Transcript OSLO TINGRETT

OSLO TINGRETT
•111’i
Avsagt:
08.11.2013 i Oslo tingrett,
Saksnr.:
i 3-076824TV1-OTIR/03
Dommer:
Tingrettsdommer
Saken gjelder:
Gyldigheten av UNEs beslutning
Said Ahmad Gharib Abdalla
Rimah Taher Amin Abdalla
Neda Sald Ibrahim
Nael Said Ibrahim
Dima Said Ibrahim
Zoher Ibrahim
Arne Lyng
Advokat Arild
Advokat Arild
Advokat Arild
Advokat Arild
Advokat Arild
Advokat Arild
Karl
Karl
Karl
Karl
Karl
Karl
Humlen
Hum len
Humlen
Humlen
Humlen
Humlen
mot
Utlendingsnemnda
Advokat Kino Elisabeth Steinsvik
Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse
DOM
F’ramstiHing av saken
Said Ahmad Gharib Abdalla (heretter omtalt som far), Rimab Tager Amin Abdalla
(heretter omtalt som mor), og barna Neda (født i mai 2001) og Nael (født i oktober 2002)
kom til Norge 20. september 2003. De søkte asyl og oppga at de var statsiøse palestincre
fra Irak. Dette var feil, dc er jordanske statsborgcre. Far er født i byen Ibrid i Jordan, mor
er født i Kuwait. Neda og Nael er jordanske statsborgere født i Ibrid i Jordan. Saksøkernes
identitet ble endelig avklart da mor og fars pass ble oppdaget under politiets ransaking 21
mars 2013. I avhør etter ransakingen har mor og far erkjent at de erjordanske statsborgere
og at de var bosatt i Ibrid før dc kom til Norge.
UD! avslo asylsøknadcne 26. november 2004. UDT la til grunn at identiteten og tilknytning
til Trak ikke i tilstrekkelig grad var sannsynliggjort. Frist for utreise ble satt til 17.
desember 2004. Dima ble født i mars 2005. Asylavslaget ble påklaget. IJNE opprettholdt
avslaget 4. mai 2006.
Foreldrene begjærte omgjøring 13. september 2006. Subsidiært ble det begjært berostillelse
av saken på grunn av barnas oppholdstid i Norge,jf. instruks AI-5/2006. UNE stilte saken i
bero 26. september 2006. Som følge av dette ble utreiseplikten opphevet.
IJNE avslo orngjæringsbegjæringen 4. desember 2007. Politiet satt utreisefristen til 25.
februar 2008. Det yngste barnet Zohcr ble født i august 2008. Foreldrene begjærte på nytt
omgjøring. liNE avslo begjæringen 17. desember 2008.
Foreldrene begjærte på nytt orngjøring. UNE avslo begjæringen 12. april 2010. Foreldrene
begjærte på nytt omgjøring. UNE avslo begjæringen 6. juni 2011.
UNE besluttet utvisning av hele familien og innmelding i Sehengen Informasjonssystem
(SIS) 5. mai 2012.
Foreldrene begjærte på nytt omgjøring og utsatt iverksettelse i september 2012. UNE
avslo begjæringen om utsatt iverksettelse 22. januar 2013. Den 21. mars 2013 ble
foreldrenes pass funnet under ransaking utført av politiet. Den 22. mars søkte foreldrene på
nytt om utsatt iverksettelse. Politiet sendte forhåndsvarsel om utvisning 26. mars 2013.
UNE besluttet 19. april 2013 å opprettholde tidligere beslutninger. Det er dette vedtaket
saksøkerne påstår er ugyldig.
Retten mottok stevning og begjæring om midlertidig forføyning 30. april 2013. Retten
mottok tilsvar 30. mai 2013. Den 11. juni 2013 ble familien hentet av politiet. Ledsaget av
politiet reiste de med fly til Amman i Jordan via København og Roma. Begjæringen om
midlertidig forføyning ble trukket etter uttransporteringen.
-2
-
13-076824TV1-OTIR/03
Hovcdforhandling ble avholdt 30. og 31. oktober 2013. Mor, far ogNeda forklarte seg over
telefon fra den norske ambassaden i Amman. Nedas og Naels kontakt1arere, og Nedas og
Naels behandlende lege forklarte seg i retten. Et sakkyndig vitne fra Landinfo forklarte seg
om forholdene i Jordan.
