Transcript Barns motoriske utvikling - Foreningen musikk fra livets begynnelse

Barns motoriske utvikling
Av Anne Berg
Mange musikkpedagoger lurer på hvordan barnet egentlig utvikler seg motorisk. Viss vi vet litt
om hva som er vanlig utvikling, kan vi legge musikkaktivitetene bedre til rette. FMLB har
utfordret Anne Berg fra Motorikksenteret ved Dronning Mauds Minne Høgskole til å fortelle
litt om temaet.
Gjennom all forskning som er gjort for og med barn, vet vi at det er viktig at de evnene barn
innehar og som ligger klare til bruk, blir stimulert så tidlig som mulig. Forholdet mellom
foreldrene og barnet kan gjerne starte allerede i svangerskapet, og utvikle seg etter at barnet er
født. Da vil barnet være mer aktivt og delaktig og fortsetter den kommunikasjonen som ev.
foregikk før det ble født. Barnet ”snakker” ordløst med øynene berøring, bevegelse og lyder.
Hva er motorikk?
Barnets vesen er å være aktiv. Allerede Jean-Jacques Rousseau (1712-1778) la grunnleggende
vekt på dette. Senere har ikke minst aktivitetspedagogene utdypet dette på mange måter. I dag
er dette et grunnleggende prinsipp i utviklingen av både barn og unge. Denne aktivitets-,
oppdager- og oppfinnertrangen må få utfoldelsesmuligheter for at barnet skal kunne utvikle
seg normalt. For de minste barna er leiken den dominerende virksomheten, og gjennom denne
utvikles evnen til bevegelse på en naturlig måte. Bevegelsesevnen er motorikk. Motorikk er i
dag et begrep som brukes i mange sammenhenger, og definisjonene er følgelig mange. Det er
viktig å understreke at bevegelse innebærer en aktivisering av nervesystem og muskler.
Hansen & Jagtøien (2001) definerer begrepet slik: ”Motorikk innbefatter alle funksjoner og
prosesser som er med å styre og kontrollere våre kroppslige bevegelser” (s. 53).
Beherske og bruke kroppen
I dagligtale har motorikk noe med bevegelse å gjøre, ikke bare idrettsrelaterte bevegelser, men
også hverdagslige handlinger som å krype, krabbe, gå, knytte skolisser og spise med kniv og
gaffel. Ordet har sin opprinnelse i det latinske ordet ”movere”, som betyr å sette i bevegelse.
Det kreves velutviklet motorikk for å bli en god dribler på fotballbanen, og det kreves en
"følt" fornemmelse av bevegelse, rytme og rom når man danser ballett. Vi skiller gjerne
mellom grovmotorikk og finmotorikk. I grovmotoriske ferdigheter brukes hele kroppen i store
bevegelser, for eksempel i hopping og kryping, mens i finmotoriske øvelser brukes mindre
1
deler av kroppen i mindre bevegelser, for eksempel i øvelser som perling og sying. Eksempler
på finmotorikk kan være koordinering av øye – hånd- og koordinering av øye – fot. Noen
ganger kan det være vanskelig å si om en bevegelse er grov- eller finmotorisk. Er f.eks. et
presist håndballkast mot mål fin- eller grovmotorikk? Hva med en skrudd ball fra 16 meter på
fotballbanen? Når det gjelder barn mellom 0 og 3 år, er imidlertid de fleste bevegelsene ennå i
stor grad grovmotoriske. Mange har prøvd å definere motorikk, og forståelsen av motorikk
har tatt mange retninger. En fellesbetegnelse kan imidlertid være at motorikk er en del av
barnets totale utvikling og innebærer at det har skjedd store endringer i evnen til å beherske
og bruke kroppen. Motorikk er vår evne til å styre eller bruke kroppen i aktuelle
bevegelsesløsninger. Gjennom å øve opp denne evnen skjer det en motorisk læring hvor
barnet stadig utvikler nye ferdigheter som har med bevegelse og forflytning å gjøre.
Hvordan påvirkes motorikken?
I følge Ahlmann (2000) er den sansemotoriske utvikling barnets første utviklingsstadium, og
det vil ikke skje noen videre utvikling før dette stadiet er gjennomlevd. Dette er en drøy
påstand, siden vi vet at det er mange barn med en sansedefekt som fungerer meget bra i
hverdagen. Men det sier kanskje noe om betydningen av den.
