Transcript Lastet ned via Barnevernbloggen

Lastet ned via Barnevernbloggen - www.knut.com
Mangfold i Barnevernet
Temahefte nr. 22
For medlemmer av Fagforbundet
Lastet ned via Barnevernbloggen - www.knut.com
INNHOLD
<
3 Leder
< 4-7 Reportasje: Advarer mot middelklasseverdier
< 8-11 Reportasje: På jobb 24 timer i døgnet
< 12-13 Faglig innspill: Barneverntjenesten er i alvorlig krise
< 14-15 Faglig innspill: Striden om arbeidstiden
< 16-19 Reportasje: Ettervern. Noen som er der for meg
< 20-22 Reportasje: De som tar barna
<2
3-25 Intervju: For mange lukker øynene for omsorgssvikt
<2
6-28 Reportasje: Mindre sint med sosial trening
< 29-30 Intervju: Ta ungdommene på alvor
< 31 Omtaler av bøker og nettsider
Temaheftene er et yrkesfaglig tilbud. Her går Fagbladet dypere inn i fagene og
problemstillinger knyttet til arbeidssituasjonen for medlemmer av Fagforbundet.
Last ned dette, og andre temahefter i PDF-format på www.fagbladet.no
M
Ø
ILJ
M E RK
241
E
T
Ansvarlig redaktør: Kirsti Knudsen. Prosjektleder: Vegard Velle. Tekst og foto: Vegard Velle,
Karin Svendsen, Torill Sakken Olsen, Ingvill bryn Rambøl, Elisabeth Arnet, Ellenor Mathisen, Per Kristian Lunden,
Sissel Fantoft, Eivor Eriksen, Inger Marie Grini, Erik M. Sundt. Illustrasjoner: Berit Sømme. Layout: Fryd Forlag AS.
Trykk: Aktietrykkeriet AS. Redaksjonen avsluttet 15. september 2011.
393
Trykksak
Lastet ned via Barnevernbloggen - www.knut.com
leder
Vi må satse på barnevernet
Tenk deg at det verste skjer og barnet ditt ender opp
i barnevernet. Hvordan ville du da at barnevernet
skulle se ut?
Du og jeg må kunne overlate barna våre til barne­
vernet og stole på at det blir tatt hånd om på beste
måte. Barn uten foreldre har krav på den samme
behandlingen som andre barn. Likebehandling må
være utgangspunktet for den offentlige satsingen på
barnevern.
Derfor er det bekymringsfullt når vi ser at den
kraftige økningen i barnevernssaker ikke følges opp
med en tilsvarende økning av antall barnevernere.
I løpet av de siste ti årene har antallet bekymrings­
meldinger til barnevernet blitt fordoblet, mens
bemanningen økte med 27 prosent.
En slik utvikling er ikke bærekraftig, og den får
konsekvenser vi ikke ønsker: Saksbehandlere får
såpass mange saker på skrivebordet at de ikke
makter å følge dem opp på en forsvarlig måte. De får
ikke nok tid til å sette seg inn i barnets og de på­
rørendes situasjon. Nyansatte får sjokk over arbeids­
byrden, og altfor mange slutter etter kort tid.
Saker blir liggende så lenge at tidsfristen går ut; de
må undersøkes på nytt eller blir henlagt. I 2010 ble
nesten 19 prosent av bekymringsmeldingene henlagt.
For å få unna arbeidsmengden, hyrer det offentlige
inn konsulenter og private selskaper til å ta hånd om
barna og saksbunkene. Så selv om regjeringen har
erklært kommersialiseringen av barnevernet som
uønsket, er det små endringer å spore. Det statlige
barne­vernet og kommunene er i mange tilfeller
avhengig av private barnevernstjenester.
I de fleste tilfeller gjør de private en utmerket jobb.
Men utviklingen har sin pris. De stadige anbudene
gjør at barn må flytte fra «hjemmet» sitt når den
private drifteren av en institusjon mister anbudet.
Konsulentene forsvinner ut av systemet, og den
offentlige barnevernkompetansen blir uthult. Ved
klager blir det vanskelig å rekonstruere historikken i
en sak.
Sist, men ikke minst: Overskuddet fra barne­verns­
tiltak bør ikke hentes ut av eierne som utbytte, men
gå tilbake til barnevernet. Til barna.
Mange saksbehandlere gjør en enestående jobb,
men alt for mange plages av dårlig samvittighet og
sover dårlig om natta fordi de vet at de kunne ha
gjort jobben bedre, hvis de hadde hatt tid til det.
Dette kan vi ikke akseptere. Gode tjenester krever
nok ressurser og god fagkompetanse. Det er noe
Mangfold i barnevernet
kirsti knudsen
ansvarlig redaktør
3
Lastet ned via Barnevernbloggen - www.knut.com
Kritisk: Det blir fullstendig
galt å rangere dem som
jobber her etter lønnsnivå
og studiepoeng, mener
Erling Segelstad, leder på
Fagertun hybelhus.
Advarer mot
middelklasseverdier
På Fagertun Hybelhus i Brumunddal er det å slutte like alvorlig som
å skille seg. Der fins det bare én grunn som gir en ansatt sparken på
dagen: At han eller hun umyndiggjør seg selv.
Tekst: Sissel Fantoft Foto: Eivor Eriksen
Leder Erling Segelstad på Fagertun Hybelhus er
svært kritisk til Fellesorganisasjonens ønske om at
minst 85 prosent av de ansatte i barneverns­insti­
tusjoner skal ha barnevernsfaglig kompetanse.
Fagertun Hybelhus er en privat og ideell barneverns­
institusjon drevet av en stiftelse tilknyttet de lokale
lagene av Norsk Folkehjelp i Hedmark. På Fagertun
bor det i dag åtte ungdommer mellom 16 og 20 år.
I tillegg er det en institusjon på Hamar med tre plasser
som arbeider med ettervern for inntil ti ung­dommer.
– Et av de viktigste kvalitetskjennetegnene her på
Fagertun er at alle vi som jobber her er likeverdige,
og vi bryr oss om hverandre. Det blir fullstendig galt
å rangere de som jobber her etter lønnsnivå og studie­
poeng. Dette er hjemmet til disse ung­dommene, og
hvis noen blir viktigere enn andre, eller hvis jeg skal
opp­høyes til en slags allmektig styrer, blir det helt feil.
Her får ingen lov til å slutte, det er like drastisk som å
skille seg. Hos oss er det bare én grunn til avskjed, du
får sparken på dagen hvis du svarer en av ung­
4
Mangfold i barnevernet
dommene med at: «Dette kan ikke jeg svare på, du
må snakke med ledelsen.» Da har du totalt umyndig­
gjort deg selv, sier Segelstad.
Han mener at omsorg, kjærlighet og kunnskap er
det aller viktigste ungdommene trenger.
– Og det lærer du ikke nødvendigvis på skolen, det
handler om dine holdninger til livet. Et grunn­
leggende etisk spørsmål er om det er mulig å hjelpe et
menneske uten å bry seg om det. Tillit er uhyre viktig
for dem som bare har opplevd mistillit, og våre
ungdommer stoler ikke på voksne. Det har de ikke
hatt noen grunn til. Vi er selvsagt nødt til å ha en
barnevernsfaglig grunnkompetanse, men det aller
viktigste for disse ungdommene er å bli møtt med
verdighet, og mest mulig stabilitet, sier Segelstad.
Bare én særregel
Erling Segelstad opplever også at alle forskrifter og
reguleringer på mange måter bidrar til å forvitre
barnevernsinstitusjonene.
Lastet ned via Barnevernbloggen - www.knut.com
Barnevernets kompetanse
– Jeg sammenligner den jobben vi gjør her med å
drive et kjøkken. Hva er målet på et kjøkken? Jo, å få
ut maten. Jeg er klar over at man kan få en kasserolle
i hodet, men staten svarer med å konstruere en for­
skrift som sier at man må bruke hjelm. Alt er godt
ment, men til slutt blir det så mange forskrifter at det
blir umulig å lage mat!
På Fagertun Hybelhus fins det bare én særregel: Det
er for­budt med alkohol, også for de som er over 18 år.
– Vi trenger ikke egne regler om at det for eksempel
er for­budt å spytte på gulvet, det er det jo overalt ellers i
samfunnet. Når det kommer en mulig ny beboer, la oss
kalle ham Glenn Roger – det er jo ikke et navn men en
diagnose i barnevernet – så sier jeg at han må komme
hit på middag og snakke med ung­dommene som bor
her, det er jo de som kan fortelle
ham hvor­dan det er. Og hvis
barne­verns­­pedagogene sier at
de skal søke om plass til Glenn
Roger hos oss, sier jeg at de først
må stille meg det mest åpen­bare
spørsmålet: Ville du tatt med
en av dine nærmeste hit? Hvis
ikke, er det ikke bra nok for
Glenn Roger heller.
– Det er masse flinke og flotte folk i barnevernet,
men det er et problem at det er middelklassens
verdier som materialiserer seg. Det gjøres altfor lite
fattig­­doms­forskning her i landet, samtidig som den
fremste moralske standarden er å klare seg selv
økonomisk. Tenk hvor mye omsorgskompetanse det
ville fått fram i en enslig mor hvis hun i stedet for å
føle seg krenket i møtet med Nav, fikk slettet gjelda
og fikk en romslig økonomi? Jeg tror fullt og fast på
at det er den som har skoen på som vet hvor den
trykker, sier Segelstad.
Jeg er
glad i det
norske barnevernet
Må møtes med verdighet
Beboerne på Fagertun er like forskjellige som annen
ungdom. Til Fagertun kommer de rett fra hjemmene
sine, fra brutte foster­­hjem eller fra
andre barne­vernsinstitusjoner.
De blir boende i gjennom­snittlig
halv­annet år.
– Mange har negative skole­
erfaringer eller har droppet ut
av skolen, og det er så viktig at
de blir møtt med verdighet og
respekt før samfunnet plasserer
dem i pøbel­kategorien. Jeg har truffet igjen tidligere
beboere som har utdannet seg til leger, og andre har
jeg møtt på Plata. Vår oppgave er å myndiggjøre
disse ungdommene til å bli aktverdige samfunns­
borgere, og disse ung­dommene fortjener det aller
beste, sier Segelstad. Han under­streker samtidig at
det norske barnevernet er et av verdens beste.
– Jeg er veldig glad i det norske barnevernet, vi
har en god historisk tradisjon. Men vi trenger åpen­
het og diskusjon rundt de problemene vi har. Det
fins sterke etiske dilemmaer, for eksempel om et sted
som Fagertun er en arbeidsplass for Fag­for­bundets
med­lemmer eller et hjem for utsatte ung­dommer.
Hvem vil vel bo på en arbeidsplass?
Tillit er
uhyre viktig
for dem som bare
har opplevd mistillit
Hva er viktigst?
Det er også viktig at de ansatte trives godt sammen.
– Min erfaring er at disharmoni mellom de voksne
er det aller verste for ungdommene, sier Segelstad.
Han etterlyser dokumentasjon på viktigheten av
faglig kompetanse hos dem som jobber på barne­
verns­institusjonene.
– Jeg kan legge fram en masteroppgave med relativt
stor svarprosent, hvor samtlige ungdommer som har
bodd på Fagertun svarte at de opplevde å bli møtt
med verdighet. Og her var det bare to fag­folk da jeg
begynte. Hvis vi foretar en etter­under­søkelse og spør
ungdommene hvem som har betydd mest for dem, og
svarene følger lønnstrinn og utdan­nelse, skal jeg
krabbe naken baklengs gjennom Brumunddal!
Etiske dilemmaer
De to fremste egenskapene som Erling Segelstad
krever av de ansatte på Fagertun, er at de må ha et
avklart forhold til sitt eget straffebehov, og sitt eget
takknemlighetsbehov.
