Transcript Besøksforbud i barnefordelingssaker og anklager om familievold

Artkkel tl F2F-magasinet - Besøksforbud i barnefordelingssaker og anklager om familievold
De siste årene har det ifølge Justs- og beredskapsdepartementets handlingsplan mot vold i nære
relasjoner (2012) vært en økning i antall politanmeldelser på området. Politet har på denne
bakgrunn styrket sin kunnskap og kompetanse på område, mens Regjeringen har sørget for at det er
ansat en familievoldskoordinator i alle politdistrikter. I de større politdistriktene er det også etablert
egne team for eterforskning av vold i nære relasjoner. Riksadvokaten har også i rundskriv nr.3/2008
git oppdaterte retningslinjer for eterforskning og påtalebehandling av familievoldssaker. Regjeringen
har endelig skjerpet straferammen og sørget for at oferets stlling i strafesaken er styrket gjennom
en utvidet ret tl bistandsadvokat og ret tl voldsofererstatning. Alt skulle derfor ligge tl rete for at
vi har et velfungerende apparat tl å behandle saker på dete området.
Vold i nære relasjoner er noe jeg som advokat ofe blir konfrontert med når jeg representerer en
klient i en barnefordelingssak. Noen ganger er beskyldningene sanne, mens andre ganger blir
beskyldninger om familievold brukt taktsk for å komme i en god posisjon når spørsmålet om fast
bosted og foreldreansvar for felles barn skal avgjøres. Fellestrekkene for sakene er at anklager om
familievold ofest fremsetes samtdig med at det reises sak om foreldreansvar og fast bosted. Når jeg
allerede har antydet at slike anklager brukes som et instrument i kampen om barnet, er det naturlig å
peke på at anklager som blir tat alvorlig av påtalemyndigheten ofe ikke er ferdig eterforsket når
saken om fast bosted og foreldreansvar kommer opp for domstolene. På denne bakgrunn vil
anklageren kunne bruke anmeldelsen tl å så tvil om den annen parts skikkethet tl å inneha
foreldreansvaret.
I utgangspunktet er ikke en anmeldelse om familievold et gyldig argument i kampen om
foreldreansvaret. Dete har sin bakgrunn i uskyldspresumsjonen som går ut på at tvil om faktum skal
komme den tltalte tl gode. Prinsippet er fremhevet i Den europeiske menneskeretghtskonvensjons
artkkel 6-2 og i FN konvensjonen om sivile og politske retgheter artkkel 14-2. Prinsippet er dermed
å anse som et folkeretslig prinsipp av global karakter, og skal i prinsippet eterleves av alle verdens
stater.
På tross av at en anmeldelse i prinsippet ikke skal tllegges vekt i spørsmålet om hvor barna skal bo
fast har jeg inntrykk av at dete er noe som preger underbevisstheten tl dommeren. Grunnen tl
dete er, slik jeg ser det, at dommeren er redd for å trå feil når han eller hun skal vurdere hva som er
tl det beste for barnet. En anmeldelse om voldsbruk i nære relasjoner indikerer om ikke annet at det
kan være betenkelig å gi foreldreansvaret tl den som er anmeldt. Dessuten brukes anmeldelsen fitg
i motpartens argumentasjon om hvorfor det ikke er tl det beste for barnet at det skal være hos den
som er anklaget for å ha utøvd vold. Ved å fremsete falske voldsanklager mot sin tdligere partner
skafer den annen seg altså et konkurransefortrinn i kampen om barnet som den ikke skulle ha hat.
Utover det å skafe seg en fordel som en ikke skulle ha hat, medfører falske voldsanklager naturligvis
en svært stor belastning for den som på falskt grunnlag blir anklaget for å ha utøvd vold mot sine
nærmeste. Utover den isolerte anklagen får en anmeldelse av forholdet gjerne konsekvenser som
den anklagende part ikke har kunnet forestllet seg.
Når politet blir koblet inn i saken, som ofest ved at det blir inngit anmeldelse, må den anklagende
part slåss mot et maktapparat som er svært ressurssterkt, og som iverkseter inngripende tltak for å
eterforske om det er hold i påstandene om familievold. Det hele starter gjerne med at
påtalemyndigheten i medhold av strafeprosesslovens § 222a ønsker å ilegge den parten som
anklages for å ha utøvd vold et besøksforbud mens eterforskningen pågår. Vilkårene for å ilegge noen
et besøksforbud er ikke strenge. Det fremgår av bestemmelsen at:
Påtalemyndigheten kan nedlegge besøksforbud dersom det er grunn tl å tro at en person ellers vil
a) begå en strafar handling overfor en annen person,
b) forfølge en annen person, eller
c) på annet vis krenke en annens fred.
At det er ”grunn tl å tro” krever ikke at det er sannsynliggjort at den besøksforbudet skal ramme vil
komme tl å begå en handling som nevnt i bokstav a – c. Det er tlstrekkelig at det foreligger en
nærliggende og reell risiko for det. Forarbeidene tl bestemmelsen, Ot.prp. nr. 109 (2001-2002) punkt
8.2 s. 44, fremhever at risikoen må vurderes på bakgrunn av tdligere handlinger, trusler eller andre
særlige forhold som tyder på at det er fare for overgrep. De nevnte handlinger er ofe vanskelige å
bevise og mit inntrykk er at et fremsat krav om besøksforbud stort set blir tat tl følge.
Følgene av at det blir ilagt et besøksforbud er at den forbudet reter seg mot, forbys å oppholde seg
på et bestemt sted, gjerne den annen parts bopel, eller at han forbys å forfølge, besøke eller på
annen måte kontakte den andre personen.
Konsekvensen av dete blir igjen, ofe, at barnet blir værende hos den part som besøksforbudet ikke
reter seg mot. En gjenganger i domstolenes argumentasjon når den vurderer hvem som skal ha
foreldreansvar og den daglige omsorgen for barnet er barnets nåsituasjon (Status quo prinsippet). Jo
lengre barnet har vært hos den annen part, desto mindre er sjansene for at den som har fåt ilagt et
besøksforbud får den daglige omsorgen. Dete gjelder selv om saken blir henlagt på grunn av bevisets
stlling, eller om saken blir henlagt på grunn av at intet strafart forhold er funnet bevist. I disse
situasjonene har påstandene om familievold vært grunnløse og det er følgelig ikke snakk om at dete
kan benytes som argument i den verserende prosessen om barnet. Bakgrunnen for at dete likevel
får betydning når foreldreansvar og fast bosted skal fastsetes, er det allerede nevnte status quo
prinsippet og hensynet tl barnets beste. Barnet har innretet seg på å være hos den anklagende part,
og da er det ofe betenkelig å endre denne situasjonen av hensyn tl stabilitet og forutsigbarhet for
barnet. På denne bakgrunn har den anklagende part lykkes med å fremsete injurierende påstander,
og oppnådd sit mål om å få foreldreansvaret for barnet.
For å unngå at falske anklager blir brukt som et instrument i kampen om barnet er mit råd å kontakte
advokat så snart du får mistanke om at slike påstander kan bli fremsat mot deg. Det er viktg å
handle raskt, fordi tden er din verste fende i disse sakene. Bistand fra advokat kan være avgjørende
for å hjelpe deg med å så tvil om de falske anklagene. Advokater kjenner også systemet og vet
samtdig hvordan argumentasjonen skal fremsetes for å være overbevisende og troverdig.
Advokatbistand kan således være en svært fornufig og nytg investering i så henseende.
Marie Sølverud
Advokat/Partner i Advokatirmaet Sølverud