Transcript Eurojuris Informerer nr 1-2009

Eurojuris
informErEr
Nr. 1/2009 – 15. årgang
Tema: Sentrale regler i offentlig forvaltning
Eurojuris Informerer
Eurojuris Norge AS er en sammenslutning av i alt 9 advokatkontorer fra Kristiansand i sør til
Harstad i nord. Vårt hovedfokus er kvalitet, faglig dyktighet og lokalkunnskap om våre klienter
og deres nærmiljøer. Vårt internasjonale nettverk gir oss tilsvarende kontaktnett i hele Europa
og i utvalgte byer og regioner i resten av verden.
Mange av våre advokater innehar kommuneadvokatrollen i flere av kommunene i sitt nærområde. Dette gir god innsikt i de problemstillinger og utfordringer kommunene og det offentlige står overfor. I dette heftet av Eurojuris informerer har vi valgt å ha fokus på noen av de
temaene vi mener er av særlig interesse innen offentlig sektor – ny offentlighetslov, endringer
i barnevernloven, regler om offentlig anskaffelser, regler om habilitet, overformynderiet og
eiendomsskatt.
Artiklene er skrevet av våre fremste eksperter innenfor de fagområdene som er behandlet
i artiklene. Jeg håper derfor at heftet gir nyttig informasjon - ikke bare her og nå, men at
det kan ligge i skrivebordsskuffene rundt omkring og tjene som en veiledning i den offentligrettslige hverdagen.
Og dersom du ikke finner alle svarene i heftet, er det aldri langt til ditt nærmeste Eurojuris
kontor.
God lesing!
Advokat Hege Mortensen
Daglig leder for Eurojuris Norge AS
Redaktør: Daglig leder Hege Mortensen
Eurojuris Norge AS, Nedre Storgate 15/17, 3015 Drammen
Postadresse: Postboks 294 Bragernes, 3001 Drammen
E-post: [email protected]. Telefon: 32 25 55 00. Faks: 32 25 55 50
Besøk vår hjemmeside
www.eurojuris.no
Utgivelsesdato: Juni 2009
Innhold
Ny offentlighetslov
4–10
Av advokat Anders Hauger
Forslag om lov om endringer i barnevernslovven
11–15
Av advokat Sverre Larhammer
Kommunene og overformynderiet
16–19
Av advokat Stein Nilsen
Offentlige anskaffelser - kvalifikasjonskrav og tildelingskriterier
20–26
Av advokat Anders Hauger
Habilitetskrav til ansatte eller folkevalgte ved kommunale avgjørelser 27–30
Av advokat Roe Lauvås
Eiendomskatt - den rettferdige skatt?
31–41
Av advokat Johan Henrik Frøstrup
Advokatfirmaet Eurojuris Hagesund DA
42
SIDE 4
F r e m g an g s m åt e v ed o p p f ø r av a r b eidsfo r ho l de t
Ny offentlighetslov
Av advokat Anders Hauger
[email protected]
Anders Hauger har ti års erfaring med rettslige problemstillinger fra
kommunal sektor, gjennom arbeid i Kommunal- og regionaldepartementet og KS Advokatene. Han har i like mange år holdt kurs i forvaltningsrett, herunder offentlighetsloven. I perioden desember 1999
til desember 2003 satt han i offentlighetslovutvalget, som leverte
sin innstilling til ny offentlighetslov i NOU 2003: 30. Han skriver for
tiden på en kommentarutgave til den nye offentlighetsloven.
INNLEDNING
Fra 1. januar 2009 trådte det i kraft en ny
offentlighetslov som erstatter offentlighetsloven fra 1970. Den nye loven er på nynorsk og
har fått det offisielle kortnavnet offentleglova.
De fleste bruker navnet offentlighetsloven også
på den nye loven, og kaller den gamle
offentlighetsloven 1970-loven. Vi gjør også
dette i denne artikkelen.
Den nye loven har på noen få men viktige
områder vesentlige endringer fra 1970-loven,
mens de aller fleste regler kun har mindre
endringer. I det videre vil det særlig fokuseres
på de om-råder der det har skjedd endringer.
Offentlighetslovens formål
og bruk
Både den nye og den gamle loven har sin
bakgrunn i ”offentlighetsprinsippet”, som
bygger på en grunntanke om at vår felles
offentlige forvaltning skal være så åpen som
mulig. På den måten kan innbyggere både føle
seg trygge på at deres egne saker blir forvaltet
på en god måte, og være sikker på at de som
sitter ved makten forvalter makten på en slik
måte at velgerne støtter opp om den. I den
nye offentlighetsloven er det i § 1 tatt inn en
formålsbestemmelse som skal uttrykke dette,
i tillegg til at det uttales at loven skal sikre en
åpen og fri debatt og styrke ytringsfriheten.
Offentlighetsprinsippet ble grunnlovfestet i
Grunnloven § 100 femte ledd for noen få år
siden.
Offentlighetsloven er i hovedsak brukt av
journalister, som har loven som et verktøy, for å
følge med på hva som skjer innenfor offentlige
organer. Nå som lovens virkeområde utvides
betydelig, se nedenfor, antas det at journalistenes fokus også settes på offentlig eide
virksomheter.
Loven er imidlertid også et nyttig verktøy for
andre yrkesgrupper, herunder advokater. Dette
gjelder både når man har offentlige organer
som motparter og når informasjon fra offentlige
organer er viktige som bakgrunnsinformasjon
eller beviser.
Også for allmennheten er loven nyttig.
Skal man for eksempel søke om å bygge en
N y offen t l i g he t s lov – A rt ikke l i E u r oj u r is I nfo r m e r e r
garasje kan det være greit å finne ut av hva
bygningsmyndighetene tidligere har godkjent,
eller kanskje enda viktigere – hva de ikke har
godkjent. Har man fått avslag på en søknad kan
det tilsvarende være greit å få vurdert om man
har blitt behandlet likt med andre i tilsvarende
saker. Loven er av den grunn en av de lover
som absolutt alle bør kjenne til. Den bør derfor
være både være lettfattelig og pedagogisk. Det
kan diskuteres om alle lovens regler oppfyller
et slikt krav.
Offentlighetslovens virkeområde
En av de mest dramatiske endringene i den
nye loven er at virkeområdet utvides ganske
betraktelig. I 1970-loven var det i hovedsak forvaltningsorganer som måtte sikre innbyggerne
innsyn, mens den nye offentlighetsloven som
hovedregel må følges av selskaper, stiftelser og
andre typer rettssubjekter der det offentlige
til sammen oppnevner mer enn halvparten
av medlemmene i det øverste organ. Dette
gjelder også når det offentliges eierskap er
indirekte. Vanligvis vil offentlighetsloven altså
gjelde i selskaper der det offentlige direkte
eller indirekte eier over 50 % av selskapet.
Med indirekte eierskap menes eierskap
gjennom et annet rettssubjekt, eventuelt i
flere ledd. Dersom det offentlige eier mer enn
50 % i selskap A, som igjen eier mer enn 50 % i
selskap B vil selskap B måtte følge offentlighetsloven. Dette gjelder selv om selskap A ikke selv
følger offentlighetsloven fordi det er omfattet
av en unntaksbestemmelse, se nedenfor. Hvis
derimot det offentlige eier mindre enn 50 % i
selskap A vil denne eierandelen ikke ha noen
betydning for vurderingen av selskap B. Dette
gjelder også selv om selskap B også er eid av
andre offentlige organer, direkte eller indirekte.
Ikke alle selskaper og lignende som er eid av
det offentlige med mer enn 50 % må følge
offentlighetsloven. Det finnes unntak både i lov
og forskrift. Her nøyer vi oss med å redegjøre
for det mest generelle unntaket, i § 2, første
ledd, annen setning, som lyder:
SIDE 5
”Bokstavane c og d gjeld ikkje rettssubjekt som
hovudsakleg driv næring i direkte konkurranse
med og på same vilkår som private.”
Bakgrunnen for unntaket er relativt åpenbar.
Det å være i en konkurranse med andre
selskaper og samtidig ha en betydelig åpenhet
vil være en ulempe så stor at den sannsynligvis
ville kunne ødelegge for virksomheten.
Det er verdt å merke seg at det kun er konkurr-anse med private som medfører unntak.
Med private menes andre selskaper som ikke
følger offentlighetsloven. Der utelukkende
offentlige virksomheter er i markedet må alle
disse følge loven.
Det er bare når selskapets virksomhet i
hovedsak driver konkurranseutsatt næring
at unntaket kommer til anvendelse. Det er
rettssubjektet som sådan som må vurderes.
Med hovedsak menes godt over halvdelen av
virksomheten, antakeligvis mellom 60 og 90 %.
Hva man skal vurdere virksomheten i forhold til
er ikke avklart, men det antas at antall ansatte,
omsetning, driftsmidler osv. er relevante
vurderingstemaer. Det er ikke mulig å si at deler
av virksomheten er konkurranseutsatt og kan
unntas, mens loven følges for selskapets øvrige
deler. Det er altså fullt mulig å tenke seg at konkurranseutsatt virksomhet må drives samtidig
som offentlighetsloven følges. Sannsynligvis
kommer dette til å medføre at offentlig eide selskaper som driver både med virksomhet uten
konkurranse og virksomhet med konkurranse
vil skille de to delene i to selskaper.
Uansett om det dreier seg om forvaltningsorgan, selskap, stiftelse eller annet benytter loven
begrepet ”organ”, jf. § 4, tredje ledd.
Lovens hovedregel
Hovedregelen i offentlighetsloven § 3 er at
dokumenter er offentlige for allmennheten. Det
kreves lov- eller forskriftsbestemmelse for at
organet kan gjøre unntak. Organet skal også
føre journal etter reglene i arkivlov/-forskrift,
slik at allmennheten kan finne frem til de ulike
sakene – eventuelt løpende følge med på
S I D E 6
N y offen t l i g he t s lov – A rt ikke l i E u r oj u r is I nfo r m e r e r
hvilke dokumenter som journalføres, jf. lovens
§ 10. Noen få statlige organer er pålagt å legge
journalen ut på internett, mens alle organer har
mulighet til å gjøre dette frivillig.
Også databasene til organer som omfattes
av loven er i prinsippet åpne for innsyn, jf. §
9. Imidlertid er innsynet av praktiske grunner
begrenset til tilfeller der søk ”kan gjerast med
enkle framgangsmåtar”. Man har altså ikke
innsyn i hele databasen. På den annen side
er det ikke innsyn bare i søk som organet selv
har gjort, men også søk spesifisert av den som
ber om innsyn. Det må også være anledning
til å be om flere søk samtidig. Sannsynligvis
går det dog en grense for hvor lenge man kan
oppholde en ansatt i organet. Dersom organet
føler at det tar mye tid å følge opp slike søk
kan det være et alternativ å legge databasen
ut på nettet for selvbetjening. Det er imidlertid
ingen plikt til å gjøre dette.
Loven gjelder innsyn i saksdokumenter. Om
møter i organet skal være lukkede eller åpne
reguleres eventuelt andre steder. Loven
gir heller ikke allmennheten rett på å få ut
opplysninger over telefon, eller forvaltningen
plikt til å lage nye dokumenter. Loven gjelder
for allmennheten, mens parter og andre med
særlig tilknytning til saken kan ha bedre
rettigheter andre steder.
Hva som er et dokument er definert i lovens
§ 4, første ledd. Definisjonen er ment å være
teknologinøytral, slik at all informasjon som
lagres slik at det kan gjenfinnes er omfattet,
uansett om det er naturlig å omtale det som et
dokument eller ei. Eksempler på dokumenter
er brev, faks, e-post, bilder, film, lydopptak osv.
Også SMS og lignende vil være dokumenter,
selv om det ikke nødvendigvis er så praktisk å
se for seg at dette journalføres osv.
Viktige unntak fra
innsynsretten
Innledning
Som redegjort for ovenfor er hovedregelen at
det skal gis innsyn, og at det er nødvendig med
lov- eller forskriftsbestemmelse for at innsyn
ikke skal gis. En rekke av bestemmelsene som
gir slike unntak er gitt i offentlighetsloven selv,
men også i andre lover eller forskrifter finnes
det unntaksbestemmelser.
Unntaksbestemmelsene angir selv konkret
hva som kan unntas. I noen tilfeller er det hele
dokumenter, mens andre ganger er det kun
deler av dokumenter, eller bare bestemte opplysninger. I de sistnevnte tilfellene er resten av
dokumentet som hovedregel offentlig. I lovens
§ 12 er det imidlertid regler som kan innebære
at hele dokumentet likevel kan unntas.
De aller fleste unntaksbestemmelser gir
organet en mulighet til unntak, men ingen plikt.
Dette betyr at organet kan velge om det vil gi
ut informasjonen. Det er imidlertid en plikt for
organet til å vurdere nøye om et unntak skal
påberopes hvis det egentlig ikke er behov for
det, jf. § 11 om merinnsyn. Hvis det foreligger en
plikt til å unnta informasjon skal selvsagt ikke
merinnsyn vurderes.
Taushetsbelagte opplysninger
Etter lovens § 13 skal taushetsbelagt opplysninger unntas. Resten av dokumentet kan
som hovedregel ikke unntas. Regelen er i
hovedsak uforandret fra 1970-loven.
Det er ikke angitt i bestemmelsen hva som
er taushetsbelagte opplysninger, dette
reguleres i norsk rett i mange ulike lover. Den
mest vanlige og generelle bestemmelsen er
forvaltningsloven § 13, som angir at ”personlige
forhold” og forhold av ”konkurransemessig
betydning” er taushetsbelagt. Begrepene er
utpreget skjønnsmessige og praksis viser at
det ikke er helt enkelt for verken allmennheten eller ansatte i forvaltningen å forstå helt
hvor grensene for bestemmelsen går. Dette
er i seg selv uheldig, ikke minst fordi brudd på
taushetsplikten er straffbart. Vi går ikke videre
inn på bestemmelsen i forvaltningsloven her.
N y offen t l i g he t s lov – A rt ikke l i E u r oj u r is I nfo r m e r e r Interne dokumenter
En utpreget praktisk regel er § 14, som
bestemmer at interne dokumenter kan
unntas. Det er verken satt spesielle vilkår eller
angitt noe om innholdet i dokumentet for at
unntaket kan anvendes. For at et dokument
skal anses som internt er det som hovedregel
nok å konstatere at organet selv har produsert
dokumentet, og at det ikke er sendt ut av
organet. Avgrensningen av organet tilsvarer
grensen for rettssubjektet. Det er imidlertid
en særregel som fraviker dette når det gjelder
kommuner og fylkeskommuner.
I praksis betyr dette at de ansatte og andre
som arbeider i et organ kan kommunisere med
hverandre gjennom notater, e-post og lignende,
uten at noen kan kreve å få innsyn i dette. Det
SIDE 7
rekke detaljunntak og ett viktigere hovedgrep.
Her redegjøres kun for det siste.
Den praktisk viktigste forskjellen mellom
regelen for kommunene og andre organer er
at man deler opp kommunen i flere ”enheter”,
og gir bare anledning til å bruke unntaket for
interne dokumenter innenfor denne ”enheten”. Hvert politisk organ utgjør en enhet, og
kommunale foretak (KF) er egne enheter. Det
samme gjelder klagenemnder og revisjonsorgan.
Når det gjelder den ordinære administrasjon
så vurderes hver virksomhet eller sektor som
en ”enhet” innenfor fagområder der en fysisk/
administrativ virksomhet er gitt myndighet til å
fatte avgjørelser. De ulike kommunene vil altså
kunne være svært forskjellig inndelt avhengig
av hvor mye myndighet som er delegert nedover i organisasjonen.
«I praksis betyr dette at de ansatte
og andre som arbeider i et organ kan
kommunisere med hverandre gjennom notater, e-post og lignende, uten
at noen kan kreve å få innsyn i dette.»
betyr også at det ikke er så viktig å finne ut når
et dokument er ferdig, fordi det uansett ikke
er rett til innsyn i det. I henhold til arkivforskriften skal som hovedregel heller ikke interne
dokumenter journalføres, slik at det internt ikke
er behov for dokumentrutiner i større grad enn
det virksomheten selv har et behov for.
Interne dokumenter i kommunene og
fylkeskommunene
I kommunal sektor er det gitt en særregel om
interne dokumenter i § 16. Bestemmelsen er
svært innfløkt og vanskelig formulert, med en
For at saksbehandling oppover og nedover
i administrasjonen skal kunne fungere er det
gitt regler som gir anledning til å avklare saken
oppover i administrasjonen, og til å gi ordrer
nedover i administrasjonen, uten at disse
dokumentene blir offentlige.
Dokumenter i ansettelsessaker
I § 25 gis unntak for dokumenter i saker om
ansettelse og forfremmelse. Det er ingen
øvrige vilkår i bestemmelsen, og den gjelder
dermed alle dokumenter i slike saker og hele
dokumentet. Bestemmelsen er en ”kan”
SIDE 8
N y offen t l i g he t s lov – A rt ikke l i E u r oj u r is I nfo r m e r e r
bestemmelse, og merinnsyn må derfor
vurderes.
