Transcript Last ned dommen

På side 7 omhandles
avstandskravet og ulempene
for Løvaas
På side 9 beskrives
hvordan en nabo kan
hogge trær og slippe
ustraffet fra det
AGDER LAGMANNSRETT
-----DOM --- --Avsagt:
14.06.2011
Saksnr.:
10-078725ASD-ALAG
Dommere:
Lagdommer
Lagdommer
Ekstraordinær lagdommer
Torgeir Lilleland
Nils Ole Simonsen
Nils Erik Lie
Ankende part
Marina Sergeevna Enoksen
Haakon Edvard Enoksen
Ankemotpart
Alice Helene Marie Løvaas
Advokat Ole Petter Breistøl
Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse
Saken gjelder krav om fjerning av et grantre og motkrav om erstatning for et felt løvtre.
Kravene gjelder to trær på eiendommen Solveien 10 i Sandefjord, som tilhører Marina
Sergeevna Enoksen med 3/5 (seksjon nr. 1) og hennes far, Sergey Maslygin, med 2/3
(seksjon nr. 2). Marina Sergeevna Enoksen er som styreleder i sameiet saksøkt og saksøker
i samsvar med vedtektenes punkt 76.
Motpart er Alice Helene Marie Løvaas som eier naboeiendommen Solveien 16.
Temaet i hovedtvisten er en gran på ca. 14 meter som etter måling under befaringen for
lagmannsretten står 2,17 meter fra eiendomsgrensen. Det bemerkes at partene nå, i
motsetning til for tingretten, etter forlik for Vestfold jordskifterett er enige om grenseforløpet i terrenget.
Motkravet, slik saken står for lagmannsretten, gjelder erstatning for en liten ask med to
stammer som sto rundt 10 – 20 cm fra grensen til Solveien 16. I takst av 25. mai 2009
utført av Arborconsult for Enoksen er stammeomkretsen oppgitt til 20 – 25 cm. Motpartens
sakkyndige vitne, anleggsgartner Aakerholt, har ut fra dimensjonen på stubben anslått
største høyde til 5 meter. Erstatningskravet var ved hovedforhandlingen for tingretten
begrenset oppad til kr. 21.422. For lagmannsretten er beløpet begrenset oppad til
kr. 16.142.
Sandefjord tingrett avsa 2. mars 2010 dom med slik domsslutning:
”1.
2.
3.
Grantre på eiendommen Solveien 10 gnr. 174 bnr. 15 i Sandefjord fjernes av
sameiet innen 1. juni 2010.
Alice Helene Marie Løvaas frifinnes i motsøksmålet.
I saksomkostninger for tingretten betaler sameiet Solveien 10 i Sandefjord til
Alice Helene Marie Løvaas 43.750 – førtitretusensyvhundreogfemti – kroner,
med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra 2 – to – uker etter at dommen er
forkynt til betaling skjer. ”
Sameiet Solveien 10 ved Marina Sergeevna Enoksen har påanket dommen i så vel
hovedsøksmålet som motsøksmålet. Alice Helene Marie Løvaas har gjort gjeldene at anken
i begge søksmål må forkastes.
Ankeforhandling ble holdt i Tønsberg 19. og 20. mai 2011. Partene møtte og ga forklaring.
Det ble holdt befaring på de to eiendommene, og retten mottok forklaring fra 3 vitner.
Om sakens bakgrunn vises ellers til tingrettens framstilling.
-2-
10-078725ASD-ALAG
Sameiet Solveien 10 v/ Marina Sergeevna Enoksen har nedlagt slik påstand:
”
1.
2.
3.
4.
5.
I hovedsøksmålet:
Sameiet Solveien 10 v/Marina Sergeevna Enoksen frifinnes.
Subsidiært foretar Sameiet Solveien 10 en skjønnsmessig beskjæring av treet.
Sameiet Solveien 10 v/Marina Sergeevna Enoksen tilkjennes saksomkostninger
for tingretten og lagmannsretten.
I motsøksmålet:
Alice Helene Marie Løvaas dømmes til å erstatte Sameiet Solveien 10
v/Marina Sergeevna Enoksen for urettmessig fjernet tre etter rettens skjønn,
begrenset oppad til kr. 16.142.
