Transcript Disposisjon til drøftingsartikkel

Disposisjon til drøftingsartikkel
Tema:
Bilder
Formål
Overskrift:
Ingress
1. avsnitt
Påstand/teori/bevis:
Bevis/begrunnelse/ eksempel
1. avsnitt
Påstand/teori/bevis:
Bevis/begrunnelse/ eksempel
1. avsnitt
Påstand/teori/ bevis:
Bevis
Begrunnelse
eksempel
Oppsummering
Konklusjon
Oppgaver:
(husk skriftstørrelse 14, calibri eller times new roman, linjeavstand 1,5 )
1.
2.
3.
4.
5.
Abort for alle? Les innlegget fra Anna 14 og drøft meningene hennes.
Skriv en drøftingsoppgave der du drøfter et tema som har med menneskeverd
Les innlegget ”Er jeg en byrde for alle”. Er det greit at mennesker føler det slik? Drøft hva som gir mennesket verdi.
Skriv en drøftingsoppgave der du drøfter ungdommers forhold til mobbing på nettet eller på mobilen.
Skriv en drøftingsoppgave der du drøfter om Norge er et miljøvennlig land.
Er jeg en byrde for alle?
Jeg er 15 år, blind og trolig en av verdens mest ensomme ungdommer.
Si;D
AV: axel røthe (15)
Publisert: 30.mai. 2012 (09:13) Oppdatert: 30.mai. 2012 (12:23)
Det er ingen som ringer meg. Det er ingen som ringer på døra og spør om vi skal finne på noe. På Facebook får jeg tommelen opp når jeg legger ut et bilde, men
spør jeg om noen vil finne på noe med meg, er det helt stille.
Jeg kan ikke gjøre ting alene. Jeg kan ikke ta meg en joggetur for å glemme ensomheten. Jeg kan ikke spille et spill på data eller TV. Jeg trenger hjelp til nesten alt. Også til å
skrive dette.
Mørkt og stille
Det har ikke alltid vært sånn. Før kunne jeg se. Jeg hadde venner. Det var alltid liv og røre hjemme hos oss. Nå er det bare mørkt og stille. Bare foreldrene mine og
jeg hjemme. Søsken er ute med venner. De er på hyttetur. De drar på Frognerbadet. Jeg hører på musikk og finner tekster som rimer med livet mitt.
Støttekontakter kommer og går. De skal videre i livet. To måneder uten støttekontakt nå. Er det meg? Er det fordi jeg er meg at de ikke orker mer? Er jeg en byrde? For alle?
Jeg prøver så godt jeg kan å holde motet oppe. Pappa sier han beundrer mitt pågangsmot. Det er et lite plaster på såret, men under plasteret er det fremdeles et stort åpent sår
som aldri gror. Pappa forteller meg også at det finnes så veldig mange andre ensomme ungdommer rundt omkring. Men hvordan skal jeg, som er blind, finne dem?
Jeg savner synet av naturen på denne tiden når alt er grønt og i blomstring. Jeg savner synet av snødekte vidder. Jeg savner det å føle meg inkludert i et
fellesskap. Jeg er så ensom, så ensom.
Tekst: Så hva er jeg i dag? Stygg, feit og hore?
Jeg vil bare si med en gang at det er vanskelig for meg å dele det te, og det har tatt meg lang tid å publisere innl egget.
Jeg er paranoid, det er har jeg alltid vært. Hver gang noen har vendt bl ikket mot meg, har j eg all tid fryktet det verste. Hver gang jeg går forbi en jentegjeng og
de ler, tror jeg alltid at det er fordi jeg passerer.
Jeg har ikke ord på hvor vondt det er, men jeg vet ikke helt hva det kommer av heller. Er det kanskje fordi j eg all tid frykter det verste, eller er det kanskje
fordi j eg i kke har så god selvtil litt som mange andre jenter på min alder har? Er det fordi jeg bor på Ekeberg, og det ikke er "bra nok"? Hvorfor er det sl ik at
j eg ofte føler meg så utrolig li ten, stygg og svak når jeg er i byen?
Kanskje j eg bare er det.