Bestemmelsen gir organet plikt til å sette opp
en søkerliste, der de mest sentrale opplysningene om søkerne skal oppgis. Plikten til å
sette opp slik søkerliste og retten til innsyn i
den har bestått siden 1970-loven ble vedtatt.
Innsynsretten var omstridt allerede ved
vedtakelsen, og vært omstridt siden. Noen år
før vedtakelsen av den nye offentlighetsloven
ble derfor 1970-loven endret, slik at en søker
kunne anmode om å bli unntatt fra søkerlisten. Etter flere uttalelser fra Sivilombudsmannen, som bare i begrenset grad godtok
at en slik anmodning ble tatt til følge når
stillingen hadde offentlig interesse, ble det i
offentlighetsloven tilføyd:
”Ved vurderinga av om ei slik oppmoding skal
takast til følgje, skal det leggjast vekt på om
det knyter seg særleg offentleg interesse til
stillinga. I utlysinga skal det gjerast oppmerksam på at opplysningar om søkjaren
kan bli gjort offentlege sjølv om søkjaren har
oppmoda om ikkje å bli ført opp på søkjarlista.
Dersom oppmodinga ikkje blir teke til følgje,
skal søkjaren varslast om dette.”
Den praksis som foreligger viser at anmodninger
som har sin bakgrunn i at nåværende arbeidsgiver risikerer økonomisk tap blir godtatt.
Likeledes vil anmodninger som begrunnes i at
søkeren risikerer å miste sin nåværende jobb
dersom det blir kjent at søkeren søker seg bort
fra arbeidet, bli godtatt. Ansatte i offentlig
sektor vil normalt ikke bli utsatt for noen av
disse forholdene, og kan ikke påregne å få
godtatt sin anmodning der stillingen har særlig
offentlig interesse.
Særlig offentlig interesse er det for ledende
stillinger innen forvaltningsorganer og selskaper
av en viss betydning. Det er ikke bare den
øverste lederstillingen som omfattes, men
med ”særlig” menes spesielle stillinger, det går
dermed en grense for hvor mange som kan
omfattes. Vurderingen er imidlertid konkret.
Dokumenter i anskaffelsessaker
Den nye loven innebærer en forholdsvis stor
endring når det gjelder tilbud og anskaffelsesprotokoll i saker der lov om offentlige anskaffelser med forskrifter gjelder. Etter forskrift
om offentlige anskaffelser gjelder regelverket
for alle tilbud når noe anskaffes, og protokoll
skal føres for anskaffelser over kr 100.000,eks.mva.
Tidligere kunne tilbud og anskaffelsesprotokoll
unntas både under konkurransen og i ettertid.
Den nye loven gir unntak for disse dokumentene
bare frem til leverandør er valgt. Etter dette
må dokumentene vurderes i forhold til andre
unntak, særlig reglene om taushetsplikt for
konkurransesensitive opplysninger, jf. offentlighetsloven § 13 og forvaltningsloven § 13 nr. 2).
Leverandør er valgt når det gis meddelelse om
hvem som er valgt. Dette gjøres før kontrakt
«Tidligere kunne tilbud og anskaffelsesprotokoll unntas både under
konkurransen og i ettertid. Den nye
loven gir unntak for disse dokumentene bare frem til leverandør er valgt.»
N y offen t l i g he t s lov – A rt ikke l i E u r oj u r is I nfo r m e r e r inngås, da de leverandører som ikke er tildelt
kontrakten skal få mulighet til å klage innenfor
en rimelig frist (normalt ca 10 arbeidsdager).
Andre dokumenter i anskaffelsessaker, som
interne notater ved evaluering osv. kan i mange
tilfeller unntas etter de øvrige unntak.
SIDE 9
anvendes for å raskt sette samfunnet ut av
spill. I noen grad er slike opplysninger unntatt
i medhold av sikkerhetsloven, og dermed
taushetsbelagte.
Saksbehandlingsregler
Tips og dokumenter om lovbrudd
Innledning
Meldinger og tips om lovbrudd som kommer
fra private kan etter § 24 andre ledd unntas,
også etter at saken er ferdigbehandlet.
Dette må også gjelde tips fra ansatte i det
offentlige, når tipset ikke er gitt på vegne av
det offentlige. Dette er bl.a. viktig i forhold til
reglene om forbud mot gjengjeldelse etter
varsling i arbeidsmiljøloven § 2-4.
1970-loven hadde svært begrenset med saksbehandlingsregler. Det var i hovedsak fastsatt
at det var klageadgang, og at reglene i forvaltningsloven gjaldt så langt de passet. Det siste
er beholdt i den nye loven, men det er i tillegg
kommet en rekke saksbehandlingsregler. Disse
er i første rekke angitt som forpliktelser for
organet, men gir også både direkte og indirekte
en del rettigheter for den som ber om innsyn.
Melding og tips om lovbrudd fra offentlige
organer kan imidlertid bare unntas frem til
saken er avgjort. Det samme gjelder alle andre
typer dokumenter om lovbrudd. Vanligvis
betyr det at at saken er ”henlagt” fordi det ikke
finnes noe lovbrudd, eventuelt at lovbrudd er
stadfestet og avgjørelse om konsekvenser av
dette er fattet.
Med lovbrudd menes ikke bare straffbare
handlinger, men alle brudd på lover/forskrifter.
Lovbruddet må ikke være stadfestet, tvert imot
er meningen med regelen delvis å gi muligheter
for å finne ut om det faktisk er et lovbrudd før
saken blir offentlig.
Opplysninger som kan lette gjennomføringen av lovbrudd
I § 24 tredje ledd er det gitt muligheter for
unntak for opplysninger som kan lette gjennomføringen av straffbare handlinger eller utsette
enkeltpersoner for fare. Eksempler på saker
som har vist behov for slike regler er innsynskrav i tegninger over bankhvelv, tegninger av
offentlige personers hus o.l.
Også i forhold til de senere års fokus på
terror er det åpenbart behov for beskyttelse
av enkelte typer opplysninger, for eksempel
vil det offentliges detaljopplysninger om infrastruktur for strøm/gass/drikkevann kunne
Innsynskrav
Et krav om innsyn kan fremsettes skriftlig eller
muntlig, jf. lovens § 28 første ledd. Dette betyr
at det i praksis er opp til den som ber om innsyn å velge hvordan man vil fremsette kravet.
Selv om telefon er en rask og enkel måte å få
innsyn på er det viktig å huske på at dette gir
liten grad av dokumentasjon dersom det skulle
bli tvist om det ble fremsatt et innsynskrav og
hva det ble bedt om innsyn i. Det kan derfor
være lurt at det sendes en e-post – eventuelt
som en oppfølging. Dette gjelder særlig der
telefonsamtalen kanskje i utgangspunktet
dreide seg om noe annet, og innsynskravet kom
underveis i en annen type samtale.
Innsynskravet må avgrenses. Det skal etter
§ 28 andre ledd gjelde én sak, eller i rimelig
utstrekning saker av en bestemt art. Man
kan selvsagt også bare be om ett eller flere
konkrete dokumenter i en eller flere saker.
Det er ingen begrensning i antallet konkrete
saker det kan bes om innsyn i.
Dersom det bes om innsyn i saker av en
bestemt art vil en god begrunnelse for kravet
kunne innebære at det antallet saker vedkommende ”i rimelig utstrekning” har krav på
utvides. Det er ikke krav om en begrunnelse
S I D E 1 0
N y offen t l i g he t s lov – A rt ikke l i E u r oj u r is I nfo r m e r e r
for å be om innsyn, men er man for eksempel
part i en sak kan man altså få rett til innsyn i
andre lignende saker gjennom å oppgi dette.
For øvrig vil ”i rimelig utstrekning” sannsynligvis bli fortolket som 2-5 saker, litt avhengig av
sakenes størrelse.
avsnitt og eventuelle bokstaver eller nummer
i bestemmelsen. Dette er en innskjerping i
forhold til 1970-loven.
Avslaget skal også opplyse om klageadgangen
og om klagefristen, som er på tre uker.
«Utgangspunktet er at innsyn betyr
en rett til å få se dokumentene i
saken, men loven går også svært
langt i å gi rett til kopi.»
Innsyn
Dersom det gis innsyn i de dokumenter
eller saker det anmodes om, blir spørsmålet
hva som ligger i retten til ”innsyn”. Utgangspunktet er at innsyn betyr en rett til å få se
dokumentene i saken, men loven går også
svært langt i å gi rett til kopi. Den som ber
om innsyn kan som hovedregel velge mellom
elektronisk kopi og papirkopi.
Rettigheter etter loven skal som hovedregel
være gratis, jf § 8, og det samme gjelder
som hovedregel retten til kopi. Dette gjelder
både kopieringsutgifter, arbeidstid og porto.
Dersom det bes om innsyn i en sak med mer
enn 100 A4 ark er det i forskrift åpnet for å ta
betaling på kr 1,- pr. ark for de overskytende. I
tillegg kan det tas betalt for ekstrautgifter
til fargekopier, kopier av stort format osv.
Tilsvarende gjelder for utgifter til CD/minnepenn eller lignende ved elektroniske kopier
som ikke sendes via e-post.
Avslag på innsyn og begrunnelse
Et avslag på innsyn må etter § 31 gis skriftlig.
Avslaget trenger ikke å grunngis, men organet
må vise til hvilken lov- eller forskriftshjemmel
som gir grunnlag for avslaget. Det holder ikke
å vise til selve paragrafen, men også ledd/
Det er i den nye loven gitt en ny regel om at det
innen klagefristen kan kreves en begrunnelse,
der organet må redegjøre for hovedhensynene
bak avslaget.
Den mest oppsiktsvekkende nyheten i loven
er imidlertid at manglende svar på innsynsbegjæring skal regnes som et avslag, som kan
påklages. Dette gjelder dersom det ikke gis
svar på innsynskravet innen 5 arbeidsdager, jf
§ 32 andre ledd.
Klageadgang
Saksbehandlingsreglene for klage, herunder
hvem som er klageinstans er i hovedsak
uforandret i forhold til 1970-loven. Når det
gjelder klageinstans for selskaper er det i
forskrift gitt detaljerte og kompliserte regler
for hvem som er klageinstans.
Klageadgangen er imidlertid utvidet betydelig,
Ovenfor er det allerede nevnt at manglende
svar innen 5 arbeidsdager gir klagerett. I tillegg
er det nå klagerett på alle ”avgjerder” som er
tatt i medhold av loven. Dette vil for eksempel
si at avvisning av innsynskrav fordi et selskap
ikke anser seg omfattet av loven kan påklages.
Likeledes kan avgjørelser om betaling eller
andre mer praktiske avgjørelser i forbindelse
med gjennomføringen av innsynet påklages.
ø kono m isk o p p g j ø r e t t e r endt sa m b oe r fo r ho l d
SIDE 11
Forslag om lov om endringer
i barnevernloven
Av advokat Sverre Larhammer
[email protected]
Sverre Larhammer er partner og advokat i firmaet Larhammer &
Aarseth ANS i Molde. Han har bakgrunn fra bank, som dommerfullmektig og som advokat i Oslo før han etablerte seg i Molde i 1995. Han
driver generell advokatvirksomhet innenfor sivilretten, med særlig fokus
på familierett, barnevern og kjøp og salg av fast eiendom. Sverre
Larhammer sitter i Advokatforeningens lovutvalg for familie, arv og skifte.
1.
Innledning
Barnevern er sterkt i fokus for tiden. Således
har barne- og likestillingsminister Anniken
Huitfeldt markert seg med ulike utspill i
media knyttet til blant annet at barnevernet
griper inn for sent med omsorgsovertakelse,
at man anvender hjelpetiltak for lenge og at
vilkårene for tilbakeføring til foreldrene etter
forutgående omsorgsovertakelse bør være
strengere.
skal finne sted når hjelpetiltak ikke fungerer.
Barnevernet skal således ikke treffe mer inngripende tiltak enn det som er nødvendig.
Det er et overordnet prinsipp i barnevernloven
at det skal legges avgjørende vekt på hva
som er barnets beste. Barnets grunnleggende
behov skal således gå foran foreldrenes rettigheter. Hva som er barnets beste er derimot
ofte et komplisert spørsmål. Betydningen av
barnets beste som det overordnede prinsipp
ble ytterligere styrket da Norge i 2003
inkorporerte FN’s barnekonvensjon i norsk
lovgivning.
Likeledes opererer man med ”det biologiske
prinsipp”, som innebærer at man opererer
med en hypotese om at det er best for barna
å vokse opp med sine biologiske foreldre.
Denne hviler imidlertid på en forutsetning
om at foreldrene kan gi god materiell og
emosjonell omsorg til barnet. Hvor dette ikke
er tilfelle, kan barnet få et inntrykk av at det
ikke betyr noe, og hvis dette vedvarer kan det
igjen innebære at barnet ikke lærer hvordan
det skal ta og beholde en emosjonelt
forpliktende kontakt med andre. I slike tilfelle
vil det kunne være nødvendig å flytte barnet
til en familieramme der sosiale foreldre er
innstilt på å gjennomføre det ofte møysommelige tilknytningsarbeidet slike forsømte barn
trenger.
Et annet viktig prinsipp innenfor barnevernsretten er ”det minste inngreps prinsipp”,
hvilket innebærer at barnevernet så langt
som mulig skal være en forebyggende hjelpetjeneste, og at omsorgsovertakelse først
Da vil det kunne skje at det biologiske prinsipp
må vike for prinsippet om barnets beste.
Barnets behov må settes foran foreldrenes, og
det er viktig at barnevernet griper inn tidlig før
barnet har fått skader.
SIDE 1 2
F o r s l ag o m lov o m end r in g e r i b a r ne v e r n lov en
Disse ulike prinsipp er noe av bakgrunnen
for at Barne- og likestillingsdepartementet
den 24.04.09 har lagt fram en tilrådning
for Regjeringen som er godkjent i Statsråd
samme dag, og som er gitt nr 69 (Ot.prp. nr.
69 for 2008/2009). Proposisjonen er basert
på høringsnotat av 23.10.08 og de høringsuttalelser som kom inn.
Proposisjonen foreslår ulike tiltak; herunder:
gi opplysninger til yrkesutøvere etter lov
om helsepersonell
- en lovregulering av Senteret for foreldre
og barn i barnevernloven
- en overføring av det overordnede faglige
tilsynet på barnevernområdet til Statens
helsetilsyn
- lovfestet plikt til regelmessig å evaluere
igangsatte hjelpetiltak
2.Plikt for barnevertjenesten
til å evaluere tiltaksplaner
om hjelpetiltak
- strengere kriterier for tilbakeføring etter
en omsorgsovertakelse.
2.1Gjeldende rett
- økt bruk av adopsjon gjennom justering
av praksis
Jeg vil nedenfor se nærmere på disse tre
strekpunktene. I tillegg foreslås følgende,
som jeg av kapasitetsmessige grunner ikke vil
gå nærmere inn på i denne artikkelen:
- utvidet krav om begrunnelse i saker om
ettervern
-
lovfesting av plikt for barneverntjenesten
til å utarbeide en individuell plan for
barn som har behov for langvarige og koordinerte tiltak
- lovfesting av plikt for barneverntjenesten
til å gi tilbakemelding til melder
- en utvidelse av barnevernets adgang til å
Barnevernlovens utgangspunkt er at barn
skal vokse opp hos sine biologiske foreldre, og
at eventuelle hjelpetiltak skal gis i hjemmet.
Hjelpetiltakene er frivillige, og er således
avhengig av samtykke fra foreldrene. På
nærmere vilkår kan likevel fylkesnemnda
beslutte at visse hjelpetiltak skal settes i verk
ved pålegg til foreldrene.
2.2Bakgrunn for endringsforslaget.
Ved utgangen av 2007 var i følge Statistisk
Sentralbyrå 26 404 barn i Norge registrert
som mottakere av hjelpetiltak, hvor besøkshjem, økonomisk støtte, støttekontakt,
barnehage, skolefritidsordning frivillig
fosterhjemsplassering, fritidsaktiviteter, tilsyn
og hjemmekonsulent var de mest brukte.
«Det foreligger klare indikasjoner på
at barn blir sterkt skadelidende hvis
man lever lenge under utilfredsstillende forhold i hjemmet, og at
skaden blir større hvis hjelpetiltak
har vært forsøkt for lenge.»
F o r s l ag o m lov o m end r in g e r i b a r ne v e r n lov en
Pr samme tidspunkt var 6 301 barn under
barnevernets tvungne omsorg.
Det foreligger klare indikasjoner på at barn
blir sterkt skadelidende hvis man lever lenge
under utilfredsstillende forhold i hjemmet, og
at skaden blir større hvis hjelpetiltak har vært
forsøkt for lenge. Det er også ofte usikkert
hvor godt hjelpetiltakene virker. Dette er
bakgrunn for forslaget om systematiske
evalueringer av hjelpetiltakene.
