Transcript PFF`s forslag til nytt takstsystem_2013_rev.3

GENERALSEKRETÆR
Henning Jensen
Helgerødgt. 36 - 1515 Moss
Tlf.: J/69273141- P/64958093
Fax: 69 27 07 08
E-mail: [email protected]
Vår ref.: 016-13-HJ
Dato: 08.06.2013
Det kongelige helse- og omsorgsdepartement
Postboks 8011 Dep.
0030 OSLO
ATT:
INNSPILL FRA PFF I FORBINDELSE MED TAKSTFORSKRIFTEN 2013
Privatpraktiserende Fysioterapeuters Forbund takker for invitasjonen til å komme med innspill i
forbindelse med fastsettelsen av takstforskriften som skal tre i kraft 1. juli 2013.
PFF beklager at dette innspillet kommer noe sent i forhold til fristen men håper likevel det kan
komme i betraktning.
På grunn av kort tidsfrist har det ikke vært mulig å beregne et konkret krav i forhold til den
samlede «potten», vi har heller ikke materiale som er egnet som grunnlag for dette.
Dette innspillet tar derfor utgangspunkt i at PFF ønsker en forenkling av takstsystemet som gjør
det mer uavhengig av et forbund (godkjenning av spesialistkompetanse) og samtidig sikrer at alle
praksisprofiler får en tilfredsstillende økonomisk kompensasjon for prisstigning m.v., ved at
takstsystemet legges opp slik at en «grunntakst» er utgangspunkt for så vel utøvere med generell –
som spesialistkompetanse. Tidligere har vi sett eksempler på at en stor del av takstøkningen har
gått til spesielle praksisprofiler, mens utøvere uten spesialkompetanse har hatt minimale økninger.
Dette er etter PFF sin vurdering uheldig, idet det altoverskyggende volumbehovet befinner seg på
grunn- og allmennivå. På grunnivået er det også større areal- og utstyrskrav som skal tilgodeses,
og som representerer betydelige kostnader. Dette spesielt i form av treingssal og
behandlingsapparater (laser/varme/kulde/kortbølge/strøm) noe behandlere med kompetanse innen
manuell terapi og psykomotorisk fysioterapi bruker i liten grad i forbindelse med tiltak som faller
inn under spesialistkompetansen.
PFF viser til tidligere innspill fra vår side, som alle har hatt som tema at takstsystemet bør
forenkles med henblikk på antall tilgjengelige takster, slik at det blir enklere å forholde seg til for
både brukere (pasienter), utøvere og myndighetene. Det er dette hensynet som har hovedfokus i
det forslaget som presenteres i denne sammenhengen. Hvor stor en del av behandlingskostnaden
som skal dekkes inn i form av refusjon i den enkelte taksten er av mindre betydning. PFF
forutsetter imidlertid at den totale inntektsrammen som utgjøres av refusjon, egenandel og
driftstilskudd til sammen gir rom for en adekvat økning av omsetningen i de forskjellige
praksisprofiler slik at det kan opprettholdes en forsvarlig standard på tjenesten.
Vi vil i denne sammenhengen vise til den rapporten som ble utarbeidet av en arbeidsgruppe våren
2011, og spesielt gruppens forslag C, som PFF den gangen gikk inn for ble gjennomført. PFF var
spesielt fornøyd med at det ble lagt opp til en forenkling som var et godt utgangspunkt for en
hensiktsmessig videreutvikling. Forenklingen ble imidlertid ikke gjennomført pga. motstand fra
NFF som viste til at enkelte grupperinger i medlemsmassen ikke støttet denne endringen. Disse
grupperingene hadde etter PFF’s bedømmelse store fordeler av den utformningen takstsystemet
hadde, men utgjorde bare en mindre del av medlemmene som brukte takstsystemet.
Det er flere forhold ved dagens takstsystem som bidrar til å påvirke atferden (takstbruken) til
utøverne på en uhensiktsmessig måte, men som også er egnet til å favorisere enkelte
praksisprofiler urimelig. Det er også elementer i dagens system som bidrar til at enkelte
behandlingsopplegg ikke har en regningssvarende økonomisk inndekning. Det forslaget PFF her
legger frem vil eliminere disse ulempene som er listet opp nedenfor:
1. Størrelsen på stønaden (A2-takstene)
Forholdet mellom honorartakst og andel refusjon er svært forskjellig i flere
tidsbrukstakster i dagens takstsystem. Som eksempler på dette vises følgende oppstilling:
For Takst A2a er refusjonsandelen 29 %
For Takst A2c er refusjonsandelen 29 %
For Takst A2e er refusjonsandelen 45 %
For Takst A8a er refusjonsandelen 38 %
For Takst A9a er refusjonsandelen 57 %
Det er etter PFF sin vurdering ingen logisk forklaring på hvorfor pasienter med behov for
lange behandlingstider skal ha en vesentlig bedre stønad i forhold til FVL § 5.8 enn
pasienter med behov for kortere konsultasjoner.