Ungdomsskolen ble mi ldt sagt tre fæle år. Det startet allerede mi dt i 8. kl asse, og det ble bare verre med årene. Karakterene ble dårli gere, j eg klarte i kke
konsentrere meg om noe annet enn at jeg visste at folk ikke li kte meg. Jeg forstod dette da jeg passerte noen som baksnakket meg, da j eg var på toal ettet og
j eg hørte fol k snakke stygt om hvordan jeg så ut, og da jeg ble redd for å gå inn i kantinen på skolen for å kjøpe meg mat. Jeg prøvde flere ganger å gå i
samtaler med både kontaktlærer og rektor, og annenhver gang løy jeg og sa at ting var bedre. Men det var ikke bedre. Det var mye press på klæ r, og hvordan
man skul le være. Det at man i kke skulle gå med joggebukse med mi ndre det var tentamen, var som en regel. Når det regnet skul le man gå med Hunter-støvler,
og man skull e i hvert fall IKKE gå uten sminke. Hvis man i kke hadde mange venner, så var man mye mer enn upopulær. Da var man både stygg, hore, løs og
fattig. I mi ne øyne hadde jeg tre gode venninner jeg alltid kunne være sammen med, og som j eg visste j eg kunne stole på. Tre venni nner jeg satt sammen med
i nntil en vegg hvert friminutt, og snakket med om det samme vi allerede hadde pratet om dagen før. Med andre ord; jeg var stygg, hore, løs og fattig. J eg var i
ti llegg "venneløs" i f ølge de fleste.
Du tenker kanskje: "Hvorfor byttet du ikke skole?" - men jeg prøvde. Det er lettere sagt enn gjort å byt te skole, ell er å bytte klasse. F ørst må man søke, så
man gjøre ditt og gj øre datt. R ektoren sa at jeg ikke hadde nok "grunnl ag" for å bytte skole, og jeg kj enner flere som har hatt det problemet og som hadde det
verre enn det jeg hadde.
Probl emet var ikke bare på skol en, det fortsatte også hjemme over internett. Jeg fikk stygge meldinger på f acebook, kommentarer på bloggen og folk
"fa cerap et" hverandre og skrev stygge ting på veggen min. J eg fikk høre ofte at jeg var feit og stygg, og i kke hadde venner. Det gjentok seg nest en hver dag, og
humøret mitt var aldri på topp hjemme. Mamma ble selvfølgelig f ortvilet, og mine dårli ge dager ble f or t dårli ge for henne også. Det er ikke så rart når datteren
hennes kom gråtende hjem fra skolen annenhver dag.
Jeg sitter og ser på jentene jeg kal te mine "beste venner" i starten av ungdomsskolen, de som ikke var der for meg når jeg trengte dem. De har dyre klær,
masse venner og l egger ut festbilder hver søndag på facebook. De har på en måte alt al le vil ha, men det de i kke har er ordentlige venninner. Jeg har vært
vitne til at jenter i flere gjenger har baksnakket de andre, og jeg vet sel v at det ikke er ordentlige venner.
Man forstår sånne ting veldig godt når man blir snudd ryggen til av all e du trodde var vennene dine. F or venner er i kke mennesker som svi kter, venner er
mennesker som er der for deg uavhengig av hvor mye klokken er, om du går i joggebukse eller ikke, om du har penger, hvor du bor, om du er norsk ell er ikke
og ikke minst; venner er ikke "venner" som baksnakker deg når du har gått. F or venner er mennesker som blir glad for å se deg - og som bli r trist når du må dra
i gjen.
I går måtte jeg gå av t-banen på Maj orstuen, og j eg var l ivredd for å møte noen fra ungdomsskol en. Jeg lurer på hvorfor, de kan jo ikke gj øre meg noe? Men
sannheten er at de kan det. F or hvis de åpner munnen, vet j eg med en gang at det er fordi de har sett meg og vi l kommentere et el ler annet. S å hva er jeg i
dag? Stygg, feit og hore? Ell er hvor mange har jeg hatt sex med den si ste uken? 102?
Dere f ikk meg til å komme gråt ende hjem fra skolen nesten hver eneste dag, dere snudde ryggen til meg, dere ødela selvtil liten min. F or det er det dere har
gjort. Hvordan føles det? Er du penere ell er kjekkere? Har du flere venner, som også hat er meg? Eller skal du kommentere at du syns jeg er dårl ig til å skrive?