Et av de første sanseinntrykkene fosterhjernen får er den rytmiske lyden av morens hjerteslag.
I begynnelsen kan fosteret ikke høre, men er i en pulserende og vibrerende bevegelse (Lind &
Neuman, 1983). Lyden treffer ikke bare fosterets øre. Lyden forplanter seg til fosteret som
vibrasjoner fra morens kropp- og beinsubstans gjennom fostervannet, og treffer hele
barnekroppen. Lyden blir derfor en total kroppslig erfaring for fosteret (Bjørkvold, 2002).
Den lyden det ufødte barnet oftest hører «utenfra» er morens stemme. Den når inn i livmoren
på en helt spesiell måte, sterk og vibrerende, og barnet lærer stemmen å kjenne. Samtidig
lærer fosteret også rytmen og den følelsesmessige klangen i stemmen (Verny, 1983). Det viser
seg også at spedbarnet har hukommelse fra fosterstadiet. En kanadisk dirigent kunne helt uten
videre spille musikkstykker han ikke hadde sett notene til. Da han nevnte dette for sin mor,
som var profesjonell cellist, viste det seg at det var musikk hun hadde spilt mye mens hun
gikk gravid med sønnen (Verny, 1983).
Det er viktig at mor snakker med barnet sitt under graviditeten. Mor og barn oppnår på den
måten en kontakt, som kan fortsette etter fødselen. ”Morsmålet” som fosteret får i livmoren er
2
ifølge Bjørkvold (2002) et musikalsk morsmål i sin spede begynnelse, og har stor betydning
for barnets senere språkutvikling.
Når et nyfødt barn legges på mammas mage, vil det kunne titte nysgjerrig opp på henne. Ved
hjelp av synet vil det oppfatte farger, bevegelser og lyder, og utviklingen er i gang. Etter hvert
bør barnet ligge på gulvet, og gjerne en liten stund på magen. Fra mageleie styrkes
muskulaturen i nakke og rygg, gjennom at barna, ved hjelp av synet, gjerne vil utforske sine
omgivelser. Denne ”styrketreningen” har betydning for barnets senere motoriske utvikling, og
for å komme seg opp og frem i livet. Der er fra mageleie at barnet begynner å åle og krype, og
senere kommer seg opp i stående stilling. Det å krype har mange fordeler: Barnet får et enda
bedre overblikk ved hjelp av økt fiksering med øynene, det er her barnets ofte første diagonale
arbeid foregår, noe som har betydning når barnet senere skal opp å gå, løpe og klatre. Det
skjer et samarbeid mellom venstre og høyre hjernehalvdel som bidrar til en god utvikling av
barnets lateralitet, dvs høyre-/venstrekontroll. Det å ha en god lateralitet har betydning når
barnet senere skal lære seg å se forskjell på bokstaver, tall, former og figurer.
Det er derfor av stor betydning at det viktige samspillet mellom mor og barn får begynne alt
de første minuttene og timene etter fødselen da barnet er spesielt følsomt og mottakelig for
sanseinntrykk. Gjennom hud- og øyekontakt, klemming, kyssing, prat og kjærlig berøring blir
de første viktige båndene knyttet. Denne tilknytningen gjennom taktil kontakt er ikke bare
ønskelig, den er også helt vesentlig for barnets videre utvikling til et menneske i harmoni med
sine omgivelser (Wahlberg, 1996). Den taktile sans er også kalt «sansene mor» og «huden er
kroppens viktigste sansesystem» (Ahlmann 2000). Den taktile sans har stor betydning for
barnets kroppsbevissthet, og er derfor en viktig sans for barnets motoriske utvikling.
Den kinestetiske sans er ifølge Ahlmann (2000) den sans som sammen med den taktile sansen
gir grunnlag for utviklingen av kroppsbevissthet, opplevelsen av det kroppslige selv, som er
grunnlaget for identitets- og personlighetsutvikling. ”Kroppsbevissthet er også blitt definert
som evnen til å oppfatte kroppen som en dynamisk helhet” (Fredens, 1985), og har derfor
betydning når barna skal bevege seg i ulendt terreng osv.