– Straff fungerer ikke på disse ungdommene, de
har blitt straffet fra de var en neve stor. Og de stoler
ikke på voksne, så hvis du forventer takknemlighet
for den jobben du gjør, må du finne deg noe annet å
gjøre, sier han.
Tillit er et nøkkelord
Segelstad mener at omsorg, kjærlighet og kunnskap
er det aller viktigste ungdommene trenger.
– Og det lærer du ikke nødvendigvis på skolen, det
handler om dine holdninger til livet. Et grunn­
leggende etisk spørsmål er om det er mulig å hjelpe et
menneske uten å bry seg om det. Tillit er uhyre viktig
for dem som bare har opplevd mistillit, og våre
ungdommer stoler ikke på voksne. Det har de ikke
hatt noen grunn til. Vi er selvsagt nødt til å ha en
barnevernsfaglig grunnkompetanse, men det aller
viktigste for disse ungdommene er å bli møtt med
verdighet, og mest mulig stabilitet, sier Segelstad.
<
Mangfold i barnevernet
5
Lastet ned via Barnevernbloggen - www.knut.com
Personlig egnethet
viktigere enn utdanning
Det er nødvendig med høy formal­
kompetanse i barneverns­institusjonene,
men også annen bakgrunn er verdifull.
Det mener miljøterapeut Bjørn Wilhelm Hermansen i Bufetat,
som også er tillits­valgt for Fagforbundet.
– Som tillitsvalgt og ansatt i Bufetat er det klart at jeg ikke har
noen mot­fore­stillinger mot at de som jobber med barn og unge i
det statlige barnevernet må ha god kompetanse. Men for meg er
kompe­tanse også andre ting enn skole­gang, sier Hermansen, og
trekker fram personlig egnethet som en viktig faktor.
– Altså evnen til refleksjon, omsorg, empati, og det å være i stand
til å sette grenser i forhold til både uønsket adferd og rolleforståelse
– man skal være profesjonell og personlig, uten å bli privat, sier han.
Hermansen mener at å formalisere kravet om at mini­mum 85
prosent av ansatte i barneverns­institusjoner må ha relevant
barnevernsfaglig utdan­nelse, ikke løser alle problemer for barn og
unge som bor på institusjonene.
– Framfor alt trenger de troverdige og empatiske voksne. Det
blir mer og mer kompli­serte atferds­problemer, og det krever at alle
har en grunnleggende kunn­skap om barn og unges psykologiske
utvikling/skjev­utvikling, kan arbeide metodisk og motta vei­
ledning som er nødvendig, men alle trenger ikke ha en bachelor,
mastergrad eller hovedfag innenfor klinisk- eller barne­vernfaglig
retning eller være psykolog, sier han.
Hermansen påpeker også at det har skjedd en negativ utvikling i
forholdet mellom miljøarbeidere og miljøterapeuter i institu­sjonene
etter at Bufdir for noen år siden ba Bufetat sørge for at regionene
bestrebet seg på å ha minimum 50 prosent ansatte med relevant
treårig utdannelse i institusjonene.
– Dette står det ingenting om i den veiledende kvalitets­
forskriften. Men konse­k vensene har vært svært uheldige. Før var
man på mange måter kolleger som jobbet sammen, mens nå er
klassi­fiseringen mellom ufaglært og faglært blitt tydeligere, både
på systemnivå og på individnivå, uavhengig av ferdigheter og
erfaring. Lønns­forskjellen er også alt­for stor, og har blitt enda
større i tiden vi har vært en statlig etat. I noen tilfeller hvor
institusjoner ikke har en samstemt, har­monisk personalgruppe,
kan dette ramme barna og ungdom­mene som bor på institu­
sjonene, fordi gode arbeids­miljøer rakner innenfra, sier Bjørn
Hermansen.
6
Mangfold i barnevernet
Lastet ned via Barnevernbloggen - www.knut.com
Barnevernets kompetanse
Kokka var viktigste hjelper
For ungdommer som bor på barnevernsinstitusjoner er det andre ting
enn faglige kvalifikasjoner som betyr mest.
22. august overleverte Barnevernsproffene noe de
kaller «Stortingsmelding nr. 1 fra barn og unge i
Norge» til barneminister Audun Lysbakken. Den
handler om barnevernet og er bygget på svar fra ca.
200 unge, mer enn 100 av dem med erfaring fra
barne­vernsinstitusjoner over hele landet.
Etterlyser empati og kjærlighet
– Ungdommene er helt klare på at det viktigste hos
folk som jobber i barnevernet, er evnen til empati, til
å gi kjærlighet, til å kunne lytte til og snakke med
ungdom på respektfulle måter, og til raushet. De kan
gjerne være utdannet også, men sjelden nevner ung­
dommene det som viktig, forteller Marit Sanner, le­
der i rådgivningsteamet Forandringsfabrikken.
De har utviklet arbeidsmåter som engasjerer og
motiverer for at barn, ungdom og voksne skal ønske
å formidle sannheter, og har mer enn ti års erfaring
med å løfte fram unges stemmer.
De unge svarte kokka, vaktmesteren, miljøarbeide­
ren og ekstravakta. De trakk fram folk med mye ulik
erfaring. Bare ledelsen på institusjonen må ha
barne­vernsfaglig bakgrunn og kjennskap til lover,
regler og rammeverk, sa ungdommene. De som skal
hjelpe dem i hverdagen, trenger først og fremst å
være trygge, snille og reale folk, som er glade i ung­
dom. Og svarene kommer fra unge som vet hva de
snakker om, i snitt har de bodd på fem til sju institu­
sjoner hver, sier Marit Sanner.
LIVSERFARING: De som
skal hjelpe, trenger først
og fremst å være trygge,
snille og reale folk, som er
glade i ungdom, sier Marit
Sanner, leder for Forandringsfagbrikken.
Trenger livserfaring
– Flertallet av ungdommene i våre prosjekter mener
at 50 prosent-regelen bør vekk. Mye viktigere er det
å ha ansatte med ulike former for livserfaring. De
sukker over unge studenter som tar fatt på barne­
verns- eller sosionomstudiet og kommer ut veldig
fokusert på å gjøre ting «etter boka». De har for lite
øvelse i å takle vanskelige ting, tror ungdommene.
Redselen for å gjøre feil kan da slå veldig galt ut, sier
Sanner.
50-prosentregelen sier at halvparten av de ansatte
ved barnevernsinstitusjoner må ha minimum tre­
årig barnevernsfaglig utdanning. Nå ønsker Felles­
organisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer
og vernepleiere å øke dette kravet til 85 prosent.
Trygge voksne
– En del unge har hørt voksne snakke om at det må
være 85 prosent barnevernsutdannede i institusjo­
nene. De blir da bekymret for å miste noen av de
viktigste voksne i institusjonene, sier Sanner.
I flere prosjekter har unge blitt spurt om hvem i
barnevernet som har hjulpet dem mest.
– Det var da vi først lærte at mangfold er viktig.
Mangfold i barnevernet
7
Lastet ned via Barnevernbloggen - www.knut.com
På jobb 24 timer i døgnet
Som fosterforeldre åpner du huset ditt og er på jobb 24 timer
i døgnet. Det er verdt det. Uten tvil, sier fostermor Tina Risberg
fra Rykene i Arendal.
Tekst og foto: Per Kr. Lunden
Tina Risberg og mannen Geir har vært fosterforeldre
i fem år og har fulgt fosterbarnet i to år i kommunalt
fosterhjem og de siste tre år i statlig fosterhjem.
Tidligere har de vært avlastningshjem i flere år.
– Vi hadde veldig god nytte av å prøve oss som av­
lastningshjem først. Beslutningen om å bli foster­
foreldre ble tatt ut fra erfaringene vi hadde som
avlastningsforeldre. Jeg syntes vi var flinke, fikk det
godt til og vi fikk trening i å åpne hjemmet vårt for
nye mennesker, forteller Tina. Hun setter seg ned
med en kaffekopp i sommervarmen. Familien bor
landlig til i enebolig med utsikt over åpne jorder og
elvevann. Mannen Geir snekrer på den nye plattingen
mens Tina forteller.
8
Mangfold i barnevernet
– Hadde vi hatt større plass i huset, hadde jeg
gjerne tatt et fosterbarn til, men Geir er ikke helt
enig i det, sier Tina og ser mot mannen.
– Nei, her må vi tenke oss godt om. Det har vært
fint å være fosterfar, men også veldig krevende,
skyter Geir inn.
– Det er ganske typisk at kvinner er pådrivere for å
bli fosterforeldre, men dette er en avgjørelse som hele
familien må ta del i, sier Tina. Hun har nå en
heltidsstilling som fostermor, men det er vanskelig å
avgjøre hva som er jobb og hva som er frivillig innsats.
Arbeid og frivillighet
– Som fosterforeldre er du i utgangspunktet på jobb
Lastet ned via Barnevernbloggen - www.knut.com
Fosterforeldre
hele døgnet. Det nytter ikke å telle arbeidstimer, og
arbeidstid og fritid flyter i hverandre. Ingen blir rike
av å være fosterforeldre. De fleste går ned i lønn, og
det gjelder også meg, sier Tina. Hun har tidligere
vært aktiv i Norsk Fosterhjemsforening i Aust-Agder,
og treffer der både andre fosterforeldre og fosterbarn.
– Fosterforeldrene snakker veldig lite om penger,
men veldig mye om hva som er best for barna. Alle er
opptatt av å bli bedre fosterforeldre, og kravene går
ofte på bedre opplæring, bedre oppfølging og klarere
avtaler. Mange er frustrerte over ulik til­nærming og
veldig forskjellige ressurser i kom­munene, sier Tina.
Hun må motta godtgjøring som selvstendig
nærings­­drivende ettersom hennes ansvar og arbeids­
tid er langt utenfor arbeidsmiljølovens rammer. Hun
føler at både pensjons- og forsikrings­ordninger er
dårligere enn ellers i arbeidslivet. Foster­barn er en
veldig sammensatt gruppe der om­sorgssvikt ofte
fører til utrygg­het og sosiale problemer. Flere barn og
unge sliter med raseri og utagerende oppførsel.
Andre har problemer med rus. Dette kan føre til
harde tak i forholdet mellom barn og foreldre.
– Rammene bør være så klare som mulig for
godtgjøring og andre goder. Vi vet at gode fosterhjem
sparer samfunnet for veldig mye penger i forhold til
om disse barna må bo på institusjon, sier Tina.
Forskjell mellom kommunene
For kommunale fosterhjem har fosterforeldrene
kontakt med barnevernstjenesten i barnets hjem­
kommune. Når fosterforeldre møtes, kommer det
klart fram at kommunene håndterer dette ansvaret
veldig ulikt.
– Det er en enorm forskjell fra kommune til
kommune. Ulikhetene gir seg utslag i kompetanse,
økonomi og ren evne til empati og medmenneske­
lighet. Noen kommuner følger ikke opp de mest
elemen­tære ting, mens andre sender blomster på
døra med en oppmuntrende kommentar om hvor
flinke vi er, forteller Tina. Det som frustrerer både
foreldre, og ikke minst barna, er stadige skifter av
kontaktpersoner i kommunene.
– Barna trenger stabilitet og forutsigbarhet, noe
de ofte har manglet hjemme hos de biologiske
foreldrene. Det er derfor frustrerende stadig å møte
nye kontaktpersoner hos kommunen. Det kan føre
til at barna blir helt likegyldige til denne kontakten.
Vi har også eksempler på kommuner som brått har
besluttet å bytte fosterhjem for barn som føler stor
trygghet og omsorg der de er. Det er en skremmende
praksis, sier Tina. Hun merket en klar forbedring i
oppfølging og ryddighet ved å gå over fra å være
kommunalt til statlig foster­
hjem. Nå er Bufetat kontakten,
og her er det normalt mer
ressurser enn i kommunene.
