Transcript les hele dommen her

OSLO TINGRETT
Avsagt:
Oslo tingrett,
Saksnr.:
12-040689TVI-OTIR/04
Dommer:
Tingrettsdommer
Saken gjelder:
Erstatningskrav
Torbjørn Breistrand
Steingrim Wolland
mot
Arnt Lauritz Angell
Staten v/Justisdepartementet
Jens Halvard Bachke
Advokat Karl Otto Thorheim
Advokat Karl Otto Thorheim
Advokat Karl Otto Thorheim
DOM
Saken gjelder krav om erstatning i form av oppreisning og erstatning for lidt økonomisk
tap i forbindelse med påståtte ærekrenkelser ved utferdigelse av siktelser og
tiltalebeslutning.
Stevning ble tatt ut 1.3.2012. Etter avholdt planmøte 28. mars ble saken stanset ved rettens
kjennelse 19.6.2012 i medhold av tvl. § 16-18 annet ledd " .. til det foreligger rettskraftig
dom og/eller endelig påtalemessig avgjørelse i straffesaken." Etter begjæring fra Steingrim
Wolland i prosesskrift 10.12.2013 ble saken satt i gang igjen ved rettens brev 17.
desember.
Ved rettens kjennelse 10.2.2014 ble Wolland pålagt å stille sikkerhet for et beløp
kr. 60 000. Borgarting lagmannsrett forkastet en anke fra Wolland i kjennelse 18. juni.
Wolland hadde før dette stilt sikkerhet. Videre anke fra Wolland ble avvist ved
Høyesteretts kjennelse 11. september da Wolland ikke innbetalte ankegebyret.
Etter ytterligere skriftlig saksforberedelse ble hovedforhandling avholdt i tiden 4. – 6.
november. Wolland møtte og avga partsforklaring. De saksøkte Jens Bachke og Arnt
Lauritz Angell møtte og avga forklaring. Det ble i tillegg ført ett vitne og foretatt slik
dokumentasjon som framgår av rettsboka.
Saksforholdet i hovedtrekk
"Lånebedragerisaken"
Ved DnB`s brev til Økokrim 2.4.2008 ble det foretatt anmeldelse av et påstått straffbart
forhold i forbindelse med at Wolland og en annen person (A) hadde søkt om og fått
utbetalt et lån på 8,3 millioner til kjøp av en eiendom i Hurum kommune
(lånebedragerisaken). En del dokumenter ble lagt ved.
Politiadvokat Bachke i Økokrim utferdiget 9.3.2010 siktelse mot Wolland, A og en tredje
person (B) for grovt bedrageri eller medvirkning til grovt bedrageri. Grunnlaget i forhold
til Wolland og A er utformet slik:
I august 2007 i Oslo, forledet de DnB NOR Bank ASA til vå yte dem et lån på 8 300 000
kroner til kjøp av eiendommen …… i Hurum kommune, ved å gi uriktige opplysninger om
inntekt, gjeld, antall kreditorer og størrelsen på kreditorenes krav. De oppga videre uriktig
at eiendommen som skulle belånes skulle brukes til felles bolig for de to låntakerne.
Opplysningene utgjorde bankens grunnlag for vurderingen av lånesøknaden. Lånet er
misligholdt og DnB NOR Bank ASA har begjært tvangssalg av pantobjektet.
B ble siktet å ha vært med på å forlede banken til å innvilge lånet nevnt over.
-2-
12-040689TVI-OTIR/04
I siktelsens post II ble Wolland og A siktet for overtredelse av strl. § 183 om
dokumentfalsk av enkelte dokumenter banken mottok som ledd i lånebehandlingen.
Det er framlagt et brev datert 9.9.2011 fra Økokrim til advokat Skard, som var Wollands
advokat på den tiden, om henleggelse av post II i siktelsen. Brevet ble ikke sendt. Bachke
forklarte at dette skyldtes at man ville vente til Økokrim fikk innsyn i materiale fra
Wollands kontor og datamaskiner, som var besluttet beslaglagt ved Oslo tingretts
beslutning 10.3.2010.
Den 10.1.2012 tok Økokrim ved førstestatsadvokat Arnt Angell ut tiltale mot Wolland, A
og B for grovt bedrageri eller medvirkning til dette. Da ordlyden i grunnlaget har
betydning for saken skal dette hitsettes:
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette
I august/september 2007 i Oslo ble DnB NOR Bank ASA forledet til å yte A og Wolland et
lån på 8 300 000 kroner til kjøp av eiendommen …… i Hurum kommune. B var den reelle
kjøper av eiendommen.
I forbindelse med lånesøknaden ble det gitt uriktige opplysninger om inntekt, gjeld, antall
kreditorer og størrelsen på kreditorenes krav, samt uriktig opplyst at eiendommen skulle
brukes til felles bolig for A og Wolland.
Det ble opplyst en uriktig høy kjøpesum for eiendommen. Den uriktige kjøpesummen ble
underbygget av en fiktiv kjøpekontrakt, en uriktig verdi- og lånetakst og ved at skjøtet viste
uriktig kjøpesum.
B fremla eller besørget fremlagt opplysningene som nevnt over blant annet ved å engasjere
C til å bistå ham.
Wolland og A undertegnet på dokumentene som ble sendt banken til tross for at
opplysningene som ble gitt i lånesøknaden ikke samsvarte med de reelle forholdene.
Dette førte til tap eller fare for tap for DnB NOR ASA.
Post II i siktelsen av 9.3.2010 var ikke med i tiltalen.
Angel utferdiget den 2.2.2012 en rettet tiltale der femte avsnitt i tiltalen over utformet slik:
Wolland og A undertegnet på dokumentene som ble sendt til banken ved etableringen av
lånet og en fiktiv kjøpekontrakt. Dette til tross for at opplysningene som der fremgikk, samt
-3-
12-040689TVI-OTIR/04
opplysningene som tidligere var gitt i lånesøknaden, ikke samsvarte med de reelle
forholdene.
For øvrig var tiltalen identisk med den tidligere.
I SortlandsAvisa 9.2.2012 var saken omtalt, og Wolland intervjuet. Angell ble bedt om
kommentarer. Han er gjengitt slik i avisa:
Vi er overbevist om straffskyld her
Økokrims første statsadvokat Arnt Angell er sparsom med kommentarer i saken.
Jeg kan ikke si noe mer enn det som står i tiltalen. Vi tar bare ut tiltale når vi er overbevist
om at det er begått straffbare handlinger, og at vi kan bevise straffskyld, sier Arnt Angell,
førstestatsadvokat i Økokrim.
Tiltalte Steingrim Wolland mener en rekke andre personer må ha kjent til eller bidratt til
bedrageriet. Er det flere enn Wolland, Hagen og Hagens kone som er tiltalt her?
I denne tiltalen er det disse tre. Men det kan være at personer i andre saker etterforskes
også for forhold som vedrører dette forholdet. Det er ikke saker jeg har ansvaret for, og
som jeg ikke ønsker å kommentere, sier Angell. Angell henviser til førstestatsadvokat Geir
Kavlie, som bekrefter at en oppgjørsadvokat og en takstmann er henholdsvis siktet og
tiltalt for forhold som også er relatert til dette huskjøpet.
Men de er også etterforsket for andre forhold, i et stort sakskompleks. Det er også årsaken
til at disse sakene er fordelt over flere team her hos Økokrim, sier Kavlie,
Ingen kampanje
Wolland hevder at Hagen har forklart seg overfor politiet til fordel for eks-advokaten. Det
ønsker ikke Angell å kommentere.
