Transcript Jul 2011 - Kirkeniland

MENIGHETSBLAD
For søndre land
NR.4, ÅRG. 71
JULEN 2011
«Kling no klokka! Ring og lokka,
ring og lokka frå tusen tårn!
Tona om frelsa! Kalla og helsa,
kalla og helsa med fred Guds born!»
(Elias Blix)
Levende julekrybbe
«En okse der og asen sto», synger vi i julesalmen. Det
luktet av dyr og høy der Jesus ble født. Himlens store
stjerne lyste inn gjennom sprinkelvegger, mens «gjetergutta der omkring dom kute tel og frå»
Under en reise i høst i fotsporene til Frans av Assisi, fikk
jeg oppleve å se stedet i Italia hvor han julenatten i 1223 laget
den første julekrybbe med levende dyr. Alt ble plassert ute i en
grotte. Der var en fórkrybbe full av høy, en okse og et esel. Så lot
Frans kirkeklokkene ringe, og alle strømmet til grotten, der det
ble holdt messe. Han forkynte juleevangeliet, og tradisjonen
sier at mens han gjorde det, syntes en av dem som stod og hørte
på ham at det lå et barn i Frans’ armer. Etter denne hendelsen,
ble Jesu fødsel fremstilt med statuer eller figurer mange andre
steder. I dag er vi fortrolige med julekrybber i alle former og
størrelser.
Det var en stor opplevelse å være på dette stedet og ikke
minst høre om Frans som på denne måten levendegjorde
juleevangeliet og gjennom dette også synliggjorde noe viktig
som vi ikke alltid tenker på: Gud kom julenatten og ble forent
med mennesker, men også med alle skapninger og hele jorden.
Jesusbarnet og vi er laget av stoff som uopphørlig strømmer
gjennom oss og gir oss livet sekund for sekund. Ved å bli menneske påtar Gud seg livets sårbarhet, lidelse og døden.
Mon tro om det ikke er vår forståelse av livets sårbarhet
og menneskets totale avhengighet av å bli gitt livet, som er
avgjørende for den verdighet vi kan gi både til hverandre og
Menighetskontoret Oppistua,
2860 Hov
Tlf: 61 12 66 70 - Fax 61 12 66 71
Kontortid: Man.-fre. kl 10–14.
selve livet? Dette gjelder i forhold til naturen. Og hvor sterkt
vi er avhengig og berørt av andre mennesker, kjenner vi når vi
mister våre kjære. «Jesus gråt» – det korteste verset i Det nye
testamentet – forteller om hans sårbarhet.
Kristus skapte et livsrom for oss så vi kan leve med og i både
livets sårbarhet og styrke, og som gjør at vi ved våre julekrybber kan synge i håp: «Du skal beseire mørket med kjærlighetens makt».
Velsignet julehøytid!
Biskop Solveig Fiske
Organist/korleder (deltidsstilling):
Gerd Myklebust Wang, tlf: 61 12 66 76
Kirketjener i Fluberg og Landåsbygda:
Øistein Sveum, tlf: 920 28 711
Sogneprest(vikar) Anne-Hilde W. Helland
Kirketjener i Hov og Enger:
Steinar Hagen, tlf: 922 57 734
Sogneprest Øystein Wang,
tlf: 61 12 66 73, E-post: [email protected]
Kirketjener i Skute:
Ole Andreas Bredviken,tlf: 92257008
Fellesrådet: Kari Marie Hammerstad, leder
2860 Hov, tlf: 61 12 24 68
Fluberg menighetsråd
Elsa Karin Brenden, leder.
Søndre Land menighetsråd
Mikal Myrland, leder.
Skute menighetsråd
Ann Jorunn Odden, leder.
tlf: 61 12 66 62 E-post: [email protected]
Kirkeverge Gerd Margot Michaelsen,
tlf: 61 12 66 74.
[email protected]
Kontortid: Hver dag 10.00-14.00
Menighetssekretær Arnhild Hagenborg
tlf: 61 12 66 70 E-post: arnhild.hagenborg@
sondre-land.kommune.no
Organist Gudbrand Tandberg,
tlf: 61 12 66 75 E-post:gudbrand.tandberg@
sondre-land.kommune.no
Mobil 980 13 117
2
Menighetsbladet for Søndre Land | Julen 2011
Priser for utleie av Hovland:
inkl. vask kr. 700,- Uten vask kr. 500,
For kjøkken og peisestuene
inkl.vask kr. 500, -Uten vask kr. 300,
For kjøkken og kaffestue
inkl. vask kr. 250, -Uten vask kr. 200,Kontakt Bjørg Solum,
tlf: 61 12 23 74.
Menighetsbladet er trykket hos
Merkur Trykkeri, Oslo
Redaksjonskomité:
Thor Johannes Wang (layout)
Øyvind Sporild
Morten Nereng
Øystein Wang
Runa Bjone (fra 2012)
Harald Fremstad (fra 2012)
Stoff til neste nummer må være
levert innen 15. februar
Vel møtt til julens gudstjenester
Julen er tiden for kirkebesøk. Fra den
11. desember til 1. januar arrangerer vi 23
gudstjenester i våre 5 kirker i Søndre Land,
inkludert lysmesser og skolegudstjenester.
Vi håper du benytter muligheten til ett eller
flere besøk! (Se oversikten på baksiden av
menighetsbladet).
Vi er glade for at vi kan feire julaftengudstjeneste i alle fem kirker også i år.
(Fluberg kl.13, Enger kl.14, Skute kl. 1415,
Landåsbygda og Hov begge kl 16.) Juledagen
er det bedre plass i kirken, og vi anbefaler
herved et kirkebesøk på 1. juledag! I år starter
gudstjenestene i Fluberg og Hov kl 13, slik at
det er mulig å roe litt ned etter feiringen på
Julaften. Nyttårsaften kl. 16 i Hov er også blitt
en fin gudstjenestetradisjon, der kirkekoret
medvirker. 1. Nyttårsdag starter vi det nye
året i Fluberg kirke kl 13.
Unn deg en eller flere gode juleopplevelse i
de vakre kirkene våre denne julen!
Vennlig hilsen fra
Øystein, Christina og Anne-Hilde
Fluberg kirke - desember 2010 - Foto: Beate Johansen
Les menighetsbladet på nett!
www.menighetsblad.no. Klikk
deg frem til Menighetsblad
for Søndre Land. Her finner du
også tidligere utgivelser.
Prosti-prest Christina
I august ble Christina Grevbo ansatt
som prostiprest i Hadeland og Land
prosti. Hun er ansatt i ett års vikariat
for Anne-Hilde Helland som er her i
Søndre Land dette året og vikarierer
for Gitte.
Nå har menighetene i Søndre Land fått
anledning til å bli ekstra godt kjent med
den nye prostipresten denne høsten.
Anne-Hilde har beklageligvis vært en
del sykmeldt og har slitt med muskelplager. Da har det vært godt å ha Christina som har trådt til ved begravelser
og gudstjenester. Vi ønsker Anne-Hilde
god bedring og håper hun kommer snart
tilbake. Samtidig gir denne situasjonen
muligheten til at mange i Søndre Land og særlig Fluberg og Skute - får møte nok
en nyutdannet og dyktig kvinnelig prest.
Christina Grevbo ble nylig ordinert til
prest - i Gjøvik Kirke søndag 14 august.
Hun har arbeidet som kateket i Gjøvik og Engehaugen menigheter siden
2003, er to-barnsmor og gift med Filip.
I Gjøvik menighetsblad skriver presten
Gregers Lundh: «Christina har gjennom sin sprudlende varme vært med
på å vitalisere kirkens kontakt med barn
og unge. Hun har vært med på utallige
barnehagebesøk, blomstergudstjenester,
konfirmantsamlinger og leirer. Hele
tiden har hun vært opptatt av å formidle evangeliet til alle generasjoner,
og kreativiteten hennes har banet nye
veier for forkynnelse og undervisning.»
Vi ønsker Christina velkommen til Søndre Land og lykke til med oppgavene!
Julen 2011 | Menighetsbladet for Søndre Land
3
Lys våken innledet advent
Det ble en vellykket adventsnatt for de 26 11-åringene som deltok ved
LysVåken i Hov kirke 26.-27.
november. 10 ungdomsledere var med og gjorde
en stor innsats.Til sammen
overnattet 36 mennesker
i kirken på denne kirkens
nyttårsnatt. Et variert
program ble det,: bli-kjentaktiviteter, lysløype med
poster, pizzakveld og lysde-
4
korasjoner, bibelstund og
gudstjenesteplanlegging,
tårnsafari, soveposesamling
med aftenbønn. Ledere
delte nattevaktene mellom
seg, og en fantastisk adventsgudstjeneste med 280
deltagere på søndag, ble
en kraftfull avslutning på
en vellykket adventsfeiring.
Menigheten kan være stolte
av sine hyggelige og flotte
11-åringer.
Menighetsbladet for Søndre Land | Julen 2011
Jule-quiz for barn i alle aldere
(finnes også på www.bibelen.no – under ressurser).
1: I hvilket evangelium leser vi
om Jesu fødsel og gjeterne på
marken?
6: Hvor mange gjetere var til
stede som fikk høre at Jesus
skulle bli født?
a) Matteus
b) Markus
c) LukasC
d) Johannes
a) Det kan ha vært én eller to
b) Det var 3
c) Det var 5
d) Det oppgis ikke noe eksakt
tall
a) Caesar
b) Augustus
c) Tiberius
d) Nero
3: Hvilken by dro Josef og
Maria fra da de skulle innskrives
i mantallet?
a) Nasaret
b) Betlehem
c) Jerusalem
d) Betania
4: Hvem var landshøvding i
Syria?
a) Pilatus
b) Kvirinius
c) Herodes
d) Kaifas
5: Hvem var i følge Lukas de
første som fikk vite at Jesus var
blitt født?
a) Vismennene fra Østen
b) Gjeterne på marken
c) Kong Herodes
d) Fariseerne
Julen 2011 | 7: Hvem forkynte budskapet
om Jesu fødsel for gjeterne på
marken?
a) De fikk vite det i en drøm
b) En representant fra Herodes
c) En himmelsk hærskare
d) En Herrens engel
8: I hvilken by ble Jesus født?
a) Nasaret
b) Betlehem
c) Jerusalem
d) Roma
9: Hvor mange dager etter fødselen får gutten navnet Jesus?
a) 3
b) 5
c) 8
d) 12
10: Hvor flyktet Josef og Maria
etter fødselen?
a) Til Galilea
b) til Syria
c) til Samaria
d) til Egypt
Menighetsbladet for Søndre Land
Riktige svar: 1:c, 2:b, 3:a, 4:b,
5:b, 6:d, 7:d, 8:a, 9:c, 10:d
2: Hvilken keiser sendte ut befaling om at hele verden skulle
innskrives i mantall?
5
helsemisjonæren fra hov
Et intervju med Per Knut M. Lunde
Det er få nordmenn som har betydd
mer for det internasjonale helsearbeidet i nyere tid enn professor
emeritus, dr. med. Per Knut M.
Lunde.
I 1998 flyttet han, sammen med sin
kone Helene, tilbake til sitt barndomshjem. I den trivelige Villa Rudvang i Hov
finner vi en omfattende dokumentasjon
av et langt og innholdsrikt liv som lege,
forsker, professor og veileder for doktorander, konferansearrangør og undervisningsansvarlig ved helseinstitusjoner og
universiteter i Norge og utenlands. I mer
enn 30 år ble han benyttet som rådgiver
og ressursperson for Verdens helseorganisasjon (WHO). I bokhylla som rager
til værs i en av stuene, består nærmere
tre hyllemeter av bøker og artikler som
Per Knut har skrevet, har vært redaktør
for eller medforfatter av. Det meste er
publisert på engelsk, men mange artikler
er oversatt til et titalls andre språk. Han
var den første kliniske farmakologen
her i landet og var leder for «Seksjon for
klinisk farmakologi og toksikologi» ved
Sentral­laboratoriet, Ullevål sykehus fra
1972 til 1982. I 36 år av sin yrkesaktive
periode var Per Knut knyttet til Universitetet i Oslo, først som forskningsstipendiat i fysiologi, senere førsteamanuensis,
dosent og professor i farmakologi/klinisk
farmakologi. Fra 1982 til 1998 var han
faglig hovedansvarlig ved Institutt for
Farmakoterapi.
Etter å ha spurt Per Knut om et intervju
til menighetsbladet i vår, sendte han nylig
et brev med følgende innhold: «Jeg tror
ikke vi bør vente for lenge med intervjuet.
Jeg har nemlig fått tungekreft og har foreløpig fått kirurgisk behandling. Nå venter
stråling og den kan gå utover min taleevne
– i hvert fall på kort sikt.» Det var leit å
få høre. Ingen av oss unngår å bli rammet
av sykdom, heller ikke de med stor faglig
innsikt i kroppens funksjoner, var min
første tanke. Jeg forsto at intervjuet til menighetsbladets julenummer måtte framskyndes. En søndag i oktober ringer jeg på
hjemme hos Per Knut og Helene Lunde.
«Hadde det vært bedre vær hadde jeg tatt
deg med en tur rundt i hagen, men i dag er
det for surt og kaldt», sier Per Knut, etter å
ha tatt meg vel i mot. Vi går inn i den trivelige stua og blir stående foran bordet med
flere oppslåtte bøker foran den enorme
bokhylla. En blanding av lokalhistoriske
bøker og tykke fagmedisinske leksika
møter oss. Jeg vet fra tidligere at Per Knut
har arbeidet mye med lokalhistorie de
senere årene, særlig i forhold til Årboken
for Land, der han har levert mange gode
bidrag, og også har vært med i styret. Men
han har også bidratt til første del av Edvard Hoems bok «Faderen», historien om
Peder Bjørnson Skje.
