Transcript Innspill til Plattformen 2012, NOBO styremøte 29

norsk barnevernlederorganisasjon – NOBO
FAGLIG PLATTFORM 2012 – 2014
Vedtatt på Landsmøtet 27.4.2012
1. Organisering, ansvarsdeling og bemanning
a. Barnevernsløftet må videreføres
Et sentralt krav fra NOBO har vært en øremerket statlig opptrappingsplan for bemanningen i
kommunebarnevernet. Regjeringen beregnet selv at behovet var på om lag 1500 årsverk.
Gjennom øremerket satsing i 2011 og 2012 har det skjedd en styrking på 1/3 av det anslåtte
behov. Opptrappingen synes nå å ha stanset opp.
NOBO krever:
Opptrappingsplanen bør videreføres slik at det i løpet av 2013 og 2014 tilføres minimum 500
nye årsverk hvert år til kommunebarnevernet for å sikre en forsvarlig saksbehandling.
Inkludert i dette bør ligge økte ressurser til tiltaksarbeid i familien.
Kommunene må få en tydeligere rolle i barnevernet
BLD har, med full støtte fra NOBO, gjennomført en omfattende evaluering av
forvaltningsreformen i barnevernet. Både disse evalueringene og Barnevernpanelet har
anbefalt at kommunenes rolle i barnevernet styrkes, at Bufetat skal ha fokus på lovpålagte
kjerneoppgaver og at samhandlingen mellom kommunene og Bufetat må bedres.
NOBO mener:
NOBO støtter de samstemmige forslag om endringer i ansvarsdelingen i barnevernet. Den
kommende stortingsproposisjonen må gi tydelige endringer i barnevernets organisering.
Kommuner og kommunesamarbeid som ønsker det bør få muligheter for å overta oppgaver
som i dag ivaretas av Bufetat og få overført ressurser fra staten til å utføre disse oppgavene.
Det sentrale i en slik endring er at kommunene som ansvarlig instans i større grad må ha
definisjonsmakt i den enkelte sak
b. Bemanning og struktur i kommunebarnevernet
Det er i dag ingen allment aksepterte normer for hva som er akseptabel saksmengde for
ansatte i barnevernet og normer for hva som er en forsvarlig minimumsbemanning i en
barneverntjeneste. En av de sentrale utfordringene ved dagens barnevern er utfordringer
NOBO Faglig plattform 2012 - 2014 Side 1
knyttet til kommunestrukturen og til spørsmålet om det skal settes en nasjonal standard for
forsvarlig bemanning. Dette er spørsmål som er omstridt i kommune-Norge og i NOBO. Det
opprettes stadig flere kommunesamarbeid i barnevernet. Dette kan være en løsning for de
kommuner som ikke klarer å innfri kravet om evt. bemanningsnorm.
NOBO mener: For å nå målet om sterkere fagmiljø, må det utvikles insentiver til større grad
av barnevernsamarbeid, der det er behov for dette.
NOBO mener:
Det må etableres en minimumsstandard for forsvarlig bemanning i barnevernet. NOBO
støtter barnevernpanelets forslag til veiledende minimumsnorm. For å nå målet om sterkere
fagmiljø må det utvikles insentiver til større grad av barnevernsamarbeid, der det er behov
for det. Innholdet i samarbeidsløsningene i barnevernet må utvikles med utgangspunkt i
lokale tilpasninger og behov. Det bør også vurderes en veiledende norm for bemanning sett i
forhold til barnepopulasjon og levekårsutfordringer.
c. Fylkesnemnda
Det har i lang tid vært en ventetid på behandling av saker i Fylkesnemnda som er uholdbar. Både
barn og deres familier holdes på grunn av dette i en uakseptabel situasjon med uvisshet som er en
stor belastning, i tillegg til hva situasjonen omkring barnevernssaken utgjør.
Det er fare for at den lange ventetiden kan påvirke barneverntjenestens valg av tiltak ut fra hva som
lar seg gjennomføre. Det er et faresignal at det blir vanskelig å gjennomføre behandling av en
omsorgsovertakelse med mindre en akuttsituasjon med plassering har funnet sted på forhånd. Lang
saksberammingstid kan også føre til økt behov for akuttplasseringer fordi barn kan bli vesentlig
skadelidende av å leve i omsorgssvikt i lang tid. De instanser som staten selv har ansvar for må
overholde frister i likhet med den kommunale barneverntjenesten.