Vi kan ikke kommentere noe utover tiltalen. Dette kommer vi tilbake til i retten, trolig
desember, sier han. Wolland hevder at Økokrim nærmest har en kampanje mot advokater,
Hvordan kan man kommentere det? Vi har ikke noen kampanje mot noen spesielle. Men vi
har hatt noen saker blant annet mot advokater, og det er viktig å kontrollere også denne
bransjen og rådene som gis, i likhet med for eksempel revisorer og meglere.
På vegne av Wolland fremmet advokat Skard den 11.5.2012 klage til Riksadvokaten med
krav om tilbakekall av tiltalen og frafall av siktelsen. Dette siste gjaldt en siktelse av
9.3.2010 mot Wolland og B i den såkalte "kunstbedragerisaken". Wolland ble siktet for
medvirkning til tre tilfeller av grovt bedrageri i 2004 og 2005. Retten gjør nærmere rede
for den saken nedenfor.
Økokrim fikk oversendt klagen for kommentarer. I påtegning 28. juni fant Angell ikke å
kunne tilrå tilbakekall av de to påtaledokumentene.
-4-
12-040689TVI-OTIR/04
I svarbrev fra riksadvokaten 28. august sa han seg ikke enig i klagers vurderinger og
karakteristikk av tiltalen, herunder grunnlagsbeskrivelsen, og fant ikke grunnlag for å ta
klagen over tiltalen til behandling utenfor klageretten. Når det gjelder lånebedragerisaken
heter det avslutningsvis i brevet:
Sistnevnte gjerningsbeskrivelse kunne vært mer utfyllende, men det fremgår at Økokrim
mener at Wolland har medvirket til straffbart forhold ved å stille klientkontoen til
disposisjon og gjennomføre møter (om dette) på sitt kontor. Det er ikke grunn til å tro at
angitte faktum er "diktet opp" slik som anført. Nærmere vurdering av dette vil eventuelt
kreve en fullstendig saksgjennomgang. Det er ikke holdepunkter for at Økokrim forsøker å
"hale ut tiden" ut fra "personlige interesser" som anført i klagen. Siktelsen kan ikke sees å
være "åpenbart uskjønnsom".
På et tidspunkt i 2012 overtok førstestatsadvokat Trude Stanghelle saken. Den 5.12.2012
utferdiget hun en endret tiltale for grovt bedrageri eller medvirkning til dette. Endringen
bestod i at avsnittet som er sitert over ble lydende:
Wolland og A undertegnet på dokumentene som ble sendt til banken ved etableringen av
lånet. B, A og Wolland gjorde ikke noe for å forhindre at lånepapirene ble sendt til
banken og at lånet ble utbetalt, selv om de var kjent med at lånet blant annet bygget på
uriktige opplysninger om kjøpesum.
Endringen er framhevet med fet skrift.
Oslo tingrett avsa dom i lånebedragerisaken 10.1.2013. Wolland ble frifunnet, men dømt til
å betale erstatning til DnB i solidaransvar med B for et beløp på ca 1,7 millioner. B ble
dømt til betinget fengsel i 120 dager for grovt uaktsomt bedrageri. A ble frifunnet, men
dømt til å erstatte DnB ca 880 000 kroner.
Den 9.2.2013 sendte advokat Skard på vegne av Wolland brev til Oslo tingrett og ba om
rettergangsskritt etter strpl. § 241 for avkreftelse av mistanke i begge sakskomplekser.
Økokrim fikk saken til uttalelse og ba om at begjæringen ikke ble tatt tilfølge. Under
henvisning til at tiltalen om dokumentfalsk var henlagt som intet straffbart forhold, skrev
advokat Skard tilbake og trakk begjæringen.
Økokrim anket Oslo tingretts dom. Anken gjaldt blant annet bevisvurderingen under
skyldspørsmålet i forhold til Wolland.
Borgarting lagmannsrett avsa dom 12.6.2013. Under ankeforhandlingene begrenset
påtalemyndigheten påstanden mot Wolland til å gjelde medvirkning til grovt uaktsomt
bedrageri, men tiltalen ble ikke endret. Flertallet i lagmannsretten – en ekstraordinær
lagdommer og tre meddommere, dømte Wolland for medvirkning til grovt uaktsomt
-5-
12-040689TVI-OTIR/04
bedrageri til betinget fengsel i 90 dager, mens mindretallet stemte for å dømme ham for
forsettlig bedrageri. Wolland og B ble idømt solidaransvar for et beløp på 3,5 millioner i
forhold til banken.
Wolland anket til Høyesterett over blant annet saksbehandlingen og lovanvendelsen.
Anken førte ikke fram.
Det skal endelig nevnes at en tredje person ( C ) var sentral i forbindelse med bankens
behandling av lånesaken. Straffesaken mot ham ble avgjort ved påtaleunnlatelse av
prosessøkonomiske grunner. Det er opplyst at han var siktet eller tiltalt for så mange andre
bedragerier at denne saken ikke ville få betydning, eller svært liten betydning, for
straffeutmålingen.
"Kunstbedragerisaken"
Den 1.9.2009 anmeldte en Magne Thorset B for grovt bedrageri i forbindelse med kjøp av
noen malerier. Wolland er også nevnt i anmeldelsen. Thorset ble avhørt 1. desember
samme år.
Bachke tok ut siktelse mot Wolland den 9.3.2010 for medvirkning til grovt bedrageri og B
for grovt bedrageri ved tre forskjellige anledninger i 2004 og 2005. For Wollands
vedkommende lyder siktelsen slik:
For siktede nr. 2 Steingrim Wolland
På tidspunktene som er nevnt i a, b og c medvirket han til forholdene som der er nevnt ved
å stille sin klientkonto til disposisjon for oppgjørene for bildene. Videre fant det sted møter
på hans kontor i Arbins gate 1 i Oslo.
Som nevnt avsa Oslo tingrett 10.3.2010 beslutning om ransaking og utlevering av
materiale på Wollands kontor og bolig. Ransakingen ble gjennomført 23. mars. Tingrettens
beslutning ble ikke anket, men den 22.8.2011 innga advokat Skard på vegne av Wolland
anke til lagmannsretten over tingrettens forutgående beslutning om ikke å realitetsbehandle
en begjæring om opphevelse og tilbakelevering av beslaget. Anken ble forkastet ved
lagmannsrettens kjennelse 9.11.2011.
Etter en gjennomgåelse av beslaglagt materiale, avsa Oslo tingrett den 11.5.2012 kjennelse
der en del av materialet ble utlevert og andre deler ikke ble tillatt utlevert. Wolland anket
kjennelsen for samtlige av beslagspostene som tingretten besluttet å utlevere, med ett
unntak. Økokrim anket for en av de beslagspostene som ikke ble utlevert. Ved
lagmannsrettens kjennelse 4.9.2012 ble Økokrims anke avvist. Wolland fikk medhold i at
utskrift av hans driftskonto ikke skulle utleveres Økokrim, for øvrig ble hans anke
forkastet. Wolland anket videre til høyesterett, som i kjennelse 26. oktober opphevet
lagmannsrettens kjennelse for så vidt som den forkastet Wollands anke. Ved ny behandling
-6-
12-040689TVI-OTIR/04
avsa lagmannsretten kjennelse 8.1.2013 der to beslag ble utlevert Økokrim mens øvrige
beslag tingretten besluttet utlevert av tingretten ble nektet utlevert. Wolland anket, men
anken ble forkastet ved Høyesteretts kjennelse 22. mai.