Sameiet Solveien 10 v/Marina Sergeevna Enoksen tilkjennes saksomkostninger
for tingretten og lagmannsretten. ”
Sameiet Solveien 10 ved prosessfullmektig Haakon Enoksen har i hovedtrekk gjort
gjeldende følgende påstandsgrunnlag:
Hovedsøksmålet:
For det første er avstandskravet i granneloven § 3 ikke oppfylt. Skråningen på Solveien 16
som ligger nærmest grensen til Solveien 10, kan ikke anses som del av hagen. Det vises til
uttalelser i forarbeidene til granneloven, Ot. prp. nr. 24 (1960-1961) kapitel VI, særlig side
27. Departementets uttalelse om at tomtegrensen ikke kan benyttes ved målingen ”når treet
står i eit bakkehald og når det er både kollar og gropar innmed grenselinja”, passer på
situasjonen her. Området kan også karakteriseres som kjerr i en bratt helling som ikke er
egnet til opphold for mennesker. Som konstatert under befaringen, er avstanden til den del
av Solveien 16 der det går an å oppholde seg, og som kan anses som hage, ca. 5,50 meter.
Grantreet på ca. 14 meter er derfor ikke i strid med avstandsbestemmelsen i granneloven
§ 3.
For det andre er treet ikke til vesentlig ulempe for Løvaas. Det er ikke riktig, slik tingretten
har lagt til grunn, at granen forårsaker skygge av betydning på terrassen. Beregninger av
solhøyden viser at det kun er i tidsrommet ultimo oktober til medio februar at terrassen
berøres, og da bare i ca. 40 minutter daglig. Dette kan ikke med rimelighet vurderes som
en vesentlig ulempe. Resten av året vil skyggen, på grunn av solhøyden, ikke nå fram til
terrassen. Når det gjelder skygge på resten av eiendommen, har tingretten riktig uttalt at det
følger av rettspraksis at skygge på en eiendom deler av dagen ikke er god nok grunn til at
et tre skal felles. Skyggevirkningen fra grantreet er for øvrig beskjeden, og langt mindre
enn fra trær på Solveien 10 og Fjellveien 20.
Det er heller ikke riktig at grantreet gir et vesentlig utsiktstap for Solveien 16. Treet står
ca. 28 meter fra terrassen. Det betyr at det skjermer for bare ca. 3,3 % av horisonten fra
terrassen. Løvaas har fremdeles vid utsikt over deler av Sandefjord med fjordområdene fra
-3-
10-078725ASD-ALAG
terrassen og panoramautsikt fra flere anlagte sittegrupper på eiendommen. Etter som 97 %
av utsikten fra terrassen ikke dekkes av grantreet, er det uforståelig at tingretten kan anse
skjermingen av en så liten sektor som en vesentlig ulempe. Videre godtar Løvaas at det
store eiketreet på Fjellveien 20, som står rett ved siden av grantreet, blir stående. Eiken har
en utstrekning på ca. 9 meter i Løvaas sin horisontlinje, og dekker derfor ca. 10 % av
hennes utsikt. Det går ikke fram av forarbeidene til granneloven at det skal foretas en
vurdering av hva som er den viktigste utsikten, slik tingretten har gjort. Det sentrale
kriterium må være det totale utsikten.
Når ankemotparten hevder at grantreet er et uestetisk fremmedelement, er dette en
subjektiv oppfatning som det etter lovens forarbeider ikke skal tas hensyn til. Selv om treet
virker noe glissent på kort avstand, gir det etter sameiets oppfatning et vakkert inntrykk på
avstand, samtidig som det danner en fin ramme rundt sameiets uteplass.
Det er heller ikke sannsynliggjort at grantreet har prisdempende virkning ved eventuelt
salg.
For det tredje er det klart ”om å gjere” for sameiet at treet blir stående. Eiendommene i
Solveien ligger i området Grønnli, som er en del av et fredet område med mye eldre
bebyggelse. Både bebyggelsen og naturen rundt bør bevares, blant annet store trær som
gjør at området får et ærverdig preg. Solveien 10 har ikke utsikt, og eierne må utnytte
andre kvaliteter ved eiendommen. Grantreet er en del av miljøet og gjør at man har følelsen
av å sitte i naturen på den anlagte uteplassen. Samtidig har treet betydning for fugle- og
dyrelivet på eiendommen.
