svømt utover, og ropte, du kan jo svømme. Det var det som skulle til. Jeg
forsøkte en gang til, og jeg kunne svømme.
Fru Halsør var et prektig menneske. Hennes mann hadde vært i en bank i Bergen, og da han døde
stod hun på bar bakke, med to små barn, og såvidt jeg har forstått uten inntekter. Hun kom til sin
bror Totland i Vannylven, som hadde landhandel og bakeri. Der livnæret hun seg med en
strikkemaskin og søm. Da barna var ferdig med folkeskolen flyttet hun til Volda, for at de skulle
få videre skoleutdannelse, og livnæret seg nu av å ta skoleelever i kosten. Det kunne ikke gi store
inntekter, men på et eller annet vis klarte de seg. I tillegg til meg og
Knut Verpe, var det også to-tre andre, som hadde pensjon hos fru Halsør. Så var det Sverre og
datteren Inger, så det var stort middagsbord.
Inger (forfatterinnen) hadde tatt artium den våren. Hun var arbeidsledig, bortsett fra at hun hadde
litt arbeide som ekstra hjelp på bokhandelen hos frøknene Hvitsten, i rushtiden da alle skolene
begynte. Men hun hadde nu fått jobb som guvernante hos en offisersfamilie i Nyborg innerst i
Varangerfjorden, så hun reiste nordover omkring 1 okt. Hun var i sterk opposisjon til tilværelsen,
og fikk i gang en frisk samtale ved middagsbordet hver dag, og jeg var i grunnen enig i mange av
hennes mer eller mindre inkonsekvente radikale standpunkter, og i grunnen imponert over
hennes store
motsetning til moren, så vi kom svært godt overens. Det samme kan jeg si om naboen Knut
Verpe, vi ble gode venner den tiden vi var naboer.
Det var et fag som skapte en del problemer for meg i Volda, og det var norsk. Jeg var
riksmålsmann, og det falt nok alle lærere tungt for brystet. Vi var tre i klassen som hadde
bokmål. Det var Rolf Mentzoni, Ole Schøyen og jeg. Rolf var fra Sund i Lofoten, sønn av
lensmannen der. Ole var fra Volda, sønn av tannlegen, som var innflytter fra Vest-Fold.
Norsklæreren var en barsk kar, han het Sigurd Straume, og han kunne ikke skjønne at vi ikke
ville lære norsk. Jeg vet ikke hvor mange rettskrivninger vi hadde i klassen, for han holdt på at
de som hadde nynorsk skulle holde seg til sitt eget morsmål, og det var jo mange dialekter. Det
som forvirret meg var -a- og -i- endingene. Noen skulle bruke a, om de brukte i fikk de feil,
andre skulle bruke i, og om de brukte a fikk de feil. Slik jeg husker det, fikk vi ikke særlig
undervisning i bokmål, så jeg lærte ikke mye norsk på middelskolen.
I tysk hadde vi "Synna" Riste, søster til rektor Olav Riste. Jeg kom veldig godt ut av det med
henne, for takket være timene med Kleppestø kom jeg godt i gang. Synna var meget snill, og var
vel den som holdt minst disiplin i klassen. Men hun var populær blant elevene, så uroen holdt
seg for det meste innenfor akseptable grenser.
I engelsk hadde vi Ragna Eliassen, hun var ganske streng, men en dyktig lærerinne. I
matematikk hadde vi Sivert Rotevatn. Han var nok ikke den beste læreren en kunne få, han var
vel heller ikke helt upartisk. Jeg var i imidlertid helt ovenpå i dette faget, så jeg satt vel nærmest i
kritthuset hos ham. I historie hadde vi Barstad. En tykkfallen godslig kar, som vel ikke gjorde
noen fortred. I historie stod jeg også ganske sterkt. I geografi hadde vi Høydal, også en snill
lærer. Det var påfallende hvor mye nytte jeg hadde av at vi hadde drevet å skrive byer, elver og
fjell. I gymnastikk hadde vi Dahl. Han var ganske streng husker jeg, og jeg var ikke flink i dette
faget, og det tror jeg ergret både ham og meg. Det ble noe bedre etter hvert som jeg ble flinkere
til å svømme. Fotball hadde jeg vel ikke sett, før jeg kom til Volda. Det ble drevet ganske mye
fotballspill i gymnastikktimen, og ellers om ettermiddagene, idrettsplassen lå jo like ved skolen.