Den 16.2.2011 henla Økokrim post a for Wollands vedkommende i siktelsen av 9.3.2010
som "intet straffbart forhold". Resten av siktelsen ble henlagt ved brev fra Økokrim av
21.8.2013 "etter bevisets stilling". Anke over henleggelsesgrunnen til Riksadvokaten førte
ikke fram.
Det skal endelig nevnes at advokat Skard på vegne av Wolland anmeldte Økokrim og
Bachke til Spesialenheten for politisaker den 25.3.2013. I påtalevedtak 1.9.2014 ble saken
henlagt med den begrunnelse at det ikke forelå rimelig grunn til å undersøke om det forelå
straffbare forhold. Det ble under hovedforhandlingen ikke opplyst at henleggelsen er anket.
Saksøkerens påstandsgrunnlag i hovedtrekk
Siktelsen av 9.3.2010 er utelukkende basert på Thorsets anmeldelse og senere avhør. Det
meste er galt i post a. Noen avtale om maleriene ble ikke inngått på Wollands kontor.
Thorset og Dahl hadde inngått avtale om maleriene før møtet på Wollands kontor.
Wollands oppgave var bare å sørge for å motta og viderebetale penger i henhold til det
partene hadde avtalt. Det foregikk ingen "forledelse" på hans kontor. Hagen kan heller ikke
ha forledet Thorset.
Det er heller ikke riktig at Thorset ikke mottok bilder. Han forlot kontoret med bildene,
men overlot dem etterpå til Dahl. Under post b og c står det ingenting om hva "forledelsen"
skal ha bestått i. Postene beskriver i det hele tatt intet straffbart forhold. Det er ikke
straffbart for en advokat å benytte sin klientkonto for mottak og utbetaling av penger i
henhold til en avtale partene har inngått på forhånd. Det er ikke noe i gjerningsbeskrivelsen
som indikerer noe bedrageri.
I gjerningsbeskrivelsen vedrørende Wolland står at det fant sted møter på Wollands kontor
i Arbiensgate. Dette er ikke riktig, og det framgår heller ikke av anmeldelsen eller det
senere avhøret at det fant sted møter om forholdene i post b og c. Dette har Bachke funnet
på. Likevel ble siktelsen under post a opprettholdt i om lag 1 år, selv om Bachke ble gjort
oppmerksom på at det ikke hadde funnet sted noen møter. Postene b og c ble opprettholdt i
ytterligere tid. Opprettholdelse av uriktige siktelser over så lang tid innebærer i seg selv en
vedvarende krenkelse av Wollands æresfølelse og omdømme.
Heller ikke riksadvokaten eller Spesialenheten for politisaker spurte Bachke hvilke
holdepunkter han hadde for å skrive at det fant sted "møter" på hans kontor. Begge
instanser forsømte seg grovt. Bachke ville heller ikke i rettsmøte svare på hvilken
kunnskap han hadde om "møter", noe som ble protokollert.
-7-
12-040689TVI-OTIR/04
Thorset forklarte at han bare fikk oppgitt et bankkontonummer. Det var overhodet ingen
kontakt mellom Wolland og Thorset.
Det foreligger ingen beviser for at Wolland underskrev dokumenter sendt banken i saken
om lånebedrageri. Det foreligger heller ingen bevis for at Wolland var kjent med at banken
fikk uriktige opplysninger. Angell var tvert imot kjent med at det var C som foretok
forfalskningene. Dette framgår av påtaleunnlatelsen mot ham 10.1.2012. Når det i tiltalen
av 10.1.2012 er benyttet uttrykket "til tross for" er dette egnet til å gi lesere inntrykk av at
Wolland både underskrev lånesøknad og var kjent med at banken fikk uriktige
opplysninger. Intet av dette er riktig, noe Angell var klar over. Lånesøknaden ble innsendt i
august, men var ikke underskrevet av ham. Også dette visste Angell. Det er også tvilsomt
om tiltalen i seg selv beskriver et straffbart forhold, da det ikke står noe om at Wolland var
klar over at banken mottok uriktige opplysninger.
Det heter i samme tiltale at B var den reelle kjøper av eiendommen. Heller ikke dette er
riktig. En reell kjøper av en eiendom er den som figurerer som kjøper på skjøtet. Slike
transaksjoner er helt vanlige, og har ingenting med proformaverk å gjøre.
Det viktige med lagmannsrettens dom 12.6.2013 er at flertallet la til grunn at Wolland ikke
visste at gale opplysninger ble sendt banken. Han ble ikke dømt for bedragerske
handlinger, men bare for mangel på aktsomhet. Dette er noe helt annet.
De insinuasjoner som lå i tiltalen av 10.1.2012 og den rettede av 2. februar samme år ble
forsterket ved uttalelser til SortlandAvisa 9.2.2012. Avgjørelsen i EMD den 10.2.1995 i
saken Allenet de Ribemont vs Frankrike er et eksempel på at påtalemyndigheten er
avskåret fra å gå ut med skyldkonstatering selv om en tiltale er offentlig. Det vises til
avsnitt 41.
Etterforskningen i sakene er i strid med strpl. § 226 tredje og fjerde ledd, og innebærer
også plikt til å rette siktelser når det oppdages feil i slike. Krav til innhold i
tiltalebeslutninger reguleres i strpl. § 252, som må gis tilsvarende anvendelse for siktelser.
Siktelsene og tiltalene i de to sakene er på flere punkter i strid med første ledd 4) i
bestemmelsen. Tiltalebeslutninger skal ikke tas ut med mindre vedkommende
tjenestemann finner at bevisene angir sannsynlighetsovervekt for straffeskyld utover
rimelig tvil. Riksadvokaten har dessuten stilt et tilleggskrav om at vedkommende
tjenestemann må være personlig overbevist om skyld og at det beskrevne kan bevises i
retten. Verken Angell eller Bachke kan ha vært overbevist om dette.
Rett til vern for omdømmet er vernet etter EMK art. 6, 8 og 10. Straffelovens § 246 og 247
må tolkes i overenstemmelse med dette. De saksøkte har erkjent at siktelsene og tiltalen
isolert inneholder ærekrenkende utsagn, som også er egnet til å skade Wollands gode navn
-8-
12-040689TVI-OTIR/04
og rykte, og har avstått fra å føre sannhetsbevis for påstandene. Det bestrides ikke at
Bachke og Angell har vært "pliktig til å uttale seg" som ansatte i påtalemyndighetene, men
de har ikke godtgjort at de i enhver henseende har vist tilbørlig aktsomhet, slik kravet til
straffrihet er i strl. § 249 nr. 3. Dette er en streng aktsomhetsnorm, og det er de saksøkte
som har bevisbyrden for at aktsomhetskravet er oppfylt. Det vises til EMD-praksis, som
etablerer objektive normer for hva som kan godtas som straffrihetsgrunn. I forhold til dette
har det ingen betydning om norske profesjonsnormer skulle stille mindre strenge krav.
Vurdert på bakgrunn av avgjørelser i EMD har påtalemyndighetens rutiner og arbeidsmåter
ingen betydning.
Det kreves erstatning for lidt tap og ikke-økonomisk skade fra Bachke, Angell og Staten
v/Justisdepartementet. For Bachke og Angell er hjemmelen skl. § 3-6. Kravet mot staten er
hjemlet i skl. § 2-1, arbeidsgiveransvaret og det ulovfestede organansvar.
