Transcript TILSVAR TIL HALDEN TINGRETT Oslo, 7. mai 2013 Sak nr: 13

TILSVAR
TIL
HALDEN TINGRETT
Oslo, 7. mai 2013
Sak nr:
13-074153TVI-HALD
Saksøker 1:
Elisabeth Montelius
Saksøker 2:
Asbjørn Montelius
Prosessfullmektig:
Advokat Helge Skaaraas
Advokatfirmaet Bjørge-Skaaraas & Co AS
Postboks 444
1703 Sarpsborg
Saksøkt:
Kommunal Rapport
Prosessfullmektig:
Advokat Jon Wessel-Aas
Bing Hodneland advokatselskap DA
Postboks 775 Sentrum
0106 OSLO
Saken gjelder:
Krav om forbud mot publisering m m
1.
Innledning
Jeg viser til det som er benevnt som «begjæring om omgjøring» av 6/5-2013 i
ovennevnte sak, fra advokat Skaaraas. Jeg melder meg som prosessfullmektig for
Kommunal Rapport.
___________________________________________________________________________________________________________________________
Bing Hodneland advokatselskap DA MNA Org nr 985 770 573 Klientkonto: 8101.06.86946 Besøksadresse: Fridtjof Nansens plass 4, Oslo
Postboks 775 Sentrum, 0106 Oslo T: (+47) 23 31 59 90 F: (+47) 23 31 59 99 [email protected] www.binghodneland.no
I ovennevnte begjæring krever saksøker både at retten omgjør beslutning om å gi
Kommunal Rapport innsyn i stevninger (i henholdsvis sivilt erstatningssøksmål og
privat straffesak om mortifikasjon, i anledning angivelige ærekrenkelser) og at det
nedlegges forbud mot at Kommunal Rapport gjengir innholdet i stevningene
offentlig.
Kommunal Rapport vil nedlegge påstand om at begjæringen avvises, eventuelt ikke
tas til følge.
2.
Kommunal Rapports rettslige anførsler
Saksøkernes krav er todelt.
Jeg behandler først kravet om omgjøring av innsynsbeslutningen:
Prinsipalt anføres det at kravet om omgjøring av innsynsbeslutningen må avvises
fordi saksøkerne mangler aktuell rettslig interesse, som er et alminnelig vilkår for å
få avgjort et krav, jf prinsippet i tvisteloven § 1-3.
Som saksøker selv erkjenner i begjæringen, er innsynet allerede gjennomført – det
kan ikke gjøres om. Saken er slik sett gjenstandsløs, og kravet om omgjøring må
derfor avvises.
Subsidiært anføres at retten hadde adgang til å gi Kommunal Rapport innsyn i
stevningene ut fra det alminnelige meroffentlighetsprinsippet, jf Grunnloven § 100
sjette ledd og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 10, jf
menneskerettsloven § 3.
Selv om tvisteloven ikke etter sin ordlyd uten videre gir allmennheten krav på
innsyn i stevninger, og selv om straffeprosessloven ikke gir allmennheten krav på
innsyn i stevning i privat straffesak (der stevning likestilles med tiltalebeslutning i
offentlig straffesak), forbyr verken tvisteloven eller straffeprosessloven retten å gi
slikt innsyn.
Det gjelder ellers et sterkt offentlighetsprinsipp i rettspleien, jf domstolloven § 124,
jf også EMK artikkel 6 og artikkel 10.
Dette er understreket av Høyesterett og Høyesteretts ankeutvalg i en rekke saker
angående spørsmål om begrensninger i/unntak fra offentlighet.
I kjennelse inntatt i Rt 2007/757 slår Høyesteretts kjæremålsutvalg fast at det
generelle meroffentlighetsprinsippet også gjelder ved spørsmål om innsyn i
saksdokumenter som allmenheten ikke har krav på.
Rettsutviklingen har dessuten vist at hensynet til ytringsfriheten etter EMK artikkel
10, til og med kan innebære at allmenheten kan ha krav på innsyn i
saksdokumenter, herunder straffesaksdokumenter, selv om norsk prosesslovgivning
isolert sett stenger for dette. Det vises blant annet til Høyesteretts nylige avgjørelse
i saken om pressens krav på innsyn i lydbåndopptakene fra Treholt-saken, inntatt i
Rt 2013/374.
På denne bakgrunn kan det ikke være tvilsomt at retten hadde adgang til å gi
Kommunal Rapport innsyn i stevningene i saken, ut fra et meroffentlighetsprinsipp
og hensynet til pressefriheten.
Det er ikke nødvendig for saken, slik den står, å ta stilling til om Kommunal Rapport
hadde krav på innsyn, men denne sakens omstendigheter tilsier at det forelå
Side 2 av 5
innsynskrav, jf sakens store allmenne interesse (som utdypes nedenfor, i
forbindelse med behandling av saksøkers krav om publiseringsforbud).
Jeg behandler nå kravet om å nedlegge publiseringsforbud:
Kravet om publiseringsforbud må rent prosessuelt adskilles fra kravet om
omgjøring. Et slikt publiseringsforbud må enten kreves gjennom prosessvarsel
etterfulgt av en alminnelig stevning, eller gjennom en begjæring om midlertidig
forføyning.
Ingen av delene er gjort i dette tilfellet, og det anføres derfor prinsipalt at også
denne delen av påstanden må avvises, slik kravet er fremsatt foreløpig.
Uansett kan ikke kravet tas til følge.
Et slikt publiseringsforbud vil være i strid med Grunnloven § 100 fjerde ledd, som i
utgangspunktet inneholder et forbud mot forhåndssensur/forhåndskontroll av
ytringer. Det er sikker rett at et forbud nedlagt i form av blant annet en midlertidig
forføyning, omfattes av § 100 på fjerde ledd.