Grantreet har dessuten en betydelig drenerende effekt i forhold til vann som siger ned fra
Brydedammen. Dette vannet er nå mest synlig i den østlige del av Solveien 10, noe som
har sammenheng med at naboer og tidligere eier har fjernet mange busker og trær.
Tingretten har tatt feil når den har konkludert med at siden det ikke er så mye vann der
grantreet står, vil fjerning ikke være problematisk for sameiet. Det skyldes nettopp
grantreet at det er tørrere i dette området.
Tingretten har resonnert som om den skjermende effekt bare har betydning i forhold til
huset. Skjermingsbehovet gjelder imidlertid også hagen. Sameiets uteplass er på den
nordlige del av tomten, rett ved grensen mot Solveien 10. Løvaas har de senere år fjernet
all vegetasjon i grenseområdet, slik at det nå er fritt innsyn til uteplassen fra eiendommene
på nordsiden og fra turstien ovenfor.
Tingretten har ikke vurdert det økonomiske tapet for sameiet. For å opprettholde
væskebalansen og skjermingen av området vil det være nødvendig å erstatte grantreet med
andre trær. Som det fremgår av rapporten fra Arborconsult, vil det koste mellom 15.000 og
-4-
10-078725ASD-ALAG
24.000 kroner pr. tre å plante nye mindre trær på en profesjonell måte. For å erstatte
grantreets drenerende effekt er det ikke usannsynlig at kostnadene kommer opp i 160.000
kroner, tilsvarende påregnelige kostnader ved å plante et tilsvarende stort tre.
Subsidiært anføres at det vil være tilstrekkelig retting å beskjære treet slik at det kommer
innenfor avstandskravet i granneloven § 3. Selv med en lavere høyde vil treet ha betydelig
drenerende effekt ved at det vil kompensere lengdetapet ved å produsere flere og kraftigere
grener. Det er ikke faglige holdepunkter for å si at granen med stor sannsynlighet vil råtne,
og hvis dette skjer, vil sameiet fjerne treet. Tingrettens dom er uriktig også fordi den er
bygget på estetiske synspunkter som ikke er relevante i denne sammenheng, jf. Gulating
lagmannsretts dom av 29. januar 2010.
Erstatningskravet:
Det foreligger både ansvarsgrunnlag og økonomisk tap. I tilsvaret av 10. mai 2009 til
Sandefjord tingrett innrømmet Løvaas uttrykkelig at treet var kuttet av de to polakkene hun
hadde engasjert til å rydde i hagen. At hun senere har gått fra dette og har søkt å legge
skylden på naboer, kan ikke få betydning ved bevisvurderingen. Det kan ikke ha noen
betydning for hennes ansvar om polakkene var selvstendige oppdragstakere, jf. Lødrup:
Erstatningsrett side 37. Sameiet må ha krav på å få dekket sine kostnader ved å reetablere
situasjonen før fellingen av treet, jf. skadeserstatningloven § 4 – 1 og Agder lagmannsretts
dom LA 2008 – 139232. Erstatningen må fastsettes i samsvar med takst av 25. mai 2009
fra Arborconsult, der kostnadene for dette treet, nr. 2, er satt til kr. 16.142.
Sakskostnader:
For det tilfelle at motparten skulle få medhold, anføres at det ikke bør tilkjennes erstatning
for sakskostnader. Sameiet kom med et forlikstilbud som ble avvist uten nærmere
begrunnelse og uten mottilbud før hovedforhandlingen for tingretten, jf. prosesskrift av
28. februar 2011 med bilag. Tilbudet gikk ut på at hver av partene skulle dekke sine
omkostninger og at grantreet skulle bli stående.
Alice Helene Marie Løvaas har nedlagt slik påstand:
”1.
Ankene forkastes med den endring at fristen i domsslutningens punkt 1 settes
til 15. august 2011.