Kontrakten har en ramme på
fem år, og plikter og oppgaver
er klart definert for alle parter.
Veiledningen er god, og det
rapporteres og evalueres grun­
dig to ganger i året.
– Alle som driver med opp­
følging av fosterhjem må vite at
barnas behov også er foster­
hjem­mets behov. Føler for­
eldrene seg ensomme, råd­v ille
og uten støtte går dette ut over
barna. God oppfølging om­
fatter å sette inn nødvendige til­
tak til rett tid og følge nært opp
med god veiledning. Det er også
avgjørende med en skikkelig
utredning av barnet og at man
har god tid når barnet kommer
og er ny i hjemmet. Ingen barn
jeg kjen­ner ønsker å komme i fosterhjem, og de har
sterk lojalitet til biologiske foreldre. Dermed må de
biologiske foreldrene også trekkes inn i et godt og
avklart samarbeid, sier Tina. Selv fikk hun frikjøpt
bare tre ukers fri da familiens fosterbarn kom til dem.
– Det er en god investering å frikjøpe mye tid for
de nye fosterforeldrene når barna kommer. Gjerne
flere måneder for å skape trygghet og bli kjent med
hverandre, sier Tina.
FELLES INTERESSER:
– Alle som driver med
oppfølging av fosterhjem
må vite at barnas behov
også er fosterhjemmets
behov, forteller Tina
Risberg og Geir Risberg.
Hele familien er med
Hele familien involveres i et fosterhjem. Tina og
Geir har to egne gutter på 17 og 18 år, og familien er
også avlastningshjem for et fjerde barn. Dessuten
har de kontakt med fosterbarnets biologiske familie,
inklusive søsken.
– Det er viktig at alle i den nye storfamilien blir
ivaretatt og får tid til hverandre. Ektefeller må ha tid
sammen, og det gjelder også hvert enkelt av barna.
Vi snakket mye med våre barn før vårt fosterbarn
kom, og særlig yngstemann i familien var veldig
motivert. Han ville gjøre alt så bra for den nye i
familien, men fikk liten respons på all godheten. Han
ble etter hvert veldig sliten og frustrert. Nå er alle vel
forlikte, men det er ikke alltid lett hvordan hver enkelt
vil reagere når man kommer tett på hverandre over
tid, sier Tina. Hennes fosterbarn har nå et av­
lastnings­hjem som ofte blir brukt i helger og ferier.
Mangfold i barnevernet
9
Lastet ned via Barnevernbloggen - www.knut.com
– Etter hardt og målbevisst arbeid har vi funnet en
fin balanse. Vi er sammen alle og tar vare på hver­
andre, samtidig får vi tid til aktiviteter hver enkelt av
oss vil gjøre. Det er både samhold og frihet og jeg
synes vi fungerer godt som en sunn storfamilie.
Samtidig vil et fosterbarn være fullstendig klar over
egen situasjon og ofte søke kontakt med andre
fosterbarn, noe jeg bare ser som positivt, sier Tina.
Hun mener totalt sett at oppgaven som fostermor
har gitt henne veldig mye:
– Jeg har rett og slett blitt en mye bedre mamma,
også for mine egne barn. Jeg har blitt en veldig
reflektert, gjennomtenkt og stabil mor etter å ha
tilnærmet meg morsrollen veldig systematisk og
grundig. Jeg synes også hele familien har vokst på å
være fosterhjem. Vi har blitt et stort og levende
fellesskap, og alle har lært seg å bli mer fleksible
overfor nye mennesker, med og uten problemer.
Sønnen vår går nå i lære for å bli barne- og ungdoms­
arbeider. Det viser en interesse for denne type arbeid
og et sosialt engasjement, sier Tina. Den viktigste
lærdommen ellers? Tina tenker seg om, ser ut over
enger og vann, og legger til:
– Jeg kan bare gjenta det så mange har sagt om så
mye: Ting tar tid. Måneder og år med målbevisst
arbeid gir resultater, sier Tina Risberg.
Fakta om fosterhjem
Et fosterhjem er et privat hjem som tar vare på et barn som for
en periode ikke kan bo hos foreldrene sine. Noen ganger er det
foreldrene som i samarbeid med barnevernstjenesten bestemmer at et barn skal bo i fosterhjem. Andre ganger er det Fylkesnemnda for barnevernssaker som avgjør dette etter forslag fra
barnevernet.
Fosterforeldrene har den daglige omsorgen for barnet på vegne
av barnevernstjenesten. Barnevernet har ansvar for å følge opp
barnet og fosterhjemmet og sørge for nødvendige støttetiltak.
Fosterforeldrene og barnevernstjenesten inngår en avtale
laget av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
etter vedtak om omsorgsovertakelse.
Fosterforeldrene samarbeider med barnets familie og barnevernstjenesten om barnets behov og barnets framtid.
Et fosterhjem skal kunne ta i mot barn og unge for kortere
eller lengre tid. Noen barn har behov for et fosterhjem i en
periode, mens andre vil ha behov for et fosterhjem til de blir
voksne.
Det finnes også andre typer fosterhjem, som beredskapshjem og familiehjem.
En undersøkelse viser at ni av ti fosterforeldre mener det er mer
glede enn bekymring å være fosterforeldre. De aller fleste har et
ønske om å hjelpe barn til en bedre framtid (Synovate 2011).
Mer informasjon på www.fosterhjem.no
10
Mangfold i barnevernet
Lastet ned via Barnevernbloggen - www.knut.com
Fosterforeldre
Fosterforeldre har ulike behov
– Det er riktig at kommunene har svært ulike res­
surser til oppfølging av fosterforeldre. Men husk
også at fosterforeldrene har ulike og individuelle be­
hov, sier fosterhjemskonsulent Jan Petter Jansen ved
Bufetat i Arendal.
– En del foreldre ønsker mer kompensasjon for å
være hjemme med fosterbarna, mens andre igjen er
overrasket over hvor mye tid det forventes å tilbringe
hjemme. Det alle kommunene nå prioriterer høyere,
er behovet for å ha mye tid sammen når fosterbarnet
kommer til et nytt fosterhjem. Vi ser at kommunene
forventer at den ene voksne skal være hjemme den
første tida, og betaler for dette. En god start, med
god tid til å bli kjent med hverandre, er en god inves­
tering for hele fosterhjemsplasseringen, sier Jansen.
I dag er det ca. 8000 fosterbarn i Norge, og rundt
90 prosent av alle fosterhjem er kommunale. Det er
kommunene selv som har ansvaret for disse foster­
hjemmene med rådgivningstjeneste fra Bufetat og
tilsyn fra Fylkesmannen. Årsakene til at fosterforel­
dre føler at kommunene prioriteter fosterhjemmene
veldig ulikt, er mange. Noen kommuner sliter med
mangel på fag­folk på grunn av vakante stillinger eller
lang­t idssykemeldinger. Andre kommuner sliter med
å finne gode individuelle veiledere til fosterbarn som
er spesielt krevende.
Bufetat skal hjelpe kommunene med råd og opp­
følging når kommunene selv ber om det.
– Av og til føler jeg at kommunene bruker oss for lite.
Oppfølgingen fra kommunene bedres stadig, men for­
skjellene mellom dem er fortsatt store. Jeg ser enkelte
fosterforeldres frustrasjon over å føle seg alene og uten
faglig støtte, sier fosterhjemskonsulent Jan Petter Jansen.
Bufetat er en forkortelse for Barne-, ungdoms- og
familieetaten, og er underlagt Barne-, likestillingsog inkluderingsdepartementet. Hovedoppgaven til
Bufetat er å gi barn, unge og familier som trenger
hjelp og støtte, tiltak med høy og riktig kvalitet i hele
landet.
Gi fosterforeldre en reell klageinstans
– Fosterhjemmene står for svakt i konflikter med den
kommunale barnevernstjenesten, mener Karete
Johansen, som er leder i Norsk fosterhjemsforenings
fylkeslag i Aust-Agder.
Fylkesmannen har tilsyn med kommunenes foster­
hjem, men går ytterst sjeldent inn med klar kritikk
og kan heller ikke komme med pålegg.
Frustrerte fosterforeldre
Johansen forteller at mange fosterforeldre i perioder
er frustrerte over ikke å ha en klageinstans å hen­
vende seg til ved uoverensstemmelser. Foster­foreldre
kan være ute av stand til å beskytte barnet de har
boende hos seg, fordi de ofte ikke er å regne som en
part ved viktige avgjørelser. Dette kan oppleves
svært belastende, fordi man ofte har knyttet seg
sterkt til barnet man har tatt til seg.
– Det er et paradoks at barnevernstjenesten ikke er
forpliktet til å arbeide tverrfaglig og ta andre
faginstanser med på råd. Dette strider mot praksis i
andre offentlige etater og er etter min oppfatning en
utfordring myndighetene er nødt til å gripe fatt i.
Slik det er i dag, er fosterbarns rettssikkerhet svekket
i forhold til øvrige barn, og slik skal det ikke være,
sier Karete Johansen.
Ulik praksis skaper konflikter
– Med kommuner som har ulike retningslinjer og
praksis, er det klart det blir forskjeller mellom de
ulike fosterhjemmene. Vi opplever at våre med­
lemmer reagerer på denne ulikheten, som skaper
grobunn for konflikter, mener Karete Johansen.
Noen fosterforeldre får mye hjelp og støtte når
barna sliter, mens andre ikke får det. Hun synes den
kommunale barnevernstjenesten generelt bør være
mer lydhør og imøtekommende overfor foster­
foreldrene som følger barna hver dag.
– Det er vi som har «skoen på,» og de aller fleste av
oss setter både oss selv og vårt nettverk delvis til side
for å tilrettelegge på en best mulig måte. Da er det
særdeles viktig at vi føler oss verdsatt og hørt. Jeg vet
jeg snakker for mange fosterforeldre når jeg sier at
det å være fosterhjem, er mer krevende og tøft enn vi
antok, men det er samtidig mye mer lærerikt og
givende enn vi trodde, sier hun.
Mangfold i barnevernet
11
Lastet ned via Barnevernbloggen - www.knut.com
Barnevernstjenesten
i alvorlig krise
Barnevernet sliter. Derfor har regjeringen oppnevnt et Barneverns­
panel, som i høst skal komme med råd og anbefalinger til en senere
stortingsmelding om barnevern. Her ønsker jeg å peke på noen
utfordringer Barnevernspanelet bør adressere for å komme seg ut av
dagens faglige krise.
Torill Sakken Olsen
er sosionom og har jobbet
med barnevernssaker
siden 1972.
Aller viktigst er størrelsen på barnevernstjenesten.
Denne har i dag for få ansatte i forhold til antall barn
som trenger hjelp. Dernest er det heller ikke lagt til rette
for at nyutdannede får nødvendig vei­ledning og støtte,
selv om de ofte raskt får ansvar for meget kompliserte
barnevernssaker. Disse to for­holdene fører til at
gjennom­snittstiden for den enkelte saksbehandler i
barnevernstjenesten blir forholdsvis kort.
Situasjonen fører til en type rovdrift på ansatte,
som igjen resulterer i dårligere kvalitet på hjelpen til
barnevernsbarna.
Hvem skal barnevernstjenesten hjelpe?
Barneverntjenesten har først og fremst ansvar for å
hjelpe de barna som forsømmes alvorlig eller som
utsettes for overgrep eller blir misbrukt av foreldrene
sine. Siden barna er avhengig av å ha en tilknytning
til foreldrene eller eventuelt andre omsorgspersoner
for å kunne utvikle seg, må disse barna hjelpes ved at
foreldrene eller de andre omsorgspersonene får
støtte slik at de greier å forholde seg til de behov de
utsatte barna har.