Fra Wolland ble kjent med siktelsene i mars 2010 har han vært avskåret fra å søke noen
kvalifisert stilling. Han har gjort hva han har kunnet for å få domstolene til å ta stilling til
om det overhodet var skjellig grunn til mistanke, men uten å ha kommet noen vei med
dette. Heller ikke påtalemyndigheten har, tross flere forsøk fra hans side, villet innrømme
feil. Han har derfor gjort hva han har kunnet for å begrense skaden. Beskyldningene i
siktelsene er spredt til et meget stort antall personer som har betydning for hans yrke, samt
andre. Siden 2010 har han lidt et stort økonomisk tap, og vil for all framtid fortsette å lide
tap. Dette utgjør tapte lønns- og pensjonsinntekter. Ved beregningen av tapet har han lagt
til grunn at han, uten de rettsstridige siktelser og tiltale, ville hatt en gjennomsnittlig
årslønn på 700 000 kroner, men det er egentlig umulig å tallfeste tapet. Ved fastsettelsen av
oppreisningserstatningen må det legges vekt på at krenkelsene har vedvart over lang tid,
spredningen er stadig økt, og det dreier seg om gjentatte og vedvarende krenkelser.
Det legges ned slik påstand:
1. Jens Chr. Bachke dømmes til å betale Steingrim Wolland erstatning for lidt tap og
ikke-økonomisk skade, fastsatt etter rettens skjønn oppad begrenset til kr. 500 000.
2. Arnt Angell dømmes til å betale Steingrim Wolland erstatning for lidt tap og ikkeøkonomisk skade, fastsatt etter rettens skjønn oppad begrenset til kr. 500 000.
3. Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale Steingrim Wolland erstatning for
lidt tap og ikke-økonomisk skade, fastsatt etter rettens skjønn oppad begrenset til
kr. 1 000 000.
4. Jens Chr. Bachke, Arnt Angell og Staten v/Justisdepartementet dømmes til å
erstatte Steingrim Wollands omkostninger med saken, med 1/3 hver.
-9-
12-040689TVI-OTIR/04
De saksøktes påstandsgrunnlag i hovedtrekk
Spørsmål om det foreligger rettslig interesse
Den delen av søksmålet som gjelder krav om erstatning for påståtte ærekrenkelser gjennom
siktelser og tiltalebeslutninger må avvises, jf tvl. § 1-3. Det er en absolutt
prosessforutsetning at det gjelder et rettskrav.
Generelt er det klart at erstatningskrav basert på pretensjoner om ærekrenkende
beskyldninger er rettskrav, og det må antagelig kreves klare holdepunkter for å fravike
dette utgangspunktet.
Mortifikasjonskrav skal avvises, jf strl. § 253 tredje ledd b). Bestemmelsen, samt
unntaksbestemmelsen i annet punktum, er omtalt i Innstilling fra Straffelovrådet om
begrensninger i adgangen til mortifikasjon av ærekrenkelser side 30 samt i tilhørende
proposisjon. Den bærende begrunnelse er at påtalemyndighetens tjenestemenn utfører en
viktig samfunnsfunksjon. De bør som et utgangspunkt kunne få uttale seg fritt uten å
risikere et personlig mortifikasjonsansvar i ettertid. Det samme hensyn gjør seg gjeldende i
forhold til erstatningskrav.
Det vises videre til at påtalemyndighetens tjenestemenn ikke kan idømmes
rettergangsstraff for åpenbart grunnløs tiltale mv, jf dstl. § 202 fjerde ledd. Det prinsipp
denne bestemmelsen bygger på tilsier at nærværende søksmål bør avvises. Det foreligger
dessuten en rekke kontrollmekanismer i straffesakssporet som klart reduserer behovet for å
tillate søksmål som i denne saken. Dessuten har en siktet krav på erstatning etter strpl. kap
31 ved frifinnelse eller innstilling av forfølgningen, hvilket er et argument for å avvise
ordinære erstatningskrav som i denne saken.
Motargumentet mot avvisning er selvsagt at lovgiver har gitt en særregel om avvisning ved
krav om mortifikasjon uten en tilsvarende bestemmelse knyttet til erstatningskrav, hvilket
taler for at kravet i denne saken ikke kan avvises. Forarbeidene omtaler ikke
problemstillingen.
Retten har et selvstendig ansvar for å vurdere om det foreligger rettslig interesse, og de
saksøkte finner da ikke grunn til å nedlegge påstand.
De materielle spørsmål
Wolland ,har fremmet erstatningskrav mot de saksøkte etter skl. § 3-6. Etter
gjennomgåelse av mulige rettskilder er det de saksøktes oppfatning at rettskildene ikke gir
vesentlige bidrag for å fastsette det nærmere innhold i aktsomhetsnormen opp mot krav i
en sak som denne. Etter de saksøktes syn kan rettstilstanden sammenfattes slik:
- 10 -
12-040689TVI-OTIR/04
Det må gjelde en høy terskel for å statuere personlig erstatningsansvar knyttet til
beskyldninger i siktelser og tiltalebeslutninger. Dette har blant annet sammenheng med
muligheten for å fremme krav etter strpl. kap. 31 i saker om urettmessig strafforfølgning.
Det kan ikke være slik at enhver feil – som påvises i ettertid – knyttet til en formulering i
slike påtaledokumenter, skal være personlig erstatningsbetingende. Rettstridsvilkåret og
uaktsomhetsterskelen er da ikke oppfylt. Antagelig kan strl. § 325 om grov uforstand i
tjenesten være et naturlig sammenligningsgrunnlag. Kjernen i vurderingen må antagelig bli
om det er utvist et politifaglig – og påtalefaglig – arbeid som ikke rokker vesentlig ved den
profesjonsnorm som gjelder for de aktuelle forhold.
Det aktuelle aktsomhetskrav må nå anses modifisert gjennom EMD-praksis og
Høyesterettspraksis, men de saksøkte kjenner ikke eksempler på tilsvarende saker i
rettspraksis. Det gjelder et lempeligere aktsomhetskrav knyttet til fundamentet i det
faktiske grunnlag. Andenæs har uttalt at det skal ".. mye til for at straffansvar blir gjort
gjeldende .. " ved pliktmessige uttalelser fra offentlige tjenestemenn.
Kravet mot Bachke
Verken straffeprosessloven eller påtaleinstruksen gir nærmere regler om utformingen av
siktelser. Det vil nok ses hen til strpl. § 252 om tiltaler, selv om siktelser nødvendigvis ikke
vil være like presist angitt, noe som har sammenheng med at man er på
etterforskningsstadiet. Det vises til teori om dette. Det norske systemet med siktelser og
tiltaler er ikke i strid med EMK.
Det foreligger intet erstatningsbetingende personlig ansvarsgrunnlag verken ved siktelsen i
lånebedragerisaken eller den i kunstbedragerisaken.
Fundamentet i lånebedragerisaken var anmeldelsen fra DnB samt to egenrapporter. Blant
annet på dette grunnlag utformet Bachke en begjæring om ransaking av 9.3.2010. Oslo
tingrett fant at det på grunnlag av dokumentene forelå skjellig grunn til mistanke. Det
framgår av begjæringen at det var Thorsets anmeldelse som var grunnlaget for siktelsen
mot Wolland i kunstbedragerisaken. I anmeldelsen omtalte Thorset et møte på Wollands
kontor i desember 2004, og i avhøret noen måneder senere brukte han uttrykket ".. det
første møtet .. " om dette. Han omtalte også et møte på saksøkers kontor i 2008. Dette
indikerer at det fant sted flere møter, som angitt i siktelsen. Spesialenheten fant at
gjerningsbeskrivelsen i det vesentlige var i samsvar med anmeldelsen og Økokrims avhør
av ham.
I siktelsen post a heter det at " .. Thorset mottok ikke bildene". Bachke sa i sin
partsforklaring om dette at siktelsen her ikke var helt treffende. Men her er det viktig å
huske på hva som videre skjedde med bildene.