2. Sameiet Solveien 1 i Sandefjord dømmes til å betale Alice Helene Marie
Løvaas hennes saksomkostninger for lagmannsretten. ”
-5-
10-078725ASD-ALAG
Løvaas ved advokat Ole Petter Breistøl har i hovedtrekk gjort gjeldende følgende
påstandsgrunnlag:
Hovedsøksmålet:
Granneloven § 3 gir hjemmel for å fjerne grantreet. Treet står 2,17 meter fra grensen til
Solveien 16, og er i hvert fall 14 meter høyt. Tingrettens avgjørelse er åpenbart riktig når
den har bygget på at skråningen fram til eiendomsgrensen er en naturlig del av hagen til
Solveien 16 i relasjon til granneloven § 3. Det dreier seg om en skråning på 1 til 2 meter
der det tidligere har vært bringebær og plommetrær. Ved målingen av trehøyden skal det
ikke tas hensyn til om naboeiendommen ligger høyere eller lavere enn grunnen der treet
står, jf. Gulating lagmannsretts dom i RG 1979 side 340 og Bergsholm i Lov og rett 2003
nr. 9 side 560.
Grantreet er til vesentlig ulempe for Solveien 16. Det fremstår som stort, forvokst, ustelt og
dominerende i et tettbygget villaområde og har karakter av et uestetisk fremmedelement i
strøket. Treet er til hinder for utsikten fra terrassen og andre deler av eiendommen.
Utsikten mot fjordbassenget er svært viktig for ankemotpartens trivselen og i forhold til
eiendommens omsetningsverdi. Skyggeproblematikken senhøstes og om vinteren har også
relativt stor betydning for ankemotparten, som benytter terrassen mye når det er soldager
på denne tiden.
Det kan umulig være viktig for sameiet å beholde granen, og vurderingen skal uansett
objektiviseres. Treet står i utkanten av eiendommen og har ikke drenerende effekt på det
påberopte vannsiget, som befinner seg lavere i terrenget og på en helt annen del av
eiendommen. Treet har ikke skjermende effekt av betydning, og heller ikke selvstendig
betydning for fugle- og dyrelivet. Det har heller ingen økonomisk verdi for eiendommen
utover verdien som ved.
Når vilkårene i granneloven § 3 er oppfylt, kan det kreves retting etter lovens § 10.
Rettingen må gå ut på at treet fjernes. Som riktig begrunnet av tingretten, er beskjæring
ikke et aktuelt alternativ.
Subsidiært anføres at grannelovens § 2 gir hjemmel for å kreve treet fjernet.
Erstatningskravet:
Det foreligger verken erstatningsgrunnlag eller økonomisk tap. Løvaas bestrider at hun
selv har kuttet treet eller har ansvar for at det er kuttet. Hvis det er kuttet av polakkene hun
engasjerte for å rydde på egen side av eiendomsgrensen, bestrides ansvar under henvisning
til at arbeidet ble utført av selvstendige oppdragstakere, at treet sto praktisk talt ved
eiendomsgrensen som på den tiden ikke var helt klar, og fordi det må ha fremstått som rent
-6-
10-078725ASD-ALAG
ugress som uansett burde fjernes. Asken var i realiteten en viltvoksende busk som var uten
noen verdi også for Solveien 10. Med en avstand til nabogrensen på om lag 10 cm, hadde
ankemotparten uansett hjemmel for å kreve den fjernet.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som tingretten og skal bemerke:
Granneloven § 3 første ledd første punktum har følgende ordlyd:
” Er det ikkje nemnande om å gjera for eigaren eller naturmangfoldet på staden, må eigaren
ikkje ha tre som er til skade eller serleg ulempe for grannen, nærare hus, hage, tun eller
dyrka jord på granneeigedomen enn tredjeparten av trehøgda”.
Det første tvistespørsmålet er om grantreet står nærmere hagen til Solveien 16 enn
tredjeparten av treets høyde. Dette er tilfelle hvis avstanden skal måles til tomtegrensen,
men ikke hvis den skal måles til opparbeidet plen. Det er klarlagt at disse avstandene er
henholdsvis 2,17 og 5,50 meter, mens treets høyde er om lag 14 meter.
Lagmannsretten er enig med tingretten i at det i et villastrøk normalt er naturlig å anse
eiendomsgrensen som hagegrensen i forhold til lovens § 3, i hvert fall når det bare er en
randsone på noen få meter mellom plenen og eiendomsgrensen. Det kan ikke spille noen
rolle om denne sonen er en skråning der vegetasjonen for tiden er viltvoksende og mindre
pen. Ved tolkingen legger lagmannsretten vekt på at avstandsregelen er et grovmasket
første kriterium som suppleres av skjønnsmessige vilkår som ivaretar de mer spesifikke
forhold ved eiendommene.