SIDE 13
4-5 som innebærer at barneverntjenesten
skal ”følge nøye med” på hvordan det går
med barnet og foreldrene, og at dette skal
gjøres med basis i en vurdering av om det
er nødvendig med nye tiltak ”eller om det er
grunnlag for omsorgsovertakelse”. Det er
også presisert at ”tiltaksplanen skal evalueres
regelmessig”.
«Grunnvilkåret for oppheving er at
foreldrene kan gi barnet forsvarlig
omsorg, dog slik at vedtaket likevel
ikke skal oppheves dersom barnet
har fått en viss tilknytning til fosterhjemmet.»
2.3 Høringsinstansenes syn
Forslaget om å presisere og forsterke barneverntjenestens plikt til å følge opp familien,
og om å lovfeste barneverntjenestens plikt til
å evaluere tiltaksplanen, fikk overveldende
oppslutning i høringsrunden, idet 106 av 108
høringsinstanser var positiv til forslaget.
2.4 Departementets vurdering
Departementet understreker at den primære
hjelp fortsatt skal gis som frivillig hjelpetiltak
i hjemmet, samtidig som det understrekes at
tiden kan gå fort for et barn mens man prøver
ut hjelpetiltak. Det må derfor fortløpende
vurderes om hjelpetiltakene har den ønskede
effekt.
Basert på ovennevnte avveininger foreslås
det en presisering av barnevernlovens §
3. Kriteriene for tilbakeføring etter omsorgsovertakelse
3.1Gjeldende rett
Barnevernlovens § 4-16 fastslår at barneverntjenesten etter en omsorgsovertakelse skal
følge barnets og foreldrenes utvikling nøye.
Samme lovs § 4-21 regulerer når vedtak om
omsorgsovertakelse skal oppheves. Grunnvilkåret for oppheving er at foreldrene kan gi
barnet forsvarlig omsorg, dog slik at vedtaket
likevel ikke skal oppheves dersom barnet har
fått en viss tilknytning til fosterhjemmet.
Det følger ikke verken av lovbestemmelsene
eller forarbeidene hvilket beviskrav som skal
gjelde for vurderingen av om foreldrene kan
gi barnet forsvarlig omsorg.
SIDE 14
F o r s l ag o m lov o m end r in g e r i b a r ne v e r n lov en
3.2Bakgrunn for forslaget
Dels på bakgrunn av at det som nevnt ikke
eksisterer noe beviskrav, dels på bakgrunn av
undersøkelser som viser at fylkesnemndene
la mest vekt på foreldrenes omsorgsevne, og
mindre vekt på barnets omsorgsbehov, har
Departementet vært bekymret for at det tillates
for stor usikkerhet med hensyn til tilbakeføring.
Dette er bakgrunn for Departementets forslag
som i realiteten innebærer en skjerping av
vilkårene for tilbakeføring av barn til opprinnelig
omsorgsbase.
3.3 Høringsinstansenes syn
Av de 108 høringsinstanser som har uttalt seg
til forslaget er 73 positive. Forslaget slik det
fremkom i høringsnotat av 23.10.08 gikk på
at det skulle kreves at det ikke var ”reell tvil”
om at foreldrene kunne gi barnet forsvarlig
omsorg før man vedtok å oppheve vedtak om
omsorgsovertakelse og føre barnet tilbake
tilpasse seg en ny familie og en ny livssituasjon.
En stadig mulighet for gjenopptakelse av
omsorgssituasjonen vil derfor medføre en
stor belastning og usikkerhet for alle parter.
Basert på dette kom Departementet til at
det bør kreves mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt for at foreldrene kan gi
forsvarlig omsorg før tilbakeføring skal skje.
Basert på innspillene fra høringsinstansene
fant Departementet imidlertid at man ville
anvende begrepet ”overveiende sannsynlig”
for å angi kravet til kvalifisert sannsynlighetsovervekt før tilbakeføring skal skje.
Således foreslås en endring som i praksis vil
innebære at det blir vanskeligere for foreldre
å oppnå tilbakeføring av omsorg etter omsorgsplassering, ved at det må være ”overveiende sannsynlig” at foreldrene kan gi barnet
forsvarlig omsorg før fylkesnemnda opphever
et vedtak om omsorgsovertakelse.
«Barnevernlovens § 4-20 gir hjemmel
for fylkesnemnda til å frata foreldrene
foreldreansvar og for å gi samtykke til
adopsjon mot foreldrenes vilje.»
til foreldrene. En del av høringsinstansene
var skeptisk til dette vurderingstemaet, og
Fylkesmannen i Oslo og Akershus foreslo
istedenfor ”overveiende sannsynlig” for å angi
graden av sannsynlighetsovervekt.
3.4 Departementets vurdering
Departementet viser til enkelte høringsinstanser,
blant annet Norsk Psykologforening som
viser til at barn som vurderes tilbakeført, som
regel har erfart sviktende omsorg over lang
tid før de kom i fosterhjem, og har måttet
4. Økt bruk av adopsjon
som barnevernstiltak
4.1 Gjeldende rett
Barnevernlovens § 4-20 gir hjemmel for
fylkesnemnda til å frata foreldrene foreldreansvar og for å gi samtykke til adopsjon mot
foreldrenes vilje. Dette i tilfelle der foreldreansvaret er fratatt foreldrene i forbindelse
med en omsorgsovertakelse.
Ut over det kreves for adopsjon at:
- det er sannsynlig at foreldrene varig ikke
F o r s l ag o m lov o m end r in g e r i b a r ne v e r n lov en
SIDE 15
«Lovforslaget innebærer at det
stilles skjerpede krav til foreldre
ved evaluering av hjelpetiltak, raskere
omsorgsovertakelse, skjerpede
krav ved tilbakeføring og hyppigere
anvendelse av adopsjon.»
vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg eller
det foreligger en svært sterk tilknytning
mellom barnet og fosterforeldrene, og
legge til rette for økt bruk av adopsjon som
barnevernstiltak.
- adopsjon er til barnets beste, og
4.4 Departementets vurdering
- fosterforeldrene har vist seg skikket til å
oppdra barnet som sitt eget, og
Gjeldende lovgivning og internasjonale
konvensjoner innebærer at det i visse tilfelle
er nødvendig ut fra hensynet til barnets
beste å benytte et så vidt inngripende tiltak
som adopsjon. Departementet mente videre
at det ikke var nødvendig å foreta en endring
i loven for å endre praksis, men at man kan
presisere dette gjennom retningslinjer eller
en veileder for kommunen etter bruk ved
vurderingen av hva som vil være barnets
beste i disse sakene.
- vilkårene for å innvilge adopsjon etter
adopsjonsloven er til stede
Departementet viser til rettspraksis og
statistikk fra Statistisk Sentralbyrå som viser
at det kan være grunnlag for å tro at adopsjon
av fosterbarn skjer i mindre grad i dag enn på
slutten av 80-tallet.
4.2Bakgrunn for forslaget
Ulike fagmiljø i Norge er bekymret over at
adopsjon er et lite benyttet tiltak. Videre er
det forskning som tilsier at adopsjon kan gi
et tryggere og mer forutsigbart oppvekstmiljø for barnet, dette på bakgrunn av den
muligheten foreldrene har til å kreve tilbakeføring etter barnevernlovens § 4-21 uten slik
adopsjon. Departementet kom således til
at det bør skje en dreining av praksis slik at
adopsjon som barnevernstiltak blir benyttet i
større grad enn hva som er tilfelle i dag.
4.3 Høringsinstansenes syn
Av 107 høringsinstanser som uttalte seg var
104 positive til Departementets forslag om å
5. Oppsummering
Ved ovennevnte Odelstingsproposisjon er
det undertegnedes oppfatning at Departementet på flere ulike vis har vist at man nå
ønsker å skjerpe kravene til foreldre, dels
ved sterkere evaluering av hjelpetiltak, dels
ved hurtigere inngripen i form av omsorgsovertakelse, dels ved å skjerpe kravene for
tilbakeføring til foreldrene etter at omsorgsovertakelse er skjedd og dels ved større
anvendelse av adopsjon som hjelpetiltak.
Det skal bli spennende å se proposisjonens
videre skjebne, og hvorledes disse eventuelle
lovendringene vil slå ut i praksis.
S I D E 1 6
S A ML I V S BRU D D O G B A R N
Kommunene og overformynderiet
Av advokat Stein Nilsen
[email protected]
Stein Nilsen er ansatt advokat i Advokatfirmaet Eurojuris Harstad
AS. Nilsen jobber hovedsakelig med saker innen fast eiendom,
avtalerett, arv-, familie- og skifterett, samt oppdrag som bostyrer i
såvel konkurs- som dødsbo. Han har erfaring fra offentlig virksomhet
med oppdrag fra ulik kommunal virksomhet.
I.
Innledning
Reglene om kommunenes oppgaver
vedrørende overformynderi er å finne i
Vergemålsloven av 22. april 1927 nr. 3. Loven
særpreges av at den inneholder regler av
svært ulik karakter.
De fleste av lovens bestemmelser er av offentligrettslig karakter, og omfatter overformynderiets
ulike oppgaver samt funksjonsfordelingen
mellom ulike verger og overformynderiet.
En del av bestemmelsene er av privatrettslig
karakter. Dette gjelder blant andre reglene
om den umyndiges handleevne og ansvar
overfor sin medkontrahent, og kommunens
erstatningsansvar for overformynderiets
virksomhet.
I denne artikkel vil jeg se på kommunens
ansvar for organisering av et overformynderi,
kommunens oppgaver i forhold til overformynderiet samt kommunens ansvar for feil
som begås av overformynderiet.
II. Hjemmelen for de kommu-
nale overformynderier
Ordningen med overformynderiet reguleres
som nevnt av lov om vergemål for umyndige
av 22.4.1927. Det pågår for tiden et arbeid
med å revidere denne lov. I den forbindelse
ble det i 2004 fremlagt en NOU som kom
med en rekke forslag til endringer i den
nåværende ordning. Ett av disse forslag var
å erstatte de kommunale overformynderier
med statlige overformynderier inndelt i
regioner. Videre er foreslått å etablere et
vergetilsyn.
Inntil videre må en derfor forholde seg til
dagens ordning som bygger på vergemålsloven av 1927.
III. Kommunens etablering og
oppgaver i forhold til
overformynderiet
Vergemålslovens § 19 slår fast at i hver by
og hvert herred skal det være et overformynderi. Lovens system er at det skal være
ett overformynderi i hver kommune. Etter
vergemålsloven åpnes det ikke for at flere
kommuner kan ha et felles overformynderi.
Det er imidlertid lagt til grunn at det er
anledning til å ansette èn felles fast formann for flere kommuner. Dette er etablert
Ko m m u nene o g ov e r fo r m y nde r ie t SIDE 17
flere plasser i landet. Det er også mulig for
overformynderiene i flere kommuner å inngå
samarbeid om felles sekretariat.
neste og vederlag for sitt arbeid.”
Kommunen har to hovedoppgaver i tilknytning
til overformynderiet. Disse er:
Jeg gjør også oppmerksom på at kommunen i
noen tilfeller kan bli nødt til å dekke utgiftene
til verger. Etter vergemålslovens § 17 har vergen
”krav på å få dekket nødvendige utlegg. I den
utstrekning det er rimelig, kan vergen også få
dekket tapt arbeidsfortjeneste eller vederlag
for sitt arbeid som verge. Kravet avgjøres av
overformynderne.” Hovedregelen er at klienten
selv må dekke disse kostnader, men i de tilfeller
overformynderiet finner at utlegget, vederlaget eller dekningen for tapt arbeidsfortjeneste
er rimelig og at den umyndiges midler er for
ubetydelige til å kunne dekke kravene, er det
kommunen som skal dekke utgiftene. Det er
antatt at kommunen ikke kan nekte å dekke
nødvendige utgifter under henvisning til at det
ikke er dekning på de kommunale budsjetter.
Som en konsekvens av at det i noen tilfeller er
formålstjenlig å engasjere advokat eller annen
fagperson som hjelpeverge, må kommunen
dekke kostnadene også med dette ut fra de
samme vurderinger.
1. Kommunen skal sørge for at det etableres
et overformynderi og at dette organ er
intakt og i drift til enhver tid.
2.Kommunen skal dekke kostnadene med
overformynderiet.
I tilknytning til hvert av disse spørsmålene vil
jeg bemerke følgende.
1. Etter vergemålslovens § 20 skal det være
to overformyndere i kommunen med to varamenn. Overformynderne skal være fylt 30 år
og vederheftige og duelige menn eller kvinner,
som loven formulerer det. Kommunen er
pliktig til å holde suppleringsvalg dersom en
av overformynderne eller varamennene faller
fra i perioden.
Etter vergemålslovens § 28 kan Kongen
(fylkesmannen) etter søknad fra kommunestyret bestemme at overformynderiet skal
ha en fast formann. Denne skal ha de samme
kvalifikasjoner som en dommer og ansettes
av kommunen. Den faste formann må stille
sikkerhet for et beløp som Fylkesmannen
bestemmer. Denne ordning praktiseres i
alle de store kommuner og i noen av de små
kommuner - som oftest ved advokat i en eller
annen form for tilknytning.
Hvis overformynderiet har fast formann, oppnevner overformynderiet selv hjelpeverger.
Dette i motsetning til at det i overformynderier
uten slik fast formann, tilligger tingretten å
oppnevne slike.
2. Overformynderne skal ha dekket sine
kostnader til kontorutstyr, og kommunen kan
også bevilge nødvendig kontorhjelp. Videre
har overformynderne krav på å få dekket
nødvendige utlegg. Det er i lovens § 23 også
bestemt at ”når forholdene tilsier det, kan
kommunestyret vedta at overformynderiet
også skal ha dekning for tapt arbeidsfortje-
Dersom det engasjeres fast formann, skal
honoraret til denne dekkes av kommunen.
Kommunen har en mulighet til å kreve tilskudd
til dekning av sine utgifter til fast formann av
de midler som forvaltes av overformynderiet,
jf. lovens § 30. Forvaltningsgebyret er pr. i
dag 6 % av avkastningen av de midler som
forvaltes.
IV. Overformynderiets
hovedoppgaver
Overformynderiets hovedoppgaver er:
• Forvaltning av umyndiges midler.
• Forvaltning av myndiges midler når
vedkommende har hjelpeverge.
•
Samtykkeorgan ved salg, kjøp eller
belåning av fast eiendom som tilhører en
mindreårig eller en person som har opp
nevnt hjelpeverge.
• Føre tilsyn med verger som forvalter
midler for mindreårige eller personer som
SIDE 1 8
Ko m m u nene o g ov e r fo r m y nde r ie t
har hjelpeverge.
• Kontrollere hjelpevergeregnskaper.
I tillegg har overformynderiet oppgaver
og kompetanse etter bestemmelser i en
rekke andre lover. I den forbindelse vil jeg
spesielt nevne reglene innenfor arv, skifte og
odelsløsning, men også finansavtaleloven har
bestemmelser om overformynderiet. Overformynderiet har også oppgaver i tilknytning
til lov om folkeregistrering.
Overformynderiet er et forvaltningsorgan.
Det overordnede organ for overformynderiet
er fylkesmannen, som fører tilsyn med overformynderiene. Vedtak i overformynderiet
kan påklages til fylkesmannen som klageinstans.
Overformynderiets regnskaper revideres av
kommunerevisjonen, og årsregnskapet avlegges
for fylkesmannen.
mynderiets fellesmasse. På fellesmassens
vegne kan fylkesmannen med departementets
samtykke reise sak mot kommunen for statskassens regning.
Kommunen hefter ikke for tap av midler som
efter bestemmelse av arvelater eller giver forvaltes på en fra lovens ordning avvikende måte.
Efter nærmere regler som Kongen gir kan
kommunens utgifter til forsikring mot ansvar
efter første ledd kreves dekket av de umyndiges midler.”
Muligheten for slikt erstatningsansvar er altså
knyttet til de oppgaver overformynderiet har.
Disse oppgaver etter vergemålsloven kan
deles inn i tre hovedområder:
• Overformynderiet skal oppnevne verger,
hjelpeverger og setteverger.
• Overformynderiet skal forvalte
umyndiges midler.
«Kommunen kan bli erstatningsansvarlig for eventuelle feil som
begås av overformynderiet eller
personer som handler på vegne av
overformynderiet.»
V. Erstatningsansvar
Kommunen kan bli erstatningsansvarlig for
eventuelle feil som begås av overformynderiet
eller personer som handler på vegne av overformynderiet.
Kommunens ansvar følger i første omgang
av vergemålslovens § 92. Bestemmelsen har
følgende ordlyd:
”Kommunen er ansvarlig for tap som en overformynder ved pliktstridig eller forsømmelig
forhold har påført en umyndig eller overfor-
• Overformynderiet har en generell
veilednings- og tilsynsplikt i forhold
til vergene.
Av ovennevnte følger videre at kommunen
kan komme i erstatningsansvar i henhold til
bestemmelsen i erstatningslovens § 2-1 om
arbeidsgiveransvar.