Saksøkerens påstandsgrunnlag
UNE har lagt til grunn feil forståelse og vekting av barnets beste. Dette er lovanvendelse
som retten kan prøve, og lovanvendelsen er åpenbart feil. UNEs beslutning av 19. april
2013 viser til tidligere beslutninger om barnas tilknytning til Norge. Av beslutningen
framgår det at tilknytningen er ‘opprettholdt”. Dette viser at UNE ved avveiningen mellom
hensynet til barnas beste og innvandringsregulerende hensyn ikke har hensyntatt at barnas
tilknytning har styrket seg siden IJNEs vedtak fra juni 2011. Motsetningsvis fremgår det av
vedtaket at de innvandringsregulerendc hensynene veier tyngre etter at foreldrenes pass ble
funnet. UNE har ikke foretatt noen individuelle vurdering av barna. UNE har dermed
heller ikke vurdert Naels helsernessige forhold ved vurderingen av hans beste. UNE har
heller ikke vurdert Jordans særegne situasjon på grunn av flyktningestrømmen fra Syria.
Når vektingen av barnets beste er feil, blir også avveiningen i forhold til
innvandringsregulerende hensyn feil.
ENs barnekomités General Comment nr. 14 fra 24. mai 2013 utvider domstolenes
prøvingsadgang i forhold til det Høyesterett la til grunn i plenurnsdornmene avsagt i 2012.
UNE har ikke oppfylt kravene til forsvarlig prøving. liNE må vurdere hva barna vil møte i
Jordan. Det må foretas en bred og fremtidsrettet vurdering. Naels diagnoser er ikke nevnt i
LTNEs merknader. Det er ikke tilstrekkelig at det fremgår av vedtaket at UNE har mottatt
helseopplysningene. UNE har ikke fått med seg overgangen fra atferdsproblematikk til
medisinsk tcmatikk. Tilknytningen i Norge versus reetablering i Jordan er ikke konkret
vurdert. Naels behandlingsbehov er ikke vurdert. UNE har ingcn prognose for Naels
helseutvikling. Det har ikke foreligget tilstrekkelig barnefaglig kompetanse i de
vurderingene TJNE har foretatt i forhold til helse og reetablering. Utredningen er i strid
med forvaltningsloven § 17.
Uttransporteringen var et brudd på barnas rett til privatliv etter den europeiske
menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8. Uttransportering var ikke et nødvendig
virkemiddel hensett til barnas lange opphold i Norge. Den var disproporsjonal.
Beslutningen av 19. april 2013 er grovt urimelig. Staten kan bruke andre reaksjonsmidler
overfor personer som oppgir uriktig identitet. Andre reaksjonsmidler som for eksempel
straff vil være målrettede tiltak som ikke rammer barna.
-
3-
13-076824TV1-OTIR/03
Saksøkerens påstand
1. Utlendingsnemndas beslutning av 11. april 2013 er ugyldig.
2. Tvarigsutsending av Neda, Nael, Dima og Zoher Ibrahim var en krenkelse av
EMK artikkel 8 og derfor i strid med menneskerettslovcn § 3.
3. Saksøkcrne tilkjennes saksomkostninger.
Saksøktes påstandsgrunnlag
Sakens tvistepunkt er avveiningen mellom barnets beste og innvandringsregulerendc
hensyn. Bamekonvensjonen artikkel 3 inneholder ingen materiell norm. Det er ikke slik at
barn etter et vist tidspunkt har krav på opphold. Rekkevidden av domstolskontrollen er
fastlagt i plenumsdornmene fra 2012. Der presiserte høyesterett at domstolskontrollen med
UNEs vurdering av barnets beste er et skjerpet krav til begrunnelse. Domstolen skal
kontrollere begrunnelsen. Det har etter avsigelsen av plcnumsdommene ikke kommet nye
rettskilder som har betydning for domstolskontrollen
UNE foretar i vedtaket en grundig og riktig gjennomgang av rettstilstanden. UNEs
rettsanvendelse bygger generelt på det som ble lagt til grunn i plenumsdomrnenc. LTNE la
til grunn at barnets beste var et grunnleggende hensyn. UNE konkluderte med at barnets
beste isolert sett talte for at opphold på humanitært grunnlag ble gitt. UNE vurdcrte barnas
tilknytning per april 2013. I vurderingen inngikk innsendte attester vedlagt siste
omgj oringsbcgj æring. UNES rettsanvendelse er riktig.
