Utskrift fra Lovdata - 24.03.2014 14:09

Norges Høyesteretts ankeutvalg - HR-2009-359-U - Rt-2009-156

Instans Dato Publisert Stikkord Parter Saksgang

Norges Høyesteretts ankeutvalg - Kjennelse. 2009-02-11 HR-2009-359-U - Rt-2009-156 Sivilprosess. Utleggsforretning. Verneting.

Sammendrag

Saken gjaldt spørsmålet om adgang til fremme av utleggsforretning mot en privatperson uten kjent bopel eller oppholdssted. Endringer i tvangsloven § 7-3, jf. § 1-8 femte ledd vedtatt i forbindelse med ny tvistelov innebærer at regelen om at begjæring om utlegg kunne settes fram for namsmannen i det distrikt der saksøkte sist hadde kjent bopel eller oppholdssted i riket, ikke lenger gjelder. Derimot vil begjæring om utlegg kunne settes fram for namsmannen i et distrikt hvor saksøkte har formuesgode selv om saksøkte ikke har kjent alminnelig verneting i riket, jf. tvangsloven § 7-3 annet ledd bokstav d. Follo tingrett TFOLL-2008-105098 - Borgarting lagmannsrett LB-2008-149155 - Høyesterett HR-2009-359-U, (sak nr. 2009/99), sivil sak, anke over kjennelse. Dnb NOR Bank ASA (advokat Hilde Larsson v/ advokatfullmektig Hanne Riksheim) mot A.

Forfatter

Gjølstad, Bruzelius og Tønder. (1) Saken gjelder spørsmålet om adgang til fremme av utleggsforretning mot en privatperson uten kjent bopel eller oppholdssted, særlig betydningen av endringer i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-3, jf. § 1-8 femte ledd vedtatt i forbindelse med ny tvistelov av 17. juni 2005. (2) Namsmannen i Ski mottok 25. mars 2008 begjæring om utlegg hos A. Forretningen ble nektet fremmet ved beslutning 26. mai 2008, da A ikke lenger hadde noen kjent adresse i distriktet og det ikke var registrert noen ny adresse i folkeregisteret. Det opplyses at A ikke er registrert med arbeid eller eiendom i landet. Det ble lagt til grunn at begjæringen kunne framsettes for Oslo tingrett etter tvisteloven § 4-3 andre ledd. (3) Beslutningen ble påklaget til Follo tingrett, som 11. juli 2008 avsa kjennelse med slik slutning: «1. Klage over namsmannens avvisning av begjæring om utlegg hos A tas ikke til følge. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» (4) DnB NOR Bank ASA anket over kjennelsen. Borgarting lagmannsrett avsa kjennelse 31. oktober 2008 (LB-2008-149155) med slik slutning: «Anken forkastes.» (5)

DnB NOR Bank ASA

har i rett tid erklært anke til Høyesterett. I anken anføres det at lagmannsretten har tolket lovbestemmelsene om verneting feil og derfor uriktig lagt til grunn at det ikke er adgang til å fremme en utleggsforretning når saksøkte har ukjent bopel. Det vises særlig til at verken forarbeidene eller teori gir holdepunkter for at lovgiver har ment å endre rettstilstanden, slik at det ikke lenger skal være adgang til å fremme sak om utlegg når saksøkte ikke har kjent bopel, samt at reelle hensyn med styrke taler for en slik adgang. (6) (7)

Ankemotparten

er kjent med anken, men har ikke tatt til motmæle.

Høyesteretts ankeutvalg bemerker

at saken gjelder videre anke over lagmannsrettens kjennelse, og ankeutvalgets kompetanse er da begrenset, jf. tvisteloven § 30-6. Det er anket over lagmannsrettens lovforståelse, som utvalget kan prøve. (8) Før tvisteloven trådte i kraft fulgte det av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-3 første ledd at begjæring om utlegg kunne settes fram der saksøkte har hjemting. Hjemting ble definert i lovens § 1-8 femte ledd, hvor det framgikk at hjemting var rettskrets eller namsmannsdistrikt hvor vedkommende hadde bopel, eller slik tilknytning som nevnt i tvistemålsloven §§ 19-21. (9) Tvistemålsloven § 19 lød: «Den, som ikke har paaviselig bopæl, hverken i indlandet eller i utlandet, har hjemting i den retskreds, hvor han opholder sig, naar stevningen forkyndes.

Har han heller ikke kjendt opholdssted i riket, træder retten paa hans sidste kjendte bopæl eller opholdssted indenlands istedenfor hjemtinget, naar saken gjælder en forpligtelse, som Side 1

(10) (11) (12) (13) (14) (15) (16) (17) (18) Utskrift fra Lovdata - 24.03.2014 14:09 han har paadrat sig her i riket, eller som han skal opfylde her.» Siden definisjonen av hjemting i tvangsfullbyrdelsesloven viste til tvistemålsloven § 19, innebar det at begjæring om utlegg kunne settes fram for namsmannen i det distrikt der saksøkte sist hadde kjent bopel eller oppholdssted i riket, «naar saken gjælder en forpliktelse, som han har paadrat sig her i riket, eller som han skal opfylde her». Ved tvistelovens vedtakelse ble tvangsfullbyrdelsesloven § 7-3 første ledd endret, i tråd med endringen i terminologien i tvisteloven, slik at begjæring om utlegg kan settes fram der saksøkte har alminnelig verneting. § 1-8 femte ledd ble også endret og definerer nå alminnelig verneting til «den rettskrets eller det namsmannsdistrikt hvor vedkommende har bopel eller slik tilknytning som nevnt i tvisteloven § 4-4 tredje til femte ledd». Tvisteloven § 4-4 tredje til femte ledd gjelder alminnelig verneting for virksomheter, staten mv. Spørsmålet om alminnelig verneting for personer som ikke har kjent bopel i landet, er behandlet i NOU 2001:32B side 693, Rett på sak. Det heter i forbindelse med omtale av lovutkastets § 4-2 annet ledd, som i loven ble § 4-3 annet ledd, at bestemmelsen «vil dels tre i stedet for de nåværende reglene i tvistemålsloven §§19, 20 og 32». Videre heter det på side 694 at: «Noen parallell til tvistemålsloven §§ 19 og 20 er det ikke i regelskissen. Hvis saksøkte ikke har påviselig bopel i Norge, kan søksmål etter § 4-2 (2) anlegges i Oslo, eller på det sted saksøkte har en formuesgjenstand.» Standpunktet ble opprettholdt i proposisjonen, jf. Ot.prp.nr.51 (2004-2005) punkt 12.6.4 (side 164) og særmerknadene til § 4-3 og § 4-4 (side 375). Disse lovendringene innebærer at regelen om at begjæring om utlegg kunne settes fram for namsmannen i det distrikt der saksøkte sist hadde kjent bopel eller oppholdssted i riket, ikke lenger gjelder. Derimot vil begjæring om utlegg kunne settes fram for namsmannen i et distrikt hvor saksøkte har formuesgode selv om saksøkte ikke har kjent alminnelig verneting i riket, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-3 annet ledd bokstav d. Det foreligger etter dette ingen feil ved lagmannsrettens lovforståelse, og anken må bli å forkaste. Kjennelsen er enstemmig.

Slutning: Anken forkastes.

Side 2