Sorry, men det si st nevnte vet jeg at j eg i kke er. Men det er vanskel ig å tenke sånn om alt. Det er så utrolig slitsomt når man vet at man har slitt seg i gj ennom
så mye. At så mye energi har gått til å gråte over at andre syns at du i kke har vært bra nok. Dessverre er det for sent å si unnskyld, jeg får ikke de årene
ti lbake. Jeg får i kke tilbake 3 år jeg kunne brukt på noe annet enn gråting, skriving av tekster og tappe energi pga. din negativitet. S å tusen takk. Takk for dere
har gjort meg sterk, sterk nok til å fortelle min historie videre. T akk for at dere har fått meg livredd ti l å opphol de meg på "and re sid en a v b yen ". Bare fordi jeg
bor på "f atti gsi den" Ekeberg
Broren min har lært meg mye
Jeg har en bror som har Downs syndrom. Hvis jeg ikke hadde hatt en slik bror, tror jeg at jeg ikke ville vært like
blid mot andre.
Si;D
AV: synne haga (14)
Publisert: 14.feb. 2012 (11:52) Oppdatert: 14.feb. 2012 (15:39)
aa
a
Share on email
Han er to år eldre enn meg, og det ene året vi gikk sammen på skolen, skjønte jeg hvor sosial han er. Han kan ikke skrive eller telle, men han er glad i å snakke med andre
mennesker. Det kan variere fra person til person med Downs syndrom om de lærer å skrive eller snakke med fremmede mennesker.
Kul og morsom
Jeg har lært mye av broren min. Da han var liten, hadde han ikke godt språk. Vi brukte derfor tegnspråk mens vi snakket. Det er mange fine ting jeg har opplevd med broren
min. Jeg blir alltid glad når han har lyst til å mestre ting på egen hånd. Om sommeren når vi bader, svømmer alltid hunden vår ut for å passe på ham.
Jeg blir lei meg når folk sier de ikke liker dem med Downs syndrom. Alle vennene mine sier at de synes broren min er kul og morsom. Men selv om broren min er sosial, vil det
ikke si at han har så mange venner.
Respektløst å le
I dag er det mange som anbefaler abort hvis man er gravid med et foster med Downs syndrom. Det blir feil å anbefale noe slikt. Hvis jeg ikke hadde hatt en bror med Downs
syndrom, tror jeg at jeg ikke ville vært like blid mot andre. Hver gang jeg ser en person med Downs syndrom, så smiler jeg til dem på en positiv måtte. Selv om vedkommende
har en genefeil, skjønner de når noen ler av dem eller er snille. Det at noen ler av en person som er annerledes, er respektløst.
Mangfoldet kan forsvinne
Jeg liker ikke at det er så mange leger som anbefaler tidlig ultralyd for å utelukke mennesker med blant annet Downs syndrom. Mennesker med Downs syndrom er fine
mennesker. Og hvis flere skal bli anbefalt å abortere bort slike fostre, så kanskje det ikke er flere igjen om noen år. Det er synd, for da vil noe av mangfoldet vil forsvinne. Hvis
et barn hadde blitt hardt skadet i en bilulykke og blitt lam, er foreldrene like glad i ungen sin for det. Det samme burde gjelde om en venter et barn med Downs syndrom.
Jeg vil anbefale å beholde barna med Downs syndrom fordi de har så mye å lære oss om ærlighet og gjensidig respekt.
Det vanskelige valget
Ikke se ned på dem som tar abort, det ligger nemlig gode grunner bak.
Si;D
Publisert: 04.okt. 2011 (00:00) Oppdatert: 18.okt. 2011 (17:01)
aa
a
Share on email
Først og fremst – hva med kvinner som blir gravide etter voldtekt? Det hender faktisk, og noen mennesker mener at barnet skal beholdes og har rett til å leve uansett.
Omgsorgssvikt.