Lagmannsretten er videre enig med tingretten i at grantreet er til særlig ulempe for Løvaas,
men forankrer resultatet i tapet av utsikt fra terrassen. Treets utseende og skyggevirkningen
på Solveien 16 anses som mindre vesentlige ulemper som ikke får betydning for
avgjørelsen. Det bemerkes ellers at lagmannsretten ikke er enig når den ankende part gjør
gjeldende at retten ikke skal ta hensyn til virkningen på den viktigste utsikten hvis den
totale utsikten er god.
Ved befaringen kunne lagmannsretten konstatere at eiendommen også nå har bra utsikt,
både fra terrassen og andre anlagte sitteplasser. Likevel vil fjerning av granen innebære en
vesentlige kvalitetsheving ved at utsikten til fjorden fra terrassen blir langt bedre. Dette vil
bety mye for beboernes trivsel. Utsiktsmulighetene fra andre anlagte sitteplasser på
eiendommen kan åpenbart ikke erstatte utsikten fra terrassen. Etter lagmannrettens
oppfatning dreier saken seg om en kvalitetsforskjell som vil være av vesentlig betydning
for boligeiere flest. Dette innebærer at grantreet vurderes som en særlig ulempe etter
lovens § 3 både i forhold til nåværende eiers trivsel og i forhold eiendommens salgsverdi.
-7-
10-078725ASD-ALAG
Det tredje vilkåret i granneloven § 3 er at det ikke er nevneverdig om å gjøre for eieren
eller naturmangfoldet på stedet å ha treet stående. Det fremgår av lovens forarbeider at
vurderingen skal være objektiv, jf. Mons Nygard i Lov og rett 1964, side 106, der det blant
annet heter: ” Det som skal telja med, må såleis vera noko som utanforståande kan skjøna
og leggja vekt på – treeigaren har ikkje krav på å få lagt si personlege vurdering til grunn
for avgjerda.”
Lagmannsretten finner det klart at vilkåret er oppfylt, og anser det mest sannsynlig at folk
flest, som eiere av Solveien 10, ville sett seg tjent med å fjerne treet. Etter lagmannsretten
oppfatning har treet nå ingen prydverdi for eiendommen. Det er glissent med nærmest bar
stamme nederst etter at en rekke tørre grener er fjernet av eier. Landskapsmessige og
estetiske betraktninger, også sett fra Solveien 10, herunder fra den nylig anlagte uteplassen,
taler etter rettens oppfatning mot at grantreet blir stående, særlig sett i sammenheng med
den visuelle virkningen av det store eiketreet på naboeiendommen Fjellveien 20.
Lagmannsretten finner det ikke sannsynliggjort at vannsigproblemet, som er lett synlig på
eiendommens østlige del, også gjelder det nordvestlige området der grantreet står.
Lagmannsretten tiltrer tingrettens vurdering knyttet til topografien og den spesielle
vegetasjonen i det østlige området, og tilføyer at observasjonene under befaringen heller
ikke ga noen holdepunkter for at vannsiget kommer inn i det området der grantreet står.
Det er derfor ikke sannsynliggjort at treet har en drenerende funksjon i denne
sammenheng. Eiendommens vannsigproblemer må etter lagmannsrettens oppfatning
uansett løses ved mer fundamentale dreneringstiltak.
Befaringen klarla at grantreet ikke har nevneverdig skjermende funksjon i forhold til
turgåere og naboer. Dette gjelder også den nyanlagte uteplassen lengst nord på tomten.
Området fremstår ellers som ganske usjenert med rikelig vegetasjon. Det er ikke
sannsynlig at fjerning av grantreet vil ha merkbar betydning for fugle- og dyrelivet.
Den ankende part har subsidiært påstått at rettingen begrenses til en skjønnsmessig
beskjæring av treet. Under ankeforhandlingen er dette presisert slik at treet i tilfelle kuttes
til lovlig høyde. Lagmannsretten er enig med ankemotparten i at dette ikke vil gi en
akseptabel retting og slutter seg i hovedsak til tingrettens begrunnelse på side 9. Til den
ankende parts anførsler bemerkes at også estetiske forhold har en plass ved vurderingen av
hva som er lovlig retting etter grannelovens § 10. Etter resultatet foran, ville grantreet her
måtte kuttes ned til ca. 6, 5 meter. Slik treet nå ser ut, med en svært glissen stamme
nederst, ville resultatet bli så skjemmende at lovens krav ikke kan anses oppfylt. I tillegg
kommer den betydelige sannsynligheten for at en slik begrensning er utjenlig fordi treet
ville tørke og råtne ved en slik behandling.