UNE har foretatt en forsvarlig vurdering og avveining av barnets beste opp mot de
motstående hensynene. Naels helseproblemer haçvært et tema for UNE fra den andre
omgjøringsbegjæringen og utover, og er forsvarlig vurdert. Overlege Vaages erklæringer
var kjent for UNE. T.JNEs beskrivelse av saksforholdet viser at det ikke er overselt, og de
inngikk i UNEs vurdering.
Fra Landinforapporten fra 2009 hentet UNE opplysninger om skole- og helsevesen. Dette
er ikke endret av flyktningestrømmen fra Syria. Flyktningestrømmen har påvirket
Ieiepriscr for bolig og mulighetene for arbeid. Forholdene i Jordan er forsvarlig vurdert.
Ved vurderingen av om beslutningen er mangelfull må retten hensynta at beslutninger etter
omgjæringsbegjæringer fattes i svært mange saker, og således er “massevedtak”.
Dersom det er mangler i UNEs begrunnelse har dette ikke virket inn på resultatet.
Avslaget er ikke grovt urimelig.
-4-
13-076824TV1-OTIR/03
Barnas rett til respekt for privatliv som følge av tilknytningen til Norge er ikke krenket. En
sammenligning med Rt-2012-2039 og Rt-201 3-449, og de dommene fra Den Europeiske
Menneskerettsdomstol det redegjøres for der, vis’er at det ikke er grunnlag for å konstatere
brudd på EMK artikkel 8.
Saksoklcs påstand
Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes og tilkjenncs saksomkostninger.
Rettens vurderjg
Avslagets gyldighet:
Utlcndingsloven § 38 regulerer adgangen til å gi saksøkerne opphold på grunn av sterke
menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket (opphold på humanitært grunnlag).
Bestemmelsen tredje ledd lyder:
‘1 saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Barn kan gis
oppholdstillatelse etter første ledd selv om situasjonen ikke har et slikt alvor at det ville blitt innvilget
oppholdstillatelse til en voksen.’
Domstolencs prøvelsesrett i forhold til UNEs vedtak ble behandlet i Rt-20l2-1985. Retten
viser til den generelle redegjørelsen om utlendingsloven § 38 og FNs barnekonvensjon
artikkel 3 nr. li avsnittenc 102 til 105:
“Første ledd oppstiller regelen om når det kan gis opphold på humanitært grunnlag, mens andre til
femte ledd angir enkelte skjønnsmomenter som vil være relevante ved vurderingen. Etter ordlyden
« skal » enkelte av skjønnsmomentene tillegges vekt, mens andre momenter har forvaliningen frihet til
å velge å vektlegge. Det er særlig hensynene i tredje og fjerde ledd som er sentrale i vår sak. Av tredje
ledd følger det at hensynet til barns beste « skal » tillegges vekt som et « grunnleggende hensyn »,
mens det av fjerde ledd fremgår at det « kan » legges vekt på innvandringsregulerende hensyn.
Bestemmelsen i tredje ledd suppleres av utiendingsforskrifteu § 8-5, som bestemmer at:
« Ved vurderingen av sterke menneskelige hensyn etter lovens § 38, skal barnas tilknytning til
riket tillegges særlig vekt. »
Både lovens § 38 tredje ledd og forskriften § 8-5 implementerer FNs barnekonvensjon artikkel 3 nr. I,
hvor det heter:
« Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private
velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal
barnets beste være et grunnleggende hensyn:»
Barnekonvcnsjonen er også generelt inkorporert som norsk lov,jf. menneskerettsioven § 2 nr. 4, og
skal ved rnotstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning, jf. loven § 3. Dette følger også av
utlendingsloven § 3.
Om rammene for domstolsprøving av vedtak etter utlendingsloven
følgende i dommens avsnitt 142:
-
5
-
§
38
generelt fremgår
13-076824TVl-OTIR/03
“Domstolenes prøvingskompetanse beror i utgangspunktet på en tolkning av den enkelte
lovbestemmelse. Utlendingsloven § 38 første ledd er en « kan »-bestemmelse, Den gir myndighetene
adgang til å innvilge opphold på humanitært grunnlag når det foreligger sterke menneskelige hensyn.