- 11 -
12-040689TVI-OTIR/04
En senere begjæring om gjennomgang og utlevering av beslag ble ikke tatt til følge, og
heller ikke en klage til riksadvokaten om frafall av siktelsen i kunstbedragerisaken førte
fram. Spesialenheten avviste også Wollands argumentasjon her.
Etter de saksøktes syn foreligger ingen løpende endringspliktregel for siktelser. Siktelsen
for dokumentfalsk i lånebedragersaken ble opprettholdt til man hadde fått innsyn i
beslaglagte dokumenter, og siktelsen i kunstbedragerisaken ble stående til saken ble
henlagt i 2013. Dette var ikke brudd på god påtaleskikk
Kravet mot Angell
Det foreligger intet erstatningsbetingende forhold knyttet til tiltalen av 10.1.2012.
Uttrykket "til tross for" i femte avsnitt omfatter både handlinger og unnlatelser. Når
uttrykket "ved etableringen av lånet" er benyttet i den rettede tiltalen av 2.2.2012 var det
med dette ment tiden fram til utbetaling av lånet.
Grunnlaget for tiltalen var anmeldelsen fra DnB. Blant deler av det foretatte beslag hos
Wolland han friga 3.5.2010 ble det funnet en stoppordre han sendte Smestad Finans i
september 2007 etter at lånet var innvilget. I seg selv var dette en underlig ting å gjør; har
man først fått innvilget et lån, vil man gjerne ha det utbetalt. Det fastholdes at
lånesøknaden ikke samsvarte med de reelle forhold. Wolland visste at han ikke selv skulle
benytte boligen, og det forelå uriktige opplysninger også om kjøpesum og inntektsforhold.
Wolland forsøkte å få tiltalen tilbakekalt, noe Riksadvokaten avviste 28.8.2012. Wolland
har beklaget seg over at subsumsjonen ble endret under ankeforhandlingene, men i
Høyesteretts beslutning 18.10.2013 ble dette godtatt.
Uttalelsen i SortlandsAvisa 9.2.2012 er heller ikke erstatningsbetingende. Angell viste til
tiltalen og bekreftet bare at når det tas ut tiltale er påtalemyndigheten overbevist om at det
er begått straffbare handlinger, og at dette kan bevises. Dette er en standardformulering i
tråd med praksis og i overenstemmelse med Riksadvokatens rundskriv nr. 2291/80.
Kravet mot staten
Det foreligger intet ansvarsgrunnlag etter skl. § 2-1 da de personlig saksøkte ikke har utvist
erstatningsbetingende handlinger. Subsidiært anføres at vilkårene for at staten skal påføres
et organansvar ikke er tilstede i saken. Det vises til rettspraksis og teori.
Subsidiært i forhold til alle de tre saksøkte anføres at det ikke foreligger
årsakssammenheng mellom ærekrenkelsene og det økonomiske tapet. Det er domfellelsen
for grovt uaktsomt bedrageri som er den framtredende årsak til et eventuelt tap. Det
anføres også under henvisning til denne dommen at det må foretas avkorting etter
skl. § 5-1. De saksøkte kan for øvrig ikke se at noe økonomisk tap er påvist, og
oppreisningsbeløpet er vesentlig for høyt.
- 12 -
12-040689TVI-OTIR/04
Det legges ned slik påstand:
1. Jens Bachke, Arnt Angell og staten v/Justis- og beredskapsdepartementet frifinnes.
2. Jens Bachke, Arnt Angell og staten v/Justis- og beredskapsdepartementet tilkjennes
sakskostnader.
Rettens vurdering
Begge parter er enige om at påstander i siktelser og tiltaler om straffbare forhold isolert sett
er ærekrenkelser, som rammes av strl. § 246 og § 247. Partene er videre enige om at
Bachke og Angell var "..pliktig eller nødsaget til å uttale seg .. " jf § 249nr. 3. Spørsmålet
vil da være om de " .. i enhver henseende har vist tilbørlig aktsomhet .. " slik § 249 tredje
ledd setter som krav for straffrihet. Dette innebærer at det også må foretas en rettsstridsvurdering. Dette følger direkte av strl. § 246, men skal også innfortolkes i § 247. Forholdet
til EMK vurderes som ledd i rettstridsvurderingen. Spørsmålet vil nærmere bestemt være
hvilken terskel eller norm som gjelder for når det foreligger erstatningsbetingende,
rettsstridige beskyldninger i siktelser og tiltaler. Partene er ikke enige om hvor denne
grensen går.
I endringslov til den nye straffeloven av 2005, som ennå ikke er satt i kraft, er det i
forarbeidene (Ot.prp.nr.22 (2008-2009) punkt 5.14 gitt en oversikt over gjeldende rett. Av
punkt 5.14.1.4 framgår at rettstridsvurderingen er den samme som etter skl. § 3-6 første
ledd som den for straff.
De saksøkte har nevnt enkelte dommer, men retten kan ikke se at gir veiledning i vårt
spørsmål. De saksøktes prosessfullmektig har vært i kontakt med riksadvokaten, som ikke
er kjent med at tilsvarende problemstilling har vært oppe i andre saker. Heller ikke EMK
gir etter rettens oppfatning føringer som har betydning i denne saken. Mæland behandler
aktsomhetskravet i strl. § 249 tredje ledd i Ærekrenkelser, 3. utg. side 213. Det han skriver
har ikke særlig adresse til vår problemstilling. Han skriver f.eks. under b) at "..Vi må for
det første kreve at injurianten har vært aktsom når det gjelder hans tro på beskyldningens
sannhet." Dette kan kanskje passe på tiltaler, men ikke på siktelser. Der kan det ikke kreves
annet enn at tjenestemannen har tro på at det foreligger sannsynlighetsovervekt for
beskyldningens sannhet.
Retten er etter dette enig med de saksøkte som hevder at det må gjelde en høy terskel for å
statuere personlig erstatningsansvar knyttet til beskyldninger i siktelser og tiltaler. Ikke
enhver feil i det faktiske grunnlaget i siktelser eller tiltaler medfører erstatningsplikt.
Retten er enig med de saksøkte i at terskelen i strl. § 325 om grov uforstand i tjenesten er et
naturlig sammenligningsgrunnlag. At siktelser og tiltaler henlegges, eller det straffbare
- 13 -
12-040689TVI-OTIR/04
forhold nedsubsumeres, kan selvsagt ikke være avgjørende i seg selv. Andenæs/Bratholm
skriver i Spesiell strafferett, 3. utg. på side 221 at "..Hvis siktelsen frafalles eller tiltalte
frifinnes, kan selvsagt ikke den aktsomme politimann eller aktor straffes for
ærekrenkelser."
Spørsmål om det foreligger rettslig interesse
De saksøkte har som det framgår over tatt opp spørsmålet om ikke den del av søksmålet
som gjelder erstatning for påståtte ærekrenkelser knyttet til utarbeidelse av siktelser og
tiltaler må avvises etter tvl. § 1-3.
De saksøktes argumenter for dette er kort referert foran. Retten er enig i at dette er
argumenter som, sammen med systembetraktninger, trekker i retning av at erstatningskrav
mot tjenestemenn i påtalemyndigheten, iallfall når det gjelder deres arbeid med
utarbeidelse av slike dokumenter, må avvises. Retten har imidlertid blitt stående ved at det
må kreves lovhjemmel for å avskjære privatpersoner fra den rett de i utgangspunktet har til
å prøve slike erstatningskrav for domstolene. Det vises blant annet til at lovgiver fant det
nødvendig å regulere søksmålsretten særskilt når det gjelder mortifikasjonskrav. Forholdet
til erstatningsspørsmål ble ikke berørt i forarbeidene.