Høyesterett har i dom inntatt i Rt. 1999
side 1903 slått fast at et erstatningsansvar i
medhold av skadeserstatningslovens § 2-1
om arbeidsgiveransvar for kommunen kan
Ko m m u nene o g ov e r fo r m y nde r ie t foreligge selv om overformynderiet ikke er
den umiddelbare skadevolder.
I denne sak ble kommunen erstatningsansvarlig for en hjelpeverges underslag av
den vergetrengendes midler. En niese ble
oppnevnt som hjelpeverge for sin tante, og
underslo midler fra tanten i forbindelse med
salg av fast eiendom. Niesen ble i straffesaken
dømt til fengsel i ett år og seks måneder.
SIDE 19
vergeordninger og oppfølging, men også
gjennom kvalitetssikring av saksbehandlingen
og informasjon til pårørende.
For små kommuner kan dette medføre store
kostnader og stort behov for kompetanse.
En løsning kan være å bruke en advokat med
slik kompetanse som fast formann i overformynderiet.
«Det sier seg selv at med et så
omfattende ansvarsområde er det
store muligheter for å trå feil med
den konsekvens at kommunen
påføres ansvar.»
Kommunen ble ilagt ansvar etter skadeserstatningslovens § 2-1 med grunnlag i
manglende tilsyn fra overformynderiets side.
Høyesterett uttaler i denne forbindelse at ut fra
”arten av virksomheten eller saksområdet og
karakteren av (...) vervet” for overformynderne
var det ikke urimelig å regne med at en
skadesituasjon som den aktuelle kunne oppstå. Den kriminelle karakter av hjelpevergens
adferd kan da heller ikke være tilstrekkelig til
å bringe overformynderiets forhold utenfor
rammen av arbeidsgiveransvaret.”
Det sier seg selv at med et så omfattende
ansvarsområde er det store muligheter for
å trå feil med den konsekvens at kommunen
påføres ansvar.
VI. Oppsummering
Overformynderiets oppgaver vil kunne være
svært omfattende og by på store utfordringer.
Dette både i forhold til ivaretakelse av de
vergetrengedes interesser gjennom de ulike
Ut fra tilbakemeldinger fra ulike oppdragsgivere, erfarer Advokatfirmaet Eurojuris
Harstad AS at en slik ordning for kommunene
har vist seg å være gunstig sett hen til den
faglige kompetansen det forutsettes at overformynderiet skal inneha.
Samtidig er kommunene blitt seg bevisst
det ansvaret som påhviler dem i forhold til
etablering og organisering av overformynderiet. På denne måte har en sikret
kvaliteten på utførelsen av overformynderiets
oppgaver, slik at risikoen for kommunene til å
komme i ansvar har blitt betydelig mindre.
S I D E 2 0
øAkono
S
ML I V SmBRU
isk DoDp O
pg
GjBøArReNt t e r endt sa m b oe r fo r ho l d
Offentlige anskaffelser –
kvalifikasjonskrav og tildelingskriterier
Av advokat Anders Hauger
[email protected]
Anders Hauger har arbeidet med reglene for offentlige anskaffelser siden
arbeidet med revisjonen av anskaffelsesforskriften i år 2000/2001. Han
satt både da og ved revisjonen 2006/2007 i arbeidsgrupper for departementet som arbeidet med regelverket og veilederen til dette. Han har
også deltatt i lovarbeidet ved etableringen av KOFA og ved innføringen
av overtredelsesgebyr for ulovlige direkteanskaffelser i lov om offentlige
anskaffelser § 7b. I Svensson Nøkleby Advokatfirma ANS har han de siste
to årene representert både offentlige organer og private tilbydere. Han er
også fast foredragsholder for NIMA innen jus for innkjøpere.
Innledning
Lov og forskrift om offentlige anskaffelser (heretter LOA og FOA) gir detaljerte prosedyreregler for hvordan det offentlige og en rekke
selskaper eid av det offentlige skal opptre ved
anskaffelser. I tillegg til plikten til utlysning er
plikten til å oppgi henholdsvis kvalifikasjonskrav og tildelingskriterier i konkurransegrunnlaget et vesentlig bidrag til å sikre en god
konkurranse, forutsigbarhet og objektivitet.
I det videre redegjøres for pliktens omfang,
praksis og det viktige skillet mellom kvalifikasjonsomgang og tildelingsomgang. Dette er
nødvendig på grunn av en dom i EF-domstolen
fra 2008 (Lianakis – sak C-532/06) med senere
praksis fra Klagenemnda for offentlige anskaffelser (KOFA).
I det videre anvendes FOA del III i henvisninger
og omtale. Dette er reglene for anskaffelser
som omfattes av EU sitt anskaffelsesdirektiv.
Regler med tilsvarende hovedinnhold finnes
også i del II, som er de nasjonale reglene Norge
har innført for anskaffelser som overstiger kr
500.000,- men ikke omfattes av anskaffelsesdirektivet.
Kvalifikasjonskrav
Innledning
Ved de aller fleste anskaffelser er det praktisk
å sette noen krav til leverandørene. Dels pga
faren for at kontrakten ikke blir oppfylt dersom
man inngår kontrakt med useriøse tilbydere og
dels på grunn av at det offentlige ikke bør inngå
kontrakt med tilbydere som for eksempel ikke
betaler merverdiavgift. Ved en rekke anskaffelser er det praktisk å gå noe lenger, bl.a. fordi
man ønsker at tilbyder skal ha tilfredsstillende
kompetanse, erfaring og størrelse. Dette for å
sikre gode leveranser, som leveres til rett tid.
O ffen t l i g e anskaffe l se r – k va l ifikas j onsk r av o g t i l de l in g sk r i t e r ie r FOA åpner for slike krav:
§ 17-4. Kvalifikasjonskrav
(1) Oppdragsgiver kan stille minimumskrav
til leverandørene, herunder til deres tekniske
kvalifikasjoner og finansielle og økonomiske
stilling. Vurdering av leverandørenes tekniske
kvalifikasjoner skal særlig baseres på kriterier
som faglig kompetanse, effektivitet, erfaring og
pålitelighet.
(2) Kravene skal sikre at leverandørene er egnet
til å kunne oppfylle kontraktsforpliktelsene og
skal stå i forhold til den ytelse som skal leveres.
(3) Kravene skal ikke diskriminere leverandørene på grunnlag av nasjonal eller lokal
tilhørighet.
Kvalifikasjonskrav
Som det fremkommer i § 17-4 (1) vil kvalifikasjonskrav være minimumskrav, der tilbyderen
enten oppfyller kravene eller ikke. Det skal ikke
gis noen ekstra ”poeng” å overoppfylle kvalifikasjonskravene, for eksempel ved at man har 7 års
erfaring når kravene er minimum 3 år.
Dersom en tilbyder ikke oppfyller et kvalifikasjonskrav skal tilbudet avvises, jf. FOA § 20-12 (1)
bokstav a. Det hjelper ikke at tilbyder oppfyller
alle de øvrige kvalifikasjonskravene, heller ikke
når disse overoppfylles. Det hjelper heller ikke
at tilbudet i henhold til tildelingskriteriene er
svært godt.
Dokumentasjonskrav
For at kvalifikasjonskravene skal kunne
vurderes, samt at andre vurderinger i forhold
til avvisning skal kunne foretas, kan (og bør)
det stilles krav til dokumentasjon. Skatteattest og HMS-egenerklæring skal oppdragsgiver alltid kreve ved anskaffelser over kr
100.000,-, jf. § 3-3 og § 3-4, se også § 17-14 og
§ 17-15, jf. § 20-12 (1) bokstav b og c.
For andre dokumentasjonskrav enn skatteattest og HMS-egenerklæring gjelder det en
del formelle regler i §§ 17-7 til 17-13. Reglene
SIDE 21
skal i hovedsak sikre at leverandører ikke
diskrimineres på grunn av nasjonalitet og
ulikheter landene imellom.
Krav om dokumentasjon utover skatteattester
og HMS-egenerklæring innebærer ikke
nødvendigvis en automatisk avvisning slik
manglende oppfyllelse av kvalifikasjonskravene
gjør. Det er ”kan” regelen i § 20-12 (2) bokstav g
som er hjemmelen for avvisning ved manglende
dokumentasjon. Dette betyr at hvis oppdragsgiver har andre kilder til de samme opplysningene, og dette viser at tilbyder er kvalifisert, så
kan tilbyder ikke avvises. Hvor langt oppdragsgiver må eller kan gå for å fremskaffe alternativ
dokumentasjon for oppfyllelse av kvalifikasjonskrav må vurderes konkret. Se KOFA sakene
2003/38, 2003/57, 2003/176 og 2005/185.
At det i enkelte tilfeller foreligger en plikt til å
innhente informasjon er på det rene. Kommer
oppdragsgiver til at det samlet sett ikke er mulig
å vurdere kvalifikasjonskravene som oppfylt, må
tilbudet avvises etter § 20-12 (1) bokstav a.
Noen dokumentasjonskrav må fortolkes slik
at det ligger et kvalifikasjonskrav underforstått i dokumentasjonskravet. Se bl.a. KOFA
2009/43. For eksempel vil et krav om fremleggelse av regnskaper uten at det er noe uttrykkelig kvalifikasjonskrav som har behov for slik
dokumentasjon måtte forstås slik at det er et
krav om en viss omsetning/soliditet for å delta
i konkurransen. I slike tilfeller må det skilles
mellom hva som er kvalifikasjonskravet og hva
som er dokumentasjonskravet. Kvalifikasjonskravet må prøves, men fremstår altså ikke som
spesielt presist. Ved manglende innlevering
av regnskap må oppdragsgiver vurdere om
det finnes andre kilder til opplysningene, for
eksempel opplysninger fra Brønnøysund, eller
om manglende regnskaper tilsier at kvalifikasjonskravene ikke er oppfylt.
Kvalifikasjonskrav i praksis
Selv om § 17-4, ved bruk av begrepet
”minimumskrav”, kan lede tankene hen på helt
absolutte og kvantifiserbare krav, er kravene
i praksis ofte ikke så tydelige. Som det frem-
SIDE 2 2
O ffen t l i g e anskaffe l se r – k va l ifikas j onsk r av o g t i l de l in g sk r i t e r ie r
«Det fremgår uttrykkelig i loven at
vurderingene av kvalifikasjon og
tildelingsvurderingen skal foregå
adskilt fra hverandre.»
kommer over kan kvalifikasjonskravene fremkomme indirekte ved at det stilles dokumentasjonskrav, men de kan også fremkomme som
mer utydelige kvalifikasjonskrav. For eksempel
kan krav knyttet til soliditet, kapasitet og erfaring fremkomme på følgende måter:
Tildelingskriterier
Skillet mellom kvalifikasjonsvurderingen
og tildelingsvurderingen
Eksempel 1:
Det fremgår uttrykkelig i loven at vurderingene
av kvalifikasjon og tildelingsvurderingen skal
foregå adskilt fra hverandre:
- Kredittvurdering som minst viser et
konkret resultat
§ 20-1. Fremgangsmåte ved valg av leverandører og tildeling av kontrakter
- Minimum 10 ansatte
Etter at kvalifikasjonene til de leverandører
som ikke er avvist er vurdert i samsvar med
reglene i § 17-4 (kvalifikasjonskrav) til § 17-15
(HMS-egenerklæring), skal kontrakt tildeles
på grunnlag av kriterier fastlagt etter § 22-2
(kriterier for valg av tilbud).
- Minimum 3 referanseprosjekter av
tilsvarende type og størrelse.
Eksempel 2:
- God soliditet
- Tilstrekkelig kapasitet
- Erfaring med tilsvarende oppdrag
Eksempel 3:
- Dokumentasjonskrav: Regnskaper for
de siste 3 år
- Dokumentasjonskrav: Organisasjonsplan
med antall ansatte
- Dokumentasjonskrav: Referanser
Selv om eksempel 1 fremstår som mer presist,
betyr ikke det at kvalifikasjonskravene i
praksis er de strengeste av disse eksemplene. Det går imidlertid en grense for hvor
utydelige kvalifikasjonskravene kan være. De
alminnelige prinsippene i anskaffelsesregelverket om objektivitet, forutberegnelighet
osv. gjør seg gjeldende – men bare slik at
oppdragsgiver ikke skal ha et fullstendig fritt
skjønn i vurderingen. Kravet til tydelighet og
forutberegnelighet er langt strengere når det
gjelder tildelingskriterier.
Blandes disse vurderingene er dette i seg
selv et brudd på regelverket. Det er imidlertid
også krav om at kvalifikasjonskrav og tildelingskriterier skal forholde seg til to ulike tema.
Kvalifikasjonsvurderingen skal gå på forhold ved
leverandøren, og sikre oppfyllelse av kontrakten
mer generelt – mens tildelingsvurderingen skal
gå på forhold ved det aktuelle tilbudet og være
egnet til å gi oppdragsgiver en merverdi.
Lovlige tildelingskriterier
Det er to alternativer for oppdragsgiver når
tildelingskriterier skal fastsettes. Enten å velge
pris alene, eller å fastsette konkrete kriterier
som skal være egnet til å utpeke det økonomisk
mest fordelaktige tilbud. Svært ofte er det det
siste alternativet som benyttes.
§ 22-2. Kriterier for valg av tilbud
(1) Tildelingen skal skje enten på basis av hvilket
tilbud som er det økonomisk mest fordelaktige,
O ffen t l i g e anskaffe l se r – k va l ifikas j onsk r av o g t i l de l in g sk r i t e r ie r SIDE 23
eller utelukkende ut fra hvilket tilbud som har
den laveste prisen.
med, og produktet man tilbyr er avgjørende
for tildelingsvurderingen.
(2) Dersom tildelingen av kontrakten skjer på
grunnlag av det økonomisk mest fordelaktige
tilbud, skal det benyttes kriterier som har
tilknytning til kontraktsgjenstanden. Dette kan
for eksempel være kvalitet, pris, teknisk verdi,
estetiske og funksjonsmessige egenskaper,
miljøegenskaper, driftsomkostninger, rentabilitet, kundeservice og teknisk bistand, og tid for
levering eller ferdigstillelse. Alle kriterier som
vil bli lagt til grunn skal oppgis i kunngjøringen
eller konkurransegrunnlaget. Oppdragsgiver
skal angi den relative vektingen som gis hvert
av kriteriene. Vektingen kan angis innenfor et
område med et passende maksimalt utslag.
For enkelte typer anskaffelser vil imidlertid
kompetansen og erfaringen til de som utfører
oppdraget være det beste måleinstrumentet
for å vurdere kvaliteten på det som tilbys. Dette
gjelder særlig tjenester av personavhengig art,
der kompetansen til den eller de personer som
utfører tjenesten gir en merverdi for oppdragsgiver. Dette kan typisk være advokattjenester
eller arkitekttjenester. (Mange tjenester er
såkalt uprioriterte tjenester som følger forskriftens del II uavhengig av verdi. Reglene i
del II er like på dette punkt, og det nedenstående vil gjelde på samme måte.)
(3) Der det etter oppdragsgivers mening av
påviselige grunner ikke er mulig å foreta en
vekting, skal oppdragsgiver i kunngjøringen
eller konkurransegrunnlaget angi kriteriene i
prioritert rekkefølge med det viktigste først.
De eksempler på kriterier som er oppnevnt
er ikke uttømmende, og andre kriterier
anvendes ofte. De fleste av eksemplene gir
åpenbart en økonomisk verdi for oppdragsgiver i de fleste tilfeller. Dette er et grunnvilkår for lovligheten av kriteriet. Når det
gjelder estetiske egenskaper og miljøegenskaper er dette ikke nødvendigvis tilfelle for
den enkelte oppdragsgiver i alle tilfeller –
men egenskapene må anses å ha en slik felles
alminnelig verdi at de i alle fall indirekte nå er
blitt ansett å ha en økonomisk verdi.
”Kompetanse/erfaring” som
tildelingskriterium
Innledning
Kompetanse og erfaring er som det fremkommer ovenfor oppgitt i FOA § 17-4 som
sentrale eksempler på kvalifikasjonskrav. Uten
tilstrekkelig kompetanse og/eller erfaring
til å utføre oppdraget blir man uaktuell som
leverandør og avvist. Har man tilstrekkelig
kompetanse/erfaring vil man imidlertid få være
KOFA har i sin praksis i flere år godtatt bruken
av kompetanse som tildelingskriterium i slike
tilfeller som er beskrevet ovenfor.
Lianakis-avgjørelsen
EF-domstolen har i dom av 24. januar 2008
C-532/06 (”Lianakis”) drøftet skillet mellom
kvalifikasjonskriterier og tildelingskriterier,
og uttalt seg om hvorvidt erfaring er et lovlig
tildelingskriterium. Saken gjaldt den greske
kommunen Palagias kunngjorte “contract to
carry out a project in respect of the cadastre,
town plan and implementing measure for the
Palagia area”.
Som tildelingskriterier hadde oppdragsgiver
satt opp følgende i prioritert rekkefølge:
“(1) the proven experience of the expert on
projects carried out over the last three years;
(2) the firm’s manpower and equipment; and
(3) the ability to complete the project by the
anticipated deadline, together with the firm’s
commitments and its professional potential.”