Røtter i Nordre Land
Nå forteller han om sin slektshistorie og
viser bildet av Lunde kirke. «Det er i Nordre Land jeg har mine røtter. Lunde kirke
ble bygget i 1769–1770 av min tipp-tippoldefar på morssiden, Hovel Kolsrud fra
Østsinni», forteller han. «Og kirken ble
bygget på Lunde gårds grunn, der Stener
6
Menighetsbladet for Søndre Land | Julen 2011
Gudbrandsen Lunde bodde, som var
min tipp-tipp-oldefar på farssiden.» En
solid kirkelig tilknytning må Per Knut
sies å ha og forteller også at hans oldefar
Ole Røberg var kirkesanger og lærer på
Østsinni. Så var det Per Knuts morfar,
Knut Kolsrud som krysset grensen til
Søndre Land og kom hit i 1899 som fogdfullmektig og hadde mange funksjoner
her i kommunen. Fra 1919 ble han leder
av Lands Sparebanks nye filial i Hov. Per
Knuts farfar, Peder C. Lunde, var banksjef for hele banken fram til 1920-tallet.
Hans far Michael ble ansatt i banken da
farfar sluttet og var tiltenkt stillingen som
banksjef. I 1929 ble han kasserer i Hovfilialen, og ble i 1932 gift med Aud Kolsrud. «Men min far var alvorlig kreftsyk
da jeg ble født, og døde før jeg fylte tre
år. Jeg husker likevel både hyggelige og
triste episoder fra fars siste levemåneder.
Hans bortgang var en tragedie for hele
familien. Min mor arvet hans stilling i
banken allerede tre – fire uker etter hans
død. Selv fikk jeg nok en spesielt sterk
familietilknytning til banken, dertil en
stor porsjon nøysomhet», sier Per Knut.
«Vi hadde ingen slektninger her i Søndre
Land, men min mor, Aud, ofret seg fullstendig for meg.» De første to årene var
Ingeborg Lindal Endrerud fra Ligarda
Per Knuts barnepike, hans gode fe. «Da
jeg begynte på skolen var vi bare seks i
klassen. Vi hadde et fint samhold. Men
jeg husker også at jeg noen ganger følte
meg mobbet og litt utenfor fordi jeg ikke
hadde noen far som levde.
vedkaserne for marskalk Tito i etterkrigstiden. Under mitt opphold kom faktisk
Tito på besøk, sammen med statslederne
Nasser og Nehru. Alle var på vei til Titos
sommersted på øya Brioni.»
Lunde kirke i Nordre Land
Skolegang og utdannelse
Men etter hvert gikk det riktig bra på
folkeskolen og realskolen. Det var ingen
selvfølge at jeg skulle få videre utdannelse. Etter nøye økonomiske vurderinger
fikk jeg begynne på Gjøvik gymnas. Vi
fra Hov måtte leie hybel og kosthold. Jeg
hadde en fin tid hos bankkasserer Nords.
På skolen hadde jeg flere tillitsverv, blant
annet som elevrådsformann, sekretær i
Gymnasiesamfunnet og nestformann i
skoleidrettslaget. Via Gymnasiesamfunnet fikk jeg invitasjon til en internasjonal
studentleir i Stockholm i 1952. Det så
spennende ut, jeg søkte og kom med.
Ved ankomsten oppdaget jeg at jeg var
den eneste gymnasiasten som deltok
sammen med studenter fra 15 – 16 europeiske land. Det ble mitt første møte
med en stor spennende verden.. I ettertid kom dette til å spille en stor rolle for
min yrkeskarriere, spesielt mitt internasjonale engasjement,» avslutter han.
En god artium ga plass i medisinerstudiet i Oslo. Etter 2 ½ år til førsteavdelingseksamen fortsatte Per Knut de siste 3
½ årene ved Haukeland Universitetssykehus i Bergen. Denne perioden bestemte
han å forsørge seg selv. Som bestemann
på Bergenskullet fikk han Meltzers høyskolestipendium i tre år. Men like viktig
var 60 nattevakter for alvorlig syke pasienter og åtte måneders legevikariat ved
Haukeland. Helene og jeg var dessuten
gift de to siste studieårene, og hennes
inntekt som fysioterapeut kom godt med.
Følgelig var jeg gjeldfri som ferdig lege i
1959, og sto derfor ganske fritt til videre
karrierevalg. Som studentrepresentant
i Det Medisinske Fakultetsrådet var jeg
blitt godt orientert om hvilke forskningsmuligheter som forelå. I 1956 arbeidet
jeg en måned ved et tuberkolosesykehus
i Kroatia. Sykehuset var opprinnelig ho-
Medisinsk forskning
En spennende forskningsperiode fortsatte i Oslo hos professor Bjarne Waaler
ved Fysiologisk Institutt. Han hadde fire
års studieopphold i Oxford. «Fysiologien og farmakologien ved Universitetet
i Oslo hadde lenge ligget nede», forteller
Per Knut. «Forskningen måtte bygges
opp på nytt utover på 60-tallet.» Ved
siden av sitt doktorgradsarbeid var Per
Knut timelærer ved Diakonhjemmet
og bedriftslege ved Norgas. Etter to
års studier over lungesirkulasjonen ble
Per Knut tatt ut til å holde foredrag i
«Physiological Society» i Oxford. Til
møtet kom det vel 200 deltagere og
det ble holdt ca. 35 foredrag. «Med fire
Nobelprisvinnere i salen, og et kritisk
publikum, ble selv et ti-minutters foredrag og fem minutter diskusjon en solid
påkjenning.» Per Knut reiste tilbake et
par ganger på studieopphold i London
og Cambridge. Han ble blant annet med
på et eksperiment, ved RAFs flystasjon i
Farnborough, med hunders blodomløp
under kraftig tyngdekraftpåvirkning.
Dette var viktig for plasseringen av romfarere under utskytning.
Doktorgrad
Per Knut forsvarte sin doktorgradsavhandling i 1968. Hva handler den om?
«Jeg var opptatt av kondisjonering for å
holde organer i live, først og fremst isolerte lunger. Kort sagt handler den om
blodlegemenes rolle for å holde vevet
intakt og vitalt. Vi testet også virkningen
av en rekke fysiologiske og farmakologiske stoffer på lungesirkulasjonen. I
1963/-64 påviste vi at såkalte prostaglandiner kunne holde lungeårene åpne.
Dette funnet er senere brukt til livreddende behandling av nyfødte barn født
med en spesiell type hjertefeil før de kan
bli operert.»
Etter doktorgraden var han seks
måneder som gjesteforsker i klinisk
farmakologi ved Karolinska Institutet
i Stockholm. Der etablerte han også et
unikt kontaktnett med forskere fra hele
verden.
Julen 2011 | Klinisk farmakologi
Så var det Ullevål sykehus som skulle
bli Per Knuts arbeidssted i de 12 -14
neste årene. Han var kommunal fagsjef
i klinisk farmakologi med tilleggsansvar
for Aker Sykehus, Diakonhjemmet og
Lovisenberg sykehus. «Forgiftningsmedisinen ble på denne tiden et viktig
fagfelt på grunn av narkobølgen. Ellers
drev vi forskningsarbeid tilknyttet 12
av 18 avdelinger ved Ullevål, innen så
forskjellige områder som kardiologi,
epilepsi, pediatri og psykiatri . Klinisk
farmakologi og toksikologi er et tverrfaglig område som angår alle medisinske
spesialiteter», sier Per Knut. «Studentundervisning, videre- og etterutdanning
av leger og annet helsepersonell står
derfor sentralt.» I løpet av sine 36 år ved
Universitetet i Oslo har Per Knut deltatt
i undervisningen av nær 6 000 norske
medisinerstudenter og et nesten like
stort antall leger, ofte distriktsvis. Dertil
kommer flere hundre gjesteforedrag
rundt om i verden. Et viktig ledd i dette
arbeidet var Per Knuts innsats ved etableringen av Norsk Legemiddelhåndbok
i 1980 og videreføringen fram til 1998.
Lunde har ellers sittet i Bivirkningsnemnda i en lang periode fra 1968 –
1991, flere år som leder. Han var også
formann i det første norske utvalget som
utredet egenandeler i helsevesenet (1980
– 1981) og medlem i den nasjonale styringsgruppen for metadonbehandling
av narkomane (1993 – 1996).
En reiseillustrasjon tegnet av en av
Per Knuts mange internasjonale kollegaer.
Menighetsbladet for Søndre Land
7
Verdens helseorganisasjon (WHO)
Hvordan ble du engasjert i WHOs arbeid?
– Jeg fikk en henvendelse fra WHO allerede i 1969. Hva er
det et land trenger av legemidler og vaksiner var en viktig
problemstilling. Gradvis utover 1970-tallet klarte vi å videreutvikle en metodikk som gjorde at vi kunne måle hva
de forskjellige land gjorde – og estimere hva de trengte.En
del av erfaringsgrunnlaget ble utviklet ved Ullevål, men
med viktige partnere fra Storbritannia, Sverige og WHOorganer. Norsk Medisinaldepot var en veldig god base i dette
arbeidet. Det gjaldt å finne frem til det et land trenger av
døgndoser pr befolkningsenhet pr tidsenhet. Det er det såkalte DDD-konseptet (Defined daily doses). «Sammen med
kollega Gianni Tognoni fra Mario Negri-instituttet i Milano
har jeg siden starten i 1976 stått sentralt i arbeidet omkring
programmet som kalles «Essential Drugs». Essensielle eller
basale legemidler som forutsettes å omfatte de legemidler
og vaksiner som trengs for å dekke opp størstedelen av det
medikamentelle terapibehov for en befolkning. «Det har vært
et fantastisk spennende arbeid som har ført meg rundt fra
WHOs hovedkontor i Geneve, Regionkontorene i Europa,
Afrika, Asia og Amerika til et 50-talls land i alle regioner.
Vanskelige land som Iran, Libya, Sudan, Nigeria og Nord- og
Sør-Yemen, Burma, India og Indonesia inngår blant disse.»
I løpet av 30 år dreier det seg om ca 70 oppdrag for WHO
som rådgiver for helsemyndigheter og helseinstitusjoner på
alle nivåer. I tillegg til alle dyktige og hyggelige kollegaer og
fagfolk har han truffet statsledere som Gadaffi og hans venn
Fidel Castro. Han var på besøk hos Sadat i Kairo i 1979 og
hos president Saleh i Nord-Yemen i 1987.
Oppdragene for WHO har variert fra én til fire – seks
ukers opphold, i alt en samlet varighet på nærmere to år.
Eneste godtgjørelse gjelder reisedekning, kost- og oppholdsutgifter. Oftest beholdt han lønn hjemme som en del av sine
sabbatsrettigheter.
WHOs Ekspertkonferanse i Geneve 1979
Sammen med dr. Gianni Tognoni fra Milano ble Per Knut
i juni 1976 valgt til lage det aller første arbeidsdokumentet for et av WHOs største satsningsområder. I løpet av
få år, ble aksjonsprogrammet for Essensielle legemidler
tiltrådt av mer enn 130 av medlemslandene. Størstedelen
av Per Knuts 70 oppdrag for WHO hadde direkte eller
indirekte tilknytning til aksjonsprogrammet.
8
Et unikt bilde fra åpningen av Lundes etterutdannelseskurs for legestanden i daværende Nord-Yemen. ( Sanaa
1987)
Politikk eller fag?
«I løpet av 1960, -70 og -80-tallet ble det i regi av våre
fagmiljøer utarbeidet informasjonsbrosjyrer for over 60
behandlingsområder. Dette gjaldt i første rekke som et
nært samarbeid mellom Sverige og Norge. Vi hadde også et
godt forhold til legemiddelindustrien de første årene.» Men
utover på 80-tallet begynte industrien å intensivere sin lobbyvirksomhet overfor rikspolitikerne. Informasjonspresset
overfor legestanden og andre helseprofesjoner økte og reiste
følsomme spørsmål om helsearbeidernes integritet. Per Knut
Lunde blir engasjert og tilkjennegir at han har stått fram med
en klar kritikk av utviklingen innen legemiddelindustrien.
Han har ikke vært lite kontroversiell i de mange pressedebatter, radio- og TV-intervjuer han har deltatt i, nærmere
2 000 i tallet, og 100 av dem i helse- og debattprogrammer i
radio. Selv om vi holder oss til det legale legemiddelmarkedet
dreier det seg om omsetningsverdier for enorme milliardbeløp. Dermed ligger legemiddelområdet så nær politikk
som overhodet mulig. Faktisk har dimensjonene likhet med
våpenmarkedet, hvis vi ser bort fra fly og atomvåpen.
Den store innsatsen og engasjementet må ha tatt mye tid
og krefter?
«Ja, jeg jobbet ofte 80 timer i uken og dekket først og
fremst arbeidet tilknyttet sykehuset og universitetet. I tillegg
kom det administrative og faglige arbeidet for WHO og som
internasjonal tillitsmann.»
Andre internasjonale tillitsverv og oppdrag.
I perioden 1981 – 1994 var Per Knut i ledelsen i verdensforeningen i klinisk farmakologi innen International Union of
Pharmacology. Han var først generalsekretær i seks år, senere
visepresident i tre år og president i to. I denne perioden var
han blant annet medansvarlig for programopplegget ved i
alt fem verdenskongresser innen fagområdet. Dertil satt han
i ledelsen for et stort internasjonalt forskningsprosjekt om
Menighetsbladet for Søndre Land | Julen 2011
benmargsskader av legemidler fra 1979 – 1991. Studien foregikk i seks land i Europa, foruten i Israel, og
dekket en befolkning på ca 30 millioner.