Da det ikke er nedlagt formell påstand fra de saksøkte behøver retten ikke avgjøre
spørsmålet i kjennelses form.
De personlig saksøkte har krav på at kravene mot dem vurderes individuelt. Retten finner
det naturlig først å se nærmere på spørsmålet om det hefter feil ved påtaledokumentene
som ble utarbeidet. Det må være kunnskapen de saksøkte hadde på tidspunktet for
utarbeidelsen av dokumentene som er avgjørende, og ikke kunnskap i ettertid. Om de
saksøkte pliktet å rette eller trekke tilbake siktelser og tiltale på basis av senere ervervet
kunnskap er en annen problemstilling, som retten kommer tilbake til.
Kravet mot Bachke
Saken mot ham gjelder siktelsen av 9.3.2010 post I og II i lånebedragerisaken og siktelse
samme dag i kunstbedragerisaken.
Lånebedragerisaken
Siktelsens post I er gjengitt over. Saken startet som nevnt med en anmeldelse fra DnB
NOR mot Wolland og A 2.4.2008. Personer med dette navn hadde søkt banken om lån.
Søknaden ble godtatt og pengene utbetalt 20. september. Det viste seg at lånesøknaden og
flere bilag til denne var forfalsket eller inneholdt uriktige opplysninger. Dette ble bekreftet
i 2 interne rapporter. Begjæringen om ransaking og begjæringen om utleveringspålegg av
9.3.2010 går detaljert inn på mistankegrunnlaget. For Bachke måtte det framstå som
rimelig å tro at det var låntakerne som enten selv hadde foretatt forfalskningene, eller fått
andre til å gjøre det.
- 14 -
12-040689TVI-OTIR/04
I begjæringen nederst side 5 heter det:
Det vises videre til at (D) har formidlet lån for C, og lånesøknaden er dok. VI/2-1. Også i
denne lånesøknaden er den vedlagte selvangivelsen forfalsket, ved at det er ført opp en
uriktig og høyere inntekt i post 2.1.1. enn hva som er tilfelle. ØKOKRIM mener det er en
sammenheng mellom C og B og at B kan ha betalt C for å bistå med lånebedrageriet.
Dette skjedde for over 4 år siden, og Bachke husket i sin partsforklaring ikke mer enn at C
var nevnt i begjæringen. Men når C var nevnt i begjæringen slik som vist over, viser jo
dette at Bachke har vært oppmerksom på muligheten for at det var C som foretok
forfalskningen, men slik at Wolland på en eller annen måte medvirket til dette. Det var jo
blant annet Wollands navn som var ført opp i lånesøknaden. Post II i siktelsen, som gjaldt
dokumentfalsk, tok også med medvirkningsalternativet. Det gjøres vanligvis ikke når det er
på det rene at den straffbare handling bare kan ha blitt begått av én person.
Etter rettens oppfatning handlet ikke Bachke kritikkverdig ved å utforme siktelsen 9. mars.
C`s rolle i dette ble først avdekket senere, men det gjenstår jo som et faktum at Wolland i
2013 ble dømt av lagmannsretten for grovt uaktsomt bedrageri.
Kunstbedragerisaken
Som nevnt over anmeldte en Magne Thorset B for grovt bedrageri i forbindelse med kjøp
av malerier. Den 9.3.2010 siktet ØKOKRIM v/Bachke B for tre tilfeller av grovt bedrageri
i tiden fra 29.11.2004 til 1.4.2005. Wolland ble siktet for medvirkning til alle 3
bedragerier. Siktelsen hitsettes i sin helhet:
For siktede nr 1 Svein Arne Hagen:
a
Den 29. november 2004 på advokat Steingrim Wollands kontor Oslo forledet han Magne
Thorset til å betale 2 500 000 kroner til sammen for bildene "Provence" og "Kvinneakt" av
Edvard Munch. Betalingen ble gjort til advokat Steingrim Wollands klientkonto. Magne
Thorset mottok ikke bildene. Bildet "Kvinneakt" ble oppgitt til Magne Thorset å være solgt
videre til en annen, og Magne Thorset mottok 950 000 kroner etter salget. Bildet
"Provence" har ikke Magne Thorset mottatt, og han har fått opplyst at bildet er stjålet.
b
I februar 2005 formentlig i Østlandsområdet forledet han Magne Thorset til å betale 2 500
000 kroner for et bilde av kunstneren Renoir. Han fortalte Magne Thorset at bildet skulle
kjøpes i Sverige av en svensk kunstsamler. Betalingen ble gjort til advokat Steingrim
Wollands klientkonto. Han fortalte Magne Thorset at bildet var kjøpt. Magne Thorset
mottok ikke bildet. Han oppga flere grunner til at Magne Thorset for at han ikke kunne
- 15 -
12-040689TVI-OTIR/04
motta bildet, blant annet at det var stjålet og at det måtte være tilgjengelig for visning.
Senere oppga han til Magne Thorset at bildet var falskt.
c
I april 2005 formentlig i Østlandsområdet forledet han Magne Thorset til å betale 2 500
000 kroner for et bilde av kunstneren Kandinski. Han fortalte Magne Thorset at bildet
skulle kjøpes i Sverige fra en svensk kunstsamler. Betalingen ble gjort til advokat Steingrim
Wollands klientkonto. Han fortalte Magne Thorset at bildet var kjøpt. Magne Thorset
mottok ikke bildet. Han oppga flere grunner til at Magne Thorset for at han ikke kunne
motta bildet, blant annet at det var stjålet og at den måtte være tilgjengelige for visning.
Senere oppga han til Magne Thorset at bildet var falskt.
For siktede nr. 2 Steingrim Wolland
På tidspunktene som er nevnt i a, b og c medvirket han til forholdene som der er nevnt ved
å stille sin klientkonto til disposisjon for oppgjørene for bildene. Videre fant det sted møter
på hans kontor i Arbins gate 1 i Oslo.
Grunnlaget for siktelsen var anmeldelsen og avhøret av Thorset den 1.12.2009.
Retten vil i det følgende vurdere og ta stilling til Wollands ulike argumenter for at
utformingen av denne siktelse gir ham rett til erstatning.
Wolland hevder at det å stille sin klientkonto til disposisjon er en nødvendig forutsetning
for å drive advokatvirksomhet. Dette vil derfor aldri være en straffbar handling. Dette er
åpenbart ikke riktig. En advokat som stiller sin klientkonto til disposisjon for et bedrageri
begår straffbar medvirkning, dersom også de subjektive straffbarhetsvilkår er oppfylt. Å
avholde møter er ikke straffbart i seg selv, men det hører naturlig med i
gjerningsbeskrivelsen om hensikten er å beskrive et bedrageri. Det er intet påfallende eller
klanderverdig ved å nevne dette i gjerningsbeskrivelsen.
Wolland hevder at det ikke fant sted møter på hans kontor. Dersom anmeldelsen og
avhøret legges til grunn fant det iallfall sted ett møte. Det heter i anmeldelsen side 2 tredje
avsnitt at det fant sted et møte i desember 2004 på Wollands kontor med ham, Thorset og 2
andre personer. At det i siktelsen er benyttet flertallsformen møter legger retten liten vekt
på. I avhøret forklarte Thorset på side 4 at "Vitnet mente at Wolland er sentral i denne
saken. Dette var antagelig det første møtet med Hagen og Wolland." Igjen basert på
avhøret var det derfor naturlig å forstå dette slik at det fant sted flere møter. Bruk av en
klientkonto som ledd i et bedrageri vil dessuten uansett være en straffbar
medvirkningshandling, selv om dette ikke er kombinert med møtevirksomhet. Siktelsen
kunne vært mer presis ved at dette med møter ble relatert direkte til post a), men dette var
ingen stor eller viktig feil.