Det fremgår ikke om disse kriteriene også og
allerede var brukt som kvalifikasjonskriterier.
Saken gjaldt en anskaffelse etter det forrige
anskaffelsesdirektivet i EU, uten at det har
betydning for sakens relevans.
Det fremgår av dommens premiss (23) at
domstolen av eget tiltak (ex officio) drøftet
SIDE 2 4
O ffen t l i g e anskaffe l se r – k va l ifikas j onsk r av o g t i l de l in g sk r i t e r ie r
problemstillingen om tildelingskriteriene i saken
var lovlige. Dommen er også uvanlig ved at det
ikke, slik det ellers er vanlig, er publisert noen
uttalelse fra Generaladvokaten. Det hitsettes
fra dommens premiss 30 til 32 hvor lovligheten
av tildelingskriteriene er nærmere behandlet:
30 Therefore, ‘award criteria’ do not include
criteria that are not aimed at identifying the
tender which is economically the most advantageous, but are instead essentially linked
to the evaluation of the tenderers’ ability to
perform the contract in question.
31 In the case in the main proceedings,
however, the criteria selected as ‘award
criteria’ by the contracting authority relate
principally to the experience, qualifications
and means of ensuring proper performance
of the contract in question. Those are criteria
which concern the tenderers’ suitability to
perform the contract and which therefore do
not have the status of ‘award criteria’ pursuant
to Article 36(1) of Directive 92/50.
32 Consequently, it must be held that, in a
tendering procedure, a contracting authority
is precluded by Articles 23(1), 32 and 36(1) of
Directive 92/50 from taking into account as
‘award criteria’ rather than as ‘qualitative
selection criteria’ the tenderers’ experience,
manpower and equipment, or their ability
to perform the contract by the anticipated
deadline.
KOFAs praksis etter Lianakis
Den mest grundige behandlingen av problemstillingen kom i sak 2008/120. KOFA uttalte at:
(51) I dommens premiss (32) som er sitert
ovenfor, går det frem at direktivet er til hinder
for at tilbydernes erfaring tas i betraktning
som tildelingskriterium. Uttalelsen må etter
klagenemndas oppfatning ses i sammenheng
med det faktum som saken gjaldt. Oppdragsgiver hadde foretatt en vurdering i tildelingsevalueringen som var rettet mot leverandørens
evne til å gjennomføre oppdraget; herunder
skulle konsulentfirmaets personale og utstyr
bedømmes etter størrelsen på det teamet
som leverandøren kunne tilby. Tilbudsgivere
skulle få poeng etter hvor mange personer som
inngikk i teamet. EF-domstolen konstaterer i
premiss (31) at oppdragsgiveren anvendte kriterier som i hovedsak var knyttet til den erfaring,
de kvalifikasjoner og midler, som kunne sikre en
tilfredsstillende gjennomføring av kontrakten.
Premisset kan forstås dit hen at kriterier som
bare vedrører evne til å oppfylle kontrakten
slik denne er definert i konkurransegrunnlaget,
logisk må bli å anse som kvalifikasjonskriterier,
uten hensyn til hvilke ord eller begreper som er
brukt i konkurransegrunnlaget. I så fall stenger
premisset ikke for at et etterspurt innsatskriterium også kan invitere markedet til å angi
aktuell mer-kvalitet leverandøren(e) konkret er i
stand til å tilby for tjenesten, og da vel innenfor
direktivets artikkel 53 og forskriftens § 13-2. Da
er det ikke lenger tale om evne til å oppfylle
kontrakten forstått som sikkerhet for at det
ikke oppstår kontraktsbrudd (mangel eller
forsinkelse). Henvisningen til C-31/87 (”Beentjes”) i dommens premiss (26) underbygger en
slik forståelse: Leverandør Beentjes var i den
hollandske saken ikke i stand til å sysselsette
langtidsledige i bygningsbransjen og manglet
derfor evne til å oppfylle kontraktens krav om
nettopp dette. EF-domstolen har imidlertid
selv vært uklar på dette, særlig ved uttalelsen i
C-225/98 (”Nord-pas-deCalais”) premiss (28)
(52) Det er åpenbart at EF-domstolen i
”Lianakis”-saken hadde behov for å innskjerpe
sondringen mellom binære kvalifikasjonskrav
knyttet til tjenesteyter og graderte tildelingskriterier knyttet til tilbudsevalueringen, jf at
disse spørsmål ble tatt opp ex officio utenom
de fremsendte spørsmål fra den lokale domstol.
Saken og premissene har imidlertid den svakhet at det ikke omhandler de kvalifikasjonskrav
som tildelingskriteriene skulle holdes opp mot.
………
(56) Det knytter seg altså en viss uklarhet
til tolkningen av Lianakis-dommen. Nemnda
mener at dommen må forstås slik at oppfyllelsesevne i forhold til en definert tjeneste
O ffen t l i g e anskaffe l se r – k va l ifikas j onsk r av o g t i l de l in g sk r i t e r ie r alltid må regnes som et kvalifikasjonskriterium
som ikke kan videreføres eller gjentas som et
tildelingskriterium. ”Kompetanse” og ”erfaring” kan allikevel etter omstendighetene
inngå i en kvalitativ sammenligning mellom
leverandørenes tilbudte tjenestekvalitet der
konkurransegrunnlaget ikke låser oppfyllelsen
til kontraktsvilkår om tjenestens innhold eller
leveringstid, slik som i NIDA-dommen Rt. 2007
s 1783. Lianakis-saken problematiserer ikke
bruk av sammenfallende kriterier ved både
kvalifikasjon og tildeling. Premiss 30 sitert
ovenfor kan derfor forstås slik at man utelukker
som tildelingskriterier slike som er ”essentially
linked to the evaluation of the tenderers’ ability
to perform the contract in question”, men ikke
kriterier som fortsatt kan sies å være ”aimed at
identifying the tender which is economically
the most advantageous”. Premiss (32) er gitt en
SIDE 25
kvalitet knyttet til teamwork og personer som
tilbys. Nemnda stiller seg tvilende både til
hensiktsmessigheten av en slik begrensning, og
til om dommen virkelig er slik å forstå. Nemnda
stiller seg også tvilende til om den tolkning som
nemnda legger til grunn bryter med kravene
til gjennomsiktighet og forutberegnelighet i
lovens § 5, sml direktivets Art 2.
(57) I vår sak har innklagede i evalueringsrunde
nr. 2 under tildelingskriteriet ”kompetanse”
vektlagt forhold som er rettet mot tilbudet og
den konkrete gjennomføringen av kontrakten,
og som kan være egnet til å identifisere det
økonomisk mest fordelaktige tilbud. Klagenemnda forstår ”Lianakis”-dommen slik at
dommen ikke nødvendigvis stenger for dette.
Som det fremkommer er KOFA relativt kritiske
til EF-domstolens dom.
«Som det fremkommer er KOFA
relativt kritiske til EF-domstolens
dom.»
svært kategorisk utforming ved at domstolen
tilsynelatende avviser at ”tenderers’ experience, manpower and equipment” overhodet kan
figurere som tildelingskriterer, men konteksten
og det foregående premiss (31) kan også
tolkes dit hen at det her er en forutsetning at
momentene innvirker på oppfyllelsesevne i
forhold til ”proper performance of the contract
in question”. For tjenester der markedets tilbud
ut over kontraktens basis-krav kan variere fordi
oppdraget krever innovasjon og kreativitet, slik
som ved konsulenttjenester, totalentrepriser
prosjekteringsoppdrag, vil man etter dette
lettere kunne skille mellom kvalifikasjoner og
tilbudskvalitet. Spørsmålet er om dommen må
forstås dit hen at oppdragsgiver ikke har den
mulighet å åpne for konkurranse om tjeneste-
Oppdragsgiver hadde likevel i den foreliggende
saken ikke vært klare nok på utformingen av
henholdsvis kvalifikasjonskrav og tildelingskriterier, da det i denne saken var klart at
kompetanse og erfaring var anvendt som krav/
kriterium i begge omganger.
Spørsmålet har senere vært opp i flere saker.
Blant annet kom KOFA i sak 2008/189 til
at kompetanse, definert som – Anbyders
akademiske kompetanse, sentralgodkjenninger,
gjennomføringsevne, utførte prosjekter og
prosjektorganiseringer – ikke kunne godtas
som tildelingskriterium. Dette gjaldt selv om
kompetanse ikke hadde vært anvendt som
kvalifikasjonskrav.
I sak 2008/163 uttaler KOFA at:
(46)
Klagenemnda har i en rekke saker, jf
S I D E 2 6
O ffen t l i g e anskaffe l se r – k va l ifikas j onsk r av o g t i l de l in g sk r i t e r ie r
2008/120, 2008/92, 2008/199 og 2008/136,
og med henvisning til EF domstolens avgjørelse i sak C-532/06 (Lianakis), slått fast at
det ikke er anledning til å vurdere de samme
forhold under hhv kvalifikasjonsvurderingen
og tildelingsevalueringen. Dette følger forutsetningsvis av forskriftens § 20-1 med krav
om at tilbudsevalueringen skal skje etter at
leverandørenes kvalifikasjoner er dokumentert
og vurdert., jf til dette sak 2008/136 (premiss
80). Slik klagenemnda oppfatter vår sak,
knytter de kunngjorte kvalifikasjonskrav for
denne konkurransen seg både til tilbyderens
generelle kompetanse (innenfor de fagområdene som er nevnt i grunnlagets punkt
10) og til firmaets generelle erfaring med
tilsvarende oppdrag fra før, jf kunngjøringens
punkt III.2.3 (2). Videre er de kunngjorte
kvalifikasjonskrav også knyttet direkte til
den oppdragsspesifikke kompetanse, jf
kunngjøringens punkt III.2.3 (1), hvor det er
”bemanningen for dette oppdraget” det
skal opplyses navn og CV for. Når erfaring,
kompetanse og referanser dermed allerede
er innarbeidet som kvalifikasjonskrav, som
her, må det være opp til oppdragsgiver å
godtgjøre at et likelydende tildelingskriterium
gjelder oppdragsspesifikke kvaliteter og
ikke forhold som allerede er vurdert under
kvalifikasjonskravene. En dublisering ved
håndteringen av de to vurderingstemaer vil
utgjøre et brudd på forskriftens § 20-1. (og i
realiteten også brudd på det EØS-relevante
direktiv 2004/18 artikkel 44 nr. 1, som ligger
til grunn for forskriftens bestemmelse).
(47) Etter en gjennomgang av innklagedes
tilsvar og den dokumentasjon som er innsendt i anledning saken, kan klagenemnda
ikke se at det noen steder fremgår at de
vurderinger innklagede har foretatt av tilbydernes erfaringer, kompetanse og referanser
i kvalifikasjonsvurderingen reelt skiller seg
fra de vurderinger som er foretatt under
tildelingsevalueringen. Basert på dette, kan
innklagede ikke sies å ha godtgjort at vurderingstemaet under tildelingskriteriet ”erfaring,
kompetanse og referanser” skulle gjelde noe
mer og annet enn det som allerede falt inn
under kvalifikasjonsvurderingen. Tildelingskriteriet må derfor anses ulovlig, og innklagedes benyttelse av dette utgjør derfor et
brudd på forskriftens § 20-1.
Oppsummering av rettstilstanden
Som det fremkommer i sitatene fra KOFA
finner nemnda rettstilstanden noe uklar. Den
legger imidlertid til grunn at Lianakis-saken
ikke avskjærer kompetanse og erfaring som
tildelingskriterier i alle tilfeller. KOFA legger
også til grunn at det vil være lovlig å anvende
kompetanse og erfaring både som kvalifikasjonskrav, i forhold til tilbyder som firma, og som
tildelingskriterium, i forhold til de personer som
skal utføre tjenesten. Det settes imidlertid både
et ekstra krav til tydeliggjøring av forskjellene
på de to vurderingene på forhånd (i konkurransegrunnlag) og til gjennomføringen av
vurderingene.
I tillegg til dette setter KOFA som et absolutt
krav at anskaffelsen er av en slik art at
kompetanse og erfaring kan gi en merverdi,
som gjør at det kan anvendes som tildelingskriterium. Det vil si at det utelukkende kan
knyttes til konkrete personer som skal utføre
en type tjeneste der kompetanse og erfaring
kan sikre enten kvalitativt bedre tjenester
for samme pris, eller større effektivitet ved
gjennomføringen av oppdraget. Det siste
forutsetter nok vanligvis at prisen angis pr.
tidsenhet.
Det som anføres for kompetanse og erfaring
ovenfor kan også være relevant i forhold til
gjennomføringsevne/kapasitet og bruk av
referanser.
O ffen t l i g e anskaffeø
l se
kono
r – kmva
isk
l ifikas
o p p g j onsk
ø r e trtav
er o
endt
g t i lsa
demlbin
oe
g sk
r fo
r ir
t ho
e r ie
l d
r SIDE 27
Habilitetskrav til ansatte eller
folkevalgte ved kommunale avgjørelser.
Av advokat Roe Lauvås
[email protected]
Roe Lauvås er partner i Advokatfirmaet Eurojuris Haugesund DA. Han
har spesialfag i plan og bygningsrett, tilleggsutdanning ved Norges
Sosial og Kommunalhøyskole og er autorisert advokatmekler. Han
jobber hovedsakelig med saker innen offentlig rett, fast eiendom,
barnerett, barnevern, arv–, familie- og skifterett. Han har erfaring fra
offentlig virksomhet som rådmann, og er advokat ved Høyesterett.
Han er i perioden 2007 - 2011 varaordfører i sin hjemkommune.
Hva er habilitet.
Vår forvaltning bygger blant annet på et
grunnleggende prinsipp, nemlig likhetsprinsippet. Dette innebærer at så langt det
er mulig skal like saker få lik avgjørelse. For å
få dette til skal vår forvaltning sikres ved en
objektiv behandling og upartisk saksbehandling. På den måten kan befolkningen og ha
tillit til at avgjørelsen er tatt uten særhensyn
til noen. Habilitetsreglene er gitt nettopp
for å sikre at en sak ikke blir behandlet og
avgjort av en som har egeninteresse i saken.
Egeninteressen kan ligge i at personen selv
har fordeler eller klare ulemper ved avgjørelsen, eller at slike fordeler/ulemper gjelder i
forhold til andre som står en nær eller selskap
personen har nær tilknytning til.
Forvaltingsloven er en generell lov som gjelder i
forhold til all offentlig forvaltning Kommuneloven har i tillegg særbestemmelser som gjelder
spesielt i forhold til kommunene.
Hvem kan bli inhabil.
Habilitetsreglene gjelder både for ansatte
saksbehandlere og for politisk valgte
medlemmer i kommunestyre, formannskap
og øvrige politisk sammensatte råd og utvalg.
Er du derimot valgt av kommunen til å representere kommunen i et selskap er du pr. i dag
ikke inhabil til å delta i avgjørelsen av en sak
som vedrører dette selskapet. Det er imidlertid fremmet forslag om at inhabilitet og skal
inntre i slike situasjoner. For fremtiden må du
derfor påregne å måtte vurdere din habilitet
likt i alle situasjoner uavhengig av hvem som
har valgt deg inn i selskapets organer.
I hvilke situasjoner oppstår
spørsmålet om inhabilitet.
Ansatte saksbehandlere må vurdere sin
habilitet i saker de skal forberede med henblikk på at andre skal ta avgjørelse og hvor
saksbehandler skal avgjøre saken selv. Anses
saksbehandler inhabil må saken utredes og
avgjøres av en overordnet. Er øverste leder
inhabil må saken utredes og avgjøres av
andre som er uavhengig av lederen. I en kommune kan forberedelse og avgjørelse skje av
folkevalgt f. eks. ordfører dersom rådmannen
SIDE 28
HAB I LITE TS KR AV TI L AN SATTE ELLER FO LKE VAGTE VED KO MMU NALE AVGJØR EL S ER
er inhabil. Det kan og bli aktuelt å engasjere
et setteorgan til å foreta avgjørelse. Er f.eks
fylkesmannen inhabil i en sak må fylkesmannen
i et annet fylke ta avgjørelse i saken som ”sette”
fylkesmann.
I politiske organ må det enkelte medlem i
organet vurdere sin habilitet. Dersom hun
eller han anser seg inhabil til å ta del i avgjørelsen må en opplyse om dette. Deretter må
organet f. eks. kommunestyret ta standpunkt
til om vedkommende representant er inhabil
eller ikke. Ved slik avgjørelse skal medlemmet
ikke delta i habilitetsavgjørelsen.
En saksbehandler eller medlem av politisk
organ kan ikke velge å erklære seg inhabil
fordi denne finner avgjørelsen vanskelig eller
ubehagelig. Hun eller han skal kun fratre i
saksbehandlingen og avgjørelsen dersom
vedkommende anses ikke å være habil.
Denne avgjørelsen tas av overordnet i administrasjonen eller det politiske organet når
dette organet har saken til behandling enten
som innstilling eller til avgjørelse.
Når er man inhabil.
A. Automatisk inhabilitet - Objektive
kriterier.