Men det hadde jeg liten glede av, for jeg var ei kløne som det het, til å spille fotball, og når det
ble tatt ut lag kom jeg ikke med, Men det ble også drevet en god del friidrett, og der ble jeg etter
hvert brukbar. Jeg var ganske god i litt lengre løp, så jeg satte i gang hardtrening, og løp en tur
hver kveld. I midlertid ble det for mye, og jeg fikk veldig ondt i et kne, og måtte til doktor. Jeg
hadde fått "minisk", og fikk beskjed av legen om å holde meg i ro, og ble fritatt for gymnastikk,
jeg tror det var i 3 måneder.
Fru Bergljot Riste som var gift med rektor Olav Riste, var født Meidel, og hadde vel vært
nærmest som en søster for mor. Hun inviterte meg på søndagsmiddager. Der gikk det meget
høytidelig for seg. Jeg tror at de den gang hadde 4 barn, men det var vel bare de to eldste, Per og
Turid, som satt ved middagsbordet. Jeg mener at Per da var 7 år. Bergljot Riste viste stor omsorg
for meg, og hun korresponderte jo stadig med mor. Men miljøet der i huset var uvant for meg, og
rektor holdt meget sterkt på formene, så jeg foretrakk å holde meg tilbake mest mulig. Hos
Synnøve Riste, "Synna" derimot var det en lett tone, og der var jeg buden noen ganger. Bror til
rektor, Rasmus Riste, var kunstmaler og en original. Han var kjent med Werner Werenskjold, og
han kom til Volda på besøk, Han vanket oppe hos Synna, og en dag ble jeg bedt opp for å stå
modell for ham. Jeg stod ved en sagbukk og saget ved, og han tegnet meg slik. Den ferdige
tegningen fikk jeg aldri se.
Jeg ble invitert til Ålesund i julen, men jeg foretrakk å være i Volda julaften, da jeg var buden
ned til Halsør. Det var jo første julen jeg var hjemmefra, så det var jo litt rart, men det gikk over
forventning. Av julegaver hjemmefra, husker jeg at jeg fra far fikk penger til å kjøpe skiutstyr.
Inger sendte meg fra Finnmark en liten samekniv. Den har jeg ennå. 2 juledag reiste jeg så til
Ålesund, og ble hjertelig mottatt av tante Eva og onkel Gustav. Det ble en festlig jul, med
juleselskap hver kveld. Onkel Gustav var selskapsmann, og de hadde mange venner blant
forretningsfolk i Ålesund, og der ble det festet. Onkel var underholdende, og det var tydelig at
han var populær i selskapene, han var forsanger til julesangene, og den første på gulvet når
dansen begynte. Tante Eva var veldig snill, og jeg må si at jeg har bare hyggelige minner fra den
julen. Selvfølgelig lengtet jeg hjem, men Ålesundsbesøket bidrog i høy grad til å dempe
hjemlengselen.
Etter jul kom det snø, og jeg bestilte ski hos en skimaker i Volda. Det var hickory hoppski med
Huitfeltbindinger. Hvem skulle trodd at jeg så snart skulle bli eier av slikt utstyr. Det var en
hoppbakke oppe ved Klepp, hvor vi trente. Konkurransebakken lå på fjellet, og het såvidt jeg
husker Grøndalsbakken. Det ble holdt skoleskirenn hvor jeg var med, men jeg husker ikke
resultatet. Jeg tror at Asbjørn Huus ble nr. en og jeg nr. 2. Det var mange ganger skøyteis på
Rotevatnet, og jeg var mange ganger på skøyter der. Jeg kan ikke huske at jeg hadde skøyter i
Volda, så jeg gikk vel på lånt utstyr.
Det ble arrangert en del skolefester, men jeg var for beskjeden til å ha noen glede av dem. 17 mai
var jo en stor dag, som endte med dans på idrettsplassen. Jeg var der oppe, men drog tidlig hjem,
antakelig til glede for de lærerne, som var satt til å passe på at ingen av elevene skeiet ut.
Det var selvfølgelig en stor overgang for meg å komme fra Gjersvika til Volda. Men jeg fikk fort
kamerater, det var mere enn nok å ta seg til, så det ble ingen vanskelig overgang. Han jeg fikk
fort god kontakt med var Rolf Mentzoni. Han hadde en bror som begynte i 1 gym. Vi hadde
mange felles interesser, og det at vi begge hadde riksmål gjorde også sitt. Ole Schøyen bodde
slik, at skoleveien hans kom forbi der jeg bodde, og vi ble ofte i følge. Vi var også en god del
sammen etter skoletid, og en kan vel si at jeg vanket i huset der. Vi arbeidet en del sammen med
lekser. De hadde radio med høyttaler, det var meget sjelden i 1924, og jeg var flere ganger der til
aftens. Jeg var også en del sammen med "Kalla" Rønnestad. De hadde manufakturforretning, og
foreldrene var meget snille og religiøse mennesker. Kalla var hva en kan kalle en glad laks, ikke
så veldig flink på skolen, men flink i gymnastikk og idrett, så der hadde vi felles interesser.