- 16 -
12-040689TVI-OTIR/04
I siktelsens poster a), b) bog c) er følgende uttrykk benyttet: "… forledet han Magne
Thorset til å betale…" Wolland hevder at kjøpesummen var avtalt mellom Thorset og Dahl
forut for møtet. Han kan derfor ikke selv ha forledet Thorset på møtet. Retten vil her
påpeke at det også vil foreligge straffbar medvirkning til bedrageri selv om dette var
påbegynt før et møte der Wolland mottok en bankremisse på 2,5 millioner. Hans
medvirkningshandling var å bidra til å gjennomføre bedrageriet. Det samme gjelder i
forhold til post b) og c), der Wollands medvirkningshandling bestod i å stille sin
klientkonto til disposisjon for mottak av Thorsets penger for kjøp av bilder av kunstnerne
Renoir og Kandinski, selv om betalingen skjedde direkte til Wollands bankkonto og ikke
via en bankremisse overlevert på et møte. Bruk av uttrykket forledelse var etter rettens
oppfatning en hensiktsmessig måte å beskrive medvirkningsansvaret på, og Wolland kan
ikke ha vært i tvil om hva han ble siktet for.
I siktelsens post a) heter det at ".. Magne Thorset mottok ikke bildene". Dette er feil. I
anmeldelsen forklarte Thorset om post a) at han mottok men overlot begge bildene til Dahl
for videresalg, og at han mottok 800 000 kroner etter videresalg av "Kvinneakt". Bortsett
fra denne unøyaktigheten synes denne posten i siktelsen å gi en dekkende beskrivelse av
Thorsets forklaring i avhøret. Etter at Thorset overlot bildet "Provence" til Dahl, har han
verken fått bildet eller penger tilbake. Legges avhøret til grunn, betalte Thorset 2,5
millioner for de to bildene, men mottok bare 950 000 kroner som betaling etter videresalg
av det ene bildet. Når dette ses i sammenheng med postene b) og c) er det etter rettens
oppfatning ikke noe å bebreide Bachke at han mente at det også forelå skjellig grunn til
mistanke under post a). En feil eller unøyaktighet knyttet til uttrykket mottok ikke bildene
kan ikke være så graverende at det kan påføre ham et personlig erstatningsansvar.
Siktelsen post a) ble henlagt 16.2.2011. De øvrige poster ble henlagt etter bevisets stilling
den 21.8.2013. ØKOKRIM opprettholdt siktelsen fordi man ennå ikke hadde fått tilgang til
beslaglagte dokumenter. Det fikk man først ved Høyesteretts kjennelse 22.5.2013. Da fikk
man innsyn i en begrenset del av beslaget, men ikke bevegelser på Wollands klientkonto.
Man fant at påtalemyndigheten hadde kommet så langt i etterforskningen som det var
mulig å komme, og valgte da å frafalle også postene b) og c). Wolland mener det er
erstatningsbetingende i seg selv at disse postene ble opprettholdt to og et halvt år etter
henleggelse av post a).
Etter EMK artikkel 6 har en siktet rett til rettergang innen rimelig tid. Siktelsen, og særlig
postene b) og c), ble stående lenge. Grunnen til dette var imidlertid at Wolland brukte
rettsmidler for å forhindre at ØKOKRIM fikk innsyn i de dokumentene som ble beslaglagt
hos ham 23.3.2010. Det var han i sin fulle rett til å gjøre, men han måtte da også regne med
å vente på et påtalevedtak til ØKOKRIM fikk tilgang til dokumentene. Bachke er da intet å
bebreide for at postene b) og c) ikke ble henlagt i tiden fra februar 2011, da han kom
tilbake etter en sykmeldingsperiode, til august 2013. Dokumenter ble frigitt noen måneder
- 17 -
12-040689TVI-OTIR/04
tidligere. Saken er ikke slik lagt opp at retten kan vurdere om postene, uansett manglende
tilgang til det beslaglagte materialet, burde ha vært henlagt tidligere.
Wolland hevder uansett dette at postene b) og c) burde vært rettet. Han hevder at det etter
anmeldelsen og avhøret ikke var tvil om at uttrykket "møter" i siktelsen utelukkende
knyttet seg til post a). Da denne posten ble henlagt burde man ha rettet øvrig siktelse.
Som nevnt over var spørsmålet om det hadde foregått møter ikke noen viktig del av
begrunnelsen for siktelsene på medvirkning til bedrageri. Avgjørende var at Thorsets
betaling for bildene, direkte eller indirekte, hadde gått gjennom Wollands klientkonto før
de ble overført videre til andre.
Straffeprosessloven og påtaleinstruksen inneholder ingen regulering av plikten til å endre
siktelser. Et utgangspunkt er at etterforskning skal gjennomføres så raskt som mulig, og at
påtalemessig avgjørelse skal treffes så snart en sak er tilstrekkelig forberedt. Dette følge av
EMK art. 6 (1) og også av intern norsk rett. Det er over redegjort for hvorfor Wolland
måtte vente så lenge på endelig påtalevedtak for postene b) og c). Spørsmålet han tar opp
her er om det foreligger en særskilt plikt for påtalemyndighetene til å korrigere eller rette
siktelser fortløpende etter hvert som etterforskningen skrider fram.
Retten kjenner ingen norske rettsavgjørelser som omhandler problematikken. Retten kan
heller ikke se at noen slik plikt følger av EMK eller av rettsavgjørelser fra EMD. Wolland
har trukket fram EMD`s dom 25.7.2000: Mattoccia mot Italia, der EMD fant at det forelå
krenkelse. Problemstillingen var imidlertid særegen. En sjåfør ble tiltalt for å ha voldtatt et
av barna han kjørte. Tid og sted for handlingen var omtrentlig angitt, og tiltalebeslutningen
ble forandret flere ganger. Dette førte til at tiltalte i praksis ikke ble istand til å føre vitner
under hovedforhandlingen som kunne gitt ham alibi. I nærværende sak dreier det seg om
en lite vesentlig endring av siktelsens gjerningsbeskrivelse, og da bare på etterforskningsstadiet. Endringen ville heller ikke medføre noen subsumsjonsendring, noe det legges vekt
på i praksis fra EMD. Det foreligger enkelte avgjørelser fra EMD som kritiserer at det ikke
er gitt underretning om endringer i faktiske beskriver i siktelser. Disse har begrenset
betydning, da siktelsen i nærværende sak ikke ble endret. Retten kan heller ikke se at
manglende endring svekket Wollands mulighet til å forsvare seg.
De saksøkte har påpekt at det etter norsk påtalepraksis ikke er vanlig å endre siktelser i
tiden fram til påtalevedtaket. Unntak gjøres når det blir på det rene at feil person er siktet,
eller det blir aktuelt å sikte vedkommende for noe mer alvorlig enn han opprinnelig er
siktet for. Retten legger etter dette til grunn at det var i samsvar med vanlig påtalepraksis at
henvisningen til møter ble stående under postene b) og c). Retten kan da ikke se at Bachke
var noe å bebreide.