Vi snakker videre om familien hans – om hans
kjære Helene som har vært en viktig støttespiller i
54 år. Han forteller om de tre døtrene, Astrid, Anne
Berit og Solveig Helene som han er tydelig stolt av,
om svigersønnene og barnebarna. Han forteller om
barnebarna Magnus, Peter og Simon som alle er
idrettsinteresserte og spiller basketball på toppnivå i
«Asker Aliens» og internasjonalt.
Et innholdsrikt og spennende liv har han fått
oppleve, Per Knut Lunde. På mange måter er han et
forbilde og et eksempel for den oppvoksende generasjon her i Søndre Land, om alle mulighetene som
ligger der. Med mye hardt arbeid og pågangsmot er
det mulig å nå langt i livet og å utrette noe som kan få
betydning for mange mennesker. Mellom linjene i alt
det Per Knut forteller, merker jeg hans engasjement
og glød for å gjøre verden til et bedre sted å leve – for
millioner av mennesker rundt i forskjellige deler av
verden, med de samme behov og drømmer. Så er det
en imponerende «misjonsarbeid» han har utført, vår
sambygding Per Knut M. Lunde. En helsebringende
innsats som vi kan være stolte av. Og i det store perspektivet går det kanskje også viktige tråder tilbake
til hans kirkebyggende tipp-tipp-oldeforeldre ved
Lunde kirke, der de ønsket å skape noe nytt og fint,
til beste for menneskene de hadde rundt seg.
Øystein Wang
Helene og Per Knut ved Villa Rudvang i Hov
Per Knut M. Lunde , født 11. Juli 1934 i Hov.
Utdanning og yrkeskarriere
▶ ▶Folkeskole og realskole i Hov 1940 1950
▶ ▶Realartium ved Gjøvik gymnas 1953
▶ ▶Medisinsk embedseksamen,
▶ ▶Universitetet i Bergen 1959
▶ ▶Legepraksis 1959 1962
▶ ▶Forskningsstipendiat i fysiologi,
▶ ▶Universitetet i Oslo (UiO) 1962 1967
▶ ▶Doktorgrad i medisin 1968
▶ ▶Førsteamanuensis i farmakologi, UiO 1967 1972
▶ ▶Dosent/spesiallege ved Ullevål sykehus/
▶ ▶UiO 1972 1982 (fagets første stilling i Norge)
▶ ▶Professor i farmakoterapi, UiO 1982 1998
Ulike verv og oppdrag
▶ ▶Diverse oppdrag for UNICEF og Verdensbanken
▶ ▶Bedømmelse av søkere til akademiske toppstillinger
ved universiteter i Norden, USA, Australia og diverse
land i Afrika og Asia.
▶ ▶Faglig medarbeider for et titalls internasjonale
vitenskaplige tidsskrifter.
▶ ▶Opponent ved et trettitalls doktordisputaser
i Norden.
▶ ▶Styreleder ved Nord-Sør-avdelinger, UiO, for forskningssamarbeid med universiteter i utviklingsland.
▶ ▶Første styreleder i «Norsk Forening for
Internasjonale Helsespørsmål» 1977 1980.
▶ ▶Ansvarlig for medisinsk assistanse til
Lysekilaksjonen (Vietnamflyktninger) og til det
borgerkrigsherjede Nicaragua.
▶ ▶Styreleder for Senter for Utvikling og Miljø (SUM), UiO
▶ ▶Tilknyttet den rettsmedisinske kommisjon,1974-98
Fra landskonferansen om Essensielle legemidler i Jakarta, Indonesia. Helseministeren sitter
i salen og Per Knut holder innledningsforedraget, som starter med et lysbilde fra Geiranger
Julen 2011 | ▶ ▶Formann i Bivirkningsnemnda og flere nasjonale
utvalg for legemiddelinformasjon til helsepersonell
og publikum.
▶ ▶Medlem av styret for Lands Museum og av bokutvalget
for årboka «Landingen»
Menighetsbladet for Søndre Land
9
EN SPINNINGTIME PÅ TRENINGA I HOV
Gjennom de siste 6 årene har
Treninga i Hov utviklet seg til å
bli ett av de viktigste arenaer for
folkehelsen i Søndre Land. Rundt
350 betalende medlemmer har
treningssenteret i Hov som sitt
møtested, riktignok med noe
vekslende frekvens og innsatsstyrke. Den trivelige kaffekroken
ved inngangen mot resepsjonen
har også medvirket til at Treninga
er blitt et sosialt samlingspunkt for
mange. En stopp på vei inn, eller
kanskje helst for å roe ned etter en
anstrengende treningsøkt. Kaffemaskinens innhold er dessuten
gratis for medlemmene. Eier og
daglig leder, Haavard Holstad går
for å sjekke hvor mange kopper
han har servert. – Ja, per i dag har
vi servert 59176 kaffekopper, smiler
han. Et tall som nettopp er med på
å understreke den sosiale funksjonen som stedet har, i seg selv et
helsebringende tiltak?
Vi er på vei ned mot en saltime med
spinning som ledes av Haavard.- «Men
vi har jo også landets eldste spinninginstruktør her på Treninga, Øyvind
Bekkhus», legger Haavard stolt til, etter
at jeg har skiftet, funnet skoene mine,
justert setet og satt meg på sykkelen.
Mandag kveld arrangeres den eneste
dobbelt-timen i spinning, mens uken
ellers byr på mange muligheter både på
dagtid og kveld for den som vil sykle,
delta i de andre saltimene sammen med
en gruppe, eller trene individuelt med
apparater eller vekter.
«Velkommen til timen i dag», sier
Haavard og orienterer om dagens
tur. –Vi skal starte ganske pent og øke
motstanden etter hvert og kjøre en del
tunge bakker. Jeg vil at dere skal ligge
på ca 75% av max-puls, så da må dere
justere motstanden selv. Noen av de
10 deltagende har pulsklokker og kan
følge med.
Vi er i gang – musikken settes på og
vi kjører «sittende flatt». (se
symbol til venstre) En fengende melodi gjør det enklere
å komme i gang med denne
lille styrkeprøven der vi skal sitte og
tråkke i 80 minutter på sykkelen.
Hvordan kom idéen til treningssenteret, Haavard?. – Det var etter en
ganske lang prosess. «Expert» la ned
virksomheten og vi drøftet mulighetene for ny aktivitet i bygget som vi eier
og hadde leid ut i mange år. Jeg hadde
et ønske om å få andre til å starte et
Sittende flatt
Haavard ønsker velkommen til
kveldens spinning-time
10
Menighetsbladet for Søndre Land | Julen 2011
treningssenter, men innså at jeg måtte
sette i gang selv. De to første årene var
veldig usikre, med et for lite, men økende medlemsantall. Etter å ha overlevd i
3 år forsto vi at det hadde livets rett, og
vi gikk inn i en ny fase.
«Så skrur vi på motstand
og skal ta fatt på den første
sittende bakken». Musikken
skifter og de ni andre rundt
meg skifter også rytme over til tyngre
tråkk. Haavard tar en runde og snakker med hver enkelt. Hvordan går det,
er det greit, hvordan vil du jobbe i dag?
- Jeg er opptatt av å ha den enkelte
i fokus, forteller Haavard senere. Instruktøren kommer raskt i sentrum og
kan lett bli den som skal «underholde»
og få alle til å ta ut mye. Det enkleste
er å jage på og kjøre harde timer. Men
den beste instruktøren er ikke den som
presser gruppen til å yte maksimalt,
men som legger til rette for at den
Sittende bakke
enkelte kan utvikle seg i forhold til sitt
eget potensiale. Den enkeltes treningssituasjon er det viktigste for instruktøren. Derfor understreker jeg også alltid,
at enhver må finne sitt eget tempo og
selv bestemme hvor hardt hun/han vil
trene.
Det begynner likevel å bli tungt,
noen svettedråper pipler fram ved tinningen, og det er godt når vi får beskjed
om å «skru opp». Motstanden skal bort
og vi tråkker igjen lett og i et raskere
tempo. «Tre minutter flatt nå, men vi
må likevel ikke miste intensiteten,
oppmuntrer Haavard. Forsøk å holde
trykket oppe.» Vi skal over
i såkalte «jumps». Vi reiser
oss med jevne mellomrom og
sykler stående i 10-sekunders
sekvenser.
Så inn i roligere farvann
igjen, med sittende flatt.
-Husk å drikke og å få i dere
nok væske, sier instruktøren
i mikrofonen, mens Gipsy
Kings spiller Bamboleo. De fleste av
oss griper til flaska og frykter at det er
hardere utfordringer i vente.
Nå skal vi øke motstanden
for å gå inn i stående bakke,
sier Haavard. «Skru på nå,
men juster ned om du føler det blir
for hardt.» Vi reiser oss mens Judas
Priest drar i gang med «You‘ve got
another thing comin‘» En tung rytme
nå og jeg merker at jeg trekker meg
inn i meg selv, i et indre mentalt rom
der rytmen og kroppens slit er det som
teller. Samtidig holdes jeg oppe ved de
andre rundt meg er med i de samme
bevegelsene.
Jeg tenker på det Haavard fortalte
om driften av senteret og også det internasjonale miljøet : Irina fra Kahsakstan
som leder timene i «Zumba» og Gina
fra Mexico som også har saltimer bl.
annet i Pilates. Synnøve Ingebrigtsen
er også spinning-instruktør,( hun også
«internasjonal» ved at hun kommer fra
Bergen…), og Synnøve deler funksjonen som daglig leder med Haavard i
ca en halv stilling. Kvinnedominansen
blir ytterligere styrket gjennom Anita
Rønningen som har en deltidsstilling
som resepsjonist og instruktør. For
tiden leder hun saltimer i noe de har
kalt «X-press», et populært tilbud. Og
apropos kjønnsbalansen: «Jeg har lagt
opp tilbudet spesielt med tanke på
menn,» sier Anita og forteller at flere
menn også er med, men de tror enda
flere vil kunne ha glede av tilbudet.
Det begynner å røyne på, jeg kjenner jeg er sliten i beina, og Haavard
ber oss å kjøre med runde sirkelbevegelser, bidra til å trekke pedalene
opp, ikke bare skyve ned. Vi kjører
«flatt» igjen og tar «bølgen». Vi reiser
oss og setter oss i en bølgebevelgelse
og gjentar det med sekvenser på 10.
«Godt jobbet», sier instruktøren, og
det hjelper med litt ros. Tekno-musikk
nå og en ny indre reise begynner når
vi skrur på ny motstand i en sittende
bakke, denne gang med jumps.
Før timen fortalte Haavard om
slankeprogrammet «Easy life» som
mange har vært igjennom de siste
årene. «Egentlig er det snakk om en
utdanningsserie om livsstilsendring
der vi ser det med vektreduksjon i
Arild Megrund i godt tråkk under treet helhetsperspektiv. Vi kjører kurset
ningsøkta. Han stter pris på tilbudet
to ganger i året og starter de første
i Hov og forteller at han trener kun
ukene med kost-erstatter, nærmest for
på mandagskveldene. Men med et
å nullstille tenkningen omkring det vi
ønske om å øke treningsfrekvensenHopp
Sittende flatt
Stående bakke
Julen 2011 | Anita Rønningen er resepsjonist og
instruktør på Treninga i Hov
spiser. Så gjen-introduserer vi mat og
er opptatt av et variert kosthold, der
den enkelte forhåpentligvis tilegner seg
økt kunnskap og selv-innsikt.» Kurset
går over ett år, men Haavard mener det
hadde vært behov for en langtidskontrakt. «Vektreduksjon er ingen enkel
prosess og det tar lang tid». Er dette
også en form for den lav-karbo-tenkningen vi opplever for tiden? «Nei, den
er jeg nok ganske skeptisk til. Jeg er mer
opptatt av å se det med karbohydrater i
en større sammenheng. Jeg frykter nok
resultatet av lav-karbo-dietten. Jeg er
redd for at koblingen med mye fett vil
kunne få store negative konsekvenser,
med usunne avleiringer i blodårene.
Norge er det landet i OECD som har
størst vektøkning i befolkningen,» forteller Håvard. «På 10 år har vi fått 66%
flere overvektige nordmenn. Dette er
en alvorlig situasjon som vi må gjøre
noe med».
Aretha Franklin kommer plutselig
inn i spinningssalen og drar i gang med
melodien «Who´s zooming who?»,
mens de som ønsker det
kan legge inn et «spurt i
bakke» Personlig er jeg
snarere i ferd med helt
å miste fokus i den siste motbakken.
Noen minutter senere tar jeg med glede
Spurt i bakke
Menighetsbladet for Søndre Land
11
imot beskjeden om at turen nå snart er
over. Vi skrur opp og triller bedagelig
framover. Instruktøren roser oss igjen
og ber oss roe ned det siste stykket. Jeg
går med ustøe skritt ned av sykkelen.
De kan bli stående, etter at vi har tørket
av dem. Øyvind Bekkhus skal nemlig
lede spinning-time tirsdag formiddag.
En følelse av velvære og tilfredshet brer
seg i kroppen på vei inn mot dusjen. «Vi
har klart det igjen. Og på en mirakuløs
måte kom jeg i mål samtidig med de
andre denne kvelden også!»
Haavard blir værende igjen for å gi
gode råd og rettledning til de som ønsker det.