Selvfølgelig var det tider da jeg lengtet hjem, særlig da det kom brev hjemmefra. Det var mest
mor som skrev, med påtegninger fra Dusse. Forøvrig fikk jeg bygdanytt fra Karl Rørvik. Han var
veldig flink til å skrive lange brev, og i dag innser jeg hvor dumt det er at alle disse brevene er
kastet. Jeg fikk også en gang brev fra Kleppestø, og det har jeg enda.
Så ble det endelig sommerferie. Nu var Raumabanen åpnet og hjemreisen gikk med båt til
Åndalsnes, så toget til Dombås, hvor en måtte vente 4 timer på korrespondanse, både når en
reiste nordover eller vestover til Åndalsnes. Disse timene var fra midnatt til fire om morgenen, så
det var ingen behagelig ventetid. Dette var fordi toget fra Åndalsnes korresponderte med
sydgående tog på Dombås, og vi måtte vente på nordgående tog fra Oslo. Så var det bare å skifte
tog i Trondheim til Sunnanbanen, "Bonden" på Snåsavatnet, og så rutebil til Gjersvika, etter en
overnatting hos onkel Johan og tante Nanna.
Du verden så moro å være hjemme igjen. Det var ikke lenge før jeg var oppe i tjønnin og fisket.
Vi fikk helfri noen dager både Bjarne, Torleif og jeg. Da tok vi med teltet, og slo leir ved Storkroktjønna. Så fartet vi omkring i alle vann, og vi var helt inne i Saksvass-skaret på tur en dag.
For et eldorado for oss den gangen. Selvfølgelig måtte vi hjelpe til på butikken også, men det var
godt gjort av far å ordne det slik at vi fikk disse dagene i fjellet sammen. Men det gikk kanskje ut
over Gunvor. Men ferietiden gikk fort, og så var det å dra tilbake til Volda igjen, med 4 timer
midt på natten på Dombås.
På båten fra Åndalsnes kom jeg i prat med en litt eldre mann, han må ha vært enten prest eller
emissær. Han fortalte meg om stedene vi passerte, og frem for alt husker jeg Vedøy. Der fikk jeg
hele historien om øya og Kusjeron-Åmot. Han må ha fått navnet mitt, for til jul kom det en
huspostill til meg uten avsender, men jeg er nokså sikker på at det var fra denne mannen jeg traff
på båten. I Ålesund ble jeg over søndagen, for onkel Gustav tok meg med på fotballkamp. Det
var 4de runde i cupen mellom Ålesund og jeg mener det var Odd Skien. Jeg må med skam
bekjenne at jeg husker ikke resultatet, men det må ha vært Ålesund som vant, for onkel var i godt
humør da vi kom hjem til tante Eva til middag etterpå.
Så var det Volda igjen da. Nu sluttet jeg med full pensjon, men holdt meg med tørrmaten selv.
Det samme gjorde Knut Verpe. På skolen var det en del forandringer. Synnøve Riste hadde
permisjon, og var i Frankrike for å perfeksjonere seg i fransk. Som vikar hadde de fått Nutta
Totland, en niese av fru Halsør, og hun bodde der, sammen med Inger, som nu var hjemme igjen.
Jeg ble godvenner med Nutta Totland, som vi altså hadde i tysk, og hvor jeg tør si at jeg var en
av de beste i klassen. Inger var igjen ledig, og det var ikke greit. Hun hadde nok begynt å skrive
litt, uten å få noe på trykk. Hun søkte jobb over alt, men det var vanskelige tider. I midlertid
hadde hun litt arbeide på bokhandelen. Jeg tror det var kort før jul at hun fikk en jobb i Oslo, slik
jeg husker det var det i "Norsk Barneblad", og hun reiste til Oslo like etter jul. Siden har jeg ikke
truffet henne, men fikk en hilsen fra henne en gang gjennom Gunvor. Hun hadde holt et kåseri på
et møte for farmasøytene. Det ble stort iderttsstevne i Volda, kretsmesterskap i friidrett for Møre
og Romsdal. Jeg husker ikke hvor mange øvelser jeg var med i, men i spydkast ble jeg nr. 3 i
min klasse, og fikk medalje. Det er min topprestasjon i friidrett. Nu var jeg også kommet meg
såpass i fotball, at jeg fra tid til annen kom med på lag, og hadde i grunnen mye glede av det.