Men mindre noe annet følger av Norges internasjonale forpliktelser, har ingen rett til opphold i Norge
på grunnlag av bestemmelsen. Ordlyden viser altså at skjønnsutøvelsen er såkalt « fritt skjønn ». I
slike saker kan domstolene prøve forvaltningens rettsanvendelse, herunder forholdet til våre
mcnneskcrettslige forpliktelser. Videre prøves saksbehandlingen og om vedtaket bygger på riktig
faktum. Men det konkrete skjønnet prøves ikke utover en kontroll av om skjønnet er tilstrekkelig bredt
og saklig, og at resultatet ikke fremstår som åpenbart urimelig,jf. Rt-20l2-1025 avsnitt 68.
Om rammene for domstolsprøving av vedtak som berører barn fremgår følgende
i
dommens avsnitt 148 til 150:
“Partshjelperen har gjort gjeldende at domstolene i saker etter utlendingsloven § 38 kan prøve
vedtakets forholdsmessighct. Det er til støtte for dette vist til Innst.O.nr.42 (2007-2008) side 26, om
« atjo støire betydning avgjørelsen har for barnets situasjon, desto mer skal til for å legge vekt på
innvandringsregulerende hensyn ». IJttalelscn gir en retningslinje for det skjønn
utlendingsmyndighetene skal foreta ved avveiningen mellom barnets beste og
innvandringsregulerende hensyn. Den åpner ikke for at domstolene skal kunne prøve skjønnet ut over
det som kan utledes av ordlyden.
Oppsummeringsvis betyr dette at domstolene fullt ut kan prøve om forvaltningen har tolket loven
riktig. At hensynet til barnets beste, herunder barnets tilknytning til Norge, må være forsvarlig vurdert
og avveid mot eventuelle motstående hensyn, innelrer at det må fremgå av vedtaket at hensynet til
barnets beste er tillagt vekt som et grunnleggende hensyn. Domstolene kan ikke prøve den konkrete
interesseavveiningen.
Det har vært innvendt at domstolene ikke kan kontrollere at hensynet til barnet er tillagt vekt som et
grunnleggende hensyn uten å prøve selve skjønnet. Dette er jeg ikke enig i. Domstolene må kunne
foreta sin kontroll ut fra den begrunnelsen som er gitt i vedtaket. Jeg viser til utlendingsforskriften
§ 17-la, som fastsetter at vedtak som berører barn som hovedregel skal begrunnes slik at det
fremkommer hvilke vurderinger som har vært foretatt av barnets situasjon, herunder hvordan hensynet
til barnets beste er vektiagt. En slik begrunnelse vil være tilstrekkelig for den kontrollen domstolen
skal foreta.”
liNE viser i sin beslutning av 11. april 2013 til tidligere avslag. liNE la til grunn at saken
sto i vesentlig samme stilling som ved disse avslagcne. Om barnas beste skrev LTNE
(beslutningens side 4, 3. avsnitt):
“I tidligere avgjørelser er det lagt til grunn at hensynet til barnas beste isolert tilsier at en tillatelse gis.
Barnas tilknytning, ikke minst gjennom meget lang botid, tilsier dette, og de helsemessige forhold
trekker i samme retning. Dette er ved de tidligere vtrderinger tillagt vekt som grunnleggende hensyn.
UNE ser dette også nå på samme måte:”
Det fremgår videre av beslutningens side 5, 3. hele avsnitt:
“I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn,jf. lovens § 38 tredje
ledd. Bestemmelsen reflekterer forpliktelsene i barnekonvensjonen artikkel 3. Barn kan gis
oppholdstillatelse selv om situasjonen ikke er av et slikt alvor at det ville blitt gitt tillatelse til en
-6
-
13-076824TV1-OTIR/03
Etter dette finner lagmannsretten at vesentlige momenter knyttet til Bs helsetilstand ikke har blitt
vurdert av UNE. UNEs skjønn er derfor mangelfulit. Skjonnet er ikke tilstrekkelig bredt, og
begrunnelsen viser ikke hvorledes barnets beste er tillagt vekt som et grunnleggende hensyn. UNEs
begrunnelse for ikke å omgjøre tidligere vedtak om avslag etterlater betydelig tvil om hvorvidt UNE
har vektlagt barnets beste som et grunnleggende hensyn slik loven krever. Kombinasjonen av at den
psykiske skaden er påført B ved at han ble kidnappet av FSB i Russland, at PTSD er en alvorlig
diagnose, at B er et barn hvor det etter loven gjelder en lavere terskel for å innvilge oppholdstillatelse
og sannsynligheten for at tiaumet vil reaktiveres hvis B sendes tilbake til Russland, krever i det minste
en nærmere vurdering som retten ikke ser spor av i UNEs beslutninger.