NOBO krever at:
Departementet må redusere ventetid til fylkesnemnda slik at barn og unge i risiko ikke må vente
uholdbart lenge på nødvendig hjelp. Det må vedtas en lovmessig frist på 6 ukers berammingstid for
fylkesnemndene
2. De faglige utfordringene i barnevernet
a. Barnevernets mandat:
Årsakene til den kraftige økningen i antall barn med barneverntiltak bør ses nærmere på av sentrale
myndigheter. Styringssignalene bør bli tydeligere på en prioritering av god barnevernfaglig
håndtering av situasjoner omkring barn i alvorlige risikosituasjoner, fremfor tilbud om lavterskel
kompensering rettet mot familier med alminnelige livsvansker.
NOBO Faglig plattform 2012 - 2014 Side 2
Selv om teksten i barnevernlovens § 4-4 ikke er ment å være uttømmende og dermed begrense
mulighetene for andre typer tiltak, er det store muligheter for at de tiltak som spesifikt nevnes, blir
regnet som mest aktuelle. Kompenserende tiltak som støttekontakt, avlastning og økonomisk hjelp
er de mest brukte tiltakene, i tråd med hovedfokus i lovteksten. Når det samtidig antas at dette er
tiltak som har begrenset effekt overfor de fleste former for omsorgssvikt fremstår det som
uhensiktsmessig at dette har et hovedfokus i lovteksten.
Manglende beskrivelser av grensesnitt mellom lovverk som angår hjelpetrengende barn og unge,
koblet med lav inntaksterskel til barnevernssak, fører ofte til at barnevernet går inn i situasjoner der
andre aktører burde tatt et ansvar. Når dette først er etablert, er det svært vanskelig å få andre
instanser til å se og ta sitt ansvar. Departementet må få framdrift i arbeidet med løsninger på
problematikken som er beskrevet i NOU 209/22 ”Det du gjør, gjør det helt…” Den omfattende
ansvarsoverveltningen som har skjedd fra psykisk helsevern til det kommunale/statlige barnevernet
gjennom nedbygging av tilbudet for barn og unge med store psykiske vansker må snus. Grensesnittet
mellom lovverkene som berører barn og unge i særskilte livssituasjoner må få tydeligere beskrivelser
av ansvarsområder.
NOBO mener:
Barnevernlovens § 4-4 bør endres slik at inngrepskriteriene tydeliggjøres. Ordlyden bør fremheve
tiltak som kan medvirke til at barn faktisk får mulighet for bedret omsorg i eget hjem, gjennom bruk
av hjelpetiltak.
b. Den flerkulturelle utfordringen:
Foreldre i minoritetsfamilier med oppvekst i land med oppdragelsesformer vesensforskjellig fra den
skandinaviske, vil ofte oppleve særskilte utfordringer ved å skulle oppdra barn i Norge. Et
tilbakevendende tema er ”vold i nære relasjoner”, som utgjør en stor utfordring for
barneverntjenesten. Flere steder i landet oppstår åpne konfliktsituasjoner omkring
barneverntjenestens inngripen i minoritetsfamilier. Stadig negative fokus fører til beklagelig og
økende angst for barnevernet som instans. Dette fører også til vansker med å nå frem med relevante
hjelpetiltak.
Det må gis lettere tilgang på informasjon til både nyankomne flyktninger, spesielt til foreldre,
omkring norske samfunnsforhold, lovverk, oppdragerstiler og forventningene til grensesetting,
oppfølging og omsorg for egne barn.
NOBO mener:
Både sentrale myndigheter og ansvarlige i de mest berørte kommunene må prioritere arbeidet med å
få på plass en bedret brukerdialog med viktige etniske grupperinger. Det er videre nødvendig at
kommunene implementerer et variert tilbud av foreldreveiledningstiltak. Det bør ikke være nødvendig
å ha tiltak gjennom barneverntjenesten for å få tilgang på dette.
På to områder er dagens regelverk ikke tydelig mht avveining mellom kulturhensyn og
barnevernlovens generelle bestemmelser:
NOBO Faglig plattform 2012 - 2014 Side 3
-
Skal barn av foreldre med tidsavgrenset oppholdstillatelse behandles annerledes når det
foreligger klare kriterier for inngrep etter barnevernloven, enn barn som har permanent
opphold?