Det er ingen tvil om at Haavard
Holstad har skapt et nytt og verdifullt
helseforetak i Søndre Land. Hans helhetssyn og dyktighet, kombinert med
hans vennlighet og unike evne til «å
se» den enkelte, er noe som setter sitt
preg på hele stemningen på senteret. Så
er han en utrolig allsidig person denne
to-barnsfaren fra Gjøvik, gift med Anja
som er lege ved Gjøvik sykehus. Et bredt
spekter av engasjement innen idrett, i
tillegg til et utall andre interessefelter, er
et kjennetegn på Haavard. Når han ikke
er på treningssenteret, underviser han
bl. annet elever ved Vardal ungdomsskole i naturfag. Sitt hovedfag i biologi
bruker han i en utvidet sammenheng,
der han på ulike måter ønsker å gi
12
videre «en lære om livet». Og mange i
Søndre Land føler takknemlighet for alt
han har lært oss. Men Haavard avslutter med å si: «Det er jo et privilegium
å gjøre noe som gleder folk – noe de
har utbytte av og som kan bety noe for
livskvalitet og helse»
Øystein Wang
Camilla Bohlin er i uforskammet
god form etter en lang treningsøkt.
Hun forteller at hun er på Treninga
4–5 ganger hver uke
Menighetsbladet for Søndre Land | Julen 2011
Apoteket og Treninga ligger side
ved side i Hov som to gode naboer. Konkurrenter kan vi vel neppe
kalle dem, selv om de har en noe
ulik vei mot et felles mål: fysisk og
psykisk velvære. Apoteket er en
helt nødvendig vei for mange som
sliter med helsa, et livsnødvendig
sted for mange med så vel akutte
som mer kroniske sykdommer.
Men det er vel en kjensgjerning at
forebyggende helsearbeid i mange
sammenhenger kan være med å
minske behovet for tabletter og
medisiner. Det kan altså være både
privatøkonomiske og samfunnsøkonomiske gevinster ved fysisk
aktivitet.
Det er ca 6 år siden apoteket i Hov
gikk inn i Apotek 1, gruppen, som i dag
er landets største apotek-kjede med ca
260 utsalg rundt i landet. Tidligere var
apoteket delvis privat-eid.
«I dag er det helt nødvendig for
den som skal drive apotek å være del
av en større kjede», sier bestyrer Gerd
Ådnegard, som også forteller at Hovapoteket er en filial under Dokka, med
eget budsjettansvar, men der Marit
Korpberget på Dokka også er fagansvarlig apoteker. «Er det sikkert at vi
får beholde apoteket i Hov framover?»
«Ja, det tror jeg», svarer Gerd. «Vi har
et tilfredsstillende kundegrunnlag her
i Hov, og vi har økt ometningen hver
år, til tross for at en del legemidler også
APOTEKET I HOV
Torhild Maanum Ruud blir ekspedert av (f.v) Mette Løken,
Anna Bore Orderdalen og Gerd Ådnegard
er blitt rimeligere». Nylig fikk også apoteket det kommunale
anbudet, som gjør at de leverer apotekvarer til kommunens helsetjeneste.
«Merker dere et press fra legemiddelindustrien om å markedsføre forskjellige produkter», spør jeg, og tenker på noen av problemstillingene som Per Knut Lunde gjorde meg oppmerksom
på. «Dette er områder som kjeden sentralt tar seg av, og vi har
ingen innvirkning på avgjørelsene som tas der», svarer hun.
«Men har du inntrykk av at folk generelt benytter for mye tabletter og medisiner?» «Det er et spørsmål som det er vanskelig
for meg å svare på, men jeg er nok litt bekymret over det økende
forbruket som er kommet ved at dagligvarebutikker og bensinstasjoner også har medikamenter tilgjengelig.»
«I en del sammenhenger snakkes det om den såkalte «placeboeffekten», dvs. at det ikke er medikamentet i seg selv, men snarere
forventningen om at det virker, som gir utslaget. Hva er dine
tanker om dette?» «Vi kan ikke se bort fra at det psykologiske aspektet også er inne i bildet. Noen ganger kan bare det å få noe, en
tablett eller medisin, ha en positiv effekt. Men det endrer likevel
ikke det grunnleggende og ofte livsnødvendige behovet mange
har for adekvat medisin som hjelp mot sykdom. Og her har vi en
viktig oppgave som lokalt apotek, i møte med det enkelte mennesket. Men vi ønsker samtidig å oppfordre til at mennesker er
med og bidrar til egen helse gjennom egenbehandling.»
Apoteket i Hov har en god og vennlig atmosfære. Noen kommer inn med en resept og må vente litt, mens andre forsyner seg
fra de selvbetjente hyllene.
«Vareutvalget vårt har økt betraktelig de siste årene», fortsetter Gerd, «særlig etter vi gikk over fra bare å selge legemidler til
vi begynte å selge et stort utvalg helseprodukter og gaveartikler.
Som du ser er lokalene våre i minste laget…»
Apoteket i Hov har fire ansatte: Foruten bestyrer Gerd Ådnegard er Mette Løken og Anna Bore Orderdalen også ansatt i full
stilling, med Kari Engelund i en deltidsstilling.
De ansatte møter hele tiden mennesker med helt forskjellig
behov. Fra de som bare går tilfeldig innom for å se etter en gave,
til mennesker i en sårbar livssituasjon. Da er det ekstra viktig å
møte omtanke og omsorg.
De ansatte i Hov har en god og behagelig måte å møte kundene
på. De skaper trygghet og ro hos den som kommer. Jeg veksler
noen ord med Torhild Maanum Ruud som er innom en tur. «Jeg
føler alltid at jeg får god behandling når jeg er innom apoteket»,
smiler hun og stiller velvillig opp til et bilde sammen med tre av
de ansatte.
Øystein Wang
Et stort vareutvalg på Apotek 1 i Hov
Julen 2011 | Menighetsbladet for Søndre Land
13
«KOM TILBE HAM, GUDS UNDER…»
Julefeiringen gir oss mulighet til en
liten pause fra den billedvrimmelen
som strømmer mot oss ellers i året.
Vi trenger å roe oss ned foran bildet av Jesus-barnet, Maria og Josef i en enkel stall. Det kan være et
indre bilde vi bærer med oss, skapt
av de bibelske jule-fortellingene,
eller det kan være et ytre bilde,
slik vi finner det enkelt og stilisert i
julekrybbene som flere og flere av
oss har hjemme og i kirkene våre.
Vi kan også sette oss ned foran de
mange kunstverk som opp gjennom
århundrene har uttrykt dette religiøse
motivet på forskjellige måter: Det store
under at Gud blir menneske, født inn i
verden som en av oss !
Rembrandts maleri «Hyrdenes
tilbedelse» fra 1649 fortjener vår oppmerksomhet. Det forteller evangeliet
på en uttrykksfull måte. Han står i en
kunst-tradisjon fra Poussin og Caravaggio som er opptatt av lys og mørke.
I Caravaggios malerier kan en spørre
seg hvor lyset kommer fra ? Han var en
religiøs maler som betraktet lyset som
noe sakralt. Det er derfor uforklarlig,
et mysterium. Det samme mysterium
ved lyset finner vi i Rembrandts maleri:
«Scenen er lagt til en høyloftet stallbygning med sadeltak og store takbjelker.
Helt til venstre skimter vi -inne i skyggene -et esel skjult bak en ruvende
okse. Så følger et Jesus-barn som lyser
så sterkt at Maria nesten forsvinner i
lysbadet. De som kretser rundt henne,
Josef og de tilbedende hyrdene med
kvinner og barn, er også fanget inn
av gjenskinnet fra barnet Til høyre
for denne første kretsen står en stor
mann med hatt og lykt i hånden – han
er antagelig også hyrde. Han fører over
til den siste gruppen av mennesker til
høyre i stallen… For å understreke at
barnet selv er lyskilden, har Rembrandt
plassert en hyrde med ryggen mot
oss, like til høyre for Jesus-barnet. Og
denne ryggen ligger nesten fullstendig
i mørke, fordi den er vendt bort fra
lyskilden.
Det er også påfallende hvor svakt
lyktens skinn er i forhold til barnets.»
(Sitatet og tolkningen er hentet fra
boken «Bildet og beretningen» av Gunnar
Danbolt og Henning Laugerud s. 172-174)
14
Rembrandts bilde er som en parafrase over prologen i Johannes-evangeliet:
«I ham var liv og livet var menneskenes lys. Og lyset skinner i mørket, men
mørket tok ikke imot det… Det sanne
lys som lyser for hvert menneske, kom
nå til verden. « ( Joh. 1, 2 - 9 )
Bildet uttrykker det store mysterium
at Gud er blitt menneske og de som står
rundt barnet undrer seg over dette barnet som lyser så sterkt.
Jesus sier senere om seg selv : « Jeg
er verdens lys. Den som følger meg skal
ikke vandre i mørke, men ha livets lys.»
( Joh. 8,12 )
Hvordan er det mulig å «male lyset»
inn i et bilde slik som kunstneren her
har gjort ? Bildet uttrykker julemysteriet på en bedre måte enn hva vi kan
gjøre med mange ord. Lyset fra barnet
fanger oss inn.
Etter en sommer og høst med mye
mørke rundt i verden, trenger vi Lyset.
Menighetsbladet for Søndre Land | Julen 2011
Denne lyskilden gir oss håp for framtiden.
En ting er å betrakte dette bildet
med en viss distanse. Noe annet er det å
knele ned og tilbe barnet, slik hyrdene
gjorde. Det å feire jul er å se seg selv
som delaktig i jule- hendelsen. Bildet
drar oss med inn og vi ser selv dette
lyset. Vi er med som deltagere i denne
store begivenheten og den angår våre
liv. Vi inviteres også med til å knele ned
og tilbe barnet. Det gjør vi gjennom
sang og bønn og gjennom fellesskap i
hjem og kirke, når vi gleder oss over at
Frelseren er født. Han som kaller seg
verdens lys.
Kom tilbe ham, Guds under !
Kom tilbe ham, Guds under !
Kom tilbe ham Guds under:
Vår Herre Krist.
Synnøve Riste fra Leira i Valdres, født i 1915, var
oppvaksen på gard, vart sjukepleiar og husmor,
menighetssøster i Nord-Aurdal og hadde lasaretttjeneste våren 1940. Dette diktet er frå den første
diktsamlinga hennar, som ho gav ut i 1993, då ho
var 78 år gammal.
Den siste mil
Der i det skume rom
er stilt som før.
Her har ein framand
stansa ved vår dør.
Det er som æva er flytt inn.
Her er ikkje lenger tid.
Ei sjel har att sin lidingsgang,
den siste strid.
Med auga sløkt,
med panna kvit og klam –
Og han, den framande,
tek alt hans hand.
SLEKTERS
GANG
HOV OG ENGER
Døpte:
Adelina Kvernlien
Eline Halden
Johannes Sandsengen Rognerud
Julie Marie Hagen-Nyvold
Sarah Angen Michaelsen
Nathalie Stuve Sundheim
Pernille Skog Lundsholt
Lucas Andreas Løvbrøtte Herland
William, Amelie og Leonora Sedlak
Døde:
Olaf Erling Andreas Myrbakk
Gerd Homb Johansen
Therese Veland
Geir-Arne Odnæssveen
Else Halmrast
Petter Torgeir Hagen
Winnie Eva Mihle
FLUBERG
Så einsleg er eit menneske
med strid i eige sinn
som auga søkjer svimlande
i stjernerømda inn.
Einsam er ein sjel
når ho får det siste bud.
Åleine tek ho ut på ferd
når ho skal møte Gud.
Døpte:
Eskil Meinich Nygård
Døde:
Hans Myrstuen
Astrid Lund
Torfinn Minaberg
Anne Karin Gudbrandsen
SKUTE
Utan trygge
om ein ikkje visst
der menneske står att
der følger Jesus Krist.
Det smertedregne andlet
lysnar som i smil.
No har han stridt seg fram
den siste mil.
Døpte:
Emil Vangsjordet Stensvold
(døpt i Haugner kirke i N. Land)
Døde:
Kari Svendsen
Knut Knutsen
Synnøve Riste.
Frå boka I bronse og gull, utgitt på Valdres
forlag, Fagernes 1993.
Julen 2011 | Menighetsbladet for Søndre Land
15
skrankefoss
Menighetsbladet har spurt Bjørn
Erik Edvardsen om å få trykke et
tidligere leserinnlegg i OA (vinter
2010) om Skrankefoss. Bruken av
stedet er igjen oppe til debatt. Nå
er ikke problemstillingen lenger
ungdommens hus, men artikkelens
hovedanliggende er fortsatt like
brennaktuelt. Hva kan vi som lokalsamfunn skape ut av dette stedet?
Ved Fallselva, like sør for tidligere
Fall stasjon, ligger en staselig gulhvit
murbygning og hviler på en fredfull
og naturskjønn plass. Det er som den
puster ut etter en hard arbeidsdag. Den
har en elegant og majestetisk form der
den har sin rot under suset av bjørketrær
og «Krokfossen» like ved. Som en liten
fordums katedral. Under er den mursteinsrød. På nordveggen mot fløyta er
den utsmykka med et stilig sirkelrundt
vindu, hvor man under, i gamle dager,
kunne lese årstallet 1910. Det er i år
hundre år siden – og det er Skrankefoss
Træsliperi vi her snakker om, nærmere
bestemt produksjonshallen. Det eneste
og mest dominerende bygget som står
igjen her, som et minnesmerke over et
industriområde og en industriperiode
fra 1910 til 1962. For de av oss som
har røtter her oppe, var Skrankefoss og
fabrikkmiljøet en vesentlig del av oppveksten. Noe stort og trygt. Et «vesen»
som omga seg med lyder av maskiner
og mennesker. I mørke høst- og vinterkvelder var bygningen dominant med
lyset, lydene og lukten av rå tremasse
som strømmet ut. Arbeidere i tre skift,
til og fra. Et hjerte som slo i et lite bygde­
samfunn. Skapende krefter og liv.