Barnevernets tvangsmyndighet
Barnevernsarbeiderne må ha kunnskap om hvordan de
kan komme i posisjon slik at de kan observere barna og
foreldrene når det er mistanke om at barn utsettes for
omsorgsvikt eller overgrep, og de må ha kunnskap som
gjør at de forstår når et barn utsettes for dette. Foreldre
som utsetter barna sine for alvorlig omsorgssvikt eller
overgrep, fornekter ofte dette, og de ser ikke at de
trenger hjelp for å gi barnet nødvendig omsorg.
Barnevernsarbeiderne er derfor avhengig av å ha
en tvangsmyndighet som et hjelpemiddel både i
undersøkelsesprosessen og i hjelpeprosessen, og de må
12
Mangfold i barnevernet
ha kunnskap om å bruke denne tvangs­myndig­heten
på en slik måte at de greier komme i en samarbeids­
posisjon med familiene.
Tillit er nøkkelen
Barnevernsarbeideren må ha kunnskap om hvilke
hjelpe­tiltak som kan brukes for å bedre omsorgs­
situasjonen til barna. Grunnleggende i alt undersøkelsesog støttearbeid er at barneverns­arbeiderne har evne til
å samarbeide med foreldre og barn og samtidig har en
positiv autoritet som gjør at de kan sette de grensene
som er nødvendige.
Barnevernsarbeiderne må derfor kunne vise
familiene respekt, også de familiene som har gjort
alvorlige overgrep mot barna og som kan være
truende og avvisende til hjelp. Dette er viktig for å
kunne komme i en posisjon der en kan gi veiledning
og også være en type modell for familiene. Det er
dessuten viktig at barnevernsarbeiderne er forutsig­
bare og at hjelpen som blir gitt, har kontinuitet over
tid. Da vil familiene i større grad kunne stole på den
som gir veiledningen, og de vil kunne samarbeide
om å gi barna en bedre omsorgs­situasjon. Dette
arbeidet krever en høy kompetanse, og det tar mye
tid. Slik barnevernet fungerer i dag, har den enkelte
barne­­vernsarbeider for mange saker, og kompe­
tansen de har, er ikke god nok. Dette får store konse­
kvenser for de barna som trenger hjelp.
Dersom barnevernsbarna skal få den hjelp de har
krav på fra barnevernstjenesten, må denne rustes opp.
Høyskolene har en større oppgave
Det er umulig å greie å gi hensiktsmessig hjelp til
disse barna dersom man ikke gjennom grunn­
utdanningen har fått en god forståelse av hva som er
Lastet ned via Barnevernbloggen - www.knut.com
Faglig innspill
oppgavene til barnevernstjenesten. Man må også
ha god kunnskap om hvordan man kan oppdage og
hjelpe de barna som opplever alvorlig omsorgssvikt.
Det er viktig at høy­skolene har et større fokus på
kunnskap om dette.
Autorisasjon
Det er dessuten nødvendig at det innføres en autori­
sasjonsordning for barnevernsarbeidere, der det
stilles krav om minst to år med veiledning fra god­
kjent veileder etter en utdanning som barnverns­
pedagog eller sosionom. Det er videre nødvendig
med løpende teoretisk oppdatering gjennom doku­
menterte kurs for at autorisasjon skal opprettholdes.
Det er viktig at departementet tar initiativ til et
arbeid med å lage en slik autorisasjonsordning for
barnevernsarbeidere.
praktisk hjelpe­arbeid
når barn lever i
alvorlig omsorgs­­svikt­
situasjoner.
Det er viktig for
barne­­vernsbarna at
krisen i barne­verns­
tjenesten blir tatt på
alvor og at flere
styrkingstiltak blir
iverksatt.
Bemanningsnorm
Det har kommet fram opplysninger om at enkelte
saksbehandlere i barnevernstjenesten kan ha ansvar
for oppfølging av over 20 barn. Det er umulig å gi
hensiktsmessig hjelp til barn som utsettes for alvorlig
omsorgsvikt eller overgrep dersom en barneverns­
arbeider har ansvar for så mange saker. Erfaring
viser at en barnevernsarbeider gjennomsnittlig ikke
vil greie å gi hensiktsmessig oppfølging til mer en 12
barn. For å sikre at den enkelte barnevernsarbeideren
ikke har for mange saker, må det innføres en
bemanningsnorm for barnevernstjenestene. Det
er viktig at kommunene får økonomisk støtte til
dette.
Fagutvikling i praktisk arbeid
Det er også kjent at mange barnevernsarbeidere
slutter eller bytter jobb etter et forholdsvis kort
arbeidsforhold. Dette er uheldig for hjelpearbeidet
i de familiene som trenger hjelp over lang tid. Ofte
trenger de lang tid på å bli trygge og til å kunne
stole på barnevernsarbeideren. Et hyppig bytte av
saks­behandlere er med på å øke mistilliten hos
familiene. Dette hindrer også kompe­tanse­utvik­
lingen ved barne­­vernstjenestene. Det er der­for
nødvendig at det legges til rette for at barne­verns­
tjenesten blir en mest mulig attraktiv arbeids­plass
der barneverns­arbeiderne kan bli værende over tid.
I tillegg til be­mannings­norm og veiledning bør det
derfor også legges til rette for mer kunnskapsutvikling
og forskning knyttet direkte til praksisfeltet. Det
bør gis støtte til at det opprettes et samarbeid
mellom høy­skolene og de største barne­verns­
tjenestene om forskningsprosjekter i forhold til
Mangfold i barnevernet
13
Lastet ned via Barnevernbloggen - www.knut.com
Striden om arbeidstiden
– Enkelte mener Fagforbundet er bakstreverske, håpløse og lite
fleksible. Vi mener dagens regler åpner for fleksible arbeidstider,
sier Kjellfrid Blakstad fra arbeidsutvalget i Fagforbundet.
Kjellfrid Blakstad er leder
i Fagforbundets Seksjon
helse og sosial.
Tekst: VEGARD VELLE
Barn på institusjon synes ofte det kan være for­
virrende og frustrerende med personale som kommer
og reiser hjem etter bare noen få timer.
Mange foretrekker at omsorgspersonellet bor
sammen med dem i en periode, for deretter å ha fri i
lengre perioder, såkalt medleverturnus. En del
ansatte er også tilhengere av en slik arbeidstids­
ordning. Det er best for barna, mener de.
For personer med psykisk utviklingshemning
gjelder det samme. Mange klarer bedre å slappe av
og kommuniserer lettere med de ansatte når de ikke
skal gå om noen timer.
Arbeidstakere orker ikke mer
Fagforbundet er likevel restriktive med å gi dispen­
sasjoner fra normal arbeidstid og vurderer hver
søknad om dette grundig.
– Vi ønsker i utgangspunktet ikke å være for
lempelige, sier Kjellfrid Blakstad.
Hun er redd for langtidsvirkningene.
– Det kan være tøft å jobbe så tett på brukerne
over lang tid. Derfor opplever vi at arbeidstakere
slutter fordi de ikke orker å arbeide så lange vakter.
Fagforbundet bestemmer
I utgangspunktet er ikke medleverturnus tillatt i
arbeidslivet. Men i en del tilfeller gis det dispensasjon
fra arbeidsmiljøloven. For barn i institusjon og i rus­
omsorgen fins en egen forskrift, medlever­forskriften,
som tillater permanente langturnuser. I andre
omsorgs­tjenester er lange vaktperioder tillatt kun
når det aktuelle fagforbundet gir dispensasjon fra
loven.
Arbeidsgiveren må da først begrunne dispen­
sasjonen ut fra faglige hensyn. Så gir fagforbundet
dispensasjon for ett år om gangen.
– Vi har fått flere søknader de siste par årene. Det
holder ikke at langturnusen er praktisk for arbeids­
giveren, for eksempel for å få heltidskabalen til å gå
opp.
14
Mangfold i barnevernet
Er som regel positive
Blakstad forstår at dispensasjoner for ett år om gangen
kan oppleves som uforutsigbart. Men dersom verne­
ombudet gir klarsignal og den faglige begrunnelsen er
god, burde ikke søknader for ett år om gangen være
noe problem, mener hun.
– Vi svarer positivt i de fleste tilfellene hvor
brukeren har spesielle behov, sier hun.
Vellykket forsøk i Bergen
For eksempel ga Fagforbundet grønt lys til et forsøk
med langturnuser i Bergen kommune, rettet mot
utviklingshemmede og psykisk syke i fem bo­felles­
skap.
I en foreløpig oppsummering kalt Forsøk med
lang­turnusordninger i Bergen kommune evaluerer
forskningsstiftelsen Fafo dette prosjektet som vel­
lykket.
«De foreløpige dataene gir et svært positivt bilde
av forsøkene med alternative arbeidstidsordninger.
Både ansatte og ledere trives godt og forteller om en
bedre tjeneste for brukerne,» sier Fafo.
Vil ikke lovprise
Tross positiv deloppsummering, mener Fagforbundet
vi bør være forsiktige med å dra bastante slutninger
fra forsøkene.
– Prosjektet har ikke vart lenge nok til at vi ser de
langsiktige konsekvensene, påpeker Blakstad.
Hun er ikke heller noen tilhenger av en generell
åpning for medleverturnus i hjem for psykisk
utviklingshemmede. Til det er denne gruppen for
uensartet og har for sprikende behov.
Må tenke langsiktig
– Jeg er redd det er de tøffeste og sprekeste som
ønsker å jobbe i medleverturnus noen år. Men hva
skjer etter ti års knallhard jobbing? Det er spørsmålet.
Skal arbeidstakere stå lenge i arbeidslivet, må vi
tenke langsiktig, understreker Blakstad.
Lastet ned via Barnevernbloggen - www.knut.com
faglig innspill
Mangfold i barnevernet
15
Lastet ned via Barnevernbloggen - www.knut.com
Lærer norsk
Ettervern:
Noen som er der
for meg
FÅR ETTERVERN: – Jeg føler
at barnevernet er der for
meg når jeg trenger dem,
sier 19 år gamle Juliana
Isabel Rodrigues Iversen fra
Larvik.
Ettervernet skal hjelpe barnevernsbarna over i voksenlivet etter at de
har fylt atten år. I noen kommuner er ettervernet et sted å spare inn,
men i Larvik ser man på det som en lønnsom investering.
Tekst: Ingvill Bryn Rambøl Foto: Inger Marie Grini
– Livet ville vært vanskeligere nå uten barnevernets
hjelp, sier Juliane Isabel Rodrigues Iversen.
Hun ble myndig for ett år siden, men er fortsatt
«barne­­vernsbarn». Hun får bostøtte og har faste råd­
­g ivningsmøter med en ettervernskonsulent i Larvik
kommune.
Barnevernet i Larvik har spilt en rolle i livet hennes
siden moren døde av kreft da Isabel var 8. Hun bodde
i fosterhjem hos tanten sin fram til hun nylig flyttet på
hybel, og i våres avsluttet hun media­linjen på videre­
gående skole. Drømmen er å bli fotograf.
Mens Isabel venter på lærlingplass, har hun plan­
lagt å jobbe ett år, men foreløpig har hun bare en
deltidsjobb, og trenger litt økonomisk støtte for å
klare seg. Hun føler seg heldig.
– Jeg har en venninne som er i samme situasjon,
og hun vet ikke hvor hun skal gå for å få hjelp. Jeg vet
at jeg har noen å spørre, noen som er der for meg når
jeg trenger dem, sier Isabel.
16
Mangfold i barnevernet
Styrket barnevernslov
Like lite som andre ungdommer, blir barnevernsbarn
voksne og selvstendige på dagen når de fyller atten
år. Etter at barnevernsloven ble styrket i 2009, kan
heller ikke barnevernet gi slipp på sine klienter på
myndighetsdagen sånn uten videre.