Forvaltningslovens kapittel II inneholder
reglene om når innhabilitet inntrer generelt i
forvaltningen. I tillegg til disse bestemmelsen
har kommuneloven særbestemmelser som
gjelder i kommuneforvaltningen.
Etter forvaltningsloven § 6 1. ledd er du automatisk inhabil til å ” tilrettelegge grunnlaget
for” eller ”treffe avgjørelse” i en sak når
1. Du selv er part i saken
2.Du er i slekt eller svogerskap med en
part i opp eller nedstigende linje eller side linje så nær som søsken.
Oppstigende linje er foreldre, besteforeldre,
oldeforeldre og så videre. Tilsvarende er
nedstigende linje barn, barnebarn, barnebarnsbarn osv. Adoptivforhold regnes som
likeverdig med biologisk slektskap.
3.Du er eller har vært gift, lever i registrert
partnerskap, eller forlovet med parten
eller er fosterforelder eller fosterbarn til
parten.
Den som er samboer eller har et fast forhold
til parten er imidlertid ikke automatisk inhabil
til å ta del i saken. Se likevel under den
skjønnsmessige habilitetsvurderingen der
samboerskap åpenbart medfører inhabilitet.
4.Du er verge eller fullmektig for parten eller
hadde slikt oppdrag da saken ble påbegynt.
5.Du er leder, i ledende stilling, eller sitter i
styret eller bedriftsforsamling for et
selskap, forening, stiftelse, bank eller
samvirkeforetak som er part i saken.
B. Skjønnsmessig inhabilitet
Bestemmelsene i forvaltningsloven 1. ledd
fastsetter at du automatisk blir inhabil uten
nærmere vurdering. Er du part, forelder,
styremedlem eller verge til den som er part
i saken så er du automatisk inhabil. Det skal
ikke foretas noen nærmere vurdering av ditt
øvrige ståsted i saken - du bare er inhabil til å
delta i saksbehandling / avgjørelse i saken.
I forvaltningsloven § 6 2. ledd har en bestemmelse om inhabilitet som er skjønnsmessig.
Du må vurdere om du er inhabil fordi ”andre
særegne forhold foreligger som er egnet
til å svekke tilliten til hans upartiskhet ” Det
er denne bestemmelsen som oftest skaper
hodebry i vurderingen av om en er habil eller
inhabil - på nynorsk gild eller ugild.
Som nevnt ovenfor, er hovedformålet med
habilitetsreglene å sikre objektive og upartiske avgjørelser. I bunn og grunn handler
dette om etikk. Det er uetisk å være med å ta
avgjørelser i en sak der du har særinteresser.
Å avgjøre om du har en slik særinteresse eller
nærhet til saken, kan imidlertid svært ofte
være vanskelig å avgjøre. Når kommunen skal
vedta sin egen kommuneplan, er det klart
at alle som sitter i kommunestyret er berørt av
saken. Det å delta i avgjørelsen av en kommuneplan er normalt ikke av en slik karakter at du
HAB I LITE TS KR AV TI L AN SATTE ELLER FO LKE VAGTE VED KO MMU NALE AVGJØR EL S ER
SIDE 29
blir inhabil. Planen i seg selv har ikke en slik
nærhet til din situasjon at det vil være uetisk
om du deltar i avgjørelsen. Du har ikke en slik
” særlig ” interessse i saken. Det er også slik
at dersom inhabilitet skulle inntreffe i et slikt
tilfelle, ville hele kommunestyret gjøre seg
selv inhabil. Det har liten mening så lenge vi
legger til grunn et desentralisert beslutningssystem.
være nært. At man kjenner hverandre og
snakker med hverandre om løst og fast, er
ikke tilstrekkelig. Heller ikke at parten er en
nabo som du har et rimelig godt forhold til.
Skal inhabilitet oppstå, må det være et nært
vennskap eller et klart uvennskap.
Poenget med dette er å påvise at det må
foretas en særskilt vurdering i den enkelte sak
for å vurdere ens habilitet. For å gjennomføre
denne vurderingen, kan det være nyttig å
forholde seg til følgende momenter:
Med dette menes at dersom du har en
spesiell interesse i sakens utfall, så må det
vurderes hvor stor fordel, tap eller ulempe
du kan ha ved vedtaket. For eksempel uttalte
sivilombudsmannen i en klagesak at en
bygnings- og reguleringssjef som dessuten var
medeier i et firma som forhandler ferdighus,
ikke bare var inhabil til å behandle byggesaker som angår hus levert av firmaet han
er medeier i, men han var også inhabil til å
behandle byggesaker innlevert av konkurrerende byggfirma. I dette tilfellet hadde altså
bygnings- og reguleringssjefen slik ”særlig
fordel” at han måtte fratre i alle byggesaker
som enten gjaldt det firma han er medeier i,
men og i forhold til konkurrerende byggfirma.
B-1 Forvaltningslovens §6-2 bruker
begrepet ”særegne forhold”.
Med dette menes at det må være noe særegent ved saken. Sitter du i kommunestyret
og er mor til et barn i grunnskolen som daglig
har skoleskyss til og fra skolen, så blir du likevel ikke inhabil dersom skoleskyssordningen
generelt kommer opp til behandling i kommunestyret. Dersom imidlertid det kommer
opp en egen sak knyttet til skoleskyssen for
ditt barn, så vil saken kunne oppfattes som
”særegen”. Din inhabilitet kommer nærmere
og du må foreta en nærmere vurdering av
denne.
Dersom det imidlertid er oppe til behandling i
kommunestyret endring av de generelle reglene
for skoleskyss i kommunen, og disse generelle
regelendringene vil medføre en fordel eller
ulempe for kommunestyrerepresentantens
barn, får man en litt lengre avstand til de
klare inhabilitetsforhold, men mange vil vel
hevde at forholde fortsatt er så ”særegent” at
vedkommende kommunestyrerepresentant
bør ta opp spørsmålet om sin habilitet.
Det kan også oppstå et ”særegent forhold”
dersom saken som skal opp til behandling
direkte berører noen du er venn med eller
har et fiendeforhold til. Det er imidlertid ikke
slik at et alminnelig vennskap eller uvennskap medfører inhabilitet. Vennskapet skal
B-2 Saken kan medføre ”særlig fordel,
tap eller ulempe”.
Det kan også være slik at en sak kommer opp
som gjelder forhold i nærheten av din bolig.
Det skal anlegges et avfallsdeponi, eller du
skal få et hotell som nabo. I den offentlige
behandlingen av slike saker, kan du som nabo
ha så sterk interesse i hva som blir tillatt
oppført/anlagt tett inntil ditt hus, at du blir
inhabil. ”Ulempen” kan være så stor, eller
fordelen kan være så fremtredende for deg,
at inhabilitet inntreffer. Samme forhold kan
gjøres gjeldende i forhold til konkurranseforhold. Er du eier av en bensinstasjon, og det
er oppe sak om å tillate anlagt ny bensinstasjon som nærmeste nabo, så kan dette
medføre slikt ”tap eller ulempe” for deg at
inhabilitet inntrer.
Det trenger ikke være slik at den særlige
fordelen, tapet eller ulempen berører direkte
saksbehandleren eller medlemmet av et
politisk styre / utvalg selv. Det kan være at
du har et så nært forhold til den som blir
S I D E 3 0
HAB I LITE TS KR AV TI L AN SATTE ELLER FO LKE VAGTE VED KO MMU NALE AVGJØR EL S ER
berørt, at inhabilitet inntreffer av den grunn.
Det må imidlertid være noen du har en ”nær
personlig tilknytning til” slik loven beskriver
tilknytningen.
bestemmelse gjelder når en sak kommer inn
til klagebehandling etter opprinnelig avgitt
vedtak.
Det er også en sammenheng hvor nær tilknytning du har til parten og hvor stor fordel, tap
eller ulempe saken er for parten. Ulik vekting
av disse momentene kan ha innvirkning på
habilitesvurderingen.
Hva skjer når habilitetsreglene blir overtrådt?
Det må også skilles på om du som politisk
innvalgt medlem forfekter politiske standpunkter eller om standpunktet er et resultat
av at dette vil ha en ”særlig fordel, tap eller
ulempe” for deg. Den som har et politisk
standpunkt, må få lov til å ha det uten å bli
inhabil. I skjenkedebatter blir du ikke inhabil
selv om du har et klart liberalt syn eller et
klart restriktivt syn i forhold til slike tillatelser.
Dersom du også har det politiske standpunkt
at skolene skal være desentraliserte, så kan
du ikke bli inhabil selv om det kommer et
sentraliseringsforslag som også berører den
skole som dine barn har tilknytning til.
Kommunelovens særregler
om habilitet
Folkevalgte i kommunene kan lett bli involvert
i samme sak i flere sammenhenger. For
eksempel kan en kommunal ansatt også være
folkevalgt. I kommunelovens § 40 er det
fastsatt at kommunalt ansatte ”som i denne
egenskap har medvirket ved tilretteleggelsen
av grunnlaget for en avgjørelse, eller ved
tidligere avgjørelser i samme sak” blir alltid
inhabil når saken skal behandles i folkevalgt
organ. Det logiske i dette er at du ikke skal
sitte både i administrasjonen og saksbehandle
en sak, og føre saken videre som folkevalgt
med samme beslutningmyndighet. Denne
inhabilitetsbestemmelsen gjelder i enkeltsaker, men gjelder ikke ved vedtagelsen av
årsbudsjett, økonomiplan eller vedtagelse
av kommuneplan. Tilsvarende inhabilitets-
Det er relativt rotfestet i norsk forvaltning at
en saksbehandler tar opp spørsmålet om sin
habilitet når slike særegne forhold foreligger.
Saksbehandleren plikter å gjøre det, og det
er svært kritikkverdig i den grad hun/han ikke
tar slikt initiativ.
Tilsvarende er det også for politisk folkevalgte.
Du plikter å oppgi at du har noe spesielt
med saken å gjøre som er av en slik karakter
at inhabilitet kan bli resultatet. Som nevnt,
er dette i høyeste grad et etisk spørsmål,
og derfor pålegger forvaltningsloven den
folkevalgte å ta opp med organet spørsmålet
om sin habilitet når dette er aktuelt.
Dersom likevel en inhabil deltar i forberedelsen eller avgjørelsen av en sak, er dette
en saksbehandlingsfeil som kan medføre at
vedtaket blir ugyldig. Ugyldigheten oppstår imidlertid ikke automatisk. Ugyldighet
oppstår dersom det er grunn til å anta at
inhabiliteten har virket bestemmende inn på
vedtakets innhold. Poenget er at dersom du i
et kommunestyre er inhabil, og dette gjør et
enstemmig vedtak, så virker ikke din stemmegivning inn på resultatet når du er den eneste
som er inhabil. Dersom du imidlertid ville
være i en tilnærmet vippeposisjon, vil vedtaket
mest sannsynlig bli ugyldig.
Det å forholde seg til inhabilitetsreglene, er i
bunn og grunn å vise sunt folkevett. Du skal
prøve å sette deg selv på sidelinjen, og tenke
hvordan du ville opplevd det dersom en
annen var i din posisjon og deltok ved avgjørelsen. Dersom du ved en slik tanke kommer
til at det ville du reagert på, da må du ta opp
spørsmålet om inhabilitet kan foreligge.
Eiendomsskatt –
den rettferdige skatt?
Av advokat Johan Henrik Frøstrup
@eurojuris.no
Advokat Johan Henrik Frøstrup er partner i advokatfirmaet Frøstrup
Løitegaard DA i Porsgrunn. Han har hatt møterett for Høyesterett siden
1994 og har prosedert en rekke saker for Høyesterett. Han har vært sensor ved juridisk embetseksamen, kommisjonær for Regjeringsadvokaten,
advokat for Spesialenheten for politisaker og leder av klagenemnda for
behandling i utlandet. Han arbeider vesentlig med forretningsjuss og
forvaltingsrett. Han har i en årrekke bistått flere Telemarkskommuner i
eiendomsskattespørsmål, mest for Porsgrunn kommune.
1. Innledning
Sentralbanksjef Svein Gjedrem uttalte våren
2009 at flere kommuner burde skrive ut
eiendomsskatt.
Dette utspill ble møtt med store protester, bl.a.
fra Oslo, som ikke har utskrevet eiendomsskatt
og som har et politisk flertall mot innføring av
eiendomsskatt.
Likevel er det et faktum at mange kommuner
i Norge har hatt eiendomsskatt i over 100 år.
Eiendomsskatten er en nødvendig økonomisk
forutsetning for at mange kommuner skal klare
seg økonomisk.
Eiendomsskatten regnes blant mange som
en rettferdig skatt, i den utstrekning noen
skatt i det hele tatt kan sies å være rettferdig.
Begrunnelsen er at den rammer nokså riktig i
forhold til hvilken skatteevne personer og
andre retssubjekter har. Har man god
økonomi og råd til å erverve store, flotte
eiendommer og store, flotte hytter, har man
normalt også anledning til å betale en viss
eiendomsskatt for disse.
I tillegg er eiendomsskatten stedbunden,
den lar seg ikke manipulere med gjennom
kapitaltransaksjoner over landegrensene,
snurrige selskapsrettsdannelser og annen
skatteplanlegging.
Den er også en viktig del av det kommunale
selvstyre.
Men eiendomsskatterett er blitt et komplisert
rettsfelt, og de fleste kommuner må med jevne
mellomrom ha hjelp fra advokater med særlig
kompetanse i eiendomsskatterett.
Denne artikkelen er ment å gi et lite oversiktsbilde over hva eiendomsskatt er og
presentere noen sentrale problemstillinger
kommunene ofte møter i sin hverdag med
eiendomsskatt.
2. Historikk
Eiendomsskatten skriver seg opprinnelig
SIDE 3 2
EI EN D O M S S K ATT – D EN R E TTFER D I G E S K ATT ?
tilbake til den gamle matrikkelskatten fra
1800-tallet. I 1911 kom eiendomsskatten inn i
byskatteloven og landsskatteloven.
Nåværende eiendomsskattelov er fra 1975,
men en del sentrale bestemmelser er ikke
trådt i kraft slik at vi fortsatt må tilbake til
byskatteloven fra 1911 for å finne de rettslige
prinsipper for eiendomsskattetakseringen.
Opprinnelig ble eiendomsskatten begrunnet
i kommunenes behov for å få dekket kostnadene til utarbeidelse av den infrastruktur
som var nødvendig for å ha en eiendomsmasse i typisk tettbygde strøk. Men etter hvert
som kommunene har innført egne skatte- og
avgiftsordninger for slike kostnader (vannavgift, kloakkavgift, nettleie for strøm etc.), har
den opprinnelige begrunnelsen for eiendomsskatt bortfalt. I dag er det helt åpent at den
eneste begrunnelsen eiendomsskatten har er
kommunenes behov for penger i kommunekassen (fiskale hensyn).
3. Rettskildebildet
Eiendomsskatt er som all annen skatt en
betalingsplikt myndighetene pålegger en
borger. Slike plikter kan ikke pålegges uten
klar hjemmel i lov. Vi sier gjerne at skatte-
retten befinner seg i legalitetsprinsippets
kjerneområde.
Til tross for dette er mange av de sentrale
rettsprinsipper i eiendomsskatteretten utviklet gjennom høyesterettspraksis. Man kan
derfor i dag ikke få god innsikt i eiendomsskatteretten uten å studere og være kjent
med rettspraksis. Denne rettspraksis er
omfattende. Enkelte relevante dommer er
mer enn 100 år gamle. Men de fleste dommer
som i dag er av interesse er avsagt de siste
20-30 år.
Det er et tankekors at man på et rettsfelt
som krever klar hjemmel i lov likevel fortsatt
må benytte rettspraksis som den viktigste
rettskilde. Høyesterett har selv ved flere
anledninger påpekt det uhensiktsmessige i at
lovgiver ikke har gitt klarere regler om takseringsprinsippene i eiendomsskatteretten.
En del høyesterettsdommer er dessuten
uklare og har skapt kilde til nye konflikter og
rettsprosesser.
Men gradvis utkrystalliseres et regelverk som
lar seg håndtere brukbart av de kommuner
som har besluttet å utskrive eiendomsskatt.
Det er vanlig at kommunene utarbeider egne
vedtekter som detaljregulerer utskriving
«Det er et tankekors at man på et
rettsfelt som krever klar hjemmel
i lov likevel fortsatt må benytte
rettspraksis som den viktigste
rettskilde.»
EI EN D O M S S K ATT – D EN R E TTFER D I G E S K ATT ?
SIDE 33
av eiendomsskatt i den enkelte kommune.
Finansdepartementet har utarbeidet forslag
til standardvedtekter, men kommunene står
fritt til å endre disse.
benyttes ved beregning av arveavgift fordi de
nettopp tar sikte på å fastsette eiendommens
omsetningsverdi ved fritt salg.
Det er likevel et godt råd å ikke lage for
spesielle vedtekter, de kan igjen bli kilde til
ny fortolkingsstrid.
b. Ved klage - har skattyteren krav på
innsyn i naboens skattetakst?
