Transcript Grunnleggende forutsetninger for MPT

Utdrag fra boken:”Forstå dine sår i sjelen. Traumer, tilknytning og familiekonstellasjoner” av Dr.Franz
Ruppert.
Gjengitt med tillatelse fra forlaget. Kopiering ikke tillatt.
Grunnleggende forutsetninger for MPT- Flergenerasjonelt traumearbeid.
Med denne boken prøver jeg å gi mitt bidrag til en bedre forståelse av psykiske lidelser. Her
inkluderer jeg forskning hvor jeg undersøker årsakene til psykiske sår, samt min teoretiske
argumentasjon og min praktiske og terapeutiske erfaring fra de siste ti årene. Jeg utvider
arbeidet jeg påbegynte med boken Verwirrte Seelen (For- virrede sjeler, Ruppert 2002).
Det er to teoretiske byggesteiner og én praktisk metode som gir adgang til systemer i
uorden. Disse har etter min erfaring vist seg å være spesielt nyttige for å forstå mysteriene
ved psykiske og følelsesmessige lidelser. Disse er:
• Begrepet tilknytning og teorien rundt det.
• Traumeteori.
• Metoden konstellasjonsarbeid.
Den engelske psykiateren John Bowlby (1907–1990) var tydelig og bestemt når det
gjaldt å påpeke betydningen av tilknytning for vår emosjonelle helse. Hans arbeid har
båret frukter i profesjonelle kretser (Bowlby 1973, 1995, 1998, 2006). Bowlbys teori
om at det fins et psykisk system for tilknytninger og de vidtrekkende konsekvenser
dette har for menneskelig erfaring og atferd, får stadig mer aksept over hele verden.
Det blir bekreftet i en rekke forskningsprosjekter (Brisch 1999, Grossmann og
Grossmann 2004, Brisch og hellbrügge 2006, 2007).
Kanskje for første gang i historien har vi nå fått et vitenskapelig basert teoretisk
rammeverk for traumebegrepet som etter min oppfatning klargjør og gjør det mulig å
forstå hvilke hendelser som skader et menneskes sinn, og kanskje til og med
ødelegger det (Fischer og Riedesser 1999, van der Kolk, McFarlane og Weisæth
2000, Huber 2003 a og b, Herman 2003). Mens tradisjonelle tilnærminger ser selve
symptomet som problemet, muliggjør moderne traumeteori en radikal endring i
perspektiv: symptomet blir sett som en nødvendig beskyttelsesmekanisme for å
komme over en traumatisk erfaring. Det er grunnen til at vi ikke bare kan viske ut
symptomene gjennom terapi. Vi må forstå deres egentlige funksjon. Symptomet
oppstår fordi følelser blir blokkert, for å forhindre retraumatisering av personen. Det er
bare hvis de virkelige årsakene blir forstått og bearbeidet terapeutisk, at symptomet
kan legges til hvile, eller omformes til andre og sunnere psykiske strukturer.
Symptomene ved psykiske lidelser kan på den ene siden være uttrykk for skader ved
tilknytninger. På den annen side kan de være konsekvenser av traumatiseringer. Det
var et avgjørende fremskritt for meg å binde disse to prinsippene sammen.
For å få en bedre forståelse av symptomene på psykiske skader var det altså viktig for
meg å se tilknytningslidelser og konsekvenser av traumatisering i sammenheng. Et
avgjørende fremskritt var å binde disse to prinsippene sammen. Når vi så tar med
muligheten for at konsekvensene av traumatiseringen kan overføres gjennom
tilknytningsprosessene, kan det åpne for enda dypere innsikt i årsakene til
følelsesmessige og psykiske problemer. Det gjør det mulig å løse gåten om hvorfor
personer som ikke har hatt traumatiske opplevelser selv, likevel viser symptomer
forbundet med dem (for eksempel ekstrem frykt, panikktilstander, dyp depresjon eller
forvirring).