Lagmannsretten kan ikke se det annerledes enn at de nevnte manglene ved UNEs begrunnelse
rcflekterer en tilsvarende svakhet ved UNEs skjønn som kan ha hatt betydning for vedtakets innhold.
Retten finner derfor at vedtaket er ugyldig, jf forvaltningsloven § 41.
Lagmannsrettens dom er ikke rettskraftig. Etter rettens mening gir den imidlertid utrykk
for riktig syn på hvilke krav som må stilles til UNEs vedtak.
I Rt- 20 12-1985 er det en grundig fremstilling av hensynet til barnets beste og
innvandringsregulerende hensyn, og den vanskelige avveiningen mellom disse hensynene.
Av avsnitt 110 fremgår at:
‘Generelt er rettsområdet preget av vanskelige avveininger av utpreget politisk karakter. Dette gjelder
ikke minst for de to sentrale motstående hensynene i vår sak, nemlig hensynet til barnets beste og
innvandringsregulerendc hensyn. Begge hensyneneLer gitt bred omtale i forarbeidene, som klart viser
hvor vanskelig det er å avveie hensynet til det enkelte barnet mot innvandringsregulerende hensyn.”
Som liNE redegjør for i avslaget 11. april 2013, veier de innvandringsregulerende
herisynene tungt i saken. Ilensett til den vanskelige avveiningen 1.JNE skal foreta er det av
vesentlig betydning for et riktig resultat at alle relevante opplysninger tas med i T.JNEs
vurdering. Det må fremgå av vedtaket at de er vurdert. Retten viser til uttalelsen i
Ot.prp.nr.75 (2006-2007) side 160:
‘Departementet presiserer at den nærmere avveining mellom hensynet til barnets beste og
innvandringsregulerende hensyn, må foretas konkret i hver enkelt sak. Det ville innebære en krenkelse
av konvensjonen å legge avgjørende vekt på innvandringsregulerende hensyn dersom dette ikke er
forsvarlig ut fra hensynet til barnets beste. Departementet vil imidlertid understreke viktigheten av at
forvaltningen foretar en grundig vurdering av alle sider ved barnets situasjon som kan ha betydning
for saken, og at de vurderinger som er foretatt fremkommer tydelig av vedtaket
Retten viser videre til utlendingsforskriften
barn:
§ 17-la, som fastsctter at i vedtak som berører
‘skal det fremkomme hvilke vurderinger som har vært foretatt av barnets situasjon, herunder hvordan
hensynet til barnets beste er vektlagt, med mindre det anses unødvendig.”
Retten viser også til Rt-2012-1985 avsnitt 150 som er sitert ovenfor. Det fremgår av dette
sitatet at retten kan foreta kontroll av rettsanvendelsen dersom kravene fastsatt i
-
9
-
13-076824TV1-OTIRIO3
utlendingsforskriften § 17-la er fulgt. Motsetningsvis betyr dette at domstolskontrollen
vanskeliggjøres dersom kravene til begrunnelse ikke er oppfylt.
Retten legger på denne bakgrunn til grunn at det må fremgå av UNEs beslutninger at UNE
har vurdert og vektiagt forhold som kan påvirke avveiningen mellom hensynet til barnets
beste og hensynet til innvandringsregulercridc tiltak. I)ette gjelder særlig nye forhold. Nye
forhold kan ikke anses vurdert ved at UNE i vedtaket henviser til tidligere beslutninger.
Det er ikke nok at det fremgår av beslutningen at UNE har mottatt opplysningene eller at
det fremgår at klager har vist til dem i sin begjæring. UNE må vurdere dem, og det må
fremgå av beslutningen at det er gjort.
Nye helseopplysninger/diagnoser om et barn er forhold som kan ha stor betydning for
vektleggingen av barnets beste, og dermed avveiningen mot de innvandringsregulercnde
hensyn. At barnets beste anses som et grunnleggende hensyn i tidligere avslag, innebærer
ikke at vekten er endelig fastlagt, og ikke påvirkes av nye opplysninger om barnet.