Siden egenandelstak 2 likevel setter en grense på pasientens utgifter på kr. 2600 er dette
bare et likviditetsspørsmål i begynnelsen av et behandlingsopplegg med lengre varighet.
Forskjellen i refusjonsandel kan imidlertid bidra til å vri takstbruken over til lengre
tidsbruk, da utøvere finner det enklere å belaste HELFO enn pasienten uansett.
I PFF’s nærværende forslag er dette elementet ikke til stede.
2. PFF mener at tidstakstene bør være proporsjonale med en tendens til at korte tidstakster gir
bedre uttelling enn lange tidstakster. Dette fordi den tiden som medgår til tiltak som ikke
blir honorert i takstsystemet (administrasjon av behandlingsopplegget) er like omfattende
enten det er snakk om en kort eller lang behandlingsseanse. Det tar like lang tid å gjøre
behandlingsrommet klart, gi ny time til pasienten og foreta oppgjør med pasient og
HELFO enten det er en lang eller kort behandlingsseanse. PFF har lagt inn en
kompensasjon for dette i sitt forslag til takstsystem.
Med dagens takstsystem gir en behandlingstid på 20 min. en økonomisk uttelling på kr.
315 pr time, mens en behandlingstid på 60 min. gir en økonomisk uttelling på kr. 364.
Dette vil bidra til en atferd som tenderer til lengre behandlingstider, og har for øvrig ingen
logisk forklaring.
3. I dagens takstsystem er det et ”hopp” i tidsbrukstakstene fra 40 min. (takst A2c) til 60 min.
(takst A2e). Dette store tidsintervallet vil i mange tilfeller føre til at det reserveres 60 min.
til en behandlingsseanse der det i realiteten hadde vært tilstrekkelig med eksempelvis 50
min. Dette bidrar til et effektivitetstap.
Dette elementet er eliminert i forslaget til nytt takstsystem som PFF fremmer.
4. Spesialisttillegget A2k i dagens system foreslås erstattet med et tillegg pr 10 min.
behandling som anført i vårt forslag under takst T03. Siden dette er et tillegg pr brukt
tidsenhet blir tillegget uavhengig av takstprofil slik det ikke er i dag, der det gir størst
uttelling ved korte behandlingstider.
PFF mener videre at godkjenningsordningen for å oppnå spesialistkompetanse på dette
nivået skal tillegges hvert fagforbund og ikke være overlatt til et av forbundene. Dette har
til nå fungert svært dårlig for medlemmer av PFF.
Spesialisttillegget skal kun brukes når det behandles pasienter av den kategorien
spesialiteten gjelder. Dersom en spesialist med kompetanse innen onkologi behandler en
pasient med skiveprolaps er det ingen grunn til at dette tillegget skal utløses.
5. Spesialisttakstene A8 og A9 i dagens system foreslås avviklet som egen takst og erstattet
med en grunn-tidstakst (T01 og T02) påplusset et tillegg for spesialistkompetanse pr
tidsenhet. Dette tillegget skal bare brukes når utøveren behandler pasienter henvist til
henhv. Psykomotorisk fysioterapi eller manuell terapi. Ved behandling av
pasientkategorier som ikke faller inn under kompetanseområdet til disse to spesialisttypene
skal tillegget ikke brukes. Dette begrunner PFF med at mange manuellterapeuter søker på
driftshjemler der det i utlysningen ikke etterspørres spesialkompetanse, og der det heller
ikke er pasientgrunnlag til å drive en heltids spesialistpraksis. Dette gjelder for så vidt også
utøvere av Psykomotorisk fysioterapi.
6. Tilleggstakster (bruk av apparater og spesialutstyr)
Gjeldende takstforskrift er uklar når det gjelder taksten A11 som i hovedsak er bruk av
elektroterapiutstyr. Det er ikke spesifisert noen tidsbruk i forbindelse med denne taksten,
noe som fører til uklarheter ved kontroll av takstbruken.
Faktum er at noen former for elektroterapi medfører veldig liten tidsbruk, mens andre
typer medfører større tidsbruk. Eksempler på dette er håndholdt laser i forhold til
laserapparat på stativ og bruk av kortbølge som appliseres med håndholdt applikator i
forhold til applikator på stativ.