- 18 -
12-040689TVI-OTIR/04
Wolland har endelig anført at siktelsen ikke sier noe om de subjektive vilkår for straff er
oppfylt. Retten er ikke enig i dette. I siktelsen ble B siktet for å ha forledet Thorset til å
betale penger uten at han verken fikk bildene eller pengene tilbake. Når det for Wolland
sies at han medvirket ved blant annet å stille sin klientkonto til disposisjon, sies det nokså
klart at påtalemyndigheten mente det forelå sannsynlighetsovervekt for at Wolland handlet
forsettlig. Det er heller ikke noe krav etter strpl. § 252 at subjektive vilkår for straff skal
framgå uttrykkelig av tiltaler. Det vises til Bjerkes kommentarutgave (4. utg.) side 946 der
det heter: "Det er ikke noe krav at beskrivelsen av faktum skal gi grunnlag for å bedømme
om de subjektive vilkår for straff er tilstede." Det kan da heller ikke oppstilles noe slikt
krav for siktelser. Retten kan ikke se at noe annet følger av EMK.
Kravet mot Angell
Kravet knytter seg til en tiltale han underskrev 10.1.2012 og en rettelse av 2. februar
samme år. Tiltalene er gjengitt over.
De første 5 leddene i tiltalen av 10.1.2012 er korrekte. Wolland har riktignok innvendt at
det ikke er riktig å skrive at "..B var den reelle eier.", og hevder at den reelle eier av en
eiendom er den som figurerer på skjøtet. Angell forklarte under hovedforhandlingen at han
mente det forelå et proformalån. Banken hadde fått opplyst at Wolland og A var samboere
og skulle bo sammen på eiendommen. Dette var ikke riktig. Videre hadde man undersøkt
Wollands økonomi og funnet at han ikke hadde noen mulighet for å betjene lånet. Han
hadde en skattbar inntekt på noe over 300 000 kroner og en gjeld på 7 millioner. Han
hadde også store lån i gråmarkedet. At Angell formulerte dette slik at B var den reelle eier
er ikke påfallende eller gir grunnlag for erstatningsplikt.
Angell opplyste videre at tiltalen som nevnt ble rettet 2. februar på grunnlag av nye
opplysninger fra Wolland om hvilke opplysninger som var sendt inn tidligere.
Femte avsnitt i tiltalen ble endret av førstestatsadvokat Stanghelle 5.12.2012 slik:
A og Wolland undertegnet på dokumentene som ble sendt til banken ved etableringen av
lånet. A, B og Wolland gjorde ikke noe for å forhindre at lånepapirene ble sendt til banken
og at lånet ble utbetalt, selv om de var kjent med at lånet blant annet bygget på uriktige
opplysninger om kjøpesum.
Utover å tydeliggjøre at det ikke var Wolland selv som sendte dokumentene til banken, er
det ikke egentlig noen realitetsforskjell på denne og de tidligere tiltalene.
Under ankeforhandlingene nedsubsumerte påtalemyndighetene forholdet fra forsettlig til
grovt uaktsomt bedrageri. Lagmannsretten gjorde det kjent at den ikke ville føle seg bundet
av dette. Flertallet – en fagdommer og 3 meddommere – dømte Wolland for medvirkning
- 19 -
12-040689TVI-OTIR/04
til grovt uaktsomt bedrageri. Mindretallet – to fagdommere og en meddommer – stemte for
fellelse for medvirkning til forsettlig grovt bedrageri.
Wolland har sterkt framhevet at han ikke ble dømt for bedragerske handlinger, bare for
ikke å ha oppfylt sin aktsomhetsplikt overfor banken. Retten peker på at også medvirkning
til et grovt uaktsomt bedrageri er straffbart, og en sterkt infamerende og klanderverdig
handling. Straffen ble satt til fengsel i 90 dager, som ble gjort betinget på grunn av
tidsforløpet. Erstatningskravet må også vurderes på denne bakgrunn.
Etter rettens mening er det klart at Angells utforming av tiltalebeslutningen ikke var
erstatningsbetingende.
Påtaleunnlatelsen mot C var utelukkende begrunnet i prosessøkonomiske hensyn. Det er
derfor ingen konflikt mellom tiltalen og påtaleunnlatelsen, selv om det var C som utførte
forfalskningene.
Wolland var også siktet for dokumentfalsk under post II til siktelsen av 9.3.2010. Denne
ble først henlagt 11.2.2013. Heller ikke her kan det rettes noen bebreidelse mot Angell for
at han ikke henla posten tidligere i den perioden han hadde ansvar for saken. Man ville
også avvente påtalemessig avgjørelse for denne posten til man hadde en rettskraftig
avgjørelse om utlevering av dokumenter. Det framgår av ØKOKRIMS påtegning
28.6.2012 at i innlevert materiale fra Wolland fantes 47 dokumenter med ordet
"Strandveien" ( den aktuelle eiendommens adresse) og 285 dokumenter med navnet
"Hurum". ØKOKRIM og Angell hadde derfor god grunn til å avvente endelig vurdering av
denne posten til man fikk større innsyn i hva dette dreide seg om. Angell hadde lenge vært
klar over at det var C som utførte forfalskningen, men Wolland kunne ha medvirket.
Uttalelser i SortlandsAvisa 9.2.2012 er gjengitt over. Angell ble bedt om å kommentere
tiltalen, og svarte slik:
Jeg kan ikke si noe mer enn det som står i tiltalen. Vi tar bare ut tiltale når vi er overbevist
om at det er begått straffbare handlinger, og at vi kan bevise straffskyld, sier Arnt Angell,
førstestatsadvokat i Økokrim.
For øvrig ville han ikke kommentere andre spørsmål, men viste bare til tiltalen.
Etter rettens oppfatning svarte Angell bare det selvsagte. Hans uttalelse er i samsvar med
vanlig påtalepraksis. Uttalelsen er en generell uttalelse om mistankenivået for tiltaler, og
forsterker ikke den ærekrenkende påstand som allerede ligger i selve tiltalen. Uttalelsen er
da ikke i strid med uskyldspresumsjonen i EMK art. 6 (2). Uttalelsen er ikke
erstatningsbetingende.
Begge de personlig saksøkte skal etter dette frifinnes.
- 20 -
12-040689TVI-OTIR/04
Kravet mot staten v/Justisdepartementet
Da begge de personlig saksøkte frifinnes, må også staten frifinnes for ansvar for
økonomisk tap som arbeidsgiver etter skl. § 2-1. Det er heller ikke grunnlag for noe
oppreisningsansvar etter prinsipper utviklet i rettspraksis om slikt ansvar.
Sakskostnader
De saksøkte har vunnet saken og har da etter tvl. § 20-2 krav på å få dekket sakskostnader.
Retten har ikke vært i tvil om resultatet og unntakene i tredje ledd kommer ikke til
anvendelse.
Advokat Thorheim har lagt fram en omkostningsoppgave på kr. 77 750 som godtas, jf tvl.
§ 20-5.
Fristen for avsigelse av dom etter tvl. § 19-4 femte ledd er oversittet med mange uker.
Dette har sammenheng med at jeg ikke rakk å fullføre dommen før jeg måtte administrere
en annen omfattende sivil sak samt andre saker som måtte prioriteres.
DOMSSLUTNING
1. Jens Bachke, Arnt Angell og staten v/Justisdepartementet frifinnes.
2. Jens Bachke, Arnt Angell og staten v/Justisdepartementet tilkjennes
77 750 – syttisyvtusensyvhundreogfemti – kroner i sakskostnader. Beløpet forfaller
til betaling 2 – to – uker etter forkynnelse av dommen.
Retten hevet
Torbjørn Breistrand
Rettledning om ankeadgangen i sivile saker vedlegges.
- 21 -
12-040689TVI-OTIR/04
- 22 -
12-040689TVI-OTIR/04