Transcript Romanen fra skilsmissebarna

27. september –3. oktober 2013 morgenbladet 27
debatt
Sendes til: [email protected]
Hovedinnlegg: Maks 4000 tegn, inkl. mellomrom
Underinnlegg: 2000-3000 tegn, inkl. mellomrom
Replikk/kortinnlegg: 500-1500 tegn, inkl. mellomrom
Frist for innlevering er tirsdag klokken 10.00.
Redaksjonen betinger seg retten til å forkorte innsendte
manuskripter. Alt innsendt materiale kan også publi­seres på nett. Følg debatten på morgenbladet.no
Debattredaktør: Marit K. Slotnæs
Romanen fra skilsmissebarna
Jens M. Johansson
har skrevet om etterskjelvene fra lykkelige skilsmisser.
Selv ønsker jeg å
trosse et foreldre­
ideal. Jeg kan knapt
tenke meg noe verre
enn å gå gjennom en
skilsmisse.
Gudmund Skjeldal
Jens M. Johansson, forfatter
vore med på å mure den solide
grunnmuren for det som no er
gjengs teologi på alle sider av
det politiske spektret, nemleg
at tidlegare tiders livsavgjerder
skal ein aldri angre på, og iallfall
ikkje be om tilgiving for.» Det
gir kanskje barn av sekstiåtterne
en spesiell utfordring, mener
han.
– Hvis jeg forstår ham rett,
tror jeg det han drømmer om,
altså forsoning mellom generasjonene, er mye lettere å oppnå.
Forsoningen i boken min ligger
i forståelsen av de valgene som
var vanskelige for foreldrene
mine. Vi barna av dem søker
også lykke, men på andre måter.
I alle fall mitt foreldreopprør er
ikke et frigjøringsprosjekt, men
et binde-seg-til-prosjekt, sier
Jens M. Johansson.
Foreldre og barn: Jens M. Johansson skriver om skilsmisse og forsoning i sin siste roman. Foto: Paal Audestad
6 morgenbladet 20.–26. september 2013
[email protected]
20.–26. september 2013 morgenbladet 7
Samfunn Skilsmisse
Gudmund Skjeldal
Paal Tidemand
– Det var en klump i magen hver høst:
Hvem ville vi besøke? Hvem skulle få
barn og barnebarn på julaften? Jeg har
ingen følelser knyttet til den høytiden
lenger.
Paal Tidemand (46) beretter om å
være voksen, og ha foreldre på hver sin
kant:
– En kollega fortalte en gang at hun
skulle feire julen i Sør-Afrika, langt, langt
hjemmefra. Så deilig da! sa jeg. Vi hadde
begge skilte foreldre, og satt på akkurat
den samme opplevelsen.
• 46 år.
• Foreldrene gikk fra hverandre i 1975.
• Han er selv skilt i dag, og har to barn.
Skilsmisser
• I 2012 ble det inngått 24 300 ekteskap i
Norge, 1200 flere enn i 2011.
• Det ble tatt ut 9929 skilsmisser og 11
094 separasjoner, i begge tilfeller litt
færre enn de siste årene.
***
• Det ble tatt ut flest skilsmisser i aldersgruppen 40-44 år.
– Da far døde, husker jeg at jeg sa til min
mor: Nå trenger jeg ikke lenger kvie meg
for å si til deg at jeg skal besøke far –
eller omvendt.
Anne Kloster Holst (46) forteller om
den lojalitetskonflikten hun sto i – helt
siden foreldrene flyttet hver for seg, da
hun var 13 år.
– Hva svarte moren din?
– Hun svarte, tror jeg: Å... Har du
kjent på det hele denne tiden?
• De fleste ekteskapene som endte i skilsmisse i 2012, hadde vart i 10-14 år.
• Ut fra skilsmissemønsteret i 2012 har
Statistisk sentralbyrå regnet ut at 40,9
prosent av alle inngåtte ekteskap vil
ende i skilsmisse, dersom mønsteret
holder seg.
• Fra 1960 til 1994 steg denne prosenten
fra 9,5 til 47,4. De neste fire årene
minket den noe, for så å stige til 50,4
prosent i 2004 – den høyeste noensinne.
• 9600 barn under 18 år opplevde at
foreldrene ble skilt og 11 900 at de ble
separert i 2012.
***
500 000 nordmenn har sett foreldrene gå fra hverandre.
De første store kullene med skilsmisse-barn er blitt voksne.
Vi har møtt fire av dem, og forskerne som jobber med konsekvensene bak statistikken.
Generasjon skilt. Overgangen til 1970-tallet regnes gjerne som steget også til
en helt annen tid i samlivsadferden
mellom norske kvinner og menn. I
faglitteraturen snakker man om «den
andre demografiske overgang», forklarer
Kenneth Wiig, forsker ved Statistisk Sentralbyrå (SSB). Skilsmissetallene føyk i
været, og ustabile samboerskap ble langt
mer vanlig. Anne Kloster Holst og Paal
Tidemand er sånn sett pionerer: De var
blant de første i sine skoleklasser med
foreldrebrudd.