Ny tid
Så endret tidene seg. Nye eiere og tidlig
nedleggelse. Arbeiderne sa med sterkt
vemod takk og farvel på en avskjedsfest
i kvilerommet mot elva, 30. desember
1961. Skrankefoss var ikke lenger et
tresliperi, og litt etter litt forsvant alle
de andre bygningene tilknyttet driften.
Bygning, eiendom og fallrettigheter ble
overdradd fra A/S Union til Vokks i
1966.
Sistnevnte har ivaretatt og vedlikeholdt fabrikkbygningen på en utmerket
måte, slik at den i dag framstår som
16
nevnt i innledningen. Vokks har flyttet
virksomheten – og igjen ligger Skrankefoss der forlatt og nedlagt. Men selv
om livet atter er borte, framstår denne
karakteristiske murbygningen – for
dem som ser det – fortsatt like prektig
og majestetisk med sin kultur i veggene. Og beliggenheten er den samme
naturskjønne. I sin ensomhet er den
omkranset av noe av det fineste vår bygd
har å by på; skog, elv, vann, bergknauser
og åser, stier og kultur. Verdier som er
benyttet av mange, etter at Søndre Land
kommune så fint oppjusterte uteområdet ved fløyta.
Nye muligheter
For undertegnede har Skrankefoss alltid
vært der i bevisstheten – i ny og «gammel drakt». Jeg har tidligere i politiske
sammenhenger gjort oppmerksom på
dette «kulturhuset» i bygda. Utvendig er
den som nevnt lite forandret, mens inne
har det skjedd endringer. 18. august i fjor
fikk jeg anledning til å ta dette i øyesyn
og ble slått av potensialet og mulighetene som lå der. Flott inngangsparti.
Garderober, dusj, toalett, kontorer/konferanserom i to etasjer. Blikk ut gjennom
buete, historiske fabrikkvinduer. Bare
det var kilde til kulturell inspirasjon.
Deretter den store fabrikkhallen med
rikelig takhøyde til en symfoni. Langs
vestveggen et langsgående platå, som
ei stor teaterscene. På østsiden en stor
Menighetsbladet for Søndre Land | Julen 2011
gulvflate, som skapt for publikum – eller
kanskje orkestergrava.
Umiddelbare tanker i mitt første møte
med nåtida der inne, samtidig som jeg
kunne «se» den gamle kjære fabrikkhallen med slipesteinene, pappmaskinene,
pressa og virksomheten der før. Et rom
fullt av muligheter for kultur og opplevelse i nåtid og fra fortid, innen mange
områder.
Kulturhus?
Akustikken der inne. Sang, musikk. Verbal framføring. Oppsetninger. Utstillinger. Gallerier. Kunstaktiviteter. Litteratur. Bare fantasien begrenser. Den gamle
kraftstasjonen i sørenden ga minner og
ideer om prosjekt tilknyttet skolen, kombinert med mulighetene i uteområdet.
Det samme gjaldt de før nevnte rommene og fabrikkhallen. Så stor var min
opplevelse og begeistring at jeg få dager
etter, 3. september, kontaktet ordfører,
varaordfører og kultursjef for å formidle
og synliggjøre dette. Her møtte jeg stor
velvilje, og befaring ble holdt samme
dag med tilsynelatende felles forståelse
for mulighetene og potensialet. Jeg synes
derfor det var positivt at Skrankefoss
ble lansert som et mulig Ungdommens
Hus, i møte mellom ungdomsrådet og
fungerende ordfører. Dette kan være et
godt alternativ for bruken av ærverdige
Skrankefoss. Ungdommens kreativitet,
livsglede og pågangsmot er verdifull
her. De er framtida og forhåpentligvis bærere
av fortida. Ei fortid som blant annet industri og
vassdragshistoria med Skrankefoss er en del av.
Ei historie som kunne fått en museal plass her, og
tjene museet som er lite lokalisert i Søndre Land.
Et Ungdommens Hus, ville igjen fylle bygget
med liv, lys og varme og mange av de bruksmuligheter jeg har fantasert om ovenfor, kunne vel bli
utnyttet og realisert sammen med ungdommen,
i tillegg til deres egne ideer og planer (samarbeid
til felles beste). Byggets potensial sammen med
det varierte uteområde tilsier et mangfold i aktiviteter og brukere. Skrankefoss har vært til salgs
en stund til en pris som kan være en grei «inngangsbillett» for flere interessenter. Prisverdig at
Vokks fronter industrihistorien og vil prioritere
kjøper med kulturformål. Og offentlig eie, enten
kommunal eller ved en interesseforening er vel å
foretrekke.
Holmen mølle, en staselig bygning fra samme
tid og med samme sjel, er nå tapt selv om tidligere
eier drev den på en prisverdig måte til glede for
allmennheten. I bygda har vi flere både innfødte
og innflytta kulturformidlere som jeg tror ville
ha sett potensialet i Skrankefoss. Bygda og kommunen er god på kultur. Store opplevelser i kirke,
rådhus og ombygde gårdslokaliteter. Dette skulle
tilsi at en ser mulighetene i Skrankefoss.
I mine tanker og drømmer ser jeg for meg
stemningen ved et på nytt, lyssatt Skrankefoss –
ute og inne – og folk som strømmer til. Kanskje
blir det bare drømmer i min tid, men en ting er
sikkert: Det er ikke mange bygder som har en slik
prektig kulturbygning stående – i nåtida og med
slike røtter i fortida! Og kanskje vil igjen Skrankefossfløyta sommer som vinter, bli møteplass for
folk fra bygda, som i gamle dager.
Bjørn Erik Edvardsen
Flyfoto av Skrankefoss,
tatt 9. juli 1950
Rettferd for taperne - i Søndre Land
Stiftelsen Rettferd for taperne har gjennom 18 år jobbet til beste for taperne i Norge, og ikke minst her i
Oppland. Vi har jobbet mye med billighetserstatningssaker fra tidligere Grimebakken- beboere, og mange er
innvilget, andre ikke. Slik er livet!
Det var journalist Ola Ødegaard på Dokka som var stiftelsens grunnlegger, og han jobber der fortsatt.
Taperforeningen har to dyktige kvinnelige styremedlemmer
fra Søndre Land, nemlig Birgit Singstad og Anna Jorun Hoel
Hansen. De har begge vært med i 12 år, og er det fortsatt. Det er
generalsekretæren meget glad for. – Disse kvinnene har tilført
taperforeningen mye nytt og viktige ting til beste for alle de vi
hjelper.
Julen 2011 | Og hvem er taperne? Jo, kort fortalt er det disse:
Ødelagt barndom
Tapt skolegang
Barnehjemsbarn
Skolehjemsbarn
Fosterhjemsbarn
Taterne
Krigsbarna
Fattigdomsprosjektet
Skoleungdom faller ut
Vi er så heldige også at vi har en Søndrelending som kontor- og økonomisjef, nemlig Aud Maliberg fra Odnes. Stiftelsen
har et ønske om å komme ut i bygde-Norge for å informere og
fortelle om den jobben vi gjør, og hvordan det har seg at folk blir
tapere. Vi reiser mer enn gjerne rundt, til menigheter, kristne
organisasjoner, frivillige organisasjoner og til kommunale etater og utvalg som har et ønske om å sette taperne i fokus.
Bare ring kontoret vårt, tlf: 61.11.89.90 eller til generalsekretær Ola Ødegaard, tlf: 90.57.18.87.
Vi håper foreningslivet i Søndre Land vil ta opp denne situasjonen, og jeg tror folk egentlig ville blitt forferdet hvis de får
høre hva det er vi steller med i det daglig for å gjøre livet bedre,
tryggere og for å ta en oppreisning og beklage hva taperne har
vært utsatt for. Dere er velkommen til taperforeningen!
Menighetsbladet for Søndre Land
17
Canadas beste langrennsløper i
1950-årene hadde «landske gener»
- et intervju med Clarence Servold.
Like før OL i Vancouver i februar 2010
hadde Oppland Arbeiderblad en interessant artikkel om 4 norskættede kanadiere som hadde ansvaret for avviklinga av
hoppkonkurransene i Whistler Olympic
Park utenfor Vancouver. Bestemor til
disse 4 mennene hette Anne Marie Gårder og kom fra Torpa i Nordre Land.
Hun reiste over til Canada, traff der en
nordmann fra Bergens-området, Hans
Servold. De giftet seg i 1924, og slo seg
ned i Camrose ikke langt fra Edminton.
I dag har byen ca 12000 innbyggere
hvorav 90% av befolkningen er av norsk
avstamning.
Ski-legende
Under et slektsbesøk i Camrose forrige
sommer støtte jeg på én av Canadas mest
legendariske skilegender, Clarence Servold. Han er far til én av de fire mennene
som hadde ansvaret for hoppkonkurransene i Whistler Olympic Park, de andre
tre var sønner av hans brødre. Da han
fikk vite at jeg kom fra nabokommunen
til hans mor, var han så «pratesjuk» og
meddelsom at jeg avtalte å få gjøre et
intervju med han. Clarence var da 83 år
gammel og fremdeles «klar i toppen».
Her er hva den høyreiste og sterkbygde
mannen fortalte:
«Etter at min mor, Anne Marie Gårder,
traff min far, Hans Jakob Servold, giftet
de seg og slo seg ned her i Camrose. I rask
rekkefølge kom da fire gutter til verden,
det var Harald i 1926, Clarence i 1927,
Jens i 1928 og Ervin i 1930. Mor var en
utmerket skiløper, og hun oppmuntret
alle oss guttene til å gå på ski. Det var da
også naturlig, fordi terrengforholdene i
området var svært like de hun kom fra,
små åser og daler som utfordret oss gutter til skiaktiviteter. Værforholdene om
vintrene her i Camrose er også svært like
dem dere har i Østlandsområdet i Norge.
Vi gikk derfor hver dag til skolen i løyper
vi pløyde opp sjøl.
Pappa var ikke vant til å gå på ski, for
han kom fra et svært brattlendt terreng
på Vestlandet. Men fordi mamma var en
så ivrig skiløper, som inspirerte oss til å
gå på ski, laget han etter tur utstyr til alle
oss fire guttene.»
18
Skimiljø på College
Clarence fortalte videre at College i
Camrose ble åpnet i 1911, samtidig som
den lokale skiklubben ble startet. Da
ble også den første hoppbakken bygd
med tilløp av tre. Mange ungdommer
av norsk avstamning tok sin utdanning
ved dette college, og det utviklet seg
gradvis et svært godt skimiljø i den lille
byen. En trønder, Pål Godås, kom over
og drev som klubbtrener. Han gjorde en
formidabel oppgave og ble en populær
klubb-bygger. Det ble etter hvert trent og
konkurrert både i langrenn og hopp. Det
kunne være hele 65 barn og ungdommer
som deltok i treningsløpene da.
Familien Servold hadde huset sitt
oppe på en høyde, fortalte Clarence. Når
han og hans tre brødre skulle til skolen
og senere college brukte de om vintrene
alltid skiene. De laget seg løyper langs
med vegene. Etter skoletid kjørte de opp
løyper fra hjemmet og ned mot elva i
dalbotnen. Det ble mange turer opp og
ned per dag, og kondisjonen ble derfor
Menighetsbladet for Søndre Land | Julen 2011
god. Alle de fire brødrene var høyreiste
og kraftig bygd, og etter hvert utviklet de
god skiteknikk.
Langrenn og hopp
Clarence var best i langrenn, den yngste,
Ervin, hadde sin styrke i hoppbakken.
Disse to var svært gode forbilder for
andre konkurranseivrige ungdommer i
Camrose skiklubb. Og det var disse to
brødrene som i 1950-årene fikk æren av
å representere Canada i World Cup og
OL arrangert i Europa. Fra New Norway
kom en annen norskkanadier, Gunnar
Olsen. Han sluttet seg til skiklubben og
konkurrerte både i langrenn og hopp;
han tok to kanadiske mesterskap i kombinert. I helgene dro de ivrigste opp til
Banff og Calgary for å trene og konkurrere; der var snøforholdene stabile og
terrenget nokså kupert og utfordrende.
Mitt intervjuobjekt, Clarence Servold, forteller at han trente jevnt godt i
1940-årene og særlig hardt i 1950-årene.
Han konkurrerte både i langrenn og
kombinert, men siden han ikke var spesielt god i hoppbakken, måtte han gjøre
det godt i løypa for å kunne hevde seg i
kombinert. Og det var som langrennsløper han ble kjent i Canada. Han vant ofte
de løp han deltok i, og det ble i skimiljøet
der borte sagt: « I wonder who is going to
be number two today?» Hans plassering anså de som sikker!
Idretts-stipend
På grunn av sine gode langrennsresultater i flere øvelser under OL i Cortina
d`Ampezzo, Italia i 1956 ble han adoptert av Denver University, Colorado
og gitt et «scolarship» (idrettsstipend)
over 4 år. Det ga han da mulighet til å
studere, trene og konkurrere. Clarence
fant tidlig ut at det ga god effekt å trene
opp i fjellpartiene i Banff; da gikk det
så ualminnelig lett når han konkurrerte i lavlandet. (Høydeeffekten med
flere røde blodlegemer og derved større
surstoffopptak, var Clarence allerede
da klar over). I 1950-årene var han den
beste nordamerikanske langrennsløper.