Før eller siden kommer sannheten frem. Jeg klarer ikke sett ord på følelsen av hvordan det må være å få vite hva man er et resultat av. Mange som tar abort er unge jenter,
ofte fordi prevensjonen svikter. Er det da bra at jenta dropper ut av skolen på grunn av graviditeten? Hva med unge jenter som ikke er i stand til å forsørge et barn? Det kan
føre til omsorgssvikt. Barnet ville ikke fått et verdig liv. Jeg tror mange som har kommet i situasjonen å bli gravid som veldig ung, tenker det samme som meg.
Min oppfordring til dere som er skeptiske til abort, vær så snill, ikke se ned på dem som velger å ta abort. Det ligger nemlig
gode grunner bak.
Føler seg uønsket.
Flere ser adopsjon som en mulighet, men det øyeblikket den biologiske moren ser barnet vil hun bære en evig smerte om at det er et barn der ute som ikke er hennes lenger.
Flere parter skades fordi barnet, før eller siden, får vite at det er adoptert. Selv kjenner jeg flere som er adoptert, de er selvfølgelig lykkelige over at noen har tatt seg av dem,
men de føler seg også uønsket. Spørsmålet om hvorfor de biologiske foreldrene ikke ønsket dem, og hvem de biologiske foreldrene er, vil brenne seg inn og gjøre dagene litt
vanskeligere. «Å ta abort er akkurat det samme som å plukke en blomst. Du tar livet av noe som lever, men som ikke er bevisst på at det er i live», sa en jeg kjenner.
Forbud ingen løsning.
Det ligger mye sannhet i det. Et foster kan nemlig ikke føle smerte innen den tiden det er lov til å ta abort her i Norge. Det er en grunn til at abortloven er som den er. Mange
tror også at abort er et lett valg. Feil! Mange sliter etter å ha tatt abort, lettere blir det ikke av dere som ser svart–hvitt på saken. Aborttallene er for høye i Norge og resten av
verden, men å forby abort er ikke løsningen. Det vil bare føre til at flere enn nødvendig ikke får et godt liv, som de fortjener. Min oppfordring til dere som er skeptiske til abort,
vær så snill, ikke se ned på dem som velger å ta abort. Det ligger nemlig gode grunner bak.
CarolineHWLB (17
Abort for alle
Det viktigste er å kunne gi et barn en trygg oppvekst.
Si;D
Publisert: 10.aug. 2011 (06:00) Oppdatert: 18.okt. 2011 (16:02)
aa
a
Share on email
I Norge kan du ta abort frem til 12. uke. Mange synes dette er forferdelig, og mener at abort er det samme som å drepe et barn. Dette er jeg totalt uenig i, det finnes mange
situasjoner der abort er eneste eller beste utvei. Dessuten er ikke er ufødt barn et levende individ, og barnet har ikke utviklet hverken tanker eller følelser.
Noen kvinner blir gravide ved et uhell, mange i altfor ung alder. Hvis du fremdeles går på skole og ikke har noen mulighet til å ta vare på barnet, burde det være en
selvfølge å ta abort.
Overgrep er også en årsak for ønske om abort. Hvis en kvinne blir gravid som følge av overgrep og misbruk, synes jeg at det burde være en selvfølge å få lov til å abortere.
Barnet vil bli et evig minne fra overgrepet, og mange mødre vil også få problemer med å fostre det opp alene. I mange land, som for eksempel Nicaragua, er abort ulovlig i alle
situasjoner der det ikke er fare for morens liv. Unge jenter som er utsatt for overgrep må derfor fostre opp barnet alene.
Det burde bli en menneskerett for kvinner i alle land å ta abort, både for kvinnens skyld og for barnet. Barn trenger en trygg
og stødig oppvekst.
Ved ultralyd kan man som regel se om barnet er friskt eller ikke. Hvis det viser seg at barnet har en funksjonshemning, velger mange å abortere. Det kan være flere årsaker til
dette, både at paret ikke føler seg klar for arbeidet og påkjenningen det er å ha et funksjonshemmet barn, og økonomiske årsaker. Man får støtte fra staten, men likevel må
man betale mye selv, og enkelte ser at økonomien ikke strekker til.
Det burde bli en menneskerett for kvinner i alle land å ta abort, både for kvinnens skyld og for barnet. Barn trenger en trygg og stødig oppvekst.
Anna (14)