PFF foreslår derfor at tidsbruken til all apparatbruk inkluderes i tidstaksten, mens det da
blir et mindre tillegg for bruken av apparatet, som skal gi et økonomisk bidrag til dekning
av kostnadene til anskaffelse, vedlikehold og forbruksartikler. Dermed kan flere
”apparattakster” slås sammen, eksempelvis takst A7, A11 og A2g.
Siden denne taksten således kommer til å inneholde flere tiltak som kan brukes uavhengig
av hverandre (eksempelvis traksjon og bruk av spesialkonstruert utstyr – slynge og MTT)
bør den kunne brukes opptil 2 ganger pr. behandlingsseanse. PFF går således inn for at
takst A2g ikke lenger skal finnes som en egen takst for behandling med spesielle
utstyrstyper, men inngå i en generell utstyrstakst når slikt utstyr er i bruk. Dette utstyret
må benevnes i taksten, og vil således omfatte: Elektroterapiutstyr, traksjonsutstyr,
spesialkonstruert treningsutstyr.
1. Lokaletillegg (treningsrom – gymsal – basseng)
Takst til øvelsesbehandling som foregår i spesialinnrettede rom. Brukes også ved veiledet
trening og aktiv oppvarmning, da uten tillegg av tidsbruk.
Her bør det stilles minimumskrav til treningsrommets størrelse og standard.
2. Ubekvem arbeidstid - Dagens takst G er nærmest ubrukelig med de reglene som gjelder
for denne. Det er en betingelse for bruk av denne taksten at pasienten har en sykdom som
gir behov for øyeblikkelig hjelp uten om normal arbeidstid og i tidsrommet etter kl. 18 00
og før kl. 08 00. Det fremgår av TBU 2012/13 at taksten er utløst 54 ganger, men en
økonomisk belastning på kr. 27 214,-.
Det er imidlertid slik at om en pasient innen de kategoriene som er nevnt i regelverket får
et slikt akutt behov i den vanlige arbeidstiden (08 00 til 18 00) så må fysioterapeuten
avlyse andre pasientavtaler og evt. forlate instituttet i de fleste tilfellene for å håndtere det
akutte tilfellet. Dette fører til en økonomisk ulempe for fysioterapeuten, som i mange
tilfeller må tilby de pasientene som har fått avlyst timene sine time på et senere tidspunkt
utenfor den normale arbeidstiden. Dette gir imidlertid ikke noen økonomisk kompensasjon
fordi disse pasientene ikke har diagnoser som kan utløse bruk av takst G.
PFF foreslår derfor at det innføres en takst (T11) som kal utløses når fysioterapeuten skal
håndtere et akutt tilfelle enten dette er oppstått i vanlig arbeidstid eller utenom denne.
Taksten er et tillegg til tidsbrukstaksten.
Konkret forslag til takstsystem
-
beløpene er illustrative og ikke beregnet i hht. takstbrukundersøkelser.
TAKST
T01
T02-x
US
T03
T04
T05
T06
BESKRIVELSE
Grunntakst - tidsbruk – første10 minutter
(fysioterapeut)
Denne taksten skal dekke den tidsbruken fysioterapeuten
bruker i direkte individuelt pasientrettet arbeid de første 10
minutter av en behandlingsseanse.
Takstens skal dekke alle typer refusjonsberettiget
behandling, også møtedeltakelse inkl. reisetid. Skal også
dekke tidsbruk ved oppgjør og pasientadministrasjon for
øvrig. Utløses når tidsbruken er min. 10 minutter.
Grunntakst – tidsbruk
Taksten skal dekke tidsbruk pr påbegynt 10 min. utover de
første 10 minuttene og kan repeteres inntil 8 ganger. Ved
eksempelvis en tidsbruk på 50 minutter vil taksten få
følgende betegnelse:
T01 + T02-4
Undersøkelsestillegg –ved 1. gang, eller ved senere
skriftlig tilbakemelding til legen.
Skal dekke tidsbruken ved journalskrivning i tilslutning til
undersøkelsen, utarbeidelse av behandlingsopplegg og
skriftlig tilbakemelding til legen (epikrise). Skal kunne
brukes 2 ganger pr. behandlingsserie.
Spesialisttillegg pr. grunntakstenhet (10 min.)
Tillegg til fysioterapeuter med spesialistkompetanse innen
det sykdomsråde pas. behandles for. Tillegg til takst T01..
Gjelder alle relevante spesialiteter godkjent av
fagforbundene.