-8-
10-078725ASD-ALAG
Erstatningskravet:
Lagmannsretten bygger avgjørelsen på et annet grunnlag enn tingretten, idet den er
kommet til at anken uansett må forkastes fordi sameiet ikke har sannsynliggjort økonomisk
tap.
Kravet gjelder et viltvoksende løvtre/busk med stammeomkrets på ca. 20-25 cm, dvs.
diameter på noe over 5 cm, som sto rett ved tomtegrensen. Etter befaring på stedet,
sammenholdt med bildematerialet, fremstår det for lagmannsretten som åpenbart at
askebusken er uten betydning for eiendommens omsetningsverdi, og at den, i en
objektivisert vurdering, etter forholdene på stedet er uten betydning for bruken av
Solveien 10. Dette gjelder også for opphold på den nyanlagte uteplassen lengst nord på
eiendommen. Treets art og plassering tilsier etter lagmannsrettens oppfatning at folk flest
snarere ville sett seg tjent med at treet ble fjernet, blant annet ut fra muligheten for at det
allerede var, eller fort ville komme, i strid med granneloven § 3.
Etter dette er det ikke nødvendig for lagmannsretten å gå inn på om treet er felt av personer
Løvaas har engasjert og spørsmålet om ansvarsgrunnlag.
Løvaas har vunnet saken og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd krav på
full erstatning for sine sakskostnader. Etter lagmannsrettens oppfatning er det ikke
tungtveiende grunner som tilsier at den tapende part helt eller delvis fritas for
erstatningsansvar etter unntaksbestemmelsen i lovens § 20-2 andre ledd, verken for
tingretten eller lagmannsretten. Det påberopte forlikstilbudet kan ikke anses rimelig i
forhold til resultatet i saken.
Sakskostnadene for lagmannsretten er oppgitt til kr. 59.562, hvorav kr. 57.750 til salær
inklusiv merverdiavgift og kr. 1.812 til vitnegodtgjørelse. Motparten har ikke fremsatt
merknader til oppgaven, som legges til grunn.
Tingrettens omkostningsavgjørelse blir stående.
Dommen er enstemmig.
-9-
10-078725ASD-ALAG
DOMSSLUTNING:
1.
Ankene forkastes. I tingrettens domsslutning punkt 1 gjøres den endring at fristen
settes til 15. august 2011.
2.
Sameiet Solveien 10 v/ Marina Sergeevna Enoksen betaler Alice Helene Marie
Løvaas erstatning for sakskostnader for lagmannsretten med 59.562 –
femtinitusenfemhundreogsekstito – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av
denne dom.
Torgeir Lilleland
Nils Erik Lie
Nils Ole Simonsen
Rettledning om ankeadgangen vedlegges.
- 10 -
10-078725ASD-ALAG
Rettledning om ankeadgangen i sivile saker
Reglene i tvisteloven kapitler 29 og 30 om anke til lagmannsretten og Høyesterett regulerer
den adgangen partene har til å få avgjørelser overprøvd av høyere domstol. Tvisteloven har
noe ulike regler for anke over dommer, anke over kjennelser og anke over beslutninger.
Ankefristen er én måned fra den dagen avgjørelsen ble forkynt eller meddelt, hvis ikke noe
annet er uttrykkelig bestemt av retten.
Den som anker må betale behandlingsgebyr. Den domstolen som har avsagt avgjørelsen
kan gi nærmere opplysning om størrelsen på gebyret og hvordan det skal betales.
Anke til lagmannsretten over dom i tingretten
Lagmannsretten er ankeinstans for tingrettens avgjørelser. En dom fra tingretten kan ankes
på grunn av feil i bedømmelsen av faktiske forhold, rettsanvendelsen, eller den
saksbehandlingen som ligger til grunn for avgjørelsen.
Tvisteloven oppstiller visse begrensninger i ankeadgangen. Anke over dom i sak om
formuesverdi tas ikke under behandling uten samtykke fra lagmannsretten hvis verdien av
ankegjenstanden er under 125 000 kroner. Ved vurderingen av om samtykke skal gis skal
det blant annet tas hensyn til sakens karakter, partenes behov for overprøving, og om det
synes å være svakheter ved den avgjørelsen som er anket eller ved behandlingen av saken.