Før Olympiaden i Oslo i 1952 hadde
Clarence trent svært godt, og han hadde
vunnet alle langrennskonkurransene i
Vest-Canada. Den kanadiske idrettsadministrasjon var da plassert i Montreal,
Quebec i Øst-Canada. På den tida pågikk det imidlertid en stadig konflikt
mellom idrettslederne i den fransktalende delen i øst og den engelsktalende
delen i vest om hvor hegemoniet skulle
ligge. I Quebec ble det sagt: « The west
wants in!»(De i vest vil ha styringa). Og
det var etter Clarence‘s utsagn naturlig,
fordi det var større aktivitet i klubbene og bedre nivå på løperne i vest.
OL-uttak med forviklinger
Idrettslederne var enige om at de enkelte klubbene i øst og vest skulle arrangere trenings-og uttakingsløp for sine
løpere. Så skulle de beste samles til et kanadisk mesterskap for å kunne plukke ut
de som skulle representere Canada i de
enkelte øvelser under Oslo-olympiaden.
Imidlertid, kontakten mellom idrettslederne i øst og vest var dårlig, og det ble
aldri noe av uttakingsrenn for de beste
fra begge sider.
Administrasjonen i Montreal meldte
da på to collegestudenter fra øst til å representere landet. Disse to var ikke gode
løpere og oppnådde heller ikke særlig
gode resultater i Oslo.
Om dette uttrykte Clarence med
harme i stemmen: «That was a terrible
shame for Canada! I would definitely
have done better than them!»
Fra da av flyttet idrettshegemoniet seg over til Vest-Canada. Klubbene
rundt om i delstatene Saskatchewan,
Alberta og British Coloumbia hadde
god aktivitet og gode vinterforhold. Løperne derfra representerte Canada i flere
worldcup­renn i Europa i 1950-årene.
Og Clarence var en ener i dette miljøet. Sjøl ønsket han å komme over til
Scandinavia for å lære hvordan nordmenn og svensker forberedte seg og
preparerte sine ski før konkurranser.
Julen 2011 | Besøk i Norge og Sverige
I 1954 fikk han sjansen ved at noen
Rotaryklubber sponset reise og opphold
slik at han kunne reise over til Sverige og
Norge. Han var da den første nordamerikaner som deltok i et world-cuprenn i
Europa.
Clarence forteller levende om sin
første langrennskonkurranse i Falun,
en 15 km. På grunn av et tannlegebesøk
fikk han dårlig tid til å preparere skiene
særlig godt. Men han la merke til at
nordmenn og svensker var omhyggelig
i valg av smurning og hvordan de glattet
den ut under skiene. Det var et vanskelig føre den dagen, og glien for Clarence
var ikke noe å skryte av. Vel uti løpet ble
han nødt til å stoppe opp og vokse med
noe skismurning han hadde i lomma.
Imidlertid fikk han da så bakglatte ski
at han måtte streve hardt for å holde
oppe farta gjennom løypa; særlig sleit
han i motbakkene. Han ble nr 13 i den
konkurransen, ca 3 minutter etter vinneren. Det var den beste plassering en
nordamerikaner til da hadde oppnådd
internasjonalt. Sjøl mente han at med
bedre kunnskap om skismurning og tid
til preparering, vil han ha klart å oppnå
atskillig bedre plassering.
Etter spesialtrening i Falun kom han
til Hamar/Vang-området og konkurrerte i flere renn der.
Spesielt setter han pris på en flott
lysestake han mottok som premie etter
et renn der.
«Jeg husker at jeg slo mange av de
beste nordmennene og svenskene i flere
løp i Norge og ellers i Europa i perioden
1954 – 56,» humret han lurt.
«Det var tydelig at både nordmenn,
svensker og finner hadde et støtteapparat rundt seg. De hadde smørehjelp og
noen til å teste ski og løyper. Dette var
helt annerledes enn det vi kanadiere var
vant til. Vi var helt alene, og den enkelte
løper måtte klare seg sjøl.
Men gradvis plukket vi opp tips fra
våre konkurrenter, som også ble våre
venner.»
Før OL i Cortina d`Ampezzo, Italia i
1956 hadde det kanadiske skilandslaget
engasjert en sveitsisk trener. Som trening og oppkjøring mot OL, tok han
løperne, blant dem Clarence og broren
Ervin, samt en hopper fra øst, med til
flere renn i Østerrike, Tyskland og Sveits.
I disse rennene deltok både nordmenn,
svensker, finner og russere. Clarence
Menighetsbladet for Søndre Land
19
Canadas medlem i FIS
Det medførte at han fikk reise rundt til en
rekke land i Europa, Asia og Amerika for å
planlegge løypetraséer for Worldcup­renn
og Olympiske leker. Som offisiell FIS-representant har han hatt mange gledesstunder sammen med idrettsadministra-torer
rundt om i verden. Som aktiv idrettsutøver og administrator på lokalt, provinsialt, nasjonalt og internasjonalt plan drev
Clarence Servold på i 35 år. Han fikk da
også muligheten til å promotere De 15.
Olympiske Vinterleker som ble arrangert
i Calgary, Alberta, Canada i 1988.
Som honør for sin innsats ble han av
arrangementskomitéen invitert til å tenne
den olympiske ild på arenaen for nordiske
skidisipliner i Canmore Nordic Centre.
forteller med glød hvordan han og broren
følte stor tilfredsstillelse ved å slå dem.
Som eksempel nevner han at i Andermatt
i Sveits slo han 3 av 4 nordmenn i kombinert, og i spesiallangrenn ble han nr 3 på
15 km. Han husker spesielt at han slo vår
gode kombinertløper Simon Slåttvik da.
Ellers gikk det ofte best i de lengste løpene; dette fordi han var godt trent. Ervin
var en god hopper, som plasserte seg høyt
på resultatlista i flere renn.
Clarence skildrer levende hvordan flere
kjente løpere hadde sin spesielle stil og
måte å gå på:
« Sixten Jarnberg må ha trent i høyden,
for han var råtøff i motbakkene. Jeg hadde
også min styrke der, men han kom som
et uvær, gikk stygt, og var umulig å følge.
Jeg husker også finnen Hakulinen som en
tøff løper på de lange distansene. Hans
landsmann Mentyranta hadde en veldig
flytende stil. Han brukte svært lange staver, staket hardt og gled bortover. Martin
Stokken gikk som meg de lengste løpene.
Han hadde et kraftfylt ganglag. De to små
nordmennene, som utmerket seg på 15
km under OL i Cortina, Halgeir Brenden
og Håkon Brusveen, hadde stor frekvens
i sin måte å gå på. Men på føret i Cortina
lønte det seg, og de ble henholdsvis nummer 1 og nummer 5.»
Sjøl ble Clarence nummer 19 på 15
km under det olympiske rennet, og han
hadde også en god plassering også på 30
km. Det var de beste plasseringene noen
nordamerikaner hadde oppnådd under
olympiske leker til da. Det var disse resul-
20
tatene som førte til at han fikk det 4-årige
idrettsstipendet fra Denver University,
Colorado, USA. På grunn av hans gode
resultater fattet amerikanerne interesse
for hvordan kanadierne trente, og et par
av de beste løperne kom til Denver og deltok på universitetslaget. Også noen norske
gutter kom over og ble med i teamet. Det
idrettsmiljøet som etter hvert utviklet seg
der, inspirerte mange flere kanadiere og
amerikanere til aktiv skitrening.
Hver vinter ble det i Canada arrangert
«Alberta winter games» og «Alberta Birkebeiner race» i nærheten av Edminton
eller Calgary. Deltakelsen var meget stor.
OL i Squaw Valley
Clarence drev på som aktiv skiløper i
kombinasjon med studier til olympiaden
i Squaw Valley, USA. Der representerte
han Canada både i spesiallangrenn ( 15
km og 30 km) og i kombinert. Til tross for
gode plasseringer også der, bestemte han
seg for å satse på universitetsstudier. Han
utdannet seg til bygningsingeniør. Et klart
bygningsmessig monument etter han er
den hoppbakken han fikk Camrose by til
å forbedre etter at han hadde gjort sine
internasjonale bragder. Han tegnet den
nye bakken og de stålkonstruksjoner som
nå utgjør tilløpet i bakken.
Imidlertid, den status han hadde
opparbeidet seg som skiambasadør for
Canada, førte til at han ble valgt inn som
landets representant i FIS (Federation
Internationale de Ski = Det internasjonale
skiforbundet).
Menighetsbladet for Søndre Land | Julen 2011
Besøk i Torpa
På slutten av intevjuet spurte jeg han: «Har
du vært i Torpa og sett den gården mor di
kom fra? «Ja, selvfølgelig! Jeg har vært der
flere ganger, et par ganger sammen med
min mor.»
«Det var onkel Guttorm som drev gården i Torpa da. Mor hadde også ei søster
bosatt i Vest-Torpa. En tid var det noen
i slekta som drev Synnfjell Hotell, som
ligger i et flott skiterreng opp mot Synnfjellet.»
«Som 83-åring ser du sprek ut, hvordan
klarer du å holde deg i form nå?» spurte jeg.
«Jeg går mye både sommer og vinter.
Sist vinter gikk jeg 1000 km på ski. Det er
den beste måte å holde seg mjuk på. Det
er fantastisk fremdeles å kunne gli rundt i
skiterrenget her i Camrose. Ellers sliter jeg
litt med stivhet i rygg og bein.»
Etter en herlig lunch servert av
Clarence´s kone fikk jeg i peisestua se og
ta bilder av alle de utmerkelser og premier
han hadde samlet seg. Det var en imponerende samling!
Spesielt la jeg merke til innrammede
utmerkelser som viste at han i flere byer
var utnevnt til «Member of The Hall of
Fame.» Dette er små muséer hvor det henges opp æresbevisninger gitt til personer
som har representert sitt område eller by
på en særdeles fordelaktig måte. Medlemmene blir jevnlig innbudt til festlige sammenkomster på slike steder. Det hang flere
slike i utmerkelser i hans peisestue.
Med gode følelser forlot jeg den spreke
og positive mannen, som i 1950-årene var
en banebryter for de nordiske skidisipliner i Canada og USA.
Mikal Myrland
Stemningsbilder fra Land
Alle foto: Elin Einarsrud
Julen 2011 | Menighetsbladet for Søndre Land
21
Basar på Hovli
Torsdag den 10. november arrangerte
Søndre Land menighet basar på Hovli.
Det ble et vellykket arrangement med
«stinn brakke» i foajeen på Hovli med
beboere, barnegospelfamilien og
andre interesserte.
Arne O. Walbye har laget en billedcollage av basaren- Hans niese, Åsne
Walbye Søhagen synger i Søndre Land
barnegospel, og Åsne har laget billedtekstene, med litt hjelp fra onkel Arne.
Når vi synger
«liten, men ikke
et null- stor nok
til å holde i Jesu
hånd», gjør vi
mange ting med
hendene våre.
Ingvild, Cecilie og Mina sitter spente med loddene sine.
Vilde følger med
Ingvild som rekker opp hånda har tegnet
genseren vår. Den er veldig fin.
Lise Margrete og Mina synger solo.
Disse damene satt og hørte på konserten vår
22
Det var mega megagodt
med boller og saft etter vi
hadde sunget
Menighetsbladet for Søndre Land | Julen 2011
Ingeborg og Hedda slapper av
sammen med bestemor til Hedda
Jeg (Åsne) har funnet meg saft og bolle
Vi i Søndre Land barnegospel sang på basaren. Det var gøy å synge
for så mange gjester
Øystein syntes det var flott at så mange
av de gamle hadde kommet for å høre
på brna. Han spurte dem om de var litt
barn inni seg. Da svarte de ja. Øystein
sa det var viktig å være barn. Han
minnet om at Jesus ville at barna skulle
komme til ham. Etterpå ba vi Fadervår
Kari Marie var
opproper og
visste hvem
som hadde gitt
alle gavene
Mikal hadde
ansvar for all
trekkingen. Han
måtte rope opp
mange tall
Gjett om mange barn
i koret hadde lyst til å
vinne den fine dukkesenga. Det som var rart
var at hun som ga den til
basaren vant den. Hun
ga den bort en gang tilog så vant ei anna dame
Julen 2011 | Menighetsbladet for Søndre Land
23
«Vaktlag 2 – klar til helgevakt»
Det er allerede mørkt da jeg ankommer Hov brannstasjon noen minutter over 17 den 25. november.
Jeg kommer inn i oppholdsrommet og hilser på de
fem som sitter der. Ikke mange sekundene etter jeg
er blitt tilbudt kaffe og har satt meg ned ved bordet,
kommer et sterkt signal. Jeg er klar for å trekke meg
tilbake før intervjuet i det hele tatt er begynt og ser
for meg et brennende hus i nærheten. Men heldigvis: det var «falsk alarm», eller retter sagt: Testalarm.
Brannsentralen på Gjøvik kalte opp mannskapene for
å sjekke at vaktlag 2 er på plass.
Det kan jeg konstatere med selvsyn: I tillegg til utrykningsleder Roger Lyseng, sitter de to røykdykkerne Erik
Nilsestuen og Tore Venås der, sammen med sjåfør Svein
Steinsli. Lars Raaum er også innom en tur på besøk, men
han tilhører ett av de andre tre vaktlagene.