Tidligere var det slik at ungdommer som sam­
tykket kunne få tiltak forlenget inntil to år etter at de
var myndige, men da måtte det begrunnes hvorfor
tiltaket skulle forlenges.
Nå kan ikke barnevernet avslutte tiltak for
18-åringer uten å begrunne hvorfor det ikke
forlenges. Ungdom som takker nei til ettervern når
de fyller 18, skal dessuten alltid kontaktes igjen etter
et år, og de kan få hjelp fra barnevernet helt til de
fyller 23.
Lykkes bedre med ettervern
Likevel er det fortsatt langt færre barnevernsklienter
Lastet ned via Barnevernbloggen - www.knut.com
Ettervern
orp
Birgitte Døvig-D
Kristine Sjønøst
Silke Wrede
over 18 enn under. Tall fra 2010 viser at det var
halv­parten så mange 19-åringer som 18-åringer
under barnevernsverntiltak. For hvert år etter fylte
18 halveres antall klienter, slik at det for 22-åringene
bare er en forsvinnende liten andel igjen.
Samtidig viser forskningen at tidligere barneverns­
barn har større risiko for å bli arbeidsløse og sosial­
klienter enn andre unge. De har også lavere utdan­
ning og høyere dødelighet. Et godt ettervern innen­
for barnevernet bedrer ungdommenes mulig­heter til
å klare seg i voksenlivet, slår både norsk og inter­
nasjonal forskning fast.
– Skrur igjen krana
– Når vi vet hvor viktig ettervern er for at de unge
skal klare seg i voksenlivet, er det bekymringsfullt at
det er så lite brukt, sier Lars B. Kristofersen. Han er
forsker ved NOVA (Norsk institutt for forskning om
oppvekst, velferd og aldring) og har fulgt utviklingen
i ettervernet gjennom en årrekke. Kristofersen er
overrasket over at lovendringen i 2009 ikke har ført
til større endringer.
Blant 18-åringene har andelen som fortsetter med
tiltak økt litt, men det er veldig liten endring for de
over 19.
– Selv om det skal være frivillig å motta hjelp fra
barnevernet etter at man har blitt myndig, er det
viktig at kommunene jobber med å motivere de
unge. For mange kommuner er det nok et økonomisk
argument for å skru igjen kranen når klienten fyller
18. Men når man har satset mye penger og arbeid på
disse ungdommene, virker det lite gjennomtenkt å
Monica Aaserud
avslutte hjelpen når de kanskje trenger den som
mest, mener Kristofersen.
Psykiske problemer
I Larvik kommune i Vestfold deler de forskerens
opp­­fatning. Her har ettervern stått høyt på priori­
terings­­lista i mange år – også før lovendringen kom
i 2009.
– På begynnelsen av 2000-tallet la vi merke at det
skjedde noe med barnevernsbarna når de fylte 18.
Veldig mange av dem fikk psykiske problemer, og vi
fikk en oppblomstring av psykiatriske diagnoser,
forteller leder for ettervernteamet i Larvik, Monica
Aaserud.
– Da forsto vi at vi måtte gjøre noe med overgangen
fra barnevernstiltak til voksenliv. Noen av disse
ungdommene har jo ingen å spille på. Foreldrene er
kanskje ikke til stede i livet deres i det hele tatt, og
når fosterforeldrene ikke lenger får betalt for å stille
opp for dem og barnevernskonsulenten forsvinner,
blir det ingen igjen.
ETTERVERN
I LARVIK
Kommunen…
…skriver kontrakt med
ungdommene om individuelt tilpassede tiltak
…sørger for tett kontakt
med saksbehandler/miljøterapeut
Følges opp tett
I dag er det veldig få barnevernsklienter i Larvik
kommune som vinker farvel til hjelpetiltakene den
dagen de fyller 18 år. Både i år og i fjor har alle de
som har bodd i fosterhjem eller institusjon takket ja
til ettervern etter at de ble myndige.
– Vi har nesten ingen ungdommer som takker nei
til ettervern, forteller Birgitte Døvig-Dorp.
Alle barnevernsbarna i kommunen får et tilbud
om ettervern når de fyller 18, og innholdet i tiltakene
Mangfold i barnevernet
…gir økonomisk støtte til
etablering, egen bolig og
utdanning
…gir tilbud om fortsatt
fosterhjem så lenge det er
behov
<­
17
…krever at ungdommen har
et dagtilbud og er eller
jobber mot å bli rusfri.
Lastet ned via Barnevernbloggen - www.knut.com
Loven om
barneverns­
tjenester
Paragraf 1-3: Når barnet
samtykker, kan tiltak som
er iverksatt før barnet har
fylt 18 år, opprettholdes
eller erstattes av andre
tiltak som er omhandlet i
denne lov inntil barnet har
fylt 23 år. (…) Opphør av
tiltak ved fylte 18 år og
avslag på søknad om tiltak
etter fylte 18 år skal regnes som enkeltvedtak og
skal begrunnes ut fra hensynet til barnets beste.
(Lov av 1. juli 2009)
er ungdommene selv med på å utforme. I dag har
Døvig-Dorp og de to kollegaene hennes i ettervern­
teamet til sammen 50 klienter mellom 18 og 23 år,
som får hjelp på ulike nivåer.
Noen fortsetter å bo i fosterhjem, noen får hjelp til å
klare seg selv i hybel og noen trenger bare råd­givning
for å komme i gang med utdanning eller arbeid. Alle
tiltakene er frivillige, men kommunen stiller krav om at
klientene skal være rusfrie (eller ta imot hjelp for å bli
det), holde seg unna kriminalitet og ha et dagtilbud i
form av jobb eller skole. Alle som av en eller annen
grunn avslutter tiltak, blir kontaktet igjen året etter.
De ettervernsklientene som bor for seg selv, følges
tettere opp enn de barnevernsbarna som er under 18
år, forteller saksbehandler og miljøterapeut Kristine
Sjønøst.
– Noen av ungdommene snakker jeg med hver
dag, og noen en gang i uka, forteller hun.
Sjønøst har ansvar for mange unge flyktninger og
har fått erfare at bare det å klare hverdagen i egen
bolig, å holde det rent og ryddig, lese av strømmen og
betale regninger, kan være en utfordring for mange.
Ikke sosialklienter
– Målet vårt er å gjøre oss selv overflødige den dagen
ungdommene fyller 23. At de skal klare seg selv, uten
hjelp fra verken barnevern eller sosialtjenesten, sier
ettervernskonsulent Silke Wrede.
Skal klare seg selv:
– Vårt mål er å gjøre oss
selv overflødige, sier ettervernsteamet i Larvik kommune. F.v. Kristine Sjønøst,
Silke Wrede, Birgitte DøvigDorp og Monica Aaserud.
18
Mangfold i barnevernet
For en presset kommuneøkonomi kan det sikkert
være fristende å la Nav overta det økonomiske ansvaret
for noen av ungdommene den dagen de fyller 18, men
det vil ettervernsteamet for all del unngå.
– Våre ettervernsungdommer skal ikke bli sosial­
klienter. Det er jo fryktelig dårlig ressursbruk å la de
som klarer seg godt med vår hjelp begynne helt på
nytt hos Nav. Da vil vi heller følge dem helt fram til de
klarer å ta ansvar for seg selv, sier Monica Aaserud,
som er like stolt hver gang en av «hennes» ungdommer
blir ferdige med en utdannelse og får seg en jobb.
– Det var først da jeg begynte å jobbe med
ettervern jeg følte det var meningsfylt å jobbe innen
barnevernet, sier hun.
20
Per
Lastet ned via Barnevernbloggen - www.knut.com
10
Ettervern
0
16 år
17 år
18 år
Unge 16-23 år i barneverntiltak hvert av årene 2005-2010
Per 1000 unge
60
2005
2006
2007
2008
2009
2010
50
40
30
20
10
0
16 år
17 år
18 år
19 år
År
Ikke for sent å snu
2005
Barnevernsloven gir ungdom som har takket nei til ettervern,
2006 rett til å angre.
Når som helst før de fyller 23 år kan de komme tilbake og si at de ønsker tiltak
likevel. Bydel Søndre Nordstrand i Oslo, som 2007
har forholdsvis mange
barnevernsklienter, opplever flere ganger i året at ungdom
som først har takket
2008
nei til ettervern, ringer og vil ha hjelp likevel.
– Når vi avslutter tiltak for ungdom under 23 år, 2009
er vi nøye med å skrive i
vedtakene at de når som helst kan ta kontakt med oss2010
hvis de trenger hjelp, sier
barne­vernsleder Linda Nymann. Hun presiserer like­vel at det bare er en veldig
liten andel av 18-åringer som takker nei til ettervern.
– Vi er kontinuitetspersoner for disse ungdommene. Mange av dem har bodd
på institusjoner og vært under barnevernets omsorg. De har rett til å få opp­
følging fra dem som har hatt den daglige omsorgen, på samme måte som andre
ungdommer får fra sine foreldre etter at de har flyttet hjemmefra, sier Nymann.
Hun forteller at tiltakene bare avsluttes dersom ung­dommen selv ønsker det,
eller at det vurderes mer hensikts­messig med hjelp fra instanser som Nav,
psykiatrien eller kriminalomsorgen.
Ifølge barnevernsloven skal kommunen ta kontakt med ungdommene ett år etter
at de har avsluttet barne­vernstiltak for å høre hvordan det går med dem og gi de
som er under 23 år mulighet til å komme tilbake. Dette er vanskelig å praktisere,
mener Nymann.
– Vi har ganske mange ungdommer på ettervern, og mange flytter og bytter
telefonnummer. Så foreløpig klarer vi bare å fange opp dem som tar kontakt
selv når de angrer og ønsker hjelp likevel. Jeg kan godt tenke meg at det er noen
ungdommer der ute som kunne trenge hjelp, men som ikke tar kontakt fordi de
ikke vet at de kan, sier barnevernslederen.
20 år
21 år
22 år
Ber kommunene
skjerpe seg
Statistikken viser tydelig at det er mange unge som
burde hatt ettervern, men som ikke får det, mener
statssekretær Henriette Westhrin i Barne-, like­
stillings- og inklu­derings­departementet. Før
sommeren sendte departementet ut et rundskriv til
alle kommuner og fylkesmenn som presi­serte hva
den nye barnevernsloven inne­bærer når det gjelder
ettervern. Westhrin håper rundskrivet fører til at
flere unge får det ettervernet de har krav på.
– Dette må ikke være noen salderingspost i
kommunebudsjettene. Ettervern er en lovpålagt
tjeneste på linje med alle andre, selv om det er
basert på frivillighet fra den unges side, sier
Westhrin.
Hun oppfordrer fylkesmennene rundt i landet
til å føre bedre tilsyn med denne delen av barne­
verns­tjenesten, og sier at unge som mener de ikke
får den hjelpen de har krav på, bør klage til
fylkesmannen.
– Det er veldig få 19-åringer ellers i samfunnet
som ikke får tett oppfølging av sine foreldre, og
ungdom som har vært i barnevernet trenger kanskje
enda tettere oppfølging enn andre, sier hun.
Mangfold i barnevernet
19
19 å
Å
Lastet ned via Barnevernbloggen - www.knut.com
De som tar barna
Å vinne familiens tillit er nøkkelen til gode resultater når barnevernet
jobber med flerkulturelle familier.
Tekst: Ellenor Mathisen Foto: Erik Sundt
På somalisk betyr barnevern «de som tar barna.»
Somaliske foreldre frykter derfor barnevernet, og
trenger ekstra mye informasjon for å kunne stole på
dem som jobber i etaten.
– Det er svært viktig for oss at familiene forstår at
20
Mangfold i barnevernet
vi holder ord. Når vi ønsker å sette inn tiltak, må
dette derfor være noe foreldrene har sagt seg enig i,
sier seniorkonsulent i barnevernstjenesten i bydel
Gamle Oslo, Signe Aarsæther.