At IJNE i beslutningen viser at de er kjent med opplysningene, sannsynliggjør ikke at de er
vurdert og tillagt vekt ved avveiningen mellom hensynet til barnets beste og
innvandringsregulerende hensyn. heller ikke UNEs generelle uttalelse om at helsemessige
forhold trekker i retning av at oppholdstillatelse gis, sarmsynliggjør dette. I beslutningen
vurderer UNE kun foreldrenes helsetilsiand (beslutningens side 5, 1 og 2. hele avsnitt). Det
er ingen vurdering av Naels diagnoser og hans særskilte behov. At UNE legger til grunn at
barnas beste er et grunnleggende hensyn, sannsynliggjør heller ikke at de nye
helseopplysningene er vurdert. Dette har UNE også lagt til grunn i tidligere vedtak hvor
disse opplysningene ikke var en del av vurdcringsgrunnlagct. Mangelen synliggjøres av
L.JNEs ctterlysning av dokurnentasjon på Naels problemer og behandlingsbehov i
beslutningen av i 7. desember 2008. Den gang kunne de ikke vurderes fordi de var
udokumentert. Da UNE avviste omgjøringsbegjæringen li. april 2013 var Naels
helseproblemer dokumentert, men det framgår ikke av beslutningen at de ble tillagt vekt.
Vekten av hensynet til Naels beste skal påvirkes av de nye helseopplysningene, og det må
fremgå av vedtaket at de har gjort det. UNEs beslutning av li. april 2013 oppfyller derfor
ikke kravene til begrunnelse som følger av de ovenfor nevnte sitatene fra
Odelstingsproposisjonen, utlendingsforskriften § 17-la eller Rt-2012-1985. Mangelen kan
ha påvirket avveiningen mellom hensynet til Naels beste og de innvandringsregulerendc
hensynene, og er i seg selv nok til at beslutningen er ugyldig. Mangelen forsterkes av at
ytterligere botid på ett år og ti måneder ikke synes å ha blitt tillagt vekt for noen av barna.
Det er usannsynlig at UNE i denne saken vil gi oppholdstillalelse til ett barn. Mangelen
kan da også påvirke vurderingen av dc øvrige saksokerne. Avslaget er derfor ugyldig, jf
forvaltningsloven § 41.
-
10-
13-076824TV1-OTIR/03
EMK artikkel 8:
l3cstemmelscn lyder i norsk oversettelsc:
“Retten til respekt for privatliv og familieliv
i.
2.
Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin konespondanse.
Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utovelsen av denne rettighet
unntatt når dette er i samsvar mcd loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av
hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd,
for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å
beskytte andres rettigheter og fliheter.”
Høyesterett slo i Rt-2012-2039 fast at det kan avsies fastscttelsesdom for brudd på
bestemmelsen. Siden barna ble sendt ut av Norge 11. juni 2013 sammen med sine forcldre,
er det retten til privatliv som kan være krenket. Retten til privatliv omfatter ikke bare den
innerste private sfære, men også rett til å utvikle kontakt med andre mennesker gjennom
for eksempel skole og fritidsaktiviteter.
At retten ovenfor har konkludert med at UNEs beslutning er ugyldig, innebærer ikke at
gir
utsendelsen av barna krenket deres rettigheter etter EMK art. 8. Rettens konklusjon
ikke saksøkerne lovlig opphold i Norge. Norske myndigheter har et legitimt behov for å
kunne utvisc utlendinger som ikke har lovlig opphold og som ikke reiser frivillig.
yngste
De tre eldste barna har ikke hatt lovlig opphold i Norge siden desember 2007. Det
sdomstols
barnet har aldri hatt lovlig opphold i Norge. I Den Europeiske Menneskerett
opphold i landet
(EMD) sak Butt mot Norge fastslo domstolen at også personer uten lovlig
l Domstolen
etter omstendighetene kan etablere privatliv som beskyttcs av EMK artikke 8.
e av opphold for
kom til at det forelå eksepsjonelle omstendigheter som innebar at nektels
la blant annet
søskenparet Butt stred mot deres rettigheter etter EMK artikkel 8. Domstolen
de i Norge
vekt på søskenparets lange oppholdstid i Norge (ulovlig opphold i 17 år), at
bodd hos en
hadde nære forbindelser til andre bosatte slektninger ved at de periodevis har
viste
onkel og tante her, og at deres bånd til Pakistan ikke var spesielt sterke. Domstolen
gitt uriktige opplysninger
også til at det tok tre år fra myndighetene ble kjent med at det var
til tillatelsene ble tilbakekalt.
barna at
I forhold til barnas rett til privatliv innebærer uttransporteringen for dc tre eldste
kontakten med klassekamerater og andre venner brytes. For alle barna medfører
uttransporteringen at kontakten med onkel, tante og søskenbarn som bor i Norge brytes.