24
Vaktlag 2 består av Erik Nilsestuen, Svein Steinsli,
Tore Venås og utrykningsleder Roger Lyseng
Deltids-brannvesen
Hvert av de 4 vaktlagene har helgevakt i en 4-ukersturnus,
fra fredag ettermiddag kl 16 til mandag morgen kl 0700, i
tillegg til andre helligdager. Vaktplanen er satt opp for et helt
år, men det er selvfølgelig mulig å bytte vakt om helt spesielle ting skulle dukke opp i familiesammenheng e.l. Ellers
i uken er alle vaktlag i en form for beredskap og statistisk
regner en med at det til enhver tid er nok folk i nærheten
til å kunne bidra ved en utrykning. «Slik er det organisert i
det deltidsbrannvesenet som vi har i Søndre Land», forteller
Roger. Men er det godt nok til at kommunes innbyggere
kan føle seg trygge? « Ja, det er det absolutt», kommer det
resolutt fra alle rundt bordet. -Et «kassernert brannvesen,»
som det heter, har jo flere mann på vakt hele tiden, mens
vi bare har en mann på vakt fra mandag-fredag. Vi har
likevel et større potensiale. Ved «full alarm» kan vi stille
en stor styrke, større en de andre. Dessuten er det en stor
fordel at vi alle arbeider i forskjellige sammenhenger og har
god lokalkunnskap om bygningsmassen i kommunen. Vår
yrkeserfaring gjør at vi til sammen har stor kompetanse. Så
er det også et nært, godt og helt avgjørende samarbeid med
brannvesenet i nabokommunene.»
Det er Helge Giil som er overbrannmester og øverste
leder, mens Bjørn Runar Eriksen er brannsjef. Hans Martin
Søfferud og Helge Giil deler for øvrig beredskapsvakt en
uke hver.
Hvor raskt må dere være her? «Det heter seg at vi bør
Menighetsbladet for Søndre Land | Julen 2011
være på brannstasjonen i løpet av 3-5
minutter og i arbeid etter 10 minutter.
Da er det bare å kaste seg i bilen når
alarmen går. Vi tar på oss brannutstyret mens vi sitter i brannbilen ut fra
stasjonen og er underveis. Er brannen
i et hus i nærheten, har vi opplevd å
være så raskt på stedet at vi ikke har
rukket å utruste oss skikkelig. Det er
utrykningslederen som må gi klarsignal i en slik situasjon.
Sover dere godt om natten når dere
har vakt? «Ja, det går veldig bra, svarer
flere. «Personsøkeren ligger klar på
nattbordet, og jeg er jo bevisst hvor
klærne mine ligger før jeg legger meg,»
sier Erik. Det nikkes av de andre. En
av dem påstår at han legger klærne i
riktig rekkefølge fra soverommet – ut
i stua- og mot yttergangen.
Hvor mange utrykninger får dere
i året? «Det ligger mellom 80 og 90»
svarer Roger. Men mange av dem er
såkalte «unødige utløst». Vi bruker
ikke lenger uttrykket «falsk alarm».
Det kan være feil ved et varslingsanlegg som det er viktig å få rettet opp.
Over 90 % av alarmene er unødig
utløst, men vi må jo ta alt på alvor».
Kompetanse
Hvor sitter kompetansen dere har?
«Vi har nok en del samhandlingskompetanse ved at vi kjenner hverandre godt gjennom mange års erfaring,
sier Tore. Både Svein, Erik og Tore
har alle vært med i rundt 20 år hver
og har i sum 60 års erfaring. «Jeg tror
kompetansen sitter mer i hjernen
enn i kroppen,» understreker Roger.
«Ingen situasjoner er like, og vi er hele
tiden opptatt av å komme til stedet så
raskt som over hodet mulig. Dette
krever mye øvelse, og på hver vakt leggerhvert lag opp til en 3-timers øvelse.
Det kan dreie seg om en «kaldrøykdykking», dvs en øvelse med røyk,
men uten ild. «Nå neste lørdag skal vi
ha en «varm øvelse», forteller de. Et
hus langs den nye veitrasséen i Enger
skal tennes på som øvelse. I dag er de
snart på vei til et «objektsyn» til institusjonen Engen i Fluberg. Vi har også
tørrdrakter og øver også på såkalt
«overflateredning», ved å hjelpe folk i
en nødsituasjon i vann. Det å øve er
en vesentlig del av jobben, forteller de.
Repetere og gå igjennom rutinene.
Samarbeid
«Vi må også understreke det gode
samarbeidet med brannvesen i de
andre kommunene», sier Tore. «Og
det er også blitt et nærere samarbeid
med de forskjellige redningsavdelingene. Vi fikk hjertestarter for en 8-9
år siden, vi har sertifisering på bruk av
hjertestartere, og vi har økt vår kompetanse innen førsthjelp, slik at vi kan
støtte ambulansen. Bare i år har vi hatt
to hendelser der det er reddet personer med hjertestans, i samarbeid med
ambulansen. Da ser vi nytteverdien av
samarbeidet, som fører til at befolkningen kan føle seg tryggere», sier Tore.
Ved større hendelser er det dessuten felles utvarsling for Nordre og
Søndre Land og samarbeidet er
kjempegodt. Ved hendelser i Odnes,
er det naturlig nok brannvesenet
i Nordre Land som blir varslet.
De forteller om brannen på Lia i
Enger i 2007, der brannvesen fra 6
kommuner var involvert. Det er ofte
spørsmål om nok vann, og tankbiler
kom fra alle kommunene rundt oss
Gode råd for juletiden
Jeg får høre at brannvesenet har gjennomført «Aksjon boligbrann» denne
høsten, med mange uanmeldte hus-
Julen 2011 | besøk der brannsikkerheten har vært
satt i fokus. «Har dere noen gode råd
for juletiden?»
«Det gjelder særlig å være forsiktig
i bruken av levende lys, oppfordrer
vaktlaget. Sjekke at røykvarslere og
brannslokkingsapparater er på plass
og i orden. Sikre varmekilder og skru
av elektriske apparater. Kanskje ta en
ekstra sjekk av huset før en går til ro på
kvelden, oppfordrer våre brannvaktmenn. Også denne julen er det alltid
et vaktlag klar til uttrykning om uhellet skulle være ute. Godt å vite det.
Men samtidig: La oss alle være med
og bidra til at mulighetene for brann
reduseres denne desembermåneden!
Øystein Wang
Brannvesenet samlet etter brannen på Lia i 2007
Menighetsbladet for Søndre Land
25
Ringlebisselet —
en bryllupshistorie fra Telemark
En venn av oss, Øyvind Landgraff fra Skollenborg,
hadde kommet over noe helt spesielt, nemlig et «ringlebissel»! Og hvis du trodde dagens brylluper ble grundig
feiret, kan du lese her…
Ved første øyekast så det ut, - og hørtes, som om han kom
med en raslende kjetting. Men de dekorerte leddene viste deg
å danne nakke- og sidestykker, munnbitt og delvis tøyler til et
hodelag.
- Jeg hadde kun sett et slikt hos en samler jeg kjenner, fortalte Øyvind, - men han ville ikke selge. Nylig ringte han meg
og hadde kommet over dette, og da slo jeg straks til. Det morsomme er at ringlebisselet er omtalt i boka «Skikker og sagn i
Telemark». Den består av etterlatte opptegnelser av den kjente
salmedikteren Magnus Brostrup Landstad (1802 – 1880). I
kapittelet om bryllupsskikker beskriver han hva som skjer:
«… Nå blir det inntatt et måltid der ølbollen og brennevisstaupet går flittig omkring. Dette foreløpige bryllupet
kalles bedleveitsle. Deretter stiger brudgommen med sitt
følge til hest. Den står oppsalet og er forsynt med ringlebissel (Det er et bissel der tømmen består av en snodd jernlenke
som er behengt med små bjeller og ringer. Av dem kommer
det en sterk rasling som synes velklingende i telebondens
ører). Videre er den forsynt med en utstaffert grime, en liten
bjelle med jernklave som også er besatt med løse, raslende
blokker. I et vilt ritt setter man nå av sted til festemøens
gård. Når ferden farer av sted løfter den opp et stort gledesskrik. Dersom det hadde vært et hurra, ville vi ikke finne det
besynderlig. Meningen er den samme, men det lyder ofte
som et vilt hyl: «Hei gjestebod!».
Desto mer støyende og larmende denne ferden farer
frem, desto gildere er det. Jo galere man rir over stokk og
stein, jo bedre er det, det går alt det hesten kan orke, enten
det nå er i trav eller tvisprang. Tamburen rir foran mens
han banker på trommen det læret kan tåle og det ville rittet tillater. Ved å legge seg bakover i salen og spenne beina
frem til hesteørene, ved å henge kroppen til ymse sider og
ved å tøyle hesten frem og tilbake, viser man sin ferdighet i
Ringene i munnbittet er dekorert som skjellene på en
orm. Sagaen sier at guden Odin hadde munnbittringer av hoggormer som bet seg selv i halen, og det er
vel dette som er videreført fra hedensk tid her, mente
Landgraff.
26
Ringlebisselet, med munnbitt, sidestykker og fremre
del av tøylen, alt i jern.
ridekunsten. En løs hest med damesal løper med uten rytter; den er bestemt for bruden og er vanligvis en gave fra
brudgommen. For hver gård man kommer til, setter man
i et gledesskrik, men særlig når man får brudehuset i sikte.
Derfra hilses man med geværskudd, og da besvares hvert
skudd med et forferdelig «Hei gjestebod!»»
Så kommer en beskrivelse av hvordan to sendebud framfører sitt ærend for kjøgemesten, blir skjenket og tar med ølbollen tilbake til følget. Etterpå starter spetakkelet igjen:
«Mens de ennå sitter til hest, lar de ølskålen gå rundt. Så
løfter de på nytt opp gledesskrik, tumler hestene rundt så
de steiler og knegger, og det er en skrekkelig larm. Nå drar
ferden til gårds, rir tre ganger tunet rundt, skriker Hei gjestebod av full hals, og de viser sitt mot ved å tumle de stakkars
hestene, de rider opp trapper og inn dører som gale mennesker. Omsider står ferden av hestene, hilser og trer inn.»
(Her sammenligner Landstad telebonden med en engelsk
adelsmann, som hadde ridd hesten sin inn i spisesalen i andre
eller tredje etasje, for så å la den hoppe flere ganger over det
dekkede bordet. Dette for å vise hvor dyktig hesten var…)
Bruden ble ikledd en vanvittig mengde tøy. Fire stakker
med hvert sitt belte, pluss et forkle på hver stakk, og endatil to
staselig dekorerte «turkarkluter» nedover hoftene, dessuten to
til tre sølvbeslåtte belter ytterst. For telemarkingene satte pris
på store, føre kvinner, og bruden skulle se «drustelig» ut…
Menighetsbladet for Søndre Land | Julen 2011
Detalj av sidestykket med små rislende bjeller
Det lange håret var utslått nedover
ryggen, og på hodet bar hun brudekrone, eller vanligere, et hodesølv.
Landstad skriver:
«Det er en høy brem som er overtrukket med rødt klede. Den omslutter forhodet i form av et uhyre diadem. Denne bremmen er besatt med
en masse forgylt sølvstas, dinglende
blader og blokker, slik at den nok veier
mellom halvannet og to kilo. Det skal
sterke nakkesener til å bære en slik
vekt, og mange lider forferdelig under
den. Det har ofte hendt meg at bruden
har segnet om og besvimt foran alteret
under vielsen, og årsaken er naturligvis denne overlessingen av klær. Og
likevel må hun danse, utstyrt med hele
denne garderoben. For bruden må i
sannhet hennes bryllupsdag være en
av de ubehageligste i livet.»
Når bruden var ferdig påkledd, førtes
hun ned til de ventende gjestene og alle
inntok et måltid, før hele kvelden og
natten gikk med i dans og lystighet.
Noen steder varte denne festingen i to
dager! Så kommer selve vielsesdagen.
Brud og brudgom kles, og alle følger
gammelt ritual med trommer, spill og
dans, bordbønn og måltid med gjestebudskost. Deretter følger rene skuespillet med akkedering og benkegaver, fulgt
av mer skåling.
Før bruden står reiseklar til kirke, tar
hun gråtkvalt avskjed med sine foreldre,
og avkles hodepryden og en del av
sølvstasen som bringes med i en kasse
til kirken. Den røde stakken blir styttet (bundet) opp, og på hodet får hun
et hvitt tørkle med heklede strimler…
Landstad fortsetter:
«Hestene står oppsalet og enkelte
begynner å ri rundt i gården med
skrik og skrål for å manne opp (uppama) hestene sine, og omsider tar
hele ferden avgårde idet de oppløfter
det store gledesskriket: Hei gjestebod!
Brudeparets foreldre følger ikke
med til kirken, de skal ta imot dem når
de kommer tilbake. Heller ingen andre
kvinner følger med bortsett fra de to
brudekonene, men de har mer enn
nok med å følge den ville ferden som
anført av trommeslageren stormer
avsted alt det hesten orker, slik som vi
har beskrevet det tidligere. De to brudesvennene rir nærmest bruden og
skal passe på henne, blant annet for at
hun ikke skal bli tatt inn i berget eller
bli dradd ned i elven av nøkken når
en bro passeres. For å forebygge noe
slikt, har både hun og brudgommen
noen sølvskillinger liggende i skoene
sine. Og det er heller ingen spøk, trollene er meget begjærlige etter å fange
brudene, og i gamle dager hendte det
jo ofte at bruden var borte og ingen
sted å finne når ferden kom til kirke.
Det er forunderlig at det samme
ikke skjer nå for tiden også, for det går
nesten på livet løs. For hver gård de
passerer, oppløftes et gledesskrik, og
fra prestegården i Vinje kunne man
høre brudeferdene på en halv mils
avstand. En stor skare glåmere betrakter dette som et morsomt skuespill og
står på haugene rundt omkring i spent
forventning. Man setter særlig pris på
grahester som er modige og spennes
og slåss mens de knegger og vrinsker
dyktig. Den hesten som kan løpe forbi
alle andre i ferden, bærer prisen.»