Tilknytning og traumer: Tre prinsipper
Arbeidet med familiekonstellasjoner (se del II) gjorde det mulig for meg tydelig å
identifisere sammenhengen mellom tilknytning og traumer. Konstellasjonsmetoden
avslører de ubevisste, men aktive båndene mellom mennesker ved hjelp av
representanter som avspeiler forhold innenfor familien. Metoden avslører også at noen
tilknytninger er ekstremt innviklet, og at hele familier kan leve i en følelsesmessig
forvirring av symbiotiske behov og aggressive forsøk på grensesetting. Alvorlige former
for tilknytningslidelser følger av en manglende evne til å integrere visse hendelser i
familiesystemer, hendelser som derfor aldri kan få en følelsesmessig løsning. Bert
Hellinger, grunnleggeren av familiekonstellasjonsmetoden (Hellinger 1994), viste til
viktige temaer i tilknytningsforhold, men han utviklet ikke noen systematisk klassifisering
av den typen hendelser som kan splintre et familietilknytningssystem. Imidlertid får han
intuitivt fra gang til gang tak i hvilke hendelser som er betydningsfulle med tanke på den
vedvarende effekten de har på en familie gjennom generasjoner. I lys av traumeteori er
det likevel umiddelbart tydelig at disse hendelsene er traumatiske, for eksempel foreldre
som dør tidlig, barn som adopteres bort, seksuelt misbruk etc. slike hendelser forstyrrer
forhold mellom familiemedlemmer så sterkt at de skaper psykisk opprør i hele familien.
Ved å kombinere tilknytningsteori med traumeteori kan vi formulere et generelt prinsipp:
En mor som har lidd et traume, vil uunngåelig gi sin traumatiske opplevelse videre til sitt
barn, i en eller annen form.
Dermed har en traumatisk erfaring alltid en viss effekt gjennom flere generasjoner. Fedre og
de traumene som de kanskje bærer, er også involvert i den flergenerasjonelle
overføringsprosessen. De gir også sine traumer videre til barna, men på en litt annen måte
enn moren.
Slik jeg ser det, bidrar erkjennelsen som er beskrevet ovenfor, til det første prinsippet i en
modell for flergenerasjonell systemisk psykotraumatologi (MPT):
Traumatiske erfaringer blir gitt videre til neste generasjon, gjennom den
følelsesmessige tilknytningsprosessen.
Et systemisk perspektiv.
Allerede før jeg begynte å jobbe med konstellasjoner, sto det klart for meg at det
isolerte synet på psykiske problemer (når man bare ser på enkeltindividet det gjelder)
er utilstrekkelig. Psykologiske systemer blir skapt innenfor systemer av menneskelige
forhold, og disse forholdenes sammensatte dynamikk blir uttrykt gjennom kommunikasjon og samhandling. Arbeid med konstellasjoner bringer de vidtrekkende
effektene av tilknytning i tidlig barndom i fokus, og viser hvordan tidlige
tilknytningsmønstre gjentas i alle senere forhold en person har. Et barn som knytter
seg til foreldre med uløste traumer, blir innviklet i det uløste traumet, og vil gjenta det
innviklede mønsteret i alle påfølgende forhold og vil dermed videreføre innviklingen.
Disse mønstrene av innvikling kan fortsette gjennom generasjoner, og bærer i seg
den skjulte faren for å skape fornyet traumatisering i kommende generasjoner.
Traumeerfaring kan skape alvorlige forstyrrelser i tilknytningen, som i sin tur øker
sannsynligheten for at en person vil lide under traumatiske erfaringer, og som en
følge av det utsette andre for traumer .
Casestudie 7: Når vil det stoppe?
M. er en ung kvinne med pønkerhår, pønkerskinnklær og ring i nesen. Hun er ustabil,
føler seg uelsket og har et veldig dårlig for- hold til sin mor. For mange år siden
voldtok en bekjent henne gjentatte ganger. Nå er hun gravid med en mann som blant
annet selger dop. Moren til M. ble som barn tidlig misbrukt av sin far, og hennes
mormor ble også voldtatt mange ganger i løpet av den andre verdenskrigen. Hva er
sjansene for at barnet som M. får, vil utvikle en sunn og trygg tilknytning til sin far og
mor? Kommer barnet seg gjennom livet uten traumatisk erfaring? Kan barnet bli
en overgriper, spesielt hvis det blir en gutt, eller nok et offer det for seksuelt misbruk
hvis det blir en jente? Hva kan forhindre at skjer?
Andre prinsipp i MPT:
Det andre prinsippet i flergenerasjonell systemisk psykotraumato- logi slår fast at:
Menneskepsyken er et flergenerasjonelt fenomen.