4. Enkelte sentrale eiendomsskatterettslige problemstillinger
a. Hovedprinsippene ved eiendomsskattetaksering
Hovedprinsippet for eiendomsskattetaksering
finnes i byskatteloven fra 1911 § 5.
Det fremgår der at eiendomsskattegrunnlaget
skal baseres på en taksering og taksten skal
fastsettes til ”det beløp, som eiendommen …
antages at kunde avhændes for under
sedvanlige omsætningsforhold ved frit salg”.
Eiendomsskattetakseringen skal altså ikke,
som formuesskattetaksen, settes til maks 30
% av omsetningsverdi eller på annen måte
reduseres.
På den annen side skal takseringen ikke
overstige omsetningsverdien ved fritt salg.
Siden det er tilnærmet umulig fastsette med
sikkerhet hva en eiendom vil kunne selges for i
takstøyeblikket, er takseringspraksis gjennomgående forsiktig.
Taksering foregår hvert 10. år, og i forbindelse
med takseringen er det klageadgang til overskattetakstnemnda.
Ved den siste taksering i mange kommuner
har mange skatteytere reagert på grunn av
en kraftig øket takst. Dette er imidlertid et
speilbilde av prisutviklingen på fast eiendom i
Norge. Og dersom man spør skatteyterne
direkte om de mener taksten virkelig er
høyere enn det man tror man kan få hvis man
skulle selge eiendommen helt åpent, vil de
fleste måtte svare benektende.
Normalt kan derfor slike nyere takseringer også
Et spørsmål som ofte dukker opp forut
for klager til overskattetakstnemndene er
krav fra skatteyter om innsyn i takstene for
naboenes eiendommer. På denne måten kan
klager lettere vurdere om egen takst synes
for høy i forhold til strøkspraksis.
Her har Sivilombudsmannen uttalt (Somb2007/1070) at kommunene etter begjæring
må opplyse om skattetakstbeløpene til andre
eiendommer slik de har vært offentliggjort i
de fire ukene takstene normalt ligger ute for
offentlige innsyn.
Men naboene har ikke innsyn i selve takstgrunnlaget i den utstrekning slike takstgrunnlag inneholder taushetsbelagt informasjon
etter ligningslovens § 3-13, som også gjelder
for eiendomsskatt, se eiendomsskattelovens
§ 29. Ligningslovens § 3-13 pålegger enhver i
ligningsforvaltingen taushetsplikt om ”noens
formues- eller inntektsforhold eller andre
økonomiske, bedriftsmessige eller personlige
forhold”. Selve takstbladet kan ofte inneholde slik informasjon.
c. Skattesatsen
Etter eiendomsskattelovens § 11 kan eiendomsskatten fastsettes til mellom 2 og 7 promille
av eiendommens verdi. Maksimal skattesats
for gårdsbruk og skogbruk er imidlertid kun
4 promille.
Det ligger innenfor det kommunale selvstyre
å fastsette skatten innenfor disse lovbestemte rammer. De fleste kommuner velger
7 promille, men har i stedet nokså romslige
reduksjonsfaktorer og bunnfradrag. Skattesatsen kan ikke være høyere enn 2 promille
første år og kan deretter økes med 2 promille
hvert år inntil maksimal skattesats 7 promille
(eiendomsskattelovens § 13).
SIDE 3 4
EI EN D O M S S K ATT – D EN R E TTFER D I G E S K ATT ?
d. Bunnfradrag og/eller prosentfradrag ?
De aller fleste kommuner har bunnfradrag,
prosentfradrag eller en kombinasjon av disse.
Et bunnfradrag består i at alle eiendommer
under en viss sum ikke skal eiendomsskattelegges og at eiendommer over denne sum
fratrekkes bunnfradraget før man fastsetter
skattegrunnlaget som promillesatsen beregnes
ut fra.
e. Om kravene til begrunnelse for
eiendomsskattetakstene
Både vedtakene i skattetakstnemnda og
overskattetakstnemnda må begrunnes på
samme måte som de fleste andre forvaltningsvedtak. Det er imidlertid forskjellig krav
til begrunnelse, avhengig av hvor omfattende
takseringen er.
«Både vedtakene i skattetakstnemnda og overskattetakstnemnda må begrunnes på samme måte
som de fleste andre forvaltningsvedtak. Det er imidlertid forskjellig
krav til begrunnelse, avhengig av
hvor omfattende takseringen er.»
Andre kommuner har prosentfradrag hvor
man beslutter for eksempel i vedtektene at
eiendommen bare skal beskattes ut fra en
viss prosent av eiendomsskattetakstgrunnlaget. Prosentfradraget varierer gjerne fra 25
til 40 % .
Bruk av bunnfradrag har en noe sterkere
fordelingsprofil enn prosentfradrag. Mange
kommuner benytter en kombinasjon av bunnfradrag og prosentfradrag.
Prosentfradraget anses som en del av takstgrunnlaget og kan ikke justeres i tiden mellom de
alminnelige takseringer. Bunnfradraget regnes
derimot som en del av det årlige skattevedtak
og kan justeres i tiden mellom de alminnelige
takseringer.
Begrunnelsen for vanlig boligtaksering kan være
nokså kort og sjablongmessig. Begrunnelsen
ved kompliserte industritakseringer må være
grundigere.
I overskattetakstnemnda er det viktig at begrunnelsen er tilstrekkelig til at domstolene
kan vurdere om overskattetakstnemnda har
foretatt korrekt rettsanvendelse. Se Harboe:
Eiendomsskatt kommentarutgave, 2. utgave
2004 side 135.
Etter eiendomsskattelovens § 22 (som ikke er
trådt i kraft, men som gir en veiledning på hva
som kreves) skal det gis ”ei stutt grunngjeving
for avgjerda”. Harboe skriver om dette:
”Det må likevel kreves at vedtaket er
begrunnet på en slik måte at det direkte
eller indirekte fremgår hvilke faktiske forhold
EI EN D O M S S K ATT – D EN R E TTFER D I G E S K ATT ?
som er lagt til grunn og hvilke rettsregler
resultatet bygger på. Det kan ikke kreves at
det i klagenemndens kjennelse uttrykkelig
foretas en vurdering av de enkelte punkter i
en klage. Særlig når avgjørelsen beror på en
mer skjønnsmessig vurdering, vil en relativt
summarisk begrunnelse være tilstrekkelig.”
Dersom overskattetakstnemndas vedtak
dreier seg om klage over takseringsprinsipper,
klage over takseringer av større industrieiendommer eller klage over andre spørsmål
som gjelder tolking av de rettsregler som
kan utledes av rettspraksis, bør overskattetakstnemndene innhente juridisk bistand før
vedtakene fattes.
f. ”Hytteskatten”
Før 2005 kunne kommunene etter eiendomsskattelovens § 3 bare skrive ut
eiendomsskatt i de områdene av kommunen
som ”heilt eller delvis er utbygde på byvis”.
Tidligere var det nokså tilfeldig om en eiendom
lå innenfor et område som kunne sies å være
utbygd på byvis.
Dette skapte en omfattende rettspraksis
rundt spørsmålet om hva som skulle til for at
en kommune var utbygd på byvis. De sentrale
dommer var her Rt-1974-723 (Kragerødommen),
Rt-1985-1339 (Fanadommen), Rt-1994-1267
(Evjedommen) og Rt-2000-670 (Kvastebyen
i Sarpsborg).
Etter en lovendring i 2006 (lov av 16. juni
SIDE 35
2006 nr. 25) kan kommunestyret nå skrive ut
eiendomsskatt på alle faste eiendommer i
hele kommunen. Begrunnelsen for utvidelsen var at man derved kunne redusere
avgrensingsproblemene ved utskriving av
eiendomsskatt. I tillegg ble det større likhet
i skatteleggingen innenfor kommunen. Og
selvfølgelig ga lovendringen et grunnlag for
større skatteinntekter til kommunene.
Resultatet av utvidelsen er at kommunene nå
får hjemmel til å skattlegge store hytteområder
som tidligere var unntatt fra eiendomsskattlegging fordi områdene ikke kunne sies å
være utbygde på byvis.
Utvidelsen har derfor ofte blitt kalt ”hytteskatten”.
Det har vært en del protester mot dette, bl.a.
i Hjelmeland og i Kragerø kommuner samt i
en del kommuner med større hytteområder
på fjellet.
Det som særlig har vært problemstillingen
ved hytteskatten er at takstene på hytteeiendommene ofte er høyere enn takstene
på eiendommer som er beregnet for fastboende. Dette kan til og med gjelde hus som er
tilnærmet identiske, men hvor det ene huset
er godkjent til fritidsbruk mens det andre har
boplikt. Begrunnelsen for forskjellen er at en
hytteeiendom har en langt høyere omsetningsverdi ved fritt salg enn en eiendom med
boplikt. Den forskjellsbehandling man her
ser er etter mitt skjønn et klassisk eksempel
«I overskattetakstnemnda er det
viktig at begrunnelsen er tilstrekkelig til at domstolene kan vurdere
om overskattetakstnemnda har
foretatt korrekt rettsanvendelse.»
S I D E 3 6
EI EN D O M S S K ATT – D EN R E TTFER D I G E S K ATT ?
på en saklig forskjellsbehandling som er fullt
lovlig. Det er vitterlig forskjellig omsetningsverdi på like eiendommer dersom den ene
er beheftet med boplikt og den andre ikke.
Dette i motsetning til usaklig eller vilkårlig
forskjellsbehandling som er ulovlig etter
alminnelige skatterettslige og forvaltningsrettslige prinsipper.
av eiendommen.”
Dette argument har tidligere blitt benyttet
som argument for at eiendomsskatten ikke
skal reduseres med prisdempende faktorer
som konsesjonsplikt med betingelser kan
medføre. Se for eksempel Sisodommen, Rt1991-98, se særlig side 101 siste hovedavsnitt.
Høyesterett skrev her:
«Begrunnelsen for forskjellen er
at en hytteeiendom har en langt
høyere omsetningsverdi ved fritt
salg enn en eiendom med boplikt.
Den forskjellsbehandling man her
ser er etter mitt skjønn et klassisk
eksempel på en saklig forskjellsbehandling som er fullt lovlig.»
Forskjellsbehandlingen støter likevel an mot
et annet eiendomsskatterettslig grunnprinsipp. Eiendomsskatten skal være en
objektskatt uavhengig av den enkelte eiers
interesse i eiendommen. Dette ble fastslått
tydelig i Statnettdommen, Rt-1999-192, se
særlig side 201, hvor Høyesterett skrev i
første avsnitt annen setning følgende:
”Den omsetningsverdien som byskatteloven
§ 5 første ledd viser til, er således ikke den
pris en kan oppnå i markedet for eiendom
på det aktuelle tidsrom, men en tenkt pris
som fremkommer når en ser bort fra særlige
forhold knyttet til den enkelte eiers utnytting
”Heller ikke kan jeg gi den ankende part
medhold i anførselen om at salgsverdien, og
dermed eiendomsskattetaksten, må fastsettes
ut fra en kjøper, for å få konsesjon på ervervet,
ville måtte akseptere langsiktige og tyngende
forpliktelser til å levere rimelig kraft til Salten
verk. Av flere grunner kan anførselen ikke føre
frem. Allerede de hypotetiske problemstillinger
man her kommer inn på, taler etter min mening
på avgjørende måte for at spørsmålet om hva
konsesjonsvilkår ville gå ut på ikke kan trekkes
inn i salgsverdivurderingen.”
Jeg kan likevel ikke se at dette argumentet
støtter hytteeiernes protester mot at deres
eiendomsskattetakst er høyere enn taksten for
EI EN D O M S S K ATT – D EN R E TTFER D I G E S K ATT ?
de fastboende. Argumentet vil snarere kunne
anvendes av kommunene som begrunnelse for
at skattetakstene for eiendom med boplikt kan
være for lave. Men de hensyn som begrunnet
Høyesteretts vegring mot at tyngende konsesjonsforpliktelser skulle redusere eiendomsskattetakstene har vært sentralt knyttet til de
spesielle forhold ved eiendomsskattetaksering
av kraftverk og treffer derfor ikke så godt
vanlig boligtaksering. Så inntil videre er nok
kommunene på den sikre siden når de anvender et forsiktighetsprinsipp slik at
eiendommer med boplikt verdsettes med den
verdireduksjon konsesjonsplikten medfører.
g. ”Verk og bruk”
Alminnelige industrieiendommer er i eiendomsskatteloven karakterisert som ”verk
og bruk”, jf. eiendomsskattelovens § 3 jf § 4.
Tidligere kunne eiendomsskatt på verk og
bruk kun skrives ut i utbygde områder. Ved
lovendringen i 1996 fikk kommunene også
kompetanse til å utskrive eiendomsskatt for
verk og bruk utenfor utbygde områder.
Det ble derfor en omfattende rettspraksis
rundt hva som kunne karakteriseres som ”verk
og bruk”. Spørsmålet har vært en gjenganger
i rettspraksis helt siden 1890. I Rt-2002-94,
Nessetdommen kom Høyesterett til at tele-
SIDE 37
nettet måtte sies å være et ”verk og bruk” Det
var dissens 3-2. Den foreløpige avslutningen
kom i Rt-2006-813, hvor et kabeltvnett ble
karakterisert som verk og bruk.
I dag har disse definisjonsspørsmålene
mindre betydning fordi kommunen har full
kompetanse til å utskrive eiendomsskatt over
hele kommunen.
h. Skillet mellom ”verk og bruk”
og løsøre
Et sentralt spørsmål i rettspraksis har vært (og
kan fortsatt være) å trekke grensene mellom
hva som regnes som løsøre og således ikke
skal eiendomsskattetakseres og hva som
regnes som en del av ”verk og bruk”.
Spørsmålet er i utgangspunktet regulert i
eiendomsskattelovens § 4 annet ledd siste
setning, hvor det heter følgende:
”Arbeidsmaskinar og tilhøyrsle og ting som
kan setjast i klasse med slikt, skal derimot
ikkje reknast med utan tingen er ein part av
sjølve føretaket.”
Spørsmålet blir igjen hvilket løsøre som kan
regnes som en del av virksomheten og hva
som er annet løsøre.
Her har vi også rettspraksis tilbake fra 1890
og helt frem til 2006.
«Et sentralt spørsmål i rettspraksis
har vært (og kan fortsatt være) å
trekke grensene mellom hva som regnes som løsøre og således ikke skal
eiendomsskattetakseres og hva som
regnes som en del av ”verk og bruk”.»
SIDE 3 8
EI EN D O M S S K ATT – D EN R E TTFER D I G E S K ATT ?
I Rt-1890-685, som gjaldt taksering av Union
fabrikker i Skien, kom Høyesterett til at ”det
Maskineri i Bygningen, uten hvilket Eiendommen ikke vilde kunde benyttes efter sin
Bestemmelse, og som giver Bygningen dens
karakter” var en del av eiendomsskattegrunnlaget.
telesentraler. Høyesterett kom til at boksen
inngikk i eiendomsskattegrunnlaget på linje
med andre komponenter i dette anlegget og
derfor var gjenstand for eiendomsskatt.
I Rt-1919-562 kom Høyesterett til at møllemaskiner var en ”integrerende del av dette
anlæg”.
Taksering av boligeiendommer og kontorbygninger gjøres nokså sjablongmessig. Men
taksering av industrieiendommer (verk og
bruk) er mer skreddersøm.
I Rt-1924-922 – Nydalen Compagni – uttalte
Høyesterett at ”der maa i aldfald opstilles
den yderligere betingelse, at anlægget og bedriften er saa nøie forbundne med hinandne,
at det praktisk eller forretningsmessig seet
ikke kan skilles fra hinanden.”
I Rt-1933-1182, Emil Mostue- dommen, kom
Høyesterett til at boktrykkerimaskiner ikke
var en del av det ” faste anlegg”.
I Rt-1934-465 – Rjukanfoss I – uttalte Høyesterett ”en fraskillelse av arbeidsmaskinene eller
grupper av dem vilde medføre uforholdsmessige økonomiske ofre for den gjenværende bedrift sett fra et forretningsmessig
synspunkt”. Disse maskinene ble da tatt med
i eiendomsskattetakstgrunnlaget.
I Rt-1999-369 – Isolerglassdommen – markerer
den øvre grense for hva som kan kalles løsøre
løsrevet fra virksomheten. Her kom Høyesterett til at små maskiner med begrenset vekt
opptil 1.500 kg som – til tross for at de var
boltet fast i gulvet – ikke krevde noen spesialfundamentering og som forholdsvis enkelt
kunne skiftes ut uten verdireduksjoner ikke
var noen ”part av sjølve føretaket”. Det vil si
at disse maskiner ikke var regnet som en del
av den faste eiendom som er gjenstand for
eiendomsskatt. Dommen ble avsagt under
dissens 4-1. En dommer mente at også disse
maskiner var en del av eiendommen.