-
Skal ivaretakelse av kulturell bakgrunn tillegges avgjørende vekt ved plasseringer utenfor
opprinnelig familie og hvilke konsekvenser må en slik forståelse ha for rekruttering av fosterhjem
i framtida?
NOBO mener:
Det må utformes retningslinjer og rundskriv som gir tydelige føringer for barnevernets behandling av
barn med foreldre som har tidsavgrenset oppholdstillatelse. Det må tydeliggjøres de hensyn som skal
tas og hvordan disse skal prioriteres. Dagens regelverk gir få anbefalinger utover generelle
henvisninger til «barnets beste». Det kan ikke være opp til den enkelte kommune å foreta disse
avveiningene
c. Barns og unges medvirkning
Barnevernloven og FNs barnekonvensjon inneholder klare bestemmelser om at barn og unge skal
høres i barnevernet og at de etter alder og forutsetninger skal involveres og ha innflytelse i egen sak.
Barneverntjenesten følger ikke opp disse målsettingene godt nok. Det gjøres for lite for å utvikle
arbeidsformer som støtter opp under en slik utvikling og det mangler i svært mange saker
dokumentasjon på hva som er barnas syn i saken. For å få til en ønsket utvikling må
barnevernsarbeidere gjennom grunn og videreutdanning få styrket ferdigheter i samtaler med barn
og unge. Medvirkning innebærer at barn og unge skal gis større innflytelse på egen hverdag og
framtid. Et selvfølgelig krav må være at barn og unge som mottar hjelp fra barnevernet ikke skal
utsettes for krenkende behandling.
NOBO vil:
Være en pådriver for å fremme barns og unges medvirkning i saker som gjelder dem. NOBO vil bidra
til at barnevernets praksis på dette området utvikles, ved erfaringsutveksling og gjennom samarbeid
med ulike talerør for barn og unge. NOBO vil foreslå at departementet lovfester at
barneverntjenesten skal snakke med barn i alle undersøkelsessaker, og ha plikt til å dokumentere at
barnets syn er innhentet, med mindre det er særskilt begrunnet.
d. NOU 2012/5 – Det biologiske prinsipp
En gjennomføring av hovedpunktene i Raundalen-utvalgets innstilling, vil gi bedrede muligheter for å
komme barn i risikosituasjoner raskere til hjelp. Forslaget om å redusere vekten på biologisk
tilknytning til fordel for vektlegging av kvaliteten på utviklingsstøttende tilknytning mellom voksne og
barn gir et mer meningsfylt utgangspunkt for vurderingen av barnets beste. En innskrenkning av de
stadige overprøvingsmulighetene etter en omsorgsovertakelse, både knyttet til krav om tilbakeføring
og endring av samværsordning, vil bedre mulighetene for å gi stabil omsorg til barn som er plassert
utenfor hjemmet. Forslagene om å gjøre mulighetene for adopsjon mer tilgjengelig, vil kunne få stor
positiv betydning for de barna som plasseres i løpet av sine første leveår.
NOBO Faglig plattform 2012 - 2014 Side 4
NOBO mener:
Med utgangspunkt i utvalgets anbefalinger vil NOBO arbeide for å gi barneverntjenestens
administrative leder myndighet til å regulere samværet innenfor bestemte grenser. Hensynet til
barnets beste bør være styrende, beslutninger om både økning og reduksjon av samværsfrekvensen
bør underlegges dette kravet. Fylkesmannen vil kunne være klageinstans for vedtakene.
NOBO støtter ønsket fra Raundalen-utvalget om å senke terskelen for å pålegge hjelpetiltak mens
barnet bor hjemme. Spesielt gjelder dette muligheten for bruk av barnehageplass, kontrolltiltak som
tilsyn og urinprøver samt mulighet for å få tilgang til å arbeide med styrking av omsorgs- og
samspills-funksjoner i hjemmet
e. Styrking av utsatte barns rett til nødvendig hjelp og tilstrekkelig omsorg
Ekspertutvalgets utredning om det biologiske prinsipp i barnevernet (Raundalen-utvalget NOU 2012:
5 ) anbefaler å rettighetsfeste hjelp etter barnevernloven. Regjeringen har fokusert på at lovens
hensikt gir barn og unge hjelp gjennom dagens virkemidler. NOBO er skeptisk til å gjøre
barnevernloven til en rettighetslov fordi dette kan bety en ytterligere byråkratisering av
saksbehandlingen i barneverntjenesten.