Hun forteller at det går mange rykter i innvandrer­
Lastet ned via Barnevernbloggen - www.knut.com
Flerkulturelt barnevern
Aarsæther forteller at de har god erfaring med å
bruke miljøarbeidere når det gjelder ungdom med
problemer.
– Ungdom er ofte skeptiske til eldre personer, og
for denne gruppa har vi en pool av miljøarbeidere
mellom 20 og 30 år med for eksempel muslimsk
bakgrunn. Det er lettere å skape gode relasjoner
mellom ungdom og yngre miljøarbeidere. De går på
kino, bowler og gjør andre fritidsaktiviteter sammen.
Etter tre måneder evalueres tiltaket for å se om det
skaper en endring hos vedkommende. Men vår
erfaring er at det kan ta lang tid før en slik endring
skjer, sier hun.
Aarsæther påpeker at enkelte ungdommer trenger
mer hjelp enn andre, og da kan miljøarbeideren
passe på at vedkommende kommer seg på skolen,
gjør lekser o.l. For mange foreldre er det uvant at det
forventes at de skal engasjere seg i hva som foregår
på skolen.
– I kulturen de kommer fra, sender man barna på
skolen, men følger ikke med på hva som foregår der.
Det er ikke ansett som deres ansvar.
Vel 65
prosent
av henvendelsene
gjelder barn
med innvandrer­
bakgrunn.
Ressursgrupper
miljøer om hvordan barnevernet jobber, noe som
ofte fører til at det kan ta lang tid å få etablert gode
relasjoner til de ulike familiene.
– Vi vurderer hver enkelt familie, men metodene
er ikke så veldig ulike måten vi jobber med etnisk
norske familier. Det er fordi bekymringene stort sett
er de samme, påpeker hun.
I bydel Gamle Oslo har de blant annet en somalisk
kvinnegruppe som består av voksne damer.
Denne gruppen er ikke organisert gjennom by­
delen, men er ressurspersoner innen det somaliske
miljøet som har sett et behov for å kunne hjelpe og
støtte andre somaliere.
Kvinnene har god kunnskap om det norske sam­
funnet, samtidig som de har innpass i dette miljøet.
– De gir råd og veiledning i de ulike sakene og kan
ta opp aktuelle temaer. Vi får dermed bedre kjenn­
skap til problemstillinger familiene har. Gruppen
fungerer også som brobyggere og kultur­formidlere,
forteller hun.
En annen gruppe som barnevernet i bydelen
jobber mye med, er romfolket. Også her kan barne­
verns­tjenesten bruke ressurspersoner fra miljøene
som et bindeledd mellom etaten og familiene.
– Dette er noe vi må bli mye flinkere til fordi slike
ressurspersoner er en nøkkel inn i mer lukkede
miljøer, sier Aarsæther.
Miljøarbeidere
Familieråd
Bydel Gamle Oslo har flest familier med flerkulturell
bakgrunn. Vel 65 prosent av henvendelsene gjelder
barn med innvandrerbakgrunn, mens de som har
tiltak i regi av barnevernstjenesten utgjør ca. 60
prosent. Dette dreier seg om hjelpetiltak og omsorgs­
tiltak.
Linda Sørensen er barnevernskonsulent, og forteller at
familieråd er en metode som passer godt for fler­
kulturelle familier. Da samler man hele familien for å få
løst et problem. Barnevernet er med i starten, og sørger
for at alle får samme informasjon. Deretter møtes
familien for å drøfte hvordan problemet kan løses.
<­
Mangfold i barnevernet
21
Lastet ned via Barnevernbloggen - www.knut.com
Flerkulturelt barnevern
Psykiatri vanskelig
For mange flerkulturelle er psykiske problemer for­
bundet med stor skam. Men mange som kommer fra
krigsherjede områder kan ha store traumer og
trenger behandling, spesielt de som har vært barne­
soldater.
For å kunne henvise disse barna til Barne- og ung­
doms­psykiatrisk poliklinikk (BUP), trenger barne­
vernet foreldrenes samtykke.
Aarsæther forteller at fordi psykiske problemer er
et tabuområde, kan dette bli svært vanskelig. Må
barnevernet gå til omsorgsovertakelse, kan konse­
kvensene være at familien ikke lenger vil ha noe med
barnet å gjøre. De gir barnet skylden for problemene
det har.
– Det er sjelden vi klarer å tilbakeføre barn som
har blitt tatt fra familien. Men det gjelder også for
etnisk norske familier, forteller hun.
Ikke hjelpeløse
Barnevernet har stor nytte av å trekke inn ressurs­
personer fra de ulike miljøene. Men både Aarsæther
og Sørensen påpeker at flerkulturelle familier
besitter svært gode ressurser selv.
Derfor spør de ofte familiene om hvordan de selv
ville ha løst problemet hvis de bodde i sitt eget
hjemland.
– Disse familiene er ikke hjelpeløse, og ønsker å
løse sine egne problemer. Da kan de for eksempel
kontakte familien i hjemlandet og diskutere
problemet med dem. De henter ut egne ressurser og
lærer å stole mer på egne krefter. For oss er det viktig
at familiene etter hvert blir i stand til å ta vare på og
hjelpe seg selv. Vi ser at når en familie får utdanning
og jobb, flytter de ut av Gamle Oslo til andre bydeler.
Her får de mulighet til å kjøpe seg egen leilighet, og
klarer seg bra.
Ikke hjelpeløse:
Signe Aarsæther (t.v.) og
Linda Sørensen jobber
i barnevernstjenesten i
bydel Gamle Oslo. Deres
erfaring er at flerkulturelle
familier ikke er hjelpeløse,
men ønsker å løse egne
problemer.
22
Spørsmålene er laget på forhånd, og familien er
blitt enig om å løse dette i fellesskap. Deretter
forteller de barnevernet om hva de har blitt enige
om. Sørensen mener metoden fungerer godt fordi
den forplikter hele familien.
Løsningen kan være at for eksempel én i familien
tilbyr seg å ha barnet/ungdommen en helg. Noen
tilbyr leksehjelp, mens andre kan passe barnet hvis
mor må på sykehus.
– Trenger vi et fosterhjem, prøver vi å finne det i
familiens eget nettverk. Barn av romfolket har spesielle
rettigheter i loven på linje med samer og indianere. Det
gjør det spesielt krevende å finne foster­hjem slik at de
kan få vokse opp i egen kultur, forteller Sørensen.
Mangfold i barnevernet
Lastet ned via Barnevernbloggen - www.knut.com
– For mange lukker øynene
for omsorgssvikt
FEIL FOKUS: – Vi har lett
for å fokusere på barnevernet og alt det gjør galt,
mener barnevernveteran
Kari Killén.
- Barnevernet blir lett hengt ut som syndebukk når andre instanser
ikke har gjort jobben sin. Motstanden mot å se barns lidelser er en
viktig grunn til at barn ikke får hjelp i tide, sier dr. philos Kari Killén
(78), nestor i norsk barnevern.
Tekst: ELISABETH ARNET Foto: ERIK SUNDT
Kari Killén brenner fortsatt. Den sprell levende
damen nærmer seg de åtti, men arbeider fortsatt for
fullt. Den internasjonalt anerkjente klinikeren og
forskeren bren­ner for at foreldre skal bli gode nok
omsorgspersoner og for å heve kompetansen hos alle
profesjonelle som møter barn og foreldre. Hun har
nylig avsluttet et stort utviklings­arbeid rundt foreldre
med rusproblemer og psykiske lidelser, finansiert av
Helsedirektoratet. Nå er hun i gang med nye
prosjekter. I tillegg brukes hun som konsulent og
rådgiver i inn- og utland.
Pirker i ubehaget
Killén pirker i ubehaget vårt. Doktorgradsarbeidet
hennes fra 1988 om omsorgssvikt og barne­mis­
handling vakte oppsikt.
Mangfold i barnevernet
<
23
Lastet ned via Barnevernbloggen - www.knut.com
Kari Killén
Kari Killén er sosionom,
dr.philos og har engelsk
magistergrad. Hun er forsker emeritus ved NOVA
(Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd
og aldring) og har undervist helse- og sosialarbeidere i Norden og internasjonalt i en årrekke. De
siste årene har hun særlig
forsket på tidlig foreldrebarn-samspill og tilknytning og metodeutvikling i
forhold til omsorgssvikt og
forebyggende arbeid. Hennes bøker er oversatt til en
rekke språk.
I 2002 fikk hun den internasjonale utmerkelsen
Distinguished Career Award
for Service and Contributions to the Prevention of
Child Maltreatment. Hun
har vært president i International Society for prevention of child abuse and
neglect. I høst kommer hun
med boka «Samspill og
tilknytning i barnehagen».
Killén har skrevet sju lærebøker.
24
– Jeg kunne dokumentere hvordan voksne i ulike
instanser tar vare på seg selv, hvordan vi lukker
øynene, vi har ikke mot nok til å gripe inn, vi
overidentifiserer oss med foreldrene, tillegger dem
ressurser de ikke har og bagatelliserer barnets
smerte. Dokumentasjonen av hvilke mekanismer vi
bruker for å skjerme oss selv skapte motstand, den
skapte ubehag, sier Killén.
Funnene er senere bekreftet av en rekke inter­
nasjonale undersøkelser.
Avhengig av andre
Og denne motstanden mot å ta inn barns smerte får
store ringvirkninger. Killén mener barnevernet ofte
henges ut i mediene for andres unnlatelsessynder.
– Vi har lett for å fokusere på barnevernet og alt det
gjør galt, men barnevernet er avhengig av helse­
stasjonene, barnehagene, skolene, barne- og ung­
doms­­­psykiatrien (BUP), PP-tjenesten og familiens
sosiale nettverk. Mange av disse har sett de utsatte
barna lenge uten å melde fra. Barnevernet blir
hjelpes­løs uten disse partnerne. Forebyggende arbeid
må skje utenfor barne­vernet. Barnevernet er ikke i
posisjon til å drive fore­byggende arbeid. Barne­­vernets
utfordring er å ha styrke til å se barnas opplevelser,
fortvilelser, sorg, deres angst. Det kan være vanskelig
fordi barn er så utrolig lojale, de tildekker hva som
helst for å ta vare på foreldrene sine. Derfor er
kompetanse så viktig, sier Killén.
– Har synet på barnevernet endret seg g jennom tidene?
– Det var mer taushet rundt barnevernets arbeid
før. Vi fikk ikke opp de store sakene. Nå har barne­
vernet fått en mer syndebukk-rolle fordi sakene
avdekkes i mediene. Men sakene har ligget og ulmet
i mange år før de kommer i pressen. Mange har
lukket øynene. Disse slipper unna, mens barnevernet
blir hengt ut, sier Killén.
Mangfold i barnevernet
Omstridt
Googler du Kari Killén, vil du få opp mange hat­
uttalelser og grove betegnelser fra nettsider for
mennesker som har dårlig erfaring med barnevernet.
I 2006 foreslo Fremskrittspartiet i et stortings­
dokument å fjerne Killén fra pensumlistene på
sosionom- og barnevernsutdanningene som ett av
flere forslag for å bedre barnevernet.
– Hvorfor tror du at du er så omstridt?
– Jeg tror ikke jeg er så omstridt lenger. Disse hat­
sidene leser jeg ikke. Det dreier seg om en begrenset
gruppe. Jeg synes de mest av alt forteller at mennesker
har hatt dårlige erfaringer med livet og med barne­
vernet. På en eller annen måte har jeg fått det på
meg at jeg står på barrikadene for å ta barna fra
foreldrene. Jeg har skrevet mye om behandling og
forebygging av omsorgs­svikt, ikke om å fjerne barn
fra foreldrene. Men når det er sagt, vi venter for
lenge med å gripe inn. Vi har kunnskap nok til å vite
når omsorgen er for dårlig. Da må vi enten sette inn
massivt og tett arbeid i familien eller skaffe barnet
andre omsorgspersoner, sier Killén.