Spesialisttillegg – MT og PMF – pr. grunntakstenhet
Benyttes ved behandlingstypene Manuell terapi og
Psykomotorisk fysioterapi. Tillegg til T01/T02. Skal ikke
utløses dersom behandleren bruker vanlige generelle
metoder.
Apparattillegg
(elektroterapi/varme/traksjon/MTT/slynge)
Taksten skal dekke kostnader forbundet med investering,
drift og vedlikehold av apparatur som benyttes til
behandlingsformer i takstforskriften. Tidsbruk til
appliseringen kommer i tillegg (takst T01). Kan også
brukes når det benyttes utstyr for MTT og slyngeterapi.
Skal kunne repeteres 3 ganger.
Fysioterapeutens tidsbruk kommer i tillegg (takst T01/02) i
den tiden det tar å applisere tiltaket.
Lokaletillegg (treningsrom – gymsal – basseng)
HON.
REF.
75
30
60
24
60
60
10
4
25
10
30
12
40
10
T07
T08
T09
T10
T11
Takst til øvelsesbehandling som foregår i spesialinnrettede
rom. Brukes også ved veiledet trening og aktiv
oppvarmning, da uten tillegg av tidsbruk.
Gruppetillegg (pr. pasient i gruppen)
Ved gruppebehandling brukes dette tillegget + 1 x takst
T01 + 1x takst T05 pr. pasient.
Hjemmebehandlingstillegg
Dette er et standard tillegg for de ulempene som forefinnes
ved å skulle foreta behandling i pasientens hjem.
Reisetillegg beregnes som tidsbruk (T01/02) pr. 10 min.
Denne taksten skal dekke det inntektstapet utøveren har i
forbindelse med den tidsbruken reisen medfører.
Tillegg ved rullestol
Skal dekke merkostnadene pga. plasskrav, tilgjengelighet
og slitasje på dørkarmer, benker og gulvbelegg. Det blir
også økt rengjøring når rullestoler kjøres inn på instituttet
utefra med sne/sand/grus på hjulene.
Tillegg ved akutt behandling
Ved behandling av cystisk fibrose, artogryfose, myopati,
mrb duchenne og spinal muskelatrofi ytes det et tillegg til
takstene når pasienten har behov for øyeblikkelig hjelp.
Tillegget kan også ytes når det foreligger en varig lidelse
eller følgetilstand som anfallsmessig/ periodevis kan
medføre livstruende åndedrettsbesvær der fysioterapi anses
å være adekvat behandlingstiltak.
Taksten er et tillegg til tidsbruktakstene pr tidsenhet og
utløses når fysioterapeuten må gi akutt behandling enten på
instituttet eller i pasientens hjem. Utløses også i forbindelse
med reisetid til pasientens oppholdssted
40
10
85
85
60
60
20
20
50
50
En positiv side ved forslaget er at det går an for fysioterapeuten å sette opp en tilnærmet nøyaktig
tidsbruk +- 5 min., mens dagens system bare tillater tidsbruk på min. 20 – 30 – 40 – 60 – 90 min.
En tidsbruk på eksempelvis 15 min. vil ikke medføre at pasienten får rett til refusjon fra
folketrygden, intervallet fra 40 til 60 min. er også ganske stort og egnet til å generere tidsbruk som
vil medføre egenandeler for pasienten som ikke fremgår av takstsystemet, siden det i disse
tilfellene ikke finnes takster tilsvarende reelt utført arbeid. Den delen av behandlingen som faller
utenom takstsystemets rammer må i et slikt tilfelle betales av pasienten i form av honorar til
fysioterapeuten utenom takstsystemet, og vil ikke gi uttelling som godkjent egenandel.
Det skal selvfølgelig i tillegg til det som fremkommer i nærværende forslag utarbeides
spesifisering av hvilke behandlingsmetoder som kan gi takstuttelling, og generelle retningslinjer
for bruk av takstsystemet, slik vi har det i forskriften i dag.
Når det gjelder justering av takstene i forbindelse med de årlige forhandlingene mener PFF at et
eventuelt tillegg skal fordeles likt på alle takster, altså samme prosentvis økning på de takstene
som er tilgjengelige. I utgangspunktet må det forutsettes at alle behandlingsformer er likeverdige
når de appliseres på tilstander de er indisert for.
PFF har i sitt forslag anført beløp på honorartakst og refusjon. Egenandelen vil da fremkomme
som differansen mellom disse to beløpene. Størrelsen av de foreslåtte beløpene er i grove trekk
basert på samme nivå som dagens system, men forslaget innebærer en total omlegging i måten
systemet brukes på, og hvordan spesialistkompetanse skal honoreres.
Henning Jensen
Generalsekretær PFF