Imidlertid bør barns rettigheter til hjelp styrkes når barn og foreldre har motstridende interesser. Det
kan virke som det biologiske prinsippet er vektlagt når foreldrene kan nekte å ta i mot viktige
hjelpetiltak som ville hatt en stor betydning for et barn i risiko. Foreldrenes rett til å motsette seg
hjelpetiltak har til hensikt å styrke foreldrenes og familiens rettssikkerhet. Dette innebærer at barnet
ikke kan få hjelpetiltak uten pålegg når foreldrene nekter tiltak. Barnets rett til beskyttelse mot egne
foreldre når dette er nødvendig, kan anses som del av barnets rettsikkerhet.
NOBO mener:
Det bør bli utvidet adgang til å pålegge hjelpetiltak slik at barn sikres hjelp om foreldrene nekter
hjelpetiltak. NOBO vil styrke utsatte barns rett til nødvendig hjelp og tilstrekkelig omsorg. NOBO
frykter imidlertid at en rettighetsfesting av barnevernloven vil gi ytterligere byråkratisering og vekst i
enkle hjelpetiltak med tvilsom effekt i forhold til omsorgssvikt.
3. Barnevernets tiltaksapparat
a. Fosterhjem
Både kommunal barneverntjeneste og Bufetat har sentrale kjerneoppgaver i forhold til
fosterhjemsarbeidet. Mange barn og unge som plasseres i fosterhjem har sammensatte vansker og
behov for særlig omsorg og oppfølging. Det er nødvendig at fosterhjemmene, så langt det er mulig,
er tilpasset behovene til det enkelte fosterbarnet. Det må bl.a. sikres bedre tilrettelagte fosterhjem
for barn med minoritetsbakgrunn.
NOBO ser det som positivt at departementet det siste året har foretatt en evaluering av ulike sider av
dagens fosterhjemsordning, og støtter flere av de endringsforslagene som nå foreligger.
NOBO Faglig plattform 2012 - 2014 Side 5
Både Arbeidsgruppe fosterhjem nedsatt av departementet og Barnevernpanelet har pekt på at
tilsynsordningen i dag ikke fungerer tilfredsstillende, og at det er nødvendig med endringer.
Det har de siste årene vært en utvikling mot større grad av «profesjonalisering» av
fosterhjemsarbeidet i Norge. Dette kommer til uttrykk bl.a. ved at stadig flere fosterforeldre får lønn
for å være hjemme hos fosterbarnet i kortere eller lengere perioder og økt vekt på opplæring,
veiledning osv. NOBO ser på dette som en nødvendig og i hovedsak positiv utvikling, men vil samtidig
understreke viktigheten av at det ”genuine” ved fosterhjemsordningen blir ivaretatt, dvs. at vanlige
mennesker stiller opp og gir av sin kjærlighet og omsorg til barn som av ulike årsaker trenger dette.
Det er viktig at de ulike støttetiltakene som godtgjøring, opplæring og veiledning til fosterforeldre blir
lik over hele landet og uansett om de er kommunale eller statlige. Utgiftsdekningen og den generelle
arbeidsgodtgjøringen bør heves slik at alle fosterforeldre får en grunnlønn på 2 x dagens KS-sats og at
økonomiske forsterkningstiltak ut over dette blir unntaket og reguleres gjennom retningslinjer fra
departementet. Økonomiske forsterkningstiltak skal alltid begrunnes i barnets problematikk og
behov. Spørsmålet om frikjøp første år etter plassering bør gjøres gjenstand for ytterligere
vurdering.
NOBO vil samtidig understreke betydningen av at fosterbarn får vokse opp med fosterforeldre som er
rollemodeller i forhold til deltakelse i arbeidslivet og som evner å kombinere familieliv og
yrkeskarriere
Kommunene har i dag ansvaret for oppfølgingen av foreldrene etter at barnet er plassert utenfor
hjemmet. Det er viktig å erkjenne at denne oppfølgingen så langt ikke har fungert tilfredsstillende.
NOBO mener:
Det er nødvendig at departementet ser nærmere på fosterforeldres pensjonsrettigheter,
sykelønnsordninger, ferieordninger etc. Her er det nødvendig med en opprydding og likebehandling
av alle fosterhjem.