I tillegg kan anke – uavhengig av verdien av ankegjenstanden – nektes fremmet når
lagmannsretten finner det klart at anken ikke vil føre fram. Slik nekting kan begrenses til
enkelte krav eller enkelte ankegrunner.
Anke framsettes ved skriftlig ankeerklæring til den tingretten som har avsagt avgjørelsen.
Selvprosederende parter kan inngi anke muntlig ved personlig oppmøte i tingretten. Retten
kan tillate at også prosessfullmektiger som ikke er advokater inngir muntlig anke.
I ankeerklæringen skal det særlig påpekes hva som bestrides i den avgjørelsen som ankes,
og hva som i tilfelle er ny faktisk eller rettslig begrunnelse eller nye bevis.
Ankeerklæringen skal angi:
- ankedomstolen
- navn og adresse på parter, stedfortredere og prosessfullmektiger
- hvilken avgjørelse som ankes
- om anken gjelder hele avgjørelsen eller bare deler av den
- det krav ankesaken gjelder, og en påstand som angir det resultatet den ankende
parten krever
- de feilene som gjøres gjeldende ved den avgjørelsen som ankes
- den faktiske og rettslige begrunnelse for at det foreligger feil
- de bevisene som vil bli ført
- grunnlaget for at retten kan behandle anken dersom det har vært tvil om det
- den ankende parts syn på den videre behandlingen av anken
Anke over dom avgjøres normalt ved dom etter muntlig forhandling i lagmannsretten.
Ankebehandlingen skal konsentreres om de delene av tingrettens avgjørelse som er
omtvistet og tvilsomme når saken står for lagmannsretten.
- 11 -
10-078725ASD-ALAG
Anke til lagmannsretten over kjennelser og beslutninger i tingretten
Som hovedregel kan en kjennelse ankes på grunn av feil i bevisbedømmelsen,
rettsanvendelsen eller saksbehandlingen. Men dersom kjennelsen gjelder en
saksbehandlingsavgjørelse som etter loven skal treffes etter et skjønn over hensiktsmessig
og forsvarlig behandling, kan avgjørelsen for den skjønnsmessige avveiningen bare
angripes på det grunnlaget at avgjørelsen er uforsvarlig eller klart urimelig.
En beslutning kan bare ankes på det grunnlaget at retten har bygd på en uriktig generell
lovforståelse av hvilke avgjørelser retten kan treffe etter den anvendte bestemmelsen, eller
på at avgjørelsen er åpenbart uforsvarlig eller urimelig.
Kravene til innholdet i ankeerklæringen er som hovedregel som for anke over dommer.
Etter at tingretten har avgjort saken ved dom, kan tingrettens avgjørelser over
saksbehandlingen ikke ankes særskilt. I et slikt tilfelle kan dommen isteden ankes på
grunnlag av feil i saksbehandlingen.
Anke over kjennelser og beslutninger settes fram for den tingretten som har avsagt
avgjørelsen. Anke over kjennelser og beslutninger avgjøres normalt ved kjennelse etter ren
skriftlig behandling i lagmannsretten.
Anke til Høyesterett
Høyesterett er ankeinstans for lagmannsrettens avgjørelser.
Anke til Høyesterett over dommer krever alltid samtykke fra Høyesteretts ankeutvalg. Slikt
samtykke skal bare gis når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den
foreliggende saken, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken behandlet av
Høyesterett. – Anke over dommer avgjøres normalt etter muntlig forhandling.
Høyesteretts ankeutvalg kan nekte å ta til behandling anker over kjennelser og beslutninger
dersom de ikke reiser spørsmål av betydning utenfor den foreliggende saken, og heller ikke
andre hensyn taler for at anken bør prøves, eller den i det vesentlige reiser omfattende
bevisspørsmål.
Når en anke over kjennelser og beslutninger i tingretten er avgjort ved kjennelse i
lagmannsretten, kan avgjørelsen som hovedregel ikke ankes videre til Høyesterett.
Anke over lagmannsrettens kjennelse og beslutninger avgjøres normalt etter skriftlig
behandling i Høyesteretts ankeutvalg.
- 12 -
10-078725ASD-ALAG