Ifølge dette prinsippet er en persons fysiske, følelsesmessige og psykiske problemer veldig
ofte en følge av innviklinger i tilknytningsforhold som strekker seg tre eller fire generasjoner
tilbake. Dermed kan symptomer bare bli ordentlig forstått og løst hvis vi tar i betraktning
systemet av innviklede forhold som klienten må fri seg fra for å helbrede seg selv. Følgelig
må diagnostiseringen av psykiske lidelser uunngåelig omfatte en diagnostisering av
pasientens familiesystem gjennom flere generasjoner. Ellers er den mangelfull og villedende.
Et genogram bør inkluderes i enhver diagnostisk prosess.
Det å se menneskepsyken i en flergenerasjonell sammenheng hadde en fremtredende
forløper i Carl Gustav Jung, og ideen blir for tiden videreutviklet av forskjellige teoretikere
og praktiserende psykoterapeuter, uavhengig av hverandre (digresjon 2).
Andre syn på flergenerasjonsperspektivet
Flergenerasjonsperspektivet er ikke nytt i psykoterapien. I lys av Freuds forsøk på å
forklare opprinnelsene til menneskepsyken og dets symbolske uttrykk i Totem og tabu,
kunne man til og med sitere ham som en av grunnleggerne av et flergenerasjonelt
perspektiv. «En hendelse som den da urstamfaren ble drept av sønnene sine, ville måtte
etterlate uutslettelige spor i menneskets historie, og jo viktigere det ble å glemme den,
desto flere erstatningsformer oppsto» (Freud 1972).
Carl G. Jung formulerte teorien om en kollektiv ubevissthet som lager avtrykk av
arketyper i den individuelle psyken (Jung 1979). Slik han ser det, blir menneskehetens
kollektive visdom overført via symboler, følelsesmessige tilstander og former for
mannlige og kvinnelige holdninger, fra en generasjon til den neste.
Andre tilnærminger fins i arbeidet til Ivan Boszormenyi- Nagy (Boszormenyi-Nagy og
Spark 1973) og Anne Ancelin Schützenberger (1993). Boszormenyi-Nagy
(familieterapeut) understreket blant annet at det i en familie gjennom generasjonene fins
en dyp balansesans med hensyn til det å gi og ta (1973), og Anne Ancelin
Schützenberger konsentrerte seg spesielt om de skjulte og hemmelige sidene i
genealogier, om tapte og manglende mennesker. Hun avdekket hendelser i familier, hvis
virkninger viste seg å være problematiske gjennom mange generasjoner, som om det var
en ubevisst arv.
Videre bør vi også ta i betraktning arbeidet til Nicolas Abraham og Maria Torok (1994), serge
Tisseron (2001) og Elisabeth Troje. I et essay av psykoanalytiker Elisabeth Troje ser vi at
hun er inne på tanken om å plassere psykoser i sammenheng med traumatiske opplevelser i
tidligere generasjoner: «Det har tilsynelatende vært traumeskapende stressorer i morens
eller farens liv, hemmeligheter som familien har, som familien
holder på, hvis urett gjør at familien føler seg skamfull, noe som har sitt opphav i foreldreeller i besteforeldregenerasjonen» (Troje, 2000).
Når det gjelder bidrag til et flergenerasjonsperspektiv, bør vi også henvise til Leopold
Szondi, Horst Eberhard Richter og Helm Stierlin (von Bülow 2004). Senere vil jeg utdype
de spesielt viktige innsiktene til psykoanalytiker Christa Schmidt (Schmidt 2004,
casestudie 18, s. 103). Traumeforskere er også i økende grad enige om å se traumatiske
psykiske skader ikke bare som et fenomen som gjelder enkeltpersonen, men som noe
som skaper prosessmønstre som fortsetter å virke gjennom generasjoner (st. Just 2005).
Tredje prinsipp i MPT:
Helbredelsen av psykiske sår bør søkes ved å ha blikk for hele det traumepåvirkede
tilknytningsnettverket personen er innviklet i.