Ved revisjon av Grunnloven § 100 i 2004, ble adgangen til å stanse/forby ytringer –
herunder gjennom bruk av midlertidige forføyninger – vesentlig innskrenket, jf
bestemmelsens fjerde ledd, som lyder:
«Forhaandscensur og andre forebyggende Forholdsregler kunne ikke
benyttes, medmindre det er nødvendigt for at beskytte Børn og Unge imod
skadelig Paavirkning fra levende Billeder. Brevcensur kan ei sættes i Værk
uden i Anstalter.»
Selv om ordlyden gir utrykk for en kategorisk regel, fremgår det av forarbeidene at
det likevel skal være en snever mulighet for å bruke midlertidige forføyninger for å
stanse ytringer i tilfeller hvor det er tale om ytringer som kan føre til irreversible
skader, som ikke tilfredsstillende kan kompenseres ved etterfølgende ansvar og
økonomisk kompensasjon. Stortingets syn på dette fremkom slik i Stortingstidende
2004 s 3586:
«Flertallet viser til at det etter dagens praksis i noen tilfeller kan brukes
midlertidige forføyninger, beslag og inndragning for å stanse enkeltstående
ytringer. Både Ytringsfrihetskommisjonen og Regjeringen viser til at det er
behov for å opprettholde denne muligheten. Slik flertallet ser det, er det klart
at bruk av midlertidige forføyninger mv. vil kunne skade ytringsfrihetens
begrunnelser, men at publisering kan føre til irreversible skader på andre
interesser, f.eks. i saker knyttet til rikets sikkerhet eller saker som kan være
til stor skade for enkeltpersoner, og at hensynet til at slike skader bør
unngås, derfor i en del tilfeller kan veie tyngre. Flertallet har merket seg at
Ytringsfrihetskommisjonen mener at midlertidige forføyninger må kunne
brukes også med den strenge bestemmelsen om forhåndssensur som
kommisjonen går inn for.»
Høyesteretts kjennelse inntatt i Rt 2007 s 404, bekrefter dette.
I kommentarutgaven til tvisteloven (Tvisteloven – kommentarutgave bind II, Tore
Schei m fl, Universitetsforlaget 2007) på side 1558-1559 er rettstilstanden etter
Høyesteretts avgjørelse utlagt slik at midlertidige forføyninger som forbyr noen å
ytre seg og dermed også hindrer andre i å motta ytringen og den informasjon den
Side 3 av 5
inneholder, normalt bare kan være aktuelle nødrettssituasjoner hvor det er snakk
om vern av enkeltindividers liv og helse.
Vår sak ligger åpenbart langt fra denne typen situasjoner.
Tilsvarende følger dessuten av EMK artikkel 10, jf henvisninger til blant annet
praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i ovennevnte
høyesterettsavgjørelse.
Poenget med skranken mot slike forbud, er å hindre at ytringer blir sensurert før
saken er prøvd gjennom full behandling i rettssystemet, med mindre særlig
tungtveiende, prekære hensyn taler for noe annet. Å stanse ytringer i påvente av en
endelig avgjørelse etter kanskje flere års behandling i rettssystemet, vil kunne frata
ytringen all sin aktualitet. Dette gjelder med særlig styrke når det er tale om
pressens formidling av kritisk journalistikk. Som EMD uttalte i dom i saken Sunday
Times mot Storbritannia (EMD-1987-13166), i dommens avsnitt 51:
«[T]he dangers inherent in prior restraints are such that they call for the most
careful scrutiny on the part of the Court. This is especially so as far as the
press is concerned, for news is a perishable commodity and to delay its
publication, even for a short period, may well deprive it of all its value and
interest.”
I vår sak er det tale om en sak av stor allmenn interesse, idet den angår en konflikt
som gjelder offentlig forvaltning. Dette er et tema som er i kjernen for
ytringsfriheten, jf Grunnloven § 100 tredje ledd, og som det hører til pressens
samfunnsoppdrag å dekke, og som offentligheten har krav på informasjon om –
uten statlig forhåndssensur.
Saken har dessuten allerede vært gjenstand for omfattende offentlig omtale i så vel
lokalpressen i Halden som i Kommunal Rapport. Saksøkerne har i den sammenheng
også selv søkt offentlighetens lys, ved både å gå ut i media og ved å anlegge de
offentlige søksmålene som vår sak refererer seg til.
For å illustrere den dekningen saken allerede har fått – herunder ved at saksøker
selv har gått ut offentlig også om ærekrenkelsessøksmålene – fremlegges uten
nærmere kommentarer noen eksempler på pressedekning av saken:
Bevis:
Diverse presseklipp om konflikten (bilag 1)
Å ta saksøkers krav om publiseringsforbud vil derfor være i åpenbar strid med så vel
Grunnloven § 100 fjerde ledd, som med EMK artikkel 10.
Skal Kommunal Rapport eventuelt gjøres ansvarlig for sin dekning av saken, må det
skje på grunnlag av innholdet i hva som publiseres, dersom det anføres at det
inneholder rettsstridig omtale av saksøkerne, basert på et alminnelig, etterfølgende
søksmål.
3.
Påstand
Det nedlegges slik
P Å S T A N D:
Side 4 av 5
1. Prinsipalt: Begjæringen avvises
Subsidiært: Begjæringen tas ikke til følge
2. Asbjørn og Elisabeth Montelius tilpliktes in solidum til å betale Kommunal
Rapports saksomkostninger
Tilsvaret sendes retten i tre eksemplarer. I tillegg sendes tilsvaret per epost til hver
av retten, advokat Skaaraas og advokat Schiøtz
Jon Wessel-Aas
advokat
[email protected]
Side 5 av 5