Så ble det arrangert skoletur på sykkel. Jeg husker ikke hvor jeg fikk låne sykkel, men jeg ble
med på turen, og det var en stor opplevelse for meg. Vi syklet langs Austefjorden inn til Fyrde.
Så opp til Kalvatn, og videre ned til Bjørke. Det var en stekende varm solskinnsdag, vi syklet i
små grupper, og vi skulle være fremme på Urke til en bestemt tid. Vi lå tidsmessig godt an, så vi
var innom en liten gård på veien mellom Fyrde og Kalvatn for å få noe å drikke. Det var nærmest
en trist opplevelse. Det var et par små barn der som tydelig hadde skabb, en ung blid bondekone
kom med melk til oss, men vi måtte vente til hun hadde et ærend ut, så vi fikk slått ut melken
uten at hun merket det. Vi fikk betalt melken og drog videre hurtigst mulig. Fra Bjørke fikk vi
båt til Øye i Nordangsfjorden, og tok inn på det flotte Union Turisthotell. Om kvelden syklet vi
opp til Lyngstøylvatnet, som ble dannet av et stort stein og jordskred i 1908. Vi kunne enda se
rester av seterbebyggelse nede i det klare vannet. Å overnatte på et så flott hotell var jo i seg selv
en stor opplevelse. Dette var jo utenfor sesongen, men vi fikk se to engelskmenn, som lå utenfor
hotellet, og studerte en fjelltopp de skulle bestige neste dag. Fra Øye syklet vi neste dag til Urke,
og fikk derfra båt til Sæbø, og så syklet vi opp til Vatne, derfra ned til Austefjorden og tilbake til
Volda. Det var en fin fin tur, og en fin avveksling fra det daglige liv i Volda.
Bjarne hadde i mellomtiden fått jobb hos Siemens i Trondheim, og han arbeidet på Moholt
Transformatorstasjon på Strinda. Han bodde på en gård der hos Øftseng, og det var en veldig
hyggelig familie. Bjarne skrev og inviterte meg dit i julen, og det sa jeg selvfølgelig ja takk til.
Så snart juleferien begynte reiste jeg den vante ruten til Trondheim, med de 4 timene midt på
natten på Dombås. På stasjonen i Trondheim ble jeg mottatt av Bjarne, og utenfor ventet Øfsteng
med hest og slede, og så bar det av gårde opp til Moholt. Øfsteng hadde 5 barn, fire døtre og en
sann. Det var i rekkefølge etter alder: Jargine som gikk på lærerskole, Målfrid som skulle bli
sykepleierske, Hjørdis som gikk siste år på middelskolen, Karin på 12-13 år og Inge på 10-11 år.
Fru Øfsteng var fra en gård i Horg, og Øfsteng var nordlending, to veldig snille og hyggelige
mennesker. Julaften var veldig fin, den minnet mye om stemningen hjemmefra. De var flotte
med julegaver. Av Øfsteng og fruen fikk jeg et nydelig silkeskjerf som jeg har enda, men det er
lenge siden jeg har brukt det. Vi fikk være med på juleselskaper rundt om på gårdene, og vi
hadde kanefart til Jonsvannet. Nabogården til Øfsteng hadde brent ned like far jul, og Øfsteng
hadde to hester fra den gården i pensjon, i tillegg til de to han selv hadde, og disse hestene skulle
jo ha mosjon. Det var en alle tiders julefeiring, når en først var henvist til å være hjemmefra. Å
reise hjem var utelukket, for da ville jo reisetiden ta hele ferien.
Så var det da den kjente ruten tilbake til Volda. Nu var Inger reist til Oslo. Synna Riste var
kommet til bake, og Nutta Todtland var reist hjem. Hun ble senere gift med rektor Olav Kårstad,
som først var rektor for Nesna Lærerskole og senere Volda Lærerskole. Vi var allikevel 6 til
middag hos fru Halsør. Det var Karl Hasund fra Ulsteinvik, en Askim som skulle bli misjonær,
en nevø av fru Nes som gikk 1-årig middelskole, Knut Verpe, Sverre og jeg.
Ut på vinteren ble det et større skirenn i Gronndalsbakken, med deltakelse fra Ålesund og Ørsta.
Jeg hadde ikke fått mye anledning til å trene, så jeg var veldig stolt da jeg presterte 3dje premie i
min klasse. Premien var et lakksignet i sølv, men jeg har aldri fått gravert inn forbokstavene
mine i det.