I psykoterapi er det utilstrekkelig å veilede klienten til en isolert løsning kun for henne
selv. Hun kan bare virkelig frigjøre seg fra innviklingene i sin sjel når hun vet at alle de
som hun er knyttet til i kjærlighet og gjennom traumer, best kan hjelpe seg selv. Hun selv
er verken i stand til å helbrede dem eller ansvarlig for deres helbredelse.
Fremfor alt vender følelsen av fred tilbake når den naturlige kjærligheten som foreldre har
til barna sine, kan flyte fritt inne i klienten. Det skjer når denne kjærligheten ikke lenger er
ødelagt og forvirret av virkningene av de traumatiske erfaringene. I et barns sjel må
denne prosessen med å lengte etter foreldrenes kjærlighet få en tilfredsstillende
avslutning, uten å henfalle til det ekstreme, dvs. illusjoner eller fortvilelse.
Psyke og sjel, differensiering og definisjon
Flergenerasjonsperspektivet skaper et behov for å skjelne mellom og forklare begrepene
«psyke» og «sjel». Jeg forbinder «psyke» med forestillingen om forskjellige prosesser som
strømmer inne i en person, persepsjon, følelser, forestilling, tenkning, det å huske, og den
sensomotoriske kontrollen av våre aktiviteter. Jeg bruker ordet «sjel» hvis det gjelder
prosesser som oppstår mellom mennesker og som skapes når mennesker er i kontakt med
hverandre. Det er en setning i Boris Pasternaks Dr. Zhivago som uttrykker akkurat det jeg
mener: «Personen i andre mennesker er den egentlige sjelen til personen.» Med andre ord
holder jeg den andre i meg, og han er en del av meg. I denne forstand er vi ikke egentlig
individer, men alltid del av et menneskelig samfunn på det dypeste nivå av vår psykiske
eksistens. Min oppfatning er at sjelen har sin opprinnelse i den gjensidige forbindelsen
mellom mennesker som er i samme slektslinje. Sjelen går imidlertid også hinsides
blodsbånd, og forbinder mennesker som deler samme følelser, ideer og aktiviteter.
Prosesser i teori og praksis
Denne boken er resultatet av en prosess med å utvikle en teori med utgangspunkt i empiri.
For meg gir konstellasjonsarbeid med klienter, både individuelt og i grupper, alltid ny innsikt i
de psykiske strukturene og prosessene i sjelen. Samtidig reises det nye, ubesvarte
spørsmål. Disse spørsmålene fører til en jakt på videre teoretisk forståelse, hvilket i sin tur
ofte viser vei til tilsvarende oppdagelser som diskuteres i den tilgjengelige faglitteraturen. Det
er refleksiv læring og teoridannelse. Dette betyr at det oppstår nye muligheter til å foredle
arbeidet som gjøres i konstellasjoner og til å introdusere nye elementer.
Konstellasjonspraksisen er derfor basert på teori, og utformingen av teorien er direkte knyttet
til problemstillinger som dukker opp i praksis. Hvis man skal formulere dette i tråd med
vitenskapelig teori, betyr det at induktive og deduktive veier til teoridannelse utfyller
hverandre. Et enkelttilfelle viser generelle mønstre, og fra generelle innsikter som er blitt
nådd, blir det mulig å sette opp en prognose for enkelttilfellet (Chalmers 1999).
Sett på denne måten har konstellasjonene jeg arbeider med, en tilleggsfunksjon som
vitenskapelig eksperiment som kan bekrefte eller avkrefte hypoteser. Den praktiske
nytten i denne fremgangsmåten ligger i at pasienter og klienter deltar i utviklingen av
metode og teori, som kan korrigeres på kort varsel hvis behandling og intervensjon ikke
er vellykket. Det er bare de stadige utfordringene fra det praktiske arbeidet som klargjør
uklarheter i teorien, og tvinger frem stadig revisjon.
I de neste kapitlene presenterer jeg først de teoretiske rammene (tilknytning og
traumer) og så metoden konstellasjoner som jeg gjør de fleste av mine oppdagelser
ved hjelp av. Bruken av en metode kan etter min mening bare diskuteres meningsfullt
på grunnlag av de teoretiske betraktningene den bygger på.
Utdrag fra boken “Forstå dine sår I sjelen. Traumer tilknytning og
familiekonstellasjoner” av Dr. Franz Ruppert
Redigert av Marta Thorsheim
www.konstellasjoner.no
[email protected]