Rt-2006-1615 trekker opp den nedre grense
for hva som kan unntas som løsøre. En
stedbunden del av et trådløst nett (DSLANboks) ble regnet som en del av den faste
eiendom idet denne var installert i Telenors
i. Om verdsettelsesprinsippene for
verk og bruk
En gjenganger i rettspraksis har vært hvilke
prinsipper som skal benyttes ved fastsettelse
av omsetningsverdien for industrianlegg som
utgjør en typisk del av verker og bruk.
Kommunene har gjerne anført at slike
industribedrifter må takseres etter substansverdien, dvs. etter en beregning av kostpris
med fradrag for slit, elde og utidsmessighet.
Skatteyterne har derimot ofte anført at
eiendommen må takseres etter rentabilitetsberegninger (avkastningsverdien). Slike beregningsmåter gir ofte en langt lavere verdi,
særlig for gamle og nedslitte industrianlegg
med begrenset lønnsomhet.
Høyesterett har utviklet disse takseringsprinsippene siden Rt-1912-501, hvor Høyesterett
allerede da kom til at substansverdien skulle
benyttes og ikke den økonomiske verdi den
enkelte eier hadde i eiendommen.
For kraftverk - hvor det tidligere var stabile
og forutsigbare kraftpriser - åpnet Høyesterett opp for bruk av rentabilitetsberegninger
ved takseringen.
Siden har takseringsprinsippene vært en
gjenganger i rettspraksis og Høyesterett har
noen ganger uttrykt seg slik at nye tvister har
oppstått.
Den foreløpige siste avgjørelsen i dette
spørsmål for taksering av industrieiendommer, er LKAB-dommen, Rt-2007-149.
Saken gjaldt verdsettelsesprinsippene ved
fastsettelse av eiendomsskatt for LKABs
utskipningsanlegg i Narvik. Etter å ha gjennomgått tidligere rettspraksis oppsummerte
EI EN D O M S S K ATT – D EN R E TTFER D I G E S K ATT ?
Høyesterett sine vurderinger i note 50, hvor
det heter følgende:
”Samlet sett oppfatter jeg høyesterettspraksis slik at unntaksregelen som åpner for
å bruke avkastningsverdien, både inneholder
en bevisregel og en materiell regel: For at
avkastningsverdien skal kunne komme i
betraktning, må verdien kunne beregnes med
en rimelig grad av sikkerhet. Dessuten må det
være en klar forskjell mellom substansverdien
og avkastningsverdien før avkastningsverdien
skal legges til grunn. Hvor mye lavere avkastningsverdien må være, er imidlertid vanskelig å
SIDE 39
synes også å kunne være en bevisregel.
Og begrepet ”lønnsom drift” er heller ikke
helt klart. Høyesterett har i Hydrodommen
- Rt-1974-332 (s.336 nederst) - antydet at
takstnemndene i alle fall ikke skal gå inn på
avkastningsverdiberegninger dersom fabrikkanlegget ”kan oppnå en vanlig lønnsomhet
og forrente substansverdien”. Høyesterett
viste i LKAB-dommen til denne Hydrodommen,
men gjentok ikke disse formuleringer. Så hva
ligger nærmere i begrepet ”lønnsom drift” slik
det fremkommer i LKAB-dommen? Er det for
eksempel nok med positive driftsresultater
«Så hva ligger nærmere i begrepet
”lønnsom drift” slik det fremkommer i
LKAB-dommen? Er det for eksempel
nok med positive driftsresultater eller må det oppstilles et slags normalavkastningskrav?.»
angi mer eksakt utover det som følger av Hydrodommen, nemlig at det må være temmelig
åpenbart at det i takstperioden ikke kan regnes
med lønnsom drift. …”
Høyesterett slår her fast at unntaksregelen
som åpner for å fravike bruk av substansverdien både inneholder en bevisregel og en
materiell regel. Bevisregelen er at for å kunne
anvende avkastningsverdi må denne kunne
beregnes med en rimelig grad av sikkerhet.
Den materielle regel er at ”det må være
temmelig åpenbart at det i takstperioden
ikke kan regnes med lønnsom drift”. Men hva
som ligger i begrepet ”temmelig åpenbart”
og hva som er ”lønnsom drift” er fortsatt ikke
helt klart. Begrepet ”temmelig åpenbart”
eller må det oppstilles et slags normalavkastningskrav? Og hva ligger i så fall i et slikt
krav? Hvilket avkastningskrav kan i så fall
takstnemndene sette til virksomheten? Her
ser vi at det kan oppstå svært kompliserte
spørsmål.
Hittil har Høyesterett holdt fast på at takstnemndene ikke skal behøve å foreta slike
kompliserte vurderinger, men normalt kan
holde fast ved de tradisjonelle substansverdiberegningene. De forskjellige bedriftseiere
kan ha svært forskjellige motiver for å drive
et industrianlegg. De kan også ha forskjellige
krav til lønnsomhet. Kanskje ligger det politiske motiver (sikre arbeidsplasser) til grunn
S I D E 4 0
EI EN D O M S S K ATT – D EN R E TTFER D I G E S K ATT ?
for videre drift av eldre industrianlegg med
beskjeden lønnsomhet.
Jeg mener derfor den enkleste og riktigste
løsning vil være at det med begrepet ”lønnsom drift” må være nok med positive drifts-resultater i takseringsperioden. Med andre
ord, dersom bedriften går med overskudd
- og tar sikte på å gå med overskudd i takseringsperioden på 10 år - bør substansverdien
kunne benyttes. Det er også denne løsning
som harmonerer best med Høyesteretts
begrunnelse og formuleringer i LKABdommen.
Men her er nok ikke siste ord sagt.
j. Tomtespørsmål knyttet til verk og bruk
Dersom kommunen har taksering av verk
og bruk utenfor områder som generelt er
pålagt eiendomsskatt, skal grunnverdien ikke
medtas i takseringen.
Men disse tilfellene blir etter hvert færre.
Tomtene er alltid en del av eiendommen
innenfor områder som generelt har pålagt
eiendomsskatt.
Det kan reises spørsmål om hvem som skal
hefte for eiendomsskatt for eiendommen i de
tilfeller hvor det er festetomter. Hovedregelen
er at det er grunneieren som hefter for
eiendomsskatten, ikke festeren. Se Rt-20021411.
Finansdepartementet har kommet til at i de
tilfellene hvor tomtefestekontraktene varer
lenger enn 99 år, eller der hvor festekontraktene gir festeren en ensidig rett til å forlenge
avtalen uten tidsbegrensning, må festeren
også anses som eier av tomten i forhold til
eiendomsskattekravet (Utv. 1992 side 692).
k. Nedleggelse av verk og bruk
Dersom bygningsmassen på en eiendom rives
eller ødelegges mellom to takstperioder, skal
det foretas ny taksering. Det følger av byskattelovens § 4 tredje ledd.
I byskattelovens § 4 fjerde ledd fremkommer
det at dersom ”værdien av en eiendom ved
inntraadte forandringer antages at være
væsentlig forøket eller forminsket i forhold
til andre eiendomme” kan både formannskapet og skatteyter kreve ny verdsettelse i
perioden mellom de alminnelige eiendomsskattetakseringer. Dette gjelder typisk
for bygningsmassene som ikke rives eller
ødelegges, men kun blir stående hensatt
eller nedlagt.
Dersom skatteyter krever slik ny verdsettelse
skal saken tas opp i skattetakstnemnda.
Skattetakstnemnda vil da normalt sende ut
sine takstfagsakkyndige besiktigelsesmenn
for å vurdere den konkrete situasjonen.
Vanlig takstpraksis ved taksering av fabrikkanlegg som er hensatt er gjerne at verdien
«Det kan reises spørsmål om hvem
som skal hefte for eiendomsskatt
for eiendommen i de tilfeller hvor
det er festetomter.»
EI EN D O M S S K ATT – D EN R E TTFER D I G E S K ATT ?
av prosessutstyret tas ut av taksten, men
at bygningsmasse og tomten beholdes som
takstgrunnlag. Bygningsmassen vi da vanligvis
få en betydelig reduksjon på grunnlag av
redusert anvendelighet. Kontorbygg, velferdsbygg etc. kan fortsatt ha en verdi.
Dersom skatteyter eventuelt er uenig med
det resultat skattetakstnemnda kommer
til, kan skatteyter påklage avgjørelsen til overskattetakstnemnda. Overskattetakstnemndas
vedtak er bindende med hensyn til skjønnsutøvelsen, men skatteyter kan kreve lovanvendelsen og saksbehandlingen behandlet
for de alminnelige domstoler.
5. Avslutning
Jeg har her forsøkt å gi et raskt overblikk
over noen sentrale eiendomsskatterettslige
problemstillinger.
Eiendomsskatteretten er full av små og store
rettsspørsmål. De fleste er løst gjennom
fast praksis i kommunene, uttalelser fra
Finansdepartementet eller ved avgjørelser i
Høyesterett. Men fortsatt oppstår det stadig
nye spørsmål som kan skape hodebry for
både skatteyter og kommunene. Behovet for
juridisk bistand i slike saker vil antakelig bare
SIDE 41
øke i tiden fremover.
Til tross for disse problemer har eiendomsskatten en god legislativ begrunnelse og i de
kommuner hvor eiendomsskatt har vært innført over lang tid har også befolkningen i stor
utstrekning godtatt skatten og begrunnelsen
for dette. De fleste ønsker tross alt at sin egen
kommune skal ha økonomi til å klare seg.
Når det gjelder hytteskatten, vil denne også
kunne hjelpe distriktskommuner til en bedret
økonomi, ikke minst fordi man nettopp på
grunn av hyttene får økede utgifter til infrastruktur, helse, tilsyn, vei osv.
Mye tyder på at den langsiktige trend går
mot lavere formuesskatt og arveavgift, og i
stedet øket eller mer omfattende bruk av
eiendomsskatt, slik trenden også er i mange
andre europeiske land.
Advokatfirmaet Eurojuris Haugesund DA
Advokatfirmaet Eurojuris Haugesund DA er
Haugesundregionens største advokatfirma
med i alt 7 advokater. Vårt primære nedslagsområde er Haugalandet med tilstøtende
kommuner, hvor vi betjener et omfattende
antall private og offentlige klienter mellom
Bergen og Stavanger.
Kontorene våre er sentralt lokalisert i
Haugesund(Kirkegt. 202) med lett tilgang fra
gratis korttidsparkering i Kirkegaten. Bygget
er utstyrt med heis.
Våre advokater har meget omfattende prosedyreerfaring innen de fleste rettsområder og
av Haugalandets fire advokater med møterett
for Høyesterett(tidl. ”Høyesterettsadvokat”)
arbeider tre hos oss. I tillegg har to av våre
advokater økonomiutdannelse; en av disse
med mangeårig virke som statsautorisert
revisor før overgangen til Eurojuris Haugesund DA.
Firmaet har ekspandert gradvis og målrettet,
med fokus på bredde og kvalitet. Det har
vært og er vår målsetting å kunne tilby advokattjenester med høy profesjonalitet innenfor
samtlige sentrale rettsområder. Her har organiseringen i selskapsform vært sentral idet
dette sikrer en intern saksfordeling basert på
kompetanse og spesialisering, hvor det også
er rom for bruk av flere advokater på samme
oppdrag dersom behovet tilsier dette.
Vi har en jevn fordeling av oppdrag fra
offentlige og private klienter og bistår en
rekke kommuner løpende med tradisjonelle
kommuneadvokatfunksjoner, ikke minst som
prosessfullmektiger i barnevernsaker. I forhold til privatmarkedet strekker vår bistand
seg over hele spekteret, fra totalleveranser
overfor større næringslivsaktører til straffesaker og lavterskeloppdrag.
Eurojuris-samarbeidet sikrer oss førsteklasses IT-løsninger med løpende intranetttilgang til samtlige advokater i de 9 norske
medlemskontorene, jevnt fordelt over hele
landet. Medlemskapet i Eurojuris International sikrer oss i tillegg enkel tilgang til ca.
5.500 advokater over hele verden. For egen
del tok vi konsekvensene av integrasjonen
ved endring til dagens firmanavn i 2007.
Som de øvrige Eurojuris-medlemmene er vi
ISO-sertifisert etter kravene i den internasjonale standarden ISO-9001: 2000. Standarden er vårt styringsverktøy og sikrer høy
kvalitet på våre tjenester.
www.eurojuris.no/haugesund
Lokal forankring, nasjonalt
nettverk og internasjonale
forbindelser
Advokater i nettverk
Eurojuris Norge er en landsdekkende
advokatkjede bestående av 9 selvstendige
advokatfirma med til sammen 80 advokater.
Gjennom Eurojuris International deltar
Eurojuris Norge i Europas største
nettverk med 5 000 advokater.
Fordeler ved å benytte
Eurojurisadvokater
Vi er et konkurransedyktig alternativ til
hovedstadens store advokatfirma. Vi kan
tilby klienten juridisk hjelp der problemet
oppstår, uansett hvor i landet det måtte
være. Vi tror at nærhet til advokaten og lokal
kunnskap er viktig for våre klienter. Samtidig er det kostnader å spare ved å benytte
seg av lokale advokatfirma fremfor de store
Oslofirmaene. Våre advokater tilbyr tjenester
innenfor det forretningsjuridiske området.
Privatpersoner og det offentlige er også
viktige klienter.
Think global – act local
I et Europa uten grenser møter firmaer og
den enkelte av oss i økende grad juridiske
spørsmål utenfor Norge. Selv om internasjonale relasjoner stadig gjør verden mindre,
fortsetter lovgivningen å være forskjellig mellom landene. Ved å bruke et Eurojurisfirma,
får du tilgang til et unikt nettverk av juridisk
kompetanse i Norge og resten av Europa.
Med mer enn 600 advokatfirma
og 5 000 advokater er din lokale advokatforbindelse del av Europas ledende
advokatnettverk.
Faglig samarbeid sikrer
klienten de beste tjenester
Eurojuris Norge har inndelt sin virksomhet
i faggrupper. Den enkelte advokat i Eurojuris
er tilknyttet den faggruppen hvor vedkommende har best kompetanse. Faggruppene
i Eurojuris er derfor sammensatt av
advokater som holder et høyt faglig nivå
på gjeldende fagområde. Dette sikrer deg
som kunde høy kvalitet på de tjenester vi
leverer. Vi har faggrupper innen følgende
rettsområder: arbeidsrett, bygg/entreprise,
erstatningsrett, familie/arv/skifte, fast
eiendom, immaterielle rettigheter, insolvens,
skatterett og selskapsrett.
Kvalitet i fokus
Alle firma i Eurojuris er veletablerte og
ledende i sine regioner. De er håndplukket
og oppfyller Eurojuris’ strenge kriterier for
utvelgelse. Blant kravene som stilles er ISOsertifisering, som innebærer innføring av et
internasjonalt kvalitetssystem som hjelper
oss til å nå fastsatte mål og er et viktig
verktøy for å fokusere på forbedringer og
økt effektivitet. Våre firma er blant veldig få
advokatfirma i Norge som har innført en slik
kvalitetsstandard.
Kontakt din lokale juridiske rådgiver
Besøk vår helt nye hjemmeside på
www.eurojuris.no. Her finner du mer informasjon om vår organisasjon og tjenestene vi
tilbyr. Du kan kontakte Eurojuris Norge AS
sentralt eller et av våre lokale firma direkte.
Returadresse: Eurojuris Norge AS
Postboks 294, 3001 Drammen
Deltakende firmaer
Advokatfirmaet
Eurojuris Harstad DA
Håkonsgt.4
Postboks 866,
9488 Harstad
Telefon 77 00 21 00
Faks 77 00 21 11
E-post: [email protected]
Advokatfirma
Stiegler ANS
Fortunen 1
Postboks 1124 Sentrum,
5809 Bergen
Telefon 55 21 54 00
Faks 55 21 54 25
E-post: [email protected]
Advokatfirmaet
Holm og Benson
Sjøgaten 27
Postboks 223,
8001 Bodø
Telefon 75 52 05 58
Faks 75 52 38 20
E-post: [email protected]
Advokatfirmaet
Eurojuris Haugesund DA
Kirkegt. 202
Postboks 548,
5500 Haugesund
Telefon 52 70 10 30
Faks 52 70 10 31
E-post: [email protected]
Advokatfirmaet
Larhammer & Aarseth ANS
Torget 2
Postboks 248,
6401 Molde
Telefon 71 19 16 00
Faks 71 19 16 01
E-post: [email protected]
ProJure Advokatfirma DA
N. Holmegt. 30
Postboks 127,
4001 Stavanger
Telefon 51 85 84 00
Faks 51 85 84 01
E-post: [email protected]
Tofte & Co Advokatfirma DA
Markensgt. 4A
Postboks 759,
4666 Kristiansand
Telefon 38 10 51 00
Faks 38 10 51 01
E-post: [email protected]
Advokatfirmaet
Svensson Nøkleby
Nedre Storgate 15/17
Postboks 294 Bragernes
3001 Drammen
Telefon 32 25 55 00
Faks 32 25 55 01
E-post: [email protected]
Advokatfirmaet Frøstrup Løitegaard DA
Storgata 136
Pb 73
3901 Porsgrunn
Telefon 35931900
Fax 3593 19 01
Epost: [email protected]