Drøyt 5300 barn (under 16) ble berørt
av skilsmisser i snitt i årene 1971 til 1975,
det året Tidemands foreldre skilte lag. 20
år senere var gjennomsnittet fordoblet,
nesten 11 000 per år, ifølge SSB. I tillegg
kommer barn av samboende foreldre
som gikk fra hverandre.
Ferske tall fra SSB viser at skilsmissetallene faller. Men aldri har vi hatt
så mange med foreldrebrudd som nå
– omtrent 350 000 barn mellom 1 og 17 år
i samlet sum. Med alle over myndighetsalder: Minst en halv million nordmenn
har sett foreldrene gå fra hverandre.
De første store kullene med skilsmissebarn er blitt voksne. Hvilke erfaringer
har de høstet? Hvordan er det å leve som
voksen – med skilte foreldre? Går en
skilsmisse noen gang over?
Gang på gang kan man
lese at barn med foreldrebrudd sier de i alle fall ikke
skal skille seg, og likevel
viser statistikken det motsatte.
Ingunn StørkSen, ForskEr
morgenbladet 20. september
Voksne skilsmissebarn. I et essay
i forrige ukes Morgenbladet
beskrev psykologen Sissel Gran
foreldres skilsmisse ikke som en
hendelse, men som en tilstand
for barna, også når de er blitt
voksne. Jens M. Johansson kan
kjenne seg igjen:
– En venn skildret romanen
min som en følelse av etterskjelv,
slik man kan ha det etter at man
har grått. Slik tenker jeg det går
an å beskrive hvordan jeg opplever mine foreldres skilsmisse –
ennå. Følelsen av usikkerhet og
manglende tilhørighet kan sikkert knyttes til andre erfaringer
enn foreldrebrudd også, men for
meg henger disse tingene i hop.
De henger i hop selv om jeg er
Maset. Paal Tidemand jobber som key
account manager i den utbombede, halvt
gjenoppbygde Grubbegata i Oslo. Han
• I 4400 av ekteskapene som ble oppløst
ved skilsmisse, var det ikke felles barn.
• Av de barna som opplevde at foreldrene
ble skilt, var 48 prosent i aldersgruppen
6-12 år, 33 prosent 13-17 år og 19 prosent
0-5 år.
Kilde: Statistisk sentralbyrå
min giftet seg på ny en måned etter vår
skilsmisse, og fikk barn et halvt år etter.
Men man kan ikke ta med seg bitterheten mer enn høyst et par måneder. Man
er nødt til å finne sin papparolle med en
gang. Dét lærte jeg kanskje av skilsmissen til foreldrene mine.
Pioner: Paal Tidemand var den eneste i klassen med skilte foreldre. - Jeg husker at jeg søkte
sammen med de andre som hadde aleneforeldre på ungdomsskolen, vi dannet en egen klikk, sier han.
Foto: EllEn landE GossnEr
forteller først om hvordan han opplevde
foreldrenes skilsmisse, da han var seks
eller syv år gammel:
– Fattern spurte hvor jeg vil være. Jeg
tror ikke jeg visste hva han spurte om.
Han ble med faren til Asker. Tidemands fire år eldre bror ble hos moren i
Oslo. Brødrene så hverandre sjeldent, og
Paal opplevde at han ikke bare mistet en
familie, han ble skilt fra sin storebror.
Han kaller faren sin en pioner – på
den måten at han som mann var
aleneforelder.
– Men han jobbet mye. Han brukte
ord jeg har bestemt meg for aldri å
bruke – som «kvalitetstid». Man må være
tilstede hos sine barn, og ha god tid til
dem.
Først nå i voksen alder har brødrene
funnet hverandre, etter mye strev. De
har brukt mye tid på å forstå hvordan
foreldrenes skilsmisse preget, og preger
dem.
– Det var svært mye bitterhet mellom
foreldrene våre, mye av løgn, mange
bedrag. Jeg kan minnes hvordan de
konkurrerte om oss, og om mulige
svigerdøtre, når vi hadde kjærester med
hjem.
– Om gunsten deres, liksom?
– Ja. Om hvem av dem svigerdøtrene
ville like best.
Han orket til slutt ikke å vise kjærestene frem. Bryllupet var også en gru.
Hvor skulle moren sitte, med sin nye
mann? Og faren, med sin nye kone?
– Jeg skjønner veldig godt alle dem
som gifter seg i skjul, i Roma eller andre
steder. De ønsker å slippe alt maset med
de skilte foreldrene, sier han.
Paal Tidemand er selv skilt. Han har
to barn, på 16 og 19 år. Sønnen er på vei
ut av hjemmet, men datteren bor fortsatt
hjemme hos moren.
– I studietiden ble det snakket om at
skilsmissebarn hadde en større risiko
for selv å bli skilt. Jeg husker også at jeg
sa til konen min helt tidlig i samlivet, at
skulle forholdet komme til å ryke, fikk
hun ta begge barna.
– Fordi du regnet med å bli skilt?
– Fordi jeg for alt i verden ville at
barna mine skulle få vokse opp sammen.