Følelsesmessig utfordring
Hun peker på at barnevern er en følelsesmessig
utfordring for oss alle: Vi har alle vært barn, mange
av oss er foreldre. Omsorgsovertakelse butter mot
manges oppfatning av at det er foreldres rett til å
bestemme hvordan barna skal ha det.
– Nyere hjerneforskning viser at følelsesmessig
omsorgs­svikt de første årene påvirker hjernens
utvikling. Hjernens evne til å lære og forstå er
avhengig av omsorgs­personer som engasjerer seg i
barnet, som ser, som svarer. Derfor er det så viktig å
fange opp behov for hjelp tidlig, påpeker Killén.
– Ingen foreldre er perfekte. Hva er god nok omsorg?
– Du må ha evne til å se barnet og akseptere det
Lastet ned via Barnevernbloggen - www.knut.com
Barns tilknytning
som det er, evne til å engasjere deg positivt følelses­
messig i barnet, ha empati med barnet og ikke minst
ha realistiske forventninger til hva barnet kan
mestre. De fleste foreldre er i stand til dette, men
foreldre med store rusproblemer, psykiske problemer
og samlivsproblemer med vold er ikke alltid rustet
til å se barnas behov, sier Killén.
Utrygg tilknytning
Det magiske ordet for Killén er tilknytning. Til­
knytnings­teori er ikke noe nytt og består av mange
ulike teorier. Alle mennesker er født med et potensial
til å knytte seg til sine omsorgspersoner, uansett
hvordan disse omsorgspersonene behandler deg.
Denne evnen er knyttet til overlevelse. Barn utvikler
trygg eller utrygg tilknytning og vil ta denne med seg
i møte med voksne i barnehage og skole og barnevern.
– Det er ulike former for utrygg tilknytning. Det
kan være barn som lærer at de ikke må gråte og
legger lokk på sine følelser, det er barn med svært
uforutsigbare foreldre som lærer seg at det er ved å
skape konflikter at de blir sett, eller de blir ekstremt
avhengige av sine foreldre for å ha kontroll. Mange
med utrygg tilknytning vil likevel kunne klare seg
greit, særlig hvis de får andre trygge voksenpersoner
å forholde seg til. Den største faren er barna som er
redde for den personen de er helt avhengig av. Dette
skjer lett der foreldrene ruser seg og der det er
samlivsvold. Denne formen for utrygg til­k nytning er
det viktig å forebygge, sier Killén.
– Den grunnleggende tilknytningen skjer jo i de første
leveårene. Hvordan kan de som møter barn og ungdom senere
g jøre seg nytte av tilknytningsteorien?
– Barn som har opplevd omsorgssvikt, trenger
trygg tilknytning utenfor familien og bearbeiding av
opp­levelsen av omsorgssvikt. En ettåring med utrygg
til­k nytning til foreldrene vil forvente å møte den
samme uberegneligheten hos andre voksne i barne­
hagen. Der kan de bli trygget gjennom positive
opplevelser, bli trøstet, få andre forventninger og
muligheter til å knytte seg til andre voksne. Jo lenger
barn har levd under omsorgssvikt, jo lenger periode
må de oppleve nye erfaringer. Når barn er blitt
ungdom, er det ekstremt krevende for fosterforeldre
og barnevernsarbeidere, det skal mye og kontinuerlig
investering i omsorg og trøst for at ting kan endres,
sier Killén.
Hun er skeptisk til at man har bygget ned be­
handlings­­hjemmene. Barn som plasseres i foster­hjem
er ofte allerede så skadet at det er nærmest umulig for
foster­hjemmene å klare oppgaven. Mange opplever å
bli kastet videre til stadig nye fosterhjem.
– Vi trenger små profesjonelle behandlingsenheter
med fire–fem barn, der de kan få bli over lengre tid,
slik de nå utvikler i Danmark, sier hun.
Unikt verktøy
Tilknytning har det vært forsket på siden krigen og
forskningen er i dag kommet langt.
– Tilknytningsteori er et unikt og anvendbart
verktøy. Derfor er jeg i dag langt mer optimistisk til
forebygging og «reparasjon» enn tidligere. Nå vet vi
hva vi kan gjøre med det. Det er viktig at helse­
stasjonene får mer ressurser, de treffer alle små­
barns­familier, er «ufarlige» og kan gjennom
samtale­g rupper gi foreldre anledning til å reflektere
over egen foreldreatferd. Det nye nå er at en svært
høy andel av barna går i barnehage. Barne­hage­
personalet treffer barna hver dag. Det gjør barne­
hagen til en unik arena for å forebygge og oppdage
omsorgssvikt. Men det forutsetter at barnehagene
har nok kvalifisert personale og har nært samarbeid
med hjemmet, sier Kari Killén.
Mangfold i barnevernet
25
Lastet ned via Barnevernbloggen - www.knut.com
Mindre sint
med sosial
trening
26
Mangfold i barnevernet
Lastet ned via Barnevernbloggen - www.knut.com
Sosial trening
Art-metoden gir sosial trening og er et verktøy for å skape gode
relasjoner.
Kurs i
Art-metoden
Tekst og foto: KARIN E. SVENDSEN
Det er mulig å ta videre­
utdanning i Art-metoden
flere steder i landet. De
ansatte ved Ungdomssenteret i Alta har brukt Artsenteret ved Diakonhjemmets høgskole i Rogaland.
Kurset der er på til sammen
åtte dager med tre samlinger i løpet av et skoleår, og
avsluttes med en praktisk
eksamen.
Er du sånn noenlunde fornøyd med deg selv og livet,
blir du ikke så lett sint. Og hvis det en sjelden gang
begynner å boble, koker det ikke helt over hvis du
mestrer snakketøyet like godt som nevene.
Mennesker som har det godt, og som har evne og
vilje til å dyrke gode relasjoner, trenger ikke ty til
vold eller andre ikke-akseptable uttrykk når de blir
såret eller sinte. Derfor handler veiledning ofte om å
styrke sterke sider og gi verktøy for å navigere i
selskap med andre.
Alle kjenner Art
På Ungdomssenteret i Alta lærer de unge sosiale fer­
dig­­­heter gjennom Art-metoden (Aggression Replace­­
ment Training). Gjennom stadige opp­levelser av å
mestre sosiale utfordringer, får de styrket selv­følelsen
og bedre forhold til andre mennesker.
Det er snart fem år siden de fire første ansatte
reiste fra Ungdomssenteret i Alta til Diakonhjemmets
høgskole i Stavanger for å lære Art. Siden har de
jevnlig kurset ungdommer i metoden.
Alle de fire Art-trenerne er fremdeles ansatt ved
Bufetats ungdomssenter i Vest-Finnmark. En av
dem har videreutdannet seg til instruktør i Art, og
kan dermed utdanne nye trenere og veilede dem
som allerede er utdannet trenere.
Også ansatte som ikke har formell kompetanse
som trener eller instruktør innen Art, er fortrolige
med metoden. Art er en så viktig del av virksomheten
at det så langt det lar seg gjøre alltid er minst en Arttrener på jobb ved senteret.
Klar struktur
Ansatte innen barnevernet kjenner mange retninger
og metoder gjennom utdanning, etterutdanning,
kurs og litteratur. Slik var det også for de ansatte på
Ungdomshjemmet i Alta.
– Mye sagt og lite gjort, smiler Anita Bakkeby,
barne- og ungdomsarbeider og trener i Art-metoden.
– Men dette virker, slår hun fast.
– Art-metoden er strukturert, god og trygg, mener
barne- og ungdomsarbeideren.
Et kurs i Art består av tre komponenter. Ung­
dommen får undervisning og trening en time pr.
komponent i uka i ti uker.
Gjennom sosial ferdighetstrening får ungdommen
verktøy til neste trinn, altså sinnemestring. I siste
trinn blir deltakerne stilt overfor en rekke moralske
dilemma der det ikke fins noe fasitsvar, forteller
Bakkeby.
Noe alle må lære
I likhet med alle følelser er også sinnefølelsen
akseptabel.
– Men ikke alle uttrykk er lov, understreker Anita
Bakkeby. Hun har sett flere eksempler på at når en
ungdom har tilegnet seg sosiale ferdigheter, finner
han eller hun fram til akseptable måter for å gi ut­
trykk for sinne. Når sosial hjelpeløshet viker for sosial
mestring, oppstår heller ikke de aggressive følelsene så
ofte.
Læreboka som instruktørene følger i de 30 timene,
inneholder 60 ulike sosiale ferdigheter. De ti ferdig­
hetene som blir brukt i et kurs, blir valgt ut etter at
ungdommene som deltar er kartlagt.
– Så det vil variere hvilke vi går gjennom for hvert
kurs, forteller Bakkeby. Hun nevner noen eksempler
som gjerne går igjen: Be om lov, be om hjelp, stå
imot gruppepress, hvordan bli med på en aktivitet
som andre allerede er i gang med, og ta kontakt med
noen du har lyst å bli kjent med – altså ferdigheter vi
alle på et eller annet tidspunkt trenger å lære.
Personer med høgskole­
utdanning kan ta videre­
utdanning som ARTinstruktører.
Frivillig
For Art-trenerne er forholdene ideelle når mellom
fire og seks ungdommer med litt variert moden­hets­
grad frivillig blir med i en gruppe for å lære sinne­
mestring.
– Det er en utfordring å ha nok folk til å danne ei
gruppe. Vi har totalt 12 plasser for ungdom fra 12 til
18 år, og ofte må en eller to vente ei stund før vi har
nok deltakere, forteller Anita Bakkeby.
I mellomtida prøver hun og kollegene å motivere
motvillige, samtidig som de bruker verktøy fra Artmetoden så godt det lar seg gjøre med en og en,
inntil ei gruppe kan stables på beina.
Stor verktøykasse
Når gruppa er dannet, møtes ungdommene og to
trenere en skoletime, eller tre kvarter, tre ganger i
uka i ti uker.
Trenerne bruker første del av hver time til å
presentere tema. Resten av tida er det de unge som
spiller hovedrollen med blant annet korte rollespill.
<
Mangfold i barnevernet
27
Lastet ned via Barnevernbloggen - www.knut.com
Sosial trening
Fakta om
metoden
Art (Aggression Replacement Training) er et program utviklet av Arnold P.
Goldstein, Barry Glick og
John Gibbs. Programmet er
en gruppebasert, strukturert pedagogisk opplæringsmetode for forebygging, reduksjon og erstatning av aggressiv atferd
hos barn og unge.
I Norge er metoden i rask
framgang og har vært benyttet i barnehage, barneskole, ungdomsskole, barnevernsinstitusjoner, innen
psykiatri og i arbeid med
personer med Asperger
syndrom og autisme. Men
også barn og ungdom med
adekvat atferd kan dra stor
nytte av treningen.
Programmets tre hoved­
komponenter er trening i
sosial ferdighet, sinnekontroll
og moralsk resonnering.
Treningen søker å etablere
nye handlingsmønstre som
kan erstatte verbal eller
fysisk aggresjon eller tilbaketrekking.
En forskergruppe oppnevnt
av Utdanningsdirektoratet og
Helse- og sosialdirektoratet
(Nordahl -06) konkluderte
med at programmet gir dokumenterbare resultater.
SOSIAL TRENING: Arttrenerne Anita Bakkeby
og Bente Holm Hansen
demonstrerer øvelser
og løsninger.
– Alle er med i rollespillene, forklarer Anita
Bakkeby. Tema for rollespillene kan komme fra de
unge selv. Eller trenerne, som kjenner dem godt, kan
finne et tema som de tror er relevant for noen eller
alle deltakerne.