Balansen er nødvendig for enhver motorisk aktivitet. Rulle- og snurrebevegelser gir sterk
vestibulær stimulering. Balansesansen, eller den vestibulære sansen er i funksjon rundt 12.
fosteruke og fungerer godt fra 5. fostermåned, og blir stimulert gjennom at moren er i
3
bevegelse. Etter fødselen blir sansen stimulert gjennom stor bevegelsesutfoldelse særlig
gjennom vugging, gynging, ride, rulling, husking, ride ranke og gjennom å bli kastet i lufta.
Hver gang vi beveger hode, aktiveres en væske i det indre øret. Den formilder på denne måten
opplysning om hodet i forhold til resten av kroppen, og om det er individet selv som beveger
seg, eller om det er omgivelsene. Sansecellene i det vestibulære systemet ligger i det indre
øret og registrerer hastighets- og retningsforandringer, balansen samt vårt forhold til
underlaget. Vestibulærsansen har god kontakt med store deler av hjernen og er av denne
grunn også behjelpelig med tolkning av andre sanseimpulser. Sansen fungerer på denne måten
som referansesystem for andre sanseopplevelser. Ingen sansning uten bevegelse – ingen
bevegelse uten sansning! Disse to begrepene hører sammen, og en bevegelse blir helt uten
mål og mening hvis sansningen ikke stadig gir meldinger til hjernen (Pedersen i Berre, 2000).
Sansen er normalt fullt utviklet rundt åtte års alder.
Hva kan vi forvente rent motorisk av barnet?
I løpet av 1. leveår:
•
•
•
•
•
•
•
•
•
løfter bryst og hode når det ligger på magen
snur seg fra side til side
sitter med støtte
sitter alene
krabber
reiser seg opp
står alene
går med støtte
går alene
I løpet av 2. leveår:
•
•
•
•
•
•
•
•
•
krabber opp/klatrer i trapper
triller ball
gir og tar ball
skifter mellom huksittende og stående stilling uten å
miste balansen
går ned trapper med støtte
trippehopper, dvs. satser på en og en fot og lander på
en og en fot
går baklengs og sidelengs
går baklengs i trapper
går trapp med dobbeltskritt, holder i gelender
4
I løpet av 3. leveår:
•
•
•
•
•
•
•
•
•
fotavvikling
går ned trapper med dobbeltskritt
løp med samordnede bevegelser og svevfase
hopp med samlede ben både i sats og landing
kaster retningsbestemt
tar et skritt både før og etter kaster
griper stor ball
fotavvikling
går ned trapper med dobbeltskritt
Hvis du spør noen med hvilken del av kroppen man lærer, vil de fleste svare hjernen. Og
selvfølgelig er det det. Men så enkelt er det ikke. Hjernen er, hvor fantastisk den enn er,
avhengig av resten av kroppen. Den kan ikke lære noe uten informasjonen den får fra resten
av kroppen (Hannaford, 1997). Det betyr at fysisk aktivitet er en meget viktig faktor blant
annet når barn skal lære.
Litteraturliste
Ahlmann, L. (2000) Bevægelse og udvickling. København. Christian Ejlers` Forlag.
Berre, Å. (2000). Musikk med de minste. Oslo. Pedagogisk Forum.
Bjørkvold, J.R. (2002) Det musiske menneske. Oslo. Freidig forlag
Fredens,K. (1985). Hva er motorikk - motorikkens betydning for den kognitive utvikling.
Kroppsøving nr. 8.
Hannaford, C. (1995). Dominansfaktorn. Jönköping. Brain Books AB.
Hansen, K. & Jagtøien, G.L. (2001). Aktiv læring. Fagdidaktikk i kroppsøving.
Oslo. Gyldendal Forlag.
Lind, J. & Neuman, S. (1983) Musikk i livets begynnelse. Oslo. Aventura forlag.
Verny,T & Kelly, J. (1983) Vårt første miljø. Oslo. Dreyers forlag
Wahlberg, I. & Mathisen, T. (1996). Fra eventyrskogen til eventyrskolen.
Trondheim. DMMH
Artikkelforfatteren er høgskolelektor ved Dronning Mauds Minne, høgskole for
førskolelærerutdanning, siden 1987. Hovedfag i idrett i 1995, med vekt på testing av motorisk
usikre barn. Daglig leder ved Motorikksenteret i Trondheim.
Copyright - © Anne berg
5