Selve bruddet kom som et sjokk: Konen
Mørketall. Paal Tidemands erfaring kan
fortelles på to måter, grovt sagt. Den ene
er at han visste hva han måtte gjøre da
ekteskapet sprakk; han hadde lært å klare
seg selv i oppveksten, han var rustet fordi
han hadde sett hvordan foreldrene skilte
seg, og hvordan de skilte barna. Den
andre er at skilsmissen lå i kortene han
hadde fått utdelt.
Statistikken sier at skilte foreldre er
en risikofaktor for at ens eget ekteskap
ryker. En hyppig sitert studie av Ingunn
Størksen og kolleger fant at sannsynligheten – eller rettere sagt frekvensen – var
dobbel så stor for et skilsmissebarn, og
tre ganger så stor dersom begge ektefellene har skilte foreldre.
– Akkurat disse tallene er avhengig av
det historiske øyeblikket de ble studert i,
altså en doktorgrad som baserer seg på
Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag på
midten av 1990-tallet, forklarer Størksen,
nå professor ved Nasjonalt senter for
læringsmiljø og atferdsforskning ved
universitetet i Stavanger.
– Trenden vil jo variere med konteksten. De som gifter seg i dag, kan være
knyttet til en annen situasjon. Likevel
▶▶▶
barn av en lykkelig skilsmisse –
eller det Sissel Gran kanskje ikke
vil kalle en lykkelig skilsmisse
likevel, legger han til.
Han vil samtidig gjerne ha
frem hva han har lært på godt av
bruddene, som det motet moren
viste ved å gå, og den troen på
menneskene det faktisk gir når
brokede forsamlinger av nye og
gamle ektefeller og ekte søsken
og stesøsken møtes i høytider, og
gjør så godt de kan.
Forsoning. I Klassekampen
denne uken skriver Edvard
Hoem anerkjennende om romanen til Johansson, og antyder
også en viss selvransakelse
på vegne av sin generasjon:
«Mange av oss radikale har
28.SEPT - 17.NOV 2013
KASBAH
VANDRING I & II
HANS HAMID RASMUSSEN
MED:
THEODOR BARTH
MAIA JOSEFINE BIRKELAND
MONIKA MØRCK HAUGE
MARGARETH ELISE KAALE
CECILIE BROCH KNUDSEN
STEINAR LAUMANN
KLARA MAJA LINNÉA POUSETTE
HANNA ROLOFF
1.ETASJE
PARABOL
MARIA BRINCH
ANN CATHRIN NOVEMBER HØIBO
CAMILLA STEINUM
AURORA PASSERO
KIRSTI WILLEMSE
ÅPNING
28.SEPT
KL.14.00
AURORA PASSERO: Ecstatic Manner, 2012. Foto: Øystein Thor valdsen
Ge
ne
ra
sjo
br n
ud
d
– Hvordan kan det ha seg at jeg,
som er omgitt av så mye kjærlighet og omsorg, likevel føler meg
utenfor, og redd for så mange
ting?
Slik beskriver Jens M.
Johansson utgangspunktet for
romanen Bryllup og begravelser,
utgitt på Tiden forlag nå i høst.
De nære personene i fortellingene har fått andre navn, men
ikke hovedpersonen, som stort
sett er identisk med forfatteren.
Johansson selv er i alle fall ikke
påtrengende opptatt av å skille
romanfiguren fra seg selv.
Foreldrene skilte seg da han
var tre eller fire år. Faren hans er
død, som også i boken. Moren
har skilt seg flere ganger. I voksen alder har han snakket med
mor om hva som skjedde, og hva
hun tenkte om bruddene i sitt
liv:
– Hun fortalte at hun hadde
gått inn i det første ekteskapet
uten full overbevisning, altså
med en reservasjon, at hun ikke
engang i utgangspunktet så for
seg et forhold som skulle vare
livet ut, sier han.
Selv om ordene såret, og
moren i ettertid har beklaget at
de falt slik, har Johansson også
prøvd å forstå, både henne og
den generasjonen hun på sett og
vis tilhører.
– Det jeg tror skjedde, var
at min mor ville leve livet helt
ut, som en forpliktelse. Ikke av
lettsinn. Ikke av tankeløshet.
For hennes generasjon kvinner
var friheten et opprør og en
forpliktelse.
– En nøkkelformulering i
romanen din kommer tidlig: «Jeg
forlater dem ikke. Jeg blir her.
Hører du?» Det er dels et kompositorisk hint; fortellingen veksler
mellom dine barn, og dine erfaringer med din far, og dine foreldre.
Men kan sitatet også leses som en
kritikk av skilsmissekulturen, og et
generasjonsopprør?
– I utgangspunktet har jeg
bare villet skrive om mine
opplevelser. Men reaksjoner fra
kritikere og lesere kan kanskje
tyde på at mange kjenner seg
igjen. Selv ønsker jeg å trosse et
foreldreideal, egentlig på samme
måte som moren min gjorde.
Jeg kan knapt tenke meg noe
verre enn å gå gjennom en skilsmisse. Jeg tenker på mine egne
barn, og på at jeg selv vil ha mest
mulig tid med dem.