– Av og til blir disse rollespillene rasende mor­
somme. Det er nesten synd vi ikke filmer, syns
barne- og ungdomsarbeideren.
Et annet mye brukt verktøy er dvd-filmer som de
unge kan kjenne seg igjen i.
– Vi stopper filmen underveis og diskuterer ulike
løsninger på problemene som blir reist i filmen,
forteller Bakkeby.
Gjennom andres fortellinger kan hver enkelt
kjenne igjen egne indre og ytre triggere.
Også musikk, legoklosser og spill med utfordrende
stopp brukes for å få opp aktuelle tema på varierte
måter.
Gevinst
Etter en time hvor tema har vært for eksempel å
takke, har ungdommene i lekse å gjøre dette ute i
dagliglivet.
– Vi forsøker å ferske dem i å si takk. Det kan være
flaut der og da, men etterpå er det en god opplevelse.
Slik forsterker vi det positive og konstruktive, sier
Anita Bakkeby.
De forsterker også ved hjelp av såkalte bra-kort.
Når en ungdom har samlet et visst antall, har
deltakeren råd til noe han eller hun ønsker seg – som
for eksempel et kontantkort til mobilen.
Kilde:
www.diakonhjemmet.no
28
Mangfold i barnevernet
– En gang var det en av ungdommene som ventet
besøk av familien sin. Hun brukte de oppsparte brakortene til å spandere pizza på familien, minnes
Bakkeby.
Ungdomssenteret i Alta
Ungdomssenteret er en del av Bufetat og består av tre
avdelinger. Den største avdelingen Sjøtun har sju
plasser, og Utsikten har fire plasser. I tillegg har ung­
domssenteret en liten leilighet som kalles Sjø­stjerna.
Denne brukes kun for en kort periode til nye ung­dom­
mer før de flytter inn på Sjøtun eller Utsikten. Dagene
på Sjøstjerna brukes hovedsakelig til å moti­vere
ungdommen og gjøre ham eller henne kjent med stedet.
Nær ungdomshjemmet ligger familiesenteret hvor
familieteamet og familienettverksavdelingen holder til.
Her er også en hybelleilighet hvor ungdom får
botrening.
Familieteamet rekrutterer og administrerer insti­tu­
sjons­familier. En institusjonsfamilie er en vanlig familie
med mindre omfattende oppgaver enn en fosterfamilie.
Familienettverksavdelingen veileder familien og ung­
dommen til å bygge konstruktive forhold. Familien
anerkjennes som en viktig del av nettverket til den unge
selv om det ikke er aktuelt for ham eller henne å flytte
tilbake til sin opprinnelige familie. De veileder også
foreldre og fosterforeldre.
Lastet ned via Barnevernbloggen - www.knut.com
Barnevernsbarns medvirkning
Ta ungdommene på alvor
– Enkelte saksbehandlere bør ta et oppgjør med holdningene
sine, mener Ruzzel Abueg (25), styreleder i Landsforeningen for
barnevernsbarn.
Tekst og foto: VEGARD VELLE
Barnevernsbarn bør få holde en hånd på rattet og
bestemme over seg selv, slik lovverket åpner for.
Denne rettigheten må ikke bare være til pynt, mener
Landsforeningen for barnevernsbarn.
– Noen saksbehandlere skjønner ikke hvor mye et
barn kan blomstre opp av å medvirke i sin egen sak. De
har kanskje ikke positive nok erfaringer, tror Abueg.
Ifølge barnevernsloven har barnet rett til å med­
virke allerede fra sjuårsalderen. Når barnet er 15, får
han eller hun utvidet denne rettigheten, og ved
18-årsalderen tar den unge helt og holdent over
beslutningsansvaret.
Ble lyttet til
Ruzzel Abueg endte akutt i barnevernet som fjorten­
åring. Da hun var 16, sa hun fra at hun ville bo i
foster­hjem. Senere takket hun ja til ettervern og fikk
økonomisk hjelp med husleia til hun var 20. Da
ønsket hun å klare seg selv.
– Jeg har alltid samarbeidet bra med barnevernet,
blant annet om hvor jeg skulle bo. Jeg fikk være med
og bestemme at jeg skulle ha et besøkshjem. Og jeg
var med å skrive både tiltaksplanene og handlings­
planene mine. Jeg føler alltid at stemmen min ble
lyttet til.
Tar ikke de unge på alvor
Ifølge Abueg er de aller fleste saksbehandlere flinke.
Men enkelte saksbehandlere tar ikke ungdommene
på alvor, mener hun. De bagatelliserer det barnet
sier og kjører sitt eget løp.
– De skal bestemme fordi de har gått tre år på
skole og har lest all verdens bøker. Holdningen de
møter oss med er «jeg vet best fordi jeg er voksen og
du er liten». Kanskje er de redde for at de unge ikke
skjønner sitt eget beste, tenker Abueg.
Selv om saksbehandleren skal sette grenser og vise
at hun er en tydelig voksen, vet hun ikke alltid best,
og hun kjenner ikke følelsene til ungdommen,
påpeker Abueg. Derfor er det best om <
Mangfold i barnevernet
29
Lastet ned via Barnevernbloggen - www.knut.com
Barnevernsbarns medvirkning
Fem råd til
saksbehandlere
saksbehandleren og barnet drodler litt fram og til­
bake og tar viktige beslutninger sammen, noe som
kan bety at begge må inngå noen kompromisser.
fordommene sine. De bør forstå at barnevernsbarn
er som andre barn, og ikke anta at alle blir sosial­
klienter eller rusmisbrukere.
Ruzzel Abueg har fem råd
til saksbehandlere:
Tviholder på makta
Får lov til å være sløv
Andre saksbehandlere klarer ikke å slippe kontrollen.
– Det virker som de ikke helt vet hva de skal gjøre
med ordet medvirkning, og de klarer ikke gi fra seg
makt, forteller Abueg.
Hennes budskap er at det ikke er farlig å slippe til
ungdommene. Hun tror barnevernsansatte oppnår
mer ved å vise tillit til barnevernsbarna og ha tiltro
til at de kan lykkes.
– Noen saksbehandlere bør ta et oppgjør med
I det hele tatt burde flere saksbehandlere pushe på
for at barna skal medvirke, mener Abueg. Spesielt
gjelder det de to siste årene før barnet er 18. Altfor
mange ungdommer får lov til å være sløve.
En 17-åring som ikke får noe ansvar, ender opp
som en nikkedukke. Når den unge blir 18 og skal
klare seg selv, blir den unge voksne stående mer
tomhendt. Ved å lese dokumentene i saksmappa,
forstår den unge lettere grunnlaget for beslutninger
som er fattet, for eksempel om bosetting.
- Vær åpen
- Still spørsmål
- Diskuter på en god måte
- Inngå kompromisser når
det trengs
- Bruk tid. Ikke bestem noe i
løpet av noen få timer
Lytt til ungdommen
– Mange barnevernsbarn skjønner ikke før de er
over 18 at de burde satt seg inn i saken sin. Men da
er det som regel for sent, påpeker Abueg.
Skal barnevernsbarnet unngå å bli en marionett
for saksbehandleren, nytter det ikke å overlate alt
ansvaret for sin egen sak til andre. Medvirkning gir
ungdommen et ansvar for å tenke og reflektere, slik
at vedkommende unngår å ende opp som en rekvisitt
i mappa si, opplyser Abueg.
– At ungdommer får innflytelse over sitt eget liv,
er viktig. Barnet vet som regel selv hva han eller hun
har lyst til. Selv om saksbehandleren vil den unge
skal bo i fosterhjem, er det godt mulig barnet selv
ønsker å bo i et ungdomshjem.
Blir hørt
– Mitt inntrykk er at barnas egne meninger blir tatt
hensyn til, for eksempel om bosted, skolegang eller
jobb og fritidsaktiviteter. Så lenge forslaget fra ung­
dommen er reelt, og for eksempel ikke et krav om to
datamaskiner, blir kravet hørt.
– Det er ikke heller sikkert den unge har lyst til å
møte mammaen sin. Ingen må tvinge et barn til å
møte sine foreldre mot sin vilje. Målet er at barne­
vernsbarnet blir likebehandlet med andre barn.
Vil bli førskolelærer
I dag studerer Abueg til førskolelærer. Målet er å bli
pedagogisk leder i en barnehage.
– Jeg er fascinert av hvordan barn leker og lærer.
I mange barnehager har de et godt faglig og sosialt
miljø. Dessuten er jeg så glad i barn, sier hun
BLI HØRT: – At
ungdommer
får innflytelse
over sitt eget
liv, er viktig,
mener Russel
Abueg.
30
Mangfold i barnevernet
Lastet ned via Barnevernbloggen - www.knut.com
omtaler
Anbefalte Bøker
Målsettinger, føringer og rammer
for barnehagen, Øyvind Kvello
(2010)
Boka viser hvordan barnehagen i samsvar
lovverket dagsaktuell
kunnskap og forskning, kan
utvikle og legge til rette for
en praksis som gir barnet
trygghet og stimulans, og
som ivaretar barnets
behov i en særlig viktig
utviklingsfase.
med
Nye metoder i et moderne
barnevern, Liv Schjelderup, Cecilie
Omre og Edgar Marthinsen (2005)
Der det gamle
barnevernets modus var
preget av mistanke og
problemer, prøver de nye
metodene å utløse
tilgjengelige ressurser
i familie og nettverk.
Mer demokratiske og
brukerorienterte
behandlingsmetoder er
tidens krav.
Oppvekst og psykologisk utvikling,
Liv Mette Gulbrandsen (2006)
I denne innføringsboka
presenterer noen av
Norges fremste
forskere, behandlere og
fagformidlere klassiske
og nyere teori som er
relevant for faglig
forståelse av barn og
unges oppvekst og
psykologiske
utvikling.
Miljøterapi med barn og unge –
Organisasjonen som terapeut, Erik
Larsen (2004)
Forfatteren definerer
miljøterapi, tar for seg
miljø­terapeutrollen og
miljø­terapeutisk ledelse,
og viser hvordan
organisering kan føre til
endring. Han viser
hvordan man kan forstå
og møte barn og ungdom,
hvordan institusjons­
plassering virker og hvordan man
kan samarbeide med foreldre og nettverk.
Praktisk barnevernsarbeid,
Vigdis Bunkholdt
og Mona
Sandbæk (2008)
Denne boka er en
oppslagsbok for
barnevernsarbeidere
som kom ut første
gang i 1984. Metoder
for barneverns­
arbeidet og ulike
es.
situasjoner fra praksis presenteres og drøft
Det nye barnevernbyråkratiet II –
En kartlegging av samarbeid
mellom kommune og stat innen
barnevernet, Heidi Gautun (2010)
Anbefalte NETTSTEDER
www.barnevernet.no
Samler oppdatert informasjonen om barnevernet.
Tilrettelagt for ansatte i barnevernet, studenter
og fagmiljø.
www.116111.no
Alarmtelefonen for barn og unge.
www.nbbf.no/buf/rss/portal.php
Nasjonalt bibliotek for barnevern og familievern
gir deg tilgang til fagtidsskrifter,
forskningsrapporter, rettskilder og råd fra
anerkjente fagmiljøer.
www.adhdnorge.no
Her er mye nyttig viten og informasjon om AD/HD
og hjelpetiltak.
www.barnogunge.no
Et nettsted for barn og unge av rusmisbrukere.
Fafo-rapport 2010:27.
Mangfold i barnevernet
31
Lastet ned via Barnevernbloggen - www.knut.com
Postboks 7003 St. Olavs plass, 0130 Oslo – tlf. 23 06 40 00 – faks 23 06 44 07
www.fagforbundet.no • www.fagbladet.no