Slike eksepsjonelle omstendigheter som domstolen viste til i Buttsaken, foreligger
naden
imidlertid ikke i forhold til Neda, Nael, Dima eller Zoher. Retten viser til at asylsøk
og senere omgjøringsbegjæringer ble behandlet innen rimelig tid, de har blitt fulgt opp
gjennom pålegg om å forlate landet frivillig, og deretter gjennom vedtak om utvisning.
Norge.
Saksøkerne har etter 2007 ikke hatt noen berettiget forventning om lovlig opphold i
Barna returnerte til byen ibrid i Jordan. På bakgrunn av foreldrenes og Nedas forklaringer
-11
-
13-076824TVl-OTIR/03
legger retten til grunn at både mor og far har nær familie i området. Barna bor sammen
med mor hos sine besteforeldre. Barnas følelsesmessige og sosiale bånd er først og fremst
knyttet til foreldrene, som dc returnerte sammen med. Dette gjelder for alle barna, men
særlig for de to yngste. Foreldrene har gjennom familie og tidligere botid i Ibrid sterke
bånd til området de returnerte til. Botiden i Norge for alle barna, også de to eldste, er langt
kortere enn det som var tilfelle i Buttsaken.
Barnas rettigheter etter EMK artikkel 8 er ikke krenket.
Saksomkostninger:
den
Saksøkerne har vunnet frem med kravet om ugyldighet, men ikke fått medhold i påstan
om brudd på EMK artikkel 8. Saksøkerne har dermed ikke vunnet saken. Sakens
d så mye
hovedsporsmål er spørsmålet om beslutningens gyldighet. Saksøkerne har oppnåd
Retten legger
at det ikke er rimelig å forlange at de skulle akseptere saksøktes standpunkt.
Saken er av
derfor til grunn at de har fatt medhold av betydning, jf. tvisteloven 20-3.
ernes
meget stor velferdsmessig betydning for saksøkerne, særlig for barna. Saksøk
r seg til påstanden om
prosessfullmektig har opplyst at kun fem timer av salærkravet knytte
eiendc hensyn taler for
brudd på EMK artikkel 8. På denne bakgrunn mener retten at tungtv
gjøres det fradrag
at saksøkernc delvis tilkjennes saksomkostninger. I omkostningskravet
for salærkravet knyttet til påstanden om brudd på EMK artikkel 8.
salær (173 000 kroner
Saksøkernes omkostningskrav knytter seg til prosessfullmektigens
utgifter til kopiering (2 800
eks. mva.), samt hans reiseutgifter til Jordan (7 500 kroner) og
legger på denne bakgrunn til
kroner). Saksøkte hadde ingen innsigelser mot kravet. Retten
I kravet gjøres det fradrag
grunn at kostnadene har vært nødvendige, jf. tvisteloven § 20-5.
kommer rettens gebyr
i salærkravet på 10 000 kroner (5 timer x 2 000 kroner). I tillegg
i saksomkostninger.
med 6 880 kroner. Totalt tilkjeimes saksøkerne 220 930 kroner
-
12
-
13-076824TV1-OTJR/03
DOMSSLUTNING
1. Utlendingsnemndas beslutning av Il. april 2013 er ugyldig.
2. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes for påstanden om brudd på EMK artikkel 8.
3.1 saksomkostninger for tingretten betaler staten ved Utlendingsnernnda til Said
Ahrnad Gharib Abdalla, Rimah Taher Amin Abdalla og deres barn Neda, Nael,
Dima og Zoher 220 930 tohundreogtyvetusennihundreogtretti kroner innen 2
to uker fra forkynning av denne dom.
—
—
—
—
Arne Lyng
Rettiedning om ankeadgangen i sivile saker vedlegges.
-
13-
I 3-076824TV1-OTIR/03