Det er helt avgjørende at fosterbarna er fullt ut integrert i fosterfamilien og bl.a. deltar i familiens
ulike aktiviteter, ferier mv.
Alle fosterforeldre må gå gjennom opplæringskurs som PRIDE eller andre tilsvarende programmer. I
tillegg bør alle fosterforeldre ha muligheter til gruppeveiledning som oppfølging av
grunnopplæringen i minimum to år etter plasseringen, og ut fra behov tilbys individuell veiledning.
NOBO mener dette er de viktigste tiltakene for å hindre uønskede brudd i fosterhjemmene.
Det har vært en stor kostnadsvekst for kommunene på fosterhjemsområde de siste årene som følge
av en bevisst nasjonal politikk. NOBO understreker at staten må kompensere disse utgiftene.
NOBO støtter forslaget om en profesjonalisering av tilsynsordningen, og at ansvaret for denne bør tas
ut av kommunene og legges til Statens helsetilsyn. På den måten blir alt tilsyn med barn plassert
utenfor hjemmet lagt til en instans.
NOBO Faglig plattform 2012 - 2014 Side 6
NOBO vil støtte forslag om at biologiske foreldrene etter en omsorgsovertagelse følges opp av en
instans utenfor kommunen, for eksempel familiekontorene. Det viktigste formålet med dette er å
gjøre foreldrene i stand til å mestre sin ”nye” foreldrerolle. Det vil likevel fortsatt ligge et betydelig
ansvar på kommunene for å tilrettelegge foreldrenes muligheter til bl.a. å gjennomføre samværet
som er bestemt.
b. Institusjonene
NOBO registrerer med bekymring at mulighetene for institusjonsopphold for barn og unge stadig
bygges ned. Det er og vil fortsatt fremover være behov for dette plasseringsalternativet. Det er
fortsatt slik at alle barn ikke kan plasseres i fosterhjem. Det er helt sentralt at institusjonstilbud er
tilpasset behovet hos det enkelte barn, og det bør i mye større grad satses på kombinerte løsninger
med institusjon og fosterhjem/familiehjem med særlig forsterkning.
NOBO mener:
Samarbeidet med barne- og ungdomspsykiatrien må styrkes slik at barn og unge med psykososiale
vansker får et bedre koordinert institusjonstilbud, gjerne ved utprøving av felles institusjonstilbud.
NOBO er enig i at alle som kan bør få tilbud om fosterhjem, men er bekymret for at nedbyggingen av
institusjoner skjer raskere enn det kan rekrutteres gode og robuste hjem. NOBO krever at den
nedbygging av institusjoner som nå pågår evalueres nøye for å fange opp uheldige virkninger.
c. Hjemmebaserte tiltak
Barnevernets tiltakskjede for hjelpetiltak i familier har ikke utviklet seg så mye som ønskelig de
senere år, på tross av utvikling av ulike kunnskapsbaserte terapeutiske verktøy. NOBO mener at
kommunene må gis mulighet til å satse på en systematisk og planmessig utvikling av tiltaksapparatet
for utsatte barn. Det må bl.a. bygges opp økt kompetanse i målrettet endringsarbeid i kommunene
og stimuleres til kommunale forsøk med nye tiltak basert på forskning og erfaring. Hjemmebaserte
tiltak i barnevernets regi må ha som mål å bedre foreldrenes omsorgsferdigheter.
NOBO mener a t forebyggende arbeid må få nødvendig status og prioritet i kommunene både politisk
og administrativ. Tverrfaglig og tverrsektorielt samarbeid må prioriteres. Det må settes fokus på
hvordan en kan oppdage tidlige tegn på atferdsvansker og sosio-emosjonelle problemer. Det er
behov for økt kunnskap og beredskap ute i helsestasjoner, barnehager og i skolen på hvordan en
møter disse problemstillingene. Andre tjenester bør også styrke selektert innsats for barn og unge i
risikosonen. Barnevernet bør prioritere saker der det er behov for sammensatte og skreddersydde
tiltak.
NOBO mener:
Det kommunale tiltaksapparatet må utvikles. Det må bygges opp generelle hjelpetiltak utenfor
barnevernet som er lett tilgjengelig for hele befolkningen. Spesialiserte hjelpetiltak utvikles og
forankres i kommunebarnevernet gjennom overføring av kompetanse og ressurser fra staten.
NOBO Faglig plattform 2012 - 2014 Side 7