Disse brudevielsene hører til de mest
ubehagelige forretninger presten utfører i Guds hus, sier Landstad, for etter
de forberedelser vi nå har beskrevet,
kan intet sinn være mindre stemt til
andakt enn dem man finner hos dem
han nå skal tale Guds hellige ord til.
Etter at brudefølget atter har kommet
til gårds med de foreskrevne hyl, skudd
og seremonier, løfter brudgommen
henne ned av salen. Så blir den besteget
av en av brudesvennene og ridd rundt
i gården helt til den skal settes på stallen. Ellers ville den nemlig komme til å
vantrives og få mèn av bruderittet, og
særlig hvis fbruden ikke var jomfru.
Tekst og foto: Runa Bjone.
På Harald Kihles litografi «Guro rid til ottesong», er ringlebisselet avbildet,
med alle de små ringlende bjellene langs tøylen.
Julen 2011 | Menighetsbladet for Søndre Land
27
Allehegensdag i Fluberg
Søndag 6. nov, var det Allehelgenssøndag. Og
gudstjenesten i Fluberg kirke samlet rundt 80 personer. De som hadde mistet noen det siste året,
var spesielt invitert.
Lykter med levende lys møtte oss på hver side av inngangsporten, og på kirketrappa. Innenfor var det blomster og lys, vakkert!
Prostiprest Christina Grevbo, ledet gudstjenesten
med «sikker hånd». S.Land kirkekor, med sin dirigent
Gerd M. Wang sørget for vakker og ekstra fyldig sang.
Hun hadde mye å gjøre denne kvelden, da hun skulle
fylle rollene som dirigent, pianist, og ikke minst organist!
Hørtes ut som alt gikk veldig bra.
Ekstra gledelig var det at så mange fra årets konfirmantkull møtte opp, sju i tallet! De deltok aktivt i tekstlesning, og under opplesning av navnene på de som har
gått bort siste året. Konfirmantene stod også for tenning
av lys for å minnes hver enkelt, en fin gjeng!
Ordningen med prosesjon er også veldig bra!
Etter gudstjenesten, var det «kirkekaffe og kaker»,
et sosialt tiltak som gjerne kunne bli obligatorisk!
Morten Nereng
28
Menighetsbladet for Søndre Land | Julen 2011
Betraktninger fra butråppa
En historie om to
julesanger
«Det er noe rart med desember,
så mørk og så kald som den er,
sender den stråler av glede……»
Og mer var jeg ikke i stand til å huske av sangen som Reidun
Walbye skrev for mange år siden. Jeg husket at vi sang den
på flere av de koselige juleavslutningene vi hadde på lærerværelset på Søndre Land ungdomsskole. De første ordene
i sangen kom stadig til meg utover i oktober og november,
og jeg nynnet den ofte stille for meg selv. Jeg lette i gamle
papirer men klarte ikke å finne igjen teksten.
Så kom jeg på at jeg kunne jo prøve å lage min egen
fortsettelse! Tanken ved å kombinere noen verselinjer fra
en tidligere god kollega og venn gjorde meg glad, og fylt av
en god følelse gjorde jeg et forsøk:
av Hans Ludvig
Fredheim
Det falt seg slik at jeg tilfeldigvis traff Arne Olav Walbye,
sønn til Reidun, på et kurs på Øyer i november. Vi kom
i prat om den originale versjonen av sangen. Han husket
den men visste ikke om han hadde den, men mente at
Liv Viik Wasenden, vår kontordame gjennom mange år
ved ungdomsskolen, sikkert hadde orden i papirene, og
at hun kunne ha tatt vare på julesangen. Etter en hyggelig
telefonsamtale med Liv fikk jeg Reiduns tekst tilsendt:
Det er noe rart med desember,
så mørk og så kald som den er,
sender den stråler av lykke:
Vi kjenner at du er nær.
Midt i det mørkeste mørke
når verden kan virke kald,
skinner et lys i det fjerne,
blinker en blank krystall.
Du sender til oss din glede,
hit til vår lille planet.
Du minner oss om å dele
og gi av vår kjærlighet.
Det er noe rart med desember.
Du er som en kjær, gammel venn.
Du åpner på nytt våre hjerter.
Velkommen tilbake igjen.
Visst er det noe rart med desember…
God jul!
Julen 2011 | Menighetsbladet for Søndre Land
29
Gjør som Pastor Wang, - ta vare på legemet hos:
-TRENINGA
www.treninga.no
tlf:61123077
Snekkerhaugen i Landåsbygda
aVsPennInG – TrIVsel
Massasje – samtale
www.snekkerhaugen.no
Telefon: 61 12 68 55 – 950 65 838
sigrun Balavoine
2861 landåsbygda
[email protected]
Bergfossenteret
har over
19 butikker du
kan handle i.
Joker Landåsbygda
Tlf: 61 12 68 22
Gjør handelen lokalt!
Møteplassen
Møteplassen på
på Dokka!
Dokka!
Malia Hov
Tlf: 61 12 22 90
Åpent: Man–Fre 9–17
Lør 9–14
Gjølberg
Bondlitorget – 2870 DOKKA
Tlf: 61 11 19 52 – Fax: 61 11 06 69
El-forsyning og
El-installasjon
Advokat
kNut erliNg Nyheim
Tlf: 61 11 27 00 Dokka
Medlem av den norske advokatforening
Hunnsveien 5
Tlf: 61 18 04 16
2821 Gjøvik
Faks:61 18 05 84
2829 ODNES – Norway
Tlf. 61 12 97 00 – Fax 61 12 97 01
Din lokale tømmerkjøper
Vi utfører leieskur – kort ventetid
Landaasen Rehabiliteringssenter
Landåsvegen 747
2861 Landåsbygda
Sentralbord: 61 12 40 00
– Bøker
– PaPir
– Leker
– Musikk
– FiLM
w w w.vok ks.no
Søndre Land
Tlf: 03 000
Åpningstid: 9 – 15.30 (9 - 15)
AromAterApeut ritA NerAker
Sentrumsveien 2, 2860 Hov
Timebestilling:
Mobilnr: 957 99 321
Mandager kl. 09–10 treffes jeg på tlf: 61 12 27 33
22
30
Menighetsbladetfor
forSøndre
SøndreLand Land | |
Menighetsbladet
Høst 2011
Julen
2011
Konsert i hov kirke –søndag
29. for
januar
folkeuNiversitetet
program
HØsteN 2011
6. – 28. oktober: «HØSTUTSTILLINGEN 2011» – fotoutstilling .
Velkommen
til spennende
konsert
i Hov
kirke
søndag
29.januar.
Tema:
Hverdagsliv
i Land etter
1940
– «Det
var
den gang
det og itte nå».
Vi
får
besøk
av
Oslo-koret
CHORIOLIS
som
også
har
hatt
Åpning og kåseri ved Hans Olav Brenner.
konserter
i
Hov
kirke
tidligere.
Det
har
vært
populære
konserter
Arrangør: Lands Museum i samarbeid med Land Kunstforening.
med: mange
. Korets
Tid
Torsdagtilhørere
6.oktober
kl. 19 dirigent er Gry Sagmo Aglen som
også er fløytist. De har hatt to kirkekonserter i Oslo og ønsker å
Sted: Administrasjonsbygget , Lands Museum.
framføre deler av programmet i Hov kirke.
3.november – «Et muntert blikk på norsk skihistorie.»
Foreleser : Thor Gotaas
Tid : Torsdag 3.november kl. 11.00 – 13.00
Sted: Kommunestyresalen i Hov.
5.november
Dagstur til Oslo med balletten SVANESJØEN i Operaen. Pris pr person kr. 1690,–
Påmelding tf.: 61 11 62 10. Her er det venteliste.
I tillegg kommer pianisten Ellisiv Tandberg (17 år) som nettopp
Ellisiv vant også første plass i Ungdommens Musikkmesterhar
vunnet
Toneprisen
2011,
en
musikkonkurranse
for
ungdom
skap
i sin klasse nå i november. Hun vil spille fra programmet
24.november – Årets bøker.
mellom
16
og
23
år
i
Oppland
og
Hedmark.
hun
hadde
fra disse konkurransene. Søndre Land kirkekor deltar
Foreleser: Bokhandler Kai Gjølberg og bibliotekar Lena Næsmo
også
på
konserten.
Tid: Torsdag 24.november kl 11.00 – 13.00
Velkommen til konsert i Hov kirke 29.januar kl 18.30
Sted: Nordre Land folkebibliotek, Dokka.
Land Begravelsesbyrå
†
Innehaver Norvald Åbø
Ordner alt ved begravelser og kremasjoner
– Gravmonumenter, skrifthugging,
– Blomster og kranser, båredekorasjoner
Også utenfor distriktet Døgnvakt: 61 12 60 17
Vi ønsker å bidra til en verdig gravferd
2864 Fall
Dokka Begravelsesbyrå A/S
Nordre Land, Søndre Land og Etnedal – eller hvor det måtte være bruk for oss.
Ordner alt vedrørende begravelser og kremasjoner.
Kranser, blomster og båredekorasjoner (eget blomsterbinderi).
Gravmonumenter Skrifthugging
61 11 20 00
Elin, Endre og Grethe Rudstaden
952 36 954 - 992 92 696 - 992 25 239
DokkA BilsAlg
SØNES A/S
Jevnakerveien 4, 2870 Dokka
Tlf: 61 11 17 00
E-post:[email protected]
Gull – Sølv – Gaver
BONDLIDTORGET – TLF: 61 11 22 16
2870 DOKKa
Din Suzuki-forhandler!
Vi forhandler også BK-hengeren!
Hos oss finner du alt
du trenger av bo- og
byggevarer til hjemmet
ditt!
HOV
DØGNVaKT
2870 DOKKa
Sentrumsveien 18,
2860 Hov, 61 12 72 70
ReMA 1000 HOv
Hovsbakken 2, 2860 Hov
Tlf: 61 12 20 12
bare lave priser på varer du kjenner
Høst
forfor
Søndre
Land
Julen2011
2011 | | Menighetsbladet
Menighetsbladet
Søndre
Land
2331
GUDSTJENESTER
Lysmesser:
Søndag 29. januar Såmannssøndagen
Landåsbygda kapell kl. 11.
Hov kirke kl 13 Søndag 18. desember -Ingen gudstjenester.
Søndag 5. februar - Kristi forklarelsesdag
Skute kirke kl. 11
Enger kirke kl.13
Landåsbygda kirke: Tors 15.des.kl 19 Ø. Wang
Skute kirke: Fre 16. desember kl 19 Christina Grevbo
Lørdag 24. desember - Julaften
Fluberg kirke kl. 13. Ole Kirsebom
Enger kirke kl. 14. Øystein Wang
Skute kirke kl. 1415. Ole Kirsebom
Hov kirke kl. 16. Ø Wang, Barnegospel
Landåsbygda kirke kl.16.Ole Kirsebom
Søndag 12. februar
Hov kirke kl 11 Øystein Wang
Søndag 19. februar. Fastelavnssøndag,
Fluberg kirke kl. 1100.
Juledag 25. desember – Høytidsgudstjeneste
Fluberg kirke kl. 13. Christina Grevbo
Hov kirke kl 13. Øystein Wang
Søndag 26. februar - 1. s. i faste
Landåsbygda kapell kl.11.
Hov kirke kl 13
Lørdag 31. desember -Nyttårsaften
Hov kirke kl.16 Øystein Wang
Søndag 4. mars. 2. s. i faste,
Fluberg kirke kl 1100
Søndag 1. januar 2012 Nyttårsdag,
Fluberg kirke kl. 13 Hans Erik Raustøl
Søndag 11. mars 3. s. i faste (Midtfaste)
Skute kirke kl. 11 (årsmøte)
Hov kirke kl 13.
Tirsdag 3. januar
Juletrefest på Hovland kl.17.00
Barnegospel Ø. Wang
Søndag 18. mars
Enger kl.13.00 Torsdag 5 januar
Peisestua på Hovli kl. 17
Nattverdgudstjeneste Helland/Wang Søndag 25. mars – Maria Budskapsdag
Hov kirke kl. 11 ( Årsmøte )
Fluberg kirke kl. 11.
Søndag 8. januar - Ingen gudstjeneste
Søndag 1. april - Palmesøndag
Brennodden Landåsbygda kl. 11
Søndag 15. januar
Hov kirke kl. 16. Wang og Helland, konf m.fl
Søndag 22. januar Vingårdssøndagen,
Fluberg kirke kl. 11.
Kvittering
Klipp her
For eventuelle endringer, se fredagens OA.
Beløp
Betalerens kontonummer
Blankettnummer
Innbetalt til konto 2075 08 21163
Betalingsinformasjon
Betalingsfrist
GIRO
Frivillig kontingent for 2011, kr. 100,Gi gjerne en gave i tillegg.
(bruker du nettbank, kan du gjerne skrive
«Abonnenment 2011» i meldingsf eltet)
Underskrift ved girering
Betalt av
Betalt til
Menighetsbladet for Søndre Land
Oppistua
2860 Hov
Kvittering
tilbake
Belast
konto
Kundeidentifikasjon (KID)
H
Kroner
Øre
250 00 < 0 >
Menighetsbladet
forfor
Søndre
Land
- Sommer
32
Menighetsbladet
for2009
Søndre
Menighetsbladet
Søndre
Land
- Sommer
2009Land | Julen 2011
T il k o n to
B la n k e ttn u m m e r
2075 08 21163
< 6256051370 >