Mellom Volda og Ørsta var det like ved veien, litt inn i skogen en slette, som de kalte for
Gjellegjerdet. Der var det ofte dans om lørdagskveldene. Det var ikke noe forbud mot å dra dit
for skoleelevene, men det var ikke god tone. Det hendte noen ganger at jeg fikk låne sykkel, og
ble med dit sammen med Rolf, Kalla, eller andre venner. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg hadde et
eller annet kompleks når det gjaldt jenter. Jeg hadde i grunnen ikke kontakt med noen jenter
utenfor skolen, og der ble det også snakket bare om ting som hadde forbindelse med lekser og
skolearbeide å gjøre. Men så opplevet jeg noe, som nesten skremte vettet av meg. I
eksamenstiden mellom skriftlig og muntlig, arrangerte vi en tur for hele klassen, med en lastebil
med benker på lasteplanet. Det var ganske alminnelig den gangen, det er jo ikke tillatt nu. Jeg
husker ikke hvor vi var, men det begynte å regne. Jeg satt ved siden av en jentes om jeg hadde
hat liten kontakt med, og hun hadde med seg et stort regnslag. Dette brettet hun ut og tok det
over oss, og vi ble jo da sittende tett inntil hverandre. Før jeg viste ordet av det, tok hun meg om
halsen, og gav meg et kyss midt på munnen, og klemte seg tett inn til meg. Jeg ble jo helt
sjokkert, men heldig vis takket være regnslaget, var det vel ingen av de andre som kunne se hva
som foregikk, og slik jeg husker det, ble det flere kyss under regnslaget. Hun var en ganske
alminnelig jente, og jeg verken hadde eller fikk noen spesielle følelser for henne, men hun ble
altså den første piken jeg har kysset. Hendelsen bevirket, at jeg ble kvittet for noe av det
komplekset jeg hadde overfor jenter. På Gjellegjerdet var det frie forhold, og alltid mange jenter,
så der dristet vi oss til å danse. Jeg hadde lært å danse i alle fall vals og reinlender. Jeg tror det
var Gunvor som lærte meg det. På Gjellegjerdet var det gammeldans de danset, så det gikk fint.
Men det jeg husker aller best fra Gjellegjerdet, var at en junikveld i 1925, det ble ropt ut, at
Roald Amundsen med følge hadde landet på Spitsbergen, etter at de hadde vært savnet i ganske
lang tid, jeg tror det var 4 uker. Det var da de skulle fly over Nordpolen med N-24 og N-25. og
måtte lande i isen, for å ta nøyaktige observasjoner. Råken de landet i lukket seg i drivisen, og
det var såvidt de fikk opparbeidet en startstripe på isen, slik at de fikk det ene flyet opp i luften.
De kom tilbake med N-25, mens N-24 ble igjen i isen. I 1936 så jeg N-25 på Deutsche Museum i
München.
Det kom en Pinsevenn til Volda som het Rein Seehus, og han hadde fenomenale talegaver. Det
ble en vekkelse uten like, og flere av jentene i klassen min ble "omvendt". Det varte imidlertid
ikke lenge, for kort tid etter at Seehus var reist traff jeg på to av de "omvendte" på Gjellegjerdet.
Så ble det eksamenstid. Jeg ble skuffet over resultatet. I matematikk følte jeg meg sikker. Da jeg
fikk se oppgavene følte jeg meg helt ovenpå, jeg satte i gang og regnet, kontrollerte resultatene,
og fant ingen feil, så jeg førte inn, gikk over igjen, og leverte lenge før tiden var utløpet. Jeg var
sikker på at jeg hadde alt rett, og da nestemann kom ut sjekket jeg det. Jeg hadde alt rett, men
hadde oversett et tilleggs spørsmål i første oppgave. Vi skulle beregne en pris på en vare, og så
var det et tilleggs spørsmål, hva ble prisen for 1 dusin med 10 % rabatt, og det spørsmålet var
blankt hos meg, så det ble bare -M-. I tysk hadde jeg -M- hele året, men til eksamen ble det bare
-T-. -T- i norsk og engelsk var jeg forberedt på. Vi var oppe i alle muntlige fag, og der hvor jeg
hadde hat -M- over hele linjen, kom det også inn noen -T-er, så jeg var skuffet, men det var jo
ingen dårlig eksamen. Så ble det farvel til Volda, og alle gode venner jeg hadde fått. Mitt håp om
å få begynne på gymnas var borte. Bjarne skulle få begynne på TTM om høsten, og det å holde
to borte på skole var ikke mulig av økonomiske grunner. Slik tidene var, var det utenkelig å låne
penger til videre skolegang.